Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Prop. 1 S

(2014–2015)

FOR BUDSJETTÅRET 2015

Det er bred konsensus om de nasjonale målene for folkehelsepolitikken. Målene er at:

  • Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder

  • befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller

  • vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen

Målene er nærmere beskrevet i Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar og Innst. 478 S (2012–2013). Levealdermålet skal nås gjennom å redusere tidlig død og utjevne sosiale helseforskjeller. Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons globale mål for forebygging og kontroll av livsstilssykdommer innen 2025.

Regjeringen vil styrke det forebyggende helsearbeidet og inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet, satse på aktive eldre og gi arbeidet med livsstilsendring en ny og positiv vinkling. Dette er bakgrunnen for at det kommer en ny stortingsmelding om folkehelsepolitikken i 2015. Meldingen legges fram før kommunevalget for å legge til rette for samordning mellom kommunale planprosesser og nasjonal politikk. Meldingen skal bygge på de nasjonale målene og de overordnede rammene som det var tverrpolitisk enighet om da Stortinget behandlet Meld. St. 34 (2012–2013).

I stortingsmeldingen vil regjeringen presentere ny politikk på områder som enten ikke har vært tilstrekkelig prioritert eller som krever nye løsninger. Det innebærer for det første at psykisk helse skal få en likeverdig plass i folkehelsearbeidet. Psykiske helseproblemer er en av de største folkehelseutfordringene vi har i dag. Det er like vanlig å få psykiske helseproblemer i løpet av livet som fysiske. Regjeringen vil derfor legge mer vekt på forhold som har betydning for den psykiske helsen, som sosiale nettverk, sosial støtte, mestring og trivsel. For det andre vil vi satse på aktive eldre. Eldre som selv ønsker det skal få mulighet til å delta i arbeidslivet. Når levealderen øker, er det nødvendig å legge til rette for god helse i eldre år. Helsefremmende livsstil med bl.a. fysisk aktivitet, god ernæring og sosial aktivitet er viktig for å stå i jobb og holde seg frisk. For det tredje vil vi gi arbeidet med livsstilssykdommer en ny og mer positiv vinkling. Livsstilssykdommer har stor betydning for folkehelsen og det forebyggende arbeidet mot disse sykdommene må styrkes. Regjeringen vil legge vekt på positiv motivasjon i kombinasjon med tiltak som gjør det lettere for den enkelte å ta de sunne valgene. Tiltak for bedre folkehelse må også veies opp mot enkeltmenneskets valgfrihet. Dette dreier seg om forholdet mellom den enkeltes selvbestemmelse og samfunnsrettede tiltak, og hvordan politikken i større grad kan innrettes slik at den fremmer den enkeltes muligheter for livsutfoldelse.

Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt har levert fagrapporter med innspill til arbeidet. Helsedirektoratet har vurdert status og gir anbefalinger om videreutvikling av folkehelsearbeidet. Folkehelserapporten 2014 fra Nasjonalt folkehelseinstitutt beskriver befolkningens helse og forhold som påvirker helsen. Rapportene fra Nasjonalt folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet er tilgjengelige under ny folkehelsemelding på Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside.

Næringslivet er en samfunnsaktør med stor innflytelse på flere områder som berører befolkningens helse. I folkehelsearbeidet følges forholdet til næringslivet opp gjennom tre overordnede strategier: 1) bidra til en bevisstgjøring og utvikling av hva som ligger i næringslivets samfunnsansvar, 2) vurdere myndighetenes virkemidler for å beskytte mot helseskader og fremme en mer helsevennlig produksjon av produkter og tjenester, og 3) ta initiativ til en mer formalisert dialog og gjensidig forpliktende avtaler. Med dette utgangspunktet har helse- og omsorgsministeren etablert en næringslivsgruppe som skal bidra til tettere samarbeid mellom myndigheter og matvarebransjen, og til at bransjen forplikter seg til å utvikle og gjøre produkter sunnere lettere tilgjengelig.

Organisasjonene i arbeidslivet har en viktig rolle i folkehelsearbeidet på arbeidsplassen. I august deltok arbeids- og sosialministeren og helse- og omsorgsministeren på toppledermøte om rus i arbeidslivet. Det var bred enighet om at det fortsatt er behov for å øke bevisstheten om rusmiddelbruken i arbeidslivet, legge til rette for gode holdninger og åpenhet om problemet. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) har som mål å redusert sykefraværet, inkludere flere med redusert funksjonsevne og øke den reelle pensjoneringsalderen. Å legge til rette for at flest mulig virksomheter skal drive et aktivt rusmiddelforebyggende arbeid vil være et viktig bidrag til å nå målet om redusert sykefravær.

Samarbeidet med kommunesektoren er viktig for å utvikle og sette i verk folkehelsepolitikken. Folkehelsearbeidet i kommunene har vært i sterk utvikling de siste årene. Men det er fortsatt stor variasjon mellom kommunene og det er behov for å videreutvikle nasjonale virkemidler for å støtte opp under det lokale arbeidet. Folkehelsearbeidet skal forankres i konsultasjonsordningen mellom regjeringen og kommunesektoren. I tillegg har Helse- og omsorgsdepartementet bilaterale møter med KS om samarbeidsavtalene om samhandling og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. KS har etablert et læringsnettverk for folkehelse med midler fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Det er en sterk tradisjonen for samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner om folkehelsearbeid. Frivillighet Norge og Helse- og omsorgsdepartementet har gått sammen for å lage en ny nasjonal møteplass for folkehelse som skal styrke samarbeidet og utvikle nye partnerskap mellom frivillige organisasjoner og myndigheter. Møteplassen skal sikre et godt samarbeid mellom forvaltningen, politikere og frivillige organisasjoner.

God oversikt over helse og påvirkningsfaktorer og kunnskap om årsaker og effektive tiltak er viktig for å videreutvikle folkehelsearbeidet. Det pågår et arbeid med å modernisere og samordne helseregisterfeltet i regi av Nasjonalt helseregisterprosjekt. Det er et mål at det skal finnes helseregistre innenfor alle store sykdomsområder for å ivareta pasientsikkerheten, kvaliteten på tjenestene og beredskap. Nasjonalt sykdomsbyrdeprosjekt skal videreutvikles for å få bedre kunnskap om ulike risikofaktorer og sykdomsgruppers bidrag til sykelighet og dødelighet i befolkningen. NTNU planlegger nå å gjennomføre en ny datainnsamling i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Hunt), Hunt 4, som vil gi viktige bidrag til framtidig forskning. Kunnskapen om effektive folkehelsetiltak skal styrkes gjennom forskning og forskningsbaserte evalueringer. Folkehelseprofilene til kommuner og fylkeskommuner skal utvikles videre. Profilene innholder statistikk om helsetilstand og forhold som påvirker helsen som kommuner og fylkeskommuner kan bruke i oversiktene over folkehelsen.

6.1 Utjevning av levekår og sosial inkludering

Befolkningens helse og sosiale forskjeller i helse henger nært sammen med velferdsutvikling og forskjeller i levekår og inntekt. Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. De viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom er en god skole som utjevner sosiale forskjeller og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og et godt utbygd utdanningssystem har bidratt til færre fattige og jevnere inntektsfordeling i Norge sammenliknet med andre land. Til tross for høy sysselsetting og godt utbygde velferdsordninger, er det mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer pga. dårlig økonomi eller dårlige levekår. Det må arbeides på bred front for å hindre at mennesker faller utenfor. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Dette innebærer bl.a. å sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

I 2013 vedtok Stortinget å ratifisere FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Likevel møter personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. De aller fleste har utdanning og arbeid som målsetning, og har forventninger om å leve frie og selvstendige liv. Konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle uavhengig av funksjonsevne følges bl.a. opp ved å arbeidet for et arbeidsliv og dagligliv som er bedre lagt til rette for funksjonshemmede. Folketrygden dekker en rekke hjelpemidler til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet.

Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming ble behandlet på Stortinget 25. februar 2014. Samtidig fattet et samlet Storting anmodningsvedtak nr. 357 (2013–2014) der Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemming sin autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris. Saken er til oppfølging i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Grunnleggende økonomisk trygghet

Inntektssikringsordningene i folketrygden gir økonomisk trygghet ved å sikre den enkelte inntekt og kompensere for særlige utgifter ved bl.a. arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og uførhet. Samtidig skal inntektssikringsordningene bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv. Deltakelse i arbeidslivet gir for de fleste en betydelig velferdsgevinst og arbeid er også det viktigste for å unngå fattigdom og sosial eksklusjon. Høy sysselsetting gir også samfunnet større verdiskaping og et tryggere økonomisk grunnlag for velferden.

Sosial boligpolitikk

Våren 2014 la regjeringen fram en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, Bolig for velferd (2014–2020). Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet er sammen ansvarlige for strategien. Formålet er å samle og målrette innsatsen slik at flere får et godt sted å bo. I strategien er det fastsatt mål og prioriterte innsatsområder for arbeidet fram til 2020. Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, men staten må bidra. I strategien er det fastsatt konkrete resultatmål for å forsterke innsatsen overfor barnefamilier og unge som ikke bor bra.

Tilknytning til arbeidslivet

Et velfungerende arbeidsmarked med lav ledighet og høy sysselsetting er et viktig mål for Regjeringen. Aktiv deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å bekjempe fattigdom, heve levestandarden og bedre livskvaliteten. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til høy yrkesdeltakelse og forebygge langvarig ledighet og utstøting fra arbeidslivet.

Det er gjennomført en rekke tiltak for å styrke grunnleggende ferdigheter og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Offentlige og private skoler med ungdomstrinn vil få tilbud om støtte til skolebasert kompetanseutvikling. Andre innsatsområder er ny lærerutdanning, et varig system for etter- og videreutdanning, yrkesrådgivning og rettlederkorps for skoleutvikling. For å styrke kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med utsatte barn og unge under 24 år, har Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet innledet et samarbeid. Departementene skal arbeide med å avdekke felles utfordringer og fremme felles tiltak og strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge. Det overordnede målet for samarbeidet er økt gjennomføring i videregående opplæring.

Det pågår et arbeid for å styrke kommunenes og fylkeskommunenes tverretatlige/-faglige samarbeid for å følge opp unge som står utenfor opplæring og arbeid. Det blir lagt vekt på godt samarbeid mellom den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten (OT), de videregående skolene, fagopplæringen, kommunene og Arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette gjøres bl.a. ved samarbeid om kombinasjoner av arbeidstrening og opplæring, etablere tverrfaglige team med psykologkompetanse fra kommunene og forsøk med Nav-veiledere i den videregående skolen.

Program for basiskompetanse i arbeidslivet skal bidra til å styrke voksne arbeidstakeres grunnleggende ferdigheter. Programmet skal bidrar til at personer med svake grunnleggende ferdigheter får opplæring i lesing, skriving, regning, grunnleggende IKT og muntlige ferdigheter i norsk. Det gjennomføres også forsøk med ulike modeller for videregående opplæring på arbeidsplassen. Regjeringen skal i 2015 legge fram en stortingsmelding om livslang læring og utenforskap. Stortingsmeldingen skal omhandle virkemidler innenfor utdannings-, integrerings- og arbeidsmarkedspolitikken, og se disse i sammenheng. Målet er å utvikle en samordnet og helhetlig politikk for voksne med lite utdanning, svake grunnleggende ferdigheter eller ikke anerkjent kompetanse – i tråd med deres behov og for å styrke deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Målgruppen for meldingen er grupper som har falt ut av arbeidslivet eller som har høy risiko for å gjøre dette.

Flere skal inkluderes ordinært arbeidsliv. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget med en bred gjennomgang av hvilke virkemidler som kan bidra til at flere kan delta i arbeidslivet. Det tas sikte på framleggelse i løpet av høsten 2014.

6.2 Trygge oppvekstvilkår

Målet er at alle barn skal ha like muligheter til utvikling uavhengig av foreldres økonomi, utdanning, etnisk og geografisk tilhørighet. Det skal legges til rette for gode oppvekstvilkår gjennom tiltak for å styrke foreldrenes kompetanse, videreutvikle kvalitet på barnehager og skoler, videreutvikle og styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og sikre bedre samhandling mellom tjenestene.

I 2013 gikk 90 pst. av alle barn i alderen 1–5 år i barnehage. Dette gjør barnehagen til en viktig arena for god oppvekst. De ansattes kompetanse er viktig for kvaliteten på tilbudet, og Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å følge opp kompetansestrategien Kompetanse for framtidens barnehage. Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020. For nærmere omtale, se budsjettproposisjonen for Kunnskapsdepartementet.

I 2014 trådte flere endringer i barnevernloven i kraft som skal sikre god kvalitet i barnevernet gjennom krav til rettssikkerhet, forsvarlighet og medvirkning. Regjeringen vil i 2014 finansiere tiltak som skal gi barn i barnevernet en bedre tilpasset skolegang. Bufdir er gitt i oppdrag å gjennomføre holdnings- og handlingsendrende arbeid rettet mot ansatte i barnevern- og skolesektoren. Innsatsen i 2014 bygger på en kunnskapsoppsummering fra Nova, en internasjonal konferanse avholdt i november i 2013, og en rapport med anbefalinger om tiltak utarbeidet av Bufdir i samarbeid med Nova. Kunnskaps- og kompetanseutvikling og god samhandling mellom forvaltningsnivåene og mellom tjenestene skal bidra til å bedre kvaliteten. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet er sammen i ferd med å lage nye retningslinjer om samarbeid og ansvarsdeling mellom barnevernet og Nav. Høsten 2013 ble strategien Barndommen kommer ikke i reprise –en felles strategi for å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014- 2017) lagt fram av fire departement. Tilskuddsordningen til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn skal bidra til bedre levekår og sosial inkludering. Det ble etablert en ny nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom i 2014. Målet er å gi flere barn og unge fra lavinntektsfamilier mulighet til å delta i ferie- og fritidsaktiviteter. Regjeringen vil også fremme en melding om likestilling for Stortinget i løpet av 2015. I meldingen skal bl.a. spørsmål knyttet til helse drøftes i et likestillingsperspektiv.

Det er et mål å øke deltakelsen blant barn og unge som i liten grad deltar i kultur og frivillig organisasjonsliv. Idrett, kunst og kultur er blant de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge og sentrale for fysisk, kulturell og sosial utfoldelse. Et åpent og inkluderende frivillig organisasjonssamfunn er en forutsetning for deltakelse og en arena for fellesskap og demokrati. Barn og ungdom er den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken og det skal legges til rette for et allsidig tilbud om idrett og fysisk aktivitet. Det vises til Meld. St. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking, St.meld. nr. 39 (2006–2007) Frivillighet for alle, Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen og Innst. 211 S (2012–2013).

6.3 Helsevennlig arbeidsliv

Målet er et mer inkluderende arbeidsliv og et trygt og sikkert arbeidsmiljø. Arbeid gir økonomisk trygghet og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Like sentralt er betydningen for deltakelse i samfunnet, livskvalitet, mestring og arbeidsglede. Et mer inkluderende arbeidsliv, gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø kan bidra til bedre helse og mindre helseforskjeller i befolkningen.

Generelt er arbeidsmiljøet i Norge godt, men det gjenstår betydelige utfordringer med å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for alle. Deler av arbeidslivet er preget av høyt langtidssykefravær, frafall og utstøting. Enkelte bransjer er preget av useriøse bedrifter og økende alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet. Dette kan være sektorovergripende, organisert kriminalitet som det er vanskelig å få oversikt over.

Arbeidet mot sosial dumping videreføres bl.a. gjennom styrking av Arbeidstilsynet, videre satsing på treparts bransjesamarbeid i utsatte bransjer og tiltak mot arbeidsmiljøkriminalitet. Allmenngjøringsordningen videreføres.

For å bekjempe den økende arbeidsmiljøkriminaliteten vil regjeringen forsterke samarbeidet mellom offentlige kontroll- og tilsynsetater. Et prøveprosjekt er satt i gang der Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Kemneren i Bergen er samlokalisert og samarbeider om felles tilsyn.

Det er overordnet mål at regelverket som skal hindre useriøse aktører, og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår er målrettet og treffsikkert. For å sikre dette vil regjeringen evaluere tiltakene som hittil er satt i verk på dette området og vurdere nye tiltak.

Gjennom Den kulturelle nistepakka er det gitt tilskudd til kulturtiltak på arbeidsplassen som skal bidra til bedre arbeidsmiljø og redusert sykefravær.

IA-avtalen

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i arbeids- og sosialpolitikken. Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars 2014 en ny avtale for perioden 4. mars 2014 til 31. desember 2018. Gjennom IA-avtalen har det vært satt i gang en rekke tiltak for å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Gode resultater fra dette arbeidet sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet, og hindrer at de som er innenfor faller ut. Det er fastsatt tre delmål for avtalen: redusert sykefravær, inkludering av flere med redusert funksjonsevne og økning av den reelle pensjoneringsalderen.

Avtalen innebærer bl.a. betydelige forenklinger i reglene for oppfølging av sykmeldte, bortfall av flere sanksjoner, forsterket innsats for personer med nedsatt funksjonsevne, vektlegging av forebyggende arbeid og en økt satsning på kunnskapsutvikling. Det er også lagt opp til en mer effektiv og hensiktsmessig oppfølging av avtalen. Formålet har vært å gjøre sykefraværsarbeidet enklere for virksomhetene og å målrette innsatsen mot de sykmeldte som har et særlig behov for tett oppfølging. Arbeidsgivers rapporteringsplikt til Arbeids- og velferdsetaten etter ni ukers sykefravær og det omfattende sanksjonsregimet i regi av Arbeids- og velferdsetaten 2011 er avskaffet. For regjeringen har det vært viktig å flytte fokus bort fra skjemaer og sanksjoner og over på oppfølging av de som trenger det. Forslagene om forenkling og mindre byråkrati i oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere innebærer at det vil bli frigjort ressurser både på arbeidsplassene og i Arbeids- og velferdsetaten.

6.4 Psykisk helse

Regjeringen har som mål å inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. En satsing på psykisk helse i folkehelsearbeidet betyr å legge mer vekt på forhold som har betydning for den psykiske helsen. Det gjør det nødvendig å se ut over helsetjenesten og løfte fram betydningen av forhold på tvers av samfunnssektorer, f.eks. levekår, barnehager, skole- og læringsmiljø, arbeid og arbeidsmiljø, boligforhold, frivillig deltakelse og forhold i nærmiljøet. I tillegg er det behov for å styrke det forebyggende arbeidet i helsetjenesten og sikre at flere får hjelp tidlig.

God psykisk helse er en ressurs for den enkelte og for samfunnet. I følge Folkehelserapporten 2014 har Norge sammen med de andre nordiske landene høyest livskvalitet og lykke i verden. Dette gjelder både voksne og ungdom. Likevel er psykiske helseproblemer en av de største folkehelseutfordringene vi har i dag. Angstlidelser og alvorlig depresjon er blant de fem viktigste årsakene til år levd med helsetap. Personer med psykiske lidelser har høyere forekomst av somatiske sykdommer enn befolkningen for øvrig. Det er store sosiale forskjeller i psykisk helse i befolkningen. Grupper med lang utdanning har færre psykiske plager, er mer tilfreds med livet og har mer sosial støtte enn grupper med kort utdanning.

Opplevelsen av å håndtere og mestre hverdagslivet er nødvendig for god helse og trivsel. Ensomhet, stress, lite sosial støtte og manglende opplevelse av mestring gir økt risiko for psykisk sykdom. Vold og overgrep har stor betydning for den psykiske helsen. En livssituasjon med kronisk stress svekker både psykisk og fysisk helse og kan gi redusert overskudd til å ta gode helsevalg. På samme måte fungerer sosial støtte, deltakelse, aktivitet og mestring som helsefremmende faktorer. Den psykiske helsen påvirkes også av søvn og av helsevaner som kosthold, fysisk aktivitet og tobakksbruk og alkoholbruk, på samme måte som helsevaner påvirkes av psykisk helse.

I arbeidet med psykisk helse har det vært lagt for lite vekt på forhold som påvirker psykisk helse og trivsel i hele befolkningen. Det er behov for å rette oppmerksomheten mot betingelser i omgivelsene som fremmer mestring, tilfredshet, tilhørighet, utvikling og vekst, autonomi, opplevelse av mening, delte mål og verdier og positive relasjoner. Å legge til rette for deltakelse i sosialt fellesskap som gir opplevelse av tilhørighet og mestring er godt folkehelsearbeid.

Helsedirektoratet arbeider med å bygge opp kompetanse på sosial støtte, deltakelse og psykisk helse og har tatt initiativ til å bygge opp en rapportserie på området. Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet samarbeider om å integrere innsatsen for psykisk helse og trivsel i skolens kjernevirksomhet. Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse 2013–2016 som er et samarbeid mellom Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet videreføres. Målet er å gi et bedre og mer koordinert tjenestetilbud til personer med psykiske lidelser som har behov for bistand for å gjennomføre utdanning og delta i arbeidslivet.

6.5 Aktive eldre

Et av de viktigste utviklingstrekkene i samfunnet er aldringen av befolkningen. Det vil få konsekvenser for alle samfunnsområder. Morgendagens eldre vil ha bedre helse og utdanning enn tidligere generasjoner og vil ha bedre forutsetninger for å være aktive i samfunnet. Regjeringen vil at eldre skal ha en naturlig plass i arbeids- og samfunnsliv.

Den varslede stortingsmeldingen om folkehelse vil legge grunnlaget for en strategi for en moderne eldrepolitikk som skal omfatte alle samfunnområder. Vi må snu oppfatningen av at aldringen av befolkningen er et problem, til å se hvilke ressurser og muligheter en frisk og aktiv eldrebefolkning vil være for arbeids- og samfunnsliv. Flere eldre må spille en rolle i å videreutvikle det norske velferdssamfunnet.

Behovet for en ny eldrepolitikk som vektlegger arbeid og deltakelse er begrunnet i flere utfordringer. Først og fremst berører det samfunnets bærekraft og hvordan vi skal bevare velferden. Selv med relativt høye fødselstall og innvandring i Norge, øker andelen eldre i befolkningen. Gjennomsnittlig levealder øker, og flere mennesker lever lenger. En norsk 65-åring vil i dag ha 15–20 funksjonsfriske år foran seg. Samtidig som levealderen har økt, har også årene vi er utenfor arbeidslivet økt.

For de fleste er det bra for helse og livskvalitet å være i arbeid så lenge som mulig. Arbeid gir tilhørighet, mening, struktur på dagen, aktiviteter og utviklingsmuligheter for den enkelte. Å stå utenfor arbeidslivet kan føre til en opplevelse av å være utenfor samfunnet. Selv om de fleste trives som pensjonister, er det også mange som erfarer økt ensomhet og passivitet. Aldersgrenser og pensjonering har tidligere vært knyttet til helsemessige begrunnelser, til at det var krevende fysisk å stå i arbeid. Arbeid ble sett på som en belastning. Alderspensjon fra 70 år ble innført i 1967, da gjennomsnittlig levealder var om lag 72 år. Dagens og morgensdagens arbeidsliv vil være mindre fysisk krevende for de fleste.

En annen utfordring knyttet til aldringen av befolkningen, er samfunnets holdning til eldre og den enkeltes holdning til det å bli eldre. Perioden mellom 60 og 90 år utgjør en tredjedel av livet. Det er like store variasjoner mellom mennesker i denne aldersgruppen som i andre deler av livet. Eldre mennesker må ikke behandles som en ensartet gruppe, men som individer med ulike forutsetninger, ønsker og behov.

En ny politikk for aktive eldre – en moderne eldrepolitikk

Regjeringen bygger politikken på forvalteransvaret, og vil overlate et samfunn i bedre stand til de neste generasjoner. Utfordringene knyttet til at det blir færre yrkesaktive per pensjonister bør ikke overlates til barn og barnebarn. Det er en felles oppgave å legge til rette for at eldre kan arbeide lenge og være aktive.

Målet er høyere yrkesdeltakelse blant eldre og høyere avgangsalder fra arbeidslivet. Høy yrkesdeltakelse for 60-åringer er et uttrykk for at eldre mennesker deltar på alle samfunnsområder. Det er en god indikator på befolkningens helse.

Regjeringen vil vurdere aldersgrensene i arbeidslivet. En drøfting av arbeidsmiljølovens aldersgrensebestemmelser er på høring, med frist 9. oktober 2014. Det er viktig å bidra til at eldre arbeidstakere ikke faller ut av arbeidslivet for tidlig. Gjennom oppfølgingen av den nye IA-avtalen skal partene styrke innsatsen for å beholde eldre arbeidstakere.

Pensjonsreformen virker allerede i riktig retning, avgangsalderen fra arbeidslivet har økt noe. Likevel står mange eldre som ønsker å arbeide utenfor arbeidslivet. Det er flere bransjer som står overfor betydelige rekrutteringsutfordringer og som vil kunne ha nytte av denne arbeidskraften. Ved å utsette avgangen fra arbeidslivet får vi en betydelig samfunnsmessig gevinst.

For regjeringen vil målet om flere eldre i arbeid være et overordnet politisk mål som vil få ringvirkninger til andre sektorer. Alle sektorer må bidra for at eldre skal kunne leve gode og aktive liv.

Økt bruk av IKT og teknologi i hverdagen vil få konsekvenser. Det gir mange muligheter til deltakelse, men bruk av teknologi og hjelpemidler må også tilpasses brukere med ulike behov. Mange andre områder må også tilpasses endringer i alderssammensetningen av befolkningen. Eldre som skal arbeide lenger vil ha behov for kompetanseutvikling og mer utdanning. Både transportsystemet, utforming av nærmiljø og lokalsamfunn og framtidens boliger må tilpasses. Universell utforming og bevisst lokal planlegging skal bidra til at omgivelsene legges til rette for aktive eldre og gir forutsetninger for aktive liv, å kunne delta på ulike områder og at flere kan bo hjemme med økende alder og funksjonsnedsettelser. Kulturlivet og frivillig sektor vil få større betydning. Eldre representerer en viktigere kundegruppe for næringslivet. Det vil påvirke produktutviklingen, samtidig som eldre kan være entreprenører og innovatører og bidra med næringsutvikling.

Helsefremmende livsstil blir enda viktigere når vår levealder øker. Både fysisk og sosial aktivitet og gode levevaner bidrar til at vi blir bedre rustet til eldre år.

Aldersdiskriminering og alderssegregering må bekjempes. En viktig dimensjon ved en moderne eldrepolitikk er å bidra til mer samhørighet og kontakt mellom unge og eldre. Aktive eldre mennesker er et gode for yngre generasjoner.

Det er behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom arbeid, aktivitet og helse. Det er også betydelige sosiale og yrkesmessige ulikheter. Det er viktig å få fram hvilke betingelser som kan fremme et lengre arbeidsliv. Vi må få mer kunnskap om konsekvenser av aldringen av befolkningen. Livsløpsstudier vil være viktig.

I arbeidet med å utforme en moderne eldrepolitikk, vil regjeringen få innspill fra ulike kompetansemiljøer, ha dialog med partene i arbeidslivet og andre berørte miljøer. Statens seniorråd og Senter for seniorpolitikk er sentrale bidragsytere. Arbeidet skal også bygge på internasjonalt samarbeid om «active ageing» i regi av EU, OECD og FN.

6.6 Helsevennlige valg

Regjeringen vil følge opp Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025. Det innebærer at risikoen knyttet til tobakk, alkohol, fysisk inaktivitet, usunt kosthold, overvekt og fedme må reduseres betydelig.

Kosthold og ernæring

Kostholdsarbeidet bygger på Verdens helseorganisasjons evaluering av handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) og Helsedirektoratets sluttrapport om denne handlingsplanen. Arbeidet må ses i sammenheng med Verdens helseorganisasjons globale innsats for å forebygge og kontrollere ikke-smittsomme sykdommer, jf. WHOs UNECE handlingsplan 2013–2020, hvor fire av ni mål og 12 av 25 indikatorer er relatert til kosthold.

Helsedirektoratet og Mattilsynet samarbeider om et felles system for mat- og kostholdsovervåking. Dataene brukes til utforming og evaluering av ernæringspolitikken, i folkehelsestatistikk og i risikovurderinger i regi av Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Helsedirektoratet samarbeider med Mattilsynet om Kostholdsplanleggeren, et datasystem for å beregne næringsinnholdet i maten.

Det har vært flere positive utviklingstrekk i matvareforbruket de senere årene. Allikevel er det ifølge Norkost 3 bare om lag en fjerdedel av befolkningen som følger kostrådene, og i underkant av en femtedel får i seg anbefalt mengde grønnsaker. De største utfordringene framover er å øke inntaket av grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk og å redusere inntaket av mettet fett, salt og sukker.

Norkost, Levekårsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå og helsevaneundersøkelsene blant skoleelever, viser at det er sosiale forskjeller i kostholdet, bl.a. har de med kortest utdanning høyest inntak av brus og saft og lavest inntak av grønnsaker. Brusforbruket er redusert over tid, men det gjennomsnittlige forbruket er fortsatt om lag 60 liter sukkerholdig brus per person i året. Forbruket av godterier har økt betydelig de siste 30 årene og var 14 kilo per innbygger i 2012. Det gjennomsnittlige inntaket av salt i befolkningen er anslått til om lag 10 gram per person daglig, dobbelt så høyt som anbefalt. Innholdet av mettede fettsyrer i kosten har økt de senere årene og er nå betydelig høyere enn anbefalt. Gjennomsnittlig inntak av transfettsyrer er i tråd med anbefalingene. Vi kan likevel ikke utelukke at grupper i befolkningen, f.eks. grupper av innvandrere, kan ha et høyt inntak. Forskrift for å regulere innhold av industriframstilt transfett trådte i kraft fra 16. januar 2014.

Det ble i 2013 gjennomført en kartlegging av mat og måltider i skole og skolefritidsordning. Den viser at bare 38 pst. av skolene gir elever på mellomtrinnet (5.–7. trinn) den anbefalte matpausen på 20 minutter, mens for 1.–4. trinn er tilsvarende andel 55 pst. Bare i overkant av halvparten av rektorene i grunnskolen kjente til helsemyndighetenes retningslinjer for skolemåltidet. Flere skoler så behov for å tilrettelegge for frokost, sikre tilstrekkelig spisetid og for å øke kompetansen i ernæring og hygiene blant ansatte i aktivtetsskolen og kantiner.

Begrensning av befolkningens saltinntak er ifølge Verdens helseorganisasjon blant de mest kostnadseffektive tiltakene i folkehelsearbeidet. Helsedirektoratet har startet implementering av en tiltaksplan for å redusere saltinntaket i befolkningen. Saltinnholdet i matvarer og saltinntaket i befolkningen skal følges nøye. Sentralt i arbeidet står samarbeid med matvarebransjen, fag- og interesseorganisasjoner og det arbeides med å etablere forpliktende partnerskap for å redusere saltinnholdet i norsk kosthold. Helse- og omsorgsministeren har etablert en egen næringslivsgruppe på matområdet som drøfter utfordringer og tiltak som kan gjennomføres i næringen.

Siden mange inntar måltider utenom hjemmet, er det satt i gang et arbeid med å utvikle verktøy for å stimulere serveringsmarkedet til sunnere tilbud, parallelt med materiell om tips til forbrukerne som handler mat på farten. Merkeordningen Nøkkelhullet har siden innføringen i 2009 blitt godt kjent. Hele 98 pst. av befolkningen kjenner til nøkkelhullet og fire av fem vet at det betyr et sunnere valg. I 2013 var det om lag 2000 nøkkelhullsmerkede produkter i handelen. I følge Norsk Spisefakta brukes merket uavhengig av sosial tilhørighet, utdanning og bosted. Det er utarbeidet nye felles nordiske kriterier for næringsinnhold i matvarer som kan få nøkkelhullsmerket. Disse forventes å tre i kraft fra 1. januar 2015. Helsedirektoratet og Mattilsynet følger opp ordningen med informasjons-, tilsyns- og utviklingsarbeid.

I 2014 ble anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet revidert. Disse er basert på nordiske anbefalinger (Nordic Nutrition Recommendations). I en tid med mange ulike kostholdsråd i media, er det avgjørende med kontinuerlig og tydelig kommunikasjon om helsemyndighetenes anbefalinger. Satsingen Små grep, stor forskjell videreføres i 2015 med særlig fokus på salt. Norge deltar også i nordisk samarbeid om kommunikasjon av kostråd.

Det er fortsatt et betydelig potensial for å øke kunnskapen om kostrådene og sammensetning av et sunt kosthold, særlig blant yngre aldersgrupper. Sjømatprogrammet Fiskesprell videreføres og videreutvikles. Helsedirektoratets retningslinjer for skolemåltidet i grunnskole og videregående skole er under revisjon.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet ble etablert høsten 2013. Senteret skal bidra til å styrke arbeidet innen dette feltet i barnehager og skoler og i helsestasjons- og skolehelsetjenesten bl.a. gjennom å samle og formidle kunnskap og erfaringer. Senteret skal være en ressurs for fagene mat og helse og kroppsøving.

Abonnementsordningen Skolefrukt er fra skolestart 2014 utvidet til å omfatte også skoler med ungdomstrinn, se for øvrig kap. 711, post 74. Muligheter for fleksible, målrettede løsninger blir utredet.

Det har vært arbeidet med å etablere en nasjonal ammestatistikk, og som ledd i dette ble det høsten 2013 gjennomført en landsomfattende undersøkelse om amming og noen andre sentrale forhold ved spedbarnskosten. Resultatene skal publiseres i 2014. For å følge utviklingen jevnlig er det foreslått å gjenta undersøkelsen om lag hvert annet år. Mor-barn-vennlig initiativ har vist seg velegnet til å beskytte, fremme og støtte amming.

Fysisk aktivitet

Det totale aktivitetsnivået i befolkningen er lavt og stillesitting er en økende utfordring. Drøyt 3 millioner mennesker i den norske befolkningen er for lite fysisk aktive. Fysisk aktivitet som tidligere var en naturlig del av arbeid og daglige gjøremål er sterkt redusert. Samfunnsutviklingen har ført til at verken arbeid eller andre daglige aktiviteter gir tilstrekkelig fysisk aktivitet. Økt trening og mosjon på fritiden de siste tiårene i deler av befolkningen kompenserer ikke for sterkt redusert hverdagsaktivitet hos de fleste.

Det er i 2014 lansert nye nasjonale anbefalinger for fysisk aktivitet og stillesitting. Nasjonale kartlegginger viser at kun 31 pst. blant voksne og eldre oppfyller de nye anbefalingene om minimum 150 minutter moderat fysisk aktivitet ukentlig, 75 minutter med høy intensitet, eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet. 38 pst. av kvinnene oppfyller anbefalingene sammenliknet med 28 pst. av mennene. Det er sosiale forskjeller i fysisk aktivitet blant voksne. 38 pst. av dem med minst fire års høgskole- eller universitetsutdanning oppfyller anbefalingene sammenliknet med 22 pst. av dem med grunnskole som høyest fullførte utdanning. Aktivitetsnivået blant barn og unge reduseres kraftig fra seks til femtenårsalder og mange slutter med organisert idrettsaktivitet i fritiden. Rundt 90 pst. av seksåringene er moderat fysisk aktive i minst 60 minutter hver dag. I niårsalderen er de fleste gutter fortsatt fysisk aktive i tråd med anbefalingene, mens det bare gjelder for 70 pst. av jentene. Blant femtenåringene er andelen fysisk aktive redusert til omtrent halvparten.

Fysisk inaktivitet og stillesitting registrert med aktivitetsmåler viser at fra seksårs alder øker inaktiv tid per dag i gjennomsnitt med 17 minutter for hvert år opp til femtenårsalderen. En sammenlikning av data fra 2005/2006 med data fra 2011 viser at tiden som brukes til stillesitting øker blant niåringer og femtenåringer. I kartleggingen av stillesitting blant voksne viser objektive mål at kvinner og menn i snitt er fysisk inaktive ni av de 14 timene aktivitetsmålerne har vært brukt.

Hovedutfordringen er å øke andelen som oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet, minske omfanget av stillesitting og styrke helsemyndighetenes fag- og pådriverrolle. Mål må ses i sammenheng med Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge og kontrollere sykdommer som ikke er smittsomme, jf. UNECE-strategi 2013–2017.

Det er behov for å styrke informasjonen til befolkningen om betydningen av fysisk aktivitet og helsekonsekvenser av fysisk inaktivitet og stillesitting. For personer som er lite aktive, vil selv en liten økning i aktivitetsnivået gi en betydelig helsegevinst i form av bedre livskvalitet, økt funksjonsevne og redusert risiko for sykdom og helseplager. Kampanjen Dine 30 startet våren 2014 og er gjennomført i et samarbeid med en rekke frivillige organisasjoner og kommersielle aktører. Det er lagt vekt på kunnskapsformidling, nye anbefalinger og positiv informasjon, og på tilrettelegging og inspirasjon til økt hverdagsaktivitet. Et mål på sikt vil være å gjøre 30 minutter om dagen like kjent som fem om dagen. I et samarbeid med vegmyndighetene settes søkelyset på aktiv og trygg skolevei, og det er utarbeidet en brosjyre om sykling til skolen. Samarbeidet med vegmyndigheter og frivillige organisasjoner om aktiv transport og kommunikasjonstiltak videreføres.

Kommunale frisklivssentraler har tilbud om tilpasset fysisk aktivitet og skal også ha oversikt over aktuelle aktivitetstilbud i nærmiljøet. Mange frivillige organisasjoner og private aktører som treningssentre samarbeider med frisklivssentraler om lavterskeltilbud for fysisk aktivitet. Gode lavterskeltilbud er viktige for at personer som i utgangspunktet er fysisk inaktive skal finne tilbud som passer dem. Det vises til kap. 762, post 60 og til kap. 719, post 21.

Daglig fysisk aktivitet i skolen er viktig for læring, konsentrasjon og trivsel, i tillegg til at fysisk aktivitet har verdi i seg selv. Skolen når alle barn og unge, og den kan derfor gi alle elever muligheter til fysisk aktivitet og bevegelseserfaring og dermed grunnlag for helse og læring. Regjeringen vil legge til rette for økt fysisk aktivitet i skolen. Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet samarbeider om oppfølgingen.

Dagens omfang av obligatorisk tid til kroppsøving og fysisk aktivitet er i snitt 2,1 timer per trinn per uke på hele barnetrinnet og 2 timer per trinn per uke på ungdomstrinnet. Innenfor rammen av fag- og timefordelingen har kommunene handlingsrom til å omdisponere tid til mer fysisk aktivitet i skolen, enten dette gjøres ved å benytte fysisk aktivitet som metode i andre fag, legge til rette for utedager eller utnytte ekstra tid og friminutt til lek og fysisk aktivitet for elevene. Erfaringer fra gjennomførte og pågående tiltak ved både grunn- og videregående skoler viser at god tilrettelegging for fysisk aktivitet fremmer fysisk form, har positiv virkning på elevenes konsentrasjonsevne og atferd i klasserommet og på det psykososiale læringsmiljøet. Erfaringer viser også at mange skoler har klart å kombinere fysisk aktivitet med undervisning i ulike fag på barnetrinnet. Ved Høgskolen i Sogn og Fjordane gjennomføres et forskningsprosjekt for å undersøke hvilken effekt tilrettelegging for fysisk aktivitet i skolen har på læringsmiljø og skoleprestasjoner.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet er etablert ved Høgskolen i Bergen og har bl.a. som oppgave å samle og formidle kunnskap, erfaringer og gode eksempler om daglig fysisk aktivitet i skolen. Senteret skal utvikle modeller for fysisk aktivitet på bakgrunn av forskningsbasert kunnskap og være en ressurs for fagene kroppsøving og mat og helse.

Muligheter for fysisk aktivitet så vel i dagliglivet som i fritiden ivaretas i den generelle samfunns- og arealplanleggingen. Aktivitetsvennlige bo- og nærmiljøer og god tilgjengelighet til naturområder er sentralt for å fremme fysisk aktivitet gjennom hele livet. Sti- og løypenett og gode forbindelser til disse reduserer terskelen for bruk av natur, skog og kulturlandskap til rekreasjon, trening og avkopling. Samtidig fremmer god tilrettelegging for sykkel og gange aktiv transport på en trygg måte. Fysisk aktivitet i et nærmiljøperspektiv er ett av hovedtemaene under den nordiske folkehelsekonferansen i 2014 i Trondheim. Se omtale under 6.7 Miljø og helse.

Treningssentre er blitt sentrale for fysisk aktivitet og for å fremme helse. Treningssentre benyttes av mange – særlig kvinner og stadig flere blant ungdom, til trening og mosjon på fritid. Friluftsliv har likevel en særstilling som fritidsaktivitet i den norske befolkningen. Gåing er den vanligste fysiske aktiviteten i alle aldersgrupper, og fysisk aktivitet og friluftsliv skårer høyest når folk blir spurt om hva de ønsker å gjøre mer av. Regjeringen vil samarbeide med friluftsråd og frivillige organisasjoner for bedre folkehelse gjennom fysisk aktivitet og friluftsliv, og legge fram en ny stortingsmelding for å styrke friluftslivet. Friluftslivets År markeres i 2015. Regjeringen vil gi gode rammevilkår for idretten og tilrettelegge for at alle som ønsker det skal kunne delta i fysisk aktivitet. Det skal legges bedre til rette for at funksjonshemmede og utviklingshemmede får anledning til å delta i idretten.

Tobakk

Røyking fører hvert år til om lag 6600 dødsfall i Norge, noe som tilsvarer 16 pst. av alle dødsfall. I gjennomsnitt taper hver person som døde av røyking 11 leveår, og om lag halvparten av storrøykerne dør før 70-årsalderen. Beregninger har vist at de totale samfunnskostnadene er svært høye.

Regjeringen ønsker en ny vinkling på tobakkspolitikken for å nå det langsiktige målet om et tobakksfritt samfunn. Det skal legges større vekt på å hindre at barn begynner å bruke tobakk og motivere og hjelpe dem som ønsker å slutte. Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge livsstilssykdommer forutsetter minst 30 pst. reduksjon i forekomsten av tobakksbruk.

I 2013 røykte 15 pst. av befolkningen (16 til 74 år) daglig, mot 16 pst. i 2012, dvs. om lag 35 000 færre røykere. I tillegg røykte ni pst. av og til. Andelen dagligrøykere blant unge (16 til 24 år) var sju pst. som året før. I tillegg røykte 15 pst. unge av og til. Det er store sosiale og geografiske forskjeller i røyking. Blant dem med kort utdanning røykte 32 pst. daglig, blant dem med lang utdanning røykte åtte pst. I Finnmark røykte 28 pst. daglig, mens i Oslo røykte 13 pst. Blant gravide røykte i 2013 om lag åtte pst. ved svangerskapets begynnelse, og om lag fem pst. ved svangerskapets slutt, en nedgang på ett prosentpoeng fra året før. Samtidig som stadig færre røyker, bruker flere snus. I 2013 brukte 9 pst. av befolkningen snus daglig, som året før. Snus er imidlertid mest utbredt blant unge. I alderen 16 til 24 år brukte 21 pst. snus daglig, mot 19 pst. året før. I tillegg snuste 8 pst. av og til. Snusbruk er vanligere blant unge menn (33 pst. av aldersgruppen i 2013), men de siste årene har økningen vært markant også blant unge kvinner (23 pst. av aldersgruppen i 2013).

Våren 2013 vedtok Stortinget en rekke endringer i tobakksskadeloven med formål å hindre barns tilgang til tobakksvarer, gjøre flere arenaer røykfrie og styrke vernet mot passiv røyking. Fra 1. juli 2014 ble alle arbeidslokaler og offentlige lokaler helt røykfrie, med visse snevre unntak. Fra samme tid ble det innført tobakksfrie barnehager og skoler, røykfrie inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter og forbud mot selvbetjening av tobakksvarer. Innføring av bevillingsordningen for salg av tobakk er utsatt da regjeringen ønsker å utrede en enklere og mindre byråkratisk ordning.

Det ble i 2013 gjennomført to massemediekampanjer med temaene av-og-til-røyking og barns rett til en røykfri oppvekst. Ved årsskiftet 2013/2014 ble det gjennomført en kampanje som i større grad involverer røykerne selv. Hovedmålgruppa var voksne røykere, og kampanjen har lagt til rette for erfaringsdeling om røykeslutt blant røykere og eks-røykere.

Ved frisklivssentralene har om lag 330 personer kompetanse i veiledning til snus- og røykeslutt. Røyketelefonen besvarte 5765 henvendelser i 2013. Slutta-appen for mobil ble i 2013 lansert og lastet ned 140 000 ganger. Appen ble laget for unge, men har vært like populær blant voksne. Det er utviklet skreddersydde nettjenester for unge som vil slutte å røyke eller snuse.

Drøyt halvparten av landets skoler bruker FRI, et forebyggende program i ungdomsskolen, og fire av ti elever skriver tobakksfri-kontrakter. Deltakelsen er lavere enn ønskelig. Samlet bruk av tobakk blant unge har ikke gått ned de siste årene.

I 2014 blir det gjennomført informasjonstiltak i forbindelse med innføringen av tobakksfrie barnehager og skoler. Departementet vil høsten 2014 få utført en evaluering av Helsedirektoratets strategi for tobakkskampanjer. Helsedirektoratet jobber videre med å implementere Nasjonal plan for tobakksavvennning, herunder sørge for at helsepersonell etterspør tobakksbruk ved konsultasjoner, benytter minimal intervensjon og henviser til kunnskapsbaserte metoder for tobakksavvenning.

EU vedtok våren 2014 et nytt tobakksdirektiv. De største endringene er regulering av elektroniske sigaretter, forbud mot smakstilsetninger i røyketobakk, større og nye helseadvarsler, et nytt rapporteringssystem for ingredienser og et nytt system for merking og sporing av tobakksvarer for å hindre ulovlig handel. Direktivet er EØS-relevant og departementet vil sende saken på høring i 2015.

Rusmidler og dopingmidler

I 2013 var det registrerte forbruket 6,22 liter ren alkohol per person 15 år og eldre. I tillegg kommer forbruk knyttet til taxfree-salg, øvrig grensehandel og smugling. Dette var i 2012 beregnet til 1,6 liter.

Alkoholkonsumet i Norge er økende, og er i dag 40 pst. høyere enn for 20 år siden. Kvinners alkoholkonsum øker mest. Alkoholforbruket i Norge er fortsatt lavt i europeisk sammenheng.

Flere eldre drikker alkohol enn for 15 år siden, og de drikker oftere enn før. Andelen i befolkningen over 65 år vil øke de neste tiårene. At de eldre blir stadig flere og samtidig drikker mer alkohol, antas å føre til flere alkoholrelaterte problemer i denne gruppen. I perioden 1997–2008 økte andelen eldre over 70 år med problematisk alkoholkonsum fra under 0,5 pst. til 4,5 pst.

Tall fra undersøkelsen Ung i Oslo 2012, tyder på at alkoholbruken blant unge har gått ned, sammenliknet med tilsvarende undersøkelser i 1999 og 2006. Alkoholbruken blant unge med innvandrerbakgrunn er lavere enn hos øvrige elever i første klasse i videregående skole – 37 pst. mot 12 pst. Også alkoholbruken blant innvandrerforeldre er betydelig lavere enn blant etnisk norske foreldre, i følge den samme undersøkelsen.

Alkohol har blitt mer tilgjengelig i løpet av de siste tiårene. Samtlige kommuner har utsalgssted for alkohol, antall vinmonopolutsalg er økt med nesten 50 pst. de siste 10 årene og antall skjenkesteder er tredoblet på 30 år. 90 pst. av kommunene har en salgstid som tilsvarer lovens maksimaltid, til klokken 20 på hverdager og til klokken 18 på lørdager. 87 pst. av kommunene har valgt en kortere skjenketid enn lovens maksimaltid som er klokken tre. Den vanligste skjenketiden er til klokken to både for øl, vin og brennevin. Vinmonopolet har startet forsøk med små vinmonopolbutikker, to butikker ble åpnet våren 2014 (Lyngen og Hærøy).

Blant tilfeldige bilførere i normal trafikk anslås det at 1,3 pst. er påvirket av legemidler, 0,6 pst. er påvirket av narkotika og 0,2 pst. av alkohol.

Amfetaminer, kokain, heroin og andre opioider er de narkotiske stoffene som gir størst problemer og skader. Cannabis, metamfetamin og amfetamin er de vanligste ulovlige rusmidlene. Ecstasy har vært nesten borte fra markedet, men Kripos melder om økning i beslag i 2013. Trender fra forskjellige studier og årsstatistikk fra politiet viser at bruken av cannabis, amfetaminer og kokain har økt, mens bruken av heroin har gått ned siden 2008.

Narkotikabruken i Norge er lav i europeisk sammenheng. Antallet overdoser og narkotikarelaterte dødsfall er høyt. I 2011 ble det i Norge registrert 262 narkotikadødsfall. Forekomsten av hiv blant personer som injiserer narkotika er lav, samtidig som en relativt høy andel er bærere av hepatitt C.

De siste års utvikling med et stort antall nye psykoaktive rusmidler på det illegale markedet gir grunn til bekymring. Rundt en tredjedel av de nye psykoaktive stoffene tilhører gruppen syntetiske cannabinoider. Disse stoffene er laget for å etterlikne effekten av organisk cannabis. Det er rapportert om hjerteinfarkt hos tenåringer som har brukt syntetiske cannabinoider. Det er også rapportert om akutte psykoser og forverring av tidligere psykisk sykdom. Omsetningen skjer hovedsakelig via internettbutikker, og antallet salgssider er økende. Internasjonalt samarbeid om varsling, overvåkning og informasjonsutveskling er nødvendig for å følge med på utviklingen. Sirus inngår i EMCDDAs varslingssystem, der det leveres data basert på analyser av beslag og biologiske prøver. I 2013 ble det innrapportert 15 psykoaktive stoffer som for første gang ble oppdaget i Norge, sammenliknet med 30 i 2012. Sirus, Kripos, Legemiddelverket, Toll- og avgiftsdirektoratet og Folkehelseinstituttet samarbeider også med helsemyndigheter i Norden i et lukket e-postbasert nettverk (NADiS) som utveksler analyser av stoffprøver og avdekker tilførsel av narkotiske stoffer.

Fra 1. juli 2014 gir legemiddelloven hjemmel til å beslaglegge ulovlige legemidler uten at importen eller importforsøket anmeldes. Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring forslag om nærmere regler for varsel og destruksjon. Endringene vil effektivisere tollmyndighetenes arbeid med å stoppe falske legemidler.

Etter at bruk og besittelse av dopingmidler ble kriminalisert 1. juli 2013 er det registrert en kraftig økning i antall beslag av anabole steroider, i følge Kripos. Sammenliknet med siste halvår 2012, har det i siste halvår 2013 vært en økning i antall beslag på 60 pst. Det var samtidig en økning på 145 pst. i antall foreleggssaker.

Ulike studier indikerer at om lag to pst. av befolkningen har prøvd dopingmidler noen gang gjennom livsløpet. Blant dem som oppgir å ha brukt dopingmidler, rapporterer de fleste om kortvarig og forbigående bruk. Tilgjengeligheten til dopingmidler synes å være betydelig, og relativt mange sier at de har blitt tilbudt eller vet hvor de skulle kunne skaffe dopingmidler.

Forebygging og øvrig innsats på rusmiddelområdet er omtalt i kap. 718 Rusmiddelforebygging og i kap. 765 Psykisk helse og rusarbeid.

6.7 Miljø og helse

Det fysiske miljøet som omgir oss, enten det er naturlig eller skapt av mennesket, er grunnleggende for helse, trivsel og livskvalitet. Sundhedsloven av 1860 stadfestet at «Opmærksomhed» skulle rettes mot «Stedets Sundhedsforhold, og på hva derpaa kan have Indflydelse». Folkehelseloven av 2012 viderefører tradisjonen. Innsats skal rettes mot miljø- og samfunnsforhold som bidrar til god helse eller som hindrer at sykdom og skade oppstår.

Steds- og lokalsamfunnsutvikling

Hensynet til trivsel og helse skal ha større plass i steds-, nærmiljø- og lokalsamfunnsutviklingen. Gode steder og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet og for utvikling av sosiale nettverk som bidrar positivt til trivsel, tilhørighet og helse. Gode steder gir gode liv for alle.

Helsehensyn og muligheter for aktiv og sosial livsutfoldelse må ivaretas i den generelle samfunns- og arealplanleggingen og i regionalt og lokalt utviklingsarbeid. Helsedirektoratet har som ledd i implementeringen av folkehelseloven utviklet en veileder for hvordan fremme folkehelse i planprosesser. Veilederen ligger på nettstedet Kommunetorget.no.

Helsemyndighetene samarbeider om pågående nærmiljøsatsing i regi av Miljødirektoratet, og deltar i det tverretatlige Forum for stedsutvikling og i storbynettverk for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Samarbeidet videreføres i 2015. Fysisk aktivitet i et nærmiljøperspektiv var ett av hovedtemaene under den nordiske folkehelsekonferansen i 2014 i Trondheim.

Det er behov for å styrke faktorer i nærmiljø og lokalsamfunn som bidrar positivt inn i det lokale folkehelsearbeidet. Et toårig utviklingsarbeid for å bygge opp kompetanse på hvordan nærmiljøkvaliteter og -tiltak kan fremme befolkningens helse og trivsel er videreført. 25 kommuner i fem fylker deltar, og høgskoler og universiteter er involvert i kompetanseoppbyggingen i et samarbeid med respektive fylkeskommuner. Helsedirektoratet bidrar med faglig og ressursmessig innsats. Basert på kunnskap og erfaring med nærmiljøutvikling er det et siktemål å utvikle arbeidsmetodikk for nærmiljøutvikling i et folkehelseperspektiv i kommuner og på statlig nivå, og at kunnskapen tas i bruk i relevante studieløp. Utviklingsarbeidet knyttes opp mot folkehelseloven §5c om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse. Det vises til kap. 719, post 60.

Enkelte områder i større byer har utfordringer av et slikt omfang at det er behov for en særlig områdesatsing. Bidraget til områdesatsinger i Groruddalen og Oslo Sør er videreført. I tillegg er det i 2014 iverksatt en områdesatsing i Indre Oslo Øst og på Fjell i Drammen. Satsingene er samfinansiert mellom flere departementer og respektive kommuner, og de omfatter infrastrukturtiltak for å motvirke sosiale forskjeller i helse og livskvalitet, og for å sikre bedre levekår, miljøopprusting og bærekraftig sosial utvikling. Det vises til omtale under kap. 719, post 60 og kap. 762, post 60.

I planarbeidet bør det være oppmerksomhet på hvordan tilbud om sunn og usunn mat og drikke der folk ferdes, påvirker kostvaner. Kommunen kan, som eier av virksomheter og eiendommer, legge til rette for at man kan ta sunne valg på en naturlig måte i hverdagen.

Helsefremmende transportløsninger

Hensynet til framkommelighet, fysisk aktivitet, lokalt miljø, klima og arealknapphet krever en vesentlig satsing på tilrettelegging for sykling og gåing i byområdene og langs veier som er skolevei for mange barn og unge. Folkehelsemeldingen omtaler og understøtter Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023, som følger opp klimaforliket om at veksten i persontransporten i byer og tettsteder skal tas med kollektiv, sykkel og gange, og som legger opp til en styrket satsing på gang- og sykkelveier.

Helsemyndighetene deltar i oppfølgingen av Nasjonal transportplan 2014–2023, herunder Nasjonal sykkelstrategi og Nasjonal gå-strategi, i arbeidet med bymiljøavtaler og nasjonale programmer som storbynettverk for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Helsedirektoratet har deltatt i utarbeidelsen av Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet og medvirket i Nasjonal Sykkelkonferanse i Oslo samt i kommunikasjonstiltak som bl.a. brosjyre for sykling i skolen. I samarbeid med vegmyndighetene vil helsemyndighetene fortsatt bidra i holdningsskapende arbeid for å fremme økt bevissthet om sykling og gåing som aktiv transport og i tiltak for å påvirke ulike befolkningsgrupper til å gå eller sykle mer.

Ved behandlingen av Finansdepartementets Prop. 93 S (2013–2014) har Stortinget gjort vedtak om å gjøre endringer i statsbudsjettet for 2014 ved å bevilge midler til å etablere en belønningsordning for bygging av sykkelveger, jf. Innst. S 260 (2013–2014). Det er opprettet en egen post for ordningen under kap. 1330, post 62. Under behandlingen av Samferdselsdepartementets Prop. 97 S (2013–2014) har Stortinget også gjort vedtak om å slutte seg til Samferdselsdepartementets intensjon om at tilskuddsordningen skal rettes mot kommunalt- og fylkeskommunalt sykkelvegnett, jf. Innst. 255 S (2013–2014). Samtidig er det vist til at sykkel er et billig og miljøvennlig transportmiddel som også kan benyttes i mindre folketette områder. Alle kommuner kan søke om tilskudd gjennom ordningen som følges opp av Statens vegvesen.

Trygg mat og trygt drikkevann

Det er et mål å sikre trygg mat og trygt drikkevann. Norge har fortsatt en gunstig situasjon sammenliknet med de fleste andre land når det gjelder sykdom som skyldes smittestoffer og fremmedstoffer i mat. Norge har også god status når det gjelder sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker (zoonoser), bl.a. gjennom mat eller vann.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet utfører uavhengige vitenskapelige risikovurderinger på matområdet etter oppdrag fra Mattilsynet. Vitenskapskomiteen vil i 2014 levere rundt 35 risikovurderinger, deriblant en omfattende kunnskapsoppsummering om økologisk mat og produksjon, en oppdatering av helhetssynet på fisk i norsk kosthold, nytte- og risikovurdering av salterstattere i mat, en risikovurdering av søtstoffer fra drikkevarer, risikovurdering av kobber og sink fra fôr til jord og mat, vurdering av smitterisiko og risiko for dårlig dyrevelferd ved fiskeoppdrett i ferskvann og risikovurdering av amøbeindusert gjellesykdom hos fisk

I Norge er drikkevann som ikke er godt nok renset eller som er forurenset etter rensing som følge av innsig i utette drikkevannsledninger, kilde til en betydelig andel av de tilfellene av sykdom som kan overføres med mat eller drikkevann. Utbredt bruk av overflatevann som råvannskilde i vannforsyningssystemene og gammelt ledningsnett er viktige risikofaktorer for spredning av sykdommer som campylobacteriose, salmonellose og yersinose. Målet er at alle skal ha tilgang til trygt drikkevann, uansett hvor en bor.

Norge har sluttet seg til Protokollen for vann og helse i regi av Verdens helseorganisasjons europakontor og FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE). Protokollen krever at hvert land skal utarbeide nasjonale mål for å bedre vann- og avløpssituasjonen. Slike mål ble fastsatt av regjeringen i 2014. Hensikten med målene er å bringe norsk vannforsyning og avløpshåndtering i samsvar med de kravene som allerede er nedfelt i regelverket om vann og avløp. Gjennomføringsplan for mål på drikkevannsområdet legges fram høsten 2014.

Det er fortsatt grunn til å ha oppmerksomhet på de hygieniske forholdene i serveringsnæringen. Resultater fra pilotprosjektet med en smilefjesordning i Trøndelag og Møre og Romsdal, har vist at etterlevingen av regelverket har blitt langt bedre. Ordningen er godt motta av forbrukerne og virksomhetene. Det tas sikte på å gjøre ordningen landsdekkende i løpet av 2015, og Mattilsynet er fra 2014 i gang med dette arbeidet.

Smittevern

Det nasjonale vaksinasjonsprogrammet og smittevernloven er kjernen i smittevernarbeidet. Smittevernloven skal sikre at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak, samordner virksomheten og ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. Særlig prioriterte områder er å forebygge antimikrobiell resistens, redusere forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner, redusere nysmitte av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner og sikre at alle som er hiv-smittet får god oppfølging, å sørge for at staten har et faglig oppdatert og godt tuberkuloseprogram, og god beredskap mot pandemisk influensa. Disse områdene blir fulgt opp gjennom nasjonale strategier og beredskapsplaner.

Antimikrobiell resistens (AMR)

Feil bruk av antibiotika har ført til motstandsdyktige bakterier som representerer en alvorlig global helsetrussel. En ekspertgruppe har gitt regjeringen råd om hvordan Norge bør møte denne trusselen. Det var Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, daværende Fiskeri- og kystdepartementet og daværende Miljøverndepartementet som opprettet ekspertgruppen i 2013. I rapporten som ble offentliggjort 18. august slår den tverrfaglige gruppen fast at en bred tilnærming og et bredt samarbeid er avgjørende for å møte utfordringene. Departementene vil nå vurdere tiltakene som gruppen anbefaler på deres område.

Mikrober finnes i alle miljøer. Hos mennesker og dyr, i planter, mat og vann. Bruk og feilbruk av antibiotika til mennesker og dyr har ført til en kraftig økning i forekomsten av bakterier som er motstandsdyktige mot behandling.

Forebygging i hele matproduksjonskjeden og restriktiv bruk av antibiotika har ført til at antibiotikaresistente bakterier er et begrenset problem i Norge, både når det gjelder mennesker og dyr. Men norske statsborgere reiser stadig mer, både for å oppleve nye steder og for å få medisinsk behandling. Mennesker og matvarer krysser landegrensene hyppigere enn noen gang tidligere. Det vil føre til større utfordringer med antibiotikaresistens i tiden som kommer.

Utviklingen med økning og rask spredning av mikrober som er resistente mot de fleste eller alle typer antibiotika gjør at medisinske inngrep, som inntil nylig ble sett på som inngrep med lav risiko, om kort tid igjen kan bli risikofylte eller t.o.m. umulige å gjennomføre. Det er behov for en forsterket innsats fra alle relevante sektorer, både nasjonalt og internasjonalt.

Infeksjoner som oppstår som følge av opphold i helseinstitusjoner, påfører pasientene økt lidelse og i noen tilfelle død, og representerer store kostnader for helsetjenesten. Med bakgrunn i studier av forekomsten av sykehusinfeksjoner i Norge er det beregnet at 50 000 pasienter som hvert år innlegges i sykehus, får en sykehusinfeksjon som vil forlenge oppholdet med fire dager, dvs. til sammen 200 000 dager. I tillegg til de direkte kostnadene for helseforetakene kommer sykepenger, tapt arbeidsfortjeneste, produksjonstap mv. Flere eldre pasienter, mer avanserte behandlinger i helsevesenet, og det at pasienter skrives raskere ut fra sykehus vil bety at problemet vil øke framover både i sykehus og kommunale sykehjem og utenfor institusjoner.

Infrastrukturen i kampen mot antibiotikaresistens og helsetjenesteassosierte infeksjoner er nå mer eller mindre på plass i Norge. Området er regulert gjennom lover, forskrifter og retningslinjer som nylig er revidert. Det er en god geografisk spredning av tiltakene og et godt samarbeid mellom ulike aktører. Som en oppfølging av Meld. St. (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, skal det gjennomføres tiltak for å bedre kvaliteten på arbeidet og implementere infrastrukturtiltak, spesielt i kommunene. I 2014 har Helsedirektoratet arrangert fylkesvise smittevernkonferanser for å styrke implementeringen av smittevernet lokalt.

Det mangler standardiserte IKT-systemer for å overvåke antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner. Det pågår imidlertid et storstilt arbeid for å modernisere IKT-systemene i de regionale helseforetakene og det er startet utredning av nasjonale IKT-løsninger for å gjøre det enklere å trekke ut data til statistikk og forskning på en sikker måte.

Internasjonalt foregår det et omfattende arbeid mot antibiotikaresistens, både i Verdens helseorganisasjon, Verdens matvareorganisasjon, EU og EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer (European Centre of Disease Prevention and Control, ECDC), den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority, EFSA), og i enkeltland. Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

Hivforebyggende arbeid

I 2013 ble 233 personer diagnostisert med hivinfeksjon i Norge, 158 menn og 75 kvinner. Det er en svak nedgang fra 242 tilfeller i 2012. Det siste tiåret har hivtallene likevel gått opp. Menn som har sex med menn (msm) og innvandrere smittet før ankomst utgjør de to største gruppene som lever med hiv. Forekomsten av hiv blant stoffmisbrukere og sexarbeidere er på et stabilt lavt nivå. I 2013 var det 98 nye tilfeller av hiv blant msm mot 76 året før. Det siste tiåret er antall smittede i denne gruppen tredoblet.

Økt kunnskap om hiv, økt kondombruk, tidlig diagnostikk med rådgiving om sikrere sexpraksis, og mer effektiv smitteoppsporing er prioriterte mål i det forebyggende arbeidet. I tillegg kan effektiv hivbehandling redusere smittsomhet.

Hivarbeidet for perioden 2013 til 2015 ble revitalisert og konkretisert gjennom et tillegg til hivstrategien som avklarer ulike sektorers ansvar. Tiltakene omfatter bl.a. utvikling av informasjon om hiv til nyankomne innvandrere og asylsøkere, ansatte i asylmottak, partene i arbeidslivet, ansatte i Nav og i skolen. I 2014 ble lavterskel testtilbud i regi av frivillige organisasjoner styrket. Asylsøkere og familiegjenforente skal sikres tilbud om hivtest og tilpasset informasjon om hiv tidligst mulig etter ankomst.

For å bidra til en mer målrettet hivinnsats, har Helsedirektoratet gjennomgått forvaltningen av tilskuddsordningen. Etter direktoratets vurdering fungerer ordningen i hovedsak etter intensjonen. Det er imidlertid en ubalanse i fordeling av midler mellom risikogrupper og administrative kostnader i organisasjonene utgjør en stor andel av tildelingene. Konsulentfirmaet Rambøll har på oppdrag fra Helsedirektoratet utarbeidet et forslag til en ny modell for finansiering og organisering av hivforebyggende arbeid i regi av frivillig sektor. Rapporten fra Rambøll vil sammen med direktoratets gjennomgang danne grunnlag for å legge fram et forslag til ny organisering av hivarbeidet i 2014.

Som oppfølgning av den nasjonale hivstrategien Aksept og mestring (2009–2014), ble det i 2010 oppnevnt et utvalg som skulle samle og vurdere kunnskap om hvorvidt det er hensiktsmessig (fortsatt) å bruke straffeloven for å rettsforfølge smittefarlig atferd, og i så fall hva slags atferd som bør kunne straffeforfølges. Utvalgets forslag innebærer en nedkriminalisering i forhold til tidligere norsk lovgivning. Justis- og beredskapsdepartementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon om endringer i staffeloven, som skal tre i kraft i løpet av 2015.

Verdens helseorganisasjon har endret retningslinjene for det hivforebyggende arbeidet i 2014 og anbefaler mer bruk av behandling for å forebygge smitte. Anbefalingene innebærer at flere skal få tilgang på hivmedisiner for å forebyggende smitte. Det gjelder også medisiner som kan tas før smitte er påvist, såkalt pre-exposure prophylaxis (PrEP). Nasjonale helsemyndigheter vil i samarbeid med relevante fagmiljøer og frivillige organisasjoner utrede konsekvensene av endringene i norsk sammenheng.

Tuberkulose

De senere årene har det vært en jevn stigning i forekomst av tuberkulose i Norge, fra 201 tilfeller i 1996 til 401 i 2013. Av de 401 tilfellene var 53 født i Norge, og 39 hadde to norskfødte foreldre. Forekomsten blant norskfødte er fortsatt blant de laveste i verden, med under ett tilfelle per 100 000 innbyggere per år. Ved nesten halvparten av tuberkulosetilfellene (42 pst.) der vi har informasjon om oppholdstid i Norge, hadde personene med tuberkulose vært i Norge i under ett år på diagnosetidspunktet. Dette viser at tuberkulosescreeningen spiller en viktig rolle. Forekomsten av tuberkulose varierer i stor grad med forekomst i fødelandet. F.eks. var forekomsten blant afrikanskfødte som bor i Norge på 251/100 000, altså 250 ganger høyere enn hos norskfødte. Det er lite nysmitte i Norge og mesteparten av tuberkulosen skyldes reaktivering av smitte før ankomst. Under 20 pst. av pasientene i Norge har bakterie fra samme stamme (cluster) som en annen pasient, og få pasienter er del av clustere med både norsk- og utenlandskfødte pasienter. Langt de fleste sykdomstilfellene av tuberkulose i Norge skyldes reaktivering av latent (sovende) smitte, og ikke nysmitte skjedd i Norge. Bare noen få (5–10 pst.) av de som er smittet av tuberkulose blir noen gang syke. Andelen smittede som blir syke kan reduseres ytterligere ved forebyggende medikamentell behandling. 759 friske personer med tuberkulosesmitte fikk forebyggende behandling i 2013.

Det er et mål at tidlig diagnostikk og bedre håndtering av multiresistent tuberkulose skal føre til færre dødsfall av tuberkuløs sykdom. Viktige virkemidler er økt årvåkenhet blant helsepersonell, rask tilgang til diagnostikk og behandling for utsatte grupper, bedre tilbud til innvandrergrupper og papirløse, forbedring av screeningprogrammet og mer målrettet forebyggende behandling.

Verdens helseorganisasjon og EUs smittevernkontor gjennomgikk i 2011 det norske tuberkuloseprogrammet. Konklusjonen var at tuberkuloseprogrammet i all hovedsak er velfungerende. Evalueringen pekte på screeningprogrammet for flyktinger og asylsøkere som et område med behov for forbedring. Departementet arbeider med oppfølging av evalueringer.

Miljørettet helsevern

Det er et mål å styrke kommunenes kompetanse innen miljørettet helsevern, gjennom råd og veiledning, regelverksfortolkning og utvikling av veiledningsmateriell. Etter folkehelseloven har kommunene ansvar for å føre tilsyn med virksomheter og eiendom som direkte eller indirekte har betydning for helsen. Landsomfattende undersøkelser de senere årene har avdekket omfattende svikt med kommunenes tilsynsoppgaver, spesielt mot det fysiske miljøet i skolene.

Helsedirektoratet har ansvar for å veilede kommunene og er i gang med å utvikle tilsynsveileding og standarder for godt folkehelsearbeid. Det er behov for å utvikle bedre støttefunksjoner. Det er aktuelt å vurdere om de arbeids- og miljømedisinske sentrene i helseforetakene bør utvikles til regionale kompetansemiljøer på miljømedisin.

Godt innemiljø

Et godt fysisk miljø i skolen er en forutsetning for et godt og produktivt læringsmiljø, og for at elevene trives. Manglende vedlikehold av skoler hindrer god læring, og er også et folkehelseproblem. Dårlig inneklima gjør at mange barn får en forverring av sykdom (astma mv) eller blir syke. Alle elever har krav på et godt fysisk skolemiljø etter opplæringsloven. Det er skoleeiers ansvar å sikre elevene dette. Kartlegginger som er gjort de senere årene viser at kommunene har et stort vedlikeholdsetterslep på skolebyggene, og at svært mange elever går på en skole som ikke tilfredsstiller krav til det fysiske miljøet. En kartlegging gjennomført av TNS Gallup i 2013, på oppdrag fra utdanningsmyndighetene og helsemyndighetene, viser at mer enn 300 000 elever går på skoler som ikke oppfyller kravet til miljøforhold.

For å bidra til at kommunene i større grad følger opp forpliktelser i lov og forskrift knyttet til vedlikehold og oppgradering av skolebygg, vil Kunnskapsdepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, bidra til mer og bedre informasjon om skolenes godkjenningsstatus gjennom kanaler som er offentlig tilgjengelige, f.eks. Kostra og folkehelseprofilene.

Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunaldepartementet vil bidra til å utvikle bedre styringsdata for drift og vedlikehold av offentlige bygg.

Sentrale helsemyndigheter vil vurdere hvordan vi kan få en bedre oversikt over innemiljøforhold i offentlige bygg som sykehus, sykehjem, pleie- og omsorgsboliger mv.

Kjemikalier

Det er et mål at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. De senere årene har lett nedbrytbare miljøforurensninger i større grad blitt satt i sammenheng med uønskede helseeffekter. Det er behov for å kunne vurdere stoffers virkning, alene eller sammen med andre stoffer, og å se ulike kilder og eksponeringsformer i sammenheng. Vitenskapskomiteen for mattrygghet og Folkehelseinstituttet bistår miljø- og helsemyndighetene med vurdering av risiko for eksponering av ulike miljøgifter og forurensende stoffer i den norske befolkningen. Miljøgifter skal inngå i vurderingen av miljøbelastningers relative betydning for sykelighet. Helse- og matmyndighetene skal i samarbeid med miljømyndighetene vurdere tiltak for sikre en mest mulig giftfri hverdag.

Helsemyndighetene arbeider i samarbeid med de andre beredskapsetatene med gjennomgang av regelverk knyttet til helseberedskap ved kjemikaliehendelser, herunder gjennomgang av varslinger ved miljø – og kjemikaliehendelser og å sikre at det gjøres vurderinger for befolkningens helse. Hendelser som har konsekvenser for befolkningens helse kan også ha betydning utenfor landegrensene. Norge deltar i varslingssystemene IHR (internasjonalt helseregelverk i regi av Verdens helseorganisasjon) og EUs system for varsling EWRS.

Skader og ulykker

På tross av en betydelig nedgang i ulykkesdødsfall de siste tiårene er personskader som følge av ulykker fortsatt en stor utfordring for folkehelsen. Ulykker den viktigste årsaken til dødsfall for personer under 45 år.

Rapporten Skadebildet i Norge, Hovedvekt på personskader i sentrale registre, som ble utgitt av Nasjonalt folkehelseinstitutt våren 2014, gir et samlet bilde av ulykker i Norge. Analyser basert på koplinger av ulike registre viser at om lag 540 000 personer skades i Norge hvert år. I dette anslaget inngår både ulykkesskader, voldsskader og selvpåførte skader. Rundt 2500 personer dør som følge av skader, mens i overkant av 100 000 personer rammes av skader som må behandles direkte i spesialisthelsetjenesten. Nærmere halvparten av skadepasientene blir ferdigbehandlet i primærhelsetjenesten.

Selv om Skadebildet i Norge gir et mer samlet bilde av situasjonen enn tidligere, er de fleste ulykkes- og skaderegistrene preget av mangelfull dekningsgrad og kvalitet. Somatiske sykehus og enkelte legevakter (Oslo, Bergen og Trondheim) har siden 2009 hatt plikt til å rapportere om omstendighetene rundt skader og ulykker til Norsk pasientregistrer. Det ble innrapportert informasjon om omstendighetene for 37 pst. av alle skader som ble behandlet ved sykehusene, i alt 110 000 av 300 000 skadetilfeller. 20 av 26 rapporteringspliktige enheter rapporterte skadedata til Norsk pasientregister. For å få flere til å rapportere inn og øke kvaliteten i data som rapporteres, har Helsedirektoratet etablert en arbeidsgruppe som har i oppgave å forbedre registreringen og innrapporteringen av data om skader og ulykker. Flere enheter forventes å rapportere, og det er grunn til å tro at kvaliteten og komplettheten på skadedataene blir bedre når rutiner for registrering og rapportering blir bedre.

Den nasjonale strategien for forebygging av ulykker har som ett av to hovedmål at det skal være mulig å tallfeste nasjonale mål for reduksjon av ulykker som medfører personskader. I 2015 vil det bli lagt vekt på å avklare på hvilke områder det er relevant med slike tall. Det andre hovedmålet i strategien er å forbedre det tverrsektorielle arbeidet med skade- og ulykkesforebygging. Veiledningshefte Lokal ulykkesforebygging – systematisk og tverrfaglig arbeid ble utgitt i år. Hensikten er å peke på behov og muligheter for tverrfaglig samarbeid, og motivere til innsats. Det arbeides med å legge grunnlaget for å videreføre det statlige tverrsektorielle arbeidet etter at strategiperioden utløper i 2014.

Fallulykker blant eldre har store personlige omkostninger for den enkelte og store økonomiske konsekvenser for det norske samfunnet. Det forebyggende arbeidet blant eldre skal styrkes. Helsedirektoratet har styrket veiledningen om fallforebygging gjennom rapporten Fallforebygging i kommunen. Kunnskap og anbefalinger.

Forsikringsbransjen er en viktig partner i det ulykkesforebyggende arbeidet og Finans Norge og Helse- og omsorgsdepartementet gikk i 2013 sammen om å fornye en fem års avtale som gir midler til Skadeforebyggende forum, et nasjonalt kontakt- og samarbeidsorgan. Også samarbeidet med Vegdirektoratet om trafikksikkerhet videreføres.

Støy

Tilfeller der støyhensyn ikke er vurdert i planleggingen kan være en vesentlig kilde til tap av livskvalitet for den enkelte som er utsatt for støy. Støy er en årsak til mange klager fra enkeltpersoner som blir behandlet av miljørettet helsevern i norske kommuner.

Støy er et alvorlig folkehelseproblem og det er estimert over 10 000 tapte friske leveår hvert år som følge av sterk søvnforstyrrelse pga. veitrafikkstøy i Norge. Dette tilsvarer mer enn 6 mrd. kroner i velferdstap per år. Stress forårsaket av støy kan bl.a. være en medvirkende årsak til forskjellige helseplager, f.eks. muskelspenninger og muskelsmerter, nedsatt prestasjonsevne og risiko for ulykker, og en medvirkende årsak til utvikling av diabetes type 2 og hjerte- og karsykdom.

Befolkningsveksten i sentrale områder med behov for boliger, press på arealer og infrastruktur gjør det spesielt viktig å sette krav til at støyhensyn ivaretas i areal, bolig og arealplanleggingen.

De nasjonale støymålene er:

  • Støyplagen skal reduseres med 10 pst. innen 2020 i forhold til 1999

  • Antall personer utsatt for over 38 dB innendørs støynivå skal reduseres med 30 pst. innen 2020 i forhold til 2005

Nasjonal handlingsplan møt støy er oppdatert i 2014 og videreføres ut 2015. Nasjonalt folkehelseinstitutt har ledet arbeidet med en rapport som dokumenterer virkninger av støy på søvn og helse. Rapporten gir en faglig vurdering av hvilke indikatorer for støy som best kan forutsi virkninger på søvn. Rapporten vil være et grunnlag for arbeidet med å evaluere og utvikle nye nasjonale støymål ved revisjon av handlingsplan mot støy i perioden 2016–2020.

Luftforurensing

Ny forskning viser at det forekommer negative helseeffekter ved langt lavere konsentrasjoner av svevestøv en tidligere antatt. Verdens helseorganisasjon har identifisert luftforurensing som en av de prioriterte miljøfaktorene med størst helsemessig betydning. Lokal luftforurensing over tid, selv på lave nivåer, viser seg å ha en helseskadelig effekt for alle. Mennesker med luftveislidelser og hjerte- og karsykdommer er spesielt sårbare for luftforurensing. Barn er generelt utsatte og kan få varig dårligere lungefunksjon når de utsettes for luftforurensing over mange år. Verdens helseorganisasjon har foretatt beregninger som viser at 3,7 millioner dødsfall årlig er tilskrevet utendørs luftforurensning, av dette er om lag 0,5 millioner av dødsfallene tilskrevet Europa.

Norge mottok 6. november 2013 et såkalt formelt åpningsbrev fra ESA om brudd på luftkvalitetsdirektivet. ESA kunngjorde 26. april at de går videre med saken mot Norge. Norge har fortsatt store utfordringer med lokal luftforurensing i store byer. Et sentralt virkemiddel er bedre bolig-, areal- og transportplanlegging.

6.8 Mer forebygging i helse- og omsorgstjenesten

Nye utfordringer med flere eldre og flere som lever med kroniske lidelser skaper behov for nye arbeidsformer og nye tilbud. Helse- og omsorgstjenesten må i større grad hjelpe folk til å ta ansvar for egen helse, avdekke sykdom tidlig og mestre livet med sykdom. Det er behov for å komme tidlig til med informasjon og opplæring.

Helsetjenestene i kommunene er i en særstilling når det gjelder å forebygge og å bidra til mestring av sykdom. Helse- og omsorgstjenesten skal bidra til å forhindre at friske personer blir syke, personer med risiko for sykdom utvikler sykdom og personer med kronisk sykdom blir dårligere og får komplikasjoner.

Regjeringen vil gjennom en melding til stortinget om helsetjenesten i kommunen beskrive hvordan en framtidig primærhelsetjeneste må innrettes for å nå målene om mer forebygging og egenmestring. Det er særlig behov for tiltak rettet mot barn og unge for å avdekke problemer tidlig og iversette forebyggende tiltak.

Videreutvikle helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Regjeringen vil sikre bedre lavterskel- og forebyggende tilbud gjennom skolehelsetjeneste og helsestasjoner. Gode forebyggende tjenester i kommunen er viktig for å nå målet om bedre helse til barn og unge. Utfordringene er særlig store innen skolehelsetjenesten, der det rapporteres om manglende tilgjengelighet til tjenestene. Regjeringen vil derfor styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

En videreutvikling av tjenesten skal bidra til utvikling av mer effektive og målrettede metoder, større tverrfaglighet og bedre systemer for kartlegging og registrering som kan tas i bruk på nasjonalt nivå. Målet er en tjeneste som så tidlig som mulig fanger opp barn og unge med problemer, gir dem det tilbudet de trenger eller henviser videre dem som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten.

Opplæring og mestring

Det er et stort potensial for å utvikle helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenestens arbeid med livsstilsendring. Tjenesten har gjennom den ordinære virksomheten mulighet til å fange opp og veilede personer med økt sykdomsrisiko eller etablert sykdom. Helsepersonell er også den gruppen fagfolk som befolkningen har størst tillit til når det gjelder råd om livsstil.

Kommunale frisklivssentraler har tilbud om tilpasset fysisk aktivitet og kurs om røykeslutt og sunt kosthold. De skal også ha oversikt over aktuelle aktivitetstilbud og kurs i nærmiljøet. Det gis tilskudd over kap. 762 til utvikling av frisklivssentraler, og til etablering av forebyggende tjenester, lærings- og mestringstilbud og andre tiltak som er særlig rettet mot personer som kan utvikle kroniske lidelser. Se for øvrig omtalen under 6.6 Mulighet for sunne valg og kap. 719 post, 21.

Spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har et ansvar for å fremme folkehelse og motvirke sykdom, skade og lidelse. Ansvaret omfatter forebyggende og helsefremmende arbeid som del av pasientbehandlingen, overvåking av sykdom og risikoforhold, og kunnskaps- og kompetanseutveksling med kommuner og andre samarbeidspartnere.

En del av spesialisthelsetjenestens samarbeid med kommunene er knyttet til enkeltpasienter. Et eksempel på dette er Salten-prosjektet i Helse Nord RHF der spesialisthelsetjenesten lærer opp personell i primærhelsetjenesten i behandling av diabetespasienter. Smittevernarbeid og beredskapsarbeid i samarbeid med kommunesektoren er en del av spesialisthelsetjenestens ansvar for forebyggende arbeid.