Finansdepartementet (FIN)

Prop. 1 LS

(2014 – 2015)

Skatter, avgifter og toll 2015

5.1 Differensiert arbeidsgiveravgift

Fribeløpsordningen

Da EU endret sitt regelverk for regionalstøtte, måtte også ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift endres med virkning fra 1. juli 2014. Den nye ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ble godkjent av ESA før sommeren og vedtatt av Stortinget den 20. juni. Det nye regelverket innebærer at enkelte sektorer ikke lenger kan ha redusert avgift. Dette gjelder særlig transportsektoren, energisektoren og finanssektoren. For å kompensere for bortfallet av lav avgift, foreslo regjeringen i Prop. 118 S (2013 – 2014) bl.a. å utvide den såkalte fribeløpsordningen til å gjelde også for de unntatte sektorene.

Fribeløpsordningen i arbeidsgiveravgiften innebærer at det kan gis redusert arbeidsgiveravgift innenfor reglene om bagatellmessig støtte også for sektorer og i kommuner som ikke er omfattet av den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Slik støtte krever ikke notifisering til ESA. Bagatellmessig støtte kan ikke overstige 200 000 Euro målt over en rullerende treårsperiode (100 000 Euro for godstransport på vei). I det norske regelverket er dette operasjonalisert ved at det er satt et årlig tak (fribeløpet) for hvor stor reduksjon av avgiften en arbeidsgiver kan beregne under fribeløpsordningen. For 2014 er fribeløpet satt til 450 000 kroner (225 000 kroner for godstransport på vei).

Fribeløpet ble redusert fra 530 000 (265 000) til 450 000 (225 000) kroner i Revidert nasjonalbudsjett 2013. Årsaken til at beløpet ble redusert, var at Euro svekket seg relativt til norske kroner under finanskrisen. Det var følgelig en fare for at akkumulert støtte under fribeløpsordningen kunne overstige 200 000 (100 000) Euro dersom fribeløpet ble opprettholdt på samme nivå som tidligere.

Senere har Euro igjen styrket seg, og det er nå rom for å øke fribeløpet noe. En økning i fribeløpet vil kompensere arbeidsgivere i sektorer som ikke lenger kan beregne arbeidsgiveravgift med differensierte satser etter den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Det gjelder blant annet energi- og transportsektoren. Økningen i fribeløpet vil imidlertid også innebære en lettelse for arbeidsgivere i sone 1a. Arbeidsgiverne i disse kommunene er ikke omfattet av den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, men kan beregne arbeidsgiveravgift med lavere sats inntil fribeløpet er nådd.

Regjeringen foreslår at fribeløpet økes fra 450 000 kroner til 500 000 kroner, mens fribeløpet for godstransport på vei foreslås økt fra 225 000 kroner til 250 000 kroner. Dette nivået på fribeløpet tar høyde for at gjennomsnittlig eurokurs over de tre inntektsårene som beløpsgrensen gjelder, kan gå ned til 7,50 kroner. En økning av fribeløpet til 500 000 kroner (250 000 kroner for godstransport på vei) vil gi et bokført provenytap på 25 mill. kroner i 2015. Det påløpte provenytapet er anslått til 30 mill. kroner i 2015. Av dette tilfaller om lag 40 pst. arbeidsgivere i kommunene i sone 1a, mens resten tilfaller arbeidsgivere i sonene 2 – 5 med sysselsatte i sektorer som ikke lenger kan beregne arbeidsgiveravgift med redusert sats.

Endringen av fribeløpet framgår av forslag til stortingsvedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2015 § 4.

Anmodningsvedtak

I forbindelse med behandlingen av Prop. 118 S (2013 – 2014) i Stortinget ble det fattet flere anmodningsvedtak. Anmodningsvedtakene vil bli fulgt opp dels i budsjettet for 2015 (vedtakene nr. 600 og 602), dels i nysalderingen og dels i revidert nasjonalbudsjett for 2015.

Anmodningsvedtak nr. 600 (2013 – 2014) 20. juni 2014 lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen følge rettsutviklingen i EU/EØS nøye og så raskt som mulig vurdere om det er mulig å få gjennomslag for endringer i notifikasjonen i DA-ordningen som inkluderer transportsektoren eller større deler av transportsektoren.»

Regjeringen har hatt en omfattende dialog med Europakommisjonen og ESA om sektorbegrensningene etter de nye regionalstøtteretningslinjene. Etter å ha fått gjennomslag for mindre omfattende sektorbegrensinger innenfor energisektoren og transportsektoren enn det som tidligere ble lagt til grunn av ESA og notifisert av Norge 13. mars, mener regjeringen at de begrensningene som nå er vedtatt, fullt ut utnytter det handlingsrommet som gjeldende tolkning og praksis i EU/EØS gir grunnlag for. Det vises for så vidt til redegjørelse i Stortinget 20. juni 2014 av statsråd for samordningen av EØS-saker og forholdet til EU, Vidar Helgesen.

Regjeringen vil følge nøye med på rettsutviklingen i EU/EØS med sikte på å notifisere utvidelse av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift dersom anvendelsen av sektorbegrensningene i EU gir grunnlag for dette. Regjeringen vil peke på viktigheten av at Norge går i dialog med Kommisjonen om fire – fem år med sikte på å påvirke neste runde med reform av statsstøtteregelverket. Dette regelverket skal tre i kraft 1. januar 2021.

Anmodningsvedtak nr. 602 (2013 – 2014) 20. juni 2014 lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2015 vurdere kompensasjon for fylkeskommunenes økte kostnader som følge av endringene i DA-ordningen, knyttet til investeringer, drift og vedlikehold av fylkesveier.»

I henhold til sektordefinisjonene er aktiviteter knyttet til produksjon av transportinfrastruktur, drift og vedlikehold av transportfasiliteter og veier/anleggsvirksomhet utenfor transportsektordefinisjonen. Det kan derfor fortsatt benyttes differensierte satser for arbeidsgiveravgift for slike aktiviteter. Departementet har vurdert at avgrensningene i sektordefinisjonen ikke gir grunnlag for å anta at kostnader til investeringer, drift og vedlikehold av fylkesveier skal øke som følge av omleggingen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Tilsvarende vurdering er gjort av Samferdselsdepartementet for riksveier.

5.2 Skattefunn

5.2.1 Innledning og sammendrag

Gjennom Skattefunn får næringslivet skattefradrag for kostnader til forskning og utvikling (FoU). Alle prosjekter som tilfredsstiller kravene i lov og forskrift, gir rett til skattefradrag etter de samme kriteriene. Formålet er å stimulere næringslivets egen FoU-innsats, jf. Innst. S. nr. 325 (2000 – 2001) og Ot.prp. nr. 1 (2001 – 2002) Skatte- og avgiftsopplegget 2002 – lovendringer.

Fradragsgrunnlaget per foretak er med virkning fra 1. januar 2014 hevet fra maksimalt 5,5 mill. kroner til 8 mill. kroner for egenutført FoU, og fra maksimalt 11 mill. kroner til 22 mill. kroner for summen av egenutført FoU og innkjøp fra godkjente FoU-institusjoner.

Bare prosjekter godkjent av Norges forskningsråd gir grunnlag for skattefradrag. Dette gjelder bare kostnader som er pådratt i det inntektsåret godkjennelsen ble gitt. Ligningsmyndighetene kontrollerer oppgitte kostnader og samlet offentlig støtte til foretaket etter statsstøtteregelverket. Dersom Skattefunn-fradraget er høyere enn utlignet skatt for skattyteren, blir det overskytende beløpet utbetalt fra staten i forbindelse med skatteoppgjøret.

Regjeringen foreslår å heve det maksimale fradragsgrunnlaget (beløpsgrensen) i Skattefunn for kostnader knyttet til egenutført FoU fra 8 til 15 mill. kroner. Samtidig foreslås det å heve den øvre grensen for innkjøpt FoU fra godkjente forskningsinstitusjoner fra 22 til 33 mill. kroner. Summen av kostnader til egenutført og innkjøpt FoU kan med dette ikke overstige 33 mill. kroner. Økningen i beløpsgrensene foreslås som et virkemiddel for å legge til rette for større egenutførte og innkjøpte FoU-prosjekter og er et ledd i regjeringens satsing for å styrke FoU i næringslivet. Forslagene anslås å øke det totale provenytapet i forbindelse med Skattefunn med om lag 120 mill. kroner påløpt i 2015. Beløpet bokføres i 2016.

Regjeringen er opptatt av en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Offentlig finansiering av FoU i næringslivet bør innrettes slik at det bidrar til at flere samfunnsøkonomisk lønnsomme FoU-prosjekter blir gjennomført. Regjeringen vil derfor lyse ut en ekstern evaluering av utvidelsene de siste årene. Evalueringen skal vurdere måloppnåelse og innretningen av støtten i Skattefunn.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 16-40 annet ledd.

5.2.2 Gjeldende rett

Skattefradrag for næringslivets kostnader til forskning og utvikling (Skattefunn) er regulert i skatteloven § 16-40 og tilhørende forskrift. Skattefunn er meldt inn til EFTAs overvåkningsorgan, EFTA Surveillance Authority (ESA) etter gruppeunntaket for støtte til FoU.

Det er foretakene selv som velger ut prosjekter og søker Norges forskningsråd om å få disse godkjent som støtteberettigede. Ordningen er rettighetsbasert. Dette innebærer at alle prosjekter som tilfredsstiller kravene i lov og forskrift, har rett til skattefradrag. Fradraget beregnes og gjennomføres av ligningsmyndighetene i forbindelse med ligningsbehandlingen. I tilfeller hvor det beregnede skattefradraget overstiger den utlignede skatten, skal det overskytende beløpet utbetales ved skatteoppgjøret.

Det følger av skatteloven § 16-40 første ledd at det beregnede skattefradraget er begrenset til 20 pst. av de berettigede kostnadene til godkjent FoU-prosjekt for små og mellomstore foretak (SMB), og 18 pst. for øvrige foretak. Videre følger det av § 16-40 annet ledd at skattyters kostnader til egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt er begrenset til 8 mill. kroner per inntektsår, mens skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt som er utført av forskningsinstitusjon godkjent av Norges forskningsråd, er begrenset til 22 mill. kroner. I tilfeller hvor skattyter både bidrar med egenutført FoU og kjøper inn FoU fra godkjent forskningsinstitusjon, er det totale fradragsgrunnlaget begrenset til 22 mill. kroner, hvorav egenutført FoU maksimalt kan utgjøre 8 mill. kroner.

Fradragsgrunnlaget mv. er nærmere regulert i forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14. Det følger av forskriftens § 16-40-6 tredje ledd at ved beregningen av personalkostnader og indirekte kostnader er antall timer for egne ansatte begrenset til maksimalt 1 850 timer per år, og timesatsen er begrenset til maksimum 600 kroner per time.

5.2.3 Vurderinger og forslag

Statistisk sentralbyrå la i 2008 fram en bred evaluering av Skattefunn, med hovedvekt på måloppnåelse og resultater. Evalueringen omfattet bruken av Skattefunn fra etableringen i 2002 til og med inntektsåret 2006. I rapporten ble det blant annet anbefalt å heve grensene for maksimalt fradragsgrunnlag. Som del av Stoltenberg II-regjeringens tiltak for å dempe virkningen av den internasjonale finansuroen på norsk økonomi ble beløpsgrensene hevet i 2009, jf. St.prp. nr. 37 (2008 – 2009). Fradragsmulighetene i Skattefunn ble sist utvidet i 2014 da beløpsgrensene og den maksimale timesatsen ble hevet som ledd i regjeringens satsing på FoU i næringslivet, jf. Prop. 1 LS (2013 – 2014) og Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013 – 2014).

Utvidelser i foretakenes fradragsmuligheter gjennom Skattefunn har som mål å utløse mer samfunnsøkonomisk lønnsom FoU i foretakene. Regjeringen foreslår å heve beløpsgrensen for kostnader til egenutført FoU fra 8 til 15 mill. kroner og beløpsgrensen for kostnader til innkjøpt FoU fra 22 mill. kroner til 33 mill. kroner. Summen av egenutført og innkjøpt FoU kan etter forslaget ikke overstige 33 mill. kroner. Høyere beløpsgrenser kan bidra til at noen flere større prosjekter blir gjennomført, og at noen FoU-prosjekter blir gjennomført raskere.

For å vurdere måloppnåelse og innretningen av støtten, bør utvidelser i Skattefunn evalueres. Regjeringen vil derfor lyse ut en ekstern evaluering av utvidelsene i 2009, 2014 og 2015. Evalueringen skal vurdere hvorvidt den økte støtten har hatt en utløsende effekt på FoU og innovasjon. Evalueringen bør i tillegg se på hvordan ordningen best kan innrettes for å stimulere til ny, samfunnsøkonomisk lønnsom FoU i næringslivet.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 16-40 annet ledd.

5.2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene anslås å øke provenytapet i forbindelse med Skattefunn med om lag 120 mill. kroner påløpt i 2015. Ettersom de fleste som benytter seg av Skattefunn er etterskuddspliktige, bokføres hele beløpet i 2016.

Forslaget ventes ikke å få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for Norges Forskningsråd eller Skatteetaten.

5.2.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2015.

5.3 Produktavgiften på førstehåndsomsetning av fisk (kap. 5700, post 71)

Produktavgiften til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringen foreslås redusert fra 3,3 pst. til 3,1 pst. fra 2015.

Trygdeavgiftssatsen for næringsinntekt er normalt 11,4 pst. Fiskere betaler en trygdeavgift på 8,2 pst. Satsene foreslås redusert til 8,1 pst. for fiske, fangst og barnepass og til 11,3 pst. for andre næringer fra 2015, jf. punkt 3.2.3. Produktavgiften i fiskerinæringen skal foruten å dekke mellomlegget mellom 8,2 pst. og 11,4 pst. i trygdeavgiften også dekke kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd, kollektiv forsikring for tilleggssykepenger for manntallsførte fiskere og utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsledige i næringen. Det skal svares produktavgift av all fangst fra norskregistrerte fartøy.

I brev av 1. august 2014 tilrår Nærings- og fiskeridepartementet at produktavgiften reduseres til 3,1 pst. for 2015. Tilrådningen er basert på anslag for førstehåndsverdien og pensjonsgivende inntekt samt forventede utgifter i 2015 i ordningene som produktavgiften er ment å dekke. Reduksjonen skyldes forventninger om lavere utbetalinger til sykepenger. I tabell 5.1 angis prognosene som ligger til grunn for fastsetting av nivået på produktavgiften for 2015.

Tabell 5.1 Anslag som ligger til grunn for forslag om produktavgift for 2015. Mill. kroner

2014

2015

Førstehåndsverdi som det skal betales produktavgift av

13 300,0

13 200,0

Dette gir følgende pensjonsgivende inntekt

5 125,0

5 086,0

Differanse trygdeavgift (3,2 pst. av inntekt)

164,0

162,8

Yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekt)

10,2

10,2

Dagpenger ved arbeidsløshet

92,0

90,0

Kollektiv tilleggstrygd for sykepenger

156,0

140,3

Sum utgifter

422,2

403,2

Kilde: Nærings- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, NAV og Garantikassen for fiskere.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringen for 2015.

5.4 Nedre grense i grunnrenteskatten

Produksjon av vannkraft utnytter en knapp naturressurs og kan gi en særskilt høy avkastning (grunnrente). Grunnrente er et godt skattegrunnlag fordi en nøytralt utformet skatt ikke påvirker kraftforetakenes investeringsbeslutninger. Etter dagens regler skal det beregnes 31 pst. skatt på grunnrente i vannkraftverk. Kraftverk med generatorer under 5,5 MVA er fritatt for grunnrenteskatt, og denne grensen omtales gjerne som nedre grense i grunnrenteskatten.

Regjeringen foreslår å øke nedre grense til 10 MVA. Forslaget er en oppfølgning av Sundvolden-erklæringen, hvor det heter at regjeringen vil « Heve innslagspunktet for grunnrenteskatt for småkraftverk fra 5 MVA til 10 MVA ». Med regjeringens forslag vil om lag 60 vannkraftverk unntas fra grunnrenteskatt. Forslaget anslås å medføre et provenytap på 20 mill. kroner påløpt i 2015. Det vil ikke ha bokført virkning før 2016 siden skatteyterne er etterskuddspliktige. På lengre sikt anslås det på usikkert grunnlag at provenytapet øker til om lag 60 mill. kroner årlig. Det skyldes bl.a. skattemessig tilpasning til den nye grensen i nye og eksisterende verk. Økt nedre grense reiser imidlertid EØS-rettslige problemstillinger, og regjeringen vil derfor notifisere tiltaket til EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Det foreslås at ikrafttredelse av en økt nedre grense på 10 MVA utsettes til det foreligger et positivt vedtak fra ESA. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 18-3 tiende ledd.

Forslaget om økt nedre grense i grunnrenteskatten til 10 MVA innebærer at innslagspunktet for naturressursskatten også bør heves tilsvarende. Kraftverk med generatorer over 5,5 MVA betaler etter dagens regler naturressursskatt på 1,3 øre per kWh av gjennomsnittlig samlet produksjon siste syv inntektsår for det enkelte kraftverk. Naturressursskatten fordeles med 1,1 øre til kommunen og 0,2 øre til fylkeskommunen kraftverket ligger i. Naturressursskatten er fradragsberettiget krone for krone mot utliknet fellesskatt til staten, og ubenyttet fradrag kan framføres med rente. Naturressursskatten innebærer derfor ikke en effektiv beskatning av selskapene, men er en omfordeling av skatt fra staten til kommuner og fylkeskommuner.

Forslaget om en naturressursskatt ble introdusert av finanskomiteen. I Budsjett-innst. S. I. (1996 – 97) uttalte flertallet i finanskomiteen at «Flertallet vil understreke at naturressursskatten må betraktes som en kommunal andel av grunnrenten i kraftverkene, og at det prinsipielt sett ville være korrekt å samordne naturressursskatten med grunnrenteskatten» . Når det senere ble vedtatt å samordne naturressursskatten mot fellesskatten, skyldtes dette både investeringsinsentiver og praktiske hensyn, se omtale i Nasjonalbudsjettet 1997.

Intensjonen bak naturressursskatten er altså å omfordele grunnrenteskatt fra staten til kommuner og fylkeskommuner. Når nedre grense heves, vil ikke staten kreve inn grunnrenteskatt fra kraftverk under 10 MVA. Følgelig vil grunnlaget for omfordeling ikke lenger være til stede. Innslagspunktet for naturressursskatten bør derfor heves til 10 MVA når nedre grense heves. Naturressursskatten er omfattet av skatteutjevningen i kommunenes inntektssystem, og dette vil delvis kompensere for reduserte skatteinntekter for kommuner og fylkeskommuner. Administrative hensyn taler også for at innslagspunktet i naturressursskatten bør sammenfalle med nedre grense. Departementet vil komme nærmere tilbake til dette.