I perioden 2002–2005 har Regjeringen gjennomført skatte- og avgiftslettelser på om lag 23,9 milliarder kroner. Med Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2006 påløper det ytterligere netto lettelser på om lag 6,7 milliarder kroner i 2006. Samlede skatte- og avgiftslettelser i perioden 2002 – 2006 foreslått av Samarbeidsregjeringen blir dermed nærmere 31 milliarder kroner. I tillegg påløper lettelser på om lag 1 milliard kroner i 2007

I perioden 2002–2005 har Regjeringen gjennomført skatte- og avgiftslettelser på om lag 23,9 milliarder kroner. Med Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2006 påløper det ytterligere netto lettelser på om lag 6,7 milliarder kroner i 2006. Samlede skatte- og avgiftslettelser i perioden 2002 – 2006 foreslått av Samarbeidsregjeringen blir dermed nærmere 31 milliarder kroner. I tillegg påløper lettelser på om lag 1 milliard kroner i 2007

De senere årene har det vært økt bruk av miljøavgifter. Hensikten med miljøavgifter er å bidra til en riktigere prising av miljøskadelige aktiviteter og på den måten motivere enkeltpersoner og bedrifter til mer miljøvennlig atferd. En miljøavgift vil derfor bidra til bedre utnyttelse av samfunnets ressurser, samtidig som avgiften bidrar til å finansiere offentlige utgifter slik at andre skatter og avgifter kan reduseres. Bruk av miljøavgifter er også i samsvar med prinsippet om at forurenseren skal betale.

Miljøavgifter har fått en større rolle i de fleste OECD-landene. I slutten av 1980-årene begynte man å interessere seg for hvordan økonomiske instrumenter, i særdeleshet avgifter, kunne spille en større rolle for å redusere forurensende atferd. Nye, miljørelaterte avgifter er innført, og en del eksisterende, fiskale avgifter er blitt omdefinert helt eller delvis til miljøavgifter.

Det er i første rekke de nordiske landene og Nederland som benytter miljøavgifter. I de siste årene har de imidlertid fått følge av flere land. Sammenliknet med andre OECD-land er Norge langt framme i bruken av miljøavgifter. De viktigste miljøavgiftene i Norge er i dag CO2-avgiften, svovelavgiften, bensinavgiften, autodieselavgiften, sluttbehandlingsavgiften på avfall, avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier og avgift på drikkevareemballasje.

De senere årene har det vært økt bruk av miljøavgifter. Hensikten med miljøavgifter er å bidra til en riktigere prising av miljøskadelige aktiviteter og på den måten motivere enkeltpersoner og bedrifter til mer miljøvennlig atferd. En miljøavgift vil derfor bidra til bedre utnyttelse av samfunnets ressurser, samtidig som avgiften bidrar til å finansiere offentlige utgifter slik at andre skatter og avgifter kan reduseres. Bruk av miljøavgifter er også i samsvar med prinsippet om at forurenseren skal betale.

Miljøavgifter har fått en større rolle i de fleste OECD-landene. I slutten av 1980-årene begynte man å interessere seg for hvordan økonomiske instrumenter, i særdeleshet avgifter, kunne spille en større rolle for å redusere forurensende atferd. Nye, miljørelaterte avgifter er innført, og en del eksisterende, fiskale avgifter er blitt omdefinert helt eller delvis til miljøavgifter.

Det er i første rekke de nordiske landene og Nederland som benytter miljøavgifter. I de siste årene har de imidlertid fått følge av flere land. Sammenliknet med andre OECD-land er Norge langt framme i bruken av miljøavgifter. De viktigste miljøavgiftene i Norge er i dag CO2-avgiften, svovelavgiften, bensinavgiften, autodieselavgiften, sluttbehandlingsavgiften på avfall, avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier og avgift på drikkevareemballasje.

Særavgiftene på bensin og diesel betales pr. liter, og er altså helt uavhengig av bensin- og dieselprisen. Normalt vil høyere pris føre til lavere etterspørsel. Dermed synker også statens inntekter fra særavgiftene på drivstoff.

Bensin og autodiesel ilegges i likhet med de fleste andre varer og tjenester en merverdiavgift på 25 prosent. Når drivstoffprisen øker, øker også merverdiavgiften fra drivstoff. Dette skyldes at 25 prosent merverdiavgift av høy pris er mer enn 25 prosent merverdiavgift av lav pris. Staten vil derfor isolert sett få høyere merverdiavgiftsinntekter fra drivstoff når drivstoffprisene øker.

Denne økningen motvirkes imidlertid av at merverdiavgiftsinntektene fra andre varer og tjenester går ned. Det skyldes at bilistene som bruker mer på drivstoff, har mindre penger igjen til å kjøpe andre varer og tjenester for. Dermed vil statens merverdiavgiftsinntekter fra andre varer og tjenester falle. Resultatet er at det blir små endringer i statens samlede merverdiavgiftsinntekter.

Høyere drivstoffpriser vil derfor ikke øke statens samlede avgiftsinntekter.

Særavgiftene på bensin og diesel betales pr. liter, og er altså helt uavhengig av bensin- og dieselprisen. Normalt vil høyere pris føre til lavere etterspørsel. Dermed synker også statens inntekter fra særavgiftene på drivstoff.

Bensin og autodiesel ilegges i likhet med de fleste andre varer og tjenester en merverdiavgift på 25 prosent. Når drivstoffprisen øker, øker også merverdiavgiften fra drivstoff. Dette skyldes at 25 prosent merverdiavgift av høy pris er mer enn 25 prosent merverdiavgift av lav pris. Staten vil derfor isolert sett få høyere merverdiavgiftsinntekter fra drivstoff når drivstoffprisene øker.

Denne økningen motvirkes imidlertid av at merverdiavgiftsinntektene fra andre varer og tjenester går ned. Det skyldes at bilistene som bruker mer på drivstoff, har mindre penger igjen til å kjøpe andre varer og tjenester for. Dermed vil statens merverdiavgiftsinntekter fra andre varer og tjenester falle. Resultatet er at det blir små endringer i statens samlede merverdiavgiftsinntekter.

Høyere drivstoffpriser vil derfor ikke øke statens samlede avgiftsinntekter.

Samlede skatter og avgifter som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) blir ofte brukt som grunnlag for å sammenlikne skattenivået mellom land og for å vurdere utviklingen i skattenivået i et land over tid.

Figuren viser skatt som andel av BNP for Norge med og uten petroleumsinntekter sammenliknet med de nordiske landene, EU-gjennomsnittet og OECD. Figuren viser at skattenivået i Norge målt ved skatt som andel av BNP og korrigert for oljevirksomheten er høyere enn gjennomsnittet for EU og OECD men lavere enn i Danmark, Sverige og Finland.

Skatt som andel av BNP i 2002. Prosent. Påløpte størrelser for Norge, Sverige, Danmark, Finland, EU (19) og OECD-landene.

Kilde: OECD og Finansdepartementet

Samlede skatter og avgifter som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) blir ofte brukt som grunnlag for å sammenlikne skattenivået mellom land og for å vurdere utviklingen i skattenivået i et land over tid.

Figuren viser skatt som andel av BNP for Norge med og uten petroleumsinntekter sammenliknet med de nordiske landene, EU-gjennomsnittet og OECD. Figuren viser at skattenivået i Norge målt ved skatt som andel av BNP og korrigert for oljevirksomheten er høyere enn gjennomsnittet for EU og OECD men lavere enn i Danmark, Sverige og Finland.

Skatt som andel av BNP i 2002. Prosent. Påløpte størrelser for Norge, Sverige, Danmark, Finland, EU (19) og OECD-landene.

Kilde: OECD og Finansdepartementet

Prisene på drivstoff varierer en del og avhenger blant annet av internasjonale tilbuds- og etterspørselsforhold, råoljepris og nasjonale og lokale konkurranseforhold.

Den 21. september 2005 var prisen på blyfri bensin 11,64 kroner pr. liter (listepris på 95 oktan blyfri til forbruker i 0-sone. Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt). Avgiften på blyfri bensin i 2005 er 4,03 kroner pr. liter og CO2-avgiften er på 0,78 kroner pr. liter. Merverdiavgiften utgjør 2,33 kroner pr. liter. Totale avgifter til staten utgjør dermed om lag 61 prosent av utsalgsprisen på bensin.

Avgiftene på autodiesel er på 2,92 kroner pr. liter i 2005 og CO2-avgiften utgjør 0,52 kroner liter. Prisen pr. 21. september var 10,65 kroner pr. liter (listepris til forbruker i 0-sone. Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt). Merverdiavgiften utgjør om lag 2,13 kroner pr. liter. Avgiftene til staten utgjør dermed om lag 52 prosent av prisen på autodiesel.

Se omtale av drivstoffavgiftene i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnittene 3.5.7 og 3.5.8.

Prisene på drivstoff varierer en del og avhenger blant annet av internasjonale tilbuds- og etterspørselsforhold, råoljepris og nasjonale og lokale konkurranseforhold.

Den 21. september 2005 var prisen på blyfri bensin 11,64 kroner pr. liter (listepris på 95 oktan blyfri til forbruker i 0-sone. Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt). Avgiften på blyfri bensin i 2005 er 4,03 kroner pr. liter og CO2-avgiften er på 0,78 kroner pr. liter. Merverdiavgiften utgjør 2,33 kroner pr. liter. Totale avgifter til staten utgjør dermed om lag 61 prosent av utsalgsprisen på bensin.

Avgiftene på autodiesel er på 2,92 kroner pr. liter i 2005 og CO2-avgiften utgjør 0,52 kroner liter. Prisen pr. 21. september var 10,65 kroner pr. liter (listepris til forbruker i 0-sone. Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt). Merverdiavgiften utgjør om lag 2,13 kroner pr. liter. Avgiftene til staten utgjør dermed om lag 52 prosent av prisen på autodiesel.

Se omtale av drivstoffavgiftene i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnittene 3.5.7 og 3.5.8.

I dag beskattes kapitalinntekt med en langt lavere marginalskatt enn arbeidsinntekt. For personlig næringsdrivende og i aksjeselskaper der de ansatte eier en betydelig andel, har det derfor vært nødvendig å gjennomføre en administrativ deling av inntekten i en kapitalinntektsdel og en personinntektsdel (delingsmodellen). Delingsmodellen klarer imidlertid bare i begrenset grad å forhindre at reelle arbeidsinntekter kan "omdannes" til kapitalinntekter, som skattlegges lavere enn arbeidsinntekt. Innføring av skjermingsmetoden fra 2006, kombinert med redusert marginalskatt på arbeidsinntekter, reduserer i betydelig grad forskjellen i marginalskatt på kapitalinntekter og arbeidsinntekter. Dermed vil det ikke lenger være særlige motiver for å omdanne arbeidsinntekt til kapitalinntekt, og delingsmodellen kan avskaffes. Dersom marginalskatten på arbeidsinntekt ikke reduseres tilstrekkelig, vil en fritt kunne utnytte denne satsforskjellen fordi det med reformen ikke vil være noen regler for deling av inntekt opptjent i egen virksomhet i kapital- og arbeidsinntekt.

I dag beskattes kapitalinntekt med en langt lavere marginalskatt enn arbeidsinntekt. For personlig næringsdrivende og i aksjeselskaper der de ansatte eier en betydelig andel, har det derfor vært nødvendig å gjennomføre en administrativ deling av inntekten i en kapitalinntektsdel og en personinntektsdel (delingsmodellen). Delingsmodellen klarer imidlertid bare i begrenset grad å forhindre at reelle arbeidsinntekter kan "omdannes" til kapitalinntekter, som skattlegges lavere enn arbeidsinntekt. Innføring av skjermingsmetoden fra 2006, kombinert med redusert marginalskatt på arbeidsinntekter, reduserer i betydelig grad forskjellen i marginalskatt på kapitalinntekter og arbeidsinntekter. Dermed vil det ikke lenger være særlige motiver for å omdanne arbeidsinntekt til kapitalinntekt, og delingsmodellen kan avskaffes. Dersom marginalskatten på arbeidsinntekt ikke reduseres tilstrekkelig, vil en fritt kunne utnytte denne satsforskjellen fordi det med reformen ikke vil være noen regler for deling av inntekt opptjent i egen virksomhet i kapital- og arbeidsinntekt.

Skattereformen skal blant annet stimulere til økt og lengre yrkesdeltakelse og økt likebehandling. Likebehandling av faktisk arbeidsinntekt og fjerning av delingsmodellen, slik Regjeringen har foreslått og Stortinget har vedtatt, forutsetter at marginalskatten på arbeid tilnærmes den effektive skatten på aksjeinntekter (vel 48 prosent). Med dagens toppskattesatser og arbeidsgiveravgift er marginalskatten på arbeid opp til 13,3 prosentpoeng høyere enn marginalskatten på høye utbytter (skjermingsmetoden). Hvis ikke marginalskattesatsene på lønn reduseres tilstrekkelig, vil en ikke oppnå den ønskede likebehandlingen av like inntekter. Dermed vil det fortsatt være sterke incentiver til å omgjøre faktisk arbeidsinntekt til utbytte når delingsmodellen fjernes fra 1.1.2006.

Skattereformen skal blant annet stimulere til økt og lengre yrkesdeltakelse og økt likebehandling. Likebehandling av faktisk arbeidsinntekt og fjerning av delingsmodellen, slik Regjeringen har foreslått og Stortinget har vedtatt, forutsetter at marginalskatten på arbeid tilnærmes den effektive skatten på aksjeinntekter (vel 48 prosent). Med dagens toppskattesatser og arbeidsgiveravgift er marginalskatten på arbeid opp til 13,3 prosentpoeng høyere enn marginalskatten på høye utbytter (skjermingsmetoden). Hvis ikke marginalskattesatsene på lønn reduseres tilstrekkelig, vil en ikke oppnå den ønskede likebehandlingen av like inntekter. Dermed vil det fortsatt være sterke incentiver til å omgjøre faktisk arbeidsinntekt til utbytte når delingsmodellen fjernes fra 1.1.2006.

Formuesskatten er i dag lite treffsikker fordi den avhenger av hvordan formuen er plassert. Formuesskatten bidrar til at avkastningen etter skatt av sparing reduseres slik at incentivene til sparing svekkes, samtidig som svakhetene i verdsettelsesreglene innebærer en samfunnsøkonomisk uheldig vridning i sparingens sammensetning. Lavere skatt på sparing kan bl.a. bedre kapitaltilgangen til små og mellomstore bedrifter som ofte vil ha norske investorer. Regjeringen ønsker derfor å legge økt vekt på å skattlegge kapitalinntekter som tas ut av selskapssektoren framfor å skattlegge kapitalbeholdningen. I skattereformen har Regjeringen lagt opp til at formuesskatten skal halveres i løpet av 2006 og 2007, og deretter trappes videre ned med sikte på avvikling.

Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 2.2.4.

Forslaget til formuesskatt vil gi lettelser i alle inntektsgrupper, og lettelsene er relativt jevnt fordelt. Tabell 5.3 i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak viser blant annet at trygdede i de midlere inntektsgruppene får relativt store lettelser i formuesskatten. Dette skyldes at mange pensjonister med lave og middels inntekter betaler formuesskatt.

Formuesskatten er i dag lite treffsikker fordi den avhenger av hvordan formuen er plassert. Formuesskatten bidrar til at avkastningen etter skatt av sparing reduseres slik at incentivene til sparing svekkes, samtidig som svakhetene i verdsettelsesreglene innebærer en samfunnsøkonomisk uheldig vridning i sparingens sammensetning. Lavere skatt på sparing kan bl.a. bedre kapitaltilgangen til små og mellomstore bedrifter som ofte vil ha norske investorer. Regjeringen ønsker derfor å legge økt vekt på å skattlegge kapitalinntekter som tas ut av selskapssektoren framfor å skattlegge kapitalbeholdningen. I skattereformen har Regjeringen lagt opp til at formuesskatten skal halveres i løpet av 2006 og 2007, og deretter trappes videre ned med sikte på avvikling.

Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 2.2.4.

Forslaget til formuesskatt vil gi lettelser i alle inntektsgrupper, og lettelsene er relativt jevnt fordelt. Tabell 5.3 i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak viser blant annet at trygdede i de midlere inntektsgruppene får relativt store lettelser i formuesskatten. Dette skyldes at mange pensjonister med lave og middels inntekter betaler formuesskatt.

Regjeringen foreslår å avvikle merverdiavgiftsunntaket for overnatting med virkning fra 1. januar 2006. Dette innebærer at det skal betales merverdiavgift på overnatting med en lav sats på 8 prosent. Dette behøver imidlertid ikke bety at prisen på overnatting øker. Overnattingsbedriftene oppnår nemlig samtidig full fradragsrett for merverdiavgift på alle relevante anskaffelser. På grunn av den utvidede fradragsretten vil overnattingsbedriftenes kostnader gå ned. Samlet beløper netto kostnadsbesparelser seg til om lag 200 millioner kroner i året. Overnattingsbedriftene vil dermed kunne ta en lavere pris enn før eksklusiv merverdiavgift, uten at den økonomiske situasjonen blir endret. Dette innebærer at for kunder med fradragsrett vil prisen kunne gå noe ned. For kunder uten fradragsrett antas prisen på overnatting å kunne bli om lag uendret som følge av forslaget.

Regjeringen foreslår å avvikle merverdiavgiftsunntaket for overnatting med virkning fra 1. januar 2006. Dette innebærer at det skal betales merverdiavgift på overnatting med en lav sats på 8 prosent. Dette behøver imidlertid ikke bety at prisen på overnatting øker. Overnattingsbedriftene oppnår nemlig samtidig full fradragsrett for merverdiavgift på alle relevante anskaffelser. På grunn av den utvidede fradragsretten vil overnattingsbedriftenes kostnader gå ned. Samlet beløper netto kostnadsbesparelser seg til om lag 200 millioner kroner i året. Overnattingsbedriftene vil dermed kunne ta en lavere pris enn før eksklusiv merverdiavgift, uten at den økonomiske situasjonen blir endret. Dette innebærer at for kunder med fradragsrett vil prisen kunne gå noe ned. For kunder uten fradragsrett antas prisen på overnatting å kunne bli om lag uendret som følge av forslaget.