Regjeringen vil styrke innsatsnivået på dette feltet ved å sette av 110 millioner kroner til Handlingsplanen for atomsaker. Arbeidet med atomsikkerhet er konsentrert om våre nærområder i Nordvest-Russland. Opphugging av utrangerte atomubåter, sikring av radioaktive kilder i russiske fyrlykter og rehabilitering av lageranlegget for radioaktivt avfall i Andrejevbukta er våre viktigste innsatsområder. Disse prosjektene er i tråd med de prioriterte innsatsfeltene innenfor G8-landenes Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og – materiale, som Norge deltar aktivt i.

Regjeringen vil styrke innsatsnivået på dette feltet ved å sette av 110 millioner kroner til Handlingsplanen for atomsaker. Arbeidet med atomsikkerhet er konsentrert om våre nærområder i Nordvest-Russland. Opphugging av utrangerte atomubåter, sikring av radioaktive kilder i russiske fyrlykter og rehabilitering av lageranlegget for radioaktivt avfall i Andrejevbukta er våre viktigste innsatsområder. Disse prosjektene er i tråd med de prioriterte innsatsfeltene innenfor G8-landenes Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og – materiale, som Norge deltar aktivt i.

Det er mottakerlandene selv som fremmer søknader om hva de vil bruke midlene til, innenfor avtalens rammer. Samtidig gjelder EØS-reglene for offentlig innkjøp, statsstøtte og konkurranse. Vi har derfor ikke muligheter til å pålegge mottakerne å samarbeide med norske aktører.

Finansieringsordningene skaper likevel muligheter for norsk næringsliv og andre norske aktører. Særlig gjelder dette områder der disse har ettertraktet kompetanse, erfaring eller produkter. I rammeavtalene med de fleste mottakerlandene er det en politisk målsetting at ordningene skal styrke samarbeidet med giverlandene.

Norske bedrifter og organisasjoner må aktivt bygge og utvide nettverk og søke partnere. Gjennom å slå seg sammen kan de markedsføre seg mer slagkraftig i de nye EU-landene. Interesseorganisasjoner bør kunne bidra til å legge til rette for dette.

Utenrikstjenesten vil selvsagt også bidra. I dialogen med mottakerlandene forteller vi om muligheter for samarbeid med norske aktører der det er naturlig. Vi har arrangert lanseringskonferanser i de fleste nye EU-landene der flere hundre representanter for norske aktører har deltatt. Våre ambassader og Innovasjon Norge kan være døråpnere.

Det er mottakerlandene selv som fremmer søknader om hva de vil bruke midlene til, innenfor avtalens rammer. Samtidig gjelder EØS-reglene for offentlig innkjøp, statsstøtte og konkurranse. Vi har derfor ikke muligheter til å pålegge mottakerne å samarbeide med norske aktører.

Finansieringsordningene skaper likevel muligheter for norsk næringsliv og andre norske aktører. Særlig gjelder dette områder der disse har ettertraktet kompetanse, erfaring eller produkter. I rammeavtalene med de fleste mottakerlandene er det en politisk målsetting at ordningene skal styrke samarbeidet med giverlandene.

Norske bedrifter og organisasjoner må aktivt bygge og utvide nettverk og søke partnere. Gjennom å slå seg sammen kan de markedsføre seg mer slagkraftig i de nye EU-landene. Interesseorganisasjoner bør kunne bidra til å legge til rette for dette.

Utenrikstjenesten vil selvsagt også bidra. I dialogen med mottakerlandene forteller vi om muligheter for samarbeid med norske aktører der det er naturlig. Vi har arrangert lanseringskonferanser i de fleste nye EU-landene der flere hundre representanter for norske aktører har deltatt. Våre ambassader og Innovasjon Norge kan være døråpnere.

Hovedmålet for norsk bistand er å bidra til å bekjempe fattigdom utenfor norske landegrenser. Fattigdom defineres som mer enn mangel på økonomiske ressurser. Derfor handler utviklingspolitikken og utviklingssamarbeidet om hvordan man kan sikre at befolkningen i fattige land kan sikres ivaretakelse av sine menneskerettigheter. Menneskerettighetene gjelder for alle, men langt i fra alle får oppleve at dette er reelt i sin hverdag. I tråd med folkeretten, den internasjonale orden som alle land er med på å skape, ligger ansvaret for å sikre menneskerettighetene på det enkelte lands myndigheter. Felles for utviklingsland er at myndighetene har store vansker med å oppfylle disse forpliktelsene overfor egen befolkning. Hovedformålet med norsk bistand blir derfor særlig å bidra til at både det internasjonale samfunn og særlig de enkelte utviklingsland sikres kapasitet til å møte fattigdomsproblemene, og til å sikre menneskerettighetene for egen befolkning.

Regjeringen har presentert føringene for den framtidige norske utviklingspolitikken i Stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) ”Felles kamp mot fattigdom”, også kalt utviklingsmeldingen.

I utviklingsmeldingen legger Regjeringen opp til en helhetlig norsk utviklingspolitikk. Med helhetlig menes at politikken dreier seg om mer enn prinsippene for forvaltningen av norsk bistand. En rekke andre forhold enn nivået på internasjonal bistand er avgjørende for hvorvidt man fører enn effektiv kamp mot fattigdom. Meldingen legger derfor særlig vekt på at det må etableres mer rettferdige, internasjonale rammevilkår for fattige lands utvikling. Dette dreier seg om forhold som internasjonal handel, håndtering av utviklingslands gjeld og lånefinansiering av utvikling, og hvor strømmen av utenlandske, private investeringer tar veien. Det pekes på hvordan den samlede politikken på en rekke områder har innvirkning på målet om fattigdomsbekjempelse. Dette gjelder samlet for norsk politikk, det internasjonale samfunnets politikk og politikken til det enkelte utviklingsland. Meldingen legger stor vekt på utviklingslandenes eget ansvar for å føre en effektiv politikk som sørger for bred sosial utvikling, respekt for menneskerettigheter og demokrati, og bekjempelse av korrupsjon. Det framheves også i meldingen hvor viktig det er at internasjonal bistand økes, men også at kvaliteten og innretningen på denne bistanden må bli bedre. Ikke minst pekes det på det hvor viktig det er med bedre koordinering og harmonisering av samarbeidet givere imellom og med det enkelte mottakerland.

Stortingsmeldingen om norsk utviklingspolitikk tar et særlig utgangspunkt i FNs tusenårsmål. Dette fordi disse målene representerer en unik mulighet til å få samordnet den internasjonale innsatsen. Med felles mål kan mer av ressursene rettes samme veien, og mulighetene for å lykkes kan økes. I tråd med fokuset på tusenårsmålene legges det særlig vekt på en styrking av samarbeidet med de minst utviklede landene. Dette fordi disse landene ligger dårligst an til å kunne nå målene. Utgangspunktet for norsk samarbeid er videre at utviklingslandene selv skal lede an i utviklingen av sitt land. Mottakerlandenes ønske om hvordan de norske bistandsmidlene skal brukes, vil avhenge av hvordan de totalt sett ønsker å finansiere sine fattigdomsstrategier og hvilke land de tematisk ønsker å samarbeide med. Regjeringen vil bidra til å sikre at helse, utdanning, miljø andre sentrale temaområder får prioritet og finansiering i samarbeidslandenes fattigdomsstrategier og budsjetter.

Hovedmålet for norsk bistand er å bidra til å bekjempe fattigdom utenfor norske landegrenser. Fattigdom defineres som mer enn mangel på økonomiske ressurser. Derfor handler utviklingspolitikken og utviklingssamarbeidet om hvordan man kan sikre at befolkningen i fattige land kan sikres ivaretakelse av sine menneskerettigheter. Menneskerettighetene gjelder for alle, men langt i fra alle får oppleve at dette er reelt i sin hverdag. I tråd med folkeretten, den internasjonale orden som alle land er med på å skape, ligger ansvaret for å sikre menneskerettighetene på det enkelte lands myndigheter. Felles for utviklingsland er at myndighetene har store vansker med å oppfylle disse forpliktelsene overfor egen befolkning. Hovedformålet med norsk bistand blir derfor særlig å bidra til at både det internasjonale samfunn og særlig de enkelte utviklingsland sikres kapasitet til å møte fattigdomsproblemene, og til å sikre menneskerettighetene for egen befolkning.

Regjeringen har presentert føringene for den framtidige norske utviklingspolitikken i Stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) ”Felles kamp mot fattigdom”, også kalt utviklingsmeldingen.

I utviklingsmeldingen legger Regjeringen opp til en helhetlig norsk utviklingspolitikk. Med helhetlig menes at politikken dreier seg om mer enn prinsippene for forvaltningen av norsk bistand. En rekke andre forhold enn nivået på internasjonal bistand er avgjørende for hvorvidt man fører enn effektiv kamp mot fattigdom. Meldingen legger derfor særlig vekt på at det må etableres mer rettferdige, internasjonale rammevilkår for fattige lands utvikling. Dette dreier seg om forhold som internasjonal handel, håndtering av utviklingslands gjeld og lånefinansiering av utvikling, og hvor strømmen av utenlandske, private investeringer tar veien. Det pekes på hvordan den samlede politikken på en rekke områder har innvirkning på målet om fattigdomsbekjempelse. Dette gjelder samlet for norsk politikk, det internasjonale samfunnets politikk og politikken til det enkelte utviklingsland. Meldingen legger stor vekt på utviklingslandenes eget ansvar for å føre en effektiv politikk som sørger for bred sosial utvikling, respekt for menneskerettigheter og demokrati, og bekjempelse av korrupsjon. Det framheves også i meldingen hvor viktig det er at internasjonal bistand økes, men også at kvaliteten og innretningen på denne bistanden må bli bedre. Ikke minst pekes det på det hvor viktig det er med bedre koordinering og harmonisering av samarbeidet givere imellom og med det enkelte mottakerland.

Stortingsmeldingen om norsk utviklingspolitikk tar et særlig utgangspunkt i FNs tusenårsmål. Dette fordi disse målene representerer en unik mulighet til å få samordnet den internasjonale innsatsen. Med felles mål kan mer av ressursene rettes samme veien, og mulighetene for å lykkes kan økes. I tråd med fokuset på tusenårsmålene legges det særlig vekt på en styrking av samarbeidet med de minst utviklede landene. Dette fordi disse landene ligger dårligst an til å kunne nå målene. Utgangspunktet for norsk samarbeid er videre at utviklingslandene selv skal lede an i utviklingen av sitt land. Mottakerlandenes ønske om hvordan de norske bistandsmidlene skal brukes, vil avhenge av hvordan de totalt sett ønsker å finansiere sine fattigdomsstrategier og hvilke land de tematisk ønsker å samarbeide med. Regjeringen vil bidra til å sikre at helse, utdanning, miljø andre sentrale temaområder får prioritet og finansiering i samarbeidslandenes fattigdomsstrategier og budsjetter.

Norge har siden tidlig på 1990-tallet spilt en viktig rolle som tilrettelegger i en rekke freds- og forsoningsprosesser. Vårt engasjement har gitt et positiv omdømme som vi har kunnet trekke veksler på også i andre politiske sammenhenger.

Norske erfaringer har vist at også små land kan spille en konstruktiv rolle for å løse vanskelige væpnede konflikter, også uten direkte involvering fra FN eller stormaktene. Det norske fredsengasjement er imidlertid avhengig av en genuin forhandlingsvilje fra alle parter og en aksept av Norges rolle som tilrettelegger. Fra norsk side legger vi spesielt vekt på langsiktig innsats, politisk og økonomisk, også etter at en fredsavtale er på plass. Det nære samarbeidet mellom norske statlige myndigheter, akademiske institusjoner og ikke-statlige humanitære organisasjoner legger grunnlaget for rask og fleksibel hjelp.

I fredsprosessene på Sri Lanka og Filippinene er Norge offisiell tilrettelegger for fredsforhandlingene. Norges rolle er å bistå partene i deres forsøk på å komme frem til en politisk løsning på konflikten. I Sudan er Norge, sammen med USA og Storbritannia, del av en støttende troika. I Midtøsten har vi diverse støtteverv, inkludert formannskapet i AHLC (Ad Hoc Liaison Committee). På Haiti spiller Norge en aktiv rolle i å tilrettelegge en dialog mellom de politiske partiene i arbeidet med å etablere demokratiske strukturer. I flere andre fredsprosesser er Norge involvert på ulike måter.

Størstedelen av den humanitære bistanden går til områder med væpnede konflikter. En effektiv bruk av ressurser tilsier at man i tillegg til ren humanitær bistand må søke å bidra til politiske løsninger. Freds- og forsoningstiltak er derfor en integrert del av den humanitære innsatsen.

I fredsprosesser brukes ofte overgangsbistand i tillegg til langsiktig utviklingssamarbeid og humanitær støtte. Engasjement for fredsbygging gjør det nødvendig med en fleksibel bruk av bistandsmidlene. Målsettingen med midler over bevilgningen for overgangsbistand er å bidra til fredsbygging og utvikling i land som søker å arbeide seg ut av dyptgående voldelige konflikter.

Norge har siden tidlig på 1990-tallet spilt en viktig rolle som tilrettelegger i en rekke freds- og forsoningsprosesser. Vårt engasjement har gitt et positiv omdømme som vi har kunnet trekke veksler på også i andre politiske sammenhenger.

Norske erfaringer har vist at også små land kan spille en konstruktiv rolle for å løse vanskelige væpnede konflikter, også uten direkte involvering fra FN eller stormaktene. Det norske fredsengasjement er imidlertid avhengig av en genuin forhandlingsvilje fra alle parter og en aksept av Norges rolle som tilrettelegger. Fra norsk side legger vi spesielt vekt på langsiktig innsats, politisk og økonomisk, også etter at en fredsavtale er på plass. Det nære samarbeidet mellom norske statlige myndigheter, akademiske institusjoner og ikke-statlige humanitære organisasjoner legger grunnlaget for rask og fleksibel hjelp.

I fredsprosessene på Sri Lanka og Filippinene er Norge offisiell tilrettelegger for fredsforhandlingene. Norges rolle er å bistå partene i deres forsøk på å komme frem til en politisk løsning på konflikten. I Sudan er Norge, sammen med USA og Storbritannia, del av en støttende troika. I Midtøsten har vi diverse støtteverv, inkludert formannskapet i AHLC (Ad Hoc Liaison Committee). På Haiti spiller Norge en aktiv rolle i å tilrettelegge en dialog mellom de politiske partiene i arbeidet med å etablere demokratiske strukturer. I flere andre fredsprosesser er Norge involvert på ulike måter.

Størstedelen av den humanitære bistanden går til områder med væpnede konflikter. En effektiv bruk av ressurser tilsier at man i tillegg til ren humanitær bistand må søke å bidra til politiske løsninger. Freds- og forsoningstiltak er derfor en integrert del av den humanitære innsatsen.

I fredsprosesser brukes ofte overgangsbistand i tillegg til langsiktig utviklingssamarbeid og humanitær støtte. Engasjement for fredsbygging gjør det nødvendig med en fleksibel bruk av bistandsmidlene. Målsettingen med midler over bevilgningen for overgangsbistand er å bidra til fredsbygging og utvikling i land som søker å arbeide seg ut av dyptgående voldelige konflikter.

Norges direkte, bilaterale utviklingssamarbeid er konsentrert om 7 hovedsamarbeidsland og 17 andre samarbeidsland. I 2006 har Norge følgende hovedsamarbeidsland: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia i Afrika, samt Bangladesh og Nepal i Asia. Det foreslås ingen endringer i gruppen av hovedsamarbeidsland eller samarbeidsland for 2006, men Nepals status som hovedsamarbeidsland vil bli vurdert i lys av den politiske utviklingen i landet.

Rammene for samarbeidet med hovedsamarbeidslandene er gjennomføringen av landenes egne strategier for fattigdomsreduksjon. Samarbeidet baserer seg på en bred utviklingspolitisk dialog der landenes ansvar for egen utvikling, betydningen av godt styresett og behovet for mer effektiv bistand er viktige elementer. I disse landene tar Norge sikte på å være en viktig, langsiktig partner med et relativt bredt engasjement. Norge vil være en aktiv partner i arbeidet med å effektivisere utviklingssamarbeidet med det enkelte land. Både samarbeid med myndighetene, andre giverland, frivillige organisasjoner, næringsliv og multilaterale organisasjoner på landnivå inngår i dette brede partnerskapet. Samarbeidet skal også bidra til å etablere relasjoner som peker ut over tradisjonell bistand. Derfor er engasjement fra norske frivillige organisasjoner, næringsliv, offentlige institusjoner, og kommuner og kulturinstitusjoner viktige deler av dette partnerskapet.

Gruppen av andre samarbeidsland består i 2006 av totalt 17 land og selvstyrte områder. Disse er: Angola, Eritrea, Etiopia, Kenya, Madagaskar, Mali og Sør-Afrika i Afrika, Afghanistan, Indonesia, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam og Øst-Timor i Asia, Guatemala og Nicaragua i Mellom-Amerika, samt Det palestinske området.

I gruppen andre samarbeidsland vil målet om fattigdomsreduksjon stå sentralt. Samarbeidet baseres på landenes egne prioriteringer og norsk kompetanse. Virkemidlene i samarbeidet med andre samarbeidsland vil kunne være de samme som for hovedsamarbeidslandene, men stat-til-stat samarbeidet vil ofte være mindre omfattende, og i noen samarbeidsland er det svært begrenset.

Utviklingsland der bistand utgjør en betydelig andel av statsbudsjettet er opptatt av økt forutsigbarhet om bistandsnivået. Som et ledd i arbeidet med å øke forutsigbarheten tas det sikte på å gi flerårige indikative tilsagn til samarbeidsland med godkjent samarbeidsstrategi og positiv styresettutvikling. For ytterligere å øke forutsigbarheten tar en også sikte på at en større del av stat-til-stat bistanden til hovedsamarbeidslandene gis over landrammene.

Etter hvert som landene får på plass systemer for budsjettering og finansforvaltning tar en sikte på at en økende del av stat-til-stat bistanden skal gis som generell budsjettstøtte eller som programstøtte til prioriterte sektorer. Slik støtte vil normalt bli gitt i nært samarbeid med andre givere.

Norges direkte, bilaterale utviklingssamarbeid er konsentrert om 7 hovedsamarbeidsland og 17 andre samarbeidsland. I 2006 har Norge følgende hovedsamarbeidsland: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia i Afrika, samt Bangladesh og Nepal i Asia. Det foreslås ingen endringer i gruppen av hovedsamarbeidsland eller samarbeidsland for 2006, men Nepals status som hovedsamarbeidsland vil bli vurdert i lys av den politiske utviklingen i landet.

Rammene for samarbeidet med hovedsamarbeidslandene er gjennomføringen av landenes egne strategier for fattigdomsreduksjon. Samarbeidet baserer seg på en bred utviklingspolitisk dialog der landenes ansvar for egen utvikling, betydningen av godt styresett og behovet for mer effektiv bistand er viktige elementer. I disse landene tar Norge sikte på å være en viktig, langsiktig partner med et relativt bredt engasjement. Norge vil være en aktiv partner i arbeidet med å effektivisere utviklingssamarbeidet med det enkelte land. Både samarbeid med myndighetene, andre giverland, frivillige organisasjoner, næringsliv og multilaterale organisasjoner på landnivå inngår i dette brede partnerskapet. Samarbeidet skal også bidra til å etablere relasjoner som peker ut over tradisjonell bistand. Derfor er engasjement fra norske frivillige organisasjoner, næringsliv, offentlige institusjoner, og kommuner og kulturinstitusjoner viktige deler av dette partnerskapet.

Gruppen av andre samarbeidsland består i 2006 av totalt 17 land og selvstyrte områder. Disse er: Angola, Eritrea, Etiopia, Kenya, Madagaskar, Mali og Sør-Afrika i Afrika, Afghanistan, Indonesia, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam og Øst-Timor i Asia, Guatemala og Nicaragua i Mellom-Amerika, samt Det palestinske området.

I gruppen andre samarbeidsland vil målet om fattigdomsreduksjon stå sentralt. Samarbeidet baseres på landenes egne prioriteringer og norsk kompetanse. Virkemidlene i samarbeidet med andre samarbeidsland vil kunne være de samme som for hovedsamarbeidslandene, men stat-til-stat samarbeidet vil ofte være mindre omfattende, og i noen samarbeidsland er det svært begrenset.

Utviklingsland der bistand utgjør en betydelig andel av statsbudsjettet er opptatt av økt forutsigbarhet om bistandsnivået. Som et ledd i arbeidet med å øke forutsigbarheten tas det sikte på å gi flerårige indikative tilsagn til samarbeidsland med godkjent samarbeidsstrategi og positiv styresettutvikling. For ytterligere å øke forutsigbarheten tar en også sikte på at en større del av stat-til-stat bistanden til hovedsamarbeidslandene gis over landrammene.

Etter hvert som landene får på plass systemer for budsjettering og finansforvaltning tar en sikte på at en økende del av stat-til-stat bistanden skal gis som generell budsjettstøtte eller som programstøtte til prioriterte sektorer. Slik støtte vil normalt bli gitt i nært samarbeid med andre givere.

Norge har sluttet seg til tusenårsmålene som ble vedtatt i forbindelse med FNs tusenårserklæring i 2000. Menneskers rett til et liv uten fattigdom er grunnlaget for FNs tusenårsmål, som er sentrale mål for Norges utviklingssamarbeid. Tusenårsmålene er derfor retningsgivende for Regjeringens politikk for bekjempelse av fattigdom i sør. Regjeringen legger vekt på at Norge skal være en sterk pådriver for å sikre at tusenårsmålene nås. Målene ble bekreftet i erklæringen fra FN-toppmøtet 14.-16. september i år. Hovedsamarbeidslandene og flere samarbeidsland har, bl.a. med utgangspunkt i tusenårsmålene, utarbeidet operative mål i sine fattigdomsstrategier og andre nasjonale plandokumenter. For mer informasjon om tusenårsmålene, se Utenriksdepartementets nettsider.

Norge har sluttet seg til tusenårsmålene som ble vedtatt i forbindelse med FNs tusenårserklæring i 2000. Menneskers rett til et liv uten fattigdom er grunnlaget for FNs tusenårsmål, som er sentrale mål for Norges utviklingssamarbeid. Tusenårsmålene er derfor retningsgivende for Regjeringens politikk for bekjempelse av fattigdom i sør. Regjeringen legger vekt på at Norge skal være en sterk pådriver for å sikre at tusenårsmålene nås. Målene ble bekreftet i erklæringen fra FN-toppmøtet 14.-16. september i år. Hovedsamarbeidslandene og flere samarbeidsland har, bl.a. med utgangspunkt i tusenårsmålene, utarbeidet operative mål i sine fattigdomsstrategier og andre nasjonale plandokumenter. For mer informasjon om tusenårsmålene, se Utenriksdepartementets nettsider.

Målt i omfang av midler, er frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn fortsatt den viktigste kanalen for norsk bilateral bistand. I 2004 ble 3,25 milliarder kroner, eller 34 prosent, av den samlede bilaterale bistanden (inkludert nødhjelp) kanalisert gjennom disse aktørene. Norge er det OECD-landet som kanaliserer den største andelen av sin bilaterale bistand via frivillige organisasjoner. For 2006 foreslår Regjeringen en økning av bevilgningene til frivillige organisasjoner med 37 millioner kroner, over kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling post 50, Fredskorpset post 70 og Sivilt samfunn og Internasjonale organisasjoner og nettverk post 75. I tillegg vet vi at flere av de frivillige organisasjonene vil få støtte til humanitær bistand og overgangsbistand. Enkelte organisasjoner vil også kunne få støtte over de regionale bevilgningene i form av såkalte strategiske partnerskap på utvalgte og særlig prioriterte innsatsområder i det enkelte samarbeidslandet.

Regjeringen ser på støtte gjennom frivillige organisasjoner og aktører som et viktig bidrag til å bygge opp et levende sivilt samfunn i utviklingslandene. Et aktivt sivilt samfunn har en viktig pådriverrolle og vokterfunksjon overfor myndighetene blant annet for å fremme demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. Et aktivt sivilt samfunn er også nødvendig for at den fattige befolkningen skal få oppfylt retten til helse og utdanning.

Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere frivillige organisasjoner rolle og effektivitet som utviklingspolitiske aktører og formidlere av bistand. Utvalget vil legge frem sin rapport våren 2006.

Målt i omfang av midler, er frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn fortsatt den viktigste kanalen for norsk bilateral bistand. I 2004 ble 3,25 milliarder kroner, eller 34 prosent, av den samlede bilaterale bistanden (inkludert nødhjelp) kanalisert gjennom disse aktørene. Norge er det OECD-landet som kanaliserer den største andelen av sin bilaterale bistand via frivillige organisasjoner. For 2006 foreslår Regjeringen en økning av bevilgningene til frivillige organisasjoner med 37 millioner kroner, over kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling post 50, Fredskorpset post 70 og Sivilt samfunn og Internasjonale organisasjoner og nettverk post 75. I tillegg vet vi at flere av de frivillige organisasjonene vil få støtte til humanitær bistand og overgangsbistand. Enkelte organisasjoner vil også kunne få støtte over de regionale bevilgningene i form av såkalte strategiske partnerskap på utvalgte og særlig prioriterte innsatsområder i det enkelte samarbeidslandet.

Regjeringen ser på støtte gjennom frivillige organisasjoner og aktører som et viktig bidrag til å bygge opp et levende sivilt samfunn i utviklingslandene. Et aktivt sivilt samfunn har en viktig pådriverrolle og vokterfunksjon overfor myndighetene blant annet for å fremme demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. Et aktivt sivilt samfunn er også nødvendig for at den fattige befolkningen skal få oppfylt retten til helse og utdanning.

Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere frivillige organisasjoner rolle og effektivitet som utviklingspolitiske aktører og formidlere av bistand. Utvalget vil legge frem sin rapport våren 2006.

Som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord styrker UD innsatsen i nordområdene i 2006.

Om lag 70 prosent av rammen for prosjektstøtte til Russland, Ukraina og Hviterussland, som økes fra 97,9 millioner kroner i 2005 til 106,3 millioner kroner i 2006, vil gå til prosjektaktivitet i russisk del av Barentsregionen. I tillegg til viktige satsingsområder som helse og miljø vil Regjeringen også styrke Barentssekretariatets rolle som koordinator for nabohjelp og folk-til-folk-samarbeid med Russland i nord.

Også bevilgningen til atomsikkerhetssamarbeidet med Russland vil bli økt – fra 109 millioner kroner i 2005 til 110 millioner kroner i 2006. Satsingen innenfor de etablerte norske satsingsområdene – opphugging av utrangerte atomubåter, sikring av radioaktive kilder i russiske fyrlykter og rehabilitering av lageranlegget i Andrejevbukta – vil bli videreført.

Det vil bli satt av 5 millioner kroner til arktisk samarbeid i 2006. Norge overtar formannskapet i Arktisk råd etter Russland for to år fra høsten 2006 og den norske formannskapsperioden faller sammen med Det internasjonale polaråret 2007-2008. Regjeringen ønsker i den forbindelse å styrke profileringen av Norge som polarnasjon og markere norske prioriteringer i det arktiske samarbeidet.

Som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord styrker UD innsatsen i nordområdene i 2006.

Om lag 70 prosent av rammen for prosjektstøtte til Russland, Ukraina og Hviterussland, som økes fra 97,9 millioner kroner i 2005 til 106,3 millioner kroner i 2006, vil gå til prosjektaktivitet i russisk del av Barentsregionen. I tillegg til viktige satsingsområder som helse og miljø vil Regjeringen også styrke Barentssekretariatets rolle som koordinator for nabohjelp og folk-til-folk-samarbeid med Russland i nord.

Også bevilgningen til atomsikkerhetssamarbeidet med Russland vil bli økt – fra 109 millioner kroner i 2005 til 110 millioner kroner i 2006. Satsingen innenfor de etablerte norske satsingsområdene – opphugging av utrangerte atomubåter, sikring av radioaktive kilder i russiske fyrlykter og rehabilitering av lageranlegget i Andrejevbukta – vil bli videreført.

Det vil bli satt av 5 millioner kroner til arktisk samarbeid i 2006. Norge overtar formannskapet i Arktisk råd etter Russland for to år fra høsten 2006 og den norske formannskapsperioden faller sammen med Det internasjonale polaråret 2007-2008. Regjeringen ønsker i den forbindelse å styrke profileringen av Norge som polarnasjon og markere norske prioriteringer i det arktiske samarbeidet.

Totalt foreslås 228,5 millioner kroner bevilget til disse formål, fordelt som følger:

Til arbeid rettet mot land i den vestlige verden er bevilgningsforslaget for 2006 under kap. 115 Presse-, kultur og informasjonsformål 42 millioner kroner. Til arbeid rettet mot utviklingsland er bevilgningsforslaget under kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 01 Driftsutgifter 26,5 millioner kroner og under post 71 Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid 68 millioner kroner. Under kap. 160 post 73 Kultur er bevilgningsforslaget på 92 millioner kroner, 10 millioner kroner (ca. 12 prosent) mer enn for 2005.

Presse-, kultur- og informasjonsarbeidet finansiert over kap. 115 har som mål å støtte opp under de bilaterale forbindelsene med viktige samarbeidsland i den vestlige verden, å legge forholdene til rette for kultursamarbeid og internasjonalisering av kunst og kultur, - samt å bidra til kunnskap og interesse for Norge som en kultur- og kunnskapsnasjon. Ibsen-året 2006 vil videreføre målsettingen for 2005-markeringen/Utenlandsprogrammet om å bidra til interesse for Norge som en moderne kunnskaps- og kulturnasjon. Å bygge opp under et godt omdømme for Norge er en viktig dimensjon ved dette arbeidet.

Kultursamarbeidet finansiert over kap. 160 post 73 har som mål å styrke rammebetingelsene for kulturell deltakelse, produksjon, anvendelse/konsum og bevaring i utviklingsland. Som en oppfølging av den nylig lanserte Strategi for kultur- og idrettssamarbeid med land i sør, legges det opp til å styrke dette formålet med midler under ODA-godkjent bistand. Innsatsen rettes bl.a. mot vern og fremme av kulturarven, ytringsfrihet og opphavsrett, kultur og fredsskapende virksomhet, kulturelt mangfold, kultur og næringsutvikling samt kultur og medieutvikling. Strategien kan leses her.

Totalt foreslås 228,5 millioner kroner bevilget til disse formål, fordelt som følger:

Til arbeid rettet mot land i den vestlige verden er bevilgningsforslaget for 2006 under kap. 115 Presse-, kultur og informasjonsformål 42 millioner kroner. Til arbeid rettet mot utviklingsland er bevilgningsforslaget under kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 01 Driftsutgifter 26,5 millioner kroner og under post 71 Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid 68 millioner kroner. Under kap. 160 post 73 Kultur er bevilgningsforslaget på 92 millioner kroner, 10 millioner kroner (ca. 12 prosent) mer enn for 2005.

Presse-, kultur- og informasjonsarbeidet finansiert over kap. 115 har som mål å støtte opp under de bilaterale forbindelsene med viktige samarbeidsland i den vestlige verden, å legge forholdene til rette for kultursamarbeid og internasjonalisering av kunst og kultur, - samt å bidra til kunnskap og interesse for Norge som en kultur- og kunnskapsnasjon. Ibsen-året 2006 vil videreføre målsettingen for 2005-markeringen/Utenlandsprogrammet om å bidra til interesse for Norge som en moderne kunnskaps- og kulturnasjon. Å bygge opp under et godt omdømme for Norge er en viktig dimensjon ved dette arbeidet.

Kultursamarbeidet finansiert over kap. 160 post 73 har som mål å styrke rammebetingelsene for kulturell deltakelse, produksjon, anvendelse/konsum og bevaring i utviklingsland. Som en oppfølging av den nylig lanserte Strategi for kultur- og idrettssamarbeid med land i sør, legges det opp til å styrke dette formålet med midler under ODA-godkjent bistand. Innsatsen rettes bl.a. mot vern og fremme av kulturarven, ytringsfrihet og opphavsrett, kultur og fredsskapende virksomhet, kulturelt mangfold, kultur og næringsutvikling samt kultur og medieutvikling. Strategien kan leses her.

Regjeringen lanserte den 23. juni 2005 en fornyet handlingsplan mot handel med mennesker for perioden 2005-2008. Gjennom en forsterket innsats både for å forebygge rekruttering, beskytte ofrene og straffeforfølge bakmennene vil Regjeringen bekjempe denne kynisk profittmotiverte industrien. Menneskehandel er en alvorlig form for organisert kriminalitet og grove brudd på ofrenes menneskerettigheter.

Det er foreslått avsatt 120 millioner kroner til gjennomføring av tiltakene i planen over tre år, hvorav 90 millioner kroner over Utenriksdepartementets budsjett til virksomhet utenfor landets grenser. Midlene vil bli brukt til prosjekter og aktiviteter i opprinnelsesland som Balkan, SUS-landene og land i Afrika og Asia. Også bilateralt og multilateralt politisamarbeid vil bli prioritert. I 2006 er det over UDs budsjett satt av om lag 30 millioner kroner.

Regjeringen lanserte den 23. juni 2005 en fornyet handlingsplan mot handel med mennesker for perioden 2005-2008. Gjennom en forsterket innsats både for å forebygge rekruttering, beskytte ofrene og straffeforfølge bakmennene vil Regjeringen bekjempe denne kynisk profittmotiverte industrien. Menneskehandel er en alvorlig form for organisert kriminalitet og grove brudd på ofrenes menneskerettigheter.

Det er foreslått avsatt 120 millioner kroner til gjennomføring av tiltakene i planen over tre år, hvorav 90 millioner kroner over Utenriksdepartementets budsjett til virksomhet utenfor landets grenser. Midlene vil bli brukt til prosjekter og aktiviteter i opprinnelsesland som Balkan, SUS-landene og land i Afrika og Asia. Også bilateralt og multilateralt politisamarbeid vil bli prioritert. I 2006 er det over UDs budsjett satt av om lag 30 millioner kroner.

Av den samlede bilaterale bistanden i 2004 gikk 4,2 milliarder kroner, tilsvarende 44 prosent til Afrika. Dette innebar en styrket vektlegging av Afrika i forhold til foregående år. Fem av Norges syv hovedsamarbeidsland ligger i Afrika. I budsjettforslaget for 2006 har Regjeringen lagt opp til en økning av bistanden til Afrika med 1 milliard kroner. Sammen med dette presenterer også Regjeringen et forslag om et måltall som skal sikre at minst 65 prosent av den norske langsiktige bilaterale bistanden går til Afrika innen 2010. Den kortsiktige bistanden (nødhjelp) holdes utenfor dette måltallet.

Av den samlede bilaterale bistanden i 2004 gikk 4,2 milliarder kroner, tilsvarende 44 prosent til Afrika. Dette innebar en styrket vektlegging av Afrika i forhold til foregående år. Fem av Norges syv hovedsamarbeidsland ligger i Afrika. I budsjettforslaget for 2006 har Regjeringen lagt opp til en økning av bistanden til Afrika med 1 milliard kroner. Sammen med dette presenterer også Regjeringen et forslag om et måltall som skal sikre at minst 65 prosent av den norske langsiktige bilaterale bistanden går til Afrika innen 2010. Den kortsiktige bistanden (nødhjelp) holdes utenfor dette måltallet.

Rundt 20 prosent av bistandsbudsjettet går til humanitær bistand (nødhjelp), fred og forsoning. For 2006 utgjør dette ca. 3,74 milliarder kroner, det vil si en økning på om lag 520 millioner kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2005.

Rundt 20 prosent av bistandsbudsjettet går til humanitær bistand (nødhjelp), fred og forsoning. For 2006 utgjør dette ca. 3,74 milliarder kroner, det vil si en økning på om lag 520 millioner kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2005.

Det foreslås bevilget 18 496,3 millioner kroner til offisiell utviklingshjelp i 2006, en økning på 1 876,5 millioner kroner fra 2005. I tillegg kommer 17,8 millioner kroner som føres under Finansdepartementets budsjett som følge av innføringen av nettoordningen for budsjettering og regnskapsføring av merverdiavgift. Bistanden er beregnet å utgjøre 0,96 prosent av anslaget for Norges bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2006, en opptrapping fra 0,95 prosent i saldert budsjett 2005. Regjeringen har som mål å trappe opp bistanden til 1 prosent av BNI. Dette målet er også støttet av Stortinget ved behandlingen av Stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) ”Felles kamp mot fattigdom”.

Samlet sett er den internasjonale bistanden fra Norge økt med mer enn 6 milliarder kroner siden 2001, tilsvarende en nominell vekst på om lag 50 prosent. Bistandsbudsjettet er økt fra 0,89 prosent av anslått BNI i saldert budsjett 2001 til 0,96 prosent av anslått BNI for 2006. Afrika, utdanning, hiv- og aidsbekjempelse og godt styresett er særlig prioritert. Dette gjelder også Regjeringens forslag til budsjett for 2006.

Det foreslås bevilget 18 496,3 millioner kroner til offisiell utviklingshjelp i 2006, en økning på 1 876,5 millioner kroner fra 2005. I tillegg kommer 17,8 millioner kroner som føres under Finansdepartementets budsjett som følge av innføringen av nettoordningen for budsjettering og regnskapsføring av merverdiavgift. Bistanden er beregnet å utgjøre 0,96 prosent av anslaget for Norges bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2006, en opptrapping fra 0,95 prosent i saldert budsjett 2005. Regjeringen har som mål å trappe opp bistanden til 1 prosent av BNI. Dette målet er også støttet av Stortinget ved behandlingen av Stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) ”Felles kamp mot fattigdom”.

Samlet sett er den internasjonale bistanden fra Norge økt med mer enn 6 milliarder kroner siden 2001, tilsvarende en nominell vekst på om lag 50 prosent. Bistandsbudsjettet er økt fra 0,89 prosent av anslått BNI i saldert budsjett 2001 til 0,96 prosent av anslått BNI for 2006. Afrika, utdanning, hiv- og aidsbekjempelse og godt styresett er særlig prioritert. Dette gjelder også Regjeringens forslag til budsjett for 2006.

Utenriksdepartementet vil i 2006 videreføre arbeidet med å styrke kriseberedskapen i departementet og ved utenriksstasjonene, og bedre evnen til krisehåndtering i forbindelse med krisesituasjoner i utlandet hvor nordmenn er berørt.

Utenriksdepartementet vil i 2006 gjennomføre en rekke tiltak for å utvikle apparatet for krisehåndtering i utlandet: øve utrykningsenhetene, styrke beredskapsordningen, øve den strategiske og operative ledelse i departementet, holde øvelser ved utenriksstasjonene, utvikle samarbeidet med de frivillige organisasjoner og bygge ut eget krisesenter. Tiltakene er i samsvar med de oppgaver som er tillagt Utenriksdepartementet slik de fremgår av St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering. Budsjettet for 2006 er styrket med 17 millioner kroner til disse formålene i 2006.

Utenriksdepartementet vil i 2006 videreføre arbeidet med å styrke kriseberedskapen i departementet og ved utenriksstasjonene, og bedre evnen til krisehåndtering i forbindelse med krisesituasjoner i utlandet hvor nordmenn er berørt.

Utenriksdepartementet vil i 2006 gjennomføre en rekke tiltak for å utvikle apparatet for krisehåndtering i utlandet: øve utrykningsenhetene, styrke beredskapsordningen, øve den strategiske og operative ledelse i departementet, holde øvelser ved utenriksstasjonene, utvikle samarbeidet med de frivillige organisasjoner og bygge ut eget krisesenter. Tiltakene er i samsvar med de oppgaver som er tillagt Utenriksdepartementet slik de fremgår av St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering. Budsjettet for 2006 er styrket med 17 millioner kroner til disse formålene i 2006.

De fleste av de ti nye medlemslandene i EU har vesentlig lavere levestandard enn landene i det nåværende EU. De fattigste av disse har et inntektsnivå per innbygger som er om lag en tredjedel av EU-gjennomsnittet. I forhold til EFTA/EØS-landene blir forskjellen i inntektsnivå enda større.

Gjennom forhandlingene om en utvidet EØS-avtale fra 1. mai 2004 er det vedtatt å etablere to nye finansieringsordninger. Det skjer både gjennom en EØS-ordning og en særskilt norsk ordning. Den norske ordningen omfatter bare de ti nye medlemslandene, mens Spania, Portugal og Hellas i tillegg mottar midler over fellesordningen. Norges andel blir totalt på 1 134 millioner euro, eller i underkant av 9 milliarder kroner (kursforholdet i begynnelsen av oktober 2005) for perioden 1. mai 2004 – 30. april 2009.

De økte bidragene fra EFTA/EØS-siden og fra Norge skal gå til økonomisk og sosial utjevning i et utvidet EØS, noe som først og fremst skal komme de nye medlemslandene til gode. Målet er å sette dem i stand til fullt ut å dra fordel av det indre marked. Økt handel og økte investeringer forutsettes i seg selv å bidra til større velstand og utjevning. Det vil også være i norsk interesse. Det er også viktig for Norge at de nye medlemslandene så raskt som mulig kan gjennomføre EUs regelverk, ikke minst på områder som er av stor betydning for oss, som bedre miljø, mer effektiv ytre grensekontroll og styrking av rettsapparatet.

De fleste av de ti nye medlemslandene i EU har vesentlig lavere levestandard enn landene i det nåværende EU. De fattigste av disse har et inntektsnivå per innbygger som er om lag en tredjedel av EU-gjennomsnittet. I forhold til EFTA/EØS-landene blir forskjellen i inntektsnivå enda større.

Gjennom forhandlingene om en utvidet EØS-avtale fra 1. mai 2004 er det vedtatt å etablere to nye finansieringsordninger. Det skjer både gjennom en EØS-ordning og en særskilt norsk ordning. Den norske ordningen omfatter bare de ti nye medlemslandene, mens Spania, Portugal og Hellas i tillegg mottar midler over fellesordningen. Norges andel blir totalt på 1 134 millioner euro, eller i underkant av 9 milliarder kroner (kursforholdet i begynnelsen av oktober 2005) for perioden 1. mai 2004 – 30. april 2009.

De økte bidragene fra EFTA/EØS-siden og fra Norge skal gå til økonomisk og sosial utjevning i et utvidet EØS, noe som først og fremst skal komme de nye medlemslandene til gode. Målet er å sette dem i stand til fullt ut å dra fordel av det indre marked. Økt handel og økte investeringer forutsettes i seg selv å bidra til større velstand og utjevning. Det vil også være i norsk interesse. Det er også viktig for Norge at de nye medlemslandene så raskt som mulig kan gjennomføre EUs regelverk, ikke minst på områder som er av stor betydning for oss, som bedre miljø, mer effektiv ytre grensekontroll og styrking av rettsapparatet.

Omfanget av de nye finansieringsordningene er stort - det dreier seg om en tidobling i forhold til tidligere finansieringsordninger. Det er ultimo september 2005 ferdigforhandlet rammeavtaler med samtlige land, og fire land har utlyst midler under ordningene. De andre landene er i ferd med å sluttføre sine nasjonale strukturer for ordningene og vil lyse ut midler i nær framtid.

Det er opprettet et felles kontor for ordningene i Brussel, og et omfattende regelverk for ordningene er utarbeidet. De første prosjektsøknadene vil bli behandlet høsten 2005.

Ordningene utbetaler prosjektstøtten etterskuddsvis, og de store utbetalingene kommer derfor ikke umiddelbart. For 2006 er det budsjettert med utgifter på til sammen 410 millioner kroner under ordningene.

Omfanget av de nye finansieringsordningene er stort - det dreier seg om en tidobling i forhold til tidligere finansieringsordninger. Det er ultimo september 2005 ferdigforhandlet rammeavtaler med samtlige land, og fire land har utlyst midler under ordningene. De andre landene er i ferd med å sluttføre sine nasjonale strukturer for ordningene og vil lyse ut midler i nær framtid.

Det er opprettet et felles kontor for ordningene i Brussel, og et omfattende regelverk for ordningene er utarbeidet. De første prosjektsøknadene vil bli behandlet høsten 2005.

Ordningene utbetaler prosjektstøtten etterskuddsvis, og de store utbetalingene kommer derfor ikke umiddelbart. For 2006 er det budsjettert med utgifter på til sammen 410 millioner kroner under ordningene.