Internasjonalt

  • Hva er hovedformålet med norsk bistand?

    Hovedmålet for norsk bistand er å bidra til å bekjempe fattigdom i sør. Stortingsmelding nr 35 ”Felles kamp mot fattigdom” ble lagt fram våren 2004. I meldingen legger Regjeringen opp til en helhetlig norsk utviklingspolitikk med kamp mot fattigdommen i sentrum. Stortingsmeldingen tar utgangspunkt i FNs tusenårsmål. Utgangspunktet for norsk samarbeid er videre at utviklingslandene selv skal lede an i samordningen av egne ressurser og bistand innenfor rammen av nasjonale planer og prioriteringer. Styrking av samarbeidet med de minst utviklede landene står sentralt i norsk utviklingspolitikk. Regjeringen har gjort utdanning til det fremste satsingsområdet i utviklingspolitikken og vil i 2005 videreføre opptrappingen av vår innsats på dette feltet. Regjeringen vil også styrke innsatsen i kampen mot hiv/aids som utgjør et av de viktigste hindre for utvikling særlig i Afrika sør for Sahara. I forbindelse med toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg forpliktet Regjeringen seg til over en treårsperiode fra 2003 til 2005 å bidra med 375 millioner kroner i friske midler innenfor områdene vann, energi, landbruk og biologisk mangfold. Næringsutvikling og handel, herunder landbruk, godt styresett, herunder korrupsjonsbekjempelse, fredsbygging og utvikling er andre sentrale satsingsområder. Regjeringen ønsker også å videreføre den sterke innsatsen innenfor helse.

    Hovedmålet for norsk bistand er å bidra til å bekjempe fattigdom i sør. Stortingsmelding nr 35 ”Felles kamp mot fattigdom” ble lagt fram våren 2004. I meldingen legger Regjeringen opp til en helhetlig norsk utviklingspolitikk med kamp mot fattigdommen i sentrum. Stortingsmeldingen tar utgangspunkt i FNs tusenårsmål. Utgangspunktet for norsk samarbeid er videre at utviklingslandene selv skal lede an i samordningen av egne ressurser og bistand innenfor rammen av nasjonale planer og prioriteringer. Styrking av samarbeidet med de minst utviklede landene står sentralt i norsk utviklingspolitikk. Regjeringen har gjort utdanning til det fremste satsingsområdet i utviklingspolitikken og vil i 2005 videreføre opptrappingen av vår innsats på dette feltet. Regjeringen vil også styrke innsatsen i kampen mot hiv/aids som utgjør et av de viktigste hindre for utvikling særlig i Afrika sør for Sahara. I forbindelse med toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg forpliktet Regjeringen seg til over en treårsperiode fra 2003 til 2005 å bidra med 375 millioner kroner i friske midler innenfor områdene vann, energi, landbruk og biologisk mangfold. Næringsutvikling og handel, herunder landbruk, godt styresett, herunder korrupsjonsbekjempelse, fredsbygging og utvikling er andre sentrale satsingsområder. Regjeringen ønsker også å videreføre den sterke innsatsen innenfor helse.

  • Hva er Norges rolle i fredsprosesser?

    Norge har de senere år spilt en viktig rolle som tilrettelegger av en rekke freds- og forsoningsprosesser. Det norske engasjementet varierer i betydelig grad med hensyn til blant annet ambisjonsnivå, omfang og innretning, og er avhengig av karakteren og utviklingen i den konkrete prosessen over tid, partenes ønsker og kapasitet til å bidra fra norsk side.

    I fredsprosessene på Sri Lanka og Filippinene er Norge offisiell tilrettelegger for fredsforhandlingene. Norges rolle er å bistå partene i deres forsøk på å komme frem til en politisk løsning på konflikten. I Sudan er Norge, sammen med USA og Storbritannia, del av en støttende troika. I Midtøsten har vi diverse støtteverv, inkludert formannskapet i AHLC (Ad Hoc Liaison Committee). I Colombia er Norge medlem av vennegruppen for forhandlinger mellom myndighetene og geriljaorganisasjonen ELN. I flere andre fredsprosesser er Norge involvert på ulike måter.

    Størstedelen av den humanitære bistanden går til områder med væpnede konflikter. En effektiv bruk av ressurser tilsier at man, i tillegg til ren humanitær bistand, må søke å bidra til politiske løsninger. Freds- og forsoningstiltak er derfor en integrert del av den humanitære innsatsen.

    I fredsprosesser brukes ofte overgangsbistand i tillegg til langsiktig utviklingssamarbeid og humanitær støtte. Engasjement for fredsbygging nødvendiggjør en fleksibel bruk av bistandsmidlene. Målsettingen med midler over bevilgningen for overgangsbistand er å bidra til fredsbygging og utvikling i land som søker å arbeide seg ut av dyptgående voldelige konflikter. Arbeidet for fredsbygging og bruk av bistand er således også et viktig redskap for å understøtte ulike fredsprosesser.

    Norge har de senere år spilt en viktig rolle som tilrettelegger av en rekke freds- og forsoningsprosesser. Det norske engasjementet varierer i betydelig grad med hensyn til blant annet ambisjonsnivå, omfang og innretning, og er avhengig av karakteren og utviklingen i den konkrete prosessen over tid, partenes ønsker og kapasitet til å bidra fra norsk side.

    I fredsprosessene på Sri Lanka og Filippinene er Norge offisiell tilrettelegger for fredsforhandlingene. Norges rolle er å bistå partene i deres forsøk på å komme frem til en politisk løsning på konflikten. I Sudan er Norge, sammen med USA og Storbritannia, del av en støttende troika. I Midtøsten har vi diverse støtteverv, inkludert formannskapet i AHLC (Ad Hoc Liaison Committee). I Colombia er Norge medlem av vennegruppen for forhandlinger mellom myndighetene og geriljaorganisasjonen ELN. I flere andre fredsprosesser er Norge involvert på ulike måter.

    Størstedelen av den humanitære bistanden går til områder med væpnede konflikter. En effektiv bruk av ressurser tilsier at man, i tillegg til ren humanitær bistand, må søke å bidra til politiske løsninger. Freds- og forsoningstiltak er derfor en integrert del av den humanitære innsatsen.

    I fredsprosesser brukes ofte overgangsbistand i tillegg til langsiktig utviklingssamarbeid og humanitær støtte. Engasjement for fredsbygging nødvendiggjør en fleksibel bruk av bistandsmidlene. Målsettingen med midler over bevilgningen for overgangsbistand er å bidra til fredsbygging og utvikling i land som søker å arbeide seg ut av dyptgående voldelige konflikter. Arbeidet for fredsbygging og bruk av bistand er således også et viktig redskap for å understøtte ulike fredsprosesser.

  • Hvilke land er Norges samarbeidsland?

    Norges direkte bilaterale utviklingssamarbeid er konsentrert om en begrenset gruppe av sju hovedsamarbeidsland og 17 andre samarbeidsland. I 2004 har Norge følgende hovedsamarbeidsland: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia i Afrika, og Bangladesh og Nepal i Asia.

    Samarbeidet med hovedsamarbeidslandene bygger på en bred utviklingspolitisk dialog og et langsiktig arbeid for fattigdomsreduksjon. Samarbeidet skal ta utgangspunkt i landenes egne prioriteringer og bidra til å gjennomføre deres nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon. Spesiell vekt vil også bli lagt på å bidra til oppnåelse av tusenårsmålene. Både stat-til-stat bistand og samarbeid gjennom frivillige organisasjoner, multilaterale og regionale organisasjoner inngår i partnerskapet. Stat-til-stat samarbeidet vil imidlertid være en bærebjelke. Norge er på landnivå en pådriver for samarbeid mellom giverne og økt harmonisering. Det bilaterale samarbeidet tar sikte på å forankre et langsiktig og forpliktende partnerskap som peker utover tradisjonelle bistandsrelasjoner. Norsk næringsliv, offentlige institusjoner, frivillige organisasjoner, kommuner og lokalsamfunn er eksempler på parter som trekkes inn.

    Det tas sikte på at norsk bistand finansiert over land- og regionbevilgningene skal konsentreres om to – tre sektorer i hvert land. Budsjettstøtte kommer i tillegg. Konsentrasjonen vil fokusere på sektorer som er prioritert i norsk utviklingspolitikk, som er inkludert i samarbeidslandenes egne strategier og planer, og der Norge har spesielle forutsetninger for å kunne yte et effektivt bidrag.

    I den bilaterale dialogen vil det legges vekt på å understreke sammenhengene mellom fattigdomsbekjempelse, godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. Støtte til institusjonsutvikling og samarbeid for å styrke kapasitet og kompetanse innen det offentlige, i privat sektor og i det sivile samfunn er gjennomgående dimensjoner i det langsiktige utviklingssamarbeidet. Styrking av nasjonale forvaltnings- og kontrollsystemer for å bekjempe korrupsjon inngår som et viktig element i dette arbeidet. Dette er viktig for at stat-til-stat bistanden skal kunne kanaliseres gjennom nasjonale budsjetter og programmer. En slik tilnærming bidrar til mer effektiv utnyttelse av internasjonal bistand og til at utviklingssamarbeidet inngår som en integrert del i nasjonale politiske beslutningsprosesser.

    Gruppen av andre samarbeidsland består av følgende land: Angola, Eritrea, Etiopia, Kenya, Madagaskar, Mali og Sør-Afrika i Afrika, Afghanistan, Indonesia, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam og Øst-Timor i Asia, samt Guatemala og Nicaragua i Mellom-Amerika og Det palestinske området.

    Afghanistan er i en labil situasjon og det er knyttet stor risiko til utviklingssamarbeidet, men det legges opp til en mer langsiktig støtte til Afghanistan for 2005. Samarbeidets målsetting er fattigdomsbekjempelse, nasjonsbygging og utvikling av en stabil styreform basert på respekt for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Det langsiktige samarbeidet er konsentrert om utdanning, offentlig administrasjon og landsbygdutvikling. Det vil imidlertid fortsatt være nødvendig å bruke ulike bevilgninger og virkemidler for å støtte opp om fredsprosessen.

    I gruppen samarbeidsland vil målet om fattigdomsreduksjon stå sentralt og samarbeidet vil ha et langsiktig perspektiv. Samarbeidet baseres på landenes egne prioriteringer og norsk kompetanse. Virkemidlene i samarbeidet med andre samarbeidsland vil kunne være de samme som for hovedsamarbeidslandene, men stat-til-stat-samarbeidet vil ofte være mindre omfattende, og i noen samarbeidsland er det svært begrenset.

    Norges direkte bilaterale utviklingssamarbeid er konsentrert om en begrenset gruppe av sju hovedsamarbeidsland og 17 andre samarbeidsland. I 2004 har Norge følgende hovedsamarbeidsland: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia i Afrika, og Bangladesh og Nepal i Asia.

    Samarbeidet med hovedsamarbeidslandene bygger på en bred utviklingspolitisk dialog og et langsiktig arbeid for fattigdomsreduksjon. Samarbeidet skal ta utgangspunkt i landenes egne prioriteringer og bidra til å gjennomføre deres nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon. Spesiell vekt vil også bli lagt på å bidra til oppnåelse av tusenårsmålene. Både stat-til-stat bistand og samarbeid gjennom frivillige organisasjoner, multilaterale og regionale organisasjoner inngår i partnerskapet. Stat-til-stat samarbeidet vil imidlertid være en bærebjelke. Norge er på landnivå en pådriver for samarbeid mellom giverne og økt harmonisering. Det bilaterale samarbeidet tar sikte på å forankre et langsiktig og forpliktende partnerskap som peker utover tradisjonelle bistandsrelasjoner. Norsk næringsliv, offentlige institusjoner, frivillige organisasjoner, kommuner og lokalsamfunn er eksempler på parter som trekkes inn.

    Det tas sikte på at norsk bistand finansiert over land- og regionbevilgningene skal konsentreres om to – tre sektorer i hvert land. Budsjettstøtte kommer i tillegg. Konsentrasjonen vil fokusere på sektorer som er prioritert i norsk utviklingspolitikk, som er inkludert i samarbeidslandenes egne strategier og planer, og der Norge har spesielle forutsetninger for å kunne yte et effektivt bidrag.

    I den bilaterale dialogen vil det legges vekt på å understreke sammenhengene mellom fattigdomsbekjempelse, godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. Støtte til institusjonsutvikling og samarbeid for å styrke kapasitet og kompetanse innen det offentlige, i privat sektor og i det sivile samfunn er gjennomgående dimensjoner i det langsiktige utviklingssamarbeidet. Styrking av nasjonale forvaltnings- og kontrollsystemer for å bekjempe korrupsjon inngår som et viktig element i dette arbeidet. Dette er viktig for at stat-til-stat bistanden skal kunne kanaliseres gjennom nasjonale budsjetter og programmer. En slik tilnærming bidrar til mer effektiv utnyttelse av internasjonal bistand og til at utviklingssamarbeidet inngår som en integrert del i nasjonale politiske beslutningsprosesser.

    Gruppen av andre samarbeidsland består av følgende land: Angola, Eritrea, Etiopia, Kenya, Madagaskar, Mali og Sør-Afrika i Afrika, Afghanistan, Indonesia, Kina, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam og Øst-Timor i Asia, samt Guatemala og Nicaragua i Mellom-Amerika og Det palestinske området.

    Afghanistan er i en labil situasjon og det er knyttet stor risiko til utviklingssamarbeidet, men det legges opp til en mer langsiktig støtte til Afghanistan for 2005. Samarbeidets målsetting er fattigdomsbekjempelse, nasjonsbygging og utvikling av en stabil styreform basert på respekt for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Det langsiktige samarbeidet er konsentrert om utdanning, offentlig administrasjon og landsbygdutvikling. Det vil imidlertid fortsatt være nødvendig å bruke ulike bevilgninger og virkemidler for å støtte opp om fredsprosessen.

    I gruppen samarbeidsland vil målet om fattigdomsreduksjon stå sentralt og samarbeidet vil ha et langsiktig perspektiv. Samarbeidet baseres på landenes egne prioriteringer og norsk kompetanse. Virkemidlene i samarbeidet med andre samarbeidsland vil kunne være de samme som for hovedsamarbeidslandene, men stat-til-stat-samarbeidet vil ofte være mindre omfattende, og i noen samarbeidsland er det svært begrenset.

  • Hvilken betydning har FNs tusenårsmål for den norske utviklingshjelpen?

    Norge har som medlem av FN sluttet seg til tusenårsmålene, og tusenårsmålene er retningsgivende og et viktig grunnlag for Regjeringens politikk for bekjempelse av fattigdom i sør. Regjeringen legger vekt på at Norge skal være en sterk pådriver for å sikre at tusenårsmålene nås. Hovedsamarbeidslandene og flere samarbeidsland har, bl.a. med utgangspunkt i tusenårsmålene, utarbeidet operative mål i sine fattigdomsstrategier og andre nasjonale plandokumenter. Tusenårsmålene utgjør også en viktig referanse for den løpende resultatoppfølgingen av norsk bilateral og multilateral bistand.

    Norge har som medlem av FN sluttet seg til tusenårsmålene, og tusenårsmålene er retningsgivende og et viktig grunnlag for Regjeringens politikk for bekjempelse av fattigdom i sør. Regjeringen legger vekt på at Norge skal være en sterk pådriver for å sikre at tusenårsmålene nås. Hovedsamarbeidslandene og flere samarbeidsland har, bl.a. med utgangspunkt i tusenårsmålene, utarbeidet operative mål i sine fattigdomsstrategier og andre nasjonale plandokumenter. Tusenårsmålene utgjør også en viktig referanse for den løpende resultatoppfølgingen av norsk bilateral og multilateral bistand.

  • Hvilken rolle spiller frivillige organisasjoner i bistandsarbeidet?

    Målt i omfang av midler er frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn den viktigste kanalen for norsk bilateral bistand. I 2003 ble totalt 3,022 milliarder kroner, eller 31,2 prosent, av den samlede bilaterale bistanden (inkludert multi-bilateral bistand) kanalisert gjennom disse aktørene over ulike budsjettkapitler og -poster.

    Regjeringen ser på støtte gjennom frivillige organisasjoner og aktører som et viktig bidrag til å bygge opp et levende sivilt samfunn i utviklingslandene. Et aktivt sivilt samfunn har en viktig påvirkerrolle og "vaktbikkjefunksjon" overfor myndighetene blant annet for å fremme demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. Et aktivt sivilt samfunn er også nødvendig for at den fattige befolkningen skal få oppfylt retten til helse og utdanning.

    Norske frivillige organisasjoner vil også i 2005 være viktige kanaler under den særskilte bevilgningen for overgangsbistand og under kapitlene for humanitær bistand.

    Målt i omfang av midler er frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn den viktigste kanalen for norsk bilateral bistand. I 2003 ble totalt 3,022 milliarder kroner, eller 31,2 prosent, av den samlede bilaterale bistanden (inkludert multi-bilateral bistand) kanalisert gjennom disse aktørene over ulike budsjettkapitler og -poster.

    Regjeringen ser på støtte gjennom frivillige organisasjoner og aktører som et viktig bidrag til å bygge opp et levende sivilt samfunn i utviklingslandene. Et aktivt sivilt samfunn har en viktig påvirkerrolle og "vaktbikkjefunksjon" overfor myndighetene blant annet for å fremme demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene. Et aktivt sivilt samfunn er også nødvendig for at den fattige befolkningen skal få oppfylt retten til helse og utdanning.

    Norske frivillige organisasjoner vil også i 2005 være viktige kanaler under den særskilte bevilgningen for overgangsbistand og under kapitlene for humanitær bistand.

  • Hvor stor del av bistanden går til Afrika?

    Av den bilaterale bistanden i 2003 gikk ca. 4,1 milliarder kroner til Afrika. Av den samlede bilaterale bistanden utgjorde dette ca. 43 prosent. Dette var en økning på 500 millioner kroner fra 2002. Fem av Norges sju hovedsamarbeidsland er i Afrika.

    Av den bilaterale bistanden i 2003 gikk ca. 4,1 milliarder kroner til Afrika. Av den samlede bilaterale bistanden utgjorde dette ca. 43 prosent. Dette var en økning på 500 millioner kroner fra 2002. Fem av Norges sju hovedsamarbeidsland er i Afrika.

  • Hvor stor del av bistandsbudsjettet går til humanitær innsats?

    Rundt 20 prosent av bistandsbudsjettet går til humanitær bistand. For 2005 utgjør dette ca 3,22 milliarder kroner, det vil si en økning på omlag 410 millioner kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2004.

  • Hvor stor er bistandsrammen for 2005?

    Det foreslås bevilget 16 624,1 millioner kroner til offisiell utviklingshjelp i 2005, en økning på 1 598,5 millioner kroner fra 2004. Bistanden er beregnet å utgjøre 0,95 prosent av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for Norge for 2005, en opptrapping fra 0,94 prosent i 2004. Utviklingen i bistandsbudsjettets andel av BNI må ses i lys av at anslaget for BNI er kraftig oppjustert blant annet som følge av høyere oljepris enn tidligere lagt til grunn. Regjeringen har som mål å trappe opp bistanden til 1 prosent av BNI.

    Det foreslås bevilget 16 624,1 millioner kroner til offisiell utviklingshjelp i 2005, en økning på 1 598,5 millioner kroner fra 2004. Bistanden er beregnet å utgjøre 0,95 prosent av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for Norge for 2005, en opptrapping fra 0,94 prosent i 2004. Utviklingen i bistandsbudsjettets andel av BNI må ses i lys av at anslaget for BNI er kraftig oppjustert blant annet som følge av høyere oljepris enn tidligere lagt til grunn. Regjeringen har som mål å trappe opp bistanden til 1 prosent av BNI.