Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)

Prop. 1 S

(2015–2016)

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. De siste 20 årene har kommunene fått nye oppgaver, og samtidig hatt en stor tilvekst av nye brukergrupper.

En rekke nye lover og reformer har lagt grunnlaget for et omfattende tjenestetilbud på kommunalt nivå. Økt aktivitet i spesialisthelsetjenesten, omlegging av driften til kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk virksomhet har også bidratt til at flere oppgaver enn tidligere blir løst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det ytes derfor stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebasert behandling, tilrettelegging og oppfølging.

9.1 Brukere av helse- og omsorgstjenestene

Iplos-registeret gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere og hvilke tjenester som forbrukes. I tillegg gir registeret detaljert informasjon om utviklingen i tjenestene. Foreløpige tverrsnittstall fra Iplos viser at det i alt var i underkant av 272 000 personer som mottok kommunale omsorgstjenester ved utgangen av 2014. Av disse mottakerne hadde i overkant av 43 000 personer opphold i institusjon, og om lag 180 000 personer mottok hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand i eget hjem. Nesten 49 000 personer mottok andre typer tjenester som avlastning, omsorgslønn, støttekontakt mv. Tverrsnittstallene viser videre at nær to av ti tjenestemottakere bor i en institusjon, eller i en bolig med fast tilknyttet personell hele døgnet. En av ti bor i en annen bolig som kommunen stiller til disposisjon, og noen av disse boligene har fast personell deler av døgnet. De aller fleste tjenestemottakerne, syv av ti, bor imidlertid i en vanlig bolig. Halvparten av alle hjemmeboende tjenestemottakere bor alene.

Nesten to av tre mottakere av omsorgstjenester er kvinner, og i den eldste aldersgruppen 80 år og over er nesten tre av fire tjenestemottakere kvinner. Dette har bl.a. sammenheng med at gjennomsnittlig levealder er høyere for kvinner enn for menn, og at kvinner ofte har en lengre periode enn menn med alvorlig sykdom og funksjonssvikt mot slutten av livet. Andelen menn som mottar tjenester er imidlertid økende, noe som skyldes stigende levealder også for menn. I aldersgruppen 18–66 år er det nesten like mange menn som kvinner, og blant unge under 18 år er det flere gutter enn jenter blant mottakerne.

De foreløpige tallene viser videre at vel 341 000 unike personer mottok en eller flere kommunale omsorgstjenester i løpet av 2014. Det betyr at omsorgstjenestene betjener om lag 25 pst. flere brukere enn tverrsnittstallene ved årets utgang viser. Antall personer som mottar tjenester er stadig økende, og fra 2007 til 2014 har antall unike tjenestemottakere i løpet av året økt med 11 pst.

Figur 9.1 Antall mottakere av omsorgstjenester etter alder 1998–2014

Figur 9.1 Antall mottakere av omsorgstjenester etter alder 1998–2014

Merknader: Mottakere er her beboere i helse- og omsorgsinstitusjoner og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De kommunale omsorgstjenestene har mottakere i alle aldre med et mangfold av behov, både mht. boform og tjenestetilbud. De fleste mottakere av omsorgstjenester er i aldersgruppen over 67 år. I løpet av 2014 mottok nesten 147 000 unike personer over 80 år omsorgstjenester. I årene som kommer vil antall personer i aldersgruppen mellom 67 og 79 år øke. Dette vil være en utfordring for hjemmetjenesten spesielt. Morgendagens eldre vil likevel ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Erfaringstall fra de siste 20 år viser samtidig at tallet på eldre brukere i omsorgstjenestene ikke øker i takt med veksten i eldrebefolkningen.

Det har imidlertid, over en periode på 20 år, vært en tredobling av antall tjenestemottakere under 67 år. Mer enn hver tredje mottaker av omsorgstjenester er nå under 67 år. Undersøkelser viser at mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Dette avspeiles i de endringene som skjer i tjenestetilbudet, hvor det kan ses en økt vekt på tjenestetilbudet utenfor institusjon.

Figur 9.2 Antall mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand 1994–2014

Figur 9.2 Antall mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand 1994–2014

Merknad: Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De største endringene i de kommunale omsorgstjenestene skjer derfor i hjemmetjenestene. Det er først og fremst hjemmesykepleien som står for veksten, både ressursmessig og i antall brukere, mens praktisk og sosial bistand viser en nedgang. Tall fra Iplos-registeret viser at et sentralt utviklingstrekk er prioriteringen av kurative og medisinske tjenester framfor forebyggende tiltak, praktisk bistand og sosiale tjenester. Forebygging, habilitering/rehabilitering og tidlig innsats er sentrale mål både i samhandlingsreformen og i Omsorg 2020, som legger til grunn en faglig omstilling med større vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering, sosialt nettverksarbeid og bruk av velferdsteknologi. Det er derfor grunn til å følge den videre utvikling nøye, med sikte på om virkemidlene som tas i bruk gir tilstrekkelig effekt.

Foreløpige tall viser at det ved utgangen av 2014 var 3007 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Andelen tjenestemottakere som mottar tjenester organisert som BPA holder seg relativt stabil på rundt 1 pst. Det har likevel vært en økning i antall BPA-mottakere fra 2009 til 2014 på 467 personer, som tilsvarer en økning på 18 pst. Nesten ingen tjenestemottakere over 67 år har BPA. Bare 1 pst. av dem som har BPA får hjelp mindre enn to timer per uke, og 64 pst. får hjelp 15 timer eller mer per uke.

Kommunene har ansvar for å sikre nødvendig kapasitet og god kvalitet i allmennlegetjenesten. Allmennlegetjenesten i kommunene omfatter fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegeoppgaver, f.eks. i sykehjem og helsestasjon. Det ble utført om lag 14 mill. konsultasjoner hos allmennlege både i 2012, 2013 og 2014. Det ble utført om lag 1,1 mill. konsultasjoner på legevakt i årene 2010–2013 og om lag 1,2 mill. konsultasjoner i 2014.

Den kommunale fysioterapitjenesten omfatter fast ansatte fysioterapeuter og selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter kommunen har avtale med. Det ble foretatt 8,4 millioner konsultasjoner hos avtalefysioterapeuter i 2014. Det var om lag 456 000 brukere av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2014. Av disse var om lag 53 pst. sykdomslistebrukere (brukere med rett til gratis behandling).

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige forebyggende tjenester for barn og unge 0–19 år. Det fødes om lag 60 000 hvert år. Tjenesten når ut til alle, og har tilnærmet 100 pst. oppslutning. Det har vært stort fokus på utvikling av tjenestene de siste årene, noe som har gitt resultater. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 99 pst. av spedbarna fikk gjennomført helseundersøkelser innen åttende leveuke i 2014. Det har vært en årlig økning siden 2012 i andel barn som har vært til undersøkelser på helsestasjon. Dette gjelder både de minste og de større barna. Det er imidlertid fortsatt slik at andelen som blir undersøkt, er mindre jo eldre barna er. Ser man på to- og treåringene, fikk 98 pst. gjennomført en helseundersøkelse, mens dette gjaldt 96 pst. av fireåringene. Andelen som får gjennomført undersøkelser før første skoletrinn er 94 pst. Om lag fire av fem kommuner tilbyr helsestasjon for ungdom.

Helsestasjonen er en viktig aktør innen svangerskapsomsorgen. I 2014 var det 8016 gravide som fullførte fødselsforberedende kurs i helsestasjonens regi. Dette er 2 pst. færre enn i 2013 og det samme som i 2010.

9.2 Personell i helse- og omsorgstjenestene

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå har det i perioden 2006–2014 vært en betydelig økning i antall årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Tabell 9.1 Antall årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2006–2014 1

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014 5

Legeårsverk i kommunehelsetjenesten

4 281

4 396

4 533

4 637

4 746

4 837

5 020

5 197

5 325

Årsverk i helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten 2, 3

2 840

3 002

3 063

3 096

3 611

3 747

3 875

3 870

3 978

Fysioterapiårsverk i kommunehelsetjenesten 4

4 205

4 255

4 334

4 220

4 288

4 296

4 429

4 535

4 596

Årsverk i omsorgstjenestene 2

113 220

118 189

121 209

123 482

126 227

128 902

131 180

132 694

134 324

Sum

124 546

129 842

133 139

135 435

138 872

141 782

144 504

146 296

148 224

1 Årsverk er summen av heltidsstillinger og deltidsstillinger omregnet til heltidsstillinger. Fravær og vikarer er ikke trukket fra.

2 Leger og fysioterapeuter er ikke inkludert.

3 F.o.m. 2010 er antall årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten hentet fra register.

4 Private fysioterapeuter uten avtale er ikke inkludert i årsverkstallene f.o.m. 2009.

5 Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Allmennlegetjenesten

Tall fra Helsedirektoratet fra utgangen av juni 2015 viser at 95,7 pst. av fastlegepraksisene er basert på selvstendig næringsdrift, mens 4,3 pst. er fastlønte. Ved innføringen av fastlegeordningen var 10,2 pst. av praksisene fastlønte. Stadig flere fastleger arbeider i grupper med flere leger. Rundt 10 pst. av fastlegene antas i dag å arbeide alene, mot 18 pst. før innføringen av fastlegeordningen. 8,2 pst. av fastlegepraksisene er del av en fellesliste, dvs. at de har et felles ansvar for listepopulasjonen.

Ved innføringen av fastlegeordningen var 28,8 pst. av fastlegene kvinner. Andelen kvinnelige fastleger har gradvis økt til 40,1 pst. per juni 2015. Av økningen i antall fastleger fra utgangen av 2002 til utgangen av juni 2015 utgjorde kvinnelige leger 86 pst. (739 av 860 fastleger).

Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 viser at den samlede årsverksinnsatsen i allmennlegetjenesten utgjorde 5325 årsverk, en økning på 128 årsverk fra 2013 (2,5 pst.). Økningen fordeler seg med 94 årsverk til fastlegevirksomhet, en økning på 2,2 pst., og 31 årsverk til institusjoner for eldre og funksjonshemmede, en økning på 6 pst. Fra 2002 til 2014 økte antall årsverk i allmennlegetjenesten med til sammen 1174 årsverk (28,3 pst.) fra 4151. Til sammenlikning økte antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten i samme periode med 51,5 pst. fra 9300 til 14 089 årsverk.

Tall fra Helsedirektoratet viser at det ved utgangen av andre kvartal 2015 var registrert 4563 fastleger i kommunene (4580 fastlegepraksiser). Dette er en økning på 860 fastleger fra utgangen av 2002. Av totalt 4637 fastlegehjemler var 57 ikke besatt. 0,6 pst. av befolkningen (32 958 innbyggere) sto på lister knyttet til disse hjemlene. Flertallet av disse listene er betjent av vikarer, ofte korttidsvikariater. I noen områder av landet er det fortsatt betydelige utfordringer med å opprettholde stabiliteten i allmennlegetjenesten. Utfordringene har vært størst i de fire nordligste fylkene, på nordvestlandet og i enkelte innlandsområder. Per 30. juni 2015 var andelen ledige hjemler størst i Nordland og Finnmark med hhv. 5,2 pst. og 8,5 pst. Andelen ubesatte hjemler i Sogn og Fjordane var 2,5 pst. Hvert kvartal benytter rundt 1,5 pst. av innbyggerne seg av muligheten til å bytte fastlege.

Kommunen skal ha et system som sikrer ivaretakelse av øyeblikkelig hjelp hele døgnet, bl.a. gjennom legevakt og heldøgns medisinsk akuttberedskap. De fleste kommuner deltar i et interkommunalt legevaktsamarbeid. Antall legevakter/ legevaktdistrikter er redusert de senere år. I 2014 var det 191 legevakter, hvorav 111 interkommunale og 80 kommunale. Til sammenlikning var det totalt 203 i 2012 og 241 i 2009. Det registreres også en utvikling med reduksjon i antall legevaktsentraler med 165 i 2007, 145 i 2009, 116 i 2012 og 109 i 2015. Kommunen kan gjennom fastlegeavtalen tilplikte den enkelte fastlege å delta i organisert legevaktordning utenfor kontortid og i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten. Den enkelte fastlege har i tillegg ansvar for å yte øyeblikkelig hjelp til innbyggere på sin liste innenfor den åpningstid som er avtalt med kommunen.

Forebyggende helsetjenester

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge. Grunnbemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er helsesøster, jordmor, lege og fysioterapeut.

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 økte antall årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 112 eller 2,6 pst. fra 2013 til 2014. Totalt i perioden 2010–2014 økte antall årsverk med 351 eller 8,7 pst. med en svak nedgang fra 2012 til 2013. Ved utgangen av 2014 var det 4381 årsverk i tjenesten, inkludert leger og fysioterapeuter. Tallene skiller ikke mellom årsverk i hhv. helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten.

Svangerskaps- og barselomsorg mv.

Kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorgstjenester. Tjenestene er i hovedsak knyttet til helsestasjonsvirksomheten selv om et flertall av gravide kvinner også har en eller flere konsultasjoner hos sin fastlege. Svangerskaps- og barselomsorg ytes av leger, jordmødre og helsesøstre.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 viser at antall jordmorårsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten var 288, en økning på ni årsverk fra 2013. Det er gjennomsnittlig 0,7 jordmorårsverk per kommune.

Fysioterapeuter

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årsverksutviklingen for fysioterapeuter i kommunene er relativt stabil. Det er en økning i årsverk for fastlønte fysioterapeuter og fysioterapeuter med driftsavtale. Tallene viser at det i 2014 var 8,9 årsverk per 10 000 innbyggere som er tilsvarende som i 2013. Det totale antallet årsverk for fysioterapeuter i kommunene var i 2014 på 4596. Av disse var 2670 årsverk avtalefysioterapeuter og 1925 fastlønte inkludert 157 årsverk for turnuskandidater. 82 pst. av fysioterapeutårsverkene går særlig med til diagnostisering, behandling og rehabilitering. Årsverk som går med til forebyggende helsearbeid og innsats i institusjon viser en svak økning fra 2013. Fysioterapeuter knyttet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten viser en vekst på to årsverk fra 2013.

Kommunenes kostnader til fysioterapitjenesten er knyttet til lønn til ansatte og driftstilskudd til selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med driftsavtale. For fysioterapeuter med avtale skal det som utgangspunkt inngås 100 pst. driftsavtalehjemmel, dersom praksisen skal drives på heltid. Kommunene skal bare lyse ut deltidshjemler med minimum 50 pst. når dette samsvarer med det reelle tjenestebehovet. Fysioterapeuter med driftsavtale med kommunen kan ikke kreve egenandeler eller annet honorar utover det som er fastsatt av staten. Økte egenandeler under henvisning til redusert hjemmel o.l. er å anse som misligholdelse av driftsavtalen med kommunen. Mange avtalefysioterapeuter har over tid hatt deltidshjemler. Etter at regjeringen la om finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2009 og i 2010 i honorartarifforhandlingene, har kommunene løftet en rekke av disse deltidshjemlene. I 2014 hadde fortsatt 49 pst. av avtalefysioterapeutene deltidshjemler. Utviklingen går i retning av større hjemmelstørrelser. Gjennomsnittlig hjemmelsstørrelse var i 2014 på 0,79 pst. mot 0,76 pst. i 2013. Det vises til omtale under kap. 2755, post 71.

Manuellterapeuter er fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi. Disse arbeider hovedsakelig i primærhelsetjenesten. Manuellterapeuter med driftsavtale med kommunen kan utføre undersøkelse og behandling med rett til refusjon fra folketrygden uten at pasienten må gå til fastlegen eller annen henvisende instans. Manuellterapeuter kan heve forhøyede takster for sin virksomhet. I tillegg er manuellterapeuter og kiropraktorer gitt mulighet til å henvise pasienter til legespesialist, røntgenologisk undersøkelse, samt å sykmelde pasienter med muskel/skjelettplager i inntil 12 uker. Manuellterapeuter og kiropraktorer avlaster derfor fastlegene på muskel/skjelettområdet.

Det er en liten vekst av avtalefysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi i kommunene. I følge tall fra KUHR (kontroll og utbetaling av helserefusjoner) leverte 498 manuellterapeuter oppgjør til Helfo i 2014–2015 mot 471 i 2013–2014.

Fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi har anledning til å heve forhøyede takster for sin virksomhet. Det er også en liten vekst av avtalefysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi i kommunene. I 2014 leverte 329 fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi oppgjør til Helfo, mot 324 i 2013.

Ergoterapeuter

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2014 viser årsverksutviklingen for ergoterapeuter en økning på 113 årsverk i kommunene. Antall ergoterapeuter er fortsatt lavt i Norge sammenliknet med andre nordiske land. Foreløpige tall for 2014 viser at det fortsatt er 104 kommuner som ikke har ergoterapeut i sitt tjenestetilbud.

Omsorgstjenestene

I løpet av de siste 20 årene har årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene omtrent blitt fordoblet til dagens om lag 134 300 årsverk. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene. For 20 år siden gikk to tredeler av årsverkene til institusjonsomsorg, og en tredel til hjemmetjenester. I dag er det hjemmetjenestene som utfører flest årsverk. Det er hjemmesykepleien som først og fremst er i vekst, sammen med andre fagtilbud utført av helse- og sosialpersonell med høgskole- og universitetsutdanning, mens hjemmehjelpstjenesten reduseres.

Veksten i omsorgstilbudet til eldre over 67 år har kommet i form av en noe styrket bemanningsfaktor i sykehjemmene, og ikke i form av vekst i hjemmetjenestetilbudet. Noe av årsaken kan ligge i at funksjonsevnen blant de yngste eldre (67–79 år) er blitt bedre etter hvert som levealderen har økt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene med i underkant av 27 300 årsverk i perioden 2005–2014. Om lag 91,4 pst. av disse besto av personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgssektoren fra 66,4 pst. i 2005 til 71,4 pst. i 2014. Det legemeldte sykefraværet er igjen økt i 2014 til 8,7 pst., etter en oppgang til 8,5 pst. i 2013.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert. Beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå i 2012 i Helsemod viser at det også kan bli mangel på sykepleiere i løpet av noen år.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå har antall årsverk av leger i institusjon i perioden 2004 til og med 2014 økt med til sammen 242 årsverk. Dette tilsvarer over en dobling av antall årsverk, og viser at kommunene har prioritert, og fortsetter å prioritere, en styrking av det medisinske tilbudet til beboere i institusjon, som i all hovedsak betyr beboere i sykehjem.

Tabell 9.2 Personellutviklingen i omsorgssektoren 2004–2014

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014 5

Årsverk i alt 1

108 731

107 071

113 220

118 189

121 209

123 482

126 227

128 902

131 180

132 694

134 324

Årsverk av leger i institusjon

260

275

289

320

343

383

405

427

472

502

533

Årsverk av fysioterapeuter i institusjon 2

332

311

333

353

357

353

368

389

410

432

439

Årsverk per mottaker 3, 4

0,53

0,52

0,53

0,58

0,58

0,57

0,58

0,59

0,60

0,60

0,61

Årsverk per 1 000 innbygger 80 år og over

506

496

519

541

552

561

571

582

592

601

609

Andel legemeldt sykefravær av årsverk totalt

-

9,0

9,1

9,1

9,0

9,4

9,1

8,5

8,9

8,5

8,7

1 Årsverk er summen av heltidsstillinger og deltidsstillinger omregnet til heltidsstillinger. Fravær og vikarer er ikke trukket fra. Eksklusive leger og fysioterapeuter.

2 Tidsseriebrudd: Private fysioterapeuter uten avtale er ikke inkludert i årsverkstall fra og med 2009.

3 Mottakere er summen av antall plasser i sykehjem og aldershjem, samt antall brukere av hjemmesykepleie og praktisk bistand.

4 Tallene for årsverk per mottaker har brudd mellom 2006 og 2007, ettersom tallet på hjemmetjenestemottakere før 2007 er basert på skjemarapportering og tall fra og med 2007 er hentet fra Iplos-registeret. Kun brukere av praktisk bistand og helsetjenester i hjemmet (hjemmesykepleie) er inkludert.

5 Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Psykisk helse og rusarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet følger utviklingen i kommunenes innsats på rus- og psykisk helsefeltet. Kommunenes rapportering om psykisk helsearbeid for perioden 2007–2013 bygger på rapporteringsskjema som fylkesmennene innhenter fra kommunene. Sintef har sammenstilt datamaterialet for 2014, og analysert utviklingen fra 2007. Tilsvarende har Sintef sammenstilt og analysert utviklingen innen kommunalt rusarbeid.

Det har vært knyttet usikkerhet til kvaliteten på datamaterialet, og Sintef anslår at om lag 2500 årsverk har vært rapportert både i rus- og psykisk helsearbeid. Dette skyldes delvis at ulike personer har hatt ansvar for å rapportere på de forskjellige områdene, men også at det har blitt stadig vanskeligere for kommunene å skille mellom psykisk helse- og rusarbeid i rapporteringsøyemed. Dette er en ønsket utvikling, som tydeliggjør at kommunene i større grad ser de to fagområdene i sammenheng. Den nye, samlede rapporteringen gir også et riktigere bilde av kommunenes ressursbruk innen fagområdene.

Sammenstillingen innebærer et brudd i tidsserien for 2014, og at tallene for 2014 ikke direkte kan sammenliknes med rapporteringen fra tidligere år. Sintef vurderer at det trolig ikke er store endringer i årsverksinnsatsen fra 2013 til 2014. For psykisk helsearbeid har det ikke vært store endringer i den samlede årsverksinnsatsen siden opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet. Dette til tross for at befolkningen har økt betydelig i perioden. Det innebærer en reell redusert kapasitet i tjenesten. Særlig bekymringsverdig har utviklingen innen arbeid rettet mot barn og unge vært – hvor det har vært en ikke ubetydelig reduksjon i antall årsverk. Samtidig er det viktig å påpeke at kompetansen i tjenesten har økt jevnt gjennom perioden. Regjeringens satsing på styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten sammen med et løft i rekrutteringen av psykologer til kommunene vil styrke det helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeidet rettet mot barn.

I 2014 var det totalt 13 131 årsverk innen kommunalt psykisk helsearbeid og rusarbeid. I 2014 hadde om lag 58 pst. av personalet innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne relevant høyskoleutdanning/universitetsutdanning. For tjenester rettet mot barn og unge hadde 73 pst. av personalet i 2014 høyskoleutdanning/ universitetsutdanning.

I 2014 ble om lag 41 pst. av årsverkene innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid til voksne avsatt til tjenester i bolig med fast personell. 24 pst. av tjenestene til voksne går til behandling, oppfølging og rehabilitering mens 21 pst. går til hjemmetjenester/ambulante tjenester for hjemmeboende brukere. For barn og unge går 48 pst. av årsverkene til behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid, mens 43 pst. går til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Nasjonalt kunnskapssenter for psykisk helsearbeid gjennomførte i februar 2015 en kartlegging av psykologer i kommunale helse- og omsorgstjenester, og fant at 183 kommuner og bydeler hadde ansatt totalt 350 psykologer. Helsedirektoratet opplyser at det i 2014 ble gitt tilskudd til om lag 100 nye psykologstillinger.

For det kommunale rusarbeidet viste tallene fra 2010–2013 forholdsvis små endringer i årsverksinnsatsen.

Tabell 9.3 Årsverk i kommunalt psykisk helsearbeid etter målgruppe og videreutdanning i perioden 2007–2013 1

2007

2010

2011

2012

2013

Totalt antall årsverk

12 029

12 195

11 940

11 955

11 728

Årsverk voksne

9 069

9 492

9 326

9 267

9 145

Årsverk barn og unge

2 961

2 703

2 614

2 688

2 584

Andel årsverk voksne med videreutdanning i psykisk helsearbeid

34

37

38

39

39

Andel årsverk barn og unge med videreutdanning i psykososialt arbeid

19

24

25

27

27

1 Det antas at en del personale har blitt rapportert både under psykisk helse og rus. Fra 2014 er rapporteringen for områdene slått sammen. Tallene før 2014 kan derfor ikke sammenliknes med rapporteringen fra 2014.

Kilde: Sintef

Tabell 9.4 Årsverk i kommunalt rusarbeid i perioden 2010–2013 1

2010

2011

2012

2013

Totalt antall årsverk

3 700

4 033

4 123

3 990

Andel oppfølgingstjenester i bolig

32

28

30

31

Andel ruskonsultenttjenester

24

23

22

23

Andel tjenester rettet mot ungdom og unge voksne

12

14

15

13

Andel arbeids- og aktivtetstiltak

11

11

10

10

1 Det antas at en del personale har blitt rapportert både under psykisk helse og rus. Fra 2014 er rapporteringen for områdene slått sammen. Tallene før 2014 kan derfor ikke sammenliknes med rapporteringen fra 2014.

Kilde: Rambøll

Tabell 9.5 Antall årsverk rapportert totalt i psykisk helse- og rusarbeid i 2014 1

Voksne

Barn og unge

Totalt

Felles psykisk helse og rus

7 598

1 834

9 432

Psykisk helsearbeid

2 129

798

2 927

Rusarbeid

702

69

771

Totalt

10 429

2 702

13 131

1 Det antas at en del personale har blitt rapportert både under psykisk helse og rus. Fra 2014 er rapporteringen for områdene slått sammen. Tallene før 2014 kan derfor ikke sammenliknes med rapporteringen fra 2014.

Kilde: Sintef

9.3 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Både i perioden under og i perioden etter Handlingsplan for eldreomsorgen er det bygget et stort antall omsorgsboliger til omsorgsformål. Mange av disse er imidlertid ikke tilpasset personer med demens og kognitiv svikt, eller tilrettelagt for å kunne yte heldøgns tjenester.

Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift, mens foreløpige tall viser at sykehjemsplasser har hatt en økning fra om lag 35 500 i 1998 til om lag 40 200 i 2014. Siden 1998 er i tillegg om lag halvparten av institusjonsplassene fornyet eller skiftet ut, og standarden på institusjonsplassene har derfor økt. Bl.a. er nå de fleste institusjonsplassene i enerom.

Den andre halvparten av institusjonsplassene vil etter flere tiårs intensiv bruk trenge fornyelse eller utskifting i årene som kommer. Dette gjelder også et stort antall omsorgsboliger. En slik modernisering må samtidig sikre at bo- og institusjonstilbudet i omsorgssektoren blir tilpasset framtidas brukergrupper. Fornyelsen bør skje i perioden før den sterke veksten i tallet på eldre 80 år og over setter inn om 10–15 år. Det er også nødvendig med fortsatt innsats for å tilrettelegge allerede eksisterende omsorgsboliger, slik at det også der kan ytes heldøgns omsorgstjenester.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ved utgangen av 2014 var i overkant av 22 000 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i sykehjem og aldershjem. Tallene viser samtidig at for 2014 var dekningsgraden for heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger på 29 pst. sett i forhold til antall innbyggere på 80 år og over. Samtidig er det en del mennesker som får et omfattende tjenestetilbud i eget opprinnelige hjem. Utviklingen av tjenestetilbudet i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem. Det vises for øvrig til omtale av investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser under kap. 761, post 63.

I følge Sintef var 41 pst. av årsverkene i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne i bolig med fast personell i 2014.

9.4 Kommunenes utgifter til helse- og omsorgstjenester

Foreløpige tall viser at kommunenes brutto driftsutgifter til helse- og omsorgstjenestene var om lag 122 mrd. kroner i 2014. Av dette utgjorde om lag 15 mrd. kroner utgifter til kommunehelsetjenester, om lag 101 mrd. kroner utgifter til omsorgstjenestene og 5,8 mrd. kroner utgifter for kommunene knyttet til samhandlingsreformen. Siden 2007 har kommunene hatt høyere utgifter til hjemmetjenester og aktivisering, enn til tjenester i institusjon. Det vesentligste av kommunenes utgifter til omsorgsformål finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen 6,5 mrd. kroner i 2014. I tillegg bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, bl.a. et eget investeringstilskudd til kommunale heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger. Det over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett i 2015 utbetalt 8, 3 mrd. kroner til toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Kommunenes utgifter til rusmiddeltiltak og til psykisk helse inngår for en stor del i kommunenes samlede utgifter til helse- og omsorgstjenester.

Statlige trygderefusjoner til helsetjenester i kommunene omfatter allmennlegehjelp, fysioterapi, jordmorhjelp, kiropraktorbehandling, logopedisk og ortoptisk behandling og utgjorde 6,6 mrd. kroner i 2014. Nærmere omtale av utviklingen i trygderefusjoner er gitt under programområde 30. Brukerbetaling og egenandeler utgjør i tillegg en viktig del av finansieringen av helse- og omsorgstjenestene.

Datakilder som Kostra og Iplos gir oss detaljert oversikt over store deler av utviklingen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Tabell 9.6 Utvikling i brutto driftsutgifter i kommunene, utgifter til kommunale helse- og omsorgstjenester (mill. kroner) 2006–2014 1

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014 3

Brutto driftsutgifter i kommunene 2

224 533

243 006

267 074

289 891

303 712

321 473

343 157

363 157

379 120

Brutto driftsutgifter til kommunehelsetjenester

8 373

8 968

9 888

10 549

11 279

12 213

12 991

13 855

14 958

Brutto driftsutgifter til pleie- og omsorgtjenester

57 913

62 957

70 473

74 823

78 575

83 242

90 213

94 457

100 918

Brutto driftsutgifter til samhandling

5 180

5 486

5 828

1 Brudd i tidsserie. T.o.m. 2007 gjelder tallene kun kommunekasse. F.o.m. 2008 er også kommunekonsert inkludert. Konsern omfatter tall fra kommuneregnskapet og regnskapene fra kommunale foretak (KF/FKF), samt interkommunale samarbeid og interkommunale selskaper (IKS).

2 Inkludert fylkeskommunale utgifter Oslo.

3 Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå