Arbeidsdepartementet (AD)

Prop. 1 S

(2013–2014)

FOR BUDSJETTÅRET 2014

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk som er viktige for å forstå utfordringene innenfor Arbeidsdepartementets ansvarsområde. Utfordringene og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens del II.

Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingen i økonomiske ytelser som skal sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet samt utviklingen på pensjonsområdet. Arbeidsmiljø- og sikkerhet omtales deretter.

3.2 Arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge i 2013 er god

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er god, sysselsettingen er høy og arbeidsledigheten er lav sammenlignet med de fleste andre land. Med samme sysselsettingsandel som i Europa ville 340 000 færre deltatt i det norske arbeidslivet. Gjennom 2012 og inn i 2013 har imidlertid veksten i sysselsettingen bremset noe opp, og andelen av befolkningen som er sysselsatt har blitt noe redusert. Regjeringen har nylig lagt fram en melding til Stortinget om arbeidsmarkedspolitikken (Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid). I denne meldingen gis en mer langsiktig beskrivelse av utviklingstrekk på arbeidsmarkedet.

Flere sysselsatte, men uendret sysselsettingsandel

Siden 2005 har det blitt 350 000 flere sysselsatte personer og 365 000 flere normalårsverk. * Det betyr at antall sysselsatte har økt med 1,7 pst. i gjennomsnitt pr. år. En slik vekst er betydelig høyere enn den veksten som fant sted i tiårsperioden 1995–2005. * Veksten er også langt sterkere enn gjennomsnittet for de siste tiårene. * Det er faste stillinger som har økt mest etter 2005. *

Parallelt med at antall sysselsatte har økt mye etter 2005, har det vært høy befolkningsvekst. Andelen av befolkningen som er sysselsatt har dermed utviklet seg svakere enn antall sysselsatte personer. Sysselsettingsandelen er nå på om lag samme nivå som høsten 2005, jf. figur 3.1.

Sysselsettingen har væt mer positiv for eldre grupper i den yrkesaktive befolkningen enn for de yngre. Det er særlig aldersgruppen 62–66 år som har hatt høy vekst i sysselsettingsraten de siste årene. Gradvis høyere utdanningsnivå og bedre helse bidrar til at flere eldre står lenger i arbeidslivet. Det er også nærliggende å knytte økningen i sysselsettingen for denne gruppen til pensjonsreformen, hvor de viktigste delene trådde i kraft 1. januar 2011. Arbeids- og velferdsdirektoratet peker på at pensjonsreformen har hatt positiv effekt på sysselsettingen blant eldre.

Figur 3.1 Sysselsetting, vist som antall sysselsatte personer og som andel av befolkningen.

Figur 3.1 Sysselsetting, vist som antall sysselsatte personer og som andel av befolkningen.

Utviklingen vist på to måter: Som sysselsatte personer og som andel av befolkningen 15–74 år. Sesongkorrigerte kvartalstall, 1. kv. 2005 - 2. kv. 2013. Justert for statistisk brudd i 2006

Kilde: AD basert på AKU

Flere utenfor arbeidslivet – mange med nedsatt arbeidsevne

En parallell til at sysselsettingsandelen har blitt redusert, er at andelen som er arbeidsledig eller utenfor arbeidslivet har økt tilsvarende. Reduksjonen i sysselsettingsandelen det siste året gjenspeiles i en større andel av befolkningen i følgende hovedaktiviteter:

  • utdanning (tilsvarer om lag halvparten av den reduserte sysselsettingsandelen)

  • førtids- og uførepensjonister (tilsvarer om lag én fjededel av den reduserte sysselsettingsandelen)

  • arbeidsledige (tilsvarer om lag én fjerdedel av den reduserte sysselsettingsandelen)

Utviklingen det siste året samsvarer godt med trekk vi har sett tidligere: Varierende etterspørsel etter arbeidskraft slår ut i endret utdanningstilbøyelighet blant unge og endret overgang til pensjoner, mens bare en mindre del av den reduserte sysselsettingen (20–30 pst.) slår ut i økt arbeidsledighet.

NAVs tall over personer med nedsatt arbeidsevne er redusert etter toppen i begynnelsen av 2011, se figur 3.2. I august 2013 var det 208 000 personer med nedsatt arbeidsevne, eller 6,4 pst. av befolkningen.

Figur 3.2 Utviklingen i antall personer med nedsatt arbeidsevne

Figur 3.2 Utviklingen i antall personer med nedsatt arbeidsevne

Løpende månedstall, mars 2012 - august 2013.

Kilde: NAV

Om lag 17 pst. av befolkningen 15-66 år oppgir å ha en funksjonshemming og om lag 43 pst. av de funksjonshemmede (15–66 år) er sysselsatt. Til sammenligning er sysselsettingsandelen i hele befolkningen 74 pst. Tall fra 2. kvartal 2013 viser at sysselsettingsandelen har økt med 1,7 prosentpoeng det siste året, mens den har gått noe ned for befolkningen samlet. For menn, og særlig menn under 40 år, har økningen i sysselsettingen det siste året vært signifikant positiv når en tar hensyn til usikkerheten i tallene. Andelen funksjonshemmede som jobber deltid er 45 pst. 57 pst. av de sysselsatte funksjonshemmede oppgir at arbeidsplassen har blitt tilpasset deres funksjonshemming. *

Lav arbeidsledighet

Arbeidsledigheten i Norge er lav. Dette gjelder både om vi sammenligner med nivået i EU, med det langsiktige gjennomsnitt i Norge og med nivået høsten 2005. * Det siste året har imidlertid nivået på arbeidsledigheten økt noe. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) viser en økning fra 3,1 pst. (83 000 personer) i juli 2012 til 3,6 pst. (97 000 personer) i juli 2013. NAVs statistikk over helt ledige viser en økning, fra 63 000 i september 2012 til 70 000 i september 2013. Selv med internasjonal finanskrise og noe økt arbeidsledighet det siste året, er nivået fortsatt under det historiske gjennomsnittet. Utviklingen i AKU-ledigheten vises i figur 6.3.

Gjennomsnittlig ledighetsperiode har økt moderat fra 23,8 til 24,4 uker fra 1. halvår 2012 til 1. halvår 2013. *

Figur 3.3 Utviklingen i arbeidsledighet

Figur 3.3 Utviklingen i arbeidsledighet

Arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken 15 - 74 år. Sesongkorrigerte kvartalstall og langsiktig gjennomsnitt. 1. kv. 2005 - 2. kv. 2013.

Kilde: AD basert på AKU

Unge – en utsatt gruppe på arbeidsmarkedet

Tider med lav etterspørsel etter arbeidskraft berører ungdom i større grad enn eldre aldersgrupper. Ungdom er dermed en utsatt gruppe på arbeidsmarkedet. Det er sysselsettingen blant ungdom som er særlig følsom for konjunkturene, ikke arbeidsledigheten . For mange unge vil utdanning være et alternativ til arbeid. Andelen ungdom i alderen 15-24 år som er sysselsatt er redusert med 5 prosentpoeng etter 2008, og med 0,6 prosentpoeng de siste fire kvartalene. Sammenlignet med andre aldersgrupper har sysselsettingen blant ungdom falt mye etter 2008, men ikke spesielt mye det siste året. Ungdomsledigheten i Norge er lav sammenlignet med Europa. Men også i Norge er ledigheten blant ungdom nær tre ganger høyere enn den samlede ledigheten.

Flere eldre i befolkningen

Flere eldre i befolkningen innebærer isolert sett lavere andel sysselsatte. Effekten av «eldrebølgen» i arbeidsmarkedet og på arbeidstilbudet er imidlertid klart avtagende. Grunnen er at de store etterkrigskullene nå er i en alder hvor mange allerede har forlatt arbeidslivet. I det tiåret vi har bak oss (2000–2010) økte antallet 60–66-åringer med nær 50 pst. Det ga opphav til stor økning i avgangen fra arbeidslivet. For de kommende ti år viser framskrivinger at antall 60–66-åringer vil øke med under 10 pst. I tillegg gir pensjonsreformen flertallet av de sysselsatte motivasjon til å stå lenger i jobb. Selv om den økte avgangen fra arbeidslivet på grunn av store kull eldre ligger bak oss, vil økt gjennomsnittsalder i befolkningen også i årene framover gi et negativt bidrag til sysselsettingsandelen. Pensjonsreformen vil imidlertid bidra til å dempe denne effekten.

Høy innvandring og høy befolkningsvekst – muligheter og utfordringer

I 2012 var nettoinnvandringen til Norge på 47 000 personer. Etter 2006 har arbeidsinnvandrere vært den største innvandringsgruppen, men det er også mange som kommer på grunn av familiegjenforening eller beskyttelsesbehov. Et lite mindretall kommer for å studere. Av europeiske land er det bare Kypros og Luxemburg som de siste årene har opplevd større relativ befolkningsvekst enn Norge. Nettoinnvandringen forklarer om lag ¾ av veksten i den samlede befolkningen i alderen 15–74 år.

Det kan være flere årsaker til at arbeidsinnvandringen til Norge er høy. I forskningen brukes ofte forskjeller i inntektsnivå, sannsynlighet for å komme i jobb, kostnader ved flytting og innvandringsregelverket for å forklare arbeidsinnvandringsstrømmene mellom land. * Alle fire forholdene kan bidra til å forklare at Norge har høy nettoinnvandring.

Arbeidsinnvandringen har vært positiv for den samlede sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. Samtidig betyr høy innvandring også større befolkning, som øker behovet for arbeidskraft og gir økt press på ressurser og infrastruktur.

I 2012 utgjorde arbeidsinnvandrere 45 pst. av alle innvandrere. Sysselsettingen blant arbeidsinnvandrere er gjennomgående høy, ofte høyere enn blant norskfødte. En stor del av veksten i antall sysselsatte personer de siste årene skriver seg derfor fra innvandring. * Det er flere grunner til at den høye innvandringen ikke nødvendigvis bidrar til tilsvarende økning i sysselsettingsandelen. For det ene er en betydelig andel av innvandringen er knyttet til familiegjenforening, flukt eller utdanning. I disse innvandringsgruppene er sysselsettingen langt lavere enn blant arbeidsinnvandrere og befolkningen ellers. For det andre er det observert at sysselsettingen blant innvandrere reduseres etter lang botid i Norge. For det tredje kan økt sysselsetting blant nyankomne innvandrere føre til redusert sysselsetting blant grupper av innenlandsk arbeidskraft og tidligere ankomne innvandrere (fortrengning). *

3.3 Sentrale ytelser

Dagpenger

Utviklingen i antall mottakere av dagpenger er nært knyttet til utviklingen i antall arbeidsledige. I gjennomsnitt mottok om lag 53 100 personer dagpenger i 2012, noe som er en nedgang på 11 pst. sammenlignet med 2011. I 1. halvår 2013 var det gjennomsnittlig om lag 54 800 dagpengemottakere. Sammenlignet med 1. halvår 2012 er dette en nedgang i antall mottakere av dagpenger på om lag 4 pst. Se Programkategori 33.30 Arbeidsliv for ytterligere omtale av dagpenger.

Helserelaterte ytelser

Figur 3.4 viser utviklingen i både antall og andel personer som mottok helserelaterte ytelser ved utgangen av året. Utviklingen i antallet mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis utviklingen i antall personer som står utenfor arbeidslivet. En del av personene har tilknytning til arbeidslivet. De fleste mottakere av sykepenger har et arbeidsforhold. En del har graderte ytelser og jobber samtidig deltid. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uførepensjon og jobber opp til ett grunnbeløp i folketrygden (1 G), kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet. I figuren er det korrigert for at flere kan motta mer enn én ytelse samtidig, i motsetning til tallseriene som tradisjonelt har vært brukt.

Fra 2011 til 2012 har antallet vært om lag uendret, men antall mottakere som andel av befolkningen 18–66 år er redusert med 0,3 prosentpoeng det siste året. Fra 2011 til 2012 har det vært en økning i antall mottakere av uførepensjon og en liten økning i antall mottakere av sykepenger, mens det har vært en nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra i underkant av 500 000 i 2001 til 590 000 i 2012. Antallet har økt i hele perioden, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004 og fra 2010 til 2011. Det er særlig blant mottakere av arbeidsavklaringspenger * at økningen har vært stor i perioden.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, har økt fra 17,4 pst. i 2001 til 18,1 pst. i 2012. Siden 2004 har andelen vært relativt stabil. Dette til tross for at alderssammensetningen i befolkningen isolert sett trekker i retning av en økning i andelen. Helsen svekkes med alderen, noe som isolert sett tilsier at andelen mottakere av helserelaterte ytelser øker når en større andel av befolkningen er eldre. Det er imidlertid også faktorer som isolert sett trekker i motsatt retning, eksempelvis økt utdanningsnivå.

Figur 3.4 Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon  (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse),  justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av ...

Figur 3.4 Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger 1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001–2012.

1 Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Sykefravær

I 2. kvartal 2013 var det sesongkorrigerte sykefraværet på 6,5 pst. Det er 1,0 pst. lavere enn i 1. kvartal 2013 og 2,4 pst. høyere enn på samme tid i 2012. Sykefraværet økte noe de siste to kvartalene i 2012, men har holdt seg på om lag samme nivå de første to kvartaler i 2013. Det sesongjusterte fraværet i 2. kvartal 2013 er blant de laveste siden 2001.

Fra 2001 til 2003 økte det totale sykefraværet, men fra 2003 til 2005 fant det sted en brå og markant nedgang i sykefraværet. Endret regelverk knyttet til bedre oppfølging av de sykemeldte og strengere krav for å bli langstidssykemeldt i mer enn åtte uker, samt økt bruk av gradert sykemelding, kan være blant de viktigste årsakene til nedgangen i sykefraværet i perioden. Siden 2005 har sykefraværet vært noenlunde stabilt dersom man ser bort fra 2009, da sykefraværet økte mye.

Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001–nivået. Det sesongjusterte sykefraværet er redusert med 9,5 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2013.

Arbeidsavklaringspenger

Ved utgangen av 2. kvartal 2013 var det i underkant av 167 000 personer med rett til arbeidsavklaringspenger. Dette er 1,8 pst. lavere enn ved utgangen av 2. kvartal 2012. Antall personer med rett til arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i alderen 18 – 66 år var ved utgangen av 2. kvartal 2013 5,1 pst. Andelen er redusert med 0,1 prosentpoeng siden tilsvarende periode i 2012. Fra arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010 økte antallet med rett til ytelsen fram til utgangen av mai 2011, men avtok i 2. halvdel av 2011 og videre utover i 2012. Siden august 2012 har antall personer med rett til arbeidsavklaringspenger vært relativt stabilt på om lag 167–168 000.

Arbeidsavklaringspenger kan normalt gis i inntil fire år. Ved utgangen av februar 2014 vil de som fikk innvilget arbeidsavklaringspenger 1. mars 2010 og som fortsatt mottar arbeidsavklaringspenger nå sin maksimale stønadsperiode. Det er betydelig usikkerhet knyttet til antallet som vil nå maksimal stønadsperiode, og hvor mange av disse som vil ha rett til uførepensjon. Arbeids- og velferdsetaten har stor oppmerksom rettet mot denne gruppen, og vil vektlegge god individuell oppfølging og avklaring for disse mottakerne, jf omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd.

Uførepensjon

Ved utgangen av 2. kvartal 2013 mottok om lag 307 100 personer uførepensjon. Dette er 1,1 pst. lavere enn ved utgangen av 2. kvartal 2012. Antall mottakere av uførepensjon som andel av befolkningen i alderen 18-66 år var ved utgangen av 2. kvartal 2013 9,4 pst. Andelen er 0,2 prosentpoeng lavere enn på samme tidspunkt i 2012.

Om lag 285 000 personer mottok uførepensjon ved utgangen av 2001. Dette tilsvarte 10,0 pst. av befolkningen 18-66 år. Antallet økte til om lag 302 000 mottakere ved utgangen av 2004, tilsvarende 10,4 pst. av befolkningen. Siden 2004 har andelen uførepensjonister avtatt. Dette må ses i sammenheng med innføringen av tidsbegrenset uførestønad samme år, samt stor arbeidsinnvandring som har bidratt til høy befolkningsvekst.

Tapte årsverk

Mange som mottar helserelaterte ytelser har tilknytning til arbeidslivet. Figur3.5 tar hensyn til at mange mottakere av helserelaterte ytelser også er sysselsatt. I 2012 gikk 533 000 årsverk tapt som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Dette tilsvarer 16,5 pst. av befolkningen i alderen 18-66 år * .

Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og må ikke tolkes som et mål om at alle skal i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet * .

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.5. Til sammen har nær 1,3 mill. unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 533 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2012. I gjennomsnitt stod 2,4 personer bak hvert tapte årsverk i 2012. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert årsverk i de ulike ordningene. Om lag 837 000 personer bidro til 104 000 tapte årsverk i kategorien sykefravær. De fleste som har sykefravær har kort fravær, og derfor står det 8,1 personer bak hvert tapte årsverk i kategorien sykefravær. I kategorien uførepensjon står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk, mens det for personer som mottar arbeidsavklaringspenger står 1,5 personer bak hvert tapte årsverk.

Fra 2011 til 2012 er det en nedgang på om lag 2000 tapte årsverk (0,3 pst.) knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med om lag 81 000 årsverk, eller 18 pst.

Figur 3.5 Estimat på antall tapte årsverk1 knyttet til mottak av helserelaterte ytelser (venstre akse) og som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse). Antall i tusen. Andel i pst. Årsgjennomsnitt 2001, 2005, 2009 -2012.

Figur 3.5 Estimat på antall tapte årsverk 1 knyttet til mottak av helserelaterte ytelser (venstre akse) og som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse). Antall i tusen. Andel i pst. Årsgjennomsnitt 2001, 2005, 2009 -2012.

1 Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Fra 2001 til 2012 har det vært store demografiske endringer i aldersgruppene som er mest utsatt for helseproblemer, særlig har det blitt flere personer over 60 år. Arbeids- og velferdsdirektoratet har beregnet aldersjusterte tall for tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i 2012. Disse viser hvor mange årsverk som ville gått tapt i 2012 dersom befolkningens alderssammensetning i 2012 var lik den i 2001.

De aldersjusterte tallene viser en nedgang på 1,8 pst. i tapte årsverk fra 2001 til 2012, fra 452 000 tapte årsverk i 2001 til aldersjustert 444 000 tapte årsverk i 2012. Korrigert for demografiske endringer, har altså uttaket av helserelaterte ytelser gått ned fra 2001 til 2012. Den faktiske økningen fra 452 000 til 533 000 tapte årsverk må dermed ses i sammenheng med befolkningsvekst og at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre. Reduksjonen har særlig funnet sted blant befolkningen over 50 år. Det har også vært en mindre reduksjon blant personer i alderen 30 til 39 år, mens vi har sett en svak økning i aldersgruppen 18-29 og 40-49 år.

Alderspensjon i folketrygden

Figur 3.6 viser den historiske utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden i perioden 1980–2012, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2012 var det om lag 760 000 alderspensjonister i folketrygden. Antallet alderspensjonister har økt de senere årene, og det forventes en sterk økning i antall alderspensjonister i årene framover, som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon. Antall alderspensjonister økte i tillegg kraftig fra 2010 til 2012 som følge av at alderspensjonen fra 2011 kan tas ut fra 62 år og fritt kombineres med arbeidsinntekt. Fem nye årskull kunne dermed ta ut alderspensjon i 2011. Endringer i mønsteret for når man velger å ta ut alderspensjon vil også framover påvirke årlig vekst i antall alderspensjonister, men over tid vil utviklingen i antall alderspensjonister i hovedsak følge den demografiske utviklingen.

Figur 3.6 Utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2012.  Framskrivinger 2013–2050.

Figur 3.6 Utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2012. Framskrivinger 2013–2050.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2012 hadde den økt til 18 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050.

Fra 1973 til 2010 var pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon 67 år, men med mulighet til å utsette uttaket av alderspensjon til 70 år. I denne perioden var det en sterk sammenheng mellom utviklingen i antall personer over 67 år og antall alderspensjonister, da de aller fleste har tatt ut alderspensjon ved 67 år.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. Det er også mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen. En kan fortsatt motta uførepensjon i folketrygden fram til 67 år, og uførepensjonister går over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall alderspensjonister i folketrygden ved at om lag 57 000 personer har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år ved utgangen av 2012. Insentivene i det nye pensjonssystemet vil på den annen side over tid bidra til at mange vil ønske å utsette pensjoneringen, også til etter 67 år.

Yrkesaktiviteten for personer over 60 år har økt i de senere årene, og andelen arbeidstakere har særlig økt i aldersgruppen 62–66 år. Mange velger å kombinere arbeid og pensjon, og nær 2 av 3 av de som har tatt ut alderspensjon før 67 år er registrert i arbeid jf. nærmere omtale under Programkategori 29.70 Alderdom.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 vil motta AFP etter gammel ordning fram til de fyller 67 år. Fra og med 2011 er AFP-pensjonistene fordelt på grupper som mottar AFP etter gammel og ny ordning i privat sektor, og grupper som mottar AFP i offentlig sektor. AFP i offentlig sektor er i store trekk beholdt som tidligere.

AFP-pensjonister som andel av befolkningen mellom 62 og 67 år lå stabilt på 18–19 pst. i perioden 2001–2008. Ved utgangen av 2008 mottok i alt 48 000 pensjonister AFP, hvorav 25 000 i offentlig sektor og 23 000 i privat sektor. Statistikken over AFP-pensjonister i offentlig sektor etter 2008 er mangelfull, og det finnes av den grunn ikke eksakte tall på totalt antall pensjonister som mottok AFP i 2009 eller senere. Ved utgangen av 2012 var det 36 000 AFP-mottagere i privat sektor, hvorav 16 000 med gammel AFP og 20 000 med ny AFP. Foreløpige tall viser at antall mottakere av offentlig AFP var om lag 25 000. Totalt sett innebærer dette at knapt 21 pst. av befolkningen mellom 62 og 67 år mottok AFP ved utgangen av 2012.

Ny AFP i privat sektor innebærer bl.a. at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig og at man har rett til påslaget uavhengig av når pensjonene tas ut, vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP. Siden ytelsen er utformet som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden, blir på den annen side gjennomsnittlig årlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen.

Pensjoner fra Statens pensjonskasse

Som figur 3.7 viser har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 1992 og fram til i dag. Antallet alderspensjonister økte fra 59 000 i 1992 til om lag 136 000 i 2012. Særalderspensjonister (pensjonister som går av med særaldersgrense før de fyller 67 år) økte fra 5 000 i 1999 til 9 500 i 2012. Tilsvarende har antallet AFP-pensjonister økt fra 1 000 i 1992 til 12 300 i 2012, mens antallet uførepensjonister økte fra 29 000 i 1992 til 60 000 i 2012.

I perioden 2010–2035 forventes en høy vekst i antall alderspensjonister. Deretter vil veksten flate ut. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele framskrivningsperioden, hvilket har vært situasjonen fra tusenårsskiftet og fram til i dag. Antall alderspensjonister med særaldersgrense forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 9 000 og 10 000, mens antall AFP-pensjonister nådde et toppnivå med 13 000 i 2010 og forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 12 000 og 13 000 resten av perioden. Svingningene skyldes variasjoner i aldersammensetning til den aktive bestanden. Antall uførepensjonister vil i perioden øke jevnt til et nivå på 75 000 i slutten av perioden. I framskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som pensjonerer seg i forhold til potensialet) er stabil, hvilket også samsvarer med situasjonen fra tusenårsskiftet og fram til i dag.

Figur 3.7 Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Figur 3.7 Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Fremskrivningen er basert på dagens adferdsmønster og dagens regelverk. Det er ikke lagt inn noen antagelser om at nytt regelverk vil endre uttaksmønsteret. Den store økningen av pensjonister frem til 2013 skyldes primært at det har blitt flere medlemmer som har nådd pensjonsalderen, samt at levetiden har økt for alderspensjonistene. Flere medlemmer er blitt 62 år og har fått mulighet til å ta ut AFP.

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad og hjelpestønad

Grunn- og hjelpestønad skal gi økonomisk kompensasjon til personer som på grunn av varig sykdom eller skade har visse ekstrautgifter eller som har behov for særskilt tilsyn og pleie.

Ved utgangen av 2012 mottok 125 100 personer grunnstønad. Det siste året har antall stønadsmottakere blitt redusert med 2 200 personer, som tilsvarer en nedgang på 1,7 pst. Det var 133 000 mottakere av grunnstønad ved utgangen av 2005. Antall mottakere er redusert med 5,9 pst. fra 2005 til 2013.

Ved utgangen av 2012 mottok om lag 81 100 personer hjelpestønad. Det er 2 500 færre stønadsmottakere enn ved utgangen av 2011, som utgjør en reduksjon på 3 pst. Det var 86 700 mottakere av hjelpestønad ved utgangen av 2005. Antall mottakere er redusert med 6,5 pst. fra 2005 til 2011.

Ytelser til enslige forsørgere

Om lag 60 pst. av mottakerne av overgangsstønad har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp, og mottar dermed redusert overgangsstønad. Antall mottakere av overgangsstønad ble redusert med om lag 1 100 personer fra 2011 til 2012, til om lag 21 300 personer i 2012.

Ved utgangen av 2012 var det om lag 7 400 enslige forsørgere som kun mottok stønad til barnetilsyn. Dette er om lag uendret sammenlignet med 2011.

Samlet utgjør dette en reduksjon i antall mottakere av ytelser til enslige forsørgere på om lag 1 100 personer. Utviklingen i antall mottakere og andelen mottakere med redusert overgangsstønad har sammenheng med endringene i regelverket for overgangsstønaden som er gjennomført de siste årene, samt utviklingen på arbeidsmarkedet.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten bistand fra det offentlige. Utgiftene forventes fortsatt å gå nedover de kommende årene. Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Oversikt over utviklingen i de sentrale stønadene

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere for de sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Mottakere 1 av sentrale ytelser ved utgangen av årene 2010–2012 (utvalgte stønadsgrupper):

2010

2011

2012

Prosentvis endring fra 2010 til 2012

Prosentvis andel av hele befolkningen

1. Varig inntektssikring

Alderspensjon

663 799

718 667

760 025

14,5

15,0

Uførepensjon 2

301 088

306 653

309 887

2,9

6,1

Pensjon til gjenlevende ektefeller og tidligere familiepleiere

21 578

20 688

19 572

-9,3

0,4

Barnepensjon

13 525

13 510

13 157

-2,7

0,3

I alt

999 990

1 059 518

1 102 641

10,3

21,8

2. Midlertidig inntektssikring

Sykepenger

132 023

125 872

126 675

-4,1

2,5

Arbeidsavklaringspenger 3

174 275

171 760

166 396

-4,5

3,3

Overgangsstønad til enslige forsørgere

23 087

22 431

21 346

-7,5

0,4

Dagpenger til arbeidsledige 4

68 999

59 765

53 120

-23,0

1,1

I alt

398 384

379 828

367 537

-7,7

7,3

3. Kompensasjon for merutgifter

Grunn- og hjelpestønad

213 909

210 926

206 217

-3,6

4,1

Stønad til barnetilsyn for personer uten pensjons-/overgangsstønad

8 039

7 456

7 431

-7,6

0,1

I alt

221 948

218 382

213 648

-3,7

4,2

1 En person kan ha flere stønader. Summen av antall stønadsmottakere i denne tabellen vil derfor være høyere enn det reelle antall personer som får stønad.

2 Inkluderer mottakere av foreløpig uførepensjon.

3 Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger er her definert etter utbetaling.

4 Totalt antall dagpengemottakere. Årsgjennomsnitt.

Nedenfor følger en oversikt over realveksten i folketrygdens utgifter for de fire mest sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden – realvekst i 2014-kroner (mill. kroner) 1, 2

Stønadsutgifter:

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

1. Sykepenger

36 990

39 070

43 450

39 960

38 470

36 970

37 780

38 210

- mill. kroner

-540

2 080

4 380

-3 490

-1 490

-1 500

810

430

- pst.

-1,4

5,6

11,2

-8,0

-3,7

-3,9

2,2

1,1

2. Arbeidsavklaringspenger

32 220

32 410

35 840

38 370

39 370

37 730

36 250

33 770

- mill. kroner

480

190

3 430

2 530

1 000

-1 640

-1 480

-2 480

- pst.

1,5

0,6

10,6

7,1

2,6

-4,2

-3,9

-6,8

3. Uførepensjon

59 950

60 360

60 560

61 240

61 790

63 050

62 640

64 040

- mill. kroner

-520

410

200

680

550

1 260

-410

1 400

- pst.

-0,9

0,7

0,3

1,1

0,9

2,0

-0,7

2,2

4. Alderspensjon

126 630

129 990

133 590

138 140

148 040

158 110

166 800

176 030

- mill. kroner

2 270

3 360

3 600

4 550

9 900

10 070

8 690

9 230

- pst.

1,8

2,7

2,8

3,4

7,2

6,8

5,5

5,5

5. Enslige forsørgere og etterlatte

7 480

7 090

6 950

6 750

6 480

6 160

5 950

5 570

- mill. kroner

-550

-390

-140

-200

-270

-320

-210

-380

- pst.

-6,8

-5,2

-2,0

-2,9

-4,0

-4,9

-3,4

-6,4

1 Tall for 2007–2012 er basert på regnskapstall. Tall for 2013 er basert på anslag regnskap 2013. For 2014 brukes utgiftsanslag ved uendret regelverk fra 2013 til 2014. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, alderspensjon og enslige forsørgere og etterlatte er deflatert med veksten i folketrygdens grunnbeløp (G). For sykepenger benyttes gjennomsnittlig årslønnsvekst. Sykepenger omfatter kap. 2650 unntatt tilretteleggingstilskudd. Arbeidsavklaringspenger omfatter kap. 2651 unntatt legeerklæringer, samt kap. 2652 Rehabiliteringspenger, kap. 2653 Attføringspenger og kap. 2655 post 74 Tidsbegrenset uførestønad fram til innføringen av arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010. Uførepensjon omfatter kap. 2655 unntatt tidsbegrenset uførestønad og menerstatning ved yrkesskade. Alderspensjon omfatter kap. 2670. Enslige forsørgere og etterlatte omfatter kap. 2680 Etterlatte og kap. 2620 Stønad til enslig mor eller far. Det er korrigert for større tekniske endringer i perioden. Realveksten viser vekst i utgifter i faste priser, og er basert på videreføring av gjeldene regelverk.

2 Realveksten 2014 er differansen mellom justerte 2013–tall og forslag budsjett 2014. 2013–tall er basert på nåværende anslag på regnskap for 2013 og deretter justert til 2014–kroner. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, alderspensjon, enslige forsørgere og etterlatte er omregnet til gjeldende G (pr. 1. mai 2013: 85 245 kroner). For sykepenger og dagpenger benyttes gjennomsnittlig årslønnsvekst. Andre stønader er justert med dels konsumprisindeksen og dels lønnsvekst.

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger Gjennom 2007 var det trygdefinansierte sykefraværet relativt stabilt, før det igjen økte i 2008 og spesielt i 2009. I 2010 var det en betydelig nedgang i sykefraværet sammenlignet med året før. Nedgangen fortsatte i 2011 og 2012. For 2013 legges det til grunn 1 pst. vekst i det trygdefinansierte fraværet per sysselsatt. For 2014 legges det til grunn nullvekst. Realveksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Den underliggende sysselsettingsveksten har vært positiv i hele perioden utenom en svak nedgang i 2009 og 2010. I 2013 og 2014 anslås realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter til hhv. 2,2 pst. og 1,1 pst.

Arbeidsavklaringspenger Fra 1. mars 2010 er rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. Disse ytelsene er derfor gruppert sammen under arbeidsavklaringspenger for hele tidsperioden tabellen dekker. I 2009 økte utgiftene til rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad samlet sett med 3,4 mrd. 2014-kroner, tilsvarende 10,6 pst. Utgiftene til alle tre ordninger økte. Det må ses i sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet og veksten i sykefraværet i 2008 og 2009. I 2010 økte utgiftene med 7,1 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. Dette understøttes av lavere vekst i 2011, og en nedgang på 4,2 pst. i 2012. Utgiftene anslås nå ytterligere redusert med 3,9 pst. reelt i 2013 og 6,8 pst. i 2014.

Uførepensjon Utgiftene til varig uførepensjon følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. Antallet uførepensjonister var relativt stabilt i perioden 2007-2009. Veksten på uføreområdet i denne perioden var hovedsakelig innenfor tidsbegrenset uførestønad, som er inkludert i tallene for arbeidsavklaringspenger. Realveksten i 2010 og 2011 er i tråd med den demografiske utviklingen i befolkningen. I 2012 var det høy overgang til uførepensjon fra arbeidsavklaringspenger. Det har sammenheng med at vedtakene til mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad opphørte i desember 2011, og at mange av disse fikk innvilget varig uførepensjon i 2012. Tilgangen til uførepensjon i første halvår 2013 tilsier en nedgang i antall mottakere. Mot slutten av 2013 og i 2014 forventes veksten igjen å ta seg opp gjennom hovedsakelig økt tilgang fra arbeidsavklaringspenger

Alderspensjon Fram til og med 2009 økte gjennomsnittlig antall alderspensjonister relativt svakt, med om lag 5 000 personer i året. Utgiftsveksten i denne perioden skyldtes hovedsakelig økte tilleggspensjoner og opptrapping av minstepensjonen i perioden 2008-2010. Fra 2010 har veksten i antall alderspensjonister over 67 år vært økende. Fra 2013 til 2014 anslås antallet å øke med nærmere 28 000 personer. Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Høy vekst i antall alderspensjonister under 67 år bidro til at utgiftene til alderspensjon fra 2010 til 2011 økte med 9,9 mrd. 2014-kroner, tilsvarende 7,2 pst. Også i 2012 økte utgiftene mye, med 6,8 pst. reelt. I årene framover vil utgiftene til alderspensjoner fortsette å øke kraftig. Dette skyldes både at antallet alderspensjonister øker og at de nye pensjonistene har høyere opptjent pensjon enn gjennomsnittet for de eksisterende alderspensjonistene.

Enslige forsørgere og etterlatte Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Fram til og med 2008 var det en nedgang i antall mottakere av overgangsstønad. Nedgangen kan knyttes både til den positive utviklingen på arbeidsmarkedet og til den økte barnehagedekningen i denne perioden. Etter noe vekst i 2009 og 2010, falt antall mottakere igjen i 2011 og 2012. Andelen mottakere med redusert overgangsstønad som følge av høy arbeidsinntekt, har økt gjennom hele perioden. Innstramminger i regelverket for overgangsstønad bidrar også til å redusere realveksten i 2012 og 2013. Utgiftene til etterlattepensjoner har falt, bl.a. som følge av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. For 2013 og 2014 anslås en samlet nedgang i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere og etterlatte på hhv. 3,4 pst. og 6,4 pst.

3.4 Økonomisk og sosial trygghet

Norge er blant de land i verden med minst forskjeller i levekår. Flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten. Den generelle langsiktige trenden fra midten av 1980–tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene viste en svak, men jevn økning. Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte. Økt lønnsspredning har også trukket i retning av økende forskjeller. Fra 2006 har det vært relativt små endringer i inntektsfordelingen, men inntektsforskjellene er blitt noe redusert.

Selv om inntektsforskjellene er små, er det noen som har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for fullverdig deltakelse i samfunnet. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen med inntekt under et gitt nivå (vanligvis 60 pst. eller 50 pst. av medianinntekten, dvs. den inntekten som deler inntektsfordelingen i to). Forekomsten av lavinntekt er relativt liten i Norge sammenlignet med andre land. Et godt utbygd tjenestetilbud bidrar til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Offentlige tjenester, som utdanning, helse- og omsorgstjenester, barnehage mv., har stor betydning for fordelingen av inntekt og levekår i befolkningen. Verdien av offentlige tjenester er ikke medregnet i lavinntektstallene som presenteres her.

Andelen med lavinntekt har vært relativt stabil de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe. Dette må sees i sammenheng med at inntektsforskjellene økte noe fram til 2006. Andelen med lavinntekt har holdt seg noenlunde stabil de senere årene, til tross for økonomisk vekst. En av forklaringene på dette er at det har vært en betydelig økning i medianinntekten, som har veid opp for det positive bidraget av at flere har kommet i arbeid. Også i en oppgangskonjunktur vil det imidlertid være grupper som har problemer med å komme i arbeid. Det er fortsatt mange i lavinntektsgruppen som står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten. En økning i antall nyankomne innvandrere kan også være med på å forklare utviklingen. For mange innvandrere tar det relativt lang tid å få fotfeste i arbeidslivet. I tillegg kan også endrede familie- og livsmønstre med flere enslige forsørgere og enslige som bor alene, isolert sett ha bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom eninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter.

Lavinntekt over tid øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. I treårsperioden 2009–2011 hadde 3,3 pst. av befolkningen, eller om lag 149 000 personer (studenter holdt utenfor), en inntekt under 50 pst. av medianinntekten (OECD-ekvivalensskala). Dette er samme andel som i forutgående treårsperiode (2008–2010). I treårsperioden 2009–2011 hadde 7,7 pst. av befolkningen, eller om lag 351 000 personer, en inntekt under 60 pst. av medianinntekten (EU-skala). Dette er en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Selv om andelen er gått noe ned, har det vært en vekst i antall personer i lavinntektsgruppen som følge av at befolkningen øker totalt sett. Det er imidlertid stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen, dvs. at de fleste i lavinntektsgruppen er der i en relativt kort periode.

Andelen av innvandrerbefolkningen med lavinntekt har gått ned i de senere årene * . Denne utviklingen har funnet sted samtidig som andelen av totalbefolkningen med vedvarende lavinntekt har holdt seg noenlunde stabil. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrerbefolkningen ligger likevel fortsatt på et høyt nivå. Målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala), hadde 15 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2009–2011. Tilsvarende andel målt ved 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 25 pst. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Eksempelvis er andelen naturlig nok høyere blant nyankomne innvandrere enn blant innvandrere med lang botid.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Andelen barn og barnefamilier med lavinntekt har økt. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, blant enslige forsørgere, i barnerike familier, innvandrerbefolkningen og i noen grad blant aleneboende eldre, enn i befolkningen for øvrig.

Fra en begynte å måle vedvarende lavinntekt på slutten av 1990-tallet og fram til midten av 2000–tallet fant det sted en krafting økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Veksten har imidlertid flatet ut og andelen har holdt seg stabil de senere årene. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning. Innvandrerfamilier er overrepresentert i disse gruppene. I perioden 2009–2011 levde 4,9 pst. (47 100 barn) av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Dette er samme andel som i 2008–2010. Andelen målt med 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 7,6 pst. (73 900 barn) i perioden 2009–2011, en liten nedgang fra perioden 2008–2010 (7,7 pst.). Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt, fordi befolkningen øker. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette har sammenheng med en kombinasjon av svak arbeidsmarkedstilknytning hos foreldrene og barnerike familier. Om lag fem av ti barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. I treårsperioden 2009–2011 levde 24 pst. av alle barn under 18 år med innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala). Andelen var 33 pst. målt ut fra 60 pst. av medianinntekten (EU-skala). Det er spesielt høy forekomst av barn i lavinntektshusholdninger med landbakgrunn fra Somalia, Afghanistan, Irak og Pakistan.

Andelen unge med lavinntekt har økt de senere år. Nesten en tredel av personene i lavinntektsgruppen i treårsperioden 2009–2011 var i alderen 18-34 år.

Økonomisk sosialhjelp

Antall mottakere av økonomisk sosialhjelp gikk ned fra 2010 til 2011, og nedgangen fortsatte i 2012. Nedgangen skjedde samtidig med en sterk befolkningsvekst. Nedgangen fra 2011 til 2012 var på 3 200 personer. Totalt mottok 114 800 personer, eller 2,9 pst. av befolkningen over 18 år, økonomisk sosialhjelp i løpet av 2012. Dette tallet omfatter både personer som mottar sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad, og personer som har sosialhjelp som hovedkilde til forsørgelse. I 2008 var antall mottakere av økonomisk sosialhjelp på det laveste nivået på tjue år, men antallet økte i 2009 og 2010. Økningen i antall stønadsmottakere i 2009 og 2010 skjedde fra et lavt nivå i årene 2007 og 2008. Økningen må sees i sammenheng med svekkelsen på arbeidsmarkedet, og at økonomisk sosialhjelp er et nedre økonomisk sikkerhetsnett i velferdsordningene. Tar man hensyn til at en del stønadsmottakere forsørger barn og ektefelle, er det om lag 5 pst. av befolkningen som lever i husholdninger som mottar sosialhjelp i løpet av et år. Det er til dels store ulikheter i utviklingen i sosialhjelp mellom kommuner.

Unges stønadsmottak er mer avhengig av utviklingen i arbeidsmarkedet enn for befolkningen ellers. En stor del av veksten i antall stønadsmottakere fra 2008 til 2010 kom i aldersgruppen 18-24 år. Av sosialhjelpsmottakerne i 2012 var 37 pst. under 30 år. Dette var samme andel som for årene før. Som andel av befolkningen i aldersgruppen 16-30 år utgjorde unge med sosialhjelp 4,7 pst. i 2012. Denne andelen har gått noe ned det siste tiåret (5,8 pst. i 2002).

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av sosialhjelpsmottakerne. Denne andelen var 35 pst. i 2012, mot 31 pst. i 2010. Økningen må bl.a. ses i sammenheng med at antall personer med innvandrerbakgrunn i totalbefolkningen har økt * . Det ble utbetalt totalt i overkant av 4,5 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2012. Dette var på nivå med året før.

Figur 3.8 Utgifter til økonomisk sosialhjelp (2012-kroner) og antall stønadsmottakere 2002–2012. Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Figur 3.8 Utgifter til økonomisk sosialhjelp (2012-kroner) og antall stønadsmottakere 2002–2012. Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Nesten halvparten (48 pst.) mottok stønad i inntil tre måneder i 2012, mens 22 pst. mottok stønad i kun én måned. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 37 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2012, mens 11 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp gjennom hele året.

I 2012 hadde 40 pst. av stønadsmottakerne sosialhjelp som hovedinntektskilde. Etter innføringen av kvalifiseringsprogrammet har det vært en reduksjon i andelen sosialhjelpsmottakere som har sosialhjelp som hovedinntekt. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2012 var denne andelen 35 pst. 32 pst. hadde trygd eller pensjon som hovedinntektskilde. En del personer mottar også sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Kun 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne hadde arbeidsinntekt som viktigste inntekt i 2012. I underkant av 13 pst. var registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus i 2012. Dette er samme andel som året før. 37 pst. var registrert arbeidsledige, mens 30 pst. ikke var aktive arbeidssøkere.

Økonomisk stønad er i utgangspunktet en midlertidig ytelse. NAV-kontorene kan stille vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Vilkårssetting har nær sammenheng med lovens formål om hjelp til selvhjelp. Regjeringen er opptatt av spørsmålet om økonomisk sosialhjelp kan og bør kombineres med krav til aktivitet, og har sett nærmere på kommunenes praksis med hensyn til å stille vilkår for stønad. Se omtale under del II, resultatområde 2, hovedmål 4 Et inkluderende samfunn og bedre levekår for de vanskeligst stilte.

Kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner. Ved utgangen av april 2013 var det om lag 18 250 personer som var eller hadde vært deltakere i programmet siden 2008. Av de nærmere 13 900 personene som hadde gjennomført eller planmessig avviklet programmet, gikk 47 pst. til arbeid, utdanning eller andre arbeidsrettede tiltak. Antall deltakere i programmet pr. 30. april 2013 var 6 117.

3.5 Arbeidsmiljø og sikkerhet

Norsk arbeidsliv er i all hovedsak bra. De fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, de er tilfredse med jobben og er motiverte og engasjerte i arbeidet. Trender i norsk arbeidsliv tilsier også i store trekk en positiv utvikling. Det er imidlertid store ulikheter i arbeidsmiljøforhold mellom ulike yrkes- og næringsgrupper, og det er behov for målrettet innsats for å bedre forholdene til særlig utsatte grupper.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for et anstendig og seriøst arbeidsliv og for å unngå sosial dumping i Norge. Erfaringer fra tilsyn avdekker bl.a. at deler av arbeidslivet er todelt, hvor utenlandske arbeidstakere har vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Dårlige arbeidsforhold gjelder imidlertid ikke bare arbeidsinnvandrere.

Unge arbeidstakere er også en utsatt gruppe. Arbeidstakere under 25 år står for 13 pst. av alle meldte yrkesskader i årene 2003–2007. Unge i bransjene overnatting og servering, varehandel, industri og bygg og anlegg er mest utsatt for ulykker. Det er en direkte sammenheng mellom ulykker og arbeidserfaring. Når det gjelder dødsulykker viser Arbeidstilsynets register at 25 pst. av de omkomne i første halvår 2013 var under 27 år.

Enkelte bransjer preges av mange useriøse virksomheter hvor det ikke er forsvarlige arbeidsforhold og hvor arbeidstakerne opplever en vesentlig høyere arbeidsmiljøbelastning enn den yrkesaktive befolkningen for øvrig. I denne sammenheng kan særlig nevnes renholdsbransjen, overnattings- og servingsvirksomhet og deler av transportnæringen.

Stadig flere virksomheter tar i bruk nye måter å organisere arbeidsforhold på. Selv om fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv benyttes i økende grad midlertidig ansettelse, innleie, konkurranseutsetting og underentreprise som måter å organisere arbeidsforhold på. Dette har ulike årsaker, og kan være et viktig bidrag til omstillingsevne og fleksibilitet, men kan samtidig bidra til at arbeidsmiljølovens formål om trygge ansettelsesforhold utfordres.

Vi har fortsatt et betydelig omfang av sykdom og skader som skyldes kjemisk, fysisk og ergonomisk eksponering i arbeidsmiljøet. Sykepleiere, servicepersonell samt tradisjonelle, tunge mannsdominerte yrker ligger på toppen når det gjelder totalbelastning av disse faktorene. De organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøbelastningene er jevnere fordelt mellom yrkesgruppene, men blant dem som ser ut til å være mest belastet er kvinnedominerte yrker innenfor helsetjenesten og andre tjenesteytende yrker.

Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser har gjennom flere år vært de klart største diagnosegruppene bak langtidsfravær og uførepensjonering. Undersøkelser tyder på at det arbeidsrelaterte sykefraværet utgjør mellom 15 og 40 pst. av sykefraværet. Tallene blir svært usikre fordi dette er svært komplekse og sammensatte årsaksforhold. Ca. 10 pst. av arbeidstokken har til enhver tid et arbeidsmiljø som oppleves som belastende, fordelt på flere forskjellige påvirkninger og helseutfall. I bransjer hvor det er kjent at arbeidsmiljøbelastninger kan være store, er også sykefraværet og utstøting/frafall fra arbeidslivet betydelig.

I 2012 har Arbeidstilsynet registrert 37 omkomne personer som følge av ulykker i det landbaserte arbeidslivet. De tre mest utsatte næringene er bygge- og anleggsvirksomhet, jord-, skog- og havbruk og offentlig administrasjon og forsvar. Ingen av dødsfallene skjedde i petroleumsvirksomheten. Når det gjelder tallfesting av arbeidsskader er det viktig å være oppmerksom på at dagens statistikk ikke er tilfredsstillende, og at Arbeidstilsynet av den grunn har besluttet ikke å offentliggjøre den. Det pågår et arbeid med å forbedre både innmeldingssystemet og systemet for behandling og statistikkløsning under ledelse av Statistisk Sentralbyrå i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsmiljømyndighetene. Arbeidet er også ledd i gjennomføringen av en EU-forordning om statistikk for helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

På produksjonsinnretninger i petroleumsvirksomheten har frekvensen av alvorlige personskader økt noe i 2012, men er likevel på et lavt nivå dersom man ser på utviklingen siden 2006.

Det har gjennomgående vært en jevn forbedring i sikkerhetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) 2012 viser god utvikling på mange områder, men det er også indikasjoner på at den vedvarende forbedringen ikke er like stabil på alle områder. Dette gjelder bl.a. indikator for storulykker. Det inntraff ingen storulykke i norsk petroleumsvirksomhet i 2012, men flere alvorlige hendelser og nesten-ulykker viser det store risikopotensialet som er knyttet til petroleumsvirksomheten.