Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Prop. 1 S

(2014–2015)

FOR BUDSJETTÅRET 2015

Folketrygdens stønad ved helsetjenester (kapittel 5 i folketrygdloven) har som overordnet mål å gi befolkningen i alle deler av landet god tilgang til effektiv medisinsk behandling ved å dekke utgifter til helsetjenester. Folketrygden gir i hovedsak stønad ved helsetjenester utenfor institusjon. Omsorgstjenester og forebyggende tjenester finansieres i utgangspunktet ikke av folketrygden.

Kommunene har ansvaret for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og regionale helseforetak for spesialisthelsetjenesten. Fylkeskommunen har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Foruten det ansvarlige forvaltningsnivåets egenfinansiering av tjenestene, bidrar folketrygden og pasientene til finansiering av en del tjenester gjennom refusjoner og egenandeler.

Trygden gir, etter nærmere vilkår, stønad til dekning av utgifter til tjenester ved private laboratorier og røntgeninstitutt, privatpraktiserende legespesialister og spesialister i klinisk psykologi. I den kommunale helse- og omsorgstjenesten gis det trygderefusjoner til bl.a. allmennlege- og fysioterapitjenester. Refusjonstakstene for lege-, fysioterapi- og psykologtjenester blir fastsatt som resultat av de årlige takstforhandlingene eller høringsprosesser.

Innen tannhelse gis det stønad til tannregulering hos barn og unge, og til dekning av utgifter til tannbehandling til voksne som har særskilte sykdommer eller lidelser.

Legemidler og medisinsk forbruksmateriell på blå resept finansieres av folketrygden og pasientene.

Over bidragsordningen gis det støtte til dekning av utgifter til enkelte helsetjenester når utgiftene ellers ikke dekkes etter folketrygdloven eller andre lover.

Saksbehandlingen og utbetalingen av refusjoner foregår i Helseøkonomiforvaltningen (Helfo). Helfo er en egen organisatorisk og administrativ enhet underlagt Helsedirektoratet. Det vises til omtale under programkategori 10.20, Helseforvaltning.

Utviklingstrekk

Figur 4.1 Folketrygdens refusjonsutgifter til lege- og fysioterapihjelp og egenandelsordningene i perioden 2004–2013 (beløp i mrd. kroner)

Figur 4.1 Folketrygdens refusjonsutgifter til lege- og fysioterapihjelp og egenandelsordningene i perioden 2004–2013 (beløp i mrd. kroner)

Refusjon legetjenester

Utgifter til allmennlegehjelp omfatter refusjoner for behandling hos fastleger, ved legevakt og avsetning til fond. Refusjoner til allmennleger har økt fra 2 206 mill. kroner i 2004 til 4 028 mill. kroner i 2013, svarende til en nominell vekst på 82,6 pst., jf. figur 4.1.

Det vises til omtale av allmennlegetjenesten under kap. 762 Primærhelsetjeneste og kap. 2755, post 70 Allmenlegehjelp.

Refusjoner til behandling hos avtalespesialist har økt fra 1 032 mill. kroner i 2004 til 1 600 mill. kroner i 2013. Dette svarer til en nominell vekst på 55 pst. for hele perioden, jf. figur 4.1. Refusjonsutgiftene til avtalespesialister var stabile i begynnelsen av perioden, bl.a. knyttet til at det ble overført midler til helseforetakene for å øke spesialistenes driftstilskudd.

Det vises til omtale av avtalespesialister under kap. 2711, post 70 Spesialisthjelp.

Refusjon fysioterapi

Utgifter til fysioterapi omfatter i hovedsak refusjoner for behandling hos fysioterapeuter som har driftsavtale med kommunene og avsetning til fond. Folketrygdens utgifter til fysioterapi, inkl. fastlønnstilskuddet til kommunene, økte i perioden 2004 til 2013 fra 1 416 mill. kroner til 2 033 mill. kroner. Dette svarer til en nominell vekst på 43,5 pst. Økningen i utgiftene fra 2006 til 2009 viser at det var en stor volumvekst i tjenesten. I 2009 var utgiftene 1 901 mill. kroner. Reduksjonen fra 2009 til 2010 er en følge av omleggingen av finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten. Omleggingen ble foretatt i takstforhandlingene 2009 og 2010 og midler ble overført fra folketrygden til det kommunale driftstilskuddet. Det var også en liten nedgang i antall utløste takster. Refusjonsutgiftene til fysioterapi, inkl. fastlønnstilskuddet til kommunene, viser en økning fra 1 957 mill. kroner i 2012 til 2 033 mill. kroner i 2013, tilsvarende 3,9 pst., jf. figur 4.1.

Det vises til omtale under kap. 762 Primærhelsetjeneste og kap. 2755, post 62 og 71.

Refusjon legemidler på blå resept

Folketrygdens utgifter til legemidler og næringsmidler over blåreseptordningen økte fra 8 mrd. kroner i 2004 til 8,5 mrd. kroner i 2013, en nominell økning på 6,4 pst., jf. figur 4.2. I tillegg ble egenandeler til legemidler for om lag 0,7 mrd. kroner dekket av frikortordningen i 2013, jf. omtale kap. 2752, post 70.

I perioden 2006–2008 ble finansieringsansvaret for flere biologiske legemidler (TNF-hemmere og MS-legemidler) flyttet fra folketrygden til de regionale helseforetakene. I 2007 ble også flere legemidler flyttet fra bidragsordningen (kap. 2790, post 70) til blåreseptordningen. Korrigert for disse overføringene var utgiftene stabile fra 2004 til 2008.

Automatisk frikort ble innført i 2010 og samme år ble en ny og raskere oppgjørsordning mellom apotek og Helfo tatt i bruk. Dette førte til raskere oppgjør og mindre overheng til påfølgende år (2011).

Årlig utgiftsvekst fra 2011 til 2013 var på om lag 5 pst. Økte kostnader i 2012 og 2013 skyldes i stor grad nye, dyre legemidler til behandling av bl.a. kreft, MS, hiv og hepatitt C, refundert etter § 3 (individuell refusjon) og § 4 (allmennfarlige smittsomme sykdommer), samt nye blodfortynnende legemidler refundert etter § 2 (forhåndsgodkjent refusjon).

I hele perioden har prisregulerende tiltak som maksimalprisregulering og trinnpris bidratt til å redusere utgiftsveksten, jf. omtale kap. 750 og kap. 2751, post 70.

Målt i definerte døgndoser (DDD) har forbruket av legemidler på blå resept økt med 37 pst. fra 1,2 mrd. DDD i 2004 til 1,6 mrd. DDD i 2013. Grunnen til dette er vekst i antall innbyggere og noe vekst i forbruk per innbygger.

Figur 4.2 Folketrygdens utgifter til legemidler i perioden 2004–2013 (beløp i mrd. kroner)

Figur 4.2 Folketrygdens utgifter til legemidler i perioden 2004–2013 (beløp i mrd. kroner)

Refusjon tannbehandling

Folketrygdens utgifter til tannbehandling omfatter stønad til undersøkelse og behandling ved bestemte diagnoser og behandlingsformer.

Figur 4.3 Folketrygdens refusjoner til tannbehandling for perioden 2004–2013 (beløp i mrd. kroner)

Figur 4.3 Folketrygdens refusjoner til tannbehandling for perioden 2004–2013 (beløp i mrd. kroner)

Folketrygdens utgifter til tannbehandling på kap. 2711, post 72 økte fra 574 mill. kroner i 2004 til 1 876 mill. kroner i 2013, jf. figur 4.3. Nominelle utgifter er om lag tredoblet i løpet av tiårsperioden. De største økningene i perioden 2004 til 2008 skyldes i stor grad nye stønadsordninger og flytting av stønader fra bidragsordningen på kap. 2790, post 70.

Posten har fått tilført midler på om lag 160 mill. kroner i forbindelse med reduksjon av ordningen med særfradrag ved store sykdomsutgifter over selvangivelsen i 2012 og 2013.

De to største utgiftsområder på tannbehandlingsområdet er tannregulering (kjeveortopedi) og periodontitt. Hvert av disse to områdene utgjorde om lag 30 pst. av utbetalingene på posten i 2013.

Det vises til omtale under kap. 2711, post 72.

Refusjon av egenbetaling, egenandelstak 1

Egenandelstak 1 ble innført i 1984 og omfatter egenandeler for:

  • undersøkelse og behandling hos lege, psykolog, i poliklinikk, i laboratorier og i røntgeninstitutt.

  • reise i forbindelse med undersøkelse og behandling.

  • viktige legemidler og medisinsk forbruksmateriell på blå resept.

Fra 2004 til 2013 har utgiftene over egenandelstak 1 økt fra 2 896 mill. kroner til 3 589 mill. kroner, jf. figur 4.1. Etter utgiftsvekst fra 2004 til 2005, var veksten mer moderat t.o.m. 2009. Egenandelstaket økte mindre enn egenandelene som omfattes av takordningen i perioden 2004–2005, noe som betyr at flere fikk frikort.

Stabiliteten fra 2006 til 2009 har sammenheng med at økningen i egenandelstak 1 og egenandeler for tjenester som omfattes av egenandelstak 1-ordningen stort sett har tilsvart hverandre. Fra 2009 til 2010 økte utgiftene fra 3 434 til 4 192 mill. kroner, en nominell vekst på 22,1 pst. Videre var det en økning i antall frikort fra 2010 til 2011. Denne veksten kan knyttes til at flere får frikort som følge av innføringen av automatisk frikortordning i 2010 og at man i innføringsåret fikk om lag 200 mill. kroner i ekstrautgifter grunnet raskere utbetalinger.

Folketrygdens utgifter ble redusert fra 4 192 mill. kroner i 2010 til 4 010 mill. kroner i 2012. Dette har i hovedsak sammenheng med at overgangskostnader ved automatisk frikort falt bort i 2012. I tillegg har reduksjonen sammenheng med innføring av e-resept. E-resept gir mulighet til å håndheve regelen om ikke å utlevere mer enn maksimalt tre måneders forbruk og at alle kjøp innenfor tre måneders perioden lettere sees under ett ved beregning av egenandel. Fra 2012 til 2013 har kostnadene blitt ytterligere redusert fra 4 010 mill. kroner til 3 589 mill. kroner i 2013, en reduksjon på 10,5 pst. Dette henger sammen med en feilføring av egenandeler på blåreseptordningen.

I perioden fra 2006 til 2009 gikk antall frikort noe ned. I 2010 ble det utstedt 1 170 000 frikort. 2011 var det første ordinære driftsår etter innføring av automatisk frikort. Da ble det utstedt 1 212 000 frikort, en økning på 3,6 pst. fra 2010, jf. figur 4.4. I 2013 ble det utstedt 1 132 000 frikort, en reduksjon på 2,9 pst. fra 2012.

Figur 4.4 Mottakere av frikort under egenandelstak 1 i perioden 2004–2013

Figur 4.4 Mottakere av frikort under egenandelstak 1 i perioden 2004–2013

Av 1 132 000 brukere som fikk frikort under egenandelstak 1 i 2013, var 582 800 alders- og uførepensjonister. Dette er om lag 51,5 pst. av alders- og uførepensjonistene. 800 000 av frikortmottakerne i 2013 var i arbeidsfør alder, 17–69 år, og hadde arbeidsinntekt i 2012. Om lag 3,4 millioner personer i arbeidsfør alder hadde inntekt i 2012. 33,3 pst. av de arbeidsføre med inntekt mottok dermed frikort.

Det vises til omtale under kap. 2752, post 70.

Refusjon av egenbetaling, egenandelstak 2

Egenandelstak 2 ble innført i 2003 og omfatter egenandeler for følgende tjenester:

  • fysioterapi.

  • enkelte former for refusjonsberettiget tannbehandling.

  • opphold ved opptreningsinstitusjoner og private rehabiliteringsinstitusjoner som har driftsavtale med regionale helseforetak.

  • behandlingsreiser til utlandet (klimareiser).

Figur 4.5 Mottakere av frikort under egenandelstak 2 i perioden 2004–2013

Figur 4.5 Mottakere av frikort under egenandelstak 2 i perioden 2004–2013

Utgiftene til egenandelstak 2 viser en økning fra 2004 t.o.m. 2010, fra 18,3 mill. kroner til 179 mill. kroner. Egenandelstaket ble satt ned fra 4500 kroner i 2004, til 3500 i 2005 og til 2500 kroner i 2006. Dette forklarer økningen i utgiftene under ordningen i 2006, og den sterke veksten i antall frikortmottakere samme år. I de siste fem årene har utgiftsveksten vært mer moderat. Utgiftene til folketrygden var 162 mill. kroner i 2013, samme som i 2012, jf. figur 4.1.

Antall frikortmottakere har økt fra 6184 i 2004 til 50 200 i 2008, jf. figur 4.6. I forbindelse med at taket ble redusert til 2500 kroner i 2006, økte antall frikortmottakere med 34 800. I perioden fra 2006 til 2012 har antall frikort ligget på mellom 45 000 og 50 000. De siste fem år har antall frikort gått ned og i 2013 mottok 44 234 frikort under egenandelstak 2. Av disse var 72 pst. kvinner og 28 pst. menn.

60 pst. av de som oppnår frikort under tak 2-ordningen, oppnår også frikort under tak 1-ordningen. 33 000 av frikortmottakerne under tak 2 i 2013 var i arbeidsfør alder, 17–69 år, og hadde inntekt i 2013. Tilsvarende var det om lag 3,4 millioner personer i arbeidsfør alder med arbeidsinntekt i Norge i 2012. 1,3 pst. av de arbeidsføre med inntekt mottok dermed frikort på tak 2.

Det vises til omtale under kap. 2752, post 71.

Programkategori 30.10 Spesialisthelsetjenester mv.

Utgifter under programkategori 30.10 fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

2711

Spesialisthelsetjeneste mv.

4 326 958

4 686 000

5 176 751

10,5

Sum kategori 30.10

4 326 958

4 686 000

5 176 751

10,5

Utgifter under programkategori 30.10 fordelt på postgrupper

         

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

70–89

Andre overføringer

4 326 958

4 686 000

5 176 751

10,5

Sum kategori 30.10

4 326 958

4 686 000

5 176 751

10,5

Kap. 2711 Spesialisthelsetjeneste mv.

       

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

70

Spesialisthjelp

1 599 825

1 680 000

1 833 000

71

Psykologhjelp

227 760

237 000

259 000

72

Tannbehandling

1 876 130

2 055 000

2 224 000

76

Private laboratorier og røntgeninstitutt

623 243

714 000

860 751

Sum kap. 2711

4 326 958

4 686 000

5 176 751

Det foreslås å flytte:

  • 0,248 mill. kroner fra kap. 2711, post 71 til kap. 732, post 72–75 knyttet til utgifter til radioaktive legemidler ved pet-skanning.

  • til sammen 22 mill. kroner fra kap. 2711, post 72 til kap. 770, post 70 Tannhelsetjenester. Flyttingen er knyttet til reduksjon i tilskudd til Den norske tannlegeforening sin sykehjelpsordning for tannleger (10,4 mill. kroner) og nedjustering av takster, bl.a. for behandling av periodontitt og for enkelte andre sykdomstilstander (11,6 mill. kroner).

Post 70 Spesialisthjelp

Folketrygden dekker utgifter til legehjelp hos privatpraktiserende legespesialister som har avtale om driftstilskudd med regionalt helseforetak (avtalespesialister). Utgiftene dekkes etter forskrift gitt av Helse- og omsorgsdepartementet i medhold av folketrygdloven § 5-4, jf. omtale under kap. 2755, post 70. Formålet med stønaden er å gi kompensasjon for utgifter til legetjenester ved sykdom eller mistanke om sykdom, ved skade eller lyte og ved svangerskap og fødsel.

Regionale helseforetak skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste. Tjenestene til avtalespesialistene finansieres ved driftstilskudd fra regionale helseforetak, trygderefusjoner fra folketrygden, og egenandeler fra pasientene. Pasienten skal som hovedregel betale egenandel. Denne utgjør differansen mellom legens honorar og trygdens refusjonsbeløp. I visse tilfeller skal det ikke betales egenandel. Dette gjelder bl.a. ved:

  • kontrollundersøkelser under svangerskap, ved fødsel og ved behandling for sykdom i forbindelse med svangerskap og fødsel.

  • skader eller sykdom som skyldes yrkesskade eller krigsskade.

  • behandling av barn under 16 år og ved psykoterapeutisk behandling av barn og ungdom under 18 år.

  • undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Det er et vilkår for refusjon fra folketrygden at legespesialisten har avtale om driftstilskudd med regionalt helseforetak. Enkelte unntak fra dette går fram av forskrift til folketrygdloven § 5-4.

Det er begrensninger i retten til stønad for personer som kommer til legespesialist uten å ha henvisning fra annen lege. Pasienten kan i slike tilfeller avkreves en forhøyet egenandel, og legens bruk av takster er innskrenket.

Tabell 4.25 Regnskapsførte utgifter til privatpraktiserende spesialister i 2012–2013 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Endring

kap. 2711, post 70

1 500

1 600

6,7 %

De regnskapsførte utgiftene på post 70 økte nominelt fra 1 500 mill. kroner i 2012 til 1 600 mill. kroner i 2013. Dette svarer til en vekst på 6,7 pst.

Utgiftsvekst kan skyldes flere faktorer. For det første påvirkes utgiftene av endringer i refusjonssatser og egenandeler. For det andre påvirkes utgiftene av at aktiviteten endres, f.eks. gjennom flere konsultasjoner. For det tredje endres utgiftene dersom takstbruken endres, som f.eks. ved overgang til lengre konsultasjoner eller andre typer konsultasjoner enn tidligere. Begrepet volumvekst er brukt for utgiftsendringer som ikke følger av endring i refusjonssatser og egenandeler.

Utgiftsveksten i 2013 skyldes en antatt volumvekst på 2,5 pst.

Den anslåtte utgiftsveksten i 2014 legger til grunn en volumvekst på vel 4 pst. Takstoppgjøret våren 2014 medførte at folketrygdens refusjonstakster økte med knapt 5 pst. Basert på veksten tidligere år, anslås det for 2015 en volumvekst på 4 pst. for privatpraktiserende spesialister med driftsavtale.

Tabell 4.26 Utgifter og aktivitetsvekst privatpraktiserende spesialister 2012–2015 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Sum kap. 2711, post 70

1 500

1 600

1 680

1 822

Volumvekst (anslag)

3,2 %

2,5 %

4,4 %

4 %

Helårsvirkningen av takstoppgjøret våren 2014 er innarbeidet i budsjettforslaget for 2015.

Post 71 Psykologhjelp

Utgifter til psykologhjelp hos privatpraktiserende spesialist i klinisk psykologi dekkes etter forskrift gitt med hjemmel i folketrygdloven § 5-7. Med visse unntak er det et vilkår for refusjon at psykologen har driftsavtale med regionalt helseforetak (avtalespesialister). Det er også et vilkår at pasienten er henvist fra lege eller fra leder ved barnevernsadministrasjon. Dette gjelder likevel ikke for inntil tre utredende undersøkelser eller samtaler.

Stønaden ytes etter fastsatte takster. Dette innebærer vanligvis at pasienten må betale en egenandel. Ved behandling av barn og ungdom under 18 år, ved hiv-infeksjon og ved visse former for krisepsykologisk behandling, er pasienten fritatt for å betale egenandel.

Tabell 4.27 Regnskapsførte utgifter til privatpraktiserende psykologer i 2012–2013 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Endring

Psykologer med avtale

180,6

195,6

8,3 %

Psykologer uten avtale

25,0

30,5

22,0 %

Avsetning til fond

1,6

1,6

0,0 %

Sum kap. 2711, post 71

207,2

227,8

9,9 %

De regnskapsførte utgiftene til privatpraktiserende psykologer økte nominelt fra 207 mill. kroner i 2012 til 228 mill. kroner i 2013. Utgiftsveksten i 2013 skyldes bl.a. takstoppgjøret i 2013, som ga et påslag på takstene på 3,4 pst. og en anslått volumvekst på 4,6 pst.

Tabell 4.28 Utgifter og aktivitetsvekst psykologhjelp 2012–2015 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

207

228

237

259

Volumvekst (anslag)

1,3 %

4,6 %

5,0 %

3,0 %

Helårsvirkningen av takstoppgjøret våren 2014 er innarbeidet i budsjettforslaget for 2015.

Post 72 Tannbehandling

Utgifter til tannbehandling dekkes etter forskrift gitt i medhold av folketrygdloven §§ 5-6, 5-6 a og 5-25. Folketrygden yter stønad til undersøkelse og behandling som utføres av tannlege og tannpleier ved angitte diagnoser eller tilstander. Egenandeler ved enkelte stønadsberettigede behandlinger inngår i egenandelstak 2, jf. kap. 2752, post 71. Folketrygden gir refusjon basert på takster fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. Det gis også stønad til tannbehandling som faller inn under yrkesskade etter folketrygdloven § 13.

Det foreslås ingen prisjustering av tannbehandlingstakstene i 2015. Takstene foreslås videreført som hovedregel nominelt fra 2014 til 2015. Trygdens utgifter til stønad til tannbehandling har økt med mer enn 60 pst. fra 2008 til 2013. Dette er en betydelig vekst ut over politiske satsinger og takstjusteringer basert på kostnadsutvikling. Utgiftsveksten så langt i 2014 er betydelig og det anslås en fortsatt vekst i utgiftene framover. Det foreslås på denne bakgrunn at takstene ikke oppjusteres for 2015. Innsparingen ved en nominell videreføring av takstene på 2014-nivå anslås til om lag 74 mill. kroner.

Bevilgningen foreslås i tillegg redusert med 22 mill. kroner for å styrke prioriterte tiltak under kap. 770, post 70 Tannhelsetjenester. Reduksjonen er knyttet til:

  • 10,4 mill. kroner ved reduksjon i tilskudd til Den norske tannlegeforening sin sykehjelpsordning for tannleger.

  • 11,6 mill. kroner ved nedjustering av enkelte takster, bl.a. takster for behandling av periodontitt og for enkelte andre sykdomstilstander.

Nærmere omtale av de prioriterte tiltakene er gitt under kap. 770, post 70.

Det anslås at utgiftene i 2015 blir om lag 2 225 mill. kroner som er 170 mill. kroner høyere enn i saldert budsjett for 2014.

Tabell 4.29 Regnskapsførte utgifter til tannbehandling 2012–2013 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Endring

1 680

1 876

11,7 pst.

Fra 2012 til 2013 var den nominelle utgiftsveksten 11,7 pst., fra 1 680 mill. kroner i 2012 til 1 876 mill. kroner i 2013. Av veksten i utgifter utgjør ny stønad til tannhelsekontroll for personer fra 75 år og over drøye 20 mill. kroner. Ordningen ble innført 1. januar 2013, og avviklet fra 1. juli 2014. Endring i stønadsordningen til tannbehandling til personer med nedsatt evne til egenomsorg ved varig somatisk eller psykisk sykdom, eller ved varig nedsatt funksjonsevne, medførte en økning i utgifter med om lag 40 mill. kroner. De resterende deler av utgiftsveksten har sammenheng med volumvekst, prisjustering og endret takstbruk.

Deler av utgiftsveksten utover de politiske satsinger kan tilskrives administrative forenklinger i ordningene både for pasienter og for tannlegene. Dermed er det blitt lettere for pasientene å kunne benytte seg av sine rettigheter, og tannlegene er blitt mer aktive til å informere om rettighetene. Fra 1. januar 2013 ble det også innført rett til stønad ved behandling hos tannpleier for behandling ved sykdommen periodontitt.

Folketrygdens utgifter til tannbehandling er for 2014 anslått til 2 140 mill. kroner. I første halvår 2014 er veksten i de samlede utgiftene på posten om lag 15 pst. sammenliknet med første halvår 2013. Deler av denne veksten skyldes politiske satsinger fra 1. januar 2014:

  • ny stønadsordning for personer uten egne tenner i underkjeven (budsjettert til 45 mill. kroner på helårsbasis).

  • stønad til tannbehandling for personer med alvorlige lidelser (styrket med 10 mill. kroner).

  • stønad til tannbehandling ved munntørrhet (styrket med 20 mill. kroner).

Enkelte takster ble underregulert fra 1. januar 2014 sammenliknet med generell prisjustering. Anslått budsjettvirkning utgjør om lag 30 mill. kroner.

Tabell 4.30 Utgifter og aktivitetsvekst tannbehandling 2012–2015 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

1 680

1 876

2 055

2 224

Volumvekst (anslag)

2,9 %

6,4 %

4 %

5 %

Reduksjon i sykehjelpsordning for tannleger fra 2015

Det foreslås en reduksjon i folketrygdens tilskudd til Sykehjelpsordningen for tannleger. Reduksjonen vil utgjøre om lag 10,4 mill. kroner.

Iht. § 6 i Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege og tannpleier for sykdom, yter folketrygden tilskudd til Sykehjelpsordning for tannleger. Formålet med tilskuddet har vært å sikre økonomisk dekning for tannleger i tilfelle sykdom eller fødsel. Folketrygdens tilskudd til Sykehjelpsordningen for tannleger tilsvarer 1,36 pst. av folketrygdens utgifter til undersøkelse og behandling utført av tannlege.

Det foreslås at tilskudd til Sykehjelpsordningen for tannleger reduseres fra 1,36 pst. til 0,86 pst. av folketrygdens utgifter til behandling utført av tannlege. Anslått innsparingseffekt er om lag 10,4 mill. kroner, basert på anslag over stønadsbeløpet i 2014. Tilskudd til videre- og etterutdanning foreslås uendret på 0,14 pst.

Det prosentvise tilskudd til fellesformål har vært uendret siden 1965.

Den sterke veksten i trygdens utgifter til tannbehandling har som en konsekvens medført at beløpene avsatt til sykehjelpsordningen for tannleger har økt fra om lag 5,5 mill. kroner i 2003 til om lag 25 mill. kroner i 2013. I 2014 vil utbetalingen utgjøre om lag 28 mill. kroner. Tilskuddet har økt utover ordinær pris- og volumvekst på stønad til tannbehandling.

De siste årene er det foretatt forbedringer i folketrygdens stønadsordninger ved at selvstendig næringsdrivende er gitt mulighet til å tegne tilleggsforsikring i folketrygden for å oppnå maksimal sykepengedekning. I tillegg har Den norske tannlegeforening etablert en egen forsikringsordning for inntektsbortfall ved sykdom. Fra 2008 ble vilkårene i folketrygden bedret for selvstendig næringsdrivende i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Den reduserte bevilgningen på 10,4 mill. kroner på kap. 2711, post 72 foreslås omdisponert til prioriterte oppgaver som videre oppbygging av de regionale odontologiske kompetansesentre og til spesialistutdanning av tannleger på kap. 770 Tannhelse. Det vises til omtale på kap. 770, post 70.

Nedjustering av takster i 2015 på områder med særlig høy utgiftsvekst

Det foreslås å nedjustere enkelttakster på tannbehandling fra 1. januar 2015 innenfor diagnoser/lidelser der man ser en særskilt høy utgiftsvekst i 2014. Forslaget har bakgrunn i at utgiftsutviklingen i første halvår 2014 er betydelig høyere enn prisveksten skulle tilsi. Veksten i utbetaling er særlig høy for behandling av sykdommen periodontitt (11 pst.), ved erosjoner/særskilt tannslitasje (25 pst.) og ved munntørrhet (36 pst.).

Forslaget innebærer en redusert bevilgning på kap. 2711, post 72 på om lag 11,6 mill. kroner i 2015, som utgjør om lag 0,5 pst. av folketrygdens samlede utbetaling til tannbehandling. Midlene foreslås omdisponert til prioriterte oppgaver på kap. 770 Tannhelse, jf. omtalen på kap. 770, post 70.

Post 76 Private laboratorier og røntgeninstitutt

Private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt inngår i det samlede tilbudet av spesialisthelsetjenester som et supplement og korrektiv til det statlige tilbudet. Utgiftene dekkes etter forskrift gitt av departementet med hjemmel i folketrygdloven § 5-5. Formålet med stønaden er å gi kompensasjon for utgifter til undersøkelse og behandling ved privat laboratorium eller røntgeninstitutt. Hovedvilkåret for refusjon er nødvendig undersøkelse eller behandling pga. sykdom eller mistanke om sykdom. Stønad til laboratorier og røntgeninstitutt ytes etter fastsatt regelverk.

Det er en målsetting at takst- og refusjonssystemet skal bidra til en mest mulig effektiv utnyttelse av de samlede ressursene i helsesektoren. Etter folketrygdloven § 5-5 ytes stønad til dekning av utgifter til prøver, undersøkelser og behandling som er omfattet av avtale mellom laboratorie- og røntgenvirksomhet og regionalt helseforetak. Det kan likevel kreves trygderefusjon utover de ev. volumbegrensninger som er nedfelt i avtalene. Det er et vilkår for refusjon at laboratorieundersøkelser er rekvirert av lege, tannlege eller jordmor.

Undersøkelser ved røntgeninstitutt må være rekvirert av lege, tannlege, kiropraktor eller manuellterapeut.

Egenandelene ble økt med 1,5 pst. fra 1. juli 2014. Refusjonstakstene ble prisjustert med 3,5 pst. fra 1. januar 2014. Det aktivitetsbaserte refusjonssystemet for poliklinisk radiologi ble endret fra 1. juli 2014 slik at utgifter til radioaktive legemidler ved pet-skanning (positronemisjonstomografi) refunderes etter fastsatte satser i tråd med de etablerte prinsippene for aktivitetsbasert finansiering, jf. Prop. 93 S (2013–2014) og Innst. 260 S (2013–2014).

Tabell 4.31 Regnskapsførte utgifter til private laboratorier og røntgeninstitutt 2012–2013 (mill. kr)

2012

2013

Endring

Laboratorium

355

414

16,6 %

Røntgen

211

209

-0,9 %

Sum kap. 2711, post 76

566

623

10,1 %

Utgiftene til private laboratorier og røntgeninstitutt økte fra 566 mill. kroner i 2012 til 623 mill. kroner i 2013, en økning på 10 pst. Laboratorieutgiftene økte med 16,6 pst.

Den anslåtte utgiftsveksten i 2014 legger til grunn en volumvekst tilsvarende 15 pst. for laboratorieundersøkelser og 10 pst. for røntgeninstituttene. Disse vekstratene ligger også til grunn for budsjettforslaget for 2015.

De private laboratoriene blir finansiert fra regionale helseforetaks basisbevilgninger og trygderefusjon (takster), samt ev. egenandel for blodprøvetaking. De regionale helseforetakene inngår avtaler med de private laboratoriene. Avtalene regulerer bl.a. hvor mange undersøkelser de regionale helseforetakene vil betale for i en avtaleperiode. Dersom antall undersøkelser overstiger avtalt volum er inntektene for den private leverandøren begrenset til refusjonstakster og ev. egenandel. Utgiftene til laboratorietjenester har vist en sterk og vedvarende vekst over flere år. For å stimulere til økt effektivisering foreslås det at refusjonstakstene for laboratorietjenester ikke prisjusteres i 2015. Det vises til tilsvarende forslag på offentlige laboratorietjenester under kap. 732, post 77.

Det foreslås å flytte 0,248 mill. kroner til kap. 732, post 72–75 knyttet til utgifter til radioaktive legemidler ved pet-skanning.

Programkategori 30.50 Legehjelp, legemidler mv.

Utgifter under programkategori 30.50 fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

2751

Legemidler mv.

10 251 831

10 527 000

11 815 400

12,2

2752

Refusjon av egenbetaling

3 750 578

4 013 200

4 133 590

3,0

2755

Helsetjenester i kommunene mv.

6 343 032

6 606 400

7 128 910

7,9

2756

Andre helsetjenester

487 672

499 000

527 000

5,6

Sum kategori 30.50

20 833 113

21 645 600

23 604 900

9,1

Utgifter under programkategori 30.50 fordelt på postgrupper

         

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

60–69

Overføringer til kommuneforvaltningen

296 778

309 000

336 000

8,7

70–89

Andre overføringer

20 536 335

21 336 600

23 268 900

9,1

Sum kategori 30.50

20 833 113

21 645 600

23 604 900

9,1

Kap. 2751 Legemidler mv.

       

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

70

Legemidler

8 497 717

8 666 000

9 949 000

71

Legeerklæringer

5 670

6 000

7 000

72

Medisinsk forbruksmateriell

1 748 444

1 855 000

1 859 400

Sum kap. 2751

10 251 831

10 527 000

11 815 400

Det foreslås:

  • å øke bevilgningen med 20 mill. kroner for å dekke kostnadene ved å heve bagatellgrensen for legemidler fra 5 til 25 mill. kroner.

  • innsparing på 23 mill. kroner knyttet til redusert trinnpris for virkestoffet atorvastatin.

  • innsparing på 68 mill. kroner knyttet til priskutt på inhalasjonspulver for astma og kols.

  • innsparinger på området medisinsk forbruksmateriell på til sammen 41,7 mill. kroner som følge av bl.a. forenklinger i Helfo sin forvaltning av produkt- og prislistene.

  • å flytte innslagspunkt fra bidragsordningen til medisinsk forbruksmateriell.

Post 70 Legemidler

Offentlige utgifter til legemidler utenfor institusjon dekkes hovedsaklig etter blåreseptordningen, jf. folketrygdloven § 5-14 og blåreseptforskriften. Regelverket skal sikre refusjon av utgifter for pasienter med alvorlig og kronisk sykdom eller med høy risiko for sykdom, hvor det er, eller kan bli nødvendig med langvarig medikamentell behandling.

En rekke legemidler er forhåndsgodkjent for forskrivning på blå resept. Disse går fram av blåreseptforskriften §§ 2 og 4, jf. legemiddelforskriften § 14-4. Refusjonskravet for legemidlene inntrer straks legen skriver en blå resept. For andre legemidler må Helseøkonomiforvaltningen, Helfo, først ta stilling til refusjon gjennom en søknad fra pasientens lege før pasienten har rett til å få dekket legemiddelutgiftene over blåreseptordningen, jf. blåreseptforskriften § 3. For reseptpliktige legemidler som ikke omfattes av blåreseptordningen, kan det med visse unntak søkes utgiftsdekning gjennom folketrygdloven § 5-22 (bidragsordningen), jf. kap. 2790, post 70.

Statens legemiddelverk fatter vedtak i saker hvor legemiddelfirmaene har søkt om å få et legemiddel godkjent for forhåndsgodkjent refusjon. Departementet er klageinstans. Forhåndsgodkjent refusjon for et legemiddel skal ikke innvilges uten Stortingets samtykke, dersom det vil lede til en utgiftsvekst for folketrygden som årlig overstiger 5 mill. kroner, jf. legemiddelforskriften § 14-15. Denne grensen for framtidig utgiftsvekst omtales som bagatellgrensen.

Egenandel

Pasienten betaler en egenandel på 38 pst., men maksimalt 520 kroner per resept for legemidler på blå resept.

Barn under 16 år betaler ikke egenandel. Egenandel betales heller ikke for legemidler som brukes ved yrkesskade eller krigsskade, eller som er unntatt egenandelsbetaling iht. blåreseptforskriften § 8.

Alderspensjonister som har fylt 67 år og tar ut hel alderspensjon, er fritatt for å betale egenandel på blå resept, hvis de får utbetalt en årlig pensjon som ikke overstiger minste pensjonsnivå. Også alderspensjonister og AFP-pensjonister som mottar særtillegg er fritatt fra å betale egenandel på blå resept. Videre er uføretrygdede med minsteytelse, tilsvarende 2,48 ganger grunnbeløpet for enslige eller 2,28 ganger grunnbeløpet for gifte/samboende, fritatt fra å betale egenandel på blå resept. Dette gjelder også for uføretrygdede der vedkommende før 2015 har fått definisjonen minstepensjonist, og det ikke har skjedd andre endringer i ytelsen enn at den fra 2015 er omregnet til uføretrygd.

Egenandeler for legemidler på blå resept omfattes av frikortordningen (egenandelstak 1), som er nærmere omtalt under kap. 2752, post 70. Egenandelstak 1 innebærer at pasientens årlige utgifter knyttet til legehjelp (inkludert laboratorieprøver og røntgen), psykologhjelp, enkelte polikliniske konsultasjoner, pasientreiser samt legemidler, næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell på blå resept samlet ikke skal overstige 2105 kroner i 2014.

Utgiftsutvikling til legemidler over blåreseptordningen

Statens utgifter til legemidler på blå resept var 8,5 mrd. kroner i 2013. Fra 2012 til 2013 gikk utgiftene opp med 4,9 pst. Det vises til nærmere omtale i innledningen under programområde 30.

Nye legemidler i blåreseptordningen

Legemiddelverket oversendte i 2013 seks søknader om forhåndsgodkjent refusjon til departementet pga. at kostnadene oversteg bagatellgrensen. Ett av disse legemidlene ble trukket fra markedet pga. lav etterspørsel og ett ble innvilget refusjon fra medio 2014 da det tilkom nye opplysninger som medførte at budsjettanslagene ikke lenger oversteg bagatellgrensen.

Nye legemidler til behandling av hepatitt C

Flere nye og svært kostbare legemidler til behandling av hepatitt C-infeksjon (HCV) er forventet å få markedsføringstillatelse i Norge i løpet av kort tid. To nye legemidler er allerede markedsført og tatt i bruk i 2014. Legemiddelkostnadene per HCV-behandling øker betraktelig når de nye behandlingsalternativene tas i bruk. For å få en mer kontrollert innføring av disse legemidlene, sendte Helse- og omsorgsdepartementet 7. juli 2014 på høring et forslag om å endre blåreseptforskriften § 4. Høringsfristen for forslaget var 8. september 2014 og planen er at forskriftsendringen skal tre i kraft innen utgangen av 2014. Foreløpig anslått kostnadsøkning for trygden på 400 mill. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2014, er innarbeidet i budsjettframlegget for 2015.

Heving av bagatellgrensen

I legemiddelforskriften § 14-15 omtales krav til kostnad for folketrygden:

«Forhåndsgodkjent refusjon for et legemiddel skal ikke innvilges uten Stortingets samtykke, dersom det vil lede til en utgiftsvekst for folketrygden som årlig overstiger 5 millioner kroner.»

Dette har vært praktisert som at utgiftene i år fem ikke overstiger 5 mill. kroner. Det foreslås å heve denne grensen til 25 mill. kroner.

Per i dag har Helse- og omsorgsdepartementet fem refusjonssaker der Legemiddelverket har vurdert de faglige kriteriene for refusjon som oppfylt, men der utgiftene vil overstige gjeldene grense på fem mill. kroner. Ved å heve den såkalte bagatellgrensen fra 5 til 25 mill. kroner vil tre av disse sakene falle inn under Legemiddelverkets utvidede fullmakt til å kunne innvilge forhåndsgodkjent refusjon. Dette gjelder legemidler til behandling av diabetes type 2, høysnue og alvorlig håndeksem. De to refusjonssakene som overstiger ny bagatellgrense er legemidler til behandling av hhv. øyesykdom og rastløse ben.

En heving av bagatellgrensen til 25 mill. kroner er anslått å gi en ekstra kostnad for trygden på 20 mill. kroner i 2015. På usikkert grunnlag er dette anslått til i underkant av 100 mill. kroner i år fem. Anslaget er usikkert fordi det også inkluderer kostnader knyttet til søknader som Legemiddelverket forventer å motta i 2014 og søknader som ikke er ferdigbehandlet.

Redusert trinnpris for virkestoffet atorvastatin

Statiner er en legemiddelgruppe som benyttes av pasienter med hjerte/karsykdom og individer med økt risiko for utvikling av hjerte/karsykdom. Virkestoffene simvastatin og atorvastatin utgjør størstedelen av salget av statiner i Norge. Statens legemiddelverk anser at simvastatin og atorvastatin er likverdige preparater, men prisen på atorvastatin er høyere enn prisen på simvastatin. Det foreslås å redusere trinnpris for virkestoffet atorvastatin. Det er anslått at endringen vil kunne redusere omsetningsverdien for atorvastatin med om lag 30 mill. kroner (inklusive mva.) og folketrygdens utgifter med om lag 23 mill. kroner. Forslaget sendes på høring i løpet av september 2014.

Priskutt på inhalasjonspulver for astma og kols

Etter høring av forslag om å gjøre legemidlet Seretide (inhalasjonspulver for astma og kols) byttbart i apotek med generisk alternativ, konkluderte Legemiddelverket med at dette legemidlet ikke skal tas opp på den såkalte byttelisten. Dette skyldes ulikheter mht. inhalasjonsteknikk og mulig feilbruk. Selv om patenttiden har utløpt for legemidlet, innebærer dette at legemidlet ikke omfattes av de prisreduksjoner som følger av den såkalte trinnprismodellen. Prisen på legemidlene er imidlertid redusert med virkning fra 1. august i 2014, og reduseres ytterligere 1. januar 2015, svarende til om lag 68 mill. kroner i reduserte utgifter for folketrygden i 2015.

Post 71 Legeerklæringer

Ordningen er hjemlet i folketrygdloven § 5-4. Bevilgningen omfatter midler til å honorere leger som fyller ut søknad om individuell refusjon av legemidler på blå resept på vegne av pasienter. Legeerklæringstakstene fastsettes av staten.

Utgiftene til legeerklæringer var 5,7 mill. kroner i 2013, mot 4,9 mill. kroner i 2012, en økning på 16,3 pst.

Post 72 Medisinsk forbruksmateriell

Det foreslås å flytte 25,6 mill. kroner fra kap. 2790, post 70, knyttet til at bidragsformålet epidermolysis bullosa flyttes til blåresept. Flyttingen medfører også en forventet merutgift på 0,5 mill. kroner.

Bevilgningen omfatter utgifter til visse typer medisinsk forbruksmateriell som dekkes med hjemmel i folketrygdloven § 5-14. Det kan ytes stønad til medisinsk forbruksmateriell ved en rekke ulike sykdommer, jf. blåreseptforskriften § 5. De dominerende gruppene er pasienter med diabetes, stomi (framlagt tarm) og urininkontinens (urinlekkasje). Medisinsk forbruksmateriell forskrives av lege på blå resept på samme måte som legemidler. Pasientene betaler egenandel etter samme regler som for legemidler. Det vises til omtale under kap. 2751, post 70. Medisinsk forbruksmateriell blir levert av apotek og bandasjister. Prisene fastsettes i stor grad gjennom prisforhandlinger. Produkt- og prislistene for medisinsk forbruksmateriell er uttømmende og angir hvilke produkter det gis refusjon til og pris for disse. Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) har ansvar for området medisinsk forbruksmateriell. Det skal utøves en aktiv styring med produktområdet. Helsedirektoratet og Helfo har bl.a. fullmakt til å bestemme nærmere krav til blåreseptenes innhold, krav til diagnose/funksjonsevne knyttet til produktgrupper eller enkeltprodukter, ev. antallsbegrensning i utlevering, inntak og uttak av produkt- og prislister, prisfastsettelse mv.

Utgiftene til medisinsk forbruksmateriell var 1 748 mill. kroner i 2013, mot 1 643 mill. kroner i 2012, en økning på 6,4 pst. Det er flere grunner til at utgiftene har økt de siste årene, bl.a. bor stadig flere eldre i eget hjem, kroniske sykdommer øker i befolkningen, og det kommer stadig nye og bedre produkter på markedet innen medisinsk forbruksmateriell.

Helfo har påbegynt en nærmere gjennomgang av de største produktområdene med sikte på å vurdere hvilke produkter det gis støtte til, prisfastsetting, avanseregulering, utleveringsmetode, antallsbegrensing samt vilkår for å få medisinsk forbruksmateriell på blå resept. Formålet er å sikre rett prioritering og god kostnadskontroll.

Det foreslås på denne bakgrunn å fjerne hudfilmprodukter fra produkt- og prislisten for urinretensjon, ultra mini/micro bleier, natriumklorid og kompresser fra produkt- og prislisten for inkontinens og bommulstruser fra blåreseptordningen for alle brukere. Dette innebærer at brukere med lett inkontinens ikke lenger vil få dekket utgifter til produkter som selges i dagligvarehandelen – utgifter de har på linje med andre personer. Natriumklorid og kompresser brukes i stor grad til forebygging og vask framfor behandling, i strid med formålet med blåreseptforskriften. Videre foreslås det å redusere avansesatsen til utleverer for urinretensjon fra 25 pst. til 22 pst. og avansesatsen til utleverer for inkontinens fra 40 pst. til 37 pst. Bakgrunnen for reduksjonen er at forbruket har endret seg til en dyrere produktgruppe som har medført høyere avanse for utleverer. Tiltakene innebærer en samlet innsparing for folketrygden med anslagsvis 41,7 mill. kroner.

Det foreslås å flytte bidragsformålet epidermolysis bullosa til blåresept fra 1. januar 2015. Personer med epidermolyis bullosa kan få dekket alle utgifter til kremer, salver, oljer, bandasjemateriell og utstyr til stell av blemmer via bidragsordningen. Brukeren må legge ut først og søke refusjon fra Helfo i etterkant. For noen kan det dreie seg om svært høye beløp. En overføring til blåreseptordningen vil innebære en forenkling for brukeren i form av at en ikke lenger trenger å legge ut for materialet på forhånd. Det anslås at en overføring av dette formålet til blåresept ordningen kan medføre en merkostnad på 0,5 mill. kroner som følge av at flere vil benytte seg av ordningen.

Videre foreslås det å flytte bidragsformålet måle- og administrasjonsutstyr til blåresept (medisinsk forbruksmateriell), fra 1. januar 2016. Dagens ordning innebærer at det gis bidrag til måle- og administrasjonsutstyr for å måle og/eller administrere legemidler det gis stønad til etter bidragsordningen eller som det ytes refusjon til etter blåreseptforskriften. Formålet med flyttingen til blåresept er å oppnå likebehandling mellom ulike tilstander og legemidler, samt å bedre tilgangen for pasientene. Ved å overføre til blåreseptordningen vil ordningen være lettere tilgjengelig samtidig som den enkeltes utgifter til egenandeler vil inngå i tak 1-ordningen. Det anslås at en flytting av formålet vil innebære en merkostnad på 0,2 mill. kroner.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling

       

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

70

Egenandelstak 1

3 588 724

3 848 200

3 965 590

71

Egenandelstak 2

161 854

165 000

168 000

Sum kap. 2752

3 750 578

4 013 200

4 133 590

En ordinær prisomregning på om lag 2 pst. av egenandelene under egenandelstakene utgjør i sum om lag 114 mill. kroner i 2015. Pga. at de fleste egenandelene ble økt med 1,5 pst. fra 1. juli 2014, er det halvårsvirkning av dette i 2014. Helårsvirkningen i 2015 er 22 mill. kroner ut over budsjettvirkningen i 2014. Gjenstående beløp av prisomregningen for 2015 er 92 mill. kroner. Det foreslås at prisomregningen av egenandelene i sin helhet gjennomføres ved å øke tak 1. Egenandelstak 1 foreslås på denne bakgrunn økt med 80 kroner, fra 2105 kroner i 2014 til 2185 kroner i 2015. Egenandelene og egenandelstak 2 foreslås ikke endret.

Post 70 Egenandelstak 1

Ordningen med et årlig utgiftstak for egenandeler, egenandelstak 1, gjelder egenandeler til legehjelp (inkl. laboratorieprøver og røntgen), psykologhjelp, poliklinikk, viktige legemidler på blå resept og medisinsk forbruksmateriell samt pasientreiser. Barn under 16 år er fritatt for egenandeler for helsetjenester under tak 1.

Egenandelene og egenandelstaket fastsettes årlig ved Stortingets behandling av budsjettet. Fra 2014 er egenandelstaket 2105 kroner. Når utgiftstaket er nådd, mottar brukeren automatisk et frikort som innebærer at folketrygden gir full dekning av disse utgiftene resten av kalenderåret. Det er fra 2014 innført en bagatellgrense på 200 kroner. De fleste refusjonskravene som går inn under egenandelstak 1 sendes nå inn elektronisk.

Det er Helseøkonomiforvaltningen, Helfo, som har ansvaret for frikortordningene.

Tabell 4.32 Utgifter dekket over egenandelstak 1 i 2012–2013 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Endring

Legehjelp

2 090,9

2 033,6

-2,7 %

Psykologhjelp

103,9

104,9

1,0 %

Legemidler og medisinsk forbruksmateriell

1 146,3

846,5

-26,2 %

Pasientreiser

669,2

603,7

-9,8 %

Sum kap. 2752, post 70

4 010,3

3 588,7

-10,5 %

Utgiftene til refusjon av egenandeler gikk ned fra 4 010 mill. kroner i 2012 til 3 589 mill. kroner i 2013, en reduksjon på 10,5 pst. Reduksjonen i utgifter har bl.a. sammenheng med en feilføring av egenandeler på blåreseptordningen i tillegg til innføringen av e-resept. E-resept gir mulighet til å håndheve regelen om ikke å utlevere mer enn maksimalt tre måneders forbruk og at alle kjøp innenfor tre måneders perioden lettere sees under ett ved beregning av egenandel.

I 2013 ble det utstedt 1 132 000 frikort under egenandelstak 1-ordningen. Dette er 34 000 færre frikort enn i 2012, og er en reduksjon på 2,9 pst. Tall fra Nav for 2013 viser at 51,5 pst. av frikortmottakerne er alders- og uførepensjonister. Antall personer som når taket er avhengig av nivået på egenandelene for de tjenester som inngår i egenandelstak 1 og av selve taket.

Det vises til omtale under innledningen til programområde 30.

Det foreslås å flytte 0,11 mill. kroner fra kap. 2752, post 70 til kap. 2755, post 72 knyttet til engangsstønad ved fødsel utenfor institusjon.

Det foreslås å øke egenandelstak 1 med 80 kroner, fra 2105 kroner i 2014 til 2185 kroner i 2015.

Post 71 Egenandelstak 2

Ordningen med et eget utgiftstak 2 for egenandeler, egenandelstak 2, for visse tjenester som ikke inngår under egenandelstak 1, ble innført 1. januar 2003. Egenandelstak 2 omfatter egenandeler for følgende tjenester:

  • fysioterapi.

  • enkelte former for refusjonsberettiget tannbehandling.

  • opphold ved opptreningsinstitusjoner og private rehabiliteringsinstitusjoner som har driftsavtale med regionale helseforetak.

  • behandlingsreiser til utlandet (klimareiser).

Egenandelene og egenandelstaket fastsettes årlig ved Stortingets behandling av budsjettet. For 2014 er utgiftstaket 2620 kroner. Når årlige utgifter overskrider 2620 kroner, har brukeren rett til frikort. Ytterligere utgifter dekkes deretter fullt ut av folketrygden. Egenandelstak 2 inngår ikke i automatisk frikortordning. Det er Helseøkonomiforvaltningen, Helfo, som har ansvaret for frikortordningene.

I 2013 ble det utstedt 44 234 frikort, en nedgang på 1339 frikort eller 3 pst. fra 2012. Tall fra Nav for 2013 viser at 36,1 pst. av frikortmottakerne er alders- og uførepensjonister. Om lag 60 pst. av de som i 2013 oppnådde frikort i tak 2-ordningen oppnådde også frikort under tak 1. Dette omfattet om lag 26 700 personer.

Utgiftene til refusjon av egenandeler under tak 2 var 162 mill. kroner i 2013, samme som i 2012.

Det vises til omtale under innledningen til programområde 30.

Kap. 2755 Helsetjenester i kommunene mv.

       

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

62

Fastlønnsordning fysioterapeuter , kan nyttes under post 71

296 778

309 000

336 000

70

Allmennlegehjelp

4 027 554

4 233 400

4 526 800

71

Fysioterapi , kan nyttes under post 62

1 735 787

1 766 000

1 955 000

72

Jordmorhjelp

50 603

52 000

52 110

73

Kiropraktorbehandling

134 280

143 000

148 000

75

Logopedisk og ortoptisk behandling

98 030

103 000

111 000

Sum kap. 2755

6 343 032

6 606 400

7 128 910

Det foreslås:

  • å flytte 6,8 mill. kroner fra kap. 732, post 72–75 til kap. 5755, post 70 knyttet til kommunal etablering av øyeblikkelig hjelp.

  • å flytte 0,11 mill. kroner fra kap. 2752, post 70 til kap. 2755, post 72 knyttet til engangsstønad ved fødsel utenfor institusjon.

Post 62 Fastlønnsordning fysioterapeuter

Det ytes særskilt tilskudd til kommuner som ansetter fysioterapeuter (fastlønte fysioterapeuter). Bevilgningen kan nyttes under post 71, og må sees i sammenheng med denne, jf. omtale under post 71. Fastlønnstilskudd gis i stedet for trygderefusjoner. Kommunene mottar derfor ikke trygderefusjon fra staten for disse fysioterapeutenes virksomhet. Tilskuddet ytes etter forskrift fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 5-21.

Som følge av takstoppgjøret for fysioterapeuter våren 2014 ble fastlønnstilskuddet økt til 183 120 kroner for 2014. Utgiftene til fastlønnstilskudd for fysioterapeuter var 297 mill. kroner i 2013, mot 278 mill. kroner i 2012, en økning på 6,8 pst. Utgiftsøkningen har sammenheng med en økning i antall fastlønte fysioterapiårsverk i kommunene og økninger i fastlønnstilskuddet de siste årene.

For nærmere omtale, se innledende omtale under kap. 762 Primærhelsetjeneste.

Post 70 Allmennlegehjelp

Etter forskrift fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i folketrygdloven § 5-4, ytes godtgjørelse for undersøkelse og behandling hos lege. Allmennlegen må ha fastlegeavtale med kommunen eller delta i kommunalt organisert legevakt for å få refusjon fra folketrygden. For fastleger i ansettelsesforhold (kommunal arbeidstaker) mottar kommunen refusjonene.

Formålet med stønaden fra folketrygden er å gi hel eller delvis kompensasjon for utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade eller lyte, svangerskap og fødsel. Det vises også til omtale under kap. 762 Primærhelsetjeneste, innledningen under programområde 30 og del III, 7 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Fastlegenes virksomhet finansieres ved basistilskudd fra kommunen per innbygger på legens liste, refusjoner fra folketrygden og egenandeler fra pasientene. Basistilskuddet finansieres over kommunenes frie inntekter. Legevakttjenesten finansieres ved beredskapsgodtgjøring fra kommunen, trygderefusjoner og egenandeler.

Takstene fastsettes i forhandlinger mellom staten, regionale helseforetak, KS og Den norske legeforening.

I visse tilfeller skal pasienten ikke betale egenandel ved behandling. Dette gjelder bl.a. ved:

  • kontrollundersøkelser under svangerskap, ved fødsel og ved behandling for sykdom i forbindelse med svangerskap og fødsel.

  • skader eller sykdom som skyldes yrkesskade eller krigsskade.

  • behandling av barn under 16 år.

  • undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer.

  • første legeundersøkelse ved overgrepsmottak.

Bevilgningen omfatter også tilskudd til legers fellesformål (fondsavsetninger).

Tabell 4.33 Utgifter til allmennlegehjelp 2012–2013 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Endring

Fastleger mv.

3 102,4

3 386,3

9,2 %

Legevakt

424,8

470,4

10,7 %

Avsetning til fond

158,7

170,5

7,4 %

Sum kap. 2755, post 70

3 685,9

4 027,5

9,3 %

Trygdens utgifter til allmennlegetjenester økte fra 3 686 mill. kroner i 2012 til 4 028 mill. kroner i 2013, en vekst på 9,3 pst.

Utgiftsendring kan skyldes flere forhold. For det første påvirkes utgiftene av endringer i refusjonstakster og egenandeler. For det andre påvirkes utgiftene av at aktiviteten endres, f.eks. gjennom flere konsultasjoner som følge av flere fastleger/innbyggere eller særskilte situasjoner som pandemisk influensa mv. For det tredje endres utgiftene dersom takstbruken endres, som f.eks. ved overgang til lengre konsultasjoner eller andre typer konsultasjoner enn tidligere. Begrepet volumvekst er brukt for utgiftsendringer som ikke følger av endring i refusjonstakster og egenandeler.

Tabell 4.34 Utgifter og aktivitetsvekst allmennlegehjelp 2012–2015 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Sum kap. 2755, post 70

3 685,9

4 027,5

4 233,4

4 526,8

Volumvekst (anslag)

3,7 pst.

3 pst.

3 pst.

3 pst.

Utgiftsveksten i 2013 skyldes en antatt volumvekst på om lag 3 pst., samt en økning i refusjonene til allmennleger som følge av takstforhandlingene om normaltariffen for leger.

Utgiftsveksten i 2014 skyldes en antatt volumvekst på om lag 3 pst. i tillegg til økninger som følge av avtalte refusjoner i takstforhandlingene.

Basert på veksten tidligere år, anslås det for 2015 en volumvekst i allmennlegetjenesten på 3 pst.

Helårsvirkningen av takstoppgjøret våren 2014 er innarbeidet i budsjettforslaget for 2015.

Det foreslås å flytte 6,8 mill. kroner fra kap. 732, post 72–75 til kap. 2755, post 70 knyttet til kommunal etablering av øyeblikkelig hjelp.

Post 71 Fysioterapi

Utgiftene dekkes etter folketrygdloven § 5-8 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi. Forskriften angir hvilke former for fysioterapi det kan gis stønad til, og de medisinske vilkårene for stønad. Det er et vilkår for slik refusjon at fysioterapeuten har avtale om driftstilskudd med kommunen og at pasienten er henvist fra lege, kiropraktor eller fysioterapeut med videreutdanning i manuellterapi (manuellterapeut). Det er ikke krav om henvisning ved behandling hos manuellterapeut.

Honorartariffen fastsettes gjennom årlige forhandlinger mellom staten, KS og Norsk Fysioterapeutforbund. I 2013 fastsatte staten takstene på bakgrunn av høringsmøter. I 2014 ble honorartarifforhandlingene gjennomført mellom staten, KS, og organisasjonene for fysioterapeuter: Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Manuellterapeutforening og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund.

Pasienten skal selv betale differansen (egenandel) mellom fysioterapeutens honorar og folketrygdens refusjonsbeløp. Over 50 pst. av pasientene betaler ikke egenandeler. Det gis godtgjørelse etter honorartakst ved nærmere angitte diagnoser basert på hjemmel i forskrift (diagnoselisten), ved yrkesskade og for barn under 12 år. Egenandeler ved fysioterapi inngår i ordningen med egenandelstak 2, jf. kap. 2752, post 71.

Tilskudd til kommuner med fastlønnsstillinger for fysioterapeuter føres under post 62. Bevilgningene kan benyttes gjensidig under den andre posten.

Tabell 4.35 Utgifter til privatpraktiserende fysioterapeuter 2012–2013 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Endring

Fysioterapeuter med avtale

1 608,4

1 671,9

3,9 pst.

Fysioterapeuter uten avtale 1

42,4

34,8

-17,9 pst.

Avsetning til fond

28,4

29,1

2,5 pst.

Sum kap. 2755, post 71

1 679,2

1 735,8

3,4 pst.

1 Omfatter videreutdanningskandidater under veiledning.

Folketrygdens utgifter til fysioterapi var 1 679 mill. kroner i 2012 og 1 736 mill. kroner i 2013, en økning på 3,4 pst. Refusjoner til fysioterapeuter uten avtale må sees i sammenheng med at antall utdanningskandidater som utløser refusjon kan variere fra år til år. Dette kan gi svingninger i refusjonsutbetalingene. Utgiftsendring kan skyldes flere forhold. For det første påvirkes utgiftene av endringer i refusjonstakster og egenandeler. For det andre påvirkes utgiftene av at aktiviteten endres f.eks. gjennom antall konsultasjoner og antall utøvere av tjenesten. For det tredje endres utgiftene dersom takstbruken endres som f.eks. ved overgang til lengre konsultasjoner eller andre type konsultasjoner enn tidligere. Begrepet volumvekst er brukt for utgiftsendringer som ikke følger av endring i refusjonstakster og egenandeler.

Den kommunale fysioterapitjenesten utgjorde i 2013 totalt 4535 fysioterapiårsverk. Dette innebærer en økning i antall årsverk fra 2012 på totalt 2,4 pst. Dekningsgraden for fysioterapeuter per 10 000 innbyggere er også bedret fra 8,8 i 2012 til 8,9 i 2013. Det er innen områdene diagnose, behandling og rehabilitering, annet forebyggende arbeid og fysioterapi innen institusjoner for eldre og funksjonshemmede at økningen er positiv. Etablering av frisklivssentraler i kommunene har bidratt til økningen i det forebyggende arbeidet. Når det gjelder årsverk for fysioterapeuter i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, er det en nedgang på 2,7 pst. fra 2012 til 2013.

Tabell 4.36 Utgifter og aktivitetsvekst fysioterapi 2012–2015 (mill. kr)

Regnskap 2012

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Sum kap. 2755, post 71

1 679,2

1 735,8

1 766,0

1 955,0

Volumvekst (anslag)

-0,1 pst.

3,2 pst.

3,2 pst.

4 pst.

Kommunenes oppsplitting av driftstilskudd i små enheter med forutsetning om fulltidsarbeid har tidligere bidratt til økt aktivitet i tjenesten, men også en utilsiktet forskyvning av finansieringsansvaret over på folketrygden. Kostra-rapporteringen viser at av i alt 3410 avtalehjemler i 2013 er 49,4 pst. fulltidshjemler. De øvrige hjemlene er deltidshjemler. 42,1 pst. av avtalehjemlene er i størrelsesorden 2/5 til 5/5 hjemmel og 8,5 pst. i størrelsesorden 1/5 til 2/5 hjemmel. Sammenliknet med 2012 viser dette at kommunene har løftet deltidshjemlene slik at det er større samsvar mellom faktisk arbeidsvolum og hjemmelsstørrelse, noe som er en ønsket utvikling. I utgangspunktet skal en avtalehjemmel for fysioterapeutene være i samsvar med det omfang fysioterapeuten arbeider. Kommunene skal kun utlyse en deltidshjemmel når dette samsvarer med kommunens reelle behov for fysioterapitjeneste. Det er fortsatt for stort avvik mellom avtalehjemmel og arbeidsomfang. Det ble derfor ved fastsetting av takstene per 1. juli 2013, fastsatt at kommunene ikke kan inngå nye driftsavtaler med fysioterapeuter med et mindre volum enn 50 pst. av en fulltidsavtale, dvs. 18 timer per uke hvis det ikke er spesielle grunner til det. Dette er hjemlet i Forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi m.m. hvor det også er forskriftsfestet at det skal være samsvar mellom driftshjemler og arbeidsomfang.

Fysioterapeuter med driftsavtale med kommunen kan ikke kreve egenandeler eller andre honorar utover det som er fastsatt av staten. Økte egenandeler under henvisning til redusert hjemmel o.l., er å anse som mislighold av driftsavtalen med kommunen.

Fra 2009 til og med 2013 har det vært en lav vekst i fysioterapitjenester. Det ser ut til å bli en større vekst i 2014. Prognose for volumveksten for 2014 er anslått til 3 pst.

Det vises til omtale under kap. 762 Primærhelsetjeneste, innledningen under programområde 30 og del III, 7 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Post 72 Jordmorhjelp

Utgifter til kontrollundersøkelser under svangerskap som utføres av jordmor, dekkes etter folketrygdloven § 5-12 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til jordmorhjelp. Det er et vilkår for refusjon at jordmor har kommunal driftsavtale eller er ansatt i kommunen. Leger og jordmødre som utfører svangerskapskontroller i helsestasjon utløser refusjon til kommunen etter sine respektive refusjonsordninger.

Utgifter til jordmorhjelp ved fødsel utenfor institusjon dekkes også etter folketrygdloven § 5-12. Det er ikke vilkår om at jordmor har driftsavtale eller kommunal ansettelse for å få stønad.

Utgiftene i 2013 var 51 mill. kroner, mot 44 mill. kroner i 2012, en økning på 15,9 pst.

Det foreslås å flytte 0,11 mill. kroner fra kap. 2752, post 70 til kap. 2755, post 72 knyttet til engangsstønad ved fødsel utenfor institusjon. Stønadssatsen har vært uendret siden 1996 og foreslås økt til 2550 kroner i 2015.

Post 73 Kiropraktorbehandling

Utgifter til behandling hos kiropraktor dekkes etter fastsatte takster med hjemmel i folketrygdloven § 5-9 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til behandling hos kiropraktor. Det gis stønad for inntil 14 behandlinger per kalenderår. Refusjonsordningen ble innført i 1974. Kiropraktorene har fri prissetting. I tillegg til godtgjørelse for undersøkelse og behandling, får kiropraktorer godtgjørelse for deltakelse i samarbeidsmøter med annet helse- og sosialfaglig personell som ledd i et behandlings- eller rehabiliteringsopplegg for enkeltpasienter.

Folketrygden yter et tilskudd til fond til videre- og etterutdanning av kiropraktorer tilsvarende 1,5 pst. av trygdens utgifter til behandling hos kiropraktor.

Utgiftene til kiropraktorbehandling var 134 mill. kroner i 2013 mot 129 mill. kroner i 2012. Utgiftsveksten har sammenheng med en økning i antall kiropraktorer som har avtale om direkte oppgjør med Helfo og en økning i antall konsultasjoner som utløser refusjon. Antall kiropraktorer som hadde oppgjørsavtaler med Helfo økte med 9 pst., fra 652 i 2012 til 711 i 2013. Antall konsultasjoner økte med 3,2 pst., fra om lag 1,8 millioner konsultasjoner i 2012 til 1,9 millioner 2013.

Post 75 Logopedisk og ortoptisk behandling

Folketrygden dekker utgifter til behandling hos privatpraktiserende logoped og audiopedagog med hjemmel i folketrygdloven § 5-10 og tilhørende forskrift. Videre dekkes utgifter til behandling hos privatpraktiserende ortoptist med hjemmel i lovens § 5-10a.

Det er et vilkår for refusjon for logopedisk og audiopedagogisk behandling at det foreligger henvisning fra lege. Utgifter til behandling hos ortoptist dekkes når pasienten er henvist fra spesialist i øyesykdommer.

De logopediske og audiopedagogiske tiltakene som dekkes etter folketrygdloven, faller inn under kommunenes og fylkeskommunenes ansvar etter opplæringsloven av 1998. Kommuner og fylkeskommuner har iht. opplæringsloven kapittel 4A og kapittel 5 ansvar for å gi spesialundervisning, herunder logopediske og audiopedagogiske tjenester. Privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger har, siden 1948, hatt anledning til å utløse takster for undersøkelse og behandling av personer med språk- og talevansker.

I 2013 utbetalte folketrygden 92 mill. kroner til privatpraktiserende logopeder og audiopedagoger og 6 mill. kroner til ortoptisk behandling.

De samlede utgiftene økte fra 89 mill. kroner i 2012 til 98 mill. kroner i 2013, en økning på 11,4 pst.

Kap. 2756 Andre helsetjenester

       

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

70

Helsetjenester i annet EØS-land

7 024

14 000

17 000

71

Helsetjenester i utlandet mv.

309 186

310 000

320 000

72

Helsetjenester til utenlandsboende mv.

171 462

175 000

190 000

Sum kap. 2756

487 672

499 000

527 000

Det ble opprettet nye budsjettposter under kap. 2756 Andre helsetjenester som følge av at ansvaret for helsehjelp i utlandet etter folketrygdloven § 5-24 og forordning 883/04 og helsehjelp i Norge etter forordning 883/04 (kap. 2690, post 70 og 77 samt kap. 5701, post 74) i 2013 ble overført fra daværende Arbeidsdepartementet.

Refusjonsordningen for helsehjelp i andre EØS-land ble satt i verk 1. januar 2011. Ordningen gjelder helsehjelp EU-domstolen karakteriserer som «ikke-sykehusbehandling» og gir norske pasienter større valgfrihet mht. om de vil motta helsehjelp i Norge eller i andre EØS-land. Refusjon gis for helsehjelp som pasienten ville fått på det offentliges bekostning (helt eller delvis) i Norge, og i hovedsak på de samme vilkår. Det vises videre til Stortingets behandling av Prop. 118 L (2012–2013) om bl.a. EUs pasientrettighetsdirektiv. Som ledd i gjennomføringen av pasientrettighetsdirektivet vil dagens forskrift utvides til å omfatte sykehusbehandling.

Ordningen administreres av Helseøkonomiforvaltningen (Helfo). Pasienten må selv betale alle utgifter til behandlingen, og deretter kreve refusjon fra Helfo. Helfo belaster folketrygden for utgiftene til behandling hos kiropraktor, ortoptist, logoped, audiopedag og tannbehandling ved sykdom samt blåreseptordningen, jf. kap. 2756, post 70. Helfo sender krav om dekning av utgiftene for allmennlege-, fysioterapi-, jordmorhjelp til kommunene, tannbehandling, som i Norge ytes av den offentlige tannhelsetjenesten til fylkeskommunene samt spesialisthelsetjenester til regionale helseforetak, jf. kap. 720, post 70 og kap. 3720, post 03. Det gis ikke aktivitetsbasert delfinansiering fra staten (ISF-refusjon og stønad fra folketrygden) for helsehjelp som pasienter får under denne ordningen. Kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak må dekke utgiftene til tjenestetypene innen sitt ansvarsområde fullt ut innenfor frie inntekter/basisbevilgning.

Det har vært en økning i refusjonskrav på 1,3 pst. fra første halvår 2013 til første halvår 2014 for ordningen totalt. I løpet av første halvår 2014 har Helfo mottatt 5800 refusjonskrav etter folketrygdloven § 5-24a. Vel tre firedeler av sakene gjaldt fysioterapi. Dette må sees i sammenheng med at bidrag til fysioterapi i utlandet under kap. 2790, post 70 ble avviklet fra 1. januar 2011. I tillegg er det et visst omfang av saker innen allmennlegetjenester, legemidler og tannbehandling. Spania dominerer som behandlingssted for fysioterapi.

Post 70 Helsetjenester i annet EØS-land

Posten dekker folketrygdens utgifter til helsehjelp i andre EØS-land (behandling hos kiropraktor, ortoptist, logoped og audiopedagog, tannbehandling ved sykdom, undersøkelse ved bestemte diagnoser og behandlingsformer samt blåreseptordningen).

Utgiftene var 7 mill. kroner i 2013 mot 4,3 mill. kroner i 2012, en økning på 62,8 pst. Rapportering fra Helfo viser at det i all hovedsak er blitt refundert utgifter til tannbehandling ved sykdom, jf. folketrygdloven § 5-6, på denne budsjettposten. Det er et begrenset antall saker innenfor blåreseptordningen og behandling hos kiropraktor, ortoptist, logoped og audiopedagog.

Post 71 Helsetjenester i utlandet mv.

Posten gjelder stønad til helsetjenester i utlandet for personer som er medlemmer i folketrygden og som omfattes av bestemmelsene i folketrygdloven § 5-24.

De grupper som kommer inn under stønadsreglene er bl.a. sjøfolk på norske skip i utenriksfart, norske statsborgere som er statens lønnede tjenestemenn i utlandet, norske studenter i utlandet og utsendte arbeidstakere. Turister omfattes ikke av reglene. Refusjonsordningen etter folketrygdloven § 5-24 har i hovedsak betydning for medlemmer i folketrygden som er bosatt eller oppholder seg over tid i land utenfor EØS-området og som har behov for behandling i oppholdslandet.

Nødvendige utgifter til ambulansetransport innad i behandlingslandet og til opphold og behandling i helseinstitusjon dekkes fullt ut. Det betales egenandel for behandling hos lege, tannbehandling for sykdom, fysioterapi, behandling hos psykolog og for viktige legemidler. Utgiftene refunderes av Helfo Utland.

Utenlandsboende pensjonister med rettigheter etter norsk folketrygd gis stønad etter de bestemmelser som gjelder for tilsvarende behandling i Norge, men med de særregler at utgiftene dekkes etter særskilte satser, og at utgifter til sykehusopphold dekkes med opptil et beløp som fastsettes av Stortinget. For 2015 foreslås det maksimale stønadsbeløpet til 3510 kroner per døgn.

Helfo Utland har inngått avtale med et utenlandsk selskap om administrasjon av refusjon for helsetjenester for en del medlemmer av folketrygden som oppholder seg i USA, så som studenter, arbeidstakere i utenrikstjenesten og krigspensjonister. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt forskrift som avskjærer retten til stønad til helsetjenester fra folketrygden for personer som er sikret rett til dette etter gjensidighetsavtale med annet land (f.eks. EØS-avtalen). Dette har gitt betydelig reduksjon i folketrygdens utgifter til helsetjenester i utlandet etter denne refusjonsordningen.

Posten omfatter også refusjon av utgifter til helsetjenester som medlemmer av folketrygden har mottatt i andre EØS-land og Sveits, etter EØS-avtalens forordning 883/2004.

Utgiftene var 309 mill. kroner i 2013 mot 325 mill. kroner i 2012, en reduksjon på 4,9 pst.

Post 72 Helsetjenester til utenlandsboende mv.

Posten omfatter utgifter for EØS-borgere fra andre EØS-land som behandles i Norge, jf. EØS-forordning 883/2004 og utgifter til behandling i Norge for medlemmer av folketrygden bosatt i utlandet. I tillegg omfatter posten pasienter fra land utenfor EØS-området som Norge har gjensidig avtale med om dekning av utgifter.

Utgiftene var 171 mill. kroner i 2013 mot 152,8 mill. kroner i 2012, en økning på 12,4 pst.

Programkategori 30.90 Andre helsetiltak

Utgifter under programkategori 30.90 fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

2790

Andre helsetiltak

197 335

220 000

192 200

-12,6

Sum kategori 30.90

197 335

220 000

192 200

-12,6

Utgifter under programkategori 30.90 fordelt på postgrupper

         

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

Pst. endr. 14/15

70–89

Andre overføringer

197 335

220 000

192 200

-12,6

Sum kategori 30.90

197 335

220 000

192 200

-12,6

Kap. 2790 Andre helsetiltak

       

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 2013

Saldert budsjett 2014

Forslag 2015

70

Bidrag

197 335

220 000

192 200

Sum kap. 2790

197 335

220 000

192 200

Post 70 Bidrag

Med hjemmel i folketrygdloven § 5-22 kan det ytes bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven eller andre lover. Departementet har i forskrift gitt Helsedirektoratet fullmakt til å fastsette nærmere retningslinjer for ytelse av bidrag. Som hovedregel ytes bidrag med 90 pst. av de utgifter som overstiger 1695 kroner i 2014. Mange formål dekkes etter andre regler og satser. Egenandeler, døgnsatser mv. i bidragsordningen prisjusteres årlig.

Bidragsordningen består av om lag 20 forskjellige tilskuddsordninger. Fullstendig oversikt over hvilke tilskuddsordninger som kommer inn under bidragsordningen går fram av rundskrivet til folketrygdloven § 5-22 Bidrag til spesielle formål. Rundskrivet er tilgjenglig via hjemmesidene til Helfo.

Utgiftene på bidragsordningen var 197 mill. kroner i 2013.

Det foreslås:

  • å flytte bidragsformålet epidermolysis bullosa til blåresept fra 1. januar 2015 (kap. 2751, post 72). Det vises til nærmere omtale under kap. 2751, post 72 Medisinsk forbruksmateriell.

  • å øke bidraget til terapiridning med 1,8 mill. kroner

  • å flytte bidragsformålet måle- og administrasjonsutstyr til blåresept fra 1. januar 2016 (kap. 2751, post 72). Det vises til nærmere omtale under kap. 2751, post 72 Medisinsk forbruksmateriell.

  • å utvide ordningen med bidrag til prevensjonsmidler til kvinner mellom 16 og 19 år. Det foreslås å inkludere langtidsvirkende prevensjon (p-stav og spiral) og i tillegg åpne for utlevering av inntil halvt års forbruk av gangen. Det anslås at endringen vil innebære en merkostnad på 1 mill. kroner.