Finansdepartementet (FIN)

Prop. 1 LS

(2017–2018)

Skatter, avgifter og toll 2018

5.1 Sentrale satser, grenser og fradrag

5.1.1 Trinnskatt

Trinnskatt på personinntekt ble innført i 2016. Trinnskatten ble innført for å dekke inn hoveddelen av provenytapet i personbeskatningen som følge av lavere skattesats på alminnelig inntekt, men slik at samlet skattesats (sum sats på alminnelig inntekt og trinnskattesats) ble redusert. Trinnskatten har fire innslagspunkter med stigende skattesats for hvert innslagspunkt. Trinn 3 og 4 erstattet den tidligere toppskatten.

Som ledd i gjennomføringen av skattereformen foreslår regjeringen å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt fra 24 pst. til 23 pst. i 2018, se punkt 3.1. Samtidig økes satsene i trinnskatten for å begrense det samlede provenytapet, i tråd med enigheten om en skattereform.

Regjeringen foreslår at satsene i trinnskatten settes til 1,4 pst. i trinn 1, 3,3 pst. i trinn 2, 12,4 pst. i trinn 3 (10,4 pst. i Finnmark og Nord-Troms) og 15,4 pst. i trinn 4. Innslagspunktene foreslås justert med forventet lønnsvekst. Resultatet blir lavere marginalskattesatser når en ser endringene i trinnskatten og skattesatsen på alminnelig inntekt samlet, se tabell 5.1. Regjeringen fortsetter dermed å redusere marginalskatten for de fleste lønnstakere slik det ble varslet i Skattemeldingen. Reduksjonen i marginalskatten fra 2017 til 2018 er størst for personer på lavere inntektsnivåer, men også personer som betaler trinnskatt etter trinn 2, 3 og 4, får lavere marginalskatt. Fra 2015 til 2018 har regjeringen redusert marginalskatten med minst 0,6 prosentenheter. Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 3-1.

Departementet anslår at endringene i trinnskattesatsene øker provenyet med om lag 10,2 mrd. kroner påløpt og 8,2 mrd. kroner bokført i 2018. Anslaget inkluderer provenyvirkningen av å justere skattefradraget for pensjonister, jf. punkt 5.1.4.

Tabell 5.1 Trinnskatt på personinntekt og marginalskatt på lønn 1

Trinn

Personinntekt. Kroner

Prosentsats 2017

Forslag til prosentsats 2018.

Samlet marginalskatt med forslag 2018. Prosent

Endring i marginalskatt fra 2017 til 2018 med forslag 2018. Prosentenheter

Endring i marginalskatt fra 2015 til 2018 med forslag 2018. Prosentenheter

-

Under 169 000

0

0

20,85

-0,79

-2,74

1

169 000 – 237 900

0,93

1,4

22,25/32,60 2

-0,32/-0,53 2

-1,34/-2,60 2

2

237 000 – 598 050

2,41

3,3

34,50

-0,11

-0,70

3

598 050 – 962 050

11,52 3

12,4 3

43,60

-0,12

-0,60

4

962 050 og over

14,52

15,4

46,60

-0,12

-0,60

1 Personinntekt omfatter inntekter fra lønn, trygd, pensjon og beregnet personinntekt fra næring. Marginalskatten er angitt eksklusive arbeidsgiveravgift. Det forutsettes at skattyter betaler skatt på alminnelig inntekt.

2 Første tall gjelder for lønn under om lag 216 900 kroner (inntektsgrensen for overgang fra sats til øvre grense i minstefradraget). Regjeringens forslag om å øke satsen i minstefradraget fra 44 pst. til 45 pst. i 2018 reduserer grensen for overgang fra sats til øvre grense i minstefradraget fra om lag 221 800 kroner til om lag 216 900 kroner. I dette intervallet øker samlet marginalskatt fra 22,57 pst. med gjeldende regler til 32,60 pst.

3 Satsen i Nord-Troms og Finnmark foreslås økt fra 9,52 pst. i 2017 til 10,4 pst. i 2018.

Kilde: Finansdepartementet.

5.1.2 Minstefradrag

Det gis minstefradrag i lønns-, trygde- og pensjonsinntekt når alminnelig inntekt fastsettes. I 2017 utgjør minstefradraget 44 pst. av samlet lønn og trygd med et maksimalt nivå på 94 750 kroner. Minstefradraget i lønn var opprinnelig et sjablongfradrag for å dekke utgifter til opptjening av inntekten, men har over tid også fått en fordelingsmessig begrunnelse. Selvstendig næringsdrivende får fradrag for faktiske kostnader de har i næringsvirksomheten.

Regjeringen foreslår å øke satsen i minstefradraget i lønns- og trygdeinntekt fra 44 pst. til 45 pst. Det foreslås videre å justere maksimalt minstefradrag i lønn og trygd med anslått lønnsvekst til 97 610 kroner. Minstefradraget er økt betydelig de siste årene. Medregnet forslaget for 2018 er satsen økt med 5 prosentenheter siden 2013, mens den øvre grensen i minstefradraget er økt med om lag 4 900 kroner utover lønnsjustering.

Regjeringens forslag for 2018 vil gi lettelser til personer som får minstefradrag for lønn og trygd etter sats. Med regjeringens forslag vil overgang fra sats til øvre grense i minstefradraget skje ved en inntekt på om lag 216 900 kroner i 2018. Samlet lettelse anslås til om lag 125 mill. kroner påløpt og 100 mill. kroner bokført i 2018.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 6-1 første ledd og forslag til endring i skatteloven § 6-32 første ledd bokstav a første punktum. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

Fra og med 2005 har det vært et eget minstefradrag i pensjonsinntekt. Fradraget ble sist økt etter forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2017. Da ble maksimalt fradragsbeløp økt fra 75 000 kroner til 81 200 kroner for 2017. Samtidig ble satsen i minstefradraget økt fra 29 pst. til 31 pst.

Minstefradraget i pensjonsinntekt er lavere enn minstefradraget i lønn blant annet fordi det ikke skal dekke utgifter til inntektens erverv. Samlet skatt er likevel betydelig lavere for pensjonister enn andre skattytere med like store inntekter. Det skyldes dels at pensjonister betaler lavere trygdeavgift (5,1 pst. i stedet for 8,2 pst.), dels at det gis et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt for alderspensjonister på inntil 29 940 kroner i 2017.

Regjeringen foreslår å øke maksimalt minstefradrag i pensjonsinntekt med veksten i ordinær alderspensjon til 83 000 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 6-1 annet ledd.

5.1.3 Personfradrag

Det gis et personfradrag i alminnelig inntekt. Fradraget er 53 150 kroner i skatteklasse 1 og 78 300 kroner i skatteklasse 2 i 2017. Det foreslås å lønnsjustere personfradraget i skatteklasse 1 til 54 750 kroner. Skatteklasse 2 foreslås avviklet, jf. punkt 5.4. Lønnsjusteringen av personfradraget innebærer en lettelse for pensjonister fordi lønnsveksten er noe sterkere enn veksten i alderspensjon. Dermed vil pensjonister bli overkompensert. Det anslås at provenyet reduseres med om lag 80 mill. kroner påløpt og 65 mill. kroner bokført i 2018.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 6-3.

5.1.4 Andre grenser og fradrag

Skattefradraget for pensjonsinntekt ble innført i forbindelse med pensjonsreformen i 2011. Skattefradraget trappes ned med pensjonsinntekten. Fradraget sikrer at pensjonister med minste pensjonsnivå for enslige ikke skal betale skatt. Forslagene om lavere skattesats på alminnelig inntekt og høyere trinnskattesatser i 2018 krever at skattefradraget justeres noe for at inntektsgrensen for å betale inntektsskatt for pensjonister skal opprettholdes på dagens nivå. Regjeringen foreslår derfor å sette det maksimale fradragsbeløpet til 29 950 kroner.

Videre økes innslagspunktene for nedtrapping i trinn 1 i skattefradraget for pensjonsinntekt med anslått vekst i minste pensjonsnivå fra 188 700 kroner til 193 250 kroner. Innslagspunktet for nedtrapping i trinn 2 i skattefradraget for pensjonsinntekt økes med vekst i ordinær alderspensjon fra 284 350 kroner til 290 700 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 6-5.

Den skattefrie nettoinntekten under skattebegrensningsregelen økes med anslått vekst i minsteytelsen for uføre fra henholdsvis 143 150 kroner til 147 450 kroner for enslige og fra 131 600 kroner til 135 550 kroner for hver ektefelle. Beløpsgrensen økes tilsvarende fra 263 200 kroner til 271 100 kroner for ektepar og samboere som ved skattebegrensningen får inntekten fastsatt under ett.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 6-4.

Bunnbeløpet i reisefradraget foreslås økt med anslått prisvekst fra 22 000 kroner til 22 350 kroner, jf. forslag til endring av skatteloven § 6-44 første og annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

Øvrige beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet nedre grense for å betale trygdeavgift, maksimalt fradrag for innbetalt fagforeningskontingent mv., maksimalt foreldrefradrag, særskilt fradrag i Finnmark og Nord-Troms, kilometersatsene i reisefradraget, maksimalt fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, særfradraget for enslige forsørgere, jordbruksfradraget, fisker- og sjømannsfradraget og maksimal årlig og samlet sparing med BSU. Dette øker provenyet med om lag 141 mill. kroner påløpt og 107 mill. kroner bokført i 2018. Anslaget inkluderer samspillseffekter og avrundinger ved endringer i skatt på inntekt og formue for personer.

Det vises til tabell 1.5 for en oversikt over forslagene til ulike satser, grenser og fradrag i personbeskatningen.

5.2 Fradrag for merkostnader til kost og losji

5.2.1 Innledning og sammendrag

Skattyter som bor utenfor hjemmet på grunn av sitt arbeid, kan kreve fradrag for merkostnader til kost og losji. Regjeringen foreslår å begrense fradragsmulighetene på en slik måte at fradragsretten i større grad forbeholdes skattytere med opphold utenfor hjemmet av mer midlertidig art i pendlerboliger der det ikke er lagt til rette for å kunne lage mat.

Fradraget for merkostnader til kost og losji fører til mye byråkrati. Det er ingen uavhengig tredjepart som rapporterer fradraget til skattemyndighetene. Skattyter fører selv opp fradraget. Det er særlig arbeidskrevende for skattemyndighetene å innhente dokumentasjon av bo- og familieforhold, særlig fra andre land. Det anslås at skatteutgiftene av de samlede fradragene for merkostnader til kost og losji utgjør om lag 1,25 mrd. kroner i 2017. Regjeringens forslag vil gjøre kontrolloppgavene mindre byråkratiske og bidra til å finansiere vekstfremmende lettelser i fullføring av skattereformen.

Fradraget gis til skattytere som har merutgifter ved kost og losji på grunn av sitt arbeid. Med kokemuligheter i pendlerboligen vil merutgiftene til kost være begrenset. Regjeringen foreslår derfor at fradragsretten oppheves for skattytere som har mulighet til å kunne oppbevare og tilberede mat i pendlerboligen. I tillegg reduseres de øvrige fradragssatsene for kost med 100 kroner.

Det foreslås videre at fradraget tidsbegrenses til 24 måneder. Regjeringen mener at to år sammenhengende arbeidsforhold bør være tilstrekkelig tid til å tilpasse seg den nye situasjonen. Skattytere som på grunn av arbeidet må bytte pendlerbolig, vil kunne starte på en ny 24 månedersperiode. Departementet kan gi nærmere regler om ny fradragsperiode i forskrift.

Forslagene er i tråd med anbefalingene fra Skatteutvalget om bredere skattegrunnlag, og kan bidra til å holde de samfunnsøkonomiske kostnadene ved beskatning nede.

Det foreslås ingen endringer i gjeldende regler om at pendlerutgifter som dekkes av arbeidsgiver, er skattefrie for arbeidstaker (trygdeavgift, skatt på alminnelig inntekt og trinnskatt) etter satsene for skattefri godtgjørelse.

Det anslås at provenyet vil øke med 750 mill. kroner påløpt og 600 mill. kroner bokført i 2018.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-15 annet ledd og § 6-13. Forslagene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018. Forslaget om å tidsbegrense fradrag for kost og losji etter skatteloven § 6-13 første ledd annet punktum vil imidlertid ikke få virkning for eksisterende pendlere før tidligst fra 1. januar 2020.

5.2.2 Gjeldende rett

Etter skatteloven § 6-13 kan skattyter som av hensyn til arbeidet må bo (overnatte) utenfor den boligen som anses som skattyterens hjem, kreve fradrag for merkostnader på grunn av fraværet.

Skattedirektoratet har i forskrift til skatteloven av 22. november 1999 gitt regler om krav for fradrag for merutgifter til kost og losji ved arbeidsopphold utenfor hjemmet. For fradrag for kost gjelder ulike satser etter hvordan skattyter har innlosjert seg. I 2017 er fradragssatsene fastsatt ved forskuddsutskrivning, 733 kroner per døgn dersom skattyter bor på hotell uten frokost og 586 kroner der frokost er inkludert. Bor skattyter i hybel eller brakke med kokemuligheter, er fradragssatsen 205 kroner, mens den er 315 kroner om slike muligheter mangler. Fradrag etter den laveste satsen gis i praksis når skattyter kan stelle minst ett av måltidene, ikke nødvendigvis middag, per døgn på oppholdsstedet. Dette kan for eksempel være frokost eller kveldsmåltid.

Fradrag for merutgifter til losji gis for faktiske kostnader. Det er en forutsetning at boligen på hjemstedet ikke er utleid. Bor man i egen campingvogn eller brakke, kan det gis fradrag etter sats, som er 61 kroner per døgn i 2016.

Dersom en pendler i stedet for å kreve fradrag for kostnader til pendling mottar godtgjørelse til dekning av kost mv., er godtgjørelsen skattefri så langt den ikke overstiger satser fastsatt av Skattedirektoratet. Dette betegnes som nettometoden. Overstiger dekningen kostnadene som skattyter selv ville hatt fradragsrett for, skal det overskytende behandles som skattepliktig lønn for arbeidstaker og inngå i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget hos arbeidsgiver.

Departementet er i skatteloven § 6-13 tredje ledd gitt fullmakt til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene, herunder om regler for merutgifter for personer med hjem i utlandet. Finansdepartementets forskrift til skatteloven av 19. november 1999 til utfylling og gjennomføring av skatteloven § 6-13-10 flg. har blant annet regler om at skattyter som pendler fra utlandet, må velge mellom standardfradrag for utenlandsk arbeidstaker eller fradrag for merkostnader, jf. skatteloven § 6-70. Standardfradraget kan heller ikke kombineres med skattefri dekning fra arbeidsgiver etter nettometoden.

5.2.3 Vurderinger og forslag

Fradrag for merkostnader til kost og losji ble opprinnelig vedtatt i 1927 for å tilgodese skattytere som hadde opphold utenfor hjemmet av mer midlertidig art. I NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi uttalte utvalget at det er vanskelig å finne gode grunner til å opprettholde et eget fradrag for pendlerutgifter, særlig i tilfeller der arbeidsstedet er stabilt.

Fradraget for merkostnader til kost og losji kreves av skattyter selv. Skattyter skal først ved eventuell forespørsel fra Skatteetaten kunne sannsynliggjøre eller dokumentere størrelsen på fradraget. Fraværet av opplysninger fra en uavhengig tredjepart gjør skattefastsettelse og kontroll komplisert. Muligheten til kontroll vil i mange tilfeller forutsette at det kan hentes inn dokumentasjon fra andre land om bolig på hjemstedet og på pendlerstedet og om familietilknytning. Skatteetaten har ved kontroller avdekket et stort omfang av uberettigede fradrag. Misbruk av fradragsreglene undergraver tilliten til skattesystemet.

Riksrevisjonen peker i Dokument 3:11 (2015–2016) Riksrevisjonens undersøkelse av beskatning av utenlandske arbeidstakere og næringsdrivende på midlertidig opphold i Norge blant annet på at kompliserte regelverk fører til mange feil i skattefastsettelsen. Dette gjelder blant annet reglene om fradragsmuligheter og fradragssatser for pendlerutgifter. Departementet er enig i at regelverket for pendlerfradrag mv. er omfattende og kan virke komplisert.

Skatteutgiftene til fradrag for merutgifter til kost og losji har økt med om lag 20 pst. fra 2013 til 2015 og anslås å utgjøre 1,25 mrd. kroner i 2017, jf. vedlegg 1 Anslag på skatteutgifter og skattesanksjoner . I 2015 krevde om lag 115 000 skattytere fradraget. Gjennomsnittlig fradrag var om lag 44 000 kroner. Om lag 22 pst. av de som krevde fradraget var på midlertidig opphold, og over halvparten av alle som krevde fradraget var utenlandske statsborgere. Fradragsbeløpene varierer mye. 40 pst. har fradrag under 10 000 kroner årlig, mens over halvparten av samlet fradragsbeløp går til de om lag 25 pst. av personene med fradrag over 70 000 kroner.

En pendler som bor i hybel/leilighet med mulighet for å tilberede mat ett helt arbeidsår, kan kreve et årlig fradrag for merutgifter til kost på 49 000 kroner. I tillegg kommer fradrag for eventuelle merutgifter til losji. I de fleste pendlerboliger vil det være mulig å oppbevare og tilberede mat. Grunnlaget for merutgifter ved et vanlig kosthold med nødvendige måltider i pendlerboligen vil derfor i begrenset grad være til stede. Utgifter til mat bør da anses som ordinære private utgifter, slik tilfellet er for andre grupper av skattytere. Departementet mener derfor at kostnader til mat ikke bør være fradragsberettiget dersom det kan tilberedes mat i pendlerboligen. Dette gjelder også dersom en har adgang til delt kjøkken.

Tilberedning av mat må være forsvarlig både med hensyn til hygiene og oppbevaring. I praksis forutsetter det at skattyter må ha tilgang til rennende vann (utover i baderom) og elektrisitet. Det er pendlerboligens egnethet for matlaging, og ikke skattyterens egen vilje, som er avgjørende for om forutsetningene for å kunne kreve fradrag for kost er til stede.

Departementet legger til grunn at tilberedning av mat normalt ikke kan skje ved losji på hotell eller pensjonat. Har man under arbeidsoppholdet slik innkvartering, vil det fortsatt kunne kreves fradrag for merutgifter til kost. Likeledes vil det være fradragsrett for langtransportsjåfører og for skattyter som kan dokumentere at det ikke er mulig å tilberede mat i pendlerboligen. Langtransportsjåfører får uendret sats ved kjøring i utlandet.

Til og med inntektsåret 2015 kunne skattyter med opphold utenfor hjemmet kreve fradrag for ulegitimerte småutgifter med 100 kroner per døgn. Det var imidlertid ikke anledning til å kreve fradrag for slike utgifter i tillegg til fradrag for merutgifter til kost etter sats fordi det ble ansett at slike småutgifter var innbakt i kostsatsene. Fradraget for småutgifter ble fjernet blant annet fordi det i mindre grad enn tidligere ble ansett som sannsynlig at skattyter hadde merkostnader til avis og telefon mv. På denne bakgrunn bør ikke kostsatsene lenger inneholde et tillegg for slike småutgifter. Fradragssatsene for kost for pendlere uten kokemuligheter reduseres derfor med 100 kroner.

I Sverige er lignende fradrag for utgifter til måltider og småutgifter begrenset til den første måneden vedkommende bor på det nye arbeidsstedet. Fradrag for øvrige økte levekostnader som følge av pendling er i utgangspunktet tidsbegrenset til to år. Har den doble bosettingen bakgrunn i ektefellens eller samboerens arbeid eller virksomhet, kan det kreves fradrag for inntil fem år. I Norge er det ingen grense for hvor lenge fradraget kan kreves. Derimot er fradragsretten for pendlerkostnader over årene blitt utvidet, ved at pendlere med to selvstendige boliger, én på hjemstedet og én på arbeidsstedet, også på visse vilkår har fradragsrett for merutgifter ved pendling. Videre er kravet til skattemessig bosted justert slik at det er flere som kan anses som pendler med rett til fradrag. Det er også blitt gitt muligheter for pendlere med hjem i utlandet til å få fradrag for pendlerkostnader.

Departementet anser det rimelig med en viss tid til tilpasning av boforhold når skattyter på grunn av arbeidet pådras merutgifter til bolig mv. Når det over tid er stabilitet i arbeidsforholdet ved at arbeidet ikke krever at en stadig må flytte til en ny bolig, er det mindre grunnlag for fradrag for merutgifter til losji. Når arbeidsstedet er stabilt, bør det således etter en tid ikke lenger være fradragsrett for utgifter til kost og losji. Det vil også være tilfeller der det er rimelig at fradragsretten gjenoppstår etter at perioden med fradrag for kost og losji er over. Dette kan for eksempel gjelde der skattyter mister arbeidet og igjen må flytte for å finne nytt arbeid eller må flytte med arbeidsgiver til et nytt sted som krever at pendlerbostedet på det tidligere arbeidsstedet ikke kan opprettholdes.

Det foreslås at det innføres en tidsbegrensning på 24 måneder for fradrag for utgifter til kost og losji. I Norge har skatteloven ingen generell definisjon av samboere, og det vil derfor være vanskelig å innføre egne regler for samboere og ektefeller, slik Sverige har. Forslaget er forenklende sammenlignet med den svenske modellen, og det er heller ikke et avgjørende hensyn at enslige skal stilles mindre gunstig enn ektefeller og samboere i denne sammenhengen. Utgangspunktet for å fastsette når fradragsretten opphører er fra det tidspunktet pendleren bosetter seg i pendlerboligen. For de som allerede er pendlere, regnes at perioden for tidsbegrensning starter 1. januar 2018.

Ved sammenhengende arbeidsopphold, dvs. at arbeidssted og pendlerbosted ikke endres, avskjæres fradragsretten for kost- og losjikostnader når skattyter har krevd fradrag i 24 måneder. Skattytere som på grunn av arbeidet bytter både kommune for pendlerbosted og arbeidssted, kan i utgangspunktet kreve fradrag for kost- og losjikostnader for 24 nye måneder. Departementet vil i forskrift gi utfyllende regler.

Fristen løper selv om arbeidstaker har kortvarige brudd i pendlingen eller for eksempel jobber fast i hjemmet ett eller flere døgn per uke. Slike kortvarige brudd i pendlingen kan for eksempel bestå i ferie eller perioder med sykmelding eller permittering.

Det innføres ikke tidsgrense for fradrag for besøks- og arbeidsreiser (reisefradraget).

Endringene i fradraget for merutgifter til kost og losji får ikke konsekvenser for den skattefrie dekningen arbeidstaker kan motta fra arbeidsgiver. Dette betyr at arbeidsgiver fortsatt skal kunne yte kostgodtgjørelse skattefritt etter satser på dagens nivå. Dekning av arbeidsgiverbetalte utgifter innrapporteres fra arbeidsgiver. Slik tredjepartsrapportering gjør kontrollmulighetene betydelig bedre enn ved egenrapportering og innhenting av dokumentasjon, slik fradragsreglene i dag forutsetter. Forslaget innebærer ulik regulering avhengig av om skattyter krever fradrag selv eller mottar dekning fra arbeidsgiver. De foreslåtte reglene innebærer et særskilt lovfestet unntak fra skattelovens hovedbestemmelse om utgiftsgodtgjørelse i § 5-11.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 5-15 annet ledd og § 6-13.

5.2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene vil forenkle skattesystemet, særlig Skatteetatens kontrollarbeid. Redusert omfang av kontroll på dette området vil gjøre det mulig med bedre kontroll på andre områder.

Forslaget om å oppheve fradragsretten for skattytere som har mulighet til å kunne oppbevare og tilberede mat i pendlerboligen, samt å redusere de øvrige fradragssatsene for kost med 100 kroner anslås samlet sett vil å øke provenyet med 750 mill. kroner påløpt og 600 mill. kroner bokført i 2018.

Fjerning av fradragssatsene for kost vil øke skatten for pendlere i pendlerboliger med kokemuligheter. I 2015 fikk om lag 115 000 skattytere fradraget, som i gjennomsnitt var vel 44 000 kroner. Faktiske fradrag varierer mye mellom pendlere. Forslagene om å endre kostsatsene vil øke skatten for de som berøres med i gjennomsnitt om lag 6 500 kroner fra 2018. I hovedsak gjelder dette skattytere med muligheter for å tilberede mat i tilknytning til pendlerboligen. Skatteetaten har ved kontroller avdekket et stort omfang av uberettigede fradrag.

Forslaget om å tidsbegrense fradraget for merutgifter til kost og losji regnes fra 1. januar 2018 for eksisterende pendlere. Forslaget har dermed ikke provenyvirkning før i 2020. Det anslås at provenyet da vil kunne øke med om lag 200 mill. kroner.

5.2.5 Ikrafttredelse

Forslagene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018. Forslaget om å tidsbegrense fradrag for kost og losji etter skatteloven § 6-13 første ledd annet punktum vil imidlertid ikke få virkning for eksisterende pendlere før tidligst fra 1. januar 2020.

5.3 Firmabilbeskatningen

Fordelen ved å bruke arbeidsgivers bil til private formål er i utgangspunktet skattepliktig inntekt. Ansatte som disponerer arbeidsgivers bil privat mer enn sporadisk, skal fordelsbeskattes for dette.

Fordelen tilsvarer kostnadene for arbeidstakeren om han selv måtte holde en tilsvarende bil privat. Den skattepliktige fordelen ved privat bruk av firmabil settes i 2017 sjablongmessig til 30 pst. av bilens listepris som ny inntil 299 100 kroner og 20 pst. av det overskytende. For biler som er eldre enn tre år, reduseres listeprisen med 25 pst. ved fordelsberegningen. Elbiler har en særskilt verdsettelsesrabatt i firmabilbeskatningen ved at listeprisen halveres.

De særskilte reglene om beregning av fordelen for elbiler i firmabilbeskatningen ble innført i 2000. Elbilene var da mindreverdige sammenlignet med ordinære biler og med dagens elbiler, både når det gjelder rekkevidde og komfort. Fordelen ved å disponere en elbil på den tiden var derfor mye mindre enn i dag. Særreglene innebar følgelig at den beregnede, skattepliktige fordelen den gang samsvarte bedre med den faktiske oppnådde fordelen enn den gjør i dag. Særreglene for elbiler ble sist endret i 2009, da rabatten ble økt fra 25 til 50 pst. Heller ikke i 2009 fantes det elbiler som fremsto som reelle, likeverdige alternativ til ordinære biler.

En rekke elbilmodeller vurderes nå som reelle alternativ til mange bensin- og dieselbiler, og stadig flere modeller kommer til. Fordelen av en firmaelbil bør da verdsettes på samme måte som andre biler.

Den særlig gunstige firmabilbeskatningen av elbiler kommer i tillegg til en rekke andre fordeler, herunder belastes ikke elbiler med blant annet merverdiavgift. Elbiler favoriseres videre ved betaling for parkering, bomveier, ferger mv. og kan benytte kollektivfeltet på de fleste strekninger. I den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene i Revidert nasjonalbudsjett 2015 ble det varslet at den særskilte rabatten for elbiler i firmabilbeskatningen kan utgå fra 2018.

På denne bakgrunn mener regjeringen at den særskilte rabatten for elbiler i firmabilbeskatningen bør oppheves fra 2018.

Firmabilbeskatningen av elbiler vil fortsatt være gunstigere enn beskatningen av konvensjonelle biler. Det skyldes at elbilens listepris etter gjeldende regler reduseres som følge av fritaket for engangsavgift og merverdiavgift. Det vises også til at regjeringen i punkt 9.4 foreslår å avvikle fritaket for elbiler i engangsavgiften. Som følge av innretningen av engangsavgiften vil avviklingen av dette fritaket primært ha betydning for de tyngste og presumptivt dyreste elbilene. Små og mellomstore elbiler vil fortsatt ikke betale engangsavgift.

Forslaget vil forenkle skattereglene og gjøre det lettere å etterleve reglene. Fordelsskatten på en gjennomsnittlig elfirmabil (for eksempel e-Golf) vil øke med om lag 20 000 kroner. Brukeren av en kostbar firmaelbil (eksempelvis Tesla S) får økt skatten med om lag 40 000 kroner, avhengig av modell. I 2016 hadde skattytere med elfirmabil en gjennomsnittlig bruttoinntekt på om lag 950 000 kroner.

Endringen anslås å øke provenyet med anslagsvis 210 mill. kroner påløpt og 168 mill. kroner bokført i 2018.

De særskilte reglene om fordelsberegning for firmaelbiler er gitt i forskrift. Finansdepartementet vil gjennomføre de nødvendige forskriftsendringer for å oppheve den særskilte rabatten for elbiler, med virkning fra og med inntektsåret 2018.

5.4 Skatteklasse 2

5.4.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen foreslår å avvikle skatteklasse 2 av hensyn til likestilling, arbeidsdeltakelse, integrering og bekjempelse av barnefattigdom. Dette innebærer at det høyere personfradraget for ektefeller som skattlegges under ett, bortfaller.

Personlige skattytere skattlegges som hovedregel i skatteklasse 1. Ektefeller kan imidlertid skattlegges under ett i skatteklasse 2, dersom dette samlet sett gir lavere skatt. I skatteklasse 2 er personfradraget høyere enn i klasse 1. Å få skatten fastsatt i skatteklasse 2 er en fordel dersom den ene ektefellen har for lav inntekt til å få utnyttet eget personfradrag.

Personfradraget i skatteklasse 2 er 78 300 kroner i 2017 og 53 150 kroner i skatteklasse 1. I 2014 ble personfradraget i klasse 2 halvert. Maksimal skattefordel for et ektepar av å bli skattlagt i skatteklasse 2 er redusert fra om lag 13 200 kroner i 2013 til om lag 6 000 kroner i 2017. Fra 2006 ble klasse 2 fjernet ved beregningen av formuesskatten selv om ektepar fortsatt skattlegges sammen for formue.

Skatteklasse 2 er fra en tid da skattleggingen var langt mindre individbasert og la større vekt på ekteskap med én forsørger. Ordningen med et høyere personfradrag som forbeholdes ektepar, stemmer dårlig med dagens varierte samlivsformer og innebærer en forskjellsbehandling overfor aleneboende og samboere.

Deltakelse i arbeidslivet er viktig både for likestillingen og integreringen, og bidrar til å begrense barnefattigdom. Skatteklasse 2 reduserer insentivene til å arbeide og kan bidra til å holde innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet fordi marginalskatten på arbeid øker for den hjemmeværende ektefellen. Av alle bosatte ektepar som ble skattlagt i klasse 2 i 2015, og hvor ingen av ektefellene var over 62 år, bestod i overkant av 80 pst. av minst én innvandrer

Personer som er født i utlandet av to utenlandskfødte foreldre.

. Til sammenligning var andelen 20 pst. i 1993. Mange av innvandrerekteparene som blir skattlagt i klasse 2, kommer fra EU-land i Øst-Europa. En del av disse har trolig ektefellen i hjemlandet.

Å avvikle skatteklasse 2 vil styrke insentivene til arbeid, bedre integreringen og likestillingen, redusere mulighetene for eksport av velferdsytelser og være et langsiktig bidrag til jevnere inntektsfordeling.

Forslaget anslås å øke provenyet med om lag 285 mill. kroner påløpt og 230 mill. kroner bokført i 2018. Om lag 83 500 ektepar vil bli berørt.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven §§ 15-4 og 15-5. Forslaget forutsetter også tilpasninger i Stortingets skattevedtak § 3-1 og § 6-3. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

5.4.2 Gjeldende rett

Personlige skattytere skal ha et personfradrag i alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 15-4. Personfradraget er et fribeløp i inntekten ved beregningen av skatt på alminnelig inntekt. Fradraget blir automatisk tatt hensyn til ved utregningen av skatten. Personfradraget kan ikke føre til negativ inntekt og kan dermed heller ikke gi fremførbart underskudd. Stortinget fastsetter personfradrag i klasse 1 og klasse 2 for det enkelte inntektsåret. For inntektsåret 2017 er personfradraget 53 150 kroner i klasse 1 og 78 300 kroner i klasse 2, jf. Stortingets skattevedtak § 6-3.

Personlige skattytere skattlegges som hovedregel hver for seg i skatteklasse 1. Personfradrag i klasse 2 gis til ektefeller som skattlegges under ett for begges samlede formue og inntekt etter skatteloven § 2-10. Ektepar hvor bare én har inntekt eller hvor inntekten til den andre er under 55 000 kroner i året, er tjent med skattlegging i klasse 2 (gitt at begge ektefellene kun har standard fradrag). Har begge ektefellene inntekt, kan hver av dem skattlegges særskilt i klasse 1. Særskilt skattlegging gjennomføres også uten at ektefellene har bedt om det dersom det gir lavere eller samme skatt som skattlegging under ett, jf. skatteloven § 2-11 første og annet ledd. Fra 2006 ble klasse 2 fjernet ved beregningen av formuesskatten, men ektefellene skattlegges fortsatt sammen for formue selv om de skattlegges særskilt for inntekt i klasse 1.

Skatteloven § 2-12 gir regler om når ektefeller skattlegges hver for seg. Det gjelder når ekteskapet er inngått etter 31. oktober i året før inntektsåret, men likevel slik at den ektefellen som har lavest alminnelig inntekt, kan skattlegges under ett med den andre ektefellen hvis de har stiftet felles hjem før utløpet av inntektsåret, jf. bestemmelsens bokstav a. Ektefeller skal også skattlegges hver for seg når de ved utløpet av inntektsåret var separert eller levde varig adskilt, jf. bokstav b. Er ektefellene skilt eller separert i inntektsåret, kan den ektefellen som det meste av året har forsørget den andre, gis personfradrag i klasse 2 i stedet for fradrag for bidrag etter skatteloven § 6-52.

Reglene om skattlegging av ektefeller gjelder tilsvarende for samboere hvor den ene er pensjonist med meldeplikt etter folketrygdloven § 25-4 første ledd første punktum, såkalt meldepliktige samboere, jf. skatteloven § 2-16.

Er den ene ektefellen skattepliktig som bosatt i Norge etter norsk intern rett og den andre ektefellen bosatt i utlandet i hele inntektsåret, skal ektefellen bosatt i Norge i utgangspunktet skattlegges i klasse 1. Den ektefellen som er bosatt i Norge, har likevel rett til å bli skattlagt i klasse 2 når vedkommende forsørger ektefelle bosatt i utlandet og kan dokumentere dette på tilfredsstillende måte. Det gjelder utlandet generelt og er ikke begrenset til EØS-området.

Har skattyteren vært bosatt i Norge bare en del av året, fastsettes personfradraget slik at det gis personfradrag i klasse 1 eller klasse 2 for det antall hele eller påbegynte måneder skattyteren har vært bosatt her, jf. skatteloven § 15-4 åttende ledd. Tilsvarende gjelder for person som anses bosatt i utlandet hele året etter norsk intern rett, men er begrenset skattepliktig for arbeid utført i Norge etter § 2-3 første ledd bokstav d og annet ledd ved opphold i Norge en del av året.

Personer som er bosatt i en annen EØS-stat, og som krever fradrag etter skatteloven § 6-71 fordi hele eller tilnærmet hele skattyters inntekt skattlegges i Norge, har likevel rett til fullt personfradrag i klasse 1 eller 2 for hele året.

Ektepar hvor en eller begge er alders- eller AFP-pensjonist, kan bli skattlagt i klasse 2. Dette vil gjelde to grupper. Den ene gruppen består av ektepar hvor den ene har pensjonsinntekt og forsørger en ektefelle med lav eller ingen inntekt. Den andre gruppen kom utilsiktet inn under ordningen etter omleggingen av pensjonsskattereglene i 2011, og består av ektepar der en av ektefellene har for lav pensjonsinntekt (under 188 700 kroner i 2017) til å få utnyttet skattefradraget for pensjon fullt ut når han eller hun skattlegges for seg, mens den andre ektefellen har høyere pensjon eller annen inntekt. Gjennom felles skattlegging i klasse 2 kan ekteparet få utnyttet mer av eller hele skattefradraget for pensjonisten med lavest inntekt. I motsetning til andre ektepar som skattlegges i klasse 2, er det i denne gruppen ikke slik at den ene ektefellen forsørger den andre. Ektefellen med lavest inntekt får pensjon fra folketrygden. Skattefordelen er også jevnt over lavere for denne pensjonistgruppen enn for andre i klasse 2.

5.4.3 Vurderinger og forslag

Formålet med skatteklasse 2 har vært å beskatte skattytere med forsørgeransvar noe lempeligere for å ta hensyn til høyere kostnader som følger med et forsørgeransvar. De som skattlegges i klasse 2, er imidlertid ikke en generell lavinntektsgruppe. Gjennomsnittlig bruttoinntekt for disse ekteparene var om lag 640 000 kroner i 2015.

Etter departementets syn har ordningen med skatteklasse 2 flere uheldige virkninger. Klasse 2 medfører at ektefellen som har inntekt, får lavere skatt enn andre skattepliktige fordi den andre ektefellen har lav eller ingen inntekt. I de fleste ekteparene som skattlegges i klasse 2 er, det kvinnen som har lav arbeidsinntekt. Reglene om personfradrag i klasse 2 forskjellsbehandler samboerpar og ektepar når den ene forsørger den andre. En som forsørger sin samboer, får ikke personfradrag i klasse 2, mens en gift person i tilsvarende situasjon kan bli skattlagt i klasse 2. Ordningen med én skatteklasse forbeholdt ektepar er dårlig tilpasset dagens varierte husholdningssammensetninger. Den stammer fra en tid da skattleggingen la større vekt på ekteskap med én forsørger. I dag er skattesystemet mer individbasert. Det innebærer at samlet skatt i mindre grad påvirkes av familiemedlemmers valg mellom lønnet arbeid og hjemmearbeid.

En viktig innvending mot ordningen med klasse 2 er at insentivene til å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet svekkes for den hjemmeværende ektefellen. Dette er et særlig problem for integreringen fordi yrkesdeltagelsen blant kvinner i innvandrergrupper er lav. Dette understrekes også i NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene , der utvalget anbefaler at skatteklasse 2 avvikles.

Av alle ektepar som ble skattlagt i klasse 2 i 2015, og hvor ingen av ektefellene var over 62 år, bestod 80 pst. av minst én innvandrer. Til sammenligning var andelen 20 pst. i 1993. Ekteparene som skattlegges i klasse 2 og består av minst én innvandrer, er yngre enn andre ektepar som skattlegges i samme klasse og har generelt lavere inntekt. Innvandrere er samtidig overrepresentert i gruppen av familier med vedvarende lavinntekt. Det skyldes blant annet at mange familier med innvandrerbakgrunn bare har én arbeidsinntekt å leve av. Å legge til rette for at begge ektefellene er i inntektsgivende arbeid er god integreringspolitikk og et viktig tiltak for å begrense barnefattigdom og vedvarende lavinntekt blant innvandrerfamilier. Skatteklasse 2 trekker imidlertid i motsatt retning fordi det gis skattefordeler dersom den ene ektefellen har begrenset eller ingen arbeidstilknytning. Også Skatteutvalget foreslo å avvikle skatteklasse 2 i NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi .

Skatteklasse 2 bidrar til å fremme forsørgelse av ektefelle i et annet land fordi klasse 2 kan gis til skattytere som bor i Norge og forsørger ektefelle i utlandet, jf. punkt 5.4.2. Også skattytere som selv bor i utlandet og forsørger ektefelle der, får klasse 2 når skattyteren har hatt arbeidsopphold i Norge en del av året. Da beregnes personfradraget i klasse 2 for antall hele eller påbegynte måneder. Det gjelder også utenfor EØS-området. Personer som er bosatt i en annen EØS-stat, og som har arbeidsopphold og skattlegges i Norge for hele eller tilnærmet hele sin inntekt, kan få klasse 2 for hele året. Det er vanskelig å kontrollere om vilkårene for skattlegging i klasse 2 er oppfylt fordi man i utenlandsforhold vil mangle muligheten til automatisk kontroll av om personen er gift og av inntektsforholdene til ektefellene. I Skatteetatens registre for utenlandske arbeidstakere på kortvarig opphold i Norge var det i 2014 om lag 200 000 personer med lønnsinntekt i hovedsak fra Norge. Av disse ble om lag 13 000 skattlagt i skatteklasse 2. Dette er personer som typisk krever skatteklasse 2 for forsørgelse av ektefelle i hjemlandet. Utover bidraget til sysselsetting og integrering vil forslaget om å avvikle skatteklasse 2 forenkle skattesystemet, som er en fordel både for Skatteetaten og skattyterne, og redusere mulighetene for eksport av velferdsytelser.

Om lag 76 pst. av pensjonistene som skattlegges i klasse 2, er pensjonister som utilsiktet kom inn under ordningen som følge av omleggingen av pensjonsskattereglene i 2011. Pensjonister med minste pensjonsnivå vil fortsatt ikke betale skatt om klasse 2 avvikles.

Å fjerne skatteklasse 2 vil på kort sikt gi lavere inntekt for ekteparene som berøres. Regjeringen mener imidlertid at det viktigste tiltaket for å bedre lavinntektsgruppers og spesielt innvandreres økonomiske situasjon er å styrke arbeidsdeltakelsen. Å avvikle skatteklasse 2 vil bidra til å styrke arbeidsinsentivene, og over tid vil dette bidra til en jevnere inntektsfordeling.

Regjeringen foreslår på bakgrunn av vurderingene ovenfor å fjerne ordningen med skatteklasse 2.

Det vises til endringer i skatteloven §§ 15-4 og 15-5. Forslaget forutsetter også tilpasninger i Stortingets skattevedtak § 3-1 og § 6-3.

Departementet vil vurdere nærmere om oppheving av klasse 2 kan legge til rette for forenkling av reglene om skattlegging av ektefeller i skatteloven §§ 2-10 flg.

5.4.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Maksimal fordel av skattlegging i skatteklasse 2 er om lag 6 000 kroner i 2017. Fordelen ved klasse 2 blir lavere etter hvert som inntekten til ektefellen med lav inntekt øker, og fordelen faller helt bort ved en inntekt på 55 000 kroner (den nedre grensen for betaling av trygdeavgift), gitt at begge ektefellene kun har standard fradrag. Selv om skattlegging under ett i klasse 2 er den formelle hovedregelen for ektefeller, skattlegges de aller fleste ektefeller hver for seg i klasse 1. For inntektsåret 2015 ble om lag 83 500 ektepar av totalt om lag 861 000 ektepar skattlagt i skatteklasse 2 (om lag 9,6 pst.).

Forslaget om å fjerne skatteklasse 2 anslås å øke provenyet med om lag 285 mill. kroner påløpt og 230 mill. kroner bokført i 2018. Beregningen er gjort i LOTTE-Skatt og er kun basert på skattestatistikk fra bosatte skattytere. Forslaget om å fjerne skatteklasse 2 innebærer isolert sett en maksimal skatteskjerpelse for et ektepar på om lag 6 000 kroner i året sammenlignet med reglene for 2017. Denne skjerpelsen gjelder i de tilfellene der ektefellen med lavest inntekt ikke får utnyttet noe av sitt personfradrag i klasse 1. For ektepar der den ene ektefellen ikke har inntekt i dag, kan skatteøkningen fullt ut motvirkes om den hjemmeværende arbeider utenfor hjemmet i om lag 30 timer i året (forutsatt en årslønn på 345 000 kroner).

Forslaget medfører at Skatteetaten må gjøre endringer i etatens systemer for forskuddstrekk og skattefastsetting. Kostnadene til dette kan dekkes innenfor etatens gjeldende budsjettrammer. Forslaget vil forenkle skattereglene og dermed virke administrativt forenklende for Skatteetaten.

5.4.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

5.5 Skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold for små, nyetablerte selskap

5.5.1 Innledning og sammendrag

I revidert nasjonalbudsjett for 2017 varslet regjeringen at det i statsbudsjettet for 2018 ville bli fremmet forslag til en ny, særskilt beskatningsordning for opsjoner til ansatte i små, nyetablerte selskap.

Formålet med en ny opsjonsbeskatningsordning for slike selskap er blant annet å avhjelpe eventuelle likviditetsutfordringer knyttet til gjeldende opsjonsskatteregler for både selskapet og dets ansatte. Dette kan gjøre det lettere for slike selskap å rekruttere og holde på dyktige ansatte, og å gjennomføre prosjekter som er forventet å være lønnsomme. Det kan over tid bidra til økt verdiskaping og arbeidsplasser.

Regjeringen foreslår derfor at det innføres en ny ordning for beskatning av opsjoner til ansatte i små oppstartsselskap, der beskatningstidspunktet endres fra innløsningstidspunktet til tidspunktet for realisasjon av aksjen. På realisasjonstidspunktet skattlegges eventuell gevinst som en kombinasjon mellom lønnsinntekt og aksjegevinst, avhengig av hvordan verdien på aksjene har utviklet seg.

Ordningen foreslås begrenset til ansatte i aksjeselskap som er seks år eller yngre, som har ti ansatte eller færre (beregnet ut fra årsverk), og med driftsinntekter og balansesum på 16 mill. kroner eller mindre. Opsjonsfordelen den enkelte kan oppnå under ordningen, kan maksimalt være 30 000 kroner i løpet av ansettelsesforholdet. Ordningen er begrenset til personer som er ansatt 1. januar 2018 eller senere.

Det foreslås videre en begrensning på offentlig eierskap i de omfattede selskapene på 24 pst., og en begrensning på den ansattes eierandel i selskapet på 5 pst. Det stilles også krav til omfanget av den ansattes arbeidstid for selskapet. I lys av formålet bak ordningen om å knytte ansatte til selskapet over tid, stilles det krav om at den ansatte må sitte med opsjonen i minst tre år før innløsning. Opsjonen må videre innløses innen ti år fra tildelingstidspunktet.

Det foreslås enkelte unntak fra hovedregelen om at opsjonsfordelen først skal beskattes ved realisasjon. Unntakene gjelder tilfeller der den ansatte slutter i selskapet, flytter utenlands eller har eid aksjene i mer enn fem år etter innløsningstidspunktet.

Regjeringen foreslår at ordningen skal gjelde fra og med inntektsåret 2018. Ordningen vil imidlertid innebære statsstøtte og må derfor notifiseres til og godkjennes av ESA før den kan iverksettes.

Regjeringen vil fortløpende vurdere hvordan ordningen virker, men tar sikte på å utvide den over tid.

Departementet anslår på usikkert grunnlag at forslaget vil gi et provenytap på 100 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2018. Det langsiktige provenytapet er mindre, anslagsvis 30 mill. kroner, fordi noe proveny kommer tilbake etter hvert som aksjene blir realisert og eventuell gevinst beskattes. Over tid kan også provenyet øke i den grad ordningen bidrar til at flere lønnsomme prosjekter blir gjennomført.

De sentrale bestemmelsene foreslås inntatt i skatteloven sammen med en hjemmel til departementet til å gi forskrift. De nærmere vilkår for ordningen, herunder krav til selskapet og den ansatte mv., er relativt omfattende og tekniske og foreslås derfor tatt inn i forskrift til skatteloven.

Departementet viser til forslag til skatteloven § 5-14 nytt fjerde ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

5.5.2 Gjeldende rett

Skatteloven § 5-14 tredje ledd har særregler for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold. Særreglene kommer til anvendelse dersom det er arbeidsforholdet som er grunnen til at den ansatte har mottatt opsjonen, og dersom opsjonens underliggende instrumenter er aksjer eller egenkapitalbevis. Særreglene for opsjonsbeskatning i arbeidsforhold gjelder også opsjoner som ikke er gitt under en generell ordning for ansatte i bedriften. Opsjoner i egen næringsvirksomhet omfattes ikke.

Opsjoner i arbeidsforhold skattlegges ikke ved tildelingen, men først på tidspunktet for innløsning eller salg. Det vil si det tidspunktet den ansatte benytter sin rett under opsjonen til å kjøpe eller selge aksjer/egenkapitalbevis, eller selger opsjonen.

Gevinsten på opsjonen beskattes som lønnsinntekt for den ansatte i det inntektsåret innløsningen og aksjeervervet skjer, og inngår i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget for bedriften. Skattepliktig gevinst på opsjonen ved innløsning beregnes som differansen mellom aksjens omsetningsverdi og innløsningsprisen, fratrukket eventuell opsjonspremie (den ansattes kostpris for opsjonen). Ved salg av opsjonen settes gevinsten til differansen mellom salgssum og eventuell opsjonspremie. Senere verdistigning på aksjen etter innløsning og frem til eventuell realisasjon beskattes som aksjegevinst, men slik at den fordel som er blitt beskattet som lønnsinntekt, legges til aksjens inngangsverdi. Dermed unngår man at opsjonsfordelen dobbeltbeskattes. Eventuelle tap ved realisasjon av aksjene er fradragsberettigede i alminnelig inntekt.

Gjeldende regelverk gir videre mulighet for visse lettelser ved beregningen av skatten ved innløsning eller salg av opsjoner.

Etter Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) § 5-14-12 kan skattyter kreve at fordelen beregnes til det beløp skatten ville ha utgjort dersom opsjonsfordelen var blitt tidfestet med et like stort beløp i hvert av inntektsårene, fra og med tildelingsåret til og med innløsningsåret. For opsjoner som er knyttet til kjøp av aksjer mv. i selskap med generelt aksjeprogram for ansatte, skal samlet markedsverdi av aksjene mv. på innløsningstidspunktet på visse vilkår reduseres med 20 pst., men maksimalt 3 000 kroner. Se skatteloven § 5-14 første ledd bokstav a jf. bokstav c.

Særreglene gjelder bare for opsjoner ytt «i arbeidsforhold», jf. skatteloven § 5-14 tredje ledd. Vurderingen av tilknytning til arbeidsforholdet gjøres på det tidspunkt opsjonen tildeles. Det har således ikke betydning om personen er ansatt eller ikke på det tidspunkt opsjonen innløses. Det er heller ikke noe krav om at opsjonen utgjør en skattemessig fordel på tildelingstidspunktet. Dersom opsjonen bare tilbys til ansatte, må skattyter betale skatt som arbeidsinntekt for eventuell gevinst på det senere innløsningstidspunktet, selv om den ansatte betaler en opsjonspremie tilsvarende markedspris. Dersom opsjonen derimot er lagt ut for fritt salg, uten fortrinnsrett eller andre særvilkår for ansatte som erverver opsjonen, regnes den normalt ikke som ytt i arbeidsforhold. I slike tilfeller beskattes fordel ved innløsning (eller salg) av opsjonen som kapitalinntekt.

Overdragelse av en opsjon anses i utgangspunktet som skattemessig realisasjon. Men dersom opsjonen overdras til en nærstående av arbeidstakeren, anses dette ikke som skattemessig realisasjon etter gjeldende regler. Hvis den nærstående selger eller innløser opsjonen, beskattes imidlertid eventuell fordel som om disposisjonen var foretatt av arbeidstaker.

5.5.3 Vurderinger og forslag

Utsatt skattlegging av opsjoner til ansatte i små oppstartsselskap

Regjeringen vil gjøre det lettere for små oppstartsselskap å ansette og beholde ansatte. Regjeringen foreslår derfor en ny ordning for opsjonsbeskatning, som kan avhjelpe eventuelle likviditetsutfordringer for slike selskap og bidra til at de kan tilby en mer konkurransedyktig avlønning. Ordningen vil også redusere risikoen for de ansatte ved å motta opsjoner istedenfor kontant lønn.

Gjeldende regler for opsjonsbeskatning i arbeidsforhold kan skape særlige utfordringer for små, nyetablerte selskap fordi aksjer i slike selskap kan være spesielt vanskelige å omsette på innløsningstidspunktet. Det kan dermed være krevende for den ansatte å finne likvide midler til å dekke skatteregningen for opsjonsfordelen på innløsningstidspunktet. I tillegg er ofte risikoen for å miste jobben større og lønnsnivået lavere enn i større, mer etablerte selskap. Videre vil den fremtidige verdien av aksjer i slike selskap ofte være svært usikker på ervervstidspunktet, og i mange tilfeller kan aksjen ha falt i verdi når den senere skal realiseres. Alle opsjoner og aksjer vil ha et innslag av usikkerhet med hensyn til fremtidig avkastning, men denne usikkerheten vil ofte være større for små selskap i oppstartsfasen enn for større og mer etablerte selskap. Samlet kan disse elementene gjøre det vanskeligere for slike selskap å rekruttere og holde på dyktige ansatte.

På denne bakgrunn legger regjeringen frem forslag til en ny og mer lempelig ordning for beskatning av opsjoner til ansatte i små oppstartsselskap. Forslaget innebærer at opsjonsfordelen ikke skattlegges på tidspunktet for innløsning av opsjonen, verken på den ansattes hånd eller på arbeidsgivers hånd (arbeidsgiveravgift). Den skal i stedet som hovedregel beskattes når aksjene realiseres.

På tidspunktet for innløsning av opsjonen skal arbeidsgiver beregne en opsjonsfordel . Opsjonsfordelen utgjør den fordelen den ansatte ville ha blitt lønnsbeskattet for på innløsningstidspunktet etter gjeldende regler, altså differansen mellom aksjen(e)s markedsverdi og innløsningsprisen, fratrukket eventuell opsjonspremie. Er opsjonen knyttet til kjøp av aksjer mv. i selskap med generelt aksjeprogram for ansatte, gjelder særregelen for beregning av markedsverdi etter skatteloven § 5-14 første ledd bokstav a tilsvarende. Den beregnede opsjonsfordelen oppbevares av arbeidsgiver til realisasjonstidspunktet (eventuelt til det tidligere beskatningstidspunktet i ekstraordinære tilfeller, se nærmere under avsnittet « Hendelser som utløser skattlegging før realisasjon »).

På realisasjonstidspunktet skal eventuell gevinst opptil opsjonsfordelen innrapporteres og skattlegges som lønnsinntekt. Arbeidsgiver skal betale arbeidsgiveravgift av dette beløpet. Eventuell overskytende gevinst på aksjen(e) skal skattlegges som aksjegevinst. Dersom realisert gevinst er lavere enn den beregnede opsjonsfordelen, bortfaller skatte- og arbeidsgiveravgiftsplikten for det overskytende. Dersom aksjene realiseres med tap, skattlegges ikke opsjonsfordelen. Eventuelt tap kan fradragsføres i alminnelig inntekt.

Særreglene gjelder for en samlet opsjonsfordel opptil 30 000 kroner i den enkeltes ansettelsesforhold i et selskap. En person kan ha flere kvalifiserende opsjoner dersom han/hun har flere arbeidsforhold og alle vilkår er oppfylt for hvert av disse.

Dersom opsjonsfordelen utgjør mer enn 30 000 kroner, må det overskytende beløpet skattlegges på innløsningstidspunktet som lønnsinntekt for den ansatte, med tilhørende arbeidsgiveravgift for selskapet, i tråd med alminnelige regler for skattlegging av fordel vunnet ved opsjoner i arbeidsforhold. Departementet vil vurdere nærmere om det er behov for regler om hvilke aksjer som skal anses realisert først i tilfeller der opsjonsfordelen på innløsningstidspunktet utgjør mer enn 30 000 kroner. Eventuelle regler om dette vil bli gitt i forskrift.

Dersom opsjonen selges, og ikke løses inn i aksjer i arbeidsgiverselskapet, faller opsjonen utenfor ordningen og beskattes etter de alminnelige reglene.

Hendelser som utløser skattlegging før realisasjon

Særreglene for opsjoner i oppstartsselskap bygger på at arbeidsgiver (oppstartsselskapet) må vurdere om vilkårene for å falle innunder ordningen er oppfylt, gjennomføre de nødvendige beregninger, oppbevare opplysninger og rapportere til skattemyndighetene det som er nødvendig for korrekt skattemessig behandling av opsjonene. Se nærmere under punktet « Innrapportering og kontroll » nedenfor.

Videre er arbeidsgivers plikt til å oppbevare regnskapsmateriale, herunder opplysningene som er nevnt ovenfor, begrenset til fem år, jf. bokføringsloven § 13.

For å sikre korrekt beskatning og ivareta skattemyndighetenes kontrollmulighet, er det behov for regler som sikrer at ordningen ligger innenfor rammene av arbeidsforholdets varighet og oppstartsselskapets plikt til å oppbevare nødvendige opplysninger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at opsjonsfordelen skal beskattes i enkelte særtilfeller, selv om aksjene ennå ikke er realisert. Dette gjelder i følgende tre tilfeller:

For det første foreslås det at opsjonsfordelen beskattes når arbeidstakeren har eiet aksjene i fem år regnet fra innløsningstidspunktet for opsjonen. Opsjonsfordelen skal på dette tidspunktet skattlegges på tilsvarende måte som om aksjene var blitt realisert. Aksjene verdsettes i samsvar med de alminnelige prinsippene for å fastsette markedsverdi av aksjer som er solgt til underkurs. Dersom den stipulerte gevinsten (uttrykt ved differansen mellom aksjenes markedsverdi på beskatningstidspunktet, fratrukket innløsningsprisen inkludert eventuell opsjonspremie) er minst like høy som den beregnede opsjonsfordelen på innløsningstidspunktet, skal arbeidstaker lønnsbeskattes for den beregnede opsjonsfordelen. Dersom den stipulerte gevinsten er lavere enn den beregnede opsjonsfordelen, lønnsbeskattes bare gevinsten. Opsjonsfordelen som blir lønnsbeskattet på dette tidspunktet, legges til aksjens inngangsverdi. Eventuell senere verdistigning på aksjene skattlegges som aksjegevinst.

Tidsbegrensningen på fem år er også naturlig i lys av at formålet med ordningen er å bedre vilkårene for små bedrifter i oppstartsfasen. Når den ansatte har eiet aksjene i fem år, vil det ha gått minimum åtte år fra tidspunktet opsjonsavtalen ble inngått. Dette skyldes at opsjonen ikke kan innløses før det har gått tre år fra tildelingstidspunktet, se nærmere under punktet « Vilkår knyttet til opsjonen » nedenfor. På dette tidspunktet vil ikke selskapet lenger kunne anses som et nyetablert selskap i oppstartsfasen.

For det andre foreslår departementet at opsjonsfordelen skal beskattes når opsjonsinnehaverens arbeidsforhold i oppstartsselskapet opphører. Det vises blant annet til at oppstartsselskapet etter avslutning av arbeidsforholdet ikke lenger har lønnsutbetalinger mv. som det kan gjennomføres forskuddstrekk i. Beskatningen skjer på samme måte som beskrevet ovenfor.

For det tredje foreslås at opsjonsfordelen skal skattlegges dersom arbeidstakeren flytter utenlands, i tråd med alminnelige prinsipper og regler om skattlegging ved utflytting. Skatteloven § 14-3 fastslår at dersom en skattyter har utført et arbeid i Norge, men har krav på oppgjør først på et tidspunkt etter at vedkommende har flyttet ut av riket, skal inntekten anses tidfestet på utflyttingstidspunktet. Departementet foreslår at en tilsvarende regel etableres for tilfeller der en ansatt flytter ut av landet i skatterettslig forstand før aksjer ervervet ved innløsning av en opsjon under denne ordningen er realisert. I slike tilfeller skal det gjennomføres et skatteoppgjør som om aksjene hadde blitt realisert på utflyttingstidspunktet. Opsjonsfordelen som blir beskattet som lønnsinntekt på dette tidspunktet, legges til aksjens inngangsverdi. Er det en overskytende gevinst, inngår denne i eventuell skattlegging etter skatteloven § 10-70. Det vil si at eventuell overskytende gevinst bare vil bli skattlagt dersom skattyters samlede gevinster ved utflytting overstiger 500 000 kroner, jf. § 10-70 fjerde ledd.

Vilkår knyttet til opsjonen

Formålet med den foreslåtte opsjonsbeskatningsordningen for oppstartsselskap er blant annet å gjøre det lettere for små, nyetablerte selskap å rekruttere og beholde dyktige ansatte. På denne bakgrunn foreslår departementet at opsjonsinnehaver, for å omfattes av ordningen, må arbeide for selskapet i minst tre år etter inngåelsen av opsjonsavtalen før denne kan innløses i aksjer. Dette kan bidra til å beholde de ansatte over tid. Denne treårsperioden vil heretter bli benevnt «opsjonsperioden».

For å kunne omfattes av den gunstigere skattleggingen under ordningen må videre opsjonen innløses til aksjer senest ti år etter tidspunktet for tildeling av opsjonen. Godkjennelse i statsstøttesaker krever normalt at støtten er begrenset til en viss tidsperiode. Videre anser departementet at en periode på ti år er tilstrekkelig for at ordningen skal kunne tjene sitt formål om å lempe beskatningen av opsjoner som tildeles som alternativ lønn i små oppstartsselskap.

I lys av at ordningen blant annet skal stimulere til nyansettelser, foreslår departementet at den begrenses til opsjoner som tildeles etter at ordningen har trådt i kraft 1. januar 2018.

Vilkår knyttet til arbeidsgiverselskapet

Ordningen foreslås å gjelde for små selskap i oppstartsfasen. Det foreslås at avgrensningen til slike selskap skjer gjennom vilkår om blant annet selskapenes størrelse og alder. Se nærmere nedenfor.

Departementet foreslår at ordningen bare skal gjelde for aksjeselskap. Utfordringene som ordningen er ment å imøtekomme, må antas å gjelde først og fremst for mindre, ikke-børsnoterte selskap. Dersom selskapet inngår i et konsern, gjelder kravet for hvert selskap i konsernet.

Formålet med ordningen er å avhjelpe eventuelle likviditetsutfordringer som gjør det krevende for små oppstartsselskap i Norge å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft.

I første rekke vil ordningen derfor gjelde for norske aksjeselskap som er hjemmehørende i riket, jf. skatteloven § 2-2. Videre vil ordningen omfatte tilsvarende utenlandske selskap som har begrenset skatteplikt til Norge etter skatteloven § 2-3, gitt at de er hjemmehørende i et annet EØS-land eller et land Norge har inngått skatteavtale med som inneholder en artikkel om informasjonsutveksling. Dette ivaretar Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og skatteavtaler med tredjeland.

For at ordningen skal treffe små selskap i oppstartsfasen, foreslår departementet at ordningen avgrenses til selskap med i gjennomsnitt ti eller færre årsverk, og der selskapets årlige driftsinntekter og balansesum er 16 mill. kroner eller mindre. Ved beregningen av årsverk inngår både heltidsansatte, deltidsansatte og midlertidig ansatte som er innmeldt i Arbeidstakerregisteret. Med mindre antall årsverk varierer mye i løpet av et år, vil det normalt være tilstrekkelig å beregne det gjennomsnittlige antallet årsverk basert på antall årsverk ved starten av året og ved slutten av året. Departementet viser for øvrig til beregningen av årsverk etter regnskapsloven. Dersom selskapet inngår i et konsern, jf. aksjeloven § 1-3, skal grenseverdiene beregnes på konsernnivå (samlet for alle konsernselskapene). Vilkårene knyttet til antall årsverk, driftsinntekter og balansesum må være innfridd i gjennomsnitt i det nærmest foregående inntektsåret før tildeling av opsjonen.

Ordningen er ment å legge bedre til rette for små selskap i oppstartsfasen . På denne bakgrunn må den begrenses til selskap som ikke har eksistert lenger enn en viss periode. Departementet foreslår at selskap som skal omfattes av ordningen, må være seks år eller yngre på tidspunktet for tildeling av opsjonen, medregnet stiftelses- og registreringsåret. Dette tilsvarer aldersbegrensningen som er satt for selskap som omfattes av den nye skatteinsentivordningen for langsiktige investeringer i oppstartsselskap, som ble innført i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2017.

En aldersbegrensning på seks år kan motivere til selskapsrettslige endringer i eksisterende virksomhet for å oppfylle aldersvilkåret, for eksempel gjennom fisjon, fusjon eller skattefri omdannelse fra en selskapsform til en annen. For å unngå at slike selskapsrettslige endringer benyttes for å omgå vilkårene i den nye ordningen, foreslår departementet at det ved aldersberegningen også må tas hensyn til alderen til tidligere selskap. Ved skattefri omdannelse og ved fisjon må man følgelig ta utgangspunkt i stiftelsesåret til det tidligere selskapet. Ved fusjon må man se hen til alderen til det eldste selskapet.

Det er ikke ønskelig med en ordning som favoriserer enkeltnæringer, eller som inneholder detaljerte næringsbegrensninger som vil bidra til å komplisere regelverket og etterlevelsen av dette. Departementet mener likevel at ordningen bør avgrenses mot selskap som i ikke ubetydelig grad driver passiv kapitalforvaltning. Slik virksomhet anses i liten grad å være omfattet av den målgruppen bedrifter som det er ønskelig å tilgodese, nemlig virksomheter som kan bidra til næringsutvikling og arbeidsplasser. Departementet foreslår derfor at selskap hovedsakelig må drive annen aktivitet enn passiv kapitalforvaltning for å falle innunder ordningen. Vurderingen av hvorvidt dette vilkåret er oppfylt vil være lik vurderingen av om det tilsvarende kravet er oppfylt etter skatteinsentivordningen. I Prop. 130 LS (2016–2017) på side 14 beskrev departementet denne vurderingen slik:

«Passiv kapitalforvaltning vil typisk vere avkastning frå kapitalplasseringar i til dømes bank, fond eller verdipapir, utleige av kapitalgjenstandar eller statiske funksjonar som til dømes lisensinntekter frå immateriell eigedom. Eit utgangspunkt for vurderinga kan etter departementet sitt syn vere at maksimalt 10 pst. av aktiviteten kan vere passiv kapitalforvaltning. Kjøp og sal av verdipapir med direkte tilknytning til aktivitetar av annan art, bør normalt ikkje vere med i berekninga. Grensa på 10 pst. er likevel berre eit utgangspunkt. Til dømes vil ei slik grense kunne slå skeivt ut for nyskipa selskap som ikkje har sett i gang nokon aktivitet, og som difor ikkje har driftsinntekter å vise til. Vurderinga vil difor i praksis vere basert på skjønn i kvart einskild tilfelle.»

Tilsvarende skal legges til grunn for tolkningen av vilkåret innenfor den foreslåtte ordningen for opsjonsbeskatning i oppstartsselskap.

Departementet foreslår at ordningen avgrenses mot selskap der mer enn 24 pst. av kapital- eller stemmeandelene direkte eller indirekte er kontrollert av ett eller flere offentlige organer. Dette er tilsvarende som for skatteinsentivordningen for langsiktige investeringer i oppstartsselskap.

Med offentlig organ menes organer som driver offentlig virksomhet i statlig eller kommunal regi. Også eierskap gjennom statlige og kommunale selskap omfattes. Dersom selskapet inngår i et konsern, gjelder vilkåret for hvert enkelt selskap i konsernet. Kravet gjelder på tidspunktet for tildeling av opsjonen.

Ordningen kan ikke benyttes av selskap som er i økonomiske vanskeligheter på tidspunktet for tildeling av opsjonen. Det er et gjennomgående krav i EØS-avtalens statsstøtteregler at det ikke kan gis offentlig støtte der mottaker er i økonomiske vanskeligheter på tidspunktet for støtteavgivelsen. Økonomiske vanskeligheter skal forstås slik det er definert i EØS-retten, jf. gruppeunntaket artikkel 2 (18). I denne sammenhengen viser begrepet til selskap som enten er gjenstand for insolvensbehandling eller oppfyller kriteriene for å være gjenstand for insolvensbehandling etter nasjonale regler. Departementet legger til grunn at vilkåret innebærer at selskapet ikke kan ha bedt om gjeldsforhandling, og at vilkårene for konkursåpning etter konkursloven ikke kan være oppfylt.

Vilkår knyttet til den ansatte

Formålet med den nye ordningen for opsjonsbeskatning i oppstartsselskap er blant annet å bedre selskapenes mulighet til å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft i selskapet. På denne bakgrunn foreslår departementet at det stilles vilkår til omfanget av den tid den ansatte arbeider for selskapet, for at opsjonsavtalen skal omfattes av ordningen. Det foreslås at opsjonsinnehaveren må arbeide minst 25 timer for selskapet per uke, beregnet gjennomsnittlig per år, i hele opsjonsperioden. Dette bidrar til at opsjonsinnehaveren faktisk vil tilføre kompetanse til selskapet gjennom sin arbeidsinnsats og til å motvirke muligheten for skattemotiverte tilpasninger. I tillegg legger departementet til grunn at vilkåret kan bidra til å avgrense ordningen mot selskap som ikke driver aktiv virksomhet.

Det bør videre settes begrensninger på den ansatte opsjonsinnehaverens eierskap i selskapet, i lys av formålet om å gjøre det lettere for oppstartsselskap å rekruttere og beholde dyktige ansatte. Selskapets eiere vil allerede ha insentiver til å yte en arbeidsinnsats for selskapet og antas i liten grad å bli påvirket av de ytterligere insentivene som den lempelige opsjonsbeskatningen innebærer. På denne bakgrunn foreslår departementet at ordningen avgrenses mot opsjonsinnehavere som direkte eller indirekte kontrollerer aksjer som tilsvarer mer enn 5 pst. av kapital- eller stemmeandelene i arbeidsgiverselskapet. For å unngå tilpasninger foreslås at kravet gjelder i året for tildeling av opsjonen samt de to foregående kalenderårene. Av samme årsak foreslås videre at kravet gjelder tilsvarende for opsjonsinnehavers nærstående. Dersom foretaket inngår i et konsern, gjelder eierbegrensningen for hvert av foretakene i konsernet.

Departementet foreslår at ordningen avgrenses til ansatte som tiltrer sin stilling i selskapet etter 1. januar 2018.

Innrapportering og kontroll

Ordningen forutsetter at arbeidsgiver registrerer alle opplysninger som er nødvendige for å ta stilling til om vilkårene for å benytte ordningen er oppfylt. Videre må arbeidsgiver beregne arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk samt innrapportere korrekte opplysninger til skattemyndighetene. Arbeidsgiver skal blant annet beregne en opsjonsfordel på tidspunktet for den ansattes innløsning av opsjonen og oppbevare informasjon om dette beløpet i egne systemer frem til det senere beskatningstidspunktet. Det er også arbeidsgiver som må vurdere om vilkårene for å omfattes av ordningen er oppfylt. Arbeidsgiver må videre innberette til Aksjonærregisteret at aksjene er ervervet under den nye ordningen. Når det inntreffer en begivenhet som utløser beskatning av opsjonen, må arbeidsgiver beregne størrelsen på lønnsbeskatningen og innrapportere dette gjennom a-ordningen. Beløpet må også innrapporteres til Aksjonærregisteret som en kapitalkorrigering på aksjene.

Forbehold om godkjenning av ordningen fra ESA

Den foreslåtte ordningen innebærer statsstøtte til selskapene som omfattes av ordningen, jf. EØS-avtalen artikkel 61. Etter EØS-avtalen gjelder i utgangspunktet et generelt forbud mot statsstøtte. Den foreslåtte ordningen omfattes verken av gruppeunntaket eller ESAs retningslinjer for forenlig støtte, og vil derfor måtte notifiseres og eventuelt godkjennes direkte under EØS-avtalens artikkel 61 tredje ledd bokstav c. Denne bestemmelsen fastslår at et støttetiltak kan være lovlig dersom det har til formål å lette utviklingen av enkelte næringsgrener eller på enkelte økonomiske områder, forutsatt at støtten ikke endrer vilkårene for samhandelen i et omfang som strider mot felleseuropeiske interesser.

Departementet viser til at Europakommisjonen har godkjent tilsvarende ordninger i henholdsvis Storbritannia og Sverige. Departementet er i dialog med ESA om notifikasjon og godkjenning av ordningen. Det kan ikke utelukkes at det kan være nødvendig å justere noe på virkeområdet for den foreslåtte ordningen for at ESA kan godkjenne den. Det foreslås på denne bakgrunn at detaljene i virkeområdet fastsettes i forskrift. Det er da mulig for departementet å gjøre eventuelle nødvendige justeringer uten å måtte fremme nytt lovforslag for Stortinget. Det tas derfor forbehold om ESAs godkjenning, herunder at det kan bli foretatt mindre justeringer i ordningens virkeområde.

Videre kan ordningen ikke tre i kraft før den er godkjent av ESA. Regjeringen jobber for og legger til grunn at ordningen vil bli godkjent før nyttår, slik at den kan gjelde fra 1. januar 2018. For det tilfellet at godkjenning likevel først blir gitt etter nyttår, foreslår departementet at lovendringen skal tre i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. På denne måten kan ordningen iverksettes så snart godkjenningen foreligger, men altså tidligst fra 1. januar 2018.

5.5.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det anslås på usikkert grunnlag at forslaget vil redusere provenyet med 100 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2018. Anslaget bygger på at ordinær lønn reduseres når avlønningen i større grad skjer gjennom opsjonsavtale. Det langsiktige provenytapet er mindre, anslagsvis 30 mill. kroner, fordi noe proveny kommer tilbake etter hvert som aksjene blir realisert og eventuell gevinst beskattes. Over tid kan også provenyet øke i den grad ordningen bidrar til at flere lønnsomme prosjekter blir gjennomført.

Ordningen forutsetter at det lages en ny transaksjonstype i Aksjonærregisteret, og at det etableres en ny inntektsbeskrivelse for rapportering i a-ordningen. De administrative konsekvensene for Skatteetaten er ikke vesentlige. Selskapene og de ansatte kan få administrative byrder ved å benytte seg av ordningen.

5.5.5 Ikrafttredelse

Departementet viser til forslag til skatteloven § 5-14 nytt fjerde ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

5.6 Avvikling av skattefritaket for korttidsutleie av egen bolig

5.6.1 Innledning og sammendrag

Utleieinntekt fra egen bolig er etter gjeldende regler skattefri dersom eieren bruker minst halvparten av boligen selv (regnet etter utleieverdien). Ved utleie av mer enn halvparten av boligen, er inntekten skattefri dersom samlet utleieinntekt er inntil 20 000 kroner i inntektsåret.

Den fremvoksende delingsøkonomien taler for å vurdere skattereglene for utleie av egen bolig på nytt. Boligeiere kan enkelt leie ut sin egen bolig gjennom digitale plattformer. Skattefritaket gjør slik utleie svært gunstig. Ettersom korttidsutleie kan gi betydelige leieinntekter, kan enkelte boligeiere finne det lønnsomt å trekke sine utleieenheter fra det tradisjonelle utleiemarkedet. Selv om korttidsutleie foreløpig foregår i et relativt begrenset omfang, vil omfanget trolig øke over tid. Departementet mener at skattereglene allerede nå bør endres for å ta høyde for en slik utvikling.

Departementet vil videre peke på at det er uheldig at slik korttidsutleie av egen bolig er skattefri, mens tradisjonell overnattingsvirksomhet er skattepliktig. Slik forskjellsbehandling skaper konkurransevridninger og kan bidra til en mindre effektiv ressursbruk.

Et flertall i Delingsøkonomiutvalget, jf. NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer ,foreslo å beskatte korttidsutleie utenfor virksomhet som kapitalinntekt for å øke likebehandlingen av private aktører og tradisjonell hotell- og overnattingsvirksomhet. Utvalget peker på at korttidsutleie innebærer en høyere grad av personlig arbeidsinnsats og derfor skiller seg fra langtidsutleie. Aktører som driver korttidsutleie, har ofte flere leieforhold i løpet av ett år, og slik utleie har ofte likhetstrekk med hotellvirksomhet.

Departementet foreslår å avvikle skattefritaket for korttidsutleie av egen bolig. Forslaget innebærer at leieinntekter fra utleieforhold som varer mindre enn 30 dager, der omfanget ikke er omfattende nok til at inntekten kan anses som virksomhetsinntekt, skal beskattes som kapitalinntekt. Det foreslås et sjablongfradrag for kostnader, slik at 85 pst. av inntekten som overstiger 10 000 kroner, regnes som skattepliktig inntekt. Utleie av egen fritidsbolig beskattes på denne måten i dag. Forslaget anslås å øke provenyet med 6 mill. kroner påløpt og 5 mill. kroner bokført i 2017.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 7-2 og 7-10.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

5.6.2 Gjeldende rett

Inntekt ved utleie av bolig (enebolig, tomannsbolig, selveierleilighet) og egen bolig i boligselskap (borettslag og boligaksjeselskap) er i utgangspunktet skattepliktig kapitalinntekt, jf. skatteloven §§ 5-1 og § 5-20.

Utleieinntekt fra egen bolig er likevel skattefri dersom eieren bruker minst halvparten av boligen selv (regnet etter utleieverdien), jf. skatteloven § 7-2 første ledd bokstav a. Det typiske eksemplet er utleie av sokkelleiligheter, men fritaket kan også gjelde rom i leiligheter, halvparten av en tomannsbolig mv. Ved utleie av hele eller mer enn halvparten av boligen er inntekten skattefri dersom leieinntekten er inntil 20 000 kroner i inntektsåret, jf. skatteloven § 7-2 første ledd bokstav b. Beløpet er en terskelverdi, slik at hele inntekten blir skattepliktig når den overstiger 20 000 kroner.

For fritidseiendom som har vært delvis utleid eller utleid deler av året, regnes 85 pst. av inntekten som overstiger 10 000 kroner, som inntekt, jf. skatteloven § 7-2 andre ledd. Beløpet er et bunnfradrag, slik at bare leieinntekter over 10 000 kroner skattlegges ved utleie av fritidseiendom. Fordi det er vanskelig å tilordne kostnader ved delvis utleie av en fritidsbolig som eieren også bruker selv, innrømmes fradrag for kostnader sjablongmessig. Utleiehytter er ikke omfattet av denne regelen.

5.6.3 Høring

I NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer ble det foreslått endringer i skattefritaket for utleie av egen bolig. Et flertall i utvalget foreslo å beskatte korttidsutleie utenfor virksomhet som kapitalinntekt. Et mindretall i utvalget sluttet seg ikke til forslaget om å avvikle skattefritaket for korttidsutleie av egen bolig. Mindretallet mente at endringer i boligbeskatningen burde vurderes som en helhet.

Utredningen har vært på høring. Det er få høringsinstanser som uttaler seg om utvalgets forslag som gjelder utleie av egen bolig. Revisorforeningen og LO støtter flertallets forslag om å skattlegge korttidsutleie av egen bolig som kapitalinntekt. LO påpeker at selv om unndragning fra plikter kan føre til billigere tjenester for den enkelte forbruker, gir det store samfunnsøkonomiske tap.

Skattebetalerforeningen støtter mindretallets synspunkt om at endringer i boligbeskatningen bør vurderes som en helhet. Foreningen mener at det er viktig og riktig at bolig er skattefavorisert. Likevel ser foreningen at omfattende skattefri utleie i feriemarkedet kan virke konkurransevridende når andre aktører som opererer i det samme markedet, for eksempel hoteller og pensjonater, er skattepliktige. Skattebetalerforeningen mener videre at det er et spørsmål om hensynene som begrunner skattefri (langtids) utleie til boligformål, slår til i samme grad ved kortere utleie til feriegjester. Når foreningen likevel støtter mindretallets syn, viser den til at innføringen av skatteplikt ved kortere utleieforhold kan føre til vanskelige avgrensninger og løsninger som fremstår som lite rimelige, og derfor bør vurderes i en større sammenheng.

Advokatforeningen, NHO, NHO Reiseliv, Abelia, Regnskap Norge, Skattedirektoratet og Virke er også enig med mindretallet i utvalget om at endringer i boligbeskatningen bør vurderes som en helhet, og at en særregel vil skape nye avgrensninger og økte administrative kostnader både for de skattepliktige og Skatteetaten. I tillegg påpeker blant annet Regnskap Norge at det kan bli svært utfordrende å kommunisere og skape aksept for at korttidsutleie eventuelt blir gjort skattepliktig mens langtidsutleie er skattefri. Virke kan ikke se at det foreligger en god begrunnelse for at privat langtidsutleie skal være skattefri (opptil et visst beløp), men at skattefritaket ikke skal gjelde privat korttidsutleie. Abelia mener at en etablering av særregler for delingsøkonomien i skattereglene skaper nytt, unødvendig byråkrati. Advokatforeningen mener at de alminnelige skattereglene også bør gjelde innen delingsøkonomien. Skattedirektoratet anbefaler en bredere gjennomgang av grunnlaget for dagens regler om beskatning av utleie av fast eiendom og viser til sin egen rapport om delingsøkonomien fra januar 2017. Regnskap Norge mener at utredningen bare til dels pekte på de skatte- og avgiftsmessige utfordringer som delingsøkonomien medfører, og at de ulike problemstillingene ikke er godt nok utredet.

5.6.4 Vurderinger og forslag

Dagens skattefritak for utleieinntekter fra egen bolig oppstod da fordelsbeskatningen av bolig og fritidsbolig ble avviklet, se Ot.prp. nr. 1 (2004–2005). Fordelen ved at eier helt eller delvis bruker eiendom som egen bolig er i dag unntatt fra skatteplikt i skatteloven § 7-1 første ledd. Inntil 2005 var fordel ved bruk av egen bolig og fritidsbolig skattepliktig som kapitalinntekt. Fordelen ble fastsatt ved prosentligning eller ved direkte ligning der vilkårene for prosentligning ikke var oppfylt. Prosentligningsreglene innebar at det ble stipulert en beregnet nettoinntekt som var ment å omfatte fordelen ved å bo i hele boligen. Boligen ble prosentlignet ved utleie av mindre enn halve boligen, eller utleie av en større del av boligen mindre enn halve inntektsåret. For å forhindre dobbeltbeskatning fikk faktiske inntekter og kostnader knyttet til eiendommen som utgangspunkt ingen betydning for beskatningen.

Ved avviklingen av fordelsbeskatningen ble det vurdert om utleieinntekter fra egen bolig skulle skattlegges etter ordinære regler (direkte ligning). Endringen ville medført en innstramming for mange boligeiere og ble derfor ikke gjennomført. Den opprinnelige grensen mellom prosentligning og direkte ligning ble videreført som grensen mellom skattefritak og skatteplikt i den nye bestemmelsen. Begrunnelsen var at reglene var godt innarbeidet i praksis.

Dagens regel er fortsatt at utleieinntekter fra egen bolig er skattefrie dersom boligeieren benytter minst halvparten av boligen til egen bruk, regnet etter utleieverdi, jf. skatteloven § 7-2 første ledd. For utleie av hele eller mer enn halvparten av boligen ble vilkåret for skattefrihet endret fra den såkalte halvårsregelen til en beløpsgrense på 20 000 kroner fra og med inntektsåret 2008, jf. Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) kapittel 5. Begrunnelsen var å redusere den skattemessige forskjellsbehandlingen av kapitalinntekter fra egen bolig og andre kapitalinntekter, i tillegg til at det ble ansett mindre krevende å fastslå kostnadene knyttet til utleien når hele boligen leies ut.

Kapitalinntekter bør i størst mulig grad skattlegges likt. Dette tilsier at inntekter fra utleie av egen bolig bør beskattes på lik linje med andre kapitalinntekter. Forskjellsbehandlingen av utleie av egen bolig og annen utleie gir tapte skatteinntekter og reduserer effektiviteten i den samlede beskatningen.

Aktører som driver korttidsutleie, har ofte flere leieforhold i løpet av et år. Slik utleie har ofte likhetstrekk med hotellvirksomhet. Skattefritaket for utleie av del av egen bolig kan bidra til å skape ulike konkurransevilkår mellom privat korttidsutleie og annen overnattingsvirksomhet. Overskudd fra ordinær overnattingsvirksomhet skattlegges fra første krone. Delingsøkonomiutvalget konkluderte med at det særlig var omfanget av skattefri korttidsutleie i eget hjem som kan vri konkurransen.

Korttidsutleie vil normalt kreve mer aktiv markedsføring og oppfølging fra utleieren enn langtidsutleie. I tillegg tilbyr enkelte utleiere tilleggstjenester som forpleining og renhold. Når utleien er skattefri, vil også avkastningen av denne arbeidsinnsatsen være skattefri. Til sammenligning beskattes selvstendig næringsdrivendes arbeidsinnsats med minst 35,4 pst. Slik skattemessig forskjellsbehandling kan føre til at arbeidskraft brukes på skattefri boligutleie fremfor annen virksomhet med høyere avkastning før skatt.

De gunstige skattereglene kan bidra til at omfanget av korttidsutleie i egen bolig vokser over tid. Det meste av boligutleien gjennom digitale plattformer i Norge dreier seg om småskala korttidsutleie i egen bolig. En kan derfor legge til grunn at den overveiende delen av slike utleieinntekter i dag er skattefrie. Korttidsutleie bidrar ikke til å avhjelpe boligbehov for landets innbyggere, men er i konkurranse med hoteller og andre tradisjonelle overnattingssteder. Dette kan begrunne forskjellige regler for korttidsutleie og langtidsutleie av primærbolig.

Departementet foreslår å avvikle skattefritaket for korttidsutleie av egen bolig. Forslaget innebærer at leieinntekt fra utleieforhold som varer mindre enn 30 dager, der omfanget ikke er omfattende nok til at inntekten kan anses som virksomhetsinntekt, skal beskattes som kapitalinntekt. Inntekt fra utleieforhold på minst 30 dager skal fortsatt være skattefri forutsatt at de øvrige vilkårene for skattefrihet er oppfylt. For å skjerme lave utleieinntekter foreslås en nedre inntektsgrense for skatteplikten på 10 000 kroner per inntektsår. Grensen gjelder for boligen i hele inntektsåret, og ikke per leieforhold. Det vil si at sameiere som leier ut egen bolig, må fordele bunnfradraget forholdsmessig mellom seg etter eierbrøk.

Skattepliktige kan bare ha én primærbolig. Departementet legger imidlertid til grunn at personer som flytter i løpet av inntektsåret, kan få bunnfradrag for flere boliger. Fordi det er vanskelig å fordele kostnadene fra den utleide delen og den delen eieren bruker selv ved delvis utleie av egen bolig, foreslår departementet at inntekten fra korttidsutleie sjablongbeskattes. Utleieinntekt fra fritidsbolig som eieren bruker selv, skattlegges allerede etter en sjablong. Departementet foreslår å innføre en tilsvarende beskatning ved korttidsutleie av egen bolig som ikke er virksomhet. Det vil si at sjablongfradraget er 15 pst. av leieinntekten, slik at 85 pst. av inntekten som overstiger 10 000 kroner regnes som inntekt. Departementet foreslår ingen endringer i skatteplikten ved utleie av hele eller en større del av egen bolig i mer enn 30 dager.

Den alminnelige virksomhetsvurderingen avgjør når utleie av egen bolig må anses som virksomhet. Vurderingen beror på et konkret skjønn. Sentrale vilkår er om aktiviteten er egnet til å gi overskudd, har et visst omfang og en viss varighet, og drives for den skattepliktiges regning og risiko. Momenter i vurderingen kan være antall utleieenheter, hyppigheten av utleieforhold, om renhold og kost er inkludert mv. Departementet foreslår å presisere at sjablongen ikke får anvendelse der utleien av egen bolig er så omfattende at den regnes som virksomhet.

Skatteloven § 7-10 har regler om begrenset fradrag for vedlikeholdskostnader ved overgang fra skattefritak til skatteplikt for leieinntekter mv., jf. skatteloven § 7-2. Departementet foreslår å presisere at bestemmelsen ikke får anvendelse på utleieinntekt som skal beskattes etter sjablongmetoden i skatteloven § 7-2 annet ledd.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 7-2 og 7-10.

5.6.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Avviklingen av skattefritaket for korttidsutleie av egen bolig anslås på usikkert grunnlag å øke provenyet med om lag 6 mill. kroner påløpt og 5 mill. kroner bokført i 2018.

Departementet antar at endringen innebærer noe arbeid for Skatteetaten og de skattepliktige ved at flere utleieinntekter blir skattepliktige.

5.6.6 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

5.7 Endret beskatning av fondskonto

5.7.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår at investering i aksjer og andre verdipapirer gjennom kapitalforsikring (fondskonto) skal skattlegges likt med investering i verdipapirfond, når forsikringselementet er lite. Forsikringselementet skal anses som lite når det ved investors død og/eller uførhet utbetales et forsikringstillegg som er mindre enn 50 prosent av gjenstående sparebeholdning på investeringskontoen. Det samme gjelder når det ved forsikringstakers død eller uførhet blir utbetalt et fast beløp som utgjør mindre enn 100 prosent tillegg til innbetalte sparebeløp på kontoen. Avkastning på kontoen skal ikke regnes med ved den sistnevnte vurderingen.

Etter gjeldende rett behandles investeringer i fondskonto skattemessig som individuell kapitalforsikring uten garantert avkastning. Det gjelder selv om forsikringselementet i avtalen er minimalt, og det reelt sett er tale om en aksjeinvestering. Det får den konsekvens at investeringer i aksjer via en fondskonto behandles etter reglene for kapitalforsikringer, og ikke etter reglene som gjelder for andre aksjeinvesteringer (aksjonærmodellen og fritaksmetoden).

Departementet mener det som reelt sett er aksjeinvesteringer, bør skattlegges på en ensartet måte. Ulike skatteregler for investeringer som i realiteten er like, er lite hensiktsmessig og gjør regelverket mer komplisert for skattyterne. Forslaget vil innebære at investeringer i aksjer gjennom fondskonto blir skattlagt etter tilsvarende regler som andre aksjeinvesteringer, når forsikringselementet i avtalen er underordnet. Det vil gi en mer prinsipielt riktig beskatning, og bidra til at valget mellom ulike investeringsmåter ikke påvirkes av skattemessige hensyn.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 4-12 sjette ledd og § 10-20 fjerde og tiende ledd. Endringene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019. Det foreslås en egen overgangsregel.

Endringene antas ikke å få vesentlig provenymessig virkning.

5.7.2 Hva er en fondskonto?

En fondskonto er et kombinert investerings- og forsikringsprodukt. Produktet markedsføres under ulike navn som Unit Link, Investeringskonto eller Ekstrapensjon. Fondskonto er en samlebetegnelse på disse variantene.

Via fondskontoen kan det kjøpes og selges ulike verdipapirer mv. Verdipapirer mv. som omfattes kan være aksjer, obligasjoner/rentepapirer, andeler i verdipapirfond og bankinnskudd. En del fondskonti er mer direkte rettet inn mot aksjeinvesteringer, og kunden vil da ofte kunne velge mellom investeringer i en portefølje av ulike verdipapirfond som leverandøren tilbyr, og hvor verdipapirfondene eier aksjer.

Det er forsikringsselskapet som eier plasseringene, men kunden har hele risikoen for avkastningen av innbetalte midler. Kunden har et krav overfor selskapet på et beløp som tilsvarer verdien av de underliggende eiendelene på kontoen.

Det er også knyttet et forsikringselement til fondskontoen. Når investor dør, vil den gjenstående sparebeholdningen utbetales til begunstiget arving. Forsikringselementet er som regel minimalt. Typisk blir 101 prosent av gjenstående sparebeholdning utbetalt til arvingen (gjenstående sparebeholdning pluss 1 prosent av denne som et forsikringstillegg). Det betales en liten forsikringspremie og eventuelt gebyrer i tillegg til forvaltningshonoraret i det underliggende fondet.

5.7.3 Gjeldende rett

Investeringer gjennom en fondskonto med aksjeinvesteringer skattlegges ikke på samme måte som direkte investeringer i aksjer eller andeler i aksjefond.

Ved direkte investeringer i aksjer eller andeler i aksjefond skattlegges personlige skattytere etter aksjonærmodellen . Aksjonærmodellen innebærer at personen blir skattepliktig for den delen av mottatt utbytte og realisasjonsgevinst på aksjer som overstiger et beregnet skjermingsfradrag. Skjermingsfradraget regnes ut ved å multiplisere skjermingsgrunnlaget (aksjens kostpris tillagt eventuelle ubenyttede skjermingsfradrag for tidligere år) med skjermingsrenten. Skjermingsrenten beregnes slik at den tilsvarer om lag risikofri rente (etter skatt).

Tanken bak skjermingsfradraget er at eieren skal få fradrag for sin finansielle alternativkostnad ved å binde kapital. Dermed vil ekstraskatten på utbytte ikke gjøre det mindre attraktivt å investere i for eksempel aksjer sammenlignet med andre plasseringer.

For selskaper som investerer direkte i aksjer, kan fritaksmetoden få anvendelse. Fritaksmetoden innebærer at utbytte og aksjegevinster på nærmere vilkår fritas for beskatning. Det gjelder likevel en sjablongregel om at 3 prosent av utbytte som er fritatt for skatteplikt etter fritaksmetoden, skal anses som skattepliktig inntekt. Fritaksmetoden skal hindre kjedebeskatning i eierstrukturer med flere selskaper.

Investeringer gjennom en fondskonto behandles skattemessig etter reglene for individuell kapitalforsikring uten garantert avkastning. Dette innebærer at investor kan endre investeringsprofil i fondet eller bytte underliggende fond uten at det utløser beskatning. Aksjeutbytte og -gevinster som tilskrives kontoen, vil være fritatt for beskatning. Skattlegging skjer først hos investor når penger tas ut fra kontoen. Uttaket skattlegges som kapitalinntekt, og skal ikke oppjusteres slik som aksjeutbytte/-gevinster. Investor får ikke beregnet skjerming.

5.7.4 Høring

Forslag til endrede regler for skattlegging av fondskonto ble sendt på høring 27. oktober 2016 med høringsfrist 1. februar 2017. Høringsnotatet ble sendt til i alt 41 instanser. Departementet mottok svar med realitetsmerknader fra følgende høringsinstanser:

  • Advokatforeningen

  • Finans Norge

  • Nordnet Livsforsikring AS

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • Skattebetalerforeningen

  • Skattedirektoratet

  • Verdipapirfondenes forening.

På samme måte som i denne proposisjonen, foreslo departementet i høringsnotatet at investering i aksjer og andre verdipapirer gjennom kapitalforsikring (fondskonto) skal skattlegges likt med investering i verdipapirfond, når forsikringselementet er lite. I høringsnotatet ble det foreslått at forsikringselementet skal anses som lite når det ved investors død og/eller uførhet utbetales et forsikringstillegg som er mindre enn 50 prosent av gjenstående sparebeholdning på investeringskontoen.

Følgende høringsinstanser er enige i hovedelementene i forslaget:

Advokatforeningen er positiv til regler som sikrer nøytralitet i skattemessig behandling av reelt sett likeartede former for investeringer, og støtter slik sett forslaget til nye regler. Foreningen mener det er uklart hva det egentlig innebærer at alle uttak fra polisen skal skattlegges på samme måte som utdelinger fra verdipapirfond. Etter Advokatforeningens oppfatning kan det være fornuftig å holde på dagens praksis for uttak. Alternativt bør det vurderes likebehandling med de nye reglene for aksjesparekonto, hvor intensjonen synes å være at innskutt kapital anses uttatt først.

Finans Norge støtter forslaget til nye regler, men mener sparing i fondskonto på enkelte punkter kommer dårligere ut skattemessig sammenlignet med sparing i verdipapirfond. Finans Norge viser til følgende hovedpunkter i sin uttalelse:

  • Delvis innløsing av fondskonto bør behandles etter tilsvarende regler som gjelder for innløsning av andeler i verdipapirfond, det vil si etter gevinst-/tapsreglene.

  • Ved delvis gjenkjøp av fondskonto bør det innbetalte beløpet anses realisert først, i tråd med det som vil gjelde for aksjesparekonto. Avkastningen bør komme til beskatning først når det innbetalte beløpet er realisert.

  • Verdsettelsesrabatten ved formuesligningen for aksjer og driftsmidler bør også omfatte aksjeandelen i fondskontoer.

  • Innehavere av fondskontoer bør få skjermingsfradrag etter de samme kriteriene som gjelder for investorer i verdipapirfond. Siden aksjer på en fondskonto ikke har vært omfattet av skjermingsregler tidligere, bør det gis en overgangsregel som bidrar til å kompensere for dette.

  • Tidspunktet for beregning av aksjeandel som følger av de nye skattereglene for verdipapirfond (inntektsårets begynnelse), passer ikke like godt for en fondskonto som for et verdipapirfond. Fordi forsikringstaker har individuell forvaltningsrett i en fondskonto, vil forsikringstaker kunne legge opp til en varierende aksjeandel på kontoen i avtaleperioden. Reglene bør derfor reflektere en mer reell aksjeandel på kontoen gjennom avtaleperioden, ved at andelen måles årlig eller månedlig.

  • Det bør presiseres i lovtekst at dersom en fondskonto skal kunne beskattes etter reglene for kapitalforsikringer, må forsikringselementet «til enhver tid» utgjøre minst 50 prosent av gjenstående sparebeholdning. En slik presisering vil virke klargjørende blant annet når forsikringssummen er oppgitt som et fast kronebeløp. Forholdstallet mellom forsikringselement og sparebeholdning vil da kunne variere fra år til år.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter forslaget. NHO mener at det også er behov for å gjøre forbedringer i reglene for privat pensjonssparing. NHO ber Finansdepartementet vurdere å foreslå økte rammer for slik sparing, og viser til deres innspill til Stortinget om dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

S kattedirektoratet støtter forslaget. Skattedirektoratet uttaler at det må tas stilling til om utdeling av forsikringselementet skal skattlegges som utdeling fra verdipapirfond eller følge reglene om skattefri utdeling fra kapitalforsikring.

Verdipapirfondenes forening støtter forslaget.

Følgende instanser er ikke enige i forslaget:

Skattebetalerforeningen mener de foreslåtte reglene er ugunstige blant annet fordi alle utbetalinger fra fondskontoen før opphør skal skattlegges som inntekt. Reglene kan også åpne for tilpasninger fordi de er knyttet til aksjeandel i ervervs- og salgsåret, og ikke tar nok hensyn til at aksjeandelen kan påvirkes av forsikringstaker gjennom avtaleperioden. Skattebetalerforeningen mener fondskontoen har sin plass i markedet, og ser ikke noe stort behov for endringer. Også hensynet til stabilitet og forutberegnelighet taler for å beholde reglene som de er. Dersom reglene likevel endres, bør reglene for uttak klargjøres. Det må også gis samme verdsettingsrabatt i formuesskatten som ved andre investeringer.

Nordnet Livsforsikring AS mener forslaget til nye regler er mer komplisert enn gjeldende regler. Nordnet er av den oppfatning at sparing i aksjer og fond bør beskattes på samme måte som andre aktivaklasser, som for eksempel sparing på bankkonto eller investeringer i bolig. Nordnet mener prinsipalt at forslaget ikke bør gjennomføres. Dersom endringene gjennomføres, foreslår Nordnet følgende justeringer:

  • Kravet til forsikringselement på 50 prosent er for høyt, og virker noe tilfeldig. Et forsikringselement på 15 til 20 prosent bør være tilstrekkelig.

  • Det må fremgå klart av lovforslaget at fondskonti gir rett til skjermingsfradrag som om investeringene var eiet direkte.

  • Ikrafttredelse bør utsettes til 1. januar 2019 for at kunder og selskap skal få tilstrekkelig tid til å tilpasse seg nye regler og systemtekniske krav.

Regelrådet legger til grunn at forslaget ikke berører næringslivet i et slikt omfang at rådet vil prioritere å uttale seg om det.

I tillegg til de uttalelsene som er gjengitt foran, mottok departementet innspill fra en anonym privatperson som ber om at det vurderes en ordning som gjør det mulig å konvertere fondskonto til aksjesparekonto.

I denne proposisjonen fremmes som utgangspunkt samme forslag til beskatningsløsning for fondskonto som i høringsnotatet, men med enkelte justeringer. En del av justeringene bygger på innspill fra høringsinstansene. Sammenlignet med høringsnotatet, foreslås følgende justeringer:

  • I høringsnotatet var det lagt opp til at forsikringselementet skulle anses som lite når det ved forsikringstakers død eller uførhet vil bli utbetalt mindre enn 50 prosent tillegg til gjenstående sparebeholding på forsikringskontoen. Departementet opprettholder dette forslaget, men foreslår at forsikringselementet også skal anses som lite når det ved forsikringstakers død eller uførhet blir utbetalt et fast beløp som utgjør mindre enn 100 prosent tillegg til innbetalte sparebeløp på kontoen. Avkastning på kontoen skal ikke medtas ved den sistnevnte vurderingen.

  • Det er presisert at delvis gjenkjøp av fondskonto skal anses som realisasjon som følger gevinst- og tapsreglene. Dette innebærer at ved delvis gjenkjøp av fondskonto, skal dagens praksis følges, slik at en forholdsmessig andel av innbetalt premie og avkastning anses tatt ut fra kontoen.

  • Beregning av skjerming hos forsikringstaker skal skje på grunnlag av aksjeandelen ved det enkelte års begynnelse og ikke kun på grunnlag av aksjeandelen i ervervsåret.

  • Beregning av realisasjonsgevinst skal skje på grunnlag av gjennomsnittlig aksjeandel for hvert år i eierperioden.

  • Det foreslås en egen bestemmelse for å klargjøre at det gis verdsettelsesrabatt for aksjeandelen ved beregning av skattepliktig formue, på tilsvarende måte som for verdipapirfond.

  • Det foreslås at andre selskapsandeler enn aksjer skal likestilles med aksjer ved beregning av aksjeandel. Dette gjelder andel som er likestilt med aksjer etter skatteloven § 10-10 tredje ledd og andel i ansvarlig selskap, kommandittselskap og annet selskap hvor deltakerne skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-49. Det vises til forslag til nytt siste punktum i skatteloven § 10-20 fjerde ledd.

5.7.5 Departementets vurderinger og forslag

Aksjeinvesteringer gjennom kapitalforsikringer i forsikringsselskap skattlegges i dag etter reglene som gjelder for kapitalforsikringer selv om forsikringselementet er minimalt. Etter departementets vurdering er det uheldig at noe som reelt sett er en aksjeinvestering, skattlegges etter reglene som gjelder for kapitalforsikringer. Det er lite hensiktsmessig og gjør regelverket mer komplisert for skattyter.

Departementet foreslår derfor at investeringer i aksjer gjennom kapitalforsikring skal skattlegges på tilsvarende måte som investeringer i verdipapirfond, når forsikringselementet er lite.

Investering i fondskonto har flere likhetstrekk med investeringer i verdipapirfond. Med virkning fra og med 2016 er det vedtatt nye skatteregler for verdipapirfond. De nye reglene innebærer at aksjer i verdipapirfond skattlegges tilsvarende som direkteeide aksjer (aksjonærmodellen og fritaksmetoden), mens rentepapirer skattlegges etter vanlige kapitalbeskatningsregler. De tidligere særreglene om aksjefond er opphevet. Det vises til nærmere omtale av de nye skattereglene for verdipapirfond i Prop. 1 LS (2015–2016) punkt 7.4.

De nye skattereglene for verdipapirfond er etter departementets vurdering velegnet til å regulere den skattemessige behandlingen av fondskonto når forsikringselementet er lite.

Det vises til forslag til nytt tiende ledd i skatteloven § 10-20 om verdipapirfond. Etter forslaget får reglene om skattlegging av verdipapirfond tilsvarende anvendelse når forsikringselementet i avtalen om fondskonto er lite.

Hvorvidt forsikringselementet er lite, skal etter forslaget avgjøres på forskjellig måte avhengig av om det skal utbetales et prosentvis tillegg eller et fast tillegg når forsikringstilfellet inntrer:

Ved prosentvise tillegg: Normalt er det avtalt at det skal utbetales et prosentvis tillegg til innestående på kontoen (sparebeholdning inkludert avkastning) ved forsikringstakers død eller uførhet. For slike tilfeller foreslås det at forsikringselementet skal anses som lite når slikt tillegg utgjør mindre enn 50 prosent (total utbetaling utgjør mindre enn 150 prosent). Det vises til forslag til skatteloven § 10-20 nytt tiende ledd første punktum.

Ved faste tillegg: Det kan være avtalt at det ikke skal utbetales et prosentvis tillegg ved forsikringstakers død eller uførhet, men et forhåndsbestemt fast beløp. I slike tilfeller vil forholdet mellom den totale sparebeholdningen inkludert avkastning og det avtalte beløpet endres med avkastningen på kontoen. For å sikre bedre forutberegnelighet for partene, bør derfor avkastningen på kontoen holdes utenfor ved vurderingen av om forsikringselementet er lite, slik at kun gjenværende innbetalt beløp på kontoen tas i betraktning. Fordi avkastningen ikke tas i betraktning, bør det legges til grunn en høyere prosentsats enn den som foreslås ved prosentvise tillegg. Departementet foreslår at forsikringselementet i slike tilfeller skal anses som lite når det avtalte tilleggsbeløpet utgjør mindre enn 100 prosent av gjenværende innbetalt sparebeløp (sparebeholdning fratrukket avkastning). Det vises til forslag til skatteloven § 10-20 nytt tiende ledd annet punktum.

En slik avgrensning vil innebære at skattlegging etter reglene for kapitalforsikringer forbeholdes investeringer med et visst forsikringselement. Etter departementets vurdering bør kravet til forsikringstillegg ikke settes lavere enn dette.

Det kan forekomme at fondskontoavtalen inneholder supplerende elementer som for eksempel at selskapet vil dekke et fast sparebeløp dersom kunden blir ufør. Slike supplerende elementer skal ikke ha betydning for vurderingen av om forsikringselementet er lite.

Dersom forholdene endres slik at forsikringselementet går fra å være tilstrekkelig stort til lite, skal dette skattemessig behandles som en avslutning av avtaleforholdet etter forsikringsreglene, og etablering av en ny avtale etter fondsreglene. Tilsvarende gjelder motsatt vei.

Departementet foreslår at det skal beregnes skjerming hos forsikringstaker på grunnlag av aksjeandelen, selv om det er selskapet og ikke forsikringstaker som er eier av aksjene mv. Det vises til forslag til § 10-20 nytt tiende ledd tredje punktum.

Under høringen har flere instanser ønsket en klargjøring av den skattemessige virkningen av delvis gjenkjøp av fondskonto. Departementet foreslår at delvis gjenkjøp av fondskonto skal anses som realisasjon og følge gevinst- og tapsreglene. Dette innebærer at ved delvis gjenkjøp av fondskonto, skal dagens praksis følges, slik at en forholdsmessig andel av innbetalt premie og avkastning anses tatt ut fra fondskontoen. Sammenlignet med lovutkastet i høringsutkastet, er lovforslaget i denne proposisjonen endret for å klargjøre dette. Det vises til forslag til skatteloven § 10-20 nytt tiende ledd siste punktum.

Finans Norge har under høringen gitt uttrykk for at reglene for beregning av aksjeandel på en fondskonto bør avvike fra tilsvarende regler for verdipapirfond, slik at aksjeandelen på fondskontoen måles hyppigere gjennom avtaleperioden ved beregning av skjerming og realisasjonsgevinst. Departementet er enig i at aksjeandelen bør måles hyppigere ved beregning av skjerming og realisasjonsgevinst. Det vil gjøre det vanskeligere å foreta skattemessige tilpasninger gjennom valg av en bestemt investeringsprofil på måletidspunktene. Fordi forsikringstaker kan endre investeringsprofil i fondet/bytte underliggende fond uten at det utløser beskatning, er muligheten for slike tilpasninger større enn ved investeringer i ordinære verdipapirfond. Departementet foreslår derfor at skjerming skal beregnes hos forsikringstaker på grunnlag av aksjeandelen ved det enkelte års begynnelse, jf. forslag til § 10-20 tiende ledd tredje punktum i skatteloven. Tilsvarende foreslår departementet at beregning av realisasjonsgevinst skal skje på grunnlag av gjennomsnittlig aksjeandel for hvert år i eierperioden, jf. forslag til § 10-20 tiende ledd siste punktum. Reglene for beregning av aksjeandel i § 10-20 tredje og fjerde ledd skal gjelde også i denne sammenheng.

Ved beregning av aksjeandel i verdipapirfond er den sjablonmessige andelsberegningen som kommer til uttrykk i skatteloven § 10-20 tredje ledd, et sentralt element («80/20-sjablongen»). Sjablongberegningen får virkning i ulike sammenhenger. Denne regelen innebærer at det ses bort fra mindre andeler av aksjer eller andre verdipapirer enn 20 prosent ved skattlegging av andelseiere ved utdeling fra fondet og i enkelte andre sammenhenger. Når skattereglene for verdipapirfond skal få tilsvarende anvendelse for fondskonto, oppstår spørsmål om hvordan denne sjablongen skal brukes. Departementet foreslår at fondskontoen i denne sammenheng anses som et fond, og at fondsandeler på fondskontoen anses som investeringer i underfond i denne sammenheng. Det legges opp til at reglene blir brukt på en slik måte for den enkelte kundes individuelle investeringsportefølje.

Det er andre juridiske rammer for hva et forsikringsselskap kan investere i enn for et verdipapirfond, og gjennom en fondskonto kan det være investert i en rekke ulike eiendeler. Ved vurderingen av hvordan forholdet mellom aksjer og andre verdipapirer skal beregnes, vil utgangspunktet være:

  • Derivater: Derivater regnes som andre verdipapirer. Det gjelder også hvor det underliggende objektet er aksje eller annen selskapsandel.

  • Kontanter, direkteeiet fast eiendom eller andre eiendeler som ikke kan anses som selskapsandeler eller andre verdipapirer : Slike eiendeler holdes utenfor ved beregningen av forholdet mellom aksjer mv. og andre verdipapirer.

  • Andre selskapsandeler enn aksjer : Det kan forekomme at selskapet investerer i andre selskapsandeler enn aksjer. Andre selskapsandeler enn aksjer skal som hovedregel skattlegges etter samme prinsipper som aksjer. Dette tilsier at man ved sondringen mellom aksjer og andre verdipapirer, likestiller slike selskapsandeler med aksjer. Dette bør gjelde både for verdipapirfond og fondskonto. Departementet foreslår derfor at det presiseres i lovteksten at likt med aksjer regnes andel som er likestilt med aksjer etter skatteloven § 10-10 tredje ledd og andel i ansvarlig selskap, kommandittselskap og annet selskap hvor deltakerne skattlegges etter skatteloven §§ 10-40 til 10-49. Det vises til forslag til nytt siste punktum i skatteloven § 10-20 fjerde ledd.

Det vises for øvrig til nærmere omtalte av hvordan aksjeandelen beregnes etter sjablongregelen i Prop.1 LS Skatter, avgifter og toll 2016 (2015–2016) punkt 7.4.4.

Boks 5.1 Beregningen av aksjeandel

Et eksempel kan illustrere beregningen av aksjeandel:

På en fondskonto med beholdning 100 er verdiene fordelt slik:

– Enkeltaksjer

15

– Verdipapirfond

50

– Rentebærende papirer

15

– Fast eiendom

10

– Kontanter

10

I verdipapirfondet er verdiene fordelt på 10 pst. aksjer og 90 pst. rentebærende papirer.

Beregningen blir da slik:

Enkeltaksjer på fondskontoen:

15

+

Aksjer i verdipapirfondet:

10 pst. av 50

5

=

Total aksjeverdi

20

Total aksjeverdi beregnes i prosent av totalverdien av eiendeler på fondskontoen som ikke er fast eiendom eller kontanter. Denne totalverdien utgjør:

15 + 50 + 15 = 80

Aksjeandelen kan dermed beregnes til 20/80 x 100 = 25 pst.

For det året avtalen mellom forsikringstaker og selskapet etableres, forutsetter departementet at bestemmelsen i skatteloven § 10-20 fjerde ledd annet punktum blir brukt tilsvarende. Etter denne bestemmelsen skal aksjeandelen for fond som er etablert i året, beregnes ved inntektsårets slutt.

Det kan forekomme at etablering og opphør av kundeforhold skjer i samme år. Aksjeandelen ved opphør av avtalen forutsettes da å bli lagt til grunn både for etableringen og opphøret av kundeforholdet.

Ved fastsettelsen av skattepliktig formue vil det bli gitt verdsettelsesrabatt på tilsvarende måte som for verdipapirfond. Det vises til forslag til lovbestemmelse om dette i skatteloven § 4-12 sjette ledd nytt tredje punktum.

Skatteloven § 10-13 første ledd siste punktum om kildeskatt ved utbetaling fra verdipapirfond, vil også få anvendelse ved løpende utdelinger fra fondskonto, det vil si utbetalinger som ikke er et ledd i et skattemessig realisasjonsoppgjør.

I en av høringsuttalelsene ble det bedt om at departementet vurderer en ordning som gjør det mulig å konvertere fondskonto til aksjesparekonto. Etter departementets vurdering bør det ikke være mulig å konvertere fondskonto til aksjesparekonto. En slik ordning vil være lite naturlig blant annet på grunn av forskjeller på eiersiden. Ved fondskonto er det forsikringsselskapet som eier plasseringene, mens det for aksjesparekonto er personlige skattytere som eier aksjene innenfor aksjesparekontoen.

Den foreslåtte løsningen bør også medføre en justering i forskriften til skatteloven § 5-20 om fordel vunnet ved kapital. Etter § 5-20 annet ledd b regnes avkastning på sparedelen av en livsforsikring med investeringsvalg uten garantert avkastning som fordel vunnet ved kapital, og nærmere regler om beregning av avkastningen kan gis i forskrift. Departementet legger opp til å forskriftsregulere at særreglene om fondskonti i skatteloven § 10-20 tiende ledd skal gå foran disse beregningsreglene.

5.7.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene vil medføre et visst behov for systemutvikling i Skatteetaten, og innebære endringer med hensyn til hvilke opplysninger som skal innberettes til Skatteetaten. Nye oppgavegivere vil medføre økt behov for veiledning fra Skatteetaten.

Endringen vil innebære at avkastningen skattlegges som aksjeavkastning med en noe høyere effektiv sats enn i den generelle kapitalinntektsbeskatningen. På den annen side skjermes ikke avkastning fra fondskonto slik som for aksjeavkastning. Innføringen av aksjesparekonto vil trolig også føre til at en del av skattyterne som i dag sparer i fondskonto, nå vil benytte aksjesparekonto. Departementet har ikke grunnlag for å beregne provenyvirkningen av den foreslåtte løsningen, men antar at provenyvirkningen vil være begrenset.

5.7.7 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet foreslår at de nye reglene skal tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019. En slik ikrafttredelse vil etter departementets vurdering gi involverte selskaper og investorer rimelig tid til å tilpasse seg det nye regelverket.

De nye skattereglene for verdipapirfond er basert på at verdiforholdet mellom aksjer og andre verdipapirer måles og legges til grunn i ulike sammenhenger. Departementet foreslår en overgangsregel som innebærer at aksjeandelen per 1. januar 2019 legges til grunn ved iverksettelse av reglene, for investeringer i fondskonto gjennomført før 1. januar 2019. Det vises til forslag til slik overgangsbestemmelse.

Etter departementets vurdering, er det ikke behov for overgangsregler ut over dette.

5.8 Endring i overgangsregelen for aksjesparekonto

Ordningen med aksjesparekonto ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2017, og trådte i kraft 1. september 2017. Fra dette tidspunktet kan personlige skattytere opprette aksjesparekonto. Innskudd på kontoen kan investeres i børsnoterte aksjer, børsnoterte egenkapitalbevis og andeler i aksjefond. Gevinster ved realisasjon av verdipapirer på kontoen skattlegges ikke i forbindelse med realisasjonen, men først når midlene tas ut av kontoen. Utbytte fra aksjer, egenkapitalbevis og aksjefondsandeler på kontoen tilordnes kontohaveren direkte, og skattlegges som normalt ved innvinning.

For å lette overgangen til aksjesparekonto for personlige skattytere som er aksjonærer eller har andeler i aksjefond, er det gitt overgangsregler. Etter overgangsreglene kan personlige aksjonærer i 2017 overføre aksjer og aksjefondsandeler til aksjesparekonto med kontinuitet. Det vil si at overføringen ikke beskattes. Samtidig settes innskuddet på kontoen til skattyters inngangsverdi på aksjene og andelene, og eventuell ubenyttet skjerming på de overførte aksjene og fondsandelene anses som ubenyttet skjerming på aksjesparekontoen.

I Prop. 1 LS (2016–2017) ble det foreslått å avgrense ordningen til å gjelde investeringer i børsnoterte aksjer og aksjefond. I forbindelse med stortingsbehandlingen ble det gjort endringer slik at ordningen også omfatter egenkapitalbevis. Denne endringen ble imidlertid ikke reflektert i overgangsregelen.

Departementet foreslår å endre overgangsregelen slik at også børsnoterte egenkapitalbevis omfattes av overgangsregelen.

Videre ble det i høringsnotat av 23. mars 2017 om forslag til forskriftsbestemmelser om aksjesparekonto, reist spørsmål om overgangsperioden burde forlenges. Bakgrunnen var tilbakemeldinger fra enkelte aktører om at en overgangsperiode ut 2017 var for kort. De aller fleste høringsinstansene som avga høringsuttalelse, mente overgangsperioden burde forlenges.

Departementet viser til at ordningen med aksjesparekonto trådte i kraft 1. september 2017. De gjeldende overgangsreglene gir således en overgangsperiode fra 1. september til 31. desember 2017. Departementet er enig med høringsinstansene at det gir en kortere overgangsperiode enn ønskelig. Departementet foreslår derfor å forlenge overgangsperioden slik at den gjelder også for 2018. Det vil si at børsnoterte aksjer, børsnoterte egenkapitalbevis og aksjefondsandeler kan overføres til aksjonærens aksjesparekonto med kontinuitet også i 2018.

Det vises til forslag til endringer i overgangsregelen til skatteloven § 10–21, i lov 20. desember 2016 nr. 111 om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue og inntekt (skatteloven). Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med 1. september 2017.

Forslagene antas ikke å ha nevneverdige provenyvirkninger.

5.9 Skattører og fellesskatt

Skattørene fastsettes innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I Prop. 128 S (2016– 2017) Kommuneproposisjonen 2018 ble det varslet at skattørene på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det ble også varslet at skattørene fastsettes med sikte på at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

De kommunale og fylkeskommunale skattørene for personlig skattytere foreslås holdt uendret fra 2017 til 2018.

Som følge av regjeringens forslag om å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt fra 24 pst. til 23 pst. foreslås skattesatsen på fellesskatt for personlig skattytere redusert med 1 prosentenhet, fra 9,55 pst. i 2017 til 8,55 pst. i 2018 jf. tabell 5.2.

Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2018 § 3-2 og § 3-8.

Tabell 5.2 Maksimalskattøren for personlige skattytere i 2017 og i forslag for 2018. Prosent

2017

2018

Endring i prosentenhet

Kommuner

11,80

11,80

-

Fylkeskommuner

2,65

2,65

-

Fellesskatt til staten 1

9,55

8,55

-1,0

Alminnelig inntekt

24,00

23,00

-1,0

1 Skattesatsen på fellesskatt til staten for Nord-Troms og Finnmark settes til 5,05 pst. i 2018.

Kilde: Finansdepartementet.

5.10 Arveavgift

Regjeringen fikk fjernet arveavgiften med virkning for gaver som gis, og for arv etter dødsfall som skjer, 1. januar 2014 eller senere, jf. lov 13. desember 2013 nr. 110 om oppheving av lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven). Det skal svares arveavgift etter reglene i arveavgiftsloven for arv som inntrer etter dødsfall som har skjedd før 1. januar 2014. Det gjelder selv om arvingene ved offentlig skifte får rådigheten over midlene i 2014 eller senere år, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014) punkt 5.2.3.

I proposisjonen fremgår det at det er nødvendig at Stortinget treffer arveavgiftsvedtak også for senere budsjettår for å opprettholde arveavgiftsplikten for arvinger som mottar arv fra dødsfall før 1. januar 2014, men hvor rådigheten ved offentlig skifte først inntrer i 2014 eller senere. På denne bakgrunn fattet Stortinget et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2014 hvor satser og fribeløp som gjaldt for 2013-terminen, ble videreført, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014) punkt 5.2.3. Tilsvarende ble gjennomført for budsjetterminene 2015, 2016 og 2017, jf. omtale i henholdsvis Prop. 1 LS (2014–2015) punkt 3.11, Prop. 1 LS (2015–2016) punkt 5.11 og Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 5.7. Det foreslås et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2018 som viderefører tidligere satser og fribeløp i tråd med forutsetningene i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014).

Det vises til forslag til Stortingsvedtak om avgift til statskassen på arv for budsjettåret 2018.