8 Fase ut særfradrag for store sykdomsutgifter

8.1 Innledning og sammendrag

Ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter innebærer at skattytere som i inntektsåret har hatt usedvanlig store utgifter på grunn av sykdom eller annen varig svakhet, kan få fradrag for sykdomsutgiftene i alminnelig inntekt. Forutsetningen er at utgiftene utgjør minst 9 180 kroner, og at skattyteren kan dokumentere eller på annen måte sannsynliggjøre utgiftene.

Fradraget for store sykdomsutgifter har sin opprinnelse på 1930-tallet, da det ble gitt ekstra klassefradrag for store sykdomsutgifter. Etter dette har de offentlig finansierte helse- og velferdsordningene blitt kraftig utvidet. Særfradragsordningen må vurderes i lys av dette. Mange helsetjenester dekkes i utgangspunktet fullt ut av det offentlige, for eksempel innleggelser (heldøgnsopphold) på sykehus og behandlingshjelpemidler. Hjemmesykepleie er også fritatt for egenbetaling. For andre helsetjenester, som poliklinisk og dagkirurgisk behandling i spesialisthelsetjenesten samt psykologhjelp, legehjelp og fysioterapi i kommunehelsetjenesten, betales det en fastsatt egenandel opp til et visst tak (egenandelstak 1 (1 880 kroner) eller 2 (2 560 kroner)). Takordningene skjermer storforbrukere av helsetjenester mot høye utgifter. I tillegg er enkelte grupper og tilstander fritatt for egenandel. Folketrygdens utgifter til grunnstønad og hjelpemidler, Husbankens boligtilpasningstilskudd samt andre sosiale ytelser kommer i tillegg.

Om lag 64 000 skattytere fikk særfradrag for inntektsåret 2009. Skatteutgiften knyttet til dagens ordning er anslått til 363 mill. kroner i 2012, et relativt lite beløp i lys av at de totale helseutgiftene (utgifter til medisinsk behandling, rehabilitering, omsorgstjenester, legemidler mv.) er på om lag 220 mrd. kroner, og det offentlige dekker om lag 85 pst. av dette beløpet. Samtidig bruker Skatteetaten, med begrenset helsefaglig kompetanse, betydelige ressurser på å følge opp en ordning som i liten grad er tilpasset dagens automatiserte ligningssystem.

Både brukerorganisasjonene og skatte- og helsemyndighetene er enige om at særfradragsordningen fungerer dårlig. Fradraget henger i liten grad sammen med helsefaglige vurderinger og prioriteringer, og overprøver i praksis i flere tilfeller disse. Fordelingsegenskapene er uheldige, ikke minst fordi ordningen utelukker personer med så lav inntekt at de ikke betaler skatt. Reglene i særfradragsordningen er videre uklare og lite gjennomsiktige, både for skattyter og skattemyndigheter. Konsekvensen er at forskjellsbehandling forekommer, selv om Skatteetaten bruker store ressurser på ordningen.

På bakgrunn av særfradragsordningens svakheter har en interdepartemental arbeidsgruppe gjennomgått ordningen i sin helhet, med sikte på å få til et mer hensiktsmessig og rettferdig system. Arbeidsgruppen leverte sin rapport 20. april 2010. Rapporten har vært på en bred høring.

Departementet mener dagens særfradragsordning ikke kan videreføres. Etter å ha vurdert ulike løsninger foreslår departementet å oppheve skatteloven § 6-83, og at særfradraget for store sykdomsutgifter fases ut over en periode på tre år. I 2012 tas utgifter til tannbehandling, transport og bolig helt ut av ordningen. Samtidig stenges ordningen for nye brukere. Midlene som frigjøres ved avvikling av ordningen, brukes til å styrke eksisterende ordninger på utgiftssiden med tilsvarende formål. For 2012 foreslås det å styrke folketrygdens refusjonstakster til tannbehandling, Husbankens tilskuddsordning til etablering og tilpasning av bolig, folketrygdens bilstønadsordning for gruppe 2-biler for barn og unge samt Diabetesforbundets arbeid med motivasjonsgrupper og å oppdage diabetes tidlig. Den resterende provenyøkningen fra å avvikle ordningen disponeres i forbindelse med budsjettprosessene i den resterende avviklingsperioden, det vil si i budsjettene for 2013 og 2014. Bruken av tilgjengelige midler i framtidige budsjetter vurderes i dialog med brukerorganisasjoner.

Departementet viser til forslag til oppheving av skatteloven § 6-83 med tilhørende overgangsregel. Det foreslås at opphevingen og overgangsregelen trer i kraft fra og med inntektsåret 2012.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Innledning

Reglene om særfradrag for usedvanlig store sykdomsutgifter følger av skatteloven § 6-83. Ordningen ble innført i skatteloven i 1970, og erstattet da de tidligere reglene om ekstra klassefradrag på grunn av sykdomsutgifter som kom inn i skatteloven allerede i 1930.

Bestemmelsens første ledd angir de generelle vilkårene for rett til særfradrag, se nærmere omtale i avsnitt 8.2.2. I annet ledd begrenses fradragsretten for utgifter til behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, se nærmere omtale i avsnitt 8.2.3. Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring av første og annet ledd.

Bestemmelsens fjerde ledd avskjærer fradragsretten for utgifter til opphold i alders- og sykehjem og for utgifter i forbindelse med helsereiser. Med helsereiser menes en reise som foretas på grunn av sykdom eller svakhet, men normalt uten at det foregår medisinsk behandling eller pleie i vanlig forstand. Det kan likevel være fradragsrett for merutgifter dersom en reise blir dyrere som følge av sykdommen.

8.2.2 Generelle vilkår for rett til særfradrag

Etter skatteloven § 6-83 første ledd har skattyter rett til særfradrag i alminnelig inntekt dersom følgende tre hovedvilkår er oppfylt:

  • skattyter eller en person som skattyter forsørger, må ha en sykdom eller annen varig svakhet

  • skattyter må ha hatt usedvanlig store sykdomsutgifter (minst utgjøre 9 180 kroner)

  • det må være årsakssammenheng mellom skattyters helsetilstand og utgiftene

Det framgår ikke av lovens forarbeider hva som ligger i uttrykket sykdom eller annen varig svakhet. Dette er imidlertid nærmere beskrevet i Skattedirektoratets Lignings-ABC. Det framgår her at sykdom er en medisinsk betegnelse som refererer seg til « alt som vår helsetjeneste skal ta seg av ». Betegnelsen svakhet er derimot et juridisk begrep som er mer omfattende enn begrepet sykdom. Som eksempler på varig svakhet nevnes dysleksi, høygradig synshemming og høygradig hørselshemming. Det er i utgangspunktet en forutsetning at skattyteren er varig hemmet i den daglige livsutfoldelse eller at løpende, varige behandlinger er nødvendig for å holde tilstanden i sjakk.

Når det gjelder kravet til varighet, er det i praksis lagt til grunn at skattyters helsetilstand må ha vart, eller antas å ville vare, i minst to år. Skattyter som krever særfradrag for store sykdomsutgifter, må legge ved selvangivelsen en legeattest som dokumenterer sykdommen eller svakheten, og som bekrefter at tilstanden er varig.

I utgangspunktet må slik legeattest vedlegges hvert år skattyter krever særfradrag. Skattytere som har lagt ved legeattest hvor det framgår at sykdommen er kronisk, behøver likevel ikke å legge ved legeattest hvert år. De vanligste diagnosene som skattyterne oppgir ved krav om særfradrag er tannkjøttsykdommer, diabetes, revmatisme, astma og allergi, muskel- og skjelettlidelser, hudsykdommer og ulike funksjonshemninger.

For å ha rett til særfradrag må sykdomsutgiftene minst utgjøre 9 180 kroner i inntektsåret. Det gis ikke særfradrag dersom de samlede utgiftene er under denne beløpsgrensen. Dette gjelder selv om skattyter bare har vært syk en del av året, eller vedkommende dør i løpet av året. Kravet til minste utgiftsnivå på 9 180 kroner gjelder ikke for utgifter til tilsyn av sykt barn. Beløpsgrensen gjelder summen av utgifter knyttet til skattyter selv, ektefelle eller andre som skattyter forsørger. Det gis bare særfradrag for utgifter som skattyter har dekket selv med egne midler. Er samlede utgifter over beløpsgrensen, gis det fradrag fra første krone. Det er ingen øvre beløpsgrense for fradragets størrelse, og forutsatt at vilkårene er oppfylt, kan særfradraget bli svært høyt. Ligningspraksis viser flere eksempler på særfradrag over 200 000 kroner.

Retten til særfradrag forutsetter tilstrekkelig årsakssammenheng mellom sykdommen og utgiftene. I utgangspunktet er det fradragsrett for alle utgifter som direkte eller indirekte er påført skattyter på grunn av sykdommen (sykdomsutgifter). Det gis ikke særfradrag for utgifter til å avverge eller forebygge en mulig framtidig sykdom eller tilstand. Det gis heller ikke særfradrag for utgifter som også andre skattytere uten tilsvarende sykdom normalt har (privatutgifter).

Det er ikke gitt egne dokumentasjonsregler ved krav om særfradrag, og en må derfor legge til grunn de alminnelige prinsippene for dokumentasjon og sannsynliggjøring som gjelder generelt under ligningsbehandlingen, jf. ligningsloven § 8-1. Kravet til dokumentasjon eller sannsynliggjøring gjelder både for utgiftene som sådan og for årsakssammenheng mellom utgiftene og skattyters helsetilstand.

Et unntak er imidlertid gjort for diabetikere, hvor det er lempet på dokumentasjonskravet knyttet til merutgifter til kost. Diabetikere som ikke kan dokumentere merutgiften ved fordyret kosthold grunnet sykdommen, gis et sjablongfradrag på 4 000 kroner. Sjablongfradraget står imidlertid ikke på egne ben, og særfradrag gis bare dersom skattyters merutgifter som følge av sykdom samlet sett minst utgjør 9 180 kroner i inntektsåret.

8.2.3 Behandling, pleie eller opphold utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen

Etter skatteloven § 6-83 annet ledd er utgifter til behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, bare fradragsberettiget dersom offentlig norsk helse- og sosialvesen ikke har et tilsvarende tilbud som det skattyteren oppsøker. I tillegg må helsemyndighetene vurdere det oppsøkte helsetilbudet som faglig forsvarlig. Bestemmelsen innebærer at det må trekkes et skille mellom behandling mv. innenfor og utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. For behandling mv. innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen gjelder de alminnelige reglene i første ledd, se avsnitt 8.2.2. Er behandling, pleie eller opphold på institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell foretatt utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, må de ovennevnte tilleggsvilkårene i annet ledd også være oppfylt for rett til særfradrag.

Grensen mellom behandling innenfor og utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen ble innført ved lovendring i 1987, og ble begrunnet med den stadig mer omfattende framveksten av private behandlingstilbud, jf. Ot.prp. nr. 27 (1986 – 87). Hensikten var å hindre at det offentlige, gjennom bortfall av skatteinntekter, indirekte skulle betale for helsetjenester som det var forutsatt at det offentlige ikke skulle betale for. Utfyllende regler er gitt av Helsedirektoratet i forskrift 14. april 1988 nr. 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling mv. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen.

Hva som skal anses som behandling gitt utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, er regulert § 3 i denne forskriften. Etter bestemmelsen skal behandling mv. ved private helseinstitusjoner som ikke er drevet av det offentlige, og som heller ikke er tatt med i offentlige helseplaner eller på annen måte er drevet for offentlig regning, anses utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Behandling mv. hos privatpraktiserende helsepersonell som ikke har avtale med fylkeskommunen eller kommunen, anses også å være utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. I forarbeidene påpekes det at behandling mv. både i institusjon og hos annet privatpraktiserende helsepersonell kan gi rett til stykkprisrefusjon (refusjon) etter folketrygdlovens regler. Slik stykkprisrefusjon eller refusjon er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig til å si at institusjonen eller det privatpraktiserende behandlingstilbudet er en del av offentlig norsk helse- og sosialvesen. I praksis innebærer dette at for eksempel behandling hos fysioterapeut med driftstilskuddsavtale etter folketrygdloven § 5-8 anses foretatt innenfor offentlig norsk helsevesen, mens behandling hos kiropraktor som det ytes refusjon for etter folketrygdloven § 5-9, anses foretatt utenfor offentlig norsk helsevesen.

Også behandling i utlandet uten støtte fra stat eller kommune og behandling på rekonvalesenshjem og lignende anses å falle utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Enkelte behandlinger mv. i utlandet anses likevel å være foretatt innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Dette gjelder blant annet behandling i utlandet etter reglene i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Etter denne bestemmelsen har en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp etter loven, rett til helsehjelp i utlandet innenfor en fastsatt frist dersom det ikke finnes et adekvat tilbud i Norge. Alle utgifter i forbindelse med slik behandling, inkludert opphold, dekkes av det offentlige. I disse tilfellene oppstår derfor ikke spørsmål om særfradrag. I tillegg finansierer staten visse behandlingstilbud i utlandet for gitte diagnoser, kalt Statens behandlingsreiser. Statens behandlingsreiser er en egen tilskuddsordning som finansieres over statsbudsjettet og forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet. Slike reiser forutsetter forhåndsgodkjenning, og ut over egenandeler dekker staten utgifter til reise fra Oslo, opphold og behandling i utlandet. Reisen fra pasientens hjemsted til Oslo dekkes av helseforetaket.

Ved vurderingen av om offentlig norsk helse- og sosialvesen har et tilsvarende tilbud, er det uten betydning om behandlingsmetoden brukt innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen er forskjellig fra den metoden som er benyttet ved det oppsøkte tilbudet. Det avgjørende er om det offentlige har et tilbud for den typen sykdom mv. som skattyteren lider av. Det er derfor ikke avgjørende at metodene er forskjellige. Det anses å foreligge et tilsvarende tilbud selv om skattyter etter en faglig vurdering ikke blir behandlet, for eksempel fordi behandling ikke er tilrådelig.

Selv om det offentlige på lang sikt ville ha kunnet gi et tilsvarende tilbud, kan skattyter likevel få særfradrag hvis ventetiden har vært urimelig lang i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og dette har eller kunne ha påført skattyter store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden.

Det er også et tilleggsvilkår for særfradrag ved behandling mv. utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen at det oppsøkte helsetilbudet vurderes som faglig forsvarlig. Dette betyr at behandlingen må bygge på prinsipper og metoder som er vitenskapelig dokumentert og anerkjent av norske myndigheter.

I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som avgjør om vilkårene i loven er oppfylt. Visse spørsmål kan eller skal likevel forelegges fylkesmannen til avgjørelse. Fylkesmannen har kompetanse til å avgjøre om en behandling mv. har skjedd innenfor eller utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, om norsk offentlig helse- og sosialvesen har et tilsvarende tilbud, herunder om ventetiden har vært urimelig lang, og om det oppsøkte tilbudet er faglig forsvarlig. Fylkesmannens vedtak kan påklages til Helsedirektoratet. Ligningsmyndighetene er bundet av fylkesmannens og Helsedirektoratets avgjørelse.

8.3 Fakta om særfradragsordningen

Særfradragsordningen omfatter i utgangspunktet alle med store sykdomsutgifter. Om lag 64 000 skattytere fikk særfradrag for inntektsåret 2009. Gjennomsnittlig fradrag var 21 900 kroner, som gir om lag 6 100 kroner i redusert skatt. Skatteutgiften knyttet til dagens ordning er anslått til 363 mill. kroner i 2012. Det kreves oftest særfradrag for tannlegeutgifter, utgifter til medisiner, egenandeler, kosthold og transport. De største enkeltfradragene er knyttet til ombygging av bolig og operasjoner. Det er stort gjennomtrekk i ordningen. Det var kun 31 000 av de 64 000 skattyterne som fikk særfradrag for inntektsåret 2009, som også hadde særfradrag i inntektsåret 2008.

Mulighet til å få særfradrag forutsetter en viss skattbar inntekt. Blant annet kan ikke lønnstakere med inntekt under om lag 77 000 kroner benytte ordningen, og heller ikke personer med bare minstepensjon. Det er heller ikke mulig å kombinere skattebegrensningsreglen i skatteloven § 17-1 og særfradragsordningen.

Figur 8.1 Skattytere med særfradrag for store sykdomsutgifter og grunn- og hjelpestønad fordelt på bruttoinntekt i tusen kroner. 2008. Prosent.

Figur 8.1 Skattytere med særfradrag for store sykdomsutgifter og grunn- og hjelpestønad fordelt på bruttoinntekt i tusen kroner. 2008. Prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 8.1 illustrer, med utgangspunkt i 2008-tall, at fradraget forutsetter inntekt. Det er verdt å merke seg at om lag 60 pst. av skattyterne med særfradrag for inntektsåret 2008 hadde en bruttoinntekt på over 300 000 kroner, og at om lag 20 pst. hadde en inntekt på mer enn 500 000 kroner. Det framgår også at grunn- og hjelpestønaden i langt større grad går til skattytere med lavere inntekter.

8.4 Arbeidsgruppens vurderinger og forslag

På bakgrunn av særfradragsordningens svakheter varslet Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2008 – 2009) at det skulle nedsettes en interdepartemental arbeidsgruppe for å gjennomgå ordningen i sin helhet med sikte på å få til et mer hensiktsmessig og rettferdig system. Arbeidsgruppen som skulle gjennomgå særfradragsordningen, ble nedsatt av Finansdepartementet 16. januar 2009 og bestod av representanter fra Finansdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeidsdepartementet, Skattedirektoratet og Helsedirektoratet. Arbeidsgruppen fikk som mandat å kartlegge og evaluere særfradragsordningen samt vurdere alternative løsninger til dagens ordning. Arbeidsgruppen leverte sin rapport 20. april 2010.

I samsvar med mandatet vurderte arbeidsgruppen et alternativ hvor særfradragsordningen avvikles og den støtten som i dag gis til helseutgifter gjennom ordningen, overføres til støtteordninger på budsjettets utgiftsside. I tillegg vurderte arbeidsgruppen hvilke endringer som bør gjøres i dagens særfradragsordning dersom subsidiering av utgifter på grunn av sykdom fortsatt skal skje gjennom et inntektsfradrag i skattesystemet.

Flertallet i arbeidsgruppen, medlemmene fra Finansdepartementet, Skattedirektoratet og Arbeidsdepartementet, mente at den beste løsningen ville være å oppheve ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter helt. Som begrunnelse for sitt forslag viste flertallet til hensynet til en ryddig arbeidsdeling mellom utgiftssiden og inntektssiden på statsbudsjettet, og at det vage og skjønnsmessige regelverket medfører store utfordringer for både skattemyndighetene og skattyterne. Videre pekte flertallet på at særfradragsordningen bare tilgodeser personer med tilstrekkelig skattbar inntekt, ordningen overprøver i praksis helsepolitiske prioriteringer og den er dårlig tilpasset selvangivelsessystemet. Flertallet foreslo at de midlene som i dag gis i form av redusert skatt, heller burde brukes enten til å styrke eksisterende ordninger som ivaretar noen av de samme formålene, eller til helseformål en ellers ønsker å prioritere.

Dersom særfradragsordningen skulle beholdes i skattesystemet, mente arbeidsgruppens flertall at det var strengt nødvendig å fjerne fradragsretten for utgiftstyper hvor tilsvarende formål allerede er ivaretatt gjennom offentlige velferdstjenester og særskilte støtteordninger, for eksempel gjennom grunn- og hjelpestønadene. En slik endret særfradragsordning vil imidlertid bare i begrenset grad redusere de øvrige svakhetene ved ordningen og i liten grad gjøre den enklere for skattyterne. Etterflertallets vurdering talte dette klart for å oppheve særfradragsordningen helt.

Arbeidsgruppens mindretall, medlemmene fra Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, tok ikke stilling til om særfradragsordningen burde avvikles eller beholdes. Mindretallet viste til at særfradragsordningen er ment å være en sikkerhetsventil fordi den fanger opp brukere med sammensatte utgifter til mange ulike formål som hver for seg ikke ivaretas fullt ut gjennom dagens støtteordninger eller bevilgninger på helse- og sosialområdet. Denne rollen begrenses imidlertid sterkt av at svake grupper med liten eller ingen inntekt faller utenfor. Mindretallet var også opptatt av at mange personer vil komme dårligere ut dersom særfradragsordningen avvikles, selv om man overfører midler til statsbudsjettets utgiftsside. Mindretallet viste til at dette skyldes at man for en stor del vil nå andre brukere enn dem som nås gjennom dagens særfradragsordning.

8.5 Høring

Arbeidsgruppens rapport ble sendt på høring 22. april 2010 med høringsfrist 15. august 2010. Rapporten ble sendt til 110 instanser. 42 instanser har avgitt realitetsuttalelse:

  • Arbeids- og velferdstilsattes yrkesorganisasjon (AVYO)

  • Datatilsynet

  • Den norske legeforening

  • Den norske tannlegeforening

  • Diabetesforbundet

  • Fagforbundet

  • Fellesorganisasjonen (FO)

  • Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

  • Helsedirektoratet

  • HivNorge

  • Iktyoseforeningen i Norge

  • Kreftforeningen

  • Kunnskapsdepartementet

  • Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)

  • Landsforeningen for trafikkskadde i Norge (LTN)

  • Landslaget for offentlige pensjonister (sentralt)

  • Landslaget for offentlige pensjonister (Trondheim lokallag)

  • Ligningsutvalget

  • Likestillings- og diskrimineringsombudet

  • Mental Helse

  • Norges Astma- og Allergiforbund

  • Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)

  • Norges Døveforbund

  • Norges Handikapforbund (NHF)

  • Norsk Epilepsiforbund

  • Norsk flytekniker organisasjon (NFO)

  • Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)

  • Norsk leddgiktforbund

  • Norsk Pensjonistforbund

  • Norsk Revmatikerforbund

  • Norsk Tjenestemannslag (NTL)

  • NTL NAV

  • NTL Skatt

  • Oslo/Akershus Lymfødemforening

  • Praksiseierforeningen

  • Skattebetalerforeningen

  • Skattedirektoratet

  • Skatteetatens Landsforbund (SkL)

  • Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

  • TMD-foreningen (for personer med kjeveleddsdysfunksjon)

  • Unge funksjonshemmede

  • Unio

Følgende høringsinstanser er enige med arbeidsgruppens flertall som går inn for å fjerne særfradragsordningen fra skattesystemet: Fagforbundet, Helsedirektoratet, Ligningsutvalget, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF), NTL Skatt, Skattedirektoratet og Skatteetatens Landsforbund (SkL) . Disse høringsinstansene er særlig opptatt av at særfradragsordningen legger beslag på store ressurser i Skatteetaten, og at saksbehandlerne ikke har de nødvendige faglige forutsetningene for å ta stilling til fradragskrav knyttet til sykdom. Flere viser til at de med lavest inntekt ikke får fradraget. Skattedirektoratet mener i tillegg at hensynet til de som har behov for støtte til sykdomsutgifter, må tillegges betydelig vekt. Det bør være så enkelt som mulig å få den støtten man har rett til, men etter dagens ordninger må mange forholde seg til flere offentlige etater.

Enkelte høringsinstanser går ikke direkte imot flertallets forslag, men mener at særfradragsordningen ikke bør avvikles før det foreligger mer konkrete forslag til nye kompensasjonsordninger, eventuelt styrking av eksisterende ordninger. Dette gjelder Norges Døveforbund, Norsk flytekniker organisasjon (NFO), Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) og NTL NAV . Statens råd for likestilling av funksjonshemmede advarer mot å fjerne fradragsordningen før det eventuelt er gjort en grundig analyse av hva dette vil si for levevilkårene til de som har store sykdomsutgifter. Datatilsynet, Kreftforeningen og Kunnskapsdepartementet tar ikke stilling til arbeidsgruppens forslag, men peker på enkelte forhold på sine områder som de mener en bør ta hensyn til dersom fradragsordningen endres eller fjernes.

Følgende høringsinstanser støtter ikke flertallets forslag om å fjerne særfradragsordningen: Arbeids- og velferdstilsattes yrkesorganisasjon (AVYO), Den norske tannlegeforening, Den norske legeforening, Diabetesforbundet, Fellesorganisasjonen (FO), Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), HivNorge, Iktyoseforeningen i Norge, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Landsforeningen for trafikkskadde i Norge (LTN), Landslaget for offentlige pensjonister (sentralt og Trondheim lokallag), Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mental Helse, Norges Astma- og Allergiforbund, Norges Handikapforbund (NHF), Norsk Epilepsiforbund, Norsk leddgiktforbund, Norsk Pensjonistforbund, Norsk Revmatikerforbund, Norsk Tjenestemannslag (NTL), Oslo/Akershus Lymfødemforening, Praksiseierforeningen, Skattebetalerforeningen, TMD-foreningen (for personer med kjeveleddsdysfunksjon), Unge funksjonshemmede og Unio.

Mange av pasientorganisasjonene, deriblant Diabetesforbundet, Norges Astma- og Allergiforbund og Norsk Revmatikerforbund, viser til høringsuttalelsen til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), og deler organisasjonens synspunkter. Disse oppsummeres slik i uttalelsen fra FFO:

  • brukerinvolveringen i utredningsarbeidet har vært altfor dårlig

  • det er behov for en ny og bredere anlagt utredning

  • dagens særfradragsordning kan forbedres på flere punkter

  • det bør etableres en egen tilskuddsordning for personer med liten eller ingen skatteevne

  • en revidert særfradragsordning må ikke åpne for urimelig forskjellsbehandling

Diabetesforbundet og FFO har i tillegg kommet med konkrete forslag til hvordan særfradragsordningen bør endres.

Diabetesforbundet mener at diabetikerne bør få en standardisert kompensasjon på grunnlag av diagnose gjennom særfradragsordningen. I tillegg bør det være mulig at skattytere som har vesentlig større utgifter enn standardkompensasjonen, får direkte kompensasjon for sine utgifter. For at den standardiserte kompensasjonen skal treffe best mulig, mener forbundet at særfradragsordningen bør endres slik at kompensasjonen gis som et fradrag i skatt med mulighet for utbetaling av negativ skatt.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) mener at særfradragsordningen bør utvides, og at dette i hovedsak bør skje på to måter:

«Det bør for det første bli enklere å bli omfattet av ordningen (dvs. at flere sykdommer og sykdomsutgifter bør dekkes av den). For det andre bør også selve fradragsnivået som innvilges (som i dag er 28 prosent for dokumenterte og godkjente sykdomsutgifter) økes, slik at en større del av skatteyterens faktisk sykdomsutgifter kompenseres.»

Videre peker FFO på at det bør lempes på dokumentasjonskravene i særfradragsordningen, og at det bør innføres retningslinjer for «godkjente sykdomsutgifter» som automatisk gir rett til fradrag. I tillegg ønsker FFO at det parallelt med særfradragsordningen opprettes «en egen tilskuddsordning for grupper som i dag ikke omfattes av særfradragsordningen, men som likevel har høye sykdomsutgifter. Dette vil dreie seg om personer med liten eller ingen skatteevne, blant annet uførepensjonister.»

Det vises også til innspill fra andre sentrale høringsinstanser:

Fellesorganisasjonen (FO) er skeptisk til at særfradragsordningen erstattes av økonomisk behovsprøvde ytelser. De mener at det først og fremst er de universelle ytelsene som har bidratt til velferdsstatens suksess og den høye levestandarden i Norge. De mener derfor at fradragsordningen bør beholdes som et universelt gode, men at det i tillegg må innføres et system for å fange opp de som ikke kan nyte godt av et særfradrag, for eksempel i form av en ny tilskuddsordning eller styrking av grunn- og hjelpestønadsordningene.

Norges Handikapforbund (NHF) uttaler at arbeidsgruppens rapport har hovedfokus på tiltak som forenkler administrasjonen av særfradragsordningen, og at rapporten sier lite om hvilke konsekvenser forslagene vil få for den enkelte skattyter. NHF støtter arbeidsgruppens mindretall som viser til at mange personer vil komme dårligere ut dersom særfradragsordningen avvikles, fordi en overføring av midlene til statsbudsjettets utgiftsside ikke vil komme de samme personene til gode. Også mange av de andre høringsinstansene påpeker dette, og mener at arbeidsgruppens forslag til hvordan midlene kan brukes på utgiftssiden, er for lite konkrete.

8.6 Departementets vurderinger og forslag

8.6.1 Innledning

Særfradragsordningen fungerer ikke tilfredsstillende. Det er bred enighet om dette blant medlemmene i arbeidsgruppen og høringsinstansene som har avgitt uttalelse. Det er imidlertid ikke enighet om hvordan problemene med ordningen skal løses, verken innad i arbeidsgruppen eller blant høringsinstansene, jf. omtalen i avsnitt 8.4 og 8.5. Flere høringsinstanser er også misfornøyd med arbeidsgruppens brukerinvolvering. Departementet har derfor i etterkant av høringen hatt tett dialog med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Diabetesforbundet og Norges Handikapforbund ved vurderingen av hva som bør gjøres med særfradragsordningen.

I avsnitt 8.6.2 følger departementets vurdering av om særfradragsordningen bør videreføres eller avvikles. Departementet foreslår å avvikle særfradragsordningen og at midlene som frigjøres overføres til bestemte eksisterende støtteordninger på utgiftssiden av budsjettet. Avvikling av ordningen foreslås gjennomført ved en utfasing over tre år. Forslag til utfasing og overføring av midler omtales nærmere i avsnitt 8.6.3. Lovforslaget behandles nærmere i avsnitt 8.6.4.

8.6.2 Vurdering av om særfradragsordningen bør videreføres eller avvikles

8.6.2.1 Videreføring av særfradragsordningen

En stor svakhet ved særfradragsordningen er at den forutsetter at skattyter har en viss skattbar inntekt. Et slikt krav avviker fra andre velferdsordninger i samfunnet. For å utbedre denne svakheten ville særfradragsordningen måtte endres slik at skattytere som har for lav inntekt til å få særfradrag, får utbetalt et beløp tilsvarende skatteverdien av det «ubenyttede» fradraget (28 pst. av utgiften) – såkalt negativ skatt. I tillegg ville det måtte åpnes for muligheten til å framføre ubenyttede fradrag til senere inntektsår.

Arbeidsgruppen vurderte en slik løsning som uforenelig med gjeldende skattsystem. Gruppen viser til at det vanlige i Norge er at ytelser til sosiale formål gis som direkte tilskudd, ikke via skattesystemet. Utbetaling av negativ skatt vil gjøre særfradragsordningen om til en reell tilskuddsordning. Dette gir liten mening så lenge det ikke er andre fordeler ved å administrere ordningen via skattesiden. En slik løsning vil trolig heller forsterke de administrative problemene med ordningen.

Om muligheten til å kunne framføre «ubenyttede» særfradrag til senere inntektsår uttaler arbeidsgruppen at framføring av underskudd som hovedregel bare gjelder utgifter knyttet til erverv av inntekt eller fradragsberettigede tap, og at framføringsadgangen bare gjelder dersom skattyter står igjen med underskudd etter at de fradragsberettigede kostnadene har redusert inntekter fra den tilknyttede inntektskilden og andre inntektskilder. Framføringsadgangen er begrunnet i at det ofte vil være tidsforskyvning mellom investeringer som kan gi tap i enkelte inntektsår, og inntektene som følger av disse investeringene. Særfradrag for store sykdomsutgifter er ikke direkte knyttet til en inntektskilde. Det kan derfor ikke gis en tilsvarende begrunnelse for at ubenyttede særfradrag skal kunne framføres, som for framførbart underskudd.

Departementet er enig i arbeidsgruppens prinsipielle vurderinger. Utbetaling av negativ skatt er et fremmedelement i det norske skattsystemet. Gjennom særskilt begrunnede særordninger kan likevel enkelte næringsdrivende i meget begrenset grad få utbetalt noe negativ skatt. En eventuell ordning med utbetaling av negativ skatt i særfradragsordningen kan ikke på samme måte begrunnes særskilt. I tillegg vil departementet peke på at en slik løsning vil bli svært kostbar samt komplisere skattesystemet. Departementet vil ikke foreslå at særfradragsordningen innrettes slik at det kan utbetales negativ skatt til skattytere uten tilstrekkelig skattbar inntekt.

Departementet har også vurdert om problemene knyttet til særfradragsordningens vage og skjønnsmessige kriterier og skattemyndighetenes og skattyternes vanskeligheter kan løses ved å gjøre adgangen til fradrag mer skjematisk. Arbeidsgruppen vurderte en svært generelt utformet løsning der det gis et standardfradrag til skattytere som kan dokumentere at de enten oppfyller grunnvilkåret for retten til særfradrag, det vil si varig sykdom eller svakhet, eller som har bestemte diagnoser. Diabetesforbundet og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har i sine høringsuttalelser tatt til orde for lignende løsninger. Arbeidsgruppen konkluderte med at en slik løsning ikke kan anbefales, blant annet fordi eventuelle administrative fordeler ved standardiseringen neppe vil oppnås, og fordi en slik regel ikke vil ta hensyn til individuelle forskjeller i kostnadsnivå. Gruppen pekte også på at det vil være arbeidskrevende å utforme og vedlikeholde reglene for et differensiert standardfradrag etter diagnose. En diagnosebasert ordning der det kun er diagnose og ikke andre faktorer som avgjør fradragsretten vil dessuten være lite treffsikker fordi det vil være store variasjoner i utgiftsomfang mellom personer med samme diagnose. I tillegg vil automatisk rett til særfradrag på grunnlag av dokumentasjon av diagnose bli svært kostnadskrevende.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger. Den norske velferdsmodellen bygger på at den som rammes av sykdom skal sikres inntekt gjennom trygder og stønader, og at sykdomskostnader holdes lave gjennom helsebehandling til ingen eller lav kostnad for den enkelte. Et standardisert diagnosebasert fradrag vil medføre en mer omfattende skatteutgift og vil vri innsatsen for de syke fra velferdssiden til skattesiden i statsbudsjettet. Et standardisert fradrag vil ikke kunne ta hensyn til at det er store individuelle forskjeller i hvor stor økonomisk evne den enkelte har til å håndtere sin sykdom.

Et standardisert diagnosebasert inntektsfradrag på for eksempel 5 000 kroner vil bli svært kostbart, på usikkert grunnlag anslått til om lag 1 mrd. kroner dersom alle kronikere skal kunne få et slikt standardfradrag. En løsning med et standardisert skattefradrag på 5 000 kroner, med mulighet for utbetaling av negativ skatt, vil bli enda dyrere, og er skjønnsmessig anslått å gi et provenytap på om lag 5,8 mrd. kroner. I tillegg kommer fradrag for dokumenterte kostnader utover standardfradraget. Disse anslagene bygger på at det fortsatt vil være mange med en diagnose som ikke krever fradrag. Med en standardisert ordning kan en vente at antallet som ber om fradrag vil øke sterkt. Dersom alle med en diagnose krever et skattefradrag på 5 000 kroner, med utbetaling av negativ skatt, vil kostnadene stige til 10,5 mrd. kroner. Departementet vil ikke foreslå at særfradragsordningen endres slik at særfradraget standardiseres og gjøres avhengig av skattyters diagnose.

Arbeidsgruppen gjorde i tillegg en grundig utredning av muligheten for å forbedre særfradragsordningen ved å fjerne utgiftsformål og å stramme inn vilkårene for fradrag. Arbeidsgruppen fant at en slik løsning vil være uhensiktmessig og ikke fjerne de grunnleggende og prinsipielle manglene ved ordningen. Gruppen anbefalte derfor ikke en slik løsning. Departementet er enig i disse vurderingene.

8.6.2.2 Avvikling av særfradragsordningen

Etter departementets oppfatning kan en i liten grad dempe særfradragsordningens prinsipielle og administrative mangler gjennom en endring av ordningen. Det er imidlertid mange gode grunner for å avvikle ordningen.

Hensynet til å ha en ryddig arbeidsdeling mellom utgiftssiden og inntektssiden på statsbudsjettet taler klart mot å kanalisere støtte til personer med store sykdomsutgifter gjennom skattesystemet. Særfradragsordningen overprøver i praksis de prioriteringene av offentlige midler som er foretatt på helse-, omsorgs- og trygdeområdene, fordi man kan få inntektsfradrag for utgifter som ikke dekkes gjennom offentlige stønadsordninger. Samtidig er det i stor grad overlapp mellom formål som det gis særfradrag for, og formål en kan få støtte til gjennom ulike stønadsordninger. Noen eksempler er:

  • tannlegeutgifter (det gis støtte til spesielle grupper og definerte tilstander)

  • utgifter til bolig (det gis støtte til hjelpemidler og tilrettelegging av bolig, tilskudd gjennom Husbanken)

  • merutgifter til kost (det gis grunnstønad ved fordyret kosthold)

  • medisiner (det gis støtte gjennom blåreseptordningen og egenandelstak 1)

  • behandlingsreiser (behandlingsreiser for revmatikere dekkes for eksempel gjennom egen tilskuddsordning)

  • merutgifter til klær (kan dekkes over grunnstønaden)

  • reiseutgifter i forbindelse med behandling i spesialisthelsetjenesten (inngår i egenandelstak 1)

  • merutgifter til transport (kan dekkes over grunnstønaden)

  • behandlingsutgifter (disse finansieres i all hovedsak av det offentlige helsevesenet, og alle pasienter skal ivaretas i samsvar med pasientrettighetslovens bestemmelser om rett til nødvendig helsehjelp)

Dersom støtte til disse formålene ikke gis på utgiftssiden, skyldes det enten at det ikke er søkt om støtte eller at de helsefaglige vilkårene for stønad gjennom disse ordningene ikke er oppfylt. Eventuelle økte ambisjoner om å dekke flere kostnader for de som har store sykdomsutgifter bør kanaliseres gjennom en forbedring av disse ordningene, heller enn å opprettholde særfradraget.

Både fordelingspolitiske hensyn og hensynet til skattemyndighetenes og skattyterenes utfordringer taler for å avvikle særfradragsordningen. Ordningen tilgodeser bare personer med tilstrekkelig skattbar inntekt. Lavinntektsgrupper og personer som skattlegges etter skattebegrensningsregelen, kan ikke få økonomisk støtte gjennom særfradraget.

Videre er særfradragsordningen krevende å forholde seg til for skattyterne. Dette kan medføre at det er de med mest ressurser som krever fradrag og som klarer å dokumentere kravet på en tilfredsstillende måte, mens det oppleves som vanskeligere for svake grupper å fremme rettmessige krav. I tillegg er det ofte vanskelig for både skattyterne og ligningsmyndighetene å fastslå hvilke utgifter som er fradragsberettigede, hvordan disse skal avgrenses mot ordinære ikke fradragsberettigede privatutgifter og hvordan utgiftene skal dokumenteres eller sannsynliggjøres. Dette gir en stor risiko for forskjellsbehandling og fører til konflikter mellom skattyterne og ligningsmyndighetene, noe også Sivilombudsmannen tidligere har påpekt. Som eksempel fra ligningspraksis kan det vises til dokumentasjon av sykdomsutgifter ved legeattest hvor det brukes formuleringer som « sykdommen medfører en del ekstrautgifter for pasienten» eller « pasienten har behov for varmt inneklima ». Slike formuleringer er til liten hjelp for ligningsmyndighetene, som uansett må vurdere de påståtte merutgiftene konkret i hvert enkelt tilfelle.

Særfradragsordningen er også svært dårlig tilpasset ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse, som innebærer at Skatteetaten fyller ut selvangivelsen og fastsetter skattepliktig inntekt for lønnstakere og pensjonister hovedsakelig på grunnlag av opplysninger fra tredjeparter. Kombinert med den betydelige ressursbruken ordningen medfører i forbindelse med ligning og kontroll, innebærer dette at avviklingen vil være et betydelig effektiviseringstiltak i skatteforvaltningen.

Departementet vil dessuten peke på at argumentet om at ordningen fungerer som en «sikkerhetsventil» er misvisende. Ordningen har en høy egenandel (72 pst.), forutsetter at skattyter faktisk betaler skatt og er basert på et komplisert regelverk. En sikkerhetsventil som utelater de som ikke har skattbar inntekt og har liten mulighet til å sette seg inn i et komplisert regelverk, er etter departementets oppfatning ingen god sikkerhetsventil.

På denne bakgrunn foreslår departementet at særfradragsordningen avvikles. Av hensyn til de skattyterne som har tilpasset seg fradraget over lang tid, foreslår departementet at ordningen fases ut over tre år, se avsnitt 8.6.3.1.

En avvikling av særfradragsordningen frigjør midlene i ordningen. Skatteutgiften knyttet til dagens særfradragsordning er anslått til 363 mill. kroner i 2012. Departementet foreslår at disse midlene overføres til eksisterende støtteordninger på budsjettets utgiftsside med tilsvarende formål som under særfradragsordningen, se avsnitt 8.6.3.2.

Departementet har for øvrig vurdert om det ved avvikling av særfradragsordningen ville vært mulig å etablere en ny tilskuddsordning på budsjettets utgiftsside som fullt ut kunne dekket de samme formålene. Departementet anser dette som uaktuelt. For det første ville tilskuddet til den enkelte bruker blitt veldig lavt fordi mange flere ville ha benyttet seg av en rettighetsbasert ordning. For det andre er de skjønnsmessige kriteriene i særfradragsordningen uegnet som grunnlag for en ny tilskuddsordning. Særfradragsordningen er innrettet slik at alle utgiftstyper kan gi grunnlag for fradrag så lenge utgiftene er pådratt som følge av varig sykdom eller svakhet. I en eventuell tilskuddsordning måtte det utarbeides kriterier for hvilke utgifter som skulle gitt krav på tilskudd. Samtidig ville det vært et omfattende arbeid å samordne en ny tilskuddsordning med andre eksisterende ordninger som gir støtte som følge av varig sykdom eller svakhet. Videre kreves det i dag særfradrag for utgifter som det ikke nødvendigvis er ønskelig å kompensere i en ny tilskuddsordning, for eksempel utgifter til et normalt sunt kosthold. En tilskuddsordning vil heller ikke kunne tilgodese de samme personene som dagens særfradragsordning, og Skatteetatens utfordringer med ordningen vil kun overføres til en annen etat.

8.6.3 Utfasing av særfradragsordning og overføring av midler til budsjettets utgiftsside

Departementet foreslår at særfradragsordningen fases ut over tre år, slik at den er fullstendig avviklet fra og med inntektsåret 2015. Samtidig brukes provenyøkningen som følger av å fjerne særfradraget, til å styrke enkelte eksisterende ordninger på utgiftssiden med tilsvarende formål.

8.6.3.1 Nærmere om utfasing av særfradragsordningen

Departementet foreslår at særfradragsordningen fases ut over tre år ved en kombinasjon av følgende tiltak:

  • fjerne fradragsretten for enkelte utgiftstyper fra inntektsåret 2012

  • begrense fradragsretten til eksisterende brukere

  • gradvis nedtrapping av fradragets størrelse

Departementet foreslår å ta fradragsretten for utgifter til tannbehandling, boligtilpasning og transport ut av særfradragsordningen fra og med inntektsåret 2012. Disse utgiftsformålene utgjør samlet sett en stor andel av skatteutgiften i særfradragsordningen. I tillegg finnes det støtteordninger på budsjettets utgiftsside som helt eller delvis ivaretar samme formål.

I overkant av 64 000 skattytere fikk særfradrag for inntektsåret 2009, likevel var det slik at nesten halvparten av disse var nye brukere av ordningen. Ved en avvikling av særfradragsordningen ser departementet det som hensiktsmessig at ikke nye brukere kommer inn i ordningen fra og med utfasning starter i 2012. Departementet foreslår derfor at kun skattytere som har fått særfradrag for inntektsårene 2010 og 2011, skal kunne få særfradrag fram til full avvikling fra og med inntektsåret 2015, forutsatt at de oppfyller vilkårene for fradrag. En slik løsning ivaretar hensynet til personer som har hatt fradraget i flere år, og som har tilpasset seg dette.

Departementet foreslår i tillegg at fradragets størrelse gradvis trappes ned gjennom utfasingsperioden, men først fra inntektsåret 2013. Dette vil gjøre overgangen mykere for dem som har tilpasset seg fradraget over tid, og for de med høye fradrag. Nedtrappingen gjennomføres ved at en får fradrag for 67 pst. av fradragsberettiget beløp i 2013 og 33 pst. i 2014 fram til full avvikling av ordningen fra og med inntektsåret 2015.

8.6.3.2 Nærmere om overføring av midler til utgiftssiden

Utfasing av særfradraget anslås å øke provenyet med 220 mill. kroner påløpt og 176 mill. kroner bokført i 2012. Departementet foreslår at det bokførte beløpet i 2012 brukes til å styrke folketrygdens refusjonstakster til tannbehandling med 137 mill. kroner, Husbankens tilskuddsordning til etablering og tilpasning av bolig med 23 mill. kroner og bilstønadsordningen for gruppe 2-biler for barn og unge med 13,5 mill. kroner. Støttebeløpene på disse tre områdene samsvarer i hovedsak med den støtten som gis til tannbehandling, boligtilpasning og transport gjennom særfradraget, og som nå tas ut av ordningen. Styrking av disse ordningene medfører dermed at midlene vil gå til de samme utgiftsformålene som i særfradragsordningen. I tillegg vil styrking av folketrygdens refusjonstakster til tannbehandling også treffe mange av de samme brukerne som i særfradragsordningen. Dette er positivt, selv om det ikke er et mål i seg selv ved avvikling av særfradragsordningen at midler som overføres til utgiftssiden skal treffe de samme personene. I tillegg foreslås det å bevilge 2,5 mill. kroner til Diabetesforbundets arbeid med motivasjonsgrupper og å oppdage diabetes tidlig. For nærmere omtale av bruken av midler på budsjettets utgiftsside vises det til fagproposisjonene til Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeidsdepartementet.

Den resterende provenyøkningen fra å avvikle særfradragsordningen disponeres i forbindelse med budsjettprosessene i den resterende avviklingsperioden, det vil si i budsjettene for inntektsårene 2013 og 2014. Bruken av midler vurderes i dialog med brukerorganisasjoner. I denne sammenheng vurderes særskilt støtte til ulike tannbehandlingsdiagnoser og forholdet til ombygging av bolig. I samarbeid med brukerorganisasjoner vil berørte departementer sette i gang et arbeid for å klargjøre hvilke utgiftsformål i særfradragsordningen eksisterende støtteordninger, for eksempel grunnstønadsordningen og bidragsordningen, dekker. Dersom avvikling av særfradragsordningen medfører uforutsette konsekvenser for enkelte grupper, vil de berørte departementer vurdere om det er mulig å gjøre enkelte endringer på stønadsområdet i tråd med de til enhver tid gjeldende helsepolitiske prioriteringer og innenfor de eksisterende budsjettmessige rammer.

8.6.4 Lovforslag og overgangsregel

Departementet foreslår å oppheve skatteloven § 6-83 med virkning fra og med inntektsåret 2012. Forslaget innebærer at ordningen med særfradrag for store sykdomsutgifter avvikles. For at overgangen skal bli mykere for skattytere som har tilpasset seg fradraget over tid og skattytere med høye fradrag, foreslår departementet at særfradragsordningen fases ut over tre år i tråd med forslaget i avsnitt 8.6.3.1. Departementet foreslår at det gis en overgangsregel med hjemmel for departementet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføring av utfasingen.

8.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utfasing av særfradragsordningen anslås å øke provenyet med 220 mill. kroner påløpt og 176 mill. kroner bokført i 2012. Selv om avvikling av særfradragsordningen isolert sett øker skatteinntektene, påløper tilsvarende utgifter på budsjettets utgiftsside ved at provenyet fra å avvikle særfradraget benyttes til å styrke støtteordninger på utgiftssiden som skal dekke de samme formål og grupper som særfradraget. Nettovirkningen av forslaget er dermed null og vil ikke påvirke skatteløftet. For nærmere omtale av bruken av midler på budsjettets utgiftsside vises det til fagproposisjonene til Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeidsdepartementet.

Skatteetatens behandling av saker om særfradrag for store sykdomsutgifter er svært arbeidskrevende, og det medgår store ressurser på skattekontorene til behandling av slike. Skattedirektoratet har på usikkert grunnlag anslått at arbeid med særfradragsordningen årlig utgjør om lag 100 årsverk. Ved en utfasing av særfradragsordningen kan Skatteetaten gradvis dreie ressursbruken mot annet ligningsarbeid.

8.8 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at oppheving av skatteloven § 6-83 og overgangsregelen trer i kraft fra og med inntektsåret 2012. Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.