Finansdepartementet

Prop. 1 LS

(2013–2014)

Skatter, avgifter og toll 2014

4.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å innføre en regel om å begrense fradrag for renter som betales mellom skattytere som er i interessefellesskap (interne renter). Internasjonale virksomheter har insentiver til å plassere mye gjeld, og dermed rentekostnader, i selskap som hører hjemme i land med relativt sett høy skattesats, slik som Norge. Motsvarende renteinntekter og fordringer kan kanaliseres til konsernselskap hjemmehørende i land med lavere eller ingen skattlegging. Regjeringens forslag vil bidra til å gjøre det norske skattegrunnlaget mer robust samtidig som en styrker rammebetingelsene for nasjonale bedrifter som konkurrerer med flernasjonale selskap.

Problemstillingen med utnytting av satsforskjeller kan også være aktuell innenlands, for eksempel i forbindelse med lån fra kommuner til kommunalt eide selskap.

De fleste OECD-land har innført begrensninger i rentefradraget for å hindre denne typen skatteplanlegging. Det pågår også et internasjonalt samarbeid i regi av OECD for å motvirke problemet med uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting (Addressing Base Erosion and Profit Shifting). Departementet deltar aktivt i arbeidet, som etter planen skal ferdigstilles i 2015.

Det vises også til skatteutvalget som ble oppnevnt 15. mars 2013 for å vurdere den norske selskapsbeskatningen i lys av den internasjonale utviklingen, herunder tiltak for å motvirke at skattegrunnlaget uthules (Scheel-utvalget). Utvalget skal avgi sin rapport innen 15. oktober 2014.

Behovet for tiltak som retter seg spesifikt mot skatteplanlegging ved hjelp av rentefradrag, er etter regjeringens syn så klart at det ikke bør ventes med å innføre fradragsbegrensninger. Regjeringen varslet derfor i Revidert nasjonalbudsjett 2013 at et forslag om fradragsbegrensning ville bli lagt fram i budsjettet for 2014.

Forslaget innebærer at fradrag for rentekostnader som overstiger 30 pst. av en særskilt fastsatt resultatstørrelse, avskjæres. Det er bare fradrag for renter betalt til nærstående (interne renter) som eventuelt skal begrenses. Renter betalt til uavhengig tredjepart (eksterne renter) er ikke selv gjenstand for avskjæring, men kan fortrenge fradrag for interne renter.

Ved beregning av rentefradragsrammen tas det utgangspunkt i skattyterens alminnelige inntekt (eller årets underskudd) før eventuell begrensning i rentefradraget. Netto rentekostnader og skattemessige avskrivninger skal tilbakeføres i dette grunnlaget. Rammen for rentefradraget skal utgjøre 30 pst. av denne resultatstørrelsen.

Netto rentekostnader omfatter i utgangspunktet alle rentekostnader og renteinntekter som ligger innenfor det alminnelige, skatterettslige rentebegrepet, herunder under- og overkurs ved låneopptak.

Med interne renter menes rentekostnader betalt til nærstående person, selskap eller innretning. For å anses som nærstående part kreves direkte eller indirekte eierskap eller kontroll med minst 50 pst. Nærstående part kan være hjemmehørende i Norge eller i utlandet. For å begrense omgåelsesmuligheter, er også renter på visse lån til eksterne parter omfattet av forslaget.

Departementet foreslår et terskelbeløp for rentefradragsbegrensningen på 3 mill. kroner. Dersom samlede (eksterne og interne) netto rentekostnader i selskapet er 3 mill. kroner eller lavere, skal rentefradraget ikke begrenses. Dersom netto rentekostnader overstiger 3 mill. kroner, skal rentefradragsbegrensningen gjelde fullt ut.

Fradragsbegrensningen beregnes individuelt for hver enkelt skattyter. Avskåret rentefradrag kan framføres til fradrag i de ti påfølgende inntektsårene.

Forslaget til begrensning av rentefradrag omfatter aksjeselskap og øvrige selskap og innretninger som lignes som eget skattesubjekt (selskapsligning). Videre omfattes deltakerlignede selskap og NOKUS-selskap, samt selskap og innretninger som har begrenset skatteplikt til Norge. Finansinstitusjoner er unntatt fra begrensningsregelen.

Det antas at den foreslåtte begrensningen i rentefradraget i liten grad vil svekke insentivene til å investere i Norge. Begrensningen vil gjøre det mindre attraktivt for flernasjonale konsern å plassere gjeld i Norge. Samtidig har de fleste av våre nærmeste handelspartnere allerede innført lignende begrensninger. Enkelte virksomheter vil likevel kunne vurdere investeringer i Norge som mindre attraktive dersom de i dag gjennom store fradrag for interne renter tilpasser seg slik at de betaler lite eller ingen selskapsskatt. Forslaget vil på den annen side styrke nasjonale virksomheter som har stått overfor strengere beskatning enn konkurrerende internasjonale virksomheter som har kunnet utnytte dagens regler. Forslaget vil også kunne ha virkning for lån fra kommuner til kommunalt eide selskap.

Regjeringens forslag gjøres lempligere på flere punkter sammenlignet med høringsforslaget. Blant annet økes fradragsrammen fra 25 til 30 pst. av beregningsgrunnlaget, terskelbeløpet økes fra 1 mill. kroner til 3 mill. kroner og framføringsadgangen forlenges fra fem til ti år. Samlet sett vil disse endringene innebære at langt færre selskaper vil bli berørt av begrensningen.

Det anslås at forslaget vil øke provenyet med om lag 2,55 mrd. kroner påløpt i 2014.

Departementet foreslår at begrensningsregelen tas inn som § 6-41 i skatteloven. Nåværende § 6-41 blir ny § 6-52. Det vises videre til forslag til endring i skatteloven § 8-15 fjerde ledd.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2014.

4.2 Nærmere om behovet for å begrense fradraget for rentekostnader

4.2.1 Generelt

De vide mulighetene for rentefradrag kan gjøre Norge til et attraktivt land å føre fradrag i.

Kombinasjonen av høy kapitalmobilitet og en stadig mer utbredt globalisering av store foretak gjør at flytting av finansiell kapital mellom skattejurisdiksjoner har økt de senere årene. Et flernasjonalt konsern har insentiv til å plassere mye av konsernets gjeld i de konsernselskapene som er hjemmehørende i land der skattesatsen er relativt sett høy. Motsvarende renteinntekter og fordringer kan kanaliseres til konsernselskap hjemmehørende i land med lavere skattenivå. Ved å utnytte disse skatteforskjellene mellom land oppnår konsernet at samlet skattebelastning reduseres. En slik skattemotivert, strategisk tilordning av gjeld omtales gjerne som «tynn kapitalisering». Selskap i land med relativt sett høy skattesats kan betegnes som tynt kapitaliserte hvis de har en lavere egenkapitalgrad enn de ville hatt dersom skatteforskjeller ikke hadde hatt innvirkning på finansieringen.

De fleste OECD-land har allerede innført særskilte regler for å motvirke skatteplanlegging gjennom rentefradrag. Dette kan gjøre Norge til et attraktivt land å føre fradrag i. Den norske selskapsskattesatsen på 28 pst. har vært uendret siden 1992. Samtidig har gjennomsnittlig selskapsskattesats i de 27 EU-landene falt fra 35,3 pst. i 1995 til 23,5 pst. i 2012.

Saker som Skatteetaten har arbeidet med, tyder på at enkelte selskap utnytter den forholdsvis vide muligheten for rentefradrag i Norge. Empiriske studier viser at flernasjonale selskap rapporterer lavere skattemessig overskudd i Norge enn selskap som bare opererer innenlands. Muligheter til å redusere overskuddet gjennom rentebetalinger til land med lavere skattesats kan være en av årsakene til dette.

Etter § 13-1 i skatteloven kan ligningsmyndighetene fravike skattyters oppgaver og fastsette inntekten ved skjønn hvis det er grunn til å anta at inntekten er redusert på grunn av interessefellesskap med annet selskap, innretning eller person. Inntekten skal i stedet korrigeres i samsvar med gjengs vilkår mellom uavhengige parter (armlengdeprinsippet). Erfaringen har vist at det er svært krevende for ligningsmyndighetene å anvende skatteloven § 13-1 på låneforhold i flernasjonale virksomheter. Det samme gjelder for den ulovfestede regelen om skattemessig gjennomskjæring. Gjeldende regler anses ikke å være tilstrekkelige for å hindre uthuling av selskapsskattegrunnlaget gjennom skatteplanlegging med rentefradrag.

Skatteplanlegging med rentefradrag kan medføre et betydelig provenytap. Samtidig vris konkurransen fordi internasjonale virksomheter kan oppnå å betale betydelig mindre skatt enn konkurrenter som ikke har samme tilpasningsmuligheter. Dette er lite økonomisk effektivt og kan true selskapsskattegrunnlaget. Det er også lite effektivt for samfunnet at selskapene bruker store ressurser på å utnytte satsforskjeller mellom land.

At satsforskjeller kan utnyttes for å spare skatt, er også aktuelt innenlands, for eksempel i forbindelse med lån fra kommuner til kommunalt eide selskap. Kommunene er ikke skattepliktige for renteinntektene, mens selskapene har fradragsrett for rentekostnadene. I den grad kommuner reduserer skattbart overskudd i sine selskap gjennom uforholdsmessige rentebetalinger, forskyves inntekter fra staten til den enkelte kommune.

4.2.2 Eksempler på bruk av rentefradrag som ledd i skatteplanlegging

Skatteplanlegging med grenseoverskridende rentefradrag kan skje på mange måter. Skattetilpasningene kan være fullt ut i samsvar med gjeldende regelverk. I andre tilfeller kan det være avtalt lånevilkår som er i strid med prinsipper for fastsetting av vilkår i transaksjoner mellom selskap i interessefellesskap (armlengdeprinsippet).

En mulig framgangsmåte er å erstatte egenkapital i et datterselskap i Norge med gjeld. Egenkapitalen reduseres gjennom kapitalnedsettelse eller utdeling av utbytte. I stedet finansieres datterselskapet ved lån fra morselskapet eller et annet beslektet selskap. På den måten opparbeider selskapet i Norge rentekostnader som kan redusere det skattepliktige overskuddet, mens de motsvarende renteinntektene til morselskapet i utlandet skattlegges med en lavere skattesats enn i Norge.

En annen metode er å plassere et konserns internbank i et land med lav skattlegging av renter. Egenkapital i konsernet flyttes til internbanken, som fungerer som en finansieringsenhet for selskap i konsernet. Internbanken låner ut til selskap hjemmehørende i land med rentefradrag med høy skatteverdi. Samtidig blir renteinntektene som internbanken mottar fra disse selskapene, beskattet lavt.

Når et utenlandsk selskap planlegger å kjøpe opp et norsk selskap, kan det være gunstig skattemessig at oppkjøpet skjer gjennom et norsk holdingselskap. Dersom det utenlandske selskapet hadde finansiert oppkjøpet helt eller delvis gjennom eget låneopptak, ville ikke konsernet fått utnyttet de gunstige norske fradragsreglene for gjeldsrenter. Dersom oppkjøpet derimot finansieres gjennom et norsk holdingselskap, som typisk gis høy gjeldsgrad, kan holdingselskapet kreve fradrag i Norge for lånekostnadene. Holdingselskapet får inntekter som lånekostnadene kan fradras i, ved at det oppkjøpte selskapet yter konsernbidrag til det norske holdingselskapet.

4.3 Gjeldende rett

4.3.1 Fradrag for gjeldsrenter

Utgangspunktet er at alle renter av skattyterens gjeld kommer til fradrag ved inntektsskatteligningen, jf. skatteloven § 6-40 første ledd. Dette gjelder uavhengig av om gjelden har tilknytning til skattepliktige inntekter. Også tilleggsytelser til kreditor som i realiteten er renter, slik som etableringsgebyr for et lån, kommer inn under rentebegrepet.

Provisjon til andre enn långiver for å stille garanti for lån, anses som rentekostnad, jf. nærmere omtale i Skattedirektoratets Lignings-ABC, jf. 2012/13-utgaven under stikkordet «Renter av gjeld», punkt 6.8. Provisjonen anses som renter dersom den i prinsippet tilsvarer den høyere renten som ville bli forlangt om långiver alene påtok seg risikoen ved mislighold av lånet.

En nærmere beskrivelse av hva som anses som gjeldsrenter, finnes i Lignings-ABC, jf. 2012/13-utgaven under stikkordet «Renter av gjeld».

Enkelte former for rente er unntatt fra fradragsretten. Dette gjelder blant annet rentetillegg beregnet i forbindelse med avregning av skatt og renter beregnet ved sak om endring av ligning, jf. skatteloven § 6-40 femte ledd bokstav b og c. Også renter som sparebanker mv. utbetaler på egenkapitalbevis, er unntatt fra fradragsretten, jf. skatteloven § 6-40 femte ledd bokstav a.

I tilfeller der et lån utbetales av långiver med et mindre beløp enn lånebeløpets pålydende, vil differansen mellom pålydende lånebeløp og utbetalingen regnes som renter, som fordeles likt over lånets løpetid. Underkursobligasjoner som er mengdegjeldsbrev, beskattes etter renteberegningsmodellen, jf. punkt 4.8.3.

For utbetalinger knyttet til egenkapital er utgangspunktet det motsatte. Overskuddsdisposisjoner i et aksjeselskap mv. (utbytte) er ikke fradragsberettiget for selskapet.

4.3.2 Skattlegging av renteinntekter

Generelt

Renteinntekter er i hovedregelen skattepliktige, jf. skatteloven § 5-1 og § 5-20 første ledd bokstav b.

På samme måte som underkurs ved utbetaling av lån er fradragsberettiget for låntaker som rente, er underkursen skattepliktig for långiveren som rente, jf. punkt 4.3.1 ovenfor og punkt 4.8.3 nedenfor.

Ved kredittsalg der det ikke er avtalt renter, vil en del av kjøpesummen i realiteten være renter. Denne rentedelen av kjøpesummen skal likevel ikke anses som renteinntekt etter skatteloven.

For en nærmere beskrivelse av renteinntektsbegrepet vises det til Lignings-ABC, jf. 2012/13-utgaven under stikkordet «Renteinntekter».

Skattefrie subjekter

Subjekter som er generelt unntatt fra skatteplikt for inntekt, er heller ikke skattepliktige for renter. En rekke personer og institusjoner er unntatt fra skatteplikt etter skatteloven § 2-30. Dette gjelder blant annet i hovedregelen for kommuner og fylkeskommuner, jf. skatteloven § 2-30 første ledd bokstav c.

I tillegg til personene og institusjonene som er nevnt i skatteloven § 2-30, er også selskap eller institusjon som ikke har erverv til formål, unntatt fra skatteplikt, jf. skatteloven § 2-32.

Kildeskatt på renter

Norsk skatterett har ikke regler om skatteplikt for rentebetalinger fra norsk debitor til utenlandsk kreditor, med mindre renteinntektene er knyttet til virksomhet som kreditor utøver i Norge. Det pålegges derfor ikke kildeskatt på renter som betales fra låntaker i Norge til mottakerselskap i utlandet. Det gjelder selv som det kan være lav eller ingen skattlegging av renteinntektene i utlandet. På kort sikt er det ikke mulig å gjennomføre kildebeskatning av renter til utlandet i en slik grad at problemene med skattetilpasninger avhjelpes i vesentlig grad. Dette skyldes at Norge har inngått en rekke skatteavtaler der kildeskatt på renter er avskåret eller begrenset.

4.3.3 Valutagevinst og valutatap på gjeld og fordringer

For bokføringspliktige foretak med langsiktige fordrings- og gjeldsposter i utenlandsk valuta, det vil si poster som forfaller mer enn ett år etter det regnskapsår fordringen eller gjelden er ervervet i, gjelder særlige regler for periodisering av valutagevinster og -tap. Slike poster periodiseres etter portefølje- og reverseringsprinsippet, jf. skatteloven § 14-5 femte ledd. Det kan kreves fradrag for urealisert valutatap på fordringer og gjeld, mens valutagevinster ikke må inntektsføres før ved realisasjon. Samlet, urealisert valutagevinst på langsiktige poster skal imidlertid redusere fradragsføring av urealisert valutatap på langsiktige poster. Dersom netto urealisert valutatap er redusert sammenlignet med forrige inntektsår, må differansen tilbakeføres til inntekt.

4.3.4 Armlengdeprinsippet – interessefellesskap

Skatteloven § 13-1 om skjønnsfastsettelse av formue og inntekt ved interessefellesskap nedfeller armlengdeprinsippet som det bærende prinsipp i norsk rett for fastsettelse av skattemessige overføringspriser mellom interesseforbundne parter. Armlengdeprinsippet innebærer at transaksjoner inngått i interessefellesskap for skattemessige formål skal vurderes som om de var inngått mellom uavhengige parter under sammenlignbare omstendigheter. Nærmere veiledning om anvendelsen av armlengdeprinsippet i skatteloven § 13-1 er først og fremst å finne i rettspraksis og i administrativ praksis.

For transaksjoner mellom flernasjonale foretak er armlengdeprinsippet nedfelt i OECDs mønsterskatteavtale artikkel 9 punkt 1. En tilsvarende bestemmelse er inntatt i alle skatteavtalene som Norge har inngått etter 1963. Nærmere veiledning til anvendelsen av skatteavtalenes armlengdestandard er gitt i OECDs retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter (OECD-retningslinjene). OECD-retningslinjenes status i norsk rett ble formalisert i 2008. Det ble da tatt inn en bestemmelse i skatteloven § 13-1 fjerde ledd om at det – når transaksjoner er regulert av skatteavtaler som inneholder en bestemmelse lik mønsterskatteavtalen artikkel 9 – skal tas hensyn til OECD-retningslinjene ved avgjørelsen av om formue eller inntekt er redusert etter bestemmelsens første ledd og ved skjønnsmessig fastsettelse av formue eller inntekt etter bestemmelsens tredje ledd.

Etter skatteloven § 13-1 kan ligningsmyndighetene fravike skattyters oppgaver og fastsette inntekten ved skjønn hvis det er grunn til å tro at inntekten er redusert pga. interessefellesskap med annet selskap (internprising). Inntekten skal i stedet settes til det som ville blitt avtalt mellom uavhengige parter (armlengdevilkår). I medhold av skatteloven § 13-1 kan ligningsmyndighetene omklassifisere intern gjeld til egenkapital for skatteformål dersom gjelden overstiger det som kunne vært oppnådd i markedet. Tilsvarende kan rentesatsen avtalt på internlån fastsettes til markedsrente når vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt.

4.3.5 Skatterettslig gjennomskjæring

Den ulovfestede regelen om skattemessig gjennomskjæring går ut på at reelle og lovlige transaksjoner mv. gis andre skattemessige virkninger enn det som følger av de ordinære skattereglene, slik at resultatet blir i samsvar med skattereglenes formål. Gjennomskjæring kan foretas når hovedformålet med disposisjonen har vært å spare skatt, og det vil være i strid med skattereglenes formål å legge disposisjonen til grunn for beskatningen.

Om en transaksjon er å anse som en uakseptabel omgåelse av skattereglene etter den ulovfestede gjennomskjæringsregelen, beror på en totalvurdering av disposisjonens formål og virkninger. I praksis kan det være vanskelig for ligningsmyndighetene å nå fram med påstand om gjennomskjæring på ulovfestet grunnlag, selv om det er på det rene at transaksjonen hovedsakelig er skattemessig motivert. Skattyter vil ofte kunne anføre elementer av forretningsmessig begrunnelse.

4.4 Utenlandsk rett

4.4.1 Innledning

Mange land har etter hvert innført regler som begrenser fradragsretten for gjeldsrenter, herunder de fleste OECD-land. Nedenfor gis en kort omtale av reglene i noen utvalgte land.

4.4.2 Danmark

Danmark har tre ulike regelsett som virker sammen for å begrense tap av skattegrunnlag til utlandet gjennom utnyttelse av rentefradraget.

Regler om tynn kapitalisering ble innført i 1998. Selskap kan ikke fradragsføre renter på gjeld som overstiger 10 mill. danske kroner, og som samtidig overstiger fire ganger egenkapitalen. Begrensningen gjelder bare for renter på lån fra en eier (selskap eller fysisk person) med kontrollerende innflytelse, det vil si interne lån. Rentefradrag som nektes etter denne regelen, kan ikke framføres.

I 2007 ble det i tillegg innført et tak på selve rentefradraget («renteloftet»). Regelen ble begrunnet med at det var observert svært aggressiv skatteplanlegging hvor blant annet kapitalfond (aktiv eierkapital-fond) på kort tid tømte danske selskap for skattepliktig overskudd ved å overføre selskapskapital til utenlandske morselskap. Regelen begrenser skattemessig fradrag for netto finansieringskostnader (renter, valutatap mv.) til en gitt andel av selskapets aktiva. Den gjelder både lån fra nærstående og uavhengige parter. For 2013 gis det fradrag for inntil et beløp som tilsvarer 3 pst. av skattemessig verdi av aktivaene. Innenfor et grunnbeløp på 21,3 mill. danske kroner gis det fullt fradrag. Videre begrenses ikke fradraget i den grad kostnadene skyldes netto valutatap på fordringer som overstiger årets renteinntekter. Ubenyttet fradrag kan ikke framføres.

Det tredje regelsettet innebærer en begrensning på hvor mye rentefradraget kan redusere resultatstørrelsen EBIT (Earnings Before Interest and Taxes, det vil si skattepliktig inntekt før renter og skatt). Regelen ble innført samtidig med renteloftet i 2007, og innebærer at netto finansieringskostnader maksimalt kan redusere skattepliktig overskudd (før renter) med 80 pst. Definisjonen av netto finansieringskostnader, avgrensningen av selskap som omfattes og grunnbeløpet på 21,3 millioner danske kroner, tilsvarer det som gjelder for renteloftet. Valutatap som ikke begrenses av renteloftet, skal redusere EBIT. Rentefradrag som avskjæres etter denne regelen, kan framføres til senere år.

4.4.3 Sverige

Sverige innførte regler for å begrense rentefradraget i 2009. Reglene ble skjerpet i 2013. Hovedregelen er at renter til et selskap i samme interessefellesskap ikke er fradragsberettiget. Selskap i interessefellesskap er definert som selskap som har direkte eller indirekte kontrollerende innflytelse i et annet selskap, eller selskap som i hovedsak er underlagt samme ledelse. Begrensningen i fradragsretten gjaldt opprinnelig bare renter på intern gjeld som er tatt opp til et internt oppkjøp.

Renteinntekter for kreditor er skattepliktig uavhengig av om rentefradraget for debitor er begrenset av regelen over.

Det er to viktige unntak fra hovedregelen. For det første gjelder begrensningsregelen ikke dersom den motsvarende inntekten skulle ha blitt skattlagt med minimum 10 pst. etter lovgivningen i den stat hvor inntekten hører hjemme, forutsatt at selskapet bare hadde hatt denne inntekten. Dette er en hypotetisk test, og det er ikke noe krav om at inntekten faktisk skattlegges.

For det andre gjelder begrensningsregelen ikke dersom både kjøpet av eierandelen og valg av finansieringsform (gjeld), er forretningsmessig motivert. Hvis dette kravet er tilfredsstilt, er rentene fradragsberettiget selv om vilkårene i 10-pst. regelen ikke er oppfylt. Dette er den såkalte ventilen i regelverket.

Virkningene av de svenske reglene ble kartlagt av Skatteverket i tre rapporter i 2009 og 2011. Det framgikk at begrensningsregelen trolig har hatt en viss effekt, men at det fortsatt fantes store muligheter til å unngå selskapsskatt gjennom skatteplanlegging ved hjelp av rentefradrag. Særlig 10-pst.regelen har vist seg mulig å omgå. Selskapene tilpasset seg slik at kreditorselskapet ble lagt i en jurisdiksjon der skattesatsen var akkurat 10 pst. Renteinntektene gikk ofte til selskap med kunstige skattemessige underskudd, som ble skapt blant annet gjennom nedskrivninger av aksjer i datterselskapet. Det vil si at det ikke var noen reell beskatning av renteinntekten.

Sverige har på bakgrunn av kartleggingen revidert regelverket. Fra og med 2013 kan fradrag nektes selv om 10-pst.regelen er oppfylt dersom Skatteverket kan vise at både oppkjøpet, og gjelden som gir opphav til rentekostnaden, overveiende er motivert av skattehensyn. Samtidig ble begrensningen utvidet til å gjelde alle interne renter uavhengig av formålet med gjelden.

4.4.4 Finland

I Finland er det vedtatt bestemmelser om å begrense rentefradraget med virkning fra 2014.

Begrensningen i rentefradraget gjelder bare netto rentekostnader som overstiger 500 000 euro. Selskap med høyere netto rentekostnader enn dette, kan maksimalt trekke fra rentekostnader inntil 30 pst. av en skattemessig fastsatt EBITDA (Earnings Before Interest, Tax, Depreciation and Amortization, det vil si inntekt før renter, skatt og avskrivninger (nedskrivninger)). Begrensningen skal likevel ikke være høyere enn selskapets netto rentekostnader til nærstående.

Ved beregning av tillatt rentefradrag tas det utgangspunkt i driftsresultatet med tillegg for rentekostnader og skattemessige avskrivninger. Dersom de totale rentekostnadene overstiger 30 pst. av dette grunnlaget, gis det ikke fradrag for overskytende renter på konsernintern gjeld. Begrensningen gjelder likevel ikke dersom selskapet kan vise at forholdet mellom egenkapital og balansen i henhold til regnskapet i det aktuelle selskapet er like høy eller høyere enn motsvarende forholdstall i konsernregnskapet. De rentekostnadene som ikke kommer til fradrag etter rentebegrensningsregelen, kan framføres til fradrag i påfølgende inntektsår innenfor rentefradragsrammen det enkelte inntektsår.

Kreditt- og forsikringsinstitusjoner mv. og visse tilhørende konsernselskap omfattes ikke av regelen.

4.4.5 Tyskland

Nye regler for begrensning av rentefradrag ble innført i Tyskland med virkning fra og med inntektsåret 2008. For selskap som omfattes av de tyske konsernbeskatningsreglene, gjelder reglene samlet for selskapsgruppen. Reglene går ut på at fradrag for netto rentekostnader er begrenset til 30 pst. av skattyterens (gruppens) EBITDA. Det gjelder et minstebeløp på 3 mill. euro. Begrensningen gjelder både gjeld til nærstående og til uavhengige parter, inkludert bankgjeld.

Renter som etter begrensningen ikke er fradragsberettiget, kan framføres til fradrag i senere inntektsår uten tidsbegrensning. Også «ubrukt» fradragskvote eller EBITDA kan framføres mot høyere rentekostnader et senere år, med en tidsbegrensning på fem år.

Det gjelder to viktige unntak fra rentebegrensningsregelen.

For det første gjelder regelen i utgangspunktet bare for selskap som inngår i et konsern eller en annen type interessefellesskap. Dette er begrunnet i en antakelse om at det særlig er konsern som har anledning til å utnytte rentefradraget, gjennom å fordele inntekter og kostnader mellom jurisdiksjoner. Lån fra aksjonærer kan likevel begrenses uavhengig av om selskapet tilhører et konsern eller ikke.

For det andre gjelder fradragsbegrensningen ikke for skattytere som har en egenkapitalgrad som ikke er mer enn 2 prosentpoeng lavere enn den samlede egenkapitalgraden for skattyteren og alle beslektede skattytere.

Italia, Portugal og Spania har innført regler som i stor grad ligner på den tyske rentebegrensningsregelen. Også Frankrike har en lignende regel der rentekostnadene begrenses til 25 pst. av EBITDA. Ulikheter i inntektsgrunnlag og unntaksregler gjør imidlertid at reglene ikke er direkte sammenlignbare.

4.5 Høring

Departementet sendte på høring et forslag til nye regler om begrensning av rentefradrag i interessefellesskap 11. april 2013. Høringsfristen var 24. juni 2013.

4.5.1 Hovedlinjene i høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet en ny bestemmelse i skatteloven om begrensning av fradrag ved inntektsskatteligningen for rentekostnader som betales til långiver som er i interessefellesskap (interne renter).

Departementet foreslo en sjablonregel som begrenser rentefradraget til en andel av en resultatstørrelse, basert på skattemessige størrelser. Det ble foreslått å avskjære fradrag for rentekostnader som overstiger 25 pst. av en særskilt fastsatt resultatstørrelse. Andelen på 25 pst. utgjør dermed en ramme for rentefradrag. Begrensningen gjelder likevel bare for interne renter.

Ved beregningen av rentefradragsrammen tas det utgangspunkt i skattyterens alminnelige inntekt før eventuell fradragsbegrensning. Netto rentekostnader og skattemessige avskrivninger skal tilbakeføres i dette grunnlaget.

Etter høringsforslaget skal begrensningsregelen gjelde aksjeselskap og øvrige selskap og innretninger som skattlegges som selvstendig skattesubjekt (selskapsligning). Videre omfattes deltakerlignede selskap og NOKUS-selskap, samt selskap og innretninger med begrenset skatteplikt til Norge.

Departementet foreslo at det med interne renter skal forstås rentekostnader betalt til nærstående person, selskap eller innretning. For å anses som nærstående kreves direkte eller indirekte eierskap eller kontroll med minst 50 pst. Nærstående part kan være hjemmehørende i Norge eller i utlandet. For å begrense omgåelsesmulighetene, er også renter på visse lån til eksterne parter omfattet av forslaget.

Etter forslaget skal det gjelde et terskelbeløp for rentefradragsbegrensningen på 1 mill. kroner.

Rentefradragsbegrensningen beregnes for hver enkelt skattyter. Avskåret rentefradrag kan etter høringsforslaget framføres til fradrag i fem påfølgende år.

Finansinstitusjoner ble i høringsnotatet foreslått unntatt fra begrensningsregelen.

Departementet foreslo at begrensningsregelen skal tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2014.

4.5.2 Høringsmerknadene

Departementet har fått inn 37 høringsuttalelser med innspill til forslaget. Ni høringsinstanser har ikke merknader.

Flere av høringsinstansene ser behovet for regler om fradragsbegrensning, og støtter valget av hovedmodell. Likevel har et flertall av instansene innvendinger til utformingen av forslaget. Det tas blant annet til orde for økt rentefradragsramme, høyere terskelbeløp, bedre framføringsadgang for renter der fradrag er avskåret, og bedre muligheter til å samordne rentefradrag i konsern. Noen av høringsinstansene uttaler at det bør ventes med å innføre regler til etter at Scheel-utvalget har levert sin innstilling (jf. punkt 4.1). Vesentlige merknader til enkeltelementer i høringsforslaget blir gjennomgått nedenfor under omtalen av hvert enkelt tema i forslaget.

4.6 Valg av hovedmodell for å begrense rentefradraget

Departementet foreslo i høringsnotatet en fradragsbegrensning som i stor grad bygger på de tyske og finske reglene. Flere europeiske land har innført lignende begrensningsregler.

Videre foreslo departementet i høringsnotatet å avskjære renter bare på interne lån. Eksterne renter vil likevel kunne fortrenge fradrag for interne renter. Det er dermed selskapets totale rentebelastning sammenlignet med inntekten, som er avgjørende for fradragsbegrensningen.

Fradragsbegrensningen ble foreslått basert på skattemessige tall. Begrunnelsen er blant annet at disse tallene er vanskeligere for selskapene å påvirke enn regnskapsmessige tall.

Få høringsinstanser har merknader til valg av hovedmodell for fradragsbegrensning.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) m.fl. foretrekker en modell der begrensningen knyttes opp til andelen gjeld fra nærstående i forhold til egenkapitalen.

Mange av høringsinstansene etterspør ulike unntak og sikkerhetsventiler, for eksempel basert på om en intern transaksjon kan vises å være gjennomført på markedsmessige vilkår. Aker ASA, Aker Solutions ASA, Kværner ASA, Aker BioMarine AS, Havfisk ASA og Ocean Yield ASA (fellesuttalelse Aker m.fl.)uttaler at departementet burde ha brukt mer tid på å vurdere innføring av kildeskatt på renter.

Departementet opprettholder høringsnotatets forslag til hovedmodell. Det er krevende å utforme regler som hindrer uønsket skatteplanlegging, og som samtidig er administrativt enkle og ikke har uønskede virkninger for forretningsmessig velbegrunnet virksomhet. Andre lands regler om rentefradragsbegrensning varierer, og det er ikke konsensus om hvilken modell som er mest hensiktsmessig. Dette kan også avhenge av øvrige skatteregler og andre forhold i de enkelte landene.

Den foreslåtte modellen innebærer at rentefradraget begrenses til en andel av en beregnet resultatstørrelse. Det er en fordel med resultatbaserte fradragsbegrensninger at de tar utgangspunkt i et selskaps gjeldsbetjeningsevne. Gjeldsbetjeningsevnen er en indikasjon på om lånefinansieringen har bakgrunn i normale, forretningsmessige vurderinger, og ikke skattemessige forhold. Gjeldsbetjeningsevnen, og forholdet mellom rentebelastning og inntekt, er derfor allerede i dag et sentralt element i armlengdevurderinger. En fradragsbegrensning relativt til resultatet har også den fordelen at konsernet ikke unngår begrensningen gjennom i stedet å bruke en høyere lånerente.

Erfaringer fra land med balansebaserte fradragsbegrensninger er at slike regler alene ikke er tilstrekkelige. Optimal egenkapitalandel kan variere mellom bransjer, og over et selskaps levetid. Det har dessuten vist seg mulig å tilfredsstille kravet om egenkapitalandel og fortsatt utnytte rentefradrag til skatteplanlegging.

En regel basert på skattemessig resultat er enklere å utforme og håndheve enn for eksempel den svenske modellen for rentefradragsavskjæring, se punkt 4.4.3.

En ulempe ved å avskjære rentefradrag på denne måten, er at begrensningen kan virke medsyklisk ved at selskapene får lavere fradrag i år med relativt sett dårligere resultat. Rett til å framføre avskåret rentefradrag vil imidlertid redusere denne ulempen. Det vises til at adgangen til framføring forlenges til 10 år sammenlignet med forslaget på 5 år i høringsnotatet.

Departementets forslag innebærer en enkel, sjablonmessig modell for rentefradragsbegrensningen som er uavhengig av skattereglene i andre land, vurderinger av forretningsmessig motiv mv. Hensynet til forutsigbarhet og konsistent håndheving av regelverket taler mot skjønnsbaserte unntak, for eksempel basert på om en transaksjon er gjennomført på markedsmessige vilkår. Departementet vurderer videre at slike unntak vil være svært ressurskrevende.

Mulige unntak fra regelen for å skjerme norske konsern og innenlandske transaksjoner mv. er omtalt i punkt 4.15 nedenfor.

Med de foreslåtte endringene sammenlignet med høringsforslaget (prosentandel, terskelverdi og framføringsadgang), er det etter departementets oppfatning ikke grunn til å foreslå ytterligere unntak (sikkerhetsventil mv.).

En vesensforskjell mellom ulike rentebegrensningsregler er om en bare avskjærer fradrag for rentekostnader på lån mellom nærstående, eller om en også begrenser fradrag for renter på lån til uavhengige parter.

Når et selskap skal ta stilling til optimal egenkapitalgrad, må en rekke ulike forhold vurderes. En ekstern långiver vil av hensyn til risikofordeling normalt kreve at et selskap eller et prosjekt finansieres med en viss grad av egenkapital. Økt risiko betyr høyere lånekostnad. Dette må selskapet veie opp mot behovet for kapital. For enkeltselskap vil derfor markedet normalt begrense gjeldsgraden.

På samme måte vil et internasjonalt konsern tilpasse seg med optimal gjeldsgrad på globalt nivå. Beslutningen om hvordan gjeld og egenkapital skal fordeles innad i et internasjonalt konsern, kan imidlertid være uavhengig av beslutningen om hva som er optimal gjeldsgrad for konsernet som helhet. Mengden gjeld i ett enkelt konsernselskap har dermed ikke nødvendigvis en kostnad i form av økt risiko, slik høy gjeldsgrad ville hatt for et frittstående selskap.

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å skille mellom lån fra aksjonærene, særskilt lån med lav prioritet, og aksjekapital. All avkastning som går til å betale renten på lånet, tilfaller långiverne, som vil være de samme som aksjonærene dersom det dreier seg om et lån fra selskapets eiere. Skattemessig behandles imidlertid gjeld og egenkapital svært ulikt, selv i tilfeller der et lån ytes av eier. Om konsernet har mulighet til å inntektsføre rentene i land med lav eller ingen skattlegging, samtidig som rentene kan fradragsføres i høyskatteland, blir insentivet til å velge gjeldsfinansiering framfor egenkapitalfinansiering sterkt.

Konsernselskap i land med høy skattesats kan betegnes som tynt kapitaliserte dersom de har en lavere egenkapitalgrad enn de ville hatt dersom skatteforskjeller mellom jurisdiksjoner ikke hadde hatt innvirkning på finansieringen. Siden konsernet vil velge en samlet gjeldsgrad som konsernet som helhet er best tjent med, vil konsernselskap i land med lav skattesats ha en tilsvarende høyere egenkapitalgrad. En slik gjeldsforskyvning kan lettest oppnås ved at selskap i lavskatteland låner penger til selskap i høyskatteland, altså gjennom interne transaksjoner. Konsernet kan imidlertid oppnå noe av det samme ved at selskapet i høyskattelandet selv tar opp eksterne lån. Andre deler av konsernet vil da ta opp en mindre andel lån. Skatteplanlegging i et internasjonalt konsern kan derfor både skje gjennom interne lån og gjennom lån fra uavhengige.

Risikohensyn og transaksjonskostnader vil normalt gjøre det vanskeligere og mer kostbart å skatteplanlegge gjennom eksterne lån, selv om gjeldsgraden på overordnet nivå ikke påvirkes. Rentekostnader til nærstående er også enklere å påvirke enn rentekostnader til eksterne. Det er derfor grunn til å anta at selv om både eksterne og interne lån kan benyttes i skatteplanlegging, vil det være enklere å benytte seg av interne lån.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet at fradrag bare skal begrenses for interne lån. Visse eksterne lån vil i denne sammenheng regnes som interne lån. Dette vil bidra til at enkelte tilfeller av skatteplanlegging gjennom eksterne lån som beskrevet her, også vil rammes av bestemmelsen. Samtidig inngår rentekostnader til uavhengige ved beregning av rentefradragsrammen. Rentefradragsrammen reflekterer dermed selskapets totale rentebelastning sammenlignet med inntekten.

Skatteplanlegging gjennom eksterne lån kan likevel utgjøre et problem der låneopptaket kommer i stedet for låneopptak i andre deler av et konsern. I praksis kan det også være vanskelig å skille mellom interne og eksterne lån. Mange land har derfor valgt å la fradragsbegrensningen gjelde generelt. Det kan i en revisjon av regelverket bli aktuelt å fremme forslag om regler som også omfatter gjeldsrenter mellom uavhengige parter.

Begrensningsregelen skal ikke være til hinder for at ligningsmyndighetene også anvender skatteloven § 13-1 dersom vilkårene etter sistnevnte bestemmelse er oppfylt. Det kan for eksempel tenkes at ligningsmyndighetene i medhold av skatteloven § 13-1 foretar en skjønnsmessig reduksjon av rentekostnadene i tråd med armlengdeprinsippet, eller eventuelt omklassifiserer gjeld til egenkapital. Ved anvendelsen av begrensningsregelen skal en da benytte de rentestørrelsene som er akseptert ved ligningen etter skjønnsfastsettelsen i medhold av § 13-1.

Advokatfirmaet Ernst & Young AS argumenterer i sin høringsmerknad for at høringsforslaget er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett. Ernst & Young skriver at selskap i Norge som er eid av utenlandske morselskap (morselskap i EØS-området), ikke har samme mulighet som selskap eid av norske morselskap til å overføre midler til morselskapene gjennom konsernbidrag og lån. Innføringen av rentefradragsbegrensning vil gjøre at utenlandskeide konsern ikke lenger kan tilpasse seg til begrensninger i konsernbidragsreglene og aksjelovens lånebegrensninger gjennom å etablere konserninterne lån.

Departementet legger til grunn at forslaget ikke er i strid med EØS-avtalen. Fradragsbegrensningen skal gjelde både for norskeide og utenlandskeide konsern. Som i andre land er skattereglene om konsernbidrag i utgangspunktet begrenset til å gjelde for hjemmehørende (norske) selskap (jf. likevel skatteloven § 10-4 annet ledd), noe som ikke kan anses å være i strid med etableringsfriheten.

Departementet foreslår etter dette at det innføres en sjablonregel om å begrense fradrag for renter på interne lån som overstiger en andel av en særskilt fastsatt resultatstørrelse. Det vises til den nærmere redegjørelsen for forslaget under punkt 4.7 flg.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 6-41.

4.7 Beregning av rammen for rentefradraget

4.7.1 Beregningsgrunnlaget

Høringsforslaget

Ved beregning av rentefradragsrammen på 25 pst. skal det etter høringsforslaget tas utgangspunkt i skattyterens alminnelige inntekt før eventuell rentebegrensning. Netto rentekostnader og skattemessige avskrivninger skal tilbakeføres i dette grunnlaget.

Rentefradragsbegrensningen baseres på skattemessige inntekter og kostnader ved ligningen (alminnelig inntekt). Eventuelt framført underskudd fra tidligere år reduserer alminnelig inntekt, og dermed rentefradragsrammen.

Konsernbidrag inngår ved beregningen av rentefradragsrammen, noe som gjør det mulig å overføre konsernets overskudd til selskap som har rentekostnader med virkning for beregningsgrunnlaget. Beslutninger om konsernbidrag kan imidlertid være påvirket av andre forhold enn rentefradragsbegrensningen. Det kan derfor forekomme tilfeller der virksomheter organisert som konsern, kommer noe dårligere ut enn virksomheter som er organisert som ett selskap. Departementet pekte i høringsnotatet på et alternativ der avskåret fradragsbeløp i et selskap skal kunne overføres til et annet selskap i samme skattekonsern, og gi grunnlag for økt rentefradrag der. En slik ordning vil imidlertid være et kompliserende element i regelverket. Departementet foreslo derfor den enklere løsningen, hvor konsernbidrag inkluderes i grunnlaget for beregning av rentefradraget.

Det ble foreslått at begrensningsregelen også skal gjelde deltakerlignede selskap som nevnt i skatteloven § 10-40, og norsk-kontrollerte selskap mv. i lavskatteland (NOKUS-selskap) som nevnt i skatteloven § 10-60. For disse selskapene mv. skal rentebegrensningen beregnes på grunnlag av selskapets overskudd eller underskudd fastsatt som om selskapet mv. var skattyter, det vil si at det tas utgangspunkt i hva alminnelig inntekt ville utgjort samlet for deltakerne etter skatteloven § § 10-41 og 10-65 før eventuell rentebegrensning.

Høringsmerknadene

Advokatfirmaet Wiersholm AS og Advokatforeningen mener at beregningen av rentefradragsrammen bør ta utgangspunkt i regnskapsmessig EBITDA, og ikke «skattemessig EBITDA». Det skyldes at regnskapsmessig EBITDA reflekterer kontantstrømmen og gjeldsbetjeningsevnen i selskapet bedre. Disse høringsinstansene peker på at framførbart underskudd, avgitt konsernbidrag og skattefritak for aksjeinntekter etter fritaksmetoden vil påvirke rentefradragsrammen.

Deloitte Advokatfirma AS og Norges Rederiforbund mener at skattefrie inntekter etter fritaksmetoden bør inngå i grunnlaget for rentefradragsbegrensningen.

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS legger til grunn at det er den endelige alminnelige inntekten, det vil si etter fradragsbegrensning, som skal være grunnlag for konsernbidrag og framføring av underskudd. I motsatt fall vil et selskap med framførbart underskudd kunne ende opp med å betale skatt.

LeasePlan Norge AS mener at resultat før skatt, avskrivninger og renter er et lite egnet grunnlag for å beregne rentefradragsrammen.

COOP Norge SA uttaler blant annet at framførbart underskudd er irrelevant med hensyn til gjeldsbetjeningsevnen for det enkelte år, og at det ikke bør inngå i beregningsgrunnlaget for fradragsbegrensningen.

Vurderinger og forslag

I tråd med høringsnotatet foreslår departementet at beregningen av grunnlaget for fradragsbegrensningen skal ta utgangspunkt i skattyterens alminnelige inntekt, eller udekket underskudd ved årets ligning, før eventuell begrensning. Netto rentekostnader og skattemessige avskrivninger skal tilbakeføres i dette grunnlaget. Definisjonen av rentekostnader er nærmere omtalt under punkt 4.8.

Beregningen innebærer en skattemessig tilnærming til det regnskapsmessige resultatbegrepet EBITDA (Earnings Before Interest, Taxes, Depreciation and Amortization/Resultat før rentekostnader, skatt og avskrivninger (nedskrivninger)). EBITDA er egnet til å si noe om virksomhetens evne til å betjene gjeld.

Når begrensningsregelen skal baseres på skattemessige inntekter og kostnader ved ligningen (alminnelig inntekt eller årets underskudd), har det sammenheng med at skattemessige størrelser er vanskeligere for skattyter å påvirke enn regnskapsmessige størrelser. Skatteregler bør heller ikke gi insentiver til å sette høyere verdi på regnskapsmessige resultatposter enn verdien postene ellers ville ha vært satt til.

Med netto rentekostnader menes rentekostnader fratrukket renteinntekter. Både rentebetalinger til og fra subjekter i interessefellesskap med skattyteren (interne renter) og rentebetalinger til og fra uavhengige tredjeparter (eksterne renter) skal inngå. Dermed vil den samlede rentebelastningen i forhold til beregningsgrunnlaget ha betydning for størrelsen på tillatt fradrag. Det er likevel bare fradrag for interne rentekostnader som begrenses.

Som foreslått i høringsnotatet, skal fradragsbegrensningen beregnes for hvert enkelt selskap for seg, selv om selskapet inngår i et konsern.

Eventuelt mottatt eller avgitt konsernbidrag skal inngå i beregningsgrunnlaget for rentefradragsbegrensningen. Etter skatteloven §§ 10-2 til 10-4 kan aksjeselskap og likestilte selskap og sammenslutninger som inngår i et såkalt skattekonsern, samordne skattepliktig inntekt i konsernselskapene ved at det ytes konsernbidrag. For at selskapene skal inngå i et skattekonsern, må morselskapet eie mer enn ni tideler av aksjene i datterselskapet, samt ha en tilsvarende del av stemmene som kan avgis på generalforsamlingen. Den skattemessige samordningen i konsernet skjer ved at konsernbidrag på visse vilkår er fradragsberettiget for avgiveren og skattepliktig for mottakeren. Formålet med konsernbidragsordningen er skattemessig likestilling mellom foretak som organiserer virksomheten gjennom avdelinger i ett aksjeselskap mv., og foretak som organiserer virksomheten gjennom flere aksjeselskap mv. i konsern.

Ved at konsernbidrag inkluderes i beregningsgrunnlaget, vil selskap i skattekonsern ha en viss mulighet til å samordne seg med hensyn til rentefradrag i tilfeller der overskudd («skattemessig EBITDA») og rentekostnader er ujevnt fordelt mellom konsernselskapene. Beslutninger om konsernbidrag kan imidlertid være påvirket av andre forhold enn fradragsbegrensningen, slik at konsernet ikke kan beslutte de konsernbidrag som ville ha vært mest gunstig med hensyn til fradragsbegrensningen. Virksomheter organisert som konsern kan derfor komme noe dårligere ut enn virksomheter organisert som ett selskap. Dette kan gi insentiver til å omorganisere virksomheten, for eksempel ved fusjon.

Flere av høringsinstansene har tatt til orde for bedre muligheter til å samordne rentefradragsrammen i konsern. Det vises til punkt 4.15 nedenfor for en nærmere omtale av dette spørsmålet.

Skatterettslig får konsernbidrag effekt så langt det ligger innenfor den ellers skattepliktige alminnelige inntekt, jf. skatteloven § 10-2. Selskap som omfattes av fradragsbegrensning, vil imidlertid bare få fradrag for konsernbidrag som ligger innenfor alminnelig inntekt før fradragsbegrensningen.

Skattefrie inntekter etter fritaksmetoden regnes ikke med i alminnelig inntekt, og vil ikke gi grunnlag for rentefradrag.

Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig å inkludere skattefrie inntekter etter fritaksmetoden i grunnlaget for rentefradragsrammen. Det ville skapt en fare for tilpasninger i form av utbytte- og aksjetransaksjoner innad mellom parter i interessefellesskap. Slike transaksjoner kunne brukes for å øke grunnlaget for rentefradragsrammen.

Fradragsbegrensningen baseres på skattemessige inntekter og kostnader ved ligningen (alminnelig inntekt eller årets underskudd). Størrelsene alminnelig inntekt eller årets underskudd som er utgangspunkt for beregningen av grunnlaget for rentefradragsrammen, er likevel ikke de samme som de endelige, egentlige størrelsene alminnelig inntekt eller årets underskudd som gir grunnlag for beregning av skatt på alminnelig inntekt eller framføring av underskudd. Grunnlaget for rentefradragsbegrensningen er alminnelig inntekt eller årets underskudd slik disse størrelsene ville framkommet uten regler om fradragsbegrensning for renter.

Eventuelt framført underskudd fra tidligere år kan i utgangspunktet redusere alminnelig inntekt ned til null. Det er imidlertid alminnelig inntekt før eventuell fradragsbegrensning som legges til grunn. I tilfeller der rentefradraget avskjæres, kan skattyter dermed få en positiv alminnelig inntekt selv om skattyter har ytterligere underskudd til framføring. Sagt på en annen måte er det ikke adgang til å tilleggsframføre underskudd etter at fradragsbegrensningen er gjennomført.

I år med negativt beregningsgrunnlag (negativ «skattemessig EBITDA») vil det ikke være grunnlag for fradrag for interne rentekostnader. Som omtalt under punkt 4.14 nedenfor vil imidlertid avskåret rentefradrag kunne framføres til senere inntektsår.

Også framførbare underskudd som knytter seg til inntektsår før 2014, kan påvirke beregningen av rentefradragsrammen. Fradragsbegrensningen er en sjablonregel, som over tid skal begrense fradraget til en andel av skattyterens resultat. Tidligere underskudd er egnet til å si noe om virksomhetens resultat over tid, og det er etter departementets oppfatning ikke grunn til å trekke slike underskudd ut ved beregningen av maksimal rentefradragsramme.

Rentefradragsbegrensningen skal også gjelde deltakerlignede selskap som nevnt i skatteloven § 10-40, og norsk-kontrollerte selskap mv. i lavskatteland (NOKUS-selskap) som nevnt i skatteloven § 10-60. For disse selskapene mv. skal fradragsbegrensningen beregnes på grunnlag av selskapets resultat fastsatt som om selskapet mv. var skattyter. Det vil si at det tas utgangspunkt i hva alminnelig inntekt eller årets underskudd ville utgjort samlet for deltakerne etter skatteloven § § 10-41 og 10-65 før eventuell rentebegrensning. Netto rentekostnader og skattemessige avskrivninger skal på tilsvarende måte tilbakeføres i dette grunnlaget ved beregningen av rentefradragsrammen.

Underskudd fra et deltakerlignet selskap eller NOKUS-selskap tilordnes deltakeren, og kan eventuelt framføres på deltakerens hånd. Underskudd i et deltakerlignet selskap eller NOKUS-selskap vil dermed i utgangspunktet ikke påvirke rentefradragsrammen knyttet til dette selskapet for senere år. Underskuddet kan påvirke deltakerens rentefradragsramme for senere år, men bare dersom deltakeren er omfattet av fradragsbegrensningen (fordi deltakeren har lån av en viss størrelse og er skattepliktig til Norge).

Ettersom underskudd i deltakerlignede selskap og NOKUS-selskap skal følge deltakerne og ikke selskapet i forbindelse med begrensningsregelen, foreslår departementet en løsning slik at avskårede renter til framføring i selskapet reduseres med et beløp lik 30 pst. av underskudd for det aktuelle inntektsåret. Underskuddet vil dermed påvirke framtidig fradragsbegrensning, og mulighetene for tilpasninger reduseres. Løsningen er imidlertid mindre treffsikker enn løsningen for aksjeselskap mv., fordi det ikke er gitt at avskårede renter er lik eller overstiger 30 pst. av årets underskudd, og fordi deltakeren kan få redusert rentefradragsramme på grunn av det samme underskuddet.

Underskudd fra tidligere inntektsår enn 2014 vil ikke påvirke fradragsbegrensningen i deltakerlignede selskap og NOKUS-selskap. Slike underskudd har kommet eller kan komme til fradrag på deltakernes hender, og kan virke inn på fradragsbegrensningen for selskapsdeltakere.

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 tredje ledd og syvende ledd fjerde punktum.

4.7.2 Prosentandel

Høringsforslaget

Etter høringsforslaget må netto rentekostnader ligge innenfor 25 pst. av beregningsgrunnlaget for at interne rentekostnader ikke skal avskjæres.

Høringsmerknadene

I flere høringsuttalelser gis det uttrykk for at prosentandelen er lav sammenlignet med regler i andre land som har innført tilsvarende begrensninger. Storbedriftenes skatteforum , Finans Norge (FNO) og Hovedorganisasjonen Virke er blant mange instanser som vil ha høyere prosentandel. Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS , Coop Norge SA , Advokatforeningen , Norges Rederiforbund ogStorbedriftenes skatteforum peker på andreland som har innført tilsvarende regler med prosentandel på 30.

Advokatfirmaet Wiersholm AS uttaler blant annet at prosentandelen må ses i sammenheng med armlengdeprinsippet og den norske selskapsskattesatsen. Wiersholm ber om en vurdering av om forslaget er i samsvar med armlengdebestemmelsen i Norges skatteavtaler, jf. OECDs mønsterskatteavtale artikkel 9(1). Av kommentarene til artikkel 9(1) følger at bestemmelsen legger begrensninger for anvendelsen av nasjonale regler om tynn kapitalisering. Selv om høringsforslaget ikke er utformet som en klassisk tynn kapitaliseringsregel, men derimot som en sjablonregel som begrenser fradragsretten for renter på kontrollerte lån, må reglene holde seg innenfor de grenser som skatteavtalenes armlengdebestemmelser oppstiller.

Også KPMG Law Advokatfirma DA , Advokatforeningen og Norges Rederiforbund peker på forholdet til armlengdeprinsippet.

Vurderinger og forslag

Valget av sats beror på en samlet vurdering, der blant annet armlengdeprinsippet, andre lands regler om fradragsbegrensning og hensynet til norske virksomheters konkurranseevne må tas i betraktning. Prosentandelen kan ikke uten videre sammenlignes med prosentandelen i andre lands regler som i større eller mindre grad ligner på forslaget til ny begrensningsregel i Norge. Etter en samlet vurdering mener departementet at det kan være grunn til å øke satsen noe, og foreslår en sats på 30 pst.

For øvrig vil en andel på 30 pst., eller 25 pst. som foreslått i høringsnotatet, etter departementets oppfatning ikke innebære at begrensningen av rentefradrag gjennomgående går lengre enn det som ville følge av armlengdeprinsippet og/eller ulovfestet skattemessig gjennomskjæring. Dette gjelder selv om det kan oppstå enkelttilfeller der et selskap ikke får fullt fradrag på tross av at en armlengdevurdering tilsier at samme lån kan tas opp i markedet.

I sin høringsuttalelse anfører Advokatfirmaet Wiersholm AS at begrensningsregelen ikke kan få gjennomslagskraft så langt låntaker er lånefinansiert på armlengdes vilkår der lånetransaksjonen er regulert av artikkel 9 i en skatteavtale. Oppfatningen er at skatteavtalens artikkel 9 beskytter låntaker mot nasjonale sjablonregler om avkorting av rentefradrag, når disse i det konkrete tilfellet leder til lavere fradragsberettiget rente enn det låntaker kunne ha fått ved låneopptak hos en uavhengig part (armlengderente).

Departementet vil bemerke at artikkel 9 regulerer tilordning og beregning av fortjeneste ved transaksjoner mellom nærstående foretak, men ikke hvordan statene skattlegger fortjenesten. Hvordan fortjenesten skattlegges, overlates til statene å regulere i sine nasjonale skattesystemer. Artikkel 9 er ikke til hinder for at en stat unnlater å skattlegge visse inntektsarter og er heller ikke til hinder for at en stat, som ledd i sitt alminnelige skattesystem, unnlater å innrømme fradrag for visse kostnader. En generell norsk regel som avskjærer fradragsrett for renter, vil ikke være i strid med artikkel 9 i skatteavtalene.

Departementet antar at skatteavtalene kan utgjøre en skranke for renteavskjæringsregler som bare begrenser rentefradraget i konserninterne grenseoverskridende transaksjoner. Den foreslåtte begrensningsregelen er mer generell, og etter departementets syn er regelen av en art som ikke begrenses av skatteavtalene.

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 tredje ledd.

4.8 Hvilke rentekostnader som skal begrenses

4.8.1 Rentekostnader og renteinntekter

Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet at fradragsbegrensningen skal gjelde netto (interne) rentekostnader, det vil si rentekostnader fratrukket renteinntekter.

Definisjonen av rentekostnader tar utgangspunkt i bestemmelsen i skatteloven § 6-40 om fradrag for renter. Kostnader som ligger innenfor dette begrepet, skal omfattes av begrensningsregelen. Som hovedregel er alle renter av skattyters egen gjeld fradragsberettiget ved inntektsligningen, jf. skatteloven § 6-40 og omtalen av gjeldende rett under punkt 4.3.1 ovenfor.

Videre inngår skattepliktige renteinntekter, jf. skatteloven § 5-1 og § 5-20 første ledd bokstav b, i beregningen av netto rentekostnader. Det vises til omtalen under punkt 4.3.2 ovenfor.

Hvilke renteposter mv. som skal omfattes av begrensningsregelen, reiser særlige spørsmål i forbindelse med valutasvingninger på gjeld og fordringer, rente- og valutaderivater, under- og overkurs samt sammensatte obligasjoner, jf. punkt 4.8.2 til 4.8.5 nedenfor.

Høringsmerknadene

Deloitte Advokatfirma AS og Advokatforeningen uttaler at det skatterettslige rentebegrepet ikke nødvendigvis er tilpasset det innhold og presisjonsnivå som de foreslåtte reglene krever, dersom man ønsker et klart regelverk. Som eksempel nevnes garantiprovisjoner og frivillig aktiveringsrett for byggelånsrenter mv.

Deloitte Advokatfirma AS, Advokatforeningen og Norges Statsbaner AS peker på at garantiprovisjon på visse vilkår anses som rentekostnader i skattemessig sammenheng. I tilfeller der en garanti fra et morselskap reduserer eksterne rentekostnader for et datterselskap, kan konsekvensen av det foreslåtte regelverket bli at man ikke får fradrag for garantiprovisjon betalt til morselskapet.

Vurderinger og forslag

Departementet foreslår i tråd med høringsforslaget at definisjonen av renter ved beregningen av netto rentekostnader skal ta utgangspunkt i bestemmelsen i skatteloven § 6-40 om fradrag for renter, og bestemmelsene i skatteloven § 5-1 og § 5-20 første ledd bokstav b om skattepliktige renteinntekter. Det er en fordel å bygge på en etablert definisjon av rentebegrepet, selv om det kan foreligge tolkningsspørsmål knyttet til denne definisjonen. På noen punkter er det likevel nødvendig å gjøre unntak fra den vanlige definisjonen av gjeldsrenter og renteinntekter, jf. nedenfor.

Garantiprovisjoner er vederlag til andre enn långiver for å stille garanti for lån. Slik provisjon anses som rentekostnad dersom den i prinsippet tilsvarer den høyere renten som ville blitt forlangt om långiver alene påtok seg risikoen ved mislighold av lånet, jf. punkt 4.3.1 ovenfor. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig at en garantiprovisjon som kommer i stedet for høyere rentekostnader, behandles som rente ved rentefradragsbegrensningen.

Det kan være behov for å regulere nærmere i forskrift hvilke poster som skal omfattes av begrensningsregelen. Det foreslås at departementet gis hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av § 6-41, herunder hvilke poster som skal medregnes som renter etter § 6-41 tredje ledd.

Renter av gjeld som påhviler skattyter som byggherre under bygging (byggelånsrenter), er fradragsberettiget. Rentebeløpet kan tillegges byggets inngangsverdi eller fradragsføres etter skattyters valg, uavhengig av behandlingen i et eventuelt regnskap. Det samme gjelder ved egentilvirkning av andre driftsmidler, jf. omtale i Skattedirektoratets Lignings-ABC 2012/2013 under stikkordet «Renter av gjeld» punkt 6.3. Byggelånsrenter mv. som aktiveres er i utgangspunktet å anse som renter, men vil inngå i skattemessig verdi for det aktuelle objektet i stedet for å komme til fradrag direkte. Slike renter kommer til fradrag ved et gevinst- og tapsoppgjør ved realisasjon av objektet, og/eller gjennom avskrivninger. Dette medfører at rentene normalt ikke vil inngå i beregningen av netto rentekostnader etter regelen om rentefradragsbegrensning. Departementet vil vurdere om det er behov for en nærmere forskriftsregulering av behandlingen av byggelånsrenter i forbindelse med fradragsbegrensningen.

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 annet ledd første punktum og tiende ledd.

4.8.2 Valutakursendringer

For bokføringspliktige foretak med langsiktige fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, gjelder særlige regler for tidfesting av valutagevinster og -tap. Slike poster tidfestes etter portefølje- og reverseringsprinsippet i skatteloven § 14-5 femte ledd, jf. punkt 4.3.3 foran.

Det vil være sammenheng mellom valutagevinster og -tap på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, og rentebetalinger knyttet til de samme fordringene og gjeld. Blant annet fordi skattemessige valutagevinster- og tap knytter seg til endringer i hovedstolen, vil det imidlertid ikke være noen parallellitet mellom et selskaps valutagevinster- og tap og dets netto rentekostnader.

I høringsnotatet er det uttalt at å inkludere valutagevinster- og tap i enkelte tilfeller vil kunne gi til dels store utslag på tillatt rentefradrag. Samtidig antas det at valutagevinst og -tap på gjelds- og fordringsposter ikke gir grunnlag for særlige tilpasninger med hensyn til rentefradrag. Departementet så det derfor ikke som hensiktsmessig å foreslå i høringsnotatet at netto valutatap eller -gevinst på fordringer og gjeld skulle gjøres til gjenstand for avskjæring, eller inngå ved beregningen av netto rentekostnader mv.

Departementet foreslår å opprettholde forslaget fra høringsnotatet, det vil si at valutatap eller -gevinst på fordringer og gjeld ikke skal være omfattet av reglene om rentefradragsbegrensning.

Departementet vil likevel følge med på utviklingen i valutalån, og eventuelt foreslå justeringer for å sikre at fradragsbegrensningen ikke gir opphav til vridninger.

4.8.3 Under- og overkurs

Høringsforslaget

Underkurs ved låneopptak foreligger når opptaket skjer til lavere kurs enn innløsningskursen. Underkursen er en sikker avkastning som kommer i tillegg til, eller i stedet for, en fastsatt, løpende rente («kupongrente»). I realiteten utgjør derfor underkursen et sikkert renteelement. Denne renten skal etter gjeldende rett fordeles til løpende, årlig skattlegging hos långiveren. Låntakeren får tilsvarende løpende fradrag for renteelementet. For mengdegjeldsbrev gjelder renteberegningsmodellen, jf. skatteloven § 14-23. Denne beskatningsmodellen innebærer at renteelementet (underkursen) fordeles over obligasjonens løpetid, slik at det tas hensyn til en årlig forrentning av opptaksbeløpet.

Overkurs oppstår når lån tas opp til høyere kurs enn innløsningskursen. Overkurselementet kompenserer for at kupongrenten er høyere enn en normal markedsrente for det aktuelle lånet. Overkursen utgjør derfor en reduksjon av kupongrenten. Departementet la i høringsnotatet til grunn at renteelementet må behandles som en skattepliktig kapitalavkastning for låntakeren og tilsvarende som en fradragsberettiget rentekostnad for långiveren, og tidfestes etter renteberegningsmodellen.

Under- og overkurs kan også oppstå ved omsetning i annenhåndsmarkedet. Dette kan skje når kupongrenten (sammen med eventuell opprinnelig under- eller overkurs), på grunn av utviklingen i kredittmarkedet eller forhold knyttet til låntakeren, ikke lenger svarer til en normal markedsrente for det aktuelle lånet. Over- eller underkursen vil kompensere for at kupongrenten er «for høy» eller «for lav». Under- og overkurs som oppstår i annenhåndsmarkedet, skattlegges først ved realisasjon av lånet.

Departementet foreslo i høringsnotatet at under- og overkurs ved låneopptak som omtalt her, skal inngå i beregningen av netto rentekostnader etter begrensningsregelen.

Høringsmerknadene

Advokatforeningen er enig i denne avgrensningen.

KPMG Law Advokatfirma DA viser til at departementet 30. mai 2013 sendte på høring forslag om nye regler for skattemessig tidfesting av under- og overkurs på mengdegjeldsbrev. De foreslåtte reglene for skattemessig tidfesting av under- og overkurs kan etter KPMG Law Advokatfirmas oppfatning medføre en meget ugunstig behandling av slike mengdegjeldsbrev sett i sammenheng med de foreslåtte reglene om begrensing av fradrag for rentekostnader i interessefellesskap.

Forslaget til nye regler om skattemessig tidfesting av under- og overkurs på mengdegjeldsbrev innebærer tidfesting ved realisasjon (innløsning eller salg i annenhåndsmarkedet), det vil si at fradragsføring eller inntektsføring av renteelementet foretas i sin helhet i realisasjonsåret. Dette i motsetning til dagens system hvor renteelementet fordeles over mengdegjeldsbrevets løpetid.

KPMG Law Advokatfirma mener dette vil skape en betydelig skjevhet i reglene om begrensing av fradrag for rentekostnader i interessefellesskap, da de foreslåtte reglene er tenkt basert på en per år beregning av netto renteinntekter/-kostnader, samt en per år skattekonsolidering.

Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at under- og overkurs ved låneopptak skal inngå i beregningen av netto rentekostnader etter begrensningsregelen.

I et høringsnotat av 30. mai 2013 foreslo departementet å innføre en enklere regel for beskatning av mengdegjeldsbrev, der renteelement som består i under- eller overkurs ved utstedelse av en obligasjon, beskattes på samme måte som gevinst og tap på obligasjonen som følge av andre forhold. Det vil si at under- eller overkursen skal fradragsføres eller skattlegges ved realisasjon (innløsning eller salg i annenhåndsmarkedet). Høringsforslaget er fulgt opp med et forslag i denne proposisjonen, jf. kapittel 13. Om forholdet til forslaget av 11. april 2013 til nye regler om begrensning av rentefradrag, uttalte departementet i høringsnotatet av 30. mai 2013:

«Departementet sendte 11. april 2013 på høring et forslag om å begrense fradrag for gjeldsrenter i interessefellesskap. Forslaget innebærer at det kun vil gis fradrag for rentekostnader til nærstående långiver innenfor en viss andel av resultatet. Fradrag for gjeldsrenter vil avskjæres dersom rentekostnadene er for høye sammenlignet med det fastsatte resultatmålet.
Innføring av realisasjonsbeskatning for under- og overkurs innebærer ikke en omklassifisering av inntektene eller kostnadene for skatteformål generelt. Over- eller underkurs vil være å anse som renter i samme utstrekning som tidligere. Definisjonen av renter i forbindelse med rentefradragsbegrensningen innebærer imidlertid en egen avgrensning av hvilke inntekter og kostnader som skal anses som renter for dette formålet.
For en utsteder av rene under- og overkursobligasjoner vil en regel om rentefradragsbegrensning som foreslått i høringsnotatet av 11. april 2013 innebære at under- eller overkursen inngår i rentefradragsbegrensningsregelen i sin helhet i innløsningsåret. For innehaveren av en ren under- eller overkursobligasjon som holdes fra utstedelse til forfall vil under- eller overkursen som er oppstått ved utstedelse inngå i rentefradragsbegrensningsregelen i sin helhet i innløsningsåret.
I høringsnotatet om rentefradragsbegrensing er det uttalt at for sammensatte obligasjoner som skal splittes for skatteformål, jf. avsnitt 2, skal beregnede renter (under- eller overkursen) inngå i rentefradragsbegrensningen.
Departementet vil i forbindelse med oppfølgingen av høringsnotatet om rentefradragsbegrensing vurdere om det bør gis nærmere regler om anvendelse av rentefradragsbegrensningsregelen ved under- og overkursobligasjoner som omsettes i annenhåndsmarkedet.
Under- og overkurs som oppstår i annenhåndsmarkedet inngår etter høringsforslaget av 11. april 2013 ikke i rentefradragsbegrensningen.
Gevinst og tap på sammensatte obligasjoner som ikke skal dekomponeres for skatteformål, skal etter høringsforslaget av 11. april 2013 i sin helhet inngå som renter i regelen om rentefradragsbegrensning.»

Når under- eller overkursen i sin helhet inngår som renter ved rentefradragsbegrensningen, innebærer det at netto rentekostnader kan variere mye fra år til år. For et enkelt år kan en stor del av rentefradraget avskjæres, selv om skattyteren jevnt over ligger innenfor rammen for rentefradragsbegrensningen. Departementet vil likevel ikke foreslå at det skal foretas en særskilt fordeling av under- og overkurs over obligasjoners løpetid til bruk ved rentefradragsbegrensningsregelen. En slik fordeling vil fjerne mye av forenklingseffekten som er en hovedbegrunnelse for forslaget til nye regler for tidfesting av under- og overkurs på mengdegjeldsbrev. Det vises videre til at det i denne proposisjonen foreslås at rentefradrag som er avskåret etter begrensningsregelen, kan framføres i 10 år, jf. punkt 4.14 nedenfor. Departementet antar at adgang til framføring av avskåret rentefradrag i mange tilfeller vil avhjelpe problemer knyttet til variasjon i rentekostnader som følge av nye tidfestingsregler for under- og overkurs på mengdegjeldsbrev.

For utstedere av obligasjoner vil under- og overkurs som oppstår ved omsetning av obligasjonene i annenhåndsmarkedet ikke påvirke rentefradragsbegrensningen.

For innehaver som selger en ren under- eller overkursobligasjon (det vil si ikke en sammensatt obligasjon) før det fastsatte innløsningstidspunktet, kan en del av gevinsten eller tapet i økonomisk forstand anses som rentekostnad eller renteinntekt. Blant annet for å hindre tilpasninger til fradragsbegrensningen, bør slike renteelementer inngå i beregningen av netto rentekostnader. Det vil imidlertid by på administrative problemer dersom en skulle skille ut renteelementet fra øvrige elementer i gevinsten eller tapet. Departementet foreslår derfor at gevinst eller tap ved første gangs salg i annenhåndsmarkedet av en ren under- eller overkursobligasjon (der under- eller overkurs har foreligget ved utstedelse), skal inngå i fradragsbegrensningen i sin helhet som rentekostnad eller renteinntekt. Eksempelet i boks 4.1 kan illustrere regelen.

Boks 4.1 Illustrasjon av rentebegrensningsregelen i tilfellet med kjøp av overkursobligasjon

Selskap A har en gjeld til et nærstående selskap B, og ingen andre gjeldsposter. Årlige rentekostnader knyttet til lånet er 50. Dette er også i utgangspunktet selskap As netto rentekostnader. Selskap As beregningsgrunnlag for fradragsbegrensningen er 100, og maksimalt rentefradrag er dermed 30. Selskap A kjøper så en overkursobligasjon fra selskap C. Obligasjonens pålydende er 250, kjøpskursen er 300 og årlige kupongrenter er 25. Netto rentekostnader for selskap A blir nå på 25, det vil si at selskapet ikke lenger får begrenset rentefradraget, dersom overkursen ikke tas med ved beregningen av netto rentekostnader. Overkurs skal imidlertid etter forslaget her medtas som rentekostnad i året for realisasjon av obligasjonen.

For en kjøper av en obligasjon i annenhåndsmarkedet kan under- og overpris ved kjøpet (sett i forhold til obligasjonens pålydende) ha en sammenheng med den fastsatte, løpende renten på obligasjonen (eller mangel på løpende rente). Dette gjelder uavhengig av om obligasjonen ble utstedt til under- eller overkurs. Det vil i mindre grad være mulig å tilpasse seg rentebegrensningen gjennom kjøp av overkursobligasjoner i annenhåndsmarkedet. Departementet foreslår derfor å holde innehavers gevinst og tap på obligasjoner ervervet i annenhåndsmarkedet helt utenfor fradragsbegrensningen.

Når det gjelder sammensatte obligasjoner, vises det til punkt 4.8.5 nedenfor.

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 annet ledd tredje og fjerde punktum.

4.8.4 Rente- og valutaderivater

Derivater er finansielle instrumenter som utleder (deriverer) sin verdi fra et annet objekt, ofte kalt det underliggende objektet. Underliggende objekt kan være et finansielt instrument, for eksempel en aksje eller bare en referansestørrelse, kursen eller prisen på primære finansielle instrumenter, på varer eller renter. Et derivat kan ha flere underliggende objekter, for eksempel ved en kombinert rente- og valutaswap. Opsjoner og terminkontrakter er eksempler på derivater.

Rente- og valutaderivater brukes ofte i forbindelse med gjeld og fordringer, som et redskap for å oppnå sikring mot endringer i markedsrenter og valutakurser.

Et spørsmål er om gevinster og tap på derivatinstrumenter bør omfattes ved fastleggingen av netto rentekostnader. Slike instrumenter kan brukes til sikring mot tap på langsiktige og kortsiktige poster (fordringer og gjeld) som følge av endringer i markedsrenter eller valutakurser. Derivater kan imidlertid også inngå i en handelsportefølje, uten sikringsformål.

Departementet antok i høringsnotatet at inntekter og kostnader knyttet til derivater i en handelsportefølje uten sikringsformål ikke bør inngå i beregningen av netto rentekostnader etter begrensningsregelen. I en slik sammenheng handles det med derivatene på samme måte som det handles med andre finansielle instrumenter for å oppnå inntekter i form av gevinst mv. Selv om utsteder og innehaver av derivatene kan være underlagt ulike skatteregler, er det ikke hensiktsmessig å inkludere slike instrumenter i en begrensningsregel.

Når det gjelder derivater som benyttes til sikring av fordringer og gjeld mot risiko som følge av endrede markedsrenter eller valutakurser, uttalte departementet i høringsnotatet at det kan argumenteres for at inntekter og kostnader knyttet til slike prinsipielt sett bør omfattes ved beregningen av renter under begrensningsregelen. En slik ordning vil imidlertid by på avgrensningsproblemer og øke den administrative byrden knyttet til reglene. Departementet la i høringsnotatet til grunn at gevinst og tap på rente- og valutaderivater knyttet til sikring av fordringer og gjeld over tid ikke vil gi store utslag med hensyn til rentebegrensningsregelen.

For valutaderivater ble det vist til at valutasvingninger på gjelds- og fordringsposter etter forslaget ikke skal medtas ved fastleggingen av netto rentekostnader. Det er dermed uansett ikke grunn til å ta med gevinst og tap på valutaderivater i netto rentekostnader.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at gevinster og tap på derivatinstrumenter ikke skal omfattes ved fastleggingen av netto rentekostnader.

Som omtalt i høringsnotatet kan andre regler om avskjæring eller tilsidesettelse være aktuelle, herunder den generelle, ulovfestede gjennomskjæringsnormen, i tilfeller der rente- og valutainstrumenter inngår i aggressiv skatteplanlegging. For øvrig følger departementet utviklingen i skatteplanlegging nøye, og vurderer fortløpende tiltak mot uheldig skatteplanlegging på dette og andre områder.

4.8.5 Sammensatte obligasjoner

Sammensatte obligasjoner er produkter som består av en obligasjonsdel og et annet element, for eksempel en underkursobligasjon kombinert med en utstedelsesrett til aksjer. I realiteten erverver innehaveren av en sammensatt obligasjon to produkter: En underkursobligasjon og et derivatelement. I noen tilfeller skal slike instrumenter splittes (dekomponeres) for skatteformål, slik at obligasjonsdelen og derivatdelen følger de respektive skattereglene for de aktuelle objektene. Andre typer sammensatte instrumenter skal beskattes integrert. En særlig type sammensatte instrumenter er konvertible obligasjoner. En konvertibel obligasjon er et gjeldsbrev som gir eieren rett til å konvertere obligasjonen til aksjer i det utstedende selskap.

Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det presisert at for sammensatte obligasjoner som skal splittes for skatteformål, skal beregnede renter inngå i beregningen av rentefradragsbegrensningen og eventuelt avkortes dersom det foreligger et interessefellesskap.

For sammensatte instrumenter som ikke skal dekomponeres for skatteformål, ble det i høringsnotatet foreslått at gevinsten eller tapet i sin helhet skal inngå som renter i regelen om rentefradragsbegrensning. Dette er begrunnet med at dersom sammensatte obligasjoner (herunder konvertible obligasjoner) holdes utenfor rentefradragsbegrensningen, vil det kunne øke risikoen for uheldig skatteplanlegging ved at lån skjer i form av konvertible obligasjoner mv. i stedet for ordinære lån.

Også gevinst og tap knyttet til derivatdelen av det sammensatte instrumentet skal etter høringsforslaget behandles som renter i forbindelse med rentefradragsbegrensningen, noe som i enkelte tilfeller kan gi betydelige utslag for rentefradraget. I høringsnotatet ble det imidlertid pekt på at låntaker kan velge å etablere to finansielle instrumenter, en obligasjon og et derivatelement, framfor et sammensatt instrument. Framføringsadgangen for avskåret rentefradrag vil dessuten kunne dempe utslag som nevnt.

Høringsmerknader

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS kan ikke se at det foreligger noen skatteplanleggingsmulighet ved å benytte konvertible obligasjoner i stedet for ordinære lån, fordi debitor ikke vil ha fradragsrett utover kupongrenten.

Advokatforeningen mener det kan slå meget uheldig ut at gevinst eller tap på sammensatte instrumenter som ikke skal dekomponeres for skatteformål, i sin helhet skal inngå som renter i regelen om rentefradragsbegrensning. Foreningen mener at det må foretas en oppdeling, slik at bare en del av gevinsten eller tapet skal anses som renter ved anvendelse av begrensningsregelen. Departementet må utrede hvordan en slik oppdeling best kan foretas. Videre foreslår Advokatforeningen at departementet vurderer en særskilt omgåelsesregel for disse og beslektede tilfeller, som får anvendelse dersom interessefellesskapsregelen i skattelovens § 13-1 ikke allerede er dekkende (jf. punkt 4.3.4 ovenfor), og som gjelder i tilfeller der bruk av sammensatte obligasjoner som ikke skal dekomponeres gir seg urimelige utslag sett fra en provenysynsvinkel.

Vurderinger og forslag

Konvertible obligasjoner og andre sammensatte obligasjoner er sammensatt av to elementer: En underkursobligasjon og et derivatelement. Instrumentets underkurs er i realiteten et renteelement. I tilfeller der instrumentet ikke skal splittes for skatteformål, vil dette renteelementet inngå i et gevinst-/tapsoppgjør for obligasjonsutstederen, i tilfeller der obligasjonen er et mengdegjeldsbrev (jf. skatteloven § 9-3 første ledd bokstav c nr. 2 og § 9-4 første ledd) eller næringstilknytning foreligger (jf. skatteloven § 5-1 første ledd, § 5-30 og § 6-2). Et låneforhold som er etablert gjennom en konvertibel obligasjon mv., bør derfor være omfattet av fradragsbegrensningen.

Administrative hensyn taler mot å skille ut rentedelen av gevinsten eller tapet. En slik utskilling vil innebære et kompliserende element i regelverket, og kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vises til Høyesteretts dom i en sak om konvertible obligasjoner (Rt. 2011 s. 1620 Elkem/Hafslund). Dommen slår fast at gevinst ved konvertering av en konvertibel obligasjon til aksjer ikke er omfattet av fritaksmetoden. I premissene (avsnitt 57) uttales det at «metoden for dekomponering og den nærmere gjennomføringen kan ha stor betydning for omfanget av skatteplikt, og det er ikke uten videre klart hva som er den riktigste og mest hensiktsmessige metoden.»

Departementet viser videre til at det i denne proposisjonen foreslås nye regler om tidfesting av over- og underkurs på mengdegjeldsbrev, jf. proposisjonens kapittel 13 og punkt 4.8.3 ovenfor. Et viktig formål med forslaget til nye tidfestingsregler er å forenkle regelverket.

Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om at gevinst og tap på sammensatte instrumenter som ikke skal dekomponeres for skatteformål i sin helhet skal inngå som renter i regelen om fradragsbegrensning.

I noen tilfeller kan det foreligge tvil om en type sammensatt obligasjon skal dekomponeres for skatteformål. Spørsmålet må i slike tilfeller vurderes konkret basert på de aktuelle rettskildene, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2011 s. 1620, avsnitt 62.

Det vises til forslag til § 6-41 annet ledd annet punktum i skatteloven.

4.9 Hvem fradragsbegrensningen gjelder for

4.9.1 Høringsforslaget

Et hovedformål med sjablonregelen om begrensning av rentefradraget er å hindre uthuling av det norske skattegrunnlaget gjennom skattetilpasning i flernasjonale foretak. Aksje- og allmennaksjeselskap, jf. skatteloven § 2-2 første ledd bokstav a, ligger i kjerneområdet for regelen. I høringsnotatet var derfor disse selskapene omfattet av forslaget. Departementet foreslo videre at begrensningsregelen skal gjelde generelt for selskap og innretninger som er selvstendige skattesubjekter etter skatteloven § 2-2 første ledd. Begrunnelsen var at også andre selvstendige skattesubjekter enn aksjeselskap kan ha insentiver til å øke rentefradraget gjennom lån i interessefellesskap.

Samtidig viste departementet til at alle vilkår etter forslaget må være oppfylt for at et subjekt skal rammes av rentefradragsbegrensningen. For visse innretninger mv. er det lite nærliggende med lån fra nærstående part. Det ble også vist til at samlede netto rentekostnader må overstige et terskelbeløp på 1 mill. kroner for at regelen skal gjelde. Videre er finansinstitusjoner, som banker, foreslått unntatt fra regelen. Et selskap eller en innretning kan dessuten være fritatt for skatteplikt etter andre regler i skatteloven, som skatteloven § 2-32. I praksis vil begrensningsregelen derfor ikke være aktuell for flere av selskapene og innretningene i skatteloven § 2-2 første ledd.

Departementet foreslo at også deltakerlignede selskap som nevnt i skatteloven § 10-40, og norsk-kontrollerte selskap mv. hjemmehørende i lavskatteland (NOKUS-selskap) som nevnt i skatteloven § 10-60, skal falle innenfor forslaget til ny regel.

Videre ble det foreslått at rentefradragsbegrensningen skal gjelde for begrenset skattepliktig etter skatteloven § 2-3 eller petroleumsskatteloven § 1.

Fysiske personer var derimot ikke omfattet av forslaget til fradragsbegrensning.

4.9.2 Høringsmerknadene

Advokatforeningen er enig i at begrensningsregelen må behandle ulike organisasjonsformer likt, og at det ikke skal være mulig selskapsrettslig å organisere seg ut av regelen.

Oslo kommune (Byrådsavdeling for finans) ber departementet om å unnta fra rentefradragsbegrensningen selskap eller innretning som etter sine vedtekter har som formål å produsere eller medvirke til produksjon av primære kommunale eller fylkeskommunale oppgaver. Det pekes på at høringsforslaget også vil ramme legitime, ikke skattemotiverte låneforhold mellom kommuner og deres selskap, for eksempel der produksjonen av primære kommunale eller fylkeskommunale oppgaver er organisert i aksjeselskap eller interkommunalt selskap, jf. bl.a. Sporveien Oslo AS og Oslo Vognselskap AS. Lån fra eierkommuner til slike selskap kan være samfunnsmessig og bedriftsøkonomisk hensiktsmessig, og gjennomgående gi lavest kapitalkostnad. Subsidiært bes departementet vurdere å endre skatteloven § 2-32 annet ledd, slik at økonomisk virksomhet overfor nærstående, der den nærstående ikke er skattepliktig, ikke skal være skattepliktig.

Norges Roforbund foreslår at selskap eid av subjekter som er skattefri etter skatteloven § 2-32, uttrykkelig unntas, når og så langt det kan dokumenteres at renteinntekten i sin helhet nyttes til ideelt idrettslig arbeid. Det samme foreslås for selskap eid av subjekter som har begrenset skatteplikt etter skatteloven § 2-32 annet ledd fordi omsetningen overstiger grensebeløpene. Forbundet viser blant annet til at enkelte idrettslag og ideelle foreninger gjennom aksjeselskap eier anlegg og bygg, som dels leies ut til forretningsdrift. Idrettslagene får ofte inntekter i form av renter på lån til datterselskapet. Det pekes på at høringsforslaget kan få store og uheldige konsekvenser for det frivillige og ideelle arbeidet som drives gjennom idrettslag. Subsidiært foreslås at departementet vurderer et høyere terskelbeløp i selskap eid av ideelle foreninger og idrettslag.

4.9.3 Vurderinger og forslag

Hensynet til likebehandling av virksomhet tilsier at regelen om rentefradragsbegrensning bør gjelde uavhengig av organisasjonsform. Dermed kan skattyter heller ikke komme utenom rentefradragsbegrensningen ved å drive virksomheten gjennom en annen selskapstype mv.

I tråd med dette fastholder departementet forslaget i høringsnotatet om at regelen skal gjelde generelt for selskap og innretninger som er selvstendige skattesubjekter etter skatteloven § 2-2 første ledd. Videre foreslås at deltakerlignede selskap og NOKUS-selskap skal omfattes. Det samme gjelder selskap og innretninger som er begrenset skattepliktig etter skatteloven § 2-3 eller petroleumsskatteloven § 1, typisk filial i Norge av utenlandsk foretak.

Enkeltpersonforetak foreslås likevel unntatt. Problemstillingen med grenseoverskridende skatteplanlegging anses lite aktuell i enkeltpersonforetak. Integrasjonen mellom enkeltpersonforetaket og den næringsdrivendes private økonomi reiser også særlige spørsmål knyttet til utformingen av regelen for disse tilfellene. Den skattemessige behandlingen av lån fra nærstående part til enkeltpersonforetak vil reguleres av skatteloven § 13-1, jf. punkt 4.3.4 ovenfor.

Derimot mener departementet at det ikke er grunn til å unnta fra fradragsbegrensningen lån fra eierkommuner til selskap som har som formål å produsere primære kommunale og fylkeskommunale oppgaver mv. Kommunale virksomheter organisert i aksjeselskap er skattepliktige etter de alminnelige reglene, og bør ha samme rammer for skattetilpasning med rentefradrag som annen virksomhet. Dersom et selskap eventuelt er helt fritatt for skatteplikt etter skatteloven § 2-32 («skattefri institusjon»), vil fradragsbegrensning uansett ikke være aktuelt. Et eget unntak for kommunalt eller fylkeskommunalt eide selskap har også en problematisk side mot EØS-retten.

De samme hensynene gjelder for aksjeselskap eid av subjekter som er skattefrie eller begrenset skattepliktige etter skatteloven § 2-32 første og annet ledd. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å unnta selskap som driver ordinær virksomhet, men hvor eieren er en ideell organisasjon mv., jf. også forholdet til EØS-avtalen. Det foreslås derfor ikke et særskilt unntak for eller terskelbeløp i aksjeselskap eid av institusjoner mv. som er skattefrie etter skatteloven § 2-32. Departementet viser imidlertid til at terskelbeløpet foreslås satt til 3 mill. kroner, mot 1 mill. kroner i høringsforslaget, jf. punkt 4.13.

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 første ledd.

4.10 Hvilke långivere som faller innenfor begrensningsregelen

4.10.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet var det ingen begrensninger med hensyn til hvilke subjekter som skal omfattes som långiver etter rentefradragsregelen. I tillegg til selskap og innretninger, stat og kommune, kan også fysiske personer være långiver etter forslaget.

Videre foreslo departementet at både långiver hjemmehørende i utlandet og långiver hjemmehørende i Norge skal falle innenfor regelen.

4.10.2 Høringsmerknadene

Advokatforeningen er enig i at det ikke er grunn til å ha begrensninger med hensyn til hvilke subjekter som skal omfattes som långiver etter begrensningsregelen. Det foreslås likevel at fysiske personer holdes utenfor fordi det bare unntaksvis kan tenkes tilfeller der det er nødvendig å inkludere disse ut fra formålet med regelen. Advokatforeningen viser dessuten til at en norsk, privat aksjonær blir skattlagt for renteinntekter utover normrenten etter skatteloven § 5-22, og at det er urimelig om selskapet i tillegg skal få begrenset fradragsretten. Også Advokatfirmaet Wiersholm AS peker på dette, og mener at fysiske personer bør unntas som långiver.

Flere høringsinstanser , herunder Coop Norge SA , Norges Autoriserte Regnskapsføreres forening og Storbedriftenes skatteforum , ber departementet om å vurdere å unnta innenlandske transaksjoner. De viser blant annet til at det er vanlig å benytte internfinansiering og konsernkontoordninger, og at begrensningsregelen kan føre til urimelig dobbeltbeskatning hvis renteinntektene skattlegges fullt ut på mottakers hånd.

Selskapene Aker ASA, Aker Solutions ASA, Kværner ASA, Aker BioMarine AS, Havfisk ASA og Ocean Yield ASA (fellesuttalelse Aker m.fl.) mener blant annet at begrensningsregelen bare bør gjelde for renter som betales til långiver som er hjemmehørende i lavskattland utenfor EØS, og til långiver som ikke er reelt etablert innenfor EØS. Wikborg, Rein & Co DA Advokatfirma foreslår at regelen skal gjelde for renter betalt til nærstående som er hjemmehørende i lavskatteland i EØS, eller som er hjemmehørende utenfor EØS. Også Norges Autoriserte Regnskapsføreres forening uttaler at regelen bør utformes slik at for eksempel bare rentebetalinger til lavskatteland rammes.

4.10.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder utgangspunktet i høringsnotatet om at det ikke er grunn til å ha begrensninger med hensyn til hvilke subjekter som skal omfattes som långiver etter forslaget til ny regel. Kravet om at parten er nærstående, innebærer en tilstrekkelig avgrensning av kretsen, jf. punkt 4.11 nedenfor.

I høringsrunden er det anført at fysiske personer bør unntas som långiver. Departementet viser til at skatteplanlegging med rentefradrag også kan forekomme i tilfeller der långiver er en fysisk person hjemmehørende i utlandet, og at et unntak for fysiske personer kan gi tilpasningsmuligheter.

Etter departementets oppfatning gir bestemmelsen i skatteloven § 5-22 heller ikke grunn til å unnta personlige långivere fra begrensningsregelen. Formålet med § 5-22 er å hindre tilpasninger til aksjonærmodellen ved å ta ut overskudd i selskap i form av renter i stedet for aksjeinntekter. Etter bestemmelsen pålegges personlig långiver en skatteplikt på renteinntekter utover et skjermingsfradrag, i tillegg til den alminnelige skatteplikten på renteinntekter. Regelen gjelder for personlige långivere generelt, slik at det ikke er noe krav om at långiver er aksjonær i, eller i interessefellesskap med, låntaker. Skatteloven § 5-22 utelukker etter departementets syn ikke at det også bør skje en begrensning av rentefradraget på selskapets hånd, dersom selskapets interne rentekostnader overstiger rentefradragsrammen. Departementet opprettholder derfor forslaget om at nærstående långiver etter begrensningsregelen kan være fysisk person.

Flere høringsinstanser mener at rentefradragsbegrensningen ikke bør ramme innenlandske transaksjoner. Det er blant annet anført at regelen bare bør gjelde der långiver er hjemmehørende (i lavskattland) utenfor EØS, eventuelt i lavskatteland i EØS. Departementet viser til at EØS-avtalen stiller krav til likebehandling innenfor EØS, og at skatteplanlegging med rentefradrag også kan skje gjennom selskap som er etablert i land innenfor EØS. Et unntak for långivere hjemmehørende i EØS kan dermed innebære en uheldig begrensning av virkeområdet for regelen. For øvrig vises det til nærmere omtale av innenlandske låneforhold mv. i punkt 4.15 nedenfor.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 6-41 tredje ledd.

4.11 Kravet til interessefellesskapet – nærstående parter

4.11.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet var det drøftet hvilket krav som skal stilles til interessefellesskapet mellom långiver og låntaker for at regelen om rentefradragsbegrensning skal gjelde.

Skattelovgivningen har flere bestemmelser som regulerer forholdet mellom parter i interessefellesskap, herunder skatteloven § 13-1 (skjønnsfastsettelse) og ligningsloven § 4-12 (oppgave- og dokumentasjonsplikt).

Departementet foreslo i høringsnotatet at en ved fastsettingen av kravet til interessefellesskap i begrensningsregelen skal benytte samme kriterier for å definere kretsen av nærstående som i ligningsloven § 4-12, det vil si direkte eller indirekte eierskap eller kontroll med minst 50 pst. Det ble blant annet pekt på at det er en fordel å benytte kriterier som allerede er innarbeidet i skattelovgivningen.

For deltakerlignet selskap og norsk-kontrollerte selskap i lavskatteland (NOKUS-selskap) skal vurderingen av om långiver er nærstående til låntaker, avgjøres på bakgrunn av at selskapet er låntaker, og ikke de enkelte deltakerne.

Høringsnotatet drøftet også hvordan kravet til nærstående skal forstås i tilfellene der låntaker er utenlandsk selskap eller innretning som er begrenset skattepliktig etter skatteloven § 2-3 eller petroleumsskatteloven § 1. Departementet foreslo at all gjeld som er tilordnet den norske virksomheten, i utgangspunktet skal anses som gjeld til nærstående. Det skal likevel være unntak for gjeld som den norske virksomheten har tatt opp fra eksterne långivere som ledd i sin selvstendige virksomhet, og uten medvirkning fra hovedkontoret eller andre deler av foretaket.

Videre foreslo departementet at begrensningsregelen skal gjelde hvis kravet til eierandel eller kontroll er oppfylt på noe tidspunkt i løpet av inntektsåret.

4.11.2 Høringsmerknadene

Advokatforeningen er enig i at det i prinsippet er en fordel å benytte kriterier som allerede er innarbeidet i skattelovgivningen, men peker på at tilknytningskravet på 50 pst. eierskap eller kontroll fører til at regelen rammer vidt. Foreningen frykter at mulig dobbeltbeskatning kan redusere nærstående aksjonærs vilje til å yte finansiering på forretningsmessige vilkår, for eksempel ved oppstart av virksomhet eller for å redde virksomhet som går dårlig. Videre uttales at kriteriet «kontroll» bør reguleres nærmere. Deloitte ønsker presisert om og i hvilken grad negativ kontroll basert på avtaler mellom nærstående, som formelt eier under 50 pst. av låntaker, kan kvalifisere for at partene må anses som nærstående.

Flere høringsinstanser, blant annet selskapene Aker ASA, Aker Solutions ASA, Kværner ASA, Aker BioMarine AS, Havfisk ASA og Ocean Yield ASA (fellesuttalelse Aker m.fl), Energi Norge, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Storbedriftenes skatteforum syns det er uheldig at det ikke er samsvar mellom tilknytningskravet på 50 pst. for å anses som nærstående långiver, og kravet på 90 pst. for å være et skattekonsern. Aker m.fl. uttaler at rentefradragsbegrensningen bør ha samme virkeområde som konsernbidragsreglene. Hvis departementet mener at for få selskap da blir omfattet av begrensningsregelen, foreslås at det utredes om utjevning mellom selskap kan skje ved overføring av ubenyttet rentefradragsramme eller rentefradrag, i stedet for gjennom konsernbidrag. Aker m.fl., Næringslivets Hovedorganisasjon og Storbedriftenes skatteforum mener også at det bør være samsvar mellom tidspunktene for vurderingen av om tilknytningskravet er oppfylt etter henholdsvis begrensningsregelen og konsernbidragsreglene. Høringsforslaget medfører at konsernbidragsreglene ikke kan benyttes for å samordne overskudd for eksempel i salgssituasjoner. Norges Rederiforbund savner et krav til minste eiertid i løpet av et inntektsår for at det skal foreligge interessefellesskap. Forbundet mener det bør være avgjørende om interessefellesskapet foreligger ved etableringen av låneforholdet, eller ved eventuelle senere endringer av vesentlige vilkår i avtalen, fordi det er da tilpasningen kan skje. Videre uttales at interessefellesskapet må anses opphørt fra og med det inntektsåret det ikke lenger er tilstrekkelig interessefellesskap mellom låntaker og långiver.

Skattedirektoratet viser til at det er tilfeller som ikke fanges opp med det foreslåtte tilknytningskravet på 50 pst. Direktoratet mener departementet bør overveie å bruke definisjonen av interessefelleskap i skatteloven § § 13-1 selv om det byr på kontrollmessige utfordringer.

Wikborg, Rein & Co DA Advokatfirma foreslår blant annet at ved lån som er ytt fra deltakerlignet selskap, skal vurderingen av om lånet er ytt fra nærstående ikke knytte seg til det deltakerlignede selskapet, men deltakerne som blir skattlagt for renteinntekten. Også nærstående-vurderingen bør skje i relasjonen mellom låntaker og deltakerne i långiver, på samme måte som en skattlegger deltakerne og ikke selskapet. Advokatfirmaet viser til at formålet med regelen er å unngå at rentene blir fradragsført i Norge og ikke skattlagt eller bare lavt skattlagt i et annet land. Ved å gjøre vurderingen av nærstående mot det deltakerlignede selskapet, som er den formelle långiver, blir ikke nødvendigvis formålet med regelen oppfylt. Det riktige må være å foreta vurderingen i forhold til de som faktisk blir skattlagt for renteinntektene, og ikke en skattetransparent långiver. I tillegg til at dette gir den riktige vurderingen av hvem som er skattesubjekt for renteinntektene, vil det også innebære at eiendomsfond og tilsvarende strukturer hvor et vesentlig formål med strukturen er å oppnå deltakerligning for investorer, ikke blir rammet av fradragsbegrensningen, med mindre en av deltakerne anses som nærstående.

Advokatforeningen mener at det er urimelig at all gjeld som tilordnes begrenset skattepliktig til Norge skal regnes som intern gjeld, og uttaler at forslaget på dette punktet har en usikker side mot EØS-avtalen og skatteavtalene. Det foreslås at bare filialens allokerte andel av gjeld til beslektede parter opptatt av hovedkontor, skal medregnes som intern gjeld.

4.11.3 Vurderinger og forslag

Etter departementets oppfatning er det en klar fordel å benytte kriterier som allerede er innarbeidet i skattelovgivningen, ved fastsettingen av kravet til interessefellesskap i begrensningsregelen.

Skatteloven § 13-1 gir ligningsmyndighetene hjemmel til å fravike skattyters oppgaver og fastsette inntekten ved skjønn hvis det er grunn til å tro at inntekten er redusert på grunn av interessefellesskap med annen part. Bestemmelsen omfatter direkte og indirekte interessefellesskap. Den gjelder dermed både mor- og datterselskapsforhold og indirekte interessefellesskap mellom søsterselskap mv. Videre er det etter skatteloven § 13-1 ikke krav om bestemte tilknytningsformer, som for eksempel eierskap. Også andre former for tilknytning eller felles økonomiske interesser kan omfattes.

Når kravet til interessefellesskap etter skatteloven § 13-1 er oppfylt, er partene i en situasjon der de faktisk har mulighet til å påvirke rentefradraget ved å fastsette andre vilkår enn de som ville blitt avtalt mellom uavhengige parter (armlengdevilkår). En tilsvarende vid definisjon av interessefellesskap etter begrensningsregelen ville redusere mulighetene for tilpasninger og omgåelse av regelen.

På den annen side må ytterligere vilkår være oppfylt etter skatteloven § 13-1 før ligningsmyndighetene kan fravike skattyters oppgaver. I tillegg til at det må foreligge interessefellesskap, må inntekten være redusert sammenlignet med det som ville ha blitt avtalt mellom uavhengige parter. Dessuten kreves årsakssammenheng mellom interessefellesskapet og inntektsreduksjonen. Den foreslåtte rentefradragsregelen er en sjablonregel som gjelder uten at det stilles krav til inntektsreduksjon eller årsakssammenheng mellom interessefellesskapet og en eventuell inntektsreduksjon. Etter departementets oppfatning er det da lite hensiktsmessig å ha en like vid definisjon av interessefellesskap som i skatteloven § 13-1. En angivelse av kravet til interessefellesskapet tilsvarende kriteriene i skatteloven § 13-1 reiser dessuten vanskelige avgrensningsspørsmål. Departementet foreslår derfor at kravet til interessefellesskap etter sjablonregelen ikke skal forstås på samme måte som i skatteloven § 13-1.

Ligningsloven § 4-12 har også regler som gjelder parter i interessefellesskap. Bestemmelsen oppstiller en særlig oppgave- og dokumentasjonsplikt for kontrollerte transaksjoner. Formålet er å sikre riktig ligning og god kontroll av skattytere når det gjelder internprising. Da regelen ble innført, anså departementet det likevel ikke hensiktsmessig å koble det subjektive virkeområdet for den særskilte opplysnings- og dokumentasjonsplikten direkte til virkeområdet for skatteloven § 13-1, jf. Ot.prp. nr. 62 (2006–2007). I stedet er det gitt en nærmere definisjon av hvem som skal anses som nærstående i ligningsloven § 4-12 fjerde ledd. For å anses som nærstående kreves direkte eller indirekte eierskap eller kontroll med minst 50 pst.

Videre gjelder skatteloven § 6-2 tredje ledd for selskap i interessefellesskap. Bestemmelsen avskjærer fradrag for tap på fordring mellom nærstående. Det stilles krav om direkte eller indirekte eierandel på 90 pst. eller mer for å regnes som nærstående, jf. FSFIN § 6-2-2 første ledd.

Flere høringsinstanser mener at det er uheldig at det ikke er samsvar mellom tilknytningskravet på 50 pst. for å anses som nærstående långiver etter høringsforslaget og kravet på 90 pst. for å være et skattekonsern. Det uttales blant annet at begrensningsregelen bør gis samme virkeområde som konsernbidragsreglene.

Departementet viser til at også i tilfeller der det foreligger mellom 50 pst. og 90 pst. eierskap eller kontroll, vil partene ha bestemmende innflytelse over finansieringsstrukturen, og mulighet til å gjeldsfinansiere virksomheten i låntaker utover det som kan oppnås i uavhengige forhold. Et krav om 90 pst. eierandel for å anses som nærstående långiver gjør det dessuten mulig å unngå rentefradragsbegrensningen ved å selge seg ned til en eierandel like under dette nivået.

Departementet fastholder derfor at kravet til interessefellesskap i begrensningsregelen skal være det samme som i definisjonen av nærstående i ligningsloven § 4-12, jf. nedenfor. Når det gjelder uttalelsene i høringsrunden om muligheten for å samordne fradragsbegrensningen i konsern mv., vises det til nærmere omtale i punkt 4.15.

Bestemmelsen i ligningsloven § 4-12 fjerde ledd gir en nokså bred definisjon av kretsen av subjekter som skal anses som nærstående. Den omfatter både selskap mv. som skattyteren har betydelig direkte eller indirekte eierinteresse i, og personer og selskap mv. som har betydelig direkte eller indirekte eierinteresse i skattyteren. Dessuten omfattes selskap mv. som nærstående eiere av skattyter har betydelig direkte eller indirekte eierinteresse i, samt slektninger til personlige eiere av skattyter, og selskap mv. som disse har direkte eller indirekte eierinteresse i. Også fysiske personer omfattes av kretsen av hvem som skal anses som nærstående. Kontroll på annet grunnlag enn eierskap er likestilt med eierinteresse, se nedenfor.

Terskelen for når en person, selskap eller innretning anses som nærstående til et selskap mv., settes ved en direkte eller indirekte eier- og kontrollandel på minst 50 pst. Ved dette nivået har långiver en bestemmende innflytelse over låntaker. Også ved lavere nivåer av eierandel mv. kan imidlertid et subjekt være i en posisjon til å påvirke mellomværende med et annet rettssubjekt. Det kan for eksempel tenkes tilfeller der tre uavhengige selskap gjennomfører samarbeidsprosjekter gjennom et felles selskap. I slike tilfeller kan selskapene finansiere det underliggende selskapet med høy gjeldsgrad, der forholdet mellom kapitaltilskudd og lånefinansiering er det samme for alle eierselskapene. De kan dermed tilpasse seg selv om selskapene ikke hver for seg har bestemmende kontroll over datterselskapet. På den annen side vil en långiver med tilsvarende eierandel i normalsituasjonen ikke ha bestemmende innflytelse på selskapets gjeldsgrad. Departementet viser også til at skatteloven § 13-1 gjelder på vanlig måte for tilfeller av interessefellesskap som faller utenfor virkeområdet for rentefradragsregelen.

Kravet til nærstående er nærmere beskrevet i forarbeidene til ligningsloven § 4-12, se Ot.prp. nr. 62 (2006 – 2007) punkt 6.5.1.3. Kriteriet «kontrollerer» tar sikte på å fange opp tilfeller hvor bestemmende innflytelse over det annet rettssubjekt utøves på annet grunnlag enn eierskap. Det omfatter blant annet rådighet over stemmeflertall på generalforsamling, retten til å velge flertall av styremedlemmer i et selskap, eller hvor en gjennom avtale er sikret bestemmende innflytelse over det annet rettssubjekt. Spørsmålet om det foreligger kontroll på annet grunnlag enn eierskap, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Ved beregning av indirekte eierandeler skal alle eierandeler på minst 50 pst. regnes med, selv om en ved å multiplisere eierandelene kommer til at den indirekte eierandelen ikke utgjør minst 50 pst. Dette gjelder uavhengig av hvor mange selskap det eies eierandeler gjennom. Dersom selskap A eier 70 pst. av selskap B, som igjen eier 70 pst. av selskap C, vil en matematisk beregning av As eierandel i C være 49 pst. Kravet til indirekte eierandel er likevel oppfylt ettersom eierandelen i hvert ledd er på minst 50 pst.

Ovennevnte innebærer for eksempel at et selskap som eies med minst 50 pst. av en fysisk person, vil omfattes av begrensningsregelen ved låneforhold med et annet selskap som eies med minst 50 pst. av den fysiske personen, fordi det andre selskapet er skattyters nærstående etter forslaget til § 6-41 i skatteloven. Videre vil selskapet i eksempelet omfattes av begrensningsregelen etter samme bestemmelse dersom det selv eier 25 pst. av det andre selskapet og den fysiske personen eier 25 pst., fordi den fysiske personen, direkte og indirekte, samlet eier minst halvparten av det andre selskapet.

Ved beregningen av om kravet til eierandel eller kontroll er oppfylt, skal det tas hensyn til den samlede innflytelsen dersom det foreligger flere nærstående. Et skattyterforetak A som eies av to selskap B og C med 50 pst., vil således være nærstående med selskap D dersom B og C samlet eier minst 50 pst. av D.

Som omtalt i punkt 4.9, gjelder begrensningsregelen etter forslaget også for deltakerlignet selskap og norsk-kontrollerte selskap i lavskatteland (NOKUS-selskap). I disse tilfellene skal rentefradragsbegrensningen på låntakers hånd anvendes ved fastsettelsen av overskudd og underskudd etter reglene i skattelovgivningen som om selskapet var skattesubjekt, se punkt 4.7. Ved vurderingen av om långiver og låntaker er nærstående etter reglene over, foreslår departementet at kravet til eierandel eller kontroll på tilsvarende måte skal vurderes som om selskapet er låntaker, og ikke de enkelte deltakerne. Departementet foreslår ikke noen særskilt regulering av hvordan nærstående-vurderingen skal skje på långivers hånd. Hvilket subjekt som skal inngå i nærstående-vurderingen på långivers hånd, må avgjøres ut fra de faktiske, sivilrettslige forholdene. Det avgjørende er dermed om det er det deltakerlignede selskapet (ansvarlig selskap mv.), eller den enkelte deltaker som er långiver etter låneavtalen.

Begrensningsregelen skal også gjelde for interkommunale selskap og statsforetak. Et eget spørsmål er hvordan kravet til eierskap og kontroll skal vurderes ved låneforhold mellom selskap mv. og deres offentlige eiere. Et alternativ kunne være at selskap mv. som eies av flere offentlige innretninger, for eksempel kommuner, uten at én kommune eier minst 50 pst., er omfattet av reglene. I motsatt fall kan for eksempel tre kommuner lånefinansiere felles selskap med høy gjeldsandel, der forholdet mellom kapitaltilskudd og lånefinansiering er det samme for alle kommunene.

Departementet foreslår at det ved vurderingen av om eierskapsvilkåret er oppfylt, bare skal tas hensyn til eierandelen til den offentlige innretningen som er part i låneforholdet. Forslaget innebærer at beregningen av eierskapets størrelse blir den samme som det som gjelder for privat eide selskap mv. Det vises likevel til at kommuner ikke er skattepliktig for mottatte renteinntekter, jf. punkt 4.3.2. Det foreligger dermed sterke insentiver til gjeldsfinansiering. Departementet vil senere vurdere om det er behov for særlig tilpasning av begrensningsregelen for offentlig eide selskap.

Det må også fastsettes på hvilket tidspunkt kravet til eierandel eller kontroll må være oppfylt for at begrensningsregelen skal komme til anvendelse. Et låneforhold med nærstående kan strekke seg over lang tid. Departementet antar at eierforholdene i mange av selskapene mv. som omfattes av begrensningsregelen, er stabile. Dette kan tale for at kravet til interessefellesskap skal være oppfylt på et bestemt tidspunkt i løpet av inntektsåret, for eksempel inntektsårets utgang. Et slikt krav vil likevel ikke være tilstrekkelig. En skattyter kan for eksempel selge seg ut av et selskap mot slutten av inntektsåret slik at kravet er oppfylt det meste av inntektsåret, men ikke ved inntektsårets utgang. Departementet vil derfor ikke foreslå en regel som gir samsvar ved vurderingen av om tilknytningskravet er oppfylt etter henholdsvis rentefradragsregelen og konsernbidragsreglene, slik det er tatt til orde for i høringsrunden.

Et annet alternativ kunne være at interessefellesskapet må foreligge ved etableringen av låneforholdet, eller ved eventuelle senere reforhandlinger, fordi det er da tilpasningen av gjelden skjer. Også en slik regel kan åpne for omgåelser. Det foreslås i stedet at begrensningsregelen skal gjelde hvis kravet til eierandel eller kontroll mv. er oppfylt på noe tidspunkt i løpet av inntektsåret.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 6-41 fjerde ledd.

Under punkt 4.9 har departementet foreslått at rentefradragsbegrensningen skal gjelde også for utenlandske selskap og innretninger som er begrenset skattepliktig etter skatteloven § 2-3 eller petroleumsskatteloven § 1, typisk en filial i Norge av et utenlandsk selskap. Det må tas stilling til hvordan kravet til nærstående skal praktiseres i disse tilfellene, dvs. hvordan en skal trekke skillet mellom filialens interne og eksterne gjeld.

Skattyter som er skattepliktig etter § 2-3, gis bare fradrag for gjeld stiftet til fremme av virksomhet som det skal svares skatt av her i riket og tilhørende gjeldsrenter, jf. skatteloven §§ 4-31 femte ledd og 6-40 fjerde ledd. For begrenset skattepliktige vil det være det utenlandske hovedkontoret som i praksis styrer hvor stor andel av foretakets gjeld som tilordnes filialen i Norge, og som dermed bestemmer gjeldsgraden i den norske delen av virksomheten. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet at for begrenset skattepliktig skal all gjeld som er tilordnet den norske virksomheten, anses som gjeld til nærstående. Det var likevel foreslått et unntak for gjeld som den norske virksomheten har tatt opp fra ikke-nærstående långivere som ledd i sin selvstendige virksomhet, og uten medvirkning fra hovedkontoret eller andre deler av foretaket.

I høringsrunden anføres at det er urimelig at all gjeld som tilordnes begrenset skattepliktig til Norge, skal regnes som intern gjeld. Videre uttales at forslaget på dette punktet har en usikker side mot EØS-avtalen og skatteavtalene. Det foreslås at bare filialens allokerte andel av gjeld til beslektede parter opptatt av hovedkontor, skal medregnes som intern gjeld.

Departementet går ikke inn for en regel om at bare den delen av gjeld til beslektede parter opptatt av hovedkontor som allokeres til filialen, skal medregnes som intern gjeld. En slik regel gjør det svært enkelt for hovedkontoret å tilpasse løpende hvilken del av selskapets samlede gjeld som skal tilordnes filialen, og herunder medregnes som henholdsvis ekstern eller intern gjeld etter begrensningsregelen. På den annen side kan det være vanskelig å praktisere unntaket for gjeld som den norske virksomheten har tatt opp fra eksterne långivere som ledd i sin selvstendige virksomhet, uten medvirkning fra hovedkontoret eller andre deler av foretaket.

Departementet foreslår i stedet en regel om at forholdet mellom eksterne og interne rentekostnader i filialen skal settes lik forholdet mellom den interne og eksterne gjelden i selskapet som sådan. Det betyr at en først må fastslå hvor stor andel av selskapets samlede gjeld som kommer fra nærstående part slik dette kriteriet er angitt i begrensningsregelen, jf. forslaget til § 6-41 fjerde og sjette ledd. Nærstående-vurderingen foretas da på selskapets hånd. All gjeld i selskapet skal inngå ved beregningen av forholdstallet, det vil si også eventuell gjeld som er tatt opp direkte i den norske virksomheten eller andre deler av foretaket uten medvirkning fra hovedkontoret. Størrelsen på gjelden i selskapet vil normalt variere gjennom året, herunder forholdet mellom intern og ekstern gjeld. Det foreslås at beregningen av forholdstallet skal bygge på et gjennomsnitt av selskapets henholdsvis interne og eksterne gjeld per 1. januar og 31. desember i inntektsåret. Filialens samlede faktiske rentekostnader i inntektsåret fordeles deretter på eksterne og interne rentekostnader basert på samme forholdstall. Fastsettingen av hva som skal regnes som interne og eksterne rentekostnader i filialen, hviler dermed på en underliggende sjablonmessig forutsetning om at gjelden i filialen er fordelt på henholdsvis intern og ekstern gjeld med samme forholdstall som gjelder for selskapets samlede gjeld. For å få en regel som er enkel å praktisere, tas det ikke hensyn til at gjeld som faktisk er tilordnet filialen kan ha ulik rentesats. De beregnede størrelsene for filialens interne og eksterne (brutto) rentekostnader inngår deretter på vanlig måte ved anvendelsen av begrensningsregelen. Departementet peker på at også den foreslåtte regelen kan gi rom for tilpasninger, for eksempel ved at selskapet påvirker gjelden rundt årsskiftet, eller ved at virksomheten i filialen legges i et eget selskap med ekstern gjeld. Slike tilpasninger kan bli gjenstand for skattemessig gjennomskjæring etter de alminnelige reglene.

Boks 4.2 illustrerer hvordan regelen virker.

Boks 4.2 Illustrasjon av rentebegrensningsregelen i tilfellet med norsk filial

Et utenlandsk selskap har gjeld til nærstående part på 500 per 1. januar og 300 per 31. desember, dvs. et årsgjennomsnitt på 400. Gjeld til ikke-nærstående part er på 750 per 1. januar og 450 per 31. desember, det vil si et årsgjennomsnitt på 600. Forholdet mellom intern og ekstern gjeld etter begrensningsregelen er dermed 2:3 (400/600). All gjeld i selskapet inngår ved beregningen av forholdstallet. I den norske filialen er samlede faktiske rentekostnader 20. Ved anvendelsen av begrensningsregelen regnes 8 av filialens samlede rentekostnader som interne renter og 12 som eksterne renter (forholdstall 2:3).

Den begrenset skattepliktige må ved levering av selvangivelsen kunne dokumentere størrelsen på foretakets interne og eksterne gjeld per 1. januar og 31. desember i inntektsåret. Departementet antar at de aktuelle gjeldsstørrelsene relativt enkelt vil kunne framskaffes, for eksempel med utgangspunkt i selskapets årsregnskap.

Det kan være aktuelt å gi bestemmelser i forskrift til nærmere utfylling og gjennomføring av begrensningsregelen for begrenset skattepliktig, herunder for begrenset skattepliktig som har virksomhet i Norge i deler av inntektsåret. Departementet viser til den generelle forskriftshjemmelen i forslaget til § 6-41 tiende ledd.

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 femte ledd.

4.12 Visse eksterne lån

4.12.1 Høringsforslaget

Etter høringsforslaget skal begrensningsregelen i utgangspunktet gjelde lån mellom nærstående parter, det vil si interne lån.

For å begrense omgåelser av regelen, foreslo departementet at det uttrykkelig ble regulert at visse eksterne lån likevel skal anses som interne lån.

Ett typetilfelle er der et lån mellom nærstående selskap blir gitt indirekte via en uavhengig part (såkalte «back-to-back»-lån). Et selskap kan for eksempel oppta lån i en uavhengig bank. Samtidig skyter selskapets morselskap inn et tilsvarende beløp i banken. I denne situasjonen skal lånet til banken anses som et internt lån etter begrensningsregelen. Det gjelder likevel ikke hvis det ikke er noen forbindelse mellom utlånet og innlånet, det vil si at det foreligger et reelt tredjepartslån.

Et annet typetilfelle er der et selskap i utgangspunktet betaler rentekostnader på lån til en uavhengig part. Forutsetningen mellom partene er imidlertid at et beløp, som kan tilsvare rentekostnadene med fratrekk av en mindre provisjon til den uavhengige parten, skal viderebetales til et nærstående selskap som reelt er långiver. Etter høringsforslaget skal lånet til den uavhengige parten da likevel anses som et internt lån ved anvendelse av begrensningsregelen.

4.12.2 Høringsmerknadene

Advokatforeningen støtter forslaget i høringsnotatet om at visse eksterne lån skal regnes som interne lån etter begrensningsregelen.

Skattedirektoratet foreslår at også ekstern gjeld som en nærstående part har stilt sikkerhet eller garanti for, skal regnes som intern gjeld. Det vises til at det i disse tilfellene er den interne garantisten som reelt sett tar risikoen, slik at den aktuelle låntakeren kan ta opp langt større eksterne lån enn låntakeren har kapasitet til på egen hånd. Direktoratet peker på at begrensningsregelen vil være for lett å omgå uten en slik utvidelse.

4.12.3 Vurderinger og forslag

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at såkalte «back-to-back»-lån skal anses som interne lån, dvs. tilfeller der et lån mellom nærstående selskap gis indirekte via en uavhengig part. Forslaget fra høringsnotatet om en uttrykkelig bestemmelse om at eksterne lån skal regnes som interne lån etter begrensningsregelen dersom det er forutsatt at den uavhengige parten skal viderebetale et (rente)beløp til et nærstående selskap, som reelt er långiver, videreføres ikke. Departementet antar at slike tilfeller vil være omfattet av det foregående alternativet, jf. forslaget i denne proposisjon til skatteloven § 6-41 sjette ledd bokstav b, som tilsvarer høringsforslagets skatteloven § 13-2 sjette ledd bokstav a.

I høringsnotatet ble det uttalt at skatteplanlegging gjennom andre typer eksterne lån også kan utgjøre et problem, og at en vil følge nøye med på utviklingen på dette området. Dette gjelder særlig ekstern gjeld som en nærstående part har stilt sikkerhet for. Departementet foreslår å følge opp Skattedirektoratets forslag i høringsrunden om at også ekstern gjeld som en nærstående part har stilt sikkerhet for, skal regnes som intern gjeld.

Slik sikkerhetsstillelse foreligger blant annet i tilfeller der et selskap får et lån fra en uavhengig part, for eksempel en bank, mot at nærstående selskap, typisk morselskapet, stiller garanti for gjelden. En garanti fra et morselskap kan gi et datterselskap mulighet til å ta opp et høyere lån hos en uavhengig långiver enn datterselskapet ville fått uten garantien. Dermed kan størrelsen på rentekostnadene som er fradragsberettiget ved ligningen av datterselskapet, øke. Den økte gjelden kunne ha vært tatt opp som et internt lån direkte fra morselskapet, men ikke som ekstern gjeld uten morselskapsgaranti.

Dersom sikkerheten gjelder hele lånet, vil alle rentebetalinger knyttet til lånet anses som interne renter, selv om en del av lånet kunne ha vært tatt opp av datterselskapet på de samme vilkårene uten sikkerhet. En oppdeling av lånet, slik at bare rentene på den delen som er ytet på grunn av morselskapsgarantien skal regnes som interne renter, ville ha vært vanskelig å gjennomføre i praksis. Løsningen ville også stå i dårlig sammenheng med løsningen for faktiske interne lån. For den sistnevnte typen lån regnes alle rentekostnader som interne renter, selv om låntakeren kunne ha tatt opp en del av lånet eksternt på samme vilkår.

Sikkerheten må bygge på en rettslig bindende avtale med långiveren. I konsern er det vanlig at morselskap avgir erklæringer e.l om økonomisk støtte overfor datterselskaps långivere («letter of comfort» mv.). Etter en konkret tolkning kan også en slik uformell sikkerhetsstillelse regnes som sikkerhetsstillelse etter forslaget her, og medføre at et eksternt lån anses ytet fra nærstående selskap. Dette gjelder likevel bare hvis sikkerhetsstillelsen har påvirket datterselskapets lånemulighet sammenlignet med hva som kunne vært oppnådd i markedet uten slik sikkerhetsstillelse.

Det kan være grunn til å nyansere regelen i tilfeller der skattyteren selv har en viss eierandel i den nærstående parten som har stilt sikkerhet, for eksempel i form av pant i den nærstående partens eiendeler. I slike tilfeller gir skattyterens egne verdier grunnlag for en høyere gjeldsgrad. Ofte vil datterselskap måtte stille sikkerhet (såkalte positive eller negative pantsettelseserklæringer) i tilknytning til morselskapets låneopptak. Det kan argumenteres for at datterselskapets sikkerhetsstillelse ikke bør føre til at morselskapets gjeld til uavhengig långiver medregnes som intern gjeld etter begrensningsregelen. Departementet vil derfor vurdere om det er grunn til å forskriftsfeste et unntak fra bestemmelsen om sikkerhetsstillelse fra nærstående i tilfeller der skattyteren har en viss eier- og/eller kontrollandel i den nærstående parten. Det foreslås å presisere i forskriftshjemmelen i forslaget til skatteloven § 6-41 tiende ledd at departementet kan gi regler om hvilke nærstående parter som skal omfattes av bestemmelsen.

Det vises til forslag til § 6-41 sjette og tiende ledd i skatteloven.

4.13 Terskelverdi

Departementet foreslo i høringsnotatet en terskelverdi på 1 mill. kroner for at begrensningsregelen skal komme til anvendelse.

Flere av høringsinstansene har tatt til orde for at terskelbeløpet bør være høyere enn 1 mill. kroner. Det er blant annet vist til at andre land med regler som ligner departementets forslag, har et høyere terskelbeløp. Deloitte Advokatfirma DA uttaler at det er vanskelig for låntaker å kontrollere om rentekostnadene overstiger et terskelbeløp, og forslår derfor at det isteden gis fradrag for et minstebeløp utenfor rentefradragsrammen.

Etter departementets syn er det i utgangspunktet ikke grunn til å unnta selskap som har høye netto rentekostnader i forhold til beregningsgrunnlaget, selv om netto rentekostnader ikke er høye i absolutte tall. Terskelverdier kan også generelt gi opphav til forsøk på tilpasninger, for eksempel ved at virksomheten splittes opp på flere selskap.

Departementet legger likevel vekt på at regelen kan være noe krevende å håndtere. Av forenklingshensyn foreslås det derfor at terskelbeløpet økes noe, sett i forhold til høringsforslaget. Departementet foreslår at selskap mv. med samlede (interne og eksterne) netto rentekostnader på 3 mill. kroner eller lavere unntas fra begrensningsregelen.

Formålet med terskelbeløpet er å lette administrasjonen av ordningen. Det er ikke en målsetning å legge til rette for at skattyterne tilpasser seg med netto rentekostnader rett under terskelverdien. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at beløpsgrensen skal utgjøre en terskelverdi, det vil si at fradragsbegrensningen gjelder for alle rentekostnader i tilfeller der netto rentekostnader er høyere enn beløpsgrensen.

For skattytere som har avskårede renter til framføring fra tidligere inntektsår, jf. punkt 4.14 nedenfor, kan terskelverdien innebære en ulempe. Lave netto rentekostnader i et inntektsår kan medføre at de avskårede rentene ikke kan framføres til fradrag, selv om de helt eller delvis ligger innenfor inntektsårets rentefradragsramme. Terskelverdien kan redusere muligheten for å nyttiggjøre seg avskåret rentefradrag innenfor tiårsfristen for framføring. Departementet foreslår derfor at skattyter kan velge å la seg omfatte av begrensningsregelen dersom summen av årets netto rentekostnader og avskårede renter til framføring fra tidligere inntektsår overstiger terskelverdien på 3 mill. kroner.

Det vises til forslag til § 6-41 tredje ledd i skatteloven.

4.14 Framføring av avskåret rentefradrag

4.14.1 Høringsforslaget

For at variasjoner i overskudd ikke i for stor grad skal påvirke adgangen til rentefradrag over tid, foreslo departementet i høringsnotatet at rentekostnader som ikke har kommet til fradrag i et inntektsår på grunn av fradragsbegrensningen, skal kunne framføres til fradrag i senere år.

Departementet foreslo likevel at framføringsadgangen for renter etter begrensningsregelen skal være begrenset i tid. I høringsnotatet ble dette begrunnet med at formålet med framføringsadgangen er å bedre mulighetene for rentefradrag i virksomheter der resultatet varierer over tid, og ikke å sikre full fradragsføring av høye rentekostnader i alle tilfeller. Departementet viste også til at ubegrenset framføringsadgang kan gjøre mulighetene for ulike typer skatteplanlegging med rentefradrag større, for eksempel i forbindelse med overføring av skatteposisjonen og i kombinasjon med ulike typer derivatinstrumenter.

Departementet foreslo etter dette i høringsnotatet at avskåret rentefradrag kan framføres til fradrag fem påfølgende inntektsår. Det er en forutsetning at framført rentefradrag ligger innenfor rentefradragsrammen for selskapet det aktuelle inntektsåret.

For deltakerlignet selskap og NOKUS-selskap skal eventuell framføring av avskåret rentefradrag skje på selskapets hånd som om selskapet var skattyter, det vil si ikke på den enkelte deltakers hånd.

4.14.2 Høringsmerknadene

Flere av høringsinstansene mener at framføringsadgangen for avskårede renter ikke bør være begrenset i tid.

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS og Advokatforeningen mener at det mangler en regel om rekkefølgen når det gjelder fradrag for framførte, avskårede renter og fradrag for renter i det aktuelle inntektsåret. E-CO Energi Holding AS mener at fradrag for framførte beløp må ha prioritet foran årets rentekostnad.

4.14.3 Vurderinger og forslag

Den foreslåtte begrensningsregelen er en sjablonregel, som gir rett til fradrag for renter innenfor et beløp som svarer til en andel av virksomhetens overskudd. Resultatet i en virksomhet kan variere betydelig fra år til år. Dette kan tilsi at renter som ikke har kommet til fradrag i et inntektsår på grunn av rentefradragsbegrensingen, skal kunne framføres til fradrag i senere år.

Som det er pekt på i høringsnotatet, vil variasjonen i resultat være større i noen virksomheter enn i andre. Investeringshorisonten i enkelte virksomheter kan være lang, og gjennomsnittlig løpetid på lån i slike virksomheter vil være lengre. Samtidig kan ubegrenset framføringsadgang gjøre mulighetene for ulike typer skatteplanlegging med rentefradrag større, for eksempel i forbindelse med overføring av skatteposisjonen og i kombinasjon med ulike typer derivatinstrumenter. Høringsforslaget om en frist på fem år kan likevel synes noe kort. Departementet foreslår derfor at fristen for framføring av avskåret rentefradrag settes til 10 år.

Rekkefølgen for fradrag for henholdsvis framførte, avskårede renter og renter i det aktuelle inntektsåret vil kunne ha betydning. Dersom årets renter skulle komme til fradrag før framførte, avskårede renter, ville framførte, avskårede renter kunne falle bort på grunn av tidsbegrensningen tidligere enn dersom de framførte, avskårede rentene skulle komme til fradrag først. Departementet foreslår å presisere at framførte, avskårede renter kommer til fradrag før rentene for det aktuelle inntektsåret.

Ved fusjon, fisjon mv. skal skatteposisjonen «framført avskåret rentefradrag» følge ordinære regler med hensyn til videreføring, fordeling, bortfall mv., jf. blant annet skatteloven §§ 11-7, 11-8 og 14-90.

For deltakerlignet selskap og NOKUS-selskap skal eventuell framføring av avskåret rentefradrag skje på selskapets hånd som om selskapet var skattyter, det vil si ikke på den enkelte deltakers hånd. Framført avskåret rentefradrag utgjør altså en egen skatteposisjon for disse selskapene, som følger selskapet selv om andelen selges. I år med underskudd skal renter til framføring reduseres, jf. punkt 4.7.1.

I tilfeller der skattyter ikke utnytter rentefradragsrammen fullt ut, vil det ikke være adgang til å framføre ubenyttet rentefradragsramme eller grunnlag for ramme («skattemessig EBITDA»).

Det vises til forslag til skatteloven § 6-41 syvende ledd.

4.15 Særlig om innenlandske forhold, konsernkontoordninger mv.

4.15.1 Høringsforslaget

Etter høringsforslaget skal rentefradragsbegrensningen beregnes for hvert enkelt selskap for seg, selv om selskapet inngår i et konsern. Som omtalt i høringsnotatet, kan dette i utgangspunktet gi insentiver til å organisere virksomheten og gjeldsposter slik at fordelingen av overskudd og renter ikke påvirker adgangen til å føre renter til fradrag, konsernet sett under ett.

I høringsnotatet vurderte departementet en løsning der avkortet rentefradrag kunne overføres og benyttes innenfor rentefradragsrammen i et annet konsernselskap. Imidlertid ville en slik ordning være et kompliserende element i regelverket. Departementet foreslo derfor i stedet en løsning hvor konsernbidrag inkluderes i grunnlaget for beregning av rentefradraget.

Konsernbidrag kan brukes for å overføre skattemessig overskudd til konsernforbundet selskap som har rentekostnader, og dermed gjøre det mulig å føre renter til fradrag selv om det mottakende selskapet ikke har egen inntekt før overføring av konsernbidrag. Å inkludere konsernbidrag i beregningsgrunnlaget vil dermed gi skattekonsern muligheter til samordning, og langt på vei likestille konsern med enkeltstående selskap med hensyn til rentefradragsbegrensningen.

I høringsnotatet ble det påpekt at det likevel kan forekomme tilfeller der virksomheter organisert som konsern kommer noe dårligere ut enn virksomheter som er organisert som ett selskap. Dette skyldes blant annet at beslutninger om konsernbidrag kan være påvirket av andre forhold enn rentefradragsbegrensningen. Dersom et selskap i konsernet har underskudd som ikke knytter seg til store rentekostnader, kan det være hensiktsmessig å yte konsernbidrag til dette selskapet, selv om det avgivende selskapet dermed får redusert muligheten til å føre renter til fradrag på grunn av rentefradragsbegrensningen.

Høringsforslaget innebærer at i tilfeller der en skattyter med skatteplikt til Norge får avskåret rentefradrag på grunn av rentefradragsbegrensningen, vil en mottaker av de samme rentene med skatteplikt til Norge likevel beskattes fullt ut for renteinntekten.

4.15.2 Høringsmerknadene

I flere av høringsuttalelsene anføres det at høringsforslaget innebærer et brudd med prinsippet om at skattereglene ikke skal påvirke om virksomheter er organisert i ett selskap eller i konsern. Høringsinstansene gir uttrykk for at en ordning der konsernbidraget inkluderes i beregningsgrunnlaget, ikke fullt ut løser problemene med manglende samordning innad i skattekonsern. Dette har både sammenheng med manglende fleksibilitet i fastsettelsen av konsernbidrag, og at konsernbidrag endrer den finansielle stillingen mellom selskap. Flere høringsinstanser etterspør bedre samordningsmuligheter gjennom overføringsordninger innad i konsern, og unntak for sentral finansiering mv.

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS , Advokatforeningen , E-CO Energi Holding AS , KPMG Law Advokatfirma DA og Storbedriftenes skatteforum mener at ubenyttet rentefradragsramme og/eller avskåret rentefradrag bør kunne overføres til annet selskap i samme konsern.

Advokatfirmaet Wiersholm AS , INEOS Norge AS og Norges Statsbaner AS mener at det bør vurderes regler som gjelder på konsernnivå, framfor at rentefradragsbegrensningen beregnes for hvert enkelt selskap for seg.

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS og Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og Storbedriftenes skatteforum uttaler at det er et alternativ å etablere en symmetrisk løsning, slik at renter bare skal inntektsføres dersom de samme rentene har kommet til fradrag. For å løse EØS-problematikk knyttet til en slik løsning, mener PricewaterhouseCoopers at det bør vurderes et tilsvarende fritak for rentebetalinger som ikke har kommet til fradrag i et annet EØS-land som følge av tilsvarende sjablonmessige rentefradragsbegrensningsregler som foreslått i Norge. NHO foreslår alternativt at fradragsretten knyttes opp til skattesatsen som gjelder for kreditorselskapet.

FinansNorge (FNO) mener at en begrensning av rentefradrag vil gjøre konsernkontoordninger mindre attraktive. FNO mener at økt bruk av separate konti for ulike konsernselskaper vil bidra til å øke bankenes beregningsgrunnlag og redusere bankenes risikoveide kapitaldekning. FNO ber derfor om at det gis unntak for konsernkontoordninger.

KPMG Law Advokatfirma DA uttaler at all kortsiktig finansiering bør unntas fra regelverket, herunder konsernkontoordninger.

4.15.3 Vurderinger og forslag

En avskjæring av fradraget for gjeldsrenter har ikke betydning for skattleggingen av rentene på långivers hånd. Mottatte renteinntekter er skattepliktige etter de alminnelige reglene uavhengig av den skattemessige behandlingen av rentekostnadene hos låntaker.

Departementet ser at regelverket vil kunne få uheldige utslag i enkelte tilfeller. Dette gjelder særlig der konsern har tilpasset seg med internbanker eller konsernkontoordninger slik at fordelingen av rentekostnader innad i et konsern blir skjev. Det antas at de aller fleste konsern som rammes av begrensningen som følge av at den ikke gjelder på konsernnivå, har anledning til å legge om finansieringsstrukturen slik at det ikke oppstår fradragsbegrensning eller «dobbeltbeskatning». En slik omlegging vil imidlertid kunne være både kostnads- og ressurskrevende. Det bør derfor så langt som mulig tilstrebes å unngå slike utilsiktede effekter.

I henhold til EØS-avtalen er det ikke mulig å skille mellom grensekryssende rentebetalinger og rentebetalinger innad i Norge. Rettspraksis fra EU-retten viser at dette gjelder selv i situasjoner der ulik skattlegging innad i EØS medfører stor skjevhet mellom selskap avhengig av hvor de beskattes, til tross for øvrig likebehandling. Det er krevende å utforme regler som formelt likebehandler transaksjoner på tvers av landegrenser uten at de samtidig rammer innenlandske transaksjoner som åpenbart ikke er skattemotiverte. Det er heller ikke gitt at unntaksregler utformet i andre land er forenlig med norsk regelverk, eller lar seg praktisk gjennomføre her.

Departementet er enig i at det kan argumenteres for at fradragsbegrensningen burde legges på konsernnivå i stedet for på det enkelte selskap. Det er ingen grunn til å ramme rentebetalinger der de motsvarende renteinntektene beskattes med ordinær skattesats. Land som praktiserer konsernbeskatning har derfor normalt valgt å legge begrensningen på konsernnivå. Vi har imidlertid ikke beskatning på konsernnivå i Norge, slik at dette ikke er mulig uten omfattende endringer i selskapsbeskatningen.

Departementet har særlig vurdert en alternativ ordning der selskap i skattekonsern gis anledning til å overføre avkortet fradrag til andre selskap innenfor rammen av konsernbidragsordningen. En overføringsordning ville gitt samme resultat for det enkelte konsern som om begrensningen var lagt på konsernnivå.

Departementet har likevel kommet til at det ikke er tilrådelig å foreslå en overføringsordning på nåværende tidspunkt. En overføringsordning vil være administrativt krevende for skattemyndighetene, og for selskap hvor konsernbidraget gir tilstrekkelige muligheter til samordning. For øvrig vises det til at Scheel-utvalget skal vurdere selskapsbeskatningen. En overføringsordning for skattekonsern vil videre ikke avhjelpe eventuelle problemer for selskap med eierandeler mellom 50 pst. og 90 pst.

Enkelte høringsinstanser tar til orde for et generelt unntak for sentrale finansieringsordninger som internbanker og/eller konsernkontoordninger.

Som departementet har redegjort for i punkt 4.2.2, er en metode som brukes ved skatteplanlegging med rentefradrag å plassere et konserns internbank i et land med lav skattlegging av renter. Departementet mener blant annet på denne bakgrunn at et generelt unntak for internbanker vil føre til at regelen mister noe av sin hensikt. Etter departementets vurdering vil også et generelt unntak for konsernkontoordninger være for vidt, og blant annet gi insentiver til å gjennomføre rentebetalinger gjennom slike konti. Det vil også være vanskelig å finne en egnet avgrensning for slike unntak.

Et eventuelt unntak for internbanker eller konsernkontoordninger må videre innrømmes til selskap med finansiering i andre EØS-land. Siden skattemotiverte rentebetalinger ofte kanaliseres gjennom EØS-land, vil slike unntak etter departementets vurdering vesentlig svekke effekten av begrensningen.

Andre unntak med samme målsetting, som å unnta motsvarende renteinntekter fra beskatning, vil være problematisk å utforme og gjennomføre. Det er etter departementets syn i alle tilfelle usikkert om slike løsninger innebærer tilstrekkelig grad av likebehandling i en EØS-sammenheng.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet om å inkludere konsernbidrag i grunnlaget for beregning av rentefradragsrammen. Det foreslås ikke supplerende overføringsordninger eller unntak for norske konsern. Departementet vil imidlertid følge med på effektene av regelen, og eventuelt komme tilbake med forslag til justeringer. Det vises også til at fradragsbegrensningen gjøres lempeligere ved at rammen utvides til 30 pst. av beregningsgrunnlaget, terskelverdien økes og adgangen til framføring forlenges til ti år. Samlet sett vil disse endringene innebære at langt færre selskap blir berørt av begrensningen.

4.16 Særlige foretak eller virksomheter

4.16.1 Finansinstitusjoner

Høringsforslaget

I høringsnotatet la departementet til grunn at rentefradragsbegrensningen i mindre grad er egnet for finansieringsvirksomhet. Departementet foreslo derfor at finansinstitusjoner som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 og § 2-1 andre punktum, ikke skal være omfattet av begrensningsregelen. Dette innebærer at også filialer av utenlandske selskap mv. som driver finansieringsvirksomhet i Norge, er unntatt, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 nr. 4 og nr. 7.

Høringsmerknadene

Advokatforeningen er enig i at de foreslåtte reglene ikke egner seg direkte for finansinstitusjoner, men mener at det kan være behov for tilsvarende regler også i slike foretak.

Også Finans Norge (FNO) er enig i at finansinstitusjoner bør unntas fra begrensningsregelen. Et unntak som ikke omfatter øvrige selskap i finanskonsern, kan imidlertid gi betydelige negative effekter på kapitaldekningen for banker og forsikringsselskap. FNO mener derfor at unntaket bør utvides til å omfatte selskap som er nærstående til en finansinstitusjon.

Finansieringsselskapenes Forening (Finfo) mener unntaksbestemmelsen bør omfatte selskap som inngår i norsk eller utenlandsk finanskonsern, eller at unntak fra begrensningsregelen kan gis gjennom enkeltvedtak.

LeasePlan Norge AS mener unntaksbestemmelsen bør utvides til å omfatte rentekostnader som er betalt til selskap som har bankkonsesjon i Norge eller EØS-området, i tilfeller hvor låntaker er nærstående til banken og uavhengig av hvilken virksomhet som drives i datterselskapet.

Forskrift 17. desember 2007 nr. 1457 om livsforsikringsselskaps og pensjonsforetaks kapitalforvaltning («kapitalforvaltningsforskriften») likestiller under visse forutsetninger investeringer i fast eiendom gjennom underliggende strukturer med direkte eie av fast eiendom. I strukturer hvor konsernbidrag ikke er mulig, finansieres investeringene med interne lån for å unngå at avkastingen kommer til beskatning i selskapsstrukturen Pensjonskasseforeningen og Wikborg, Rein & Co. DA Advokatfirma mener høringsforslaget i praksis vil ramme mindre pensjonsforetak og livsforsikringsselskap. Disse høringsinstansene foreslår derfor at unntaket for finansinstitusjoner utvides til å omfatte selskap som eies eller kontrolleres av pensjonsforetak og livsforsikringsselskap, eventuelt selskap som er nærstående til en finansinstitusjon. For det annet foreslår Pensjonskasseforeningen og Wikborg, Rein & Co. DA Advokatfirma at eiendomsstrukturer etablert etter kapitalforvaltningsforskriften § 3-1 første ledd nr. 12 blir unntatt fra begrensningsregelen.

FNO støtter høringsmerknadene til Pensjonskasseforeningen. FNO mener videre at unntaksbestemmelsen for finansinstitusjoner bør omfatte selskap som midlertidig er eid av en bank som følge av tiltredelse av pant i aksjer ved mislighold. Et tilsvarende unntak ble gitt ved innføring av begrensning av fradrag ved tap på fordring til nærstående, jf. skatteloven § 6-2 med tilhørende forskrifter.

LeasePlan Norge AS og Finfo peker på at finansiell leasingvirksomhet krever konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven. Operasjonell leasing faller imidlertid utenfor virkeområdet til finansieringsvirksomhetsloven. Selskap som tilbyr operasjonell leasing, og som på annet grunnlag ikke oppfyller vilkårene som finansinstitusjon, vil etter høringsforslaget være omfattet av rentefradragsbegrensningen på vanlig måte. For å sikre lik behandling av finansiell og operasjonell leasing, mener Finfo og LeasePlan Norge ASat unntaket for finansinstitusjoner bør utvides til å omfatte selskap som tilbyr operasjonell leasing.

Vurderinger og forslag

Departementet viser til at forslaget i høringsnotatet om unntak for finansinstitusjoner er begrunnet ut fra virksomhetens art. Finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner er definert i finansieringsvirksomhetsloven, og krever konsesjon, jf. lov 10. juni 1988 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven).

Med finansieringsvirksomhet menes i loven å yte, formidle eller stille garanti for kreditt, eller på annen måte medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet, jf. § 1-2 med nærmere unntak. Som finansinstitusjon regnes banker, forsikringsselskap, kredittinstitusjoner mv., jf. § 1-3, jf. § 1-2 og § 1-4. Som finansinstitusjon regnes også selskap eller andre institusjoner som er morselskap i finanskonsern eller morselskap i en del av dette, jf. loven § 2-1 andre punktum.

Finansieringsvirksomhet har en inntekts- og kostnadsstruktur som reflekterer virksomhetens art. For mange finansinstitusjoner vil resultatet være sterkt påvirket av renteinntekter og rentekostnader, og korrigert for rentepostene vil resultatet kunne ha relativt begrenset evne til å vise lønnsomheten ved finansinstitusjonens virksomhet. Følgelig vil resultat før skatt, renter og avskrivning være lite egnet som beregningsgrunnlag for rammen for rentefradraget. Finansinstitusjoner inngår gjerne i konsern hvor selskapene står overfor særskilte soliditetskrav både på selskapsnivå og på konsolidert nivå. Reglene antas å begrense mulighetene for skatteplanlegging direkte gjennom tynn kapitalisering. Det kan også tenkes at rentefradragsbegrensningen – om finansinstitusjonene ikke får unntak – i konkrete tilfeller vil kunne få utilsiktede konsekvenser ved at det kan øke skattebelastningen ved en ønskelig og regulatorisk påkrevet omfordeling av kapital i finanskonsernet. Departementet fastholder derfor at finansinstitusjoner som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 og § 2-1 andre punktum, ikke skal være omfattet av begrensningsregelen.

Flere høringsinstanser mener unntaksbestemmelsen for finansinstitusjoner bør utvides til å omfatte andre selskap i finanskonsern mv. uavhengig av hvilken virksomhet som drives i selskapet. Det vises blant annet til at livsforsikringsselskap og pensjonsforetak kan investere i fast eiendom gjennom underliggende selskapsstrukturer.

Hovedbegrunnelsen for å unnta finansinstitusjoner er at den foreslåtte fradragsbegrensningen ikke er tilpasset inntektsstrukturen i bank- og finansieringsvirksomhet, og ikke en vurdering av om finansieringsvirksomhet generelt bør unntas fra fradragsbegrensning. Departementet understreker at det kan bli aktuelt å innføre egne fradragsbegrensninger tilpasset finansinstitusjoner.

Departementet viser videre til at hvert selskap (skattesubjekt) som et utgangspunkt skal vurderes separat ved beskatningen. Det innebærer blant annet at aktiviteten i eller skattleggingen av eier ikke skal påvirke den løpende skattleggingen av virksomheten i det underliggende selskapet. Etter departementets syn er det dermed uheldig om unntaket fra begrensningsregelen for finansinstitusjoner utvides til å omfatte selskap i finanskonsern mv. utelukkende på grunn av eiers (finansinstitusjonens) selskapsrettslige eller skatterettslige stilling, jf. også omtalen i punkt 4.9.3 av lån som ytes fra kommuner og skattefrie institusjoner mv.

Videre viser departementet til at skattereglene i minst mulig grad bør påvirke selskapenes investeringsbeslutninger, ved å favorisere enkelte typer investeringer eller investorer. Det er uheldig hvis skattereglene gir fordeler for visse selskap som opererer i konkurranse med andre, for eksempel ved investering i fast eiendom. Departementet peker blant annet på at forsikringslovgivningen i utgangspunktet ikke er til hinder for at finansinstitusjoner foretar selskapsinvesteringer sammen med investorer som ikke er underlagt konsesjonsreglene. Det vil derfor være utfordrende å begrunne en presis grense for hvilke eierandeler som skal gi opphav til et eventuelt unntak. En eventuell avgrensning kan også slå svært ulikt ut for selskap med lik virksomhet, men med ulik eierstruktur. Videre bør skattelovgivningen ikke brukes for å veie opp for krav i konsesjonslovgivningen mv. som begrenser en aktivitet eller organisering. Særlige unntak fra alminnelige skatteregler for ordinær virksomhet (eiendomsinvesteringer mv.) har også en problematisk side til EØS-retten.

Enkelte høringsinstanser hevder at begrensningsregelen kan redusere avkastningen på kundeinvesteringer foretatt gjennom underliggende selskap, dersom unntaket for finansinstitusjoner ikke utvides til å omfatte andre selskap i finanskonsern. Departementets viser til at avkortet fradrag for rentekostnader etter begrensningsregelen generelt kan redusere overskuddet i selskapet, og dermed utdeling til selskapseier. Departementet kan ikke se at investeringer foretatt av finansinstitusjoner på vegne av forsikringskunder mv., bør gi en høyere avkastning etter skatt sammenlignet med tilsvarende investeringer foretatt av andre investorer.

Videre uttaler flere høringsinstanser at avkortet rentefradrag etter begrensningsregelen medfører dobbeltbeskatning ettersom renteinntektene hos långiver skattlegges fullt ut. Departementet viser til omtalen i punkt 4.15, og kan ikke se særskilte hensyn som tilsier en annen løsning for finanskonsern mv.

Departementet viser for øvrig til at finanskonsern kan unngå effekten av begrensningsregelen ved å erstatte interne lån med egenkapital. Det vises også til at forslaget om å utvide terskelbeløpet for begrensningsregelen til 3 mill. kroner, forslaget om å øke prosentandelen til 30 pst. mv., også får betydning for selskap eid av finansinstitusjoner.

I lys av dette foreslår departementet ikke å utvide virkeområdet for unntaket for finansinstitusjoner i begrensningsregelen til å omfatte andre selskap i finanskonsern mv.

Virkeområdet for unntaksbestemmelsen bør etter departementets oppfatning heller ikke utvides til å omfatte andre finansieringsformer. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet om at avgrensningene i finansieringsvirksomhetsloven bør være avgjørende for hvilken virksomhet som omfattes av unntaket i begrensningsregelen.Det betyr blant annet at fradragsbegrensningen kommer til anvendelse på vanlig måte for selskap som tilbyr operasjonell leasing, og som ikke på annet grunnlag oppfyller vilkårene som finansinstitusjon.

FNO uttaler at banker og forsikringsselskap bare kan drive virksomhet som naturlig henger sammen med bank- eller forsikringsvirksomheten. Dette er imidlertid ikke til hinder for at en finansinstitusjon midlertidig driver eller deltar i driften av annen virksomhet i den utstrekning det er nødvendig for å få dekning av et krav. Ved mislighold av låneforpliktelser kan eksempelvis en forretningsbank midlertidig bli nærstående til et selskap ved tiltredelse av pant i aksjer. Finanstilsynet kan kreve at finansinstitusjonen opphører slik virksomhet innen en fastsatt frist.

Departementet viser til at formålet med begrensningsregelen er å regulere fradrag for netto rentekostnader på gjeld til nærstående selskap mv. Ved inndrivelse av et misligholdt krav fra en finansinstitusjon, kan institusjonen midlertidig bli nærstående til et selskap, jf. over. Dersom finansinstitusjonen samtidig er kreditor for et eksternt lån til selskapet, vil lånet bli reklassifisert som intern gjeld etter begrensningsregelen det året finansinstitusjonen overtar selskapsandelene. Når eierandelene blir realisert, vil lånet mellom selskap og finansinstitusjon i året etter realisasjonstidspunktet igjen bli vurdert som ekstern gjeld etter begrensningsregelen. Departementet er enig med FNO i at slike låneforhold bør behandles som ekstern gjeld ved anvendelse av begrensningsregelen også i den perioden finansinstitusjonen er nærstående til selskapet. Hvilke selskap som anses som nærstående etter begrensningsregelen, er omtalt i punkt 4.11. Departementet viser til at låneavtalen er inngått mellom eksterne parter, og at finansinstitusjonen bare har anledning til å eie selskapet i en kort periode.

Departementet foreslår at begrensningsregelen ikke omfatter renter på gjeld til finansinstitusjon som er tatt opp før selskapet midlertidig blir nærstående til institusjonen, jf. forretningsbankloven § 19 annet ledd, sparebankloven § 24 fjerde ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 3-16 tredje ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 6-1 annet ledd og § 7-10 første ledd. Unntaksforslaget omfatter ikke låneavtaler som inngås i eierperioden, det vil si så lenge låntaker og långiver er nærstående. Slike låneopptak er omfattet av rentefradragsbegrensningen på vanlig måte. Videre vil endring av lånebetingelser mv. i eierperioden føre til at det opprinnelige lånet klassifiseres som intern gjeld etter begrensningsregelen. Eventuelle renter på gjeld til andre kreditorer er ikke omfattet av unntaksforslaget.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 6-41 åttende ledd.

4.16.2 Petroleumsselskap

Høringsforslaget

Selskap som driver petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, skattlegges etter særregler i petroleumsskatteloven. I tillegg til skatt på alminnelig inntekt med 28 pst., betaler petroleumsselskapene særskatt på 50 pst. av inntekt fra utvinning og rørledningstransport av petroleum etter gjeldende regler for 2013. I petroleumsskatteloven § 3 d er det gitt en særlig bestemmelse om finansielle poster i særskattepliktig virksomhet.

I høringsnotatet var det lagt til grunn at det ikke er behov for en ytterligere rentefradragsbegrensning i inntekt henført sokkeldistriktet utover det som følger av petroleumsskatteloven § 3 d. I stedet var det foreslått at ny begrensningsregel skal gjelde for særskattepliktige selskaps inntekt henført til landdistriktet. Begrunnelsen var at det ikke er grunnlag for å unnta petroleumsselskapets landinntekt fra begrensningsregelen, særlig hvis selskapet driver ordinær landvirksomhet i tillegg til særskattepliktig virksomhet. Etter høringsforslaget skal dermed fradragsretten i særskattepliktig inntekt (alminnelig inntekt og særskattegrunnlaget) for petroleumsselskapene først fastsettes etter petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd. Deretter skal den foreslåtte begrensningsregelen anvendes på alminnelig inntekt og finansposter tilordnet landdistriktet. Det betyr at regelen ikke gjelder for selskapets samlede resultat, men skal anvendes tilsvarende på selskapets skattegrunnlag (alminnelig inntekt) henført landdistriktet. Rentekostnader som ikke kan fradras etter begrensningsregelen, kan etter forslaget heller ikke føres til fradrag i sokkeldistriktet etter petroleumsskatteloven § 3 d syvende ledd. Avskåret rentefradrag kan derimot framføres i påfølgende fem år mot alminnelig inntekt henført land.

Høringsmerknadene

Flere høringsinstanser, blant annet Norsk olje og gass, selskapene Solveig Gas Norway AS, Silex Gas Norway AS og Infragas Norge AS (fellesuttalelse Solveig m.fl.) og KPMG Law Advokatfirma DA uttaler at høringsforslaget fører til at særskattepliktige selskap som gruppe rammes langt hardere enn landbaserte virksomheter. De foreslår primært at begrensningsregelen ikke skal gjelde for disse selskapene. Det vises til at henføringen av finansposter til land etter petroleumsskatteloven § 3 d bare er en metodebestemmelse, og ikke betyr at selskapene driver ordinær virksomhet på land. Begrenset landinntekt fører til at fradraget for interne rentekostnader for mange selskap vil bli avskåret fullt ut eller for en vesentlig del. Forslaget favoriserer selskap som driver ordinær landvirksomhet i tillegg til særskattepliktig virksomhet, i strid med det som var forutsatt da petroleumsskatteloven § 3 d ble endret fra 2007, jf. Ot.prp. nr. 1 (2006–2007).

Dersom begrensningsregelen opprettholdes for petroleumsselskapene, mener Norsk olje og gass at den bare bør gjelde for eventuell ordinær virksomhet på land. Hvis hele virksomheten til særskattepliktige selskap skal omfattes, uttales at selskapets faktiske samlede inntekt må legges til grunn, selv om den inneholder et grunnrenteelement. Norskolje og gass foreslår i så fall også enkelte særregler for å ivareta selskap i en oppbyggingsfase (leting og utbygging), og selskap som har mange felt i sen fase (haleproduksjon).

KPMG Law Advokatfirma DA peker på at det eventuelt kan legges inn en sjablonmessig justeringsfaktor i sokkelinntekten ved beregningen av rentefradragsrammen, dersom departementet mener at sokkelinntekten inneholder en form for superavkastning som ikke bør inngå.

Selskapene Solveig m.fl. foreslår subsidiært at deltakere i Gassled, som ikke driver annen virksomhet, unntas fra begrensningsregelen. På grunn av særlige forhold, som «single purpose»-vilkår, og høy grad av internlån, rammes disse selskapene spesielt hardt.

Advokatforeningen mener blant annet at avskåret rentefradrag for petroleumsselskapene må kunne fradras i sokkeldistriktet etter petroleumsskatteloven § 3 d syvende ledd, og savner en bedre analyse av situasjonen og konsekvensene for petroleumsselskap.

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS viser blant annet til at det ikke er gitt noen anvisning på hvordan gjeldende regel i petroleumsskatteloven § 3 d og den foreslåtte begrensningsregelen skal kombineres.

Deloitte Advokatfirma AS uttaler at det bør vurderes å gi fradrag for netto rentekostnad i alminnelig inntekt på land eller sokkel, for så vidt selskapets netto rentekostnader ikke utgjør mer enn 25 pst. av rentefradragsrammen på land eller sokkel.

Skattedirektoratet støtter forslaget om å innføre en begrensningsregel som gjelder for petroleumsselskapenes landinntekt, men foreslår en presisering av rentefradragsrammen. Videre peker direktoratet på at forslaget i høringsnotatet ikke tar hensyn til at selskap i letefasen kan ha betydelig lånekapasitet gjennom pantsettelse av krav på refusjon for letekostnader. Dette gir selskapene lånekapasitet som erstatning for løpende kontantstrøm fra drift.

Vurderinger og forslag

Petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd inneholder en særregel om begrensning av netto finanskostnader i særskattepliktig inntekt. Selskapets netto overskytende finanskostnader, renteinntekter og øvrige finansposter mv. skal tas til inntekt eller føres til fradrag i landdistriktet, jf. § 3 d fjerde til sjette ledd. Et selskap som ikke har inntekt på land å føre fradrag mot, kan likevel føre overskytende finanskostnader til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet, jf. § 3 d syvende ledd.

Særregelen i petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd innebærer en endelig begrensning av petroleumsselskapets fradrag for rentekostnader i grunnlaget for særskatt. Adgangen i § 3 d syvende ledd til å føre til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet finanskostnader som ikke er kommet til fradrag i landdistriktet, betyr samtidig at bestemmelsen ikke medfører noen begrensning i selskapets fradragsrett for finanskostnader i alminnelig inntekt. Et selskap som heller ikke har alminnelig inntekt i sokkeldistriktet å føre finanskostnader mot, kan dessuten framføre underskuddet med rente. Videre kan skatteverdien av et eventuelt underskudd kreves utbetalt ved opphør av særskattepliktig virksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 3 c.

Etter departementets oppfatning er det ingen grunn til at petroleumsselskapene skal unntas fra en rentefradragsbegrensning i alminnelig inntekt. Det gjelder enten selskapet bare driver petroleumsvirksomhet, eller eventuelt ordinær landvirksomhet i tillegg. Det er derfor nødvendig å ha en begrensningsregel for rentekostnader i alminnelig inntekt også for petroleumsselskapene. Tilpasningen til gjeldende bestemmelse i petroleumsskatteloven § 3 d reiser likevel særlige problemstillinger. Det er behov for å utrede nærmere de samlede virkningene av den gjeldende regelen for finansielle poster i petroleumsskatteloven og den foreslåtte generelle begrensningsregelen. Det foreslås derfor at petroleumsselskapene ikke omfattes av forslaget til ny rentefradragsbegrensning nå, men at departementet så snart som mulig kommer tilbake med forslag til en regel om begrensning av rentefradraget i petroleumsselskapenes alminnelige inntekt.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 6-41 niende ledd.

4.16.3 Rederivirksomhet

Selskap som driver virksomhet i form av drift og utleie av visse typer fartøyer, kan velge å la seg beskatte etter den særskilte rederiskatteordningen. Ordningen innebærer at inntekter fra skipsfart er fritatt for skatt, jf. skatteloven § 8-15 første ledd. Netto finansinntekter skal imidlertid skattlegges, jf. skatteloven § 8-15 annet ledd. Rentekostnader i et rederibeskattet selskap skal fordeles forholdsmessig mellom regnskapsmessig verdi av finansaktiva og realaktiva. Bare den delen av rentekostnadene som svarer til finanskapitaldelen, kommer til fradrag ved inntektsskatteligningen. Dette kan gi insentiv til egenkapitalfinansiering i selskap innenfor ordningen, mens eierne foretar opplåningen med fullt fradrag for rentekostnadene.

For å hindre denne formen for tilpasninger, er det innført en regel om maksimal egenkapitalgrad i rederiskatteordningen, jf. skatteloven § 8-15 syvende til niende ledd. Regelen går ut på at dersom selskapet har en egenkapital som utgjør mer enn 70 pst. av totalkapitalen (summen av gjeld og egenkapital i henhold til balansen ved det regnskapsmessige årsoppgjøret), skal den delen av egenkapital som overstiger 70 pst., multiplisert med en normrente, inntektsføres.

Også valutagevinster og -tap knyttet til fordringer og gjeld skal skattlegges og fradragsføres på samme måte som finansinntekter med en andel som svarer til finanskapitaldelen.

Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet at selskap innenfor rederiskatteordningen skal omfattes av begrensingsregelen for rentefradrag. Selv om rederibeskattede selskap normalt ikke vil ha insentiver til å foreta skatteplanlegging med rentekostnader, kan problemstillingen likevel være relevant for selskap som har tilpasset seg med lite realkapital og mye finanskapital.

Høringsforslaget innebærer at fradragsbegrensningen skal gjelde den delen av rentene som svarer til finanskapitaldelen i selskapet, og at rentefradragsrammen beregnes på bakgrunn av den skattepliktige delen av selskapets inntekt (finansinntekten).

Høringsmerknadene

Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS, Norges Rederiforbund og Petroleum Geo-Services ASA (PGS) mener at selskap innenfor rederiskatteordningen ikke bør omfattes av reglene.

PricewaterhouseCoopers uttaler at skattepliktig finansinntekt i et rederibeskattet selskap sier lite om selskapets gjeldsbetjeningsevne, og at fradragsbegrensningen ikke bør beregnes på bakgrunn av finansinntekten.

PricewaterhouseCoopersgir videre uttrykk for atdet i få, om noen, tilfeller vil være fordelaktig å kapitalisere rederibeskattede selskap med gjeld fra nærstående parter.

Rederiforbundet uttaler at det er svært vanskelig for rederibeskattede selskap å drive skattetilpasning med rentekostnader, slik at dette i praksis ikke er en relevant problemstilling. Forbundet antar at få (om noen) selskap innenfor rederiskatteordningen i dag har uforholdsmessig mye finanskapital.

Videre mener forbundetat konsernbidrag som er avgitt eller mottatt uten skattemessig virkning innenfor rederiskatteordningen bør inngå i grunnlaget for rentefradragsbegrensningen.

Rederiforbundet ber også om en nærmere vurdering av forholdet til regelen om inntektstillegg for høy egenkapital, jf. skatteloven § 8-15 syvende til niende ledd.

Advokatforeningen viser til at valutagevinster og -tap knyttet til finanskapitalandelen i rederibeskattede selskap skal skattlegges, og uttaler at valutasvingninger kan få uheldige og utilsiktede virkninger i tilfeller der rentefradragets størrelse ikke er skattemessig motivert.

PGS peker på at rederibeskattede selskap allerede er underlagt en begrensningsregel i form av regelen om inntektstillegg for høy egenkapital, og at fradragsbegrensning ikke bør gjelde slike selskap med mindre det kan underbygges et klart behov.

Skattedirektoratet antar at inntektstillegget ved høy egenkapital, som inngår i skattepliktig finansinntekt, skal medtas i beregningsgrunnlaget for fradragsbegrensningen, men at inntektstillegget ikke skal påvirke beregningen av netto rentekostnader. Direktoratet gjør også oppmerksom på at ordlyden i forslaget innebærer at også inntekter fra gevinst- og tapskonto oppstått ved overgang fra ordinær beskatning til beskatning etter de særskilte rederibeskatningsreglene, vil omfattes, jf. skatteloven § 8-14.

Vurderinger og forslag

Departementet legger til grunn at formålet med rederiskatteordningen er at kapital skal investeres i fartøyer og andre tillatte realobjekter innenfor ordningen, herunder andeler i underliggende, rederibeskattede selskap. Selskap som innretter seg i samsvar med dette vil over tid bare i mindre omfang få avskåret fradrag for renter etter rentefradragsbegrensingsregelen, ettersom rentene i hovedsak vil være knyttet til realkapitalandelen, og dermed uansett ikke er fradragsberettigede.

Slik departementet ser det, er det ingen grunn til at selskap innenfor rederiskatteordningen som over tid tilpasser seg med lite realkapital og mye finanskapital, skal undergis en annen skattemessig behandling enn andre selskap i en tilsvarende situasjon.

Departementet antar dessuten at et unntak fra begrensningsregelen kan være i strid med EØS-avtalens statsstøttebestemmelser.

Regelen om inntektstillegg ved høy egenkapital, jf. skatteloven § 8-15 syvende til niende ledd, retter seg inn mot et annet forhold enn forslaget til nye regler om fradragsbegrensning for renter. Den førstnevnte regelen skal hindre tilpasninger i form av at eiere av rederibeskattede selskap tar opp gjeld og skyter inn midler som egenkapital i rederiselskapene («tykk kapitalisering»), i stedet for at gjelden tas opp direkte av rederiselskapene, som får rentefradraget begrenset i forhold til finanskapitalandelen. I realiteten innebærer inntektstillegget en tilbakeføring av rentefradrag på eiernes hender.

Inntektstillegget ved høy egenkapital inngår i skattepliktig finansinntekt, jf. skatteloven § 8-15 syvende ledd første punktum. Tillegget vil dermed inngå i beregningsgrunnlaget for rentefradragsbegrensningen. Inntektstillegget vil ikke påvirke beregningen av netto rentekostnader hos det rederibeskattede selskapet eller hos skattyter som eier det rederibeskattede selskapet.

Som påpekt av Skattedirektoratet i høringsrunden, vil inntekter fra en gevinst- og tapskonto som er oppstått ved overgang fra ordinær beskatning til beskatning etter de særskilte rederibeskatningsreglene inngå i beregningsgrunnlaget for fradragsbegrensningen. Slike inntekter er knyttet til virksomheten som har vært drevet av selskapet mens det var under ordinær beskatning, og bør derfor inngå i beregningsgrunnlaget. Økt ramme for rentefradrag som følge av at slike inntekter inngår, kan gi grunnlag for framføring av rentefradrag som tidligere er avskåret under ordinær beskatning.

Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse i skatteloven § 8-15 fjerde ledd, som presiserer at rentefradragsbegrensningen skal gjelde den delen av rentene som svarer til finanskapitaldelen i selskapet, og at rentefradragsrammen beregnes på bakgrunn av den skattepliktige delen av selskapets inntekt.

Norges Rederiforbund har pekt på at innenfor rederiskatteordningen kan konsernbidrag avgis eller mottas uten skattemessig virkning, jf. skatteloven § 8-18. Dersom enten yter eller mottaker av konsernbidrag er en skattyter innenfor ordningen, har konsernbidraget ikke skattemessig effekt for noen av dem. Departementet legger til grunn at konsernbidrag uten skattemessig virkning ikke bør inngå i grunnlaget for fradragsbegrensningen. Generelt kan aksjeselskap mv. yte konsernbidrag innenfor visse selskapsrettslige rammer knyttet til blant annet årsoverskudd og annen egenkapital, jf. aksjeloven § 8-5 og allmennaksjeloven § 8-5. Skatterettslig får konsernbidraget imidlertid bare effekt så langt det ligger innenfor den ellers skattepliktige alminnelige inntekt. Det er det skattemessig relevante konsernbidraget som skal inngå i beregningen av rammen for rentefradrag. Slik bør løsningen være også for konsernbidrag fra eller til rederibeskattede selskap.

Skipsfartsinntekter er skattefrie innenfor rederiskatteordningen, og slike skattefrie inntekter bør ikke gi grunnlag for rentefradrag i et annet selskap i samme konsern. For selskap innenfor ordningen som har finansinntekter, kan en del av avgitt konsernbidrag ligge innenfor alminnelig inntekt. Etter departementets oppfatning er det likevel ikke hensiktsmessig å etablere en særlig, kompliserende ordning der konsernbidrag som ligger innenfor alminnelig inntekt, men som er uten skattemessig virkning skilles ut og medtas ved beregningen av rammen for rentefradrag.

Det vises til forslag til nytt tredje punktum i skatteloven § 8-15 fjerde ledd.

4.16.4 Kraftforetak

For kraftforetak gjelder særregler i skatteloven kapittel 18. I tillegg til skatt på alminnelig inntekt med 28 pst., betaler eier av kraftverk en grunnrenteskatt til staten med 30 pst. etter gjeldende regler for 2013.

Grunnrenteinntekten beregnes med utgangspunkt i årlige brutto salgsinntekter fratrukket nærmere angitte kostnader. Finanskostnader er ikke fradragsberettiget. Derimot gis det fradrag for en friinntekt beregnet på grunnlag av skattemessig verdi av driftsmidlene knyttet til kraftverket. Formålet med friinntekten er å skjerme alternativavkastningen fra grunnrenteskatt. En begrensning av fradrag for rentekostnader mv. er dermed ikke aktuelt i grunnlaget for grunnrenteinntekt. Departementet foreslo i høringsnotatet at begrensningsregelen skal gjelde i grunnlaget for alminnelig selskapsskatt i vannkraftselskap.

Det oppstår likevel spørsmål om hvor treffsikker den foreslåtte sjablonmessige rentebegrensningsregelen er for selskap som eier vannkraftverk. I virksomhet som gir opphav til grunnrente, vil alminnelig inntekt over tid normalt være høyere enn i ordinær virksomhet. Formålet med grunnrenteskatten er nettopp å trekke inn til fellesskapet (en del av) grunnrenten. En rentebegrensningsregel som tar utgangspunkt i alminnelig inntekt, kan dermed gi et lempeligere resultat for vannkraftproduksjon enn for annen virksomhet.

Departementet varslet derfor i høringsnotatet at en vil vurdere justeringer i begrensningsregelen for kraftforetak for å ta hensyn til de særlige forholdene som gjør seg gjeldende.

E-CO Energi Holding og Energi Norge frarådet i høringsrunden å innføre særregler for vannkraftvirksomhet. Disse høringsinstansene viser til at skjerpede vilkår kan få konsekvenser for investeringer i næringen.

Som uttalt i høringsnotatet kan begrensningsregelen være mindre treffsikker for vannkraftselskap. Departementet vil vurdere spørsmålene nærmere, og eventuelt komme tilbake med justeringer for kraftforetak.

4.17 Forskriftshjemmel

Det kan være behov for å fastsette forskrifter til begrensningsregelen. Det gjelder blant annet den nærmere avgrensningen av hvilke poster som skal inngå som renteinntekter og rentekostnader mv., og hvilke nærstående som skal omfattes av § 6-41 sjette ledd.

Departementet foreslår at det gis hjemmel til å fastsette forskrift til utfylling og gjennomføring av § 6-41.

Det vises til forslag til § 6-41 tiende ledd i skatteloven.

4.18 Ikrafttredelse

Departementet fastholder høringsforslaget om at regelen skal tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2014.

For skattytere med avvikende regnskapsår fører det alminnelige utgangspunktet i praksis til at endringen, som har generell virkning fra og med inntektsåret 2014, får virkning for avvikende regnskapsår som utløper i 2014.

Enkelte høringsinstanser uttaler at det bør gjelde et særskilt virkningstidspunkt for selskap med avvikende regnskapsår. De viser til at selskap med avvikende regnskapsår vil bli rammet av begrensningsregelen for det inntektsåret som avsluttes i 2014. Det pekes blant annet på at regelen kan ha såpass stor effekt at det bør gis anledning til å tilpasse seg det nye regimet.

Departementet viser til at forslaget om begrensning av rentefradraget i interessefellesskap ble sendt på høring i april 2013. Selskapene har dermed i lengre tid vært klar over at en slik regel kan bli vedtatt, og hatt mulighet til å forberede seg. Det vises også til at forslaget som fremmes nå er lempeligere enn det som ble sendt på høring. Etter departementets oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelig sterke grunner til å fravike det alminnelige utgangspunktet om ikrafttredelse for selskap med avvikende regnskapsår, og det foreslås ikke fastsatt en utsatt ikrafttredelse for disse selskapene. For skattepliktige med avvikende regnskapsår skal begrensningsregelen dermed ha virkning fra og med det regnskaps- og inntektsår som utløper i 2014.

Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.

4.19 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er de samlede skattevilkårene og øvrige rammebetingelser som avgjør lokaliseringen av næringsvirksomhet. Det antas at den foreslåtte begrensningen i rentefradraget i liten grad vil svekke insentivene til å investere i Norge. Begrensningen vil gjøre det mindre attraktivt for flernasjonale konsern å plassere gjeld i Norge. Samtidig har de fleste av våre nærmeste handelspartnere allerede innført lignende begrensninger. Enkelte virksomheter vil likevel kunne vurdere investeringer i Norge som mindre attraktive dersom de i dag gjennom store rentefradrag tilpasser seg slik at de betaler lite eller ingen selskapsskatt til Norge.

Forslaget vil på den annen side kunne styrke nasjonale virksomheter som har stått overfor strengere beskatning enn konkurrerende internasjonale virksomheter som har kunnet utnytte dagens regler. Reglene vil slik bidra til større nøytralitet mellom nasjonale og internasjonale selskap og til å beskytte det norske skattegrunnlaget. De nye reglene skiller imidlertid ikke mellom nasjonale og internasjonale eiere. Også norske statseide konsern og selskap eid av kommuner vil omfattes av regelverket.

Enkelte selskap eller konsern vil få til dels betydelig reduserte fradrag. Disse har gjerne uforholdsmessig høye rentekostnader relativt til resultatet. Mange har sannsynligvis større lån enn de ville hatt dersom ikke mulighetene til overskuddsflytting forelå, og er dermed tynt kapitaliserte. Det kan likevel ikke utelukkes at regelen i enkelte tilfeller vil gå noe lengre enn en armlengdevurdering skulle tilsi. Dersom et selskap som ikke er tynt kapitalisert skulle rammes av regelen, skal det være mulig å ta opp lån fra uavhengige parter og slik sikre riktig fradrag. Selv om en omlegging av finansieringen kan medføre økte kostnader, legger departementet til grunn at forslaget ikke i vesentlig grad vil ramme selskap som ikke driver skatteplanlegging gjennom rentefradrag. Likevel vil regelverket kunne medføre ulemper for en del konsern som på grunn av ujevn gjeldsfordeling må omorganisere sin finansiering eller sine konsernbidrag for å sikre riktig fradrag for konsernet som helhet. Det presiseres også at selskap som på grunn av begrensningen får redusert rentefradrag ved ligningen, fortsatt kan tilføres kapital i form av lån eller egenkapital fra andre selskap i konsernet.

Den foreslåtte regelverksendringen vil kunne føre til at selskap i konsern etterspør mer lån og økte kredittrammer i banker og kredittforetak. Også innskuddene fra konsernselskaper kan øke. Det har i høringen blitt påpekt at dette kan redusere bankenes kapitaldekning. Departementet antar at effekten av forslaget på bankenes kapitaldekning vil være begrenset.

Det er komplisert å utforme regler som er både enkle og treffsikre. En god rentebegrensningsregel må også være tilpasset det øvrige regelverket i Norge. Departementet vil følge nøye med på effektene av regelen. Med bakgrunn i erfaringer med reglene vil det bli vurdert om det er behov for endringer i regelverket, både med hensyn til omgåelsesmuligheter og eventuelle negative konsekvenser for næringslivet.

Regelen vil innebære noe merarbeid for skattyterne og ligningsmyndighetene, særlig ved innføringen av regelen. Samtidig vil en sjablonregel føre til færre ressurskrevende internprisingssaker på dette området. Det vises også til at det gjelder et terskelbeløp på 3 mill. kroner, som betyr at mange selskap mv. vil falle utenfor begrensningsregelen.

Å innføre begrensninger i rentefradraget som foreslått, anslås å gi et økt proveny på om lag 2,55 mrd. kroner.

4.20 Talleksempler

Nedenfor følger noen eksempler på hvordan fradragsbegrensningen virker for ulike tilfeller.

Eksempel 1: Fradragsbegrensningen (mill. kroner) for et selskap med positivt resultat i inntektsåret

Mill. kroner

Alminnelig inntekt (før virkning av fradragsbegrensningen)

200

+

Skattemessige avskrivninger

40

+

Netto skattemessige rentekostnader

160

=

Beregningsgrunnlag

400

Rentefradragsramme – 30 pst. av beregningsgrunnlaget

120

Netto interne rentekostnader

30

I utgangspunktet gir rentefradragsrammen en begrensning (det vil si forhøyelse av skattepliktig inntekt) på 40 mill. kroner ettersom netto skattemessige rentekostnader er 160 mill. kroner, mens maksimalt rentefradrag er 120 mill.kroner . Avskåret rentefradrag skal imidlertid ikke overstige summen av netto konserninterne rentekostnader. I dette tilfellet innebærer det at fradragsbegrensningen reduseres til 30 mill. kroner (tilsvarende netto interne rentekostnader).

Rentefradragsbegrensning – inntekten forhøyes med

30*

* Kan framføres i de ti påfølgende inntektsårene.

Eksempel 2: Fradragsbegrensningen for selskap som har underskudd til framføring

Et selskap har underskudd til framføring fra tidligere år på 200 mill. kroner. Alminnelig inntekt før rentebegrensning og anvendelse av framført underskudd er 100 mill. kroner.

Mill. kroner

Inntekt før anvendelse av framførbart underskudd

100

-

Anvendelse av framførbart underskudd

100

=

Alminnelig inntekt (før virkning av fradragsbegrensningen)

0

+

skattemessige avskrivninger

40

+

netto skattemessige rentekostnader

60

=

Beregningsgrunnlag

100

Rentefradragsramme – 30 pst. av beregningsgrunnlaget

30

Netto interne rentekostnader

60

Selskapet har et framførbart underskudd på 200 mill. kroner, men får bare anvendt 100 mill. kroner mot overskuddet inneværende år. Selskapet har da fortsatt 100 mill. kroner i underskudd som kan framføres til senere inntektsår. Selskapet får maksimalt fradrag for netto rentekostnader på 30 mill. kroner, mens netto interne rentekostnader er på 60 mill. kroner. Fradraget avkortes dermed med 30 mill. kroner, og inntekten forhøyes tilsvarende. Selskapet må betale skatt på denne inntekten til tross for at det har underskudd til framføring.

Rentefradragsbegrensning – inntekten forhøyes med

30*

* Kan framføres de ti påfølgende inntektsårene.

Eksempel 3: Fradragsbegrensningen for et selskap med negativt resultat i inntektsåret

Selskapet har et underskudd på 300 mill. kroner i inntektsåret før fradragsbegrensningen. Etter tilbakeføring av avskrivninger og rentekostnader er beregningsgrunnnlaget fortsatt negativt. Fradraget for interne rentekostnader avkortes dermed fullt ut. Inntekten forhøyes med 60 mill. kroner. Selskapets underskudd til framføring blir 240 mill. kroner.

   

Mill. kroner

Skattemessig resultat (før virkning av fradragsbegrensningen)

-300

+

skattemessige avskrivninger

40

+

netto skattemessige rentekostnader

60

=

Beregningsgrunnlag

-200

Rentefradragsramme - 30 pst. av beregningsgrunnlaget

0

Netto konserninterne rentekostnader

60

Rentefradragsbegrensning – inntekten forhøyes med

60*

* Kan framføres de ti påfølgende inntektsårene.