3 Direkte skatt for personlige skattytere

3.1 Endringer i formuesskatten

3.1.1 Innledning og sammendrag

Sekundærbolig og næringseiendom verdsettes fremdeles vesentlig lavere i formuesskatten enn andre investeringsobjekter. Det er både attraktivt og enkelt for bemidlede personer å redusere sin skattemessige formue ved å investere i fast eiendom. Skjevhetene i verdsettingen vrir investeringene og svekker omfordelingen gjennom formuesskatten.

Regjeringen foreslår å øke ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom fra 40 pst. til 50 pst. av anslått markedsverdi. Sikkerhetsventilen på 60 pst. av markedsverdi holdes uendret. I tillegg foreslår Regjeringen å øke bunnfradraget til 870 000 kroner. Ektepar, som lignes under ett for begges formue, får samlet et bunnfradrag på 1 740 000 kroner med forslaget.

Forslaget anslås å redusere provenyet med 20 mill. kroner påløpt og 16 mill. kroner bokført i 2013. Om lag 590 000 skattytere vil få redusert formuesskatt, mens om lag 115 000 skattytere vil få økt formuesskatt. De som får skjerpelser, har gjennomgående høy bruttoinntekt. Samlet vil forslaget innebære at om lag 50 000 færre skattytere betaler formuesskatt. Om lag 16 pst. av skattyterne anslås å betale formuesskatt i 2013 med forslaget.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 4-10 og forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 2-1 og § 2-3. Det foreslås at endringene trer i kraft fra og med inntektsåret 2013.

3.1.2 Gjeldende rett

Hovedregelen i skatteloven § 4-1 er at skattepliktig formue fastsettes til omsetningsverdien per 1. januar i ligningsåret av skattyterens eiendeler med fradrag for gjeld. Skatteloven § 4-10 første ledd åpner imidlertid for at verdien av fast eiendom kan settes lavere enn omsetningsverdien.

Skatteloven § 4-10 annet ledd regulerer hvordan ligningsverdien av boligeiendom skal fastsettes. Ligningsverdien settes til boligens areal multiplisert med en kvadratmetersats. Kvadratmetersatsen settes til en prosentandel av beregnet omsetningsverdi per kvadratmeter, hvor det tas hensyn til boligtype, byggeår, areal og geografisk beliggenhet. Prosentandelen er 25 for primærbolig og 40 for sekundærbolig. Kvadratmetersatsene fastsettes årlig av Skattedirektoratet på grunnlag av beregninger fra Statistisk sentralbyrå. Metoden gjelder også for boenhet i boligselskap som lignes etter skatteloven § 7-3.

Fritidseiendommer, våningshus og boliger i utlandet og på Svalbard verdsettes etter egne regler i Skattedirektoratets takseringsregler.

For primærbolig og fritidsbolig følger det av skatteloven § 4-10 første ledd at ligningsverdien skal settes ned etter krav fra skattyter dersom den overstiger 30 pst. av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi. Den tilsvarende sikkerhetsventilen for annen bolig (sekundærbolig) og næringseiendom er 60 pst. av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi.

Ifølge skatteloven § 4-10 fjerde ledd kan ligningsverdien av næringseiendom fastsettes på grunnlag av en beregnet utleieverdi. Slik verdsetting kan foretas ved bruk av differensierte kvadratmetersatser. Departementet har gitt utfyllende forskriftsbestemmelser til skatteloven § 4-10 fjerde ledd i forskrift 19. november nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (FSFIN). Hovedregelen om verdsetting av næringseiendom følger av FSFIN § 4-10-4 og regulerer grunnlaget for beregning av utleieverdi for utleid og ikke-utleid næringseiendom. Ifølge FSFIN § 4-10-4 skal ligningsverdien av næringseiendom settes til 40 pst. av eiendommens beregnede utleieverdi.

Særlige verdsettingsregler gjelder for jordbrukseiendommer, skog og kraftanlegg, jf. skatteloven §§ 4-11 og 18-5.

3.1.3 Vurderinger og forslag

Regjeringen har gjennomført vesentlige endringer i formuesskatten de siste årene. Siden 2005 har bunnfradraget blitt om lag femdoblet for enslige og nesten tidoblet for ektepar. Aksjerabatten og 80-prosentregelen, som ga store lettelser til de aller mest formuende, er blitt avviklet. I tillegg er nye og mer rettferdige verdsettingssystemer for næringseiendom og bolig blitt innført. Som resultat av dette har formuesskatten blitt et mer målrettet verktøy for omfordeling. Det er en stadig lavere andel av skattyterne som betaler formuesskatt, jf. figur 2.12, og de mest formuende betaler en større del av formuesskatten enn tidligere.

Formuesskatten kan forbedres ytterligere. Sekundærbolig og næringseiendom verdsettes fremdeles vesentlig lavere enn andre investeringsobjekter. Den lave verdsettingen stimulerer skattyterne til å investere i fast eiendom. Eiendomsinvesteringer som ikke er lønnsomme før skatt, vil kunne bli lønnsomme etter skatt dersom spart formuesskatt overstiger tapt avkastning før skatt. Den skjeve verdsettingen kan dermed bidra til at det investeres for mye i fast eiendom, og at den samlede avkastningen av kapitalen blir lavere enn hva den ville vært med en mer ensartet verdsetting.

Skjevhetene i verdsettingen svekker også fordelingsvirkningene av formuesskatten. Det er svært attraktivt og enkelt for bemidlede personer å redusere sin skattemessige formue ved å investere i fast eiendom. Med en verdsetting av sekundærbolig og næringseiendom til 40 pst. av markedsverdi kan skattyter slippe formuesskatt ved å gjeldsfinansiere 40 pst. av eiendomsinvesteringen, jf. boks 3.1. Personer med store investeringer i eiendom, enten direkte eller gjennom ikke-børsnoterte selskaper, har i dag en vesentlig større reell formue enn formuen de betaler skatt av.

Boks 3.1 Eksempel på spart formuesskatt ved investering i sekundærbolig

En skattyter har 6 mill. kroner i formue i banken som vurderes plassert i en ekstra bolig (sekundærbolig) som kan leies ut. Utleieboligen som vurderes, har en markedsverdi på 10 mill. kroner. For å kunne kjøpe boligen må skattyteren derfor låne 4 mill. kroner.

Ligningsverdien av boligen er 4 mill. kroner, det vil si 40 pst. av markedsverdien. Ligningsverdien av gjeld og bankinnskudd er den samme som markedsverdien.

Dersom skattyteren investerer i utleieboligen, reduseres den skattemessige nettoformuen fra 6 mill. kroner til 0 kroner. Formuesskatten reduseres dermed fra 66 000 kroner til 0 kroner, jf. tabell 3.1.

Tabell 3.1 Eksempel på spart formuesskatt ved investering i sekundærbolig. 1 Kroner

Bankinnskudd

Utleiebolig

Markedsverdi

Ligningsverdi

Markedsverdi

Ligningsverdi

Bruttoformue

6 000 000

6 000 000

10 000 000

4 000 000

Gjeld

0

0

4 000 000

4 000 000

Nettoformue/skattegrunnlag

6 000 000

6 000 000

6 000 000

0

Formuesskatt

-

66 000

-

0

1 For enkelhets skyld forutsettes det at skattyteren har annen skattemessig formue på 750 000 kroner. Da kan en se bort fra bunnfradraget i beregningen av formuesskatten på formuen som plasseres i enten bankinnskudd eller utleiebolig.

Kilde: Finansdepartementet.

Regjeringen ønsker fremdeles en moderat skattlegging av folks hjem, men mener at sekundærboliger og næringseiendom bør verdsettes mer på linje med annen formue. Det foreslås derfor å øke ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom fra 40 pst. til 50 pst. av anslått markedsverdi. Økte ligningsverdier av sekundærboliger kan virke positivt på boligmarkedet ved at de skattemessige insentivene til å plassere penger i flere boliger dempes. Sikkerhetsventilen på 60 pst. av markedsverdien foreslås uendret. Avstanden mellom prosentandelen og sikkerhetsventilen blir dermed redusert. Dette gir økt skattemessig likebehandling av ulike sekundærboliger og næringseiendommer.

For sekundærbolig foreslås endringen gjennomført ved endring i skatteloven § 4-10 annet ledd tredje punktum. For næringseiendom følger prosentandelen av forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (FSFIN) § 4-10-4. Departementet vil gjøre nødvendige endringer i FSFIN § 4-10-4 dersom forslaget blir vedtatt av Stortinget.

Provenyet fra de økte ligningsverdiene gir rom for å øke bunnfradraget i formuesskatten. Regjeringen foreslår å øke bunnfradraget fra 750 000 kroner til 870 000 kroner (1 740 000 kroner for ektepar), se forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 §§ 2-1 og 2-3.

Samlet sett innebærer forslaget at om lag 590 000 skattytere vil få redusert formuesskatt, mens om lag 115 000 skattytere vil få økt formuesskatt. De som får skjerpelser, har gjennomgående høy bruttoinntekt. Gjennomsnittlig skjerpelse vil stige med bruttoinntekten, jf. tabell 1.5. På grunn av bunnfradragsøkningen vil antall skattytere som betaler formuesskatt, gå ned til om lag 650 000 skattytere med forslaget, fra 700 000 skattytere med dagens regler. Andelen skattytere som betaler formuesskatt, anslås til 16 pst. i 2013.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 4-10 og forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 2-1 og § 2-3.

3.1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget anslås å redusere provenyet med 20 mill. kroner påløpt og 16 mill. kroner bokført i 2013.

Når ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom økes til 50 pst. av anslått markedsverdi samtidig som sikkerhetsventilen på 60 pst. beholdes, senkes terskelen for at skattyter kan kreve å få satt ned ligningsverdien av sekundærbolig og næringseiendom. Det antas derfor at forslaget vil føre til at flere skattytere vil kreve å få satt ned ligningsverdien ved levering av selvangivelsen eller ved klage på ligningen. De administrative kostnadene for Skatteetaten antas dermed å øke noe.

3.1.5 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene trer i kraft fra og med inntektsåret 2013.

3.2 Sentrale satser, grenser og fradrag i personbeskatningen

Regjeringen foreslår å justere viktige grenser i personbeskatningen med anslått lønnsvekst i 2013 på 4 pst. Det gjelder

  • personfradraget, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 6-3. Lønnsjustering av personfradraget innebærer en liten lettelse for pensjonister fordi lønnsveksten er noe sterkere enn veksten i alderspensjon. Dermed vil pensjonister overkompenseres. Det anslås at provenyet vil bli redusert med 51 mill. kroner påløpt og 41 mill. kroner bokført;

  • øvre grense i minstefradraget i lønnsinntekt, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 6-1;

  • øvre grense i minstefradraget i pensjonsinntekt, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 6-1. Lønnsjustering av øvre grense i minstefradraget i pensjonsinntekt innebærer en liten lettelse for alderspensjonister fordi minstefradraget dermed økes mer enn inntekten som fradraget gis i. Det anslås at provenyet vil bli redusert med 55 mill. kroner påløpt og 44 mill. kroner bokført;

  • innslagspunktene i toppskatten, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 3-1.

Regjeringen foreslår å øke satsen i minstefradraget i lønnsinntekt med 2 prosentpoeng, fra 38 pst. til 40 pst. Økt sats i minstefradraget i lønnsinntekt vil ha skattemessig betydning for personer med lønnsinntekt under 213 950 kroner. Marginalskatten for mange deltidsarbeidende vil bli redusert med om lag 0,6 prosentpoeng. Redusert marginalskatt vil generelt kunne stimulere til økte stillingsbrøker. Maksimal lettelse som følge av økt sats, utgjør om lag 1 150 kroner i 2013. Forslaget anslås å redusere provenyet med om lag 265 mill. kroner påløpt og 210 mill. kroner bokført i 2013.

Det vises til forslag til endring i satsen i minstefradraget i lønnsinntekt i skatteloven § 6-32 første ledd bokstav a første punktum. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2013.

Det særskilte skattefradraget for pensjonister foreslås økt i takt med veksten i minste pensjonsnivå, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntekståret 2013 § 6-5.

3.3 Nytt særfradrag som erstatter skatteklasse 2 for enslige forsørgere

3.3.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å avvikle ordningen med skatteklasse 2 for enslige forsørgere og videreføre fordelen ved klasse 2 i et nytt særfradrag for reelle enslige forsørgere.

Hovedregelen er at personlige skattytere lignes hver for seg i skatteklasse 1. Enslige forsørgere og ektefeller der den ene har lav eller ingen inntekt og dermed lignes under ett, lignes i skatteklasse 2. Ligning i klasse 2 innebærer at skattyter får et høyere personfradrag og eventuelt finnmarksfradrag enn ved ligning i klasse 1. For inntektsåret 2012 er fordelen ved klasse 2 om lag 12 700 kroner. For skattytere bosatt i Nord-Troms og Finnmark er fordelen om lag 14 800 kroner.

Ordningen med klasse 2 tilfaller mange som ikke kan anses som reelle enslige forsørgere. Enslige forsørgere som får samboer på varig basis, beholder skatteklasse 2 så lenge de ikke får barn med samboeren eller gifter seg. Anslagsvis 25 pst. av enslige forsørgere som lignes i klasse 2, har i realiteten samboer.

Ordningen er dårlig tilpasset den stadig vanligere praksisen med felles omsorg for barna ved separasjon og skilsmisse. Foreldrene kan lignes i skatteklasse 2 annethvert år, men det forutsetter at de er enige om fordelingen, og at skattekontoret hvert år får opplysninger om hvem av dem som skal ha klasse 2. Ordningen er dessuten lite fleksibel for personer som endrer sivilstatus i løpet av året. Dette skyldes at klasse 2 gis for hele inntektsår basert på status ved årets utgang.

Etter forslaget skal det nye særfradraget kun gis til enslige forsørgere som mottar utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven § 9. Utvidet barnetrygd er barnetrygd for ett barn mer enn forsørgeren faktisk bor sammen med, og gis til enslige forsørgere med barn under 18 år. Retten til utvidet barnetrygd opphører dersom mottakeren har inngått samboerskap som har vart over 12 måneder, får barn med samboer eller gifter seg. Disse vilkårene sikrer dermed at ytelsen kun gis til de som kan anses som reelle enslige forsørgere. Ved å knytte retten til særfradraget til mottak av utvidet barnetrygd blir det samsvar mellom hvem som defineres som enslig forsørger etter barnetrygdloven og skatteloven.

Det nye særfradraget skal gis i alminnelig inntekt med et fastsatt beløp per måned. Det kan dermed graderes etter antall måneder i løpet av inntektsåret man har vært enslig forsørger. Fradraget vil kunne deles med en halvpart på hver av foreldrene hvis de har avtalt delt bosted for barnet (barna).

Etter forslaget skal størrelsen på særfradraget i 2013 settes slik at fordelen ved klasse 2 opprettholdes. Enslige forsørgere som oppfyller de nye vilkårene, vil dermed komme uendret ut. Personer som tidligere ble lignet i klasse 2, men som ikke får det nye særfradraget, vil få en skatteøkning. Dette gjelder i første omgang tidligere enslige forsørgere som har fått samboer på varig basis, men også enkelte personer som forsørger barn over 18 år. Enslige forsørgere i Nord-Troms og Finnmark vil også få en innstramming ettersom det nye særfradraget ikke kompenserer for at finnmarksfradraget er høyere i klasse 2. Enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og skattlegges etter skattebegrensningsregelen, berøres ikke. Arbeidstaker fra et annet EØS-land som mottar utvidet barnetrygd, vil ha rett til det nye særfradraget dersom vedkommende skattlegges for hele eller tilnærmet hele sin inntekt i Norge, jf. skatteloven § 6-71.

Forslaget om å erstatte klasse 2 for enslige forsørgere med et nytt særfradrag anslås å øke provenyet med om lag 425 mill. kroner påløpt og 340 mill. kroner bokført i 2013.

Forslaget vil føre til forenklinger for Skatteetaten, som vil kunne gi særfradraget basert på innberetning fra NAV. For NAV innebærer forslaget at det må innføres nye rutiner for innberetning til Skattetaten av utbetalinger av utvidet barnetrygd.

Departementet viser til forslag til skatteloven ny § 6-80 og endringer i § 15-4 og til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 6-6. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2013.

3.3.2 Gjeldende rett

Skattesystemet består av to skatteklasser. Hovedregelen er at hver skattyter skattlegges for seg i skatteklasse 1. Ektefeller som lignes under ett, og enslige forsørgere lignes i klasse 2, jf. skatteloven § 15-4 annet ledd. Ligning i skatteklasse 2 innebærer at skattyter får et høyere personfradrag i alminnelig inntekt enn ved ligning i klasse 1. For inntektsåret 2012 er personfradraget 45 350 kroner i klasse 1 og 90 700 kroner i klasse 2, jf. Stortingets skattevedtak § 6-3. Maksimal fordel av å lignes i klasse 2 er dermed om lag 12 700 kroner i 2012. Skattytere i Nord-Troms og Finnmark som lignes i klasse 2, får i tillegg et høyere finnmarksfradrag i alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 15-5 annet ledd. For inntektsåret 2012 er finnmarksfradraget 15 000 kroner i klasse 1 og 30 000 kroner i klasse 2. I Nord-Troms og Finnmark er derfor den maksimale fordelen ved å lignes i klasse 2 om lag 14 800 kroner.

Formålet med skatteklasse 2 har vært å skattlegge skattytere med forsørgeransvar noe lempeligere for å ta hensyn til høyere kostnader. Enslige forsørgere har fått skatteklasse 2 siden 1970, da den tidligere klassefradragsordningen ble erstattet av dagens system med to skatteklasser.

Som enslig forsørger regnes en « enslig som har omsorg for barn som ikke har fylt 18 år ved utgangen av inntektsåret », jf. skatteloven § 15-4 annet ledd bokstav b nr.1. Enslig forsørger kan lignes i klasse 2 selv om barnet er bosatt i utlandet. For barn i denne aldersgruppen er det tilstrekkelig at den enslige forsørgeren har omsorgen for barnet. Forsørgelse i økonomisk forstand behøver ikke foreligge. Det kan derfor gis klasse 2 selv om barnet er selvforsørget og eventuelt lignes for seg.

Å ha omsorg for barnet vil normalt innebære at den enslige forsørgeren har foreldreansvaret og barnet boende fast hos seg. En kan likevel anses som enslig forsørger når barnet bor hjemmefra på grunn av skolegang, opphold i institusjon eller lignende, så lenge den enslige forsørgeren opprettholder jevnlig kontakt med barnet. Det er sivilstatusen ved utløpet av inntektsåret som er avgjørende, og det er ikke et krav at omsorgssituasjonen har bestått i hele eller i en vesentlig del av inntektsåret. En som blir enslig forsørger etter samlivsbrudd, eller en enslig som får barn ved fødsel eller adopsjon ved utgangen av året, får skatteklasse 2. Har barnets (barnas) foreldre felles omsorg for det enkelte barn vil den som har hatt den daglige omsorgen det meste av året, anses som enslig forsørger. Dersom barnet (barna) etter avtale eller rent faktisk oppholder seg like lenge hos hver av foreldrene, vil hver av foreldrene kunne anses som enslig forsørger annethvert år. Er det flere barn og hver av foreldrene har eneomsorgen for minst ett av barna etter samlivsbrudd, vil begge kunne anses som enslig forsørger hvert år, jf. Lignings-ABC 2011/12.

Etter ligningspraksis gis skatteklasse 2 også til enslig forsørger som har samboer, så lenge samboeren ikke er barnets forelder og de samboende heller ikke har felles barn. Enslig forsørger som gifter seg eller får barn med samboer, mister imidlertid retten til klasse 2 fra og med det inntektsåret ekteskapet inngås eller barnet fødes. Eneforsørgere som bor sammen med andre enn barnets forelder eller samboer, for eksempel med egne foreldre eller søsken i såkalte «flerfamiliehusholdninger», skattlegges også i klasse 2.

Klasse 2 gis også til enslig forsørger som har eldre barn, dvs. barn som er 18 år eller eldre, og « som vedkommende virkelig forsørger », jf. § 15-4 annet ledd bokstav b nr. 2. Det er i prinsippet ingen øvre aldersgrense for barnet, men det er ikke nok at den enslige forsørgeren har omsorgen for barn i denne aldersgruppen. Det må foreligge virkelig forsørgelse, dvs. tilnærmet full forsørgelse. Etter ligningspraksis kan virkelig forsørgelse normalt anses å foreligge når barnets beregnede inntekt ikke overstiger halvparten av gjennomsnittlig grunnbeløp (G) (40 577 kroner for inntektsåret 2012). Barn som har avtjent førstegangstjeneste mer enn halve inntektsåret, anses ikke forsørget selv om barnets inntekt er under dette beløpet. Det samme gjelder barn som har mottatt lån eller stipend fra Lånekassen uten behovsprøving mot foreldrenes inntekt, når lånet/stipendet, med tillegg av eventuell inntekt, overstiger beløpsgrensen. For barn som har mottatt behovsprøvd lån og/eller stipend ved videregående opplæring som vedkommende har rett til etter opplæringslova § 3-1, skal derimot et eventuelt stipend/lån ikke regnes med ved beregningen av barnets inntekt.

Mange enslige forsørgere med yngre barn og forholdsvis lave inntekter mottar overgangsstønad fra folketrygden, jf. folketrygdloven § 15-6. Overgangsstønad er en ytelse til livsopphold som gis til enslig mor eller far som er midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en utdanningstid eller omstillingstid kan få arbeid. Stønaden er på maksimalt 2 G årlig og avkortes mot arbeidsinntekt. Enslige forsørgere med overgangsstønad skattlegges etter den særskilte skattebegrensningsregelen, jf. skatteloven § 17-1 første ledd bokstav c, og betaler lite eller ingen skatt. Disse får ikke ytterligere skattelette gjennom skatteklasse 2. Det er dermed kun enslige forsørgere som ikke skattlegges etter skattebegrensningsregelen, enten fordi de ikke mottar overgangsstønad eller fordi de har for høy inntekt til å få skattebegrensning, som får fordel av skatteklasse 2.

3.3.3 Vurderinger og forslag

Avvikle skatteklasse 2 for enslige forsørgere

Det er flere svakheter ved skatteklasse 2 for enslige forsørgere slik ordningen fungerer i dag. For det første tilfaller klasse 2 ikke bare dem som kan anses som reelle enslige forsørgere. Anslagsvis 25 pst. av dem som får skattelette gjennom ordningen, er samboere. Dette skyldes at enslige forsørgere beholder fordelen ved skatteklasse 2 når de inngår samboerskap, så lenge de ikke får barn med samboeren eller gifter seg.

I motsetning til de fleste støtteordningene på utgiftssiden gis klasse 2 for hele inntektsår basert på status ved årets utgang. Ordningen er dermed lite fleksibel for dem som endrer status i løpet av året. En person som blir enslig forsørger i desember, får fordel av klasse 2 for hele inntektsåret, mens en person som har vært enslig forsørger gjennom nesten hele inntektsåret, men gifter seg eller får barn med samboer i desember, ikke får noen fordel av skatteklasse 2.

Ordningen med klasse 2 er i tillegg dårlig tilpasset den stadig vanligere praksisen med felles omsorg for barna ved separasjon og skilsmisse. Har foreldrene felles omsorg, gis klasse 2 til den av foreldrene som det meste av året har hatt den daglige omsorgen for barnet. Dersom barnet (barna) etter avtale eller rent faktisk oppholder seg like lenge hos hver av foreldrene, kan foreldrene lignes i skatteklasse 2 annethvert år. Det er imidlertid ingen automatikk i ligningssystemet for skifte av klasse annethvert år. Skattyter må derfor selv gjøre skattekontoret oppmerksom på dette.

Etter departementets oppfatning er det først og fremst de høyere kostnadene ved å bo og leve alene med barn som kan begrunne en lempeligere beskatning av enslige forsørgere. I tråd med dette bør støtten til samboere med særkullsbarn fjernes, mens fordelen av skatteklasse 2 videreføres for dem som kan anses som reelle enslige forsørgere. Ettersom ordningen med klasse 2 heller ikke fungerer tilfredsstillende for personer som endrer sivilstatus i løpet av året, og foreldre med felles omsorg for barn, foreslår departementet at ordningen med skatteklasse 2 for enslige forsørgere avvikles helt. Fordelen ved klasse 2 bør i stedet videreføres for reelle enslige forsørgere i en ny særfradragsordning.

Innføre et særfradrag for enslige forsørgere

Departementet foreslår å innføre et nytt særfradrag i alminnelig inntekt for enslige forsørgere, som erstatter fordelen av dagens skatteklasse 2. Fradraget foreslås innrettet som skatteklasse 2, dvs. som et flatt fradrag i alminnelig inntekt. Særfradraget fastsettes til et beløp per måned, slik at det kan graderes etter antall måneder i løpet av inntektsåret man har vært enslig forsørger. Et nytt særfradrag vil dermed være bedre tilpasset personer som endrer sivilstatus i løpet av året, enn dagens klasse 2. For inntektsåret 2013 settes særfradraget til 3 930 kroner per påbegynt måned. Fullt årlig fradrag vil være 47 160 kroner.

Etter departementets oppfatning bør det nye særfradraget kun gis til enslige forsørgere som bor alene med barn. Denne avgrensningen av gruppen som skal ha rett til fradraget, kan oppnås ved å sette som vilkår for fradraget at skattyter har mottatt utvidet barnetrygd.

Utvidet barnetrygd gis til enslige forsørgere som er alene om omsorgen for barn, jf. barnetrygdloven § 9. Utvidet barnetrygd er barnetrygd for ett barn mer enn forsørgeren faktisk har omsorg for. Det er et vilkår for rett til utvidet barnetrygd at mottakeren reelt sett er enslig. Får en enslig forsørger samboer, faller retten til utvidet barnetrygd bort når samboerskapet har vart i mer enn 12 måneder i løpet av de siste 18 månedene. Får en enslig forsørger barn med samboer eller gifter seg før samboerskapet har vart så lenge, faller retten til utvidet barnetrygd bort fra måneden etter at barnet er født eller ekteskapet inngått. For å få utvidet barnetrygd må man framsette krav om det til NAV, og man må opplyse om forhold av betydning for retten til stønad, herunder sivilstand. Etter at retten til utvidet barnetrygd er innvilget, har mottakeren plikt til å melde fra til NAV dersom vedkommende inngår samboerskap og fra hvilket tidspunkt.

Ved å knytte retten til særfradraget for enslige forsørgere til om vedkommende har mottatt utvidet barnetrygd i løpet av inntektsåret, blir vilkårene for å få særfradraget i realiteten de samme som for å få utvidet barnetrygd. Dermed blir gruppen skattytere som får skattefordelen, begrenset til enslige forsørgere som definert i barnetrygdloven. En vil dermed utelukke dem som lever i lengre samboerskap, hvor en eller begge i dag får skatteklasse 2 fordi de har særkullsbarn og ingen felles barn. En vil også utelukke gruppen eneforsørgere med barn over 18 år som forsørges av forelderen. Disse kan i dag få klasse 2 i tilfeller med tilnærmet full forsørgelse. På den annen side vil enslige forsørgere med barn som fyller 18 år i løpet av inntektsåret, få en fordel ved at utvidet barnetrygd utbetales til og med måneden før barnet fyller 18 år, mens klasse 2 bare gis for hele år basert på status ved årets utgang. Har barnet for eksempel bursdag i november, vil forelderen kunne få særfradrag for ti måneder, men ikke kvalifisere til klasse 2 etter dagens regler.

Et særfradrag som knyttes opp mot reglene om utvidet barnetrygd, vil etter departementets syn være bedre tilpasset situasjoner med delt bosted enn klasse 2. Ordinær barnetrygd og utvidet barnetrygd kan deles likt mellom foreldrene når begge bor alene og har avtalt delt bosted for barnet (barna) etter barneloven § 36, jf. barnetrygdloven § 2 tredje ledd. Det forutsetter at det foreligger skriftlig avtale mellom foreldrene om delt bosted for barnet, og at begge foreldrene framsetter krav om at barnetrygden deles. Barnetrygden kan ikke fordeles på annen måte enn halvparten på hver, uansett om foreldrene har avtalt at barnet skal bo mer hos en av dem. Dersom kun den ene forelderen oppfyller vilkårene for utvidet barnetrygd når barnet har delt bosted, for eksempel dersom den andre forelderen er gift eller har samboer, gis halv utvidet barnetrygd til den som oppfyller vilkårene. Etter departementets oppfatning bør det på tilsvarende måte gis et halvt særfradrag til hver av foreldrene i tilfeller der den utvidede barnetrygden deles mellom dem, og bare til den ene som mottar halv utvidet barnetrygd når den andre forelderen ikke oppfyller vilkårene. På denne måten blir retten til fradraget fullt ut individualisert.

Departementet legger opp til at NAV hvert år gir opplysninger til skattemyndighetene om hvem som har fått utvidet barnetrygd i løpet av inntektsåret, for hvor mange måneder de har mottatt utvidet barnetrygd, og eventuelt om den utvidede barnetrygden er delt mellom foreldrene. Departementet legger til grunn at innberetningsplikten for NAV for utbetalinger av utvidet barnetrygd følger av ligningsloven § 6-13 nr. 2 bokstav a og forskrift 17. april 2008 nr. 386 om offentlige myndigheters mv. plikt til ukrevet å gi ligningsmyndighetene opplysninger om utbetaling av erstatninger, tilskudd, bidrag, trygder, stønader mv.

Regler om utbetaling av utvidet barnetrygd innenfor EØS-området følger av forordning nr. 833/2004. Barnetrygd og utvidet barnetrygd skal utbetales av det landet EØS-borgeren arbeider i, selv om oppholdet i arbeidslandet varer mindre enn ett år, og selv om barnet bor i et annet EØS-land. Utover dette må vedkommende oppfylle barnetrygdlovens vilkår for utvidet barnetrygd. Departementet legger til grunn at en arbeidstaker fra et annet EØS-land som får utbetalt utvidet barnetrygd fra NAV, vil ha rett til det nye særfradraget for enslige forsørgere dersom vedkommende skattlegges for hele eller tilnærmet hele sin inntekt i Norge, jf. skatteloven § 6-71.

Forslaget forutsetter at det innføres en ny bestemmelse om særfradrag for enslig forsørger i skatteloven. I tillegg må skatteloven § 15-4 om personfradrag endres. Departementet foreslår at det nye særfradraget reguleres i ny § 6-80 i skatteloven. Størrelsen på særfradraget foreslås regulert i Stortingets årlige skattevedtak. Det vises til forslag til skatteloven ny § 6-80 og forslag til endringer i § 15-4 samt forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 6-6.

3.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Provenyøkningen av forslaget er beregnet til 425 mill. kroner påløpt og 340 mill. kroner bokført i 2013. For enslige forsørgere som oppfyller vilkårene for særfradraget, vil omlegging av klasse 2 til et særfradrag være en fordel ettersom særfradraget vil være mer fleksibelt. I tillegg vil foreldre som praktiserer delt bosted for barna, slippe å melde fra til skattekontoret om hvem av dem som skal ha klasse 2.

Personer som tidligere ble lignet i klasse 2, men som ikke får det nye særfradraget, vil få en skatteøkning. Dette gjelder i første omgang tidligere enslige forsørgere som har fått samboer på varig basis, men også enkelte personer som forsørger eldre barn over 18 år. Enslige forsørgere i Nord-Troms og Finnmark vil også få en innstramming ettersom det nye særfradraget ikke tar hensyn til at finnmarksfradraget er høyere i klasse 2. Enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og skattlegges etter skattebegrensningsregelen, berøres ikke.

Forslaget vil innebære forenklinger for Skatteetaten ved utskriving av skattekort og ved ligningen. Det skyldes at særfradraget kan baseres på innberetning fra NAV om utbetaling av utvidet barnetrygd. Endringene i regelverket vil ha begrensede virkninger for Arbeids- og velferdsetaten.

3.3.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2013.

3.4 Endring i fradraget for fagforeningskontingent

Etter skatteloven § 6-20 kan arbeidstakere på nærmere vilkår kreve fradrag for betalt fagforeningskontingent med inntil 3 750 kroner. Aktive yrkesutøvere og næringsdrivende kan få fradrag for kontingent betalt til visse yrkes- og næringsorganisasjoner med samme beløp, eller med inntil 2 promille av samlet lønnsutbetaling, jf. skatteloven § 6-19.

Fradraget for fagforeningskontingent ble i tråd med regjeringspartienes politiske plattform i Soria Moria I doblet i perioden 2006 – 2009. I Soria Moria II skriver Regjeringen at den vil øke fradraget for fagforeningskontingent. Det maksimale fradraget ble økt fra 3 660 kroner for 2011 til 3 750 kroner for 2012. Regjeringen foreslår en ytterligere økning for inntektsåret 2013, til 3 850 kroner. Forslaget innebærer en skattelettelse på om lag 8 mill. kroner påløpt og 6 mill. kroner bokført i 2013.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 6-19 annet ledd fjerde punktum og § 6-20 fjerde ledd annet punktum. Det foreslås at endringene trer i kraft fra og med inntektsåret 2013.

3.5 Gevinstbeskatning ved realisasjon av tomannsbolig

3.5.1 Innledning og sammendrag

Skattereglene for tomannsboliger var særlig gunstige fram til 2012. Inntektene fra utleie av inntil halvparten av boenheten som eieren bodde i samt hele den andre boenheten, var skattefrie. Skattefritaket gjaldt også om den utleide boenheten hadde større utleieverdi enn boenheten eieren brukte selv. Fra 2012 ble skatteloven § 7-2 endret slik at leieinntekter fra tomannsbolig nå bare er skattefrie når eieren bruker minst halvparten av tomannsboligen selv, regnet etter utleieverdien.

Gevinstbeskatningsreglene er fortsatt spesielt gunstige for tomannsboliger sammenlignet med andre boligtyper. Tomannsboliger kan realiseres skattefritt dersom eieren bruker minst halvparten av den ene boenheten selv, regnet etter utleieverdien. For andre boligtyper må eieren bruke minst halvparten av bygningen (regnet etter utleieverdi) for å kunne realisere boligen skattefritt.

Departementet mener at vilkårene om brukens omfang for å kunne realisere tomannsboliger skattefritt bør være de samme som for å få skattefrie inntekter fra utleie av slike boliger. Vilkårene for skattefri realisasjon av tomannsboliger bør derfor tilpasses endringen fra 2012 for skattefrie leieinntekter. Det vil likestille tomannsboliger med andre boligtyper også når det gjelder gevinstbeskatning. Departementet foreslår derfor å endre skatteloven § 9-3 tredje ledd, slik at også eiere av tomannsboliger må ha brukt minst halvparten av bygningen som egen bolig (regnet etter utleieverdi) for at hele gevinsten ved realisasjon av boligen skal være skattefri. Forslaget antas å ha ubetydelige provenyvirkninger.

Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 9-3 tredje ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2013.

3.5.2 Gjeldende rett

Gevinst ved realisasjon av bolig er i utgangspunktet skattepliktig inntekt etter skatteloven § 5-1. Gevinst ved realisasjon av bolig er likevel skattefri dersom skattyter har eid eiendommen i mer enn ett år når realisasjonen finner sted eller avtales, og eieren har brukt hele eiendommen som egen bolig i minst ett av de siste to årene før realisasjonen, jf. skatteloven § 9-3 annet ledd. Ifølge skatteloven § 9-3 tredje ledd bokstav b er det imidlertid tilstrekkelig at eieren har brukt minst halvparten av bygningen som egen bolig, regnet etter utleieverdi, så lenge den øvrige delen er utleid til boligformål.

Skattefritaket gjelder tilsvarende for tomannsbolig når eieren har brukt den ene leiligheten som egen bolig, jf. skatteloven § 9-3 tredje ledd bokstav a. I ligningspraksis er det lagt til grunn at det er tilstrekkelig at eieren bruker minst halvparten av den ene boenheten selv, regnet etter utleieverdi, så lenge den øvrige delen er utleid til boligformål. Eieren kan skattefritt realisere hele tomannsboligen (samlet eller hver for seg), den utleide boenheten, eller egen boenhet og beholde den utleide delen. I ligningspraksis er det lagt til grunn at tomannsboliger er useksjonerte tomannsboliger. Seksjonerte tomannsboliger regnes som to separate boliger.

Hvis eieren har brukt en mindre del av bygningen som egen bolig eller bygningen er delvis brukt i virksomhet, er den forholdsmessige delen av gevinsten som faller på eierens leilighet unntatt fra skatteplikt, jf. skatteloven § 9-3 tredje ledd bokstav c.

Eventuelt tap er fradragsberettiget i den utstrekning eventuell gevinst ville vært skattepliktig, jf. skatteloven § 9-4.

3.5.3 Vurderinger og forslag

Fra inntektsåret 2012 ble regelen om skattefri utleie av tomannsbolig endret, slik at leieinntekter fra tomannsboliger er skattefrie dersom eieren bruker minst halvparten av tomannsboligen selv (regnet etter utleieverdi). For at en gevinst ved realisasjon av en tomannsbolig skal være skattefri, er det imidlertid tilstrekkelig at eieren bruker minst halvparten av den ene boenheten som egen bolig. Eierens bruk kan dermed være for liten til at leieinntektene er skattefrie, selv om gevinsten ved et eventuelt salg er skattefri. På denne bakgrunn har departementet vurdert om vilkårene for skattefri realisasjon av tomannsboliger bør tilpasses endringen for skattefrie leieinntekter, slik at gevinsten bare er skattefri dersom eieren har brukt minst halvparten av hele tomannsboligen som egen bolig (regnet etter utleieverdi). Da blir vilkåret om eierens bruk for å oppnå skattefrihet tilsvarende for begge regelsettene.

Gevinstbeskatningsreglene er dermed spesielt gunstige for tomannsboliger sammenlignet med andre boliger. Andre boliger enn tomannsboliger kan bare realiseres skattefritt dersom minst halvparten av bygningen er brukt som egen bolig. For tomannsboliger er det mulig å leie ut mer enn halvparten av bygningen, og likevel realisere boligen skattefritt.

Fram til inntektsåret 2012 var det en viss sammenheng mellom reglene om skattefri utleie og skattefri realisasjon av tomannsbolig. Leieinntektene var skattefrie dersom eieren brukte minst halvparten av den ene leiligheten som egen bolig, dvs. det samme brukskravet som gjelder for å kunne realisere boligen skattefritt. Også for eneboliger, leiligheter mv. (selvstendige boenheter) har kravet til egen bruk vært det samme for hhv. skattefrie leieinntekter og skattefri gevinst ved realisasjon. Dette taler for å tilpasse brukskravet for skattefri gevinst til det nye brukskravet for skattefri utleie av tomannsboliger.

For noen tomannsboligeiere kan en slik endring føre til at (deler av) gevinst ved salg av tomannsboligen går fra å være skattefri til å bli skattepliktig, og at tap blir fradragsberettiget. I prinsippet er ikke dette annerledes enn terskelvirkningene etter gjeldende regler om langvarig utleie av litt under, eller litt over, halvparten av egen enebolig eller selveierleilighet mv.

For alle andre boligtyper enn tomannsboliger må eieren bruke minst halvparten av boligen eller bygningen som egen bolig for at hele realisasjonsgevinsten skal være skattefri. Hensynet til lik behandling av ulike boligtyper taler dermed også for å endre brukskravet for tomannsboliger.

Useksjonerte tomannsboliger skattlegges allerede gunstig gjennom den alminnelige boligbeskatningen. Resultatet for tomannsboliger kan dessuten være spesielt gunstig fordi boligtypen egner seg godt til (skattefri) utleie. Ettersom skattefri utleie av tomannsbolig nå er avhengig av at eieren bruker minst halvparten av tomannsboligen selv, er det ikke lenger grunn til å opprettholde en særlig gunstig regel om realisasjonsgevinst for denne boligtypen.

På denne bakgrunn foreslår departementet å oppheve spesialregelen for tomannsboliger, slik at skattefri realisasjon av tomannsbolig også er avhengig av at eieren har brukt minst halvparten av bygningen som egen bolig (regnet etter utleieverdi).

Etter skatteloven § 9-3 tredje ledd bokstav b er gevinsten ved realisasjon av «annen boligeiendom» skattefri dersom eieren har brukt minst halvparten av bygningen som egen bolig (regnet etter utleieverdi), og den øvrige delen har vært utleid til boligformål. Når vilkårene for skattefri realisasjonsgevinst blir de samme for tomannsbolig og annen boligeiendom, kan en felles regel for gevinstbeskatning av disse boligtypene tas inn i skatteloven § 9-3 tredje ledd bokstav a. Skatteloven § 9-3 tredje ledd bokstav c blir bokstav b.

Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 9-3 tredje ledd.

3.5.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet antar at flere eiere av tomannsboliger har tilpasset seg innstrammingen i reglene om skattefri utleie ved å ta i bruk en større del av boligen selv. For disse eierne får forslaget ingen betydning. Departementet mener det er grunn til å tro at boligeiere som forventer en realisasjonsgevinst og som ikke allerede har økt bruken, vil tilpasse bruken til de nye reglene i planleggingen av et eventuelt salg. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at endringen gir bedre symmetri i regelverket, men at den vil få liten praktisk betydning og ubetydelig provenyvirkning.

3.5.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2013.

3.6 Endring i satsen for skattefri kilometergodtgjørelse

Satsen for kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil på tjenestereiser fastsettes i forhandlinger mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene i staten. Satsen blir i praksis benyttet i store deler av arbeidslivet. Inntil 2011 fikk den framforhandlede satsen automatisk virkning som skattefri grense. Fra 2011 fastsettes grensen for skattefrihet i statsbudsjettet, løsrevet fra forhandlingene. De skattefrie satsene skal i utgangspunktet fastsettes slik at et eventuelt overskudd av godtgjørelsen blir behandlet som skattepliktig lønn.

Ettersom staten er forpliktet til å utbetale de framforhandlede godtgjørelsene, uavhengig av om de blir ansett som skattepliktige eller ikke, vil de administrative kostnadene ved en eventuell fordelsbeskatning av kilometergodtgjørelse bli relativt betydelige. Også andre offentlige og private arbeidsgivere kan være forpliktet til å yte kilometergodtgjørelse etter statens satser. Det er imidlertid ikke aktuelt å fastsette ulike skattemessige satser for ulike deler av arbeidslivet.

Departementets beregninger viser at satsene for 2012 allerede gir et visst overskudd. Årlig kjøres det et stort antall kilometer som godtgjøres med statens satser. Dette medfører at det blir beregnet en stor skatteutgift av skattefri kilometergodtgjørelse, jf. omtale i vedlegg 1.

Samtidig er den framforhandlede økningen av kilometergodtgjørelsen for bil i 2013 større enn prisjustering av 2012-satser. Når de framforhandlede satsene økes reelt, blir det et provenytap for staten om de skattefrie satsene økes til samme nivå som de framforhandlede satsene. En skattelettelse på dette området må derfor veies mot andre skatte- og avgiftslettelser, og vurderes i lys av prinsippet om at alle fordeler vunnet ved arbeid skal skattlegges som lønn.

Etter en helhetsvurdering har departementet kommet til at de framforhandlede satsene for kilometergodtgjørelse i 2013 bør kunne benyttes uten at det utløser skatteplikt. De skattemessige beløpsgrensene vil derfor bli økt i tråd med forhandlingsresultatet. For 2013 innebærer dette at kilometersatsen for bruk av egen bil økes fra 3,90 til 4,05 kroner per km for reiser inntil 10 000 km, og fra 3,25 til 3,40 kroner per km for reiser utover dette. De skattemessige satsene for andre framkomstmidler enn bil økes også i tråd med forhandlingsresultatet. Forslaget reduserer provenyet med 60 mill. kroner påløpt og 48 mill. kroner bokført i 2013.

Endringene gjennomføres ved forskriftsendring i Skattedirektoratets takseringsregler.

3.7 Andre satser, grenser og fradrag i inntektsbeskatningen av personer

Det foreslås å lønnsjustere viktige grenser i personskattesystemet med 4 pst., herunder personfradraget, øvre grense i minstefradragene i lønns- og pensjonsinntekt og innslagspunktene i toppskatten, jf. punkt 3.2. Den skattefrie nettoinntekten for enslige og gifte uførepensjonister mv. under skattebegrensningsregelen foreslås også lønnsjustert, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 6-4.

Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet innslagspunktene i arveavgiften, det særskilte fradraget i arbeidsinntekt, nedre grense for betaling av trygdeavgift, særskilt fradrag i Finnmark og Nord-Troms, fisker- og sjømannsfradraget, særfradraget for uførhet, grensene i foreldrefradraget, grensene i det særskilte fradraget i næringsinntekt for jordbruk mv., maksimumsgrensen i fradraget for gaver til frivillige organisasjoner, maksimumsgrensen i fradraget for innbetaling til individuell pensjonsordning, formuestillegget i skattebegrensningsregelen for uførepensjonister mv., nedre grense i minstefradragene i lønns- og pensjonsinntekt, nedre grense og kilometersatsene i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid og maksimal sparing i Boligsparing for ungdom (BSU). Særfradraget for store sykdomsutgifter ble i fjorårets budsjett vedtatt faset ut over tre år fra 2012. Nedre grense for utgifter for å kunne kreve særfradrag er 9 180 kroner i 2012. Beløpet holdes uendret i 2013.

Det er en fordel for skattyter at nedre grense i særfradraget for store sykdomsutgifter og nedre grense i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid holdes nominelt uendret. De øvrige grensene som videreføres nominelt, medfører en innstramming.

Samlet sett øker påløpt proveny i 2013 med 244 mill. kroner som følge av justering og nominell videreføring av enkelte satser, grenser og fradrag mv. Av dette utgjør nominell videreføring av innslagspunktene i arveavgiften 73 mill. kroner. Nominell videreføring av nedre grense og kilometersatsene i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid utgjør en netto innstramming på om lag 32 mill. kroner påløpt. Samlet bokført provenyøkning av å justere og videreføre enkelte satser, grenser og fradrag nominelt mv. anslås til 159 mill. kroner i 2013.

3.8 Produktavgiften (kap. 5700 post 71)

Av næringsinntekt skal det normalt svares 11 pst. trygdeavgift, mens satsen er 7,8 pst. for lønnsinntekt. I fiskerinæringen betales 7,8 pst. trygdeavgift. Mellomlegget opp til 11 pst. dekkes av en særskilt produktavgift, som ilegges all fangst fra norskregistrerte fartøy. Produktavgiften skal dessuten dekke kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd, kollektiv forsikring for tilleggssykepenger for manntallsførte fiskere og utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsledige i næringen. I brev av 31. august 2012 tilrår Fiskeri- og kystdepartementet at satsen settes til 2,6 pst. for 2013. I brevet fra Fiskeri- og kystdepartementet heter det blant annet:

«Fiskeri- og kystdepartementet har innhentet prognose på førstehåndsverdi og pensjonsgivende inntekt fra Fiskeridirektoratet. NAV har kommet med opplysninger om utviklingen i kostnadene ved kollektiv tilleggstrygd til sykepenger for fiskere og Garantikassen for fiskere har opplyst om utviklingen i utbetalingene av arbeidsledighetstrygd for fiskere så langt i år. På bakgrunn av disse opplysningene har departementet utarbeidet en prognose for utbetalinger av a-trygd og sykepenger i 2013.
Følgende størrelser ligger derfor til grunn ved fastsetting av nivået på produktavgiften for 2013:

2012

2013

Førstehåndsverdi som det skal betales produktavgift av:

13 545,0 mill. kr

15 200,0 mill. kr

Dette gir en pensjonsgivende inntekt på:

5 219,0 mill. kr

5 857,0 mill. kr

Fiskeri- og kystdepartementet legger samtidig til grunn følgende prognoser for ytelser produktavgiften skal dekke i 2013.

2012

2013

Differanse trygdeavgift (3,2 %. av inntekt)

167,0 mill. kr

187,4 mill. kr

Yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekt)

10,4 mill. kr

11,7 mill. kr

Dagpenger ved arbeidsløshet

43,8 mill. kr

65,0 mill. kr

Kollektiv tilleggstrygd for sykepenger

140,0 mill. kr

129,0 mill. kr

Totalt

361,3 mill. kr

393,1 mill. kr

Satsen for 2012 ble fastsatt av Stortinget til 2,7 %. Reviderte grunnlagstall tilsa i mai 2012 at det ikke var behov for å justere satsen i RNB. Oppdaterte tall viser at vurderingen står seg. Samtidig er det viktig å se utviklingen over flere år i sammenheng, og regnskapet fra 2011 viser at fiskerne betalte inn et overskudd på 60 mill. kr. Hovedårsaken til dette er at førstehåndsomsetningen ble mye høyere enn først antatt. Dette kom imidlertid etter en lengre periode med underskudd, så vurderingen i mai var at det ville være fornuftig å avvente justering og se an utviklingen i den nye ordningen med a-trygd og sykepengeutbetalingene.
Beregningene viser at riktig sats på produktavgiften vil være 2,6 % for 2013. Reduksjonen skyldes at førstehåndsomsetningen fortsatt forventes på et høyt nivå og sykepengeutbetalingene på et forholdsvis lavt nivå. Økningen i dagpengeutbetalinger fra 26 mill. kr med gammel ordning i 2010 til en prognose på 65 mill. kr i 2013 påvirker derfor i mindre grad satsen.»

Finansdepartementet foreslår derfor, i tråd med Fiskeri- og kystdepartementets tilrådning, at satsen i produktavgiften settes til 2,6 pst. i 2013.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om produktavgift til folketrygden for fiskere og hval- og selfangstnæringen for 2013.

3.9 Kommunale og fylkeskommunale skattører og fellesskatt for 2013

Fastsetting av skattørene skjer innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I Prop. 110 S (2011 – 2012) Kommuneproposisjonen 2013 ble det signalisert at skattørene for 2013 skal fastsettes ut fra et mål om at skatteinntektene for kommunesektoren skal utgjøre 40 pst. av de samlede inntektene. Dette oppnås ved å videreføre de kommunale og fylkeskommunale skattørene for personlige skattytere på samme nivå i 2013 som i 2012. Den kommunale skattøren for personlige skattytere holdes uendret på 11,60 pst. i 2013. Den fylkeskommunale skattøren holdes uendret på 2,65 pst. Satsen for fellesskatt til staten for personlige skattytere holdes uendret på 13,75 pst. Samlet skatt på alminnelig inntekt fra personlige skattytere utgjør dermed 28 pst. Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2013 § 3-2 og § 3-8.