Statsbudsjettet stabiliserer økonomien

Offentlige inntekter og utgifter varierer med aktiviteten i norsk økonomi. I en nedgangskonjunktur svekkes offentlige budsjetter som følge av lavere skatteinntekter og økte utgifter til blant annet arbeidsledighetstrygd. Ved å tillate en slik svekkelse av offentlige budsjetter bidrar finanspolitikken til å holde den økonomiske aktiviteten oppe, selv uten nye finanspolitiske tiltak. Statsbudsjettet virker på den måten stabiliserende på økonomien. Som følge av godt utbygde velferdsordninger er slike automatiske stabilisatorer sterke i Norge.

Tilsvarende vil vi i en høykonjunktur oppleve at sterk vekst i produksjon og sysselsetting bidrar til å øke overskuddet på statsbudsjettet som andel av BNP. Dette var tilfellet de siste årene før finanskrisen. Økte skatte- og avgiftsinntekter bidro til å dempe oppgangen i kjøpekraften til husholdninger og bedrifter, uten at dette fikk slå ut i høyere etterspørsel over statsbudsjettet. Dette bidro til å dempe virkningen av de forholdene som trakk opp aktivitetsnivået i økonomien.

Handlingsregelen innebærer at bruken av petroleumsinntekter, målt ved det strukturelle budsjettunderskuddet, over tid skal være lik forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland. Forventet realavkastning er anslått til 4 prosent av fondskapitalen ved inngangen til året. Siden det kun er forventet realavkastning som skal brukes, innebærer handlingsregelen at fondskapitalen ikke tappes over tid. Det legges dermed til rette for en bærekraftig forvaltning av petroleumsformuen slik at den også kommer framtidige generasjoner til gode.

En viktig grunn til å knytte bruken av petroleumsinntekter til utviklingen i det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, og ikke til utviklingen i det faktiske, oljekorrigerte underskuddet, er å legge til rette for at de automatiske stabilisatorene i budsjettet skal få virke. Hvis en i stedet hadde knyttet bruken av petroleumsinntekter til det faktiske, oljekorrigerte underskuddet, måtte en stramme til politikken i nedgangstider eller dersom inntektene av andre grunner var tilfeldig lave. Og motsatt, en kunne senke skattene eller øke utgiftene ekstra i oppgangstider eller når inntektene var tilfeldig høye. En slik politikk ville forsterke konjunktursvingningene i økonomien. Ved å innrette budsjettpolitikken ut fra en målsetting for utviklingen i det strukturelle budsjettunderskuddet unngås dette.

Mange andre land har lagt økende vekt på den strukturelle budsjettbalansen i sin styring av finanspolitikken.