2.2.1 Nærmere om utviklingen i de tradisjonelle industrilandene

I USA har den økonomiske veksten avtatt det siste året. Det er særlig utviklingen i boligmarkedet som har bidratt til å dempe veksten. Etter en tiårsperiode med betydelig vekst i boliginvesteringer og boligpriser har trenden nå snudd. Boliginvesteringene har falt kraftig, omsetningstiden for brukte boliger har steget markert, og flere indekser viser at boligprisene nå faller. Den svake utviklingen i boligmarkedet har bidratt til å dempe veksten i privat konsum. Sysselsettingen har lenge vokst relativt sterkt, men ferske tall tyder på at sysselsettingen nå flater ut. På den annen side har utenriksøkonomien gitt et positivt bidrag til veksten den siste tiden, bl.a. kan svekkelsen av dollaren ha bidratt til økt etterspørsel etter amerikanske varer. Stemningsindikatorer signaliserer likevel moderat vekst i amerikansk økonomi framover. I denne meldingen legges det til grunn en BNP-vekst i USA på 1¾ pst. i år og 2½ pst. neste år. Konjunkturavmatningen har trukket den underliggende konsumprisveksten ned den siste tiden, og det ventes at samlet KPI-vekst avtar fra 3¼ pst. i fjor til 2¾ pst. i år og 2½ pst. neste år.

Etter flere år med svak økonomisk utvikling tok veksten i euroområdet seg markert opp i fjor. BNP økte med 2¾ pst., og veksten har fortsatt i år. I en tidlig fase var oppgangen i hovedsak drevet av sterk vekst i investeringer og eksport. Etter hvert har også husholdningenes etterspørsel tatt seg opp. Oppsvinget har ført til høy sysselsettingsvekst, og arbeidsledigheten er nå på sitt laveste nivå på 15 år. Lav lønnsvekst har imidlertid bidratt til å dempe veksten i privat konsum. Framover ventes lønnsveksten å ta seg opp, noe som kan bidra til sterkere konsumvekst. På den annen side ventes høyere rente, sterkere eurokurs og svakere etterspørsel fra utlandet å dempe veksten i investeringer og eksport. Samlet sett legges det til grunn en BNP-vekst i euroområdet på 2½ pst. i år og 2¼ pst. neste år. Noe lavere oljepris og en sterkere euro ventes å bidra til at konsumprisveksten avtar fra 2¼ pst. i fjor til om lag 2 pst. i år og neste år.

I Tyskland tok BNP-veksten seg betydelig opp i fjor, til 2¾ pst. Veksten har avtatt igjen i første halvår i år, noe som trolig langt på vei kan tilskrives momsøkningen fra årsskiftet. Det ventes fortsatt solid oppgang i Tyskland, med en anslått BNP-vekst på hhv. 2½ pst. og 2¼ pst. i år og neste år. I Frankrike økte BNP med 2¼ pst. i 2006 etter en vekst på 1¼ pst. i 2005. Utviklingen hittil i år har imidlertid vært svakere enn ventet. Arbeidsledigheten er fortsatt høy bl.a. som følge av strukturproblemer i arbeidsmarkedet. Vekst i investeringer og privat konsum ventes å bidra til at BNP øker med om lag 2 pst. både i år og neste år. I flere av de øvrige eurolandene, bl.a. i Spania, Irland, Hellas og Finland, har oppgangen vært meget sterk det siste året. Det ventes avtakende, men fortsatt solid vekst i disse landene framover.

I Japan fortsatte den moderate oppgangen i 1. kvartal i år. Veksten avtok imidlertid markert i 2. kvartal. Det er i hovedsak eksport og bedriftsinvesteringer som har bidratt til oppsvinget de siste årene. Inntjeningen i bedriftene er høy. Økt aktivitet har også ført til en klar bedring i arbeidsmarkedet. Husholdningenes etterspørsel fortsetter likevel å utvikle seg svakt som følge av lav lønnsvekst. Stemningsindikatorer tyder på at veksten i Japan vil holde seg noe over trend også framover, og det anslås en BNP-vekst på 2¼ pst. i år og 2 pst. neste år. Oppsvinget i Japans økonomi har ikke bidratt til nevneverdig oppgang i prisene, og flere mål på prisveksten kan tyde på at perioden med deflasjon ennå ikke er over.

I Storbritannia økte BNP med 2¾ pst. i fjor. Oppgangen har fortsatt så langt i år, til tross for Bank of Englands renteøkninger. Innenlandsk etterspørsel har vært den viktigste drivkraften. Høy lønnsomhet og optimisme i næringslivet har bidratt til sterk vekst i bedriftsinvesteringene. Privat forbruk har også tatt seg opp som følge av den positive utviklingen i arbeidsmarkedet og sterk vekst i boligprisene. Framover ventes privat forbruk å overta som den viktigste drivkraften, mens veksten i bedriftsinvesteringene ventes å avta. I denne meldingen er det lagt til grunn en BNP-vekst i Storbritannia på 2¾ pst. i år og 2¼ pst. neste år. Konsumprisveksten økte betydelig i begynnelsen av året og lå noen måneder klart over sentralbankens inflasjonsmål. Dette skyldtes til en viss grad forhold av midlertidig karakter, og prisveksten har dempet seg den siste tiden.

I Sverige økte BNP med 4½ pst. i fjor, i hovedsak som følge av sterk eksport- og investeringsvekst. Sysselsettingen har økt kraftig, og arbeidsledigheten har falt markert. Dette har bidratt til en solid økning i husholdningenes disponible inntekt. Framover ventes derfor sterk vekst i privat forbruk. På den annen side vil avdempingen internasjonalt redusere eksportveksten, samtidig som investeringsveksten ventes å avta. Det legges til grunn at BNP-veksten avtar til 3½ pst. i år og om lag 3 pst. neste år. Prisveksten er fortsatt lav, i hovedsak som følge av sterk produktivitetsvekst og lav importert inflasjon. Fortsatt vekst over trend bidrar til at prisveksten kan ta seg opp fra 1½ pst. i fjor til 1¾ pst. i år og 2 pst. neste år.

I Danmark økte BNP med 3½ pst. i fjor. Både privat forbruk, investeringer og eksport økte markert. Sysselsettingen har steget betydelig og arbeidsledigheten er nå på et lavt nivå. De siste kvartalene har imidlertid veksten avtatt som følge av at renteøkninger, og avkjølingen av boligmarkedet har dempet husholdningenes etterspørsel. Det anslås en BNP-vekst på 2 pst. i år og 1½ pst. neste år. Konsumprisveksten anslås å tilta noe framover.

2.2.2 Nærmere om utviklingen i framvoksende økonomier

BNP-veksten i framvoksende økonomier og utviklingsland har tatt seg markert opp det siste tiåret, og den er nå betydelig høyere enn i de tradisjonelle industrilandene, jf. tabell 2.3. Veksten i inntekt pr. innbygger har vært meget høy i framvoksende økonomier de siste årene, og levestandarden er også bedret i en rekke utviklingsland. Det har ført til noe lavere inntektsforskjeller mellom land og til at færre lever i ekstrem fattigdom. I mange land synes imidlertid inntektsforskjellene innenlands å ha økt de siste årene, bl.a. fordi etterspørselen etter og dermed også lønnen til faglært og utdannet arbeidskraft har økt.

I Kina økte BNP med hele 11 pst. i fjor. Veksten har fortsatt i samme takt i første halvår i år, med tosifrede vekstrater i både industriproduksjon, investeringer og detaljhandel. Veksten i Kina er særlig drevet av sterk oppgang i investeringer og eksport. Konsumprisveksten har tiltatt markert de siste månedene, i hovedsak som følge av meget høy prisvekst på matvarer. Kinesiske myndigheter har innført en rekke tiltak for å redusere risikoen for overoppheting av økonomien. Blant annet har sentralbanken hevet innskudds- og utlånsrentene og økt bankenes reservekrav. Tiltakene synes imidlertid så langt å ha hatt begrenset virkning. Det er lagt til grunn en BNP-vekst på 11 pst. i år og 10 pst. neste år.

Boks 2.5 Arbeidsmigrasjon i EU etter utvidelsen i 2004

Det er ikke bare Norge som har opplevd en kraftig økning i arbeidsinnvandringen etter EU-utvidelsen i 2004 ¹ . Ifølge Europakommisjonen har migrasjonen fra øst også økt kraftig til mottakerland som Spania, Tyskland, Storbritannia og Italia. I hvert av disse landene var det i 2006 bosatt over 300 000 personer i alderen 15 – 64 år fra de nye medlemslandene. I Spania var tallet nærmere 550 000, trolig to til tre ganger så mange som før EU-utvidelsen. I tillegg kommer innvandrere som arbeider i et land uten å bosette seg der. Til sammen var over 80 pst. av innvandrerne bosatt i disse fire store landene.

I de fleste av de større landene utgjør innvandringen en liten del av arbeidsmarkedet. Unntakene er Spania, der 1,8 pst. av den voksne befolkningen i 2006 kom fra et av de nye EU-landene, og Irland der 2,2 pst. av den voksne befolkningen kom fra de samme landene. Tilsvarende tall for Norge er 0,5 pst., jf. figur 2.10.

Det er ingen klare fellestrekk blant mottakerlandene. Mens Storbritannia og Irland åpnet grensene for innvandring, beholdt Tyskland og Østerrike begrensninger i form av overgangsordninger. Tyskland og Østerrike er til gjengjeld geografisk nærmere mange av de nye EU-landene. Noen av landene har hatt rask økonomisk vekst og fallende arbeidsledighet i perioden etter 2004, noe som kan ha gjort det enklere for innvandrere å komme inn på arbeidsmarkedet.

Det synes å være systematiske forskjeller i hvilke land migrantene drar til. Mens innvandrerne til Sør-Europa hovedsakelig kom fra Romania og Bulgaria, kom innvandrerne til Nord-Europa i hovedsak fra landene som ble medlemmer i 2004 (EU10), og først og fremst fra Polen og Baltikum. Dette henger trolig sammen med både geografi, språk, kultur og næringsstruktur.

Blant de nye EU-landene har det vært størst utvandring fra Romania og Bulgaria, de baltiske landene og Polen, mens utvandringen fra de sentraleuropeiske landene har vært mindre.

I land hvor innvandringen har vært høy, har den bidratt til å dempe lønns- og kostnadsveksten. I noen land har trolig innvandringen også bidratt til økt sysselsetting og lavere arbeidsledighet i den innenlandske befolkningen.

I de aller fleste gamle EU-landene (EU15) er innvandringen fra de nye medlemslandene mindre enn innvandringen fra andre EU-land, og mye mindre enn innvandringen fra land utenfor EU. Europakommisjonen konkluderer med at arbeidsmigrasjonen innad i EU fortsatt er relativt begrenset.

Figur 2.10 Utlendinger som andel av den innenlandske voksne befolkning etter statsborgerskap, 2006 ¹ . Prosent

¹ Tall for innvandring fra Bulgaria og Romania til Danmark og Finland mangler.

Kilde: Europakommisjonen. Statistisk Sentralbyrå for Norge

¹ Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kypros og Malta (EU10) ble EU-medlemmer 1. mai 2004, Bulgaria og Romania 1. januar 2007.

I India var BNP-veksten 9¾ pst. i fjor, og den ventes å holde seg høy også framover. Drivkreftene er sterk innenlandsk etterspørsel og betydelig tjenesteeksport. Den høye veksttakten har ført til at India nå er den tredje største økonomien i verden (etter USA og Kina) målt ved kjøpekraftsparitet. De siste årene har BNP pr. innbygger vokst med om lag 7½ pst. pr. år, en vekstrate som vil doble levestandarden på ti år. Det er imidlertid store forskjeller i utviklingen mellom de ulike delene av økonomien. I landbruket, der 50 pst. av befolkningen er sysselsatt, er veksten betydelig lavere enn i andre deler av økonomien. Det er også store forskjeller i inntekt mellom ulike delstater.

Russisk økonomi har vokst med 6 – 7 pst. pr. år de siste tre årene. Høye oljeinntekter har styrket offentlige finanser og bidratt til sterk vekst i husholdningenes disponible inntekter. Privat konsum har vært den viktigste drivkraften i den økonomiske oppgangen. Det siste året har også veksten i realinvesteringene vært sterk. Det ventes en BNP-vekst på omkring 6 pst. også i år og neste år.

I de nye EU-landene økte BNP markert i fjor. Veksten var særlig sterk i Estland og Latvia med tosifrede vekstrater, men også Polen, Tsjekkia, Slovakia og Litauen vokste klart raskere enn gamle industriland, med en BNP-vekst på 6 – 8 pst. Eksporten har vært den viktigste kilden til vekst i disse landene, godt hjulpet av oppsvinget i euroområdet. Arbeidsmarkedet er i klar bedring, og både næringslivet og husholdningene ser optimistisk på framtiden. Også i Romania og Bulgaria, som ble medlemmer av EU fra 1. januar i år, har veksten vært sterk det siste året. Den positive utviklingen i regionen ventes å fortsette. Etter utvidelsen i 2004 har det vært en betydelig økning i arbeidsmigrasjonen fra de nye EU-landene til EU-15, jf. boks 2.5.

I Afrika sør for Sahara fortsatte den positive økonomiske utviklingen i fjor. BNP for regionen har samlet sett økt med nær 6 pst. hvert år de siste tre årene, og BNP pr. innbygger med om lag 3 – 4 pst. Veksten er sterk både i oljeproduserende land og i oljeimporterende land. Flere forhold bidrar til vekstoppgangen, bl.a. utviklingen internasjonalt, produktivitetsgevinster, høy vekst i råvarepriser og god tilgang på kapital. Det er for tidlig å si om den høye veksten de siste årene har ført til en betydelig fattigdomsreduksjon, men styresmaktene bruker nå mer penger på å redusere fattigdom og tilby grunnleggende offentlige tjenester. BNP-veksten ventes å fortsette på om lag samme nivå i år og neste år.

For Latin Amerika sett under ett økte BNP med 5½ pst. i fjor. Innenlandsk etterspørsel har tatt seg opp den siste tiden, og dette motvirker effektene fra avmatningen i USA. Selv om det er store forskjeller mellom landene i regionen, er utsiktene framover generelt positive. Det ventes at veksten dempes noe, men at den fortsatt holder seg på et høyt nivå.

2.2.3 Usikkerhet knyttet til utviklingen i internasjonal økonomi

Det er betydelig usikkerhet knyttet til anslagene for internasjonal økonomi. Samlet synes det å være en klar overvekt av nedsiderisiko, spesielt fordi det er usikkert hvor store de realøkonomiske virkningene av uroen i finansmarkedene blir. Finansuroen ble utløst av problemer i det amerikanske markedet for boliglån med lav sikkerhet – såkalte sub-prime-lån, jf. avsnitt 2.6. Dersom uroen vedvarer kan risikoviljen blant aktørene i økonomien reduseres. Dette kan føre til lavere nivå på investeringer og forbruk, og dermed til lavere aktivitet i økonomien. Av andre viktige usikkerhetsmomenter kan det pekes på blant annet:

• Fare for boliprisfall også i andre land, særlig i Storbritannia, Spania og Danmark, der prisstigningen på boliger har vært uvanlig høy. Generelt er det likevel svakere sammenheng mellom endringer i boligpriser og privat konsum i europeiske land enn i USA.

• Virkningen av de tiltak myndighetene i en rekke framvoksende økonomier, bl.a. i Kina og India, har innført for å dempe den sterke veksten.

• USAs underskudd på driftsregnskapet overfor utlandet har økt fra 1 pst. av BNP i første halvdel av 1990-årene til over 6 pst. i 2006. Motposten er betydelige overskudd i andre regioner og land, særlig i framvoksende økonomier i Asia og i oljeeksporterende land. Økningen i det amerikanske underskuddet må først og fremst ses i sammenheng med en langsiktig nedgang i husholdningenes sparing i USA. Så langt er det ingen tegn til at internasjonale investorer vil slutte å finansiere underskuddet. Det siste halve året har også underskuddet vist tegn til å stabilisere seg. Dette reduserer risikoen knyttet til ubalansene.

Figur 2.11 Spotpris på Brent Blend. Kroner pr. fat

Kilde: EcoWin og Finansdepartementet.

2.3.1 Etterspørsel og tilbud

Tall fra det Internasjonale Energibyrået (IEA) viser at etterspørselen etter petroleum på verdensbasis økte med 1,7 pst. i 2005 og 1,0 pst. i 2006. For 2007 og 2008 anslår IEA at etterspørselsveksten blir på hhv. 1,7 og 2,4 pst. Anslaget fra Energy Information Administration (EIA) ligger noe lavere enn dette. Fortsatt sterk vekst i framvoksende økonomier som Kina er en viktig årsak til at etterspørselsveksten forventes å ta seg opp. Det er usikkert hvilken effekt den siste tidens uroligheter i finansmarkedene vil få på etterspørselen etter olje.

EIA anslår en økning i det globale tilbudet av råolje på 0,2 pst. i 2007 og 2,9 pst. i 2008. Det ventes at etterspørselen rettet mot OPEC vil øke til neste år, og således styrke OPECs stilling i markedet.

OPEC-landene besluttet 11. september å øke sin produksjon med 500 000 fat pr. dag med virkning fra 1. november. OPEC begrunner beslutningen bl.a. med at det amerikanske produktmarkedet er stramt og at det er viktig å ha tilstrekkelig tilbud av olje i vinterhalvåret.

Foreløpige tall fra EIA viser at lagrene av råolje og oljeprodukter i OECD nå ligger nær gjennomsnittlig nivå på denne tiden av året.

2.3.2 Olje- og gasspriser

Oljeprisen har gjennomgående økt siden årsskiftet, fra en pris på om lag 50 USD pr. fat i midten av januar til nærmere 80 USD pr. fat i midten av september. Dette kan bl.a. forklares med en stadig økende etterspørsel i kombinasjon med OPECs produksjonsrestriksjoner, og bare moderat vekst i produksjonen fra land utenfor OPEC. Globalt er det videre begrenset ledig produksjonskapasitet. Den ledige produksjonskapasiteten finnes i hovedsak i Saudi-Arabia. Oljemarkedet er på denne bakgrunnen stramt, og uforutsette driftsavbrudd f.eks. som følge av uroligheter i oljeproduserende land eller ekstreme værforhold, kan gi store utslag i oljeprisene. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er 67 USD pr. fat, eller om lag 400 kroner.

I terminmarkedet (futuresmarkedet) omsettes det nå olje for levering både i desember 2007 og juni 2008 til om lag 78–79 USD pr. fat, tilsvarende rundt 430–440 kroner pr. fat. Hoveddelen av kontraktene for framtidig levering gjelder for de nærmeste månedene. Volumene som blir omsatt lengre fram i tid, er langt mindre.

Oljeprisutviklingen framover er usikker og påvirkes av mange forhold. Basert på prisene hittil i år og en vurdering av markedet framover, er det i denne meldingen lagt til grunn en oljepris på 400 kroner pr. fat i 2007 og 360 kroner i 2008. Anslaget for 2007 er 30 kroner høyere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett 2007. Den historiske utviklingen i oljeprisen målt i kroner samt anslag for 2007 og 2008 er vist i figur 2.11.

Etter 2008 er det lagt til grunn et gradvis fall i oljeprisen til et langsiktig nivå på 230 2008-kroner fra og med 2014, jf. figur 2.12B. Det langsiktige oljeprisanslaget er om lag prisjustert i forhold til anslaget som ble benyttet i Revidert nasjonalbudsjett 2007.

Gassprisen har de seneste årene økt betraktelig. Oppgangen i gassprisen har sammenheng med høyere oljepris og knapphet på gass i Europa. Gassprisene forventes å bli liggende på et høyt nivå i flere år framover. Økt tilbud fra Nord-Vest-Europa fører imidlertid til noe lavere priser enn tidligere forventet. Gassmarkedet preges av bilaterale kontrakter, hvor prisen i hovedsak er knyttet til oljepris gjennom en indeksering med et visst tidsetterslep. Noe av gassen selges også i spotmarkedet i Storbritannia.

Statoil selger i dag over halvparten av all gass fra norsk sokkel. Denne andelen vil øke ytterligere i forbindelse med fusjonen med Norsk Hydros petroleumsvirksomhet. De øvrige volumene selges hovedsakelig av store olje- og gasselskaper til sine søsterselskaper på kontinentet og i Storbritannia.

En mild vinter førte tidligere i år til lave spotpriser i Storbritannia. Redusert europeisk gassetterspørsel i kombinasjon med fulle lagre, bidro til overskuddstilbud av gass og lavere priser også i resten av Europa.

Høye oljepriser har holdt de oljeindekserte gassprisene oppe. Det har derfor i perioder vært betydelig avvik mellom oljeindekserte gasspriser og spotprisen på gass, men over tid forventes det ikke at gjennomsnittlig spotpris vil avvike systematisk fra oljeindekserte priser.

I denne meldingen er det lagt til grunn en gasspris på 183 øre pr. standard kubikkmeter (Sm ³ ) i 2007 og 176 øre pr. Sm ³ i 2008. Deretter er det lagt til grunn en gradvis reduksjon i gassprisen mot et langsiktig prisnivå på 128 2008-øre pr. Sm ³ . Det er beregningsteknisk lagt til grunn at utviklingen i gassprisene følger av oljeprisanslaget for de nærmeste årene, men med et tidsetterslep på ca. ½ år.

2.3.3 Øvrige anslag

Ifølge Oljedirektoratet (OD) utgjør totale utvinnbare ressurser på norsk sokkel om lag 13,1 mrd. standard kubikkmeter oljeekvivalenten (Sm ³ o.e). Av dette er 35 pst. produsert, mens reserver som er utbygd eller vedtatt utbygd, utgjør 28 pst.

Olje- og energidepartementet anslår at samlet petroleumsproduksjon på norsk sokkel vil falle med nesten 5 pst. i 2007 til om lag 237 mill. Sm ³ o.e. Dette er en nedjustering på 2,6 pst. i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 2007. Hovedårsaken til nedjusteringen er redusert produksjon fra Kvitebjørn som følge av forlengelse av boreprogrammet og reservoarproblemer. Det forventes at produksjonen vil øke de nærmeste årene, jf. figur 2.12A, noe som må ses i sammenheng med forventning om økt produksjon av gass. Når det gjelder olje, antar Olje- og energidepartementet at produksjonstoppen er passert.

Figur 2.12 Petroleumsproduksjon og statens inntekter fra petroleumsvirksomheten

Kilde: Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Eksportverdien av råolje, naturgass og rørtjenester fra norsk sokkel ventes å bli om lag 470 mrd. kroner i 2007, mens eksportverdien neste år anslås til 460 mrd. kroner.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås å bli 319 mrd. kroner i 2007, en nedgang på 36 mrd. kroner fra 2006. Anslaget i denne meldingen er 18 mrd. kroner høyere enn i Revidert nasjonalbudsjett 2007. Oppjusteringen skyldes høyere oljeprisforutsetning, som mer enn oppveier for lavere anslag for produksjonen. I 2008 ventes en kontantstrøm på 302 mrd. kroner. I årene deretter legges det til grunn at kontantstrømmen gradvis avtar, jf. figur 2.12C.

Totalformuen i petroleumsvirksomheten , definert som nåverdien av framtidig årlig kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fra og med 2008, anslås til 3 520 mrd. 2008-kroner. I tråd med tidligere praksis legges det til grunn en realrente på 4 pst. i beregningene. Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fra 2008, anslås til 3 210 mrd. 2008-kroner. Den anslåtte formuen gir grunnlag for en permanentinntekt på om lag 141 mrd. 2008-kroner, hvorav statens andel utgjør om lag 129 mrd. 2008-kroner. Beregningene er blant annet basert på de antakelsene om olje- og gasspriser og produksjonsutvikling som er lagt til grunn i denne meldingen, og må betraktes som svært usikre. Avkastning av formuen i Statens pensjonsfond – Utland inngår ikke i disse beregningene. Ved utgangen av 2007 anslås den samlede kapitalen i fondet til om lag 2 094 mrd. kroner, noe som gir en forventet realavkastning på om lag 84 mrd. kroner.

Nasjonalregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser at investeringene i utvinning og rørtransport utgjorde 95,5 mrd. kroner i 2006. Det anslås i denne meldingen at petroleumsinvesteringene vil øke med 15 pst. i 2007, en oppjustering på 10 prosentpoeng siden Revidert nasjonalbudsjett 2007. Oppjusteringen av investeringsanslaget skyldes bl.a. forskyving av prosjekter fra i fjor og økte borekostnader pr. brønn. Anslaget for 2007 understøttes av SSBs investeringstelling for oljeutvinning og rørtransport for 3. kvartal i år, som viser betydelig vekst i investeringene i inneværende år. De neste to årene ventes de årlige investeringene å ligge om lag på 2007-nivået, jf. figur 2.13. Anslagene innebærer at antatte leteinvesteringer i år og årene framover blir liggende på et svært høyt nivå.

2.5.1 Prisutviklingen

De siste fem årene har konsumprisindeksen (KPI) økt med 1½ pst. i gjennomsnitt pr. år, mot en vekst på 2½ pst. i den foregående femårsperioden. Målt ved den harmoniserte konsumprisindeksen (HKPI), som brukes ved sammenlikninger mellom EU-land, har prisveksten i Norge vært noe lavere enn i Danmark, Storbritannia og euroområdet de siste årene. Den samlede prisveksten har holdt seg lav også i år. I de åtte første månedene i år økte KPI med 0,6 pst. i gjennomsnitt sammenliknet med tilsvarende periode i fjor.

Utviklingen i energiprisene trakk opp konsumprisveksten i fjor, men bidrar til å trekke den ned i år. Også avgiftsendringer kan slå markert ut i prisveksten fra ett år til det neste. Som mål på den underliggende prisutviklingen suppleres derfor KPI med en indeks justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE). I årets åtte første måneder var tolvmånedersveksten i KPI-JAE i gjennomsnitt 1,4 pst. Veksten har tatt seg opp gjennom året, fra under 1 pst. i 4. kvartal i fjor til 1,8 pst. i august i år.

Figur 2.17 Konsumprisvekst totalt (KPI) og justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE). Prosentvis endring fra samme måned året før

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Den lave veksten i KPI de siste fem årene må bl.a. ses i sammenheng med en gjennomsnittlig nedgang i prisene på importerte konsumvarer på 1½ pst. pr. år. Nærmere 30 pst. av norske husholdningers konsum består av importerte varer. De siste årene har en økende andel av denne importen kommet fra Kina og andre lavkostland. Fra første halvår 2002 til første halvår 2007 økte andelen kinesiske varer fra rundt 3 til rundt 5½ pst. av samlet vareimport til Norge. Veksten har vært særlig sterk for audiovisuelt utstyr samt klær og sko. Innenfor begge disse varegruppene er prisene rundt 30 pst. lavere enn for fem år siden. Nedgangen i prisene på klær og sko har ifølge HKPI vært langt sterkere i Norge enn i de fleste andre europeiske land. I perioden januar-august i år var prisene på importerte konsumvarer i gjennomsnitt 0,6 pst. lavere enn i samme periode i fjor.

Figur 2.18 Konsumprisvekst etter varegruppe. Gjennomsnittlig tolv månedersvekst september 2002-august 2007. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Andelen av norsk import som kommer fra Kina øker fortsatt, selv om veksttakten ser ut til å være lavere enn for et par år siden. Økende internasjonal arbeidsdeling og ytterligere integrasjon av land som India og andre utviklingsland i verdensøkonomien trekker i retning av at det fortsatt er muligheter for økt import fra lavkostland. I denne meldingen legges det videre til grunn at en moderat styrking av kronen vil bidra til nedgang i prisene på importerte konsumvarer i 2008. Nedgangen ventes imidlertid å bli mindre enn gjennom de siste fem årene. Lenger fram i tid må en regne med at lønninger og andre produksjonskostnader vil øke i nåværende lavkostland, noe som etter hvert vil trekke importprisene oppover.

Figur 2.19 Konsumpriser. Prosentvis endring fra tilsvarende måned året før

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Over 15 pst. av vektgrunnlaget i KPI utgjøres av husleiene , som omfatter bokostnadene til både leietakere og selveiere. De siste fem årene sett under ett har veksten i husleiene vært noe høyere enn den samlede veksten i KPI. Økningen i husleiene har hittil i år vært relativt liten, med en vekst på 1,5 pst. i gjennomsnitt i perioden januar-august i år fra tilsvarende periode i fjor. Den lave prisveksten har sammenheng med at mange husleier reguleres i takt med konsumprisindeksen. Også endringer i rentenivået kan påvirke husleiene, både direkte ved at kostnadene for utleier kan øke og indirekte gjennom virkningen på boligmarkedet og tilbøyeligheten til å leie framfor å eie bolig. Forventninger om noe høyere rente og økt vekst i KPI i 2008 tilsier sterkere vekst i husleiene framover.

Prisene på matvarer og alkoholfrie drikkevarer viste en oppgang på 1,8 pst. i gjennomsnitt de åtte første månedene i år sammenliknet med tilsvarende periode i fjor, justert for avgiftsendringer. Prisveksten har tiltatt gjennom året, og var i august den sterkeste på nesten fire år. I årets jordbruksoppgjør ble målprisene økt med om lag 3¼ pst. Den isolerte effekten av avtalen for prisene på norskproduserte jordbruksprodukter ble anslått til 1½ pst., noe som vil gi et bidrag til KPI på om lag 0,1 pst. på årsbasis. Matvareprisene stiger også på verdensmarkedet, bl.a. som følge av flom og tørke i viktige produsentland, økt produksjon av biodrivstoff og høyere etterspørsel etter matvarer på grunn av sterk vekst i husholdningenes inntekter i land som Kina og India. Dette vil trekke i retning av økte matvarepriser også i Norge.

Veksten i prisene på tjenester med lønn som dominerende prisfaktor tiltar, og de var i perioden januar-august i år 4,6 pst. høyere enn i tilsvarende periode i fjor. Denne kategorien omfatter bl.a. tjenester utført av håndverkere, frisører og tannleger. Sterkere vekst i bedriftenes lønnskostnader innebærer at prisveksten på tjenester med lønn som dominerende prisfaktor vil kunne fortsette å øke noe.

Oppgangen i prisene på tjenester som også har andre viktige priskomponenter er fortsatt relativ moderat, med en gjennomsnittlig økning på 1,6 pst. i perioden januar-august i år sammenliknet med tilsvarende periode i fjor. Denne typen tjenester omfatter barnehager, restaurantbesøk, flyreiser, finanstjenester og telefonsamtaler.

Samlet sett anslås veksten i konsumprisene justert for avgiftsendringer og utenom energivarer (KPI-JAE) i denne meldingen til 1½ pst. i 2007 og 2 pst. i 2008.

Lite tilsig til vannmagasinene bidro til sterk vekst i elektrisitetsprisene til husholdningene i 2006. En mild vinter og mye nedbør har ført til at fyllingsgraden i vannmagasinene nå er svært høy, og strømprisene har falt markert. Hittil i år har strømprisene i gjennomsnitt vært 20 pst. lavere enn i tilsvarende periode i fjor, mens prisnedgangen i august i år var på mer enn 30 pst. sammenliknet med august i fjor. Terminprisene på den nordiske kraftbørsen Nord Pool tyder imidlertid på at elektrisitetsprisene forventes å gå betydelig opp utover høsten og fram mot vinteren. Det legges i denne meldingen til grunn at elektrisitetsprisene til husholdningene avtar med nærmere 25 pst. fra 2006 til 2007 og at de øker med 20 pst. i 2008. Erfaringsmessig er det betydelig usikkerhet knyttet til anslag for utviklingen i elektrisitetsprisene.

Utviklingen i andre energipriser hittil i år, har vært mer stabil. Forutsetningene om oljeprisen i denne meldingen trekker i retning av en moderat nedgang i bensinprisene fra 2007 til 2008.

Avgiftsopplegget for 2007 innebar bl.a. at merverdiavgiften for næringsmidler ble satt opp fra 13 til 14 pst. fra 1. januar 2007, og at mengdeavgifter ble justert med 1¾ pst. i gjennomsnitt, i tråd med forventet prisvekst for året. Hittil i år har forskjellen mellom KPI og KPI justert for avgiftsendringer i gjennomsnitt vært på 0,2 prosentpoeng. De foreslåtte avgiftsendringene for 2008 vurderes ikke å ville påvirke KPI i vesentlig grad.

Veksten i konsumprisene (KPI) anslås i denne meldingen til ½ pst. i 2007 og 2½ pst. i 2008. Konsumprisene hos våre handelspartnere anslås å øke med 2 pst. både i år og neste år.

2.5.2 Lønnsutviklingen

Lønnsveksten var lenge moderat i denne konjunkturoppgangen. Dette må bl.a. ses i lys av økt arbeidsinnvandring og at stadig flere bransjer blir utsatt for internasjonal konkurranse. Sterk vekst i sysselsettingen gjennom flere år og kraftig fall i arbeidsledigheten har imidlertid bidratt til økt press i arbeidsmarkedet, og etter hvert har lønnsveksten tatt seg opp. Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) var årslønnsveksten 4,1 pst. fra 2005 til 2006, etter en vekst på 3,3 pst. året før. Tilgjengelig informasjon tyder på at lønnsveksten har tiltatt ytterligere i år.

Årets inntektsoppgjør var et mellomoppgjør. Avtalene som NHO og HSH inngikk med bl.a. LO og YS hadde rammer for årslønnsvekst i 2007 på 4½ pst., mens oppgjørene i staten og kommunene hadde rammer på 4,8 – 4,9 pst. Rammene for oppgjørene forutsatte en lønnsglidning i tråd med henholdsvis siste år og gjennomsnittet for de siste tre årene. På bakgrunn av resultatene av oppgjørene ble det i Revidert nasjonalbudsjett 2007 anslått en årslønnsvekst på 4¾ pst. i år. Ny informasjon tyder nå på at lønnsveksten kan bli noe høyere enn det.

Ifølge kvartalsvise nasjonalregnskapstall økte lønn pr. normalårsverk for alle grupper med nær 6 pst. fra første halvår 2006 til første halvår 2007. Økningen var størst innenfor finanstjenester, bygge- og anleggsnæringen og industrien. Ettersom lønnstilleggene normalt har vært større i år med hovedoppgjør, har årsvekstraten for lønn pr. normalårsverk ofte avtatt gjennom året i år med mellomoppgjør. De avtalte tarifftilleggene tilsier at dette er tilfelle også for inneværende år.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst i 2007 anslås i denne meldingen til 5 pst., ¼ prosentpoeng høyere enn anslått til Revidert nasjonalbudsjett 2007. Anslaget forutsetter moderasjon i de lokale forhandlingene. Anslaget beregnes å gi et gjennomsnittlig overheng inn i 2008 på om lag 1¾ pst. Også for 2008 anslås lønnsveksten til 5 pst.

Figur 2.20 Årslønnsvekst for alle grupper og antall arbeidsledige (AKU) i pst. av arbeidsstyrken. Årsgjennomsnitt

Kilde: Statistisk sentralbyrå, TBU og Finansdepartementet.

Lønnsanslaget for 2008 er usikkert og vil avhenge av en rekke forhold. I denne meldingen anslås det at arbeidsledigheten vil være lavere neste år enn i slutten av 1990-årene, se figur 2.20. Samtidig viser NAVs årlige bedriftsundersøkelse at andelen bedrifter i privat sektor som har problemer med å rekruttere arbeidskraft er større i dag enn den gangen. Bildet av et stramt arbeidsmarked underbygges av SSBs konjunkturbarometer for industrien, som viser at en rekordhøy andel av bedriftene opplever at knapphet på arbeidskraft er en begrensende faktor i produksjonen. Med god lønnsomhet i bedriftene kan det ikke utelukkes at kamp om knappe ressurser kan gi ytterligere oppgang i lønnsveksten til neste år.

På den annen side er kostnadsnivået i Norge høyt, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.5.3. Stadig flere bransjer blir utsatt for internasjonal konkurranse, noe som gjør det vanskeligere å velte høye lønninger over i økte priser. Samtidig har EU-utvidelsen i 2004 medført at utsetting av produksjon er blitt et klarere alternativ for mange bedrifter.

EU-utvidelsen i 2004 har også ført til økt arbeidsinnvandring til Norge. Arbeidskraften fra Øst-Europa har bidratt til å redusere flaskehalser i den nåværende høykonjunkturen, og til å dempe lønnspresset i næringer som tidligere har vært lønnsledende. Sysselsettingen har dermed kunnet øke sterkere og ledigheten gå mer ned også i den norske befolkningen.

Anslagene for vekst i lønninger og konsumpriser i denne meldingen innebærer en reallønnsvekst på om lag 4½ pst. i år og 2½ pst. til neste år. I år trekkes reallønnsveksten opp av en sterk nedgang i elektrisitetsprisene, og vil kunne bli den høyeste på over 30 år.

2.5.3 Industriens konkurranseevne

I de fleste bedrifter er lønnskostnader den viktigste kostnadskomponenten. Målt som andel av verdiskapingen i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag to tredjedeler i gjennomsnitt de siste 10 årene. Høyere kostnadsvekst enn hos handelspartnerne vil over tid medføre at den kostnadsmessige konkurranseevnen forverres.

Et mål på industriens kostnadsmessige konkurranseevne er forholdet mellom industriens timelønnskostnader i Norge og hos handelspartnerne, målt i felles valuta. De relative timelønnskostnadene målt i felles valuta økte med gjennomsnittlig 2 pst. pr. år i perioden 1997 – 2006. Dette skyldtes i første rekke høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne.

Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) var timelønnskostnadene for industriarbeidere vel 40 pst. høyere i Norge enn hos handelspartnerne i 2006. De relative forskjellene i timelønnskostnader er langt mindre for industrifunksjonærer. For arbeidere og funksjonærer i alt var forskjellene i de relative timelønnskostnadene på 22 pst. i fjor.

Lønnsveksten hos våre handelspartnere anslås i denne meldingen til 3¼ pst. i år og 3¾ pst. neste år. Dette er lavere enn anslått lønnsvekst for Norge og innebærer en fortsatt svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. I tillegg bidrar innføringen av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) med anslagsvis ¼ prosentpoeng til lønnskostnadsveksten i 2007. Med en antatt styrking av kronen på til sammen rundt 1 pst. fra 2006 til 2008, jf. boks 2.1, innebærer disse anslagene at timelønnskostnadene målt i felles valuta øker med 2¾ pst. mer i Norge enn hos handelspartnerne i 2007 og 1 pst. mer i 2008.

Figur 2.21 Industriens konkurranseevne

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Store deler av industrien i Norge har de siste årene opplevd en markert stigning i prisene på sine eksportprodukter. Samtidig har produktivitetsveksten vært relativt høy. Dette har gjort industrien mer robust til å bære de økte lønnskostnadene. Driftsresultatsandelen, som viser forholdet mellom driftsresultatet og totale faktorinntekter til arbeidskraft og kapital, fanger opp disse forholdene. En sammenlikning av utviklingen i driftsresultatsandelen for industrien i Norge og hos viktige handelspartnere kan derfor gi informasjon om utviklingen i norske bedrifters konkurranseevne ut over å se bare på de relative lønnskostnadene.

Driftsresultatsandelen for industrien i Norge var i 2005 lavere enn i USA, men høyere enn i land som Tyskland og Danmark. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, bl.a. fordi næringssammensetningen kan variere mellom land og fordi det kan være måleproblemer i nasjonalregnskapene. I perioden 1995 – 1998 falt driftsresultatsandelen i Norge, mens den i de påfølgende årene har gått noe opp. Til tross for en sterk økning i lønnskostnadene i Norge var utviklingen i driftsresultatsandelen i perioden 1995 – 2005 sett under ett om lag som i Danmark og USA. Dette skyldes trolig at høyere lønnskostnader i norsk industri i stor grad har blitt motsvart av høyere produsentpriser på norske eksportvarer. Driftsresultatsandelen i Norge var om lag 36 pst. i 2006, det høyeste nivået i perioden 1970 – 2006.

2.6.1 Utviklingen i rente-, valuta og aksjemarkedene

De kortsiktige pengemarkedsrentene følger normalt utviklingen i Norges Banks styringsrente. Over tid har det vært betydelige variasjoner i pengemarkedsrentene. Da de nye retningslinjene for pengepolitikken trådte i kraft i mars 2001 lå tremånedersrenten på rundt 7¼ pst. Etter dette satte Norges Bank ned styringsrenten en rekke ganger, til 1¾ pst. i mars 2004. Siden sommeren 2005 er styringsrenten blitt økt gradvis mot et mer normalt nivå. Pengemarkedsrentene har fulgt denne utviklingen, jf. figur 2.23A, og som gjennomsnitt for august var tremånedersrenten 5 pst. Også internasjonalt har pengemarkedsrentene tatt seg opp i denne perioden. Forskjellen mellom pengemarkedsrentene og sentralbankenes signalrenter har økt den siste tiden som følge av uroen i finansmarkedene, jf. avsnitt 2.6.2.

Renten på langsiktige statsobligasjoner har falt betydelig både i Norge og internasjonalt siden 1990-årene, og nivået har de siste årene vært lavt sett i et historisk perspektiv. Den betydelige nedgangen i lange renter må bl.a. ses i sammenheng med at inflasjonen og inflasjonsforventningene har avtatt i perioden. Pensjonsreformer i en rekke land har dessuten økt etterspørselen etter obligasjoner. Videre har store spareoverskudd i oljeproduserende land og flere asiatiske økonomier bidratt til å øke etterspørselen etter statsobligasjoner i USA og andre vestlige land, og dermed til rentenedgangen. Fra høsten 2005 til sommeren 2007 tok de langsiktige rentene seg noe opp igjen, både i Norge og internasjonalt. De langsiktige rentene i Norge har i stor grad fulgt rentene i utlandet.

Med flytende valutakurs vil verdien av den norske kronen variere over tid. Kronen påvirkes av flere forhold som kan variere i betydning. Kronen styrket seg markert rundt årsskiftet 1996 – 1997, for deretter å svekke seg igjen sommeren 1997, jf. figur 2.23A. I 1998 svekket kronen seg ytterligere, en utvikling som bl.a. ble sett i sammenheng med at oljeprisen var lav og med uroen som rådet i de internasjonale finansmarkedene. Fra begynnelsen av 2000 til slutten av 2002, en periode med høy rentedifferanse mot utlandet, styrket kronen seg med til sammen 6½ pst., målt ved industriens effektive valutakurs. Kronen svekket seg betydelig gjennom 2003. Etter det har det vært en del kortsiktige bevegelser. I inneværende år har kronen styrket seg til et nivå som er 3½ pst. sterkere enn gjennomsnittet for perioden 2003 – 2006.

Figur 2.23 Utviklingen i valutakurser og aksjekurser

Kilde: Norges Bank og Reuters EcoWin.

Høy økonomisk vekst og forventninger om fortsatt god lønnsomhet i næringslivet har bidratt til en kraftig økning i aksjekursene de senere årene. Siden vinteren 2003 har Oslo Børs hovedindeks steget med nesten 500 pst. Aksjekursene på Oslo Børs har steget betydelig mer enn aksjekursene internasjonalt de siste årene, bl.a. fordi høy oljepris har bidratt til god lønnsomhet i oljesektoren og leverandørindustrien. De siste månedene har det vært betydelige svingninger i aksjemarkedene, jf. avsnitt 2.6.2 under.

2.6.2 Uro i finansmarkedene den siste tiden

Det har de siste månedene vært uro i internasjonale finansmarkeder, med betydelige bevegelser i rente- og aksjemarkeder over hele verden. Uroen ble utløst av problemer i det amerikanske markedet for boliglån med lav sikkerhet – såkalte sub-prime lån.

Lån med pant i bolig til amerikanske husholdninger karakteriseres ofte som «prime» eller «sub-prime» ut fra en risikovurdering av låntaker. Lån som tilfredsstiller faste kriterier (prime-lån), kan enkelt overdras fra långiver til de store statstilknyttede boliglånsinstitusjonene, hvor Fannie Mae er den største. Sub-prime lån er på den annen side lån til husholdninger som ikke oppfyller de kredittvilkår som normalt stilles ved utlån fra amerikanske banker. Disse husholdningene har lav kredittvurdering på grunn av betalingsanmerkninger og lav eller ingen dokumentert inntekt, og har derfor generelt dårlige forutsetninger for å håndtere en økning i renten eller forverring av egen økonomi. De statstilknyttede boliglånsbankene tar ikke over sub-prime lån.

Gjennom de siste tre-fire årene har det vært en kraftig økning i omfanget av sub-prime lån. Om lag hvert femte nye boliglån eller refinansieringslån i USA ble klassifisert som sub-prime i 2006. Sub-prime lån anslås i dag å utgjøre 12 – 18 pst. av de samlede boliglånene i landet.

Med stigende boligpriser over flere år har kreditorer med pant i bolig hatt god sikkerhet for lånene. I år har imidlertid omfanget av mislighold økt betydelig, samtidig som boligprisene faller flere steder i USA. Det er dessuten frykt for ytterligere mislighold i tiden framover.

Långiverne i sub-prime markedet har i stor utstrekning solgt innvilgede lån videre. Porteføljer av ulike lån er blitt satt sammen på forskjellige måter av mellommenn og solgt videre til finansinstitusjoner og andre investorer over hele verden.

Flere finansinstitusjoner i Europa og USA har meldt om problemer som følge av verdifallet på lån i det amerikanske sub-prime markedet. Den franske banken BNP Paribas måtte i en periode stoppe utbetalingene fra flere investeringsfond på grunn av eksponering mot slike lån. I Tyskland fikk bl.a. IKB Deutsche Industriebank store likviditetsproblemer på grunn av slik eksponering, og den statskontrollerte tyske banken KfW har stilt garantier for videre drift av banken. I Storbritannia har bl.a. Victoria Mortgage, som spesialiserer seg på boliglån til privatpersoner med lav betalingsdyktighet, blitt stilt under administrasjon. Videre fikk Northern Rock tilført ekstra likviditet fra sentralbanken etter å ha hatt problemer med å innhente finansiering i markedet. Dette medførte at tilliten til banken falt, og kunder ønsket å ta ut sine bankinnskudd. Kredittilsynet i Storbritannia uttalte 15. september at Northern Rock er betalingsdyktig, og politiske myndigheter har garantert for kundenes innskudd. I USA har bl.a. flere hedgefond fått problemer etter stor eksponering mot sub-prime markedet.

Figur 2.24 Utviklingen i risikopåslag på obligasjoner og i pengemarkedet

Kilde: Reuters EcoWin.

Markedet for sub-prime lån utgjør en begrenset del av de samlede boliglånene i USA. Ved at lånene for en stor del er blitt solgt videre fra de opprinnelige långiverne, er risikoen knyttet til lånene blitt spredt til mange finansinstitusjoner og andre investorer, over hele verden. Slik risikospredning er i utgangspunktet positiv. Samtidig har transaksjonene gjort det vanskelig å få oversikt over hvem som sitter med sluttrisikoen knyttet til de lite kredittverdige lånene. Denne usikkerheten har spredt seg til verdipapirer også utenfor boliglånsmarkedet.

Investorenes krav til kompensasjon for å investere i verdipapirer med kredittrisiko, har økt markert, jf. figur 2.25. Fra midten av juli til midten av august falt aksjekursene med over 10 pst. på mange av verdens børser. Deretter har markedene tatt seg opp igjen. Etterspørselen etter verdipapirer med lav kredittrisiko, som statspapirer, har økt tilsvarende. Usikkerheten rundt hvem som til slutt er eksponert mot sub-prime markedet har videre gjort banker tilbakeholdne med å låne ut penger til hverandre, og dette har skapt en viss uro for bank- og kredittmarkedets funksjonsevne. Flere banker ønsker dessuten å ha ekstra likviditet for å møte utfordringer i selskaper tilknyttet bankvirksomheten. Dette har ført til redusert likviditet i interbankmarkedet, og til at pengemarkedsrentene har steget.

I denne situasjonen valgte en rekke sentralbanker å øke tilførselen av likviditet til bankmarkedet. Den europeiske sentralbanken (ECB) tilførte bl.a. den 9. august likviditet til markedet tilsvarende nesten 95 mrd. euro, som er den største enkelttilførselen av likviditet fra ECB noen gang. Federal Reserve (Fed) i USA tilførte også ekstra likviditet til markedet og senket dessuten diskontorenten – som er bankenes lånerente i Fed – fra 6¼ til 5¾ pst. Diskontorenten ble senket ytterligere til 5¼ pst. 18. september, samtidig som bankens signalrente ble satt ned. Også Norges Bank økte tilførselen av likviditet til banksystemet i august gjennom såkalte F-lån, som er bankenes normale låneadgang i Norges Bank. Sentralbankene har gjennom disse operasjonene både motvirket likviditetsproblemene i banksystemet og bidratt til å underbygge tilliten til det finansielle systemet som helhet.

I et noe lengre tidsperspektiv framstår bevegelsene i markedet den siste tiden som mindre dramatiske. Fallet i aksjekursene har ikke vært større enn flere av de korreksjonene i aksjekursene gjennom de siste fem årene med sterk oppgang i aksjemarkedet. Aksjekursene har tatt seg opp igjen de siste ukene. Videre startet økningen i renteforskjellen mellom sikre og mindre kredittverdige verdipapirer fra historisk sett svært lave nivåer. En viss økning i prisen på risiko i deler av finansmarkedet er derfor ikke nødvendigvis uheldig.

I perioder med markedsuro vil man kunne oppleve svingninger i verdien av Statens pensjonsfond. Statens pensjonsfond er en finansiell investor med en lang investeringshorisont og en godt forankret investeringsstrategi. Det er dermed av mindre betydning om fondets avkastning skulle variere fra ett år til et annet. Selv om markedsuro og økt risikopremie kan medføre tap på kort sikt, er det for en langsiktig investor med et voksende fond under forvaltning en fordel at en får godt betalt for å påta seg risiko. Forvaltningen av Statens pensjonsfond er nærmere omtalt i kapittel 5.

Urolighetene i finansmarkedene har økt usikkerheten rundt veksten i verdensøkonomien framover. Utviklingen i internasjonal økonomi er omtalt nærmere i avsnitt 2.2. I avsnitt 2.7 omtales usikkerhet knyttet til de makroøkonomiske anslagene som ligger til grunn for denne meldingen.

2.6.3 Finansiell stabilitet

I Norge er myndighetenes arbeid med finansiell stabilitet delt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Norges Bank. Finansdepartementet har et overordnet ansvar for finansiell stabilitet og arbeider særlig med rammevilkårene for finanssektoren. Kredittilsynet fører tilsyn med finansinstitusjonene, verdipapirforetakene og markedsplassene. Norges Bank overvåker avregnings- og oppgjørssystemene, og kan tilføre likviditet til bankene. Det avholdes regelmessige møter mellom de tre institusjonene for å drøfte utsiktene for finansiell stabilitet og beredskapen for krisehåndtering. Det siste møtet ble holdt 10. september 2007.

Norges Bank og Kredittilsynet publiserer egne rapporter med vurderinger av den finansielle stabiliteten. Departementet rapporterer om utsiktene for finansiell stabilitet i de årlige kredittmeldingene. I Kredittmeldinga 2006, som ble lagt fram for Stortinget i mars i år, ble bl.a. bankenes egenkapitalsituasjon og evne til å bære tap vurdert. I meldingen skrev Finansdepartementet at finansinstitusjonene har hatt gode resultater de siste årene, og at kapitaldekningen er tilfredsstillende. De lave utlånstapene bidrar til de gode resultatene.

Bankene hadde i 2. kvartal 2007 høyere tap på utlån enn de hadde tilbakeføringer av tidligere tap. Bankene fikk dermed samlet sett et moderat nettotap tilsvarende 0,01 pst. av alle utlån i 2. kvartal 2007. Omfanget av misligholdte engasjementer, som ofte brukes som indikator på hvordan tapene vil utvikle seg framover, er fortsatt på et lavt nivå. Misligholdene var beløpsmessig 14 pst. lavere ved utgangen av første halvår 2007 enn ett år tidligere. Misligholdte beløp har imidlertid vist en tiltakende tendens i inneværende år med en økning på 6 pst. fra 1. til 2. kvartal. Misligholdte engasjementer utgjorde 0,6 pst. av alle utlån ved utgangen av første halvår 2007.

Kredittilsynet gjennomførte i august 2007 en undersøkelse av de største norske bankenes eksponering mot sub-prime lån og hedgefond. Undersøkelsen viser at ingen av de norske bankene er direkte eksponert mot de amerikanske sub-prime lånene, men at noen har en begrenset eksponering mot hedgefond som kan være eksponert mot sub-prime lån. Norske banker er til en viss grad indirekte eksponert mot både hedgefond og sub-prime markedet ved at de har fordringer på utenlandske banker og kredittinstitusjoner som har en slik eksponering. Det er ikke klart hvor stor den indirekte eksponeringen til norske banker er.

Banker finansierer seg gjennom ordinære bankinnskudd og gjennom innlån med ulik løpetid. Økte innskudd har bidratt til en bedring i bankenes innskuddsdekning fra 62½ til 64 pst. det siste året. Bankinnskudd anses normalt som en stabil finansieringskilde for bankene, og den høye innskuddsdekningen bidrar til å redusere likviditetsrisikoen for norske banker. Innslag av kortsiktige innlån innebærer imidlertid at bankene fortsatt har et løpende refinansieringsbehov. Lån mellom banker er viktig i den helt kortsiktige likviditetsstyringen i de fleste banker. Likviditetsrisikoen i bankene anses å ha økt som følge av økt risiko knyttet til framtidig refinansiering. Tilgangen på likviditet har falt og kostnadene knyttet til finansieringen har økt. Dette rammer også norske banker.

Norske banker gir ikke lån som tilsvarer sub-prime lånene i USA. En stor del av sub-prime lånene har avdragsfrihet og en periode med lav rente eller rentefrihet, der den ubetalte renten legges til lånets hovedstol. Det har gjort slike lån attraktive blant husholdninger som ikke oppfyller ordinære vilkår for lån i bankene i USA. Også i Norge har en sett klare tendenser til at flere lån ytes med avdragsfrie perioder og lang nedbetalingstid. Avdragsfrie lån kan bidra som en buffer i dårlige tider. Slike avtaler kan imidlertid også føre til at enkelte husholdninger med høyt utestående lån kan miste oversikten over betalingsbyrden for gjelden. Det er derfor særlig viktig at kredittvurderingen på lånetidspunktet er tilstrekkelig god når slike lån ytes.

Av bankenes utlån til personkunder er 90 pst. gitt med pant i bolig. Den siste tiden har det vært en sterk vekst i låneprodukter som gjør det lettere å frigjøre boligkapital, såkalte rammelån med pant i bolig. Bankenes samlede beholdning av rammelån har mer enn doblet seg fra utgangen av første halvår 2006 til utgangen av første halvår 2007 (fra 46 mrd. kroner til 119 mrd. kroner). Ved utgangen av første halvår 2007 utgjorde rammelån 13 pst. av alle boliglån fra banker.

Livsforsikringsselskapene har økt sin risikoeksponering i kapitalforvaltningen den senere tiden, særlig som følge av økt aksjeandel og den økte usikkerheten i aksjemarkedene. Kredittilsynet har foretatt beregninger av hvordan livsforsikringsselskapenes bufferkapital ble påvirket av fallet i det norske- og utenlandske aksjemarkedet i perioden 30. juni til 13. august i år. Ifølge disse beregningene fikk selskapene samlet sett redusert bufferkapitalen gjennom denne perioden fra 55 mrd. kroner til 45 mrd. kroner, eller fra 8 til 6½ pst. målt som andel av forvaltningskapitalen. Kredittilsynet vurderer på denne bakgrunn bufferkapitalen å være tilfredsstillende også etter fallet i aksjekursene. Departementet uttalte i Kredittmeldinga 2006: «Det er særs viktig at selskapa sjølve med god sikkerheitsmargin tilpassar risikoen i sin portefølje til den soliditet selskapet har.» Den økte usikkerheten i finansmarkedene den senere tiden er en påminnelse om behovet for en betryggende risikostyring i selskapene.

I den siste tiden, med store bevegelser i verdipapirmarkedene, har kredittvurderingsselskapenes vurdering av verdipapirer endret seg raskt. Utviklingen reiser spørsmål ved om slike kredittvurderinger er egnet til å beregne markeds- og likviditetsrisikoen knyttet til bl.a. verdipapiriserte porteføljer. Det er også blitt reist spørsmål ved om hvor godt egnet kredittvurderinger fra selskapene er som grunnlag for å beregne et betryggende, langsiktig kapitaldekningskrav for finansinstitusjonene. Det foregår arbeid internasjonalt for å vurdere kredittvurderingsselskapenes rolle i denne sammenhengen, bl.a. i regi av The Committee of European Securities Regulators (CESR), bestående av tilsynsmyndigheter fra EU-landene. Norge ved Kredittilsynet er også representert i dette arbeidet.

Figur 2.25 Husholdningenes finansielle stilling

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Husholdningenes gjeld har over flere år økt klart raskere enn deres inntekter, og i 1. kvartal i år utgjorde husholdningenes bruttogjeld over 200 pst. av disponibel inntekt, den høyeste andelen som noen gang er registrert. Økningen i bruttogjelden har imidlertid blitt motsvart av en enda sterkere vekst i de finansielle fordringene, og samlet sett har husholdningene fortsatt positive netto fordringer. Målt på denne måten er husholdningens finansielle stilling god. I tillegg har husholdningene en betydelig boligformue. En tredjedel av husholdningenes fordringer er imidlertid bundet opp i kollektive forsikringsordninger m.v. som forsikringstaker ikke har tilgang til på kort sikt. Denne sparingen kan derfor heller ikke fungere som en buffer ved uforutsette inntektsbortfall eller renteøkninger. Når forsikringskravene holdes utenom, har husholdningene netto gjeld. Videre er gjeld og fordringer ujevnt fordelt mellom husholdninger, og den sterke gjeldsveksten kan ha gjort noen grupper av husholdninger mer sårbare overfor renteøkninger. Økningen i gjeldsgraden har den senere tiden vært særlig stor for unge husholdninger. Ifølge Kredittilsynets boliglånsundersøkelse i 2006 var andelen med høy gjeldsbelastning størst i aldersgruppen under 35 år. For lån til kjøp av bolig viser undersøkelsen at i underkant av 80 pst. av lånetakerne under 35 år lånte mer enn 80 pst. av boligens verdi, og at i underkant av 40 pst. lånte mer enn 100 pst. av boligens verdi. Kredittilsynet skal gjennomføre en ny boliglånsundersøkelse i løpet av høsten 2007.

Målt i forhold til disponibel inntekt har husholdningenes sparing avtatt klart de siste årene. Utviklingen i spareraten er nærmere omtalt i boks 2.9.

Boks 2.9 Nærmere om utviklingen i spareraten

De siste årene har husholdningenes sparing, slik den måles i nasjonalregnskapet, avtatt markert. Spareraten har falt fra nesten 9 pst. i 2005 til anslagsvis -½ pst. i år. Det er husholdningenes finanssparing som har falt. Husholdningenes realinvesteringer, i all hovedsak boliginvesteringer, har holdt seg svært høye.

I nasjonalregnskapet defineres sparing for en husholdning som disponibel inntekt fratrukket forbruk av varer og tjenester, mens spareraten er sparingens andel av disponibel inntekt.

Nedgangen i spareraten må delvis ses i sammenheng med utviklingen i inntektene fra aksjeutbytte. I årene forut for innføringen av skatt på aksjeutbytte var utbytteutbetalingene til husholdningene ekstraordinært høye. Dette bidro i vesentlig grad til å trekke opp husholdningenes inntekter. Husholdningenes utbytteinntekter økte fra rundt 2 pst. av disponibel inntekt i 2001 til over 10 pst. i 2005. Etter innføringen av utbytteskatten har husholdningenes utbytteinntekter falt markert. I figur 2.26 vises utviklingen i spareraten dersom en ser bort fra utbytteinntektene samt dersom husholdningenes utbytteinntekter som andel av aksjebeholdningen fra 2001 og framover, hadde vært lik gjennomsnittet for de ti foregående årene. Figuren viser at husholdningenes sparerate også har falt når en ser bort fra utviklingen i utbyttebetalingene, men nedgangen er da mindre markert. En vesentlig del av denne nedgangen har trolig sammenheng med den lange perioden med lave renter. I tillegg kan den gode utviklingen på arbeidsmarkedet ha bidratt til å redusere behovet for forsiktighetsmotivert sparing blant husholdningene.

Samlet sett tyder utviklingen i spareraten på at husholdningenes økonomi kan ha blitt noe mer sårbar for uforutsette inntektsbortfall eller renteøkninger. Det er imidlertid betydelig usikkerhet knyttet til beregningen av spareraten i nasjonalregnskapet, og tallene blir ofte betydelig revidert.

Figur 2.26 Husholdningenes sparerate. Prosent av disponibel inntekt

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etter flere år med kraftig oppgang har boligprisveksten avtatt markert det siste året. Siden sommeren 2005 har Norges Bank gradvis satt opp renten fra et svært lavt nivå, og samtidig varslet ytterligere renteøkninger framover. Departementet pekte i Kredittmeldinga 2006 på at det er viktig at både banker og låntakere tar hensyn til at det er usikkerhet knyttet til den framtidige utviklingen i boligpriser og renter, og at det bør tas høyde for at den økonomiske situasjonen til låntaker kan endre seg. Etter finansavtaleloven har långivere i Norge plikt til å gjøre kunden oppmerksom på at man bør overveie å avstå fra å ta opp lån dersom den økonomiske evnen eller andre forhold skulle tilsi det. Departementet tar sikte på å gå nærmer gjennom utviklingen i bankenes utlånspraksis nærmere i Kredittmeldinga 2007.

Også foretakssektoren har økt sin opplåning kraftig gjennom de siste to årene. Det er høy lønnsomhet i foretakene, og evnen til å betjene gjeld vurderes å være god. Foretakssektoren kan imidlertid være sårbar overfor endringer i konjunktursituasjonen. Økte renter på kredittobligasjoner som følge av uroen i finansmarkedene den siste tiden vil berøre foretakssektoren direkte gjennom økte finansieringskostnader. Risikopåslaget på slike lån vil avhenge av hvor kredittverdige de enkelte foretakene vurderes å være. Foretak med høy belåningsgrad vil bli mest berørt.

Kredittilsynet vil i løpet av høsten undersøke nærmere hvilken eksponering bankene har mot ulike næringer i foretakssektoren. Finansdepartementet tar sikte på å omtale dette nærmere i Kredittmeldinga for 2007.

2.7.1 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske anslagene

Anslagene for den økonomiske utviklingen i denne meldingen innebærer at veksten i BNP for Fastlands-Norge avtar fra om lag 5 pst. i år til 2¾ pst. neste år, for deretter å ligge nær den beregnede trendveksten i økonomien i perioden 2009 – 2012. Forløpet er basert på at rentenivået øker ytterligere noe gjennom første halvår 2008. Dette bidrar til å dempe veksten i privat konsum og fastlandsinvesteringene. Petroleumsinvesteringene er ventet å bidra til å trekke veksten noe ned framover. I tillegg forventes en avdemping i den økonomiske veksten internasjonalt å gi noe svakere etterspørselsimpulser til fastlandsøkonomien enn det vi har sett de siste årene. Selv om anslagene i denne meldingen anses å representere den mest sannsynlige banen for den økonomiske utviklingen de nærmeste årene, er usikkerheten stor.

Etter fire år med svært høy vekst tyder både utviklingen i arbeidsledigheten, yrkesdeltakelsen og ulike spørreundersøkelser blant bedriftene på at norsk økonomi opererer nær kapasitetsgrensen. I en slik situasjon øker usikkerheten om den videre økonomiske utviklingen. Dette skyldes bl.a. at det da blir mer usikkert i hvilken grad innenlandske produsenter klarer å øke produksjonen når etterspørselen øker, hvilket vil avhenge av utviklingen i timeverk og produktivitet. I framskrivingene til denne meldingen har vi lagt til grunn at den høye kapasitetsutnyttingen bidrar til å dempe veksten i årene framover.

De siste to årene har sysselsettingsveksten vært rekordhøy, og langt høyere enn anslått på forhånd. Denne utviklingen har muliggjort høyere produksjonsvekst i fastlandsøkonomien enn tidligere lagt til grunn. Sterk sysselsettingsvekst har videre bidratt til den høye veksten i husholdningenes inntekter, og forsterket veksten i husholdningenes etterspørsel.

Yrkesdeltakelsen er nå på et høyt nivå historisk sett, og arbeidsledigheten er på det laveste nivået på nesten 20 år. Potensialet for videre økning i yrkesdeltakelsen anses som lite på kort sikt, samtidig som det er grunn til å tro at rommet for videre nedgang i ledigheten er klart begrenset. Det er i framskrivingene lagt til grunn at bidraget til arbeidsstyrken fra arbeidsinnvandring ikke vil være like stort i årene framover som det vi har erfart den siste tiden. Dersom den sterke veksten i kortsiktig arbeidsinnvandring skulle fortsette, vil det kunne muliggjøre høyere vekst i fastlandsøkonomien enn lagt til grunn i denne meldingen.

Figur 2.27 BNP for Fastlands-Norge. Avvik fra beregnet trend i prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Høy produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien har også bidratt til at den sterke oppgangen i økonomien har latt seg realisere. Tidligere erfaringer tilsier at produktivitetsveksten vil avta når man nærmer seg en konjunkturtopp. I denne meldingen er det i tråd med dette lagt til grunn en viss avdemping i produktivitetsveksten framover. En høyere produktivitetsvekst enn antatt vil bidra til at potensialet for videre økning i innenlandsk produksjon blir større.

Utviklingen i de fleste etterspørselskomponentene som det gis anslag på i denne meldingen er beheftet med betydelig usikkerhet. Historisk sett har oljeinvesteringene vært blant de størrelsene som det har vist seg vanskeligst å anslå. Disse investeringene varierer betydelig fra år til år og påvirker i vesentlig grad konjunkturforløpet. I denne meldingen er det lagt til grunn at veksten i oljeinvesteringene avtar fra 15 pst. i år til 0 pst. neste år. For perioden 2009–2012 legges det til grunn viss nedgang i investeringene. Det er betydelig usikkerhet knyttet til disse anslagene, og en vedvarende høy oljepris kan bidra til sterkere vekst i oljeinvesteringene framover enn lagt til grunn. Ifølge den makroøkonomiske modellen MODAG vil en økning i oljeinvesteringene på 10 pst. øke BNP for Fastlands-Norge med om lag ½ pst. etter to år.

Veksten hos Norges viktigste handelspartnere anslås å avta fra 3¾ pst. i 2006 til 3¼ pst. i 2007 og i underkant av 3 pst. i 2008. En kan imidlertid ikke utelukke at avdempingen internasjonalt blir mer markert enn lagt til grunn, jf. omtale i avsnitt 2.2.3. Dette vil i så fall kunne medføre lavere vekst hos våre handelspartnere. Lavere vekst internasjonalt vil i første omgang gi lavere norsk eksport og lavere produksjon og sysselsetting innenlands, spesielt i industrien. Redusert produksjon fører i neste omgang til lavere investeringer i bedriftene, samtidig som svakere inntektsvekst vil dempe veksten i privat forbruk. Videre vil lavere vekst internasjonalt trolig kunne gi lavere vekst i prisene på verdensmarkedet og dermed også i prisene på norsk import. Beregninger på MODAG indikerer at ½ prosentpoeng lavere vekst hos handelspartnerne kan gi ¼ prosentpoeng lavere vekst i fastlandsøkonomien etter to år. En slik utvikling vil gi et mindre stramt arbeidsmarked enn anslått og mindre press på lønnsveksten.

Erfaringer fra tidligere høykonjunkturer tilsier at lønnsveksten fort kan tilta når knappheten på arbeidskraft er så stor som nå. Lønnsveksten har så langt vært noe lavere i denne høykonjunkturen enn i tidligere høykonjunkturer. Det er trolig flere forhold som har bidratt til dette, bl.a. økt arbeidsinnvandring og større muligheter for utflytting av produksjon.

Figur 2.28 Faktisk utvikling og prognosefeil

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Lønnsveksten har tiltatt det siste året. I denne meldingen legges det til grunn en lønnsvekst på 5 pst. både i år og neste år. Norsk økonomi er for tiden nær kapasitetsgrensen, og det meldes om stor knapphet på ledige ressurser. I slike situasjoner kan en risikere at en økning i etterspørselen vil slå ut i økt pris- og kostnadsvekst. Lønnsveksten kan da bli høyere enn anslått. Norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne har forverret seg over tid, og lønnskostnadene ligger nå betydelig over nivået hos våre handelspartnere. Markert prisvekst på norske eksportprodukter og høy produktivitetsvekst har i noen år bidratt til høy lønnsomhet i konkurranseutsatte virksomheter. Det høye lønns- og kostnadsnivået har imidlertid gjort konkurranseutsatte næringer sårbare dersom eksportprisene skulle reverseres eller kronekursen styrkes markert. Erfaringer fra bl.a. 2002/2003 viser at konsekvensen da kan bli en rask forverring av vekstutsiktene og svak sysselsettingsutvikling, særlig i de konkurranseutsatte næringene.

2.7.2 Treffsikkerheten i økonomiske anslag

Ved utarbeidelsen av de makroøkonomiske framskrivingene, er informasjonen om den økonomiske situasjonen mangelfull. Økonomiens virkemåte er heller ikke fullt ut kjent, og den endrer seg over tid. Det kan også inntreffe hendelser som var vanskelige å forutse på prognosetidspunktet. Tabell 2.6 viser ulike institusjoners anslag for utviklingen i noen sentrale makroøkonomiske variable for 2008. De ulike institusjonene ser ut til å ha et noenlunde samsvarende syn på utviklingen i norsk økonomi på kort sikt, til tross for den store usikkerheten som knyttes til slike anslag. Dette kan skyldes at felles informasjon om forhistorien har relativt stor betydning for anslagene, og at prognosemakere har vansker med å forutsi endringer i konjunkturutviklingen.

I ettertid kan prognosenes treffsikkerhet vurderes ved å sammenlikne anslagene med den faktiske utviklingen, slik denne registreres i nasjonalregnskapet og annen statistikk. I figur 2.28 er dette gjort for Finansdepartementets anslag for veksten i BNP for Fastlands-Norge. Figuren viser at det synes å være en klar tendens til at anslagene undervurderer konjunktursvingningene, og prognosefeilene har gjennomgående vært større i oppgangskonjunkturer enn i nedgangskonjunkturer.

Tabell 2.7 viser den gjennomsnittlige veksten i ulike makroøkonomiske størrelser over tid, og hvordan anslag på disse størrelsene fordeler seg rundt de faktiske årlige vekstratene. Nasjonalregnskapstall for perioden 1973–2006 har blitt revidert flere ganger, og de foreløpige nasjonalregnskapstallene avviker til dels betydelig fra de endelige tallene. De såkalte hovedrevisjonene av regnskapet kan strekke seg mange år bakover i tid, innarbeide ny informasjon og innebære at definisjoner endres. I tabellen sammenliknes prognosene derfor både med foreløpige og endelige regnskapstall. Gjennomsnittlig vekst i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1973 – 2006 var 0,5 prosentpoeng lavere i de foreløpige nasjonalregnskapstallene enn i de endelige regnskapstallene. For enkeltår var forskjellene større enn dette.

Selv om det kan være betydelige forskjeller i enkeltår, avviker nasjonalbudsjettenes anslag for veksten i BNP for Fastlands-Norge og sysselsettingen i gjennomsnitt lite fra anslagene i de foreløpige nasjonalregnskapene. Avviket mellom anslag og regnskapstall kaster lys over treffsikkerheten i anslagene. Gjennomsnittlig avvik for BNP og sysselsetting er hhv. 1¼ og 1 prosentpoeng, mens avviket for konsumprisveksten i gjennomsnitt er 0,6 prosentpoeng. En viktig grunn til forskjellen mellom anslagene og regnskapstallene er at sentrale etterspørselskomponenter som privat konsum og investeringer svinger kraftig. Veksten i investeringene, både i fastlandsforetakene og i oljesektoren, har vist seg særlig vanskelig å anslå.

I boks 2.10 omtales Finansdepartementets anslag for 2007 gitt på forskjellige tidspunkt, og faktorer bak anslagsendringene.