Utenriksdepartementet (UD)

Prop. 1 S

(2013–2014)

FOR BUDSJETTÅRET 2014

Mål for virksomheten

Regjeringens mål om at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet og bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid, er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid. Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Klimasatsingen i utenrikspolitikken er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi, Meld. St. 14 (2010–2011), Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken , St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter . Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord.

Med fremleggelsen av Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling signaliserer Regjeringen en fortsatt stor og strategisk bruk av bistandsmidler for å bekjempe fattigdom på en måte som samtidig møter de globale miljøutfordringene. I tillegg til at Norge ønsker å innta en pådriverrolle for en grønnere utvikling meisler meldingen ut tre hovedsatsingsområder; fornybar energi, klima- og skogsatsingen og klimatilpasning. Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland.

Med fremleggelsen av Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape signaliserer Regjeringen blant annet at Norge skal være pådriver for en mer bærekraftig nasjonal og lokal forvaltning av naturressurser på land og i havet og støtte arbeid mot naturressurskriminalitet.

Regjeringen viderefører innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogprosjekt skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen, til gode.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Det skal legges særskilt vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen, og som spesielt utsatt gruppe, særlig ved naturkatastrofer. Bred støtte til klimatiltak er også viktig for, og stimulerer utviklingslandenes vilje og evne til, å slutte seg til et globalt klimaregime. Regjeringen vil styrke innsatsen for reduksjon av kortlevde klimaforurensere.

Klima- og skogsatsingen

Regjeringens klima- og skoginitiativ har som ambisjon å bidra til at utslipp fra skog i utviklingsland inngår i en ny internasjonal klimaavtale; å bidra til den internasjonale innsatsen for reduserte utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse (REDD+), samt å bidra til å ivareta naturskog for å sikre denne skogen sin evne til å binde karbon. Den sentrale målsettingen for Regjeringens klimapolitikk er å medvirke til utformingen av et globalt, forpliktende og langsiktig regime for reduksjoner av klimagassutslipp, for å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader i forhold til førindustrielt nivå. Dette vil også være et viktig bidrag til bærekraftig utvikling, og klima- og skogprosjektet skal i størst mulig grad bygge opp under og støtte arbeidet for å nå denne målsettingen. Fokuset i påvente av et langsiktig globalt regime for reduksjoner av klimagassutslipp vil ligge på kapasitets- og institusjonsbygging, utvikling av gode målsystemer, implementering av sentrale reformer, samt pilotprosjekter. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå utslippsreduksjoner fra avskogingen uten å sørge for bærekraftig og økonomisk utvikling for dem som bor i og utenfor skogen. Et viktig rammevilkår for satsningen er derfor erkjennelsen av at kampen mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Regjeringens klima- og skoginitiativ er både god klimapolitikk og god utviklingspolitikk. Klima- og skoginitiativet jobber mot de nevnte målsettingene langs fire akser: Forhandlingene under FNs klimakonvensjon, partnerskap med enkeltland, multilaterale programmer og støtte til det sivile samfunn.

Internasjonale avtaler og konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Støtte vil også bli gitt til konvensjonenes sekretariater og andre tiltak for å gjennomføre konvensjonenes formål. Kapasitetsbygging gjør utviklingslandene bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 194 land samt EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet med en hastighet som ikke er raskere enn at økosystemer kan tilpasse seg naturlig, matsikkerheten ikke trues, og som tillater bærekraftig økonomisk utvikling. I følge konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og rapportering av utslipp og utslippsreduserende tiltak. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen er en prosessorientert rammekonvensjon fra 1992 som danner en ramme for det globale arbeidet med biologisk mangfold. Den fastlegger overordnede mål, prinsipper og generelle forpliktelser, mens konkrete forpliktelser utformes gjennom protokoller, arbeidsprogram og partsmøtevedtak. Konvensjonen har i dag 193 parter.

Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer (GMO) av 29. januar 2000 trådte i kraft i 2003. Formålet med Cartagena-protokollen er å bidra til en forsvarlig overføring, håndtering og bruk av levende GMO-er som kan være til skade for biologisk mangfold eller human helse.

Nagoya-protokollen fra 2010 har som formål å oppnå rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av genressurser. Protokollen bygger på en forutsetning at bevissthet om den økonomiske verdien av økosystemer og biodiversitet er et viktig insentiv for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. En rettferdig fordeling av fordelene ved bruken tjener samme formål. Protokollen gjelder for genressurser som er underlagt nasjonale suverene rettigheter. Avtalen forplikter partene i forhold til utformingen av regelverk om tilgang til genressurser. Det pålegger også plikter med hensyn til å sørge for at genressurser som benyttes i det enkelte land er innhentet med forhåndssamtykke, dersom dette er et krav i leverandør- eller opprinnelseslandet. Protokollen inneholder også bestemmelser om tradisjonell kunnskap knyttet ti genressurser. Norge støtter kapasitetsbygging i afrikanske land for å styrke deres kapasitet til å ratifisere og iverksette protokollen. Norge er det første i-land til å ratifisere protokollen.

Norges støtte til prosjekter som The Economics of ecosystems and biodiversity (TEEB) og Wealth accounting and the value of ecosystem services (WAVES) er sentralt for sektorintegrering og synliggjøring av bredden av verdier fra det biologiske mangfoldet og de tjenester som økosystemene leverer for å sikre god forvaltning av naturkapitalen.

Forørkningskonvensjonen

Norge er part til Forørkningskonvensjonen. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempning.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. CITES har i senere år begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Multilateralt samarbeid

Mange FN-organer er sentrale aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner og program som har miljø som kjerneoppgaver. Norge gir dessuten tilleggsmidler for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Den globale miljøfasiliteten (GEF), støtter tiltak som skal bidra til å forbedre det globale miljøet. GEF forvalter drøyt USD 4,3 mrd. for perioden 2010-2014. Ny kapitalpåfylling i GEF for kommende fireårsperiode ventes ferdigstilt våren 2014. Sammen med øvrige nordiske land har vi bl.a. vært pådrivere for en bredere tilnærming til kjemikalieområdet, inkludert avfallshåndtering hvor dette er relevant i forhold til GEFs mandat. Det er også framforhandlet en ny kvikksølvkonvensjon med GEF som finansieringsmekanisme.

Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen sentrale i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige aktører i det multilaterale samarbeidet for å møte klimautfordringene, både i deres generelle portefølje, og gjennom spesialfond som Climate Investment Funds. Det siste er et paraplyfond for klimainvesteringer innen ren teknologi, ren energi, skog og tilpasning, og har til nå allokert ca. 42 mrd. kroner til mer enn 40 pilotland. Alle utviklingsbankene samarbeider om dette, med sekretariat i Verdensbanken. I styret sitter likt antall givere og representanter fra utviklingsland. Dette er blitt en modell for det Grønne klimafondet. Verdensbanken ga høsten 2012 ut en rapport om konsekvensene av en temperaturøkning på 4 grader. Rapporten fikk stor oppmerksomhet, og viste hvordan utvikling og klimatiltak ikke kan skilles ad. Konsekvensene av global oppvarming vil rive grunnen under det utviklingsarbeidet utviklingsbankene ellers gjør.

FNs miljøprogram UNEP

En bedre organisering av det internasjonale miljøsamarbeidet er en hovedprioritering for Norge. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet med å fremme reformer i det globale miljøstyresettet. Norge arbeider for å styrke FNs miljøprogram (UNEP). Det er mange eksempler på at miljøet i dag taper i kamp mot andre hensyn. UNEPs relevans og rolle ligger blant annet i å holde miljøet under oppsyn og å være en konstruktiv partner for løsninger som bidrar til bærekraft i utviklingspolitikken.

UNEP har som FNs fremste miljøaktør et bredt mandat. Norge arbeider for at UNEP på lang sikt skal bli en organisasjon, men Rio+20 toppmøtet kunne ikke enes om å oppgradere UNEP til en særorganisasjon for miljø. UNEP har imidlertid blitt styrket på flere områder som et resultat av toppmøtet og oppfølgningen av Rio-møtet i 2012. Governing Councilmøtet i 2013 var det første med universelt medlemskap og rekke reformer ble vedtatt. Den tidligere ordningen med et separat ministermøte ble avskaffet og ministerdelen integreres nå i den nyopprettede FNs miljøforsamling. Første møte med ny struktur skal finne sted i 2014 og deretter annen hvert år. Norge ble valgt inn i byrået for Vestgruppen i 2013.

Reformene innebærer blant annet også at representanter for hovedstedene og sivilsamfunnet gjennom Komiteen av permanente representanter får en mer fremtredende rolle, og skal blant annet forberede møter, budsjett, og arbeidsprogram, samt føre tilsyn med at beslutninger blir fulgt opp. UNEPs regionale tilstedeværelse skal styrkes samtidig som hovedkvarterfunksjoner skal konsolideres i Nairobi. Arbeidet med å styrke samspillet mellom vitenskap og politikkutforming skal intensiveres.

Den institusjonelle reformen av UNEP er det først håndfaste resultatet av Rio-konferansen om bærekraftig utvikling i 2012. Norge følger arbeidet tett og er en pådriver for at UNEP skal bli en mer åpen og en medlemsstatsstyrt organisasjon.

Norge arbeider også for å styrke UNEP sin koordinerende rolle i internasjonalt miljøarbeid innad i FN-systemet, samt for et sterkere samarbeid mellom UNEP og andredeler av FN-systemet innenfor rammen av FN-reformen «Ett FN» på landnivå. Norge er den største bidragsyteren til UNEP. Den nåværende programavtalen ble inngått mellom Norge og UNEP i 2012 for perioden 2012-2013, hvor Norge forpliktet seg til å gi 100 mill. kroner i årlig støtte i toårsperioden.

Norge legger stor vekt på betydningen av samarbeid mellom UNEP og andre deler av FN-systemet. Særlig er samarbeidet mellom UNEP og FNs utviklingsprogram, UNDP, viktig. I Poverty Environment Initiative (PEI) er samarbeidet vel gjennomført. I 2012 arbeidet UNEP med UNDAF med mainstreaming av miljø og klimaendringer i utviklingsplaner.

Norge arbeider også for at miljøhensyn skal ivaretas på en tilfredsstillende måte i UNDPs nye strategiske plan.

Naturpanelet

Arbeidet med å etablere et naturpanel, Intergovernmental Panel for Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES) startet i 2005. Panelet ble etablert i Panama i 2012 og hadde sitt første plenumsmøte i januar 2013. Naturpanelet er en parallell til FNs klimapanel og kan spille en viktig rolle framover i å gi et faglig grunnlag om biologisk mangfold og økosystemtjenester basert på vitenskapelig og tradisjonell kunnskap. Det første møtet til vitenskapskomiteen til panelet ble avholdt i Norge i juni 2013 i Bergen. Norge bidrar gjennom Miljødirektoratet til kapasitetsbygging i utviklingsland knyttet til panelet. Dette er viktig for blant annet å sikre et tilstrekkelig datagrunnlag til panelets arbeid. Norge ble valgt inn i byrået i 2013.

FNs bosettingsprogram UN-HABITAT

Arbeidet med å fremme en bærekraftig urbanisering er den sentrale utfordringen til FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT). Høyere befolkningstetthet gir mulighet til å utvikle mer effektive tjenester innen for eksempel vann og sanitær, energi og transport. Dette er funksjoner som kan bidra vesentlig til å redusere CO 2 -utslipp og energiforbruk. Norge støtter UN-HABITATs arbeid med et eget «byer og klima»-initiativ på vann- og sanitærsektoren og arbeidet med urbane land- og eiendomsspørsmål. Med utgangspunkt i den norske støtten har UN-HABITAT i samarbeid med Verdensbankens urbane flergiverfond og Cities Alliance – begge med bidrag fra Norge – utfordret et eget urbant klimanettverk.

Den urbane befolkningen i utviklingslandene er gjennomgående svært ung. Mer enn halvparten er under 25 år. Norge støtter derfor også tiltak gjennom Ungdomsfondet i Bosettingsprogrammet for å fremme klimatilpasning, sysselsetting, helse og utdanning for denne viktige målgruppen.

Matsikkerhet

Verdens befolkning øker og i følge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FAO beregnet at matproduksjonen må øke med 70 pst. innenfor samme tidsperiode. Samtidig er en mer rettferdig fordeling avgjørende for at økt matproduksjon gir økt matsikkerhet. Regjeringens strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv ble lansert i desember 2012. Strategien legger de politiske føringene for all norsk støtte til matsikkerhet, gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler.

Innenfor FN er FNs komite for matsikkerhet (CFS) den sentrale politiske plattformen for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. Samarbeidet gjennom blant annet CFS skal bidra til at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD), samt de multilaterale finansieringsinstitusjonene, blir mer sentrale i arbeidet med å redusere det økende antallet sultende og underernærte i verden.

Omlag en tredjedel av all produsert mat blir aldri konsumert. Det er store tap i hele verdikjeden og det er store gevinster å hente både økonomisk, miljømessig og fordelingsmessig i å begrense dette tapet. Norge støtter opp om initiativet som FAO har tatt for å redusere tap av mat.

I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR – The Consultative Group on International Agricultural Research) en vesentlig aktør. Områdene det forskes innen strekker seg fra matvekster (f.eks. mais, ris, hvete) husdyr og fisk og vann- og skogforvaltning til rettigheter og eiendomsforhold til jord og andre naturressurser, landbruks- og matpolitikk og kvinners rolle i landbruk. Med støtten på 110 mill. kroner i 2012 var Norge en av de største giverne.

Blant de mer konkrete resultatene av organisasjonens arbeid kan nevnes at organisasjonen har utviklet over 50 nye varianter av matplanter som tåler tørke bedre. Disse dyrkes i dag på over 1 million hektar landbruksjord i det sørlige og østlige Afrika, med det resultat at gjennomsnittsavlingene har økt med 20 – 50 pst. Videre har en tilnærming til frødistribusjon gitt 100 000 indiske bønder tilgang til en ny risvariant. I den videre oppfølgingen av organisasjonen vil Norge legge vekt på å sikre størst mulig effekt av forskingen.

FNs bærekraftskommisjon (CSD) har ikke fungert tilfredsstillende de siste årene. Den ble derfor under FNs konferanse for bærekraftig utvikling i Rio i 2012 vedtatt erstattet med et universelt høynivåforum for bærekraftig utvikling. Det nye høynivåforumet for bærekraftig utvikling ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2013, og CSD blir dermed nedlagt. Det nye forumet skal blant foreta regelmessige gjennomganger av hvordan land og FN-organisasjoner følger opp de nye globale utviklingsmålene som skal etterfølge dagens tusenårsmål, samt relevante tidligere FN-vedtak og forpliktelser. Forumet vil hvert fjerde år møtes på toppnivå under åpningen av FNs generalforsamling, med stats- og regjeringssjefer som deltakere.

Multilaterale finansinstitusjoner

De multilaterale finansinstitusjonene er viktige kanaler for ressursoverføringer til de fattigste landene, og fungerer også som kunnskapsbanker. Utviklingsbankene er en betydelig finansieringskilde og har stor påvirkningsmyndighet på tvers av tema og departementer i utviklingsland. Ikke minst gir dialogen med finansmyndighetene bankene en mulighet til å se miljø og klimaspørsmål i en bredere sammenheng. Flere og flere land ønsker å gå inn i en slik dialog. Norge støtter bankenes arbeid med klima og miljøspørsmål.

Norge og Verdensbanken har også løpende dialog om samarbeid om klima og ren energi, bl.a. gjennom den norske deltakelsen i klimainvesteringsfondene Climate Investment Funds, for tiden verdens største globale klimafond. Her støtter Norge tre av de fire fondene, dvs. innen ren energi, skog og tilpasning. Et stort antall investeringsplaner er godkjent, og prosjekter er under utvikling. Innen ren energi ligger hovedvekten på geotermisk kraftverk, små vannkraft, sol og vind. Norge og Verdensbanken har også et nært samarbeid rundt utviklingen av målemetoder for tilgang til energi, og analytisk arbeid rundt resultatbasert finansiering, og hva som må til for at det skal lykkes. Verdensbanken er i stor grad en kunnskapsbank på dette området, der Norge støtter en «energi tenketank» innen banken, som bl.a. ligger i forkant mht. analytisk arbeid og det nyeste innen fornybar energi og finansiell bærekraft for disse.

Norge bidrar gjennom Den afrikanske utviklingsbanken til et fond for å bevare regnskogen i ti land i Kongobassenget, og i 2011 ble det overført 160 mill. kroner til dette fondet.

Regjeringen har i tråd med Stortingets klimaforlik og Regjeringens internasjonale handlingsplan økt innsatsen for fremme av karbonfangst og – lagring (CCS) internasjonalt. Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i utviklingsland, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO 2 også må skje i partnerskap med land med framvoksende økonomi og utviklingsland. Norge bidro i 2012 med 15 mill. kroner til Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på karbonfangst og – lagring i utviklingsland.

Handel, miljø og klima

Norge deltar i EUs kvotehandelssystem for CO 2 (Emission Trading System). Dette omfatter virksomheter som står for om lag halvparten av alle klimagassutslipp i landet. Prising av CO 2 er et viktig virkemiddel for å begrense utslippene og stimulere til klimavennlig industri- og energiproduksjon.

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om frihandelsavtaler, der Norge i første rekke forhandler sammen med EFTA-landene. Man har ikke kommet videre i de globale forhandlingene om handel og miljø gitt at det ikke forhandles under Doha-mandatet. Fra norsk side er det gitt støtte til utredning av initiativet for økt handel relatert til bærekraftig energi. OECD er en viktig premissleverandør for den globale klima- og miljødebatten, et arbeid Norge tar del i og benytter seg av.

I EFTA arbeider Norge aktivt med å utvikle bindende bestemmelser om miljø i EFTAs handelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid på handel og miljø-området. Frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og Hong Kong som ble undertegnet i juni 2011, er den første EFTA-avtalen som er forhandlet med et resultat på bærekraftig utvikling basert på EFTAs felles posisjon fra juni 2010. Avtalen med Montenegro som trådte i kraft 1. november 2012 har kapittel om handel og bærekraftig utvikling som er identisk med EFTAs modellkapittel.

EØS midlene

Under EØS-midlene for perioden 2009–2014 bidrar Norge med rundt 14 mrd. kroner til sosial og økonomisk utvikling i 15 EU-land. Om lag en tredjedel av EØS-midlene er øremerket miljøvern, tiltak mot klimaendringer og grønn næringsutvikling. Miljø og klima er derved det største innsatsområdet i perioden 2009-2014.

De viktigste globale miljøutfordringene er klimaendringer, tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter. Dette forringer menneskers livskvalitet og hindrer bærekraftig utvikling. Miljøproblemene kjenner ingen landegrenser. Den økonomiske krisen gjør at landene sliter med å gjennomføre vedtatt regelverk. EØS-midlene skal bidra til at landene gjennomfører forpliktelser gjennom EU-direktiver og internasjonale konvensjoner. Det er derfor i norsk interesse å bidra til dette. Miljøforvaltningens etater er partnere i flere land. Denne innsatsen har også betydning for vårt nasjonale miljøarbeid og forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid.

Miljøforvaltning og biologisk mangfold

God forvaltning av hav- og vannressurser krever en helhetlig tilnærming som ivaretar hensyn til biodiversitet, klimaendringer og forurensing. Norsk miljøforvaltning vil bidra med kompetanseoverføring og kapasitetsbygging som programpartnere i miljøprogrammer.

Nøyaktig og god informasjon er en forutsetning for overvåkning, kontroll og analyse av miljøutfordringene. EØS-midlene bidrar til at miljølovgivningen etterleves. Det er nødvendig både å styrke offentlig forvaltning og bevisstgjøre industri og sivilt samfunn.

Å bevare biologisk mangfold er viktig for å sikre bærekraftig utvikling. FN-konvensjonen om biologisk mangfold er et felles rammeverk. Overvåkningen av vernede områder forbedres samtidig som beskyttelsen av økosystemer mot invasjon av fremmede arter styrkes. I tillegg skal EØS-midlene bidra til at biologisk mangfold vektlegges i politikkutforming og lovgivning. På grunnlag av erfaringene fra forrige periode gis det også støtte til tiltak for å øke bevisstgjøringen og kunnskapen om betydningen av biologisk mangfold.

Klimatilpasning og fornybar energi

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. EØS-midler brukes til å redusere CO 2 -uslipp gjennom å bedre energieffektiviteten i offentlige bygninger og i industrien. I januar 2013 ble det klart at CCS-programmet i Polen ikke kunne realiseres i inneværende periode. Midlene avsatt til CCS, er etter forhandlinger med Polen i hovedsak overført til andre klimatiltak, inkludert energieffektivisering.

Økt produksjon av fornybar energi stimulerer utviklingen av teknologi og sysselsetting. I dag utnytter imidlertid mottakerlandene bare en liten del av sitt potensial. Programområdet favner om biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme. Målene er økt produksjon og økt bruk av fornybar energi. Det gis også støtte til tiltak for å spre informasjon og skape større bevissthet om framtidsrettede energiløsninger

Bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Dette inkluderer også utvikling av ny teknologi. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge bidrar til å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi i mottakerlandene. Det vil bli lagt stor vekt på å engasjere norske små og mellomstore bedrifter som prosjektpartnere. EØS-midlene er dermed et bidrag til landenes innsats for å komme ut av den økonomiske og sosiale krisen og få til en bærekraftig vekst i tråd med målene i Europe 2020-strategien. Bedre gjennomføring av miljøregelverk gir også bedre luft- og vannkvalitet og redusert forurensning som er viktig for helsestandarden og sosial utvikling.

Å øke kapasiteten og kunnskapen hos offentlige myndigheter er et viktig mål for programperioden 2009-2014. Det er en økende forståelse for å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. Dette krever samarbeid mellom mange ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Bedrede systemer for informasjonsutveksling, styrket analysekapasitet og økt bevisstgjøring er viktige mål for EØS-midlene.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

I Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler, fremmes målsettingen om at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene. Kunnskap er selve navet i nordområdesatsingen, og nordområdene skal være en global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn.

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr at Norge har som mål å være ledende innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette gjøres på bred front, nasjonalt, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, som innen den norsk-russiske miljøkommisjonen, i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd, Barentsrådet og i internasjonalt prosjektsamarbeid. Myndighetssamarbeid om kontroll av petroleumsvirksomhet offshore skal styrkes, og arbeidet med forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall videreføres. Regjeringen vil arbeide for at det gjøres en større innsats regionalt for å redusere utslipp fra kortlevde klimadrivere og CO 2 . Forvaltningsrettet forskning på de levende ressursene i det marine økosystem, i samarbeid med både russiske og andre lands forskningsmiljøer, vil fortsatt ha høy prioritet.

Målrettet klima- og miljøsamarbeid er viktig for å nå målet om bærekraftig miljømessig, økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen. Barentsrådets miljøgruppe har en rekke prosjekter som bevaring av naturmangfold, reduksjon av miljøgiftutslipp og opprydding i alvorlige forurensningskilder (såkalte «hot spots»). Flere prosjekter på miljøgifter og «hot spots» er gjennomført. Tre «hot spots» er fjernet fra listen med 42 alvorlige miljøproblemer. En klimahandlingsplan for Barentssamarbeidet er under utarbeidelse og vil bli lagt fram høsten 2013.

Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Kunnskap om og forskning på klimaendringer, kortlevde klimadrivere, havmiljø, reduksjon av forurensing, bevaring av biodiversitet og miljøovervåkning vil fortsette å være viktige satsingsområder. På Arktisk råds ministermøte i Kiruna i 2013 undertegnet de åtte medlemslandene en avtale om økt beredskapssamarbeid mot oljeforurensning. Sammen med Russland leder Norge en særskilt arbeidsgruppe om forebygging av oljeforurensning fra petroleumsvirksomhet og skipsfart i Arktisk råd. Anbefalingene fra Arktisk råds rapporter om havforsuring og biologisk mangfold i Arktis følges opp. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i arbeidet med å identifisere tiltak for reduksjon av regionale utslipp fra kortlevde klimadrivere. For 2014 settes det av 10 mill. kroner til arbeidet med kortlivede klimadrivere over tilskuddsmidlene til arktisk samarbeid.

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan (Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia).

Alle landene har som mål å tilpasse seg EUs lover, regler og retningslinjer når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle 1andene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» – Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked. Men det er stor forskjell mellom landene når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. De økonomiske forskjellene store og dermed både energiproduksjon og energikonsum svært u1ik.

Kullkraft spiller en betydelig rolle, spesielt i Kosovo, men også i Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Serbia. Vannkraft er dominerende i Albania. Det ligger et betydelig potensial i oppgradering og videre utbygging av vannkraft i flere av landene. Andre energikilder har liten betydning i regionen som helhet. Kjernekraft fra Slovenia dekker om lag 15 pst. av energibehovet til Kroatia. Importavhengigheten når det gjelder energi ligger på mellom 30 og 50 pst. generelt for regionen. TAP-gassrørledningen vil trolig gå gjennom Albania. Det er trolig et potensiale for fremtidig olje- og gassutvinning i det østlige Adriaterhav langs kysten i Kroatia, Montengro og Albania.

Den norske innsatsen er tilpasset situasjonen i de enkelte landene. I 2012 ble det gjennomgående lagt vekt på energiøkonomisering, lov- og regelverksutvikling, ressursforvaltning og kompetansebygging. De konkrete tiltakene var bl.a. i forhold ti1 vannkraftutbygging og forvaltning av vannressurser, utvikling av petroleumslovgivning, energiøkonomisering og sikring av biodiversitet. Det ble utbetalt omlag 30 mill. kroner over bevilgningen ti1 Vest-Balkan ti1 disse formålene i 2012.

Russland

Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland for å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen og for å fremme russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler. Arbeidet blir videreført i et nytt treårig samarbeidsprogram for 2013–15 med særlig vekt på beskyttelse av havmiljøet, grensenært samarbeid, biodiversitet og reduksjon av forurensning. En rekke bilaterale prosjekter, spesielt innen bevaring av naturmangfold, inngår i miljøvernsamarbeidet under Barentsrådet.

Arbeidet med å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet er fortsatt en overordnet oppgave i programperioden. Dette gjøres gjennom utvikling av et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet sammen med utvikling av et felles norsk-russisk miljøovervåkingssystem for hele Barentshavet og en felles miljødataportal for Barentshavet. I lys av den økende petroleumsaktiviteten i Barentshavet vil myndighetssamarbeidet innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore bli viet økt oppmerksomhet. Spesielt vil styring av sikkerhets- og miljørisiko bli vektlagt. Samarbeidet om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet blir videreført og styrket med vekt på overvåkning av grenseoverskridende forurensing fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette å øve påtrykk overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet søkes innrettet slik at det støtter opp under det regionale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk Råd. Miljøprosjektene i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet har i 2013 bidratt til å legge grunnlaget for en økosystembasert forvaltning av Barentshavet og til god forvaltning av miljø og naturmangfold i grenseområdene. Prosjektene har også bidratt til forurensningskontroll og bedre håndtering av miljøfarlig avfall. Miljøovervåkningen relatert til utslipp fra Nikel er videreført.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter.

Eurasia

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan) står overfor store klima- og miljøutfordringer grunnet blant annet ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser og lav oppmerksomhet om miljøvern i befolkningen generelt. Norske aktører er engasjert i store energiprosjekter i regionen, og miljøarbeidet er en av de prioriterte sektorer for Regjeringens samarbeid med landene i regionen.

Norge støttet i 2012 tiltak innen alle de fire tematiske prioriteringene i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid, med særlig fokus på 2) forvaltning av vannressurser, vann og sanitær og 3) klimaendringer og tilgang til ren energi. Det er ønskelig at samarbeidslandene i økende grad skal yte substansielle bidrag for å sikre eierskap til tiltakene Norge støtter. Et eksempel på dette finnes i Ukraina, der Norge utbetaler totalt 45 mill. kroner til EBRDs energieffektiviseringsfond E5P. Flere aktører driver kompetanseheving i privat sektor og blant lokalbefolkningen i landene i regionen, knyttet til blant annet viktigheten av energieffektivisering og til utvikling av vannkraftsektoren. Regjeringen ga også 2012 i et bidrag til EBRDs fond for vann og helse. Gjennom Miljøverndepartementet er det gitt støtte til en rekke miljørettede tiltak i Eurasia, blant annet relatert til forvaltning av vannressurser i Sentral-Asia, biomangfold i Sør-Kaukasus samt miljø- og helseutfordringer knyttet til kvikksølvutvinning i Kirgisistan.

Midtøsten

En nasjonal strategi for fornybar energi i Palestina ble vedtatt av den palestinske regjeringen i mars 2012. Gjennom blant annet et solpanelinitiativ søker palestinske myndigheter å redusere CO 2 -utslipp. Det norske representasjonskontoret i Al Ram planlegger å støtte den første fasen i solpanelinitiativet i løpet av 2012–13 gjennom sin bilaterale avtale med energimyndighetene. Støtten vil hovedsakelig dekke et pilotprosjekt hvor PV-panel installeres på energimyndighetens kontorbygg, samt kapasitetsbygging og gjennomføring av nødvendige studier.

I Jordan har Norge støttet en forundersøkelse i regi av miljøorganisasjonen Sahara Forest Project, som blant andre. Bellona står bak. Prosjektet sikter mot å kombinere saltvannsdrivhus, konsentrert solenergi og dyrking av alger. Formålet er å sørge for at det kan gro grønt i tørre områder, og samtidig få både ferskvann og biomasse til ren energi. Forundersøkelsen ble ferdigstilt tidlig i 2012. På grunnlag av forundersøkelsen planlegger Sahara Forest Project å etablere et demonstrasjonssenter over 20 hektar nær Aqaba ved Rødehavet, som skal stå ferdig i 2015.

Afrika

Det afrikanske kontinentet er et av de mest sårbare områdene for klimaendringer. Landbruket er i den sammenheng en av de mest utsatte sektorene. Fattige, afrikanske bønder er blant de verst stilte gruppene. Selv ved små temperaturøkninger forventer klimapanelet en nedgang i produktivitet på lave breddegrader. I enkelte afrikanske land forventes det at avlingene vil reduseres til under halvparten innen 2020. I enkelte land vil i følge FNs klimapanel, produksjonen av matplanter som er avhengig av regnvann kunne reduseres til under halvparten innen 2020.

Norge søker å bidra til omlegging av landbruket i Afrika i en klimarobust og mer produktiv retning. Det legges vekt på programmer og tiltak som bidrar til at afrikanske småbønder får økt tilgang på teknologi, markeder og matplanter som tåler framtidas klima. I utvalgte land gis det støtte til klimatilpasset landbruk, med fokus på kvinners spesielle utfordringer ved klimaforandringer.

Norge har inngått en avtale med regionale afrikanske organisasjoner om støtte til et regionalt klimaprogram med vekt på klimatilpasset landbruk. På landnivå kan trekkes frem noen eksempler på innsatser:

I Zambia videreførte Norge i 2012 innsatsen innen klimatilpasset landbruk, med fokus på bevaringsjordbruk . Gjennom støtten til Conservation Farming Unit (CFU) bidro Norge i 2012 til at 120 000 bønder (45 pst. kvinner) fikk opplæring i klimasmart landbruk, og rundt 75 pst. har tatt i bruk de nye dyrkningsmetodene. Gjennom støtten til Community Market for Conservation (COMACO) bidro Norge til en dokumentert reduksjon i krypskyting og en viss økning i dyrebestanden i områdene hvor COMACO er aktive. Et nytt og innovativt program som kombinerer klimatilpasset landbruk og fattigdomsreduksjon, som gjennomføres i samarbeid med Zambias departement for distriktsutvikling, fikk sin oppstart i 2012. Programmet er rettet mot sårbare husholdninger, og vil kombinere opplæring i klimatilpasset landbruk med tilgang til subsidierte innsatsfaktorer og kontantstøtte. Avslutningen av samarbeidet i South Luangwa nasjonalpark ble markert i november 2012. Nasjonalparken fremstår i dag som landets fremste og best drevne nasjonalpark, takket være langvarig norsk støtte.

Norge økte betraktelig støtten til landbruk, matsikkerhet, miljø og klima i Malawi i 2012. Støtten gikk til levekårs- og miljøprogrammer med vekt på klimasmart landbruk, treplanting, naturressursforvaltning, og biologisk mangfold. Over åtte millioner trær er plantet med norske penger. I tillegg har om lag 6000 nye husstander gått over til å bruke energieffektive kokeovner som reduserer behovet for ved/trekull med opptil 60 prosent. Beskyttelsen av Nyikaplatået er styrket med revidert lovverk og økte ressurser til bekjempelse av ulovlig hogst og krypskyting. Over 6000 nye husstander har gått over til konserveringslandbruk ved hjelp av norske midler i 2012. Alle levekårsprogrammene organiserer opplæring for bønder og landbruksrådgivere, og det er etablert demonstrasjonsgårder og informasjonssentre, som vil ha langsiktig effekt på produktivitet og bærekraft.

Norsk miljø og klimasamarbeid med Tanzania har i hovedsak vært rettet mot klima- og skogsamarbeid, og omfatter støtte til politikkutvikling, forskingssamarbeid og pilotvirksomhet i felt. Norge er også enkelte satsinger innen klimarobust og bærekraftig landbruksutvikling. Tanzania har i 2012 arbeidet videre for å styrke sin posisjon i en framtidig global REDD+ mekanisme, og Norge har vært en betydelig partner i dette arbeidet. Som pilotinnsats innen klima og skog har en rekke lokalsamfunn i Eastern Arc tatt ansvar for skogen i sine nærområder. De har deltatt i å markere grenser og å overvåke aktivitet i skogen, og som motytelse fått midler til ulike velferdstiltak. I 2012 ble arbeidet med å koble klima- og skoginitiativet og matsikkerhet styrket. Det førte til et samarbeid mellom jordbruksuniversitetet Sokoine, kommunikasjonsorganisasjonen Femina HIP, og Yara, som tar sikte på å få forskningsresultater og god praksis formidlet til småbønder.

Første fase i et prosjekt for støtte til forvaltning av Sør-Sudans skogressurser ble avsluttet våren 2012. Prosjektet ble drevet av Norwegian Forestry Group og omfattet bl.a. utarbeidelse av oversikter over skogressursene og utvikling av retningslinjer og standardavtaler for forsvarlig skogsdrift. Prosjektets fase to planlegges startet opp i løpet av 2013.

I Etiopia ble klimapartnerskapet mellom Etiopia, Norge og Storbritannia videreført innen skog/REDD+, ren energi/Energi+ og klimasmart landbruk . Støtte til sivilt samfunn, akademia, privat sektor og myndigheters kapasitetsbyggingsinitiativ relatert til Etiopias grønne vekststrategi og innovative grønne teknologier bygger opp under dette.

I Uganda ble det gjennom Sawlog-programmet gitt tilskudd til oppfølgingen av plantet skog for mer enn 40 000 hektar. Opplæring og lisensiering av godkjente serviceentreprenører for skogplantasjer har blitt gjennomført. Samarbeidet mellom skoginstitusjoner i Norge og Uganda bidro til dette.

I Madagaskar har Norge gitt støtte til Alliance Voahary Gasy (AVG) som er en allianse for madagassisk sivilt samfunn innen miljøsektoren. Norsk støtte til alliansen 2012 har bidratt til en organisatorisk styrking av AVG, gjennom etablering av en permanent nasjonal koordineringsenhet og styrking av lokale og regionale nettverk. AVG er nå en synlig faktor i miljødebatten bl.a. gjennom en grønn linje for rapportering av miljø-ødeleggelser. Gjennom opprettelsen av en mobil juridisk klinikk har lokalsamfunn i to regioner fått nødvendig støtte og opplæring i håndtering av ulike former for miljøkriminalitet.

Verdens nest største regnskog ligger i Sentral-Afrika (Kongobassenget) med et samlet areal på 1,6 mill. km 2 . Den norske skogsatsing i Sentral-Afrika kanaliseres i hovedsak gjennom FN-organet UN-REDD, Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility , Forest Investment Program og Congo Basin Forest Fund , administrert av den Afrikanske Utviklingsbanken, med bidrag fra Storbritannia og Norge samt Norad, som støtter norske og internasjonale organisasjoner som WWF og Regnskogsfondet.

Det gis også regional støtte gjennom Lake Victoria Basin Commission, og målet er å bidra til en helhetlig forvaltning av dette utsatte økosystemet. Innsatsen har bidratt til å senke konfliktnivået mellom en lokalbefolkning med behov for land og brensel på den ene siden og vernemyndighetene på den andre.

Beregninger indikerer et årlig tap i Afrika sør for Sahara på grunn av ulovlig, uregulert og urapportert fiske på omkring USD 1 milliard. Dette har langsiktige negative konsekvensene for bærekraftig ressursutnytting, lokalt næringsliv og utvikling i de kystsamfunnene som blir berørt. Norge bidrar til implementering av økosystembasert fiskeriforvaltning, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene. Det største enkelttiltaket innen fiskeriforvaltning i Afrika er EAS Nansenprogrammet (Ecosystem Approach to Fisheries Management), som gjennomføres av FAO i samarbeid med 32 land i Afrika, med flere regionale organisasjoner.

Asia

I Sri Lanka har Norge støttet tiltak som bidrar til anvendelse av renere produksjonsmetoder og mindre forurensing bl.a. gjennom opplæring av bedriftsledere i effektiv energibruk for industriell produksjon, og utdanning av landsbyledere (hovedsakelig kvinner) og ungdommer i bærekraftig utvikling.

I India har det vært gitt støtte til forskning innen klimatilpasningsarbeidet med særlig fokus på matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer. Forskningen settes nå ut i praksis, og nye metoder som sparer vann implementeres på 35 000 hektar og omfatter 1800 bruk. Reduksjon av klimagasser (spesielt CO 2 ) følges opp i to prosjekter som går ut på henholdsvis energieffektivitet og bruk av avfall i sementproduksjon, samt karbonfangst og lagring.

I Nepal er det inngått avtale med International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) for å fremskaffe ny kunnskap om hvordan isbreer i Himalaya påvirkes av klimaendringer bidrar til kapasitetsbygging. Et nytt kurs på Kathmandu University er etablert som et resultat av dette prosjektet. Et plantevernprosjekt har siden 2008 gitt 13 000 bønder opplæring i praktiske landbruksmetoder som øker avlingene og reduserer bruken av sprøytemidler. Prosjektet styrker kvinners og etniske minoriteters stilling. Omtrent halvparten av dem som har fått opplæring er kvinner.

Bangladesh er blant verdens mest sårbare land for naturkatastrofer og klimaendringer. Gjennom Comprehensive Disaster Management Programme i Bangladesh har Norge i 2012 blant annet bidratt til at katastrofeforebygging er blitt en del av landets lovverk, at tre millioner mennesker på over 200 kriseutsatte områder har fått redusert sårbarhet for katastrofer og klimaendringer, og at frivillige har blitt trent opp til forebyggingsarbeid på landsbygda. En tredjedel av disse var kvinner.

Kinas utvikling har stor betydning for globale miljø og klimautfordringer. Det er derfor viktig å engasjere Kina i internasjonalt samarbeid på dette området. I 2012 fortsatte Norge sitt fokus på de to hovedområdene for utviklingssamarbeidet med Kina: miljø og klima med vekt på oppfølging av internasjonale konvensjoner ratifisert av begge land, og faglig samarbeid om velferd og samfunnsmodeller, med vekt på den nordiske modellen. Et vellykket samarbeid om å bruke sementindustrien til å brenne farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte er nå utvidet til også å inkludere husholdningsavfall. Norge samarbeider med om å styrke Kinas utvikling av sitt klimagassregnskap, det andre på å bidra med fagekspertise til Kinas pågående arbeid for å utvikle et nasjonalt system for handel med klimakvoter, som et virkemiddel i Kinas innsats for å nå sine mål under Klimakonvensjonen. Kvikksølvsamarbeidet med Kina kan vise til gode resultater, bl.a. er forurensningssituasjonen i Kinas mest forurensede kvikksølvområde i Guizhou blitt kartlagt.

Skogsamarbeidet med Indonesia er en sentral del av den bilaterale dialogen. Intensjonsavtalen mellom Norge og Indonesia på REDD+ legger vekt på miljø og grønn utvikling som et satsningsområde i tillegg til fattigdomsbekjemping, etablering av arbeidsplasser og økonomisk vekst. Partnerskapet er et av de mest omtalte samarbeid Indonesia har med noe annet land, og har sterkt bidratt til å forme debatten om klima og miljø i Indonesia Samarbeidet med Norge trekkes fram som et eksempel til etterfølgelse av indonesiske myndigheter. Gjennom REDD+ samarbeider vi nå tettere med flere asiatiske land. Det ble inngått en avtale med FN om samarbeid i Vietnam i 2012.

Latin-Amerika

CATIE er en forskings- og utdanningsinstitusjon med mandat for hele Latin-Amerika som gjennom flere år har mottatt norsk støtte. Det regionalt landbruks- og miljøprogram Meso American Agro Environmental Program (MAP) på CATIE ble evaluert i 2012. Programmet har bidratt til kapasitets- og kunnskapsutvikling innen miljø og bærekraftig naturressursforvaltning i flere land. MAP skal ha bidratt til at bønder som deltar i programmet tar i bruk mer effektive og bærekraftige løsninger for landbruksforvaltning. Erfaringer fra programmet brukes i nasjonal og regional politikkutforming. Norge støtter også et stipendprogram for 30 fattige kvinnelige studenter ved jordbruksuniversitetet Earth. Den alt overveiende andelen av studentene går tilbake til sine lokalsamfunn og bidrar dermed til økt bærekraftig produksjon i sine hjemområder.

Samarbeidet med den lokale organisasjonen FADCANIC–ADDAC i Nicaragua om utvikling og innføring av bærekraftige produksjonsmodeller ble også evaluert i 2012. Evalueringen konkluderer med at prosjektet har vært bidratt til økt bærekraftig jordbruksproduksjon og dermed økte inntekter for ca. 650 familier.I fem kommuner rundt Managua-sjøen i Nicaragua har norsk støtte bidratt til å sikre området mot naturforringelse gjennom kursing og spredning av informasjonsmateriell og praktisk bistand for å hindre jordras.

I 2012 ble et norskstøttet program for små vannkraftverk i områder utenfor det nasjonale strømnettverket i Nicaragua evaluert, og det framgikk at ca. 9300 familier har fått strøm takket være programmet. Programmet legger vekt på å beskytte miljøet og «nedslagsområdet» for kraftverkene for å sikre fremtidig drift. I Totonicapanfylket i Guatemala har seks Mayalandsbyer fått opplæring i bærekraftig bruk av naturressurser gjennom den norskstøttede organisasjonen CDRO.

Utbetalingen til Amazonasfondet i Brasil baseres på avskogingstallene for Amazonas. Disse har falt fra et nivå i 2008 på 12 900 km 2 til 6400 km 2 i 2011. For 2012 ligger det an til en ytterligere nedgang, men de endelige tallene er ennå ikke klare. Fra 2004 til 2011 falt avskogingen med over 75 prosent. Sett i forhold til gjennomsnittlig årlig avskoging i perioden 1996–2006 var avskogingen i 2011 redusert med to tredjedeler. Mange eksperter mener at den norske støtten til Amazonasfondet har bidratt til reduksjonen i avskoging fordi den har økt forståelsen for at skogen kan ha større verdi stående enn ødelagt, og dermed bidratt til at mer slagkraftige tiltak for å stanse avskogingen har blitt satt inn.

To norskstøttede UNDP-prosjekter i Brasil ble avsluttet i 2012. Gjennom prosjektene er det laget eiendomsregistre og planer for bærekraftig bruk i noen av de mest utsatte avskogingskommunene i Amazonas. Lokaladministrasjonen for forvalting av naturressursene er styrket gjennom prosjektene. Prosjektene har også bidratt positivt til myndighetenes miljøarbeid, noe som videreføres under skogsamarbeidet.

Utviklingssamarbeid

Bærekraftig naturressursforvaltning og klimatilpasning er blant forutsetningene for økt bærekraftig matproduksjon. Samtidig er rettferdig fordeling en forutsetning for at økt produksjon fører til økt matsikkerhet. Derfor lanserte Regjeringen i desember 2012 strategien «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» som understreker at all norsk støtte til matsikkerhet skal komme småskala matprodusenter, særlig kvinner, til gode. Samtidig vektlegges betydningen av gode rammevilkår og lokalt forankrede institusjoner som muliggjør økte investeringer i lokal matproduksjon. Det støttes også opp om integrertsatsing på miljø og bærekraftig ressursforvaltning på landnivå. Mange av Norges samarbeidsland har landbruksbaserte økonomier som er svært sårbare for klimaendringer. Klimatilpasset landbruk er et prioritert innsatsområde i bl.a. Zambia og Malawi. I Malawi har norsk støtte bidratt til økt vektlegging av bærekraftige jordbruksmetoder, som kan gi doblede og i noen tilfeller tredoblede avlinger. Inntektene til bøndene i prosjektområdene har økt med mellom 20 og 400 pst. I Zambia har samarbeidet bidratt til at rundt 250 000 bønder (20 pst av landets bønder) har lagt om til mer klimarobuste dyrkningsformer og ført til økt matvaresikkerhet. Også her er det dokumentert at man kan oppnå en betydelig økning av avlingen allerede første året etter omleggingen.

Også fiskeriressurser omfattes av Regjeringens strategi for matsikkerhet. Kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske har høy prioritet internasjonalt og står sentralt i Regjeringens arbeid for å sikre en bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser. Norge støtter forvaltning av og kontroll med fiskeriressurser i utviklingsland, både- bilateralt og regionalt. I Mosambik har Norge bidratt til å styrke fiskeriforvaltningen, bedre overvåkingen av marine ressurser og øke lønnsomheten i småskalafisket.

Tilgang til ren energi har stått sterkt i fokus de seneste årene og satsningen på dette er et viktig virkemiddel i utviklingspolitikken. Det er 1,2 milliarder mennesker uten tilgang til elektrisitet og mer enn 2,8 milliarder mennesker benytter tradisjonell biomasse som ved og trekull til matlaging og varme. Energi er den dominerende sektoren for globale utslipp av klimagasser. Det er viktig å bistå utviklingslandene i å utnytte mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser (vannkraft, sol og vind), i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder.

Satsingen på ren energi i utviklingslandene utgjør en sentral del av den samlede norske politikken på klima- og energiområdet. Økt tilgang til ren energi bidrar til utvikling og fattigdomsbekjempelse og legger til rette for en mer bærekraftig utvikling og for å unngå framtidige klimautslipp. I oktober 2011 lanserte Regjeringen det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+. Dette er et internasjonalt partnerskap som foreløpig har samlet over 50 samarbeidspartnere. Siktemålet er å øke tilgangen på energitjenester gjennom økt utbygging av fornybar energi og forbedret energieffektivitet. Dette vil også redusere klimagassutspill i utviklingsland. Energy+ er basert på en helhetlig tilnærming til energisektoren og vil gjennom resultatbasert utbetaling også bidra til styrket gjennomføring av utviklingslands lavutslippsstrategier. Energy+ har inngått flerårige samarbeidsavtaler med Etiopia, Kenya, Liberia og Bhutan, som skal støtte gjennomføringen av nasjonale energi- og klimaplaner i disse landene. Dette vil skje gjennom økt utbygging av fornybar energi og økt satsning på energieffektivitet. I Nepal er det en intensjon om å etablere Energy+ samarbeid med Danmark i ledelsen og støtte av Norge, Asiabanken og UNDP.

Norge er også en viktig samarbeidspartner i forbindelse med kapasitetsbygging i mottakerlands forvaltningsapparat. Norge har god kompetanse på miljømessig- og økonomisk bærekraftig forvaltning av energisektoren. Det er etablert institusjonssamarbeid med flere av våre viktigste samarbeidsland, blant annet Etiopia, Uganda og Liberia. Gjennom universitetessamarbeid bidrar norske universiteter til kapasitetsbygging innenfor energisektoren i utvalgte land.

Det ble i 2011 gitt 217 mill. kroner via multilaterale kanaler som var øremerket ren energitiltak. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund som i 2012 hadde investert om lag 4,1 mrd. kroner i 9 ulike fornybare prosjekter. Miljø og klima er prioriterte områder i samarbeidet med land i Asia, særlig India, Nepal og Kina. En sentral målsetting er å ivareta utviklingsperspektivet i Regjeringens klimasatsing, herunder bedret samordning av innsatsen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette følges opp på ulike måter overfor de enkelte landene gjennom dialog på politisk nivå, gjennom samarbeid på embetsnivå mellom berørte fagdepartementer, gjennom næringslivs- og forskningssamarbeid og gjennom konkrete utviklingsprosjekter. Et helhetlig institusjonelt samarbeid tilstrebes.

Mi1jø og klima er et høyt prioritert område i samarbeidet med Kina. Til grunn for samarbeidet foreligger en MoU om norsk-kinesisk miljøsamarbeid og en bilateral rammeavtale om klima. Klima er et økende satsningsområde og det legges opp til utvidet prosjektsamarbeid med National Development and Reform Commission som har ansvaret for utformingen av Kinas klimapolitikk og klimaforhandlingene. Samtidig videreføres det langvarige samarbeidet med Kinas Miljøverndepartement. Aktuelle prosjekter omhandler sammenhengen mellom biodiversitet og klima, samt klimatilpasning, luftforurensning og organiske miljøgifter. Norge fortsetter sin kjernestøtte til tenketanken China Council for International Cooperation on Environment and Development, som gir policyråd direkte til det kinesiske lederskapet. Videre har regjeringen satt av opptil 60 mill. kroner til støtte for et europeisk-kinesisk samarbeid om karbonfangst og -lagring ved et kullkraftverk i Kina (Near Zero Emission Coal).

Biologisk mangfold er også et viktig tema i prosjektsamarbeidet med India. I november 2010 underskrev de norske og indiske miljøvernministrene en intensjonsavtale om samarbeid om etableringen av et nasjonalt senter for biologisk mangfold i Chennai (Centre for Biodiversity Policy and Law). Senterets mandat er å utarbeide lovverk som skal bidra til å sikre at Indias rike artsmangfold opprettholdes.

Verdensbanken tok i 2007 initiativet til økt samarbeid om vannressursene i Sør-Asia. Dette involverer Afghanistan, Bhutan, Bangladesh, India, Kina, Nepal og Pakistan, og resulterte i opprettelsen av flergiverfondet South Asia Water Initiative (SAWI). Knapphet på vannressursene i regionen utgjør en vesentlig interessekonflikt mellom landene, en utfordring som er ventet å tilta med økt befolkning og antatt større uforutsigbarhet i vannføringen fra Himalaya. Norge inngikk i 2009 en treårig avtale med Verdensbanken om finansiering av SAWI med inntil 18 mill. kroner. Programmet skal bidra til samordnet forvaltning av vannressurser og utarbeidelse av utviklingsprogrammer for vassdragene. I 2010 ferdigstilte prosjektteamet en analyse av grunnvannsituasjonen i India og foretok en strategisk gjennomgang av Gangesbassenget. Det er også satt i gang et arbeid med å få utarbeidet en kunnskapsdatabase om vannressurser i Nepal. I 2010 fikk den løpende dialogen med partene for å bygge gjensidig tillitt og større politisk vilje til samarbeid om vannressursforvaltning i regionen høy prioritet.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser og ren energi er ett av tre hovedsatsningsområder for samarbeidet med Latin-Amerika. Sentralt i Brasil-strategien, ferdigstilt i 2011, står samarbeidet for bevaring av regnskogen i Amazonas. I 2011 fornyet også Norge støtten til Regnskogsfondet om en bærekraftig utvikling av Amazonas der urfolks rettigheter ivaretas. I Mellom-Amerika støtter Norge et regionalt landbruks- og miljøprogram gjennom forsknings- og utdanningsinstitusjonen CATIE. En midtveisevaluering fra 2011 viser til at bønder har tatt i bruk effektive og bærekraftige forvaltningsordninger, og at programmet er premissleverandør for nasjonal og regional politikkutforming. Gjennom stipender ved jordbruksuniversitetet EARTH til studenter fra fattige familier i Honduras, Nicaragua, Guatemala, Andes-regionen og Paraguay, har Norge bidratt til regional kapasitets- og kunnskapsutvikling innen bærekraftig bruk av naturressurser. Det norske samarbeidet med Haiti omfatter forebygging av naturkatastrofer, bærekraftig naturressursforvaltning og tilgang til fornybar energi. Norge støtter også et bilateralt prosjekt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Gjennom treplanting på grenseområdet mellom de to land, bidrar prosjektet også til å bedre forholdene mellom befolkningsgruppene i grenseområdet.

Norge støtter tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Norges bidrag er 110 mill. kroner over fem år, i 2012 ble det utbetalt 30 mill. kroner til GEEREF.

REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal frivillig organisasjon som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere markeder for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge støtter REEEP med 60 mill. kroner i perioden 2006-12. REEEP har til nå støttet over 150 prosjekter for å bidra til lovgivning, regulering, forretningsmodeller og finansieringsinstrumenter som fremmer investeringer i bærekraftig energi i utviklingsland.

Klimatilpasning er et annet satsingsområde for Norge, og det gis støtte til flere tilpasnings- og forebyggingsprosjekter i Afrika og Asia. For eksempel har ICIMOD, et regionalt forsknings- og utredningssenter i Nepal fått støtte til sitt arbeid med oppbygging av kunnskap og spredning av informasjon om bærekraftig bruk av naturressurser, samt konsekvenser av og tilpasning til klima- og miljøendringer i Himalaya-regionen. ICIMOD fortsetter samarbeidet med Senter for klimaforskning (CICERO) og GRID-Arendal om et program om klimaendringer og tilpasning i Himalaya-regionen, Himalayan Climate Change Adaptation Programme (HICAP), med fokus på konsekvenser av snøsmelting for vannressurser og matsikkerhet, og gjennomføring av konkrete tilpasningsprosjekter. Et viktig aspekt ved programmet er involvering av kvinner i planlegging og implementering av prosjektene. Norge vil bidra med totalt 75 mill. kroner til programmet over fem år.

Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser

Utenriksdepartementet ivaretar kravene til miljøhensyn innen handlingsplanens prioriterte produktområder. I alle konkurranser vurderes de miljømessige konsekvensene av anskaffelsene, og miljøkriterier og krav ivaretas hvor dette er relevant. Utenrikstjenesten bruker Direktoratet for forvaltning og IKT sine retningslinjer ved utforming av miljøkrav og kriterier.