Utenriksdepartementet (UD)

Prop. 1 S

(2013–2014)

FOR BUDSJETTÅRET 2014

Regjeringen vil fortsette å føre en utenrikspolitikk som gjør en forskjell i verden og som tør å gå foran. Norsk utenrikspolitikk skal fremme norske interesser og bygge opp under folkeretten, sikkerhet, demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og rettferdig fordeling. Norge har godt med ressurser, god økonomi og et stabilt styre. Som en global «overskuddsnasjon» medfører det et ansvar for å bidra også til globale fellesskapsverdier.

Ankerfester for vår utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk er medlemskapene i FN og NATO og vårt nære forhold til våre nordiske naboer, Europa og EU, blant annet gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet. Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk er fastlagt i St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter.

Vi lever i en tid preget av globale forandringer i makt og innflytelse. Vestens relative innflytelse blir mindre. Norsk verdiskapning påvirkes direkte av utviklingen. Et nytt geopolitisk landskap, også på energiområdet, påvirker Norge. Endret dynamikk i det internasjonale samspillet skaper nye allianser, nye avhengighetsforhold og nye utfordringer. Regjeringen er spesielt opptatt av å sikre norsk økonomi, innflytelse og kontakt mot de nye maktsentra. Regjeringen jobber derfor aktivt for å styrke båndene til fremvoksende makter og regioner. Samtidig forblir tradisjonelle maktpoler og allianser relevante og viktige.

Den økonomiske og politiske utviklingen går raskere i regionene enn på globalt nivå. Vi må derfor koble oss tettere på de regionale prosessene.

Store stater som Brasil, India, Indonesia, Russland, Sør-Afrika og Kina (BRICS), med sin sterke økonomiske vekst og økende deltakelse i verdensøkonomien og internasjonale relasjoner, endrer det globale maktbildet. Også andre land, som Mexico, Vietnam, Tyrkia og Thailand, er i økende grad blitt økonomiske og politiske aktører av betydning. Disse landene har voksende og målrettede internasjonale ambisjoner og interesser og gjør seg gjeldende i global politikk så vel som i det internasjonale utviklingsarbeidet. Dette vil få innvirkning på Norges rolle i verden, også på norsk utviklingspolitikk. Norge skal derfor søke nye allianser og samarbeid, og samtidig konsentrere innsatsen der vår kunnskap og erfaring er etterspurt og har ringvirkninger.

Det er viktig at vi fortsetter å videreutvikle våre europeiske og transatlantiske bånd. Den internasjonale finanskrisen som startet i 2007/2008 fortsetter å sette dype spor. Krisen rammer mennesker og samfunn gjennom voksende arbeidsledighet, redusert velferd og krevende omstillinger. For Norge er utviklingen i Europa av stor betydning. Svikter etterspørselen etter våre varer, vil dette få konsekvenser for økonomi og sysselsetting også her hjemme.

Den økonomiske utviklingen i Europa setter også under press verdier og normer som Europa har stått i første rekke for å forsvare. Intoleranse og hatefulle ytringer øker, og minoriteter er nå mer sårbare. Likestilling og menneskerettighetene for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner svekkes en rekke steder i verden. Dette er alvorlig. Regjeringen vil derfor fortsette å være en pådriver i disse spørsmålene, og arbeide for å styrke de internasjonale organisasjoner og miljøer for toleranse, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, som FN, Europarådet og OSSE.

Som en mellomstor og åpen økonomi, er Norge særlig avhengig av sterke internasjonale normer, institusjoner og kjøreregler. Forpliktende internasjonalt samarbeid er en forutsetning for at vi fullt ut kan realisere vårt økonomiske, politiske og kulturelle potensiale. Å arbeide for en bedre organisert verden er i norsk egeninteresse. Regjeringen vil derfor fortsette å arbeide for en styrking av styringsinstrumenter, økonomiske, rettslige og politiske, som kan fremme forpliktende internasjonalt samarbeid.

Regjeringen gjorde i 2005 nordområdene til regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Regjeringen har investert kraftig i nordområdekunnskap, i næringsutvikling, sikkerhet og beredskap, samt godt naboskap i nord. I Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler gis den strategiske retningen for vår politikk. Samtidig redegjøres det for en rekke strategiske prioriteringer for regjeringens satsing på nordområdene i årene fremover.

Det er av stor betydning for Norge at vi har sikret full internasjonal enighet om at havretten gjelder i nord. I takt med den økende interessen for nordområdene og Arktis, har Arktisk råds betydning vokst. Opptaket av nye permanente observatører på utenriksministermøtet i Arktisk råd 15. mai i år er i så måte svært positivt. Arktisk råd er det eneste sirkumpolare forum som samler alle de arktiske landene, og som har permanent urfolkdeltakelse.

Barentssamarbeidet og samarbeidet med Russland i nord representerer også sentrale strategiske interesser for Norge. Det operative Barentssamarbeidet og det grensenære samarbeidet med Russland er viktige elementer i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. I forbindelse med 20-årsjubileet for samarbeidet ble det på norsk initiativ avviklet et statsministermøte mellom Barentsregionens medlemsland i Kirkenes. Her ble en fremtidsrettet erklæring om Barentssamarbeidet vedtatt.

Videreutvikling av forholdet til Russland vil forbli en hovedprioritet for regjeringen. Vår Russlandspolitikk skal være samarbeidsorientert, konsistent og forutsigbar. Energi-, miljø- og fiskerisamarbeid vil stå sentralt, i tillegg til utdannings- og forskningssamarbeid og folk-til-folk kontakt. Menneskerettighetssituasjonen i Russland gir grunn til økende bekymring. Derfor vil vi fortsette å engasjere oss i menneskerettigheter og Russlands forpliktelser på dette feltet, og støtte styrking av rettsstat, sivilt samfunn og en fri presse.

Vårt NATO-medlemskap og transatlantiske samarbeid trygger vår sikkerhet. Norge har arbeidet aktivt for at NATO igjen skulle rette oppmerksomheten mot sine kjerneområder. Dette slås fast i NATOs strategisk konsept som definerer tre hovedoppgaver for NATO: Kollektivt forsvar, internasjonal krisehåndtering og sikkerhet gjennom partnerskap. Dette er i tråd med regjeringens holdning. Vi vil bidra til NATOs fortsatte relevans. NATOs råd og generalsekretær avla et besøk til Norge 6. – 7. mai i år. Besøket bidro til å heve Norges og nordområdenes profil i alliansen. Vi vil fortsette arbeidet med å styrke NATOs nærområdepolitikk. Det nordiske samarbeidet innen forsvars- og sikkerhetspolitikken har fått et kraftig løft, og regjeringen vil fortsette arbeidet med et enda tettere samarbeid.

Global nedrustning bidrar til en tryggere verden. Arbeidet for en verden uten kjernevåpen, konvensjonelle nedrustningsavtaler og ikke-spredning, samt gjennomføring av effektiv eksportkontroll, er helt sentralt for regjeringen. Som en pådriver for både minekonvensjonen, konvensjonen mot klaseammunisjon og den internasjonale våpenhandelsavtalen (ATT) vil regjeringen videreføre innsatsen med å gå foran i humanitære nedrustningsspørsmål. Regjeringen arbeider for å sette de humanitære konsekvenser ved bruk av kjernevåpen på den internasjonale dagsorden. Vi vil følge opp minekonvensjonen og konvensjonen om klaseammunisjon. Arbeid mot væpnet vold vil likeledes bli prioritert. Norge har lenge arbeidet aktivt for å oppnå en mest mulig omfattende og streng internasjonal avtale som regulerer våpenhandel. Regjeringen er meget tilfreds med at FNs generalforsamling vedtok en avtale om handel med våpen (Arms Trade Treaty – ATT) 27. mars 2013. Regjeringen legger saken om ratifisering frem for Stortinget høsten 2013. ATT setter standarder for lands nasjonale kontroll med eksporten av våpen, og åpner for at land som ønsker det kan videreføre en mer restriktiv eksportkontrollpraksis.

Regjeringen vil videreføre en streng og omfattende norsk eksportkontroll, samtidig som vi vil sikre at norske forsvars- og teknologibedrifter fortsatt sikres stabile og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet og mulighet for deltakelse i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid.

Gjennom en aktiv europapolitikk har regjeringen forsterket samarbeidet i EØS og Schengen, og samtidig stått opp for norske interesser og vist at det finnes et handlingsrom innenfor EØS-avtalen som vi har brukt. Regjeringen vil fortsette å ivareta norske interesser og bidra til gjennomslag for norske syn. Dette vil vi gjøre både overfor EU og overfor de enkelte medlemsland. EØS-avtalen utgjør den sentrale byggesteinen i vår kontakt med EU. Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar vi til sosial og økonomisk utvikling, hovedsakelig i de sentraleuropeiske landene. Dette er i deres og vår egen interesse. EØS-finansieringsordningene styrker samarbeidet med disse landene på en rekke områder, og regjeringen vil fortsatt prioritere områder som er relevante også for Norge. I lys av den vanskelige økonomiske situasjonen for mange europeiske land vil regjeringen søke å legge økt vekt på å støtte opp under sysselsetting og sosial utvikling gjennom EØS-midlene.

Regjeringen bruker arbeidet både i EØS, OECD, FN og ILO til å stå opp for viktige prinsipper i arbeidslivet og å advare mot en internasjonal trend mot større forskjeller.

Norge skal ta et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. Gjennom vår deltakelse i ISAF-operasjonen i Afghanistan, NATOs operasjon for piratbekjempelse utenfor Somalia, FN-operasjonen i Mali og andre FN-operasjoner, gjør vi det. Regjeringen prioriterer deltakelse i internasjonale operasjoner under FN-mandat. Afghanistan har vært vårt viktigste internasjonale militære engasjement i over et tiår. I tråd med enigheten mellom Afghanistan, NATO og det øvrige internasjonale samfunn vil sikkerhetsansvaret bli overført til afghanske myndigheter innen utgangen av 2014. Norges militære engasjement er innrettet for å bidra til en slik overføring, og reduseres derfor i takt med denne prosessen. Den sivile bistanden til Afghanistan vil fortsette på et høyt nivå, men nivå vil avhenge av Afghanistans vilje til å møte egne forpliktelser.

FN er en helt sentral partner i utvikling, statsbygging og krisehåndtering og dens nær universelle medlemskap gir FN global legitimitet. FN-paktens grunnleggende demokratiske verdier utgjør et fundament også for det norske samfunn. Regjeringen vil bidra til et sterkt og effektivt FN. I en egen melding til Stortinget om norsk FN-politikk, Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger, har regjeringen skissert de viktigste norske prioriteringene i vår politikk for et sterkt FN. Norge skal samtidig være en kritisk FN-venn. Derfor vil regjeringen fortsette sitt bidrag til styrking og effektivisering av FN.

Som tilhenger av et sterkt FN arbeider Norge for større åpenhet og effektivitet i FN både gjennom deltakelse i styrende organer og gjennom bevilgninger. Norske bidrag til FN skal bidra til resultater og økt forutsigbarhet for å sikre den nødvendige strategiske styring og planlegging av FNs virksomhet. Kjernebidrag til FNs fond og programmer vil derfor som hovedregel bli forsøkt opprettholdt på et høyt nivå.

Regjeringen har over tid jobbet målrettet med å gjøre de multilaterale utviklingsbankene bedre og mer demokratiske og dette arbeidet fortsetter.

Gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og arbeid mot seksualisert vold er en viktig prioritet for regjeringen. Vi vil arbeide aktivt i FNs organisasjoner og med andre land for å sikre videre oppfølging. Om lag 2 mrd. kroner har gått til årlig innsats for å oppnå målene i resolusjonen.

Regjeringen vil også ha tett kontakt med FN knyttet til vår egen politikk for fred og forsoning. Vi vil fortsette vår engasjementspolitikk, og være rede til å bistå parter som ønsker vår hjelp for å skape fredelige løsninger på konflikter. Vi vil ikke slutte oss til EUs terrorliste.

Mange konflikter i dag utspiller seg mellom og i svake stater. Konflikter hindrer demokratisk, økonomisk og sosial utvikling. Mange konfliktområder preges av flyktninger og internt fordrevne som i stor grad må basere sin eksistens på nødhjelp. Land i konflikt har 50 prosent høyere spedbarnsdødelighet, 15 prosent høyere andel underernærte og 20 prosent høyere andel som ikke kan lese og skrive, enn fattige land som ikke befinner seg i konflikt. I tillegg til de menneskelige lidelsene har konflikter også enorme økonomiske kostnader som setter de involverte landene langt tilbake. Norge har kunnskap om fred- og forsoningsarbeid. Innsats for å unngå at væpnete konflikter bryter ut, arbeidet med å avslutte eksisterende konflikter og utvikle demokrati, er derfor et prioritert arbeid for regjeringen. Det siste året har særlig Myanmar, arbeidet for gjenoppbygging av Somalia, forsoningsarbeid i Colombia samt Midtøsten hatt stor prioritet.

FNs tusenårsmål vil fortsatt være en ledetråd i regjeringens politikk for utvikling. Norge har tatt et spesielt ansvar for tusenårsmål 4 om å redusere barnedødeligheten og tusenårsmål 5 omå redusere mødredødeligheten og bedre gravide og fødende kvinners helse. Regjeringen vil fortsette opptrappingen av støtten til barnehelse gjennom den internasjonale vaksinealliansen GAVI, slik at vi øker det årlige norske bidraget til 1 mrd. kroner fra 2015. Regjeringen øker også støtten til kampen for å utrydde polio. Parallelt med den internasjonale satsingen på vaksiner er det viktig å bygge opp helsesystemer i fattige land for slik å sikre varig bærekraft i helsearbeidet. Vi viderefører den sterke satsingen på mødrehelse og familieplanlegging. Norge skal være et foregangsland i sitt arbeid internasjonalt for å sikre kvinners valgmuligheter gjennom tilgang til prevensjon, rett til å få utført trygge aborter og styrket mulighet for trygge fødsler. Slik kan liv reddes og menneskers lidelse reduseres. Regjeringen vil arbeide for at det i FN-prosessen som er igangsatt for å forme utviklingsagendaen etter 2015, etableres et nytt sett globale og universelle utviklingsmål som bygger videre på Tusenårsmålene. Rettferdig fordeling, likestilling og kvinners rettigheter, global helse, klimavennlig energi og tilgang på energi vil bli gitt spesiell oppmerksomhet fra norsk side i denne prosessen. Andre viktige områder som utdanning, matsikkerhet, klima, naturressursforvaltning, og rettighetene til sårbare grupper, herunder mennesker med funksjonsnedsettelser, vil også støttes slik at de inngår i den nye globale utviklingsagendaen på en god måte.

Menneskerettigheter er et satsingsområde for regjeringen. I internasjonale organisasjoner så vel som i tosidig kontakt med andre land skal vi ta opp brudd på menneskerettighetene, følge opp internasjonalt regelverk og være en tydelig stemme for respekt for menneskerettighetene. Vi vil prioritere støtte til menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet, og journalisters situasjon, kampen mot dødsstraff og tortur og alle former for diskriminering. Situasjonen for etniske, religiøse og seksuelle minoriteter vil kreve spesiell innsats og regjeringen har trappet opp dette arbeidet. Regjeringen vil også støtte opp om demokratier og støtte demokratisk utvikling i land.

Regjeringen har gjennom lanseringen av Team Norway i august 2013 styrket arbeidet med å bistå og fremme norsk næringsliv i utlandet for å sikre videre vekst og sysselsetting i Norge. Målet er å gjøre utenrikstjenesten til en bedre koordinert og mer synlig og strømlinjeformet samarbeidspartner for norske bedrifter, kompetansemiljøer og næringsorganisasjoner. Utenrikstjenesten vil trappe opp samarbeidet med andre næringsdepartementer og Innovasjon Norge, Norges Sjømatråd, Norges Forskningsråd mv. ved å utvikle en klar serviceplattform for de mange brukerne av utenriksstasjonenes arbeid med næringsfremme. Det faglige samarbeidet skal styrkes på tvers av forvaltningen og internt i Utenriksdepartementet. Arbeidet med bedrifters samfunnsansvar skal styrkes og være en integrert del av arbeidet med næringsfremme.

En regelverksbasert, internasjonal økonomisk orden slik den forvaltes gjennom Verdens handelsorganisasjon WTO, er i Norges interesse. Regjeringen vil fortsette sitt aktive arbeid for å videreutvikle det globale handelsregimet, til beste både for norsk økonomi og økonomisk vekst i utviklingsland.

Handel kan bidra til utvikling. De siste årene har det såkalte GSP-systemet gått gjennom to revisjoner som har bidratt til større handel med utviklingsland. Nå har 14 land i tillegg til alle MUL-land helt fri markedsadgang til Norge, mens 28 lavere mellominntektsland har fått forbedrede handelsbetingelser. Regjeringen har utviklet en egen veileder for etisk handel og en ny handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid.

I Meld. St. 19 (2012–2013) Regjeringens internasjonale kulturinnsats , ble hovedprioriteringene for regjeringens samlede internasjonale kulturinnsats fremover presentert, både i utenrikspolitisk og utviklingspolitisk sammenheng. Arbeidet med å styrke norsk kulturlivs internasjonale muligheter inngår i regjeringens kulturløft og skal videreføres.

Regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken er fattigdomsbekjempelse, bærekraftig vekst og rettferdig fordeling. Regjeringen vil styrke innsatsen i utviklingspolitikken som skissert i St.meld. nr. 13 (2008–2009) Om klima, konflikt og kapital , St.meld. nr. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling og Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape – Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken . Varig fremgang i kampen mot fattigdom krever økonomisk vekst i utviklingsland og rettferdig fordeling, mellom land og innad i land. Mange utviklingsland har oppnådd betydelig økonomisk vekst siden årtusenskiftet, og flere er oppgradert til mellominntektsland. Dette gir ikke nødvendigvis nedgang i andelen fattige. I mange land er inntekter og muligheter svært skjevt fordelt. Fattigdomsbekjempelse er i økende grad også et spørsmål om fordeling innad i land. Etter hvert som økonomien vokser, øker behov for fordeling fordi samfunn med små forskjeller er gode samfunn.

Regjeringen ønsker å styrke satsningen på rettferdig fordeling i utviklingspolitikken. Gode arbeidsplasser er viktig for å bekjempe fattigdom og bidra til en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder. Mange utviklingsland etterspør de nordiske erfaringene med et organisert arbeidsliv og en godt utviklet velferdsstat. Det er derfor satt i gang en opptrapping av støtten til disse temaene i utviklingssamarbeidet med særlig vekt på prosjekter som fremmer arbeidstakerrettigheter og sosial dialog.

Arbeidet for rettferdig fordeling omfatter også fordeling av makt, og passer inn i norsk utviklingspolitikks fremme av demokrati og menneskerettigheter. Arbeidet omfatter støtte å bygge opp statsforvaltning og gjennomføring av demokratiske valgprosesser så vel som støtte til sosiale bevegelser og rettighetskamp.

Afrika er største mottaker av norsk bistand på grunn av de store fattigdomsutfordringene på kontinentet. Samtidig har Norge de siste årene økt bistanden til Latin-Amerika og regjeringen foreslår også en økning for 2014. Dette fordi vi ser at norsk bistand kan bidra til viktige endringer. Enorm ulikhet i fordelingen av makt og ressurser har vært til hinder for utvikling i regionen, men trenden med økt ulikhet er i ferd med å snu i mange land. Bistanden til Latin Amerika prioriterer å støtte opp arbeid for mer rettferdig fordeling, menneskerettighetsarbeid og miljøvennlig forvaltning av naturressurser.

God forvaltning av naturressurser er en forutsetning for fordeling og bærekraftig vekst. Bistandsprogrammene Skatt for utvikling og Olje for utvikling bidrar til at inntektene fra ikke-fornybare naturressurser kommer hele befolkningen til gode. Norge skal ta initiativ til å etablere et internasjonalt uavhengig ekspertmiljø for reforhandling av naturressurskontrakter i utviklingsland slik det ble varslet i Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape. Norge støtter også viktig arbeid for bedre naturressursforvaltning for eksempel gjennom arbeidet mot ulovlig fiske.

Norge støtter utbygging av skattesystemer og skatteadministrasjon, slik at utviklingsland blir bedre i stand til å hente inn egne inntekter og mindre avhengige av bistand.

Hovedansvaret for rettferdig fordeling hviler på landenes egne myndigheter. Samtidig påvirkes også globale forhold. Innsats for rettferdig fordeling og inkluderende vekst i utviklingsland må derfor også gjøres gjennom multilaterale institusjoner som FN, Det internasjonale pengefondet IMF og Verdensbanken.

Mangel på kapital er en viktig begrensning for en bred og bærekraftig utvikling i fattige land. Norsk utviklingspolitikk vil påvirke de store pengestrømmene inn og ut av utviklingsland, slik at større ressurser skal være tilgjengelig for utvikling. En storsatsing de siste åtte årene har vært arbeidet mot ulovlig kapitalflyt og skatteparadiser. Skatteparadiser bidrar til finansielt hemmelighold og gjør slik kriminalitet, skatteunndragelse og terrorfinansiering mulig. Innsatsen mot skatteparadisene må også sees i sammenheng med kampen mot sosial ustabilitet, ulikhet og korrupsjon og for demokrati. Et ledd i arbeidet mot skatteparadiser er å utarbeide nye retningslinjer for Norfunds investeringer gjennom tredjeland. Det skal utarbeides en liste over såkalte tredjeland fondet kan investere i. Retningslinjene skal utformes på en måte som sikrer utviklingsland innsyn i investeringer og slik at grunnleggende utviklingspolitiske mål ivaretas.

Regjeringen vil være pådriver for strengere krav til økonomisk åpenhet, for eksempel i form av en konvensjon eller avtale, land for land-rapportering for flernasjonale selskaper og utvikling av en åpenhetsgaranti til bruk for utviklingslands myndigheter overfor selskaper i utvinningsindustrien.

Erfaring viser at når fattige lands gjeldsbyrde går ned, går investeringene i offentlig velferd som helse og utdanning opp. Norge har de siste åtte årene vært et banebrytende og nytenkende land i sitt arbeid med gjeldsslette og ansvarlig långivning. Prinsippet om at gjeldslette ikke føres som bistand ble slått fast i 2005, og er blitt overholdt siden den gang. Slettingen av gjelden fra den såkalte skipseksportkampanjen har vært en milepel for anerkjennelse av långivers ansvar, og i 2013 ble et nytt steg tatt da politiske reformer i Myanmar gjorde det mulig å slette landets gjeld til Norge fra skipseksportkampanjen. Regjeringen har dessuten gjort en innsats internasjonalt for å utvikle retningslinjer for ansvarlig långiving og låntaking, samt arbeidet for å få på plass en internasjonal gjeldsmekanisme. Norge er det første landet i verden til å gjennomføre en gjeldsrevisjon etter FNs retningslinjer for ansvarlig långivning. All gjeld fra fattige land til Norge er nå gjennomgått. Gjennom en aktiv fordelingspolitikk kan myndighetene bruke det økte økonomiske handlingsrommet til velferdstiltak som helse, utdanning, sosiale sikkerhetsnett og infrastruktur.

Stortingsmeldingen «Mot en grønnere utvikling» la grunnlag for en historisk satsning på miljø i utviklingspolitikken. Regjeringen ønsker en bærekraftig økonomisk vekst. Økonomisk vekst må ta hensyn til naturens rammer. Klimaendringer fører til at miljøødeleggelser skjer enda raskere. Den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel om det naturvitenskapelige grunnlaget for klimaendringer ble framlagt i september 2013. Den viktigste konklusjonen er at klimakunnskapen er blitt enda mer sikker. Forskningen viser med tydelighet at det har blitt varmere, og vi ser store endringer i hele klimasystemet, selv i dyphavet på flere tusen meters dybde. En global enighet som gir utviklingslandene rett til utvikling og vekst, samtidig som verdens samlede utslipp av klimagasser begrenses, er nødvendig for å unngå menneskeskapte klimaendringer. I 2014 øker støtten til arbeidet mot kortlivede klimadrivere.

Klima- og skogprosjektet er en strategisk innsats for å bremse klimaendringene. Kampen mot klimagassutslipp fra avskoging er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå varige globale reduksjoner i utslipp fra avskoging uten å sørge for bærekraftig økonomisk utvikling for dem som bor i og rundt skogen. Norge spiller en ledende rolle i å utvikle internasjonale finansieringsmekanismer som gjør det lønnsomt å la skogen stå både gjennom bistandsarbeid og i klimaforhandlingene. Andre viktige elementer for å oppnå bærekraftige resultater av skogsatsingen er kompensasjon for bevaring av økosystemtjenester, avklaring av bruks- og eiendomsrettigheter, samt øke produktiviteten i omkringliggende landbruk.

Tilgang til energi er kjernen i moderne utvikling, for enkeltmennesker og for samfunn. Regjeringen bidrar til at fattige land kan satse på fornybar energi gjennom en bærekraftig forvaltning av egne naturressurser, både gjennom faglig samarbeid, gjennom partnerskap med kommersiell sektor og gjennom nyskapende finansieringsformer for å utløse kommersielle investeringer. Å bedre utviklingslandenes tilgang til ren energi krever investeringer i en størrelsesorden som ikke gjør det realistisk å basere seg på bistand alene.

De fattigste landene har bidratt minimalt til klimaendringene, men det er fattige land og folk som rammes hardest av endringene. God beredskap redder liv. Regjeringen vil fortsette arbeidet med integrering av klimahensyn og klimasikring i utviklingssamarbeidet. I desember 2012 lanserte regjeringen en strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv. Målsetningen er bedre klimatilpasning gjennom støtte til klimarobust landbruk i Afrika og forebygging av naturkatastrofer. Et klimarobust landbruk er avgjørende for økt matproduksjon i en verden med mer ekstremvær og et endret klima. En viktig arena for dette er allerede etablerte regionale aktører i Afrika. I tillegg fremmer Norge småbønders rettigheter og muligheter i sitt arbeid for bedret matsikkerhet.

Kvinners rettigheter og likestilling er en hovedprioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Den første handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling for hele utviklings- og utenriksområdet ble lansert i august 2013. Gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte er Norge en pådriver for en sterk og bred global konsensus om kvinners rettigheter. Handlingsplanen har to viktige grep; utenriks- og utviklingspolitikken kobles sammen og forsterker hverandre og det innføres mer systematikk i gjennomføringen av likestillingspolitikken. Klimaendringer, finanskrise, arbeidsledighet, menneskerettighetsbrudd og væpnede konflikter er del av det globale bakteppet for handlingsplanen. Samtidig ser vi folkelige opprør og krav om demokrati, likestilling i normative rammeverk og bedring av kvinners helse, utdanning og politisk representasjon. Norge er i front for kvinners rettigheter i globale prosesser og for deres politiske og økonomiske deltakelse. Likeens fortsetter Norge å bekjempe vold mot kvinner og jenter og styrke seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Norge skal være et foregangsland for å sikre at prevensjon og trygge aborter blir alternativ til utrygge aborter. Slik kan liv reddes og menneskelige lidelser reduseres. Norge skal videre bidra til kvinners deltakelse i sikkerhetssektoren, fredsbygging og bekjempe seksualisert vold i konflikt og post-konflikt situasjoner. Likestillingsperspektivet skal synes i store politiske satsinger.

Norge vil fortsette å være en sentral aktør på utdanningssektoren internasjonalt og regjeringen ønsker å øke støtten til dette formålet i 2014 til om lag 1,75 mrd. kroner. Regjeringen har som mål å trappe opp støtten til utdanning til 3 mrd. kroner i året, innenfor den til enhver tid gjeldende bistandsramme, innen utgangen av stortingsperioden. Innsatsen skal konsentreres om tre områder; å nå de barn som ikke nås i dag, spesielt i områder i krig og konflikt, en satsning på å nå jenter i ungdomsskolealder og bedre kvaliteten i utdanningen i utviklingsland bl.a. gjennom bedre lærerutdanning og høyere utdanning. Det er bred enighet i Stortinget om at vi fortsatt skal rette innsatsen inn mot å nå tusenårsmål to om grunnutdanning for alle, spesielt ved å satse på skolegang for sårbare og marginaliserte grupper som jenter og barn i krig og konflikt. Arbeidet med å inkludere funksjonshemmede i utdanningsbistanden skal styrkes. Av om lag 1,6 mrd. kroner som ble brukt på utdanningstiltak i utviklingssamarbeidet i 2013 ble hele 65 prosent brukt på grunnutdanning. Potensialet som ligger i denne utdanningen kan på den annen side ikke virkeliggjøres hvis man ikke samtidig sikrer den et kvalitetsmessig innhold, eller kan gi ungdom et tilbud etter grunnskolen slik at de kan kvalifisere seg til lønnet arbeid.

Norge er en stor og kvalitetsbevisst utviklingspartner. Regjeringen har de siste årene satt av 1 prosent av brutto nasjonalinntekt til bistands- og utviklingsformål. Med tydelige budsjettmål som vokser i takt med norsk økonomi viser Norge vilje til å prioritere de store oppgavene som gjenstår i kampen mot fattigdom og for en tryggere og mer miljøvennlig verden. Regjeringen vil foreslå for Stortinget å bevilge 31,522 mrd. kroner til utviklingssamarbeid i 2014. Dette tilsvarer 1 prosent av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) for 2014. Norge vil dermed fortsatt være et av de landene som bevilger mest til utvikling, målt som andel av BNI.

Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet med å gjøre utviklingssamarbeidet mer effektivt og gi best mulig resultater. Et viktig prinsipp er at samarbeidslandenes strategier og prioriteringer skal være styrende. De landene som tar ledelsen for sin egen utvikling, har hatt størst fremgang i arbeidet med tusenårsmålene.

De fleste av våre samarbeidsland har svakt utviklede styresett. Mange er sterkt preget av korrupsjon og er utfordrende land å arbeide i. Det krever at Norge sikrer bruken av bistandspengene på best mulig måte. God forvaltning og kontroll er viktig for å oppnå resultater og å forebygge og håndtere økonomiske misligheter. Samtidig bidrar vi til å bygge institusjoner som fremmer åpenhet og rettssikkerhet, og vi støtter sivilsamfunnsorganisasjoner og medias uavhengige rolle. Regjeringen har lagt frem en ni-punkts «kontrollpakke» for å styrke kontrollen med bistandsmidler kanalisert gjennom frivillige og multilaterale organisasjoner. For å hindre misbruk av midler, skal det stilles strengere krav til hvordan multilaterale organisasjoner forvalter tilskudd fra Norge. Organisasjonenes systemer for å bekjempe økonomiske misligheter skal styrkes. Avtalene våre med organisasjonene skal forbedres slik at plikter og rettigheter tydeliggjøres, bl.a. når det gjelder tilbakebetaling av midler ved økonomiske misligheter. Vi krever informasjonsutveksling og samarbeid med organisasjoner som mottar betydelig norsk støtte. Også samarbeidet med frivillige organisasjoner skal styrkes, herunder gjennom kompetansebyggende tiltak, jevnlige møter og støtte til spesialrevisjoner, jf. omtale under kap. 2. Sammen med grundige evalueringer og oppfølgingsplaner løfter dette kvaliteten i bistanden og i forvaltningen.

Ulike områdene av norsk politikk kan ha ulik virkning på utviklingen i fattige land. I tråd med St.meld. nr. 13 (2008–2009) Om klima, konflikt og kapital , vil regjeringen også i år legge frem rapporten Samstemt politikk for utvikling for å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller eventuelt hemme fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.

Perspektivet for samstemtrapporten for 2011 var bredt og tok for seg norsk politikks påvirkning av seks globale utfordringer av stor viktighet for fattigdomsreduksjon.

Rapporten for 2012 hadde et mer avgrenset siktemål. Den belyste hvordan politikk som primært er utformet for å fremme og regulere norsk næringsliv og spesifikt norsk energisektor næringsliv påvirker økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland.

Rapporten for 2013 vil søke å belyse i hvilken grad norsk politikk gir incentiver til utvikling og fordeling i utviklingsland.

Med basis i erfaringene fra interdepartementalt samarbeid om de tre rapportene, vil det bli vurdert hvor hensiktsmessig dette formatet for arbeid med samstemt politikk for utvikling er.