Finansdepartementet (FIN)

Prop. 1 LS

(2017–2018)

Skatter, avgifter og toll 2018

7.1 Reglene for eiendomsskatt på verk og bruk

7.1.1 Innledning og sammendrag

Arbeidsmaskiner og tilbehør i næringseiendom som er kategorisert som «verk og bruk», inngår i dag i eiendomsskattegrunnlaget når de anses integrert i anlegget. I tråd med Sundvolden-erklæringen og med utgangspunkt i høringsnotat 18. juni 2015 foreslår regjeringen at «produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner» fritas for eiendomsskatt fra 2019, med en overgangsperiode på fem år.

Forslaget vil redusere eiendomsskatten for mange industribedrifter og fjerner et krevende skjønnsmessig kriterium for avgrensning av eiendomsskatten. Over tid vil dette bidra til bedre forutberegnelighet ved utskrivingen av eiendomsskatt både for kommunene og de eiendomsskattepliktige.

Vannkraftanlegg, anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum og vindkraftanlegg skal ikke omfattes av forslaget. Derimot vil nettanlegg (overføringsanlegg) som en følge av forslaget i all hovedsak bli fritatt for eiendomsskatt. Et unntak er produksjonslinjer som er en del av kraftanlegg, se punkt 7.2. Også anlegg for teletjenester og datamaskiner i store datasentre vil bli fritatt.

Kommunene må taksere på nytt anlegg der eiendomsskattegrunnlaget endres. I høringen av forslagene anslo Kommunesektorens Organisasjon (KS) at de samlede kostnadene ved å retaksere vil kunne beløpe seg til om lag 85 mill. kroner, men at usikkerheten ved et slikt anslag er betydelig.

På usikkert grunnlag anslås de samlede lettelsene for berørte bedrifter til om lag 800 mill. kroner. Lettelsene for næringslivet motsvares av et inntektsbortfall for en rekke kommuner. For at kommunene skal få tid til å tilpasse seg lavere inntekter fra eiendomsskatt, foreslår regjeringen at de nye reglene skal fases inn over fem år. Kommunenes inntektsbortfall anslås til om lag 160 mill. kroner i 2019. Kommuner med betydelige eiendomsskatteinntekter fra vannkraft og særskattepliktige petroleumsanlegg vil i stor grad skjermes fra endringene.

Eiendomsskatten på verk og bruk kommer til fradrag ved beregningen av skatt på alminnelig inntekt. Det anslås at inntektene fra selskapsskatten vil øke med om lag 100 mill. kroner når de nye reglene er fullt innfaset.

Det vises til forslag til endring av §§ 3, 4, 8 A-2 og 12 i eigedomsskattelova.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med skatteåret 2019, med en overgangsperiode på fem år, slik at kommunene kan tilpasse seg inntektsbortfallet.

7.1.2 Gjeldende rett

Eiendomsskatt er en kommunal skatt på fast eiendom i kommunen. Kommunestyret avgjør om det skal skrives ut eiendomsskatt.

Eigedomsskattelova § 3 angir en rekke utskrivingsalternativer for eiendomsskatten. Det kan for eksempel skrives ut eiendomsskatt på all fast eiendom i kommunen, bare på verk og bruk eller bare på verk og bruk og annen næringseiendom. Eigedomsskattelova § 4 regulerer grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt nærmere. Bestemmelsens første og annet ledd lyder:

«Eigedomsskatt vert skriven ut på dei faste eigedomane ut frå tilhøva den 1. januar i skatteåret.
Til faste eigedomar vert rekna bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk og annan næringseigedom. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader. Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst til verksdrifta. Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal derimot ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve føretaket. Til annan næringseigedom vert rekna til dømes kontorlokale, parkeringshus, butikk, varelager, hotell, serveringsstad med vidare.»

I første ledd slår bestemmelsen fast det grunnleggende utgangspunktet om at eiendomsskatt kan skrives ut på fast eiendom. Annet ledd gir eksempler på hva som skal anses som fast eiendom og angir vilkårene for å inkludere arbeidsmaskiner mv. Loven presiserer ikke nærmere omfanget av eiendomsskattegrunnlaget bortsett fra i en særregel om oppdrettsanlegg i eigedomsskattelova § 4 annet ledd.

Begrepet «verk og bruk»

Eigedomsskattelova opererer med to typer næringseiendom; «verk og bruk» og annen næringseiendom. Eigedomsskattelova definerer ikke begrepet «verk og bruk».

Den nærmere grensedragningen mellom «verk og bruk» og annen type næringseiendom vil i mange tilfeller måtte avgjøres konkret. Det er ikke mulig å redegjøre uttømmende for hvilke eiendomstyper som faller innenfor og hvilke som faller utenfor kategorien.

Verk og bruk omfatter i utgangspunktet eiendom tilknyttet produksjonsvirksomhet. I rettspraksis har det vært stilt opp et vilkår om at virksomheten må være av et visst omfang. Sentralt står fabrikker, industrielle anlegg og andre virksomheter som driver produksjon av fysiske gjenstander. Det er imidlertid klart at også anlegg for produksjon av elektrisitet er omfattet. Verk og bruk er en uensartet gruppe, og omfatter for eksempel så ulike virksomheter som industri, sandtak, teleanlegg, gruver og losse- og lasteplasser.

Arbeidsmaskiner mv. i «verk og bruk»

Det fremgår av eigedomsskattelova § 4 annet ledd fjerde punktum, at «arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt» i verk og bruk skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget når «tingen er ein part av sjølve føretaket».

Ved vedtakelsen av regelen om arbeidsmaskiner mv. i skattelovene av 1911 ble det lagt til grunn at det fantes to typer maskiner, kraftmaskiner og arbeidsmaskiner. Arbeidsmaskinene var ledd i selve produksjonen, mens kraftmaskinene forsynte arbeidsmaskinene mv. med kraft. Uttrykket «tilhøyrsle» omfatter innretninger forbundet med produksjonsmaskinene som rør, skinner, transportbånd, tanker og kar. «Ting som kan setjast i klasse med slikt» omfatter produksjonsinnretninger som det teknisk sett ikke er naturlig å omtale som maskiner, men som utfører oppgaver i produksjonen på linje med en maskin. Eksempler er ovner, sager, presser og kraner.

Det er en forutsetning for eiendomsbeskatning av arbeidsmaskiner mv. at de er «ein part av sjølve føretaket». Det er slått fast i rettspraksis at «sjølve føretaket» refererer til den faste eiendommen.

Lovbestemmelsen om arbeidsmaskiner mv. er generell og gir begrensede anvisninger for de mange typetilfellene som finnes i praksis. De nærmere retningslinjene for lovtolkningen har blitt trukket opp gjennom rettspraksis over et tidsrom på over 100 år. I praksis har en lagt særlig vekt på hvor integrert tilbehøret er i bygget, hvilke kostnader som vil påløpe ved fjerning eller flytting av utstyret, og mulighetene for alternativ bruk av bygget uten maskinene mv. Rettspraksis har forsøkt å trekke opp generelle prinsipper for tolkningen av bestemmelsen, men avgjørelsen vil alltid være knyttet til det konkrete saksforholdet. Dette gjør at rettspraksis ikke alltid vil gi veiledning i tilfeller som ikke tidligere er behandlet av domstolene.

I Rt. 1934 s. 465, som gjaldt eiendomsbeskatningen av maskiner tilknyttet virksomheten i A/S Rjukanfos, uttalte retten at:

«(...)arbeidsmaskiner maa antas at utgjøre en integrerende del av anlegget i alle tilfeller, hvor maskiner og anlegg ikke kan skilles fra hverandre uten økonomiske ofre, som fra et forretningsmessig synspunkt maa betegnes som uforholdsmessige. I slike tilfeller kan maskiner og anlegg i økonomisk eller forretningsmessig henseende betraktes som en enhet, hvilket synes at danne et naturlig grunnlag for en likeartet behandling i skatterettslig henseende». Videre ble det uttalt at: «Det maa saaledes nødvendigvis bero paa en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle om samhørigheten mellem maskiner og anlegg er av saadan art og styrke som nevnt. Det maa herunder efter min mening blandt annet komme i betraktning hvilke formaal anlegget og bedriften har, og i hvilken grad vedkommende maskiner bidrar til at opnaa disse formaal.» Det ble også uttalt at «Man maa ogsaa se hen til hvilke følger en slik fjernelse kan faa for en bedrift som er knyttet til anlegget, og for den økonomiske utnyttelse av de bygninger eller andre faste anlegg som vedkommende maskiner er blitt fjernet fra.»

Av dommer fra nyere tid er Rt. 1999 s. 369 (Bøckmann-dommen) sentral. Saken gjaldt eiendomsbeskatning av maskiner i tre produksjonslinjer for isolerglass. Bygningen var oppført med sikte på den isolerglassproduksjonen som foregikk i bygget, men lot seg bygningsmessig også tilpasse annen produksjon. Lagmannsretten hadde lagt vekt på at endret bruk av bygningene ville kreve ombygningskostnader av relativt betydelig omfang. Høyesterett kom imidlertid til at kostnadene lå innenfor det forsvarlige, og at lagmannsretten hadde lagt for stor vekt på arealenes størrelse og egnethet/tilpassing til isolerglassproduksjon i forhold til byggets generelle anvendelighet. Høyesterett la også vekt på at maskinene var av begrenset vekt og omfang, at flyttingen ikke medførte noen verdireduksjon, at flytteutgiftene var overkommelige og at bygget hadde alternativ anvendelse. Om maskinene ble det uttalt at: «Selv om de til dels er boltet fast i gulvet, krever de ikke noen spesialfundamentering, og det er etter det opplyste forholdsvis enkelt å skifte dem ut, eventuelt å flytte dem. Flyttingen medfører ikke i seg selv noen verdireduksjon, og selve flytteutgiftene må antas å være overkommelige.» I dommen ble det videre uttalt at det ved vurderingen skal tas hensyn til både fysiske, tekniske, forretningsmessige og økonomiske forhold. Under dissens fra en dommer konkluderte Høyesterett med at maskinene ikke skulle inkluderes i taksten, med unntak av fire traverskraner og to kompressorer.

Verdsettelse

Etter eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd skal eiendommens verdi (skattegrunnlaget) settes til «det beløp ein må gå ut frå at eigedomen etter si innretning, brukseigenskap og lokalisering kan bli avhenda for under vanlege salstilhøve ved fritt sal.»

Bestemmelsen er en videreføring av § 5 første ledd i den nå opphevede byskatteloven. Nærmere retningslinjer for verdsettelse av verk og bruk etter byskatteloven § 5 første ledd er utviklet i rettspraksis. Gjennom langvarig rettspraksis er det slått fast at eiendomsskattetaksten skal gi uttrykk for eiendommens objektive omsetningsverdi. Den aktuelle eierens særlige interesse i eiendommen skal ikke hensyntas.

Ved verdsettelse av verk og bruk skal denne omsetningsverdien som hovedregel uttrykkes gjennom substansverdien. Andre begreper som brukes om det samme er teknisk verdi eller gjenanskaffelsesverdi. Verdien skal settes til hva det ville koste å etablere det samme anlegget i dag, med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet. Bruk av substansverdi har ofte sammenheng med at anlegget er særegent, og at det kan være vanskelig å beregne verdien på annen måte.

Høyesterett har i en avgjørelse inntatt i Rt. 2011 s. 51 (Sydvaranger-dommen) uttalt at den objektive omsetningsverdien ikke er eiendommens markedsverdi på takseringstidspunktet uttrykt gjennom en konkret salgssum. Dette gjaldt også i de tilfellene hvor en konkret salgssum faktisk foreligger. I Sydvaranger-dommen (avsnitt 50) uttalte Høyesterett videre at teknisk verdi må kunne fastsettes med utgangspunkt i sjablonger, og at bruk av sjablonger forankret i lokale pris- og omsetningsdata antakelig er, om ikke den eneste, så i hvert fall den mest praktiske fremgangsmåten ved substansverdiberegninger.

Det følger av rettspraksis at omsetningsverdien for verk og bruk unntaksvis kan uttrykkes gjennom en avkastningsverdi.

Takseringen skjer på grunnlag av besiktigelse, eventuelt i kombinasjon med kvadratmeterpriser mv. basert på relevant prisstatistikk.

Næringseiendom

Ved lov 10. desember 2010 nr. 61 ble «næringseigedom» innført som nytt utskrivingsalternativ i eigedomsskattelova, jf. § 3. Etter den nye bestemmelsen kan det skrives ut eiendomsskatt på verk og bruk og annen næringseiendom (verk og bruk anses som en undergruppe av næringseiendom), eller på verk og bruk og annen næringseiendom i kombinasjon med eiendomsskatt i områder som er utbygd på byvis.

Lovendringen er i forarbeidene begrunnet dels med et ønske om bedre mulighet for likebehandling av ulike typer næringseiendom, dels med å kunne tilpasse utskrivingen til forholdene i kommunen, avhengig av sammensetningen av det lokale næringslivet.

Begrepet næringseiendom er ikke definert i loven, men som eksempler er nevnt kontorlokaler, parkeringshus, butikk, varelager, hotell og serveringssted.

For annen næringseiendom er det ikke vedtatt egne regler for verdsettelse eller fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget. Dette reguleres derfor av eigedomsskattelovas hovedregler. Det vil si at annen næringseiendom skal verdsettes til en objektiv omsetningsverdi, jf. eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd, og at eiendomsskattegrunnlaget skal være begrenset til «fast eiendom», jf. eigedomsskattelova § 4 første ledd (og annet ledd første punktum).

Takseringen av annen næringseiendom baseres ofte på leieverdi, det vil si faktisk eller forventet leieinntekt fra bygningen med tilhørende tomt. Denne metoden er særlig aktuell for kontorbygg og næringsbygg uten sterkt spesialiserte funksjoner. Bruk av substansverdi ved taksering av annen næringseiendom enn verk og bruk kan likevel ikke utelukkes. Dette vil være aktuelt hvor eiendommen har spesialiserte funksjoner og det er vanskelig å fastsette verdien ved bruk av observasjoner i markedet.

Differensiert eiendomsskattesats

Etter eigedomsskattelova § 12 kan kommunen anvende høyere eller lavere sats enn den alminnelige skattesatsen i kommunen på angitte eiendomstyper. Bestemmelsen gir kommunen blant annet adgang til å differensiere mellom bolig- og fritidseiendom og annen fast eiendom, og mellom bebygget og ubebygget eiendom. Det følger av bestemmelsens bokstav e at kommunen kan anvende differensiert sats på verk og bruk utenfor bymessige områder. Finansdepartementet har tidligere antatt at den differensierte satsen etter § 12 bokstav e ikke kan være høyere enn den alminnelige eiendomsskattesatsen. Departementet har også uttalt at bestemmelsen ikke får anvendelse når kommunen skriver ut eiendomsskatt på alle faste eiendommer i kommunen.

Vannkraftanlegg

Kategorien verk og bruk omfatter vannkraftanlegg. Eiendomsskatt på vannkraftanlegg er regulert gjennom særregler i eigedomsskattelova § 8 B flg. Vindkraftanlegg er ikke omfattet av særreglene og følger de alminnelige reglene for verk og bruk.

Eiendomsskatten for vannkraftanlegg regnes ut etter den formuesverdien som er fastsatt for vannkraftanlegg i året før eiendomsskatteåret. Det er altså skattefastsettingsverdien for inntektsåret 2016 som legges til grunn for eiendomsskatten i skatteåret 2018.

I formuesskatten verdsettes vannkraftanlegg etter særregler i skatteloven § 18-5. Eigedomsskattelova virker kun inn på verdsettelsen ved en bestemmelse om minimums- og maksimumsverdier i § 8 B-1 fjerde ledd. Det skattemessige formuesgrunnlaget for kraftanlegg etter disse reglene inkluderer blant annet maskiner som benyttes i kraftproduksjonen.

Ettersom verdsettelse av vannkraftanlegg for eiendomsskatteformål skal baseres på formuesverdien etter skatteloven § 18-5, gjelder ikke eigedomsskattelovas regler om arbeidsmaskiner mv. for vannkraftanlegg.

7.1.3 Høringen

Departementet sendte 18. juni 2015 ut et høringsnotat med forslag til endring av reglene for eiendomsbeskatning av arbeidsmaskiner i verk og bruk. Flertallet av kommunene har avgitt høringsuttalelse. I tillegg har det kommet uttalelser fra ulike interesseorganisasjoner. I høringsnotatet ble det presentert to alternative forslag. Etter alternativ 1 skal produksjonsutstyr og -installasjoner ikke inngå i eiendomsskattegrunnlaget. Forslaget vil redusere eiendomsskattegrunnlaget vesentlig fordi maskiner som i dag anses som integrert i anlegget vil falle utenfor grunnlaget.

Etter alternativ 2 skal kategorien verk og bruk opphøre. Anlegg som etter dagens regler er å anse som verk og bruk, skal i stedet anses som næringseiendom. Produksjonsutstyr og -installasjoner skal ikke inngå i eiendomsskattegrunnlaget, og modellene skiller seg dermed ikke fra hverandre når det gjelder avgrensningen av eiendomsskattegrunnlaget. At kategorien verk og bruk opphører, får i motsetning til alternativ 1 ikke bare betydning for avgrensningen av eiendomsskattegrunnlaget. Det vil også få betydning for utskrivingsalternativer og verdsetting mv.

Endringsforslaget i høringsnotatet gjaldt ikke for vannkraftanlegg.

Høringsuttalelsene

Departementet mottok 302 høringsuttalelser til høringsforslaget, hvorav 240 var fra kommuner. Generelt sett er kommunene kritiske til forslaget, mens næringslivet er positive. Nedenfor gjengis de mest sentrale innspillene fra næringslivet og kommunesiden. Noen innspill går igjen i en rekke høringsuttalelser, og det vil etter departementets vurdering kreve for mye plass å gjengi fullstendig hvilke høringsinstanser som står bak hvert enkelt innspill. Angivelsene nedenfor av hvilke instanser som har kommet med de enkelte innspillene er derfor ikke uttømmende.

NHO støtter forslaget. De viser til at dagens regelverk er skjønnsmessig, åpner for utvidende fortolkninger og skaper stor usikkerhet om sentrale rammebetingelser. Det er høyst uklart hvor grensen for eiendomsskattegrunnlaget går. NHO støtter departementets synspunkt om at det vil være vanskelig å trekke en klar grense uten å endre gjeldende rett. NHO mener den nye avgrensningen vil føre til færre tvister, og at de nye definisjonene er en klar forbedring av dagens regel.

Storbedriftenes Skatteforum har uttalt at takstene over tid omfatter stadig flere objekter, at produksjonsutstyret i mange tilfeller utgjør mer enn to tredjedeler av taksten på verk og bruk, og at det ved takseringen av industrielle produksjonsanlegg i flere tilfeller kun er rullende materiell som holdes utenfor.

Norsk Industri har uttalt at det er store variasjoner i takseringen av samme verk og bruk og i takseringen av sammenlignbare verk og bruk i ulike kommuner. Det er vist til flere konkrete eksempler hvor den ene taksten er opptil flere ganger så høy som den andre. Norsk Industri uttaler også at det er omfattende kostnader knyttet til taksering og rettsprosesser. I tillegg er det nevnt at gjeldende regler medfører at miljøvennlig produksjon gir høyere skatt, ettersom renseanlegg skaper flere koblinger mellom maskin og bygg, som kan medføre at maskinene anses som mer integrert i bygget.

Treforedlingsindustriens Bransjeforening (TfB) uttaler at større industribedrifter ofte takseres av takstmenn uten tilstrekkelig kunnskap om moderne industri. I takseringen av maskiner og utstyr oppstår det ofte uenighet mellom eiendomsskattetakstnemndene og bedriftene. Uenighet løses noen ganger på politisk nivå i kommunene, men belaster ofte rettsapparatet med høye kostnader for bedriften eller kommunen. TfB hevder (under henvisning til en sak i Glåmdal tingrett) at dagens eiendomsbeskatning av verk og bruk faktisk innebærer eiendomsbeskatning av løsøre og bemerker at det er viktig at Stortinget lager et lovverk som stemmer med dagens moderne verden. Det som var stedbundne maskiner på 1800-tallet, kan via teknologi og samfunnsmessig endring være løsøre i dag.

Noen representanter for enkelte næringer er imidlertid mer forbeholdne. Energi Norge mener at vannkraftanlegg bør underlegges de samme eiendomsskattereglene som gjelder for andre næringseiendommer, og Småkraftforeninga mener at små vannkraftanlegg bør omfattes av de nye fritaksreglene. Norwea , interesseorganisasjonen for vindkraftnæringen, har bedt om at vindkraftanlegg holdes utenfor forslaget. Andre aktører innenfor vindkraftnæringen har derimot uttalt seg positivt til forslaget. Sjømat Norge og NHO har uttalt at oppdrettsbransjen også må være omfattet av forslaget.

Kommunesektorens Organisasjon (KS) har uttalt at domstolene gjennom langvarig rettspraksis har fastsatt eiendomsskattegrunnlagets grenser med tilstrekkelig klarhet, at det bare har vært et fåtall rettssaker på området etter annen verdenskrig, og at nesten alle har endt i kommunens favør. Organisasjonen har også uttalt at integrerte maskiner er å anse som fast eiendom, og at det dermed ikke foreligger noen forskjellsbehandling mellom verk og bruk og annen næringseiendom.

Forslagene i høringsnotatet vil etter KS’ vurdering medføre mer uklarhet og uforutsigbarhet enn dagens regler, og den foreslåtte endringen vil medføre en forskjellsbehandling i favør av verk og bruk ved at disse ikke skattlegges for all sin faste eiendom. Endringen vil derfor virke mot sitt formål. KS mener at det heller bør utarbeides sentrale retningslinjer for praktiseringen av dagens regel, og at dersom dagens regel skal endres, bør det nedsettes et lovutvalg. Uansett går forslagene langt utover det en målsetning om klarere og mer forutsigbare regler tilsier og utover det som følger av Sundvolden-erklæringen, og i realiteten innebærer de en avvikling av eiendomsbeskatningen av verk og bruk.

KS har også anført at flere typer verk og bruk beslaglegger store områder, har negative sider, og at eiendomsskatten har vært en viktig faktor i kommunenes avveining av om de skal gå inn for etablering av slike anlegg. Forslagene tar ikke hensyn til dette. Videre er det påpekt at eiendomsskatt er en fradragsberettiget kostnad ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt for verk og bruk. Det vil si at en del av den besparelsen høringsforslaget medfører for næringen vil gå til staten i form av økte skatteinntekter. Det er også pekt på at mange industrianlegg eies helt eller delvis av staten. KS har i sin høringsuttalelse uttalt at forslaget vil medføre betydelige inntektstap for kommunene, og at dette neppe vil utgjøre mindre enn 1,7 mrd. kroner.

Landssamanslutninga av Vassdragskommunar (LVK) uttaler i denne forbindelse at inntektsøkningen for staten i form av økte skatteinntekter, som i høringsnotatet er beregnet til om lag 300 mill. kroner, er grovt undervurdert, og at inntekten trolig vil være i størrelsesorden 800 mill. kroner til 1 mrd. kroner. LVK har også uttalt at forslaget undergraver den kommunale beskatningsretten og svekker det lokale selvstyret, og at dette ikke samsvarer med det syn regjeringen i andre sammenhenger har gitt uttrykk for om dette.

Nettverk av Petroleumskommuner (NPK) har uttalt at bruken av begrepet «alminnelig omsetningsverdi» i høringsnotatet etterlater et inntrykk av at eiendommene ikke skal verdsettes til en objektiv omsetningsverdi. NPK nevner blant annet at det er uklart hva som i høringsnotatet menes med at gjenanskaffelsesmetoden i enkelte tilfeller resulterer i verdier som ligger betydelig over alminnelige omsetningsverdier.

Noen av høringsinnspillene vil bli behandlet nedenfor under punktet om vurderinger og forslag.

7.1.4 Vurderinger og forslag

Behov for å endre bestemmelsen om eiendomsskatt på arbeidsmaskiner mv. i verk og bruk

Bestemmelsen om eiendomsskatt på arbeidsmaskiner mv. i verk og bruk legger opp til en bred og skjønnsmessig helhetsvurdering av om arbeidsmaskinen mv. er tilstrekkelig integrert i anlegget. Det skal tas hensyn til både fysiske, tekniske og økonomiske forhold. Et viktig moment i vurderingen er om en adskillelse vil medføre uforholdsmessige økonomiske ofre, sett fra et forretningsmessig synspunkt. Praktiseringen av denne bestemmelsen kan være vanskelig. Manglende forutsigbarhet kan skape grunnlag for ressurskrevende tvister mellom kommunen og de eiendomsskattepliktige. Regjeringen mener det er behov for en lovendring som gjør reglene klarere og samtidig reduserer eiendomsskattegrunnlaget for verk og bruk. En slik endring vil innebære lettelser for eierne av verk og bruk og et inntektsbortfall for kommunene.

I høringsrunden har blant annet Kommunesektorens Organisasjon (KS) anført at domstolene gjennom over 100 år med rettspraksis har fastsatt eiendomsskattegrunnlaget med tilstrekkelig klarhet. Det er videre vist til at det bare har vært et fåtall rettssaker etter annen verdenskrig, og at nesten alle har endt i kommunens favør. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har på den annen side anført at det fortsatt er store uklarheter knyttet til regelen, at den praktiseres ulikt kommunene imellom, og at det ikke kan være et argument mot å endre en regel at regelen er gammel.

Departementet vil bemerke at dommer gjelder konkrete saksforhold og i utgangspunktet kun avgjør den aktuelle saken. Samtidig er verk og bruk en svært uensartet gruppe. Det kan derfor være begrenset i hvilken grad premissene i en sak har overføringsverdi til en annen sak. I tillegg vil den teknologiske utviklingen skape nye næringer og maskiner som den til enhver tid foreliggende rettspraksis ikke gir særlig veiledning for. Regelens klarhet kan uansett ikke måles direkte i antallet rettssaker. Mange bedrifter vegrer seg for å gå til rettssak mot kommunen, og tvister avsluttes gjerne uten at de ender i rettssalen. Uklare regler kan også medføre kostnader for bedriftene og for kommunene knyttet både til verdsettelsesprosessen og eventuell klageoppfølging.

KS m.fl. har uttalt at gjeldende regler heller bør klargjøres ved å utforme sentrale retningslinjer for takseringen. Etter departementets oppfatning er det vanskelig å sammenfatte og formulere den gjeldende regelen om eiendomsbeskatning av arbeidsmaskiner mv., slik den har utviklet seg gjennom rettspraksis, på en måte som virker klargjørende i de fleste tilfeller. Mangfoldet innen gruppen er stort, og en mer kasuistisk regel som dekker de fleste typer verk og bruk, ville bli for omfattende og komplisert. I tillegg ville det være behov for å revidere reglene i takt med den teknologiske utviklingen mv. En veileder vil uansett ikke være rettslig bindende verken for kommunene eller for de skattepliktige.

En avgjørelse som illustrerer hvor vanskelig grensedragningen etter gjeldende rett kan være, er Eidsivating lagmannsretts dom av 15. april 2005 om den eiendomsskattemessige behandlingen av produksjonsutstyr for fremstilling av øl og mineralvann i Ringnes sitt anlegg på Gjelleråsen. Det fremgår av dommen at produksjonslinjene for øl gikk gjennom flere bygg, med et omfattende røropplegg fra rom til rom, og at de største øltankene hadde en vekt på opptil 20 tonn. Retten kom til at disse arbeidsmaskinene mv. hadde en tilstrekkelig tilknytning til anlegget og at integrasjonsvilkåret var oppfylt. Når det gjaldt mineralvannproduksjonen, kom retten imidlertid til at integrasjonsvilkåret ikke var oppfylt. Det ble blant annet vist til at tankene var mindre, og at selv om det var rørforbindelse til renseanlegget, var det ikke den samme frem og tilbakekoblingen som for ølproduksjonen.

Departementet mener etter dette at det er behov for å endre regelen om avgrensning av eiendomskattegrunnlaget slik at den blir klarere.

Den teknologiske utviklingen i næringslivet har medført en større grad av automatisering og en mindre arbeidsintensiv industri enn tidligere. Samtidig har omfanget av tjenesteytende næringsvirksomhet økt, og det er innført adgang til å skrive ut eiendomsskatt på annen næringseiendom enn verk og bruk, også utenfor bymessige strøk. Arbeidsmaskinene mv. i verk og bruk blir i stor grad gjenstand for eiendomsbeskatning med dagens regel. Arbeidsmaskinene i verk og bruk kan være svært kostbare, og de kan være mer verdt enn bygninger og tomt. Videre kan selv integrerte arbeidsmaskiner mv. i noen tilfeller bære preg av å være løsøre. Dette i motsetning til annen næringseiendom hvor produksjonsutstyret er av mindre fysisk karakter og ikke eiendomsbeskattes.

Flere høringsinstanser har anført at arbeidsmaskiner mv. som etter gjeldende regler skal inkluderes i eiendomsskattegrunnlaget, er å anse som fast eiendom, og at gjeldende regler ikke innebærer eiendomsbeskatning av løsøre. De mener at reglene derfor ikke innebærer forskjellsbehandling av verk og bruk og annen næringseiendom.

Departementet viser til at dagens avgrensning av eiendomsskattegrunnlaget for verk og bruk er basert på en skjønnsmessig helhetsvurdering. I denne vurderingen er det et sentralt spørsmål om en adskillelse ville medføre uforholdsmessige økonomiske ofre sett fra et forretningsmessig synspunkt. Denne avgrensningen sammenfaller ikke med avgrensningen av fast eiendom i andre sammenhenger. Dette medfører i noen tilfeller at arbeidsmaskiner mv. som har preg av å være løsøre, inkluderes i eiendomsskattegrunnlaget. Uavhengig av skillet mellom løsøre og fast eiendom er det utvilsomt at produksjonsmidlene i verk og bruk i stor grad er gjenstand for eiendomsbeskatning. Arbeidsmaskinene mv. kan være svært kostbare, og eiendomsbeskatningen av verk og bruk fremstår som høy sammenlignet med eiendomsbeskatningen av annen næringseiendom.

Departementet mener på denne bakgrunn at dagens regler bør endres slik at næringslivet får lettelser, og reglene kan bli enklere å praktisere.

Valg av løsning

I høringsnotatet ble det foreslått at eiendomsskattegrunnlaget i verk og bruk skal avgrenses slik at produksjonsutstyr og -installasjoner ikke eiendomsbeskattes. Departementet drøftet også muligheten av å basere avgrensningen av eiendomsskattegrunnlaget på plassering i skattemessig saldogruppe, samt et fritak for alle arbeidsmaskiner mv., uavhengig av integrasjonsgrad. Disse løsningene ble imidlertid ikke vurdert som hensiktsmessige.

KS m.fl. har uttalt at det nye begrepet «produksjonsutstyr og -installasjoner» vil bidra til nye tvister. Departementet antar at det i en overgangsperiode vil være et behov for å avklare tolkningsspørsmål knyttet til den nye regelen. Departementet legger imidlertid til grunn at den nye regelen på sikt vil være enklere å praktisere enn gjeldende regel. Det vises her blant annet til at vurderingen av om noe er å anse som produksjonsutstyr eller -installasjoner fremstår som en enklere vurdering enn dagens integrasjonsvilkår. Departementet viser også til at begrepet frigjør avgrensningen fra en tolkning av det eksisterende vilkåret og er mer tilpasset den teknologiske utviklingen.

Regjeringen foreslår derfor at produksjonsutstyr og -installasjoner i verk og bruk ikke skal eiendomsbeskattes.

Regjeringen foreslår at vannkraftanlegg, vindkraftanlegg og anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum ikke skal være omfattet av endringene. Avgrensningen av petroleumsanleggene knyttes til særskattereglene for petroleumsvirksomhet etter petroleumsskatteloven § 5.

I høringsnotatet ble det foreslått to løsningsalternativer basert på at produksjonsutstyr og -installasjoner ikke skal eiendomsbeskattes.

Alternativ 1 innebærer kun at regelen for fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget for verk og bruk endres slik at produksjonsutstyr og -installasjoner ikke skal inkluderes i grunnlaget.

Etter alternativ 2 skal kategorien verk og bruk opphøre. I eiendomsskatten er verk og bruk en egen kategori innenfor kategorien næringseiendom. Dersom kategorien verk og bruk opphører, skal disse eiendommene følge de reglene som gjelder for kategorien næringseiendom. En konsekvens av dette vil være at produksjonsutstyr og -installasjoner ikke skal inkluderes i eiendomsskattegrunnlaget. Det vil imidlertid også være andre konsekvenser.

Høringsinnspillene fra kommunene gir liten veiledning med hensyn til valget mellom alternativene. Kommunene og deres interesseorganisasjoner ønsker ingen av alternativene og skiller i liten grad mellom disse. Høringsinstansene som er positive til høringsforslaget, og som har uttalt seg om valget av løsningsalternativ, foretrekker alternativ 2.

Verk og bruk er i flere sammenhenger undergitt særregler i eiendomsbeskatningen. Dette gjelder eiendomsskattegrunnlaget (maskinregelen), verdsettelse, anvendelse av differensierte satser og utskrivingsalternativer. En opphevelse av verk og bruk som egen kategori, med den følge at dagens verk og bruk skal følge reglene for annen næringseiendom, vil i utgangspunktet endre eiendomsbeskatningen av verk og bruk i alle disse sammenhengene. Alternativ 2 forutsetter videre at eigedomsskattelovas bestemmelser om næringseiendom, som i dag har tjenesteytende næringer for øyet, endres til å gjelde næringseiendommer generelt.

Verk og bruk som egen kategori i eiendomsskatten ble etablert på slutten av 1800-tallet og hadde den tidens næringsstruktur som utgangspunkt. Når reglene for fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget i verk og bruk i større grad blir like med reglene for næringseiendom, foreligger det etter departementets oppfatning ikke sterke grunner for å beholde verk og bruk som egen kategori i eiendomsskatten. Forenklings- og likebehandlingshensyn taler for at kategorien verk og bruk oppheves, og at anlegg som etter gjeldende regler er å anse som verk og bruk, regnes som næringseiendom.

Departementet foreslår derfor at kategorien verk og bruk oppheves. Anlegg som i dag er å anse som verk og bruk skal følge reglene som gjelder for næringseiendom. Forslaget om å unnta produksjonsutstyr og -installasjoner fra eiendomsskattegrunnlaget skal ikke gjelde for vannkraft, vindkraft og anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum. Hvilke eiendeler som skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget, skal for disse eiendommenes vedkommende avgjøres etter gjeldende regler.

Nærmere om løsningen

Eiendomsskattegrunnlaget

Eigedomsskattelova beskriver ikke nærmere hva som inngår i eiendomsskattegrunnlaget for annen næringseiendom. Verken forarbeidene eller rettspraksis behandler spørsmålet nærmere.

Annen næringseiendom i eigedomsskattelovas forstand består i eiendom benyttet i tjenesteytende virksomhet. Lovteksten nevner som eksempler kontorlokale, parkeringshus, butikk, varelager, hotell og serveringssted. Disse har normalt ikke arbeidsmaskiner som inngår i eiendomsskattegrunnlaget fordi slike maskiner regelmessig ikke er en nødvendig innsatsfaktor i den virksomheten som utøves. Det har ikke vært det samme behovet for å presisere nærmere hva som skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget for slik eiendom som for verk og bruk. Når «verk og bruk» heretter skal behandles etter reglene som gjelder for næringseiendom generelt, vil det oppstå spørsmål om hva som skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget. Dagens regler for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for næringseiendom regulerer ikke dette på en tilfredsstillende måte. Det er derfor nødvendig å innføre regler som avgrenser eiendomsskattegrunnlaget for næringseiendom. Ved fastsettelsen av disse reglene vil en stå overfor de samme avgrensningsproblemene og måtte ta de samme hensynene som nevnt ovenfor. Departementet foreslår at bestemmelsen formuleres slik at det uttrykkelig fremgår at produksjonsutstyr og -installasjoner ikke skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget for næringseiendom.

I noen verk og bruk vil disse innretningene kunne utgjøre den vesentligste delen av det faste anlegget. Dette kan for eksempel være tilfellet i store industrianlegg, hvor det gjerne er en rekke større installasjoner med nær tilknytning til produksjonsprosessen. Installasjonene vil ofte ikke ha noen funksjon utenom produksjonsvirksomheten. For slike verk og bruk kan forslaget medføre at det vesentligste av eiendommen ikke blir eiendomsbeskattet.

Begrepet «produksjonsutstyr» er ment å omfatte eiendeler som utøver en funksjon i produksjonsprosessen, for eksempel maskinell bearbeiding av råvarer. Begrepet omfatter alt produksjonsutstyr uten hensyn til graden av fysisk integrasjon. Det vil si at både mer eller mindre frittstående utstyr og utstyr som er fysisk integrert i grunnen eller i et bygg, skal omfattes av begrepet.

Begrepet «produksjonsinstallasjoner» skal omfatte faste innretninger med varig forankring som har en funksjon i produksjonsprosessen. Ved vurderingen av om noe er å anse som produksjonsinstallasjon eller eiendom som skal eiendomsbeskattes, må det i første omgang tas hensyn til tilknytningen til produksjonsprosessen. Har installasjonen (nær nok) tilknytning til produksjonsprosessen, skal den etter forslaget falle utenfor eiendomsskattegrunnlaget selv om den har slik varig forankring at den etter gjeldende regler inngår i det faste anlegget. Departementet legger til grunn at begrepet vil omfatte vesentlige deler av store industrianlegg, og at det for slike anlegg hovedsakelig vil være bygninger og grunnarealer som blir igjen i eiendomsskattegrunnlaget.

For at noe skal anses å være en «produksjonsinstallasjon» må tilknytningen til produksjonsprosessen være av en viss styrke. Et sentralt moment vil være installasjonens funksjon. Dersom den transporterer råvarer eller bidrar i selve tilvirknings- eller transformasjonsprosessen er vilkåret klart oppfylt. En installasjon kan imidlertid ha en nær tilknytning til produksjonsvirksomheten uten at den inngår i selve produksjonskjeden. Dette gjelder særlig installasjoner som er en forutsetning for eller en nødvendig konsekvens av den bestemte produksjonsvirksomheten på eiendommen. Som eksempler kan nevnes særskilte anlegg for rensing, brannsikkerhet og avfallsbehandling som er nødvendige av hensyn til den typen produksjon som foregår på anlegget. Slike installasjoner bør etter departementets oppfatning også være fritatt for eiendomsskatt, og er omfattet av begrepet «produksjonsutstyr og -installasjoner».

Produksjonsutstyr og -installasjoner må avgrenses mot maskiner som tjener bygningen/den faste eiendommen. Dette er maskiner som er nødvendige for at bygningene skal fungere som sådan, det vil si uten hensyn til produksjonen og omfatter blant annet belysning, ventilasjon, sanitæranlegg og heiser.

KS har anført at det i mange tilfeller vil være svært vanskelig å avgjøre om en installasjon tjener bygningen eller produksjonen. Departementet vil til dette bemerke at det i en overgangsfase vil være påregnelig at det kommer opp enkelte nye problemstillinger som må avklares. Departementet legger til grunn at den nye grensedragningen på sikt vil være enklere å praktisere enn den nåværende.

Departementet vil nedenfor omtale noen typetilfeller. Når det gjelder teleanlegg og lignende, for så vidt de består av aksessnett, sentraler, radiolinjestasjoner, multiplexer og master osv., vil disse være å anse som produksjonsutstyr og -installasjoner. Forslaget innebærer en vesentlig endring i den eiendomsskattemessige behandlingen av slike anlegg, som skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget etter gjeldende rett, jf. for eksempel Høyesteretts dom i Rt. 2006 side 1607. For et større bryggeri, for eksempel bryggeriet som er beskrevet i Eidsivating lagmannsretts dom av 15. april 2015 (Ringnes-dommen), vil forslaget innebære at tanker, panner, kar og røropplegg (med armatur) mv. som brukes i produksjonen, blir fritatt for eiendomsskatt. Dette innebærer en betydelig endring sammenlignet med resultatet i Ringnes-dommen, hvor disse innretningene med tilknytning til ølproduksjonen ble ansett som integrert i det faste anlegget og dermed eiendomsbeskattet. Tankene tilknyttet mineralvannproduksjonen var imidlertid mindre og ikke forbundet med et så omfattende røropplegg, og kom ikke til eiendomsbeskatning.

Datamaskiner og servere vil regnes som produksjonsutstyr og -installasjoner når disse inngår i produksjonsprosessen. Det samme vil gjelde kabler, hyller og søyler for oppbevaring av datautstyr, anlegg for nødstrøm, kjøling og stabil luftfuktighet, samt brannslukkingsutstyr når slikt utstyr er installert direkte av hensyn til datautstyret. Dette innebærer at produksjonsutstyr og -installasjoner i f.eks. datasentre vil være fritatt for eiendomsskatt.

Det nye begrepet «produksjonsinstallasjoner» vil i noen tilfeller omfatte mer enn det som i dag er å anse som arbeidsmaskiner mv. Det vil kunne omfatte eiendeler som i dag anses å tilhøre det faste anlegget, og eiendeler som ligger i grenselandet mellom arbeidsmaskin mv. og det faste anlegget. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt for verk og bruk med høy integrasjonsgrad hvor det kan være vanskelig å fastlegge hva som er å anse som det faste anlegget, og hva som er å anse som arbeidsmaskin mv. etter gjeldende regler. I slike anlegg vil maskiner, pumper, rør, tanker, ledninger, generatorer og annet produksjonsutstyr være så integrert i hverandre og produksjonsprosessen at det kan være vanskelig å fastslå hva som utgjør hoveddelen av anlegget og hva som har karakter av tilbehør etter gjeldende regler. Etter forslaget i denne proposisjonen skal slike installasjoner ikke inngå i eiendomsskattegrunnlaget. I andre tilfeller vil det kunne være enklere å identifisere hva som er produksjonsutstyr eller -installasjon. For eksempel vil en mast som står på grunnen, eventuelt med fundament, være en produksjonsinstallasjon. Dreier det seg om et flerbruksbygg med arbeidsmaskiner, vil arbeidsmaskinene med eventuelle fundamenter, rørkoblinger osv. anses å være en produksjonsinstallasjon, mens selve bygningen (skallet) og grunnen fremdeles vil høre til eiendomsskattegrunnlaget.

Det har ingen betydning for vurderingen av om noe er produksjonsutstyr/installasjon om det befinner seg under tak eller ikke. Både utendørs og innendørs anlegg kan være produksjonsutstyr/installasjon. For utendørs anlegg vil det ofte være lite som ikke er enten produksjonsutstyr eller -installasjon, og dermed vil det ofte kun være grunnen som kommer til eiendomsbeskatning. Et eksempel på dette kan være kraftledninger og master mv. i overføringsnettet.

Oppdrettsanlegg er særskilt regulert i eigedomsskattelova § 4 tredje ledd. Bakgrunnen er at det grunnleggende kriteriet, at det må dreie seg om fast eiendom, normalt ikke er oppfylt for denne typen anlegg. At oppdrettsanlegg skal være «jamnstelt» med verk og bruk refererer til utskrivingsalternativene. Det innebærer at en kommune skal skrive ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg når den skriver ut eiendomsskatt på verk og bruk. Eiendomsskattegrunnlaget for oppdrettsanlegg er beskrevet i § 4 tredje ledd. Forslaget i denne proposisjonen innebærer ingen endringer i dette særskilte grunnlaget. Når det gjelder tilknytningen til utskrivingskategori, viser departementet til omtalen av endringer i utskrivingsalternativene nedenfor.

Verdsettelse

Etter eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd skal verdien av eiendommen settes til «det beløp ein må gå ut frå at eigedomen etter si innretning, brukseigenskap og lokalisering kan bli avhenda for under vanlege salstilhøve ved fritt sal.» Det er slått fast i rettspraksis at bestemmelsen gir uttrykk for en objektiv omsetningsverdi, og at den for verk og bruks vedkommende som hovedregel skal uttrykkes gjennom en substansverdiberegning. Dersom verk og bruk oppheves som egen kategori i eiendomsskatten, må det vurderes om det er grunnlag for å beholde substansverdi som hovedregel for verdsettelse av anlegg som etter dagens regler utgjør verk og bruk. Det vil si at det må vurderes om det skal opprettholdes et skille mellom tidligere verk og bruk og annen næringseiendom med hensyn til verdsettelsesmetode.

Bakgrunnen for at substansverdien er hovedregelen for verdsettelse av verk og bruk er at slike anlegg ofte er særegne, og at det kan være vanskelig å beregne verdien på annen måte. For eksempel kan det være vanskelig å finne sammenlignbare eiendommer og priser. Departementet antar imidlertid at deler av vanskelighetene knytter seg til særegenheter ved produksjonsutstyret, som etter forslaget ikke vil inngå i eiendomsskattegrunnlaget.

Departementet viser videre til at bruken av substansverdi som hovedregel for verdsettelse av verk og bruk har vært gjenstand for en del kritikk. Det er særlig fremhevet at substansverdien i enkelte tilfeller virker svært høy sammenlignet med en omsetningsverdi beregnet i form av en estimert salgsverdi, jf. for eksempel Sydvaranger-dommen, omtalt i punkt 7.1.2, og at den medfører urimelige fastsettelser og forskjellsbehandling. Departementet foreslår at eiendom som etter gjeldende regler anses som verk og bruk skal verdsettes etter samme regler som i dag gjelder for annen næringseiendom. Dette vil innebære at det blir en felles verdsettelsesregel for all næringseiendom.

Felles verdsettelsesregler vil forenkle regelverket. Imidlertid vil det for noen verk og bruks vedkommende ikke være mulig å basere verdsettelsen på de metodene som brukes ved verdsettelse av annen næringseiendom, jf. punkt 7.1.2. I slike tilfeller bør det etter departementets oppfatning være adgang til å fastsette omsetningsverdien til teknisk verdi. Det foreslås at dette presiseres i lovteksten.

For vindkraftanlegg og anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum, som ikke skal være omfattet av de nye reglene for avgrensning av eiendomsskattegrunnlaget, foreslås det at gjeldende verdsettelsesmetode opprettholdes.

Se forslag til endringer i § 8 A-2 i eigedomsskattelova.

Utskrivingsalternativer

Etter gjeldende rett er det to utskrivingsalternativer som skiller mellom verk og bruk og annen næringseiendom. Dette gjelder alternativene med utskriving bare på verk og bruk (§ 3 bokstav c) og alternativet bare på eiendom i bymessige strøk samt verk og bruk (§ 3 bokstav e). Fjernes verk og bruk som egen kategori, vil slike anlegg i utgangspunktet bare kunne komme til beskatning i egenskap av å være næringseiendom. I 2017 er det 67 kommuner som skriver ut eiendomsskatt kun på verk og bruk. Departementet antar at disse kommunene ikke ønsker å eiendomsbeskatte annen næringseiendom, i og med at de kunne valgt utskrivingsalternativet verk og bruk og annen næringseiendom (§ 3 bokstav d). I flere av disse kommunene kan det lokale vannkraftanlegget representere hoveddelen av inntektene fra eiendomsskatten på verk og bruk. Etter departementets oppfatning bør det være anledning til å skrive ut eiendomsskatt på vannkraftanlegg uten samtidig å måtte skrive ut eiendomsskatt på all annen næringseiendom. Departementet legger til grunn at kommunene tilsvarende kan ønske å bare skrive ut eiendomsskatt på anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum og vindkraftanlegg. Det foreslås derfor at disse anleggene og vannkraftanlegg sammen skal utgjøre et eget utskrivingsalternativ. Med vannkraftanlegg menes her både anlegg over og under påstemplet merkeytelse på 10 000 kVA.

Med hensyn til oppdrettsanlegg foreslår departementet at disse blir likestilt med næringseiendom, vannkraftverk, vindkraftverk og anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum. Når kommunen har valgt et utskrivingsalternativ som omfatter slik eiendom, skal den også skrive ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg. Det vises til forslag til endring av eigedomsskattelova § 4 tredje ledd første punktum.

Differensiert eiendomsskattesats

Eigedomsskattelova § 12 bokstav e gir kommunen anledning til å benytte en egen eiendomsskattesats for verk og bruk utenfor bymessige strøk. Finansdepartementet har tidligere antatt at den differensierte satsen etter § 12 bokstav e ikke kan være høyere enn den alminnelige eiendomsskattesatsen. Departementet har også uttalt at bestemmelsen ikke gjelder i de tilfellene hvor kommunen skriver ut eiendomsskatt i hele kommunen. Begrunnelsen er at en differensiering mellom verk og bruk på grunnlag av om de ligger i eller utenfor bymessige strøk i slike tilfeller vil være i strid med likhetsprinsippet.

Opprinnelig ble adgangen til differensiering begrunnet i eventuelle forskjeller innenfor kommunen mht. infrastruktur mv. Etter departementets oppfatning er det i dag mindre behov for en slik differensiering av eiendomsskattesatsen. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i eigedomsskattelova § 12 bokstav e ikke videreføres for næringseiendom, og derfor oppheves.

7.1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det fremgår av høringsnotatet 18. juni 2015 at forslaget ville innebære betydelige lettelser for de berørte bedriftene, og at dette ville motsvares av et inntektsbortfall for kommunene på i størrelsesorden 1,2 mrd. kroner. Det ble understreket at statistikkgrunnlaget for dette anslaget var mangelfullt. I forbindelse med høringen ble kommunene derfor særlig bedt om å vurdere de økonomiske konsekvensene av forslaget, både når det gjelder kommunenes eiendomsskatteinntekter, og de administrative kostnadene ved en retaksering av berørte eiendommer.

Som grunnlag for sitt høringssvar gjennomførte KS Eiendomsskatteforum en spørreundersøkelse for å avdekke inntektsbortfallet for sine deltakerkommuner. Basert på svarene fra de kommunene som deltok i undersøkelsen, ble inntektsbortfallet anslått til om lag 1,5 mrd. kroner. I tillegg kommer inntektsbortfallet for kommuner som ikke deltok i spørreundersøkelsen, av KS anslått til om lag 200 mill. kroner. Samlet inntektsbortfall for kommunene ble av KS anslått til minst 1,7 mrd. kroner.

Regjeringens forslag innebærer flere vesentlige endringer sammenlignet med høringsforslaget. Blant annet skal vindkraftanlegg og anlegg som er undergitt særskatt til staten etter petroleumsskatteloven, fortsatt kunne ilegges eiendomsskatt. Denne endringen vil i hovedtrekk redusere det samlede inntektsbortfallet betydelig for kommuner hvor slike anlegg utgjør en vesentlig del av eiendomsskattegrunnlaget. Regjeringen foreslår dessuten en overgangsperiode som skal dempe de umiddelbare konsekvensene for de berørte kommunene, jf. punkt 7.1.6.

Med utgangspunkt i KS-undersøkelsen og regjeringens forslag som er beskrevet i punkt 7.1.4, anslås det at de berørte virksomhetene samlet får redusert eiendomsskatten med om lag 800 mill. kroner når forslaget er fullt ut faset inn. Ettersom forslaget innebærer en retaksering, er anslagene usikre. Anlegget på Mongstad (Lindås kommune) vil trolig få store lettelser i eiendomsskatten ettersom bare en del av anlegget omfattes av petroleumsskatteloven. Store industrianlegg som for eksempel Hydro aluminium (Karmøy), Alcoa (Farsund) og Inos Rafsnes (Bamble) vil også få redusert eiendomsskatten relativt betydelig.

Lettelser for bedriftene motsvares av et inntektsbortfall for de berørte kommunene. Den foreslåtte overgangsordningen innebærer at inntektstapet vil bli faset inn gradvis over fem år, jf. punkt 7.1.6. Dermed anslås inntektstapet for kommunene å bli begrenset til om lag 160 mill. kroner i 2019.

Innbetalt eiendomsskatt kommer til fradrag ved beregning av selskapenes alminnelige inntekt. Det anslås at statens inntekter fra selskapsskatten vil øke med om lag 100 mill. kroner når de nye reglene er fullt innfaset i 2023.

De nye reglene innebærer en retaksering av mange av de berørte anleggene. Merkostnadene for kommunene ved en slik retaksering er i KS’ høringsuttalelse anslått til om lag 85 mill. kroner. Departementet legger dette anslaget til grunn og antar at det vil være tid til å retaksere anleggene før de nye reglene trer i kraft fra eiendomsskatteåret 2019.

7.1.6 Overgangsregel

Det kan være ulikheter kommunene imellom med hensyn til i hvilken grad de kan kompensere bortfall av inntekter fra skattlegging av arbeidsmaskiner mv. i verk og bruk gjennom utskriving av eiendomsskatt på andre eiendommer. Det vises her til mulighetene for å velge andre utskrivingsalternativer, endret skattesats mv.

Enkelte kommuner kan få redusert inntektene fra eiendomsskatt relativt betydelig. Regjeringen ser behov for at det vedtas en overgangsregel som vil gi en gradvis utfasing av gjeldende regler. På denne måten vil kommunene få bedre mulighet til å tilpasse sine budsjetter til endringene som foreslås.

Det foreslås en overgangsregel som skal være lik for alle kommunene, både med hensyn til innhold og varighet. Det vil ikke være hensiktsmessig eller praktikabelt med regler som hensyntar ulikheter i størrelsen på inntektsbortfallet, eller mulighetene for økt eiendomsskatt på andre objekter mv. Dette gjør samtidig at regelen må utformes slik at den i tilstrekkelig grad fanger opp behovet for en lengre overgangsperiode for kommunene med de største inntektstapene.

På denne bakgrunn foreslår regjeringen at det fastsettes en overgangsperiode på fem år for utfasing av den delen av skattegrunnlaget som utgår. Med en så vidt lang overgangsperiode vil kommunene ha tilstrekkelig tid til å omstille seg og tilpasse budsjettene.

Overgangsregelen som foreslås, innebærer at kommunene i overgangsperioden i tillegg til å skrive ut eiendomsskatt på grunnlaget fastsatt etter de nye reglene, kan fortsette å skrive ut eiendomsskatt på den delen av skattegrunnlaget som skal utgå, men med en stadig mindre andel av dette grunnlaget. Som omtalt ovenfor foreslår departementet at endringene skal få virkning fra og med 2019. Blir det i 2018 skrevet ut eiendomsskatt på et verk og bruk hvor verdien av produksjonsutstyret verdsettes til 20 mill. kroner, vil kommunen i 2019 kunne skrive ut eiendomsskatt på det samme utstyret basert på en andel på fire femdeler av grunnlaget, det vil si 16 mill. kroner.

Metoden forutsetter at produksjonsutstyret verdsettes. Kommunene må taksere verk og bruk på nytt når produksjonsutstyr og -installasjoner ikke skal inngå. Skattegrunnlaget knyttet til overgangsregelen vil være differansen mellom eiendomsskattegrunnlagene for 2018 og 2019 på den enkelte eiendom.

Det er bortfallet av inntekter fra kommunens tidligere skattegrunnlag som skal fases ut. Utskriving av eiendomsskatt etter overgangsregelen forutsetter at kommunen skriver ut eiendomsskatt på verk og bruk i 2018 og opprettholder utskrivingen på disse eiendommene i overgangsperioden. Utgangspunktet for, eller opprinnelig verdi på skattegrunnlaget knyttet til overgangsregelen ligger fast i hele overgangsperioden. Dersom kommunen foretar ytterligere retaksering av tidligere «verk og bruk» i overgangsperioden, skal dette ikke medføre endringer i grunnlaget for overgangsregelen. Endringer i skattesatsene for eiendomsskatten i kommunen i overgangsperioden skal heller ikke få virkning for utskrivingen på det særskilte skattegrunnlaget knyttet til overgangsregelen. For dette grunnlaget skal skattesatsen for 2018 benyttes i hele perioden. Dersom det i overgangsperioden kommer nye eiendommer til i kommunen som ville vært kategorisert som «verk og bruk», skal disse ikke omfattes av overgangsregelen.

Samtidig presiseres det at utskriving av eiendomsskatt vedtas av kommunestyret for ett år om gangen. Kommunene vil stå fritt til helt å avvikle eiendomsskatten i overgangsperioden, eller til å velge andre utskrivingsalternativer. Dersom kommunen velger å ikke skrive ut eiendomsskatt på næringseiendom, vil imidlertid utskriving etter overgangsregelen falle bort, jf. begrunnelsen for denne ovenfor.

7.1.7 Ikrafttredelse

Det følger av eigedomsskattelova § 10 at sentrale avgjørelser om utskriving av eiendomsskatt skal vedtas i forbindelse med behandlingen av kommunens budsjett. Budsjettet skal vedtas innen årets utgang for det kommende kalenderår, jf. kommuneloven § 45. Departementet foreslår at endringene skal tre i kraft straks med virkning fra og med skatteåret 2019. Kommunene kan da ta hensyn til endringene som foreslås i eigedomsskattelova ved budsjettbehandlingen for 2019.

7.2 Produksjonslinjer mv. i eiendomsskatten på kraftanlegg

7.2.1 Innledning og sammendrag

De fleste kraftanlegg må mate kraften inn i overføringsnettet via egne linjer, såkalte produksjonslinjer. Enkelte kommuner skriver ut separat eiendomsskatt på produksjonslinjer, i tillegg til på kraftanlegget. Det har vært flere tvister om dette. I dom fra september 2015 slo Høyesterett fast at produksjonslinjer for eiendomsskatteformål ikke er en del av kraftanlegget de betjener. Produksjonslinjene kan beskattes separat som selvstendige nettanlegg. Høyesterett la også til grunn et prinsipp om at øvrige driftsmidler kun er en del av kraftanlegget dersom de har en direkte funksjon i den løpende kraftproduksjonen. Høyesterettsdommen får derfor betydning ikke bare for kommunens rett til å skrive ut separat eiendomsskatt på produksjonslinjer, men også for deler av fradragsretten i eiendomsskattegrunnlaget av kraftanlegget.

Departementet varslet i Prop. 1 LS (2016–2017) Skatter, avgifter og toll 2017 at man ville sende på høring et forslag om å endre gjeldende rett slik at produksjonslinjer anses som en del av kraftanlegget de betjener. Høringsnotat ble sendt ut 25. april 2017, med høringsfrist 25. juli 2017.

Etter høyesterettsdommen mener departementet at det er nødvendig å endre gjeldende rett slik at beskatningen av store vannkraftanlegg (over 10 MVA) blir i samsvar med verdsettelsesmetoden som er valgt for slike anlegg. Videre er det ønskelig at kraftforetak som selv eier produksjonslinjene, får tilsvarende fradragsrett som foretak som leier produksjonslinjene. Det er også ønskelig at fradragsretten for driftsmidler i eiendomsskattegrunnlaget og i grunnrentebeskatningen blir sammenfallende med hensyn til hvilke driftsmidler som omfattes.

Departementet foreslår en lovendring slik at skattyters produksjonslinjer inngår som en del av kraftanlegget ved takseringen. Videre foreslås det en endring om at fremtidige kostnader til utskifting av øvrige driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen kommer til fradrag ved verdsettelsen av kraftanlegget (formuesverdien). Departementet foreslår samme løsning som anvendes ved beregning av grunnrenteinntekt for vannkraftverk. Dette vil bidra til bedre sammenheng i skattereglene. Dette medfører at fradragsretten i formuesverdien mellom kraftforetak som henholdsvis eier og leier produksjonslinjer blir likere. Departementet utvider ikke fradragsretten i grunnrenteinntekten, men foreslår at fradragsretten i formuesverdien skal tilsvare den i grunnrenteinntekten.

Endelig foreslår departementet å presisere i eigedomsskattelova at driftsmidler som ikke inngår i kraftanlegget, men som likevel skal komme til fradrag ved verdsettelsen etter departementets forslag, bare kan skattlegges separat med eiendomsskatt for den andelen som ikke er knyttet til kraftproduksjonen. Tilsvarende regel foreslås for formuesskatteformål i skatteloven. Dette gjelder imidlertid ikke driftsmidler som ligger i en annen kommune enn kraftanlegget.

Lovendringene vil også delvis ha betydning for småkraftanlegg.

Forslagene avskjærer kommunenes muligheter til å skrive ut separat eiendomsskatt på produksjonslinjer som er eid av kraftselskapet og utvider fradragsretten i formuesverdien for kraftanlegg. Forslaget antas på usikkert grunnlag å gi en lettelse i eiendomsskatten for kraftselskapene med om lag 50 mill. kroner og en tilsvarende reduksjon i kommunenes inntekter.

Det vises også til regjeringens forslag om å frita produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner i punkt 7.1. Dette innebærer at overføringslinjer som ikke er en del av kraftanlegget ikke lenger kan ilegges eiendomsskatt.

Det vises til forslag til endringer i eigedomsskattelova § 8 B-1 første ledd og skatteloven §§ 18-1 annet ledd og 18-5 fjerde ledd.

Departementet foreslår at endringene i skatteloven trer i kraft fra og med inntektsåret 2017, og at endringene i eigedomsskattelova trer i kraft fra og med eiendomsskatteåret 2019. Endringene for kommunene vil først få virkning fra og med 2019.

7.2.2 Bakgrunn

Mens kraftanlegget produserer kraften, sørger overføringsnettet for å bringe kraften ut til strømbrukerne. Få kraftanlegg er direkte forbundet med overføringsnettet. For å overføre kraften fra kraftstasjonen og til innmatingspunktet i overføringsnettet gjøres det bruk av såkalte produksjonslinjer. Disse går fra kraftstasjonens vegg til innmatingspunktet. Slike linjer kan også ha andre funksjoner enn innmating, herunder både overføring og fordeling av kraft. Det er likevel ikke etablert et klart skille mellom hvilke linjer som er produksjonslinjer og hvilke linjer som inngår i overføringsnettet. Det skjer også stadig utbedringer i overføringsnettet slik at linjer som tidligere har vært ansett som produksjonslinjer, senere kan inngå som en del av overføringsnettet.

Produksjonslinjer kan være eid av kraftprodusenten selv eller av andre. Produsenter som er tilknyttet en produksjonslinje eid av andre, gjerne et nettselskap, betaler en tariff som dekker kostnadene knyttet til produksjonslinjen, for eksempel en årlig leiesats. Tariffering av produksjonslinjer som er eid av andre enn produsenten, vil ofte være omfattet av reglene om produksjonsrelaterte nettanlegg. Produksjonsrelaterte nettanlegg er definert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i kontrollforskriften som kraftledninger og andre nettanlegg der hovedfunksjonen er overføring av kraft fra tilknyttet produksjonsanlegg til nærmeste utvekslingspunkt i nettet. Hvis linjen i tillegg til overføring brukes til kraftuttak, kan uttaket belastes en rimelig andel av kostnadene, men ikke mer enn gjeldende tariffer i tilgrensende områder.

NVE har undersøkt om linjene som kraftanlegg over 10 MVA bruker for å mate kraften inn i overføringsnettet, kun overfører kraft fra ett eller flere spesifikke kraftverk, eller om det også er forbruk knyttet til disse linjene. Flere linjer er i dag rene produksjonslinjer, men vil senere inngå som en del av overføringsnettet på grunn av nye linjer som bygges. Andre tilfeller kan være linjer som både mater kraften inn på nettet og brukes til kraftforsyning til underliggende strømbrukere. Det kan også være tilfeller der et kraftverk mater kraften inn på nettet via to linjer. Hver linje kan da ses på som en produksjonslinje, men samlet blir linjene sett på som en del av overføringsnettet.

NVE anslår at det i dag finnes i underkant av 130 produksjonslinjer fra kraftanlegg over 10 MVA. Midlere årsproduksjon for disse verkene samlet utgjør i overkant av 26 TWh (i underkant av 20 pst. av total midlere årsproduksjon). De fleste linjene er luftlinjer, men det er også innslag av kabler. Samlet lengde på produksjonslinjene utgjør anslagsvis 1 000 km, mens gjennomsnittlig lengde er anslått til om lag 8 km. Gjennomsnittlig levetid for linjene er 67 år, mens anslått gjennomsnittlig gjenstående levetid ligger på rundt 30 år. Verdien av disse produksjonslinjene anslås til om lag 1 mrd. kroner, og kraftprodusentene eier litt under halvparten av den samlede verdien. Øvrige linjer eies hovedsakelig av nettselskap. I tillegg til linjene NVE har vurdert, kan det være mindre ledninger på 22 kV og under.

7.2.3 Gjeldende rett

Kommunestyret i den enkelte kommune avgjør om det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen, jf. lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova). Loven inneholder flere alternativer for hvilke typer eiendom som skal omfattes av utskrivingen. Både kraftanlegg og overføringsanlegg kan ilegges eiendomsskatt, som såkalte «verk og bruk». De er begge selvstendige eiendomsskatteobjekter, men metoden for fastsettelsen av skattegrunnlaget er ulik for de to anleggstypene.

Eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg skal baseres på formuesverdien slik denne fastsettes i henhold til reglene i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 18-5. For nettanlegg skal verdsettelsen bygge på reglene i eigedomsskattelova. Dette innebærer at nettanlegg skal verdsettes til objektiv omsetningsverdi, og at takseringen foretas av kommunene. Verdsettelsen baseres på bruk av såkalt substansverdi (gjenanskaffelsesverdi). Det vil si at skattegrunnlaget settes til hva det samme anlegget vil koste som nytt med fradrag for slit og elde og eventuell utidsmessighet.

Formuesverdien for kraftanlegg over 10 MVA beregnes som nåverdien over uendelig tid av et gjennomsnitt av de fem siste års normerte salgsinntekter fratrukket driftskostnader, eiendomsskatt, grunnrenteskatt og nåverdien av fremtidig investeringsbehov etter en sjablongmetode. Produksjonen verdsettes til spotmarkedspriser, med unntak av konsesjonskraft som verdsettes til konsesjonskraftprisen. Formuesverdien benyttes i utgangspunktet som grunnlag for eiendomsskatt, jf. eigedomsskattelova § 8 B-1 (1). Eiendomsskattegrunnlaget kan imidlertid ikke være lavere eller høyere enn henholdsvis 0,95 kroner per kWh og 2,74 kroner per kWh av anleggets gjennomsnittlige produksjon over en periode på sju år (minimums- og maksimumsreglene). Dersom anlegget har vært i drift mindre enn sju år, legges gjennomsnittet for disse årene til grunn.

For kraftanlegg under 10 MVA beregnes formuesverdien og eiendomsskatten på grunnlag av skattemessig nedskrevet verdi av investeringene, dvs. skattemessig verdi per 1. januar i skattefastsettingsåret. Minimums- og maksimumsreglene gjelder ikke for disse kraftanleggene.

Eigedomsskattelova inneholder ingen egne regler om produksjonslinjer. Høyesterett avsa 24. september 2015 dom i en sak hvor spørsmålet var hvorvidt produksjonslinjer ved utskriving av eiendomsskatt skal anses som en del av kraftanlegget, eller om de kan beskattes separat. I dommen kom Høyesterett til at produksjonslinjene ikke inngår som en del av kraftanlegget, og at de dermed kan beskattes separat som et eget skatteobjekt (på linje med andre, selvstendige nettanlegg). Høyesterett slo også fast at øvrige driftsmidler (i dette tilfellet to garasjeanlegg og en fjellhytte) kun er en del av kraftanlegget dersom de har en direkte funksjon i den løpende kraftproduksjonen.

Av skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav a følger det at «Med kraftanlegg menes kraftstasjonen med tilhørende reguleringsanlegg eller andel i slike, men unntatt fjernledninger og fordelingsanlegg.» Høyesterett la i sin dom av 24. september 2015 avgjørende vekt på denne bestemmelsens ordlyd og forhistorie ved avgjørelsen av beskatningen for produksjonslinjer. Under henvisning til Ot.prp. nr. 86 (1997–98) og Rundskriv 400 avd I av 21. juni 1965, uttalte Høyesterett at:

«(…) grensesnittet for hva som er fjernledninger i rundskrivets – og dermed lovens – forstand, trekkes der maskinspenningen er opptransformert til overføringsspenning. Kraft som sendes videre på en produksjonslinje vil nettopp være opptransformert til overføringsspenning. Et slikt nettanlegg vil derfor ikke være del av et «kraftanlegg» etter § 18-1.»

Høyesteretts dom avgjør konkret bare spørsmålet om separat eiendomsbeskatning av produksjonslinjene. Dommen får imidlertid også betydning for deler av fradragsretten i eiendomsbeskatningen av kraftanlegg over 10 MVA. I grunnrenteinntekten gis det fradrag for kostnader som påløper ved innmating av kraft til nettet, jf. skatteloven § 18-3 tredje ledd a nr. 1. I Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) § 18-3-27 spesifiseres det at innmatingsavgift samt kostnader som påløper ved å bringe kraften fra kraftverkets apparatanlegg for utgående ledninger frem til innmatingspunktet i nettet, kan trekkes fra. I verdsettelsen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål følger det direkte av skatteloven § 18-5 første ledd at slike driftskostnader kan trekkes fra. Høyesterettsdommen har ikke endret dette, og etter gjeldende rett er det altså tilsvarende fradrag for driftskostnader i grunnrenteinntekten og formuesverdien (og dermed eiendomsskattegrunnlaget).

Fradraget for fremtidige utskiftingskostnader i formuesverdien er imidlertid regulert i fjerde ledd der det heter at «fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler gis for driftsmidler i kraftanlegget som i henhold til skattemessige avskrivingstider må anses å ha begrenset levetid». Fradragsretten for fremtidige utskiftingskostnader begrenses altså til hvilke driftsmidler som er en del av kraftanlegget. Når Høyesterett har slått fast at produksjonslinjer og visse andre driftsmidler ikke er en del av kraftanlegget, får dette betydning for fradraget for fremtidige utskiftingskostnader.

Før høyesterettsdommen har Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) praktisert fradragsretten i formuesverdien tilsvarende som i grunnrenteinntekten. Det har frem til høyesterettsdommen vært gitt fradrag for fremtidige utskiftingskostnader knyttet til driftsmidler som det har vært anledning til å fradragsføre i grunnrenteinntekten. Høyesterettsdommen gjør at dette ikke lenger er mulig.

7.2.4 Høringen

I høringsnotat av 24. april 2017 ble det foreslått at produksjonslinjer skal inngå som en del av kraftanlegget. Videre ble det foreslått at fremtidige kostnader til utskifting av driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen skal komme til fradrag ved verdsettelsen av kraftanlegget. I tillegg ble det foreslått at driftsmidler som ikke inngår i kraftanlegget, men skal gi grunnlag for fradrag etter forslaget, bare kan skattlegges separat med eiendomsskatt for den andelen av driftsmiddelet som ikke er knyttet til kraftproduksjon. Dersom 30 pst. av et slikt driftsmiddel anses å ha tilknytning til kraftproduksjonen, kan inntil 70 pst. av driftsmiddelets verdi skattlegges separat etter de alminnelige eiendomsskattereglene.

Det er kommet inn over 50 høringsinnspill, i hovedsak fra kommuner som berøres av forslaget. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) er mot forslaget. Det samme gjelder samtlige av kommunene som har sendt inn høringsuttalelse. LVK går mot at produksjonslinjer skal medregnes i kraftanlegget, og mener det fortsatt bør være anledning til å beskatte disse separat. Som alternativ foreslår LVK at det reguleres hvilke fradrag som kan kreves knyttet til produksjonslinjene. LVK mener dette kan gjøres etter samme modell som brukes for tariffering av leie av slike linjer, og at dette vil gi likebehandling uavhengig av eierforholdene.

Når det gjelder fradragsretten for driftsmidler er LVK enige i at dagens regler bør forbedres, men mener at kriteriet departementet foreslår er vagt og skjønnsmessig. LVK foreslår at det nedsettes et utvalg med representanter fra bransjen og kommunene som kan utarbeide retningslinjer for hvilke driftsmidler som skal gi grunnlag for fradrag. Videre anføres det at å bruke samme kriterium som i grunnrenteskatten ved beregning av eiendomsskatt vil være i strid med det såkalte objektivitetsprinsippet i eiendomsskatten. KS er også mot forslaget og støtter LVK i at det bør nedsettes en arbeidsgruppe.

Energi Norge støtter i hovedsak departementets forslag, men mener det er behov for enkelte justeringer. Organisasjonen mener blant annet at det er behov for å forenkle vurderingen av om nettanlegg skal anses som produksjonslinjer. Energi Norge foreslår at andelen som skal inngå i kraftanlegget, primært baseres på faktisk inn- og utmating. De mener imidlertid at det samtidig bør fastsettes en sjablongregel hvor hele linjen regnes som del av kraftanlegget dersom 80 pst. av bruken knytter seg til innmating, og at hele linjen skal regnes som et rent overføringsanlegg dersom mindre enn 20 pst. brukes til innmating. Videre er Energi Norge kritisk til at det skal være adgang til separat beskatning av driftsmidler tilknyttet kraftproduksjonen dersom driftsmiddelet ligger i en annen kommune enn kraftanleggskommunen. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Statkraft støtter Energi Norges høringsuttalelse.

Skattedirektoratet (SKD) er enige med departementet i at det må gis fradrag for alle driftsmidler som bidrar til at verdien av vannfallet realiseres. Direktoratet mener imidlertid at bruk av fradragskriteriet fra grunnrenteskatten ved beregning av eiendomsskatt ikke vil gi administrative besparelser, da det er lite praksis vedrørende dette vilkåret. Videre mener SKD at de foreslåtte reglene om fordeling avhengig av bruken av driftsmidlet vil virke kompliserende.

7.2.5 Vurderinger og forslag

Metoden for å verdsette kraftanlegg over 10 MVA bygger på markedsverdien av kraftanlegget samlet sett. Etter departementets vurdering bør alle driftsmidler som er nødvendige for å realisere verdien av kraftproduksjonen, inkluderes i markedsverdien av anlegget, jf. omtale i Prop. 1 LS (2016–2017) Skatter, avgifter og toll 2017 . Uten nødvendige driftsmidler, for eksempel turbiner, generatorer, dammer, men også produksjonslinjer, vil ikke verdien av vannfallet kunne realiseres.

Med metoden som er fastsatt for å verdsette kraftanlegg, gir det liten mening å se på verdien av de enkelte driftsmidlene separat. Metoden innebærer nettopp at driftsmidlene i all hovedsak kun har økonomisk verdi som en integrert del av kraftanleggene. Formuesverdien i eiendomsskattegrunnlaget beregnes ved hjelp av brutto salgsinntekter som fremkommer ved produksjon multiplisert med kraftpris. Formuesfastsettelsen inneholder ikke andre inntektsposter. Driftsmidlene i et kraftanlegg genererer altså i hovedsak ikke inntekter i seg selv, men bidrar sammen til at verdien av vannfallet kan realiseres. Dette gjelder også for produksjonslinjer. I den grad eiere av produksjonslinjer har inntekter fra linjene, vil dette i all hovedsak være fra tilknyttede kraftverk som dekker sin forholdsmessige andel av kostnadene.

Departementet mener videre at kostnader knyttet til driftsmidler som er nødvendige for å realisere verdien av kraftproduksjonen, skal være fradragsberettiget ved beregning av formuesverdien. Ved verdsettelse av kraftanlegg over 10 MVA vil alle driftsmidler som inngår i kraftanlegget, isolert sett redusere verdien av anlegget fordi kostnader knyttet til driftsmidlene kan trekkes fra.

Høyesteretts dom innebærer at fradragsretten for kostnader knyttet til produksjonslinjene blir forskjellig for kraftanlegg som selv eier produksjonslinjen og for kraftanlegg som leier linjen. Kraftforetak som leier linjen, normalt av et nettselskap, betaler en tariff som dekker kostnadene ved linjen, typisk en årlig leiesats. Leiesatsen vil dekke både driftskostnader og avskrivninger, samt en avkastning på investert kapital. Denne kostnaden vil komme til fradrag ved beregning av formuesverdien til kraftanlegget. Kraftanleggseier som også eier linjen selv, får som hovedregel fradrag for kostnader knyttet til drift av linjen, men ikke fradrag for fremtidige utskiftingskostnader knyttet til linjen som følge av høyesterettsdommen.

Departementet foreslår å endre loven slik at det blir klart at produksjonslinjer som tilhører kraftverkseier, er en del av kraftanlegget. Videreføring av separat beskatning av produksjonslinjer, slik LVK argumenterer for, vil bryte med gjeldende verdsettelsesmetode, hvor alle driftsmidler som bidrar til å realisere verdien av kraftanlegget, skal inngå i verdsettelsen.

I stedet for å definere produksjonslinjene som en del av kraftanlegget foreslår LVK å gi fradrag for en beregnet leie etter samme modell som brukes for tariffering av leie i henhold til NVEs inntektsrammeregulering. Etter departementets vurdering vil dette være unødvendig kompliserende og innebære et nytt prinsipp for fradragsføring av kostnader for eide driftsmidler. Etter gjeldende metode gis det fradrag for nåverdien av fremtidige utskiftingskostnader for alle avskrivbare driftsmidler.

Med departementets forslag vil fradragsretten bli likere for henholdsvis kraftforetak som eier produksjonslinjene selv, og kraftforetak som leier linjene. Videre bør det være samme skattemessige tilknytningskrav for driftsmidler som gir fradrag i grunnrenteinntekten og formuesverdien. Departementets forslag innebærer at skjæringspunktet for hvilke driftsmidler som det kan beregnes fradrag for, blir det samme i begge skattartene. Departementet utvider ikke med dette fradragsretten i grunnrenteinntekten, men ønsker å presisere at fradragsretten i formuesverdien skal tilsvare den i grunnrenteinntekten.

LVK er enig i at det er behov for å gjennomgå hvilke driftsmidler som gir rett på fradrag for fremtidige utskiftingskostnader, og foreslår at det nedsettes en arbeidsgruppe. Et utvalg eller en gruppe som skal vurdere fradragsretten, slik LVK foreslår, vil utsette en endring på ubestemt tid, og det er usikkert om det vil oppnås enighet og om det lar seg gjøre å fastsette avklarende regler. Departementet legger videre vekt på at kriteriet som nå foreslås, allerede er gjeldende rett ved fastsettelse av grunnrenteinntekt. Det kan ikke ses noen grunn til at dette skulle være vanskeligere å praktisere ved fastsettelse av formuesverdien enn i grunnrenteinntekten.

Lovforslagene om utvidet fradragsrett gjelder kun for kraftanlegg over 10 MVA. Forslaget til lovendring som inkluderer produksjonslinjer i kraftanlegget, får imidlertid betydning også for kraftanlegg under 10 MVA. I praksis vil likevel dette forslaget, isolert sett, ha svært begrensede virkninger for de minste kraftanleggene. Forslaget gir i hovedsak to effekter som normalt vil utligne hverandre. For det første vil forslaget medføre en økning i eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegget. Det skyldes at kraftanlegg under 10 MVA for eiendomsskatteformål verdsettes på grunnlag av skattemessig nedskrevet verdi av investeringene, og produksjonslinjene vil med forslaget igjen være del av investeringene i kraftanlegget. Dette er helt i tråd med verdsettelsesmetoden som er valgt for småkraftverk. For det andre vil forslaget redusere eiendomsskattegrunnlaget for nettanlegget (som verdsettes etter substansverdimetoden) siden produksjonslinjene nå flyttes over til kraftanlegget. Regjeringens forslag om også å frita produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner i eiendomsskatten, jf. punkt 7.1, vil imidlertid føre til at kraftlinjer som ikke er en del av kraftanlegg, jf. skatteloven § 18-1, ikke lenger kan eiendomsbeskattes.

7.2.6 Nærmere om departementets forslag

Høyesterett har i dom 24. september 2015 slått fast at definisjonen av kraftanlegg i skatteloven § 18-1 overstyrer eigedomsskattelovas bestemmelse om at «Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst i verksdrifta». Høyesterett bygger også sin avgjørelse med hensyn til hva som inngår i et kraftanlegg på en tolkning av bestemmelsen i skatteloven § 18-1. Departementet finner derfor at endringen bør foretas i denne bestemmelsen. Gjennom reglene i eigedomsskattelova § 8 B flg., får endringen anvendelse for eiendomsskatten.

Produksjonslinjer

Produksjonslinjer kan brukes til innmating, overføring og fordeling av kraft. Forslaget til lovendring i skatteloven § 18-1 skal forstås slik at det bare er i den grad linjen brukes til innmating at den skal inngå i kraftanlegget og anses som produksjonslinje. Brukes linjen for eksempel 50 pst. til innmating og 50 pst. til overføring, er det bare 50 pst. av linjen som skal inngå i kraftanlegget.

Denne forståelsen av begrepet produksjonslinjer bryter med hva Høyesterett la til grunn i dommen av 24. september 2015. I dommen ble produksjonslinjen ansett å være en fjernledning ettersom kraften som sendes gjennom linjen er opptransformert til overføringsspenning. Etter departementets forslag skal det legges større vekt på hva linjene brukes til ved avgjørelsen av om linjene inngår i kraftanlegget. At produksjonslinjer inngår i kraftanlegget, foreslås inntatt som et nytt siste punktum i skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav a. På denne måten utelukker ikke bruken av begrepet produksjonslinjer at disse kan tjene andre formål i tillegg til ren innmating, og derfor også delvis ha karakter av fjernledning eller fordelingsanlegg, som ikke skal inngå i kraftanlegget.

Produksjonslinjer kan eies av andre enn eieren av kraftanlegget. I slike tilfeller vil kraftprodusenten betale leie til netteier for å mate kraften inn i overføringsnettet. Ut fra en økonomisk betraktning burde produksjonslinjer behandles på samme måte ved taksering og eiendomsbeskatning, uavhengig av hvem som eier linjene. Departementet har vurdert en løsning hvor produksjonslinjene inngår i kraftanlegget ved beskatningen, uavhengig av om kraftverkseier selv eier eller leier disse driftsmidlene. Det er imidlertid et sentralt prinsipp innenfor eiendomsskatten at det er eieren av skatteobjektet som hefter for skatten. Det kan i denne sammenheng vises til høyesterettsdommene inntatt i Rt. 2002 side 1411 og 2006 side 1615. I sistnevnte dom la Høyesterett til grunn at eieren av en mindre komponent montert inn i et stort anlegg som tilhørte andre, skulle svare eiendomsskatt på denne. En regel som likestilte eie og leie av produksjonslinjer med hensyn til eiendomsskatt ville derfor bryte med et sentralt prinsipp innenfor eiendomsskatten.

Departementet foreslår i stedet at produksjonslinjer inngår i kraftanlegget bare når de er eid av kraftselskapet. Hvis kraftanlegget leier produksjonslinjen, vil den ikke inngå i anlegget. Det gjelder blant annet dersom produksjonslinjen eies av et eget selskap.

Løsningen departementet foreslår innebærer at samme type objekt behandles skattemessig ulikt avhengig av eierforholdet. Departementet ser at dette kan være uheldig, men vurderer at en slik løsning er bedre enn alternativet. Alternativet vil som nevnt innebære at kraftselskapet ilegges eiendomsskatt på et objekt det ikke selv eier. I så tilfelle må en eventuelt vurdere om utleier skal tilordnes en forholdsmessig andel av verdien av kraftanlegget. Det er ellers et gjennomgående skatterettslig prinsipp at beskatningen baseres på det privatrettslige forholdet, det være seg eiendomsrett eller leierett. Det er, etter departementets vurdering, en bedre løsning at bare eiere av produksjonslinjer beskattes etter verdsettelsesmetoden for kraftanlegg. Departementet foreslår derfor ikke at produksjonslinjer eid av andre enn kraftprodusenten skal inngå i kraftanlegget.

Regjeringens forslag om å frita produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner i punkt 7.1 innebærer at kraftlinjer som ikke er en del av kraftanlegg, ikke lenger kan ilegges eiendomsskatt. Forslagene samlet sett fører til at produksjonslinjer som eies av kraftverksselskapet inngår i verdsettelsen av kraftanlegg, mens produksjonslinjer som leies fritas fra eiendomsskatt. Departementet ser at dette kan være uheldig, men mener en løsning med separat beskatning av leide produksjonslinjer når andre deler av overføringsnettet skal fritas fra eiendomsskatt, blir for komplisert.

LVK anfører at et skille basert på eierforholdet vil være i strid med det såkalte objektivitetsprinsippet, som går ut på at man ikke skal ta hensyn til subjektive forhold hos eieren ved verdsettelsen. Departementet viser til at kraftanlegg verdsettes etter særskilte regler hvor verdsettelsen bygger på en sjablongmessig avkastningsverdi som allerede avviker fra det som er vanlig verdsettelsesmetode for eiendomsskatt som objektskatt. I tråd med verdsettelsesmetoden bør alle driftsmidler som er nødvendig for å realisere verdien av kraftanlegget i størst mulig grad inngå i verdsettelsen.

I hvilken grad en kommune får endret sine eiendomsskatteinntekter, vil blant annet avhenge av om den har benyttet muligheten til å skrive ut separat eiendomsskatt på produksjonslinjer. I tillegg vil eiendomsskatten på anlegget reduseres ettersom fradrag for fremtidige utskiftingskostnader knyttet til linjen igjen kan fradragsføres – slik administrativ praksis var før høyesterettsdommen. Samlet eiendomsskatt vil dermed bli noe lavere enn ved gjeldende rett. Ettersom eiendomsskatten er kommunal, medfører forslaget noe lavere eiendomsskatteinntekter til kommunene.

Produksjonslinjer kan i tillegg til innmating av kraftproduksjon, også brukes til overføring og fordeling til andre sluttbrukere. I slike tilfeller må det avgjøres hvor stor del av linjen som «er knyttet til kraftproduksjonen». Departementet legger til grunn at det skal foretas en forholdsmessig fordeling av skattegrunnlaget basert på den faktiske bruken. Den delen som brukes til innmating, verdsettes som del av kraftanlegget, mens den delen som brukes til overføring (fordeling) følger de ordinære reglene i eigedomsskattelova. Etter forslag i punkt 7.1 skal overføringsnett ikke lenger eiendomsbeskattes. Fordelingen mellom innmating og overføring (fordeling) skal baseres på samme prinsipper som i grunnrenteskatten § 18-3 tredje ledd. Det legges opp til at disse opplysningene fastsettes i forbindelse med verdsettelsen av kraftanlegget. Departementet mener Energi Norges forslag om et hovedsakelighetskriterium basert på en sjablongregel for fordeling vil virke kompliserende og være overflødig, når denne skal komme i tillegg til en hovedregel om å legge faktisk fordeling til grunn. Slik forholdsmessig fordeling mellom produksjon og overføring (fordeling) får bare betydning når eier av kraftanlegget selv eier linjene.

Andre driftsmidler

En tilføyelse i skatteloven § 18-1 andre ledd bokstav a om at produksjonslinjene inngår i kraftanlegget vil forhindre at disse blir gjenstand for separat eiendomsskatt. I produksjonen av vannkraft inngår imidlertid også andre driftsmidler. I Høyesteretts dom vedrørende produksjonslinjer ble det vurdert hva slags typer bygninger som kvalifiserer som kraftanlegg i lovens forstand. Konkret omhandlet dette en hytte og to garasjer som ble benyttet i kraftproduksjonsvirksomheten. Høyesterett trakk i dommen opp et skille mellom driftsmidler med direkte og indirekte funksjon i den løpende kraftproduksjonen.

Etter departementets vurdering bør driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjonen, behandles likt og inngå i verdsettelsen av kraftanlegget etter skatteloven § 18-5, selv om disse ikke anses som en del av kraftanlegget. Departementet mener at avgrensningen av slike driftsmidler bør være den samme som gir grunnlag for avskrivningsfradrag ved beregning av grunnrenteinntekt etter skatteloven § 18-3 (3) bokstav a nr. 3. Det foreslås derfor en endring i skatteloven § 18-5 fjerde ledd som presiserer at utskiftingskostnader for driftsmidler «knyttet til kraftproduksjonen» kommer til fradrag ved verdsettelsen av kraftanlegg. Med dette brukes samme formulering av tilknytningskravet som skatteloven § 18-3 for grunnrenteskatten. Det innebærer at eventuell praksis i skatteetaten i tilknytning til tolkning av denne bestemmelsen vil være relevant og kunne gi veiledning for å avgjøre hvilke driftsmidler som er omfattet. SKD anfører at det per i dag er lite praksis knyttet til dette vilkåret. Departementet viser til at kriteriet allerede har en viktig funksjon i grunnrenteinntekten, og at grensedragningen nå vil være felles i de to skatteartene. Departementet utvider ikke med dette fradragsretten i grunnrenteinntekten, men ønsker å presisere at fradragsretten ved beregning av formuesverdi skal tilsvare den i grunnrenteinntekten.

Ved beregning av grunnrenteinntekt er tilknytningskravet for hvilke driftsmidler det kan kreves avskrivninger for og som skal inngå i friinntektsgrunnlaget, at driftsmidlene må være «knyttet til kraftproduksjonen», jf. skatteloven § 18-3 (3) bokstav a nr. 3 første punktum og bokstav b første punktum. Om dette tilknytningskravet fremgår det av Ot.prp. nr. 23 (1995–1996) side 192 nederst høyre spalte:

«Foruten driftsmidler som benyttes direkte i kraftproduksjonen, omfatter dette driftsmidler som inngår mer indirekte i denne virksomheten, f.eks. bygninger til administrasjon av kraftproduksjonen. Dersom et driftsmiddel er til nytte ved flere kraftverk eller også andre virksomheter enn kraftproduksjon, må det skje en fordeling av avskrivningene etter de samme linjer som for fordeling av fellesomkostninger, jf. merknader til nr. 4 bokstav a.»

Merknadene det vises til, fremgår av samme proposisjon side 192 øverst venstre spalte:

«En del driftsomkostninger vil kunne være felles enten for flere kraftverk eller for kraftverk og annen virksomhet enn kraftproduksjon. Med fellesomkostninger menes omkostninger som flere kraftverk eller virksomheter har nytte av. Omkostninger til driftssentral er eksempel på driftsomkostninger som kan være felles for flere verk, mens omkostninger til administrasjon typisk også kan berøre flere virksomhetsområder, f.eks. både produksjon, salg og overføring av kraft. Det er ikke fellesomkostninger i denne forstand dersom en utgift påviselig er knyttet til ett kraftverk, f.eks. forsikring av eller vedlikeholdsarbeid ved ett kraftverk. Når det føres felles driftsregnskap for flere kraftverk, må en derfor skille ut de omkostninger som direkte kan henføres til de enkelte kraftverk. Driftsomkostninger som er til nytte ved kraftproduksjonen i flere verk, skal fordeles på en måte som er egnet til å gi samsvar mellom omkostningsandel og nytte for hvert verk. Tilsvarende fordeling skal foretas for omkostninger som er felles for kraftproduksjon og annen virksomhet som skattyteren driver.»

Driftsmidlene det kan kreves avskrivninger for og beregnes friinntekt av i grunnrenteinntekten, har ikke som krav at de må være omfattet av kraftverksbegrepet eller ha en direkte funksjon i den løpende kraftproduksjonen. Forarbeidene gir anvisning om at også driftsmidler som har en mer indirekte tilknytning til kraftproduksjonen, oppfyller tilknytningskravet. Dette kan være driftsmidler knyttet til administrasjon utover produksjonsstyring i driftssentral og driftsmidler som brukes til vedlikehold av kraftverket.

Samtidig foreslår departementet at det i eigedomsskattelova § 8 B-1 første ledd tas inn en presisering om at driftsmidler som ikke inngår i kraftanlegget etter skatteloven § 18-1, men som skal komme til fradrag ved verdsettelsen etter forslag til endring av skatteloven § 18-5 fjerde ledd, bare kan skattlegges separat med eiendomsskatt for den andel av driftsmiddelet som ikke er knyttet til kraftproduksjonen. Dersom 30 pst. av et driftsmiddel er knyttet til kraftproduksjonen, er det inntil 70 pst. av driftsmiddelets verdi som kan skattlegges separat etter eigedomsskattelovas alminnelige regler. For produksjonslinjer vil dette allerede følge av forslag til endring av skatteloven § 18-1 som inkluderer produksjonslinjer i kraftanlegget. Samme løsning bør gjelde for andre driftsmidler som takseres sammen med kraftanlegget. For å unngå at den forholdsmessige andelen av disse driftsmidlene som verdsettes sammen med kraftanlegget, også eiendomsbeskattes separat, foreslår departementet at dette fastsettes i eigedomsskattelova.

Driftsmidler i andre kommuner enn kraftanlegget

Enkelte driftsmidler kan ligge i andre kommuner enn kraftanlegget. Det kan for eksempel gjelde en administrasjonsbygning som ligger i hjemkommunen til foretaket som eier kraftanlegg. Regelendringen ovenfor kan avskjære kommunene fra å skrive ut eiendomsskatt på driftsmidler i egen kommune fordi driftsmidlene i praksis beskattes i en annen kommune. I prinsippet er dette i tråd med verdsettelsesmetoden for store kraftanlegg. Imidlertid vil dette bryte med at kommunen kan skrive ut eiendomsskatt på eiendommer i egen kommune. For å unngå dette foreslår departementet å legge til at en likevel kan skrive ut eiendomsskatt på driftsmidler som ligger i andre kommuner enn kraftanlegget.

Energi Norge argumenterer mot dette forslaget og viser til at det vil føre til at driftsmidlene både inngår som en nødvendig innsatsfaktor i kraftanlegget og i tillegg eiendomsbeskattes separat. Energi Norge viser til at kommuner som kun har produksjonslinjer, vil få eiendomsskatt for produksjonslinjene to ganger, først som en andel av eiendomsskatten fra hele kraftanlegget og deretter ved separat utskriving som produksjonslinje.

Departementet vil vise til at produksjonslinjer etter forslaget blir en del av kraftanlegget. Kraftanlegget, inkludert produksjonslinjene, kan strekke seg over flere kommuner. Produksjonslinjer som inngår i et kraftanlegg, kan dermed ikke beskattes separat, men vil kunne gi skatteinntekter gjennom reglene for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget, jf. eigedomsskattelova § 8 B-2. Departementet foreslår ingen endringer av reglene for kommunefordeling som følge av dette forslaget.

For øvrige driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjon, men som ikke inngår i kraftanlegget og ligger i en annen kommune, vil det kunne bli separat beskatning. Som nevnt legger departementet vekt på at kommunen må kunne skrive ut eiendomsskatt på eiendommer i egen kommune. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at slike driftsmidler heller ikke skal være fradragsberettiget ved beregning av formuesverdien. Departementet har vurdert dette på nytt i lys av høringsinnspillene og mener at det likevel bør gis fradrag. Departementet har lagt vekt på at alle driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjon bør være fradragsberettiget, uavhengig av hvilken kommune driftsmidlet befinner seg i.

Formuesskatt

Departementet foreslår også at det presiseres i skatteloven § 18-5 fjerde ledd at driftsmidler som ikke inngår i kraftanlegget etter skatteloven § 18-1, men som skal komme til fradrag ved verdsettelsen etter forslag til endring av skatteloven § 18-5 fjerde ledd, bare kan skattlegges separat ved formuesfastsettingen med den andel som ikke er knyttet til kraftproduksjonen. Dette gjelder imidlertid ikke driftsmidler som ligger i en annen kommune enn kraftanlegget. Det foreslås at dette tas inn i skatteloven § 18-5 fjerde ledd nytt tredje punktum.

7.2.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene vil medføre at tilknytningskravet for driftsmidler i skattegrunnlagene for grunnrenteinntekt og formuesverdi blir like. Med departementets forslag vil skillet mellom hvilke driftsmidler som har henholdsvis direkte og indirekte tilknytning til kraftproduksjonen ikke lenger være avgjørende. Grensen for driftsmidler som har tilknytning til kraftproduksjonen skal etter forslaget trekkes på samme måte som ved fastsettelse av grunnrenteinntekten. Praksis og andre kilder i tilknytning til dette vil dermed være relevant for grensedragningen.

Kraftanlegg over 10 MVA

Departementets forslag innebærer at produksjonslinjer som er eid av kraftforetak, igjen skal inngå i kraftanlegget. Det kan dermed ikke skrives ut separat eiendomsskatt på slike linjer. I tillegg kommer et begrenset provenytap ved at driftsmidler som med forslaget kan fradragsføres i formuesverdien, ikke lenger kan eiendomsbeskattes separat.

Departementets forslag får også betydning for eiendomsskatteinntektene fra selve kraftanlegget ettersom fradragsretten for fremtidige utskiftingskostnader igjen utvides til å inkludere produksjonslinjer og driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjonen. Dette vil isolert sett redusere eiendomsskatten. For kraftanlegg der eiendomsskatten skrives ut etter maksimumsverdiene, vil forslaget ikke få betydning.

Forslaget anslås på usikkert grunnlag samlet å gi en lettelse på om lag 50 mill. kroner fra eiendomsskatteåret 2019. Med forslaget vil altså rettstilstanden bli slik praksis var før Høyesteretts dom.

Kraftanlegg under 10 MVA

For kraftanlegg under 10 MVA vil total eiendomsskatt på kraftanlegg og produksjonslinjer som følge av dette forslaget bli om lag som i dag. Forslaget har i hovedsak to virkninger. For det første vil inkludering av skattyters produksjonslinjer øke formuesverdien og eiendomsskattegrunnlaget i kraftanlegget. Det skyldes at kraftanlegg under 10 MVA for eiendomsskatteformål verdsettes på grunnlag av skattemessig nedskrevet verdi av investeringene. For det andre reduseres eiendomsskattegrunnlaget fra verdsetting som nettanlegg (etter substansverdimetoden). Ettersom verdsetting etter henholdsvis substansverdi og skattemessig verdi vil gi om lag tilsvarende skattegrunnlag, medfører forslaget ingen vesentlig endring i skattebelastning (eller eiendomsskatteinntekter til kommunene). Dersom en ser forslaget i sammenheng med regjeringens forslag om også å frita produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner i eiendomsskatten generelt, jf. punkt 7.1, vil imidlertid eiendomsskatten for kraftanlegg under 10 MVA samlet sett bli lavere. Dette har sammenheng med at overføringsnettet foreslås fritatt for eiendomsskatt.

7.2.8 Ikrafttredelse

Det følger av eigedomsskattelova § 8 B-1 første ledd at eiendomsskatten for «anlegg for produksjon av elektrisk kraft skal reknast ut etter verdet (taksten) som anlegget vert sett til ved fastsetjinga av formues- og inntektsskatt året før skatteåret.» Dette innebærer at eiendomsskatten er basert på formuesverdien fastsatt etter reglene i skatteloven. Presiseringen av at produksjonslinjer skal inngå i kraftanlegget må derfor inntas i skatteloven kapittel 18. Bruken av et tidligere års formuesverdi som skattegrunnlag for eiendomsskatten gjør ikrafttredelsen av lovendringen noe mer komplisert enn det som ellers er vanlig.

Departementet foreslår at endringene i skatteloven §§ 18-1 og 18-5 trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2017. Etter lovens system vil dette innebære at lovendringen får virkning for eiendomsskatten fra og med eiendomsskatteåret 2019.

Endringen i eigedomsskattelova foreslås å tre i kraft fra og med skatteåret 2019, som vil være det første året det vil kunne skrives ut eiendomsskatt basert på de foreslåtte endringene i skatteloven.

7.3 Redusert eiendomsskattesats ved første gangs utskriving og senere økninger

Eiendomsskatt er en objektskatt som det er opp til den enkelte kommune om den vil benytte. I motsetning til formuesskatten, som ilegges netto formue, kan ikke eventuell gjeld trekkes fra ved beregning av eiendomsskatten. Eiendomsskatten treffer dermed bredere lag av befolkningen enn formuesskatten. Regjeringen mener at eiendomsskattepliktige bør skjermes bedre enn i dag mot brå og store skatteøkninger ved innføring og senere økninger i eiendomsskatten og foreslår endringer som vil ivareta det.

Etter gjeldende rett kan skattesatsen maksimalt være to promille første året det skrives ut eiendomsskatt i en kommune. Dette gjelder for alle typer eiendom. Skattesatsen kan senere økes med inntil to promille per år inntil lovens maksimum på syv promille nås. Det er anledning til å differensiere skattesatsen mellom ulike typer eiendom. Typisk vil det kunne være ulik skattesats på bolig- og fritidseiendom og næringseiendom. Dersom kommunen eventuelt innfører bunnfradrag for bolig- og fritidseiendom, kan satsen økes med tre promille på slik eiendom det samme året. Fra 2017 er det innført en regel om at skattesatsen det første året det skrives ut eiendomsskatt på bolig- og fritidseiendom ikke kan være mer enn to promille, selv om kommunen allerede har innført eiendomsskatt på andre typer eiendom.

Departementet foreslår at maksimal skattesats skal være én promille det første året kommunen skriver ut eiendomsskatt, og at eiendomsskattesatsen maksimalt kan økes med én promille per år inntil maksimal skattesats nås. Endringene foreslås å gjelde for alle typer eiendom. Det foreslås at den nye maksimalsatsen også skal gjelde ved første gangs utskriving på bolig- og fritidseiendom når kommunen allerede skriver ut eiendomsskatt på annen type eiendom. Videre foreslås det at den maksimale økningen i skattesatsen på bolig- og fritidseiendom reduseres fra tre til to promille det året kommunen innfører bunnfradrag.

Med disse endringene vil skatteøkningen ved innføring av eiendomsskatt isolert sett bli halvert sammenlignet med dagens regler, og eventuelle økninger i eiendomsskatten vil måtte skje mer gradvis. Dermed skjermes de eiendomsskattepliktige bedre mot raske og store skatteøkninger. Ingen kommuner som allerede har eiendomsskatt vil få reduserte inntekter som følge av dette forslaget. Kommuner som innfører, eller allerede har eiendomsskatt vil imidlertid ikke kunne øke inntektene like raskt som de eventuelt har planlagt. Det foreslås at endringene trer i kraft fra og med eiendomsskatteåret 2019.

Det vises til forslag til endringer i eigedomsskattelova § 13 første og annet ledd.