Finansdepartementet (FIN)

Prop. 1 LS

(2017–2018)

Skatter, avgifter og toll 2018

6.1 Differensiert arbeidsgiveravgift

6.1.1 Innledning

I Norge er satsene for arbeidsgiveravgift regionalt differensierte, som hovedregel etter hvor foretakene er lokalisert. Dette er et tiltak som skal bidra til å opprettholde et spredt bosettingsmønster i Norge. Landet er inndelt i syv geografiske soner med ulike satser for arbeidsgiveravgift; fra 0 pst. i sone V (Finnmark og Nord-Troms) til 14,1 pst. i sone I (sentrale deler av Sør-Norge og utlandet). Satsreduksjonene for foretak i sone II til V utgjør statsstøtte i EØS-avtalens forstand og må derfor godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). ESA godkjente i 2014 ordningen for perioden 2014–2020, basert på ESAs retningslinjer for regionalstøtte som trådte i kraft 1. juli 2014.

6.1.2 Gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift for transport- og energisektorene

På grunn av endringer i ESAs regionalstøtteretningslinjer i 2014 måtte Norge fra 1. juli samme år fjerne deler av blant annet energi- og transportsektorene fra den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Foretak som drev aktivitet innen disse sektorene måtte derfor som utgangspunkt beregne arbeidsgiveravgift med full sats, også for virksomhet utført i områder med redusert sats. Det ble samtidig etablert kompenserende tiltak. Tiltakene består dels av en fribeløpsordning, hvor foretakene kan bruke reduserte satser innenfor en beløpsgrense. I tillegg er det gitt kompenserende bevilgninger på budsjettets utgiftsside.

Som følge av de nye sektorunntakene fattet Stortinget ved behandlingen av Prop. 118 S (2013–2014) følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen følge rettsutviklingen i EU/EØS nøye og så raskt som mulig vurdere om det er mulig å få gjennomslag for endringer i notifikasjonen i DA-ordningen som inkluderer transportsektoren eller større deler av transportsektoren.»

Vedtaket ble fulgt opp av regjeringen i Prop. 1 LS (2014–2015):

«Regjeringen vil følge nøye med på rettsutviklingen i EU/EØS med sikte på å notifisere utvidelse av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift dersom anvendelsen av sektorbegrensningene i EU gir grunnlag for dette.»

Siden den gang har de berørte departementene arbeidet tett opp mot Europakommisjonen og ESA for å få innført bestemmelser i EU- og EØS-regelverket som gjenåpner muligheten for reduserte arbeidsgiveravgiftssatser til transportsektoren og energisektoren. Det norske arbeidet har særlig vært rettet inn mot EUs forordning om gruppeunntak for offentlig støtte ( General Block Exemption Regulation – GBER ).

Gruppeunntaksforordningen er implementert i norsk rett og gir andre muligheter for støtte enn ESAs retningslinjer for regionalstøtte. Finansminister Siv Jensen møtte våren 2015 kommissæren for konkurranse og statsstøtte, Margrethe Vestager, for å presentere de norske behovene for endringer i EØS-regelverket. I tillegg har departementene hatt flere bilaterale møter med embetsverket i Europakommisjonen og ESA, gitt skriftlige innspill til Europakommisjonen med forslag til regelendringer, samt argumentert for disse forslagene på multilaterale møter i Europakommisjonens rådgivende komité, hvor også de øvrige EU- og EØS-statene er representert.

Europakommisjonen vedtok 17. mai 2017 endringer i gruppeunntaksforordningen. Endringene innebar blant annet at Kommisjonen godtok de norske forslagene om å tillate horisontale driftsstøtteordninger i svært tynt befolkede områder under gruppeunntaksforordningen. Disse endringene er nå inkorporert i norsk rett og gir hjemmel for en gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift for transport- og energiforetak. På dette grunnlaget foreslår regjeringen å gjeninnføre differensierte satser for transportsektoren og energisektoren fra 1. januar 2018.

De gjeldende reglene for differensiert arbeidsgiveravgift, som ekskluderer deler av transport- og energisektoren, er som nevnt godkjent etter et annet EØS-rammeverk, nærmere bestemt retningslinjene for regionalstøtte. Det forslaget regjeringen nå legger frem, med hjemmel i gruppeunntaksforordningen, vil kun ha virkning for transport og energi. For øvrige sektorer vil gjeldende ordning med hjemmel i retningslinjene for regionalstøtte videreføres.

Gjeninnføring av generelt differensierte satser for foretak med transport- og energiaktiviteter vil følge de nye reglene i gruppeunntaksforordningen. Etter denne forordningen skal det ikke gjennomføres noen notifikasjonsprosess før støtten innføres, men ESA skal informeres om de norske regelendringene gjennom en enklere meldingsprosess. I forslaget til Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2018 inngår differensierte satser for foretak med aktivitet innen transport og energi som en integrert del av den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Gjeninnføringen fremgår regelteknisk ved at transport og energi ikke lenger er med i tabellen over sektorunntatte aktiviteter i forslaget til vedtakets § 4 første ledd. Dersom Stortinget vedtar de foreslåtte endringene, vil Finansdepartementet sende melding til ESA om gjeninnføring av differensierte satser for transport og energi.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2018. Brutto provenytap anslås på usikkert grunnlag til om lag 585 mill. kroner påløpt og 488 mill. kroner bokført i 2018. Samtidig foreslås at tilhørende kompensasjonsordninger på 300,5 mill. kroner fjernes i 2018. Det er imidlertid lagt opp til at allerede planlagte investeringsprosjekter under Samferdselsdepartementet gjennomføres i tråd med planer. Ettersom prosjektene ferdigstilles, vil utgiftene reduseres fra 2019. Netto bokført provenytap er anslått til 188 mill. kroner i 2018.

6.1.3 Tidligere unntaksregel for ambulerende virksomhet

Hovedregelen er at et foretak skal svare arbeidsgiveravgift med satsen som gjelder i sonen der foretaket er registrert. Før 2016 kunne imidlertid foretak med såkalt ambulerende virksomhet benytte en lavere arbeidsgiveravgiftssats enn satsen der foretaket var registrert, dersom hoveddelen av arbeidet ble utført i lavsatssonen. Denne unntaksregelen måtte suspenderes fra 1. januar 2016 fordi EFTA-domstolen anså ESAs undersøkelser av unntaksregelen som utilstrekkelige. ESA har siden gjennomført de påkrevde undersøkelsene og funnet at regelen er i samsvar med EØS-avtalen. Det foreligger således EØS-rettslig hjemmel for å gjeninnføre denne særregelen.

ESA vurderer for tiden om unntaksregelen er nødvendig for å ivareta fri flyt av tjenester. Det er ikke avklart når ESAs vurdering vil foreligge, men det forventes signaler fra ESA i løpet av oktober 2017. Hvis det viser seg at unntaksregelen er nødvendig for at ESA kan opprettholde godkjenningen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, må unntaksregelen gjeninnføres. Provenytapet av eventuelt å gjeninnføre unntaksregelen er på svært usikkert grunnlag anslått til 200 mill. kroner påløpt og 167 mill. kroner bokført i 2018.

Regjeringen vil ikke prioritere å foreslå gjeninnføring av unntaksregelen nå.

6.2 Avskrivningssats for varebiler som bruker elektrisitet til fremdrift

6.2.1 Innledning og sammendrag

Ved lovendring 20. desember 2016 vedtok Stortinget en forhøyet avskrivningssats for varebiler som bruker elektrisitet til fremdrift. For slike varebiler ble det vedtatt en forhøyet avskrivningssats på 30 pst. Lovendringen trer ikke i kraft før ETFAs overvåkningsorgan (ESA) har godkjent ordningen som lovlig statsstøtte.

Dersom en skal oppfylle kravet til insentiveffekt i ESAs retningslinjer for miljøstøtte, kan ikke forhøyet avskrivningssats gis til varebiler som er ervervet før de nye reglene ble vedtatt av Stortinget. Departementet foreslår derfor å endre regelen slik at ordningen kun skal gjelde elvarebiler ervervet fra og med 20. desember 2016.

Forslaget anslås å øke provenyet i 2018 med om lag 1 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført. Forslagets varige virkning på statens inntekter er ubetydelig.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 14-43 fjerde ledd, ved endring i lov 20. desember 2016 nr. 111 om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue og inntekt (skatteloven).

Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

6.2.2 Vurderinger og forslag

I Innst. 4 L (2016–2017) fremmet flertallet i finanskomiteen et lovforslag om en forhøyet avskrivningssats på 30 pst. for varebiler som bare bruker elektrisitet til fremdrift. Stortinget vedtok forslaget ved lov av 20. desember 2016. Endringen er inntatt i skatteloven § 14-43 fjerde ledd.

Lovendringen medfører statsstøtte og må være utformet i tråd med statsstøttereglene for å være lovlig. ESAs retningslinjer for miljøstøtte gjelder ved vurderingen av om den nye regelen er i samsvar med EØS-avtalen. Ifølge miljøretningslinjene punkt 3.2.4 er det et vilkår at støtten har en insentiveffekt. Det fremgår av retningslinjene artikkel 44 at:

«[a]n incentive effect occurs when the aid induces the beneficiary to change its behaviour to increase the level of environmental protection or to improve the functioning of a secure, affordable and sustainable energy market, a change in behaviour which it would not undertake without the aid […]»

For å sikre at reglene om forhøyet avskrivningssats for varebiler som bruker elektrisitet til fremdrift oppfyller kravet til insentiveffekt, foreslår departementet å avgrense den forhøyede avskrivningssatsen til varebiler som er anskaffet etter lovendringen. Dette betyr en forhøyet avskrivningssats bare for elvarebiler ervervet fra og med 20. desember 2016. Det er i utgangspunktet ikke ønskelig å skille mellom driftsmidler basert på anskaffelsestidspunkt i avskrivningssystemet. Det vil motivere til å omgå skillet gjennom internsalg eller salg og tilbakekjøp av eldre elvarebiler, med hensikt å oppnå høyere avskrivninger, og skillet vil gjøre systemet noe mer komplisert. Regjeringen ønsker likevel å fremme forslaget, da tilpasningen vil redusere risikoen for at ordningen blir ansett for å være i strid med statsstøtteregelverket. Den uheldige konsekvensen av skillet mellom nye og eldre elvarebiler vil dessuten bli mindre relevant etter hvert som varebiler anskaffet tidligere enn 20. desember 2016 blir utrangert. Departementet sender formell notifikasjon til ESA så raskt som mulig.

Forslaget innebærer at varebiler som bruker elektrisitet til fremdrift anskaffet tidligere enn 20. desember 2016, blir avskrevet over noe lengre tid. Det medfører noe lavere fradrag for berørte skattytere i perioden 2017–2019, motsvart av høyere fradrag i påfølgende år. Forslaget anslås å øke provenyet i 2018 med 1 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført. Forslagets varige virkning på statens inntekter er ubetydelig.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 14-43 fjerde ledd, ved endring i lov 20. desember 2016 nr. 111 om endring i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue og inntekt (skatteloven).

6.2.3 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

6.3 Gevinst ved vern etter markaloven

6.3.1 Innledning

Gevinst ved realisasjon av skog er som hovedregel skattepliktig. Ved vern av skog i forbindelse med etablering eller utvidelse av verneområde etter naturmangfoldloven er det gitt unntak fra skatteplikten. Restriksjonene vil for skogeier normalt være de samme enten skogen vernes etter naturmangfoldloven eller markaloven. Departementet foreslår at skattefritaket etter naturmangfoldloven skal gjelde tilsvarende for gevinst ved vern etter markaloven. Forslaget antas ikke å ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 9-13 åttende ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

6.3.2 Gjeldende rett

For å stimulere det frivillige skogvernet er det fra 2005 gitt fritak for beskatning av gevinst ved vern etter naturmangfoldloven av 19. juni 2009 nr. 100, jf. skatteloven § 9-3 sjette ledd jf. § 9-13 åttende ledd.

Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner av 5. juni 2009 nr. 35 (markaloven) trådte i kraft i 2009. Den gjelder vern av områder som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilt kvalitet for friluftslivet. Før en lovendring i 2016 kunne det for økonomisk tap ved vern som friluftslivsområde etter markaloven kreves erstatning «i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger». Dette viser til erstatningsregelen for rådighetsreguleringer som er utviklet gjennom rettspraksis. Terskelen for erstatning lå høyt, og det skulle svært mye til før skogeiere som eier skog som vernes etter denne bestemmelsen, ville få erstatning.

Ved vern av skog etter naturmangfoldloven har grunneier etter naturmangfoldloven § 50 et sterkere krav på erstatning fra staten enn det som gjelder etter den forannevnte hovedregelen ved rådighetsreguleringer. Hvis vernet vanskeliggjør igangværende bruk, gis det full erstatning fra staten, i samsvar med utmålingsreglene som gjelder for erstatning ved ekspropriasjon.

Fra 2016 er markaloven endret slik at rådighetsinnskrenkninger erstattes på lik linje med vern etter naturmangfoldloven. I forarbeidene er det vist til at restriksjonsnivået for grunneier for et område som vernes som friluftslivsområde, i praksis ofte vil bli sammenfallende med det som gjelder for eksempel for nasjonalparker eller naturreservater, og at drivverdig tømmer både i friluftslivsområder og i naturreservater normalt er den klart viktigste økonomiske ressursen som båndlegges, jf. Prop. 92 L (2015–2016) kapittel 5. Det ble lagt vekt på at det var vanskelig å forklare en forskjell i erstatningsnivå mellom disse vernebestemmelsene, og at like erstatningsregler vil gjøre det enklere å velge den verneformen som passer best for et område.

6.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Vernevedtak etter naturmangfoldloven bidrar til å oppfylle FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Vern etter markaloven kommer i et noe annet lys i og med at den er grunngitt i friluftsformål. Restriksjonene vil imidlertid normalt være de samme for skogeier enten skogen vernes etter markaloven eller naturmangfoldloven. Drivverdig tømmer er i begge tilfeller den klart viktigste økonomiske verdien som båndlegges. At kompensasjonen som følge av skattereglene blir svært forskjellig om vernet skjer i medhold av den ene eller den andre loven, kan fremstå som vilkårlig. At det kan være områder som tilfredsstiller vern etter begge lover, forsterker dette ytterligere, og spesielt dersom det er mer eller mindre tilfeldig hvilken lov vernet skjer etter. Vern av privat grunn etter markaloven vil i all hovedsak skje ved frivillig vern. Å få på plass frivillige ordninger blir vanskeligere dersom det er skatteplikt på erstatningen. Departementet foreslår at skattelovens bestemmelse om skattefritak for gevinst ved skogvern etter naturmangfoldloven utvides til også å gjelde vern etter markaloven. Det vises til forslag til nytt annet punktum i skatteloven § 9-13 åttende ledd.

I forbindelse med budsjettet for 2017 ble det gitt regler i skatteloven § 9-13 åttende ledd annet punktum, som åpnet for at skattefritaket for gevinst ved realisasjon av skog i forbindelse med skogvern ble gjort gjeldende også for sameier. Det gjennomføres ved at videre overføring av gevinsten til sameierne unntas fra utdelingsbeskatning i skatteloven § 10-42, jf. Prop. 1. LS (2016–2017) punkt 7.6. Dette unntaket foreslås også å gjelde tilsvarende ved vern etter markaloven. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 9-13 åttende ledd.

6.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Skattefritak for vern etter markaloven antas ikke å ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser.

6.3.5 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

6.4 Reduksjon i friinntekten i særskatten for petroleumsvirksomhet

6.4.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår at friinntektssatsen i særskatten reduseres fra 5,4 pst. til 5,3 pst., og at særskattesatsen økes til 55 pst. når selskapsskattesatsen settes ned til 23 pst., jf. punkt 3.2. Fradragsverdien av friinntekten vil da være uendret, og vridningene i petroleumsskatten forsterkes ikke. Det foreslås en tilsvarende reduksjon av friinntektssatsen til 5,3 pst. ved tilbakeføring av friinntekt ved realisasjon og uttak av driftsmiddel.

Endringen i friinntektssatsen har begrensede administrative konsekvenser. Målt som nåverdi av skatteinntekter i perioden 2018–2050 er endringene i petroleumsskatten samlet sett provenynøytrale.

Det vises til forslag til endringer i petroleumsskatteloven § 5 fjerde ledd første punktum og femte ledd fjerde punktum.

Departementet foreslår at reduksjonen i friinntektssatsen i petroleumsskatteloven § 5 fjerde ledd skal tre i kraft straks med virkning for kostnader til erverv av driftsmiddel pådratt fra og med 1. januar 2018. Endringen i friinntektssatsen i petroleumsskatteloven § 5 femte ledd foreslås å tre i kraft straks med virkning for realisasjon eller uttak av driftsmiddel fra og med 1. januar 2018.

6.4.2 Gjeldende rett

Selskap som driver petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen, skattlegges etter særregler i petroleumsskatteloven. I tillegg til skatt på alminnelig inntekt med 24 pst. svares særskatt med en sats på 54 pst. Det gis et eget inntektsfradrag, friinntekten, ved fastsettelsen av grunnlaget for særskatten, jf. petroleumsskatteloven § 5 fjerde ledd. Formålet med friinntekten i særskatten er å kompensere for verditapet ved at investeringer ikke kommer til fradrag umiddelbart, men må avskrives over tid. Friinntekten utgjør 5,4 pst. av kostprisen for driftsmiddel som avskrives etter petroleumsskatteloven § 3 bokstav b (produksjonsinnretninger og rørledninger), og gis i 4 år fra og med det året kostnadene ble pådratt, det vil si til sammen 21,6 pst.

Petroleumsskatteloven § 5 femte ledd inneholder særregler om realisasjon og uttak av driftsmiddel som nevnt i petroleumsskatteloven § 3 bokstav b. Reglene skal sikre symmetrisk behandling av friinntekten hos kjøper og selger ved realisasjon mv. Etter petroleumsskatteloven § 5 femte ledd skal friinntekten inntektsføres eller fradras med 5,4 pst. over 4 år når driftsmidlet realiseres eller tas ut av særskattepliktig virksomhet.

6.4.3 Vurderinger og forslag

Departementet foreslår å redusere friinntektssatsen i petroleumsskatteloven § 5 fjerde ledd fra 5,4 pst. til 5,3 pst. av kostpris for driftsmiddel som avskrives etter petroleumsskatteloven § 3 bokstav b (produksjonsinnretninger og rørledninger). Fradragsverdien av friinntekten vil da være uendret og vridningene i petroleumsskatten forsterkes ikke, se omtale i punkt 3.2 og forslag til særskattesats i § 4-2 i Stortingets skattevedtak for 2018. Friinntektsperioden på 4 år er uendret. Samlet friinntekt etter forslaget utgjør dermed 21,2 pst. av kostprisen for driftsmidlet.

Departementet foreslår en tilsvarende reduksjon av friinntektssatsen til 5,3 pst. ved tilbakeføring av friinntekt ved realisasjon og uttak av driftsmiddel etter petroleumsskatteloven § 5 femte ledd.

Ved endringen av friinntektssatsen i 2013 ble det gitt overgangsregler for visse kostnader til erverv av driftsmidler som nevnt i petroleumsskatteloven § 3 bokstav b, se lov 21. juni 2013 nr. 66. For investeringer som faller innenfor disse overgangsreglene, skal den tidligere friinntektssatsen på 7,5 pst. fortsatt benyttes.

Det vises til forslag til endringer i petroleumsskatteloven § 5 fjerde ledd første punktum og femte ledd fjerde punktum.

6.4.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringen i friinntektssatsen har begrensede administrative konsekvenser. Forslaget vil motvirke effekten av reduksjonen av skattesatsen på alminnelig inntekt med 1 prosentenhet. Sammen med 1 prosentenhets økning i særskattesatsen er reduksjonen i friinntekten provenynøytral målt som nåverdi av skatteinntekter i perioden 2018–2050. For 2018 anslås det et samlet provenytap på om lag 200 mill. kroner påløpt fordi friinntektsreduksjonen fases inn gradvis og derfor har mindre provenyeffekt de første årene. Skatteinntektene på kontinentalsokkelen inngår i kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten som overføres til Statens pensjonsfond utland.

6.4.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at reduksjonen i friinntektssatsen i petroleumsskatteloven § 5 fjerde ledd skal tre i kraft straks med virkning for kostnader til erverv av driftsmiddel pådratt fra og med 1. januar 2018. For kostnader pådratt før denne datoen skal gjeldende friinntektssats fortsatt benyttes for resten av friinntektsperioden.

Departementet foreslår at endringen i friinntektssatsen i petroleumsskatteloven § 5 femte ledd trer i kraft straks med virkning for realisasjon eller uttak av driftsmiddel fra og med 1. januar 2018.

6.5 Endringer i rentebegrensningsreglene – finansforetak mv.

6.5.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår enkelte tilpasninger i reglene om begrensning av rentefradraget i skatteloven § 6-41 som følge av ny finansforetakslov. I tillegg foreslås en endring i avgrensningen av unntaket for finansforetak ved at låneformidlingsforetak ikke lenger skal være unntatt fra rentebegrensningsreglene. Det foreslås også en oppretting av satsen for fremføring av avskårede renter for selskap med deltakerfastsettelse.

Forslaget til endringer antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-41 syvende og åttende ledd.

Det foreslås at endringene for finansforetak i skatteloven § 6-41 åttende ledd skal tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018. Opprettingen av satsen i skatteloven § 6-41 syvende ledd foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2017.

6.5.2 Gjeldende rett

Skatteloven § 6-41 begrenser fradraget for interne rentekostnader som overstiger en nærmere fastsatt fradragsramme (25 pst. av «skattemessig EBITDA»). Etter gjeldende regler er «finansinstitusjoner etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 og § 2-1» unntatt fra rentebegrensningsreglene, jf. skatteloven § 6-41 åttende ledd første punktum. Som finansinstitusjon regnes banker, forsikringsselskap, kredittinstitusjoner mv.

Finansieringsvirksomhetsloven ble opphevet med virkning fra 1. januar 2016, og erstattet av finansforetaksloven. Begrepet «finansforetak» er nytt i finansforetaksloven, og erstatter det tidligere begrepet «finansinstitusjon». De ulike typene foretak som er omfattet av definisjonen av finansforetak, er i hovedsak en videreføring av foretakene som var omfattet av definisjonen av finansinstitusjon etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3, jf. finansforetaksloven § 1-3 første ledd. I tillegg anses betalingsforetak og e-pengeforetak som finansforetak, jf. finansforetaksloven § 1-3 annet ledd.

Låneformidlingsforetak, som falt inn under definisjonen av finansinstitusjon etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3, inngår ikke i definisjonen av finansforetak i finansforetaksloven § 1-3. Eierforetak, dvs. foretak som ikke selv er finansforetak, men som har fått tillatelse til å være morselskap til et finansforetak, er heller ikke omfattet av definisjonen av finansforetak i finansforetaksloven § 1-3. Etter forskrift av 18. desember 2003 nr. 1639 § 8 var eierforetak også unntatt fra finansinstitusjonsbegrepet i den tidligere finansieringsvirksomhetsloven § 2-1.

Et finansforetak kan midlertidig drive eller delta i annen virksomhet enn finansieringsvirksomhet. Det gjelder i den utstrekning dette er nødvendig som ledd i en økonomisk sanerings- eller redningsaksjon mv. En forretningsbank kan for eksempel bli nærstående med skattyter ved tiltredelse av pant i aksjer. Etter skatteloven § 6-41 åttende ledd annet og tredje punktum omfatter rentebegrensningsregelen ikke renter på gjeld som er tatt opp før en skattyter midlertidig blir nærstående til en finansinstitusjon, jf. den tidligere forretningsbankloven § 19 annet ledd, sparebankloven § 24 fjerde ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 3-16 tredje ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 6-1 annet ledd, jf. § 7-10 første ledd. Skatteloven § 6-41 åttende ledd annet punktum viser på dette punktet til bestemmelser som er opphevet fra 1. januar 2016, og videreført i finansforetaksloven § 13-2 annet ledd.

For selskap med deltakerfastsettelse er det av praktiske grunner inntatt en særlig beregningsregel for fremføring av avskårede rentekostnader i skatteloven § 6-41 syvende ledd fjerde punktum. I disse tilfellene skal netto rentekostnad til fremføring reduseres med 30 pst. av årets underskudd i selskapet. Satsen skal tilsvare gjeldende prosentsats for beregning av fradragsrammen for rentekostnader basert på skattemessig EBITDA. Fradragsrammen ble med virkning fra inntektsåret 2016 redusert fra 30 pst. til 25 pst. av beregningsgrunnlaget. Den tilhørende satsen i syvende ledd fjerde punktum ble ikke endret tilsvarende.

6.5.3 Høring

Finansdepartementet sendte 4. mai 2017 et forslag om endringer i rentebegrensningsreglene for selskap på høring. I høringsnotatet foreslo departementet blant annet å tilpasse rentebegrensningsreglene til ny finansforetakslov. I tillegg ble det foreslått å endre avgrensningen av unntaket for finansforetak ved at låneformidlingsforetak ikke lenger skal være unntatt fra rentebegrensningsreglene.

I høringsrunden er det ikke kommet merknader til disse endringsforslagene.

Departementet viser til omtale i kapittel 26 når det gjelder videre oppfølging av øvrige forslag i høringsnotatet.

6.5.4 Vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslagene i høringsnotatet om tilpasning av rentebegrensningsreglene til ny finansforetakslov.

Det foreslås at skatteloven § 6-41 åttende ledd første punktum endres slik at unntaket fra rentebegrensningsreglene gjelder «finansforetak etter finansforetaksloven § 1-3 første ledd». Det foreslås ingen endring for betalingsforetak og e-pengeforetak, jf. finansforetaksloven § 1-3 annet ledd. Disse skal fortsatt omfattes av rentebegrensningsreglene.

Låneformidlingsforetak, som falt inn under definisjonen av finansinstitusjon etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3, inngår ikke i definisjonen av finansforetak i finansforetaksloven § 1-3. Selv om låneformidlingsforetak var omfattet av finansinstitusjonsbegrepet etter den tidligere loven, er denne formen for virksomhet av en annen karakter, og den er heller ikke konsesjonspliktig. Departementet foreslår en endring ved at låneformidlingsforetak ikke lenger skal være unntatt fra rentebegrensningsreglene.

Eierforetak er heller ikke omfattet av definisjonen av finansforetak i finansforetaksloven § 1-3. Etter departementets syn bør rentebegrensningsreglene gjelde for disse foretakene, og de foreslås ikke omfattet av unntaket for finansforetak. Det vises til at hvert selskap (skattesubjekt) som utgangspunkt skal vurderes separat ved beskatningen, jf. også vurderingene i Prop. 1 LS (2013–2014) punkt 4.16.1.

Gjeldende rentebegrensningsregel omfatter ikke renter på gjeld som er tatt opp før en skattyter midlertidig blir nærstående til en finansinstitusjon, se skatteloven § 6-41 åttende ledd annet og tredje punktum. Åttende ledd annet punktum viser på dette punktet til bestemmelser i tidligere lover som nå er erstattet av finansforetaksloven. Departementet foreslår at lovteksten rettes opp ved at det i stedet vises til finansforetaksloven § 13-2 annet ledd som viderefører tilsvarende bestemmelser i de opphevede lovene.

Fradragsrammen i gjeldende rentebegrensningsregel ble med virkning fra inntektsåret 2016 redusert fra 30 pst. til 25 pst. av «skattemessig EBITDA», jf. Prop. 1 LS (2015–2016). Satsen i skatteloven § 6-41 syvende ledd fjerde punktum ble ikke endret tilsvarende. Departementet foreslår at denne satsen settes til 25 pst.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-41 syvende og åttende ledd.

6.5.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til endringer antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

6.5.6 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene for finansforetak i skatteloven § 6-41 åttende ledd skal tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018. Opprettingen av satsen i skatteloven § 6-41 syvende ledd foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2017.

6.6 Produktavgiften på førstehåndsomsetning av fisk

Produktavgiften til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringene foreslås økt fra 2,2 pst. til 2,3 pst. for 2018.

Trygdeavgiftssatsen for næringsinntekt er normalt 11,4 pst. Fiskere betaler en trygdeavgift på 8,2 pst. Produktavgiften i fiskerinæringen skal, foruten å dekke mellomlegget mellom 8,2 pst. og 11,4 pst. i trygdeavgiften, også dekke kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd, kollektiv forsikring for tilleggssykepenger for manntallsførte fiskere og utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsledige i næringen. Det skal svares produktavgift av all fangst fra norskregistrerte fartøy.

I brev av 1. august 2017 tilrår Nærings- og fiskeridepartementet at produktavgiften økes til 2,3 pst. for 2018. Tilrådningen er basert på anslag for førstehåndsverdien og pensjonsgivende inntekt samt forventede utgifter i 2018 i ordningene som produktavgiften er ment å dekke. Det er også tatt hensyn til innbetalt produktavgift og utgiftene de seneste årene. I tabell 6.1 angis prognosene som ligger til grunn for fastsettelse av nivået på produktavgiften for 2018.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringene for 2018.

Tabell 6.1 Anslag som ligger til grunn for forslag om produktavgift for 2018. Mill. kroner

2017

2018

Førstehåndsverdi som det skal betales produktavgift av

21 177,0

18 277,0

Anslag på pensjonsgivende inntekt

8 160,0

7 043,0

Differanse trygdeavgift (3,2 pst. av inntekt)

261,1

225,4

Yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekt)

16,3

14,1

Dagpenger ved arbeidsløshet

79,0

85,0

Kollektiv tilleggstrygd for sykepenger

114,0

111,5

Sum utgifter

470,4

436,0

Kilde: Nærings- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, NAV og Garantikassen for fiskere.