Finansdepartementet (FIN)

Prop. 1 LS

(2015 – 2016)

Skatter, avgifter og toll 2016

5.1 Skattlegging av lån fra selskap til personlig aksjonær som utbytte

5.1.1 Innledning og sammendrag

Lån fra selskap til personlig aksjonær har økt betydelig etter innføringen av aksjonærmodellen. Økningen kan ha sammenheng med at mange personlige aksjonærer vurderer lån som et godt alternativ til å ta ut utbytte. Ved å ta opp lån kan aksjonæren få tilgang på midlene til private formål uten å ta ut utbytte.

Departementet foreslår at det gis særskilte regler om at lån fra selskap til personlig aksjonær skal anses som utbytte hos mottakeren og følgelig skattlegges etter aksjonærmodellen. Det innebærer at den delen av lånet eventuelt sammen med ordinært utbytte som overstiger skjermingsfradraget, skattlegges som alminnelig inntekt på aksjonærens hånd.

Det foreslås at nedbetaling av lån som tidligere er utbyttebeskattet, behandles som innskudd av ny kapital på aksjonærens hånd. Det innebærer at tilbakebetalingsbeløpet fordeles og legges til inngangsverdien på aksjonærens aksjer.

Det vil være behov for enkelte unntak fra regelen om beskatning av lån til personlige aksjonærer. For eksempel kan kunder i banker i mange tilfeller eie en mindre aksjepost i banken. Departementet foreslår at slike unntak reguleres i forskrift.

Det anslås på usikkert grunnlag at forslaget vil øke provenyet med om lag 600 mill. kroner påløpt og 480 mill. kroner bokført i 2016.

Departementet foreslår at reglene om beskatning av lån fra selskap til personlig aksjonær skal tre i kraft med virkning for lån som tas opp etter fremleggelsen av denne proposisjonen. Det vil si at lån som tas opp 7. oktober eller senere, omfattes av reglene om utbyttebeskatning.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-11 fjerde til sjette ledd.

5.1.2 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-7 første ledd at et selskap kan gi lån til en aksjeeier hvis lånet ligger innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-1. Det er et vilkår at det stilles betryggende sikkerhet for lånet.

Lån fra selskap til personlig aksjonær behandles skattemessig i utgangspunktet som ordinære lån. Dersom det ikke foreligger en reell tilbakebetalingsplikt, kan lånet omklassifiseres til utbytte og skattlegges hos aksjonæren.

Renter på slike lån gir fradrag for aksjonæren og er skattepliktig for selskapet. Rentene må fastsettes på markedsmessige vilkår. Hvis renten settes lavere, kan skattemyndighetene fravike den avtalte renten, jf. skatteloven § 13-1 om skjønnsfastsettelse av inntekt ved interessefellesskap.

5.1.3 Høring

I NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi foreslår Skatteutvalget at det gis særskilte regler om at lån fra selskap til personlig aksjonær skal behandles som utbytte skattemessig. Utvalget peker på at lån fra selskap til personlige aksjonærer har økt betydelig etter innføringen av aksjonærmodellen. Før innføringen av aksjonærmodellen var utbytte fra norske selskap til norske personlige aksjonærer i praksis skattefritt for mottakeren. Økningen i omfanget av lån til personlige aksjonærer etter innføringen av aksjonærmodellen kan ha sammenheng med at mange personlige aksjonærer vurderer lån som et godt alternativ til å ta ut utbytte. Ved å ta opp lån kan aksjonæren få tilgang på midlene til private formål uten å ta ut utbytte.

Utvalget viser til at det i enkelte tilfeller kan reises spørsmål om lån fra selskap til personlig aksjonær er reelle låneforhold. Hvis skattemyndighetene kommer til at det ikke foreligger en reell tilbakebetalingsplikt, kan lånet omklassifiseres til utbytte. Vurderingen av om det foreligger et lån med en reell og ubetinget tilbakebetalingsplikt, er ressurskrevende for skattemyndighetene. Slike saker innebærer en omfattende kartlegging og vurdering av faktum og vanskelige bevisvurderinger.

Utvalget viser videre til at det er uheldig at regelverket åpner for at personlige aksjonærer kan utsette utbyttebeskatningen ved å ta opp lån fra selskapet. De peker på at slike tilpasninger i dag kan gjøres med lån som skatterettslig anses som reelle.

Utvalget mener en regel om at lån til personlig aksjonær skal behandles som utbytte skattemessig, også bør gjelde lån til personlig aksjonær fra andre selskap i samme konsern, samt lån til nærstående og garantier for lån til aksjonær og dennes nærstående. Det bør gjøres unntak for lån som er en naturlig del av selskapets virksomhet. Et eksempel kan være lån fra banker til personlige aksjonærer. Utvalget mener videre at tilbakebetaling av lån som tidligere er skattlagt som utbytte, kan anses som innskudd av ny kapital til selskapet.

Utvalget antar at et slikt forslag fjerner tilpasningsmulighetene ved lån fra selskap til personlig aksjonær. I tillegg vil det være en forenkling av skattesystemet at det ikke lenger vil være nødvendig å ta stilling til om lån fra selskap til personlige aksjonærer er reelle eller om renten ut fra skatteformål skal anses som markedsmessig.

Skattedirektoratet, Advokatforeningen og NHO støtter utvalgets forslag. Advokatforeningen uttaler at de støtter forslaget om en klar regel. Det er for mange tvister etter dagens regler hvor skattekontoret omklassifiserer gjeld til utbytte og ilegger tilleggsskatt. Skattedirektoratet peker på at det må avklares hvordan tilbakebetaling av lån og renter skal behandles skattemessig. Dersom tilbakebetaling av lån skattemessig skal klassifiseres som innbetalt kapital, vil det kunne være en ytterligere kompliserende faktor med hensyn til å holde rede på skatteposisjonen innbetalt kapital. Dette må utredes nærmere. De peker også på at det vil være behov for overgangsregler for lån som allerede er etablert. Fagmiljøet ved Handelshøyskolen BI uttaler at det vil legge unaturlige, sterke restriksjoner på naturlige transaksjoner mellom selskapet og aksjonærene dersom lån fra selskapet likestilles med utbytte.

5.1.4 Departementets vurdering

Etter innføringen av aksjonærmodellen har lån fra selskap til personlige aksjonærer økt betydelig. I 2006 utgjorde lån fra aksjeselskap med mindre enn seks eiere til personlige aksjonærer 6,7 mrd. kroner. Dette økte til 22,1 mrd. kroner i 2013. Som Skatteutvalget peker på, kan dette ha sammenheng med at mange personlige aksjonærer vurderer lån som et godt alternativ til å ta ut utbytte. Ved å ta opp lån kan aksjonærene få tilgang til midlene til private formål uten å ta ut utbytte. På denne måten kan aksjonærene utsette utbyttebeskatningen.

I enkelte tilfeller kan det reises spørsmål om lån fra selskap til personlige aksjonærer er reelle låneforhold. Hvis skattemyndighetene kommer til at det ikke foreligger en reell tilbakebetalingsplikt, kan lånet omklassifiseres til utbytte. Vurderingen av om det foreligger et lån med en reell og ubetinget tilbakebetalingsplikt, er ressurskrevende for skattemyndighetene. Slike saker innebærer en omfattende kartlegging og vurdering av faktum og vanskelige bevisvurderinger.

Departementet er enig med utvalget i at det bør innføres en regel om at lån fra selskap til personlige aksjonærer skatterettslig skal anses som utbytte på aksjonærens hånd. Dette vil fjerne tilpasningsmulighetene knyttet til lån fra selskap til personlig aksjonær. En slik regel vil også innebære at det ikke vil være behov for å ta stilling til om slike lån er reelle ved beskatningen av aksjonæren. Utbetalingen skal uansett behandles som utbytte hos mottakeren.

Departementet foreslår at lån fra selskap til personlig aksjonær skal anses som utbytte hos mottakeren og følgelig skattlegges etter aksjonærmodellen. Det innebærer at den delen av lånet eventuelt sammen med ordinært utbytte som overstiger skjermingsfradraget, skattlegges som alminnelig inntekt på aksjonærens hånd. Hvis det foreligger et reelt lån, skal lånet fortsatt behandles som et lån i andre sammenhenger. Det vil for eksempel si at det gis fradrag for gjelden i aksjonærens formuesskattegrunnlag. Departementet legger videre til grunn at den skattemessige behandlingen på aksjonærnivå ikke får betydning på selskapsnivå. Selskapene vil fortsatt behandle aksjonærlån som en fordring.

Tilpasningsmulighetene knyttet til aksjonærlån som er omtalt ovenfor, er ikke aktuelle for skattytere som er omfattet av fritaksmetoden. Departementets forslag om å anse aksjonærlån som utbytte er derfor begrenset til å gjelde for personlige aksjonærer. Regelen vil også omfatte lån til aksjonærens nærstående. Nærstående defineres i denne sammenheng på samme måte som i skatteloven § 10-11 annet ledd siste punktum. Det vil si aksjonærens ektefelle eller personer som aksjonæren er i slekt eller svogerskap med i opp eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som onkel eller tante.

Hvis selskapet som den personlige aksjonæren er aksjonær i, inngår i et konsern, kan det tenkes at aksjonæren får lån fra andre selskap i konsernet for å unngå utbyttebeskatning. For å unngå slike tilpasninger foreslås det at regelen om utbyttebeskatning av aksjonærlån også skal gjelde hvis personlige aksjonærer får lån fra et annet selskap i samme konsern. I forslaget legges konserndefinisjonen i aksjeloven og allmennaksjeloven til grunn.

Det kan også tenkes at selskapet yter lån til aksjonærer via en uavhengig part. Selskapet kan for eksempel stille sikkerhet for lån til aksjonæren, eller selskapet gir lån til en uavhengig part i sammenheng med at denne gir lån til aksjonæren. Departementet foreslår derfor at reglene om utbyttebeskatning av lån også skal gjelde sikkerhetsstillelse og tilfeller der lånet ikke gis direkte fra selskapet, men indirekte ved hjelp av en uavhengig part.

Når det innføres regler om utbyttebeskatning av lån til personlige aksjonærer, oppstår det spørsmål om hvordan tilbakebetaling av lån som tidligere er utbyttebeskattet, skal behandles. Skatteutvalget foreslår at nedbetaling av lån som tidligere er beskattet, anses som innskudd av ny kapital i selskapet. Departementet er enig med utvalget i at tilbakebetaling av lån kan behandles som innskudd av ny kapital på aksjonærens hånd. Det innebærer at tilbakebetalingsbeløpet fordeles og legges til inngangsverdien på aksjonærens aksjer. Det sikrer at midlene ikke skattlegges en gang til ved senere realisasjon av aksjene. Når tilbakebetalingsbeløpet legges til inngangsverdien, vil det også øke aksjonærens skjermingsgrunnlag tilsvarende.

Nedbetalingsbeløpet må også legges til aksjonærens skatteposisjon innbetalt kapital. Aksjonæren kan dermed få midlene utbetalt som tilbakebetaling av innbetalt kapital uten ytterligere beskatning.

Med denne løsningen behandles tilbakebetaling av lånet på samme måte som om aksjonæren hadde mottatt utbytte, og senere skutt inn ny kapital i selskapet. Det sikrer at lån fra selskap til aksjonær i størst mulig grad likebehandles med utbytte på aksjonærens hånd.

I noen tilfeller kan hele eller deler av lånet gjøres opp ved at det motregnes mot senere utbytte fra selskapet. I slike tilfeller er utbyttet i realiteten beskattet i forbindelse med låneopptaket. Departementet foreslår derfor at aksjonæren skal kunne motregne utbytte mot tidligere beskattede lån uten ytterligere beskatning.

Ettergivelse av lån anses i utgangspunktet som utbytte for aksjonæren. Hvis lånet tidligere er skattlagt, er det utbyttet ettergivelsen representerer, i realiteten beskattet ved låneopptaket. Ettergivelse av lån som tidligere er skattlagt som utbytte, bør derfor ikke ha skattemessige konsekvenser for aksjonæren.

På selskapsnivå behandles tilbakebetaling og ettergivelse av lån til personlige aksjonærer på ordinær måte. Den særskilte skattemessige behandlingen av aksjonærene påvirker ikke den skattemessige behandlingen av lån til personlige aksjonærer på selskapets hånd.

Skatteutvalget legger til grunn at det ikke vil være nødvendig å ta stilling til hva som er markedsmessig rente på lån som skattlegges som utbytte. Departementet er enig i at det ikke bør være noe skattemessig krav til rente på lån som skattlegges som utbytte på aksjonærens hånd. Dette vil også innebære en forenkling av systemet.

Hvis det beregnes renter på aksjonærlån som er skattlagt, legger departementet til grunn at rentene behandles på ordinær måte. Det vil si at rentebetalingene er fradragsberettiget for aksjonæren og skattepliktig for selskapet.

Det vil være behov for enkelte unntak fra regelen om beskatning av lån til personlige aksjonærer. Kunder i banker kan for eksempel i mange tilfeller eie en mindre aksjepost i banken. Videre kan det på visse vilkår være aktuelt å gjøre unntak for lån til ansatte som også eier aksjer i egen bedrift. Departementet foreslår at slike unntak reguleres i forskrift. Departementet tar sikte på å sende forslag til forskrift på høring.

5.1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil redusere behovet for kontrollvirksomhet på dette området og dermed innebære en besparelse for Skatteetaten. For skattyterne vil endringene bety at de får klarere og enklere regler å forholde seg til.

Det anslås på usikkert grunnlag at forslaget vil øke provenyet med om lag 600 mill. kroner påløpt og 480 mill. kroner bokført i 2016.

5.1.6 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet foreslår at reglene om beskatning av lån fra selskap til personlig aksjonær skal tre i kraft med virkning for lån som tas opp etter fremleggelsen av denne proposisjonen. Det vil si at lån som tas opp 7. oktober 2015 eller senere, omfattes av reglene om utbyttebeskatning.

Det kan også tenkes tilfeller der saldoen på eksisterende lån økes etter innføringen av reglene om utbyttebeskatning. Departementet legger til grunn at økning av saldo på lån som opprinnelig er tatt opp før innføringen av regelen, skal behandles på samme måte som opptak av et nytt lån. Det vil si at økningen av saldoen på det eksisterende lånet skattlegges som utbytte. Etter departementets syn må det samme gjelde videreføring eller forlengelse av lån som er forfalt.

5.2 Innstramming i reglene om ekstrabeskatning av renter

5.2.1 Innledning og sammendrag

Etter skatteloven § 5-22 ekstrabeskattes renter på lån fra personlig skattyter til selskap. Ekstrabeskatningen kommer i tillegg til den ordinære beskatningen av renter.

Det er gjort unntak fra ekstrabeskatningen for renter på lån som knytter seg til mengdegjeldsbrev. Ved innføringen av regelen ble det lagt til grunn at mengdegjeldsbrev er norske og utenlandske obligasjoner som er gjenstand for omsetning i organiserte markeder, hvorav det utstedes mange i sammenheng og med lik tekst.

I en dom inntatt i Rt. 2011 s. 1620 som gjaldt beskatning av gevinst ved realisasjon av obligasjoner, kom Høyesterett til at det ikke er noe krav om at obligasjoner er egnet for omsetning i et organisert marked for at de skal kunne anses som mengdegjeldsbrev. Denne dommen må trolig også legges til grunn ved tolkningen av reglene om ekstrabeskatning av renter. Det betyr at det neppe kan oppstilles et krav om at gjeldsbrev må være gjenstand for omsetning i et organisert marked for å bli omfattet av unntaket fra ekstrabeskatning.

For å reflektere forutsetningene i forarbeidene da regelen ble innført, foreslås det at bestemmelsens ordlyd presiseres slik at unntaket skal gjelde «mengdegjeldsbrev som er gjenstand for omsetning i organiserte marked innen seks måneder etter utstedelsen». Provenyvirkningen av forslaget antas å være beskjeden.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-22 første ledd. Departementet foreslår at forslaget trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.2.2 Gjeldende rett

Etter skatteloven § 5-22 ekstrabeskattes renter på lån fra personlig skattyter til aksjeselskap, allmennaksjeselskap, likestilte selskap og sammenslutninger etter skatteloven § 10-1, tilsvarende utenlandske selskap samt deltakerlignede selskap. Skatteplikten etter denne bestemmelsen kommer i tillegg til den alminnelige skatteplikten for renteinntekter.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at skattleggingen av utbytte omgås ved at det i stedet for innskudd av aksjekapital gis lån til selskapet slik at overskudd kan utdeles via fradragsberettigede renter.

Grunnlaget for ekstrabeskatningen er faktisk påløpte renter. Påløpte renter reduseres med mottakerens sats for alminnelig inntekt. Det gjøres deretter fradrag for skjerming. Dette sikrer en tilnærmet lik beskatning av renter og utbytte når selskap og personlig skattyter ses under ett.

Det er gjort unntak fra ekstrabeskatningen for renter på lån som knytter seg til mengdegjeldsbrev og innskudd i bank.

5.2.3 Høring

I NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi foreslår Skatteutvalget en innstramming i reglene om ekstrabeskatning av renter. Etter gjeldende regler er det unntak fra ekstrabeskatningen for renter på lån knyttet til mengdegjeldsbrev. Unntaket ble i Ot.prp. nr. 1 (2004–2005) avsnitt 5.6.4.3 begrunnet med at ekstrabeskatning av renteinntekter på slike låneinstrumenter kunne by på særlige administrative utfordringer. Det ble videre antatt at mengdegjeldsbrev er mindre egnet til tilpasninger med sikte på å ta ut overskudd i selskap i form av renter i stedet for aksjeinntekter.

Utvalget viser til at det i forarbeidene ble uttalt at man med mengdegjeldsbrev mente «norske og utenlandske obligasjoner som er gjenstand for omsetning i organiserte markeder, hvorav det utstedes mange i sammenheng og med lik tekst». De viser videre til en Høyesterettsdom inntatt i Rt. 2011 s. 1620 der ett av spørsmålene var om gevinst ved realisasjon av obligasjoner var skattefri etter skatteloven § 9-3 første ledd bokstav c fordi de aktuelle obligasjonene ikke kunne anses som mengdegjeldsbrev. Retten kom til at det ikke var noe krav om at obligasjonene var egnet for omsetning i et organisert marked for at de skulle anses som mengdegjeldsbrev. De la videre til grunn at det var utstedt tilstrekkelig antall obligasjoner (31) til å anse dem som mengdegjeldsbrev.

Utvalget peker på at Høyesteretts avgjørelse tilsier at det ved tolkningen av reglene om ekstrabeskatning av renter trolig ikke kan legges til grunn at gjeldsbrev må være egnet for omsetning i organisert marked for å bli ansett som mengdegjeldsbrev. Forutsetningen i forarbeidene om at unntaket skulle gjelde mengdegjeldsbrev som er gjenstand for omsetning i et organisert marked, er dermed ikke reflektert i bestemmelsen. Utvalget mener bestemmelsen bør endres slik at denne forutsetningen blir reflektert. Det foreslås derfor at det tas inn i bestemmelsen at unntaket skal gjelde «mengdegjeldsbrev som er gjenstand for omsetning i organiserte marked innen 6 måneder etter utstedelsen».

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget.

5.2.4 Departementets vurdering

Ved innføring av reglene om ekstrabeskatning av renter ble det gjort unntak fra ekstrabeskatningen for renter på lån knyttet til mengdegjeldsbrev. Det ble i den forbindelse lagt til grunn at man med mengdegjeldsbrev mente norske og utenlandske obligasjoner som er gjenstand for omsetning i organiserte markeder, og hvor det er utstedt mange i sammenheng og med lik tekst. Begrunnelsen for unntaket var at ekstrabeskatning av renteinntekter på slike låneinstrumenter kunne by på særlige administrative utfordringer. Videre ble det antatt at mengdegjeldsbrev er mindre egnet til tilpasninger med sikte på å ta ut overskudd i selskap i form av renter i stedet for aksjeinntekter.

Departementet er enig med Skatteutvalget i at Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2011 s. 1620 tilsier at det heller ikke ved tolkningen av bestemmelsen om ekstrabeskatning av renter kan legges til grunn at gjeldsbrev må være gjenstand for omsetning i organisert marked for å bli ansett som mengdegjeldsbrev. Forutsetningen i Ot.prp. nr. 1 (2004 – 2005) avsnitt 5.6.4.3 om at unntaket skulle gjelde mengdegjeldsbrev som er gjenstand for omsetning i organisert marked, er dermed ikke reflektert i bestemmelsen. Departementet er videre enig med utvalget i at bestemmelsen bør endres slik at denne forutsetningen blir reflektert. I tråd med Skatteutvalgets forslag foreslår departementet derfor at det tas inn i bestemmelsen at unntaket skal gjelde «mengdegjeldsbrev som er gjenstand for omsetning i organiserte marked innen seks måneder etter utstedelsen».

Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 5-22 første ledd.

5.2.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Provenyvirkningen av forslaget antas å være beskjeden. Forslaget ventes heller ikke å få særskilte administrative konsekvenser.

5.2.6 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.3 Fordelsbeskatning av yrkesbiler mv.

5.3.1 Innledning og sammendrag

Gjeldende regler for den skattemessige behandlingen av fordel ved privat bruk av yrkesbiler er til dels skjønnsmessig, og hvordan skjønnet utøves kan ha økonomiske konsekvenser for den ansatte og arbeidsgiveren. Reglene kan oppleves som uforutsigbare, vanskelige å etterleve og til dels urimelige.

Skattedirektoratet sendte forslag til forbedringer av regelverket på høring i mai 2015. Regjeringen vil følge opp med forskriftsendringer som i hovedtrekk samsvarer med forslagene som ble sendt på høring, men det foretas visse justeringer i lys av høringsuttalelsene.

Regjeringen er opptatt av å forbedre rettssikkerheten til skattyterne. Blant annet må skattereglene være tilstrekkelig klare og forutsigbare. For enkelte naturalytelser er sannsynliggjøring av hvordan en gjenstand er brukt avgjørende for beskatningen. For yrkesbiler, som kan utgjøre en betydelig skattepliktig fordel, bør det derfor være klare regler for hva som kreves for å sannsynliggjøre den faktiske private bruken.

På denne bakgrunn vil regjeringen forbedre skattereglene for yrkesbiler på flere områder. Endringene er et ledd i arbeidet med å forenkle regelverket for naturalytelser og å gjøre det enklere å drive virksomhet.

Hovedelementene i endringene er at det åpnes for å beskatte den private fordelen ved bruk av yrkesbiler etter sjablongmetoden for ordinære firmabiler, men med et særskilt bunnfradrag for å ta hensyn til at yrkesbiler i mindre grad enn ordinære firmabiler er egnet til privat bruk. Videre utvides virkeområdet for de særskilte skattereglene for yrkesbiler til biler som også brukes til annen privatkjøring enn reiser til og fra jobb. Reglene for hvilke biler som skal omfattes, klargjøres. I utgangspunktet omfattes varebiler i klasse 2 og lette lastebiler, slik disse er definert i forskrift om engangsavgift.

Ved individuell verdsetting basert på faktisk privat bruk legges det opp til at det kun skal benyttes én fast kilometersats for all privatkjøring, mot to satser i dag. Dette er en forenkling. Det vil bli stilt krav til dokumentasjon av yrkeskjøringen ved at det må brukes elektronisk kjørebok.

Reglene om skattefri, sporadisk bruk av arbeidsgivers bil gjøres klarere. Reglene vil angi maksimalt antall dager og antall kilometer bilen kan brukes privat i løpet av et år uten at fordelen av det blir skattlagt.

Reduksjonen i den ordinære firmabilbeskatningen for biler som kjøres mer enn 40 000 kilometer i året, gjøres betinget av at yrkeskjøringen dokumenteres ved bruk av elektronisk kjørebok.

Endringene anslås å redusere provenyet med 5 mill. kroner påløpt og 4 mill. kroner bokført.

Endringene gjennomføres ved forskriftsendringer som vedtas av Finansdepartementet og Skattedirektoratet. Endringene gis virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.3.2 Høring

Skattedirektoratet utarbeidet på oppdrag fra Finansdepartementet forslag til forbedringer av skattereglene for yrkesbiler samt forslag til forenkling av sjablongreglene for firmabiler som kjøres over 40 000 km i yrket i året. I tillegg ble det laget forslag for å klargjøre regelen om skattefri, sporadisk bruk av arbeidsgivers bil.

Høringsforslaget hadde følgende hovedelementer:

  • Det åpnes for å beskatte fordelen ved å bruke yrkesbiler privat etter sjablongmetoden for ordinære firmabiler, men med et særskilt bunnfradrag på 100 000 kroner i beregningsgrunnlaget for å ta hensyn til at yrkesbiler i mindre grad enn ordinære firmabiler er egnet til privat bruk.

  • Gjeldende ordning med mulighet for individuell verdsetting av den private fordelen utvides til å gjelde all privatkjøring (ikke bare kjøring mellom hjem og arbeid), men yrkeskjøringen må dokumenteres med elektronisk kjørebok. Arbeidsgiver kan velge dette alternativet i stedet for den ordinære sjablongmetoden for firmabiler.

  • Det skal benyttes bare én km-sats ved individuell verdsetting av privat bruk (mot to i dag), og kravene til bilens egenskaper gjøres objektive ved at reglene i utgangspunktet omfatter varebiler og lette lastebiler slik disse er definert i forskrift om engangsavgift.

  • Reduksjonen i den ordinære firmabilbeskatningen ved yrkeskjøring over 40 000 km i året oppheves.

  • Rammene for skattefri, sporadisk bruk av arbeidsgivers bil klargjøres.

Skattedirektoratets forslag ble sendt på høring 7. mai 2015. Høringsinstansene var enige i behovet for forbedringer av regelverket. De var også gjennomgående positive til de foreslåtte endringene. Uttalelsene var imidlertid til dels sprikende til de enkelte elementene i forslaget. De fleste enkeltelementene i forslaget fikk således både støtte og kritikk fra ulike høringsinstanser.

Innvendingene gjaldt særlig forslaget om et vilkår om tjenstlig behov for yrkesbil for å kunne benytte sjablongmetoden for firmabiler med et bunnfradrag. Flere høringsinstanser mente videre at et bunnfradrag på 100 000 kroner i den foreslåtte sjablongbeskatningen av yrkesbiler var for lavt.

Skattedirektoratets høringsbrev og innkomne uttalelser er tilgjengelig på Skatteetatens nettsider

http://www.skatteetaten.no/no/Radgiver/Rettskilder/ Uttalelser/Horingsuttalelser/Horing-Forslag-om- endringer-i-regelverket-for-bilbeskatning/

.

5.3.3 Departementets vurderinger

Departementet mener at det er behov for å forbedre skattereglene for privat bruk av yrkesbiler. Målet er at regelverket skal bli mindre skjønnsmessig, mer fleksibelt og enklere å etterleve. Samtidig må reglene ivareta Skatteetatens behov for dokumentasjon som grunnlag for kontroll.

Størrelsen på den skattemessige fordelen ved privat bruk av yrkesbiler bør normalt kunne fastsettes uten å måtte gjennomføre omfattende manuelle beregninger og dokumentasjon, på samme måte som for ordinære firmabiler.

Begrunnelsen for å la ansatte disponere yrkesbiler er som regel direkte knyttet til et tjenstlig behov for en slik bil. Slike biler er mindre ensartede enn personbiler. Disse forholdene kan føre til større variasjon mellom den faktiske private fordelen enn det som gjelder ved privat bruk av personbil. Det bør derfor fortsatt være mulig å få fastsatt privatfordelen av yrkesbil individuelt basert på faktisk bruk. Hensynet til forutsigbarhet og kontroll tilsier imidlertid at det da må kreves bedre dokumentasjon enn i dag.

Skattedirektoratets forslag til endringer som ble sendt på høring, imøtekom i stor grad disse hensynene. Samtidig ga høringen verdifulle innspill. En del av uttalelsene som argumenterte for justeringer av direktoratets forslag, vil bli imøtekommet.

Departementets vurderinger av de enkelte elementene og valg av løsninger framgår av omtalen nedenfor.

Klarere og mer fleksible skatteregler for yrkesbiler

Reglenes virkeområde

De ordinære reglene om sjablongbeskatning for privat fordel av firmabiler gjelder i utgangspunktet for privat bruk av alle typer kjøretøy.

For blant annet yrkesbilene, det vil si biler «som etter sin konstruksjon eller innredning i liten grad er egnet og heller ikke ment for privat bruk, og som ikke brukes privat utover arbeidsreise», skal fordelen fastsettes på grunnlag av faktisk bruk.

Oppfylles ikke alle disse vilkårene, skal den private fordelen beregnes etter den ordinære sjablongregelen for firmabiler.

Sjablongbeskatning av yrkesbil vil etter gjeldende regler normalt gi betydelig høyere beregnet fordel enn ved individuell verdsettelse. Det er derfor behov for klare regler, slik at skattyter vet om en gitt bil omfattes av reglene for individuell verdsettelse eller ikke.

De gjeldende kravene for å bli definert som yrkesbil er skjønnsmessige og har ført til mye usikkerhet. Skattedirektoratet foreslo derfor at kravene knyttet til bilens egenskaper skulle gjøres objektive ved å knytte dem til definisjoner i forskrift om engangsavgift på motorvogner.

Det var bred enighet blant høringsinstansene om at Skattedirektoratets forslag ville innebære en klar forbedring.

Nedenfor beskrives de endringene som vil bli gjennomført for virkeområdet for skattereglene for yrkesbiler. Det gjelder krav til bilens karakter for å bli definert som yrkesbil og et nytt vilkår om tjenstlig behov.

Departementet vil følge opp direktoratets forslag, slik at gjeldende, skjønnsmessige kriterier blir erstattet av en henvisning til definisjoner i forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner. De kjøretøyene som vil bli omfattet, er varebiler klasse 2, jf. forskriftens § 2-3, og lastebiler med totalvekt under 7 501 kg, jf. forskriftens § 2-6.

Individuell verdsettelse for yrkesbiler vil normalt føre til en lavere skattepliktig fordel enn etter den ordinære sjablongmetoden for firmabiler. Den mer lempelige beskatningen er til dels begrunnet i de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende når den ansatte er avhengig av en slik bil for å kunne utføre sine arbeidsoppgaver på en hensiktsmessig måte.

Det åpnes nå for at yrkesbiler kan skattlegges enten etter individuell beregning eller etter sjablongmetoden for firmabiler, men med et bunnfradrag som gjør beskatningen lempeligere. Denne særskilte sjablongmetoden med bunnfradrag skal også kunne anvendes når yrkesbilen brukes privat til annet enn arbeidsreiser (reiser mellom hjem og arbeidssted).

Formålet med endringene er ikke først og fremst å lempe på firmabilbeskatningen for ansatte generelt. De som ikke har behov for en yrkesbil i tjenesten, bør derfor fortsatt skattlegges etter den ordinære sjablongmetoden. Den lavere listeprisen for klasse 2-varebiler og lastebiler vil, som i dag, gi en noe lavere skattepliktig fordel enn for tilsvarende personbiler for de som disponerer en slik bil som firmabil.

Skattedirektoratet foreslo i sitt høringsutkast at det skal være et vilkår for å bruke skattereglene for yrkesbil at den ansatte har tjenstlig behov for en klasse 2-varebil eller lastebil. Eksempelvis vil snekkere og rørleggere normalt ha tjenstlig behov for en slik bil. Ansatte i administrasjonen vil derimot normalt ikke ha behov for en yrkesbil for å utføre sine arbeidsoppgaver.

Enkelte høringsinstanser ga uttrykk for at dette vilkåret ville kunne føre til skjønnsmessige avveininger, og derved var uheldig. Departementet er enig i at behovet for utøvelse av skjønn bør begrenses, men mener likevel at det bør være et vilkår om tjenstlig behov. Uten ytterligere vilkår enn bilens karakter ville det kunne oppstå et skattemessig insentiv til å gi ansatte yrkesbil som firmabil i stedet for personbil. Virkeområdet for de særlige skattereglene for yrkesbiler bør derfor avgrenses mot tilfeller der det ikke foreligger et tjenstlig behov for en yrkesbil.

Skattedirektoratet har gitt uttrykk for at et vilkår om tjenstlig behov ikke bør praktiseres strengt, noe departementet slutter seg til. Et slikt vilkår vil likevel kunne fungere som en skranke mot klare tilfeller der den ansatte åpenbart ikke har behov for en yrkesbil i tjenesten, og derved skal skattlegges etter den ordinære sjablongmetoden, uten bunnfradrag.

Individuell verdsetting også ved privat bruk utover arbeidsreise

Gjeldende særregler for yrkesbiler har særlig vært kritisert fordi individuell verdsettelse bare kan brukes når bilen «ikke brukes privat utover arbeidsreise».

Dette vilkåret oppleves av mange som urimelig og svært lite praktisk, særlig i de tilfellene der det er naturlig å bringe/hente barn i barnehage eller å handle på vei til eller fra jobb. I prinsippet ville den minste omvei fra korteste arbeidsreise medføre at fordelen ved privat bruk skal verdsettes etter sjablongregelen for ordinære firmabiler.

I tillegg har det som nevnt vært betydelig usikkerhet om hva som kreves for å sannsynliggjøre at bilen ikke er brukt privat utover arbeidsreiser.

Når det nå innføres vilkår om elektronisk kjørebok for individuell verdsettelse, jf. nedenfor, mener departementet at det er forsvarlig å åpne for slik verdsettelse også når yrkesbilen brukes privat til annet enn arbeidsreiser.

Krav om dokumentasjon av faktisk bruk ved individuell verdsetting

Etter gjeldende regler er det ikke angitt konkrete krav til hvordan den faktiske bruken av yrkesbilen skal sannsynliggjøres eller dokumenteres. Dette har ført til betydelig usikkerhet for arbeidsgivere, som ikke med sikkerhet vet hva som kan bli krevet ved et eventuelt bokettersyn. Det er særlig bevisspørsmålet om privat bruk utover de rene arbeidsreisene som har ført til ressurskrevende kontroller og utfordringer for arbeidsgivere og ansatte som forsøker å sannsynliggjøre omfanget av privat bruk.

Departementet har kommet til at det bør være et vilkår for å benytte individuell verdsetting at kjøringen dokumenteres med elektronisk kjørebok, eksempelvis basert på GPS-sporing. Skattedirektoratet vil fastsette nærmere krav til slik dokumentasjon.

For å være minst mulig inngripende overfor den ansatte vil det bli stilt krav om at yrkeskjøringen dokumenteres. Differansen mellom det samlede antall kilometer bilen er kjørt og den dokumenterte yrkeskjøringen skal anses som privat bruk og skattlegges etter en fast sats per kilometer.

Dokumentasjon med elektronisk kjørebok antas i noen tilfeller å være noe mer ressurskrevende enn det som følger av gjeldende regler. Det gir imidlertid en større grad av forutsigbarhet. Departementet mener videre at slik dokumentasjon er en forutsetning for å åpne for individuell verdsetting av privat bruk når bilen brukes privat også utover arbeidsreiser. Uten slik dokumentasjon ville det i praksis være svært vanskelig for skattemyndighetene å gjennomføre en effektiv kontroll på området.

Departementet mener at dokumentasjonskravet er akseptabelt i lys av at det åpnes for sjablongbeskatning med et bunnfradrag for yrkesbil, og at sjablongbeskatning dermed blir et mer reelt alternativ til individuell verdsetting enn tilfellet er i dag, se avsnittene nedenfor. Slik sjablongbeskatning krever ikke noen form for dokumentasjon av den faktiske bruken av bilen. Dersom dokumentasjonen er mangelfull, men de øvrige vilkårene for å benytte skattereglene for yrkesbil er oppfylt, skal fordelen fastsettes etter sjablongmetoden med bunnfradrag.

Redusert sjablongbeskatning for yrkesbiler

Sjablongbeskatning vil gjennomgående være langt mindre ressurskrevende administrativt, men kan ofte medføre en høyere skattepliktig fordel enn ved individuell verdsetting. Dette gjelder særlig hvis bilen brukes lite privat, eventuelt i kombinasjon med at bilen har høy listepris.

Departementet mener at en sjablongbeskatning med et fradrag for yrkesbiler vil gi et mer korrekt uttrykk for privatfordelen av slike biler. Dette skyldes som nevnt at disse bilene generelt er mindre egnet for privat bruk enn personbiler, og at det er grunn til å anta at de normalt brukes mindre privat enn tilsvarende personbiler. Det vil derfor bli innført lavere sjablongbeskatning for yrkesbiler enn den ordinære sjablongbeskatningen av firmabiler. Det gjøres ved å innføre et progressivt bunnfradrag i grunnlaget for beregning av den private fordelen av yrkesbil. Denne nye og mer lempelige sjablongbeskatningen vil gjøre det relativt sett mindre lønnsomt å benytte individuell verdsetting. Det antas følgelig at flere vil oppleve at den skattepliktige fordelen etter sjablongmetoden med bunnfradrag er rimelig, og velge denne metoden framfor den mer ressurskrevende individuelle verdsettingsmetoden. Det er de berørte parter som må ta stilling til valg av metode.

Skattedirektoratet foreslo at sjablongmetoden for yrkesbiler skulle bygge på sjablongmetoden for firmabiler, men med et fast bunnfradrag i listeprisen på 100 000 kroner. Flere høringsinstanser ga uttrykk for at dette bunnfradraget var for lite, slik at sjablongmetoden fortsatt ville gi en uforholdsmessig stor skattepliktig fordel. På den annen side var det andre som hevdet at et fast fradrag i den størrelsesorden ville føre til en uforholdsmessig lav skattepliktig fordel for rimelige yrkesbiler.

Departementet har kommet til at bunnfradraget bør innrettes noe annerledes enn i direktoratets forslag. I stedet for et fast fradrag fra listeprisen skal beregningsgrunnlaget for fordelen etter den ordinære sjablongmetoden reduseres med 50 pst. Reduksjonen av beregningsgrunnlaget skal imidlertid ikke overstige 150 000 kroner. Dette innebærer at maksimalt bunnfradrag oppnås for biler med et beregningsgrunnlag på minst 300 000 kroner.

Bunnfradraget for yrkesbil skal altså beregnes på grunnlag av det beløpet som benyttes som beregningsgrunnlag etter den ordinære sjablongmetoden for firmabil. Normalt er beregningsgrunnlaget det samme som bilens listepris som ny.

For elbiler og biler som er eldre enn tre år, skal imidlertid beregningsgrunnlaget etter sjablongmetoden med dagens regler settes til henholdsvis 50 og 75 pst. av bilens listepris som ny.

I lys av forslaget om et eget bunnfradrag i sjablongbeskatningen av yrkesbiler foreslo Skattedirektoratet at elbiler som benyttes som yrkesbil, ikke skal få redusert beregningsgrunnlaget etter sjablongmetoden for yrkesbil. En av høringsinstansene gikk mot forslaget, mens en annen støttet det. Departementet slutter seg til direktoratets forslag.

For ordinære firmabiler vil fortsatt beregningsgrunnlaget etter sjablongmetoden reduseres med 50 pst. for elbiler, men her gjelder altså ikke bunnfradraget for yrkesbiler.

Fastsettelse av fordelen etter sjablongmetoden med bunnfradrag for yrkesbil kan bare benyttes dersom alle ovennevnte vilkår for å benytte skattereglene for yrkesbil er oppfylt.

Forenkling av satsstrukturen ved individuell verdsetting

Det er i dag to ulike kilometersatser ved individuell beregning av privat fordel ved bruk av yrkesbil. For 2015 er satsene for arbeidsreiser 3,40 kroner per kilometer for de første 4 000 kilometerne og 1,50 kroner for de overstigende.

Som et ledd i forenklingene av regelverket vil det bli fastsatt én sats som skal gjelde for all privatkjøring. For 2016 vil denne satsen være 3,40 kroner per kilometer.

Endringen vil gjøre det enklere å etterleve reglene fordi man slipper å skille mellom ulike former for privatkjøring og å forholde seg til ulike satser.

Andre forslag

Skattefritaket for sporadisk bruk av arbeidsgivers bil

Etter gjeldende regler kan ansatte bruke arbeidsgivers bil privat i enkeltstående tilfeller uten at det anses som en skattepliktig fordel, såkalt sporadisk bruk. Hvis derimot den ansatte har adgang til «bruk med en viss regularitet eller varighet», anses dette ikke som sporadisk.

Grensedragningen oppleves av mange som uklar og vanskelig å forholde seg til. Den skattemessige konsekvensen av å ta feil kan være betydelig. Det skyldes at bruk som overstiger rammene for sporadisk bruk, utløser sjablongbeskatning etter de ordinære reglene for firmabil.

Skattedirektoratet foreslo i sitt høringsnotat å konkretisere vilkårene for det som kan anses som sporadisk bruk. Forslaget var at bruk som overstiger 10 dager i året eller 1 000 km per år, ikke skal anses som sporadisk.

Høringsinstansene var positive til å konkretisere bestemmelsen om sporadisk bruk. De var imidlertid delt i synet på direktoratets konkrete forslag. Hovedinntrykket er at en kilometergrense oppfattes som hensiktsmessig, og enkelte mente det bør være tilstrekkelig. Andre ga støtte til direktoratets forslag om å supplere kilometergrensen med et maksimalt antall dager.

Departementet vil følge opp direktoratets forslag om å innføre objektive grenser for sporadisk, skattefri bruk. Grensene settes til maksimal samlet kjørelengde på 1 000 kilometer per inntektsår, fordelt på maksimalt 10 dager i inntektsåret.

Redusert fordel for firmabiler ved yrkeskjøring over 40 000 km per år

Skattedirektoratets høring omfattet også et forslag om å forenkle sjablongmetoden for ordinære firmabiler som kjøres mer enn 40 000 kilometer i yrket i året. For disse tilfellene settes beregningsgrunnlaget i dag til 75 pst. av bilens listepris som ny.

Skattedirektoratet foreslo å oppheve denne særregelen. Dette ville innebære en forenkling ved at det ikke lenger ville være behov for å sannsynliggjøre omfanget av yrkeskjøringen, og ved at regelverket ble enklere. Hensynet til å unngå korreksjoner i a-opplysningsordningen ble også nevnt.

Høringsuttalelsene spriker også på dette punktet. Direktoratets forslag fikk således støtte fra noen, mens andre mente at det ville ramme uforholdsmessig hardt den relativt lille gruppen skattytere som bruker regelen i dag. Andre viste til at elektroniske kjørebøker har redusert den administrative belastningen ved å sannsynliggjøre omfanget av yrkeskjøringen.

Departementet har kommet til at regelen kan opprettholdes, men at det stilles som vilkår at yrkeskjøringen dokumenteres ved elektronisk kjørebok. Derved vil det fortsatt være mulig å oppnå redusert sjablongbeskatning i disse tilfellene, gitt at man benytter elektronisk kjørebok som dokumenterer yrkeskjøringen.

5.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Samlet sett antas det at den administrative belastningen for arbeidsgivere og ansatte som omfattes av skattereglene for yrkesbiler, vil bli om lag som i dag. Reglene vil bli mer forutsigbare, og den økte fleksibiliteten med valg mellom to alternative verdsettingsmetoder og åpning for privat bruk utover arbeidsreiser vil gjøre det enklere å velge hensiktsmessige løsninger. De som velger å bruke den reduserte sjablongen i stedet for individuell verdsetting, vil få en mindre administrativ belastning.

Forslagene anslås å redusere provenyet med 5 mill. kroner påløpt og 4 mill. kroner bokført i 2016.

5.3.5 Ikrafttredelse

Endringene vil bli gjennomført ved forskriftsendringer, som vedtas av Finansdepartementet og Skattedirektoratet, med virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.4 Oppheve fradragsretten for ulegitimerte småutgifter

Etter Særavtale for reiser innenlands for statens regning har det til og med 2014 vært gitt godtgjørelse for ulegitimerte småutgifter når reise og opphold dekkes av staten.

Småutgiftene som godtgjørelsen opprinnelig var ment å dekke, omfattet merutgifter til avis, telefon og drikke mv. Godtgjørelsen var i 2014 100 kroner per døgn ved reiser innenlands og 90 kroner utenlands.

I den nye særavtalen om dekning av utgifter til reise og kost innenlands som gjelder fra 1. januar 2015, er godtgjørelsen fjernet. Den nye avtalen innebærer flere forenklinger, med færre satser og større grad av ulegitimerte godtgjørelser. Fjerning av godtgjørelsen for ulegitimerte småutgifter kan også sees i sammenheng med at den nå har mindre praktisk betydning. Arbeidstaker har i mindre grad enn tidligere ekstrautgifter til telefon og avis mv. på reise.

Etter skattereglene kan skattytere med opphold utenfor hjemmet på grunn av arbeidet kreve fradrag for ulegitimerte småutgifter etter en sats på 100 kroner per døgn. Videre er det fastsatt at godtgjørelse inntil 100 kroner for slike småutgifter ikke anses å gi overskudd, og derved kan utbetales skattefritt. Retten til skattefri godtgjørelse eller fradrag gjelder bare for skattytere som er på overnatting, og som enten får fri kost som naturalytelse eller krever fradrag for faktiske kostnader til kost. Mange som er på yrkesreise eller pendleropphold, får imidlertid kostgodtgjørelse etter sats, og da er småutgifter innbakt i satsene og kan ikke kreves ekstra.

Hjemmelen for fradragsretten er skatteloven § 6-13. Godtgjørelser til utgifter i forbindelse med arbeid som er fradragsberettigede, er skattefrie så langt de ikke gir overskudd, jf. skatteloven § 5-11. Satser for fradrag og skattefri godtgjørelse framgår av Skattedirektoratets årlige takseringsregler §§ 1-2-2 femte ledd, 1-2-3 femte ledd og 1-3-7.

Skatteetatens kontroller viser at det har vært framsatt et betydelig antall uberettigede krav om fradrag for småutgifter. Dette er avdekket blant annet i tilfeller der skattyter i all hovedsak får dekket utgiftene av arbeidsgiver og ikke har krav på fradraget, eller der skattyter ikke har praktisk anledning i arbeidssituasjonen til å pådra seg de utgifter fradraget er ment å dekke.

Fjerning av fradraget for småutgifter og retten til skattefri utgiftsgodtgjørelse, vil redusere de administrative kostnadene ved fradragsføring og utgiftsgodtgjørelse for småbeløp for skattemyndighetene og arbeidsgiverne. Det vil motvirke økt bruk av fradragsretten og økt behov for kontroll siden det ikke lenger utbetales godtgjørelse etter særavtalen for innenlandsreiser. Dette vil være en forenkling og harmonisere skattereglene med endringen i særavtalen. Videre har Norsk Regnskapsstiftelse i sin rapport om forenklinger i bokføringsregelverket

«Forenklinger i bokføringsregelverket» Norsk Regnskapsstiftelse s. 43.

foreslått å fjerne skattefriheten for småutgifter. Regjeringen vil derfor oppheve fradraget og skattefriheten for ulegitimerte småutgifter.

Det er bare retten til fradrag eller skattefri dekning av ulegitimerte småutgifter som oppheves. Dokumenterte merkostnader som skattyter har på grunn av fravær fra hjemmet ved yrkesopphold eller pendleropphold, vil fortsatt kunne dekkes skattefritt eller fradragsføres, jf. skatteloven § 6-13.

Sjøfolk og fiskere har normalt fri kost og opphold om bord og har i tillegg et tariffmessig skattefritt hyretillegg. I motsetning til kostgodtgjørelse etter sats kan en også få fradrag for ulegitimerte småutgifter selv om en har hyretillegg. Arbeidstakere på faste installasjoner i Nordsjøen har normalt fri telefon på plattformen og har ikke rett til ulegitimert fradrag/skattefri godtgjørelse for småutgifter.

Mange offentlige og private arbeidsgivere velger å følge statens reiseregulativ for sine ansatte selv om de ikke er bundet av det. Godtgjørelse til småutgifter kan fremdeles utbetales etter Særavtalen for reiser utenlands for statens regning med sats på 90 kroner per døgn. Ulegitimerte godtgjørelser til småutgifter som utbetales etter 1. januar 2016, vil være skattepliktige.

Det er usikkert hvor stort omfang skattefrie utgiftsgodtgjørelser har. Tall fra Skattedirektoratet kan tyde på at skattefri utgiftsgodtgjørelse utgjorde om lag 70 mill. kroner i 2013. Innrapporterte tall tyder på at det er krevd fradrag for ulegitimerte småutgifter på om lag 300 mill. kroner. Dette tallet er usikkert og kan undervurdere omfanget fordi det trolig rapporteres fradrag på andre samleposter i selvangivelsen. Mer enn 20 000 skattytere, hvorav de fleste er sjøfolk mv., har fradragsført småutgifter med inntil 100 kroner per døgn i 2013. Gjennomsnittlig fradrag var 11 000 kroner.

Fjerning av fradraget for småutgifter og retten til skattefri utgiftsgodtgjørelse anslås å øke provenyet med 70 mill. kroner påløpt og 55 mill. kroner bokført.

Endringene vil bli gjennomført ved forskrifter fastsatt av Skattedirektoratet, med virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.5 Øke bunnbeløpet i reisefradraget

Reisefradraget gis for arbeidsreiser mellom hjem og arbeidssted og ved besøksreiser til hjemmet. Utgifter til arbeidsreiser er i utgangspunktet en privat utgift. Reisefradraget kommer i tillegg til minstefradraget som skal dekke utgifter av denne typen. Minstefradraget har økt betydelig de siste årene.

Fra og med inntektsåret 2014 ble det innført et øvre tak på reisefradraget. Det kan dermed bare føres fradrag for beregnede kostnader for inntil 75 000 kilometer fratrukket bunnbeløpet. Bunnbeløpet i reisefradraget ble økt fra 13 950 til 15 000 kroner i 2014 og til 16 000 kroner i 2015. Satsen for fradraget er 1,50 kroner per kilometer for reiseavstand inntil 50 000 kilometer, mens den er 0,70 kroner per kilometer for reiseavstand mellom 50 000 og 75 000 kilometer. Fra og med inntektsåret 2015 gis det dermed ikke fradrag for de første 16 000 kroner og heller ikke for samlet reise avstand som overstiger 75 000 kilometer.

Reisefradraget er krevende å kontrollere i og med at det er skattytere selv som krever fradraget og det ikke foreligger elektronisk grunnlagsdata fra tredjepart. Over 400 000 skattytere krever fradraget i dag.

Regjeringen foreslår å øke bunnbeløpet i reisefradraget til 22 000 kroner. I gjennomsnitt vil skatten øke med 1 350 kroner i året for de som i dag krever fradraget. Fradraget vil med forslaget normalt bli gitt for arbeidsreiser på drøyt 64 km tur/retur, mot 46 kilometer med dagens regler. Det anslås at om lag 125 000 færre skattytere vil kunne kreve fradraget sammenlignet med dagens regler. De fleste med reisefradrag er skattemessig hjemmehørende på Østlandet. Forslaget vil være en forenkling, særlig for Skatteetatens kontrollarbeid. Redusert omfang av kontroll på dette området vil gjøre det mulig med økt kontroll på andre områder. Innstramming i reisefradraget gjør også at det blir noe mindre gunstig med lengre arbeidsreiser. Forslaget vil øke skatteinntektene med om lag 475 mill. kroner påløpt og 380 mill. kroner bokført.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 6-44 første ledd annet punktum og annet ledd tredje punktum. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.6 Utvide BSU-ordningen

Det maksimale årlige sparebeløpet i BSU ble i 2014 økt fra 20 000 kroner til 25 000 kroner, og det samlede sparebeløpet ble økt fra 150 000 kroner til 200 000 kroner. Regjeringen foreslår å øke det samlede sparebeløpet ytterligere til 300 000 kroner fra 2016. Formålet er å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Det kan være vanskelig å komme inn på boligmarkedet på grunn av høye boligpriser og økte egenkapitalkrav. En utvidelse av ordningen vil øke avkastningen av unges boligsparing. På usikkert grunnlag anslås provenytapet ved å øke samlet tak for BSU-sparing fra 200 000 kroner til 300 000 kroner til 140 mill. kroner påløpt og 110 mill. kroner bokført i 2016.

Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 16-10. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2016.

5.7 Personfradrag, minstefradrag og andre satser, grenser og fradrag

Det foreslås å lønnsjustere enkelte viktige grenser i personskattesystemet med 2,7 pst. Det gjelder:

  • øvre grense i minstefradraget i lønn- og trygdeinntekt, som økes fra 89 050 kroner til 91 450 kroner, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-1.

  • personfradraget, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-3. I klasse 1 øker personfradraget fra 50 400 kroner til 51 750 kroner, mens det øker fra 74 250 kroner til 76 250 kroner i klasse 2. Lønnsjusteringen av personfradraget innebærer en lettelse for pensjonister fordi lønnsveksten er noe sterkere enn veksten i alderspensjon. Dermed vil pensjonistene bli overkompensert. Det anslås at provenyet reduseres med om lag 65 mill. kroner påløpt og 50 mill. kroner bokført.

Særfradraget for enslige forsørgere økes fra 48 804 kroner til 49 800 kroner, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-6.

Skattefradraget for pensjonister ble innført i forbindelse med pensjonsreformen i 2011. Fradraget sikrer at pensjonister med minste pensjonsnivå for enslige (høy sats, om lag 171 500 kroner i 2015) ikke skal betale skatt. I tillegg er det lagt inn en margin slik at pensjonister kan ha noen få tusen kroner i pensjonsinntekt utover minstenivået uten å betale skatt. Med forslaget om lavere skattesats på alminnelig inntekt kombinert med ny trinnskatt vil skatten beregnet etter ordinære skatteregler reduseres for pensjonister med minste pensjonsnivå. Skattefradraget bør da tilpasses, men slik at intensjonen bak skattefradraget fortsatt ivaretas. Det ble foretatt en tilsvarende tilpasning av skattefradraget da skattesatsen på alminnelig inntekt ble redusert fra 28 til 27 pst. i 2014. Gitt regjeringens forslag om å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt for personer til 25 pst. og å innføre ny trinnskatt, foreslås det at maksimalt skattefradrag for pensjonister reduseres fra 30 800 kroner til 29 980 kroner, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-5. Grensen for å betale inntektsskatt for de som kun har pensjonsinntekt, opprettholdes dermed på om lag dagens nivå.

Innslagspunktene for nedtrapping i trinn 1 i skattefradraget for pensjonister økes med anslått vekst i minste pensjonsnivå fra 180 800 kroner til 184 800 kroner, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-5. Innslagspunktet for nedtrapping i trinn 2 i skattefradraget for pensjonister økes med vekst i ordinær alderspensjon fra 273 650 kroner til 278 950 kroner, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-5.

Den skattefrie nettoinntekten under skattebegrensningsregelen økes med anslått vekst i minste pensjonsnivå fra hhv. 135 700 til 139 400 kroner for enslige og fra 124 800 kroner til 128 150 kroner for gifte, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-4. Øvre grense i minstefradrag i pensjonsinntekt økes med vekst i ordinær alderspensjon, det vil si fra 72 200 kroner til 73 600 kroner, jf. forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 6-1.

Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet nedre grense i trygdeavgift, fagforeningsfradraget, kilometersatsene i reisefradraget, foreldrefradraget, særskilt fradrag i Finnmark og Nord-Troms, maksimumsgrensen i fradrag for innbetaling til individuell pensjonsordning, jordbruksfradraget, fisker- og sjømannsfradraget og maksimal årlig sparing med BSU. Dette øker provenyet med om lag 175 mill. kroner påløpt og 140 mill. kroner bokført.

Det vises til tabell 1.6 for en oversikt over forslagene til ulike satser, grenser og fradrag i personbeskatningen.

5.8 Ny modell for fastsettelse av normrenten for beregning av fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold

5.8.1 Innledning og sammendrag

Normrenten er den laveste renten en arbeidsgiver kan tilby på lån til arbeidstaker uten at det må betales skatt på fordel av lav rente. Dersom arbeidsgivere tilbyr lån til en lavere rente enn normrenten, skal det betales skatt av denne fordelen. Den skattepliktige rentefordelen settes til differansen mellom normrenten og renten som skattyter betaler.

Finansdepartementet innfører en ny modell for å fastsette normrenten. Formålet er å etablere en metode som bedre speiler nivået for renter i det alminnelige rentemarkedet enn gjeldende modell, som tar utgangspunkt i korte renter på statskasseveksler.

Den nye modellen for å fastsette normrenten tar utgangspunkt i data som rapporteres til Finansportalen. Uttrekket av data fra Finansportalen tar utgangspunkt i boliglån på 1,5 mill. kroner innenfor 50 pst. sikkerhet. Det beregnes et gjennomsnitt av de fem beste tilbudene med landsdekkende markedsområde og uten spesielle krav til yrkestilknytning eller medlemskap. Det gjøres et fradrag i den beregnede gjennomsnittsrenten for at normrenten ikke skal ligge nevneverdig over de beste lånetilbudene i markedet. Tidspunkt for offentliggjøring av normrenten og hvilken periode normrenten skal gjelde for (beregningsperioden) videreføres som i dag. Også dagens regel for avrunding til nærmeste 0,10 prosentenheter ved fastsettelse av normrenten, beholdes.

5.8.2 Bakgrunn

Skatteloven § 5-12 fjerde ledd regulerer skatteplikten ved rimelige lån i arbeidsforhold. Skattelovforskriften § 5-12 A gir nærmere regler om hvordan fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold skal fastsettes, herunder fastsettelse av normrenten. En eventuell skattepliktig fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold settes til differansen mellom normrenten og den faktiske rentesatsen på lånet. Normrenten kan endres inntil seks ganger i løpet av inntektsåret.

Normrenten fastsettes nå med utgangspunkt i den effektive renten på statskasseveksler med 0 - 3 måneders løpetid. Normrenten beregnes som et gjennomsnitt av den observerte renten over en periode på to måneder (observasjonsperioden). Den beregnes innen én uke etter observasjonsperiodens slutt og gjelder fra to måneder etter observasjonsperiodens slutt. Normrenten og endringer i denne publiseres på Skattedirektoratets internettside. Finansavtalelovens krav om 6 ukers varslingsfrist for renteøkninger blir dermed ivaretatt. Renten endres dersom utviklingen i gjennomsnittsrenten i observasjonsperioden tilsier en endring på minst 0,10 prosentenheter. Normrenten fastsettes til gjennomsnittsrenten tillagt et påslag på 1,65 prosentenheter og avrundes til nærmeste 0,10 prosentenheter.

Normrenten har vært fastsatt etter gjeldende modell fra og med inntektsåret 2004. Modellen ble da den ble innført ansett å gi et godt anslag på beste effektive markedsrente på utlån bra bankene. Påslaget var ved innføringen 0,5 prosentenheter. Med virkning fra inntektsåret 2014 ble påslaget økt med 0,75 prosentenheter. Påslaget ble økt med ytterligere 0,40 prosentenheter fra inntektsåret 2015. Påslaget er dermed 1,65 prosentenheter i 2015.

Den nåværende modellen for rentefastsettelsen har over tid vist seg ikke å gi stabilt grunnlag for å fastsette normrentenivået. Bakgrunnen for å øke påslagene i 2014 og 2015 var den økte forskjellen i rentene på statspapirer og renter på lån i ordinære banker. Normrenten utviklet seg over tid slik at den ble langt lavere enn de beste markedsrentene. Fordelen av rimelige lån i arbeidsforhold ble dermed ikke beskattet fullt ut. Den betydelige økningen i påslaget i normrenten de siste to årene har redusert misforholdet mellom normrenten og det alminnelige rentemarkedet. En for lav normrente er uheldig fordi det kan stimulere til økt bruk av rimelige lån som avlønningsform.

5.8.3 Om den nye metoden for fastsettelse av normrenten

For skattemessige formål bør normrenten i størst mulig grad reflektere det rentenivået som svarer til de beste lånetilbudene i det ordinære markedet for pantelån med god sikkerhet i bolig. Dette nivået blir da avgjørende for hva en arbeidsgiver kan tilby av rentebetingelser på lån uten at det utløser fordelsbeskatning hos arbeidstaker.

Beregningsmetoden for normrenten bør derfor innrettes slik at normrenten faktisk reflekterer lånetilbudene i markedet. Finansdepartementet legger på denne bakgrunn opp til en ny modell for fastsettelse av normrenten som direkte tar utgangspunkt i rentebetingelser for boliglån. Modellen baserer seg på data som rapporteres til Finansportalen. Bankene i Norge er etter forskrift til Markedsføringsloven pliktige til å rapportere gjeldende priser til Finansportalen. Prisene på lån som rapporteres, reguleres av Finansavtaleloven, som blant annet krever at prisene må være representative. Den pliktige rapporteringen og reguleringen av hva som rapporteres bidrar til å styrke Finansportalen som kilde for opplysninger. All informasjon fra bankene er offentlig, noe som er viktig for transparensen i modellen. For å skape en robust modell for fastsettelse av normrenten bør det tas utgangspunkt i et gjennomsnitt av de beste prisene i bankene.

Det tas utgangspunkt i et boliglån på 1,5 mill. kroner innenfor 50 pst. sikkerhet, som tilsvarer en boligverdi på minst 3 mill. kroner. Det skal beregnes et gjennomsnitt av de fem beste tilbudene med landsdekkende markedsområde og uten krav om for eksempel spesiell yrkestilknytning eller medlemskap. Boliglån der det kan kreves for eksempel konto med lønnsinngang mv. (produktpakke), kan inngå. Hver finansinstitusjon skal bare regnes med én gang i hvert uttrekk. Den beregnede gjennomsnittsrenten betegnes basisrenten. Fra basisrenten gjøres det et fradrag slik at normrenten ikke skal ligge nevneverdig over de aller beste lånetilbudene i markedet. Fradraget settes til 0,15 prosentenheter. Dersom utviklingen av basisrenten tilsier en endring på minst 0,10 prosentenheter, endres normrenten. Kompetansen til å fastsette basisrenten og normrenten ligger til Finansdepartementet.

Det forventes ikke at normrenten på overgangstidspunktet vil avvike vesentlig fra renten slik den ville ha blitt fastsatt til etter eksisterende modell.

Det legges opp til at innhentede renter fra Finansportalen i hver kalendermåned legges til grunn som observert rente for hver måned. De fem beste rentene på observasjonstidspunktene i hver av månedene i tomånedersperiodene januar og februar, mars og april, mai og juni, juli og august, september og oktober og november og desember, registreres. Antallet observasjonstidspunkter settes slik at de gir et godt uttrykk for gjennomsnittlig rente. Det regnes ut et gjennomsnitt av de registrerte rentene i observasjonsperiodene. Gjennomsnittet av de registrerte rentene regnes ut med tre desimaler og avrundes deretter til nærmeste 0,10 prosentenheter. Det innebærer at dagens metode for avrunding beholdes.

Også reglene for tidspunkt for offentliggjøring av normrente og hvilken periode normrenten skal gjelde for (beregningsperioden) videreføres. Finansavtalelovens krav til varsling av renteøkninger vil dermed fortsatt bli ivaretatt.

Modellen antas over tid å gi mer presise anslag på faktisk markedsrente enn dagens metode. Den vil dermed etter departementets syn gi et bedre uttrykk for den skattepliktige fordelen av rimelige lån i arbeidsforhold. Det er ikke til å unngå at enkeltpersoner i perioder vil kunne få en lavere rente enn normrenten i det private markedet, men departementet ser ikke tungtveiende grunner til å ha en normrente som tar høyde for absolutt alle tilfeller.

Endringen av modellen for å fastsette normrenten antas ikke å ha provenyvirkninger. Endringen gjennomføres av Finansdepartementet ved endring i skattelovforskriften. Normrenten skal fortsatt publiseres på Skattedirektoratets hjemmesider på internett. Endringen av forskriften vil ha effekt for normrenten som gjelder fra 1. mars 2016.

Finansdepartementet, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, tar sikte på at tilsvarende beregningsmodell med nødvendige tilpasninger også skal gjøres gjeldende for lånerentene i Statens lånekasse for utdanning og i Husbanken. Boliglånsrenten i Statens pensjonskasse (SPK) vil fortsatt følge normrenten. Det vises til nærmere omtale i Prop. 1 S (2015 – 2016) Statsbudsjettet 2016 (Gul bok).

5.9 Skattører og fellesskatt

Skattørene fastsettes innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I Kommuneproposisjonen 2016 ble det varslet at skattørene på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det ble også varslet at skattørene fastsettes med sikte på at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

De kommunale skattørene for personlig skattytere foreslås økt med 0,45 prosentenheter fra 2015 til 2016, mens de fylkeskommunale skattørene foreslås økt med 0,05 prosentenheter. Skatteinntektene anslås etter dette å utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter i 2016.

Satsen for fellesskatt til staten foreslås redusert fra 13,05 pst. i 2015 til 10,55 pst. i 2016, dvs. en reduksjon med 2,5 prosentenheter. Av denne reduksjonen skyldes 2 prosentenheter regjeringens forslag om å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt fra 27 pst. til 25 pst. i 2016.

Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2016 § 3-2 og § 3-8.

Tabell 5.1 Maksimalskatteøren for personlige skattytere i 2015 og forslag for 2016. Prosent

2015

2016

Endring i pst.enhet

Kommuner

11,35

11,80

+0,45

Fylkeskommuner

2,60

2,65

+0,05

Fellesskatt til staten 1

13,05

10,55

-2,50

Alminnelig inntekt

27,00

25,00

-2,00

1 Skattesatsen på fellesskatt til staten for Nord-Troms og Finnmark settes til 7,05 pst. i 2016.

Kilde: Finansdepartementet.

5.10 Skattefradrag for enøk-investeringer

5.10.1 Innledning og sammendrag

Enovas støtteordning til enøk-investeringer i private boliger ble utvidet med virkning fra og med 2015. Endringene innebar at ordningen ble rettighetsbasert for huseier, og at flere tiltak ble omfattet. Enova stiller i 2015 minimum 250 mill. kroner til disposisjon til denne ordningen, en økning på om lag 150 mill. kroner i forhold til tidligere år.

Regjeringen foreslår at ordningen med tilskudd til enøk-investeringer i private boliger knyttes til skattesystemet gjennom et skattefradrag. Ordningen skal være basert på Enovas eksisterende støtteordning til slike tiltak, men huseier skal kunne velge å få stønaden som et skattefradrag ved skatteoppgjøret som alternativ til direkte støtte fra Enova. Det er lagt vekt på å finne en løsning som ivaretar de positive virkningene av tilknytning til skattesystemet, men som samtidig er så effektiv og ubyråkratisk som mulig.

Ved å basere ordningen med skattefradrag på Enovas eksisterende støtteordning målrettes tilskuddene mot faglig begrunnede enøk-tiltak. Enova, som kompetent myndighet på området, skal fortsatt administrere ordningen. Enova skal som nå ha frihet til å justere innretningen av ordningen for best mulig å nå sine mål på energieffektiviseringsområdet.

På Skatteetatens hjemmesider vil det bli orientert om ordningen, med elektronisk kobling mot Enovas hjemmesider. Dersom skattyter velger å motta støtten i forbindelse med skatteoppgjøret, vil beløpet framgå av den forhåndsutfylte selvangivelsen. Ved skatteoppgjøret godskrives huseieren støttebeløpet, slik at tilgodehavende skattebeløp øker eller restskatt reduseres. Skattefradraget vil framgå på en egen linje på skatteavregningen.

Med en slik utforming kan ordningen begrenses til å gjelde tiltak gjennomført i Norge. En avgrensning til tiltak i Norge er viktig av kontrollhensyn, for å motvirke misbruk og for å prioritere energieffektivisering i Norge. At huseier også kan velge direkte tilskudd fra Enova, gjør at støtten kan gis uavhengig av inntekt, og at huseiere ikke trenger å vente på støtten til skatteoppgjøret foreligger.

Når støtteordningen knyttes til skattesystemet, vil oppmerksomheten om og bruken av ordningen kunne øke. Endringene forventes ikke å få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Det vises til forslag til ny § 6-11 i ligningsloven og forslag til endringer i skattebetalingsloven § 7-1 fjerde ledd. Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar 2016.

5.10.2 Vurderinger og forslag

Regjeringen ønsker å legge til rette for energieffektivisering i private boliger. Enova står sentralt i dette arbeidet.

I Prop. 1 LS (2014 – 2015) Skatter, avgifter og toll 2015 punkt 3.10 framgår det at regjeringen tar sikte på at ordningen med støtte til enøk-tiltak i private husholdninger skal kunne gjøres om til en skattefradragsordning med Enova som godkjennende myndighet. Departementet fremmer nå forslag som innebærer at huseier kan velge å få støtten som et skattefradrag.

Stortingets anmodningsvedtak nr. 790 av 19. juni 2015 fulgte opp omtalen i den nevnte proposisjonen, jf. Innst. 360 S (2014 – 2015):

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2016 legge frem en plan for implementering av skattefradrag for ENØK i husholdningene.»

Anmodningsvedtaket anses besvart gjennom den ordningen som foreslås i denne proposisjonen.

Utgangspunktet i skattesystemet er at fradrag gis for kostnader til erverv av inntekt. Kostnader til enøk-tiltak i egen bolig er ikke et fradrag av en slik art, og et enøk-fradrag kan derfor ikke gis en tradisjonell skattefaglig begrunnelse.

Regjeringen mener likevel at en kobling av tilskuddsordningen mot skattesystemet kan øke oppmerksomheten om energieffektivisering, og at dette kan forsvare at man avviker fra det generelle prinsippet. Muligheten for økt oppslutning om ordningen vil være den sentrale positive effekten av å knytte fradragsordningen til skattesystemet og hovedbegrunnelsen for den ordningen som foreslås.

Regjeringen er samtidig opptatt av at skattesystemet skal være enkelt og effektivt, både for skattyterne og Skatteetaten. I utformingen av skatteordningen er det derfor lagt vekt på at Skatteetaten ikke skal påføres arbeidskrevende kontrolloppgaver på et område der etaten ikke har spesialkompetanse. Saksbehandlingen på området bør utføres av den kompetente myndigheten på området, som er Enova. At saksbehandlingen utføres av personell som kjenner fagområdet godt, ivaretar skattyternes rettssikkerhet.

Regjeringen mener en ordning innenfor skattesystemet for enøk-tiltak må ta utgangspunkt i Enovas eksisterende støtteordning rettet mot private husholdninger (Enovatilskuddet). På den måten kan ordningen bli målrettet og utløse faglig godt begrunnede tiltak.

Enovatilskuddet ble endret med virkning fra og med 2015. Endringene innebar at huseier ikke lenger trenger forhåndsgodkjenning fra Enova for å gjennomføre et tiltak, men får utbetalt støtte basert på dokumenterte utgifter til tiltak som er nærmere spesifisert av Enova. Samtidig ble støtteordningen utvidet til å omfatte noen flere produkter. Det gis blant annet støtte til energirådgiver, luft-til-vann-varmepumpe, solfanger og ettermontering av balansert ventilasjon. Enova stiller i 2015 minimum 250 mill. kroner til disposisjon til denne ordningen, en økning på om lag 150 mill. kroner i forhold til tidligere år. Det vises til nærmere omtale av endringene i Prop. 1 LS (2014 – 2015) Skatter, avgifter og toll 2015 punkt 3.10.

Enova har i gjeldende ordning mulighet for å endre hvilke tiltak det gis støtte til og størrelse på støttebeløpene. Endringene vil være basert på tekniske faglige vurderinger av hva som gir best energieffektivisering og bidrar til markedsendring. Enovas frihet til å justere innretningen i ordningen foreslås videreført.

Regjeringen legger vekt på at støtten må kunne avgrenses til enøk-tiltak på boliger i Norge. Det er en forutsetning for å kunne kontrollere at den ikke blir misbrukt. Slik kontroll kan blant annet skje ved at den aktuelle boligen blir kontrollert mot matrikkelen og eventuelt andre offentlige registre, for å sjekke at stønadskriterier er oppfylt. Ved avgrensning av ordningen til tiltak i Norge ligger det til rette for en effektiv og lite ressurskrevende kontroll.

En generell skattefradragsordning ville måtte gis til alle skattepliktige, uavhengig av bosted. Det ville da ikke være mulig med noen tilsvarende registerkobling, og i praksis være små muligheter for stedlig kontroll og oppfølging. En slik ordning ville være sårbar for misbruk.

Regjeringens forslag til skatteordning skal bidra til å øke oppmerksomheten om støttemulighetene som Enovas ordning gir, samtidig som den utformes enkelt og ubyråkratisk uten behov for omfattende og kostbare kontrollsystemer.

Huseier skal kunne velge mellom å få støtten direkte fra Enova eller som skattefradrag. Ved å gi huseier en slik valgrett vil også personer med lav inntekt kunne få støtte. Det vil også gi huseier mulighet for å få støtten utbetalt tidligere enn ved skatteoppgjøret.

Velger huseier direkte støtte, gis støtten som i dag. Velger huseier skatteordningen, må krav om dette framsettes senest 31. desember i året tiltaket ble gjennomført. Enova vil deretter innberette støttebeløpet til Skatteetaten innenfor innberetningsfristen som er 31. januar året etter. Framsettes kravet senere enn 31. desember i tiltaksåret, vil støtten bare gis som direkte tilskudd til huseier.

På samme måte som i dag, må huseier sende søknad til Enova om støtte innen fire måneder etter at tiltaket er gjennomført på boligen, med dokumentasjon på kjøpet. Det gjelder uansett om huseier velger direkte støtte eller skattefradrag. På søknadsskjemaet til Enova krysser huseier av for om det velges direkte støtte eller skattefradrag.

Dersom huseier har valgt å få støtten som et skattefradrag og Enova innvilger støtten, vil støttebeløpet framgå av den forhåndsutfylte selvangivelsen. Selve vedtaket om støtte må treffes før beløpet presenteres på selvangivelsen, og huseier orienteres direkte fra Enova når vedtak er truffet. I tillegg vil støttebeløpet framgå av utkastet til skatteavregning, slik at skattyterens tilgodehavende beløp øker eller restskatt reduseres tilsvarende støttebeløpet.

På Skatteetatens hjemmesider vil det bli gitt en orientering om ordningen med energieffektivisering, med direkte kobling mot Enovas informasjonsportal for enøk-fradrag for private husholdninger.

Når huseier har valgt støtte ved skatteoppgjøret og Enova har behandlet kravet, overfører Enova tilskuddsbeløpet til en egen konto. Ved skatteoppgjøret overføres beløpet på Enovas konto til Skatteetaten og godskrives skattyter som betalt skatt. Støttebeløpet vil teknisk sett få samme virkning som et kreditert forskudd på skatt. Beløpet vil framgå på den endelige skatteavregningen, med nærmere spesifikasjon av de enkelte postene.

En slik utforming sikrer at skatteordningen blir mest mulig rasjonell og ubyråkratisk, samtidig som fordelene med tilknytning til skattesystemet opprettholdes. All saksbehandling i tilknytning til ordningen vil bli utført av Enova som faglig kompetent myndighet, uten at Skatteetaten blir nærmere involvert i søknadsprosessen. Dersom huseier er uenig i det beløpet som framkommer på selvangivelsen mv., vil henvendelsen bli fulgt opp av Enova.

Tilknytningen mellom stønadsordningen og skattesystemet skjer teknisk sett ved selve skatteavregningen. Lovteknisk gjennomføring skjer i skattebetalingsloven og ligningsloven. Ordningen vil ikke bli regulert i selve skatteloven. Ved at det tas utgangspunkt i Enovas gjeldende ordning og koblingen mot skattesystemet i hovedsak er oppgjørsteknisk, kan ordningen fortsatt begrenses til tiltak i Norge.

5.10.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

Den foreslåtte omleggingen vil ha små administrative konsekvenser for Skatteetaten fordi ordningen fortsatt skal administreres av Enova. For Skatteetaten vil de administrative konsekvensene være begrenset til noe systemarbeid og informasjon om ordningen. For Enova vil økt oppmerksomhet om ordningen kunne føre til et økt antall søknader og derigjennom noe økt ressursbruk.

Enovas gjeldende ordning for enøk-tiltak i private husholdninger finansieres i dag gjennom Energifondet. Det legges ikke opp til endringer i hvordan ordningen finansieres budsjetteknisk. Om huseier velger å få tilskuddet som skattefradrag, vil tilskuddet fortsatt finansieres av Energifondet.

Enova skal bidra til energi- og klimaresultater som samlet tilsvarer minst 7 TWh innen utgangen av 2016. Enøk-tiltak i private husholdninger er generelt mindre kostnadseffektive enn tiltak i for eksempel industri og næringsbygg. Den offentlige investeringsstøtten bør innrettes slik at den gir mest mulig energieffektivisering per krone støtte.

Det er grunn til å anta at flere vil benytte seg av ordningen når den kobles mot skattesystemet. Enova kan justere hvilke tiltak som skal få støtte og hvor mye støtte som skal gis til hvert tiltak. Dette er i tråd med det mandatet Enova er gitt og vil bidra til at Enova oppnår overordnede mål. Det legges til grunn at Enova fra inntektsåret 2016 kan tilpasse ordningen til en samlet utgift på om lag 250 mill. kroner årlig.

5.10.4 Ikrafttredelse

Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 7-1 fjerde ledd og ny § 6-11 i ligningsloven. Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar 2016.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) er orientert om endringene som foreslås i denne proposisjonen gjennom en pre-notifikasjon. I svarbrev fra ESA av 19. august 2015 legges det til grunn at fradragsordningen som foreslås i denne proposisjonen, ikke vil innebære ny støtte. Ordinær notifikasjon vil derfor ikke være nødvendig så lenge ordningen får en slik utforming som foreslås her.

5.11 Arveavgift

Arveavgiften ble fjernet med virkning for gaver som gis, og arv etter dødsfall som skjer, 1. januar 2014 eller senere, jf. lov 13. desember 2013 nr. 110 om oppheving av lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven). Det skal svares arveavgift etter reglene i arveavgiftsloven for arv som inntrer etter dødsfall som har skjedd før 1. januar 2014. Det gjelder selv om arvingene ved offentlig skifte får rådigheten over midlene i 2014 eller senere år, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013 – 2014) punkt 5.2.3.

I proposisjonen framgår det at det er nødvendig at Stortinget treffer arveavgiftsvedtak også for senere budsjettår for å opprettholde arveavgiftsplikten for arvinger som mottar arv fra dødsfall før 1. januar 2014, men hvor rådigheten ved offentlig skifte først inntrer i 2014 eller senere. På denne bakgrunn fattet Stortinget et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2014 hvor satser og fribeløp som gjaldt for 2013-terminen, ble videreført, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013 – 2014) punkt 5.2.3. Tilsvarende ble gjennomført for budsjetterminen 2015, jf. omtale i Prop. 1 LS (2014 – 2015) punkt 3.11. Det foreslås et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2016 som viderefører tidligere satser og fribeløp i tråd med forutsetningene i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013 – 2014).

Det vises til forslag til Stortingsvedtak om avgift til statskassen på arv for budsjettåret 2016.