17 Endringer i avskrivningsreglene

17.1 Innledning og sammendrag

Det er bred oppslutning om den prinsipielle forankringen for skattemessige avskrivninger, som er at de så langt som mulig skal gjenspeile driftsmidlenes faktiske verdifall. Dette bidrar til at det skattemessige resultatet samsvarer med verdiskapingen, og til at investeringene som velges, også er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Hensynet til prinsipielt korrekte avskrivningssatser må likevel veies opp mot hensynet til et stabilt og enkelt skattesystem. I avskrivningssystemet er det derfor lagt betydelig vekt på enkle og operasjonelle regler med relativt få saldogrupper som i gjennomsnitt prøver å treffe faktisk verdifall.

Departementet vurderer løpende den konkrete innretningen av saldogruppene og avskrivningssatsene på bakgrunn av tilgjengelig informasjon. Dette har blant annet resultert i at tekniske installasjoner i bygg ble skilt ut i en egen saldogruppe med høyere avskrivningssats fra 2009. Departementet foretok også i 2009 en bred sammenligning av skattemessige og regnskapsmessige balanser for ulike saldogrupper. En slik sammenligning kan indikere om de skattemessige avskrivningene er i tråd med bedriftenes vurdering av verdifallet. Gjennomgangen tydet på at de skattemessige avskrivningene jevnt over er nokså romslige i forhold til hvordan selskapene selv vurderer verdifallet i regnskapene.

Departementet har imidlertid på enkelte områder sett behov for en ny vurdering av avveiningen mellom korrekte avskrivningssatser og et enkelt system.

I Revidert nasjonalbudsjett 2011 varslet Regjeringen at Finansdepartementet ville arbeide videre med ulike problemstillinger knyttet til avskrivingssatsen for visse produksjonsinnretninger i industrianlegg og komme tilbake til saken i budsjettet for 2012. Bakgrunnen er to rettssaker i senere tid (vedrørende henholdsvis Hydro Sunndals aluminiumsverk og Alcoas aluminiumsverk i Mosjøen og på Lista), hvor tema har vært om visse produksjonsinnretninger skal avskrives i saldogruppen for maskiner der satsen er 20 pst., eller i saldogruppen for anlegg der satsen er fire prosent. I dommene er det lagt til grunn at mange av de aktuelle driftsmidlene har en levetid på om lag 20 år.

Departementet foreslår i denne proposisjonen at det presiseres i skatteloven at de aktuelle driftsmidlene skal anses som anlegg, og at det innføres en forhøyet avskrivningssats på ti prosent for anlegg der brukstiden ikke må anses å overstige 20 år.

Departementet foreslår videre at det presiseres i skatteloven at anlegg for overføring og distribusjon av kraft, samt elektroteknisk utrustning, som benyttes i annen virksomhet enn kraftforetak, skal avskrives i saldogruppe g med en sats på fem prosent.

Departementet foreslår også økt avskrivningssats for husdyrbygg i landbruket og økt avskrivningssats for bygg med brukstid inntil 20 år.

Det foreslås at endringene gis virkning fra og med inntektsåret 2012.

17.2 Avskrivning av visse produksjonsinnretninger i industrianlegg

17.2.1 Gjeldende rett

Varige og betydelige driftsmidler avskrives etter saldoavskrivningsreglene i skatteloven §§ 14-40 til 14-48.

I saldogruppe d (maskiner) avskrives personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar mv. med 20 pst. I saldogruppe h (bygg og anlegg) avskrives bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder mv. med fire prosent. Faste tekniske installasjoner i bygninger avskrives med 10 pst., jf. saldogruppe j.

Et vilkår for at driftsmidler faller inn under saldogruppe d, er at det dreier seg om løsøre. Løsøre som er nagelfast eller på andre måter skal anses som tilbehør, følger som utgangspunkt bygningen. Produksjonsmaskiner skal i henhold til praksis likevel henføres til saldogruppe d selv om disse er fast installert.

Med anlegg er det særlig ment faste innretninger som er forutsatt utnyttet der de er plassert. Dette er innretninger som ikke kan karakteriseres som bygninger, men som i en virksomhet vil kunne ha samme funksjon ved at anlegget skaper forutsetning for anvendelse av rørlige driftsmidler, som står for selve produksjonen.

Ved grensedragningen må det etter forarbeidene legges vekt på at driftsmidler skal plasseres i den gruppen de naturlig hører inn under på bakgrunn av en vurdering av blant annet fysisk beskaffenhet og verdiforringelse, jf. Ot.prp. nr. 19 (1983 – 1984) side 17.

Grensedragningen mellom anleggs- og maskingruppen har vært tema for to rettsavgjørelser den senere tid. Problemstillingen har vært om enkelte driftsmiddel i industrianlegg skal avskrives i saldogruppen for maskiner der satsen er 20 pst. eller i saldogruppen for anlegg med en sats på fire prosent.

Den ene saken gjaldt ligningsbehandlingen av det nye aluminiumsverket til Hydro Aluminium AS i Sunndal og avskrivninger på blant annet brannvarslingssystemer, kraftoverføringsanlegg, likerettere, strømskinner og gassrenseanlegg. Skattyter hevdet at disse investeringene (med unntak av rene bygningsmessige konstruksjoner) må anses som en del av produksjonsmaskineriet, og at det dermed skal avskrives som maskiner. Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter konkluderte med at investeringene skal avskrives sammen med bygningene med en avskrivningssats på fire prosent. Både tingretten og Borgarting lagmannsrett ga staten medhold. Ved drøftelsen av om det er hjemmel for en plassering under ett, slik skattyter har lagt til grunn, drøftet lagmannsretten blant annet nærmere om funksjonalitet, veid opp mot fysisk beskaffenhet, kan være utslagsgivende. Funksjonalitetsbetraktninger mente retten i seg selv gav lite veiledning, og uttalte at funksjonalitet som sådan ikke kunne være avgjørende. Retten mente at oppregningen i skattelovens bestemmelser om saldogrupper indikerer at fysisk beskaffenhet skal være et viktig moment i vurderingen. Lagmannsretten la i sin vurdering vekt på at det gjennom saldogrupperinger er lagt opp til et system hvor enkelheter brytes ned til objekter som etter sin levetid naturlig plasseres i en gruppe med en avskrivningssats som samsvarer med levetiden. Skattyter anket dommen, men slapp ikke inn til behandling i Høyesterett. Resultatet er dermed endelig.

Alstadhaug tingrett har i en dom i 2010 gitt Alcoa Norway ANS (Alcoa) medhold i at en rekke produksjonsinnretninger (rensesystemer, oppredningsinstallasjoner, råstofftilførselssystemer, strømskinner, våtvasker og tårn, kondensatorbatteri, transformatorer og likerettere) i aluminiumsverket i Mosjøen og på Lista skal klassifiseres i saldogruppe d (maskingruppen) og avskrives med 20 pst. Tingretten kom dermed til et annet resultat enn Borgarting lagmannsrett gjorde i Hydro Sunndal-dommen.

Tingretten viser til at Hydro Sunndal-dommen først tar standpunkt til om hele den omstridte investeringen kan ses på som ett samlet avskrivningsobjekt og som sådant innplasseres i den gruppe der denne enheten etter sin art mest naturlig kan innplasseres. Tingretten mener det er mer naturlig først å foreta en vurdering av de enkelte elementer i produksjonsanlegget. Tingretten oppfatter det slik at det i Hydro Sunndal-dommen nærmest er lagt avgjørende vekt på de enkelte elementers fysiske framtoning og størrelse. Tingretten på sin side mener det må anlegges en mer praktisk-teknisk tilnærningsmåte med særlig vekt på hva som rent språklig i dag på dette området er naturlig å anse som henholdsvis maskin og anlegg. Andre momenter tingretten trekker fram er driftsmidlenes nærhet til og betydning for produksjonsprosessen, økonomisk levetid og reale hensyn i form av spesifikk bransjemessig lønnsomhet. Når det gjelder driftsmidlenes levetid, påpeker retten at antatt teknologi og markedsutvikling er like viktig som den fysiske slitasjeeffekten. Retten sier også at den finner det «ubestridt klarlagt at det i bedriftens regnskapsføring er søkt lagt opp til slik avskrivningstakt som ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering innenfor gjeldende skatteregelverk gir det mest korrekte skattemessige resultatet.»

Tingretten legger til grunn at mesteparten av det omstridte utstyret har en levetid på om lag 20 år. Det uttales at for utstyr med en levetid på 20 år ville omkring ti prosent være en mer realistisk avskrivningssats. I valget mellom alternativene mener retten at en sats på 20 pst. vil være mer korrekt enn fire prosent. Dommen er anket av staten.Departementet vil opplyse om at det ble gjennomført ankeforhandlinger i Alcoa-saken i uke 35, men at det ennå ikke var falt dom i saken da arbeidet med denne proposisjonen ble avsluttet.

17.2.2 Synspunkter fra industrien

Industrien representert ved NHO og Norsk Industri har i høringsuttalelser til finanskomiteen gitt sine synspunkter på omtalen av problemstillingen i Revidert nasjonalbudsjett 2011. I tillegg har Hydro ASA, Statoil ASA, Orkla ASA og Norske Skogindustrier ASA gitt sine synspunkter i brev til Finansdepartementet.

Norsk Industri mener Alcoa-dommen bør være retningsgivende og legges til grunn for framtidig ligning av aluminiumsverk og andre fabrikker i Norge. Hvis noe skal endres, bør dette skje i motsatt retning av det som foreslås. Det vises til «den svenske modellen» med 30 pst. avskrivning for maskiner og at kun bygget avskrives som bygg. Dette mener Norsk Industri vil være bedre industripolitikk og skåne rettsapparatet for vanskelige rettstvister. Dette vil også føre til økt investering i moderne og framtidsrettet produksjonsutstyr.

NHO mener produksjonsmaskiner og de nødvendige installasjoner knyttet til produksjonsmaskinene bør avskrives som maskiner. Dette mener en er i samsvar med gjeldende rett, ligningspraksis før Hydro Sunndal-dommen ble tatt opp og den økonomiske levetiden for denne type produksjonsmaskiner.

NHO mener det er en uriktig forståelse av gjeldende rett når departementet legger til grunn at driftsmidlets fysiske karakter – størrelse og utseende – har stor betydning. Heller ikke tingretten i Alcoa-saken var enig i dette. Det standpunkt skattemyndighetene nå legger til grunn, innebærer en betydelig omlegging av den henføring av driftsmidler som store industribedrifter har gjort i selvangivelsen gjennom mange år. Utgangspunktet for dagens skattemessige avskrivningssystem har vært at driftsmidler med omtrent samme levetid skal plasseres i samme saldogruppe med samme avskrivningssats. Den fysiske innretningen, herunder størrelsen på et driftsmiddel, har ikke vært avgjørende. Dersom den fysiske innretningen skulle være avgjørende, ville resultatet blitt at avskrivningssats verken samsvarer med faktisk levetid eller satsen for andre driftsmidler med tilsvarende funksjon. Ved å legge større vekt på funksjonalitet mener NHO de installasjonene som er nødvendige for maskinens funksjoner, og dermed knytter seg til maskinen (og ikke for eksempel bygget), skal henføres til maskingruppen.

Når det gjelder et framtidig regelverk viser NHO til at Finansdepartementet skisserer to alternative løsninger, nemlig en ny saldogruppe eller en høyere sats for anlegg med kortere levetid, slik som for bygg. NHO finner ikke at noen av disse alternativene løser problemene så lenge det fortsatt vil være uklart hvilken avskrivningsgruppe produksjonsutstyr skal plasseres i. Det foreligger heller ingen empiri for at produksjonsutstyr som er stort, eller visuelt framtrer som adskilt fra produksjonens «kjerne», har lengre økonomisk levetid enn annet produksjonsutstyr, slik at en egen gruppe med lavere sats skulle være riktigere.

Hydro ASA, Statoil ASA, Orkla ASA og Norske Skogindustrier ASA har, rett før denne proposisjonen gikk i trykken, gitt felles synspunkter til departementet på omtalen av avskrivningsreglene for produksjonsinnretninger i Revidert nasjonalbudsjett 2011. Bedriftene uttaler at det er positivt at avskrivning av disse driftsmidlene settes på dagsordenen, men mener at produksjonsinnretningene bør avskrives som maskiner med 20 pst. Selskapene mener videre at saken bør sendes på høring før lovbehandling. Hvis det ikke blir høring, bør disse driftsmidlene skilles ut i en egen saldogruppe (med den foreslåtte avgrensningen) med en sats på minst 14 pst. Forslag om forhøyet sats vil selskapene fraråde på grunn av vanskelige brukstidsvurderinger.

17.2.3 Departementets vurderinger og forslag

I de nevnte dommene er det lagt til grunn at mange av de aktuelle driftsmidlene har en levetid på om lag 20 år. I Alcoa-dommen uttaler retten at for driftsmidler med levetid 20 år ville en mer realistisk avskrivningssats være rundt ti prosent. Etter departementets oppfatning illustrerer dette problemet ved de gjeldende avskrivningsreglene, nemlig at avskrivningssatsen for produksjonsinnretninger – hva enten denne er 4 pst. eller 20 pst. – ikke er godt tilpasset disse driftsmidlenes levetid.

Administrative hensyn og hensyn til enkelhet veier tungt når det vurderes endringer i avskrivningssystemet, særlig når det er snakk om en mer differensiert behandling av driftsmidlene. Departementet mener likevel at omfanget av de aktuelle driftsmidlene og vurderinger av sannsynlig levetid, samt de verserende rettssakene, taler for endringer i gjeldende rett.

Endring av avskrivningssatsen for visse produksjonsinnretninger forutsetter at de aktuelle driftsmidlene lar seg avgrense på en hensiktsmessig måte. Departementet har vurdert to løsninger:

  • Skille ut visse produksjonsinnretninger i en ny eller eksisterende saldogruppe.

  • Innføre forhøyet avskrivningssats for produksjonsinnretninger med kortere brukstid.

Dersom de aktuelle driftsmidlene skal skilles ut, kan de enten skilles ut til en helt ny saldogruppe, eller til en eksisterende gruppe med mer passende avskrivningssats, for eksempel saldogruppe j, som omfatter faste tekniske installasjoner i bygg og som avskrives med ti prosent. I begge tilfeller må det foretas en lovteknisk avgrensning av de aktuelle driftsmidlene.

Sakene som har vært oppe i retts- og ligningspraksis ved Sentralskattekontoret for storbedrifter, omfatter en rekke ulike produksjons- eller industrivirksomheter: Oljevirksomhet opp- og nedstrøms, gassutvinning, gassdistribusjon, bioraffineri, petrokjemi, treforedling, aluminium, silisium, telekommunikasjon, bredbånd, fjernvarme. Fellestrekket for de aktuelle produksjonsinnretningene er at det gjelder store og tunge driftsmidler i industrianlegg.

Det er problematisk å forta en presis språklig avgrensning av disse driftsmidlene. Dette er driftsmidler som ligger i grenseland mellom maskin og anlegg, og det finnes ikke et etablert begrep som er dekkende for denne gruppen.

Produksjonsanlegg og industrianlegg er altomfattende fellesbetegnelser på maskiner og anlegg som inngår i en produksjonsprosess. Det samme gjelder produksjonsinnretninger. Disse begrepene gir derfor ikke et nødvendig lovteknisk og språklig skille mot henholdsvis maskin- og anleggsgruppen. Uttrykket «teknisk installasjon i industrianlegg» er vidt, og kan språklig sett omfatte enhver type maskin/anlegg. For å få fram driftsmidlenes posisjon i forhold til andre driftsmidler må det foretas en ytterligere kvalifisering. Departementet mener at det til en viss grad oppnås ved bruk av begreper som «hjelpe- og tilleggsinstallasjoner» med en eksemplifisering av driftsmidlene i lovteksten, etter mønster fra bestemmelsen om tekniske installasjoner i bygg, jf. skatteloven § 14-41 første ledd bokstav j.

Etter departementets oppfatning er det likevel ikke til å unngå at det vil oppstå avgrensningsproblemer ved utskilling av visse produksjonsinnretninger i en egen saldogruppe. Utenfor de klare tilfellene kan grensen mot maskingruppen bli skjønnsmessig og vanskelig å trekke. Etter gjeldende rett mener departementet at de aktuelle produksjonsinnretningene må anses som anlegg, jf. avsnitt 17.2.1. Ved eventuell opprettelse av ny saldogruppe måtte grensen mot «anlegg» særlig trekkes ut fra om det foreligger en «teknisk installasjon». Det må også trekkes en grense mot faste tekniske installasjoner i bygningen, som først og fremst tjener selve bygningen, i motsetning til tekniske hjelpe- og tilleggsinstallasjoner som tjener den produktive virksomheten.

Departementet har vurdert en annen løsning der det ikke foretas en utskilling av driftsmidlene i en egen saldogruppe, men derimot innføres en høyere avskrivningssats for anlegg med kortere brukstid. Dette gjelder allerede for bygg, som er i samme saldogruppe som anlegg.

En fordel med denne løsningen er at man unngår nye grensedragninger mellom henholdsvis maskingruppen og anleggsgruppen og en ny gruppe for produksjonsinnretninger. Løsningen medfører at avgrensningen i hovedsak foretas på grunnlag av brukstid. Etter departementets oppfatning innebærer dette at forslaget treffer de driftsmidlene hvor verdifall og avskrivningssats harmonerer dårligst, og en unngår utilsiktet endring av avskrivningssats for anlegg med lengre levetid. Departementet foreslår derfor at det innføres en forhøyet avskrivningssats for driftsmidler i anleggsgruppen med kortere brukstid.

Forslaget forutsetter at grensedragningen i Hydro Sunndal-dommen, som klassifiserer de omstridte produksjonsinnretninger som anlegg, blir videreført. For å sikre dette foreslår departementet at det tas inn en presisering av anleggsbegrepet i skatteloven § 14-41 første ledd bokstav h, der det framgår at den typen driftsmidler som er omhandlet i Hydro Sunndal-dommen, skal inngå i anleggsgruppen. Departementet foreslår at de aktuelle driftsmidlene defineres som «hjelpe- og tilleggsinstallasjoner i industrianlegg mv.». Videre foreslår departementet at det i tillegg tas inn i lovteksten en ikke-uttømmende eksemplifisering som omfatter sjøpumpeanlegg, renseanlegg, trykkluftanlegg og kjølesystem.

Hydro Sunndal-dommen gjaldt slike installasjoner i aluminiumsverk, men forslaget er ikke begrenset til dette. Forslaget omfatter også lignende installasjoner i andre typer industrianlegg og virksomheter. Generelt dreier dette seg om store og tunge tekniske installasjoner som har til formål å bringe innsatsfaktorer fram til produksjonsmaskineriet eller på annen måte bistå i produksjonen. De aktuelle driftsmidlene er nødvendig for å oppfylle anleggets formål, men har en størrelse, funksjon og selvstendighet i forhold til andre driftsmidler som gjør det naturlig å betegne dem som tekniske hjelpe- og/eller tilleggsinstallasjoner samt å anse dem som selvstendige driftsmidler. Disse driftsmidlene har mer til felles med fast eiendom enn løsøre, som skal henføres til maskingruppen. En installasjon vil typisk bestå av en rekke komponenter. Renseanlegg vil for eksempel bestå av rør, tanker, filtre, utstyr for fortløpende rensing av filtre og vifter. Disse komponentene er inkorporert på en slik måte at de samlet sett må anses som ett separat og selvstendig driftsmiddel. Det er en konsekvens av dette at ulike driftsmidler som teknisk og produksjonsmessig oppfyller samme funksjon, kan bli bedømt forskjellig etter sin fysiske beskaffenhet, størrelse og integrasjon med andre komponenter i det enkelte produksjonsanlegg.

Forslaget innebærer at en ikke lager en ny avskrivningsgruppe, men presiserer at angitte driftsmidler skal henføres til anleggsgruppen. Den tradisjonelle grensedragningen mellom saldogruppene forblir uendret, slik at det ikke oppstår tvil om visse maskiner skal omklassifiseres. Utenfor de angitte typer driftsmidler (herunder driftsmidler omhandlet i Hydro Sunndal- og Alcoa-dommen), legger departementet til grunn at henføringen mellom maskingruppen og anleggsgruppen foretas på grunnlag av den etablerte grensedragningen. Departementet mener at grensedragningsproblemene dermed begrenses sammenlignet med etablering av en helt ny saldogruppe.

For bygg gjelder det en forhøyet avskrivningssats når bygget har en så enkel konstruksjon at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra det er oppført. Departementet mener at grensen for forhøyet avskrivning bør settes tilsvarende for anlegg. Dette er i samsvar med den levetid som domstolene har lagt til grunn for mange av de omstridte driftsmidlene i rettssakene vedrørende driftsmidler i aluminiumsverk i Hydro Sunndal- og Alcoa-saken. For anlegg med levetid 20 år eller lavere vil en realistisk avskrivningssats være ti prosent, som tilsvarer en brukstid på om lag 16 – 17 år. Det vises for øvrig til forslag i avsnitt 17.4 om å øke avskrivningssatsen for bygg med brukstid inntil 20 år fra åtte til ti prosent.

Brukstid er skattelovens alminnelige begrep for driftsmidlers levetid, jf. § 14-40 første ledd bokstav a og § 14-43 annet ledd, og det omfatter økonomisk/fysisk brukstid. Uttrykket skal forstås på samme måte etter dette forslaget. Brukstidsvurderingen skal på vanlig måte skje ut fra forholdene på ferdigstillelsestidspunktet. At ny eier får redusert brukstid på grunn av tidligere eiers brukstid, er uten betydning for fastsetting av avskrivningssats. Departementet legger til grunn at kriteriene for vurdering av brukstid for disse driftsmidlene for øvrig må videreutvikles i praksis med utgangspunkt i skattelovens etablerte begrep for brukstid.

Departementet mener forslaget ikke bør få anvendelse for anlegg som inngår i virksomhet som går ut på utvinning av petroleumsforekomster i utlandet, ut over de forpliktelser som følger av EØS-avtalen. Inntekter fra slik virksomhet er skattepliktig til Norge etter globalinntektsprinsippet. Virksomheten beskattes normalt også i det landet virksomheten finner sted. For å forhindre dobbeltbeskatning får selskapene kredit i norsk skatt for den skatten de har betalt i utlandet. Ettersom skatten på petroleumsvirksomhet i utlandet normalt er høyere enn 28 pst., er konsekvensen at det ikke betales skatt til Norge. Når selskapene er i oppstartsfasen og går med underskudd, kan underskuddet i mange tilfeller fradras i inntekt fra norsk virksomhet gjennom reglene for konsernbidrag. Resultatet er at Norge betaler skatteverdien av underskudd i utlandet, men aldri vil få skatteinntekter fra overskudd på utenlandsvirksomheten. Departementet vil vurdere om det bør foreslås generelle tiltak som kan avhjelpe denne skjevheten. Før slike tiltak eventuelt er på plass vil forhøyet avskrivningssatser for denne gruppen øke skjevhetene. Det vises videre til at forslaget om å endre avskrivningsreglene for anlegg slik at de blir mer i tråd med faktisk økonomisk levetid for disse selskapene ikke kan begrunnes ut fra hensynet til effektivitet og nivået på investeringene i Norge, slik tilfellet er for andre norske skattytere. Departementet mener derfor at innføring av forhøyet avskrivningssats for driftsmidler i anleggsgruppen bør avgrenses mot driftsmidler som inngår i petroleumsvirksomhet i land utenfor EØS.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det i skatteloven § 14-43 annet ledd innføres en forhøyet avskrivningssats på ti prosent for anlegg som må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra det er nytt. Det foreslås videre at det presiseres i skatteloven § 14-41 første ledd bokstav h at hjelpe- og tileggsinstallasjoner i industrianlegg mv. skal regnes som anlegg.

Anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak avskrives i saldogruppe g med en sats på fem prosent. Etter Hydro Sunndal-dommen skal elektroteknisk utrustning i fabrikker mv. avskrives i saldogruppe g selv om det ikke dreier seg om anlegg i et «kraftforetak», dvs. et foretak som har til formål å produsere, overføre eller distribuere kraft. Det avgjørende er driftsmidlets art, ikke hva virksomheten består i (produksjon/distribusjon av kraft eller industri mv.). Etter departementets oppfatning må dette anses som gjeldende rett, og det foreslås at det klargjøres i lovteksten ved at det føyes til « og slike driftsmidler benyttet i annen virksomhet ».

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 14-41 første ledd bokstav g.

17.2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Både for skattyter og ligningsmyndigheter kan vurdering, dokumentasjon og kontroll av brukstiden for de aktuelle driftsmidlene føre til en del merarbeid. Departementet antar at dette til en viss grad vil oppveies av at det i framtiden blir færre tvister mellom skattyter og ligningsmyndigheter om grensedragning mellom anleggsgruppen og maskingruppen for disse driftsmidlene.

Forslaget anslås på svært usikkert grunnlag å innebære en lettelse på 80 mill. kroner påløpt i 2012. Provenytapet bokføres i 2013. Dette provenyanslaget knytter seg kun til effekten i 2012. Økte avskrivninger i 2012 vil redusere avskrivningsgrunnlaget for senere år, og den reelle skattefordelen, som tilsvarer rentefordelen for skattyter over tid av endret avskrivningsprofil, anslås til 35 mill. kroner. Det er denne effekten som legges til grunn for beregninger knyttet til skatteløftet.

17.2.5 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene trer i kraft fra og med inntektsåret 2012.

17.3 Avskrivning av husdyrbygg i landbruket

17.3.1 Gjeldende rett

Departementet foreslår at det innføres en forhøyet avskrivningssats på seks prosent for husdyrbygg i landbruket. Økningen er ikke begrunnet med en faglig gjennomgang, men er et tiltak for å øke produktivitet og lønnsomhet i landbruket.

Husdyrbygg i landbruket vil normalt avskrives med fire prosent i bygg- og anleggsgruppen (saldogruppe h). Bygg i denne gruppen med så enkel konstruksjon at brukstiden ikke overstiger 20 år fra oppføringen kan avskrives med en forhøyet sats på åtte prosent, jf. skatteloven § 14-43 annet ledd. Faste tekniske installasjoner i en bygning avskrives separat med ti prosent (saldogruppe j).

Avskrivningssatsen på fire prosent i saldogruppe h tilsvarer en brukstid på 35 – 40 år (beregnet ved å fastsette hvor lang levetid et driftsmiddel må ha ved en lineær avskrivning for å gi samme nåverdi av avskrivningene som med saldoavskrivningen, gitt en diskonteringsrente på fire – åtte prosent). Det er rimelig å anta at den gjennomsnittlige brukstiden for bygg med brukstid over 20 år minst er på dette nivået. Likevel vil en rekke enkeltbygg i denne gruppen ha kortere brukstid. Husdyrbygg i landbruket ligger trolig i det nedre sjiktet når det gjelder brukstiden til byggene i denne gruppen, i første rekke fordi dyreholdet medfører en særegen slitasje på store deler av bygget.

17.3.2 Departementets vurderinger og forslag

I utgangspunktet må man akseptere at avskrivningssatsen ikke treffer brukstiden til det enkelte bygg dersom man vil opprettholde enkle og operasjonelle regler. Regjeringen mener likevel at det ut fra landbrukspolitiske hensyn er ønskelig å øke avskrivningssatsen for husdyrbygg i landbruket. Det foreslås derfor å innføre en forhøyet avskrivningssats for husdyrbygg i landbruket på seks prosent. Dette tilsvarer en brukstid på om lag 25 – 27 år.

Med husdyrbygg i landbruket siktes det i første rekke til bygninger som huser husdyr som brukes til produksjon av mat og andre dyreprodukter og til å utføre arbeid i jord- og skogbruk, samt oppdrett av slike dyr. Bygninger som typisk omfattes er fjøs, grisehus, hus til høns, kylling, kalkun mv. og i noen tilfeller stall.

Avgrensningen til landbruksbygg innebærer at bygninger til husdyr som holdes for andre formål enn jordbruk og skogbruk, for eksempel til hobby, faller utenfor. Det samme gjelder bygg til hester i ridesentre, for turisme, trav- og galoppsport mv. Kennel og kattepensjonat er heller ikke å anse som husdyrbygg i landbruk. Departementet antar at det i praksis kan oppstå vanskelige grensetilfeller, og foreslår at departementet får kompetanse til å gi nærmere forskrifter for avgrensning av husdyrbygg i landbruket.

Når de enkelte delene av et bygg kan henføres til forskjellige avskrivningsgrupper eller ikke er avskrivbare (kombinerte bygg), er det skattelovens alminnelige regel at hele bygget skal avskrives etter reglene for den delen av bygget som har størst leieverdi, jf. skatteloven § 14-41 annet ledd. Etter departementets oppfatning er leieverdi uegnet som grunnlag for å avgjøre klassifiseringen av denne typen bygning. Departementet foreslår derfor at bygget skal behandles som husdyrbygg i sin helhet dersom minst 50 pst. av arealet benyttes til dette formålet. På den annen side vil en bygning der under halvparten av bygningens areal benyttes til husdyr, ikke kvalifisere til forhøyet avskrivningssats. Departementet legger til grunn at alle arealer i bygningen som brukes som ledd i husdyrholdet, herunder fôrlager, må anses som en del av husdyrbygget. Frittstående bygninger uten dyrerom faller derimot utenfor forhøyet avskrivningssats, selv om bygningen tjener brukets dyrehold, for eksempel som separat fôrlager. Vilkårene for forhøyet avskrivningssats skal bedømmes ved inntektsårets avslutning. Dersom bruken av en bygning har endret seg i løpet av inntektsåret, er det bruken ved årsskiftet som er avgjørende. Vanlig, kortvarig opphold mellom gammel og ny dyrebesetning i bygget regnes ikke som bruksendring.

Husdyrbygg som har så enkel konstruksjon at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen, kan allerede avskrives med en forhøyet sats på åtte prosent, jf. skatteloven § 14-43 annet ledd. I denne proposisjonen foreslår departementet at avskrivningssatsen for slike enkle bygninger økes til ti prosent, jf. avsnitt 17.4. I samsvar med dette vil den nye satsen på seks prosent for husdyrbygg bare gjelde for bygg med antatt lengre brukstid enn 20 år fra oppføringen. At ny eier får redusert brukstid på grunn av tidligere eiers brukstid, er uten betydning for fastsetting av avskrivningssats. Avskrivningssatser i skatteloven er maksimalsatser, slik at eieren kan velge lavere sats hvis han/hun ønsker det for det enkelte års skatteoppgjør.

I skatteloven brukes det kombinerte begrep jord- og skogbruk istedenfor det likeverdige fellesbegrepet landbruk. I lovteksten bør derfor området for den nye avskrivningssatsen på seks prosent være husdyrbygg i jord- og skogbruk.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 14-43 tredje ledd.

17.3.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget anslås å redusere provenyet med om lag 150 mill. kroner påløpt og bokført i 2012. Dette provenyanslaget knytter seg kun til effekten i 2012. Rentefordelen for skattyter over tid av endret avskrivningsprofil anslås til 80 mill. kroner. Det er denne effekten som legges til grunn for beregninger knyttet til skatteløftet.

17.3.4 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2012.

17.4 Avskrivning av bygg med enkel konstruksjon

17.4.1 Gjeldende rett

Avskrivningssatsen for bygg og anlegg er fire prosent (saldogruppe h), mens forretningsbygg avskrives med en sats på to prosent (saldogruppe i). Bygg som har en så enkel konstruksjon at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen, kan etter gjeldende rett avskrives med en forhøyet avskrivningssats på åtte prosent, jf. skatteloven § 14-43 annet ledd. Brukstidsvurderingen skjer ut fra forholdene på ferdigstillelsestidspunktet. At ny eier får redusert brukstid på grunn av tidligere eiers brukstid, er uten betydning for fastsetting av avskrivningssats.

17.4.2 Departementets vurderinger og forslag

I avsnitt 17.2 foreslår departementet at det innføres en forhøyet avskrivningssats for anlegg som har en brukstid som ikke overstiger 20 år. Departementet mener at en riktig avskrivningssats for disse anleggene vil være ti prosent, som tilsvarer en brukstid på om lag 16 – 17 år. Departementet ser ingen grunn til å ha forskjellig avskrivningssats for henholdsvis bygg og anlegg som begge har en brukstid på 20 år eller kortere, og foreslår derfor at avskrivningssatsen for bygg med enkel konstruksjon økes fra åtte prosent til ti prosent.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 14-43 annet ledd annet punktum.

17.4.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget anslås å innebære en lettelse på 27 mill. kroner påløpt og 8 mill. kroner bokført i 2012. Dette provenyanslaget knytter seg kun til effekten i 2012. Rentefordelen for skattyter over tid av endret avskrivningsprofil anslås til 10 mill. kroner. Det er denne effekten som legges til grunn for beregninger knyttet til skatteløftet.

17.4.4 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2012.