Programkategori 01.90 Den norske kirke

Utgifter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

1590

Kirkelig administrasjon

711 749

644 750

691 400

7,2

1591

Presteskapet

908 335

879 857

911 748

3,6

1592

Nidaros domkirke m.m.

51 927

52 820

54 064

2,4

Sum kategori 01.90

1 672 011

1 577 427

1 657 212

5,1

Inntekter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

4590

Kirkelig administrasjon

54 092

40 252

41 581

3,3

4591

Presteskapet

53 874

20 603

21 283

3,3

4592

Nidaros domkirke m.m.

20 788

19 573

20 219

3,3

Sum kategori 01.90

128 754

80 428

83 083

3,3

Innledning

Under programkategorien hører driftsutgiftene til de regionale og sentralkirkelige organer (Kirkerådet, Kirkemøtet, biskopene og bispedømmerådene), prestetjenesten og Det praktisk-teologiske seminar. Kategorien omfatter også tilskudd til kirkelig virksomhet, blant annet til kirkens trosopplæring, Sjømannskirken og døvemenighetene, samt utgifter til det bygningsmessige vedlikeholdet av Nidaros domkirke og Erkebispegården og utgifter til krigsgravtjenesten. Også Opplysningsvesenets fond hører inn under kategorien.

Departementets hovedoppgaver på det kirkelige området er:

  • forvaltningen av det kirkelige lovverk, særlig kirkeloven og gravferdsloven

  • etatsansvaret for de regionale og sentralkirkelige organer

  • etatsansvaret for prestetjenesten

  • etatsansvaret for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider

  • etatsansvaret for Opplysningsvesenets fond

Utfordringer og utviklingstrekk

Staten og Den norske kirke

21. mai 2012 gjorde Stortinget vedtak om endringer i Grunnloven i tråd med kirkeforliket fra 2008, jf. Innst. 233 S (2011–2012) og Dokument nr. 12:10 (2007–2008). Grunnlovsendringene er de konstitusjonelt viktigste endringene på statskirkens område siden reformasjonen. Staten vil fortsatt ha det formelle arbeidsgiveransvaret for proster og biskoper, men som konsekvens av endringene skal proster og biskoper nå tilsettes av henholdsvis bispedømmerådene og Kirkerådet.

Kirkeforliket stilte som forutsetning for grunnlovsendringene at det skulle gjennomføres en demokratireform i Den norske kirke. Evalueringen av demokratireformen og kirkevalgene i 2009 og 2011, jf. redegjørelsen i Prop. 71 L (2011–2012) Endringer i kirkeloven m.m., konkluderte med at reformen har bidratt til økt bredde og deltakelse i det kirkelige demokratiet, men at det fortsatt er knyttet utfordringer til etableringen av reelle valgmuligheter. I tråd med Stortingets vedtak ved behandlingen av Innst. 292 L (2011–2012), jf. Prop. 71 L (2011–2012), vil departementet i løpet av våren 2013 komme tilbake til Stortinget med egen sak om valgordning for Den norske kirke.

Kirkerådet arbeider nå med rammene for en ny helhetlig kirkeordning. Ufordringene på det ordningsmessige området knytter seg bl.a. til kirkens organisering i mange sokn og til de ulike forvaltningsområdene og -nivåene i kirken. Grunnlovsendringene er ellers resultatet av en mangeårig reformprosess der stadig flere oppgaver og mer ansvar har blitt overført til kirkelige organer. I den videre utviklingen vil spørsmål om ytterligere oppgaveoverføring fra departementet til kirkelige organer naturlig inngå.

Et overordnet hensyn i arbeidet med kirkeordningen er å sikre at Den norske kirke opprettholdes og føres videre som folkekirke, dvs. at kirken er til stede og nærværende i alle lokalsamfunn og at den er relevant for kirkens medlemmer gjennom livet. Framtidige endringer i kirkeordningen må hele tiden ha dette folkekirkeperspektivet for øye.

Kirkens virksomhet – nøkkeltall

Den norske kirke omfatter flere enn 1 200 menigheter, som varierer i innbyggertall fra noen få hundre til flere tusen. Statistisk sentralbyrå har i en rekke år samlet inn nøkkeltall om kirkens og menighetenes virksomhet. Dette er tall som belyser utviklingstrekk over tid, bl.a. med hensyn til medlemsoppslutning, gudstjenesteliv og kirkelige handlinger. Over tid viser tallene overveiende grad av stabilitet i oppslutningen om kirken, samtidig som de også gjenspeiler økende pluralitet i samfunnet.

Ved årsskiftet 2011/2012 var 3,8 millioner registrert som medlemmer eller tilhørende Den norske kirke. Medlemsandelen i befolkningen er noe synkende. Ved utgangen av 2011 tilhørte ca. 77 pst. av befolkningen Den norske kirke. Medlemstallet i kirken har imidlertid holdt seg stabilt. I løpet av det siste tiåret har det kun vært små endringer i det totale medlemstallet. I 2011 valgte 7000 personer å melde seg ut av kirken, mens 1800 meldte seg inn. De siste årene har det ikke vært større endringer i antallet utmeldinger, mens antallet innmeldinger har økt noe.

Gudstjenestene i Den norske kirke hadde i 2011 et samlet besøkstall på vel 6,2 millioner personer. Etter flere år med nedgang i gudstjenestedeltakelsen, økte oppslutningen om gudstjenesten med nær 3 pst. fra 2010 til 2011. I 2011 ble det utført nær 40 000 dåpshandlinger i kirken. Dette utgjorde en nedgang på drøyt 1100 fra året før. Også antallet kirkelige vigsler sank noe. Av i alt 23 100 ekteskap som ble inngått i 2011, var det 8 600 par som giftet seg i Den norske kirke. 42 500 ungdommer ble konfirmert i kirken i 2011. Antallet konfirmerte har vært økende de senere år. Det ble i 2011 gjennomført 37 900 kirkelige gravferder, noe som innebærer at 91,5 pst. av alle som døde fikk en kirkelig begravelse.

Med bakgrunn i tallene fra kirkestatistikken utarbeider Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) en årlig tilstandsrapport for Den norske kirke. I rapporten for 2012 er menighetenes tilbud til barn og unge et hovedtema. Barne- og ungdomsarbeidet er et prioritert område i Den norske kirke. Tiltak som babysang, småbarnssang eller «trilletreff» har på få år blitt tilbud som mange menigheter gir. I 2011 deltok nesten 20 000 barn i babysang i menighetene. Så godt som alle menigheter har nå et tilbud om utdeling av kirkebok til 4-åringene. Nær 60 pst. av døpte 4-åringer mottok kirkebok i 2011. Trosopplæringsreformen har lansert flere nasjonale breddetilbud som menighetene kan benytte seg av.

KIFO viser i tilstandsrapporten til at oppslutningen om gudstjenester og kirkelige ritualer som dåp, konfirmasjon og begravelser holder seg godt. De kirkelige handlingene knyttet til slike livsfaseoverganger har lang tradisjon i Norge og tallene fra kirkestatistikken understøtter at disse kirkelige markeringene fremdeles er viktige hendelser for enkeltmennesker og familier. Særlig kommer dette til uttrykk i oppslutningen om konfirmasjon. Over en lang periode har omkring 70 pst. av 14-åringene deltatt i kirkelig konfirmasjon. Til sammenligning konfirmeres mellom 30 og 40 pst. av de unge i Sverige. Konfirmasjonsopplegget og undervisningen i menighetene har forandret seg i løpet av de siste tiårene. Den pedagogiske tilnærmingen er mer enn før preget av prosessarbeid og læring gjennom sosiale erfaringer. KIFO mener at dette kan være en medvirkende forklaring til at oppslutningen om kirkelig konfirmasjon har holdt seg så godt.

Kirkeøkonomien

Den norske kirke finansieres i hovedsak av bevilgninger fra stat og kommune. Av de samlede offentlige bevilgningene kommer nær 2/3 fra kommunale overføringer. Kommunene har det økonomiske ansvaret for drift og vedlikehold av kirkebyggene, de offentlige gravplassene og visse andre lokalkirkelige utgifter. Staten har ansvaret for å dekke utgiftene til prestetjenesten og driften av Kirkerådet og bispedømmerådene. I tillegg yter staten tilskudd til særskilte formål, blant annet til trosopplæring og diakoni.

I 2011 ble det over kommunebudsjettene bevilget nær 2,6 mrd. kroner til driften av Den norske kirke inklusive kirkens forvaltning av de offentlige gravplassene. Over statsbudsjettet samme år ble det til kirken utgiftsført ca. 1,7 mrd. kroner. De samlede offentlige driftsutgiftene til Den norske kirke var dermed på 4,3 mrd. kroner i 2011.

Det er de kirkelige fellesrådene i den enkelte kommune som forvalter de kommunale overføringene og som drifter kirkebyggene og de offentlige gravplassene. Fellesrådenes økonomiske situasjon utrykker langt på vei den økonomiske situasjonen for Den norske kirke. I tabellen nedenfor er utviklingen i fellesrådenes økonomi fra 2009 til 2011 framstilt på bakgrunn av regnskapstall som er innrapportert til Statistisk sentralbyrå fra de kirkelige fellesrådene.

De kirkelige fellesrådenes inntekter og utgifter 2009–2011 (i mill. kroner)

2009

2010

2011

Endr. i pst. 10/11

Inntekter

Driftsinntekter

3 550

3 699

3 947

6,7

Investeringsinntekter

752

623

631

1,3

Utgifter

Driftsutgifter

3 381

3 558

3 750

5,4

Investeringsutgifter

966

902

833

-7,6

Netto driftsresultat 1

155

124

175

Overføringer fra kommune og stat til drift

Kommunale overføringer 2

2 295

2 372

2 575

8,5

Statlige overføringer

312

331

327

-1,2

1 Netto driftsresultat er differansen mellom driftsinntekter og -utgifter, samt finansinntekter og finansutgifter. I 2011 var det et negativt netto finansresultat på 22 mill. kroner.

2 Verdien av finansielle overføringer fra kommunene, kommunal tjenesteyting og nettoutgifter for drift av gravplasser ført i kommuneregnskapet, inngår i totalbeløpet.

Som det går fram av tabellen, økte fellesrådenes driftsinntekter med 6,7 pst. fra 2010 til 2011, dvs. fra 3,70 mrd. kroner til 3,95 mrd. kroner. Overføringene fra kommunene er den viktigste finansieringskilden for fellesrådene. Fra 2010 til 2011 økte disse med 8,5 pst. Til sammenligning ble lønns- og prisveksten i kommunesektoren fra 2010 til 2011 beregnet til 3,9 pst * .

Den store økningen i de kommunale overføringene fra 2010 til 2011 må ses i sammenheng med at finansieringsansvaret for barnehagedrift ble overført fra staten til kommunene fra 1. januar 2011. Fellesrådene som drifter barnehager har derfor i 2011 ikke mottatt barnehagetilskudd fra staten, men fra kommunene. Dette er også den vesentligste forklaringen på at de statlige overføringene til fellesrådene samlet sett ble redusert med ca. 4 mill. kroner fra 2010 til 2011, på tross av bevilgningsøkninger over statsbudsjettet 2011 til trosopplæringen, kirkevalgene mm.

Netto driftsresultat, som viser driftsoverskudd etter at renter og avdrag er betalt, var høyere i 2011 enn i 2010. Resultatet var 175 mill. kroner i 2011, mot 124 mill. kroner i 2010. 112 mill. kroner av netto driftsresultat ble i 2011 overført til investeringsregnskapet for å dekke investeringsutgifter. Tilsvarende tall var 104 mill. kroner i 2010.

Karakteristisk for utviklingen de senere årene har vært en betydelig økning i fellesrådenes investeringsinntekter og -utgifter. Mens det samlede investeringsvolumet var på 350–400 mill. kroner i 2005 og 2006, har volumet de siste årene vært på ca. 900 mill. kroner. Det relativt høye investeringsvolumet er videreført i 2011, men redusert noe i forhold til 2010. Av de samlede investeringsutgiftene i 2011 på 833 mill. kroner, var 551 mill. kroner relatert til kirkebyggene og 218 mill. kroner til gravplassene. Tilsvarende beløp i 2010 var henholdsvis 654 mill. kroner og 217 mill. kroner. I 2011 ble det overført 487 mill. kroner fra kommunene for dekning av fellesrådenes investeringsutgifter, mot 529 mill. kroner i 2010.

Kirkebyggene

Tilstandsrapporter og undersøkelser har tidligere avdekket et etterslep i vedlikeholdet av kirkebyggene. Etterslepet ble i 2004/2005 beregnet til 5 mrd. kroner for alle kirkebygg. I tillegg kommer behovet for generell modernisering ved oppgradering og ombygging.

Innsatsen overfor kirkebyggenes bygningsmessige tilstand er vesentlig forsterket de siste årene. Figur 5.5 viser at den ordinære vedlikeholdsinnsatsen har ligget på 90–100 mill. kroner i snitt siden 2006, mens det i samme periode har vært en kraftig økning i investeringene. I 2005 hadde 33 av landets 426 fellesråd bygge-/rehabiliteringsprosjekter på sine kirkebygg med utgifter på minst 1 mill. kroner. I 2010 og 2011 var det tilsvarende antallet henholdsvis 88 og 76. Selv om investeringene gikk noe ned fra 2010 til 2011, er det fortsatt relativt store volum sammenliknet med tidligere år.

Figur 5.5 Kirkebyggene. Fellesrådenes utgifter til ordinært vedlikehold og til istandsetting (rehabilitering), nybygg mv. i perioden 2006–2011 (i mill. kroner).

Figur 5.5 Kirkebyggene. Fellesrådenes utgifter til ordinært vedlikehold og til istandsetting (rehabilitering), nybygg mv. i perioden 2006–2011 (i mill. kroner).

En generell styrking av kommuneøkonomien, den særskilte rentekompensasjonsordningen for kirkebygg sammen med økt kunnskap om kirkebyggenes vedlikeholdstilstand, er viktige forklaringsfaktorer for den forsterkede innsatsen overfor kirkebyggene.

Rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg ble etablert i 2005. Gjennom ordningen kompenserer staten for renteutgiftene ved investeringer til istandsetting av kirker, inventar og utsmykning. Investeringsrammen under ordningen ble i 2012 økt med 450 mill. kroner, jf. Prop. 1 S Tillegg 3 (2011–2012) Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Prop. 111 S (2011–2012) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2012 . Samlet investeringsramme under ordningen er dermed kommet opp i 3,35 mrd. kroner.

Siden rentekompensasjonsordningen ble etablert er det gitt tilsagn om rentekompensasjon til prosjekter ved i alt 789 kirker i 283 kommuner. Det foreslås ikke ny investeringsramme for 2013. Ved utgangen av august 2012 er det gitt tilsagn om rentekompensasjon for 292 mill. kroner av årets ramme på 450 mill. kroner. Ordningen administreres av Husbanken og bevilges under Kommunal- og regionaldepartementet, jf. kap. 582, post 61.

Mål og strategier

Kirkeordningen

Gjennom de endringene i Grunnloven som nå er gjennomført, er det lagt et nytt grunnlag for videre selvstendiggjøring av Den norske kirke. Grunnlovsendringene har hatt bred oppslutning, og de er resultatet av en lang historisk prosess. I videreutviklingen av kirkens rammeverk og ordninger må hensynet til kontinuitet fortsatt veie tungt. Videre endringer bør skje skrittvis og ha bred politisk og kirkelig oppslutning.

I regi av Kirkerådet pågår nå et arbeid med å utrede forslag til en ny helhetlig kirkeordning. Målet er i første omgang å identifisere behov og premisser for en annen kirkelig organisering. Kirkerådet har oppfordret alle menighetene om å drøfte denne type problemstillinger og gi sine synspunkter til kjenne. Med bakgrunn i denne brede drøftingsprosessen tar Kirkerådet sikte på at Kirkemøtet i 2013 skal behandle den videre utviklingen av kirkeordningen.

Gjeldende lov om Den norske kirke har virket i godt og vel 15 år. Et viktig element som kom inn i kirkeloven da den ble vedtatt i 1996, var å lovfeste et felleskirkelig organ (kirkelig fellesråd) som kunne opptre på vegne av alle soknene i en kommune. Etter kirkelovens system er det dermed både det kirkelige fellesrådet og soknets menighetsråd som representerer soknet. Blant annet i lys av Kirkerådets arbeid med kirkeordningen og kirkens organisering, synes det nå naturlig å gjennomgå og evaluere enkelte hovedelementer i kirkeloven. En nærmere vurdering av evalueringstema vil departementet drøfte med kirkelige instanser.

Oppfølging av endringer i gravferdsloven

Med bakgrunn i de seneste endringene i gravferdsloven, jf. Prop. 81 L (2010–2011) Endringer i gravferdsloven og enkelte andre lover og Innst. 393 L (2010–2011), arbeides det nå med en revisjon av forskriften til gravferdsloven. Et hovedformål med lov- og regelendringene er å ivareta minoritetene bedre. Det er tatt sikte på å følge opp disse endringene gjennom utvikling av veiledningsmateriell og informasjonsopplegg for de lokale gravferdsmyndighetene, jf. omtale under kap. 1590, post 71. Videre er det ved kgl.res. 10. august 2012 oppnevnt et offentlig utvalg som skal vurdere enkelte rettslige og økonomiske spørsmål på gravferdsområdet.

Kirkemøtets mål og strategier

Det følger av Den norske kirkes egenart som trossamfunn at menighetenes og kirkens virksomhet må bygge på de mål og strategier som kirkens egne organer fastsetter. Statens oppgave og ansvar overfor Den norske kirke er i første rekke knyttet til de rettslige, organisatoriske og økonomiske rammebetingelsene for kirken.

De mål som i senere tid er formulert for Den norske kirke, er fastsatt av Kirkemøtet. Kirkemøtet har for perioden 2009–2014 pekt på fem sentrale satsingsområder:

  • gudstjenesteliv

  • barn og unge

  • diakoni

  • kirkemusikk og kultur

  • samisk kirkeliv

Ny gudstjenesteordning for Den norske kirke ble vedtatt av Kirkemøtet i 2011. Tidligere hadde Den norske kirke en gudstjenesteordning der grunnelementene i gudstjenesten var de samme og felles for alle menighetene. I den nye ordningen har menighetene større frihet i utformingen av grunnelementene. Målet for gudstjenestereformen er å skape større bredde, engasjement og medvirkning i den lokale gudstjenestefeiringen. Menighetene skal etter planen ha vedtatt en lokal grunnordning og begynt å ta i bruk den nye liturgien innen første søndag i advent 2012.

Gjennomføringen av trosopplæringsreformen står sentralt i kirkens satsing på barn og unge. Kirkemøtet vedtok i 2009 Plan for trosopplæring i Den norske kirke . Planen har som overordnet perspektiv at det i alle menigheter skal innføres et systematisk og sammenhengende tilbud om trosopplæring for alle døpte mellom 0 og 18 år. Trosopplæringen er nærmere omtalt under kap. 1590.

Kirkemøtet har de siste årene også gjort vedtak om flere andre planer med tilhørende målsettinger, blant annet Kunsten å være kirke – kulturmelding (2005), Plan for diakoni (2007), Plan for kirkemusikk (2008) og Plan for samisk kirkeliv (2011).

I 2011 ble det valgt inn over 7500 medlemmer til menighetsrådene. Disse har ansvar for å styre og lede kirken lokalt. Soknene varierer i størrelse og har ulike rammevilkår med hensyn til økonomi, bemanning og tilgang på frivillige. Det er et generelt behov for å stimulere til lokalt forsøks- og utviklingsarbeid for å få mer samarbeid på tvers av menighets- og kommunegrensene og dermed bedre utnyttelse av den kompetanse og de ressurser som kirken samlet rår over. Det videre arbeidet med kirkeordningsspørsmål og kirkelig organisering som nå drøftes i menighetene, jf. ovenfor, vil trolig belyse slike tema. I dette fornyingsarbeidet inngår også bruk av ny teknologi. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er å utvikle helhetlige og felles IKT-løsninger for kirken, noe Kirkerådet og den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA lenge har arbeidet med, jf. nærmere omtale under kap. 1590, rapport 2011.