Finansdepartementet

Prop. 1 LS

(2013–2014)

Skatter, avgifter og toll 2014

3.1 Formuesskatten

3.1.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen har gjennomført vesentlige endringer i formuesskatten de siste årene. Utvidet formuesskattegrunnlag og økt bunnfradrag har gjort formuesskatten mer omfordelende. En stadig mindre andel av skattyterne betaler formuesskatt, og de mest formuende betaler en større del av formuesskatten enn tidligere. Regjeringen foreslår nå endringer for å forbedre formuesskatten ytterligere.

Regjeringen foreslår å øke bunnfradraget til 1 mill. kroner. Ektepar, som lignes under ett for begges formue, får dermed samlet et bunnfradrag på 2 mill. kroner.

Videre forslår regjeringen å øke ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom fra 50 pst. til 60 pst. av anslått markedsverdi. Sekundærbolig og næringseiendom er fremdeles verdsatt vesentlig lavere enn andre investeringsobjekter. Det er både attraktivt og enkelt å redusere sin skattemessige formue ved å investere i fast eiendom. Skjevhetene i verdsettingen vrir investeringene og svekker omfordelingen gjennom formuesskatten.

Ligningsverdiene av fritidsbolig i Norge foreslås økt med 10 pst.

Forslaget anslås å redusere provenyet med 230 mill. kroner påløpt og 180 mill. kroner bokført i 2014. Om lag 546 000 skattytere vil få redusert formuesskatt, mens om lag 106 000 skattytere vil få økt formuesskatt. De som får skjerpelser, har gjennomgående høy bruttoinntekt. Om lag 53 000 færre skattytere vil betale formuesskatt. Om lag 14 pst. av skattyterne anslås å betale formuesskatt i 2014 med forslaget.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 4-10 og forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 2-1 og § 2-3. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.1.2 Gjeldende rett

For inntektsåret 2013 skal personlige skattytere og dødsbo svare formuesskatt av den delen av nettoformuen som overstiger 870 000 kroner (bunnfradrag). Bunnfradraget for ektefeller, som lignes under ett for begges formue, utgjør 1 740 000 kroner. Samlet formuesskattesats er maksimalt 1,1 pst. for inntektsåret 2013 (0,4 pst. til staten og inntil 0,7 pst. til kommunene). Reglene om bunnfradrag og formuesskattesatser er regulert i Stortingets skattevedtak kapittel 2.

Hovedregelen i skatteloven § 4-1 er at skattepliktig formue fastsettes til omsetningsverdien per 1. januar i ligningsåret av skattyterens eiendeler med fradrag for gjeld. Skatteloven inneholder særregler om verdsetting av enkelte formuesgjenstander. Etter skatteloven § 4-10 første ledd kan verdien av fast eiendom settes lavere enn omsetningsverdien.

Skatteloven § 4-10 annet ledd regulerer hvordan ligningsverdien av boligeiendom skal fastsettes. Ligningsverdien settes til boligens areal multiplisert med en kvadratmetersats. Kvadratmetersatsen settes til en prosentandel av beregnet omsetningsverdi per kvadratmeter, hvor det tas hensyn til boligtype, byggeår, areal og geografisk beliggenhet. Prosentandelen er 25 for primærbolig og 50 for sekundærbolig. Kvadratmetersatsene fastsettes årlig av Skattedirektoratet på grunnlag av beregninger fra Statistisk sentralbyrå. Metoden gjelder også for boenhet i boligselskap som lignes etter skatteloven § 7-3.

Fritidseiendommer, våningshus og boliger i utlandet og på Svalbard verdsettes etter egne regler i Skattedirektoratets takseringsregler.

For primærbolig og fritidsbolig følger det av skatteloven § 4-10 første ledd at ligningsverdien skal settes ned etter krav fra skattyter dersom den overstiger 30 pst. av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi. Den tilsvarende sikkerhetsventilen for annen bolig (sekundærbolig) og næringseiendom er 60 pst. av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi.

Ifølge skatteloven § 4-10 fjerde ledd kan ligningsverdien av næringseiendom fastsettes på grunnlag av en beregnet utleieverdi. Slik verdsetting kan foretas ved bruk av differensierte kvadratmetersatser. Departementet har gitt utfyllende forskriftsbestemmelser til skatteloven § 4-10 fjerde ledd i forskrift 19. november nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (FSFIN). Hovedregelen om verdsetting av næringseiendom følger av FSFIN § 4-10-4 og regulerer grunnlaget for beregning av utleieverdi for utleid og ikke-utleid næringseiendom. Ifølge FSFIN § 4-10-4 skal ligningsverdien av næringseiendom settes til 50 pst. av eiendommens beregnede utleieverdi.

Særlige verdsettingsregler gjelder for jordbrukseiendommer, skog og kraftanlegg, jf. skatteloven §§ 4-11 og 18-5.

3.1.3 Vurderinger og forslag

Regjeringen har gjennomført vesentlige endringer i formuesskatten de siste årene. Siden 2005 har bunnfradraget økt fra 151 000 kroner til 870 000 kroner. Aksjerabatten og 80-prosentregelen, som ga store lettelser til de aller mest formuende, er blitt avviklet. I tillegg er det innført nye og mer rettferdige verdsettingssystemer for næringseiendom og bolig. Som resultat av dette har formuesskatten blitt mer omfordelende. En stadig lavere andel av skattyterne betaler formuesskatt, jf. figur 2.12, og de mest formuende betaler en større del av formuesskatten enn tidligere.

Regjeringen foreslår å øke bunnfradraget i formuesskatten fra 870 000 kroner til 1 mill. kroner (2 mill. kroner for ektepar), se forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 §§ 2-1 og 2-3.

Videre foreslår regjeringen å øke ligningsverdiene av sekundærbolig og næringseiendom fra 50 pst. til 60 pst. av anslått markedsverdi. Regjeringen ønsker fremdeles en moderat skattlegging av folks hjem, men mener at sekundærbolig og næringseiendom bør verdsettes mer på linje med annen formue. Den lave verdsettingen i dag stimulerer skattyterne til å investere i fast eiendom. Eiendomsinvesteringer som ikke er lønnsomme før skatt, vil kunne bli lønnsomme etter skatt dersom spart formuesskatt overstiger tapt avkastning før skatt. Den skjeve verdsettingen kan dermed bidra til at det investeres for mye i fast eiendom, og at den samlede avkastningen av kapitalen blir lavere enn hva den ville vært med en mer ensartet verdsetting av ulike investeringsobjekter. Skjevhetene i verdsettingen svekker fordelingsvirkningene av formuesskatten.

Økte ligningsverdier av sekundærboliger kan virke positivt på boligmarkedet ved at de skattemessige insentivene til å plassere penger i flere boliger dempes. De foreslåtte endringene i botidsreglene i gevinstbeskatningen av bolig vil også bidra til dette, jf. punkt 3.3.

Sikkerhetsventilen skal forhindre at noen skattytere får tildelt en uforholdsmessig høy ligningsverdi. Sikkerhetsventilen for sekundærbolig og næringseiendom er 60 pst. av markedsverdi. Det betyr at skattyter kan klage og få nedsatt ligningsverdien til 60 pst. av dokumentert markedsverdi. Når den beregnede ligningsverdien i prosent av anslått markedsverdi (prosentandelen) foreslås økt fra 50 til 60 pst. fra 2014, bør sikkerhetsventilen også økes for å unngå at mange flere vil klage på ligningsverdiene. Hvis mange flere klager, vil de samlede administrative kostnadene ved klagebehandling øke. Departementet foreslår å sette sikkerhetsventilen til 72 pst. av markedsverdi. Terskelen for når skattyter kan kreve å få satt ned ligningsverdien av sekundærbolig og næringseiendom, holdes dermed uendret.

Ligningsverdiene av fritidsbolig i Norge foreslås økt med 10 pst.

For sekundærbolig vil økningen i ligningsverdiene fra 50 pst. til 60 pst. av anslått markedsverdi gjennomføres ved å endre skatteloven § 4-10 annet ledd tredje punktum. For næringseiendom følger prosentandelen av forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (FSFIN) § 4-10-4. Økningen i ligningsverdiene av fritidsbolig i Norge reguleres i takseringsreglene fastsatt av Skattedirektoratet.

Videre foreslår departementet at endringen av sikkerhetsventilen for sekundærbolig og næringseiendom gjennomføres ved endring av skatteloven § 4-10 første ledd siste punktum.

Om lag 546 000 skattytere vil få redusert formuesskatt, mens om lag 106 000 skattytere vil få økt formuesskatt. De som får skjerpelser, har gjennomgående høy bruttoinntekt. På grunn av økningen i bunnfradraget vil antall skattytere som betaler formuesskatt, gå ned til om lag 595 000 skattytere med forslaget, fra om lag 648 000 skattytere med dagens regler. Andelen skattytere som betaler formuesskatt, anslås til 14 pst. med forslaget.

Fra og med skatteåret 2014 har kommunene anledning til å benytte formuesgrunnlaget ved eiendomsskattetaksering av boligeiendom. Departementet viser til Prop. 1 LS (2012 – 2013) kapittel 8 for en nærmere omtale av det nye takseringsalternativet for bolig. I lovforarbeidene er det forutsatt at endringer i formuesskattereglene kan få direkte betydning for verdsetting av boliger som blir taksert gjennom bruk av formuesgrunnlag, se Prop. 1 LS (2012 – 2013) punkt 8.4.5.

Departementet foreslår at endringene i formuesskatten blir fulgt opp med nødvendige justeringer i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova) § 8 C-1 om verdsetting av boliger ved bruk av formuesgrunnlag. Forslag til endringer i formuesskatten får betydning for eiendomsskattetaksering av boliger med virkning fra og med skatteåret 2016.

Etter eigedomsskattelova § 8 C-1 andre ledd skal en reduksjonsfaktor sikre at ingen boliger får et eiendomsskattegrunnlag som overstiger 100 pst. av markedsverdi. Fra skatteåret 2015 er reduksjonsfaktoren 0,8, se omtalen i Prop. 1 LS (2012 – 2013) punkt 8.4.4. Departementet foreslår at sikkerhetsventilen for sekundærbolig blir forholdsmessig oppjustert fra 60 pst. til 72 pst., jf. omtalen over. Det er da ikke behov for å justere reduksjonsfaktoren i eigedomsskattelova § 8 C-1 andre ledd.

Dersom formuesverdi for bolig er satt ned etter klage på ligningen, skal den justerte formuesverdien multipliseres opp til antatt markedsverdi ved eiendomsskattetakseringen, jf. eigedomsskattelova § 8 C-1 tredje ledd. Av likhetshensyn skal den beregnede markedsverdien multipliseres med reduksjonsfaktoren som nevnt i forrige avsnitt. For sekundærbolig er dette uttrykt som 1,33 (1,66*0,8) i eigedomsskattelova § 8 C-1 tredje ledd med virkning fra og med skattåret 2015. Forslag til endringer i formuesskatten krever at faktoren for sekundærbolig justeres til 1,11 (1,39*0,8) med virkning fra og med skattåret 2016. Faktoren for primærbolig blir ikke endret.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 4-10, eigedomsskattelova § 8 C-1 tredje ledd og forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 2-1 og § 2-3.

3.1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget anslås å redusere provenyet med 230 mill. kroner påløpt og 180 mill. kroner bokført i 2014.

Sikkerhetsventilen foreslås økt fra 60 pst. til 72 pst. Reglene i eiendomsskatten tilpasses denne endringen i sikkerhetsventilen. Med den nye sikkerhetsventilen opprettholdes terskelen for når skattyter kan kreve å få satt ned ligningsverdien av sekundærbolig og næringseiendom. Forslaget anslås dermed ikke å ha administrative konsekvenser av betydning.

3.1.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene i formuesskatten trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014. Videre foreslår departementet at endringen i eigedomsskattelova trer i kraft straks med virkning fra og med skatteåret 2016.

3.2 Arveavgiften

3.2.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen fikk gjennomført vesentlige lettelser i arveavgiften fra 2009. Målet var å gjøre avgiften mer rettferdig og dermed øke legitimiteten til avgiften. Ulike typer formuesobjekter ble i større grad likebehandlet, de høyeste satsene ble halvert, og innslagspunktene for å betale avgift etter satsene i henholdsvis trinn 1 og trinn 2 ble økt betydelig.

Regjeringen foreslår å gjennomføre ytterligere lettelser i arveavgiften. Det foreslås å øke fribeløpet i arveavgiften fra 470 000 kroner til 1 mill. kroner fra 2014. Avgiftssatsene over fribeløpet foreslås satt til 10 pst. for barn og foreldre og 15 pst. for andre mottakere. Dette er de samme satsene som gjelder i dag på den delen av gaver og arv som overstiger 800 000 kroner (trinn 2). Endringen vil forenkle arveavgiften og anslås å redusere antallet arve- og gavemottakere som betaler arveavgift, med om lag 65 pst.

Videre foreslår regjeringen å redusere rabatten for ikke-børsnoterte aksjer og andeler i ansvarlige selskap og kommandittselskap fra 40 pst. til 30 pst. Dette vil bidra til større grad av likebehandling av ulike typer formuesobjekter. Det vil også ha positiv fordelingseffekt ettersom denne typen formuesobjekter i stor grad eies av personer med stor formue.

Forslaget innebærer samlet sett en lettelse på om lag 725 mill. kroner påløpt og om lag 220 mill. kroner bokført i 2014.

Det vises til forslag til endringer i arveavgiftsloven § 11 A og forslag til Stortingsvedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjettåret 2014 § 4 og § 5.

3.2.2 Gjeldende rett

Det avgiftsfrie beløpet i arveavgiften er begrenset til 470 000 kroner per giver/arvelater og per mottaker. I tillegg er det et årlig avgiftsfritt beløp for gaver tilsvarende halvparten av folketrygdens grunnbeløp ved årets inngang. Arveavgiftssatsene for arvelaters/givers barn og foreldre er 6 pst. på arv og avgiftspliktige gaver mellom 470 000 og 800 000 kroner og 10 pst. på det overskytende, mens tilsvarende satser for andre mottakere er hhv. 8 pst. og 15 pst.

Etter arveavgiftsloven § 11 A første ledd første punktum verdsettes ikke-børsnoterte aksjer til aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets skattemessige formuesverdi. Andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsandeler) verdsettes på tilsvarende måte, jf. arveavgiftsloven § 11 A første ledd andre punktum. Ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper skal verdsettes til aksjenes antatte omsetningsverdi, men kan settes til aksjenes andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi dersom den avgiftspliktige krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi, jf. arveavgiftsloven § 11 A første ledd tredje punktum.

Den enkelte mottaker kan sette den samlede verdi etter § 11 A første ledd til 60 pst., begrenset oppad til et beløp på 10 mill. kroner. Overskytende verdi inngår i arveavgiftsgrunnlaget med 100 pst. Det er altså kun ett rabattak for hver mottaker, uavhengig av hvor mange ganger en person mottar ikke-børsnoterte aksjer/selskapsandeler i arv eller gave eller hvem som er arvelater eller giver, jf. § 11 A andre ledd og Ot. prp. 1 (2008 – 2009) punkt 5.1.3.

Arve- og gavemottakere kan velge å verdsette alle aksjene til 100 pst. Bruk av rabatt på aksjene/selskapsandelene kan ha betydning for framtidig inntektsskatt. Skatteloven § 9-7 innebærer at arve- eller gavemottakers inngangsverdi og skjermingsgrunnlag ikke kan være høyere enn arveavgiftsgrunnlaget. Det gjelder et kontinuitetsprinsipp for arv og gave av aksjer og selskapsandeler mv. som omfattes av aksjonærmodellen og deltakermodellen. Kontinuitetsprinsippet innebærer at arving eller gavemottaker trer inn i arvelaters/givers inngangsverdi, skjermingsgrunnlag, ubenyttet skjermingsfradrag og andre skattemessige posisjoner tilknyttet aksjen eller selskapsandelen, jf. skatteloven §§ 10-33 og 10-46. Ved framtidig realisasjon blir verdistigning på aksjen/selskapsandelen som kan henføres til arvelaters/givers eiertid, beskattet på arv- eller gavemottakers hånd.

Skatteloven § 9-7 innebærer at dersom arvelaters/givers inngangsverdi er høyere enn aksjens/selskapsandelens arveavgiftsgrunnlag, vil arveavgiftsgrunnlaget utgjøre arve- og gavemottakers inngangsverdi og skjermingsgrunnlag.

3.2.3 Vurderinger og forslag

Regjeringen foreslår å øke fribeløpet i arveavgiften fra 470 000 kroner til 1 mill. kroner. Arveavgiftssatsen over fribeløpet foreslås satt til 10 pst. for avgiftspliktige gaver og arv til arvelaters/givers barn og foreldre og 15 pst. for andre mottakere. Forslaget innebærer at satsene i dagens trinn 1 i arveavgiften fjernes.

Endringene vil forenkle arveavgiften. Det anslås at antallet arve- og gavemottakere som blir ilagt arveavgift, reduseres med om lag 65 pst. For mange av disse vil arveavgiftsregelverket dermed få redusert betydning sammenlignet med dagens regelverk.

Regjeringen foreslår videre å redusere den valgfrie rabatten for ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler i arveavgiftsloven § 11 A fra 40 pst. til 30 pst. Rabatten skal fortsatt være begrenset til et arveavgiftsgrunnlag for slike aksjer og andeler på 10 mill. kroner for den enkelte mottaker. Dette vil bidra til større grad av likebehandling av ulike typer formuesobjekter. Det vil også ha positiv fordelingseffekt ettersom denne typen formuesobjekter i stor grad eies av personer med stor formue.

Det vises til forslag til endringer i arveavgiftsloven § 11 A og forslag til Stortingsvedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjettåret 2014 § 4 og § 5.

3.2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det antas at endringene innebærer forenklinger både for skattytere og Skatteetaten. Endringene skal i utgangspunktet ikke endre oppgaveplikter knyttet til arv og gave. For mange av skattyterne som ikke må svare avgift med de nye reglene, vil det imidlertid ikke i samme grad være behov for å sette seg inn i, og forholde seg til, ulike deler av arveavgiftsregelverket. For Skatteetaten må det antas at endringen vil føre til enklere behandling av en del saker.

Forslaget anslås å redusere provenyet med om lag 725 mill. kroner påløpt og 220 mill. kroner bokført i 2014. Provenytapet skyldes økt fribeløp, men anslagene omfatter også isolert sett økt proveny med om lag 10 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført som følge av redusert aksjerabatt. At provenyvirkningen av redusert aksjerabatt er såpass liten, må ses i sammenheng med at ikke-børsnoterte aksjer med rabatt utgjør en liten del av det samlede arveavgiftsgrunnlaget.

3.2.5 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene i arveavgiftsloven trer i kraft straks med virkning for arv og gave hvor rådigheten erverves av arve- eller gavemottaker 1. januar 2014 eller senere.

3.3 Nye regler om botid i gevinstbeskatningen av bolig

3.3.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å endre reglene om botid i gevinstbeskatningen av bolig.

Intensjonen med dagens regler er å unnta egen bolig fra gevinstskatt. Dagens regler fungerer imidlertid ikke tilfredsstillende. Skattytere som eier to boliger, kan relativt enkelt unngå gevinstskatt for begge boligene ved å flytte inn i den andre boligen det siste året før den selges. Mange boliger fritas for gevinstskatt gjennom slik tilpasning. Tilsvarende kan eier sikre fradrag for eventuelt tap ved å leie ut sin egen bolig det siste året før den selges. Tilpasningene skyldes regelen om at gevinst ved realisasjon av bolig er fritatt for skatt dersom eieren har eid boligen i minst ett år og har brukt den som egen bolig i minst ett av de siste to årene. Regelen bidrar til å favorisere bolig i skattesystemet og gjøre boliginvesteringer mer lukrative enn andre investeringer. I tillegg svekker dagens tilpasningsmuligheter skatteinntektene både ved stigende og fallende boligpriser.

Regjeringen foreslår derfor nye regler om botid i gevinstbeskatningen av bolig (botidsmodellen). Botidsmodellen begrenser skattefritak ved realisasjon til å gjelde en andel av gevinsten som er lik antall dager eier har bodd i boligen (botiden) dividert med antall dager eier har eid boligen (eiertiden). Andel botid av eventuell eiertid over 20 år regnes ikke med. Tap er fradragsberettiget med samme andel som en eventuell gevinst ville vært skattepliktig.

Forslaget fjerner muligheten til å selge rene utleieboliger skattefritt. For eksempel vil det bli skatt på hele gevinsten dersom boligen før salget har vært eid og leid ut i fem år. Det skyldes at eier ikke har botid som reduserer den skattepliktige andelen av gevinsten. Hvis eieren flytter inn og bor i utleieboligen det sjette og siste året før den selges, vil botiden utgjøre 1/6 av eiertiden. Den skattepliktige andelen av gevinsten reduseres dermed til 5/6.

Forslaget skjermer egen bolig i den grad eier faktisk bor og har bodd i boligen sin. Hvis eieren har bodd i boligen hele eiertiden eller de siste 20 årene, vil hele gevinsten fortsatt være skattefri.

Forslaget vil sammen med den foreslåtte økningen i ligningsverdiene av sekundærboliger, jf. punkt 3.1, gjøre det mindre attraktivt å investere i boliger som ikke skal benyttes som egen bolig. Det kan bidra til å dempe presset på boligprisene samtidig som midler kan frigjøres til andre investeringer, blant annet i næringsvirksomhet. Generelt er det avgjørende for skattesystemets reelle bidrag til omfordeling at det er få muligheter til å tilpasse seg eller omgå skattereglene. En mer treffsikker gevinstbeskatning vil redusere tilpasninger. Det er relativt formuende personer som i størst omfang investerer i ekstra boliger og nyter godt av dagens skattefritak.

For å unngå uforholdsmessig mange beregninger av gevinster der kun en liten andel av gevinsten er skattepliktig, foreslås det å se bort fra ikke-bruk av boligen dersom det dreier seg om mindre enn 15 pst. av eiertiden og mindre enn ett år. Dermed slipper personer som i en kortere periode eier to boliger, for eksempel i forbindelse med flytting og oppussing, å betale skatt. Denne regelen gir ikke et bunnfradrag. Dersom ikke-bruken overstiger ett år eller 15 pst., blir all ikke-bruk tatt med i beregningen av skattepliktig gevinst eller fradragsberettiget tap.

Kravet til minst ett års eiertid for å oppnå skattefritak foreslås videreført for å begrense skattefritak ved tomteutskilling og nybygg på egen boligtomt.

Dagens metode for å beregne gevinst og tap endres ikke. Gevinsten eller tapet skal fremdeles være utgangsverdien (salgssummen) fratrukket inngangsverdien (kjøpesummen/kostprisen). Påkostninger som er foretatt i eierperioden, vil fortsatt legges til inngangsverdien. Det vil bare være nødvendig å fastsette inngangsverdi og utgangsverdi i de tilfellene hvor en andel av gevinsten (tapet) er skattepliktig (fradragsberettiget). For de fleste boliger som eier bor i selv, vil eventuell gevinst være skattefri. Det vil dermed ikke være nødvendig å fastsette inngangsverdi og utgangsverdi for slike boliger.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret2014. I tillegg foreslår departementet å innføre en overgangsordning. Alle som oppfyller vilkårene for skattefritak etter gjeldende regler innen 13. oktober 2014, vil bli skattlagt etter gamle regler forutsatt at realisasjon av boligen skjer innen 31. desember 2014.

Det anslås at forslaget vil øke provenyet med 5 mill. kroner påløpt i 2014 og 45 mill. kroner påløpt i 2015. Provenyet antas bokført i sin helhet i 2015. Provenyøkningen kan bli større på lengre sikt. Eventuelle forventninger om reduserte boligpriser på et framtidig tidspunkt kan slå ut i økt omsetning av boliger og dermed flere realiserte, skattepliktige gevinster. Det vil øke provenyet.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 9-3 annet ledd og forslag til overgangsregel.

3.3.2 Gjeldende rett

Kapitalgevinster inngår som hovedregel i alminnelig inntekt, jf. skatteloven §§ 5-1 og 5-30. Gevinst ved realisasjon av bolig som har vært eid mer enn ett år og brukt som egen bolig i minst ett av de to siste årene før realisasjon, er imidlertid fritatt for skatt (ettårsregelen), jf. skatteloven § 9-3. Eventuelt tap er fradragsberettiget i den utstrekning eventuell gevinst ville vært skattepliktig, jf. skatteloven § 9-4.

Når eieren på grunn av sitt arbeid eller av helsemessige eller lignende grunner er forhindret fra å bruke boligen, skal tiden brukshindringen foreligger regnes med som botid så lenge eieren på ervervstidspunktet ikke kjente til eller burde ha kjent til brukshindringen, jf. skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b. Dette innebærer at eieren ikke vil miste botid dersom han eller hun må flytte fra boligen på grunn av for eksempel opphold på et sykehjem eller annen institusjon, arbeid, studier, utførelse av militærtjeneste eller lignende.

Brukshindringsregler gjelder ikke dersom eieren bor i en annen bolig som han eller hun eier. Dersom tidligere felles bolig realiseres etter separasjon eller skilsmisse, skal den utflyttede ektefellen godskrives den gjenboende ektefellens botid. Tilsvarende gjelder for samboere som har eller har hatt felles barn.

Gevinst ved realisasjon av fritidseiendom er fritatt for skatt når eiendommen har vært eid i mer enn fem år og eieren har brukt eiendommen som egen fritidseiendom i minst fem av de siste åtte årene før realisasjonen. Eventuelt tap er fradragsberettiget i den utstrekning eventuell gevinst ville vært skattepliktig.

Den skattepliktige gevinsten er normalt salgssummen fratrukket kostprisen (normalt kjøpesummen) tillagt kostnader som har bidratt til at gevinsten har oppstått (utgifter til megler, påkostninger mv.). I motsetning til påkostninger kan utgifter til vedlikehold av egen bolig ikke legges til inngangsverdien. Skillet mellom påkostninger og vedlikehold er derfor viktig for gevinstberegningen.

Arbeid som bringer en boligeiendom tilbake til den relative standarden den en gang har vært i, anses som vedlikehold. Ved denne bedømmelsen skal en også regne med den stand som eiendommen har vært i hos eventuelle tidligere eiere. Arbeid som fører til at boligeiendommen sett under ett oppnår en høyere relativ standard enn den en gang har vært i, er påkostninger. Endringsarbeider, som eksempelvis tilbygg og flytting av vegger eller flytting av våtrom, anses også som påkostninger.

3.3.3 Vurderinger og forslag

Bakgrunnen for forslaget

Dagens regler om botid i gevinstbeskatningen ved salg av bolig har flere svakheter. Reglene er enkle å tilpasse seg for eiere av ekstra boliger som ønsker å selge disse skattefritt. Boliger kan selges skattefritt selv om skattyter bor der bare ett år. Skattyter kan også forholdsvis enkelt unndra skatt på gevinst, for eksempel ved å melde til folkeregisteret at han eller hun flytter til den ekstra boligen for ett år uten å flytte dit fysisk.

Slik tilpasning og omgåelse kan gjennomføres uten at det påvirker skattleggingen av skattyters opprinnelige bolig ved et eventuelt salg i framtiden. For eksempel vil en som flytter til den ekstra boligen for å bo der ett år, fortsatt oppfylle vilkåret om at den opprinnelige boligen er brukt som egen bolig i minst ett av de to siste årene. Skattyter kan dermed selge begge boligene skattefritt.

Dersom boligen en bor i, selges med tap, er det forholdsvis enkelt å komme i skatteposisjon for å få fradrag for tapet. Det kan gjøres ved for eksempel å leie ut boligen mer enn ett år før den selges.

Samlet bidrar dagens regler til å øke favoriseringen av boliginvesteringer i skattesystemet. Det kan gå på bekostning av investeringer i næringsvirksomhet. Tilpasningene bidrar også til at skatteinntektene blir lavere når boligprisene faller, men ikke tilsvarende høyere når boligprisene øker.

Dagens regler kan gi urimelig store utslag for enkelte som skal selge sin egen bolig, men som av ulike grunner har bodd borte fra boligen i en kortere periode. Det skyldes terskelvirkningen ved å gå fra full skattefrihet én dag til full skatteplikt den neste. Hele gevinsten vil bli skattepliktig dersom eier bor borte fra boligen i mer enn ett av de siste to årene før salget, uansett hvor lenge eieren har bodd i boligen før de to siste årene.

Departementet mener på denne bakgrunn at dagens regler bør endres. Boligen som skattyter har bodd i hele eiertiden, skal fortsatt skjermes fra gevinstbeskatning. Målet med forslaget er å få et mer treffsikkert skattefritak for egen bolig og å begrense mulighetene for å unngå eller unndra skatt ved salg av ekstra boliger. Forslaget vil fjerne terskeleffekten fordi bare en andel av gevinsten eller tapet blir henholdsvis skattepliktig og fradragsberettiget. Endringen gir bedre symmetri i skattereglene ved at det blir større reell likebehandling av gevinst og tap.

Forslag til nye regler om botid

Departementet foreslår at reglene om gevinstbeskatning av bolig skal ta hensyn til eierens botid de 20 siste årene av eiertiden istedenfor bare de siste to årene som i dag. Dersom eiertiden er kortere enn 20 år, blir botiden i hele eiertiden avgjørende for skatteplikten. Botidens andel av eiertiden de siste 20 årene vil avgjøre hvor stor del av gevinsten som er skattefri/skattepliktig. Hvis eieren har bodd i boligen hele eiertiden eller de siste 20 årene, er hele gevinsten skattefri. Hvis eieren har bodd i boligen i ti av de siste 20 årene av eiertiden, er halve gevinsten skattefri. Tap er fradragsberettiget i samme utstrekning som en gevinst ville vært skattepliktig.

Skattyter kan med forslaget bare opptjene botid i én bolig om gangen, noe som vil motvirke skattemotivert flytting. Selv om dette også er utgangspunktet etter gjeldende rett, kan skattyter oppfylle botidskravet i flere boliger gjennom tilpasninger over en kortere periode. Den nye botidsmodellen innebærer at skattyter mister botid i sin opprinnelige bolig hvis vedkommende flytter for å opptjene botid i en ekstra bolig. Ved å bo kort tid i den ekstra boligen blir bare en liten andel av gevinsten skattefri. Dersom skattyter eksempelvis har eid og leid ut en bolig i ni år, vil opparbeidelse av ett års botid (ved å flytte inn i boligen det tiende året) redusere den skattepliktige andelen av gevinsten fra 100 pst. (9/9) til 90 pst. (9/10). Skattemotivert flytting blir dermed betydelig mindre lønnsomt enn med dagens regler.

Dersom boligen tidligere har vært brukt som eierens fritidsbolig, regnes dette som botid.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b.

Unntaksregler ved ikke-bruk

Når eieren på grunn av sitt arbeid eller av helsemessige grunner mv. er forhindret fra å bruke boligen, skal tiden den godkjente brukshindringen foreligger, regnes som botid etter gjeldende rett så lenge eieren på ervervstidspunktet ikke kjente til eller burde ha kjent til brukshindringen, jf. skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b. Brukshindringsreglene vil etter departementets syn også være nødvendige med den nye botidsmodellen. Det bør ikke ha innvirkning på skattefritaket for gevinst ved realisasjon av egen bolig at eieren ikke har bodd i boligen på grunn av for eksempel opphold på et sykehjem eller annen institusjon, arbeid, studier, utførelse av militærtjeneste eller lignende. Departementet foreslår derfor at reglene om brukshindringer videreføres. Gjeldende praksis om brukshindringer vil fortsatt være relevant med de nye reglene.

Av administrative hensyn er det ønskelig å unngå at en kort periode med ikke-bruk av en bolig utløser gevinstberegning og fastsettelse av inngangsverdi ved realisasjon av bolig. Som beskrevet ovenfor skyldes mange fravær fra egen bolig godkjente brukshindringer, som regnes som botid, men det er også vanlig med kortere fravær som ikke anses som en godkjent brukshindring. For eksempel er det i forbindelse med kjøp av ny bolig og salg av gammel bolig ofte aktuelt med en periode ikke-bruk for minst én av de to eide boligene, enten for å oppgradere den nye boligen eller fordi det tar tid å selge den gamle boligen. Begge disse boligene må anses som eierens egen bolig i den overlappende perioden. Når perioden for ikke-bruk er kort, blir den skattepliktige/fradragsberettigede andelen av gevinsten/tapet liten. Perioden for ikke-bruk bør derfor være av viss størrelse for at den skal medføre skatteplikt/fradragsrett, selv om det ikke foreligger godkjent brukshindring.

Departementet foreslår derfor å se bort fra perioder med ikke-bruk av boligen som utgjør mindre enn 15 pst. av eiertiden (målt i antall dager eieren har eid boligen) og mindre enn ett år. For eiertid over om lag syv år vil det være ettårsgrensen som gjelder, mens det for eiertid under om lag syv år vil være grensen på 15 pst. som gjelder. For eksempel kan en skattyter som har eid sin egen bolig i fire år, bo litt over syv måneder borte fra boligen uten at det oppstår skatteplikt/fradragsrett for gevinst/tap. Tilsvarende kan en skattyter som har eid sin egen bolig i to år, bo borte fra boligen i nesten fire måneder uten at det får betydning for skattefritaket. Grensene for skattefri ikke-bruk skal ikke regnes som bunnfradrag. Dersom ikke-bruken overstiger 15 pst. eller ett år, blir all ikke-botid skattepliktig. Departementet mener at ikke-bruk lik 15 pst. av eiertiden begrenset oppad til ett år er tilstrekkelig i de fleste tilfeller for å oppfylle skattyters behov for en overlappende periode ved flytting.

Når inntil 15 pst. ikke-bruk regnes som botid, blir det mulig å bo i en ekstra bolig en viss periode for å opptjene botid der, uten at det får konsekvenser for skatteplikten ved realisasjon av den opprinnelige boligen. Parallell opptjening av botid over lang tid blir likevel ikke mulig, og departementet antar derfor at slik omgåelse vil være begrenset.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b.

Krav til eiertid

Dersom det ikke er noe eiertidskrav, og det ses bort fra kortere perioder av ikke-bruk, blir det mulig å oppfylle botidskravet for å kunne selge en ekstra bolig skattefritt uten at det får skattemessig virkning for den opprinnelige boligen. For eksempel vil en skattyter som har eid og bodd i boligen sin i to år, kunne kjøpe og flytte inn i en ekstra bolig og selge denne skattefritt innen fire måneder uten at det medfører skatteplikt ved salg av den opprinnelige boligen. I de fleste tilfeller vil imidlertid boliginvesteringer med så kort horisont gi relativt små gevinster, spesielt om en også tar hensyn til kjøps- og salgsomkostninger, som øker inngangsverdien. Skattebesparelsen vil derfor også være begrenset.

For oppføring av nye boliger kan derimot gevinsten bli stor på kort tid. Ved beregningen av eiertid tas det utgangspunkt i det første av tidspunktene da den nye boligen ble tatt i bruk eller ble oppført i følge ferdigattesten. Uten et eiertidskrav kan skattytere som allerede bor i sin egen bolig, kjøpe en ekstra tomt, føre opp et hus og flytte inn i den nyoppførte boligen ved ferdigstillelse og selge skattefritt dagen etter uten at det får skattemessig virkning for den opprinnelige boligen. Gevinsten av slike tilpasninger kan bli særlig stor for de som allerede eier store tomter. Eier kan skille ut en del av tomten, bygge en ny bolig på den utskilte delen, og deretter selge den nye boligen skattefritt umiddelbart etter å ha bodd i boligen én dag fra ferdigstillelse til salg. Dersom gjeldende krav til eiertid videreføres, må eieren eie den nye boligen i minst ett år for å oppnå skattefritak.

Et eiertidskrav på ett år vil på samme måte som i dag medføre at personer som av forskjellige grunner må selge sin egen bolig innen ett år, ikke får skattefrihet. I situasjoner med så korte eiertider vil skattyter imidlertid på grunn av kjøps- og salgsomkostninger sjelden være i en gevinstsituasjon ved salg, men heller i en tapssituasjon. Da vil det være en fordel for skattyter at eiertidskravet ikke oppfylles, slik at skattyter kan få tapsfradrag.

For å begrense uheldige tilpasninger, jf. over, foreslår departementet å videreføre dagens regel om minst ett års eiertid i skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav a.

Definisjon av botid

Departementet foreslår at botiden inntil de 20 siste årene av eiertiden tas hensyn til når skatteplikten avgjøres. Det betyr at bruken av boligen lenger tilbake i tid ikke får betydning for skatteplikten. Dersom eiertiden er kortere enn 20 år, vil det tas hensyn til botiden i hele eiertiden. Å fastsette skjæringstidspunktet til 20 år tilbake i tid gir ulike utslag for forskjellige skattytere avhengig av om vedkommende har bodd borte fra boligen i starten eller slutten av eiertiden. Departementet mener imidlertid at de siste årene før salget bør være mest relevant for å vurdere om boligen er skattyters egen bolig. Dagens regel tar derimot hensyn til en for kort periode, slik at den også omfatter andre boliger. Departementet mener at 20 år tilbake i tid er tilstrekkelig for å unngå uheldige tilpasninger og unndragelser.

Folkeregistrert adresse er lagret langt tilbake i tid for hver enkelt skattyter, og Skatteetaten kan sjekke når vedkommende meldte flytting til en adresse. Endringen foreslås å tre i kraft fra og med inntektsåret 2014. Det betyr at botid før 1994 ikke får betydning for skatteplikten etter de nye reglene. Folkeregisteret ble fullt digitalisert i 1992. Fra 1992 er det dermed relativt enkelt å få oversikt over hvor skattyter har hatt sin folkeregistrerte adresse i Norge. Departementet foreslår at botiden beregnes fra dato til dato.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 9-3 annet ledd bokstav b.

Beregning av gevinsten

Med ny botidsmodell vil gevinst/tap ved realisasjon av bolig i de fleste tilfeller fortsatt være skattefri/ikke fradragsberettiget. Det vil derfor kun være nødvendig å fastsette inngangs- og utgangsverdi i realisasjonsåret for et mindretall av boligene som realiseres i løpet av inntektsåret.

Departementet foreslår at begrensningen 20 år tilbake i tid bare skal gjelde for beregningen av hvor stor andel av gevinsten/tapet som er skattepliktig/fradragsberettiget. Gevinst- og tapsberegningen skal skje på samme måte som etter gjeldende rett uavhengig av hvor lang eiertiden er. Gevinsten/tapet er differansen mellom eiendommens utgangsverdi og inngangsverdi. Utgangsverdi er normalt salgssummen. Inngangsverdi er i hovedsak kostpris (normalt kjøpesummen) tillagt eventuelle påkostninger, uansett hvilket år boligen ble kjøpt og når påkostningene ble foretatt. Dersom en bolig ble kjøpt for 30 år siden, er det denne kjøpesummen som skal legges til grunn ved fastsettelse av inngangsverdien. Det gjelder selv om det kun er botiden de 20 siste årene som påvirker hvor stor del av gevinsten/tapet som er skattepliktig/fradragsberettiget.

Botidsmodellen vil gjøre det vanskeligere å unngå skatt på gevinst ved realisasjon av boliger som ikke er skattyters egen bolig. Følgelig vil det være nødvendig å beregne inngangs- og utgangsverdi for flere boliger enn i dag. Det gjør at grensedragningen mellom vedlikehold og påkostning trolig må foretas i flere tilfeller enn tidligere. Eiere av ekstra boliger som har planlagt å flytte inn i boligen og bo der i ett år før salg, kan ha latt være å ta vare på dokumentasjon. Det kan komplisere grensedragningen i enkelttilfeller. En sjablong vil imidlertid være svært vanskelig å fastsette, og den vil i de fleste tilfeller ikke treffe riktig. Departementet foreslår derfor ingen endringer i gjeldende regler for å beregne gevinst og tap.

3.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det anslås at forslaget vil øke provenyet med 5 mill. kroner påløpt i 2014 og 45 mill. kroner påløpt i 2015. Provenyet antas bokført i sin helhet i 2015. Provenyvirkningen kan bli større på lengre sikt. Eventuelle forventninger om reduserte boligpriser på et framtidig tidspunkt kan slå ut i økt omsetning av boliger og dermed flere realiserte, skattepliktige gevinster. Det vil øke provenyet.

Botidsmodellen innebærer at flere skattytere må beregne gevinst eller tap ved realisasjon av bolig. Skatteetaten vil også få noe merarbeid ved innføringen av botidsmodellen. Driftskostnadene antas imidlertid ikke å øke vesentlig.

3.3.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med 1. januar 2014.

For å unngå skatteplikt for de som allerede er i gang med å opparbeide seg tilstrekkelig eier- og botid for å kunne selge bolig skattefritt etter gjeldende regler, foreslår departementet at de nye reglene om gevinstbeskatning av bolig innføres med en overgangsregel. Overgangsregelen innebærer at alle som oppfyller vilkårene for skattefritak etter gjeldende regler innen ett år minus en dag fra budsjettframleggelsen, altså 13. oktober 2014, vil bli skattlagt etter gamle regler forutsatt at realisasjon av boligen skjer innen 31. desember 2014.

3.4 Sentrale satser, grenser og fradrag i personbeskatningen

Regjeringen foreslår å justere viktige grenser i personbeskatningen med anslått lønnsvekst i 2014 på 3,5 pst. Det gjelder

  • personfradraget, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 6-3. Lønnsjustering av personfradraget innebærer en liten lettelse for pensjonister fordi lønnsveksten er noe sterkere enn veksten i alderspensjon. Dermed vil pensjonister overkompenseres. Det anslås at provenyet vil bli redusert med 62 mill. kroner påløpt og 50 mill. kroner bokført;

  • øvre grense i minstefradraget i lønnsinntekt, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 6-1;

  • øvre grense i minstefradraget i pensjonsinntekt, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 6-1. Lønnsjustering av øvre grense i minstefradraget i pensjonsinntekt innebærer en liten lettelse for alderspensjonister fordi minstefradraget dermed økes mer enn inntekten som fradraget gis i. Det anslås at provenyet vil bli redusert med 56 mill. kroner påløpt og 45 mill. kroner bokført;

  • innslagspunktene i toppskatten, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 3-1;

  • særfradraget for enslige forsørgere, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 6-6;

  • grensene i det særskilte fradraget i næringsinntekt for jordbruk mv., jf. forslag til endring av skatteloven § 8-1 femte, sjette og åttende ledd. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

Regjeringen foreslår å øke satsen i minstefradraget i lønnsinntekt med 2 prosentenheter, fra 40 pst. til 42 pst. Økt sats i minstefradraget i lønnsinntekt vil ha skattemessig betydning for personer med lønnsinntekt under 210 375 kroner. Marginalskatten for mange deltidsarbeidende vil bli redusert med om lag 0,6 prosentenhet. Redusert marginalskatt vil generelt kunne stimulere til økte stillingsbrøker. Den maksimale skattlettelsen som følge av økt sats utgjør om lag 1 600 kroner i 2014. Forslaget anslås å redusere provenyet med om lag 254 mill. kroner påløpt og 203 mill. kroner bokført i 2014.

Det vises til forslag til endring i satsen i minstefradraget i lønnsinntekt i skatteloven § 6-32 første ledd bokstav a første punktum. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

Det særskilte skattefradraget for pensjonister foreslås økt i takt med veksten i minste pensjonsnivå, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntekståret 2014 § 6-5.

Det foreslås videre at øvre grense for fiskerfradraget økes fra 150 000 til 167 000 kroner, og at satsen økes fra 30 til 34 pst. Endringene ses i sammenheng med økt CO 2 -avgift på fiske og fangst i nære farvann, jf. omtale i punkt 7.9.2. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 6-60. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.5 Endringer i overgangsstønaden for enslige forsørgere

3.5.1 Innledning og sammendrag

Overgangsstønad er en midlertidig stønad på opptil 2 G til enslige forsørgere. Formålet med stønaden er å sikre inntekt i en overgangsperiode og bidra til at enslige forsørgere blir i stand til å forsørge seg selv ved arbeid. Stønaden gis normalt i opptil tre år og nedtrappes mot arbeidsinntekt, foreldrepenger, dagpenger mv.

Mottakere av overgangsstønad skattlegges etter skattebegrensningsregelen. Regelen er komplisert og har flere svakheter. Den svekker arbeidsinsentivene og gjør at mottakeren får lite igjen etter skatt av å øke arbeidstilbudet. Dessuten subsidierer regelen låneopptak, gir skattefordeler hele året selv om en bare mottar overgangsstønaden i deler av året, og gjør at mottakere av overgangsstønad skattlegges lempeligere enn andre enslige forsørgere. I tillegg er ikke stønaden pensjonsgivende. Regjeringen foreslår derfor at nye mottakere av overgangsstønad fra 1. april 2014 ikke lenger skattelegges etter skattebegrensningsregelen, men at stønaden skattlegges som lønn. På den måten vil overgangsstønaden bli skattlagt likt som andre ytelser fra folketrygden, slik som dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og ny uføretrygd fra 2015.

Skatteendringen medfører økt skatt for nye mottakere av overgangsstønaden sammenlignet med dagens mottakere. For å opprettholde dagens stønadsnivå etter skatt økes samtidig bruttostønaden for nye mottakere til 2,36 G. Endringene vil gjelde alle mottakere fra 2017.

Forslaget anslås å gi en netto innsparing på om lag 40 mill. kroner påløpt og 20 mill. kroner bokført i 2014. Fra 2017, når alle mottakere er over på en ny ordning, vil forslaget gi en innsparing per år på om lag 200 mill. kroner. Provenyøkningen skyldes at den økte bruttostønaden ikke kompenserer for to utilsiktede sider ved dagens regelverk: Dagens regler subsidierer låneopptak og gir skattefordeler hele året selv om en bare mottar overgangsstønaden i deler av året.

Departementet viser til forslag til endringer i folketrygdloven §§ 3-15 og 23-3 og i skatteloven §§ 6-32 og 17-1. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014 for enslig mor og far som får innvilget overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-6 tidligst fra 1. april 2014. For enslig forsørger som mottar overgangsstønad 31. mars 2014 eller tidligere, skattlegges overgangsstønaden som pensjonsinntekt og kvalifiserer til skattlegging etter skatteloven § 17-1 om skattebegrensning ved lav alminnelig inntekt. Endringene gis virkning for alle mottakere av overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-6 fra og med inntektsåret 2017.

3.5.2 Overgangsstønad til enslig mor eller far

Overgangsstønad gis til enslig mor eller far som midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorg for små barn eller fordi vedkommende først etter en utdannings- eller omstillingstid kan få arbeid, jf. folketrygdloven § 15-6. Enslig mor eller far som uten rimelig grunn har sagt opp et arbeidsforhold de siste seks månedene før søknadstidspunktet, gis ikke overgangsstønad. Formålet med stønaden er å gi inntektssikring i en overgangsperiode og bidra til at enslige forsørgere blir i stand til å forsørge seg selv ved arbeid. Per 30. juni 2013 mottok 21 200 enslige forsørgere overgangsstønad.

Overgangsstønaden ytes i opptil tre år fram til det yngste barnet fyller åtte år. Samlet stønadsperiode kan forlenges i enkelte tilfeller. Blant annet kan stønadstiden utvides med inntil to år dersom den enslige forelderen er i nødvendig utdanning eller opplæring for å bli i stand til å forsørge seg selv med eget arbeid. Fra 1. januar 2013 ble reglene for overgangsstønad strammet inn. Tidligere kunne en motta overgangsstønad i flere treårsperioder dersom en ble alene om omsorgen for nye barn. Nye perioder med overgangsstønad skal nå begrenses til perioden fram til barnet får rett til barnehageplass, dvs. når barnet er mellom ett og to år.

Når det yngste barnet har fylt ett år, stilles det krav om yrkesrettet aktivitet for å få stønaden, jf. folketrygdloven § 15-8. Aktivitetskravet innebærer at den enslige moren eller faren skal være i arbeid eller utdanning minst på halv tid eller være tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som reell arbeidssøker. Aktivitetskravet ble strammet inn fra og med 2012. Tidligere inntrådte aktivitetskravet først når det yngste barnet hadde fylt tre år. De nye reglene fases inn for nye tilfeller og vil i hovedsak være ferdig innfaset fra 2015.

Full overgangsstønad utgjør to ganger grunnbeløpet (G), dvs. 168 408 kroner i 2013, jf. folketrygdloven § 15-7. Stønaden er inntektsprøvd og reduseres med 40 pst. av arbeidsinntekt over ½ G. Overgangsstønaden vil dermed være helt nedtrappet ved en arbeidsinntekt på om lag 463 100 kroner i 2013. Likestilt med arbeidsinntekt i denne sammenhengen er dagpenger, sykepenger, stønad ved barns og andre nærståendes sykdom, arbeidsavklaringspenger, svangerskapspenger og foreldrepenger. I 2012 hadde om lag 60 pst. av mottakerne av overgangsstønad inntekt over ½ G og fikk dermed redusert ytelse. 40 pst. mottok altså full overgangsstønad. Gjennomsnittlig ytelse var om lag 120 000 kroner.

3.5.3 Skattlegging av overgangsstønaden – gjeldende rett

Overgangsstønaden til enslige forsørgere skattlegges som pensjonsinntekt, dvs. med lav trygdeavgift og lavt minstefradrag, og stønadsmottakerne skattlegges etter skattebegrensningsregelen dersom dette gir lavere skatt enn de ordinære skattereglene. Trygdeavgiften på overgangsstønad er 4,7 pst., mens den er 7,8 pst. på lønnsinntekt, jf. folketrygdloven § 23-3 første og annet ledd. I 2013 utgjør minstefradraget i pensjonsinntekt 26 pst. av samlet pensjonsinntekt, minimum 4 000 kroner og maksimum 68 050 kroner, mens minstefradraget i lønnsinntekt utgjør 40 pst. av slik inntekt, minimum 31 800 kroner og maksimum 81 300 kroner, jf. skatteloven § 6-32 og Stortingets skattevedtak 2013 § 6-1. Enslige forsørgere har også rett til særfradrag for enslige forsørgere (47 160 kroner i 2013).

Skattebegrensningsregelen sikrer at uførepensjonister med minst 2/3 nedsatt ervervsevne, enslige forsørgere som mottar overgangsstønad, og enkelte andre stønadsmottakere med lave inntekter og formuer får en skattereduksjon, jf. skatteloven § 17-1. Med 2013-regler innebærer skattebegrensningsregelen at en nettoinntekt på 127 000 kroner for enslige og 116 700 kroner for hver ektefelle er skattefri. Beløpsgrensene fastsettes årlig og tilpasses minste pensjonsnivå i folketrygden. Skattefordelen trappes ned ved at inntekt over skattefri nettoinntekt, inkludert et formuestillegg, skattlegges med 55 pst. inntil det lønner seg å bli skattlagt etter ordinære skatteregler.

Som følge av pensjonsreformen ble skattereglene for AFP- og alderspensjonister vesentlig endret fra og med inntektsåret 2011. Endringene innebar først og fremst at skattebegrensningsregelen for disse gruppene ble avløst av et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt. Videre er det vedtatt at ny uføretrygd i folketrygden og andre uføreytelser skal skattlegges som lønn fra og med 2015. Dette betyr at skattebegrensningsregelen oppheves for uføre. Enslige forsørgere med overgangsstønad er dermed den ene av to gjenstående relativt store grupper (i tillegg til gjenlevende ektefelle med overgangsstønad/pensjon) som uten en omlegging fortsatt vil bli skattlagt etter skattebegrensingsregelen.

3.5.4 Vurderinger og forslag

Omlegging til lønnsbeskatning

Mottakere av overgangsstønaden skattlegges i dag etter skattebegrensningsregelen dersom det gir lavere skatt enn ordinære skatteregler. Regelen er komplisert og har flere svakheter, og den ble fjernet for AFP- og alderspensjonister fra 2011. Det er også vedtatt å fjerne skattebegrensningsregelen for uføre fra 2015. Å fjerne den for mottakere av overgangsstønad vil føre til bedre oversikt og sammenheng i skattesystemet. Å fjerne regelen vil også støtte opp under arbeidet med å gjøre overgangsstønaden mer arbeidsrettet.

Skattebegrensingsregelen svekker insentivene til arbeid. Inntekt over fribeløpet blir skattlagt med en skattesats på 55 pst. I kombinasjon med nedtrappingen av overgangsstønaden på 40 pst. gir dette en effektiv marginalskatt på 73 pst. i lønnsintervallet 110 000–235 000 kroner. Øker en arbeidsmengden og inntekten sin innenfor dette lønnsintervallet, vil man sitte igjen med bare 27 pst. av inntektene selv – resten mister en gjennom økt skatt og lavere stønad. Reglene innebærer at enslige forsørgere som for eksempel jobber i en 50 pst. stilling, har svake insentiver til å øke stillingsbrøken.

Den høye skattesatsen over fribeløpet bidrar også til å subsidiere låneopptak. Mens andre enslige forsørgere og lønnstakere får fradrag for 28 pst. av renteutgiftene på skatten, vil mottakere av overgangsstønad få opptil om lag det dobbelte, 55 pst. Mottakere som har full overgangsstønad og ingen annen inntekt, får imidlertid ikke utnyttet noe av rentefradraget under dagens regler.

Skattebegrensningsregelen begrenser skatten for hele året, selv om personen bare oppfyller kriteriene for skattebegrensning (ved å være mottaker av overgangsstønad) deler av året. Har man for eksempel rett til overgangsstønad én måned i løpet av året, får man skattebegrensning for hele året.

De to sistnevnte skattefordelene vil variere fra person til person. Fordelen vil for eksempel vanligvis øke med størrelsen på gjelden, og personer som har rett til overgangsstønad kun én måned av året, vil få ekstra store fordeler gjennom skattereglene. Summen av disse fordelene kan utgjøre opp mot 30 000–40 000 kroner i året sammenlignet med andre enslige forsørgere som ikke mottar overgangsstønad.

Skattebegrensningsregelen innebærer også at mottakere av overgangsstønad skattlegges lempeligere enn andre enslige forsørgere, som ikke har rett til skattebegrensning, jf. tabell 3.1.

Tabell 3.1 Sammenligning av to enslige forsørgere med samme bruttoinntekt, men hvor kun den ene mottar overgangsstønad. Gjeldende regler (2013). Kun standard fradrag. Stønad i 12 måneder. Kroner

Med overgangsstønad

Uten overgangsstønad

Lønn

150 000

275 249

Overgangsstønad

125 249

Samlet bruttoinntekt

275 249

275 249

Skatt

36 822

49 368

Nettoinntekt

238 427

225 881

Forskjell i nettoinntekt

12 546

Kilde: Finansdepartementet.

Lønnsbeskatning av overgangsstønaden vil løse eller redusere problemene nevnt over. Det vil bidra til å gjøre skattereglene enklere og mer oversiktlige, sikre lik beskatning av enslige forsørgere uavhengig av om de mottar overgangsstønad eller ikke, gjøre stønaden pensjonsgivende og harmonisere skattereglene for ulike typer arbeidsrettede ytelser. I dag skattlegges allerede ytelser som dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og ny uføretrygd (fra 2015) som lønn.

Lønnsbeskatning av overgangsstønaden ville medføre økt beskatning av enslige forsørgere som mottar overgangsstønad. Uten kompensasjon gjennom økt bruttoytelse vil skatten øke med om lag 15 000 kroner for enslige forsørgere med en bruttoinntekt under 250 000 kroner. For enslige forsørgere med en inntekt over 320 000 kroner vil skatteskjerpelsen være betraktelig mindre såfremt de ikke har gjeld.

Økt bruttostønad

Regjeringen har vurdert tiltak som kan opprettholde dagens støttenivå etter skatt. En økning i den maksimale bruttostønaden alene vil øke stønadsnivået på alle inntektsnivåer like mye, uavhengig hvor stor skatteøkningen blir. Et høyere stønadsnivå vil isolert sett svekke arbeidsinsentivene. En økning i bruttostønaden vil også gjøre denne ytelsen høyere enn minstenivået på arbeidsavklaringspenger, dvs. 2 G. Arbeidsavklaringspenger skattlegges i dag som lønn. Det er imidlertid allerede i dag vesentlige forskjeller i ulike ytelsesnivåer fra folketrygden.

En raskere nedtrapping av overgangsstønaden fra dagens nivå på 40 pst. vil redusere økningen i nettoytelsene til mottakere med andre inntekter utover overgangsstønad. I tillegg vil man unngå å heve inntektsnivået hvor overgangsstønaden er faset ut. En høyere nedtrappingssats øker imidlertid isolert sett den effektive marginalskatten på arbeid og reduserer forbedringen av arbeidsinsentivene.

Etter en helhetsvurdering foreslår regjeringen å øke maksimal overgangsstønad fra 2 G til 2,36 G for nye mottakere. Samtidig økes nedtrappingssatsen mot annen inntekt fra 40 pst. til 47,2 pst. For nye mottakere av overgangsstønad som mottar stønaden i 12 måneder og ikke har andre inntektsfradrag enn standard fradrag, vil stønadsnivået etter skatt dermed opprettholdes på minst samme nivå som med dagens regler, jf. figur 3.1. Nye mottakere som har full overgangsstønad og ikke annen inntekt, vil få om lag 7 800 kroner høyere nettoinntekt sammenlignet med dagens regler. Den maksimale effektive marginalskatten reduseres fra 73,0 pst. til 66,1 pst. Den reduserte effektive marginalskatten vil isolert sett gjøre det mer lønnsomt å arbeide, selv om marginalskatten fortsatt vil være på et høyt nivå. Økt bruttoytelse kan trekke arbeidsinsentivene i motsatt retning.

Endringene er omtalt i Prop. 1 S (2013 – 2014) Arbeidsdepartementet.

Figur 3.1 Endret inntekt etter skatt sammenlignet med 2013-regler. Enslig forsørger som mottar overgangsstønad i 12 måneder uten andre fradrag enn standard fradrag og særfradrag for enslig forsørger. Kroner

Figur 3.1 Endret inntekt etter skatt sammenlignet med 2013-regler. Enslig forsørger som mottar overgangsstønad i 12 måneder uten andre fradrag enn standard fradrag og særfradrag for enslig forsørger. Kroner

Kilde: Finansdepartementet.

Hvem omleggingen skal gjelde for

Det er etter departementets vurdering ikke ønskelig å motvirke de utilsiktede skattefordelene som følger av skattebegrensningsregelen, det vil si ekstra stort fradrag for renteutgifter og skattefordeler for hele året selv om overgangsstønaden kun gis deler av året. Samtidig tilsier hensynet til forutsigbare økonomiske rammebetingelser at en søker å unngå store skatteendringer for enkeltpersoner fra år til år. Departementet viser særlig til at mottakere av overgangsstønad som basert på dagens regler har innrettet seg med høy gjeld, kan få relativt store skjerpelser dersom omleggingen skal gjelde for alle. Det foreslås derfor at omleggingen kun skal gjelde nye mottakere av overgangsstønad fra 1. april 2014. Da vil ingen av dagens mottakere med gjeld oppleve redusert verdi av rentefradraget så lenge de mottar overgangsstønad. For nye mottakere vil skatteverdien av renteutgiftene være den samme som før de ble stønadsmottakere. For å unngå at man har to regelsett for overgangsstønaden over lang tid, foreslås det at de nye reglene skal gjelde alle mottakere fra 2017. Enkelte som har fått forlenget stønaden utover normalperioden på tre år, samt de som begynner å motta stønaden mellom 1. januar og 1. april 2014, vil da kunne oppleve regelendringer.

Nødvendige lovendringer

Endret skattlegging av overgangsstønaden forutsetter endringer i flere bestemmelser i folketrygdloven og skatteloven. Folketrygdloven § 3-15 regulerer hvilke inntekter og ytelser som er pensjonsgivende. Etter annet ledd bokstav b er blant annet overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7 (riktig bestemmelse § 15-6) ikke pensjonsgivende. En naturlig konsekvens av omlegging til lønnsbeskatning er at overgangsstønaden blir pensjonsgivende. Henvisningen til § 15-7 må derfor tas ut av annet ledd. Overgangsstønaden vil da omfattes av hovedregelen i første ledd. Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 3-15 annet ledd bokstav b.

Etter folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav b beregnes trygdeavgift med lav sats av blant annet overgangsstønad til enslig forsørger. Ved omlegging til lønnsbeskatning må trygdeavgift beregnes med mellomsats. Departementet foreslår at overgangsstønad til enslig forsørger tas ut av annet ledd nr. 1 bokstav b og inntas i ny bokstav g i annet ledd nr. 2. En viser til forslag til endring i disse bestemmelsene.

Skatteloven § 6-32 regulerer hvordan minstefradraget skal fastsettes. Det må fremgå at overgangsstønad til enslig forsørger skal ha minstefradrag med samme sats som lønnsinntekt. En viser til forslag til endring i skatteloven § 6-32 første ledd bokstav a annet punktum.

Som følge av omlegging til lønnsbeskatning bortfaller retten til skattlegging etter skattebegrensningsregelen for enslig forsørger på overgangsstønad. Skattebegrensningsregelen i skatteloven § 17-1 må derfor korrigeres, og en viser til forslag til endring i § 17-1 første ledd bokstav c.

Lovendringene som gjelder økt bruttostønad og nedtrapping mot arbeidsinntekt, er omtalt i Prop. 1 S (2013 – 2014) Arbeidsdepartementet.

3.5.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget anslås å gi en netto innsparing på om lag 40 mill. kroner påløpt og 20 mill. kroner bokført i 2014. Over tid, når alle mottakere er over på ny ordning, vil forslaget gi en innsparing per år på om lag 200 mill. kroner. Provenyøkningen skyldes at den økte bruttostønaden for nye mottakere ikke tar høyde for at dagens regelverk subsidierer låneopptak og gir skattefordeler hele året selv om en bare mottar overgangsstønaden i deler av året.

Endringer i skattereglene for overgangsstønad vil medføre kostnader for Skatteetaten til endringer i etatens forskudds- og ligningssystemer. Kostnadene dekkes innenfor etatens gjeldende budsjettrammer. Etter forslaget skal endringene få virkning for nye mottakere av overgangsstønaden fra 1. april 2014 og for alle mottakere fra 2017. Dette innebærer at det i en periode vil være to regelsett for skattlegging av stønaden. Omlegging til lønnsbeskatning vil imidlertid på sikt innebære en klar administrativ forenkling for Skatteetaten. Dette skyldes at stønadsmottakerne ikke lenger kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen, slik at etaten ikke vil ha oppgaver knyttet til denne særskilte skatteberegningen.

3.5.6 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014 for enslig mor og far som får innvilget overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-6 tidligst fra 1. april 2014. For enslig forsørger som mottar overgangsstønad 31. mars 2014 eller tidligere, skattlegges overgangsstønaden som pensjonsinntekt og kvalifiserer til skattlegging etter skatteloven § 17-1 om skattebegrensning ved lav alminnelig inntekt. Endringene gis virkning for alle mottakere av overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-6 fra og med inntektsåret 2017.

3.6 Skatteklasse 2 for ektepar

3.6.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å fjerne skatteklasse 2 for ektepar, slik at det høyere personfradraget bortfaller.

Personlige skattytere lignes som hovedregel hver for seg i skatteklasse 1. Ektefeller kan også lignes under ett i skatteklasse 2 dersom dette samlet sett gir lavere skatt. I skatteklasse 2 er personfradraget dobbelt så høyt som i klasse 1. Skatteklasse 2 vil derfor være en fordel for ektepar der den ene har for lav inntekt til å få utnyttet sine fradrag fullt ut. Skattefordelen av dette er opptil 13 200 kroner i 2013. Formålet med skatteklasse 2 har vært å beskatte skattytere med forsørgeransvar noe lempeligere for å ta hensyn til at forsørgeransvar medfører høyere kostnader.

Skatteklasse 2 for ektepar har flere uheldige virkninger. Reglene forskjellsbehandler samboerpar og ektepar. En som forsørger sin samboer, får ikke personfradrag i klasse 2, mens en gift person i tilsvarende situasjon får det. Støtten til ektepar med én yrkesaktiv og én yrkespassiv er derfor dårlig tilpasset dagens husholdningssammensetning. De siste årene har skattesystemet dessuten blitt mer individbasert. Ligning i klasse 2 svekker også insentivene til arbeid fordi marginalskatten på arbeid øker for den hjemmeværende. Dette kan gjøre det vanskeligere å øke den lave yrkesdeltakelsen blant kvinner i innvandrergrupper, noe som er viktig for å bedre integreringen. Av alle ektepar der eldste ektefelle var under 61 år som ble lignet i klasse 2 i 2011, bestod om lag 67 pst. av minst én innvandrer. Til sammenligning var denne andelen om lag 20 pst. i 1993. Mange av innvandrerekteparene som lignes i klasse 2, kommer fra EU-land i Øst-Europa. En del av disse har trolig ektefellen i hjemlandet.

Forslaget om å fjerne skatteklasse 2 for ektepar vil styrke insentivene til arbeid, bedre integrering og likestilling, redusere muligheten for eksport av velferdsytelser og være et langsiktig bidrag til jevnere inntektsfordeling. Det vil også føre til økt likebehandling av gifte og samboere og dermed bidra til å oppfylle Stortingets anmodningsvedtak om økt skattemessig likebehandling av ektefeller og samboere, jf. Innst. O. nr. 10 (2006 – 2007).

Skattytere bosatt i Nord-Troms og Finnmark som skattlegges i klasse 2, får et dobbelt finnmarksfradrag. For disse er fordelen ved klasse 2 15 200 kroner i 2013. Fjerning av klasse 2 innebærer at også det høyere finnmarksfradraget bortfaller.

Forslaget anslås å øke provenyet med 1 045 mill. kroner påløpt i 2014. Om lag 141 000 ektepar vil bli berørt. Mange av disse ekteparene har kommet inn under klasse 2 etter omleggingen av pensjonskattereglene i 2011, selv om den ene ektefellen ikke forsørger den andre.

Det foreslås samtidig å øke den særskilte satsen i minste pensjonsnivå med 20 000 kroner, jf. Prop. 1 S (2013 – 2014) Arbeidsdepartementet.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven §§ 15-4 og 15-5. Forslaget forutsetter også tilpasninger i Stortingets skattevedtak § 3-1 om toppskatt og § 6-3 om personfradrag. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.6.2 Gjeldende rett

Den formelle hovedregelen er at ektefeller lignes under ett for begges samlede formue og inntekt med mindre annet er bestemt, jf. skatteloven § 2-10. Har begge ektefellene inntekt, kan hver av dem kreve at denne inntekten lignes særskilt. Særskilt ligning av inntekten gjennomføres også uten at ektefellene har bedt om det, dersom det gir lavere eller samme skatt som ligning under ett, jf. skatteloven § 2-11 første og annet ledd. For inntekt fra bedrift som tilhører den ene ektefellen eller begge, kan ektefellene etter nærmere dokumentasjon kreve å bli lignet for en forholdsmessig andel av overskuddet som svarer til arbeidsinnsatsen og deltakelse i virksomheten, jf. § 2-11 tredje ledd.

Skatteloven § 2-12 gir regler om når ektefeller skal lignes hver for seg. Det gjelder når ekteskapet er inngått etter 31. oktober i året før inntektsåret, men likevel slik at den ektefellen som har lavest alminnelig inntekt, kan kreve å bli lignet under ett med den andre ektefellen hvis de har stiftet felles hjem før utløpet av inntektsåret, jf. bestemmelsens bokstav a. Ektefeller skal også lignes hver for seg når de ved utløpet av inntektsåret var separert eller levde varig adskilt, jf. bokstav b.

Etter dødsfall skattlegges gjenlevende ektefelle eller samboer som sitter i uskiftet bo, for boets formue og inntekt, jf. skatteloven § 2-15. Har dødsfallet funnet sted i inntektsåret og den gjenlevende har overtatt boet uskiftet, gjelder reglene om ligning av ektefeller tilsvarende for avdødes og gjenlevendes inntekt og skatt.

Reglene om ligning av ektefeller gjelder tilsvarende for samboere hvor den ene er pensjonist med meldeplikt etter folketrygdloven § 25-4 første ledd første punktum, såkalt meldepliktige samboere, jf. skatteloven § 2-16.

Personlige skattytere skal ha et personfradrag i alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 15-4. Personfradraget er et fribeløp i inntekten ved beregningen av skatt på alminnelig inntekt. Fradraget blir automatisk tatt hensyn til ved utregningen av skatten. Personfradraget kan ikke føre til negativ inntekt og kan dermed heller ikke gi framførbart underskudd. Stortinget fastsetter personfradrag i klasse 1 og klasse 2 for det enkelte inntektsåret. For inntektsåret 2013 er personfradraget 47 150 kroner i klasse 1 og 94 300 kroner i klasse 2, jf. Stortingets skattevedtak § 6-3.

Personfradrag i klasse 2 gis til ektefeller som lignes under ett for begges samlede formue og inntekt. Andre personlige skattytere skal ha personfradrag i klasse 1. Er ektefellene skilt eller separert i inntektsåret, kan den ektefellen som det meste av året har forsørget den andre, gis personfradrag i klasse 2 i stedet for fradrag for bidrag etter skatteloven § 6-41. Tidligere fikk også enslige forsørgere personfradrag i klasse 2. Fra og med inntektsåret 2013 er klasse 2 for denne gruppen erstattet av et nytt særfradrag for enslige forsørgere, jf. skatteloven § 6-80. Særfradraget gis til skattytere som mottar utvidet barnetrygd etter barnetrygdloven § 9.

Har skattyteren vært bosatt i Norge bare en del av året, reduseres personfradraget slik at det gis personfradrag for det antall hele eller påbegynte måneder skattyteren har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for person som har begrenset skatteplikt for arbeid utført i Norge etter § 2-3 første ledd d og annet ledd ved opphold i Norge en del av året.

Er den ene ektefellen skattepliktig som bosatt i Norge etter norsk intern rett og den andre ektefellen bosatt i utlandet i hele inntektsåret, skal ektefellen bosatt i Norge i utgangspunktet lignes i klasse 1. Den ektefellen som er bosatt i Norge, kan likevel lignes i klasse 2 når vedkommende forsørger ektefelle bosatt i utlandet og kan dokumentere dette på tilfredsstillende måte, jf. Lignings-ABC 2013, Klassefastsetting punkt 4.4.

Er en av ektefellene avgått ved døden i inntektsåret, skal gjenlevende ektefelle som lignes for sin og avdødes inntekt under ett, ha personfradrag i klasse 2. Kreves ektefellens inntekt lignet særskilt, gis personfradrag i klasse 1 i avdødes inntekt. Hvis gjenlevende ektefelle er eller sannsynligvis vil bli lignet særskilt, skal boet ha personfradrag i klasse 1. Reglene om ektefeller gjelder tilsvarende for gjenlevende samboer som overtar boet uskiftet i medhold av arveloven § 28c.

Personer og bo som ikke har krav på personfradrag, settes ved ligningen i skatteklasse 0, jf. skatteloven § 15-4 niende ledd.

Maksimal fordel av ligning i klasse 2 er om lag 13 200 kroner i 2013. Skattytere i Nord-Troms og Finnmark som lignes i klasse 2, får i tillegg et høyere finnmarksfradrag i alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 15-5 annet ledd. Finnmarksfradraget er et særskilt fradrag i alminnelig inntekt og gis ved skatteberegningen med 15 000 kroner i klasse 1 og 30 000 kroner i klasse 2. For skattytere som er skattemessig bosatt i Nord-Troms og Finnmark, er den maksimale fordelen ved ligning i klasse 2 om lag 15 200 kroner i 2013. Fordelen blir lavere etter hvert som inntekten til ektefellen med lav inntekt øker. Gitt at ekteparet ikke har fradrag utover standard fradrag, vil det kun lønne seg å bli lignet i klasse 2 dersom den ene ektefellen har lavere inntekt enn om lag 80 000 kroner. Selv om ligning under ett i klasse 2 er den formelle hovedregelen for ektefeller, lignes de aller fleste ektefeller derfor hver for seg i klasse 1. For inntektsåret 2011 ble 141 000 ektepar av totalt 910 000 ektepar lignet i skatteklasse 2 (om lag 15,5 pst.).

3.6.3 Vurderinger og forslag

Formålet med skatteklasse 2 har vært å beskatte skattytere med forsørgeransvar noe lempeligere for å ta hensyn til høyere kostnader som følger med et forsørgeransvar. Etter departementets syn har ordningen i dag en rekke uheldige virkninger.

Reglene om personfradrag i klasse 2 forskjellsbehandler samboerpar og ektepar når den ene forsørger den andre. En som forsørger sin samboer, får ikke personfradrag i klasse 2, mens en gift person i tilsvarende situasjon blir lignet i klasse 2. Ved forsørgelse av partner behandles altså samboere på samme måte som enslige. Finanskomiteen har bedt Regjeringen vurdere om det er områder innenfor skatte- og avgiftsretten hvor samboere bør likestilles med ektefeller, jf. anmodningsvedtak i Innst. O. nr. 10 (2006 – 2007). Fjerning av klasse 2 for ektepar vil være et viktig steg i denne retningen.

En viktig innvending mot ordningen med klasse 2 er at marginalskatten på arbeid øker for den hjemmeværende ektefellen. Dermed svekkes insentivene til arbeid. Dette er et særlig problem for integreringen fordi yrkesdeltagelsen blant kvinner i innvandrergruppene er lav. 35 pst. av alle ektepar som ble lignet i klasse 2 i 2011, bestod av minst én innvandrer. Om lag 13 pst. av ektepar der begge er født i Norge, ble lignet i klasse 2 i 2011. Tilsvarende andel er 22 pst. for ektepar med én innvandrer og 32 pst. for ektepar der begge er innvandrere. Ekteparene i innvandrergruppene som lignes i klasse 2, er yngre enn de norske ekteparene som lignes i klasse 2, og de har generelt lavere inntekt.

En fjerning av klasse 2 vil på kort sikt gi lavere inntekt for ekteparene som berøres. Regjeringen mener imidlertid at det viktigste tiltaket for å bedre lavinntektsgruppers og spesielt innvandreres økonomiske situasjon er å styrke arbeidsdeltakelsen. Det er i dag et stort potensial for å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere. Fjerningen av klasse 2 vil bidra til å styrke arbeidsinsentivene, og på lengre sikt vil dette bidra til en jevnere inntektsfordeling.

Departementet viser også til at om lag 30 pst. av innvandrerekteparene som ble lignet i klasse 2 i 2010, kommer fra EU-land i Øst-Europa. En del av disse har trolig ektefellen i hjemlandet. Det er ikke hensikten med ordningen å fremme forsørgelse av ektefelle i et annet land.

Ektepar hvor en eller begge er alders- eller AFP-pensjonist, kan også bli skattlagt i klasse 2. Dette vil gjelde for ektepar hvor den ene har pensjonsinntekt og forsørger en ektefelle med lav eller ingen inntekt. Men det kan også gjelde ektepar der den ene har om lag minste pensjonsnivå og den andre ektefellen har høyere pensjon eller høyere annen inntekt. Den sistnevnte gruppen har kommet inn under klasse 2 etter omleggingen av pensjonskattereglene i 2011, da det ble innført et individuelt skattefradrag for pensjonister til erstatning for skattebegrensningsregelen. Under skattebegrensningsregelen ble ektepar med minst én pensjonist skattlagt felles for samlet inntekt gitt at dette ga lavere skatt enn ordinære regler. I motsetning til andre ektepar som skattlegges i klasse 2, er det i denne gruppen ikke slik at den ene ektefellen forsørger den andre. Disse ekteparene vil ha en fordel av skatteklasse 2 så lenge ektefellen med lavest inntekt har en inntekt under om lag 170 000 kroner (gitt at ingen av ektefellene har fradrag utover standard fradrag og minst én av dem har skattefradrag for pensjon). Skattefordelen skyldes at ekteparet kan få utnyttet en større del av skattefradraget for pensjon om de lignes sammen.

I 2010 hadde kun om lag 2 500 ektepar der eldste person var 67 år eller eldre klasse 2. Dette antallet hadde steget til om lag 64 000 ektepar i 2011.

De senere årene har skattesystemet blitt mer individbasert. Blant annet er forskjellene mellom skatteklasse 1 og 2 i innslagspunktene i toppskatten fjernet. I tillegg er klasse 2 fjernet ved beregning av formuesskatten, selv om ektepar fortsatt lignes sammen for formue. Endringene i pensjonsskattereglene fra 2011 var også et skritt i retning av en mer individbasert beskatning. I et individbasert skattesystem påvirkes ikke samlet skatt av familiemedlemmers valg mellom lønnet arbeid og hjemmearbeid. Å fjerne skatteklasse 2 for ektefeller vil dermed bidra til at skattesystemet i større grad bygger opp under arbeidslinja.

Regjeringen foreslår på bakgrunn av vurderingene ovenfor å fjerne ordningen med skatteklasse 2 for ektepar. Forslaget vil styrke insentivene til arbeid, øke integreringen, redusere muligheten for eksport av velferdsytelser og være et langsiktig bidrag til jevnere inntektsfordeling. Det vil også føre til økt likebehandling av ektepar og samboere.

Pensjonistektepar hvor den ene forsørger ektefelle over 60 år, kan på visse vilkår ha rett til minste pensjonsnivå etter særskilt sats. For å kompensere denne gruppen for at klasse 2 fjernes, foreslås det å øke den særskilte satsen i minste pensjonsnivå med 20 000 kroner. Dette vil øke utgiftene med 11 mill. kroner over Arbeidsdepartementets budsjett i 2014, jf. Prop. 1 S (2013 – 2014) Arbeidsdepartementet.

Forslaget om å fjerne klasse 2 gjennomføres ved at det høyere personfradraget og finnmarksfradraget i klasse 2 bortfaller. Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 15-4 om personfradrag og 15-5 om finnmarksfradrag. I skatteloven § 15-4 femte ledd om personfradrag etter dødsfall står det i annet punktum at dersom ektefellens inntekt kreves lignet særskilt, gis personfradrag i klasse 1 i avdødes inntekt. I praksis lignes inntekten særskilt også uten at den gjenlevende har fremsatt krav om det, dersom det gir lavere samlet skatt enn ligning under ett. Departementet foreslår at ordlyden endres i tråd med dette. I tillegg må bestemmelsene i Stortingets skattevedtak § 3-1 om toppskatt og § 6-3 om personfradrag tilpasses ved at henvisningen til klasse 2 fjernes.

Forslaget omfatter ingen endringer i skatteloven §§ 2-10 flg. om ligning av ektefeller. Departementet vil på sikt vurdere omlegging av ektefellebeskatningen til en mer individbasert beskatning.

3.6.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om å fjerne klasse 2 for ektepar fra 2014 anslås å øke provenyet med 1 045 mill. kroner påløpt og 836 mill. kroner bokført i 2014. Høyeste skatteøkning for et ektepar i Nord-Troms og Finnmark, blir 13 600 kroner i 2014. I Nord-Troms og Finnmark blir skatteøkningen inntil 15 600 kroner. Fordelen ved skatteklasse 2 avtrappes med inntekten til den forsørgede ektefellen, og skattefordelen faller helt bort for inntekter som overstiger 80 000 kroner, gitt at begge ektefellene kun har standard fradrag. For ektepar der den med lavest inntekt har krav på skattefradrag for pensjonsinntekt vil den tilsvarende inntektsgrensen være om lag 170 000 kroner.

Forslaget medfører kostnader ved at Skatteetaten må endre i etatens forskudds- og ligningssystemer. Kostnadene dekkes innenfor etatens gjeldende budsjettrammer. Forslaget vil forenkle skattereglene og er dermed administrativt forenklende for Skatteetaten.

3.6.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.7 Fradrag for fagforeningskontingent

Etter skatteloven § 6-20 kan arbeidstakere på nærmere vilkår kreve fradrag for betalt fagforeningskontingent med inntil 3 850 kroner. Aktive yrkesutøvere og næringsdrivende kan få fradrag for kontingent betalt til visse yrkes- og næringsorganisasjoner med samme beløp eller med inntil 2 promille av samlet lønnsutbetaling, jf. skatteloven § 6-19.

Fradraget for fagforeningskontingent ble i tråd med regjeringspartienes politiske plattform i Soria Moria I doblet i perioden 2006 – 2009. I Soria Moria II skriver regjeringen at den vil øke fradraget for fagforeningskontingent. Det maksimale fradraget ble økt fra 3 750 kroner for 2012 til 3 850 kroner for 2013. Regjeringen foreslår å øke fagforeningsfradraget ytterligere for inntektsåret 2014, til 4 100 kroner. Fradraget i 2014 vil da være om lag 130 pst. høyere enn i 2005. Forslaget innebærer en skattelettelse på 50 mill. kroner påløpt og 40 mill. kroner bokført i 2014.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 6-19 annet ledd fjerde punktum og § 6-20 fjerde ledd annet punktum. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.8 Skattlegging av arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester

3.8.1 Innledning og sammendrag

Departementet vil endre beskatningen av arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester (EKOM-tjenester), som bredbånd, telefoni osv.

Målet er primært å forenkle regelverket, særlig av hensyn til den kommende ordningen etter a-opplysningsloven (Elektronisk dialog med arbeidsgiverne – EDAG). Forenkling av regelverket er også ønsket av arbeidsgiverne. Det er videre behov for å tilpasse regelverket til utviklingen i markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester siden 2006, da gjeldende regler ble innført.

EKOM-tjenestene skal fortsatt skattlegges etter en sjablongmodell, men flere kompliserende elementer i dagens ordning vil bli fjernet. Arbeidstakere som får dekket én eller flere EKOM-tjenester helt eller delvis av sin arbeidsgiver, skal ha et fast inntektstillegg på 4 400 kroner i året (sjablongbeløpet). Det skattefrie bunnbeløpet på 1 000 kroner etter gjeldende regler fjernes. Det samme gjelder fradraget for arbeidstakers egenbetaling. I utgangspunktet skal samme modell gjelde både når arbeidsgiveren står som abonnent (naturalytelse) og når den ansatte får dekket sine utgifter til eget abonnement (utgiftsgodtgjørelse). For utgiftsgodtgjørelse innføres det imidlertid en særregel om at skattepliktig fordel skal begrenses til beløpet som er dekket av arbeidsgiver, dersom dekningen er lavere enn sjablongbeløpet. Videre vil det bli innført et skattefritt bunnbeløp på 1 000 kroner for dekning av utgifter til andre varer og tjenester som fellesfaktureres med og/eller inkluderes i EKOM-tjenesten. Slike varer og tjenester omfatter blant annet nummeropplysning, givertelefoner, teletorgtjenester, film- og musikktjenester osv. som faktureres sammen med EKOM-tjenesten eller inkluderes i abonnementsprisen. Fritaket innføres for å forenkle den administrative behandlingen av skatt på slike tjenester.

Virkeområdet for sjablongmodellen skal være det samme som for gjeldende sjablongmodell. Arbeidstakeren må ha tjenstlig behov for hver tjeneste som dekkes, og ha adgang til privat bruk av tjenesten utenfor ordinær arbeidssituasjon. Den forenklede modellen skal legges til grunn også for næringsdrivende, på samme måte som etter gjeldende regler.

Den nye sjablongmodellen vil innebære en betydelig forenkling for arbeidsgiverne sammenlignet med gjeldende modell, og vil være bedre tilpasset utviklingen i EKOM-markedet. Den vil også være tilpasset den kommende ordningen etter a-opplysningsloven, som forutsetter at arbeidsgiverne som hovedregel skal kunne gjennomføre månedlig innrapportering og forskuddstrekk uten behov for senere korreksjoner. Regelverket vil også bli enklere å praktisere for arbeidstakere og skattemyndighetene.

Det antas at endringene ikke vil påvirke provenyet.

Endringene gjennomføres ved å endre departementets forskrift til skatteloven (FSFIN), skattebetalingsforskriften og Skattedirektoratets samleforskrift om tredjeparters opplysningsplikt. Endringene vil få virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.8.2 Gjeldende rett

Framstillingen i det følgende gjelder tilfeller der den ansatte har adgang til privat bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester, betalt helt eller delvis av arbeidsgiver, utenfor ordinær arbeidssituasjon. Eventuell nøktern privat bruk av arbeidsgivers elektroniske kommunikasjonstjenester på arbeidsplassen er ikke innrapporterings- eller skattepliktig.

Arbeidstakers fordel ved privat bruk av arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester (mobiltelefon, fasttelefon, bredbånd mv.) utenfor ordinær arbeidssituasjon er i utgangspunktet skattepliktig på lik linje med lønn, jf. skatteloven § 5-10, jf. § 5-1. Dette gjelder både når arbeidsgiveren står som abonnent og betaler kostnadene direkte (naturalytelse), og når arbeidstaker er abonnent og får dekket utgiftene av arbeidsgiver (utgiftsgodtgjørelse).

Beskatningen gjennomføres etter en sjablongmodell, jf. skatteloven §§ 5-11 og 5-12 femte ledd med tilhørende forskrifter. Modellen innebærer at skattyter får et inntektstillegg på maksimalt 4 000 kroner i året for én elektronisk kommunikasjonstjeneste og maksimalt 6 000 kroner for to eller flere elektroniske kommunikasjonstjenester. Det er et skattefritt bunnbeløp på 1 000 kroner. Dette innebærer at arbeidstakeren blir skattlagt for tjenesten(e)s verdi mellom 1 000 kroner og 5 000 kroner ved én tjeneste, og mellom 1 000 kroner og 7 000 kroner ved to eller flere tjenester. Betaler arbeidstakeren noe av utgiftene selv, skal beløpet trekkes fra skattepliktig fordel. Dersom tjenesten som dekkes, har en lavere alminnelig markedsverdi for forbrukere enn maksimalt inntektstillegg, skal tillegget begrenses til markedsverdien. Fordelen blir da fastsatt til markedsverdien av det som er dekket av arbeidsgiveren, fratrukket det skattefrie bunnbeløpet på 1 000 kroner og eventuell egenbetaling fra arbeidstakeren.

Sjablongmodellen fungerer slik at arbeidsgivers dekning opp til de maksimale inntektstilleggene (4 000/6 000 kroner) anses som dekning av private utgifter. Overstiger verdien av dekningen disse beløpene, anses overskytende beløp i sin helhet som dekning av tjenstlige utgifter, og er således skattefri. Maksimumsbeløpene gjelder for den enkelte skattyter, uavhengig av om EKOM-tjenesten(e) dekkes av én eller flere arbeidsgivere.

Elektronisk kommunikasjonstjeneste skal forstås slik begrepet er definert i lov om elektronisk kommunikasjon av 4. juli 2003 nr. 83 § 1-5, jf. forskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 (FSFIN) § 5-12-20 annet ledd. Det omfatter allment tilgjengelige tjenester mot vederlag, som for en vesentlig del omfatter overføring av lyd, tekst og bilder via elektromagnetiske signaler i fritt rom eller via kabel. Ved vurderingen av om arbeidstakeren disponerer én eller flere EKOM-tjenester, skal hver av følgende tjenester anses som én EKOM-tjeneste, jf. Skattedirektoratets skatteforskrift 22. november 1999 nr. 1160 (FSSD) § 5-12-2:

  • fasttelefon gjennom ISDN eller analog linje

  • mobil taletelefoni (mobiltelefon)

  • fasttilgang til bredbånd, typisk gjennom kobberlinje (for eksempel ADSL)

  • mobil tilgang til datakommunikasjon, for eksempel via trådløse nett

  • IP/bredbåndstelefoni med funksjonen «alle til alle» (dvs. med mulighet til å nå abonnenter med fasttelefon gjennom ISDN eller analog linje).

Mobil datakommunikasjonstjeneste over GSM- og UMTS-nettet anses ikke som én selvstendig kommunikasjonstjeneste. Denne tjenesten ble ved innføringen av gjeldende regler ansett for å ha for dårlig kvalitet til å kvalifisere som en egen tjeneste ved beskatningen.

Disponerer arbeidstakeren to eller flere tjenester innenfor samme kategori, for eksempel to mobiltelefoner, anses dette som to EKOM-tjenester.

For at sjablongregelen skal komme til anvendelse, er det et vilkår at arbeidstakeren har «tjenstlig behov» for å disponere EKOM-tjenesten, jf. FSFIN § 5-12-20 første ledd. Hvis det ikke er tjenstlig behov for ytelsen, faller den utenfor virkeområdet for sjablongreglene, og skal i utgangspunktet behandles som lønn fullt ut. Det stilles ikke strenge krav til art eller omfang av det tjenstlige behovet. Det må imidlertid foreligge reelle muligheter og behov for å benytte tjenesten til tjenstlige formål.

I tillegg er det et vilkår at arbeidstakeren har «adgang til privat bruk utenfor ordinær arbeidssituasjon» , jf. FSFIN § 5-12-20 første ledd. Arbeidstakeren må ha rettslig og faktisk adgang til å disponere EKOM-tjenesten utenfor ordinær arbeidssituasjon. Med « ordinær arbeidssituasjon » menes arbeidssituasjonen for den enkelte ansatte, med utgangspunkt i dennes normale arbeidstid og/eller arbeidssted etter arbeidsavtalen. Arbeid ut over normal arbeidstid, på arbeidstakers faste arbeidssted eller ved fortsettelsen av arbeidets utførelse, kan også anses som arbeidstakers ordinære arbeidssituasjon. Eksempelvis vil en arbeidstaker som har med seg arbeidsgivers mobiltelefon hjem etter normal arbeidstid, anses å disponere tjenesten utenfor ordinær arbeidssituasjon.

Det er selve tilgangen til EKOM-tjenesten som skattlegges etter sjablongregelen. Om arbeidstakeren rent faktisk benytter tjenesten privat eller ikke, er uten betydning så lenge vilkårene om at arbeidstakeren har adgang til å disponere tjenesten utenfor ordinær arbeidssituasjon er oppfylt. Verdien av å disponere arbeidsgivers apparat/utstyr som man bruker EKOM-tjenesten(e) på, eksempelvis en mobil-/smarttelefon, er imidlertid skattefri etter gjeldende praksis.

I spesielle tilfeller hvor telefonen overhodet ikke benyttes privat, selv om den er tilgjengelig for arbeidstakeren utenfor arbeidstiden, kan det gjøres unntak fra fordelsbeskatning. Det forutsetter at det etter en konkret vurdering er tilstrekkelig sannsynliggjort at telefonen overhodet ikke er brukt privat. Det er normalt en forutsetning at det foreligger en skriftlig avtale om ikke-bruk mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og at det er mulig for arbeidsgiver og skattemyndighetene å kontrollere at telefonen ikke er benyttet privat.

I tilfeller hvor arbeidstakeren bare har sporadisk adgang til privat bruk av arbeidsgivers telefon eller annen EKOM-tjeneste, foretas ikke fordelsbeskatning. Vilkåret er at bruken ikke overstiger 14 dager i løpet av en 30-dagers periode og ikke mer enn 30 dager i løpet av et inntektsår, jf. FSFIN § 5-12-23.

Sjablongbeskatningen omfatter ikke fellesfakturerte varer og tjenester (innholdstjenester), jf. FSSD § 5-12-1. Fellesfakturerte varer og tjenester er varer og tjenester som faktureres sammen med EKOM-tjenesten etter forbruk. Det er eksempelvis teletorgtjenester, overpriset SMS/MMS, databasetjenester, programvare, nedlasting/strømming av tv-sendinger, musikk, filmer, spill osv. Det kan også være betaling for varer, eksempelvis mat og drikke fra automater. Dersom arbeidsgiver dekker slike varer og tjenester, må dekningen trekkes ut fra beløpet som danner grunnlag for sjablongberegning, og det må vurderes om tjenestene er brukt privat eller i tjenesten. Dekning av utgifter til privat bruk av slike varer og tjenester skal skattlegges som lønn etter alminnelige regler, i tillegg til sjablongbeløpet.

Flere tjenester som fellesfaktureres, kan også være inkludert i abonnementsprisen som tilleggstjenester. Det er for eksempel i dag abonnementer som inkluderer fri bruk av musikk- eller filmtjenester. Når arbeidsgiver dekker abonnementer med slike tilleggstjenester og det ikke er tjenstlig behov for disse, skal arbeidstaker skattlegges for markedsverdien av tjenestene. Framgår ikke verdien av fakturaen, må arbeidsgiver gjøre undersøkelser for å kunne anslå verdien som skal legges til grunn for forskuddstrekk og innrapportering mv.

Det skal gis opplysninger om arbeidsgiverfinansierte EKOM-tjenester etter ligningsloven § 5-2 nr. 1 a (naturalytelse) og bokstav h (utgiftsgodtgjørelse), jf. samleforskrift om tredjeparters opplysningsplikt. Skattepliktig fordel beregnet etter sjablongregelen for EKOM-tjenester skal oppgis under kode 130-A på lønns- og trekkoppgaven. I tillegg til skattepliktig beløp skal arbeidsgiver oppgi det totale beløpet som dekkes, herunder skattefri dekning på inntil 1 000 kroner, jf. samleforskrift om tredjeparters opplysningsplikt. Det skal også oppgis hvor mye arbeidstakeren eventuelt har dekket selv. Videre skal det gis opplysninger om antall abonnement og om tidsrom for bruk av elektronisk kommunikasjon angitt ved startdato og sluttdato. Skattepliktig dekning av fellesfakturerte varer og tjenester samt tilleggstjenester skal oppgis i egen kode.

Gjennomføringen av forskuddstrekket er regulert i forskrift til skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) av 21. desember 2007 nr. 1766 § 5-8-14 for naturalytelse og § 5-6-11 fjerde ledd for utgiftsgodtgjørelse. Ytelsen er trekkpliktig i den utstrekning den er skattepliktig etter bestemmelsene i FSFIN § 5-11-10, jf. § 5-12 C. Forskuddstrekket gjennomføres ved at det skattefrie bunnbeløpet fordeles forholdsmessig gjennom året. Fratrukket det skattefrie bunnbeløpet skal grunnlaget for beregning av forskuddstrekk maksimalt utgjøre 333 kroner per måned når dekningen gjelder én arbeidsgiverfinansiert EKOM-tjeneste, og 500 kroner per måned ved to eller flere EKOM-tjenester.

Arbeidsgiverfinansierte EKOM-tjenester er også grunnlag for beregning av arbeidsgiveravgift, og avgiften svares av beløpet som er trekkpliktig etter ovennevnte regler, jf. folketrygdloven § 23-2 tredje ledd.

Dersom arbeidsgiver kun dekker/refunderer arbeidstakerens utlegg til rene tjenstlige samtaler mv., faller refusjonen utenfor sjablongordningen og er skattefri. Slik refusjon er kun skattefri dersom arbeidstaker legitimerer tjenestesamtalene etter spesifisert regning. Slike refusjoner er heller ikke trekkpliktige, jf. skattebetalingsforskriften § 5-6-11 femte ledd.

3.8.3 Utviklingen i EKOM-markedet

Gjeldende regler for beskatning av EKOM-tjenester ble utarbeidet i 2005 og trådte i kraft for inntektsåret 2006. Siden den gang har EKOM-markedet endret seg betydelig, både gjennom oppgradering av infrastruktur, utvikling av nye produkter og forbedringer av maskin- og programvare.

Infrastrukturen i EKOM-nettene har de siste årene blitt betydelig oppgradert. Siden bredbånd ble kommersielt tilgjengelig, har det blitt investert i utbygging av nye og oppgradering av eksisterende nett. Kapasiteten i bredbåndsnettene har økt som følge av dette. Mobilnettene har også fått betydelig økt datakapasitet og overføringshastighet gjennom blant annet utvikling av UMTS-teknologien.

Samtidig har EKOM-enhetene blitt modernisert, blitt bedre i stand til å håndtere store datamengder og fått flere funksjoner. Ifølge elektronikkbransjen utgjorde såkalte smarttelefoner 86 pst. av den samlede omsetningen av mobiltelefoner i 2012. Smarttelefonene har gjennomgående operativsystemer som i stor grad ligner på operativsystemene til konvensjonelle datamaskiner, med fleksibel og smidig bruk av tredjeparts programvare. De fleste telefonene har 3G-støtte, og en del nye telefoner har også 4G-støtte. Videre har svært mange telefoner innebygget WLAN-sender/mottaker som gjør det mulig for telefonene å få tilgang til internett gjennom det faste bredbåndsnettet. I praksis har mobiltelefoner dermed mange av de samme funksjonene som konvensjonelle datamaskiner.

Parallelt har bruken av nettbrett økt. Nettbrettene har i enda større grad enn smarttelefoner fellestrekk med datamaskiner. For eksempel er de godt egnet til både å håndtere dokumenter og behandle e-post.

Den teknologiske utviklingen har gitt grobunn for nye produkter og tjenester. Blant annet har den økte overføringskapasiteten lagt grunnlaget for strømmingstjenester for lyd og bilde. Strømming over Internett er for mange forbrukere blitt et reelt substitutt for tradisjonell kringkastet TV og radio. TV og musikkanlegg er tilpasset utviklingen ved at mange av produktene kan knyttes opp mot bredbåndsnettet og dermed har mulighet til å utnytte en rekke tjenester via Internett.

Tilbyderne av mobiltelefoniabonnementer legger stadig mer vekt på mobil datakommunikasjon i produktutvikling og markedsføring. Det henger sammen med at både hastigheten og kapasiteten på mobilnettet er blitt kraftig forbedret, og at telefonene er bedre tilpasset den forbedrede infrastrukturen. Tall fra Post- og teletilsynet viser at samlet datatrafikk over mobilnettet har økt mye de siste årene, fra om lag 749 000 GB i 2007 til om lag 23,8 mill. GB i 2012. Datakommunikasjon over mobilnettet har blitt et reelt substitutt for fast bredbånd for mange forbrukere, spesielt for de som har et begrenset forbruk.

En hovedtendens i utviklingen er at mobile enheter i stadig større grad kan utføre tjenester som tidligere krevde separate, faste enheter. Det er ikke lenger noen entydig sammenheng mellom en EKOM-enhet (terminal/brukerutstyr) og en EKOM-tjeneste.

3.8.4 Vurderinger og beskrivelse av den forenklede sjablongmodellen

Utfordringer knyttet til utviklingen i EKOM-markedet

EKOM-markedet har utviklet seg betydelig de siste årene. Det er et sentralt utviklingstrekk at mobile enheter i stadig større grad kan utføre tjenester som tidligere krevde separate, faste enheter. Det er heller ikke lenger noen entydig sammenheng mellom en EKOM-enhet og en EKOM-tjeneste, og skillet mellom kommunikasjonstjenestene viskes ut. Det vises til nærmere omtale i punkt 3.8.3.

Utviklingen har ført til at det ofte er vanskelig å avgjøre om man disponerer én eller flere tjenester. Med gjeldende sjablongregel er inntektspåslaget maksimalt 4 000 kroner for én tjeneste og ytterligere inntil 2 000 kroner for to eller flere tjenester. Ved innføringen av gjeldende sjablongregelverk var det lettere å skille mellom de ulike kommunikasjonstjenestene. Det var vanligere enn i dag at hver enkelt kommunikasjonstjeneste ble dekket gjennom ett abonnement. Tjenestebegrepet følger definisjonene i EKOM-lovgivningen, og det skilles mellom hhv. fasttelefon, mobil taletelefoni, fast bredbånd, mobilt bredbånd og IP-telefoni. Utviklingen har ført til at det er problematisk å operere med denne inndelingen av tjenestene for skatteformål. Det er nå vanlig at man gjennom ett abonnement på én av tjenestene også har mulighet til å bruke en eller flere andre tjenester. Eksempelvis vil de fleste arbeidstakere med smarttelefoner i dag få dekket to tjenester, hhv. telefoni- og datakommunikasjonstjeneste. Nye produkter gjør det også mulig å utnytte tjenestene i en større skala enn tidligere. For eksempel kan en mobiltelefon med Internett-tilgang brukes som trådløst aksesspunkt for andre enheter, og gjennom flere SIM-kort kan et abonnement benyttes på flere enheter parallelt. En tjeneste kan derfor erstatte eller overlappe behovet for andre tjenester. For eksempel kan datakommunikasjon gjennom mobiltelefonnettet helt eller delvis erstatte fast bredbånd for en del brukere.

Leverandørene tilbyr i større grad abonnementer med fastpris, og ofte er flere EKOM-tjenester pakket sammen i ett fastprisabonnement som også inkluderer tilleggstjenester og annet innhold. Denne type pakkeabonnementer gjør det vanskelig å skille ut verdien av hver enkelt tjeneste i abonnementet. I tillegg til nye produkter og bruksmuligheter fører leverandørenes prisstrukturer til at tjenestene har blitt sammenvevd, og at det er vanskelig å operere med skatteregler som forutsetter at verdien av de ulike tjenestene kan skilles fra hverandre.

Utfordringer knyttet til justeringer ved beregningen av skattepliktig fordel etter gjeldende sjablongregel

Praktiseringen av gjeldende regler er komplisert og ressurskrevende for arbeidsgiver, som må foreta flere justeringer for å beregne riktig trekk- og skattepliktig fordel. Arbeidsgiver må redusere fordelen med arbeidstakerens eventuelle egenbetaling, begrense fordelen til faktisk verdi av tjenesten og trekke ut det skattefrie bunnbeløpet på 1 000 kroner. På grunn av disse justeringene må arbeidsgiver trekke ut flere opplysninger fra fakturaene for hver enkelt ansatt, gjøre egne beregninger og holde oversikt gjennom inntektsåret. I tillegg kompliseres gjennomføringen av at arbeidsgiver må trekke ut fellesfakturerte tjenester og tilleggstjenester fra fakturaene. Det skyldes at slike tjenester ikke inngår i sjablongbeskatningen. Den private bruken av slike tjenester skal skattlegges etter alminnelige regler.

Regelen om reduksjon for arbeidstakers egenbetaling kan føre til at arbeidsgiver må holde oversikt over alle fakturaene gjennom hele året for hver arbeidstaker, herunder også eventuelle fakturaer som arbeidsgiver ikke har dekket. Dette skyldes at både direkte innbetalinger fra den ansatte til arbeidsgiver og eventuelt udekkede fakturaer ved utgiftsgodtgjørelse anses som egenbetaling. Regelen om reduksjon for egenbetaling kan for øvrig åpne for skattemessige tilpasninger fordi egenbetaling for én tjeneste kan trekkes fra inntektstillegget for en annen tjeneste. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan ha en felles interesse i å avtale dekning av flere EKOM-tjenester enn arbeidsgiver i utgangpunktet ønsker å dekke. Det den ansatte betaler for ekstratjenesten, blir da fratrukket sjablongbeløpet for den tjenesten som arbeidsgiver reelt sett dekker.

Det skattefrie bunnbeløpet skal fordeles forholdsmessig gjennom året. Ved slutten av året må arbeidsgiver sørge for at eventuelt gjenstående beløp etter måneder med lavere dekning blir fylt opp av overstigende dekning senere måneder, slik at bunnbeløpet blir utnyttet fullt ut.

På grunn av disse justeringene kan ikke arbeidsgiver gjennomføre månedlig trekk og innrapportering med endelig virkning. I de fleste tilfeller må arbeidsgiver foreta en avstemming mot mottatte regninger ved slutten av året. I praksis har mange arbeidsgivere lagt til grunn et fast trekkgrunnlag hver måned og korrigert skattepliktig fordel i forbindelse med innberetningen ved slutten av inntektsåret. Dette er lite forenlig med arbeidsprosessene som legges til grunn for den nye a-ordningen, jf. omtale nedenfor. Erfaringsmessig krever avregningen mye tid og arbeid for arbeidsgiverne.

Beregningen kompliseres også av at leverandørene fakturerer for ulike perioder og på ulike tidspunkter. Leverandørene kan dessuten spesifisere fakturaene på ulikt vis. Ulik praksis hos leverandørene er særlig en utfordring for arbeidsgiver dersom de ansatte har utgiftsgodtgjørelse. Da har som regel arbeidstaker valgt leverandør selv og inngått abonnement i eget navn. Dersom ansatte bytter abonnement eller ikke innleverer faktura ved jobbskifte, er det ekstra ressurskrevende for arbeidsgiver. Det er også vanlig at ansatte innleverer fakturaene mer sporadisk og samler opp flere som innleveres samtidig, og at det ikke leveres fakturaer for alle månedene den ansatte har tjenesten.

Behov for tilpasninger til a-opplysningsloven (EDAG)

Det innføres en ny ordning for innrapportering av opplysninger når a-opplysningsloven trer i kraft. Dette er en ny felles ordning for arbeidsgivers innrapportering til Skatteetaten, Arbeids- og velferdsetaten (NAV) og Statistisk sentralbyrå (SSB), som erstatter dagens rapportering av blant annet lønns- og trekkoppgave og terminoppgave.

Ordningen skal reguleres av lov om innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold med mer av 22. juni 2012 nr. 43 (a-opplysningsloven). Det legges opp til at arbeidsgiver skal levere opplysninger for hver kalendermåned hvor arbeidstaker har hatt privat fordel av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjonstjeneste, altså løpende gjennom inntektsåret. Ved videreføring av dagens regelverk for EKOM-beskatning må derfor arbeidsgiver i tillegg foreta en avregning etter årets utløp når han blir kjent med årets samlede kostnader ved tjenesten for hver ansatt. A-opplysningsloven har ingen særskilte krav til eller ordning for avstemming av årets innrapporterte beløp etter årets utløp. Eventuell justering av den innrapporterte skattepliktige fordelen som er lagt til grunn på trekktidspunktet, må skje ved enten å innlevere a-melding med opplysninger som angir differansene, eller ved å erstatte tidligere innleverte opplysninger med en ny innrapportering. Slike korreksjonsrutiner vil kunne være krevende for arbeidsgiver. Rapporteringen av fordel ved bruk av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjonstjeneste vil i praksis måtte gjennomføres både løpende gjennom inntektsåret og ved en samlet avregning etter årets utløp. Både dette forholdet og rutinene for å korrigere tidligere innrapportert fordel vil kunne framstå som vanskelig å forstå for arbeidsgivere som skal innrapportere fordel ved bruk av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjonstjeneste.

For arbeidsgiverne vil en slik måte å rapportere på kunne oppleves som lite hensiktsmessig og ikke i tråd med intensjonene bak a-opplysningsloven. En slik rapportering vil redusere forenklingsgevinstene for arbeidsgiver ved a-opplysningsloven.

For arbeidsgivernes innrapportering etter a-opplysningsloven vil det således være en stor fordel at man kan innrapportere med endelig virkning for hver kalendermåned i løpet av året.

Beskrivelse av ny sjablongmodell

Departementet legger stor vekt på å begrense arbeidsgiveres ressursbruk ved verdsettelse, forskuddstrekk og innrapportering mv. av ytelser i arbeidsforhold. Dette gjelder særlig for ytelser av moderat verdi og som også er utbredt i arbeidslivet. Samtidig er det viktig å holde fast ved prinsippet om mest mulig korrekt og lik beskatning av ulike former for avlønning. Beskatning av arbeidsgiverfinansierte EKOM-tjenester utgjør relativt begrensede beløp for den enkelte skattyter. Samtidig mottar svært mange slike ytelser. I 2011 ble over 665 000 arbeidstakere skattlagt etter sjablongreglene for EKOM-tjenester, og samlet beregnet fordel utgjorde om lag 2,6 mrd. kroner. Det er derfor avgjørende å finne en hensiktsmessig balanse mellom treffsikkerhet og administrativ enkelhet.

Alle arbeidstakere som får dekket én eller flere EKOM-tjenester, skal ha et fast inntektstillegg på 4 400 kroner (sjablongbeløpet). Det skattefrie bunnbeløpet etter gjeldende regler fjernes. Det samme gjelder fradraget for arbeidstakers egenbetaling.

Modellen skal gjelde både for dekning i form av naturalytelse og utgiftsgodtgjørelse. For arbeidstakere som kun mottar utgiftsgodtgjørelse, legges det likevel opp til en særregel. I disse tilfellene skal skattepliktig fordel begrenses til beløpet som dekkes av arbeidsgiver, når dekningen er lavere enn sjablongbeløpet.

Etter departementets oppfatning tilsier behovet for forenklinger at inntektstillegget ikke lenger skal variere avhengig av om arbeidstakeren disponerer én eller flere tjenester. Dette henger også sammen med utviklingen i EKOM-markedet, som har ført til at tjenestene i økende grad er sammenvevd. Det kan antas at denne utviklingen vil fortsette, og at det i økende grad vil bli vanskelig å fastslå om arbeidstakeren disponerer én eller flere tjenester.

Den nye sjablongmodellen innebærer at arbeidsgiver og arbeidstaker kan ha felles interesse av å gjøre om deler av den kontante avlønningen til skattefri dekning av EKOM-tjenester som det er lite eller intet tjenstlig behov for. Muligheten til å foreta slike tilpasninger begrenses imidlertid av vilkåret om at arbeidstakeren må ha tjenstlig behov for hver enkelt tjeneste. Departementet viser til at det skal lite til for å sannsynliggjøre tjenstlig behov for et alminnelig mobiltelfonabonnement. Dersom det skal dekkes flere tjenester, må det imidlertid legges til grunn en strengere vurdering. Det må for eksempel foreligge et konkret, tjenstlig behov for fast bredbåndstilknytning i hjemmet for å få dekket dette i tillegg til én eller flere andre tjenester under sjablongregelen. Dette kan eksempelvis være behov for hjemmekontor. Det må med andre ord oppstilles strengere krav til sannsynliggjøring av det tjenstlige behovet for alt utover én tjeneste.

Nærmere om sjablongbeløpet

Sjablongbeløpet på 4 400 kroner er ment å være et mål på den ansattes private fordel ved den eller de tjenestene som arbeidsgiver dekker. Ved fastsettelsen av sjablongbeløpet er det relevante beregningsgrunnlaget den ansattes besparelse av privatutgifter, ikke arbeidsgivers utgifter, jf. finansministerens svar på dokument 8:51 (2011 – 2012) og finanskomiteens innstilling til Stortinget, Innst. 230 S (2011 – 2012). Det er altså et generelt utgangspunkt at fordel mottatt av arbeidsgiver skal verdsettes til markedsverdi for mottakeren. Det gjelder også når arbeidsgivers utgifter er lavere enn den reelle markedsverdien, for eksempel på grunn av storkundeavtaler osv.

Tall fra Post- og teletilsynet for 2012 viser at den gjennomsnittlige utgiften til mobiltelefoni i privatmarkedet gradvis er på vei ned. Gjennomsnittlig omsetning per abonnement for mobiltelefoner i privatmarkedet (utenom omsetning av fellesfakturerte varer og tjenester samt tilleggstjenester) utgjorde om lag 2 100 kroner. Dette omfatter verdien av både tale- og datatjenester ved mobiltelefonbruk. Tilsvarende tall for fast bredbånd og fasttelefoni var henholdsvis 3 400 kroner og 3 600 kroner.

Når sjablongbeløpet fastsettes til 4 400 kroner, henger dette sammen med at alle tjenester vil bli omfattet av det nye sjablongbeløpet. Det må dermed tas høyde for at arbeidstaker kan få dekket flere tjenester innenfor den nye regelen. Eksempelvis vil et mobiltelefonabonnement sammen med et fast bredbåndsabonnement ha en samlet gjennomsnittlig verdi på 5 500 kroner. Videre vil reglene for utgiftsgodtgjørelse gi arbeidstakere med lave utgifter mulighet til å få begrenset skattepliktig fordel til faktisk dekket beløp. I arbeidsforhold der dekningen er lavere enn sjablongbeløpet, er det således mulig å tilpasse seg slik at inntektstillegget kan reduseres ved å bruke utgiftsgodtgjørelse i stedet for naturalytelse. Departementet vil for øvrig vise til at det også legges opp til et skattefritt bunnbeløp på 1 000 kroner for fellesfakturerte varer og tjenester, jf. omtale nedenfor.

Det årlige sjablongbeløpet utgjør maksimal skattepliktig fordel selv om arbeidstaker i løpet av et år har fått dekket EKOM-tjenester fra flere arbeidsgivere, og det er innrapportert mer enn sjablongbeløpet. Det er imidlertid en forutsetning at dekningen av de enkelte tjenestene er tjenstlig begrunnet.

Konsekvenser for forskuddstrekk og opplysningsplikt

Når arbeidstaker har tjenestene som naturalytelse, skal arbeidsgiver foreta fast, månedlig trekk- og innrapportering mv. av et beløp på 367 kroner (4 400/12). Forskuddstrekket foretas uavhengig av om fakturaene for den aktuelle måneden faktisk er mottatt og dekket av arbeidsgiver, så lenge arbeidstakeren har tjenesten(e) til disposisjon. Hvis den ansatte ikke disponerer tjenestene hele året, beregnes inntektstillegget for de månedene i året arbeidstakeren disponerer tjenestene.

Arbeidsgivers plikt til å gjennomføre forskuddstrekk, innrapportering og betale arbeidsgiveravgift gjelder uavhengig av om den ansatte også mottar dekning av EKOM-tjenester fra andre arbeidsgivere.

De samme forenklingene og det samme sjablongbeløpet skal gjelde også for utgiftsgodtgjørelse. Når utgiftsdekningen er lavere enn sjablongbeløpet, og den ansatte ikke samtidig disponerer EKOM-tjeneste som naturalytelse, skal imidlertid trekk- og skattepliktig fordel begrenses til beløpet som faktisk er dekket av arbeidsgiver. Ved å beregne forskuddstrekket av det beløp som faktisk dekkes, slipper arbeidsgiver å holde oversikt over dekningen gjennom året og eventuelt måtte opplyse om differanse mellom faktisk dekning og sjablongbeløpet ved slutten av året. Arbeidsgiver slipper da å avstemme med mottatte fakturaer eller egenbetaling etter årets utløp. Ved ikrafttredelse av a-opplysningsloven kan arbeidsgiver foreta trekk og innrapportering med endelig virkning for hver kalendermåned. En unngår også at skattyter blir skattlagt for et høyere beløp enn det man har mottatt godtgjørelse for.

For utgiftsgodtgjørelse er det derfor nødvendig med et annet system for beregning og gjennomføring av forskuddstrekk mv. enn for naturalytelse. Det henger sammen med at skattepliktig fordel skal begrenses til faktisk dekning, og at arbeidsgiver skal kunne gjennomføre trekk- og innrapportering uten behov for senere korreksjoner. Det legges opp til at arbeidsgiver skal gjennomføre forskuddstrekk og innrapportere beløpene etter hvert som de dekkes, inntil beløpene summerer seg til sjablongbeløpet (4 400 kroner). Dersom arbeidstaker eksempelvis leverer inn en regning på 800 kroner for første kvartal i april, skal arbeidsgiver gjennomføre trekk av hele beløpet på 800 kroner ved trekkberegningen for april og innrapportere beløpet. Leverer arbeidstaker deretter inn en regning på 1 000 kroner for andre og tredje kvartal i oktober, blir trekk og innrapportering for hele denne perioden først gjennomført ved trekkberegningen for oktober. Dersom arbeidstaker ikke leverer inn flere regninger, blir fordelen for dette året begrenset til 1 800 kroner.

Systemet for forskuddstrekk for utgiftsgodtgjørelse kan i enkelttilfeller medføre en viss forskjellsbehandling av skattytere med naturalytelse og skattytere med utgiftsgodtgjørelse. Dersom det for eksempel dekkes utgifter ved de første utbetalingene som er så høye at de overstiger sjablongbeløpet, vil beregning av trekk og arbeidsgiveravgift av hele det årlige sjablongbeløpet bli gjennomført tidligere ved utgiftsgodtgjørelse enn ved naturalytelse. Dette kan medføre at arbeidstakere som bare har EKOM-tjeneste en kortere periode i året og får dekket høye utgifter, får beregnet en høyere skattepliktig fordel enn om sjablongbeløpet ble fordelt forholdsmessig i løpet av året, som ved naturalytelse. Dersom det eksempelvis i mars gis utgiftsgodtgjørelse på 4 400 kroner for første kvartal, vil det bli gjennomført trekk og innrapportering for hele det årlige sjablongbeløpet (4 400 kroner) for mars. Selv om det deretter ikke dekkes noen EKOM-utgifter, for eksempel hvis arbeidsforholdet avsluttes, vil det like fullt måtte legges til grunn fullt årlig sjablongbeløp som følge av allerede gjennomført forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. Denne konsekvensen er nødvendig ut fra behovet for et administrativt enkelt system. Det skattepliktige beløpet vil imidlertid aldri overstige det beløpet som arbeidstakeren faktisk har fått refundert fra arbeidsgiver. Det årlige sjablongbeløpet vil dessuten utgjøre maksimal skattepliktig fordel selv om arbeidstaker i løpet av et år har fått dekket EKOM-tjenester fra flere enn en arbeidsgiver og det er innrapportert mer enn sjablongbeløpet. Avregningen vil i så fall skje av Skatteetaten ved ligningen.

Personer som har høye utgifter og bare får dekket EKOM-tjenester for en kortere periode, har for øvrig mulighet til å kreve tjenstlige utgifter refundert etter alminnelige regler om skattefri refusjon, jf. punkt 3.8.2.

Skattefritt bunnbeløp for dekning av fellesfakturerte varer og tjenester og tilleggstjenester

Departementet vil videre innføre et skattefritt beløp på 1 000 kroner for fellesfakturerte varer og tjenester og tilleggstjenester. Verdien av slike tjenester er ikke omfattet av gjeldende sjablongregler og skal etter gjeldende regler skattlegges som lønn i den grad tjenestene ikke er av rent tjenstlig karakter. Skattefritaket innføres først og fremst etter sterkt ønske fra arbeidsgiverne om administrativ forenkling av den skattemessige behandlingen av arbeidsgiverfinansierte EKOM-tjenester.

Fellesfakturerte varer og tjenester faktureres sammen med EKOM-tjenesten etter forbruk, og de kan i prinsippet omfatte hva som helst. Det kan være varer og tjenester av begrenset verdi, som for eksempel tradisjonell nummeropplysning, parkering på parkeringsplasser og brus og sjokolade fra automater. Men det kan også være mer kostbare varer og tjenester, som for eksempel såkalte givertelefoner, ulike teletorgtjenester og applikasjoner til mobiltelefon. Oftest er fellesfaktureringen en ren betalingsordning, der EKOM-leverandøren opptrer som betalingsformidler. Som regel er det ikke leverandøren selv, men en tredjepart som tilbyr tjenestene.

Utfordringene for arbeidsgiver er å gjennomgå EKOM-fakturaene for å trekke ut fellesfakturerte tjenester fra fakturabeløpet og deretter fordele kostnadene mellom tjenstlig og privat bruk. Det er ofte vanskelig å se hva som er kjøpt, og det kan derfor kreve betydelige ressurser å fordele varene og tjenestene korrekt mellom det som skal regnes som tjenstlig, og det som skal regnes som privat.

Det skattefrie bunnbeløpet skal som nevnt også omfatte tilleggstjenester. Tilleggstjenester er andre tjenester enn EKOM-tjenester som leveres sammen med EKOM-tjenesten, og som inngår i abonnementsprisen. Det kan for eksempel være musikktjenester (Spotify, Wimp), nedlasting av filmer mv. Noen slike tjenester tilbys både som tilleggstjenester innbakt i abonnementsprisen, som fellesfakturert tjeneste og som separat tjeneste uavhengig av EKOM-tilbyderen. Tilleggstjenester faller i utgangspunktet utenfor gjeldende sjablongordning, på samme måte som fellesfakturerte tjenester. Når arbeidsgiver dekker et abonnement med slike tjenester, skal markedsverdien av tjenestene som benyttes privat, skattlegges som lønn. Prisen på tjenestene framgår ofte ikke av fakturaen ettersom den er innbakt i abonnementsprisen. Arbeidsgiver må da på egenhånd undersøke hva som er markedsverdien.

Departementet vil framheve at disse varene og tjenestene i utgangspunktet ikke har noen nødvendig forbindelse med bruken av EKOM-tjenesten. De administrative utfordringene oppstår som følge av at øvrige varer og tjenester faktureres sammen med EKOM-tjenestene. Slik fellesfakturering er svært utbredt. Det er for øvrig ofte mulig å anskaffe tjenestene uavhengig av EKOM-tilbyderen. For eksempel kan nummeropplysning normalt innhentes kostnadsfritt fra Internett. Det blir også i økende grad etablert alternative ordninger for belastning av småbeløp direkte på bank- og kredittkortkonto via mobiltelefon. Det er derfor normalt mulig å betale for slike varer og tjenester uavhengig av faktureringen for EKOM-tjenestene. Arbeidsgiver kan i mange tilfeller følgelig begrense den administrative belastningen ved å la være å dekke fellesfakturerte varer og tjenester og abonnement med inkluderte tilleggstjenester. Samtidig er det en utvikling i retning av at tilbudet av både fellesfakturerte tjenester og inkluderte tilleggstjenester øker.

Departementet legger til grunn at den skattemessige behandlingen av slike tjenester vil forenkles ved å innføre et skattefritt bunnbeløp på 1 000 kroner. Dekningen opp til beløpsgrensen antas å være en sammenblanding av tjenstlig og privat bruk, men i utgangspunktet kan hele dekningen være privat bruk. Arbeidsgivere som dekker fellesfakturerte varer og tjenester samt tilleggstjenester innenfor dette bunnbeløpet, kan likevel la all dekning av slike tjenester inngå i det skattefrie beløpet uten å ta stilling til hva som er tjenstlig og privat bruk.

Skattefritaket skal fungere slik at det skattefrie bunnbeløpet på 1 000 kroner fylles opp først. Overstiger dekningen beløpsgrensen, må arbeidsgiver vurdere det overskytende og fastslå hva som er henholdsvis tjenstlig og privat bruk. Den delen av overskytende beløp som gjelder privat bruk, skal skattlegges som lønn etter alminnelige regler. Tjenestene skal verdsettes til markedsverdi.

Undersøkelser gjennomført av Skatteetaten har vist at svært få privatkunder har et forbruk av fellesfakturerte tjenester over 1 000 kroner i året. Dersom forbruket fortsetter på et så vidt begrenset nivå, vil det bare unntaksvis være nødvendig for arbeidsgiver å foreta slike konkrete vurderinger og fordelinger av overskytende verdier. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at inkluderte tilleggstjenester for musikk (Spotify, Wimp og lignende) har en årlig markedsverdi på om lag 1 000 kroner. Arbeidsgiver må derfor sørge for å holde tilstrekkelig oversikt over verdien av varer og tjenester som inngår i dekningen, slik at eventuell verdi over 1 000 kroner blir håndtert korrekt.

Dekning innenfor skattefritaket vil være fritatt for innrapporteringsplikt og arbeidsgiveravgiftsplikt.

Etter departementets oppfatning bør skattefritaket begrenses til 1 000 kroner. Departementet vil understreke at varene og tjenestene som vil omfattes av skattefritaket, som oftest vil være av rent privat karakter, og at beløpet derfor ikke bør være høyere.

Departementet vil også understreke at det løpende vil bli vurdert om fritaket bidrar til å øke omfanget av betalingsformidling via EKOM-tilbyderen. Skulle omfanget øke, må en vurdere alternative løsninger, herunder å gå tilbake til gjeldende regler om at tjenester til privat bruk skal skattlegges fullt ut som lønn.

De omtalte endringene i EKOM-beskatningen vil bli gjennomført ved endringer i forskrift til skatteloven (FSFIN), skattebetalingsforskriften og Skattedirektoratets samleforskrift om tredjeparters opplysningsplikt. Endringene vil få virkning fra og med inntektsåret 2014.

3.8.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene innebærer en vesentlig forenkling for arbeidsgiverne. Regelverket blir også enklere å forstå for skattyterne. For skattemyndighetene vil reglene bli enklere å håndtere ved at endringene fjerner faktorer som kompliserer ordningen. Særlig gjelder dette reduksjon av fordel med arbeidstakers egenbetaling og hvordan det skattefrie bunnbeløpet påvirker fordelen ved tilgang til tjeneste deler av året. Disse forenklingene vil ha betydning for veilednings- og informasjonsarbeid og ressursene man bruker til dette.

Endringene innebærer også at regelverket blir tilpasset den kommende ordningen etter a-opplysningsloven (EDAG). Endringene antas å være provenynøytrale.

Siden sjablongbeløpet settes til 4 400 kroner og det skattefrie bunnbeløpet fjernes, vil skattytere som i dag får dekket mindre enn 5 400 kroner i året til EKOM-tjenester, få økt skatt. Dette gjelder skattytere som kun mottar én tjeneste som naturalytelse. Skattytere som har en dekning på mer enn 5 400 kroner, vil få redusert skatt. Dette gjelder skattytere som mottar to eller flere tjenester som naturalytelse. I disse beregningene er det ikke tatt hensyn til virkningen av å innføre et skattefritt bunnbeløp for fellesfakturerte varer og tjenester samt tilleggstjenester.

3.9 Fradrag for arbeidsreiser og besøksreiser til hjemmet

3.9.1 Innledning og sammendrag

Dagens regler for reisefradrag er ikke tilpasset svært lange arbeidsreiser og besøksreiser. Særlig på strekninger med rimelige flybilletter kan fradraget i praksis bli betydelig større enn de faktiske utgiftene. En del pendlere bor i et annet land enn der de jobber, og bruker flytransport mellom hjem og arbeid. Det er også mye som tyder på at etterlevelsen av reglene har vært mangelfull. Dette kan dels skyldes at skattytere som opplever reglene som vanskelige, i en del tilfeller fører for høye fradrag, og dels at det er ressurskrevende for Skatteetaten å kontrollere reisefradragene.

Departementet foreslår å sette et tak for å begrense reisefradraget for de aller lengste reisene mellom arbeidstakers hjem og arbeidssted. Det vil gi bedre samsvar mellom reisefradraget og faktiske reiseutgifter.

For daglige arbeidsreiser og for pendleres besøksreiser til bolig i Norge eller et annet land i EØS-området foreslår departementet at fradragsretten bortfaller for den delen av reiseavstanden som overstiger 75 000 km.

For pendlere som har bolig utenfor EØS-området, foreslås det at det kun gis fradrag for faktiske, dokumenterte billettutgifter, dvs. at reisefradraget ikke lenger skal kunne fastsettes etter dagens sjablongregler (reiseavstandsmodellen). Ved dokumentert bruk av egen bil skal satsene i reiseavstandsmodellen benyttes til å beregne utgiftene. Samlet årlig fradrag kan ikke overstige taket som skal gjelde for reisefradrag innenfor EØS-området.

Forslagene anslås å øke provenyet med om lag 15 mill. kroner påløpt og 12 mill. kroner bokført i 2014.

Det foreslås at endringene skal gjelde fra og med inntektsåret 2014.

3.9.2 Gjeldende rett

Fradraget for arbeidstakers utgifter til daglige arbeidsreiser og for pendleres utgifter til besøksreiser til hjemmet (reisefradraget) blir fastsatt etter en sjablongmetode, den såkalte reiseavstandsmodellen, som er fastsatt i forskrift fra Finansdepartementet med hjemmel i skatteloven § 6-44. Fradrag blir gitt for et beløp som utgjør reiseavstanden multiplisert med en sats per kilometer. Det er ingen øvre grense for årlig samlet fradrag.

Fradragsrett for utgifter til daglige arbeidsreiser

Alle ytelser fra arbeidsgiver skal som hovedregel skattlegges som arbeidsinntekt hos arbeidstakeren. Arbeidstakers utgifter knyttet til inntektservervet, herunder utgifter til daglige arbeidsreiser, kan imidlertid etter fastsatte regler trekkes fra i alminnelig inntekt. Daglige arbeidsreiser er i hovedsak reiser mellom hjem og arbeidssted og reiser mellom faste arbeidssteder.

Fradragsretten for arbeidsreiser beregnes på grunnlag av reiseavstanden og kilometersatser i reiseavstandsmodellen, og er i utgangspunktet uavhengig av reisemåte. Fradraget etter reiseavstandsmodellen er 1,50 kroner per km for de første 50 000 km. For årlig reiseavstand utover dette er fradraget 0,70 kroner per km. Det er mulig med en viss utvidelse av fradragsretten for reiseavstander utover 50 000 km når skattyter dokumenterer at utgiftene overstiger 0,70 kroner per km. Dersom bruk av egen bil er nødvendig, kan en på visse vilkår også få fradrag for utgifter til ferge og bompenger som overstiger 3 300 kroner i året.

Reisefradraget er begrenset til utgifter som overstiger et ikke fradragsberettiget bunnbeløp. Bunnbeløpet for 2013 er 13 950 kroner, jf. skatteloven § 6-44 første ledd. Årlige reiseutgifter som er lavere enn dette, anses som omfattet av minstefradraget etter skatteloven § 6-30. Bunnbeløpet innebærer at reiseavstanden tur/retur må overstige om lag 40 km per arbeidsdag for at det skal gis reisefradrag.

Om en arbeidsgiver dekker arbeidstakerens utgifter til daglige arbeidsreiser, blir det skattemessig behandlet etter bruttometoden. Utgiftsdekningen anses da som lønn for arbeidstakeren. Arbeidstakeren vil kunne kreve fradrag for utgiftene etter ordinære regler.

Ved fastsetting av reisefradraget blir antallet reisedager som hovedregel satt til antall faktiske arbeidsdager. For beregningen legger en til grunn at et normalt arbeidsår utgjør 230 arbeidsdager, men fravær på grunn av sykdom, permisjoner, yrkesreiser og lignende skal trekkes fra i det samlede tallet på arbeidsdager dersom fraværet utgjør mer enn 15 arbeidsdager i løpet av året. Fradraget blir også redusert for arbeidstaker som arbeider deltid med færre arbeidsdager i uken.

Fradragsrett for reiseutgifter ved pendleres besøksreiser til hjemmet

Skattyter som av hensyn til arbeidet bor utenfor hjemmet (pendlere), har krav på fradrag for merutgifter ved pendlingen, jf. skatteloven § 6-13. En del av utgiftene som gir rett til fradrag, gjelder besøksreiser.

Ved utregning av fradrag for besøksreiser til hjemmet skal pendlere benytte reiseavstandsmodellen, jf. skatteloven § 6-13 første ledd. Fradrag for besøksreiser gis dermed etter den samme sjablongregelen som ved daglige arbeidsreiser. Alternativt kan pendlere få fradrag for dokumenterte utgifter til rutegående fly ved besøksreiser. For pendlere blir fradrag gitt for det faktiske antallet besøksreiser.

3.9.3 Vurderinger og forslag

Dagens regler innebærer at skattytere kan få et beregnet reisefradrag som er større enn de faktiske utgiftene. Dette kan særlig gjelde ved pendling over lange avstander der flytilbudet er godt utbygd og der konkurransen mellom flyselskapene er god. Dagens regler for reisefradrag er ikke tilpasset slike svært lange reiser. Det er ikke rimelig at skattyter skal ha reisefradrag som om han kjører bil dersom han reiser billigere og enklere med fly.

Vel 425 000 skattytere fikk fradrag for reiseutgifter i 2011. På landsbasis hadde vel 1 500 personer høyere fradrag enn 75 000 kroner. De fleste med store reisefradrag er skattemessig hjemmehørende på Østlandet. 200 personer hadde et gjennomsnittlig reisefradrag på om lag 260 000 kroner. Av disse hadde 18 personer et gjennomsnittlig reisefradrag på vel 475 000 kroner. Det finnes eksempler på skattytere med årlige reisefradrag på over én million kroner. Til sammenligning vil to besøksreiser per uke fra Oslo til Tromsø gi et fradrag på om lag 242 000 kroner årlig basert på de generelle satsene i reiseavstandsmodellen. Et årlig fradrag på 475 000 kroner tilsvarer en pendlerreise på om lag 13 700 km i uken, for eksempel en ukentlig reise tur/retur Qatar – Oslo.

Reisefradrag innenfor EØS-området

For å sikre bedre samsvar mellom reisefradraget og faktiske reiseutgifter for de lange reisene foreslår departementet at reisefradraget begrenses til en maksimal samlet årlig reiseavstand på 75 000 km for reiser innenfor EØS. Dette innebærer at reisefradrag ikke kan kreves for den delen av samlet reiselengde som overstiger 75 000 km i året. En slik reiselengde tilsvarer for eksempel daglig arbeidsreise tur/retur Porsgrunn – Oslo eller i overkant av tre flyturer hver uke tur/retur Bergen – Stavanger. Etter gjeldende satser for fradrag i reiseavstandsmodellen vil det høyest mulige reisefradraget bli 92 500 kroner (78 550 kroner etter at bunnfradraget er trukket fra). Om lag 1 000 skattytere har i dag et høyere reisefradrag enn dette.

Det vises til forslaget til endring av skatteloven § 6-44.

Reisefradrag utenfor EØS-området

De aller fleste som pendler til hjem i land utenfor EØS-området, benytter rutegående transportmiddel. Det skyldes dels lang reiseavstand, dels at rutegående transport normalt er billigere enn å kjøre privatbil. Pendlere som benytter rutegående transportmidler, bør ikke få et reisefradrag som om de brukte privatbil. Når det benyttes rutegående transportmidler, vil de faktiske billettutgiftene normalt kunne dokumenteres.

Departementet foreslår derfor at reiseavstandsmodellen ikke skal gjelde for daglige arbeidsreiser eller for pendleres besøksreiser til land utenfor EØS-området. Skattyter som kan dokumentere at han faktisk benytter egen privatbil på hele eller deler av strekningen, bør likevel få fradrag for utgifter til bruk av bil etter satser som tilsvarer satsene i reiseavstandsmodellen.

Reisefradraget foreslås som nevnt begrenset til 75 000 km i året for reisende innenfor EØS-området. Av hensyn til likebehandling bør den samme maksimalgrensen gjelde for reisende utenfor EØS-området. Forslaget gjør at fradraget som hovedregel vil bli gitt for dokumenterte utgifter, ikke etter kjørte kilometer. Departementet foreslår at det utenfor EØS-området ikke skal gis fradrag for høyere årlige reiseutgifter enn 92 500 kroner. Dette tilsvarer fradrag etter reiseavstandsmodellens satser og en reiseavstand på 75 000 km. Det foreslås at et bunnfradrag på 13 950 kroner skal gjelde også utenfor EØS-området. Skattyter får dermed et maksimalt fradrag på 78 550 kroner etter at bunnfradraget er trukket fra.

Videre bør de samme kravene til dokumentasjon av familietilknytning mv. som gjelder for pendling til andre land i EØS-området, også gjelde for de som pendler til land utenfor EØS-området.

En viser til forslag til endring i skatteloven § 6-13 om opphold utenfor hjemmet og § 6-44 om reiseavstandsmodellen. Tilhørende regler i skattelovforskriften må også endres.

3.9.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene krever enkelte mindre tilpasninger av Skatteetatens ligningssystemer, men vil etter innføringen ikke føre til merarbeid av betydning verken for skattyterne eller Skatteetaten.

Forslagene anslås å øke provenyet med om lag 15 mill. kroner påløpt og 12 mill. kroner bokført i 2014.

3.9.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene skal gjelde fra og med inntektsåret 2014.

3.10 Skattlegging av fordel av rimelige lån i arbeidsforhold

3.10.1 Innledning

Den økonomiske fordelen av rimelige lån i arbeidsforhold, hvor renten er lavere enn markedsrenten, er en naturalytelse og skattlegges som lønn. Den skattepliktige rentefordelen settes til differansen mellom renten som skattyter betaler, og normrenten. Utviklingen i rentemarkedet kombinert med metoden for å fastsette normrenten har ført til at normrenten i dag er vesentlig lavere enn selv de beste boliglånsrentene. Dermed blir det beregnet for liten eller ingen økonomisk fordel av mange rimelige lån i arbeidsforhold. Det kan gi skattemessige insentiver både for arbeidsgiver og arbeidstaker til å benytte rimelig lån i arbeidsforholdet som alternativ til ordinær lønn. På den måten reduseres grunnlaget for arbeidsgiveravgift og skatt på ordinær lønn.

Regjeringen vil på denne bakgrunnen øke påslaget i normrenten fra 0,5 til 1 prosentenhet, slik at normrenten samsvarer bedre med ordinære renter på boliglån.

Endringen anslås å øke skatteprovenyet med 20 mill. kroner påløpt og 10 mill. kroner bokført i 2014.

Økningen av påslaget gjennomføres ved å vedta en endring i Finansdepartementets forskrift til skatteloven og vil påvirke normrenten fra 1. mars 2014.

3.10.2 Gjeldende regler for å fastsette normrenten

Skatteloven § 5-12 fjerde ledd regulerer skatteplikten ved rimelige lån i arbeidsforhold. Skattelovforskriften § 5-12 A gir nærmere regler om hvordan fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold skal fastsettes, herunder fastsettelse av normrenten. En eventuell skattepliktig fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold settes til differansen mellom normrenten og den faktiske rentesatsen på lånet. Normrenten kan endres inntil seks ganger i løpet av inntektsåret.

Normrenten fastsettes med utgangspunkt i den effektive renten på statskasseveksler med 0 – 3 måneders løpetid. Normrenten beregnes som et gjennomsnitt av den observerte renten over en periode på to måneder (observasjonsperioden). Den beregnes innen en uke etter observasjonsperiodens slutt og gjelder fra to måneder etter observasjonsperiodens slutt. Normrenten og endringer i denne publiseres på Skattedirektoratets hjemmeside på Internett. Dermed ivaretas finansavtalelovens krav om 6 ukers varslingsfrist for renteøkninger. Renten endres dersom utviklingen i gjennomsnittsrenten i observasjonsperioden tilsier en endring på minst 0,25 prosentenhet. Normrenten fastsettes nå til gjennomsnittsrenten tillagt et påslag på 0,5 prosentenhet og avrundet til nærmeste 0,25 prosentenhet.

3.10.3 Vurderinger

Da gjeldende regler for å fastsette normrenten ble innført fra og med inntektsåret 2004, ble det lagt til grunn at den nye beregningsmetoden over tid ville gi godt samsvar mellom normrenten og beste effektive markedsrente på utlån fra bankene, jf. Ot.prp. nr. 1 (2003 – 2004).

Utviklingen av rentemarkedet i perioden etter 2004 viser imidlertid at normrenten i lange perioder har vært lavere enn bankenes beste effektive markedsrente på boliglån, og til dels vesentlig lavere. Avviket har vært særlig stort etter 2009. Dette er illustrert i figur 3.2, som viser utviklingen i normrenten og gjennomsnittlige effektive boliglånsrenter for nedbetalingslån og rammelån.

Figur 3.2 Utviklingen i normrenten og i boliglånsrenter fra banker og kredittforetak fra januar 2006 til og med juli 2013. Prosent

Figur 3.2 Utviklingen i normrenten og i boliglånsrenter fra banker og kredittforetak fra januar 2006 til og med juli 2013. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

En for lav normrente fører til mangelfull beskatning av rentefordelen av rimelige lån i arbeidsforhold og til en subsidiering av låntakerne som nyter godt av lån hvor renten er knyttet til normrenten. Tilbud om lån med vilkår knyttet til normrenten ytes av staten gjennom Statens pensjonskasse, og det er ikke heldig at staten bidrar til en ytterligere gjeldsvekst ved lave rentenivåer i statlige utlånsordninger. Lavt rentenivå i statlige utlånsordninger vil dessuten kunne redusere effekten av andre tiltak for å dempe farene ved gjeldsoppbygging, jf. blant annet innføring av strengere krav til bankenes egenkapital og innstramminger i Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis. Regjeringen vil derfor øke påslaget ved fastsettelse av normrenten fra 0,5 til 1 prosentenhet, slik at normrenten tilnærmes beste boliglånsrente.

Med denne økningen i påslaget vil normrenten fortsatt være noe lavere enn de beste markedsrentene for boliglån. En viss margin opp til markedsrenten kan være hensiktsmessig for å unngå at normrenten i perioder med betydelige rentesvingninger kommer vesentlig over markedsrenten.

Renten på statskasseveksler med kort løpetid beholdes som referanserente. Dermed endres ikke systemet for hvordan normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold fastsettes. Arbeidsgivere som yter lån til ansatte og benytter seg av en rente som er lik eller høyere enn normrenten, behøver fortsatt ikke å innberette noen skattepliktig fordel for ansatte med lån. Slik innberetning må bare foretas dersom renten på lån fra arbeidsgiver til den ansatte er lavere enn normrenten.

Økningen av påslaget i normrenten gjennomføres ved å endre skattelovforskriften. Departementet vil endre forskriften med virkning fra 1. januar 2014. Dette innebærer at normrenten vil bli påvirket fra 1. mars 2014.

3.10.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Økningen av påslaget i normrenten vil ikke i seg selv skape merarbeid for arbeidsgivere eller skattemyndighetene. Arbeidsgivere som ønsker å videreføre gunstige lånevilkår til sine ansatte i tråd med dagens påslag i normrenten, vil måtte innberette de økonomiske fordelene for ansatte når påslaget i normrenten økes. Disse arbeidsgiverne vil få en økt byrde ved denne innberetningen.

Arbeidstakere med lån i arbeidsforhold som er knyttet til normrenten, vil få økt rentebelastning. Boliglånsrenten i Statens pensjonskasse er i dag direkte knyttet til normrenten. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 S (2013 – 2014) Arbeidsdepartementet.

Endringen anslås å øke skatteprovenyet med 20 mill. kroner påløpt og 10 mill. kroner bokført i 2014.

3.11 Beløpsgrenser for lønnsoppgaveplikt ved arbeid i hjemmet og i frivillige organisasjoner

Arbeidsgivers lønnsoppgaveplikt ved arbeid i hjem og fritidsbolig og i frivillige organisasjoner gjelder ikke når de samlede lønnsutbetalingene til én og samme person er lavere enn 4 000 kroner i løpet av inntektsåret. Arbeidsgiver kan for eksempel utbetale inntil 4 000 kroner til én og samme barnevakt i løpet av inntektsåret uten å måtte innberette beløpet til ligningsmyndighetene. Grensene gjelder ikke dersom mottakeren driver næringsvirksomhet.

Grensene for lønnsoppgaveplikt er fortsatt relativt lave sammenlignet med det som regnes som vanlige, mindre utgifter for denne typen tjenester. På den andre siden kan det være en ulempe ved å øke beløpsgrensene at det blir mer attraktivt å organisere denne typen småjobber utenfor skattesystemet. Regjeringen vil etter en samlet vurdering øke grensene for lønnsoppgaveplikt ved arbeid i hjem og fritidsbolig og i frivillige organisasjoner fra 4 000 til 6 000 kroner.

De nye grensene innebærer en lettelse på 18 mill. kroner påløpt og 14 mill. kroner bokført i 2014. Endringene gjennomføres i forskrift av 17. september 2013 nr. 1092 Samleforskrift om tredjeparters opplysningsplikt.

3.12 Andre satser, grenser og fradrag i inntektsbeskatningen av personer

Det foreslås å lønnsjustere viktige grenser i personskattesystemet med 3,5 pst., herunder personfradraget, øvre grense i minstefradragene i lønns- og pensjonsinntekt og innslagspunktene i toppskatten, jf. punkt 3.4. Den skattefrie nettoinntekten for enslige og gifte uførepensjonister mv. under skattebegrensningsregelen foreslås også lønnsjustert, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 6-4.

Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet det særskilte fradraget i arbeidsinntekt, nedre grense for betaling av trygdeavgift, særskilt fradrag i Finnmark og Nord-Troms, sjømannsfradraget, særfradraget for uførhet, grensene i foreldrefradraget, maksimumsgrensen i fradraget for gaver til frivillige organisasjoner, maksimumsgrensen i fradraget for innbetaling til individuell pensjonsordning, formuestillegget i skattebegrensningsregelen for uførepensjonister mv., nedre grense i minstefradragene i lønns- og pensjonsinntekt, nedre grense og kilometersatsene i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid og maksimal sparing i ordningen med boligsparing for ungdom (BSU).

Det er en fordel for skattyter at nedre grense i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid holdes nominelt uendret. De øvrige grensene som videreføres nominelt, medfører en innstramming.

Satsen for kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil på tjenestereiser fastsettes i forhandlinger mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene i staten. Satsen blir i praksis benyttet i store deler av arbeidslivet. Fra 2011 har grensen for skattefrihet blitt fastsatt i statsbudsjettet, løsrevet fra forhandlingene.

De skattefrie satsene skal i utgangspunktet fastsettes slik at et eventuelt overskudd av godtgjørelsen blir behandlet som skattepliktig lønn. Departementets beregninger viser at satsene gir et visst overskudd. Årlig kjøres det et stort antall kilometer som godtgjøres med statens satser. Dette medfører at det blir beregnet en stor skatteutgift av skattefri kilometergodtgjørelse, jf. omtale i vedlegg 1. Etter en helhetsvurdering har departementet kommet til at de framforhandlede satsene for kilometergodtgjørelse som gjelder fra 1. januar 2014, bør kunne benyttes uten at det utløser skatteplikt. De skattemessige beløpsgrensene foreslås derfor økt i tråd med forhandlingsresultatet. Det innebærer at den skattefrie satsen for kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil holdes nominelt uendret på 4,05 kroner per km for reiser inntil 10 000 km og økes fra 3,40 kroner per km til 3,45 kroner per km for reiser utover 10 000 km. Det anslås at forslaget vil øke provenyet med om lag 55 mill. kroner påløpt og 45 mill. kroner bokført i 2014.

Samlet sett øker påløpt proveny i 2014 med 185 mill. kroner som følge av justering og nominell videreføring av enkelte satser, grenser og fradrag mv. Av dette utgjør nominell videreføring av nedre grense og kilometersatsene i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid en netto innstramming på om lag 17 mill. kroner påløpt. Samlet bokført provenyøkning av å justere og videreføre enkelte satser, grenser og fradrag nominelt mv. anslås til 149 mill. kroner i 2014.

3.13 Kommunale og fylkeskommunale skattører og fellesskatt for 2014

Skattørene fastsettes innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I kommuneproposisjonen for 2014 ble det signalisert at skattørene for 2014 skal fastsettes ut fra et mål om at skatteinntektene for kommunesektoren skal utgjøre 40 pst. av de samlede inntektene. For å oppnå dette foreslås det å redusere de kommunale skattørene med 0,2 prosentenhet fra 2013 til 2014, mens de fylkeskommunale skattørene for personlig skattytere kan holdes på samme nivå som i 2013. Dette opplegget innebærer at den samlede realveksten i kommunesektorens frie inntekter blir om lag likt fordelt mellom skatter og rammeoverføringer.

Satsen for fellesskatt til staten foreslås økt fra 13,75 pst. i 2013 til 13,95 pst. i 2014, dvs. en økning med 0,2 prosentenhet. Samlet skatt på alminnelig inntekt fra personlig skattytere utgjør dermed 28 pst. Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2014 § 3-2 og § 3-8.

Tabell 3.2 Maksimalskattøren for personlige skattytere i 2013 og 2014. Prosent

2013

2014

Endring i pst.enhet

Kommuner

11,60

11,40

-0,20

Fylkeskommuner

2,65

2,65

0,00

Fellesskatt til staten

13,75

13,95

+0,20

Alminnelig inntekt

28,00

28,00

0,00

Kilde: Finansdepartementet.