Amerikansk proteksjonisme og verdien av internasjonal handel

I mars i år besluttet president Trump å innføre ekstra tollsatser på import av stål og aluminium på henholdsvis 25 og 10 prosent. Tiltakene begrunnes med at importen har et omfang og er av en art som truer USAs nasjonale sikkerhet. USA har inngått bilaterale forhandlinger med utvalgte land om unntak fra tollen. Så langt har Sør-Korea, Australia, Argentina og Brasil fått permanente unntak. Canada, Mexico og EU har fått forlenget sine midlertidige unntak frem til 1. juni i år. Japan, Norge og flere andre har så langt ikke fått unntak. I tillegg annonserte Trump i mars omfattende tiltak rettet direkte mot Kina, begrunnet med at kinesisk praksis knyttet til immaterielle rettigheter bryter med amerikansk lovgivning. Disse vil ramme kinesiske bedrifters mulighet for å eksportere til og investere i det amerikanske markedet.

Reaksjonene internasjonalt har vært sterke. Kina har svart med økt toll på amerikanske varer tilsvarende verdien på eksporten av stål og aluminium til USA, samt signalisert mottiltak av samme omfang dersom de særkinesiske handelsbarrierene iverksettes. EU vurderer også mottiltak, samt tiltak for å beskytte eget marked mot eksport omdirigert fra det amerikanske markedet. Mens EU er Norges viktigste eksportmarked for stål og aluminium, rammes mindre enn 0,2 prosent av vår eksport av disse varene direkte av USAs tiltak. Fra norsk side har regjeringen overfor USA understreket betydningen av at regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO) etterleves, og at Norge likebehandles med andre land. Dersom vilkårene USA setter for å få permanente unntak fra tiltakene inkluderer såkalte frivillige eksportbegrensninger, er det i strid med WTO-regelverket.

Diskusjonen etterlater et inntrykk av at eksport er et overordnet mål med internasjonal handel. Men ifølge økonomisk teori ligger velferdsgevinstene ved handel snarere i de varene og tjenestene vi importerer og som forbrukerne har nytte av. Handel gir oss tilgang til varer og tjenester som vi ønsker, og som vi ikke kan eller er kostbare å produsere selv. I et slikt perspektiv vil handelsreaksjoner som tar sikte på å begrense egen import, først og fremst påføre skade til egen økonomi. Gjennom handel får bedrifter og husholdninger tilgang til et større og rimeligere utvalg av varer og tjenester som gjør at egne produksjonsressurser kan brukes til annen produksjon med høyere avkastning. Større markeder, skarpere konkurranse og ny teknologi leder over tid arbeidskraft og investeringer inn i virksomhet med høyere produktivitet. Det øker lønnsevne og avkastning og gir velstandsløft.

At USA velger å innføre restriksjoner på import til eget land vil i første rekke ramme amerikanske foretak og husholdninger, men det vil i utgangspunktet ikke ramme Norges mulighet til å fortsette å importere varer og tjenester fra resten av verden. At andre land velger å begrense egne muligheter for import gir følgelig ingen samfunnsøkonomisk begrunnelse for at vi skulle svare med å avskjære oss selv fra den nytten vi har av import.

Økonomisk teori indikerer også at importrestriksjoner ikke er godt egnet til å redusere et handelsunderskudd. Balansen i utenriksøkonomien bestemmes av innenlandsk sparing. Dersom et land bruker mer varer og tjenester enn det produserer, må det overskytende dekkes gjennom import. Handelsbarrierer vil kunne redusere brutto handelsstrømmer, men ikke handelsunderskuddet med mindre sparingen øker.

Den ekspansive finanspolitikken i USA innebærer at offentlig sektor må låne mer fremover. Dersom ikke privat sektor kompenserer for dette ved å spare mer, vil underskuddet i utenriksøkonomien øke snarere enn falle.

Overordnede prinsipper og spilleregler for internasjonal handel reguleres av WTO. For små åpne økonomier som Norge, er et velfungerende, regelbasert multilateralt handelssystem avgjørende. En eskalering av handelsrestriksjonene internasjonalt vil kunne ha negative konsekvenser for norsk økonomi, gjennom svekkelse av den økonomiske veksten internasjonalt og dårligere vilkår for eksport og investeringer ute. Det er norsk praksis ikke å benytte seg av restriktive handelstiltak, både fordi det ikke er i norsk interesse å bidra til økt friksjon i globalt handelssamarbeid og fordi økte importbarrierer ville legge ekstra sten til byrden for norsk økonomi.