Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Prop. 1 S

(2014–2015)

FOR BUDSJETTÅRET 2015

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. De siste 20 årene har kommunene fått nye oppgaver, og samtidig hatt en stor tilvekst av nye brukergrupper.

En rekke nye lover og reformer har lagt grunnlaget for et omfattende tjenestetilbud på kommunalt nivå. Økning i aktivitet i spesialisthelsetjenesten, samt omlegging av driften til kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk virksomhet, har også bidratt til at flere oppgaver enn tidligere blir løst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det ytes derfor stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebasert behandling, tilrettelegging og oppfølging.

Andre trekk ved de kommunale helse- og omsorgstjenestene de siste årene er at tjenestene i økende grad vektlegger livskvalitet, mestring og trygghet i hverdagen. Tjenestetilbudet har gjennomgående fått en mer aktiv profil, og det legges større vekt på brukerinnflytelse. Dette bidrar til at brukerne av helse- og omsorgstjenester kan leve et mest mulig verdig og selvstendig liv.

Helse- og omsorgstjenestene skal gi befolkningen tjenester av god kvalitet. Mange brukere som står i krevende livssituasjoner kan ha både sosiale og helsemessige problemer eller utfordringer. Målet for kommunene er å tilby tjenester som er tilpasset brukernes individuelle behov, uavhengig av alder, diagnose eller funksjonsevne.

7.1 Brukere av helse- og omsorgstjenestene

Iplos-registeret gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere. Foreløpige tverrsnittstall viser at det i alt var i overkant av 271 000 personer som mottok kommunale omsorgstjenester ved utgangen av 2013. Dette er en økning i antall mottakere på nesten 8 pst. fra 2007 til 2013. Av disse mottakerne hadde om lag 43 000 personer opphold i institusjon, og om lag 180 000 personer mottok hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand i eget hjem. Vel 48 500 personer mottok andre typer tjenester som avlastning, omsorgslønn, støttekontakt mv. Tverrsnittstallene viser videre at vel to av ti tjenestemottakere bor i en institusjon, eller i en bolig med fast tilknyttet personell hele døgnet. En av ti bor i en annen bolig som kommunen stiller til disposisjon, og noen av disse boligene har fast personell deler av døgnet. De aller fleste mottakere av omsorgstjenester, syv av ti, bor imidlertid i en vanlig bolig. Halvparten av alle hjemmeboende mottakere av omsorgstjenester bor alene. Av mottakere av hjemmetjenester over 90 år bor 76 pst. alene. Nesten to av tre mottakere av omsorgstjenester er kvinner, og i den eldste aldersgruppen 80 år og over er nesten tre av fire tjenestemottakere kvinner. Dette har bl.a. sammenheng med at gjennomsnittlig levealder er høyere for kvinner enn for menn, og at kvinner ofte har en lengre periode enn menn med alvorlig sykdom og funksjonssvikt mot slutten av livet.

Med gjennomstrømming menes den årlige utskiftingen av tjenestemottakere som ikke fanges opp av den ordinære statistikken nevnt over. Den ordinære statistikken måler tilstanden ved årets slutt. De foreløpige tallene over hvor mange personer som har mottatt tjenester i løpet av året viser at hele 345 000 personer mottok omsorgstjenester i 2013. Det betyr igjen at omsorgstjenestene betjener om lag 27 pst. flere brukere enn tverrsnittstallene viser.

Bistandsbehov er et mål for i hvilken grad en mottaker er selvhjulpen på de fleste områder (noe/avgrenset bistandsbehov), eller er avhengig av hjelp på flere områder (omfattende bistandsbehov). Tallene må tolkes med en viss forsiktighet, da andelen mottakere med uoppgitt bistandsbehov er på 6 pst. Av det totale antall mottakere over 90 år ved utgangen av året har 33 pst. omfattende bistandsbehov. For de øvrige aldersgruppene er det mellom 17 pst. og 27 pst. som har omfattende bistandsbehov. Fire av fem mottakere av langtidsopphold i institusjon ved utgangen av året har omfattende bistandsbehov. Tallene viser at beboere på langtidsopphold i institusjon gjennomgående har et mer omfattende bistandsbehov, enn mottakere av hjemmetjenester. Andelen som har omfattende bistandsbehov er samtidig klart større blant yngre mottakere av hjemmetjenester, enn blant eldre. Dette skyldes at mange av de eldre med omfattende bistandsbehov får hjelp i form av langtidsplass i institusjon. Det er også et mål å tilby andre tjenester enn langtidsplass i institusjon for yngre personer. Dette gjelder spesielt for tjenestemottakere under 50 år. Tallene viser også at yngre brukere med omfattende bistandsbehov i gjennomsnitt får tildelt flere timer hjemmesykepleie og praktisk bistand, enn eldre mottakere av hjemmetjenester med tilsvarende bistandsbehov.

Figur 7.1 Antall mottakere av omsorgstjenester etter alder 1999–2013

Figur 7.1 Antall mottakere av omsorgstjenester etter alder 1999–2013

Merknader: Mottakere er her beboere i helse- og omsorgsinstitusjoner og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De kommunale omsorgstjenestene har mottakere i alle aldre med et mangfold av behov, både mht. boform og tjenestetilbud. De fleste mottakere av omsorgstjenester er i aldersgruppen over 67 år. Ved utgangen av 2013 mottok 120 200 eldre over 80 år omsorgstjenester. I årene som kommer vil antall personer i aldersgruppen mellom 67 og 79 år øke. Dette vil være en utfordring for hjemmetjenesten spesielt. Morgendagens eldre vil likevel ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Erfaringstall fra de siste 20 år viser samtidig at tallet på eldre brukere i omsorgstjenestene ikke øker i takt med veksten i eldrebefolkningen.

Det har imidlertid over en periode på 20 år vært en tredobling av antall tjenestemottakere under 67 år. Mer enn hver tredje mottaker av omsorgstjenester er nå under 67 år. Undersøkelser viser at mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Dette avspeiles i de endringene som skjer i tjenestetilbudet, hvor det kan ses en økt vekt på tjenestetilbudet utenfor institusjon.

Figur 7.2 Antall mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand 1993–2013

Figur 7.2 Antall mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand 1993–2013

Merknader: Mottakere er her beboere i institusjoner for eldre og funksjonshemmede og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De største endringene i de kommunale omsorgstjenestene skjer i hjemmetjenestene. Det er først og fremst hjemmesykepleien som står for veksten, både ressursmessig og i antall brukere, mens praktisk og sosial bistand viser en nedgang. Et sentralt utviklingstrekk ser ut til å være at kurative og medisinske tjenester prioriteres framfor forebyggende tiltak, praktisk bistand og sosiale tjenester. Forebygging, habilitering/rehabilitering og tidlig innsats er sentrale mål både i samhandlingsreformen og i Omsorgsplan 2020, som legger til grunn en faglig omstilling med større vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering, sosialt nettverksarbeid og bruk av velferdsteknologi. Det er derfor grunn til å følge den videre utvikling nøye, med sikte på om virkemidlene som tas i bruk gir tilstrekkelig effekt.

Foreløpige tall viser at det ved utgangen av 2013 var 2887 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det er en økning på 44 pst. siden 2007. Det har imidlertid vært svært liten økning i antall BPA-mottakere fra 2011 til 2013. Nesten ingen mottakere over 67 år har BPA. Gjennomsnittlig mottok brukerne 34,9 timer BPA i uken i 2013.

Kommunene har ansvar for å sikre nødvendig kapasitet og god kvalitet i allmennlegetjenesten. Allmennlegetjenesten i kommunene omfatter fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegeoppgaver, f.eks. i sykehjem og helsestasjon. Det ble utført om lag 14 mill. konsultasjoner hos allmennlege både i 2012 og 2013. Det ble utført om lag 1,1 mill. konsultasjoner på legevakt både i 2010, 2011, 2012 og 2013. En rapport fra Helfo (2011) viser at innbyggerne i gjennomsnitt hadde 2,6 konsultasjoner hos fastlege i 2009 (kvinner 3 og menn 2,2).

Den kommunale fysioterapitjenesten omfatter fast ansatte fysioterapeuter og privatpraktiserende fysioterapeuter kommunen har avtale med. Det ble foretatt 8,3 millioner konsultasjoner hos avtalefysioterapeuter i 2013. Det var om lag 445 000 brukere av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2013. Av disse var om lag 53 pst. sykdomslistebrukere (brukere med rett til gratis behandling), 4 pst. barn under 12 år og 2 pst. personer med yrkesskade.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige forebyggende tjenester for barn og unge 0–20 år. Det fødes om lag 60 000 hvert år. Tjenesten når ut til alle, og har tilnærmet 100 pst. oppslutning. Det kan imidlertid se ut som det er en negativ utvikling i antall barn som får fullført de ulike helseundersøkelsene. Bl.a. er det 1 pst. nedgang fra 2009 til 2013 på antall barn som har fått fullført helseundersøkelse ved 2–3 års alder. Fra 2012 til 2013 er det en økning på 3 pst. på antall barn som har fått fullført helseundersøkelse ved 2–3-års alder.

Helsestasjonen er en viktig aktør innen svangerskapsomsorgen. I 2013 var det om lag 8214 gravide som fullførte fødselsforberedende kurs i helsestasjonens regi. Dette er 5 pst. flere enn i 2012 og 1 pst. færre enn i 2009.

7.2 Personell i helse- og omsorgstjenestene

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå har det i perioden 2006–2013 vært en betydelig økning i årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Tabell 7.1 Årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2006–2013 1

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013 5

Legeårsverk i kommunehelsetjenesten

4 281

4 396

4 533

4 367

4 746

4 837

5 020

5 197

Årsverk i helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten 2, 3

2 840

3 002

3 063

3 096

3 611

3 747

3 874

3 819

Fysioterapiårsverk i kommunehelsetjenesten 4

4 205

4 255

4 334

4 220

4 288

4 296

4 429

4 535

Årsverk i omsorgstjenestene 2

113 220

118 189

121 209

123 482

126 227

128 902

131 180

132 694

Sum

124 546

129 842

133 139

135 435

138 872

141 782

144 503

146 245

1 Årsverk er summen av heltidsstillinger og deltidsstillinger omregnet til heltidsstillinger. Fravær og vikarer er ikke trukket fra.

2 Leger og fysioterapeuter er ikke inkludert.

3 F.o.m. 2010 er antall årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten hentet fra register.

4 Private fysioterapeuter uten avtale er ikke inkludert i årsverkstallene f.o.m. 2009.

5 Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Allmennlegetjenesten

Tall fra Helsedirektoratet fra utgangen av juni 2014 viser at 95,4 pst. av fastlegepraksisene er basert på selvstendig næringsdrift, mens 4,6 pst. er fastlønte. Ved innføringen av fastlegeordningen var 10,2 pst. av praksisene fastlønte. Stadig flere fastleger arbeider i grupper med flere leger. Rundt 10 pst. av fastlegene antas i dag å arbeide alene, mot 18 pst. før innføringen av fastlegeordningen. 8,3 pst. av fastlegepraksisene er del av en fellesliste, dvs. at de har et felles ansvar for listepopulasjonen.

Ved innføringen av fastlegeordningen var 28,8 pst. av fastlegene kvinner. Andelen kvinnelige fastleger har gradvis økt til 39,4 pst. per juni 2014. Av økningen i antall fastleger fra utgangen av 2002 til utgangen av juni 2014 utgjorde kvinnelige leger 87 pst. (671 av 772 fastleger).

Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 viser at den samlede årsverksinnsatsen i allmennlegetjenesten utgjorde 5197 årsverk, en økning på 177 årsverk fra 2012 (3,5 pst.). Fra 2002 til 2013 økte antall årsverk i allmennlegetjenesten med til sammen 1046 årsverk (25,2 pst.) fra 4151. Til sammenlikning økte antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten med 46,4 pst. fra 9300 til 13 618 årsverk i samme periode.

Tall fra Helsedirektoratet viser at det ved utgangen av andre kvartal 2014 var registrert 4475 fastleger i kommunene (4493 fastlegepraksiser). Dette er en økning på 772 fastleger fra utgangen av 2002. Av totalt 4551 fastlegehjemler var 58 ikke besatt. 0,7 pst. av befolkningen (36 606 innbyggere) sto på lister knyttet til disse hjemlene. Flertallet av disse listene er betjent av vikarer, ofte korttidsvikariater. I noen områder av landet er det fortsatt betydelige utfordringer med å opprettholde stabiliteten i allmennlegetjenesten. Utfordringene har vært størst i de fire nordligste fylkene, på nordvestlandet og i enkelte innlandsområder. Per 30. juni 2014 var andelen ledige hjemler størst i Nordland og Finnmark med hhv. 6,6 pst. og 9,9 pst. Andelen ubesatte hjemler i Sogn og Fjordane var 3,3 pst. Hvert kvartal benytter rundt 1,5 pst. av innbyggerne seg av muligheten til å bytte fastlege.

Kommunen skal ha et system som sikrer ivaretakelse av øyeblikkelig hjelp hele døgnet, bl.a. gjennom legevakt og heldøgns medisinsk akuttberedskap. De fleste kommuner deltar i et interkommunalt legevaktsamarbeid. Antall legevakter/ legevaktdistrikter er redusert de senere år. I 2014 var det 191 legevakter, hvorav 111 interkommunale og 80 kommunale. Til sammenlikning var det totalt 203 i 2012 og 241 i 2009. Det registreres også en utvikling med reduksjon i antall legevaktsentraler med 165 i 2007, 145 i 2009 og 116 i 2012. Kommunen kan gjennom fastlegeavtalen tilplikte den enkelte fastlege å delta i organisert legevaktordning utenfor kontortid og i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelptjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten. Den enkelte fastlege har i tillegg ansvar for å yte øyeblikkelig hjelp til innbyggere på sin liste innenfor den åpningstid som er avtalt med kommunen.

Forebyggende helsetjenester

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at utviklingen i antall årsverk i tjenesten er positiv. Fra 1994 til 2013 har årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten økt fra 2372 til 4217. Grunnbemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er helsesøster, jordmor, lege og fysioterapeut. Det er viktig å merke seg at statistikktilgangen på dette feltet er mangelfull. Tallene skiller ikke tilstrekkelig mellom forskjellig utdanningsbakgrunn og ikke mellom årsverk i hhv. helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten.

Svangerskaps- og barselomsorg mv.

Svangerskaps- og barselomsorg ytes av leger, jordmødre og helsesøstre. Kommunene er forpliktet til å tilby svangerskapskontroller/-omsorg i tilknytning til helsestasjon.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2013 viser at antall jordmorårsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten var 282, en økning på tre årsverk fra 2012. Det er gjennomsnittlig 0,7 jordmorårsverk per kommune.

Fysioterapeuter

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årsverksutviklingen for fysioterapeuter i kommunene er positiv. Det er særlig gruppen fastlønte fysioterapeuter som øker mest. Tallene viser at det i 2013 var 8,9 årsverk per 10 000 innbyggere, som er en økning på 0,1 årsverk fra 2012. Det totale antallet årsverk av fysioterapeuter i kommunene i 2013 var 4535. Det gir en vekst på 2,4 pst. fra 2012. Fysioterapiårsverkene går særlig med til diagnostisering, behandling, habilitering og rehabilitering. Årsverk som går med til hhv. forebyggende helsearbeid og innsats i institusjon har også begge vist en økning fra 2012 til 2013. Når det gjelder fysioterapeuter i helsestasjons- og skolehelsetjeneste viser denne aktiviteten en nedgang i antall årsverk for fysioterapeuter. I 2013 ble 192 årsverk brukt til disse oppgavene. Dette er en nedgang på 2,5 pst.

Manuellterapeuter er fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi. Disse arbeider hovedsaklig i primærhelsetjenesten. Manuellterapeuter med driftsavtale med kommunen kan utføre undersøkelse og behandling med rett til refusjon fra folketrygden uten at pasienten må gå via fastlegen eller annen henvisende instans. I tilegg er manuellterapeuter og kiropraktorer gitt mulighet til å henvise pasienter til legespesialist, røntgenologiske undersøkelser, samt å sykmelde pasienter med muskel/skjelettplager i inntil 12 uker. Manuellterapeuter og kiropraktorer avlaster derfor fastlegene på muskel/skjelettområdet.

Ergoterapeuter

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2013 viser årsverksutviklingen for ergoterapeuter en svak økning på om lag 100 årsverk per år. Det var i 2013 registrert totalt 1724 årsverk ergoterapeuter i kommunene mot 1620 i 2012. Tallene viser at det i 2013 var 3,4 årsverk per 10 000 innbyggere, som er en økning på 0,2 årsverk fra 2012. Det var i 2013 fortsatt 111 kommuner som ikke har ansatt egen ergoterapeut, i 2012 var det 129.

Omsorgstjenestene

I løpet av de siste 20 årene har årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene omtrent blitt fordoblet til dagens om lag 132 700 årsverk. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene. For 20 år siden gikk to tredeler av årsverkene til institusjonsomsorg, og en tredel til hjemmetjenester. I dag er det hjemmetjenestene som utfører flest årsverk. Det er hjemmesykepleien som først og fremst er i vekst, sammen med andre fagtilbud utført av helse- og sosialpersonell med høgskole- og universitetsutdanning, mens hjemmehjelpstjenesten reduseres.

Veksten i omsorgstilbudet til eldre over 67 år har kommet i form av en noe styrket bemanningsfaktor i sykehjemmene, og ikke i form av vekst i hjemmetjenestetilbudet. Noe av årsaken kan ligge i at funksjonsevnen blant de yngste eldre (67–79 år) er blitt bedre etter hvert som levealderen har økt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene med om lag 25 600 årsverk i perioden 2005–2013. Om lag 89,5 pst. av disse besto av personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgssektoren fra 66,4 pst. i 2005 til 70,9 pst. i 2013. Det legemeldte sykefraværet er igjen redusert i 2013, etter en oppgang til 8,9 pst. i 2012. Sykefraværet var i perioden 2005–2010 i overkant av 9 pst., og i 2011 på 8,5 pst.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert. Sysselsettingstall for omsorgstjenestene viser en tilnærmet nullvekst for denne utdanningsgruppen fra 2010 til 2013. Statistisk sentralbyrås framskrivninger av arbeidsmarkedet viser at det vil bli stor mangel på helsefagarbeidere i årene framover. Tilgangen på helsefagarbeidere var tema i Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Departementets virkemidler for å øke tilgangen på helsefagarbeidere ligger i kompetanse- og rekrutteringsplanen for omsorgstjenestene, Kompetanseløftet 2015, som er omtalt under kap. 761, post 60. Beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå i 2012 i Helsemod viser at det også kan bli mangel på sykepleiere i løpet av noen år.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå har antall legeårsverk i sykehjem økt med til sammen om lag 74 pst. fra 2006 til 2013. Kommunene fastsatte i 2007 lokale normer for legedekningen i sykehjem. Oppsummeringen av kommunenes lokale normeringsprosess viste at det ble planlagt en vekst i legeårsverk på om lag 40 pst. f.o.m. 2006. Økningen i årsverk av leger i institusjon viser at lokal normering har vært viktig for å styrke det medisinske tilbudet til beboere i sykehjem.

Tabell 7.2 Personellutviklingen i omsorgssektoren 2004–2013

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013 5

Årsverk i alt 1

108 731

107 071

113 220

118 189

121 209

123 482

126 227

128 902

131 180

132 694

Årsverk av leger i institusjon

260

275

289

320

343

383

405

427

472

502

Årsverk av fysioterapeuter i institusjon 2

332

311

333

353

357

353

368

389

410

432

Årsverk per mottaker 3, 4

0,53

0,52

0,53

0,58

0,58

0,57

0,58

0,59

0,60

0,60

Årsverk per 1000 innb. 80 år og over

506

496

519

541

552

561

571

582

592

601

Andel legemeldt sykefravær av årsverk totalt

-

9,0

9,1

9,1

9,0

9,4

9,1

8,5

8,9

8,5

1 Årsverk er summen av heltidsstillinger og deltidsstillinger omregnet til heltidsstillinger. Fravær og vikarer er ikke trukket fra. Ekskludert leger og fysioterapeuter.

2 Tidsseriebrudd: Private fysioterapeuter uten avtale er ikke inkludert i årsverkstall f.o.m. 2009.

3 Mottakere er summen av antall plasser i sykehjem og aldershjem, samt antall brukere av hjemmesykepleie og praktisk bistand.

4 Tallene for årsverk per mottaker har brudd mellom 2006 og 2007, ettersom tallet på hjemmetjenestemottakere før 2007 er basert på skjemarapportering. Tall f.o.m. 2007 er hentet fra Iplos.

5 Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Psykisk helse og rusarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet følger utviklingen i kommunenes innsats på rus- og psykisk helsefeltet. Kommunenes rapportering om psykisk helsearbeid for perioden 2007–2013 bygger på rapporteringsskjema som fylkesmennene innhenter fra kommunene. Sintef har sammenstilt datamaterialet for 2013, og analysert utviklingen fra 2007. Tilsvarende er det Rambøll som sammenstiller og analyserer utviklingen innen kommunalt rusarbeid.

Det tas forbehold om at datakvaliteten kan være svak, og at endring i rapporteringsrutiner i enkeltkommuner kan gi utslag i totalt antall rapporterte årsverk. Rapporteringen er delvis overlappende med ordinære statistikker for helse- og omsorgstjenestene fra Statistisk sentralbyrå. Korrigert for rapporteringsavvik, avdekket i et mindre antall kommuner, viser den reelle endringen fra 2012 til 2013 en nedgang i antall årsverk for voksne på 0,1 pst., og en nedgang i antall årsverk for barn og unge på 3,6 pst. Tallene for andel med videreutdanning i psykisk helsearbeid for voksne og tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid for barn og unge viser en liten, men stabil økning over tid. Antall årsverk innen kommunalt rusarbeid har økt med tilnærmet ti pst. for perioden 2010–2012, og lå i 2012 på om lag 4100 årsverk. Kompetansen blant personell i kommunalt rusarbeid er relativt sett høy, i 2012 hadde 73 pst. relevant helse- eller sosialfaglig høyskole-/ universitetsutdanning.

Tabell 7.3 Årsverk i kommunalt psykisk helsearbeid etter målgruppe og videreutdanning i psykisk helsearbeid

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013 1

Totalt antall årsverk

12 029

12 546

12 136

12 195

11 940

11 955

11 728

Årsverk voksne

9 069

9 627

9 392

9 492

9 326

9 267

9 145

Årsverk barn og unge

2 961

2 920

2 744

2 703

2 614

2 688

2 584

Andel årsverk voksne med videreutdanning i psykisk helsearbeid

34

34

36

37

38

39

39

Andel årsverk barn og unge med videreutdanning i psykososialt arbeid

19

22

23

24

25

27

27

1 Tall for 2013 er foreløpige

Kilde: Sintef

Tabell 7.4 Årsverk i kommunalt rusarbeid

2010

2011

2012

2013

Totalt antall årsverk

3 700

4 033

4 123

3 990

Andel oppfølgingstjenester i bolig

32

28

30

31

Andel ruskonsulenttjenester

24

23

22

23

Andel tjenester rettet mot ungdom og unge voksne

12

14

15

13

Andel arbeids- og aktivitetstiltak

11

11

10

10

Kilde: Rambøll

Departementet vil fortsatt følge utviklingen innen psykisk helse og rusarbeid og gjennom landets fylkesmenn understreke betydningen av at resultatene oppnådd gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse videreføres.

7.3 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Både i perioden under og i perioden etter handlingsplan for eldreomsorgen er det bygget et stort antall omsorgsboliger til omsorgsformål. Mange av disse er imidlertid ikke tilpasset personer med demens og kognitiv svikt, eller tilrettelagt for å kunne yte heldøgns tjenester.

Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift, mens foreløpige tall viser at sykehjemsplasser har hatt en økning fra 35 500 i 1998 til om lag 40 300 i 2013. Siden 1998 er om lag halvparten av institusjonsplassene fornyet eller skiftet ut, og standarden på institusjonsplassene har derfor økt. Bl.a. er nå de fleste institusjonsplassene i enerom.

Den andre halvparten av institusjonsplassene vil etter flere tiårs intensiv bruk trenge fornyelse eller utskifting i årene som kommer. Dette gjelder også et stort antall omsorgsboliger. En slik modernisering må samtidig sikre at bo- og institusjonstilbudet i omsorgssektoren blir tilpasset framtidas brukergrupper. Fornyelsen bør skje i perioden før den sterke veksten i tallet på eldre 80 år og over setter inn om 10–15 år. Det er også nødvendig med økt innsats for å tilrettelegge allerede eksisterende omsorgsboliger, slik at det også der kan ytes heldøgns omsorgstjenester.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at for 2013 var dekningsgraden for heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger på 29 pst. sett i forhold til antall innbyggere på 80 år og over. Foreløpige tall viser at antall beboere i boliger med heldøgns bemanning har økt fra om lag 20 000 i 2008 til nesten 22 000 ved utgangen av 2013. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i sykehjem og aldershjem. Samtidig er det en del mennesker som får et omfattende tjenestetilbud i eget opprinnelige hjem. Utviklingen av tjenestetilbudet i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem. Det vises for øvrig til omtale av investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser under kap. 761, post 63.

I følge Sintef var 46 pst. av årsverkene i kommunalt psykisk helsearbeid for voksne i bolig med fast personell i 2013.

7.4 Kommunenes utgifter til helse- og omsorgstjenester

Foreløpige tall viser at kommunenes brutto driftsutgifter til helse- og omsorgstjenestene var om lag 113,8 mrd. kroner i 2013. Av dette utgjorde om lag 94,4 mrd. kroner utgifter til omsorgstjenestene og 5,5 mrd. kroner utgifter for kommunene knyttet til samhandlingsreformen. Siden 2007 har kommunene hatt høyere utgifter til hjemmetjenester og aktivisering, enn til tjenester i institusjon. Det vesentligste av kommunenes utgifter til omsorgsformål finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen om lag 6,3 mrd. kroner i 2013. I tillegg bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, bl.a. et eget investeringstilskudd til kommunale heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger. Videre er det over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett i 2014 utbetalt om lag 7,3 mrd. kroner til toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Kommunenes utgifter til rusmiddeltiltak og til psykisk helse inngår for en stor del i kommunenes samlede utgifter til helse- og omsorgstjenester.

Kommunenes kostnader til fysioterapitjenesten er knyttet til lønn til ansatte og driftstilskudd til selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med driftsavtale. For fysioterapeuter med avtale skal det som utgangspunkt inngås 100 pst. driftsavtalehjemmel, dersom praksisen skal drives på heltid. Kommunene skal bare lyse ut deltidshjemler med minimum 50 pst. når dette samsvarer med det reelle tjenestebehovet. Fysioterapeuter med driftsavtale med kommunen kan ikke kreve egenandeler eller annet honorar utover det som er fastsatt av staten. Økte egenandeler under henvisning til redusert hjemmel og liknende er å anse som misligholdelse av driftsavtalen med kommunen. Mange avtalefysioterapeuter har over tid hatt deltidshjemler. Etter at regjeringen la om finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2009 og i 2010 i honorartarifforhandlingene, har kommunene løftet en rekke av disse deltidshjemlene. I 2013 hadde fortsatt 52 pst. av avtalefysioterapeutene deltidshjemler. Utviklingen går i retning av større hjemmelstørrelser. Gjennomsnittlig hjemmelsstørrelse var i 2013 på 0,76 pst. mot 0,71 pst. i 2012. Det vises til omtale under kap. 2755, post 71.

Statlige trygderefusjoner til helsetjenester i kommunene omfatter bl.a. allmennlegetjenester, fysioterapi, kiropraktor- og jordmortjeneste og utgjorde om lag 6,3 mrd. kroner i 2013. Nærmere omtale av utviklingen i trygderefusjoner er gitt under programområde 30. Brukerbetaling og egenandeler utgjør i tillegg en viktig del av finansieringen av helse- og omsorgstjenestene.

Datakilder som Kostra og Iplos gir oss oversikt over store deler av utviklingen i de kommunale omsorgstjenestene.

Tabell 7.5 Utvikling i brutto driftsutgifter i kommunene, utgifter til kommunale helse- og omsorgstjenester (mill. kroner) 2006–2013 1

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013 3

Brutto driftsutgifter i kommunene 2

224 533

243 006

267 074

289 891

303 712

321 473

343 157

363 074

Brutto driftsutgifter til kommunehelsetjenester

8 373

8 968

9 888

10 549

11 279

12 213

12 991

13 851

Brutto driftsutgifter til omsorgstjenester

57 913

62 957

70 473

74 823

78 575

83 242

90 213

94 456

Brutto driftsutgifter til samhandling

5 180

5 487

1 Brudd i tidsserie. T.o.m. 2007 gjelder tallene kun kommunekasse. F.o.m. 2008 er også kommunekonsern inkludert. Konsern omfatter tall fra kommuneregnskapet og regnskapene fra kommunale foretak (KF/FKF), samt interkommunale samarbeid og interkommunale selskaper (IKS).

2 Inkludert fylkeskommunale utgifter Oslo.

3 Tall for 2013 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå