7 Programområde 03 Internasjonal bistand

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2009

Saldert budsjett 2010

Forslag 2011

Pst. endr. 10/11

03.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

1 274 827 1 298 354 1 327 600 2,3
03.10 Bilateral bistand 4 586 626 4 522 100 4 268 500 -5,6
03.20 Globale ordninger 13 630 588 15 331 161 14 928 135 -2,6

03.30

Multilateral bistand

6 523 384

6 264 420

6 525 620

4,2

Sum bistand

26 015 425

27 416 035

27 049 855

-1,3

7.1 Sikrere framtid, grønnere vekst

Klimaendringene og en sårbar verdensøkonomi danner rammen for utviklingspolitikken i 2011. Mer rettferdig fordeling av økonomiske ressurser og vedvarende høy vekst i fattige land er nødvendig dersom ekstrem fattigdom skal utryddes i vår tid. Omlegging til en global lavutslipps-økonomi er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Relativt sett har finanskrisen hatt større dempende effekt for vekst i USA og Europa enn utviklingsland og voksende økonomier. Høye matvarepriser og reduserte lønninger som følge av finanskrisen har bidratt til redusert framgang på tusenårsmål én om å utrydde ekstrem fattigdom og sult. Målet om å halvere inntektsfattigdom innen 2015 er fremdeles innen rekkevidde, men antall sultende antas å ha økt fra 830 millioner i 2007 til 1000 millioner i 2009.

Økonomiske nedgangstider og redusert tilgang til internasjonal kapital truer utviklingslandenes evne til å foreta investeringer som kan sikre i framtidig vekst og velferd, inkludert tiltak knyttet til klimautfordringer. Bistandens betydning for å utløse investeringskapital, så vel som for å finansiere sosiale tjenester, blir viktigere. Flere europeiske land, inkludert Irland og Portugal, har varslet om kutt i bistand som følge av redusert vekst og stramme budsjetter. Regjeringen har siden tiltredelsen i 2005 økt bistandsbudsjettet betydelig. I samsvar med Klimaforliket skal nivået for innsatsen mot internasjonal fattigdom holdes på minst samme reelle nivå som i 2008 i årene framover. Dette er fulgt opp med økninger i budsjettene for 2009 og 2010.

Med budsjettforslaget for 2011 vil innsatsen mot internasjonal fattigdom utgjøre 1,02 pst. av anslaget for bruttonasjonalinntekten 2011, i tråd med Regjeringsplattformen. Regjeringen vil i 2011 med utgangspunkt i et konsolidert, høyt bistandsnivå spisse prioriteringene og styrke innsatsen på områder der norsk erfaring og kompetanse er etterspurt og har noe å tilføre, slik at Norges bidrag på en best mulig måte kan gjøre en forskjell for utviklingslandene. Klima, konflikt og kapital er hovedtema. Stortingsmelding nr 13 (2008-2009) og Innstillingen til meldingen (S.nr. 269) ligger til grunn for Regjeringens utviklingspolitikk. Viktige elementer i regjeringens utviklingspolitiske satsinger i 2011 er klima- og skog-satsingen, forsterket innsats innen ren energi, vekt på forebygging av naturkatastrofer og økt fokus på klimatilpasning. Det innebærer økt støtte til klimatilpasningstiltak, inkludert bærekraftig landbruk, matsikkerhet og vannressursforvaltning, men også at vi utfordrer utviklingsaktørene på hvordan norskstøttet utviklingsarbeid i bred forstand kan bli bedre innrettet mot å møte utfordringer som klimaendringer har skapt og vil skape i framtiden. I satsingen vil kvinners rolle som nødvendig ressurs i nasjonal tilpasningsplanlegging vektlegges spesielt. Bistand til sårbare stater og for svake grupper – som barns skolegang og helse – vektlegges som viktige innsatser for å nå tusenårsmålene.

Geopolitiske endringer de senere år utfordrer vårt tradisjonelle verdensbilde når det gjelder forholdet mellom rike og fattige land. Mellominntektsland har fått en styrket økonomisk og politisk posisjon i det internasjonale samfunnet. Land som Kina og India gjør seg gjeldende både som viktige investorer og bistandsaktører i de minst utviklede landene. Nye aktører bringer inn nye perspektiver om utvikling og bistand. For samarbeidsland kan dette gi større handlingsrom i valg av utviklingsstrategi og prioriteringer. Regjeringen vektlegger at norsk utviklingspolitikk må tilpasses endrede rammebetingelser.

Kamp for kvinners rettigheter og likestilling er et av våre utviklingspolitiske varemerker. Bedring av kvinners situasjon krever omfattende holdningsendringer samtidig som at politikk og lovverk må forandres. Slike prosesser tar tid. Globalt sett er den en erkjennelse av at jenter og kvinner ofte diskrimineres i forhold til gutter og menn på mange områder. Likevel er det ofte vanskelig å få satt behovet for likestilling på den internasjonale dagsorden så vel som i dialoger med samarbeidsland.

FNs kvinnekonvensjon mot diskriminering av kvinner er et viktig redskap for å fremme og beskytte kvinners rettigheter. Likestilling og kvinners deltakelse er avgjørende for å innfri FNs tusenårsmål. Regjeringens satsing på kvinners rettigheter og likestilling videreføres med uforminsket styrke. Den rekordhøye innsatsen for jenters utdanning videreføres i 2011. Statsministerens mødre- og barnehelseinitiativ har et tydelig rettighets- og likestillingsperspektiv. Klimaendring berører kvinner og menn på ulikt vis og med ulik styrke, på grunn av kjønnsmessig arbeidsdeling og patriarkalske maktforhold. Kvinners tradisjonelle ansvar innen jordbruk, vann og brensel gir dem en særegen kunnskap om naturressurser, matsikkerhet og tilpasningstiltak, som må ivaretas fullt ut i nasjonale og lokale prosesser for planlegging, beslutning og iverksetting.

Kvinner er også særlig sårbare for klimaendringer. Sosiale normer begrenser kvinners og jenters handle- og bevegelsesfrihet og fysiske ferdigheter i mange land. 70-80 pst. av omkomne under tsunamien i 2004 var kvinner. Jenter og kvinner går over lange avstander og bruker uforholdsmessig mye tid og energi i arbeidet med å dekke husholdningens behov for vann og brensel. Mangel på rentbrennende ovner med matlaging over åpen ild og andre forurensende energikilder påfører kvinner og barn luftveisinfeksjoner og andre negative helsevirkninger.

Regjeringen tar et krafttak for å styrke kvinners roller og innflytelse i forvaltningen av sårbare naturressurser, aktørskap i klimatilpasning og skogbevarende tiltak samt beredskap for klimaendring og naturkatastrofer gjennom å sette av inntil 100 mill. kroner over kvinne- og likestillingsbevilgningen til klimatilpasning.

Kjønnsperspektiv og likestilling skal bidra til kvalitativt bedre resultater på sentrale samarbeidssektorer som klima og skog, fornybar energi og fredsbygging. Dreining av bistand mot sårbare stater og økende konsentrasjon på områder som klimatilpasning, ren energi og petroleumsforvaltning stiller oss overfor nye rettighetsutfordringer. Spennet er stort fra land i krig og konflikt til land som står på terskelen til, eller allerede erfarer, rask økonomisk og sosial framgang.

En viktig rettesnor for norsk utenriks- og utviklingspolitikk er vår sterke interesse av å bidra til en demokratisk, internasjonal rettsorden. FN spiller en unik rolle i å danne og sikre gjennomføringen av internasjonale lover og regler som styrker fattiges, og fattige lands posisjon i verdenssamfunnet. Norge skal fortsette å støtte FN som hovedarena for internasjonal dialog og samarbeid. Som en av FNs største bidragsytere har vi samtidig et ansvar for å bidra til reform og endring for å styrke FNs effektivitet, og dermed også legitimitet. En særskilt utfordring er å bidra til økt resultatfokus i FNs utviklingsrelaterte arbeid.

Sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling har blitt tydeligere de siste årene. Norge vil styrke klima- og miljøinnsatsen som en hovedstolpe i utviklingsarbeidet i 2011 og de kommende årene. Klimautfordringene er globale og omfatter ikke bare utviklingsland, og innsatsen for å begrense klimaendringer favner videre enn rene utviklingstiltak. Samtidig er fattige land mest sårbare for konsekvensene av at det globale klimaet endrer seg. Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er blant de største truslene mot utvikling. Endringene slår inn over tid og kan undergrave framtidige generasjoners livsvilkår i utviklingsland. Fattigdomsutfordringene er derfor uløselig knyttet til miljøutfordringene og klimaendringene. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen stortingsmelding som vil utdype sammenhengen mellom klima, miljø og utvikling og norsk politikk på området.

Regjeringen vil bistå parter i konflikt med å finne veier til fred, forsoning og utvikling. Vold og frykt hindrer utvikling og vekst. Grunnleggende rettigheter brytes, og kvinner og barn er spesielt utsatte. Norge vil bidra til en samlet og koordinert politikk overfor sårbare land, med statsbygging og godt styresett som mål. Sikkerhetspolitikk, diplomatiske fredsbestrebelser, humanitær innsats og utviklingspolitiske mål må spille sammen i det fredsrettede arbeidet. Norge vil bidra til en større langsiktighet i det internasjonale arbeidet med sårbare stater, samtidig som vi opprettholder en fleksibilitet som gjør det mulig å yte rask og effektiv respons for å kunne møte skiftende humanitære behov, både i akutte og langvarige kriser.

Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på den humanitære innsatsen og har som mål å bidra til at det internasjonale samfunnet står best mulig rustet til å møte framtidens utfordringer gjennom å fokusere på at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse, og at humanitær innsats baseres på humanitet, upartiskhet og nøytralitet.

Dersom utviklingslandene skal lykkes i å redusere fattigdommen vesentlig, må de klare å skape økonomisk vekst og produktiv sysselsetting for sin unge og voksende befolkning. I tillegg må resultatene av veksten og velstandsutviklingen fordeles på en god måte. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i våre samarbeidsland og vil bl.a. øke innsatsen for å mobilisere investeringer i fornybar energi gjennom å bruke bistandsmidler strategisk for å utløse kommersielle midler, gi Norfund * rom for å videreutvikle sine investeringer i bedrifter i utviklingsland og generelt stimulere til bruk av norsk kompetanse for å gjøre utviklingsfremmende investeringer i fattige land.

Regjeringen vil jobbe for at økt sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for anstendig arbeid blir prioritert i arbeidet med å bidra til økonomisk utvikling i fattige land. Arbeidet med regjeringens strategi for anstendig arbeidsliv fra 2008 vil videreføres og innsatsen på de deler av strategien som tar for seg utviklingspolitikken, vil intensiveres. ILO og partene i arbeidslivet er sentrale samarbeidspartnere for regjeringen i arbeidet med et anstendig arbeidsliv.

Bedre skattesystemer og tiltak mot skatteunndragelse kan bidra til økte offentlige inntekter og mer ansvarlig bruk av offentlige ressurser i mange utviklingsland. Regjeringen vil følge opp Kapitalfluktutvalgets rapport (NOU 2009:19) og videreutvikle arbeidet for å begrense ulovlig kapitalflyt og bidra til en mer effektiv skattepolitikk i våre samarbeidsland. Tiltak omfatter internasjonal og nasjonal innsats mot skatteparadiser, så vel som direkte samarbeid med skattemyndigheter i noen utvalgte land. Korrupsjon er en annen kilde til ressurslekkasje, som også svekker vanlige folks tillit til myndighetene. Korrupsjonsbekjempelse har lenge vært en prioritet i utviklingspolitikken. I tillegg til nasjonale tiltak for bedre finansforvaltning og større åpenhet skal det legges økt vekt på tilbakeføring av stjålne midler og gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon.

Norge legger stor vekt på å delta i internasjonalt samarbeid for å gjøre bistanden mer effektiv. Et viktig element i dette arbeidet er behovet for bedre arbeidsdeling mellom de ulike utviklingsaktørene. Med samarbeidslandenes behov og planer som utgangspunkt, gjennomføres konsentrasjon av den bilaterale innsatsen på færre tematiske hovedsatsingsområder. Dette bidrar til en bedre arbeidsdeling internasjonalt og i det enkelte land. En mer strategisk bruk av de ulike bistandskanalene bidrar til økt effektivitet. Regjeringen viderefører støtten til FN og andre multilaterale organisasjoner og det nære samarbeidet med næringslivet og frivillige organisasjoner på dette grunnlaget.

Utviklingspolitikken skal bidra til å bekjempe fattigdom og sette flere mennesker i stand til å leve i frihet fra undertrykkelse, nød og uverdige livsforhold. Regjeringen vil fortsette å fokusere på bistandens kvalitet. Større vektlegging av resultatmåling og en utviklingspolitikk som ser finansiering, kompetanse og politisk engasjement i sammenheng bidrar til dette. Norge har sluttet seg til og støtter også finansieringen av initiativet for større åpenhet om bistandsoverføringer, International Aid Transparency Initiative (IATI). Nulltoleranse for økonomiske misligheter er et viktig prinsipp for all norsk bistand.

Fattigdom er ikke tilfeldig. Den bunner i skjeve maktstrukturer, urettferdig fordeling og diskriminering. Regjeringen vil arbeide for grunnleggende endringer i globale maktforhold i allianse med det sivile samfunn, og styrke fattige lands innflytelse i globale institusjoner som FN, Verdensbanken, IMF og G20. Globale fellesgoder som klima, fred, helse, forskning og utdanning er underfinansierte, og bistand er ikke tilstrekkelig til å dekke disse. Derfor må utviklingspolitikken påvirke de store pengestrømmene som har mye større betydning for bekjempelse av fattigdom enn bistand. Overføringer fra migranter er over dobbelt så store som samlet bistand, direkte utenlandsinvesteringer fem ganger større, mens den største pengestrømmen, som hemmer utvikling, er den ulovlige kapitalflyten ut av fattige land. Derfor har regjeringen intensivert arbeidet med kapital og utvikling. Målet er å stanse ulovlig kapitalflyt, innføring av mer innovativ finansiering, øke utviklingsfremmende investeringer og handel med fattige land, slette gjeld og øke skattegrunnlaget for å styrke statsbyggingen i utviklingsland. For å fremme en slik solidarisk og samstemt politikk for utvikling kreves en helhetlig tilnærmingsmåte der flere departementer samarbeider. Regjeringen har derfor opprettet et tverrdepartementalt samarbeid om kapital og utvikling mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet som ledes på statssekretærnivå og med arbeidsgrupper.

Globaliseringen har økt behovet for å finansiere globale fellesgoder som klima, helse, sikkerhet og et åpent finanssystem. Norge arbeider for nye finansieringskilder i tillegg til bistand. I Soria Moria II går Regjeringen inn for at det innføres globale skatter som begrenser de negative virkningene av globaliseringen og skaper omfordelingsmekanismer på globalt nivå herunder avgift på valutatransaksjoner. Dette er foreslått av en internasjonal ekspertgruppe. En skatt på 0,005 pst. på valutatransaksjoner vil kunne gi over USD 30 mrd. årlig til globale fellesgoder som utvikling og klima. Regjeringen arbeider med hvordan innovativ finansiering kan være med på å dekke det store finansieringsgapet for globale fellesgoder i framtiden.

Regjeringen vil videreføre de tematiske satsingene i 2011 på klima, miljø og bærekraftig utvikling, kvinner og likestilling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje for utvikling og ren energi, inntektsgenerering, godt styresett og kampen mot korrupsjon. Norsk støtte til global helse og utdanning vil også være en av de sentrale prioriteringene.

7.2 Klima- og miljøinnsats

Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Alliansebygging og klimadiplomati overfor sentrale aktører er viktige virkemidler i de videre klimaforhandlingene for å legge grunnlaget for at en juridisk bindende global klimaavtale skal kunne inngås innen 2012.

Regjeringen styrker innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogsatsingen skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen til gode. Klima- og skogkonferansen i Oslo i mai 2010 la grunnlaget for et styrket internasjonalt samarbeid om en midlertidig finansiering av programmer for redusert avskoging og skogforringelse (Reduced emissions from deforestation and forest degradation/REDD +), fram til en klimaavtale er på plass. Støtten til REDD + i Brasil og Tanzania, samt gjennom multilaterale kanaler fortsetter. Det har blitt innledet et samarbeid med Guyana og avgitt en intensjonserklæring med Indonesia. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2011, og en vil da fra norsk side være en aktiv pådriver i de tre viktige skogområdene i Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia.

Regjeringen har besluttet å styrke innsatsen til støtte for klimatilpasning og forebygging av naturkatastrofer i de minst utviklede og mest sårbare landene, med særlig vekt på Afrika. Det legges stor vekt på å møte det sterkt økende behovet for å forebygge naturkatastrofer som følge av klima- og miljøendringer.

Regjeringen støtter den økte prioriteringen av klimatilpasning som vektlegges av Københavnavtalens bestemmelser om hurtig-finansiering av klimagassreduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland i perioden 2010-12 med addisjonelle midler på opptil USD 30 mrd. Her fremmes både krav om addisjonalitet og om balanse mellom støtten til utslippsreduserende tiltak og tilpasning. I denne forbindelse er regjeringen enig i at økt finansiering av klimatilpasning er viktig for å møte de økende fattigdoms- og sårbarhetsproblemer som melder seg med stigende global oppvarming. Regjeringen har de siste årene støttet omfattende klimatiltak som har utslippsreduksjoner som hovedformål. Disse planlegges og søkes gjennomført slik at de har utviklingseffekt og dessuten styrker robusthet mot klimaendringer, f.eks. ved bevaring av skog og etablering av vannkraftverk.

Regjeringen legger til grunn den forståelse at støtte til klimatilpasning skal sikte mot å opprettholde eller øke det enkelte samfunns tilpasningsevne og motstandsdyktighet. Dette gjelder så vel landbruk, vannressurser, naturmangfold og helsesystemer, som forebygging av naturkatastrofer med særlig vekt på de mest sårbare land og befolkningsgrupper.

I 2011 vil Regjeringen foreslå øke støtten til forebygging og klimatilpasning med om lag 335 mill. kroner. Dette inkluderer økt støtte til klimatilpasset landbruk i Afrika med 85 mill. kroner over regionbevilgningen, og økt støtte til forebygging av naturkatastrofer med 128 mill. kroner. Bevilgningen til internasjonal landbruksforskning foreslås økt med 22 mill. kroner for å bidra til et initiativ for klimatilpasning av matplanter gjennom bevaring og bruk av genetiske ressurser, med spesielt fokus på Afrika. I tillegg foreslås 100 mill. kroner av kvinnebevilgningen øremerket til klimatilpasning. Når det gjelder den økte støtten til klimatilpasset landbruk i Afrika, representerer også denne en styrking av mangeårig norsk satsing til støtte for bærekraftig naturressursforvaltning og matsikkerhet i Afrika. På dette området kan Norge forene prioriterte utviklingspolitiske målsetninger på en god måte: klima/miljø, biodiversitet, landsbygdsutvikling, kvinner og fattigdomsreduksjon.

Norge har tatt initiativet til at FNs klimapanel (IPCC) nå har under utarbeidelse en spesialrapport om ekstremvær og naturkatastrofer som skal fremlegges i 2011, og vil bidra ytterligere til ferdigstillelse og godkjenning av rapporten. Norge er en stor finansiell bidragsyter til forebygging av naturkatastrofer.

7.3 Ren energi og mobilisering av kapital

Kraftsektoren står for 41 pst. av verdens CO 2 -utslipp og særlig i de raskest voksende økonomiene skjer det en enorm økning i bruken av kullkraft – den mest klimaskadelige av alle energikilder. Det er et sentralt mål for regjeringen å bidra til overgangen fra bruk av fossilt brensel til langt større anvendelse av fornybar energi på globalt nivå. Det er også et viktig utviklingspolitisk mål for regjeringen å bidra til bedre tilgang til fornybar energi for folk i fattige land. I dag mangler 85 pst. av befolkningen på landsbygda i Afrika tilgang på elektrisitet. Også befolkningen i de raskt voksende byene har liten eller ingen tilgang på fornybare energiformer.

Økonomisk vekst er en forutsetning for samfunnsmessig utvikling og redusert fattigdom i utviklingsland, og økonomisk vekst forutsetter på sin side økt forbruk av energi. Utviklingslandene trenger mer elektrisk kraft både til næringsvirksomhet og til forbruk i husholdninger og skoler, helsestasjoner og annen offentlig tjenesteyting. Det har nesten ikke funnet sted noen nyinvesteringer i kraftproduksjon i de minst utviklede landene de siste ti-årene, noe som har resultert i stor kraftmangel i bl.a. storparten av Afrika. I disse landene har det vist seg at privat næringsliv alene ikke investerer tilstrekkelig i ny kraftproduksjon basert på fornybar energi, og at det trengs bidrag av offentlig kapital for å få til nødvendige investeringer. Ved å bruke bistand til å redusere risikoen er det mulig å utløse mangedoble beløp fra private investorer.

Landene har også en sentral rolle i å sikre at kraftutbygging skjer på måter som ivaretar miljøhensyn, og at den kommer den fattige delen av befolkningen til gode. De positive ringvirkningene av kraftutbygging, i form av økt sysselsetting og geografisk og sektorielt balansert næringsutvikling, blir mye større når et land har en god og bevisst politikk for økonomisk utvikling, enn om kraften eksporteres eller kanaliseres til noen få kraftkrevende bedrifter med minimal sysselsetting. Gjennom kapasitetsbygging hos samarbeidslandenes energi- og planleggingsmyndigheter bidrar Norge til å legge grunnlaget for at de kan utforme gode nasjonale utviklingsstrategier. Selv om mange utviklingsland har store ressurser av fornybar energi i form av vannkraft, sol og vind, er ren energi-løsninger i mange land ikke konkurransedyktige. I de fleste tilfelle er kullkraftverk i dag den rimeligste og raskeste måten å få til en betydelig økning i krafttilgangen. Det er derfor nødvendig å bidra til teknologiutvikling og til å redusere finansielle og andre flaskehalser som hindrer utnyttelse av fornybar energi.

Regjeringen vil foreslå øke bevilgningene til fornybar energi med 800 mill. kroner i 2011. Dette innebærer en dobling av dagens innsats, og er en storsatsing som både skal bidra til mindre utslipp av klimagasser og til å bedre utviklingslandenes tilgang til energi. 425 mill. kroner skal gå til tiltak for å mobilisere selskaper til å investere i utbygging av ren kraftproduksjon i utviklingsland. Erfaringene fra bl.a. SN Power Invest har vist at 1 krone brukt fra bistandsbudsjettet til risikodempende tiltak kan være i stand til å mobilisere så mye som 10 kroner fra kommersielle investorer. Midlene kanaliseres via Norfund, som vil få den sentrale rollen i å utvikle egnede virkemidler. I tillegg skal ytterligere 90 mill. kroner av støtten til næringsutvikling dreies mot energitiltak. 200 mill. kroner kanaliseres via multilaterale institusjoner. Over Regionbevilgningen for Afrika allokeres 40 mill. kroner, og 30 mill. kroner skal gå til et nytt fond for fornybar energi i India.

Storsatsingen oppskalerer regjeringens initiativ for ren energi i utviklingssamarbeidet. Målet er å øke produksjonen av fornybar energi fra store kraftverk og utvide distribusjonen av slik energi gjennom ekspansjon av nasjonale elektrisitetsnett, samt bidra til utbygging av små-kraftverk som kan forsyne lokalsamfunn på landsbygda med strøm basert på sol, vind eller vannkraft. Ren energi-initiativet inkluderer også tiltak for å redusere bruken av trekull og ved, som er fattige husholdningers viktigste energikilde. Dette har også store helsemessige gevinster, særlig for kvinner og barn.

Innsatsen omfatter bl.a. kapasitetsbygging, utbygging av overførings- og distribusjonslinjer og ordninger for risikoavlastning eller subsidiering for å trekke kommersielle investeringer til små og store kraftverk basert på fornybar energi. Gjennom støtte til regionalt samarbeid bidrar norsk bistand både til bedre utnyttelse av naturressursene og til utvikling av mer regionalt økonomisk og politisk samarbeid.

Norge har etterspurt kompetanse på fornybar energi og flere bedrifter som arbeider med energiprosjekter i utviklingsland. SN Power Invest har på få år bygget opp en stor portefølje av kraftverk og vist at det er mulig å bygge ut vannkraft i utviklingsland på forretningsmessig grunnlag. Scatec Solar er engasjert i et omfattende program for elektrifisering av indiske landsbyer, basert på solcelleteknologi. Norge kan derfor bidra til teknologioverføring ved å gjøre den omfattende norske kompetansen tilgjengelig for utviklingsland og bidra til økt finansiering gjennom privat sektor.

Satsingen vil også omfatte en mer offensiv innsats for å bygge allianser og partnerskap nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å utvikle globale finansieringsordninger for fornybar energi, som element i framtidig global klimafinansiering. En vesentlig reduksjon av den globale fattigdommen forutsetter økonomisk vekst og kraftig økning i produktiv sysselsetting, og i dette spiller privat næringsliv en avgjørende rolle. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingslandene, gjennom støtte til reformer for å bedre rammebetingelsene for næringslivet i samarbeidsland; gjennom bistand til utbygging av ren energi og grunnleggende infrastruktur; gjennom tiltak for å styrke utviklingslandenes handelskompetanse og eksport; og gjennom tiltak for å stimulere privat kapital til direkte investeringer i utviklingsland. Gjennom Norfund stiller Norge til rådighet lån og egenkapital til nyopprettede eller ekspanderende selskaper i utviklingsland. De siste årene har Norfund investert 1–1,3 mrd. kroner årlig, konsentrert om sektorene fornybar energi, mikrokreditt og lokale finansinstitusjoner, samt kapital til små- og mellomstore bedrifter. Regjeringen vil gjennom tilskudd til fondets grunnkapital i 2011 vesentlig øke Norfunds investeringskapasitet, særlig til investeringer i produksjon av fornybar energi.

I tråd med St. meld. nr. 10 (2008-2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi oppfordrer Regjeringen norske bedrifter til å maksimere utviklingseffektene av sine investeringer, gjennom bruk av lokale leveranser og samarbeid med lokale kontraktører. Regjeringen forventer også at bedriftene praktiserer god virksomhetspraksis og bidrar til kompetanseheving i leveransekjeden. Regjeringen vil øke fokuset på arbeidstakerrettigheter i arbeidet med næringslivets samfunnsansvar. Dette vil gjøres ved å bidra til kunnskapsformidling om hvorledes private bedrifter kan og bør forholde seg til arbeidstakeres rettigheter og plikter i fattige land.

Handelsrettet utviklingssamarbeid (Aid for Trade) skal sette de fattigste landene bedre i stand til å dra fordel av det multilaterale handelssystemet. Problemene kan være sammensatte, men mangelfull produksjonskapasitet, infrastruktur, svake institusjoner og mangelfull kompetanse er et stort hinder i mange land. Regjeringens handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid , lansert i 2007, fokuserer på tre tematiske områder: Godt styresett og korrupsjonsbekjempelse, regional handel og kvinner og handel. Hovedinnsatsen går gjennom multilaterale organisasjoner. Mens regelverk, infrastruktur og regionalt samarbeid er felles målsetninger internasjonalt, er Norge fremdeles blant relativt få som framhever kvinneperspektivet. Den norske innsatsen skal evalueres i 2011. Finanskrisen førte til nedgang i verdenshandelen i 2009, men den øker igjen fra 2010. Forbedret evne til eksport er en av forutsetningene for vekst i næringsliv og levestandard i utviklingslandene.

Norge leder an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld. Internasjonale initiativ for gjeldslette de siste årene har slettet mye gjeld og gitt anledning til økt fattigdomsreduserende forbruk i mange land. De økonomiske nedgangstidene vil øke utviklingslandenes lånebehov og dermed gjeldsbyrde. Finanskrisen forsterker behovet for fortsatt norsk innsats, og regjeringen vil særskilt prioritere gjeldsoperasjoner for land som har vært utsatt for krig, konflikt og katastrofer. Det er også viktig å arbeide videre for å bli enige om en definisjon på hva internasjonal illegitim gjeld er, og internasjonale retningslinjer for ansvarlig lånegiving og lånetaking. Regjeringen vil vurdere å gjennomføre en fullstendig og offentlig revisjon av all gjeld utviklingsland har til Norge.

7.4 Ulovlig kapitalflyt, inntektsgenerering og ressursforvaltning

Den ulovlige kapitalflyten ut av utviklingsland er mange ganger større enn den samlede bistanden til disse landene. Kan vi redusere denne kapitalflyten, vil det kunne gi en enorm utviklingseffekt hvis de økte inntektene fordeles for å oppnå dette. Måten finansmarkedene fungerer på har store konsekvenser for utviklingsland gjennom manglende åpenhet, ustabilitet og liten demokratisk kontroll. Derfor er bekjempelse av skatteparadiser og motarbeidelse av hemmelighold et viktig middel mot ulovlig kapitalflyt og den globale skyggeøkonomien. Norge vil øke innsatsen for å sette temaet på dagsorden i FN og andre internasjonale fora, og arbeider sammen med sivilt samfunn for tiltak som kan styrke åpenheten i finansmarkedene. Et forslag som kan gi større åpenhet er innføring av land for landrapportering, dvs. rapportering på landnivå for multinasjonale selskaper som vil gi fattige land innsikt i selskapenes inntjening og dermed gi grunnlag for beskatning.

Regjeringen vil i 2011 intensivere arbeidet med å styrke samarbeidslandenes muligheter til å mobilisere og forvalte egne resurser og pengestrømmer. Ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland utgjør et betydelig hinder for utvikling gjennom tap av inntekt og utviklingskapital. Muligheten for å hemmeligholde utførsel av kapital gjennom bruk av skatteparadis gjør det lettere å sikre utbytte fra korrupsjon og skatteunndragelse. Slik skapes det også sterke motkrefter mot utviklingen av nasjonale institusjoner som kan etterforske og straffe denne formen for kriminalitet. Ringvirkningene på styresett er mange. Norge skal styrke sin internasjonale pådriverrolle for å få denne problemstillingen løftet opp på den internasjonale utviklingsagendaen.

Det er etablert et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet for å sikre en samstemt norsk politikk for kapital og utvikling. Temaene er knyttet til kapitalflyt ut og inn av fattige land som ulovlig kapitalflyt, innovativ finansiering, investeringer, handel, gjeld og skatt. Arbeidet er ledet på statssekretærnivå, og det er etablert arbeidsgrupper på embetsnivå for ulike tema. Ulike forslag dreier seg eksempelvis om å søke støtte for en global konvensjon om åpenhet og transparens i internasjonal økonomisk virksomhet, styrkede krav om mer og bedre regnskapsrapportering i multinasjonale bedrifter, alternativer til dagens praksis for hvordan internhandel i slike bedrifter skattlegges og økt åpenhet om norske interesser knyttet til skatteparadiser.

Det er opprettet et dialogprosjekt om kapital og utvikling. Hensikten er å få en offentlig diskusjon og øke kunnskapen om internasjonale kapitalstrømmer til og fra fattige land. Dette vil gi oss bedre mulighet i fellesskap til å utforme norske posisjoner og initiativ internasjonalt. I dialogprosjektet samarbeider regjeringen med frivillige organisasjoner, fagforeninger og næringsliv om åpne møter og seminarer og stimulerer interesse for temaene i journalistmiljøer.

Samtidig skal innsatsen for inntektsgenerering gjennom skatt og bedre forvaltning av ikke-fornybare ressurser trappes opp. Som en oppfølging av Kapitalfluktutvalgets rapport «Skatteparadis og utvikling» (NOU 2009:19), vil Regjeringen øke satsingen på skatteområdet gjennom støtte til nettverket av afrikanske skattemyndigheter (African Tax Administration Forum). I noen utvalgte land vil Norge støtte skatteadministrasjon med sikte på å styrke kompetansen for skattlegging av internasjonale selskaper og utvinningsindustri. Det vil også legges større vekt på generell skattlegging, som et virkemiddel for å styrke ansvarsforholdet mellom stat og borger. Støtten til skattesamarbeid gjennom OECD økes. Norge støtter også FNs ekspertkomité for internasjonalt samarbeid på skatteområdet. Denne komitéen har et særlig fokus på problemstillinger som er relevante for utviklingsland. Regjeringen vil opprette et nasjonalt forskningsprogram for å styrke kompetansen om internasjonale skattespørsmål, kapitalflukt og skatt og utvikling i Norge.

De fleste av våre samarbeidsland har en utfordrende styresettsituasjon. I mange av disse landene gjør svak kompetanse, svake institusjoner, mangel på åpenhet og uhensiktsmessige systemer for offentlig forvaltning og finansforvaltning spesielt at det offentlige ofte arbeider ineffektivt og ikke yter gode nok tjenester og dermed heller ikke kan utføre sine funksjoner som skattemyndighet, håndhever av lover og som kontrollør godt nok. I slike land er også aktiviteter av illegal art i grensesonen mot forvaltning og styring utbredt.

Støtte til bedring av samarbeidslandenes forvaltningssystemer og institusjoner kan bidra til økt åpenhet i forvaltningen, redusert korrupsjon, mindre ulovlig kapitalflukt og redusere forekomsten av ressursrov. Forutsetningen er at viljen til reformer er til stede og at landene selv har eller er villige til å utforme planer og gjennomføre dem. Den norske innsatsen av slik bistand vil generelt være basert på det totalbehovet en ser i det enkelte land, i landenes egne planer, i hva andre givere dekker og i hvor Norge har særlig kompetanse til å bidra med forbedringer. Framdrift på viktige reformer knyttet til styresett inngår også som betingelser for budsjettstøtte. Samtidig gis det høy prioritet til kapasitets- og institusjonsutvikling innen de tematiske satsingsområdene.

Økt åpenhet er et av de viktigste virkemidler i kampen mot korrupsjon, internasjonale skatteunndragelse i stor skala, og i kampen mot organisert kriminalitet og terrorfinansiering. Hemmelighold og manglende oversikt over bedrifters reelle eierskap og deres finanstransaksjoner gjør at det nærmest er fritt fram for lovbrudd på disse områdene og at profitt fra kriminell aktivitet med letthet kan unndras konfiskering. Bedre tilgang til informasjon gjør det enklere for det sivile samfunn, og spesielt media, å rette søkelyset på økonomisk mislighold og inneffektiv bruk av offentlige ressurser. Gjennom blant annet budsjettstøtte, direkte støtte til riksrevisjon og antikorrupsjonsenheter bidrar Norge til bedre og mer åpen forvaltning i samarbeidsland. Norge støtter sivilsamfunn direkte og gjennom å involvere frivillige organisasjoner i størst mulig grad i de initiativer vi arbeider med.

Et viktig arbeid for større åpenhet om finanstransaksjoner er den internasjonale Task Force on Financial Integrity and Economic Development. Kjernen i Task Force er frivillige organisasjoner – bl.a. Global Financial Integrity, Transparency International, Global Witness, Tax Justice Network, Christian Aid – som arbeider spesielt med anti-korrupsjon, internasjonale skatteregler, åpenhet i utvinningsindustrien og utviklingslands betingelser i det globale system generelt. Gruppen har en rekke initiativer knyttet til påvirkning av internasjonale kjøreregler, dialog med G20, OECD, Verdensbanken, IMF etc., spesialisert rådgivning til enkeltland, utvikling av pensum for utdanningssektoren, den utfører studier og analyser og produserer rapporter som er helt i forkant av kunnskapsutviklingen på området ulovlig kapitalflyt. Norge støtter også forskningsarbeid i bl.a. Verdensbanken og FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet (UNODC), både for å påvirke agendaen i slike viktige internasjonale organisasjoner og for å sikre støtte blant medlemsland for nødvendige endringer i internasjonalt regelverk og praksis.

For å yte relevant støtte og sette realistiske mål, legge opp hensiktsmessige strategier og velge virkemidler for å nå disse er det generelt også nødvendig med god forståelse av hvor landene vi yter bistand til, står sosialt, kulturelt og politisk. Gode analyser av samarbeidslandenes politiske økonomi og samarbeid med andre giverland om dette har derfor høy prioritet.

Mange av våre samarbeidsland har betydelige petroleumsressurser. Gjennom Olje for Utvikling-programmet (OfU) bidrar Norge til at ressursrike utviklingsland kan forvalte sine ressurser slik at det kommer fellesskapet til gode. Samarbeidet vil i 2011 videreføres i de ni hovedlandene og om lag 15 landene med begrenset samarbeid. Det er også igangsatt regionale prosjekter i Øst- og Vest-Afrika. Samarbeidet vektlegger ressursplanlegging, styrking av finansforvaltning og miljøforvaltning og fremmer et integrert perspektiv på petroleumsforvaltning spesielt i hovedlandene. OfU støtter også norske og internasjonale frivillige organisasjoner med å bygge sivilsamfunnskapasitet i OfUs samarbeidsland.

Godt styresett er et gjennomgående fokus i alle disse fagområdene. En sentral samarbeidspartner er det internasjonale initiativet Extractive Industries Transparency Initative (EITI). Initiativet tar sikte på å fremme åpenhet om inntektsstrømmen fra selskap til vertsland i utvinningsbransjene, og det har betydelig internasjonal støtte.

Hensikten med OfU-programmet er ikke å fremme norske næringsinteresser i samarbeidslandene, men å bygge opp kompetanse i mottakerlandet til å forvalte sine petroleumsressurser på en bærekraftig måte. Det er etablert klare retningslinjer for hvordan OfU kan benytte oljeindustrien og deres kompetanse, og programmet vil fortsette å fremme full åpenhet i samarbeidet med oljeindustrien.

Norge bistår også en rekke afrikanske land i å fastsette deres kontinentalsokkels yttergrenser i tråd med Havrettskonvensjonens bestemmelser.

7.5 Konflikt og norsk engasjement

Land som mottar norsk bistand, er på en eller annen måte sårbare. Bærekraftig utvikling for hele befolkningen er et hovedmål i utviklingsland, men en slik utvikling kan ikke skapes gjennom bistand. Land som i tillegg til fattigdom, ulikhet og manglende kapasitet på myndighetsnivå er i konflikt eller er sårbare for konflikt, har ekstra utfordringer. Fungerende stater er en forutsetning for utvikling, for fred og for innbyggernes sikkerhet, mens sårbarhet eller sammenbrudd av staten utgjør en stor risiko både for befolkningen i landet, for naboland og for det internasjonale samfunnet.

Det er nettopp sårbare stater som har den største fattigdommen, det er her det forekommer alvorlige brudd på menneskerettighetene, mødre- og barnedødeligheten er størst og volden mest utbredt, inkludert seksualisert og annen kjønnsbasert vold. I forhold til FNs tusenårsmål for 2015 er denne gruppen spesielt dårlig stilt. Enkelte land som er sårbare for konflikt, har også vist seg å være sårbare for framvekst av voldelig, politisk ekstremisme rettet mot spredning av demokrati og menneskerettigheter som globale samfunnsnormer. Bortsett fra sårbarheten har land sårbare for konflikt knapt noe felles; deres ulike historie, kultur, etniske sammensetning, politiske maktfordeling, økonomiske forutsetninger, klima og geografiske plassering gjør at det fordres helt ulike strategier skal de kunne utvikle seg til mer robuste stater. En forutsetning for effektiv ekstern bistand til stabilisering og statsbygging slik vi definerer det, synes å være at det finnes en politisk elite med tilstrekkelig interesse for god utvikling og med tilstrekkelig støtte i befolkningen til å foreta nødvendige handlinger.

Ut fra disse erfaringene har det på giversiden vokst fram en erkjennelse av at stater må endres innenfra, og at endring tar tid. Myndighetene må selv bygge legitimitet for sin myndighetsutøvelse hos innbyggerne. Historisk har framveksten av en sterk middelklasse vært viktig i å fremme en utviklingsvennlig, stabil stat. Eksterne aktører kan bidra, legge til rette for, oppmuntre og støtte – men ikke beordre eller styre god, demokratisk utvikling. Likevel ser en at infrastruktur, fungerende økonomiske strukturer og rammeverk, samt utvikling av rettsvesen er nødvendige, om ikke tilstrekkelige, byggesteiner også i sårbare stater. Norge vil fortsette støtten til disse områdene der vår innsats kan utgjøre en forskjell.

Disse erkjennelsene ansporer oss til å yte land sårbare for konflikt smartere og mer kunnskapsbasert støtte. Bistand utgjør bare en liten del av økonomien i de fleste mottagerland, hvor kapitalstrømmene gjerne går utenom både stat og den enkelte borger. I sårbare stater er det imidlertid særlig vanskelig å stimulere til økonomisk vekst og rettferdig fordeling, blant annet fordi sikkerhetssituasjonen gjør investeringer for risikofylt. Å bidra til stabilitet er derfor et høyt prioritert område.

Norge er tilrettelegger eller støttespiller i konkrete freds- og forsoningsprosesser på oppfordring av partene i de aktuelle konfliktene. Mange års erfaring fra dette arbeidet har overbevist oss om at dialog, også med væpnete, voldelige aktører, ikke må utelukkes som middel til en fredsløsning. Varig fred betinger at løsningen inkluderer alle parter, og at man har et langsiktig perspektiv. Kvinners erfaringer i krig må gis større oppmerksomhet, og kvinners deltakelse i konfliktløsning og fredsbygging må styrkes, både fordi det bidrar til varige fredsløsninger og økt sikkerhet og som et ledd i å fremme kvinners rettigheter og likestilling. Kvinner rammes annerledes enn menn i krig, og Norge skal bidra til effektiv innsats mot seksualisert vold i konflikt. I tråd med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og de øvrige resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet, skal Norge sammen med FN og andre støttespillere bidra til å løfte kvinners roller i dette arbeidet.

Mens gode nasjonale prosesser etter en konflikt er viktige, kan varig stabilitet ikke oppnås uten at regionale krefter som virker mot fred og stabilitet samtidig håndteres og endres, mens regionale krefter for god, felles utvikling har en viktig rolle i prosessene. Norge vil fortsatt arbeide for et godt samarbeid med lokale, regionale og internasjonale aktører.

Regjeringen vil fortsette samarbeidet med forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging.

Beskyttelse av sivile mot vold og overgrep er blitt en stadig viktigere del av den humanitære innsatsen. Krigførende parters manglende respekt for humanitærretten utsetter sivilbefolkningen for stor risiko og omfattende tap. Det er regjeringens mål å styrke innsatsen for beskyttelse av sivile i væpnede konflikter.

Årsakene til flukt og migrasjon blir stadig mer komplekse, og klimaendringer kan føre til øktsårbarhet og at nye befolkningsgrupper drives på flukt. Tiltak for å beskytte flyktninger og internt fordrevne er sentrale i norsk humanitær innsats. Regjeringen vil bidra til å finne varige løsninger for folk på flukt, samt en mer samordnet og strategisk innsats i forhold til klimaflyktninger i samarbeid med FN.

Regjeringen vil videreføre sin innsats for humanitær nedrustning i 2011 og gi prioritet til arbeidet med væpnet vold og videre iverksettelse av Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon. Bruk av håndvåpen og eksplosiver er med på å skape et stort og økende humanitært og utviklingsmessig problem. Ifølge FN dør 740.000 mennesker hvert år som en direkte konsekvens av vold hvor våpen er involvert. Samlet er konsekvensene ofte at fredsbestrebelser undergraves, at konflikter forlenges, at humanitær bistand ikke når fram og at utviklingsmålene ikke nås. Norge vil arbeide aktivt for at håndvåpeninnsatsen og andre deler av de internasjonale bestrebelsene på å hindre og redusere væpnet vold både gjennom FN, humanitære organisasjoner og gjennom andre internasjonale og regionale aktører bidrar til å gjøre en reell forskjell i rammede land og samfunn. Væpnet vold har både humanitære, sikkerhetsmessige og utviklingsmessige aspekter, og vår innsats vil omfatte styrking av det internasjonale regelverket, hjelp til ofre og deres samfunn, rydding av eksplosiver, innsamling og destruksjon av våpen, eksportkontroll, kriminalitetsforebygging, menneskerettigheter og utviklingsspørsmål. Regjeringen vil arbeide videre med å sikre større tilslutning til og gjennomføring av Oslo-forpliktelsene mot væpnet vold, der systematisk overvåking og måling av væpnet vold, integrering av arbeidet mot væpnet vold i utviklingsplaner på alle myndighetsnivå, samt anerkjennelse av ofrenes rettigheter står sentralt.

Menneskerettighetene utgjør et sentralt verdigrunnlag for Regjeringen. Norsk utenrikspolitikk skal bidra til å sikre respekt for individets ukrenkelighet. Respekten for det enkelte menneske og arbeidet for fred, sikkerhet og en rettferdig verdensorden henger nært sammen. Menneskerettighetene er derfor også en viktig utenrikspolitisk interesse.

Både i FNs generalforsamling og som medlem i FNs Menneskerettighetsråd deltar Norge aktivt til støtte for FNs internasjonale menneskerettighetsarbeid. FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå. Et hovedmål for Norges medlemskapsperiode i Rådet 2009-2012 er å bidra til å bevare og styrke det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene. Dette arbeidet utføres i tett samarbeid med våre nærmeste samarbeidspartnere i Rådet, særlig EUs medlemsland og USA. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning og styrke gjennomføringen av rettighetene på landnivå. I dette arbeidet har landhøringene av menneskerettighetssituasjonen (Universal Periodic Review) i alle FNs medlemsland blitt et viktig virkemiddel. Aktiv deltakelse under landhøringene i Rådets sesjoner skal følges opp gjennom bruk av rapportene og anbefalingene fra høringene på landnivå, både i bilateralt samarbeid med enkeltland og i samarbeid med FN og andre internasjonale og regionale organisasjoner på landnivå.

7.6 Kvinners kraft til endring

Utviklingssamarbeidet skal være kvinnerettet. Regjeringen vil prioritere kvinners rett til helse, utdanning, politisk og økonomisk deltakelse og kampen mot overgrep mot kvinner. Regjeringen vil arbeide internasjonalt for å sikre kvinners reproduktive helse, for å avkriminalisere abort og styrke det internasjonale arbeidet mot menneskehandel.

Tiårsmarkeringen i 2010 for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet vil bli brukt til å løfte temaet på den internasjonale agendaen og til å skape økt politisk vilje og forpliktelser til å fremme kvinners deltakelse og sikre at aktørene i større grad holdes ansvarlige for gjennomføring av SR 1325. I tillegg til å støtte utviklingen av handlingsplaner for gjennomføring av SR 1325 i land i Sør, vil regjeringen utvikle en strategi for den nasjonale handlingsplanen, med sikte på å styrke resultatorienteringen og ansvarliggjøringen av aktører i Norge. Regjeringen vil fortsette å støtte opp om FNs sentrale rolle og samtidig støtte organisasjoner og aktører i aktuelle land, bl.a. Afghanistan, Nepal og Sudan, for å øke kvinners innflytelse og deltakelse i sentrale beslutningsprosesser knyttet til fred og sikkerhet. Arbeidet med å styrke kjønnsperspektivet i sikkerhetssektoren vil bli videreført, både nasjonalt og internasjonalt, bl.a. i samarbeid med FN og NATO og i tett dialog med Forsvarsdepartementet.

Regjeringen vil fortsette å styrke innsatsen for å redusere og forebygge seksualisert vold som en del av den sikkerhetspolitiske agendaen, med et særlig fokus på å bekjempe straffefrihet. Et av de mest effektive tiltakene mot seksualisert vold er å holde overgriperne ansvarlige. DR Kongo vil fortsatt være et særlig satsningsområde. Gjennom Prosjekt for kvinner, fred og sikkerhet vil samarbeidet med FNs nye spesialrepresentant for seksualisert vold i konflikt styrkes ytterligere for å bidra til økt koordinering av FN-systemet og mer effektiv innsats i felt. Regjeringen vil videre bidra til å styrke opplæringen av sivilt og militært personell i fredsoperasjoner med sikte på å styrke beskyttelsen mot seksualisert vold i konflikt, i samarbeid med FN og sentrale troppebidragsytende land.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet er besluttet videreført i perioden 2010-2013. Innsatsen spisses geografisk og tematisk, med vekt på økt politisk profilering og integrering av kjønnsperspektiv og likestilling innen strategiske samarbeidssektorer som energi og klima, olje og energi, næringsutvikling, fred og forsoning, mødre- og barnehelse. Den bilaterale innsatsen vil få økt oppmerksomhet, og sju ambassader, hvorav fem i Afrika, får en tettere oppfølging.

Toppmøtet for FNs tusenårsmål i september 2010, den årlige ministergjennomgangen i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), FNs generalforsamling og Menneskerettighetsrådet vil være sentrale arenaer og prosesser for markering av kvinners rettigheter og likestilling i 2011. Norge fremmer likestilling som en nødvendig forutsetning og «gjennombruddsstrategi» for FNs tusenårsmål. Det norske engasjementet for mødrehelse vil bli videreført med økt vekt på kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og likestilling. Kvinners rettigheter og styrking av det overnasjonale arbeidet mot diskriminerende lovgivning og vold mot kvinner står sentralt for Norge som medlem av Menneskerettighetsrådet. Norge vil støtte opp under etableringsfasen og engasjere seg i styringen av den nye konsoliderte FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling, som skal være i drift per 1/1 2011.

7.7 Tusenårsmålene – helse og utdanning

Norge har arbeidet for å beholde fokus på oppnåelse av tusenårsmålene fram mot 2015. Status for målene viser framgang, men understreker samtidig at arbeidet trenger forsterket innsats fram mot 2015. Virkningene av finanskrisen og den vedvarende utfordringen som naturkatastrofer representerer, er noen faktorer som har skapt hindringer for den globale innsatsen. Bistandsbudsjettet, med vekt på bidrag til økonomisk utvikling, basert på norske fortrinn, er viktig i arbeidet for å nå tusenårsmålene. I 2011 vil regjeringen også legge vekt på å prioritere tiltak som kan øke effekten i arbeidet for å nå de enkelte målene.

Norge har tatt et særlig ansvar for tusenårsmål 4 og 5 om en bedring av barne- og mødrehelse. Arbeidet er nært knyttet til innsatsen for å nå tusenårsmål 6 om bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. Tusenårsmål 4 og 5 er de av tusenårsmålene som er lengst fra målet, og det kreves derfor forsterket internasjonal innsats. Norge spiller en viktig politisk pådriverrolle gjennom statsministerens deltakelse i et internasjonalt nettverk (Network of Global Leaders) som jobber for disse målene. I tillegg er det inngått bilateralt samarbeid for å redusere barne- og mødredødeligheten i India, Pakistan, Nigeria, Malawi og Tanzania. Disse fem landene har særlig store dødelighetstall.

I innsatsen for tusenårsmål 6 inngår deltakelse og støtte til FNs aidsprogram, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, samt legemiddelinnkjøpsordningen UNITAID. Videre innsats konsentreres om å stoppe spredning av hiv. Dette omfatter effektive førstelinjetjenester for behandling, investeringer i helsesystemer og bedre tilgang til helsepersonell. Målet er bedre levekår og livskvalitet for hiv-positive, ved å bidra til å normalisere hiv og aids i samfunnet. Den norske innsatsen for de helserelaterte tusenårsmålene skjer bl.a. i samarbeid med FN, Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdensbanken og globale helsefond. Norge er styremedlem i WHO for perioden 2010-2013 og GAVI (Den globale vaksinealliansen) 2010-2012.

Regjeringen viderefører satsingen på tusenårsmål 2, utdanning. I tråd med den internasjonale arbeidsdelingen har regjeringen valgt å kanalisere en større del av utdanningsstøtten gjennom multilaterale institusjoner som UNICEF og Verdensbanken. Jenters utdanning er høyt prioritert i alle de norske satsingene. Den største utfordringen er nå å sikre et godt utdanningstilbud og få de barna som fortsatt faller utenfor, inn i skolen. Det vil derfor fortsatt være et fokus på marginaliserte grupper av barn og støtte til utdanning i sårbare stater og land i konflikt, som Afghanistan, Det palestinske området og Sudan, både gjennom frivillige organisasjoner og flergiverfond.

Tett knyttet opp til arbeidet for å nå tusenårsmålene er regjeringens arbeid for å fremme barn og unges rettigheter, innsats for anstendig arbeid og tiltak for å hindre rekruttering av nye ofre for menneskehandel. Regjeringen har bedt Norad om å foreta en vurdering av hvordan FNs barnekomités anbefaling til Norge om barns rettigheter i bistanden kan følges opp på landnivå.

Utfordringen er å sikre at norsk bistand mest mulig effektivt bidrar til at Barnekonvensjonens bestemmelser blir gjennomført i våre samarbeidsland. Barn og unge må i denne sammenheng ikke bare sees i et sårbarhetsperspektiv, men også som rettssubjekter og endringsaktører som kan mobiliseres gjennom konkrete tiltak.

7.8 Samstemthet og nye finansieringsformer

Tiltak på en rekke politikkområder som ligger utenom bistandssfæren, og som er utformet for andre formål, kan likevel ha betydelige konsekvenser for utvikling i fattige land. Et samarbeid mellom institusjoner som er ansvarlige for slike tiltak, er nødvendig for å sikre at de negative virkningene for utviklingsland blir minst mulig. Norge deltar i internasjonalt samarbeid gjennom OECD og andre fora for å sikre bedre utviklingseffekt av vår samlede politikk, inkludert rammebetingelser for privat sektor.

Bistand går i hovedsak til tiltak med fattigdomsbekjempelse som hovedmål. Andre tiltak som også kan være utviklingsfremmende, men som ikke kommer bare fattige land til gode, har i dag ingen lignende internasjonalt godtatt finansieringsordning og blir dermed ofte underfinansiert. Klimakrisen, farlige sykdommer som mest rammer folk i fattige land, manglende økonomisk evne til å skaffe seg utviklingsfremmende kunnskap og teknologi og sikkerhetssituasjonen i fattige og politisk urolige regioner er eksempler på utfordringer som krever midler ut over det bistanden i dag kan bidra med.

Utenriks- og forsvarskomitéen ba i Innst.S.nr. 269 til St.meld 13 (2008-2009) Klima, Konflikt og Kapital om en årlig rapport til Stortinget om hvordan regjeringens samlede politikk gagner utviklingsland. Arbeidet med å etablere et system for slik rapportering er nå i gang. I et eget vedlegg i denne proposisjonen er utfordringene innen global helse beskrevet, samt hvordan en samlet regjering svarer på denne utviklingen. Det siktes mot å legge fram første fulle rapport i 2011. En samlet Utenriks- og forsvarskomité konstaterte i samme innstilling at globale fellesgoder som fremmer utvikling, er underfinansiert. Den ba om at det vurderes opprettet en ny budsjettkategori på statsbudsjettet, utenom 03-området, for finansiering av slike fellesgoder. Kategorien skal dermed omfatte tiltak som ikke faller inn under kriteriene for bistand slik de er definert av OECDs utviklingskomité, DAC. Konklusjonen av dette arbeidet vil være klar til budsjettet for 2012.

Norge deltar i "The Leading Group on Innovative Financing for Development". Gruppen består av en rekke land samt offisielle og private organisasjoner.

The Leading Group har vurdert ulike innovative finansieringsmekanismer. I 2006 ble den internasjonale ordningen for innkjøp av legemidler (UNITAID) som er knyttet til en solidaritetsavgift på flyreiser lansert. Norges bidrag til UNITAID dekkes i sin helhet over bistandsbudsjettet og Norge har ikke innført en slik avgift. I oktober 2009 dannet Norge sammen med 11 andre medlemsland i Leading Group en arbeidsgruppe, Task Force on International Financial Transactions for Development. Denne arbeidsgruppen vurderer mulige transaksjonsskatter på finansiell sektor for å skaffe penger til finansiering av globale fellesgoder.

Innovativ finansiering er også aktuelt i forbindelse med de internasjonale klimaforhandlingene. I våres opprettet FNs generalsekretær en høynivågruppe for klimafinansiering (AGF). Statsminister Stoltenberg og Etiopias statsminister Meles Zenawi leder gruppen som består av statsledere, ministre og økonomiske eksperter fra en rekke både fattige og rike land. Den vurderer ulike finansieringskilder fra både privat og offentlig sektor.

7.9 Samarbeidspartnere

For å sikre en optimal utnyttelse av norske bistandsmidler, fortsetter regjeringen arbeidet med en klarere arbeidsdeling mellom de ulike bistandskanalene. Utgangspunktet for dette arbeidet er at norske midler skal benytte den kanal som best bidrar til at norsk innsats kan gjøre en forskjell.

Det multilaterale systemet tillegges stor vekt i regjeringens utenrikspolitikk. De multilaterale organisasjonene har helt sentrale roller i den utviklingspolitiske debatten, i fastsetting av globale normer, konvensjoner og handlingsplaner og på landnivå. Gjennom støtte til utviklingen av den enkelte organisasjons kjerneområde og pågående reformarbeid bidrar Norge aktivt til en klarere arbeidsdeling mellom de ulike multilaterale organisasjonene.

Multilaterale kanaler benyttes for å løse oppgaver som verdenssamfunnet har definert som særlig viktige og der Norge ikke har et opplagt nasjonalt faglig eller politisk fortrinn. Multilaterale kanaler er også mest effektive for å støtte land der Norge ikke har tilstedeværelse.

Global rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering er sentrale mål i utenrikspolitikken. Etter regjeringens vurdering er FN den viktigste organisasjonen for internasjonalt samarbeid og rettferdig global styring. FN-systemet har tilnærmet universell tilstedeværelse og et bredt mandat. Norge er en pådriver for at FN blir mer enhetlig på landnivå – med én ledelse, ett program og ett budsjett. Tilbakemeldingene fra Ett FN i åtte pilotland er at denne reformen har ledet til et tydeligere og mer relevant FN, som er bedre i stand til å svare på landenes behov og prioriteringer.

FN utgjør kjernen i det internasjonale humanitære systemet sammen med Røde Kors-bevegelsen og ikke-statlige organisasjoner. Et velfungerende FN og et tett samarbeid mellom FN og ikke-statlige humanitære organisasjoner er nødvendig for å sikre effektiv humanitær respons.

Verdensbanken og de andre utviklingsbankene er sentrale aktører både internasjonalt, regionalt og på landnivå. Vi bruker et aktivt styrearbeid til å fremme den norske utviklingspolitiske agendaen. I dette arbeidet inngår videreføring av pågående demokratiseringsprosesser som åpner for større innflytelse fra fattige land, samt ivaretakelse av norsk og nordisk posisjon i Verdensbankens organer.

Det bilaterale samarbeidet har som primærmålsetning å redusere fattigdom i våre samarbeidsland. Dette samarbeidet baserer seg på nasjonale utviklingsstategier og bidrar til å bygge bærekraftige nasjonale institusjoner. Samarbeidet har blitt dreid mot områder der Norge har etterspurt kompetanse og innsatsen gir en klar merverdi.

Denne type stat-til-stat samarbeid er den viktigste kanalen for å styrke den bilaterale relasjonen mellom Norge og våre samarbeidsland. Myndighetssamarbeid gir mulighet for bred dialog om utviklingspolitiske utfordringer og knytter sammen internasjonale prosesser med arbeid på landnivå – for eksempel mht. tusenårsmålene på helse, miljø og klima.

De globale fondene – bl.a. GAVI – representerer et særegent samarbeid mellom internasjonale, statlige og private aktører. De mobiliserer tilleggsressurser og kanaliserer disse til viktige oppgaver som ikke mottar tilstrekkelig finansielle ressurser på annen måte.

I sin oppfølging av Paris-erklæringen legger regjeringen stor vekt på arbeidsdeling mellom bilaterale partnere. Det pågående arbeidet i Nordic+ * er et særlig nyttig instrument for en slik tilnærming. I våre samarbeidsland bidrar dette til økt fokusering på resultater og bedre ressursutnyttelse.

Samarbeidet i utviklingskomiteen i OECD utgjør en viktig arena for tilrettelegging av god koordinering av samarbeidet mellom de store bilaterale og multilaterale giverne. OECDs gjennomgang av denne komiteens arbeid har igangsatt et viktig reformarbeid. I dette arbeidet inngår bl.a. utvikling av en revidert database for internasjonale pengestrømmer til utvikling, nye satsningsområder innen globale fellesgoder og økt samstemthet i utviklingspolitikken, samt avklaring av forholdet mellom OECD og nye og store bilaterale givere i sør. I denne prosessen har Norge vært en pådriver.

Det sivile samfunn og deres organisasjoner representerer en viktig kanal for norsk utviklingsbistand. Deres forankring på grasrota både i Norge og samarbeidslandene gir disse aktørene en unik mulighet til å nå ut til lokale målgrupper med kompetansebyggende og andre utviklingsfremmende tiltak.

Organisasjonene oppmuntres til innsats på områder der de har særlige forutsetninger for å gjøre en forskjell. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner bidrar bl.a. med å bygge nettverk mellom viktige aktører i nord og sør og til kapasitetsutvikling gjennom samarbeid med partnere blant uavhengige medier, menneskerettighetsforkjempere, kulturmiljøer, miljøbevegelse, bondeorganisasjoner, organisasjoner som kjemper mot korrupsjon og andre.

Sivilsamfunnsorganisasjoner er derfor en sentral kanal for norsk bistand og viktige utviklingsaktører. Regjeringen vil videreføre støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner og arbeide for å motvirke tendensen til å begrense frivillige organisasjoner, grasrotbevegelser, fagorganisasjoners og uavhengige mediers handlingsrom og ytringsfrihet.

Arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er sentrale samarbeidspartnere for Norge i arbeidet med å fremme rettferdig sysselsetting og sosial beskyttelse i fattige land. Regjeringen vil jobbe for å øke bevisstheten rundt partenes rolle og deltakelse i den økonomiske utviklingen i deres eget land.

Frivillige organisasjoner er også viktige samarbeidspartnere for Norge i den humanitære innsatsen. Organisasjonenes evne til å være fleksible i kritiske situasjoner gjør at de ofte er raskt på plass med humanitær bistand i situasjoner etter menneske- eller naturskapte katastrofer.

Norsk bistand har i flere tiår inkludert støtte til kultursektoren som endringsagent i utvikling av sivilt samfunn. Norge har markert seg som en pålitelig og viktig samarbeidspart og er i teten i Europa når det gjelder nivået på kulturbistanden. Den stadig økende interessen og engasjementet fra sentrale norske kunst- og kulturinstitusjoner har klart bidratt til å utvikle den norske kompetansen på feltet, og innsatsen vil bli videreført.

7.10 Samarbeidsland – hvor og hvorfor

Utviklingssamarbeidet skal bygge på mottakerlandets behov og prioriteringer slik de er nedfelt i landenes egne strategiske planer. Det er en målsetning for utviklingssamarbeidet at det skal styrke partnerlandenes egne forutsetninger for å drive effektiv fattigdomsbekjempelse og langsiktig utvikling i tråd med disse planene. Dette er i tråd med Paris-erklæringens målsetning om at utviklingssamarbeidet skal fremme økt eierskap i våre samarbeidsland. Norsk bistandsinnsats skal være resultatorientert og ha som mål å sikre varige virkninger i våre samarbeidsland.

Regjeringen legger videre vekt på at norsk bistand skal bidra til kapasitetsbygging og kompetanseoverføring på områder der Norge har spisskompetanse, samt at bistandsmidler skal brukes strategisk for å utløse ressurser fra andre finansieringskilder. I tillegg vil regjeringen prioritere en tematisk konsentrasjon av utviklingsarbeidet, med tilhørende reduksjon i tiltak og avtaler.

Norge vil i 2011 ha et langsiktig samarbeid (programkategori 03.10 Bilateral bistand) med en rekke land. Hovedformålet er å bidra til langsiktig og bærekraftig utvikling. I et slikt langsiktig perspektiv vil det fra tid til annen komme tilbakeslag i samarbeidet som kan kreve midlertidige justeringer fra norsk side for å markere at avvik må adresseres og rettes opp. Denne formen for dynamisk samarbeid er i tråd med regjeringens krav til at bistandssamarbeidet, i tråd med Paris-erklæringen, skal være resultatorientert og prioritere de som trenger bistanden mest.

Det langsiktige samarbeidet vil i 2011 omfatte bl.a. Burundi, Etiopia, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mosambik, Sudan, Tanzania, Uganda, Zambia i Afrika; Afghanistan, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Øst-Timor i Asia; Nicaragua i Latin-Amerika og Det palestinske området i Midt-Østen. Det palestinske området, Afghanistan og Sudan er de største mottakerne av norsk bistand. Flere av disse landene vil også motta penger fra andre budsjettposter.

Regjeringen har i løpet av stortingsperioden økt bistanden til land i konflikt, og denne satsingen vil fortsette. I disse landene vil overgangsbistand (Kapittel 162 Overgangsbistand) noen ganger supplere eller erstatte støtte over regionbevilgningen. Overgangsbistand utgjør hovedtyngden av norsk innsats for å støtte tidlig rehabilitering, gjenoppbygging og fredsbygging i utvalgte land. Noen av disse landene vil også motta langsiktig bistand, og noen også humanitær bistand. Sudan vil få den største tildelingen i 2011. Eritrea, Somalia, DR Kongo, Zimbabwe, Burma og flere andre land vil også motta overgangsbistand. Norges bidrag til gjenoppbygging på Haiti dekkes delvis fra denne posten.

Samarbeidet med flere land, herunder Angola, Bangladesh, Indonesia, Vietnam og Sør-Afrika er under omlegging til et mer strategisk og faglig samarbeid på områder som klima, næringsutvikling, olje for utvikling, skog og forskning, med utgangspunkt i fagområder hvor Norge kan tilby en merverdi til disse landenes utviklingsplaner. I tillegg vil Kenya motta midler fra regionbevilgningen til et mer politisk avgrenset samarbeid.

I tråd med Norges humanitære strategi vil de humanitære midlene i betydelig grad bli avsatt til geografisk ikke-øremerkede bidrag, tematiske bidrag og flerårige avtaler. Deler av bevilgningen vil bli holdt som en reserve for å kunne fordeles når prekære behov oppstår. I Afghanistan, Det palestinske området, Sudan, Haiti, Great Lakes-området og Afrikas Horn vil trolig behovet for humanitær bistand også i 2011 være betydelig. Også bistanden til DR Kongo, Somalia, Zimbabwe og Burma antas å ha en sterk humanitær profil.

Fokus for bruk av midler til fred, forsoning og demokrati (kapittel 164 Fred, forsoning og demokrati) vil i 2011 særlig være på konfliktene i beltet fra Tyrkia til Afghanistan/Pakistan, Iran og Midtøsten. I tillegg vil en betydelig del av bevilgningen gå til Afrika, i hovedsak de sammenvevde konfliktene rundt Afrikas horn og DR Kongo.

Klima- og skogprosjektet omfatter nå direkte bilateralt samarbeid med to land; Brasil og Tanzania. I tillegg er det inngått to intensjonsavtaler med Indonesia og Guyana. Disse intensjonsavtalene legger grunnlaget for framforhandling av avtaler mellom landene. Disse avtalene vil fastlegge målsetninger, rapporterings- og resultatansvar, samt andre forpliktelser. Oppfølging av klima- og skogprosjektet skjer i tett dialog med Miljøverndepartementet. Det legges også opp til betydelig bistand til Kongobassenget, primært DR Kongo gjennom AfDB * og til en rekke andre land via UN-REDD og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility og Forest Investment Programme, og via frivillige organisasjoner.

Satsingen på de helserelaterte tusenårsmålene omfatter direkte bilateralt samarbeid med de fire landene India, Pakistan, Tanzania og Nigeria. Den særskilte bevilgningen til kvinner/likestilling vil bli brukt i omlag 20 land. De største mottakerne vil fortsatt være Malawi, Mosambik, Uganda, Afghanistan og Nepal. I tillegg til tildelingene til landnivå fordeles det midler til globale og regionale tiltak, som i Great Lakesområdet.

Olje for utvikling har prioritert bilateralt samarbeid med ni land; Angola, Bolivia, Ghana, Madagaskar, Mosambik, Nigeria, Sudan, Øst-Timor og Uganda.

7.11 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2009

I 2009 videreførte regjeringen prosessen mot en mer strategisk utviklingspolitikk, hvor man spesielt har prioritert innsats på områder der norsk erfaring og kompetanse er etterspurt og kanalisert bistanden gjennom de kanalene som forventes å gi Norges bidrag størst mulig merverdi. Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2009, samt hvordan de prioriterte innsatsområdene er blitt fulgt opp. For ytterligere presentasjon av resultater fra bistanden vises det til de ulike programkategoriene. Oppsummering av landvise resultater i 2009 presenteres også på Norads landsider, som erstatter den tidligere årsrapporten om norsk bilateral bistand. Norads resultatrapport for 2010 vil gi en fremstilling av resultater i forhold til kapasitetsutvikling.

ODA-godkjent bistand i 2009

I 2009 ble det utbetalt 25,7 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 2,8 mill. kroner (12,2 pst.) fra 2008. Forbruket i 2009 tilsvarte 1,06 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,88 pst. av BNI i 2008.

Tabell 7.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype 2006-2009 (mrd. kroner)

Bistandstype

2006

2007

2008

2009

Bilateral

8,4

45%

10,3

47%

10,3

45%

12,1

47%

Multilateral 1

4,0

21%

5,5

25%

5,9

26%

6,5

25%

Multilateral

5,4

29%

5,0

23%

5,5

24%

5,8

22%

Administrasjon

1,0

5%

1,1

5%

1,2

5%

1,4

5%

Totalt

18,8

100%

21,8

100%

22,9

100%

25,7

100%

1 En del tematiske fond som tidligere var kodet som multilateral bistand ble f.o.m. 2007 kodet som multi-bilateral bistand. En del av økningen i multi-bilateral/nedgang i multlateral bistand i 2007 kan forklares ut fra endret statistikkføring, og reflejkkterer ikke endringer på tiltaksnivå.

Tabellen viser hvordan den norske bistanden har blitt fordelt mellom multilaterale (dvs. multilateral og multi-bilateral bistand) og bilaterale kanaler de fire siste årene. Tallene viser en jevn og stabil fordeling av det totale bistandsbudsjettet på hhv. multilaterale og bilaterale kanaler. Det har de siste tre årene vært et stabilt nivå på andelen av bistand gjennom multilaterale kanaler som har vært øremerket land eller sektor (multi-bilateral).

Tabell 7.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2006-2009 (mrd. kroner)

Hovedregion

2006

2007

2008

2009

Afrika

5,0

40%

5,3

34%

5,9

36%

5,7

31%

Latin-Amerika

0,7

6%

1,6

10%

0,8

5%

0,9

5%

Asia og Oseania

2,3

19%

2,9

18%

2,9

18%

2,7

15%

Europa

0,8

7%

0,7

4%

0,6

4%

0,6

3%

Midtøsten

1,0

8%

0,9

6%

0,9

6%

0,8

5%

Global uspesifisert

2,6

21%

4,3

27%

5,0

31%

7,8

42%

Totalt

12,4

100%

15,7

100%

16,2

100%

18,5

100%

Tabellen sammenfatter bilateral bistand og multi-bilateral bistand. Utgifter knyttet til flyktninger i Norge er inkludert i «Global uspesifisert». Ser man bort fra flyktningutgiftene er andelen «Global uspesifisert» på 33 pst. i 2009, noe som utgjør en økning fra 2008 på omtrent èn mrd. kroner. Over halvparten av dette kan forklares med klima og skogsatsingen. Fordelingen av bilateral bistand mellom de ulike verdensdelene forble i 2009 relativt uendret. Afrikanske land mottok også i 2009 den største andelen av bilateral bistand. Store deler av bistanden som blir klassifisert som «global uspesifisert», går til de minst utviklede landene (MUL) i Afrika.

Figur 7.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand,
perioden 2005-2009 (mill. kroner)

Figur 7.1 De fem største mottakerlandene av norsk bilateral bistand, perioden 2005-2009 (mill. kroner)

I 2009 var det totalt 112 land som mottok en eller annen form for øremerket norsk bistand. Dette omfatter støtte av svært begrenset omfang for de fleste og inkluderer blant annet prosjektstøtte gjennom norske frivillige organisasjoner, ettergivelse av lån til utenlandske studenter osv. For 25 land utgjorde bilateral norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. De største mottakerne av norsk bistand får støtte over forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler, jf. vedlegg 3.

Sårbare stater som Sudan, Det palestinske området og Afghanistan er blant de største mottakerne av norsk bistand. I tillegg til støtten over regionbevilgningene mottar disse også støtte over en rekke andre bevilgninger, bl.a. humanitær bistand og gjennom de globale bevilgningene for fred og forsoning, sivilt samfunn og overgangsbistand (Sudan).

Tabell 7.3 Bilateral bistand fordelt på type avtalepartner, 2006-2009 (mill. kroner)

2006

2007

2008

2009

Offentlige aktører

3 690

30 %

4 996

32 %

4 652

29 %

5 730

31 %

Offentlige aktører i utviklingsland

2 008

16 %

2 281

14 %

2 173

13 %

2 111

11 %

Norske offentlige aktører

1 419

11 %

2 513

16 %

2 236

14 %

3 361

18 %

Offentlige aktører i andre giverland¹

262

2 %

202

1 %

243

2 %

258

1 %

Privat sektor

462

4 %

443

3 %

554

3 %

856

5 %

Norsk privat sektor

120

1 %

75

0 %

176

1 %

171

1 %

Andre land privat sektor

247

2 %

256

2 %

292

2 %

569

3 %

Konsulenter

95

1 %

112

1 %

86

1 %

116

1 %

Frivillige organisasjoner/stiftelser

4 075

33 %

4 706

30 %

4 946

31 %

5 422

29 %

Norske

3 212

26 %

3 397

22 %

3 493

22 %

3 567

19 %

Internasjonale

404

3 %

650

4 %

795

5 %

1 076

6 %

Regionale

110

1 %

199

1 %

191

1 %

197

1 %

Lokale

348

3 %

460

3 %

467

3 %

582

3 %

Multilaterale institusjoner²

3 976

32 %

5 464

35 %

5 898

37 %

6 482

35 %

Uspesifisert

155

1 %

139

1 %

104

1 %

48

0 %

Totalt

12 358

100 %

15 748

100 %

16 154

100 %

18 537

100 %

1 Samfinansiering med mer

2 Inkluderer internasjonale finansinstitusjoner

Fordelingen av bilateral bistand (inkludert multi-bilateral bistand) på underkategorier for hvilke aktører som har ansvaret for gjennomføring, fremgår av tabellen over. En betydelig andel av norsk bistand gjennomføres av offentlige institusjoner i mottakerlandene. ODA-godkjente flyktningutgifter i Norge gjør at kategorien norske offentlige aktører (f.eks. fagdepartementer og universiteter) fremstår som en stor kanal for bilateral bistand. Av bistand som er øremerket land eller innsatsområder var det i 2009 i absolutte tall igjen en økning i bruken av organisasjoner og programmer tilknyttet FN-systemet og Verdensbanken.

Tabell 7.4 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand (mrd. kroner)

2006

2007

2008

2009

FN totalt

5,6

6,2

6,2

6,9

hvorav – UNDP

1,4

1,7

1,8

2,0

– UNICEF

1,2

1,1

1,2

1,3

Verdensbankgruppen¹

1,5

1,6

2,3

2,3

Utvalgte globale fond ²

0,9

0,8

0,9

1,0

Regionale utviklingsbanker³

0,7

0,8

1,0

1,0

1 Inkluderer støtte til IDA, IBRD, IFC, men fratrukket gjeldsslette

2 Inkluderer GFATM, GAVI og «Fast Track» initiativet (utdanning)

3 Inkluderer bl. a. Afrikabanken,Asiabanken, Nordic Development Fund

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. I 2009 var UNDP den største mottaker av norsk bistand gjennom FN. Kjernestøtten til UNDP var på 770 mill. kroner. I tillegg ble det bl.a. utbetalt 493 mill. kroner fra norske ambassader til UNDPs arbeid på landnivå. Økningen fra 2008 i absolutte tall til de multilaterale aktørene skyldes klima- og skogsatsingen. I tillegg kommer støtten til UNIFEM på 178,6 mill. kroner i 2009. Støtten på 1,3 mrd kroner til UNICEF inkluderer blant annet 450 mill. i kjernestøtte, 500 mill. øremerket til jenters utdanning («jentemilliarden») og 47 mill. til vaksinasjonsprogrammer, der en stor andel ble gitt på landnivå.

Tabell 7.5 Norske frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand, 2006-2009 (mill. kroner)

2006

2007

2008

2009

Kirkens Nødhjelp

482

437

489

453

Flyktninghjelpen

434

488

476

452

Norges Røde Kors

419

389

415

435

Norsk Folkehjelp

421

404

385

385

Redd Barna Norge

178

197

223

218

Bistandsnemnda

141

140

142

143

De norske frivillige organisasjonene mottok også i 2009 støtte fra en rekke ulike kapittelposter. Fra 2008 til 2009 økte den samlede støtten til norske frivillige organisasjoner med 2,1 pst. til i underkant av 3,6 mrd. kroner. De seks største organisasjonene mottok godt over halvparten av disse midlene. Humanitær bistand og menneskerettigheter utgjør hovedsektoren for støtten gjennom disse organisasjonene, hvor særlig Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors, men også Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp er store operatører. Tilskudd, over kap.post 160.70 Sivilt Samfunn er den andre, store budsjettposten for norske organisasjoner, der Kirkens Nødhjelp, Bistandsnemda, Redd Barna Norge og Norsk Folkehjelp er hovedmottakere. Det vises til vedlegg 4 (Bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og stiftelser,) for en mer detaljert oversikt.

Regjeringens tematiske satsingsområder

I 2009 ble profilen på norsk bistand ytterligere fokusert på satsingsområdene for oppfølging av regjeringsplattformen fra Soria Moria:

  • Klima, miljø og bærekraftig utvikling

  • Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

  • Olje og ren energi

  • Kvinner og likestilling

  • Godt styresett og kamp mot korrupsjon

  • Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

Satsingsområdene følges opp gjennom et bredt utvalg av virkemidler, inkludert økonomisk støtte til tiltak, dialogarbeid og mobilisering av sektorfaglig kompetanse i bistandsforvaltningen. Dette involverer bruk av en rekke budsjettposter og ulike bistandskanaler. Det har blitt arbeidet aktivt med å tilrettelegge for bedre sammenheng mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, mellom bilateral og multilateral bistand, og mellom den langsiktige bistanden og vår humanitære innsats.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling

For regjeringens klima- og skoginitiativ ble målet om å bidra til at utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+) omfattet av en ny internasjonal klimaavtale viet særlig oppmerksomhet under klimaforhandlingene. Konkret kom dette til utrykk ved at en fikk til en enighet på en klima- og skogkonferanse i Oslo i 2010 om et rammeverk for tidlig finansiering.

Den multilaterale og bilaterale satsingen knyttet til målene om å bevare naturskog i utviklingsland og bidra til kostnadseffektive, tidlige og målbare reduksjoner i klimagasser fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, økte også kraftig i 2009. Eksempler på dette var FNs UN-REDD Programme og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility , med oppstart av nasjonalt REDD+ arbeid i nærmere 40 samarbeidsland. Samarbeidet med den brasilianske utviklingsbanken om støtte til Amazonasfondet kom også på plass i 2009, og i Tanzania ble det bilaterale samarbeidet om redusert avskoging og skogforringelse videreført. Videre ble det avgitt en intensjonserklæring med Guyana om samarbeid, samt igangsatt samtaler med Indonesia om et fremtidig utvidet REDD+ samarbeid. Det ble også tildelt midler til det sivile samfunn som bidro til kritiske vurderinger og forslag til etablering av robuste strategier og avtaleverk som i større grad tar hensyn til lokalbefolkningens rettigheter og interesser.

Regjeringen økte innsatsen for fremme av karbonfangst og -lagring (CCS) internasjonalt dette året. Ca. 1,3 milliarder kroner er satt av til demonstrasjonsprosjekter og programmer i utvalgte EU-land gjennom EØS-finansieringsordningen. Regjeringen ga også 35 mill. kroner i bistandsmidler til etablering av et nytt fond under Verdensbanken som skal fremme kapasitetsbygging på CCS i utviklingsland.

Regjeringens satsing på klimatilpasning startet for alvor i 2009. Behovet for klimatilpasning i de mest sårbare utviklingslandene er akutt. Klimaendringene har allerede alvorlige konsekvenser. Utviklingslandene krever dessuten store og raske bidrag til klimatilpasning fra i-land for å gå med på en klimaavtale, eller sagt på en annen måte; at i-landene skal betale for skadene deres utslipp har forårsaket.

Støtten tok bl.a. form av et bidrag på 45 mill. kroner til Verdensbankens Pilotprogram for klimatilpasning. Programmet bidrar med støtte til utvikling og implementering av nasjonale tilpasningsplaner i de mest sårbare landene, med fokus på sårbare sektorer som matproduksjon og vannforsyning. Satsingen inkluderte også økt støtte til klimaforskning, blant annet ved økt bidrag til FNs klimapanels arbeid og til Cicero/Grid-Arendals prosjekt med vurdering av konsekvenser av klimaendringer i Himalaya-området.

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

I mai 2009 la Regjeringen fram Stortingsmelding nr. 40 (2008-09) om norsk humanitær politikk. I juni samme år fikk meldingen bred tilslutning i Stortinget. Stortingsmelding nr. 40 og Stortingsmelding nr. 9 (2007-2008) om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer er de viktigste grunnlagsdokumentene for Utenriksdepartementets arbeid med humanitære spørsmål.

I 2009 har Norge arbeidet aktivt for å fremme beskyttelse av sivile og tilgang for humanitære aktører i flere land, bl.a. Sri Lanka, Sudan og Somalia. Væpnede sammenstøt i Pakistan førte til den største folkeflyttingen på mange tiår, med mer enn tre millioner internt fordrevne. Innsats fra landets myndigheter og det humanitære systemet bidro til å unngå en betydelig humanitær katastrofe. I kjølvannet av Israels angrep på sivile mål i Gaza ved årsskiftet 2008/2009 har Norge arbeidet for å oppheve blokaden, slik at humanitær hjelp og annen nødvendig assistanse når frem til den palestinske befolkningen.

Konvensjonen om klaseammunisjon ble framforhandlet og undertegnet i 2008. I løpet av 2009 fokuserte Norge sammen med partnere på universalisering av konvensjonen for å sikre rask ikrafttredelse, samt uformelle forberedelser til det første statspartsmøtet, som finner sted i Laos høsten 2010. Norge ledet Minekonvensjonens andre tilsynskonferanse i 2009. Det norske presidentskapet fokuserte på konvensjonens humanitære målsettinger, inkludert bistand til ofre og overlevende. Erfaringer fra arbeidet med Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon var i 2009 også sentral i departementets arbeid med reduksjon og forebygging av væpnet vold. Væpnet vold – forstått som bruk eller trussel om bruk av våpen – er en voksende global utfordring som truer grunnleggende menneskerettigheter og jevnlig skaper humanitære kriser. Det ble også slått fast i en rapport fra FNs generalsekretær i 2009 at væpnet vold er et av de mest alvorlige hindre for å nå Tusenårsmålene om utvikling. Som en oppfølging av dette, bestemte Norge sammen med UNDP å avholde en høynivåkonferanse om væpnet vold, for å løfte temaet på den internasjonale dagsorden og å få staters tilslutning til forpliktelser som kan bidra til en reduksjon i omfanget og konsekvensene av væpnet vold.

Som ledd i oppfølgingen av Stortingsmeldingen om forebygging av naturkatastrofer, har Norge innledet et samarbeid med fire pilotland (Kina, Bangladesh, Vietnam og Cuba) om styrking av beredskap, både lokalt og nasjonalt. Målet er å redusere skadevirkningene av naturkatastrofer, som ser ut til å øke i hyppighet og intensitet. Dette arbeidet omfatter kartlegging av lokale behov og vil bidra til tilrettelegging for samarbeid mellom institusjoner i de fire landene og med norske og internasjonale ressurssentre. Samarbeidet med de tre pilotlandene i Asia er forankret i Asian Disaster Preparedness Center (ADPC) i Bangkok. Norge har også et samarbeid med Røde Kors-nettverket og FN-organisasjoner.

Arbeidet med å fremme en kjønnssensitiv humanitær innsats ble prioritert, blant annet med en gjennomgang av norske organisasjoners kjønnsperspektiv i humanitær innsats. Med utgangspunkt i den alvorlige situasjonen i den demokratiske republikken Kongo ble tiltak mot seksualisert vold gitt særlig oppmerksomhet. Norge støtter også FN-initiativet som vil bekjempe denne typen vold.

Norge har vært en tydelig pådriver for å styrke den humanitære koordineringen i regi av FN, noe som gradvis har fremmet en mer effektiv innsats. Det ble gitt bidrag til FNs nødhjelpsfond (CERF) på 300 mill. kroner. Norge var i 2009 den fjerde største giver til fondet. Store kjernebidrag til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FN-organisasjonen for koordinering av humanitær hjelp (OCHA) og ikke-øremerkede bidrag til FNs konsoliderte appeller ble videreført. Det ble også gitt generelle bidrag til Den internasjonale Røde Kors komitéen (ICRC). Norge støttet også humanitære landfond bl.a. i Sudan og Den demokratiske republikken Kongo og deltok i arbeidet for å effektivisere disse fondene.

Oppfølging av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av den humanitære bistanden ble prioritert. Nye verktøy og rutiner for tilskuddsforvaltning er tatt i bruk og flere avtaler om flerårige samarbeid med frivillige organisasjoner er inngått.

Olje for utvikling og ren energi

Dette satsingsområdet ble i 2009 helhetlig fulgt opp gjennom programmene Ren Energi for Utvikling og Olje for Utvikling.

Siden opprettelsen av Olje for Utvikling (OfU) i 2005 har etterspørselen etter norsk assistanse innen petroleumssektoren vært sterkt økende. Formålet med OfU er å overføre norske erfaringer innen petroleumsforvaltning på en måte som bidrar til at petroleumsressurser fører til varig reduksjon av fattigdom i utviklingslandene, og til at utvinning av ressursene skjer på en miljømessig forsvarlig måte. OfU samarbeidet i 2009 med 25 oljeproduserende utviklingsland innenfor ressursforvaltning, miljøforvaltning og inntektsforvaltning. Størstedelen av de 207 millioner kroner som ble brukt over programmet, var rettet mot ni land. I Uganda ble det sommeren 2009 enighet om videreføring av samarbeidet gjennom et nytt femårsprogram for kapasitetsbygging. Iverksettingen har en bred tilnærming, og det legges vekt på institusjonssamarbeid mellom offentlige institusjoner i Norge og i samarbeidslandene.

På norsk side er Oljedirektoratet og Petrad sentrale aktører, men samarbeidet involverer flere fagmiljøer i Norge. I tillegg til institusjonssamarbeid og deling av norske erfaringer legges det vekt på økt kontakt mellom land i hver region. På den måten kan land både lære av nabolandenes erfaringer og drøfte felles utfordringer.

I tillegg til støtten til offentlige institusjoner legger OfU vekt på å styrke det sivile samfunn i samarbeidslandene, slik at disse kan utføre en overvåkerrolle. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner mottok om lag 21 mill. kroner til å drive kapasitetsbygging av partnere i det sivile samfunn i samarbeidslandene i 2009, og de fleste prosjektene inkluderer korrupsjonsbekjempelse og miljøvern. OfU fortsatte samarbeidet med Verdensbanken gjennom «Petroleum Governance Initiative», som er blitt utvidet med en egen støtteordning for utviklingsland som forhandler med selskaper om kontrakter for ressursutvinning. Det er også inngått en egen avtale med IMF som sikrer bruk av deres ressurser til OfUs samarbeidsland.

Det har vært en jevn økning av bistandsbudsjettet for ren energi de siste årene. I 2009 var den bilaterale innsatsen samt øremerkede midler gjennom multilaterale kanaler på mer enn 700 mill. kroner. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund på ca 100 mill. kroner. Det overordnede målet med innsatsen er å bidra til fattigdomsbekjempelse ved å gi folk tilgang til fornybar energi til en overkommelig pris. Tilgang til moderne energi er også viktig for oppnåelse av Tusenårsmålene, særlig innen helse, utdanning og likestilling. Innsatsen konsentreres både om konkrete prosjekter innen f.eks. vann- og vindkraft, og om hjelp til kapasitetsbygging, utvikling av planer, lover, reguleringer og institusjoner som er nødvendige for å øke energitilbudet i u-land. Energisektoren er største bidragsyter til klimagasser, og bruk av ren energi bidrar derfor til at verdens utslipp av drivhusgasser reduseres. I 2009 samarbeidet Norge med mer enn 20 land innen ren energi, bi- og multilateralt.

I oktober 2009 åpnet Ugandas president og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim Bugoye-kraftverket, med TrønderEnergi og Norfund som investorer og med tilleggsmidler fra UD. Kraftverket produserer ca. 7 pst. av landets elektrisitet. I 2009 ble det også lagt en strømkabel mellom øya Pemba, tilhørende Zanzibar, og Tanzanias fastland, hvor Norge har finansiert 300 mill. av totalkostnaden på 400 mill kroner. Kabelen vil erstatte gamle og forurensende dieselgeneratorer og dermed gi Pemba stabil strømforsyning.

Det ble inngått avtale med Etiopia om finansiering av konsekvensutredninger for Mandaya og Beko-Abo, to store mulige vannkraftverk/flerbruksanlegg i den Blå Nilen. Kraftverkene vil kunne gi Etiopia og regionen hardt tiltrengt pålitelig og miljøvennlig energi.

Videre ble det i 2009 inngått avtaler med Liberia for gjenoppbygging av viktige deler av kraftforsyningen i Monrovia. Det ble også utviklet program for institusjonelt samarbeid innen energi og vannforvaltning, samt opplegg for støtte til drift av landets kraftselskap.

I et samarbeid med India støtter Norge elektrifisering av 30 landsbyer basert på solenergi. Kirkens Nødhjelp har et pågående prosjekt for elektrifisering av landsbyer i Afghanistan, som i løpet av 2009 har medført at 118 landsbyer er fullt elektrifisert. I Nepal har Norge bidratt til elektrifisering av omlag 50 000 husstander med sol- og mikrovannkraft og mer effektive vedovner til omlag 60 000. Norge har også gitt støtte til Verdensbankens som sprer enkle oppladbare lamper til husholdninger.

Norge støtter ulike programmer for klima og ren energi i Verdensbanken, Den asiatiske utviklingsbanken, og Den afrikanske utviklingsbanken. Norge er største bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond.

Kvinner og likestilling

Regjeringen styrket den øremerkete innsatsen for kvinner og likestilling med 65 mill. over Kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap.post 168.70), som da kom opp i 300 mill. kroner. En vesentlig del av økningen ble kanalisert til det nyopprettede flergiverfondet i regi av FNs kvinnefond UNIFEM til fremme av likestillingssamarbeid på landnivå, UNIFEMs fond for å avskaffe vold mot kvinner, og det tematiske fondet mot kvinnelig kjønnslemlestelse under FNs befolkningsfond UNFPA og Barnefondet UNICEF.

Kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter ble satt på dagsordenen gjennom et stort sidearrangement til FNs kvinnekommisjon, i samarbeid med Sverige og med den internasjonale føderasjonen for planlagt foreldreskap IPPF. Norge var initiativtaker og vertskap for et internasjonalt ekspertmøte i Oslo, med sikte på å styrke koblingene mellom tusenårsmål 5 (svangerskapsrelatert dødelighet) og tusenårsmål 3 (kvinners rettigheter og likestilling). Tiltaket var i tråd med Stortingsmelding nr.11 (2007-2008) På like vilkår, som pålegger Norge å arbeide for å realisere kvinners rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

Seksualisert vold som våpen i væpnet konflikt ble løftet på den politiske dagsordenen, og Norge var en pådriver i Sikkerhetsrådets debatter om styrket oppfølging av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (vedtatt 2000) og SR1820 om seksualisert vold i væpnet konflikt. I slutten av 2009 ble det opprettet et eget prosjekt for kvinner, fred og sikkerhet for å styrke gjennomføringen av Regjeringens handlingsplan for SR 1325 og oppfølging av SR1820. Regjeringen har økt innsatsen for å forebygge og redusere seksualisert vold i konflikt, både gjennom konkrete prosjekter i aktuelle land og gjennom å styrke FNs kapasitet og koordinering. Regjeringen har videre styrket dialogen med mottakere av tilskudd om økt integrering av kjønnsperspektivet i humanitær assistanse. Kvinners deltakelse i fredsoperasjoner og fredssamtaler har blitt styrket gjennom strategisk innsats, herunder støtte til lokale kvinneorganisasjoner.

Norads resultatrapport for 2009 viste at verken bistanden eller nasjonal politikk i partnerlandene evner å ta i betraktning eller utnytte kvinners reelle bidrag til utvikling på en god nok måte, det være seg kvinners rolle som økonomiske aktører, matprodusenter, i småhandel eller i tjenesteproduksjon, ofte i uformell sektor. Samtidig kan man vise til at norsk bistand har påvirket situasjonen for småskalaentreprenører og småbrukere positivt, særlig gjennom mikrofinans og yrkesopplæring i Afrika og Asia. Norske bidrag synes mest merkbare i form av økte muligheter for jenter til å gå på skole. Det er behov for å styrke integreringen av kjønnsperspektiv i bistanden til viktige sektorer som økonomisk styresett, infrastrukturutvikling, næringslivsstøtte, landbruk, fiskeri, privat næringsliv og miljø og klima.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 ble underlagt en ekstern vurdering, som konkluderte at mye er oppnådd i det multilaterale samarbeidet, men at den varslede snuoperasjonen ikke er fullført. Handlingsplanen ble anbefalt videreført med oppmerksomhet om det bilaterale samarbeidet og vekt på kvalitative aspekter og resultatoppnåelse.

Se også likestillingsomtalen i Del III Spesielle tema for nærmere omtale av kvinnerettet bistand.

Godt styresett og kamp mot korrupsjon

Arbeidet med å få bedre samsvar mellom styresettutfordringene i samarbeidslandene, den totale bistanden som giversamfunnet yter, og den norske innsatsen i disse landene fortsatte i 2009. Støtte til utvikling av institusjoner som bekjemper korrupsjon, økonomiske misligheter og vilkårlige overgrep mot befolkningen har vært i fokus. Budsjettstøtte har vært et viktig virkemiddel i denne sammenhengen, som har satt offentlig sektor i samarbeidslandene bedre i stand til å realisere planer for å styrke slike institusjoner, særlig mht. offentlig finansforvaltning. Fora hvor giverland drøfter bruken av budsjettstøttemidler med mottakerlandet har vist seg å være vel egnet til å ta opp spørsmål omkring styresett og korrupsjon. Også FN-systemet deltar i disse. UNDP har i mange land god innsikt i lokale forhold og er mange steder en god kanal for støtte til godt styresett, som også Norge har benyttet. Mer detaljerte rapporter om styresett finnes under de ulike regionomtalene.

Internasjonalt har Norge arbeidet for å få vedtatt en gjennomføringsmekanisme for vurdering av hvor langt medlemslandene har kommet i implementeringen av FNs anti-korrupsjonskonvensjon. Mekanismen ble vedtatt i 2009, og forhåpningene er at den skal være et nyttig verktøy for dialog mellom medlemsland og for identifisering av behov for faglig bistand.

Norge støttet i 2009 også anti-korrupsjonsarbeid gjennom FN og utviklingsbankene med sikte på å styrke institusjonenes interne arbeid med anti-korrupsjon, samt deres arbeid for å styrke godt styresett og anti-korrupsjonstiltak i mottakerlandene. Eksempler på dette er bl.a. støtte til lovreformer for å sikre større åpenhet rundt budsjettprosesser og mekanismer for overvåking av offentlige utgifter.

I 2009 framla de fire regionale utviklingsbankene og Verdensbanken en rapport som anbefaler ytterligere harmonisering og samarbeid innen anti-korrupsjon. Hensikten er å utveksle informasjon og harmonisere institusjonenes «svartelister», dvs. oversikt over hvilke firmaer, institusjoner og individer som har brutt institusjonenes anti-korrupsjonsretningslinjer. Et firma, institusjon, individ som har brutt en av institusjonenes retningslinjer, vil ikke kunne få støtte fra de andre institusjonene. Rapporten behandles i 2010.

Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

De helserelaterte tusenårsmålene og da spesielt barne- og mødredødelighet er de av FNs tusenårsmål som er lengst fra måloppnåelse. Det er behov for særskilte tiltak og økt finansiell og politisk mobilisering dersom løftene skal kunne innfris innen 2015.

For å sikre et politisk trykk og oppmerksomhet på barne- og mødredødelighet opprettet statsminister Stoltenberg i 2007 Network of Global Leaders som er en del av den globale kampanjen for de helserelaterte tusenårsmålene. Nettverkets tiltak for global mobilisering inkluderte framleggelsen av en rapport om beskyttelse av kvinner og barn under finanskrisen, hvor over 20 statsledere bidro. I tillegg var Norge deltaker i en høynivågruppe for innovativ finansiering av helsesystem, ledet av UK og Verdensbanken, som la fram en rapport under FNs generalforsamling om mer penger til helse og mer helse for pengene. Som et ledd i dette arbeidet fokuserte Norge på resultatbasert finansiering og arbeidet for en felles plattform for helsesystemutvikling. Norge ble invitert av FNs generalsekretær til å bistå i å utarbeide en felles handlingsplan for barne- og mødrehelse fram mot Tusenårstoppmøtet i 2010.

Andre viktige satsingsområder

Norge var i 2009 blant de fem største bidragsyterne til den globale finansieringsmekanismen for utdanning (Fast Track Initiative). Hovedtyngden av den bilaterale bistanden gikk til grunnutdanning (60 pst.). Den største andelen gikk til Afrika. En klar prioritering av jenters utdanning og utdanning av barn i sårbare stater og konfliktområder ble videreført. Dette er de viktigste målgruppene i innsatsen for tusenårsmål to om grunnutdanning og tusenårsmål 3 om likestilling. Norge var største giver til UNICEFs arbeid med grunnutdanning og likestilling og bidro med over halve budsjettet, 500 mill. kroner. Nær en fjerdedel av støtten ble kanalisert via frivillige organisasjoner. Redd Barna og Flyktninghjelpen var de største mottagerne. Rundt 20 pst. av den bilaterale støtten gikk til høyere utdanning og forskning. De tre største mottagerne av støtte til forskning var Kina, India og Malawi.

Når det gjelder barns rettigheter, bidro Norge i 2009 aktivt i internasjonale prosesser, spesielt gjennom FN og UNICEF for å løfte fram nye beskyttelsesutfordringer og påvirke relevante beslutninger og politikk. Norge var også en synlig aktør i prosessen ledet av FN for økt oppmerksomhet mot følgene for barn av endrede konfliktmønstre, herunder seksualisert vold. Norge var pådriver for vedtaket av SR resolusjon 1882 om barn og væpnet konflikt. Betydelig støtte til utdanning av barn i konfliktrammede land og partnerskap med andre giverland og frivillige organisasjoner var et viktig bidrag til barns beskyttelse. Norge fortsatte det internasjonale engasjementet for oppfølgingen av FN-studien om vold mot barn, bl.a. gjennom støtte til etableringen av FNs spesialrepresentant for vold mot barn.

Aids-epidemien er på ingen måte over. Smittetallene har flatet ut i de fleste regioner, men i mange områder er epidemien fremdeles i vekst. Det har vært en stor framgang i antallet mennesker som får tilgang til livsviktig behandling, men til tross for den massive innsatsen på dette feltet, er det likevel slik at for hver andre person som får tilgang til behandling, smittes fem nye. I de landene som er hardest rammet, i sørlige Afrika, utgjør epidemien en eksepsjonell utfordring som i lang tid framover vil trenge en global solidaritet for å bidra med støtte til behandling og andre viktige tiltak. Det vil også trenges en mye tyngre satsing på forebygging, både blant grupper som er stigmatiserte i samfunn, slik som seksuelle minoriteter, men også for å forebygge heteroseksuell smitte. Systematisk samarbeid med andre miljøer er viktig, ikke minst de som arbeider for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og for likestilling. Arbeidet innen hiv og aids ble videreført i 2009. Utenriksdepartementet la i november 2006 frem et posisjonsnotat om hiv og aids i utviklingspolitikken. Posisjonsnotatet løfter fram syv prioriterte arbeidsområder. En intern gjennomgang av hva som er gjort og oppnådd ble foretatt i 2009. Aktivitetene har foregått på mange nivåer med vekt på deltakelse i styrene for UNAIDS, UNITAID og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria samt økonomiske bidrag til viktige og innovative initiativer. Deltakelse og rettighetstenkning har vært sentralt i arbeidet. Spesielt viktige områder har vært knyttet til å få en bedre forståelse av kjønnsrelasjoner og rettigheter, for at kvinner skal få bedre muligheter og rettigheter, men også for å se på hvordan oppfatninger om manns- og kvinneroller gir økt utsatthet for smitte. Videre har det vært viktig å støtte arbeid blant såkalte «nøkkelgrupper», som seksuelle minoriteter eller injiserende sprøytebrukere, ofte grupper med svakt rettsvern i et land. Ungdom har vært et særlig fokus for norsk oppmerksomhet, spesielt å øke ungdoms deltakelse og lederskap. Norge har hatt ledende rolle i samarbeid med UNAIDS i det internasjonale arbeidet mot innreiserestriksjoner og har også stått sentralt i et internasjonalt arbeid for å avhjelpe helsearbeiderkrisen i fattige land. Via Aidsrådet og med støtte til Aidsnett har aidsteamet vært med på å legge til rette for dialog og sammenheng mellom det internasjonale aidsarbeidet og det nasjonale arbeidet, og mellom myndigheter, hivpositive og sivilt samfunn i bred forstand. I den nye nasjonale hiv-strategien er det seks departementer som sammen står ansvarlige for arbeid, inkludert Utenriksdepartementet. En ekstern evaluering av det norske aidsarbeidet etter tusenårsskiftet ga positiv respons på tilnærming og resultat, både på landnivå og globalt.

Norge arbeidet i 2009 aktivt med å øke norsk og internasjonalt næringslivs investeringer i fattige land. Midler fra bistandsbudsjettet ble strategisk brukt til samfinansiering med kommersielle norske aktører i et offentlig-privat samarbeid om investeringsprosjekter i utviklingsland. Mange av prosjektene var i energisektoren, bl.a. Bugoye-kraftverket i Uganda (Norfund/Trønderenergi) og vindfarmen Totoral i Chile (SN Power Invest), som begge ble ferdigstilt i 2009. I energiprosjektene har statens bidrag utløst opp mot 10 ganger så store kommersielle investeringer. Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, var sentral i mobiliseringen av norske investorer til energiprosjektene og til mikrofinanssektoren. Norsk Mikrofinans Initiativ ble i 2009 fullt operativt og gjorde sine første investeringer i mikrofinansinstitusjoner. Samarbeidet med Yara om utvikling av landbrukskorridorer i Mosambik og Tanzania ble videreført. Gjennom geografisk konsentrert offentlig-privat samarbeid forsøker man her å angripe flaskehalsene i verdikjeden som hemmer utvikling av landbruket, bl.a. mangelen på fysisk infrastruktur og landbrukskreditt. En videreførte også samarbeidet med bl.a. Mester Grønn, Green Resources, Nortura og Honningsentralen om investeringer i Afrika og med Scatec Solar om utbygging av solcelleenergi på landsbygda i India. Norfund, som er norske myndigheters viktigste redskap for å fremme utviklingsrettet og kommersielt bærekraftig næringsvirksomhet i fattige land, investerte 944 mill. kroner i 2009, og hele 78 pst. av de nye investeringsavtalene var i Afrika sør for Sahara. De viktigste innsatsområdene var fornybar energi, finansinstitusjoner, mikrofinans, investeringsfond for små- og mellomstore bedrifter, samt noe landbruk i det sørlige og østlige Afrika. Som følge av den globale økonomiske situasjonen ble avkastningen (IRR) i 2009 betydelig lavere enn de siste par år: 4 pst. mot 21 pst. i 2008 og 17 pst. i 2007.

Innen landbruksutvikling ble det gitt støtte til langsiktige tiltak for å bedre matsikkerheten i bl.a. Malawi og Zambia. Det ble også gitt støtte til økt global matsikkerhet gjennom multilaterale organisasjoner, bl.a. FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO), Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR), Verdensbanken, Afrikabanken og UNDP. Det ble videre arbeidet med konkretisering av det strategiske partnerskapet med Yara International ASA for landbruksutvikling i Afrika.

Norge er fortsatt toneangivende på gjeldssletting internasjonalt. Summen av sletting av norske fordringer i perioden 2006-09 utgjorde til sammen ca. 879 mill. kroner. Utenriksdepartementet startet i 2009 samarbeidet med FN/UNCTAD om et program som skal utrede internasjonale kriterier for ansvarlig långivning og illegitim gjeld. Prosjektet skal også diskutere behovet for en ny internasjonal mekanisme for sletting av gjeld.

I tråd med regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006-2009) engasjerte Norge seg i politisk og normativt arbeid på feltet innenfor bilaterale, regionale og multilaterale fora. Det ble i 2009 også gitt faglig bistand i form av økonomisk støtte på omlag 60 mill. kroner fra Utenriksdepartementet til 38 prosjekter mot menneskehandel i regi av FN-organer, andre internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner. Formålet med tiltakene var i hovedsak å hindre rekruttering av nye ofre i opprinnelsesland. I tillegg har innsatsen gitt bistand og beskyttelse, samt tilbud om retur og reintegrering i hjemlandet, til mennesker som har vært utsatt for menneskehandel.

Norge er med i styringsgruppen for Globalt forum for migrasjon og utvikling og bidrar årlig både faglig og finansielt til forumets arbeid. Norge legger særlig vekt på de utviklingsfremmende effektene ved migrasjon og hvordan disse kan maksimaliseres. Utenriksdepartementet prioriterer også betydningen av bedre involvering av diasporaen i utviklingssamarbeidet. Private pengeoverføringer fra diasporamiljøene utgjør en av de største pengestrømmene til fattige land. Internasjonalt utgjør overføringene fra de om lag 200 millioner migranter i verden minst USD 300 mrd., hvilket er mer enn tre ganger så mye som all internasjonal bistand til sammen. Norad støttet i 2008 og 2009 et Pilotprosjekt Pakistan basert på «50-50» finansiering fra private og offentlige midler for utvikling i regi av NGOer drevet av personer med pakistansk innvandrerbakgrunn. Prosjektet ble gjennomgått i 2009. Utenriksdepartementet har sammen med Barne- og likestillings- og inkluderingsdepartementet også samarbeidet med «Finansportalen.no» om opprettelsen av en nettbasert veiledningstjeneste for sammenligning av priser og kvalitet på tjenester for pengeoverføringer til utviklingsland. Den vil etter planen være operativ fra oktober 2010.