11 Særavgifter

11.1 Innledning

Særavgifter omfatter flere kategorier avgifter. Særavgiftene kan ha ulike formål. I tillegg til å skaffe inntekter til staten kan de også være virkemidler for å sikre at samfunnets kostnader ved bruk av for eksempel helse- og miljøskadelige produkter er inkludert i prisene på slike produkter. Inntektene fra særavgifter går til statskassen uten noen form for øremerking. De fleste særavgifter på varer beregnes i utgangspunktet kun i ett ledd, i motsetning til merverdiavgiften som beregnes i alle ledd i omsetningskjeden.

Særavgiftene vedtas av Stortinget i plenum i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a for ett år av gangen. Vurderingen av avgiftssatsene inngår i den årlige budsjettbehandlingen. Av stortingsvedtakene om særavgiftene framgår også bestemmelser om fritak mv. Bestemmelser om oppkreving, kontroll mv. er gitt i egne forskrifter med hjemmel i særlover, blant annet lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter.

11.2 Avgift på alkohol (kap. 5526 post 70)

Alkoholavgiftenes formål er å skaffe staten inntekter og å begrense alkoholforbruk som bidrar til helsemessige og sosiale problemer. Mye tyder på at pris, sammen med tilgjengelighet, har stor betydning for alkoholforbruket. Dette må imidlertid veies opp mot at høye avgifter på alkohol kan føre til økt grensehandel, hjemmeproduksjon og smugling. Dette svekker kontrollen med forbruket og innebærer tap av avgiftsinntekter.

Avgiften på alkoholholdige drikkevarer er inndelt i tre grupper. Den første omfatter brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 volumprosent alkohol, den andre annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 volumprosent alkohol, mens gruppe tre omfatter annen alkoholholdig drikk til og med 4,7 volumprosent alkohol. Avgiftsgruppene omtales som henholdsvis brennevin, vin og øl.

Avgiftene på brennevin og vin avhenger lineært av alkoholinnholdet. Svakvin, sterkvin og øl over 4,7 volumprosent (sterkøl) avgiftslegges likt når de har samme alkoholstyrke, mens brennevin avgiftslegges høyere per volumprosent og liter enn de øvrige alkoholholdige drikkevarene.

Regjeringen foreslår at avgiftene på alkoholholdige drikkevarer prisjusteres fra 2012 til 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgift på brennevin og vin mv.

Figur 11.1 viser utviklingen i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin fra 1995 til 2012. Etter mindre økninger i begynnelsen av perioden, har avgiftene gått reelt ned eller vært stabile i tidsrommet fra 1998 til 2010. Alkoholavgiftene ble økt med 5 pst. reelt i 2011.

Figur 11.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995–2012. 2012-kroner per volumprosent og liter

Figur 11.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995–2012. 2012-kroner per volumprosent og liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 11.2 viser omfanget av den registrerte omsetningen av brennevin og vin innenlands, dvs. salg gjennom Vinmonopolet og serveringssteder. I tillegg foregår det uregistrert forbruk i form av avgiftsfritt salg (tax-free), grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Omfanget av dette er usikkert. Det framgår av figuren at salget av brennevin har økt gjennom det meste av 2000-tallet. I 2011 lå salget om lag 13 pst. høyere enn i 1991. Salget av svakvin er mer enn doblet i perioden. Figur 11.2 viser også at den registrerte omsetningen av brennevin og vin målt i ren alkohol, har økt i overkant av 70 pst. siden 1991.

Figur 11.2 Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1991–2011. Mill. liter

Figur 11.2 Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1991–2011. Mill. liter

Kilde: Vinmonopolet.

Avgift på øl mv.

Sterkøl (øl med alkoholstyrke over 4,7 volumprosent) blir avgiftslagt på samme måte som vin, jf. omtalen ovenfor. Alkoholfritt øl (øl med alkoholinnhold t.o.m. 0,7 volumprosent) blir avgiftslagt etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer, som omfatter drikkevarer tilsatt sukker eller søtstoff. I all hovedsak produseres imidlertid alkoholfritt øl uten tilsatt sukker eller søtstoffer, og er derfor ikke avgiftspliktig (se pkt 11.17).

Figur 11.3 viser utviklingen i avgiftssatsene på øl fra 1990 til 2012. Det reelle avgiftsnivået har vært omtrent uendret i perioden 2002–2010. I 2011 ble avgiftene på øl økt med 5 pst. reelt.

Figur 11.3 Utvikling i reelt avgiftsnivå på øl i perioden 1990–2012. 2012-kroner per liter

Figur 11.3 Utvikling i reelt avgiftsnivå på øl i perioden 1990–2012. 2012-kroner per liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 11.4 viser utviklingen i omsetning av øl i perioden 1990 til 2011. Av figuren går det fram at omsetningen av lettøl har sunket gjennom perioden. Omsetning av alkoholfritt øl økte første halvdel av 2000-tallet, men har hatt en tilbakegang de senere årene. Det selges langt mer pils enn lettøl, alkoholfritt øl og sterkøl. Til tross for en nedgang i ølsalget de siste par årene, var omsetningen av pils omtrent 15 pst. høyere i 2011 enn i 1990.

Figur 11.4 Registrert omsetning av øl i perioden 1990–2011. Mill. liter

Figur 11.4 Registrert omsetning av øl i perioden 1990–2011. Mill. liter

Kilde: Bryggeri- og drikkevareforeningen.

11.3 Avgift på tobakkvarer mv. (kap. 5531 post 70)

Tobakkavgiftene har til formål å skaffe staten inntekter og å begrense forbruket av tobakk som bidrar til helsemessige problemer. Høye avgifter kan imidlertid føre til smugling av tobakk og økt grensehandel.

Avgiften på tobakkvarer mv. er en kvantumsavgift som er delt inn i seks avgiftsgrupper: sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser. Tabell 1.8 viser avgiftssatsene for tobakkvarer i 2012.

Figur 11.5 viser utviklingen i de reelle avgiftssatsene på tobakkvarer fra 1990 til 2012. I løpet av perioden har det reelle avgiftsnivået økt betydelig for alle tobakkproduktene. I perioden fra 2005 til 2009 ble avgiftene på sigaretter, sigarer og røyketobakk kun prisjustert. I 2010 og 2011 ble disse avgiftene økt reelt med 5 pst. årlig. For snus og skrå ble avgiften økt utover prisjustering hvert år i perioden 2008 til 2011.

Figur 11.5 Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1990–2012. 2012-kroner per 100 gram/stk.

Figur 11.5 Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1990–2012. 2012-kroner per 100 gram/stk.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 11.6 viser utviklingen i registrert salg av tobakkvarer fra 1990 til 2011. Figuren viser en nedgang i omsetningen av tobakkvarer over perioden. Det går også fram av figuren at det har vært en langt større reduksjon i salg av røyketobakk enn i salg av sigaretter. Omsetningen av snus har steget og særlig kraftig etter 2000.

I tillegg til den registrerte omsetningen foregår det uregistrert omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg (tax-free) og smugling. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) indikerer at det uregistrerte forbruket av sigaretter og røyketobakk står for i størrelsesorden 35 pst. av totalforbruket.

Figur 11.6 Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1990–2011. 1000 kg

Figur 11.6 Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1990–2011. 1000 kg

Kilde: Tobakkindustriens felleskontor.

Regjeringen foreslår å prisjustere avgiftene på tobakkvarer for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.4 Avgift på motorvogner mv. (kap. 5536)

11.4.1 Innledning

Bilavgiftene består av ikke-bruksavhengige og bruksavhengige avgifter. Avgiftene på motorvogner mv. (kap. 5536) er ikke-bruksavhengige og er hovedsakelig fiskalt begrunnet. Disse omfatter engangsavgift, årsavgift, vektårsavgift og omregistreringsavgift. De bruksavhengige avgiftene omfatter veibruksavgiften på bensin og autodiesel (kap. 5538 post 70 og 71), se punkt 11.6.

Fjorårets budsjett inneholdt en gjennomgang av avgiftene på både kjøretøy og drivstoff. Da ble det varslet at Regjeringen går inn for å legge om til en mer generell veibruksavgift på drivstoff. Innen 2020 skal alle drivstoff ilegges veibruksavgifter etter energiinnholdet i drivstoffet. Veibruksavgiften skal dekke eksterne kostnader og ivareta hensynet til statens inntekter. I 2015 skal unntakene fra veibruksavgiften evalueres. Det ble også varslet at Regjeringen ikke har planer om å endre veibruksavgiftene for alternative drivstoff før evalueringen i 2015.

I budsjettet for 2012 ble bilavgiftene samlet sett redusert. I tillegg ble engangsavgiften justert slik at den la ytterligere vekt på bilens miljøegenskaper. I tråd med endringene de siste årene ble det lagt mer vekt på CO 2 -utslipp. Dessuten ble det innført en NO X -komponent i avgiften for også å ta hensyn til lokal forurensning. På den andre side ble det lagt mindre vekt på bilens motoreffekt. Samlet sett ble engangsavgiften holdt på om lag uendret nivå. For de fleste biltyper ga dette samlet bare mindre endringer i engangsavgiften. Den sterke vektleggingen av miljø gir likevel et økonomisk motiv til å kjøpe biler med gode miljøegenskaper. En slik avgiftspolitikk bidrar også til å gjøre det mer økonomisk interessant å tilby biltyper med lave utslipp i Norge. I tillegg til endringene i engangsavgiften ble omregistreringsavgiften redusert med om lag 185 mill. kroner i 2012. Vrakpanten ble dessuten økt med 500 kroner.

Siden forrige budsjett har Regjeringen lagt fram en klimamelding hvor det settes som ambisiøst mål at gjennomsnittlig CO 2 -utslipp fra nye personbiler skal reduseres til 85 g/km innen 2020. Videre har Stortinget i klimaforliket blitt enige om at bilavgiftene skal legge ytterligere vekt på klimaegenskaper og lokal forurensning.

Regjeringen foreslår å redusere bilavgiftene også i 2013. Det foreslås å redusere omregistreringsavgiften med om lag 400 mill. kroner. Satsene reduseres særlig for typiske næringskjøretøy. Regjeringen foreslår dessuten å fortsette endringen av engangsavgiften i miljøvennlig retning. Det foreslås å legge ytterligere vekt på CO 2 - og NO X -utslipp og mindre vekt på motoreffekt. Dreiningen skjer igjen innenfor en provenynøytral ramme. I tillegg foreslås vrakpanten økt med 500 kroner også i år. Det innføres dessuten en ny klasse i miljødelen av vektårsavgiften, for å ta hensyn til kjøretøy som oppfyller EURO VI.

11.4.2 Engangsavgift (kap. 5536 post 71)

Engangsavgiftens hovedformål er å skaffe staten inntekter. Avgiften skal også ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg er det lagt noe vekt på fordelingshensyn og at kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå.

Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler unntatt større lastebiler og busser med lengde over 6 meter og med mer enn 17 seteplasser. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i ni avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag.

For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) beregnes engangsavgiften som hovedregel på grunnlag av kjøretøyenes CO 2 -utslipp, NO X -utslipp, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i gruppe a som ikke omfattes av plikten til å dokumentere drivstofforbruk eller CO 2 -utslipp, beregnes avgiften på grunnlag av slagvolum som alternativ til CO 2 -utslipp. Slagvolumkomponenten har forskjellige satser avhengig av om kjøretøyet er bensindrevet eller ikke.

For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften i hovedsak som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. I avgiftsgruppe e (beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler) benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. I avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften ut fra kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. Kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler) ilegges kun en stykkavgift.

Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene. Avgiftssatsene er gjengitt i tabell 1.8 og framgår av avgiftsvedtaket § 2.

Utvikling i registrerte kjøretøy

Figur 11.7 viser at antallet førstegangsregistrerte personbiler i perioden 1993–2011 har variert betydelig over tid. Det lå relativt stabilt rundt 120 000 biler på begynnelsen av 2000-tallet. Deretter steg antallet i årene 2004–2006 og opp til over 162 000 personbiler i 2007. I 2008 falt antallet førstegangsregistrerte personbiler til 138 000 og videre ned til 124 000 i 2009. Det har så tatt seg kraftig opp igjen i 2010 og 2011. I 2011 ble det førstegangsregistrert 166 000 personbiler. 2012 ser ut til å bli et år med enda høyere registrering av personbiler.

Figur 11.7 Antall førstegangsregistrerte personbiler. 1993–2011. Antall i 1 000

Figur 11.7 Antall førstegangsregistrerte personbiler. 1993–2011. Antall i 1 000

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Figur 11.8 viser hvor stor andel av nye førstegangsregistrerte personbiler som er dieselbiler. I 2000 var andelen under 10 pst. I 2006 var andelen økt til nesten 50 pst., og i 2007 var nesten 75 pst. av nye personbiler som ble solgt i Norge, dieselbiler. Økningen i salget av dieselbiler fra 2006 til 2007 må blant annet ses i sammenheng med omleggingen av engangsavgiften fra 1. januar 2007. Andelen var imidlertid sterkt stigende før omleggingen. Det er flere europeiske land som har en omtrent like høy andel nye dieselbiler som Norge. Dieselandelen i Norge har holdt seg mellom 70 og 75 pst. i perioden 2008 til 2011. I 2011 var andelen på 76 pst. For de åtte første månedene av 2012 er imidlertid andelen redusert til 68 pst.

Figur 11.8 Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift. 1993–2011. Prosent

Figur 11.8 Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift. 1993–2011. Prosent

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Figur 11.9 viser at antallet nye førstegangsregistrerte varebiler økte fra i overkant av 21 000 i 2002, til over 45 000 i 2007. Etter 2007 har antallet falt kraftig, og i 2009 var antallet nye førstegangsregistrerte varebiler nesten tilbake på 2003-nivået. I 2010 og 2011 har antallet førstegangsregistrerte varebiler igjen økt, til omtrent 35 000 i 2011. For de åtte første månedene av 2012 er imidlertid antallet redusert med 6 pst. sammenlignet med samme periode i fjor.

Figuren viser også utviklingen i antall nye førstegangsregistrerte minibusser, som det er svært få av de senere årene.

Figur 11.9 Antall førstegangsregistrerte nye varebiler og minibusser. 1993–2011. Antall i 1 000

Figur 11.9 Antall førstegangsregistrerte nye varebiler og minibusser. 1993–2011. Antall i 1 000

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Figur 11.10 viser at beholdningen av personbiler har vokst relativt jevnt siden 1993. Nedgangen i 1996 skyldes at mange eldre biler ble vraket som følge av ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant dette året. Denne ordningen hadde trolig ikke noen varig virkning på beholdningen av biler.

Figur 11.10 Beholdning av personbiler.  1993–2011. Antall i 1 000

Figur 11.10 Beholdning av personbiler. 1993–2011. Antall i 1 000

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

Tidligere endringer i engangsavgiften

Med virkning fra 1. januar 2007 ble engangsavgiften lagt om ved at CO 2 -utslipp som hovedregel erstattet slagvolum som et av beregningsgrunnlagene. Fra 1. januar 2009 ble det innført et fradrag i engangsavgiften for kjøretøy med CO 2 -utslipp under 120 g/km. Det ble også innført en ekstra høy sats for kjøretøy med utslipp over 250 g/km. I tillegg ble de øvrige satsene i CO 2 -komponenten økt. Fra 1. januar 2010 ble den økonomiske motivasjonen til å velge biler med lave CO 2 -utslipp styrket ved at fradraget ble økt med 100 kroner per g/km reelt og alle de andre satsene i CO 2 -komponenten ble økt med 190 kroner per g/km reelt. Fra 1. januar 2011 fikk CO 2 -komponenten økt vekt ved at alle innslagspunktene ble nedjustert med 5 g/km og det ble innført et ekstra høyt fradrag for biler med utslipp under 50 g/km. De laveste satsene i effektkomponenten har blitt redusert for ikke å øke statens inntekter som følge av endringene.

Fra 1. januar 2012 ble også innslagspunktene i CO 2 -komponenten nedjustert med 5 g/km, med unntak av det laveste trinnet som ble holdt uendret på 50 g/km. Fradraget for biler med CO 2 -utslipp under 110 g/km ble økt med 120 kroner per g/km utover normal prisjustering, mens fradraget for biler med utslipp under 50 g/km ble økt med 100 kroner per g/km utover normal prisjustering. Det ble innført en NO X -komponent for også å ta hensyn til lokal forurensning i avgiften. Satsen ble satt til 22 kroner per mg/km, som tilsvarer et anslag over miljø- og helsekostnadene ved NO X -utslipp over bilens forventede levetid. Satsene i effektkomponenten ble redusert for ikke å øke statens inntekter som følge av endringene. Dette reduserte også den økonomiske motivasjonen til ulovlige endringer i bilens effekt etter registrering.

Gjennomsnittlig CO 2 -utslipp fra nye personbiler er redusert betydelig de siste årene, fra 177 g/km i 2006 til 134 g/km i 2011, se figur 11.11. I de første åtte månedene av 2012 er gjennomsnittet redusert til 131 g/km. Dette er en nedgang på 26 pst. siden 2006. Avgiftsendringene som er gjennomført etter 2006 har bidratt til vesentlig lavere CO 2 -utslipp fra nye personbiler. Reduksjonen i utslippene skyldes også at det produseres flere biler med lavere CO 2 -utslipp. Denne utviklingen må imidlertid ses i sammenheng med at flere land har iverksatt tiltak som gjør det økonomisk interessant for bilprodusentene å utvikle biler med lave utslipp. For eksempel stiller EU krav til bilprodusentene om gjennomsnittlige CO 2 -utslipp fra nye personbiler på 130 g/km innen 2015.

I utgangspunktet er CO 2 -avgiftene på drivstoff et presist virkemiddel for å redusere CO 2 -utslippene fra bilparken. Regjeringen mener at hensynet til lave klimagassutslipp fra bilparken likevel kan begrunne CO 2 -komponenten i engangsavgiften. Det er for eksempel grunn til å tro at forbrukerne ikke fullt ut tar hensyn til framtidige drivstoffkostnader når de anskaffer seg bil. CO 2 -komponenten kan korrigere slik atferd.

Figur 11.11 Utvikling i årlig gjennomsnittlig CO2-utslipp fra nye personbiler fra 2001 til perioden januar til august 2012. Gram per km

Figur 11.11 Utvikling i årlig gjennomsnittlig CO 2 -utslipp fra nye personbiler fra 2001 til perioden januar til august 2012. Gram per km

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken.

CO 2 -komponenten har styrket insentivene til å kjøpe biler med lave CO 2 -utslipp betydelig. Figur 11.12 viser satsene i CO 2 -komponenten for 2012 og forslag til satser i 2013, målt i 2013-kroner. For utslipp over 110 g/km ilegges en avgift per gram over 110 g/km. Avgiftssatsen øker ved høye CO 2 -utslipp. For utslipp under 110 g/km gis det fradrag i engangsavgiften per gram CO 2 bilen har under 110 g/km. Fradraget er høyest for den delen som ligger under 50 g/km.

Figur 11.12 Satser for CO2-utslipp i engangsavgiften. 2013-kroner per gram CO2 per km

Figur 11.12 Satser for CO 2 -utslipp i engangsavgiften. 2013-kroner per gram CO 2 per km

Kilde: Finansdepartementet.

Endringer i engangsavgiften i 2013

Lavere CO 2 -utslipp fra nye personbiler bidrar til å redusere klimagassutslippene etter hvert som bilparken byttes ut. For å styrke motivasjonen til å velge biler med lave CO 2 -utslipp foreslår Regjeringen å nedjustere innslagspunktene i CO 2 -komponenten på 130 g/km og høyere med 5 g/km fra 1. januar 2013. Innslagspunktene i slagvolumkomponenten, som benyttes når CO 2 -utslipp ikke er oppgitt, nedjusteres tilsvarende. Nedjusteringen av innslagspunktene i CO 2 -komponenten innebærer isolert sett størst avgiftsøkning for biler med høye CO 2 -utslipp. Avgiftsøkningen kan bli opptil drøyt 10 000 kroner for biler med utslipp over 240 g/km. Biler med utslipp under 125 g/km får isolert sett ikke økt avgift.

For ytterligere å motivere til valg av biler med svært lave CO 2 -utslipp foreslår Regjeringen å øke fradragene for biler med utslipp under 110 g/km. Fradraget for biler med utslipp under 110 g/km økes med 50 kroner per g/km utover prisjustering, til 814 kroner per g/km, for den delen av utslippet som ligger over 50 g/km. I tillegg økes fradraget for biler med utslipp under 50 g/km med 100 kroner per g/km utover prisjustering, til 966 kroner per g/km. Det vil være bilene med lavest CO 2 -utslipp som får de største avgiftslettelsene som følge av de økte fradragene. Isolert sett vil eksempelvis en bil med CO 2 -utslipp på 40 g/km få en reell avgiftslettelse på 4 000 kroner.

Satsen i NO X -komponenten, som ble innført i 2012, ble satt til 22 kroner per mg/km. Det var basert på et anslag over miljø- og helsekostnadene ved NO X -utslipp. Undersøkelser viser at de faktiske utslippene av NO X er høyere enn de verdiene som oppgis i typegodkjenningen. Høyere utslipp skyldes mer realistisk kjøremønster og kjøreforhold enn typegodkjenningen. De faktiske utslippene av NO X kan dermed bli betydelig høyere enn utslippskravene (EURO-kravene).

Regjeringen foreslår at NO X -komponenten økes fra 22 til 35 kroner per mg/km fra 1. januar 2013. Dette tilsvarer en økning av avgiften fra 85 til 135 kroner per kg NO X for en ny bil. Det er da tatt utgangspunkt i en kjørelengde på 260 000 km i løpet av bilens levetid. Denne økningen vil isolert sett innebære om lag 400 kroner i økt avgift for en gjennomsnittlig bensinbil og om lag 2 000 kroner i økt avgift for en gjennomsnittlig dieselbil.

Regjeringen foreslår å fortsette reduksjonen av satsene i effektkomponenten for 2013. Reduksjonen vil gjøre det mindre lønnsomt å gjennomføre ulovlige effektøkninger. Dette skjer ved at bilens motoreffekt manipuleres etter registrering (trimming) uten at dette meldes inn til avgiftsmyndighetene. Kjøretøyet oppnår dermed en høyere effekt enn det som lå til grunn for avgiftsberegningen. Slike ulovlige endringer kan medføre betydelige avgiftsunndragelser, samtidig som det er svært vanskelig å oppdage. Tidligere undersøkelser har vist at det gjennomføres et betydelig antall effektøkninger årlig, og at inntektsbortfallet i engangsavgiften er betydelig.

Regjeringen foreslår å redusere alle satsene i effektkomponenten med om lag 13 pst. reelt. Dette kompenserer for endringene i CO 2 - og NO X -komponenten, slik at endringene i engangsavgiften skjer innenfor en provenynøytral ramme på kort sikt.

Endringene i engangsavgiften bidrar til at det legges ytterligere vekt på CO 2 - og NO X -utslipp ved valg av bil. Særlig vil motivasjonen til å velge biler med lave CO 2 -utslipp styrkes. Biler med lave utslipp av NO X vil komme bedre ut enn tilsvarende biler med høye NO X -utslipp. De fleste biler med lav effekt, med unntak av biler med svært lave CO 2 -utslipp, vil få en avgiftsskjerpelse. Samlet sett vil biler med høyest effekt få de største lettelsene i engangsavgiften. Disse betaler imidlertid i utgangspunktet en svært høy avgift. Samlet vil forslagene bare gi mindre endringer i engangsavgiften for de fleste biler.

Vrakpantavgift

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av kjøretøy. Ordningen ble innført i 1978 og omfatter i dag blant annet personbiler og campingbiler, snøscootere og minibusser. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn biler til vraking.

Vrakpantavgiften inngår i engangsavgiften, jf. avgiftsvedtaket § 2. Vrakpantavgiften ble økt med 400 kroner fra 1. januar 2012, fra 1 300 til 1 700 kroner. Dette ble gjort for å finansiere økningen av vrakpanten fra 1 500 til 2 000 kroner, som utbetales ved levering av kjøretøy til godkjente oppsamlingsplasser. Økningen tilsvarte generell prisvekst siden forrige økning.

Regjeringen foreslår å øke vrakpanten med ytterligere 500 kroner, til 2 500 kroner, fra 1. januar 2013. Dette vil øke motivasjonen til å levere inn utrangerte kjøretøy til godkjente oppsamlingsplasser. Økte utbetalinger i vrakpant foreslås dekket inn ved å øke vrakpantavgiften med 300 kroner, til 2 000 kroner per kjøretøy for 2013. Det er ikke en formell øremerking av denne avgiften til utbetaling av vrakpant. Avgiften er likevel ment å omtrent dekke utbetalingene. Økningen i vrakpantavgiften underbygger dermed prinsippet om at dette er en panteordning. Vrakpantordningen er beskrevet i Prop. 1 S (2012–2013) Miljøverndepartementet.

11.4.3 Årsavgift (kap. 5536 post 72)

Årsavgiften er en fiskal avgift som pålegges ulike typer kjøretøy med tillatt totalvekt under 7 500 kg. Avgiften er delt inn i fire avgiftsgrupper med ulike satser, avhengig av type kjøretøy. Inndelingen er gitt i gjeldende avgiftsvedtak § 1 og er som følger (gjeldende satser i parentes):

  1. Personbiler, varebiler, campingbiler, minibusser, kombinerte biler, lastebiler, trekkbiler med tillatt totalvekt fra og med 3 500 kg og årsprøvekjennemerker for kjøretøy (3 360 kroner for dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter per år i 2012. 2 885 kroner for de øvrige kjøretøyene i denne klassen, samt årsprøvekjennemerker for kjøretøy).

  2. Campingtilhengere med egenvekt over 350 kg (1 080 kroner per år i 2012).

  3. Motorsykler (1 765 kroner per år i 2012).

  4. Traktorer, mopeder, veterankjøretøy mv. (405 kroner per år i 2012).

Med virkning fra 1. januar 2008 ble årsavgiften miljødifferensiert, ved at dieselbiler uten fabrikkmontert partikkelfilter fikk 430 kroner høyere årsavgift enn andre kjøretøy i avgiftgruppe 1. Differensieringen ble i første rekke innført for å redusere utslipp av partikler.

Campingtilhengere som er utstyrt med kjennemerker med lysegule tegn på sort bunn (anleggskjennemerker), omfattes ikke av årsavgiften. Dette følger motsetningsvis av at Stortingets vedtak om årsavgift § 1 bokstav f nr. 4, som gjelder kjøretøy utstyrt med anleggskjennemerker, bare gjelder motorvogner. Kjøretøy uten framdriftsmotor regnes ikke som motorvogner, og campingtilhengere med anleggskjennemerker faller derfor utenfor avgiftplikten. Bestemmelsen er lite tilgjengelig, og det foreslås derfor å ta inn en presisering i vedtaket § 2 bokstav e, der det framgår at campingtilhengere som er registrert på kjennemerker med lysegule tegn på sort bunn, er unntatt for avgiftsplikt.

Det foreslås at satsene prisjusteres for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.4.4 Vektårsavgift (kap. 5536 post 73)

Vektårsavgiften består av en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift. Avgiften gjaldt tidligere alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 12 tonn og over, men fra 1. januar 2006 ble avgiften utvidet til å gjelde alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 7 500 kg og over.

Vektgradert årsavgift

Den vektgraderte årsavgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler. Denne graderingen er utformet slik at det tas hensyn til veislitasje.

Miljødifferensiert årsavgift

Den miljødifferensierte årsavgiften graderes ut fra vekt og utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering som stiller krav til maksimalt utslipp av blant annet nitrogendioksider og partikler.

EURO-kravene har blitt faset inn over tid, med stadig strengere utslippskrav. De strengeste kravene følger i dag av EURO V, som gjelder for alle kjøretøy som er typegodkjent etter 1. september 2009. Fra 1. september 2014 vil alle kjøretøy som typegodkjennes måtte oppfylle EURO VI. Toll- og avgiftsdirektoratet har opplyst at det nå har begynt å komme tunge kjøretøy på markedet som oppfyller EURO VI. Etter gjeldende regelverk stopper graderingen av miljøkomponenten ved EURO V. Avgiftsvedtaket må derfor justeres for å ta hensyn til kjøretøy som oppfyller EURO VI. Dette gjøres ved å innføre en ny avgiftsklasse for kjøretøy som oppfyller EURO VI eller strengere. Satsene settes til mellom 84 og 252 kroner, se forslag til avgiftsvedtak § 1. Dette utgjør 25 pst. av avgiften for EURO V, og avspeiler skjerpelsen i utslippskravene. Endringen antas å ikke ha merkbare provenyvirkninger i 2013.

For øvrig foreslås det at satsene prisjusteres for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.4.5 Omregistreringsavgift (kap. 5536 post 75)

Det skal ikke betales merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy som tidligere har vært registrert her i landet (brukte kjøretøy). Det skal imidlertid betales en særavgift ved omregistrering av slike kjøretøy. Kjøretøyene som omfattes av avgiftsplikten, er delt i fire grupper:

  1. Mopeder, motorsykler mv.

  2. Personbiler og busser

  3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler mv.

  4. Biltilhengere, semitrailere mv.

Avgiften er gradert etter vekt og alder.

Omregistreringsavgiften har flere uheldige virkninger. For typiske næringskjøretøy gir de høye avgiftssatsene blant annet insentiver til omsetning utenfor Norge. Avgiften gir også importerte bruktbiler en konkurransefordel sammenlignet med tilsvarende bruktbil som omregistreres innenlands. Det har tidligere blitt vurdert å erstatte omregistreringsavgiften med merverdiavgift på avansen ved bruktbilomsetning, men det ble ikke vurdert som hensiktsmessig å gå videre med en slik omlegging, se omtale i St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

I 2012-budsjettet ble avgiftssatsene for tilhengere mv. (gruppe 4) redusert med 44 pst. reelt, mens avgiftssatsene for lastebiler, varebiler mv. (gruppe 3) ble redusert med 17 pst. reelt. De andre avgiftssatsene ble redusert reelt med 5 pst. Samlet sett ble det anslått at dette ga et provenytap på om lag 185 mill. kroner bokført og påløpt i 2012.

Regjeringen foreslår nå å redusere avgiftssatsene ytterligere. Avgiftssatsene for typiske næringskjøretøy (gruppe 3 og 4) foreslås redusert i gjennomsnitt med 40 pst. reelt. For de andre kjøretøyene (gruppe 1 og 2) foreslås det at satsene reduseres i gjennomsnitt med 12 pst. reelt. Enkelte forholdsvis høye satser reduseres mer enn gjennomsnittet, mens enkelte relativt lave satser reduseres mindre enn gjennomsnittet. Samlet sett er dette anslått å gi et provenytap på om lag 400 mill. kroner påløpt og bokført i 2013. Se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Endring av fritaket ved heving av kjøp

Stortingsvedtaket § 2 bokstav j, jf. forskrift 2. juli 1986 nr. 2 om omregistreringsavgift § 6 nr. 8, gir fritak ved tilbakeregistreringen av et førstegangsregistrert kjøretøy på ny eier, dersom kjøretøyet er tatt tilbake av selger som følge av heving etter kjøpslovens bestemmelser. Dette omfatter også forbrukerkjøpslovens bestemmelser. Som nevnt over skal det ikke betales merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy som er omfattet av Stortingets vedtak om omregistreringsavgift. Denne ordningen forutsetter at det enten skal betales omregistreringsavgift eller merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy i Norge.

I dag er det et misforhold mellom hvilke kjøpsrettslige beføyelser som gir grunnlag for fritak for merverdiavgift og omregistreringsavgift. I merverdiavgiftsregelverket legges det til grunn at dersom selger tar tilbake et kontraktstridig kjøretøy, gir dette grunnlag for å tilbakeføre tidligere innberettet utgående merverdiavgift. Dette er ikke avgrenset mot heving. I dagens omregistreringsavgiftsregelverk er det derimot avgrenset uttrykkelig til heving etter kjøpslovens bestemmelser. Dette medfører at det i visse situasjoner kan bli avkrevd både merverdiavgift og omregistreringsavgift.

Heving etter kjøpslovens eller forbrukerkjøpslovens bestemmelser innebærer i prinsippet at rettighetene og pliktene ved overdragelsen skal tilbakeføres og stille partene som om overdragelsen ikke hadde funnet sted. Ved omlevering gjennomføres transaksjonen. Dette innebærer at omlevering ikke kan likestilles med heving. Ved omlevering vil kjøretøyet tas tilbake av selger for så å bli erstattet med et tilsvarende kjøretøy. De praktiske forhold ved at selger tar tilbake kjøretøyet både ved kjøpsheving og omlevering er derfor like. Det legges dermed til grunn at også omlevering medfører at det opprinnelige kjøretøyet skal anses som nytt i merverdiavgiftsmessig sammenheng. Videresalget vil i begge tilfellene være omfattet av plikten til å betale merverdiavgift.

For å sikre at videresalget holdes utenfor omregistreringsavgiftens virkeområde og dermed blir å regne som et nybilsalg, må forskriften endres slik at videresalg som er belastet med merverdiavgift, gis fritak for omregistreringsavgift. Dette gjøres for å sikre at det ikke skjer en dobbelt avgiftslegging. En endring av fritaket i forskriften § 6 nr. 8 til å omfatte både kjøpsheving og omlevering gjør det også nødvendig å endre avgiftsvedtaket. Forslaget har vært på høring. Det vises til forslag til avgiftsvedtak § 2 bokstav j.

11.5 Avgift på båtmotorer (kap. 5537 post 71)

Avgiften på båtmotorer ble innført i 1978. Avgiften skal skaffe staten inntekter og bidra til å redusere støy og stor fart ved at den skal vri etterspørselen over til mindre motorer.

Avgiftsplikten omfatter båtmotorer (framdriftsmotorer) med minst ni hestekrefter, herunder motorer som er innmontert i båt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak for avgiften blant annet for motorer som leveres til bruk i fartøy registrert i fiskebåtregisteret, fartøy registrert i skipsregisteret (med unntak av fritidsbåter) samt forsvarets marinefartøy.

Avgiften er i 2012 på 155,50 kroner per hk. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.6 Veibruksavgift på drivstoff (kap. 5538 post 70 og 71)

Veitrafikken påfører samfunnet kostnader i form av ulykker, kø, støy, veislitasje og helse- og miljøskadelige utslipp. I tillegg til å skaffe staten inntekter har veibruksavgiftene til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene som kjøring på vei medfører. Dette er i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale, og reduserer omfanget av de uønskede effektene som bruk av kjøretøy medfører. Utslipp av CO 2 prises særskilt gjennom CO 2 -avgiften.

Generell veibruksavgift

I dag er bensin, mineraloljebasert diesel, biodiesel og delvis etanol ilagt veibruksavgifter. Tabell 11.1 viser dagens veibruksavgifter på drivstoff, energiinnhold og avgiftssats per energienhet. Det framgår av tabellen at avgiftsnivået målt i kroner per energienhet varierer betydelig mellom ulike drivstoff. For eksempel har mineraloljebasert diesel en betydelig lavere avgift enn bensin per energienhet.

Tabell 11.1 Veibruksavgifter på drivstoff. 2012

Drivstoff

Avgiftssats 2012 Kr per liter

Energiinnhold MJ per liter

Avgiftssats, kr per energienhet MJ

Bensin

4,69

32,5

0,14

Mineraloljebasert diesel

3,68

36,2

0,10

Biodiesel

1,84

33

0,06

Etanol 1

0/ 4,69

21

0/0,22

1 Etanol i blandinger der bensin utgjør hovedbestanddelen ilegges veibruksavgift på bensin. Annen etanol avgiftslegges ikke.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, EUs direktiv 2009/28/EF (fornybardirektivet), vedlegg 3 og Finansdepartementet.

Dagens veibruksavgifter omfatter ikke alle typer drivstoff. I dag er fossil gass (LPG og naturgass), biogass, høyinnblandet etanol, hydrogen, hytan og elektrisitet som benyttes i el- og hybridbiler ikke omfattet av veibruksavgiftene. Omsetningen av slike alternative drivstoff er foreløpig begrenset.

Inntektene fra veibruksavgifter vil kunne bli redusert over tid som følge av en overgang til drivstoff med lavere eller ingen avgift. Dagens avgifter på drivstoff gir staten inntekter på i underkant av 20 mrd. kroner årlig. Gradvis lavere avgiftsnivå kan bidra til økt bilbruk. Unntak og reduserte satser kan gi utilsiktede vridninger og i verste fall medføre at aktører investerer i kjøretøy og infrastruktur som utelukkende er lønnsomt på grunn av avgiftsfritak. For at veibruksavgiften skal dekke eksterne kostnader og ivareta hensynet til statens inntekter, må veibruksavgiftene over tid gjøres mer generelle og utvides til å omfatte alle drivstoff.

I statsbudsjettet for 2012 varslet Regjeringen derfor en omlegging til en mer generell veibruksavgift. Innen 2020 skal alle drivstoff ilegges veibruksavgifter etter energiinnholdet i drivstoffet. Veibruksavgiften skal dekke eksterne kostnader og ivareta hensynet til statens inntekter. I 2015 skal unntakene fra veibruksavgiften evalueres. I evalueringen skal det legges vekt på statens inntekter, klima- og miljøhensyn og næringslivet i distriktene. Regjeringen har ikke planer om å endre veibruksavgiftene for alternative drivstoff før evalueringen i 2015. Hensikten med å varsle dette var at Regjeringen ønsket å bidra til større forutsigbarhet om framtidige avgifter.

Omleggingen som her skisseres, vil være i tråd med mange av hovedprinsippene som Europakommisjonen har gått inn for i forslag til revidert energiskattedirektiv. Det gjelder både harmonisering av avgiftssatsene etter energiinnhold og krav om innfasingen av veibruksavgifter for enkelte alternative drivstoff innen et gitt sluttår.

Veibruksavgift på bensin

Avgiften på bensin ble innført i 1933. Avgiftsplikten omfatter bensin og blandinger med bensin der bensin er hovedbestanddelen. Dette gjelder også etanol som blandes inn i bensinprodukter, så lenge bensin utgjør hovedbestanddelen. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det vises til kapittel 21 der spørsmålet om klargjøring av avgiftsplikten på mineralolje og bensin er omtalt.

Det gis avgiftsfritak for blant annet bensin som anvendes i fly, til tekniske og medisinske formål, i tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområdene utenfor norsk territorialgrense samt i båter og snøscootere i veiløse strøk.

Avgiftssatsene i 2012 er 4,69 kroner per liter for svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 4,73 kroner per liter for lavsvovlet bensin (under 50 ppm svovel) og annen bensin.

Figur 11.13 viser utviklingen i omsetningen av bensin og autodiesel fra 1998 til 2011. Omsetningen av bensin var om lag uendret fram til 2004, men har falt hvert år siden 2001. Omsetningen av bensin er nå om lag 35 pst. lavere enn for 10 år siden. Denne utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bensin- til dieseldrevne personbiler, jf. omtale under punkt 11.4.2 og figur 11.8.

Figur 11.13 Omsetning av bensin og autodiesel (inkl. biodiesel) i perioden 1998–2011. Mill. liter

Figur 11.13 Omsetning av bensin og autodiesel (inkl. biodiesel) i perioden 1998–2011. Mill. liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt og Finansdepartementet.

Figur 11.14 viser utviklingen i gjennomsnittlig reell pris og avgifter på bensin og autodiesel (veibruksavgifter og CO 2 -avgifter) i perioden fra 1997 til første halvår 2012 målt i faste 2011-kroner. Realprisen på bensin økte i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til det tidligere nivået. Fra 2004 steg bensinprisen fram mot pristoppen i juli 2008. Høsten 2008 kom det et kraftig prisfall, men siden den gang har prisene igjen økt. I juli 2012 var realprisen nesten oppe i samme nivå som i juli 2008. Fra 2001 var avgiftene på bensin reelt uendret fram til veibruksavgiften på bensin ble økt med 5 øre per liter fra 1. juli 2008. Etter dette er avgiftene på bensin reelt uendret.

Figur 11.14 Gjennomsnittlig utsalgspris og avgiftssatser på bensin og autodiesel i perioden januar 1997–juli 2012. 2011-kroner per liter

Figur 11.14 Gjennomsnittlig utsalgspris og avgiftssatser på bensin og autodiesel i perioden januar 1997–juli 2012. 2011-kroner per liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Veibruksavgift på autodiesel

Avgiften på autodiesel og vektårsavgiften avløste kilometeravgiften i 1993. Avgiftsplikten omfatter i dag mineralolje- og biobasert autodiesel til framdrift av motorvogn. Som mineralolje til framdrift av motorvogn anses all mineralolje som ikke er merket på det tidspunktet avgiftsplikten oppstår. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Merket olje kan benyttes i enkelte motorvogner, herunder traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper. Slik olje er ikke ilagt veibruksavgift på autodiesel, men ilegges grunnavgift på mineralolje. Biodiesel som benyttes til andre formål enn drivstoff, er heller ikke omfattet av veibruksavgift på autodiesel. Det vises til kapittel 21 der spørsmålet om klargjøring av avgiftsplikten på mineralolje og bensin er omtalt.

I 2012 er veibruksavgiften på autodiesel 3,68 kroner per liter for svovelfri mineralolje (under 10 ppm svovel), 3,73 kroner per liter for annen mineralolje og 1,84 kroner per liter biodiesel.

Avgiftsgrunnlaget for autodiesel ble utvidet til å omfatte biodiesel fra 2010. Biodiesel ilegges halv sats sammenlignet med mineraloljebasert autodiesel. Innføringen av avgiften ble blant annet begrunnet med at også biodiesel medfører eksterne kostnader, og at den samlede omsetningen av biodrivstoff blir regulert av omsetningspåbudet. Omsetningspåbudet for biodrivstoff ble økt fra 2,5 til 3,5 volumprosent fra 1. april 2010. Ifølge Norsk Petroleumsinstitutt utgjorde andelen biodrivstoff om lag 3,8 pst. i 2011.

Figur 11.13 viser en sterk vekst i omsetningen av autodiesel. Den er nesten fordoblet det siste tiåret. Utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bensin- til dieseldrevne personbiler, jf. omtale under punkt 11.4.2 og figur 11.8.

Figur 11.14 viser at realprisen på autodiesel økte i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til det tidligere nivået. Fra 2004 steg prisene fram til pristoppen i juli 2008. Høsten 2008 kom det et kraftig prisfall, men siden den gang har prisene igjen økt. I juli 2012 var imidlertid utsalgsprisen for autodiesel reelt sett 4 pst. lavere enn i juli 2011. Fra 2001 var avgiftene på autodiesel reelt uendret fram til veibruksavgiften på autodiesel ble økt med 20 øre per liter fra 1. januar 2008 og med ytterligere 10 øre per liter fra 1. juli 2008. Fra 1. januar 2010 ble fritaket for andel biodiesel i mineraloljen avviklet, og det ble innført halv avgiftssats for biodiesel. De siste årene har det blitt blandet inn mer biodiesel i ordinær autodiesel. Dette har redusert nivået for avgiftene på autodiesel tilsvarende innblandingsgraden. Innføringen av halv veibruksavgift på biodiesel i 2010 har til dels motvirket denne avgiftsreduksjonen.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.7 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541 post 70)

En avgift på elektrisk kraft ble innført i 1951. I dag betales avgiften for kraft som leveres i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Avgiften er i hovedsak fiskalt begrunnet, men skal også bidra til å begrense forbruket av elektrisk kraft. Den generelle avgiftssatsen i 2012 er 11,39 øre per kWh.

Kraftintensive industriprosesser er i hovedsak fritatt for avgift på elektrisk kraft. Fritaket gjelder bruk av kraft til kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser. Det innebærer at det meste av elektrisitetsforbruket i metallindustrien, sementindustrien og deler av kjemisk råvareindustri ikke ilegges avgift. I tillegg gis det fritak for elektrisk kraft som leveres til blant annet veksthusnæringen, tog, T-bane og trikk. Husholdninger og offentlig forvaltning i tiltakssonen (Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Nord-Troms) har også fritak for avgift på elektrisk kraft.

Øvrig industri, bergverk og fjernvarmeproduksjon ilegges avgift med redusert sats på 0,45 øre per kWh for selve produksjonsprosessen. Etter vedtak i EFTAs overvåkningsorgan (ESA) kan den reduserte satsen ikke settes lavere enn 0,5 euro per MWh (om lag 0,37 øre per kWh med dagens valutakurs) fastsatt i nasjonal valuta per første virkedag i oktober året før budsjettåret. Dette samsvarer med minstesatsene i EUs energiskattedirektiv (2003/96/EF). ESAs godkjennelse gjelder fram til 30. juni 2014.

I utgangspunktet omfattes produksjonsprosesser i treforedlingsindustrien av den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh. ESAs retningslinjer for statsstøtte åpner imidlertid for fullt avgiftsfritak for energiintensive bedrifter dersom disse gjennomfører miljøtiltak som tilsvarer effekten av avgiftssatsen. I regi av Olje- og energidepartementet er det utarbeidet et program for energieffektivisering der energiintensive treforedlingsbedrifter kan søke om å delta. Programmet er godkjent av ESA fram til 30. juni 2014, jf. ESAs vedtak 22. juni 2005 (151/05/COL). Norges vassdrags- og energidirektorat behandler søknadene. De bedriftene som godkjennes får fritak for avgift på produksjonsprosesser under forutsetning av at de etablerer system for energiledelse og gjennomfører tiltak for effektivisering av elektrisitetsbruken. Ordningen omfatter det meste av elektrisitetsforbruket i treforedlingsindustrien.

Næringsvirksomhet i tiltakssonen er også ilagt den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh. Heller ikke for disse bedriftene kan satsen settes lavere enn minstesatsene i energiskattedirektivet, jf. ESAs vedtak 10. oktober 2007 (447/07/COL). Den reduserte satsen oppfyller vilkårene i forskrift 14. november 2008 nr. 1213 om unntak fra notifikasjonsplikt for offentlig støtte, og kan dermed forlenges.

Det foreslås å prisjustere den generelle satsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Forbruk og priser

Figur 11.15 viser totalt nettoforbruk av elektrisk kraft i perioden 1991 til 2011. Forbruk som er fritatt for avgift eller betaler den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh, dvs. til sammen om lag 45 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft, er inkludert i figuren. I løpet av denne perioden har kraftforbruket økt med om lag 15 pst. Elektrisitetsforbruket var rekordhøyt i 2010, noe som i stor grad skyldtes en kald vinter. Deretter har forbruket kommet tilbake på en svak, langsiktig vekstbane.

Figur 11.15 Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1991–2011. TWh. Tallet for 2011 er foreløpig

Figur 11.15 Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1991–2011. TWh. Tallet for 2011 er foreløpig

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 11.16 viser utviklingen i pris på elektrisitet levert til husholdninger, inklusiv nettleie og avgifter, og utviklingen i den generelle avgiftssatsen på elektrisk kraft. Etter 2002 har kraftprisene til husholdningene variert betydelig, med høye priser i årene 2003, 2006 og i 2010. De høye strømprisene i 2010, som ble videreført inn i 2011, var forårsaket av kalde vintermåneder i kombinasjon med lav magasinfylling. Deretter har prisene falt kraftig. Gjennomsnittlig pris til husholdningene inklusiv nettleie og avgifter første halvår 2012 var om lag en firedel lavere enn første halvår 2011.

Figur 11.16 Pris (inklusiv nettleie, merverdiavgift og avgift) på elektrisk kraft for husholdninger og forbruksavgift på elektrisk kraft i perioden 1994–2012. For 2012 pris første halvår. 2012-øre per kWh

Figur 11.16 Pris (inklusiv nettleie, merverdiavgift og avgift) på elektrisk kraft for husholdninger og forbruksavgift på elektrisk kraft i perioden 1994–2012. For 2012 pris første halvår. 2012-øre per kWh

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

11.8 Grunnavgift på mineralolje mv. (kap. 5542 post 70)

Grunnavgiften på mineralolje mv. (tidligere grunnavgift på fyringsolje mv.) ble innført for å forhindre en miljømessig uheldig overgang fra elektrisitet til mineralolje da el-avgiften ble økt i 2000. I 2008 ble avgiften økt til samme nivå som el-avgiften regnet per enhet energi. I tillegg til el-avgiften betaler husholdninger og deler av næringslivet et påslag på nettariffen på 1 øre per kWh. I 2011 ble grunnavgiften på mineralolje økt tilsvarende påslaget på nettariffen. Den generelle avgiftssatsen i 2012 er 0,999 kroner per liter.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Det vises til kapittel 21 der spørsmålet om klargjøring av avgiftsplikten på mineralolje og bensin er omtalt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Mineralolje som leveres til treforedlingsindustrien og produsenter av fargestoffer og pigmenter, er i 2012 ilagt en lav sats på 0,126 kroner per liter mineralolje. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har akseptert den reduserte satsen for treforedlingsindustrien, forutsatt at den ikke settes lavere enn 15 euro per 1000 kg mineralolje (dvs. om lag 0,12 kroner per liter). Dette samsvarer med minstesatsen i EUs direktiv 2003/96/EF (energiskattedirektivet). ESAs godkjennelse gjelder til 31. desember 2017.

Unntatt fra avgiftsplikten er flyparafin samt olje som ilegges veibruksavgift på autodiesel. Det gis avgiftsfritak blant annet for mineralolje til bruk i skip i utenriks fart, gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart, fiske og fangst i nære og fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsflåten samt silde- og fiskemelindustrien.

Det foreslås at den generelle avgiftssatsen prisjusteres for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.9 Miljøavgifter på mineralske produkter mv.

11.9.1 Avgift på smøreolje mv. (kap. 5542 post 71)

Avgiften på smøreolje ble innført i 1988. Avgiften skal bidra til å redusere uheldig disponering og forbrenning av spillolje (olje som ikke kan benyttes til sitt opprinnelige formål) og dermed redusere skader på helse og miljø.

Avgiftsplikten omfatter motor- og girsmøreoljer, industrielle smøreoljer, hydrauliske oljer, mineraloljebaserte smøreoljer samt tilsvarende produkter av annen opprinnelse. Avgiftssatsen i 2012 er 1,86 kroner per liter.

Det gis avgiftsfritak blant annet for smøreolje som anvendes i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsflåten og i fly.

Miljøverndepartementet innførte i 1994 en ordning med refusjon av smøreoljeavgift for spillolje som leveres til godkjent innsamler. Refusjonsordningen administreres av Klima- og forurensningsdirektoratet og er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2012–2013) Miljøverndepartementet. Det vises til kapittel 21 der spørsmålet om klargjøring av avgiftsplikten på mineralolje og bensin er omtalt.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.9.2 CO 2 -avgift (kap. 5508 post 70 og kap. 5543 post 70)

CO 2 -avgiften på mineralske produkter og CO 2 -avgiften på utslipp fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen ble innført i 1991. Avgiftenes formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagassen CO 2 .

CO 2 -avgiften på mineralske produkter omfatter mineralolje, bensin og gass.

CO 2 -avgiften på mineralske produkter er hjemlet i Stortingets vedtak om CO 2 -avgift på mineralske produkter, mens CO 2 -avgiften på sokkelen er hjemlet i Stortingets vedtak om CO 2 -avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Avgiftene oppkreves etter henholdsvis lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO 2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.

Tabell 11.2 viser forslag til CO 2 -avgiftssatser for 2013. Her framkommer også avgiftssatsene målt i kroner per tonn CO 2 . De ulike elementene i CO 2 -avgiftene er omtalt nærmere nedenfor.

Tabell 11.2 Forslag til CO 2 -avgiftssatser for 2013

Kr per l /Sm 3 /kg

Kr per tonn CO 2

Bensin

0,91

393

Mineralolje

– høy sats jetparafin

0,71

278

– lettolje

0,61

229

– tungolje

0,61

195

– redusert sats jetparafin

0,43

169

– redusert sats lettolje

0,31

116

– redusert sats tungolje

0,31

99

– redusert sats fiske og fangst i nære farvann

0,13

49

Innenlandsk bruk av gass

– naturgass

0,46

231

– LPG

0,68

227

– redusert sats naturgass

0,05

25

Kontinentalsokkelen

– lettolje

0,96

361

– tungolje

0,96

306

– naturgass

0,96

410

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

CO 2 -avgift på mineralolje

Som mineralolje anses blant annet parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje.

Den generelle avgiftssatsen i 2012 er 0,60 kroner per liter. For mineralolje til bruk i innenriks, ikke-kvotepliktig luftfart er avgiftssatsen 0,70 kroner per liter, mens avgiftssatsen for mineralolje til bruk i treforedlingsindustrien, silde- og fiskemelindustrien er 0,31 kroner per liter.

Den reduserte satsen for treforedlingsindustrien har i praksis liten betydning fordi treforedlingsindustrien er omfattet av fritaket for produkter som leveres til bruk som gir kvotepliktig utslipp etter klimakvoteloven. Silde- og fiskemelindustrien omfattes ikke av EØS-avtalen.

Avgiftsfritaket for kvotepliktige utslipp er godkjent av ESA under forutsetning av at virksomhetene ilegges en avgift på minimum 15 euro per 1000 kg mineralolje (dvs. om lag 0,12 kroner per liter). Vilkåret er oppfylt ved at virksomhetene ilegges grunnavgift på mineralolje, jf. punkt 11.8.

Det gis avgiftsfritak blant annet for mineralolje som brukes i skip og fly i utenriks fart.

I dag er om lag 70 pst. av Norges samlede utslipp av klimagasser under Kyotoprotokollen ilagt avgifter eller omfattes av EUs kvotesystem. Fra 2013 vil også størstedelen av prosessindustriens utslipp omfattes av kvotesystemet. Dermed vil over 80 pst. av klimagassutslippene stå overfor en karbonpris, og det vil i hovedsak være utslippene fra landbruk som ikke gjør det.

Klimagassutslippene fra fiske og fangst utgjør i underkant av 3 pst. av de nasjonale utslippene. I dag er det gitt fritak for CO 2 -avgift ved bruk av mineralolje i fiske og fangst i nære farvann. Fritaket gjennomføres ved refusjon. For at også fiske og fangst skal stå overfor en karbonpris foreslås det at refusjonene reduseres tilsvarende en avgift på om lag 50 kroner per tonn CO 2 i 2013. Dette anslås å gi en provenyøkning på om lag 30 mill. kroner påløpt og bokført i 2013. Reduksjonen gjennomføres ved å oppheve dagens fritak i avgiftsvedtaket § 3 første ledd bokstav d og å innføre en sats på 0,13 kroner per liter for mineralolje til bruk i fiske og fangst i nære farvann, jf. forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav a nytt fjerde strekpunkt.

CO 2 -utslipp fra luftfartssektoren ble inkludert i det europeiske kvotesystemet fra 2012, jf. direktiv 2008/101/EF (luftfartskvotedirektivet) som endrer direktiv 2003/87/EF (kvotedirektivet). Kvoteplikten gjelder for CO 2 -utslipp fra flyginger til og fra EU, inkludert innenriks flyginger og flyginger til og fra land utenfor EU. Direktivet er en del av EØS-avtalen, og utslipp fra norsk luftfart omfattes dermed av kvoteplikten.

Da kvoteplikten ble innført i 2012, ble CO 2 -avgiften på mineralolje for kvotepliktig luftfart redusert tilsvarende forventet kvotepris. Den reduserte satsen i 2012 for flyginger som omfattes av kvoteplikten er 0,42 kroner per liter. Størstedelen av luftfarten omfattes av kvotesystemet og får dermed den reduserte satsen.

Redusert sats for kvotepliktig luftfart anses forenlig med statsstøtteregelverket og ble meldt til ESA etter forordning 800/2008/EF (gruppeunntaksforordningen). Etter statsstøtteregelverket kan den reduserte satsen ikke omfatte ikke-kommersielle privatflyginger, og disse må derfor ilegges samme sats som ikke-kvotepliktig luftfart.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav a. Den reduserte satsen for mineralolje til bruk i treforedlings-, sildemel- og fiskemelindustrien foreslås ikke endret.

CO 2 -avgift på bensin

Avgiftsplikten omfatter bensin og blandinger dersom bensin er hovedbestanddel og blandingen kan benyttes som motordrivstoff. Avgiftssatsen i 2012 er 0,89 kroner per liter.

Det gis avgiftsfritak blant annet for bensin som brukes i fly i utenriks fart, bensin som er gjenvunnet i VRU-anlegg (Vapour Recovery Unit) og for andel bioetanol i bensin.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav b.

CO 2 -avgift på naturgass og LPG

CO 2 -avgiften på naturgass og LPG ble innført 1. september 2010. Avgiftssatsen i 2012 er 0,45 kroner per Sm 3 naturgass og 0,67 kroner per kg LPG. Dette tilsvarer en avgift på om lag 226 kroner per tonn CO 2 for naturgass og om lag 223 kroner per tonn CO 2 for LPG. Målt i kroner per tonn CO 2 er avgiften dermed om lag på samme nivå som den generelle CO 2 -avgiften på mineralolje.

Gass til bruk i produksjonsprosesser i industri og bergverk og bruk som gir kvotepliktige utslipp etter klimakvoteloven, ilegges enten redusert sats (naturgass) eller nullsats (LPG). Den reduserte satsen i 2012 er 0,05 kroner per Sm 3 naturgass. Dette tilsvarer en avgift på 25 kroner per tonn CO 2 . Det gis avgiftsfritak blant annet for gass til kjemisk reduksjon eller elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser, veksthusnæringen, fiske og fangst i fjerne og nære farvann, skip i utenriks sjøfart og gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart og offshorefartøy.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav c og d. De reduserte satsene for naturgass til bruk i produksjonsprosesser i industri og bergverk og annen bruk som gir kvotepliktige utslipp, foreslås ikke endret.

CO 2 -avgift i petroleumsvirksomheten

Avgiftssatsene i 2012 er 49 øre per Sm 3 gass og 49 øre per liter olje eller kondensat. For naturgass tilsvarer dette om lag 210 kroner per tonn CO 2. CO 2 -utslipp fra petroleumsvirksomheten er i tillegg omfattet av kvotesystemet.

Av Klimameldingen, Meld. St. 21 (2011 – 2012), framgår det at Regjeringen ville øke CO 2 -avgiften med 200 kroner per tonn CO 2 for petroleumsvirksomheten. Basert på markedsprisene på kvoter, gir dette etter Regjeringens oppfatning en rimelig samlet karbonpris i petroleumssektoren. Kvoteprisen har siden mars i år ligget i overkant av 50 kroner per tonn CO 2 , slik at samlet karbonpris vil bli om lag 460 kroner per tonn CO 2 . Det ble samtidig uttalt at dersom kvoteprisen øker over tid, kan det gi grunnlag for å redusere CO 2 -avgiften slik at samlet karbonpris forblir på om lag samme nivå.

For 2013 foreslås det derfor å øke CO 2 -avgiften med 47 øre til 96 øre per Sm 3 gass og 96 øre per liter olje eller kondensat, se forslag til avgiftsvedtak bokstav a og b. For naturgass vil da avgiften tilsvare om lag 410 kroner per tonn CO 2. Kvotekostnaden kommer i tillegg. Netto provenyøkning av avgiftsøkningen vil være om lag 370 mill. kroner påløpt og 180 mill. kroner bokført i 2013. Det økte provenyet vil bli overført til Statens pensjonsfond utland og vil derfor ikke øke handlingsrommet i budsjettet for 2013.

Utslipp av klimagasser

Foreløpige tall viser at de samlede norske klimagassutslippene var 52,7 mill. tonn CO 2 -ekvivalenter i 2011. Dette er en reduksjon på 2,3 pst. fra 2010. I perioden 1990 til 2011 har utslippene økt med 5,8 pst. Det siste tiåret har det totale utslippet av klimagasser vært relativt stabilt. Nedgangen fra 2008 til 2009 og økningen i 2010 må ses i sammenheng med finanskrisen. I følge Statistisk sentralbyrå var det lavere utslipp fra fyring samt olje- og gassutvinning som bidro mest til nedgangen i 2011. Figur 11.17 viser utslipp av CO 2 og klimagasser fra 1990 til 2011. Det vises til punkt 3.7.4 i Meld. St. 1 (2012–2013) Nasjonalbudsjettet 2013 for en beskrivelse av hvordan Norge oppfyller klimamålene i perioden 2008–2012.

Figur 11.17 Utslipp av CO2 og klimagasser samlet. 1990–2011. Mill. tonn CO2-ekvivalenter

Figur 11.17 Utslipp av CO 2 og klimagasser samlet. 1990–2011. Mill. tonn CO 2 -ekvivalenter

Tallene for 2010 og 2011 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvoteprisen

Med EUs direktiv 2003/87/EF (kvotedirektivet) ble det etablert et system for handel med klimagasskvoter med formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Direktivet er en del av EØS-avtalen.

Det har vært store variasjoner i prisen på kvoter med levering i perioden 2008 – 2012. Spotprisen på kvoter har variert mellom 235 kroner per tonn CO 2 i juli 2008 og 45 kroner per tonn CO 2 i april 2012. Fra våren 2009 og fram til sommeren 2011 var kvoteprisen relativt stabil på et nivå mellom 100 og 150 kroner per tonn CO 2 . I løpet av høsten 2011 gikk imidlertid kvoteprisen betydelig ned. Våren og sommeren 2012 har kvoteprisen ligget på et nivå mellom 45 og 60 kroner, se figur 11.18.

I figur 11.18 sammenlignes utviklingen i kvoteprisen med CO 2 -avgiftssatsene. Kvoteprisen har hele tiden ligget vesentlig under CO 2 -avgiften på bensin, men var i 2008 rundt CO 2 -avgiften på mineralolje. Første kvartal 2009 ble kvoteprisen betydelig redusert som følge av konjunkturnedgangen. Dagens kvotepris ligger på et nivå som er en god del lavere enn CO 2 -avgiftsnivået for bruk av mineraloljer og de generelle satsene som gjelder for innenlandsk bruk av gass.

Petroleumsvirksomheten er siden 1. januar 2008 ilagt både CO 2 -avgift og kvoteplikt. I store deler av 2008 var kvoteprisene høyere enn i 2007, og dermed fikk petroleumsvirksomheten økte marginalkostnader ved CO 2 -utslipp. I 2009 og fram til august 2012 har kvoteprisen vært på et betydelig lavere nivå enn i 2008, og næringen har dermed stått overfor lavere marginalkostnader ved CO 2 -utslipp enn tidligere. For 2013 foreslår Regjeringen å øke CO 2 -avgiften for petroleumsvirksomheten med 200 kroner per tonn CO 2 .

Figur 11.18  Kvotepriser (EUA spotpris) og CO2-avgift på ulike produkter og anvendelser. Nominelle  priser i kroner per tonn CO2

Figur 11.18 Kvotepriser (EUA spotpris) og CO 2 -avgift på ulike produkter og anvendelser. Nominelle priser i kroner per tonn CO 2

Kilde: Thomson Reuters Point Carbon, Norges Bank og Finansdepartementet.

11.9.3 Svovelavgift (kap. 5543 post 71)

Svovelavgiften på mineralske produkter ble innført i 1970. Avgiften skal bidra til å redusere utslippene av svovel.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses blant annet parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje.

Avgiftssatsen i 2012 er 7,7 øre per liter mineralolje for hver påbegynt 0,25 pst. vektandel svovel i olje som inneholder over 0,05 pst. vektandel svovel. Dette tilsvarer om lag 15,70 kroner per kg SO 2 for tungolje.

Det gis avgiftsfritak blant annet for mineralolje til skip i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann og fly i utenriks fart. I tillegg kan hele eller deler av avgiften refunderes dersom utslippet av svovel til atmosfæren er mindre enn svovelinnholdet i de benyttede produktene skulle tilsi.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Utslipp av SO 2

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av svoveldioksid (SO 2 ) til maksimalt 22 000 tonn fra og med 2010. I de siste tiårene har det vært en markant nedgang i de norske utslippene av SO 2 . Utslippene har ligget under utslippsforpliktelsen hvert år siden 2006. Foreløpige tall viser at utslippene i 2011 var på 19 440 tonn, noe som er en reduksjon på om lag 63 pst. siden 1990. Det vises til figur 11.19 over SO 2 -utslipp i perioden fra 1990 til 2011. De foreløpige utslippstallene indikerer at vi oppfyller målene i protokollen for svoveldioksider (SO 2 ).

Figur 11.19 SO2-utslipp i perioden 1990–2011. 1000 tonn

Figur 11.19 SO 2 -utslipp i perioden 1990–2011. 1000 tonn

Tallene for 2010 og 2011 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet.

11.10 Avgift på sluttbehandling av avfall (kap. 5546 post 70)

Avgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999, med forskjellig sats avhengig av om avfallet ble deponert eller gikk til forbrenning. Fra 1. oktober 2010 ble avfall som går til forbrenning fritatt fra avgiften, jf. omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 2010. Avgiften omfatter nå kun deponering av avfall. Blant annet farlig avfall, avfall som innleveres til anlegg for ombruk, gjenvinning eller sortering for gjenvinning, og avfall som består av uorganisk materiale og som legges på særskilt opplagsplass, er fritatt for avgift på sluttbehandling av avfall.

Fra 1. juli 2009 har det vært forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall. Dette innebærer at avfall som tidligere gikk til deponi, nå må behandles på andre måter. Deponiforbudet fører til redusert metangassutslipp fra deponier og dermed lavere miljøkostnader ved deponering. Deponiavgiften ble derfor redusert med knapt 40 pst. i 2010. I 2012 er avgiftssatsen på deponering av avfall 284 kroner per tonn.

Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall gir mulighet til å gi midlertidige dispensasjoner fra deponiforbudet. For biologisk nedbrytbart avfall som leveres til deponi etter dispensasjon gitt fra forurensningsmyndighetene, er avgiften 470 kroner per tonn.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

11.11 Avgift på trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER) (kap. 5547 post 70 og 71)

Avgiften på de helse- og miljøskadelige kjemikaliene trikloreten (TRI) (post 70) og tetrakloreten (PER) (post 71) ble innført i 2000. Avgiftens formål er å redusere bruken av disse kjemikaliene.

Avgiftsplikten omfatter TRI og PER, herunder gjenvunnet TRI og PER. TRI og PER som inngår som bestanddel i andre produkter, omfattes også av avgiftsplikten dersom mengden av TRI og PER overstiger henholdsvis 1 pst. og 0,1 pst. av produktets totale vekt. Det gis avgiftsfritak blant annet for TRI og PER som er gjenvunnet til eget bruk.

Avgiftssatsene i 2012 er 64,19 kroner per kg ren TRI og PER. For varer hvor kun en del av innholdet er TRI eller PER, ilegges en lavere sats gitt i avgiftsvedtak § 1.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for avfall som inneholder TRI som innleveres til godkjent mottaks- eller behandlingsanlegg for farlig avfall. Refusjonsordningen administreres av Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) og er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2012–2013) Miljøverndepartementet.

11.12 Avgift på hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) (kap. 5548 post 70)

Avgiften på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003. Avgiftens formål er å redusere utslippene av disse klimagassene ved å stimulere til bruk av alternative gasser med lavere klimaeffekt og til utvikling av ny teknologi som ikke bruker HFK og PFK.

Avgiftsplikten omfatter alle blandinger av HFK og PFK, både innbyrdes blandinger og blandinger med andre stoffer, samt HFK og PFK som inngår som bestanddel i andre varer. Det gis avgiftsfritak blant annet for HFK og PFK som gjenvinnes.

Avgiftssatsene er gradert ut fra gassenes globale oppvarmingspotensiale (GWP). Dette innebærer at de ulike HFK- og PFK-gassene har sats avhengig av klimaeffekt. Fra 1. januar 2012 ble satsene på HFK og PFK justert slik at de samsvarer med nivået på den generelle satsen i CO 2 -avgiften på mineralolje. I 2012 tilsvarer avgiften 225 kroner per tonn CO 2 -ekvivalenter.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for HFK og PFK som innleveres for destruksjon til godkjent destruksjonsanlegg. Refusjonsordningen administreres av Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) og er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2012–2013) Miljøverndepartementet.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.13 Avgift på utslipp av NO X (kap. 5509 post 70 og kap. 5549 post 70)

Avgiften på utslipp av nitrogenoksider (NO X ) ble innført i 2007. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i utslippene av NO X og sammen med andre virkemidler bidra til å oppfylle Norges utslippsforpliktelse etter Gøteborgprotokollen. Avgiftsplikten omfatter utslipp av NO X ved energiproduksjon fra

  • framdriftsmaskineri med samlet installert motoreffekt på mer enn 750 kW,

  • motorer, kjeler og turbiner med samlet installert innfyrt effekt på mer enn 10 MW, og

  • fakler på offshoreinstallasjoner og anlegg på land.

Avgiftsplikten oppstår ved utslipp av NO X . Avgiftssatsen i 2012 er 16,69 kroner per kg utslipp av NO X .

Det gis avgiftsfritak blant annet for utslipp fra fartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk havn, luftfartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk lufthavn og fartøy som brukes til fiske og fangst i fjerne farvann. Det gis også avgiftsfritak for utslippskilder omfattet av avtale med staten om å gjennomføre tiltak som reduserer NO X -utslippene i samsvar med fastsatte mål.

Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjoner inngikk 14. mai 2008 en avtale som forplikter organisasjonene til å redusere de årlige utslippene med til sammen 30 000 tonn innen utgangen av 2011 (NO X -avtalen 2008–2010). Avtalen ga rett til avgiftsfritak i perioden 2008–2010 for virksomheter som sluttet seg til avtalen. 14. desember 2010 ble det inngått en ny avtale (NO X -avtalen 2011–2017) som i hovedsak er en videreføring av den tidligere avtalen, med nye utslippsforpliktelser for tidsrommet 2011 – 2017. Avtalen gir rett til fritak for NO X -avgift i det samme tidsrommet. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) godkjente 19. mai 2011 (144/11/COL) avgiftsfritaket som lovlig statsstøtte. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 S (2012–2013) Miljøverndepartementet. Der framgår det at næringslivsorganisasjonene har oppfylt sine reduksjonsforpliktelser for 2008, 2009, 2010 og 2011, og at avgiftsfritaket for disse årene dermed er godkjent.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Utslipp av NO X

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av NO X til maksimalt 156 000 tonn fra og med 2010. De norske utslippene av NO X økte fram til 1999, men har etter dette gått ned. De foreløpige utslippstallene viser imidlertid en moderat økning fra 2009 til 2011. Utslippene av NO X var i 2009 på 181 500 tonn, og i 2010 økte utslippene til 186 000 tonn. Utslippene ble deretter redusert til 182 000 tonn i 2011. Statistisk sentralbyrå (SSB) angir større aktivitet innenfor produksjon av jern, stål og ferrolegeringer som den viktigste kilden til økte utslipp, men viser også til at det har vært økte utslipp fra skipstrafikk, motorredskaper, kraftforsyning og flyttbare produksjonsrigger.

Utslippene ligger dermed fortsatt betraktelig over reduksjonsforpliktelsen etter Gøteborgprotokollen, jf. figur 11.20. Det vises også til omtale i Prop. 1 S (2012–2013) Miljøverndepartementet.

Figur 11.20 NOX-utslipp i perioden 1990–2011. 1 000 tonn

Figur 11.20 NO X -utslipp i perioden 1990–2011. 1 000 tonn

Tallene for 2010 og 2011 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet.

11.14 Miljøavgift på plantevernmidler (kap. 5550 post 70)

Fra 1998 har det vært innkrevet miljø- og kontrollavgift på plantevernmidler. Fra 1999 ble avgiften lagt om til en differensiert miljøavgift. Avgiften ble fram til 2009 innkrevet av Landbruks- og matdepartementet. Fra 2010 ble avgiften omdefinert til en særavgift.

Avgiften er hjemlet i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) § 21 tredje ledd. Avgiften er arealbasert og differensiert etter plantevernmidlenes risiko for å gi helse- og miljøskader. Plantevernmidlene er plassert i sju avgiftsklasser avhengig av helse- og miljørisiko. Nærmere regler om beregning av avgiften er fastsatt i forskrift 26. juli 2004 nr. 1138 om plantevernmidler § 30.

Avgiften er et av flere virkemidler som skal redusere risikoen for helse- og miljøskader ved bruk av plantevernmidler. Tall fra Landbruks- og matdepartementet viser at det brukes plantevernmidler med lavere miljø- og helserisiko etter at avgiftssystemet ble lagt om i 1999. Dette er en utvikling som forventes å fortsette.

11.15 Avgifter knyttet til mineralvirksomhet (kap. 5551 post 70 og 71)

Nærings- og handelsdepartementet krever inn en avgift på utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum. Avgiften er knyttet til tildeling av konsesjoner med hjemmel i lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster. Det er gitt to konsesjoner etter loven, en til Norcem AS og en til Hammerfall Dolomitt AS. I konsesjonene er det vilkår for beregning og innbetaling av avgiften, som fastsettes på grunnlag av uttatt masse. Det vises til forslag om vedtak om avgift knyttet til andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum.

Nærings- og handelsdepartementet krever videre inn årsavgift for å beholde retten til undersøkelse og utvinning av mineraler etter lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven). Sammenlignet med 2011 har det i 2012 vært en betydelig økning i antall søknader om og tildeling av undersøkelsesretter. For 2012 er det så langt innbetalt avgifter for 124 utvinningstillatelser og 5 555 undersøkelsesretter. Det vises til forslag om vedtak om avgift knyttet til undersøkelses- og utvinningsrett etter mineralloven.

11.16 Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. (kap. 5555 post 70)

Avgiften på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Avgiften er først og fremst fiskal, men avgiften har også en helsemessig begrunnelse. Avgiftsplikten omfatter sukkervarer, herunder hvit sjokolade, tyggegummi, karameller, pastiller og drops.

Avgiftsplikten omfatter også andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike typer kjeks som søte kjeks, småkaker og vaffelkjeks er også avgiftspliktige på nærmere vilkår. Avgiftsplikten omfatter også drops, tyggegummi og andre godterier uten innhold av sukker. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis avgiftsfritak blant annet for varer som brukes som råstoff mv. ved framstilling av varer.

Avgiftssatsen i 2012 er 18,21 kroner per kg av varens avgiftspliktige vekt. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

En generell avgift på sukker

Særavgiftsutvalget anbefalte at avgiftene på sjokolade og sukkervarer, alkoholfrie drikkevarer og sukker ble erstattet av en generell avgift på sukker i mat- og drikkevarer, jf. NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene. Hensikten var å utforme et mer treffsikkert virkemiddel for å begrense helseskadelig forbruk av sukker. Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) vurderte i 2010, i samråd med Mattilsynet, om EUs forslag til nye regler om merking av totalt sukkerinnhold i mat- og drikkevarer (matinformasjonsforordningen) kan anvendes som grunnlag for en ny generell sukkeravgift. * TADs konklusjon er at EUs matinformasjonsforordning er uegnet til dette. Begrunnelsen er blant annet at forordningen inneholder en rekke unntak som i praksis innebærer at flere sukkervarer faller utenfor merkebestemmelsene. I tillegg krever merkereglene kun merking av totalt sukkerinnhold, ikke tilsatt sukker. Ifølge Helsedirektoratet er det ingen gode helseargumenter for en avgift basert på totalt sukkerinnhold. Begrunnelsen er at mange matvarer som inngår i et sunt og variert kosthold i tråd med myndighetenes anbefalinger, inneholder naturlige sukkerarter.

TAD har i 2011/2012 vurdert en ny særavgift på mat- og drikkevarer tilsatt sukker eller kunstig søtstoff. En ny særavgift forutsetter i så fall at avgiftspliktige virksomheter deklarerer mengde tilsatt sukker i varen til Toll- og avgiftsetaten. Tilsatt kunstig søtstoff vil framgå ved merking av varen, men mengden av tilsatt søtstoff vil det ikke være mulig å avgiftslegge med differensierte satser. Ifølge TAD vil en ny særavgift medføre betydelige administrative og kontrollmessige problemer. En avgiftsomlegging forutsetter blant annet at et betydelig antall nye virksomheter blir avgiftspliktige etter særavgiftsregelverket. Per i dag finnes det heller ikke analysemetoder for å fastslå mengden tilsatt sukker med nødvendig grad av nøyaktighet. TAD frarår på denne bakgrunn en ny særavgift som avgiftslegger tilsatt sukker eller kunstig søtstoff i mat- og drikkevarer.

I samarbeid med helsemyndighetene har TAD også vurdert en utvidelse av gjeldende sjokolade- og sukkervareavgift til å omfatte flere kaloririke og næringsfattige produkter enn i dag. Dette gjelder blant annet is, kaker, kjeks og andre søte bakervarer. TAD frarår også en slik utvidelse på grunn av administrative og avgiftstekniske hensyn.

Finansdepartementet ser ingen hensiktsmessige alternativer for å legge om gjeldende sukkeravgifter. Det foreslås derfor ingen større endringer i avgiftsregelverket for 2013. TAD vil imidlertid bli bedt om å vurdere enkelte mindre justeringer i avgrensningene av sjokolade- og sukkervareavgiften og sende forslag om endringer i særavgiftsforskriften på alminnelig høring. Finansdepartementet vil i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet fortsette arbeidet med å vurdere økonomiske virkemidler for å fremme et sunnere kosthold. Finansdepartementet vil for øvrig fortsatt følge arbeidet med tilsvarende vurderinger av sukkeravgifter i blant annet Danmark og Finland.

11.17 Avgift på alkoholfrie drikkevarer (kap. 5556 post 70)

Avgiften på alkoholfrie drikkevarer omfatter drikkevarer som er tilsatt sukker eller søtstoff. Det innebærer at drikkevarer som naturlig inneholder sukker, for eksempel presset fruktjuice, ikke avgiftslegges. Sirup som er tilsatt sukker eller søtstoff til ervervsmessig framstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere mv., omfattes av avgiften. Melkeprodukter som kun er tilsatt en mindre mengde sukker (til og med 15 gram sukker per liter) og varer i pulverform er fritatt for avgift.

Avgiftsplikten omfatter også alkoholholdige drikkevarer med alkoholstyrke til og med 0,7 volumprosent alkohol, dersom disse er tilsatt sukker eller kunstig søtstoff. I all hovedsak produseres alkoholfritt øl uten at sukker eller søtstoff tilsettes.

Avgiftssatsen i 2012 er 2,85 kroner per liter for ferdigvare og 17,40 kroner per liter for konsentrat.

Ifølge Helsedirektoratet er brus en av de viktigste årsakene til overforbruk av sukker i befolkningen. Høyere pris kan bidra til å redusere forbruket noe. Regjeringen foreslår å øke avgiften på alkoholfrie drikkevarer med 16 øre per liter utover prisjustering for ferdigvarer, opp til nivået for øl klasse b (lettøl). Videre foreslås det at avgiften på konsentrat økes forholdsmessig like mye, dvs. med 95 øre per liter utover prisjustering. Se forslag til avgiftsvedtak § 1. Det anslås at forslaget gir et merproveny på om lag 90 mill. kroner påløpt og 85 mill. kroner bokført i 2013.

For omtale av en generell avgift på sukker, vises det til punkt 11.16.

11.18 Avgift på sukker (kap. 5557 post 70)

Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften er først og fremst fiskal, men avgiften har også en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukker (roe- og rørsukker) samt sirup og sukkeroppløsninger. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel til Norge. Det gis avgiftsfritak blant annet for sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer.

I 2012 er avgiften på sukker 7,05 kroner per kg. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

For omtale av en generell avgift på sukker, vises det til punkt 11.16.

11.19 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559 post 70 – 74)

Grunnavgift på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer ble innført 1. januar 1994. Avgiften omfatter emballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form (engangsemballasje). Avgiftssatsen i 2012 er 1,06 kroner per enhet. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 3.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71 – 74)

Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnadene ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Emballasje av glass/metall, plast og kartong/papp har ulike avgiftssatser. Differensieringen er begrunnet med at ulik emballasje gir ulik miljøskade. Miljøavgiften er også gradert slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats avhengig av returandelen. Ved returandel på 95 pst. eller høyere faller avgiften bort. Det er Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) som godkjenner retursystemer og fastsetter returandelen.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

11.20 Dokumentavgift (kap. 5565 post 70)

Dokumentavgiften har til hensikt å skaffe staten inntekter. Størrelsen på avgiften er derfor ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret.

Avgiftsplikten inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett til tomten. Avgiften utgjør 2,5 pst. av eiendommens salgsverdi. Ved tinglysing av førstegangs overføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom i forbindelse med oppløsning av borettslag og boligaksjeselskaper, betales en avgift på 1 000 kroner per hjemmelsoverføring.

Regjeringen foreslår ingen endringer i avgiftssatsen for 2013, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

11.21 Avgifter i telesektoren (kap. 5583 post 70)

Frekvensavgifter

Samferdselsdepartementet krever inn årlige frekvensavgifter for tillatelser på mobilområdet i frekvensbåndene 450, 900, 1 800 og 2 100 MHz. Frekvensavgiften i de tre førstnevnte frekvensbåndene bestemmes av tildelt frekvensmengde, mens det for disponering av frekvenser i 2 100 MHz-båndet (3G) betales en årlig avgift per tillatelse.

Tillatelsene for 3G besittes av Telenor, TeliaSonera (NetCom) og Mobile Norway (Tele2). Det er én ledig tillatelse. Den 1. desember 2012 utløper tillatelsene som er tildelt NetCom og Telenor. Samferdselsdepartementet har bedt Post- og teletilsynet gjennomføre en auksjon der ressurser fra disse tillatelsene og den ledige tillatelsen inngår. I tildelingen legges det opp til en mer fleksibel frekvensplan som innebærer at frekvensressursene inndeles i mindre blokker. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 S (2012 – 2013) Samferdselsdepartementet.

Som følge av endringer i inndelingen av frekvensblokker er det nødvendig med en omlegging av frekvensavgiften for 3G-mobiltelefoni fra avgift per tillatelse til avgift per tildelt frekvensmengde (MHz). I dag inneholder hver tillatelse to typer frekvensbånd, et frekvensdupleksbånd (FDD) og et tidsdupleksbånd (TDD). I FDD-delen benyttes frekvenspar (2x1 MHz), mens i TDD-delen benyttes enkeltfrekvenser (1x1 MHz). I omregningen er det lagt til grunn at frekvenspar i FDD-delen og enkeltfrekvenser i TDD-delen av båndet belastes med samme avgift. Bakgrunnen er at utnyttelse av frekvensene i FDD-delen krever frekvenspar, mens det er tilstrekkelig med enkeltfrekvenser for å gjøre bruk av TDD-delen av båndet. Konsesjonene består i dag av 1x5MHz TDD og gjennomsnittlig 2x14,85 MHz FDD.

Frekvensavgiftene i 900 og 1 800 MHz-båndene er beregnet med utgangspunkt i frekvenspar på 200 kHz (2x200 kHz). Det foreslås at også disse avgiftene omregnes til avgift per MHz (2x1MHz).

Regjeringen vil kunne komme tilbake til hvorvidt det skal fastsettes frekvensavgifter for ressursene som er blitt tilgjengelige etter overgang til digitalt fjernsyn (800 MHz-båndet). Det vises til omtale under punkt 11.22 Inntekter ved tildeling av konsesjoner.

Videre foreslås det at frekvensavgiftene økes med anslått prisutvikling i 2013. Gjeldende satser for frekvensavgiftene og forslag for 2013 framgår av tabell 11.3. Det vises til forslag om vedtak om avgift på frekvenser mv.

Tabell 11.3 Frekvensavgifter 2012 og forslag 2013. Kroner

2012

Forslag 2013

900 og 1 800 MHz-båndene

260 000

per 200 kHz (dupleks)

1 325 000

per MHz (dupleks) 1

450 MHz-båndet

1 139 000

per MHz (dupleks)

1 161 000

per MHz (dupleks) 1

3G-mobiltelefoni

23 859 000

per tillatelse

1 225 000

per MHz (dupleks) 1

1 For spektrum for tidsdupleksanvendelse skal det betales avgift per MHz disponert båndbredde.

Kilde: Finansdepartementet.

Nummeravgifter

Fra 1999 har Post- og teletilsynet lagt ut femsifrede telefonnummer for salg direkte til sluttbrukere. En sluttbruker som får tildelt et femsifret nummer, skal betale en årlig avgift for retten til å inneha og bruke nummeret. De femsifrede numrene er delt inn i forskjellige priskategorier. Avgift per nummer varierer mellom om lag 3 000 kroner og om lag 122 000 kroner per år. Det vises til forslag om vedtak om avgift på frekvenser mv.

11.22 Inntekter ved tildeling av konsesjoner (kap. 5309 post 29)

Samferdselsdepartementet har fullmakt fra Stortinget til å innhente inntekter i 2012 ved tildeling av konsesjoner for frekvenser. Hittil i år er det gjennomført auksjon av frekvenser i områdene 410 og 420 MHz og Riksblokk II. Samlet innbrakte disse to auksjonene i overkant av 4 mill. kroner.

Samferdselsdepartementet legger opp til å tildele ved auksjon frekvensressurser som blir tilgjengelig etter overgang til digitalt fjernsyn. Auksjonen vil omfatte frekvensbåndet 790 – 862 MHz. Samtidig planlegges det å tildele ved auksjon ledige frekvenser i 900 MHz-båndet og 1 800 MHz-båndet. I tillegg utløper Telenor og NetComs konsesjoner for 3G-mobiltelefon (UMTS) i 2 GHz-båndet 1. desember 2012. Samferdselsdepartementet har derfor også bedt Post- og teletilsynet gjennomføre en auksjon av frekvensressurser i dette båndet.

Det er usikkert hvor stort proveny disse auksjonene vil innbringe, og når inntektene vil bokføres. Auksjonsinntektene er vanskelige å anslå, og vil blant annet avhenge av hvordan auksjonen utformes og hvilke betingelser som stilles i konsesjonene. Det er videre et spørsmål om grunnrenten skal innhentes ved et engangsvederlag alene eller om det også skal ilegges frekvensavgifter. Det foreslås derfor ikke å budsjettere med inntekter på denne posten fra dette formålet nå. Det kan videre oppstå flere situasjoner der det er hensiktsmessig å tildele enkelte andre frekvenstillatelser mot betaling. Det vises til forslag om vedtak om inntekter ved tildeling av konsesjoner.