Programkategori 01.90 Den norske kirke

Utgifter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2010

Saldert budsjett 2011

Forslag 2012

Pst. endr. 11/12

1590

Kirkelig administrasjon

598 421

690 284

643 250

-6,8

1591

Presteskapet

871 314

864 298

879 857

1,8

1592

Nidaros domkirke m.m.

55 122

53 023

52 820

-0,4

Sum kategori 01.90

1 524 857

1 607 605

1 575 927

-2,0

Inntekter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2010

Saldert budsjett 2011

Forslag 2012

Pst. endr. 11/12

4590

Kirkelig administrasjon

47 712

39 042

40 252

3,1

4591

Presteskapet

49 229

19 984

20 603

3,1

4592

Nidaros domkirke m.m.

18 656

18 985

19 573

3,1

Sum kategori 01.90

115 597

78 011

80 428

3,1

Innledning

Under programkategorien hører driftsutgiftene til de regionale og sentralkirkelige organer (Kirkerådet, Kirkemøtet, biskopene og bispedømmerådene), prestetjenesten og Det praktisk-teologiske seminar. Kategorien omfatter også tilskudd til kirkelig virksomhet, blant annet til kirkens trosopplæring, Sjømannskirken og døvemenighetene, samt utgifter til det bygningsmessige vedlikeholdet av Nidaros domkirke og Erkebispegården og utgifter til krigsgravtjenesten. Også Opplysningsvesenets fond hører inn under kategorien.

Departementets hovedoppgaver på det kirkelige området er:

  • forvaltningen av det kirkelige lovverket, særlig kirkeloven og gravferdsloven

  • etatsansvaret for de regionale og sentralkirkelige organene

  • etatsansvaret for prestetjenesten

  • etatsansvaret for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider

  • etatsansvaret for Opplysningsvesenets fond

Utfordringer og utviklingstrekk

Kirkeforliket og kirkeordningen

Helt siden kristendommen ble innført i Norge har det vært tette bånd mellom konge-/ statsmakt og kirke. Kristenretten ble for 1000 år siden en del av det alminnelig gjeldende lovverket i landet. Ved reformasjonen ble kirken nasjonalisert og staten konfesjonelt knyttet til den evangelisk-lutherske lære. Det kongelige kirkestyret som ble etablert under enevoldstiden, danner grunnlaget for den norske statskirkeordningen, slik den ble nedfelt i Grunnloven av 1814.

Med bakgrunn i kirkeforliket, som de politiske partiene på Stortinget inngikk avtale om 10. april 2008, foreligger det nå forslag til endringer i alle de sju grunnlovsparagrafene som regulerer statskirkeordningen. Det følger blant annet av den politiske avtalen at det skal igangsettes en prosess for å overføre ansvaret for utnevning av biskoper og proster fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd.

Forslag til grunnlovsendringer i tråd med kirkeforliket ble framsatt i forrige stortingsperiode, jf. Dokument nr. 12:10 (2007–2008). I samsvar med Grunnloven pgf. 112 vil det derfor være opp til dette Storting å bestemme om disse endringene skal finne sted.

Med inngåelsen av kirkeforliket er det lagt til rette for at det i løpet av 2012 kan gjennomføres en forfatningsreform som endrer det konstitusjonelle forholdet mellom staten og Den norske kirke. De aktuelle grunnlovsendringene inngår i en mangeårig og kontinuerlig reformprosess, der stadig flere oppgaver og mer ansvar er overført til kirkens egne valgte organer. Det framgår av kirkeforliket at vesentlige elementer i dagens ordning skal videreføres. Den norske kirkes ordning skal fortsatt reguleres i en egen kirkelov og kirken skal fortsatt ha en offentlig finansiering.

Ved gjennomføringen av de foreslåtte grunnlovsendringene, vil arbeidet med å utvikle kirkens rammeverk og ordninger i framtiden fortsette blant annet med bakgrunn i disse. Utfordringene på det ordningsmessige området knytter seg til kirkens organisering i mange sokn, forvaltningsområder og -nivåer, prestetjenestens organisering mv. Kirkelige instanser er nå i ferd med å identifisere utfordringene og trekke opp mål for det videre arbeidet med kirkens ordning, jf. omtalen nedenfor under Kirkemøtets mål og strategier.

Kirkens virksomhet – nøkkeltall

Selv om Den norske kirke ofte benevnes som statskirken, er den i første rekke en lokalkirke med nær tilknytning til kommunene. Soknet er den grunnleggende enhet i kirken. Kirkemedlemmenes inntrykk av kirken vil for mange være preget av personlige møter og opplevelser i sin menighet, blant annet gjennom deltakelse under gudstjenester og kirkelige handlinger. I en større innbyggerundersøkelse blant brukerne av offentlige tjenester, som Direktoratet for forvaltning og IKT gjennomførte i 2010, ble Den norske kirke rangert med gjennomgående høyest brukertilfredshet blant de virksomhetene som inngikk i undersøkelsen.

Nøkkeltall om kirkens virksomhet, jf. nedenfor, belyser ulike utviklingstrekk i Den norske kirke. Det er overveiende stabilitet i slike nøkkeltall fra år til år, noe som viser at Den norske kirke fortsatt har stor oppslutning, og at det i landets menigheter pågår et kontinuerlig og omfattende arbeid som mange er engasjert i. Skal Den norske kirke bevares som folkekirke, slik at kirkens mange medlemmer også i framtiden kjenner tilhørighet til den, er det en vedvarende utfordring å utvikle kirkens arbeidsmåter og uttrykksformer slik at kirken oppleves nærværende og relevant. I denne sammenheng må reform av kirkens trosopplæring regnes som det viktigste folkekirkelige prosjektet for å sikre kirkens framtid som folkekirke for nye generasjoner.

Gudstjenestelivet er det sentrale i menighetenes virksomhet. I 2010 ble det avholdt i alt 65 000 gudstjenester i Den norske kirke, som til sammen samlet vel 6 millioner deltakere. Dette tallet holder seg nokså stabilt, men det er over tid registrert en viss nedgang i antallet avholdte gudstjenester og i gudstjenestedeltakelsen totalt. Mens det i 2010 i gjennomsnitt var 98 mennesker til stede på gudstjenestene på søn- og helligdager, var det tilsvarende tallet 102 for ti år siden. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) utarbeidet i 2010 en tilstandsrapport for Den norske kirke, som særlig analyserte statistikk for blant annet gudstjenestedeltakelse. Ifølge KIFO er det en tendens at antallet personer som ofte går til gudstjeneste (minst en gang per måned) blir færre, men uten at det totale gudstjenestebesøket er redusert tilsvarende. Analysen tyder altså på at mens antallet hyppige gudstjenestedeltakere synker, øker antallet personer som går til gudstjeneste av og til, eller en sjelden gang.

KIFO har levert en tilsvarende tilstandsrapport for 2011, som særlig presenterer nye data om befolkningens og kirkemedlemmenes oppfatninger omkring betydningen av de kirkelige ritualene knyttet til store overganger i livet. KIFO viser til at oppslutningen om dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd holder seg godt. Dette gjelder særlig for konfirmasjon og gravferd. Nær 42 000 ungdommer ble konfirmert i Den norske kirke i 2010. Dette var et noe høyere antall enn året før og tilsvarte en andel på 65 pst. av årskullet. Når tallet sees i forhold til antallet som ble døpt 14 år tidligere, holder konfirmasjonsandelen seg stabil på godt over 80 pst. av de døpte. Det fødes hvert år ca. 61 000 barn. I 2010 ble 41 000 barn døpt i Den norske kirke, hvilket tilsvarte en andel på 67 pst. av alle fødte. I 2010 ble det gjennomført 38 200 kirkelige gravferder, som var samme antallet som året før. Andelen kirkelige gravferder var på vel 92 pst. Antallet par som ble viet i Den norske kirke, sank fra 10 000 i 2009 til 9 500 i 2010.

Utviklingen når det gjelder oppslutningen om de kirkelige handlingene, følger for en stor del medlemsutviklingen. Til tross for at medlemstallet i kirken de senere årene har ligget relativt stabilt på ca. 3,8 millioner, har medlemsprosenten av totalbefolkningen vært synkende år for år. Fra 1990 og fram til i dag har andelen av befolkningen som er medlem eller tilhørende Den norske kirke sunket fra ca. 90 pst. til 78 pst. Nedgangen i medlemsprosenten er først og fremst et resultat av at Norge er blitt et mer flerreligiøst og flerkulturelt samfunn, dvs. at det nå er flere innbyggere som har en annen religiøs tilhørighet eller som står uten tilknytning til et tros- eller livssynssamfunn. I 2010 valgte 6 500 personer å melde seg ut av kirken, mens 1 100 meldte seg inn i Den norske kirke.

Ved siden av gudstjenesteliv og kirkelige handlinger skjer det en omfattende virksomhet i regi av menighetene i Den norske kirke. Virksomheten omfatter en lang rekke aktivitets- og opplæringstilbud for barn og unge, diakonale tiltak, samtale- og undervisningsgrupper for voksne, korvirksomhet, konserter og andre kulturarrangementer. Aktivitetsnivået kan blant annet illustreres ved at flere enn 19 000 deltok på baby- eller småbarnssang i menighetene i 2010. Innenfor det diakonale arbeidet har kirken de senere år hatt en betydelig økning i antall sorggrupper, og det ble for 2010 rapportert om 716 ulike sorggrupper i menighetene. Det ble videre avholdt vel 24 000 andakter på ulike institusjoner og aldershjem. Gjennom året ble det arrangert 11 500 konserter og andre kulturarrangementer, som totalt samlet 1,3 millioner besøkende. Oppslutningen om konserter og kulturarrangementer i kirkene har vært i sterk vekst de siste årene, noe som understreker kirkens rolle som kulturformidler. Kirkerådet angir at mer enn 100 000 frivillige er engasjert i menighetenes virksomhet. Kirken er en vesentlig bidragsyter til den frivillige innsatsen i samfunnet.

Kirkeøkonomien

Av de offentlige bevilgningene til Den norske kirke kommer nær 2/3 fra kommunale overføringer. Kommunene har det økonomiske ansvaret for drift og vedlikehold av kirker, kirkegårder og andre lokalkirkelige utgifter. Staten finansierer prestetjenesten. I tillegg bidrar staten til å finansiere kirkens trosopplæring og kateket- og diakonstillinger i menighetene.

I 2010 ble det over kommunebudsjettene bevilget nær 2,4 mrd. kroner til kirken lokalt. I tillegg kommer overføringer på 529 mill. kroner til investeringer. Over statsbudsjettet ble det til driften av Den norske kirke utgiftsført 1,5 mrd. kroner i 2010, hvorav utgiftene til prestetjenesten var på 895 mill. kroner. De samlede offentlige utgiftene til Den norske kirke var etter dette på 3,9 mrd. kroner i 2010.

Det er de kirkelige fellesrådene i den enkelte kommune som forvalter de kommunale overføringene og som drifter kirkebyggene og kirkegårdene. Fellesrådenes økonomiske situasjon utrykker langt på vei den økonomiske situasjonen for Den norske kirke. I tabellen nedenfor er utviklingen i fellesrådenes økonomi fra 2008 til 2010 framstilt på bakgrunn av fellesrådenes regnskapstall som er innrapportert til Statistisk sentralbyrå.

Tabell 5.6 De kirkelige fellesrådenes inntekter og utgifter 2008–2010 (i mill. kroner)

2008

2009

2010

Endr. i pst. 09/10

Inntekter

Driftsinntekter

3 285

3 550

3 699

4,2

Investeringsinntekter

586

752

623

-17,2

Utgifter

Driftsutgifter

3 175

3 381

3 558

5,2

Investeringsutgifter

778

970

902

-7,0

Netto driftsresultat 1

119

155

124

Overføringer fra kommune og stat til drift

Kommunale overføringer 2

2 171

2 295

2 372

3,4

Statlige overføringer

265

312

331

6,1

1 Netto driftsresultat framkommer som differansen mellom driftsinntekter og -utgifter samt finansinntekter og -utgifter. I 2010 var det et negativt netto finansresultat på 17 mill. kroner.

2 Verdien av finansielle overføringer fra kommunene, kommunal tjenesteyting og nettoutgifter for kirkegårdsdrift ført i kommuneregnskapet inngår i totalbeløpet.

Som det går fram av tabellen, økte fellesrådenes driftsinntekter fra 3,3 mrd. kroner i 2008 til 3,7 mrd. kroner i 2010. Fellesrådenes driftsutgifter økte noe mindre i samme periode.

Karakteristisk for utviklingen de senere årene har vært en betydelig økning i fellesrådenes investeringsinntekter og -utgifter. De relativt høye investeringsutgiftene i 2009 er i vesentlig grad videreført i 2010, noe som i første rekke skyldes fortsatt økt istandsetting av kirkebygg, jf. nærmere omtale under kap. 1590, post 72. Investeringsutgifter knyttet til oppgradering og utvidelse av kirkegårdsanlegg/gravlunder økte fra 177 mill. kroner i 2008 til 214 mill. kroner i 2009 og til 217 mill. kroner i 2010.

Netto driftsresultat, som viser driftsoverskudd etter at renter og avdrag er betalt, var lavere i 2010 enn i 2009. Resultatet var 124 mill. kroner i 2010, mot 155 mill. kroner i 2009. 104 mill. kroner av netto driftsresultat ble i 2010 overført til investeringsregnskapet for å dekke investeringsutgifter. Tilsvarende tall var 105 mill. kroner i 2009 og 87 mill. kroner i 2008.

Overføringene fra kommunene er den viktigste finansieringskilden for fellesrådene. Veksten i de kommunale overføringene i 2010 til dekning av fellesrådenes driftsutgifter var på 3,4 pst. Lønns- og prisveksten i kommunesektoren fra 2009 til 2010 er beregnet til det samme, dvs. 3,4 pst * . Fra 2008 til 2009 økte de kommunale overføringene til fellesrådene med 5,7 pst. Lønns- og prisutviklingen for kommunesektoren var da lavere (3,9 pst.). Fordelt på kommunestørrelse viser regnskapstallene at inntektsøkningen de to siste årene fordeler seg noe ulikt mellom fellesrådene i små og større kommuner. Til fellesråd i kommuner med færre enn 5 000 innbyggere (230 fellesråd) økte de kommunale overføringene med 12,2 pst. fra 2008 til 2010. De kommunale overføringene til fellesrådene i kommuner med innbyggertall 5 000-10 000 (88 fellesråd) økte med 9,4 pst. Til fellesråd i kommuner med flere enn 10 000 innbyggere (108 fellesråd), var økningen disse årene på 8,3 pst. Lønns- og prisveksten for kommunesektoren 2008–2010 er beregnet til 7,4 pst. De samlede kommunale overføringene til fellesrådene i 2008–2010 økte til sammenlikning med 9,3 pst. For fellesrådene under ett har de kommunale overføringene fra 2008 til 2010 dermed økt mer enn lønns- og prisveksten i kommunesektoren. Samtidig vil det være variasjoner fellesrådene imellom.

De statlige overføringene til fellesrådene økte med 19 mill. kroner fra 2009 til 2010, dvs. med 6,1 pst. Samlet sett utgjorde de statlige og kommunale overføringene 73,1 pst. av fellesrådenes driftsinntekter i 2010, mot 73,4 pst. i 2009.

Av den registerbaserte personellstatistikken for kirken som Statistisk sentralbyrå utarbeider, framgår at antallet årsverk under de kirkelige fellesrådene hadde en økning fra 4 165 i 2009 til 4 180 i 2010.

Mål og strategier

Oppfølging av kirkeforliket

På bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke , jf. Innst.S. nr. 287 (2007–2008), er det lagt fram forslag til endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen, jf. Dokument nr. 12:10 (2007–2008) og omtale ovenfor.

Forslagene til endringer i Grunnloven som følger av kirkeforliket, hviler på at det skal gjennomføres en demokratireform i kirken, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Gjennomføringen av demokratireformen er nært knyttet til de kirkelige valgene. Kirkevalgene i 2009 og 2011 er gjennomført med bakgrunn i kirkeforliket og forutsetningene som demokratireformen trekker opp. Den faglige sluttevalueringen av demokratireformen er forutsatt ferdigstilt rundt årsskiftet 2011/2012.

Dersom Stortinget vedtar endringer i Grunnloven i tråd med kirkeforliket og grunnlovsforslagene som er fremmet i Dokument nr. 12:10 (2007–2008), er det behov for visse endringer i lovgivning og annet regelverk. De foreliggende forslagene til endringer i Grunnloven vil tre i kraft straks dersom de blir vedtatt. Dette innebærer at regelverk som skal ivareta konsekvensene av grunnlovsendringene, må tre i kraft på tilnærmet samme tidspunkt. Foruten en gjennomgang av demokratireformen, tar departementet sikte på å legge fram forslag til nødvendige lovendringer våren 2012.

Ved de seneste endringene i gravferdsloven, jf. Innst. 393 L (2010–2011) og Prop. 81 L (2010–2011), er det i tråd med kirkeforliket gjort tilpasninger for bedre å ivareta minoritetene. Samtidig ble det gjort enkelte endringer i kirkeloven. Spørsmålet om å nedsette et offentlig utvalg for å utrede behovet for endringer i systemet for avgifter og brukerbetaling ved gravferd er til vurdering.

Departementet mener framdriften i oppfølgingen av kirkeforliket er som forutsatt.

Den norske kirkes selvforståelse som trossamfunn og folkekirke har vært bærende elementer i kirkepolitikken i nyere tid. Kontinuiteten i politikken er understreket i kirkeforliket og i forslaget til ny pgf. 16 i Grunnloven, hvor det heter: « Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten .» Dette innebærer blant annet at Den norske kirke skal videreføres som en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke, med dåpen som eneste medlemskriterium, og med rom for ulike grader av engasjement og ulike teologiske retninger.

Kirkemøtets mål og strategier

Det følger blant annet av Den norske kirkes egenart som trossamfunn, at kirkelige styringsorganer på selvstendig grunnlag må fastsette mål og strategier for kirkens virksomhet. Statens ansvar er i første rekke knyttet til de rettslige, organisatoriske og økonomiske rammebetingelsene for kirken. Tilsvarende vil det være kirkens organer, ikke minst Kirkemøtet/Kirkerådet, som må utarbeide overordede mål for kirkens virksomhet og menighetenes arbeid og utvikle egnede metoder for vurdering av resultater og utviklingstrekk, jf. omtalen av mål under kap. 1590.

Kirkemøtet vedtok i 2008 et samlende visjonsdokument for Den norske kirke, under overskriften: «I Kristus, nær livet – en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.» Samtidig pekte Kirkemøtet ut følgende satsingsområder for Den norske kirke i perioden 2009–2014:

  • diakoni

  • kirkemusikk og kultur

  • barn og unge

  • gudstjenesteliv

  • samisk kirkeliv

De fem satsingsområdene er fulgt opp gjennom egne planverk som Kirkemøtet har vedtatt. Disse planverkene vil være retningsgivende for arbeidet i menighetene. Kirkemøtets planer er gjennomgående utarbeidet på en måte som gir rom for lokale tilpasninger.

Kirkens lokale forankring har ikke minst hatt betydning i Kirkemøtets arbeid med Reform av kirkens gudstjenesteliv som har pågått over flere år. Hensikten med reformen er blant annet å åpne for større grad av fleksibilitet og mer involvering fra flere deltakere i menighetenes gudstjenestefeiring. Kirkemøtet 2011 gjorde vedtak om ny ordning for hovedgudstjenesten, ny dåpsliturgi og ny tekstbok. De nye ordningene vil gjelde fra 1. søndag i advent i 2011, og vil gradvis bli innført i menighetene.

Trosopplæringsreformen er en annen stor reform som Kirkemøtet har behandlet i senere år. Kirkemøtet vedtok i 2009 Plan for trosopplæring i Den norske kirke . Det er et overordnet perspektiv for planen at det skal utvikles et systematisk og sammenhengende trosopplæringstilbud for alle døpte i alderen 0-18 år. Reformen er nærmere omtalt under kap. 1590.

Diakoni er kirkens omsorgstjeneste og tilhører menighetenes kjernevirksomhet. Kirkemøtet vedtok i 2007 Plan for diakoni i Den norske kirke . I planverket er fire viktige uttrykksformer for diakoni trukket fram; nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Ut fra grunnelementene i planen er det meningen at det skal utarbeides lokale planer hvor menighetene tar utgangspunkt i lokale utfordringer og ressurser. Den langsiktige Bærekraftreformen 2007–2017 , som Kirkemøtet behandlet i 2007, er ment å være en konkretisering av diakoniplanen og en styrking av Den norske kirkes engasjement for miljø, klima, forbruk og rettferd.

Ved behandlingen av den kirkelige kulturmeldingen Kunsten å være kirke i 2005, understreket Kirkemøtet behovet for et sterkere samarbeid mellom kirken og kulturlivet for øvrig. Som en oppfølging av denne meldingen er det nå tilsatt kulturrådgivere i alle bispedømmer og i Kirkerådet. Kulturrådgiverne skal være med å legge til rette for økt kirkelig kulturvirksomhet i samspill med ulike aktører fra det allmenne kulturlivet. I Plan for kirkemusikk fra 2008 har Kirkemøtet lagt vekt på at mangfoldet i de kirkemusikalske tradisjonene skal formidles i et samspill mellom profesjonelle og amatører.

Plan for samisk kirkeliv ble vedtatt av Kirkemøtet 2011. Planen skal bidra til en systematisk ivaretakelse og inkludering av samisk kirkeliv i Den norske kirke. I arbeidet med planen er det lagt særlig vekt på strategier og tiltak som kan styrke bruken av samiske språk i Den norske kirke. Samisk kirkeråd har i tilknytning til planarbeidet utarbeidet og vedtatt en egen plan for trosopplæring blant samiske barn og unge. Økumenikk og religionsdialog er en sentral del av kirkens arbeid. Mellomkirkelig råd, som er et organ under Kirkemøtet, har til oppgave å samordne og fremme kontakten mellom Den norske kirke og andre kirker, organisasjoner og livssynssamfunn. Målet for dette arbeidet er å styrke kristen enhet, misjon, sosial rettferdighet og interreligiøs dialog i Norge og internasjonalt.

Organisasjonsutvikling og forvaltning

Utover det reform- og fornyelsesarbeidet som er beskrevet ovenfor, pågår det i kirken et utviklingsarbeid innrettet mot kirkens organisering og forvaltning. Dels er dette arbeidet initiert av de endringer i kirkeordningen som kirkeforliket peker fram mot, dels er det begrunnet i behovet for å utvikle tjenlige organisasjonsformer for kirkens lokale forvaltning og virksomhet. Den norske kirke kjennetegnes ved sin inndeling i mange og ofte små menigheter (1 280 sokn) med nær økonomisk tilknytning til kommunene. Det er et økende behov for å samordne oppgaver av blant annet forvaltningsmessig karakter på tvers av menighets- og kommunegrensene.

I Kirkerådet er det igangsatt et arbeid med å utrede forslag til en ny helhetlig kirkeordning. Det er tatt sikte på at et forslag til ny ordning skal legges fram til behandling i kirkelige organer i løpet av 2012–2013.

Over lengre tid har det pågått et forsøks- og utviklingsarbeid for å utprøve ulike samarbeidsformer på tvers av sokne- og kommuneinndelingen. Også bruk av ny teknologi og IKT-tjenester kan lette samarbeid og samordning på tvers av organisatoriske enheter og forvaltningsnivåer. Kirkerådet vedtok i 2009 en IKT-strategi for Den norske kirke med formål å komme i møte dette behovet. Sammen med den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA arbeider Kirkerådet med å følge opp strategien, forbedre elektroniske løsninger og utvikle fellesløsninger på området. Spørsmål som gjelder organisering, styring og finansiering står sentralt i arbeidet. Sentrale mål er at kirkens medlemmer skal bli bedre betjent gjennom IKT, blant annet gjennom økt satsing på nett-tjenester. I 2011 har departementet gitt støtte til et prosjekt for elektronisk registrering av kirkebokopplysninger i tilknytning til kirkens medlemsregister.

Drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder er en vesentlig del av kirkeforvaltningen. I tillegg til at kirkene er i bruk som menighetskirker, er de blant våre fremste kulturminner. Arbeidet med å sikre og vedlikeholde kirkebyggene har hatt høy prioritet de siste årene. Det vises til nærmere omtale under kap. 1590, post 72.

De organisatoriske rammene for prestetjenesten har vært under vesentlig endring i senere år. Formålet med de tiltak og endringer som er gjennomført, har vært å bedre rammevilkårene for tjenesten, til beste for menighetene og den enkelte prest. Gjennom prostereformen er det lagt til rette for bedre ledelse og mer samarbeid mellom prestene i et prosti. Nye ordninger, blant annet for beredskap, har gitt prestene mer forutsigbar fritid. En viktig utfordring for prestetjenesten i tiden framover, er den generelt vanskelige rekrutteringssituasjonen, jf. omtale under kap. 1591.