Utenriksdepartementet (UD)

Prop. 1 S

(2017–2018)

Utgifter fordelt på programkategorier

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2016

Saldert budsjett 2017

Budsjettets stilling pr 1. halvår

Forslag 2018

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 707 043

1 889 100

1 889 100

1 933 074

03.10

Bilateral bistand

3 354 988

3 587 140

3 597 140

4 061 140

03.20

Globale ordninger

23 653 709

20 038 409

19 994 456

20 126 414

03.30

Multilateral bistand

5 294 346

5 368 100

5 436 100

5 761 300

Sum programområde 03

34 010 086

30 882 749

30 916 796

31 881 928

Vedtak nr. 370, 19. desember 2016

« Stortinget ber regjeringen avsette 1 pst. av BNI til bistand i de årlige budsjetter».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017, Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen legger fram forslag til bistandsbudsjett for 2018 på 35 137,507 mill. kroner, som er en økning på om lag 1,3 mrd. kroner i forhold til 2017. Bistandsbudsjettet er offensivt og støtter opp under bærekraftsmålene. Regjeringens forslag til bistandsbudsjett utgjør om lag 1 pst. av BNI-anslaget for 2018.

I en tid hvor andre nordiske og OECD-land har redusert bistanden, opprettholder Norge fremdeles et høyt bistandsnivå målt både i prosent av BNI og per capita.

Over Utenriksdepartementets budsjett foreslås for 2018 bevilget 32 043,4 mill. kroner til bistand (ODA)

Official Development Assistance (ODA) er OECDs betegnelse på overføringer av lån, gaver eller faglig bistand som offentlige myndigheter gir direkte til et utviklingsland (stat til stat) eller til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken mv.

. Av dette bevilges 31 881,9 mill. kroner over programområde 03 Internasjonal bistand. I tillegg er 85 pst. (161,5 mill. kroner) av innskuddet i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB) i 2018 offisiell bistand etter OECDs kriterier, jf. omtale under kap. 116, Deltaking i internasjonale organisasjoner, post 90 Innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur (AIIB) .

I tillegg til bevilgningene på Utenriksdepartementets budsjett, er det også foreslått ODA-godkjente bevilgninger på andre departementers budsjett, herunder 3 000 mill. kroner til klima- og skogtiltak over Klima- og miljødepartementets budsjett, 16,2 mill. kroner til forskning over Kunnskapsdepartementets budsjett, 36,3 mill. kroner til deltagelse i internasjonale organisasjoner over Riksrevisjonens budsjett, samt 41,6 mill. kroner under Finansdepartementets budsjett som beregnet andel nettoført merverdiavgift.

I bistandsbudsjettet for 2018 er det beregnet at andelen flyktningutgifter i Norge utgjør 1 380 mill. kroner.

2030-agendaen med bærekraftsmålene er bred og førende for norsk innenriks-, utenriks- og utviklingspolitikk, jf. Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid: Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk . Alle delene er viktige, men Norge er en middels stor bistandsgiver som ikke kan gjøre alt. Regjeringen har derfor valgt å konsentrere den norske bistandsinnsatsen på fem utvalgte områder som er spesielt viktige for utvikling og fattigdomsreduksjon:

  • Helse

  • Utdanning

  • Næringsutvikling og jobbskapning

  • Klima, fornybar energi og miljø

  • Humanitær bistand

Disse temaene representerer Regjeringens hovedsatsinger i utviklingspolitikken, og foreslås videreført på et høyt nivå i 2018, jf. oversikt i tabellen nedenfor.

Tabell 10.1 Indikative plantall for Regjeringens tematiske satsingsområder

Tema

Anslått forbruk 2016

Indikative plantall for 2018

Helse

3,8 mrd. kroner

4,1 mrd. kroner

Utdanning

3,2 mrd. kroner

3,6 mrd. kroner

Næringsutvikling og jobbskapning

1,7 mrd. kroner

2,2 mrd. kroner

Klima, fornybar energi og miljø

5,3 mrd. kroner

5,7 mrd. kroner

Humanitær bistand

5,5 mrd. kroner

5,2 mrd. kroner

Forklaring til tabell:

Oversikten over norsk helsesatsing inkluderer hele kap. 169 Global helse og utdanning , post 70 Global helse, og kap. 170 FN-organisasjoner mv. , post 71 FNs befolkningsfond, post 77 FNs aidsprogram og post 83 Verdens helseorganisasjon , samt støtte til seksuell og reproduktiv helse over kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling , post 70 Sivilt samfunn og kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling , post 70 Kvinners rettigheter og likestilling . Den dekker ikke bilaterale helseprogram over regionbevilgningene.

Oversikten over norsk utdanningssatsing dekker hele kap. 169 Global helse og utdanning , post 73 Utdanning , samt deler av kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling , post 70 Sivilt samfunn , kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling , post 70 Kvinners rettigheter og likestilling , regionbevilgningene (kap. 150 Bistand til Afrika , kap. 151 Bistand til Asia , 152 Bistand til Midtøsten/Nord-Afrika og 153 Bistand til Latin-Amerika ), kap. 162 Overgangsbistand/Sårbare stater og regioner , post 70 Overgangsbistand/sårbare stater og regioner , kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter , post 70 Nødhjelp og humanitær bistand , kap. 164 Fred, forsoning og demokrati , post 71 ODA-godkjente land på Balkan og post 73 Andre ODA-godkjente OSSE-land . 450 mill. kroner av budsjettet for humanitær bistand er øremerket utdanning. Disse midlene blir i DAC-statistikken registert som humanitær bistand, og er også tatt med i totaloversikten over humanitær bistand.

Oversikten over satsingen på næringsutvikling og jobbskaping dekker hele kap. 161 Næringsutvikling , post 70 Næringsutvikling , post 75 NORFUND – tapsavsetting og post 95 NORFUND – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland . I tillegg kommer hhv. 2,5 mill. kroner i 2016 og indikativt 90 mill. kroner i 2018 til næringsutvikling og jobbskaping via de multilaterale utviklingsbankene over kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner , post 72 Strategisk samarbeid med multilaterale utviklingsbanker og finansinstitusjoner . Satsingen på næringsutvikling inkluderer også handel på kap. 170 FN-organisasjoner mv. , post 76 FN og globale utfordringer . De fattigste landene stenges i liten grad ute fra markedene pga. tollbarrierer, men grunnet problemer på tilbudssiden. Derfor kreves et effektivt handelsrettet utviklingssamarbeid. Innsatser finansiert over kap. 169 Global helse og utdanning , post 73 Utdanning , kap. 166 Klima, miljø og fornybart energi , post 74 Fornybar energi og regionbevilgningene bidrar også til jobbskaping og næringsutvikling, men er ikke medregnet i tabellen over.

Oversikten over satsingen på klima, fornybar energi og miljø omfatter innsatsen gjennom klima- og skoginitiativet over Klima- og miljødepartementets budsjett, samt bilaterale og multilaterale initiativer på kap. 166 Klima, miljø og fornybar energi , post 72 Klima og miljø og post 74 Fornybar energi , samt tiltak til matsikkerhet og klimasmart landbruk på kap. 170 FN-organisasjoner mv. , post 81 Klima og miljø og halvparten av den årlige kapitaltilførselen til Norfund, jf. kap. 161 Næringsutvikling , post 95 NORFUND – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland , som forutsettes benyttet til investeringer i fornybar energi. Regjeringens innsats for utvikling av marine ressurser og en bærekraftig blå økonomi i utviklingsland er også inkludert i tabellen under dette temaområdet.

Det gjøres oppmerksom på at Norfund-bevilgningene, som tidligere år, regnes både som næringsutvikling (100 pst.) og fornybar energi (50 pst).

Oversikten over humanitær bistand omfatter tre poster, kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter , post 70 Nødhjelp og humanitær bistand ogkap. 170 FN-organisasjoner mv. , post 73 Verdens matvareprogram og post 74 FNs Høykommissær for flyktninger .

Bortsett fra utdanningssatsingen, omfatter ikke tabellen tematiske satsinger gjennom regionbevilgningene (kap. 150 Bistand til Afrika , kap. 151 Bistand til Asia , 152 Bistand til Midtøsten/Nord-Afrika og 153 Bistand til Latin-Amerika ). Oversikten vil derfor avvike fra Norads statistikk, som tar utgangspunkt i DAC-kategorier for faktisk forbruk. På samme måte vil kjernestøtte gjennom for eksempel FN og utviklingsbankene som går til flere formål, heller ikke fanges opp i denne oversikten.

Kvinners rettigheter og likestilling er en annen langsiktig norsk satsing som både skal gjennomsyre norsk utviklingspolitikk og styrkes gjennom øremerket innsats, jf. kap. 168 Kvinners rettigheter og likestilling og Del III Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken .

Gjennom norske bidrag til multilaterale organisasjoner, er vi med på å finansiere innsats langs hele bredden av agendaen for bærekraftig utvikling. FNs utviklingssystem og de multilaterale utviklingsbankene støtter landenes bestrebelser på å følge opp 2030-agendaen på en enhetlig og integrert måte.

Våren 2017 la Regjeringen frem flere førende meldinger til Stortinget med betydning for utvikling og bistand; Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken ( Havmeldingen ), Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid: Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk (Utviklingsmeldingen ) og Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ( Veivalgsmeldingen ). Det er også flere tidligere stortingsmeldinger fra Utenriksdepartementet under Regjeringen Solberg som har relevans for utviklingspolitikken.

Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken: Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom, Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben: Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet, Meld. St. 29 (2014–2015) Globalisering og handel: Muligheter og utfordringer for Norge i handelspolitikken, Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling, og Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettigheter som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken

10.1 2030-agendaen med bærekraftsmålene

En ny måte å arbeide på

Internasjonal enighet om 2030-agendaen med bærekraftsmålene i 2015 har gitt en ny global dagsorden for utvikling. Marsjordenen er klar, med felles innsats skal fattigdom utryddes innen 2030. Ingen skal utelates. Samtidig gjelder bærekraftsmålene oss alle. De reflekterer hvor kompleks verden er samtidig som de krever en helhetlig tilnærming til global, regional og nasjonal utvikling.

Regjeringen har fulgt opp 2030-agendaen gjennom Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid: Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk . Meldingen angir retningen til den norske utviklingspolitikken i lys av bærekraftsmålene med fem tematiske prioriteringer. Samtidig opprettholder Regjeringen arbeidet med menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, miljø og anti-korrupsjon som tverrgående tema.

Bærekraftsmålene reflekterer at rammebetingelsene for internasjonalt samarbeid og bistand er endret. I tillegg har verden forandret seg; konflikt, sårbarhet, terror, migrasjon, m.m. utfordrer Norge og verden for øvrig. Norsk politikk er justert i lys av dette.

Bistandens relative betydning synker, fordi andre kapitalstrømmer øker. Total offentlig utviklingsbistand (ODA) i verden har aldri vært høyere, men de viktigste finansieringskildene til utvikling er innenlands ressursmobilisering, direkte utenlandsinvesteringer og tilbakeføring av midler fra utflyttede borgere. Tyngden av vår innsats må derfor etter hvert dreies mot andre utviklingspolitiske virkemidler. Vår rolle som pådriver i internasjonale fora og brobygger i konflikt blir enda viktigere. Mer vekt skal legges på arbeidet for internasjonal rettsorden, freds- og sikkerhetspolitikk, handelspolitikk, politisk og økonomisk dialog, og faglig samarbeid.

Fra et giver-mottakerforhold til likeverdige partnere . I mange land der vi tradisjonelt har vært en stor bistandsgiver beveger vi oss mot en annen type samarbeid. Etter mer enn 50 års bistandssamarbeid har Norge bygget et omdømme som gir et godt grunnlag for en gradvis overgang fra et bilateralt forhold basert på bistand til et forhold basert på felles interesser, samarbeid om multilaterale spørsmål, handel, investeringer, kultur og forskning.

Lavinntekts- og minst utviklede land prioriteres. Norsk bilateral bistand går i stor utstrekning til å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, inkludert land i Afrika, og særlig sør for Sahara. De fleste av disse landene har etter OECDs definisjon en høy grad av sårbarhet. Norge er også en aktiv pådriver for at også den multilaterale bistanden i større grad skal brukes i slike områder. Det er i disse områdene flesteparten av mennesker i nød og fattigdom etter hvert vil befinne seg. Norge er ett av åtte OECD-land som oppfyller FN-målet om at minst 0,15 – 0,20 pst. av BNI skal gå til de minst utviklede landene. Andelen av Norges totale bistand som går til de minst utviklede landene var i 2015 0,27 pst. av BNI.

Økt fokus på land rammet av konflikt. Verdenssituasjonen tilsier at vi i norsk utviklingspolitikk retter større oppmerksomhet mot land og områder som er direkte eller indirekte rammet av krig og konflikt. Målsettingen om at ingen skal utelates kan ikke nås så lenge konflikt og ustabilitet hindrer inkluderende vekst som kan løfte mennesker ut av fattigdom. Departementet har utarbeidet et strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner. Det strategiske rammeverket er rettet mot land og regioner direkte eller indirekte berørt av konflikt og reflekterer at innsats i konfliktsituasjoner krever en annen tilnærming og andre virkemidler enn i mer stabile land. Bilateralt konsentreres innsatsen om det geografiske beltet fra Mali i vest via Nord-Afrika, Afrikas Horn og Midtøsten til Afghanistan i øst. Dette er blant de fattigste landene i verden og regnes av OECD som land med høy grad av sårbarhet. De er preget av krig og konflikt, langvarige humanitære kriser, klimaendringer og høy andel mennesker på flukt. Sårbarheten forsterkes av grenseoverskridende trusler knyttet til organisert kriminalitet og voldelig ekstremisme.

Felles utfordringer krever felles løsninger. I en stadig mer integrert verden har vi blitt mer avhengige av hverandre. Problemer, goder – og onder – stoppes ikke av landegrensene. Klima og miljø, global helse, fred og sikkerhet er de mest sentrale globale fellesgodene i norsk utviklingspolitikk. Bevaring av hav og åpenhet i internasjonale finanssystemer står også sentralt. Norsk alliansebygging og diplomati på tvers av regioner, vårt arbeid for fremme av menneskerettigheter og respekt for folkeretten blir stadig viktigere.

Katalytisk bruk av bistand. Det er landene som er ansvarlig for oppfølgingen av 2030-agendaen. Vi må bruke bistand slik at større og viktigere kapitalkilder, både offentlige og private, utløses. Økt nasjonal mobilisering av nasjonale ressurser i partnerlandene er også en viktig del av dette bildet.

Privat sektor som drivkraft for utvikling . Vi skal stimulere til næringsutvikling og investeringer i lavinntektsland. Hvor mulig skal vi søke offentlige-private partnerskap hvor sivilt samfunn kan trekkes inn. Innovasjon og teknologiutvikling vil gi avgjørende bidrag i utviklingsprosessen.

Norge deltar i flere fora for å dele erfaringer med andre land om arbeidet med å iverksette bærekraftsmålene på en god og helhetlig måte. Tyskland har invitert Norge med i en G20-oppfølging under sitt formannskap. Det dreier seg om en mekanisme for gjensidig læring med de G20-land som ønsker å delta for å utveksle erfaringer rundt implementeringen av 2030-agendaen. Norge deltar i en slik læringsgruppe med Nederland og Mexico om inkludering av privat næringsliv og sivilt samfunn for implementering av 2030-agendaen.

Vedtak nr. 577, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen arbeider for samstemthet der norske politikkområder tar hensyn til relevante utviklingspolitiske målsetninger. Bærekraftsmålene gjelder alle og er i seg selv en agenda for samstemthet. Regjeringen vil opprette et samstemthetsforum der representanter for sivilt samfunn, akademia og næringsliv møter myndighetene. Samstemthetsforumet vil blant annet gi innspill til og drøfte kommende årlige rapporter til Stortinget om samstemt politikk for utvikling. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om hvordan Norge følger opp bærekraftsmålene internasjonalt samt et nærmere opplegg for samstemthetsreform.

Vedtak nr. 688, 23. mai 2017

« Stortinget ber regjeringen prioritere kvinnehelse og seksuelle og reproduktive rettigheter i bistandsarbeidet og styrke kvinneorganisasjoner i land hvor kvinners rettigheter står svakt»

Representantforslag fra Iselin Nybø og Trine Skei Grande. Saken er behandlet i familie- og kulturkomiteen Dokument 8:62 S (2016–2017), Innst. 277 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at Norge støtter seksuell og reproduktiv helse, inkludert familieplanlegging, prevensjon og trygge aborttjenester med om lag 1,2 mrd. kroner årlig. Regjeringen har økt støtten i 2017 og foreslår ytterligere økning i 2018.

Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), inkludert arbeidet med trygge aborter, er sterkt prioritert. Dette gjelder både på det normative plan og i utviklingssamarbeidet. Norge er sammen med likesinnede partnere engasjert i She Decides og Family Planning 2020 initiativene. I lys av at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er under press, har Regjeringen varslet en økningen av innsatsen med ytterligere 700 mill. kroner over fire år (2017–2020).

10.2 Tverrgående tema

Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon er så viktige for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse at de er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk og bistand. Alle utviklingstiltak skal vurderes ut fra om de påvirker, eller påvirkes av, de tverrgående hensynene. I tillegg til å integreres i helheten i norsk bistand, har Norge også egne innsatser for å fremme menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø, og anti-korrupsjon internasjonalt.

Disse temaene blir jevnlig tatt opp på ulike nivå i dialogen både med samarbeidsland, i styrende organer for multilaterale organisasjoner og med andre samarbeidspartnere. Fordi en stor del av norsk bistand kanaliseres gjennom FN og Verdensbanken, er det spesielt viktig å arbeide for at disse organisasjonene har gode retningslinjer og systemer for selv å ivareta tverrgående hensyn i sin samlede virksomhet. Norge støtter også opp under multilaterale organisasjoner som har som hovedmålsetting å fremme og integrere disse hensynene. Utviklingen i de ulike organisasjonene har gjennomgående vært positiv. Norge har i flere år bidratt til å holde disse temaene høyt på den internasjonale dagsorden og har på flere av områdene hatt en pådriverrolle.

Menneskerettigheter

Bærekraftsmålene er forankret i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Norge har en rettighetstilnærming i nasjonal og internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene, i tråd med føringene i Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken . Regjeringen vil videreføre en samstemt politikk for å fremme og beskytte menneskerettighetene som integrert i alle deler av utenriks- og utviklingspolitikken. En rettighetsbasert tilnærming bidrar til oppmerksomhet mot strukturell diskriminering og oppfølging av prinsippet om at ingen skal utelates. I tillegg til ikke-diskriminering vil menneskerettigheter som tverrgående hensyn ha særlig fokus på medbestemmelse og ansvarlighet.

Kvinners rettigheter og likestilling

I tråd med 2030-agendaen arbeider Regjeringen for å oppnå likestilling og styrke alle jenters og kvinners rettigheter. Bærekraftsmål 5 er rettet mot strukturelle hindringer for likestilling, og i tillegg er likestilling integrert i delmålene under en rekke av de andre tematiske målene. Likestillingsdimensjonen, og å unngå flerdimensjonal diskriminering, står også sentralt i prinsippet om at ingen skal utelates i oppnåelsen av bærekraftsmålene. Kvinners rettigheter og likestilling som tverrgående hensyn skal redusere risiko for at tiltakene vi støtter forårsaker negative virkinger for kvinners posisjon og levekår.

Klima og miljø

Klima og miljø er en integrert del av bærekraftsmålene, samtidig som det er et eget bærekraftsmål 13. De globale menneskeskapte klimaendringene, utarmingen av naturmangfoldet og forurensning rammer både fattig og rik. Sikring av klima og miljø i bistanden er en forutsetning for å nå målet om fattigdomsreduksjon. Klima- og miljøtiltak kan i seg selv innebære risiko for negative konsekvenser for andre tverrgående hensyn. Klima- og miljøfaglige utredninger, klargjøring av overlappende bruks- og eierrettigheter samt inkluderende prosesser med lokalbefolkningen er derfor særlig viktige virkemidler.

Anti-korrupsjon

Betydelig reduksjon av alle former for korrupsjon og bestikkelser er et eget delmål under bærekraftsmål 16. Anti-korrupsjon som tverrgående hensyn skal gi tilstrekkelig sikkerhet for at tiltak som støttes av Norge ikke bidrar til korrupt praksis, verken i tiltaket eller i samfunnet. Særlig fokus vil være på økt åpenhet og innsyn samt deltakelse fra mottakergrupper for å oppnå økt ansvarlighet. Tema for årets samstemthetsrapport er arbeid for anti-korrupsjon, jf. del III Rapport til Stortinget om Samstemt politikk for bærekraftig utvikling 2017 . Åpenhet i internasjonale finanssystemer og god og redelig forvaltning av statsfinanser og naturressurser, bidrar også til å demme opp for korrupsjon, ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelser. Dette er videre viktige forutsetninger for økt mobilisering av nasjonale ressurser i utviklingsland.

10.3 Utdanning

Utdanning er hovedsatsingsområde og bistandsmidler til utdanning er mer enn doblet i regjeringsperioden. Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen til utdanning med 190 mill. kroner i 2018, fra om lag 3,4 mrd. kroner i 2017, til om lag 3,6 mrd. kroner i 2018.

Bærekraftsmål 4 om god utdanning og Meld. St. 25 (2013–2014), Utdanning for utvikling , legger føringene for arbeidet med norsk utdanningsbistand. Norge jobber langs fem hovedspor, nemlig finansiering av utdanning, kvalitet og læring, utdanning i krise og konflikt, jenters utdanning og yrkesfaglig opplæring.

Gjennom politisk engasjement og lederskap som ble befestet under Oslo-toppmøtet om utdanning i juli 2015, har Norge bidratt betydelig til økt politisk og finansiell mobilisering for utdanning globalt. Ikke minst har den norsk initierte og finansierte kommisjonen for finansiering av utdanningsmuligheter ledet av Gordon Brown, bidratt til dette. Kommisjonens rapport som ble fremlagt i fjor høst, viser at det er behov for en betydelig oppskalering av utdanningsinnsatsen, både fra giverne sin side, men ikke minst fra utviklingslandene selv. Oppfølging av anbefalingene i rapporten om hva og hvordan dette bør gjøres, er i full gang. Norge er og skal være en aktiv partner i gjennomføringen av utvalgte anbefalinger i årene som kommer. Særlig jobber vi for økt finansiering av Det globale partnerskapet for utdanning og tilleggsressurser gjennom en ny og innovativ finansieringsmekanisme.

Norge har tatt global ledelse på utdanning i krise og konflikt, som er et av de viktigste bidragene til brobygging mellom kortsiktig humanitær bistand og langsiktig utvikling. For å mobilisere til målrettet og økt innsats, har Norge bl.a. bidratt til etableringen av den globale plattformen og fondsmekanismen for utdanning i kriser, Education Cannot Wait, og er en betydelig bidragsyter til denne.

Vold og angrep på studenter, lærere og utdanningsinstitusjoner skjer stadig oftere. Erklæringen om trygge skoler, Safe Schools Declaration , som har til hensikt å beskytte mot slike angrep, er nå undertegnet av 68 stater. Norge var en pådriver for å få vedtatt erklæringen og arbeider nå for at flere land skal slutte seg til.

Norge fortsetter å fremme jenters utdanning i alt vi gjør, samtidig som vi stadig arbeider for å bedre læring og kvalitet i utdanningen i samarbeid med våre partnere. Som et ledd i dette arbeidet, samarbeider vi med privat sektor for å sikre relevant yrkesfaglig opplæring for de store ungdomskullene som skal ut på et stadig mer spesialisert arbeidsmarked i årene som kommer. Videre tar vi i bruk teknologi for å bedre læringsresultater og for å nå flere.

Norsk satsing på utdanning skjer i stor grad gjennom globale aktører som Det globale partnerskapet for utdanning (GPE), Unicef, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO), Verdensbanken og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), samt gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. I utvalgte land har Norge også bilateralt utdanningssamarbeid, som bl.a. sikrer kunnskapsflyt fra landnivå til globalt nivå.

Norge arbeider strategisk for innovativ finansiering og bruk av teknologi, samt for en helhetlig tilnærming til utdanning.

10.4 Helse

Helse er et annet av Regjeringens hovedsatsingsområder og investeringene er økt i perioden. Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen på helse med totalt om lag 400 mill. kroner i 2018, fra om lag 3,7 mrd. kroner i 2017, til om lag 4,1 mrd. kroner i 2018. Økningen over kap. 169, post 70 Global helse er på 154 mill. kroner. Øvrig økning går over postene til sivilt samfunn og ulike FN-organisasjoner.

Bærekraftsmål 3 om god helse er førende for helsesatsingen. Målet inkluderer også forebygging og håndtering av helsekriser, investering i helsepersonell, reduksjon av ikke-smittsomme sykdommer samt reduksjon av sykdom og død fra miljømessige risikofaktorer, som luftforurensing. Norge søker å ta tak i globale helseutfordringer som krever fellesskapsløsninger, som f.eks. antibiotikaresistens.

Normative prosesser som setter globale standarder, er helt nødvendig. Organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO), Unicef, FNs befolkningsfond (UNFPA) og FNs aidsprogram (UNAIDS) spiller sentrale roller som normative organer, og som viktige partnere og støttespillere for å gjennomføre normer og implementere sektorplaner på landnivå. Norge skal fortsette å være et aktivt medlem og en sentral giver til FN-organisasjonene som arbeider innen global helse.

I tillegg er globale fond viktige for ressursmobilisering til spissede innsatser. Norge er en viktig bidragsyter til vaksinealliansen GAVI, Det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria (GFATM), samt Den globale finansieringsordningen for kvinner-, barn- og ungdoms helse (GFF).

Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), inkludert arbeidet med trygge aborter, er sterkt prioritert. Dette gjelder både på det normative plan og i utviklingssamarbeidet. Norge er sammen med likesinnede partnere engasjert i She Decides og Family Planning 2020 initiativene. Norge er allerede en stor finansiell bidragsyter med over 1 mrd. kroner i året til SRHR. I lys av at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er under press, økes innsatsen med ytterligere 700 mill. kroner over fire år (2017–2020).

Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) er Regjeringens viktigste nysatsing innen global helse. CEPI skal utvikle nye vaksiner for rask intervensjon ved sykdomsutbrudd som kan føre til pandemier, som Ebola. Det samarbeides nært med alle de største vaksineprodusentene og bioteknologiselskaper. For å sikre at CEPI fyller intensjonen om å bidra substansielt til å redusere helserisiko i utviklingsland, bevilges 1,6 mrd. kroner over fem år (2017–2021).

10.5 Næringsutvikling og jobbskaping

Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen til næringsutvikling og jobbskaping med om lag 400 mill. kroner, fra om lag 1,7 mrd. kroner i 2016, om lag 1,8 mrd. kroner i 2017 til vel 2,1 mrd. kroner i 2018.

Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst og dermed bidra til fattigdomsreduksjon. Privat sektor bidrar med investeringer, kunnskap og teknologi, arbeidsplasser og skatteinntekter som trengs for å skape utvikling. For å skape utvikling gjennom bærekraftsmålene er det helt nødvendig å jobbe i partnerskap med næringslivet.

Næringslivsrettet bistand kan blant annet bidra til å redusere ulike former for risiko og dermed øke investeringsviljen fra næringslivet. Forutsigbare rammebetingelser er grunnleggende for å skape et godt klima for næringsutvikling. Norfund er det mest sentrale virkemiddel i norsk bistand for økt næringsutvikling og jobbskaping i privat sektor i fattige land. Regjeringen vil bygge videre på Norfund for å oppnå utvikling gjennom bedre kapitaltilgang og direkte investeringer i lokalt næringsliv. Norfund investerer langsiktig i både selskaper og fond. Dette gjør dem til en fleksibel, troverdig og langsiktig partner for kommersielle aktører. På dette grunnlag gis det unntak fra listen over samarbeidsland. Det forutsettes at Norfund vektlegger sektormessig og geografisk konsentrasjon for å oppnå resultater effektivt. Norfund skal prioritere land i Afrika sør for Sahara og de minst utviklede landene.

Regjeringen har i tillegg opprettet to nye støtteordninger for (1) å styrke yrkesopplæring og (2) å utløse nye investeringer fra enkeltbedrifter. For nærmere omtale av satsingen på næringsutvikling herunder partnerskap med afrikanske land gjennom G20-initiativet, Compact with Africa , se kap. 150 Bistand til Afrika , kap. 161 Næringsutvikling , og kap. 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering for omtale av faglig samarbeid innenfor fiskeri- og havbruksfeltet.

Multilateralt er utviklingsbankene spesielt viktige partnere innen næringsutvikling og jobbskaping. I tillegg til å gjennomfører store infrastrukturprosjekter, har bankene komparative fortrinn for å mobilisere finansielle ressurser, bygge kapasitet og forbedre rammevilkår.

10.6 Fornybar energi, klima og miljø

Regjeringen foreslår å øke den samlede innsatsen til klima, fornybar energi og miljø med om lag 500 mill. kroner, fra om lag 5,2 mrd. kroner i 2016 og 2017, til om lag 5,7 mrd. kroner i 2018. Regjeringen foreslår en videreføring og økning av den høye innsatsen gjennom klima- og skoginitiativet (jf. KLDs budsjett) og multilaterale satsinger som Det grønne klimafondet (GCF) og Den globale miljøfasiliteten (GEF), samt en kraftig økning av innsatsen mot marin forsøpling og en opptrapping av innsatsen innen fornybar energi, jf. Utviklingsmeldingen.

De tre elementene innenfor dette satsingsområdet henger tett sammen. Konsekvensene av klimaendringene og miljøforringelse utgjør noen av de største truslene mot bærekraftig utvikling. En rekke av bærekraftsmålene har klima og miljø som hovedfokus. Tiltak for bevaring av økosystemer og god miljøkvalitet er kostnadseffektiv innsats for en hel rekke av bærekraftsmålene.

Norges innsats innen fornybar energi i utviklingspolitikken er et sentralt bidrag til reduserte utslipp av klimagasser som samtidig bidrar til næringsutvikling, jobbskaping, økonomisk og sosial utvikling, samt bedre utdanning og bedre helse.

Norfund spiller en sentral rolle ved å mobilisere investeringer i fornybar energi gjennom samarbeid og partnerskap med private bedrifter. Ren energi er den største sektoren for Norfund, som har investert omtrent halve investeringskapitalen i ren energi.

For å følge opp utviklingsmeldingen foreslår Regjeringen en økning i budsjettet for bistand til fornybar energi for 2018. Den styrkede satsingen på fornybar energi skal fremme partnerskap med privat sektor og styrke fokus på kapasitetsbygging og godt styresett.

Klimatilpasset landbruk og biologisk mangfold inngår også som viktige deler av klima- og skogsatsingen.

Norge er et ledende land for klima- og miljørettet utviklingssamarbeid og bidrar til det grønne skiftet globalt. Norge er blant de OECD-landene som gir mest klimarelatert bistand per innbygger. Norge er opptatt av å styrke globale løsninger, felles forpliktelser og rammeverk.

Parisavtalen som trådte i kraft i 2016, gir føringer for innretningen av Norges innsats for klima og miljø. I utviklingspolitikken vil Regjeringen bidra til å forebygge og løse klima- og miljøutfordringer gjennom klimafinansiering, teknologisamarbeid og kapasitetsbygging, i tråd med utviklingslandenes egne planer for å oppfylle sine forpliktelser under Parisavtalen, såkalte nasjonalt fastsatte bidrag.

De største norsk bidragene til klima og miljørettet bistand skjer gjennom klima- og skogsatsingen under Klima- og miljødepartementets budsjett. Det grønne klimafondet (GCF), FNs miljøprogram og Den globale miljøfasiliteten (GEF) er andre viktige samarbeidspartnere. Norge har dessuten arbeidet for at de multilaterale utviklingsbankene skal øke klimafinansieringen som andel av utlån og gavemidler.

10.7 Humanitær innsats

Norge er en ledende humanitær aktør som tar en pådriverrolle på flere områder.

Over de fire siste årene har Regjeringen økt de humanitære budsjettene med over 50 pst. For 2018 foreslås det bevilget om lag 5,2 mrd. kroner til humanitære formål. Forslaget innebærer en økning på om lag 140 mill. kroner i forhold til saldert budsjett i 2017.

Den overordnede målsettingen med Norges humanitære innsats er å bidra til at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og hjelp i tråd med de humanitære prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet. Kjønnsperspektivet er en prioritert og integrert del av innsatsen. Det legges vekt på å nå sårbare grupper som barn og personer med funksjonsnedsettelse. Utdanning i kriser og konflikt er et sentralt satsingsområde. De humanitære midlene kanaliseres hovedsakelig gjennom FN-systemet, Røde Kors-bevegelsen og norske frivillige organisasjoner. Dette bidrar til rask, effektiv og koordinert respons.

Norge vektlegger effektivisering og innovasjon i humanitær bistand for å sikre at mest mulig ressurser brukes i felt. Oppfølging av Grand Bargain erklæringen som ble vedtatt under Verdens humanitære toppmøte står sentralt. Norge gjennomfører allerede mye av det som ligger i erklæringen, blant annet ved å bidra med en stor andel ikke-øremerkede og fleksible bidrag til FN og frivillige hjelpeorganisasjoner. Med ulike virkemidler og innsatsområder følger Norge også opp målet om at en større andel av den humanitære bistanden skal gis så direkte som mulig til lokale aktører. Videre er Norge en pådriver for å øke og effektivisere bruken av kontantoverføringer i humanitær bistand. En strategi for gjennomføring av forpliktelsene er under utarbeidelse.

10.8 Andre tema

Sårbare stater

Regjeringen har utarbeidet et strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner hvor ulike virkemidler for stabilisering og bærekraftig fredsbygging ses i sammenheng. Utviklingsbistand, næringsutvikling, freds- og forsoningsdiplomati, kapasitets- og institusjonsbygging og militære bidrag er alle mulige komponenter. Samarbeidet med FN, de multilaterale utviklingsbankene, og andre aktører vil være sentralt.

De overordnede målene for Norges økte engasjement er å bidra til konfliktforebygging og –løsning, sikkerhetsmessig og politisk stabilisering samt å bygge motstandskraft og legge grunnlag for en inkluderende økonomisk, sosial og politisk utvikling og bedre levekår for befolkningen. Formålet med den sivile stabiliseringsinnsatsen er å styrke dialog og forsoning. Tiltakene som støttes skal bidra til at folk kan få tilbake livsgrunnlaget etter konflikt og kriser. Stabiliseringsinnsatsen skal danne grunnlag for en mer langsiktig utviklingsinnsats og fredsbygging. Det er en klar sammenheng mellom sikkerhet og utvikling. Dette er essensen i FN- resolusjonene om bærekraftig fred. Erfaringer fra tidligere stabiliseringsinnsatser må ligge til grunn. Lærdommene som kom frem i Afghanistan-rapporten er viktige og viser til behovet for å se utviklingspolitikken i sammenheng med sikkerhetspolitikken.

Regjeringens politikk for å møte globale sikkerhetsutfordringer er skissert i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. De to bistandsprogrammene for henholdsvis å forebygge radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme, og mot organisert kriminalitet og ulovlig handel støtter opp under gjennomføringen av FNs 2030-agendaen, særlig mål 16 om fredelige samfunn, Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid og Meld. St. 36 (2016–2017) samt Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk .

Migrasjon

Irregulær migrasjon er en av vår tids globale utfordringer. Menneskehandel og menneskesmugling er i dag den nest største inntektskilden for internasjonal kriminell virksomhet. Tusenvis av økonomiske migranter fraktes illegalt til Europa hvert år med stor fare for deres liv og helse. De færreste har behov for internasjonal beskyttelse og forventes å returnere til hjemlandet. Regjeringen vil intensivere innsatsen for å bryte opp smuglernettverkenes forretningsmodell gjennom å bidra til internasjonalt politisamarbeid og støtte opp om FN og EUs innsats på dette området.

Å håndtere fremtidens migrasjonsbevegelser vil kreve et bredt globalt partnerskap mellom land og regioner mennesker beveger seg fra, gjennom og på vei til. Regjeringen vil arbeide for en global plattform for henholdsvis flyktninger og migranter som ledd i oppfølgingen av FNs høynivåmøte i 2016. Regjeringen vil delta i oppfølgingen av Valletta-toppmøtet i 2015 om samarbeid mellom europeiske og afrikanske land om migrasjon, flukt og retur.

Det skal legges vekt på bilateral dialog med sentrale land der det er naturlig å støtte beskyttelse av flyktninger og håndtering av større grupper internt fordrevne og migranter. Asylforlikets punkt 8 om at land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere skal ligge til grunn i disse dialogene.

Hav og maritime ressurser

En helhetlig og langsiktig forvaltning av ressursene og havmiljøet, er en forutsetning for å sikre livsgrunnlaget for oss selv og kommende generasjoner. Regjeringen vil satse på verdiskaping og bærekraftig bruk av havets ressurser, styrke arbeidet for rene og sunne hav og bidra til å utvikle den blå økonomien i utviklingssamarbeidet. Mange utviklingsland har et betydelig potensial for vekst i den blå økonomien og etterspør kunnskap, kompetanse og erfaringer. Norge har et godt utgangspunkt for å dele kunnskap og bidra til global utvikling i tråd med bærekraftsmålene. Regjeringen vil øke tildelingen til programmet Fisk for utvikling og akvakultur vil tillegges større vekt i innsatsen for global matsikkerhet.

Tverrsektorielt og regionalt samarbeid er noen av bærebjelkene i global havforvaltning. Regjeringen vil bidra til å styrke regional havforvaltning av marine ressurser og har igangsatt betydelige satsinger i arbeidet mot fiskerikriminalitet og ulovlig, uregulert og urapportert fiske.

Fiskeri, jordbruk og matsikkerhet

Utvikling innenfor jordbruk, fiskeri og akvakultur er sentralt for å bidra til matsikkerhet og fattigdomsreduksjon. Norges innsats for landbruk og matsikkerhet er for en stor del integrert med våre andre satsinger som næringsutvikling og jobbskapning samt klima og miljø. Innsatsen innenfor fisk for utvikling vil trappes opp. Norges humanitære bistand har også et klart fokus på matsikkerhet. Det blir stadig flere komplekse og langvarige kriser, så utviklingen av bærekraftige matsystemer, forebygging og respons må gå hånd i hånd.

Regjeringen vil kartlegge og tydeliggjøre det total omfanget av vår bistand til landbruk og matsikkerhet.

Vedtak nr. 579, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag som gir større forutsigbarhet for langsiktige bistandssatsinger på særskilte sektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet, miljø/klima/fornybar energi, inkludert regnskogsatsingen og likestilling.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen viderefører de fem satsningene helse, utdanning, næringsutvikling, miljø/klima/fornybar energi og humanitær bistand på et høyt nivå, som vist i tabell 9.1 Indikative plantall for Regjeringens tematiske satsingsområder. Innsatsen baserer seg i stor grad på langsiktige avtaler med de viktigste partnerne.

Regjeringen vil følge opp vedtaket om langsiktige bistandssatsninger, inkludert landbruk/matsikkerhet, gjennom en kartlegging og synliggjøring av det total omfanget av vår bistand til landbruk og matsikkerhet. Basert på denne gjennomgangen vil en plan for det videre arbeidet innen fagfeltet bli utarbeidet. Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse når dette er gjort.

Likestilling er både et viktig satsingsområde i Regjeringens utviklingspolitikk og et tverrgående tema, jf. Del III Spesielle tema, Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Her er det også omtale av vedtak nr. 686 av 23. mai 2017.

Menneskerettigheter

Respekt for universelle menneskerettigheter er et selvstendig mål for Norges utenriks- og utviklingspolitikk, en forutsetning for varig fred og bærekraftig utvikling og et tverrgående hensyn i norsk bistand. Menneskerettighetene er under økende press og innsatsen må styrkes. Et eksempel er at religiøse minoriteter forfølges i mange land. Regjeringen vil derfor styrke dette arbeidet.

Norge skal ha en rettighetstilnærming i nasjonal og internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene, og legge denne tilnærmingen til grunn for å realisere prinsippet om at «ingen skal utelates». Gode tilnærmingsmåter for å nå alle må utvikles i fellesskap med myndigheter og lokalbefolkning. Skal vi lykkes i å realisere menneskerettighetene for alle, er det nødvendig å identifisere dem som ekskluderes når andres levekår forbedres. Dette kan være etniske, religiøse eller seksuelle minoriteter, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne eller mennesker i fjerntliggende strøk på landsbygda eller slumområder i raskt voksende byer.

Kvinners rettigheter og likestilling

Likestilling er et viktig satsingsområde i Regjeringens utviklingspolitikk. Gjennom utviklingssamarbeidet vil Regjeringen støtte lands forpliktelser for å oppnå likestilling mellom kvinner og menn. Innsats for likestilling og økt deltakelse fra kvinner er avgjørende i en tid hvor mange regioner opplever press mot kvinners rettigheter og innskrenkning av det demokratiske rom.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken Frihet, makt og muligheter (2016–2020), er den første søylen i satsingen og skisserer Norges målsetninger innen utdanning for jenter, kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltagelse, vold mot kvinner, og jenter og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet (2015–2018) utgjør den andre søylen i Regjeringens arbeid for kvinners deltakelse og rettigheter. Regjeringen har særlig lagt vekt på kvinners deltakelse i fredsprosesser, bekjempelse av seksualisert vold i konflikt og overfor kvinner på flukt fra krig. Norge har gått i spissen for et tydelig kjønnsperspektiv i forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme, jf. omtale under Del III, Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken .

10.9 Partnere for samarbeid

De multilaterale organisasjonene er viktige for gjennomføring av norske utenriks og utviklingspolitiske prioriteringer. De står sentralt i arbeidet for å realisere bærekraftsmålene og sikre effektiv humanitær respons, samtidig som de også har en viktig rolle i å sikre oppslutning om kjerneverdier som menneskerettighetene og internasjonale rettsnormer. FN er verdens viktigste internasjonale, mellomstatlige organisasjon. FNs globale medlemskap gir FN en unik legitimitet. FN-organisasjonene er også operasjonelle aktører på landnivå. Dette gir en sterk kobling mellom normativt og operasjonelt arbeid.

I mange sammenhenger er det mest kostnadseffektivt å benytte multilaterale kanaler for kanalisering av bistand. Med dette mister vi noe av det norske fotavtrykket, men til gjengjeld oppnår vi en rekke stordriftsfordeler og bedre giver-koordinering. De multilaterale utviklingsbankene har høye standarder for pengeforvaltning, anti-korrupsjon og sosiale og miljømessige sikringsmekanismer. De har høy gjennomføringsevne, solid prosjektoppfølging og leverer gode resultater med høy utviklingseffekt, noe som bekreftes gjennom uavhengige evalueringer. De kan derfor også gå inn med en tyngde og et volum som ingen giver kan evne på egenhånd.

Gjennom vår støtte til FN vektlegger vi en helhetlig tilnærming på tvers av utvikling, kriseforebygging, humanitær innsats og fredsbevaring.

Totalt mottok multilaterale organisasjoner 43 pst. av den norske bistanden i 2016. Dette er langt høyere enn gjennomsnittet i OECD på 28 pst.

Frivillige organisasjoner er en annen viktig partner i utviklingssamarbeidet. I underkant av en femtedel, 19 pst. i 2016, av norsk bistand blir kanalisert gjennom disse organisasjonene, hovedsakelig gjennom norske, men midler går også gjennom internasjonale og lokale frivillige organisasjoner. Dette er godt over gjennomsnittet blant OECD-landene på 12 pst.

I samsvar med vedtak i OECDs utviklingskomité er norsk utviklingsbistand helt avbundet. Det vil si at det ikke er knyttet krav til kjøp av norske varer eller tjenester for mottakere av norsk bistand.

10.10 Valg av partnerland

Regjeringen mener at geografisk konsentrasjon av den bilaterale bistanden gir bedre forutsetninger for å oppnå resultater og varige utviklingseffekter. I utviklingsmeldingen varsler Regjeringen at norsk bilateral bistand vil konsentreres til 20–25 partnerland. Å være partnerland betyr å være blant Norges hovedsamarbeidspartnere for utviklingspolitikken. Norsk bistand til partnerland skal være langsiktig og en stor andel av norsk landfordelt bistand skal gå til disse landene. Det gjelder både regionbevilgningene og de tematiske budsjettpostene. Norsk støtte gjennom FN, utviklingsbankene og globale fond vil fortsatt komme alle fattige land til gode. Partnerlandene skal til sammen reflektere helheten i det norske utviklingspolitiske engasjementet, både tematisk, geografisk og metodisk.

Vedtak nr. 580, 18. april 2017

« Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en sterkere geografisk og volummessig konsentrasjon av bistanden (unntatt nødhjelp og sivilsamfunnsprosjekter) om et avgrenset antall prioriterte partnerland, og hvor kriteriene for, og valg av, partnerlandene forankres i Stortinget.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Regjeringen mener at geografisk konsentrasjon av den bilaterale bistanden gir bedre forutsetninger for å oppnå resultater og varige utviklingseffekter. Vedtaket er fulgt opp ved at det i Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid ble varslet at norsk bilateral bistand vil konsentreres til 20–25 partnerland. Å være partnerland betyr å være blant Norges hovedsamarbeidspartnere for utviklingspolitikken. Norsk bistand til partnerland skal være langsiktig og en stor andel av norsk landfordelt bistand skal gå til disse landene. Det gjelder både regionbevilgningene og de tematiske budsjettpostene. Norsk støtte gjennom FN, utviklingsbankene og globale fond vil fortsatt komme alle fattige land til gode. Partnerlandene skal til sammen reflektere helheten i det norske utviklingspolitiske engasjementet, både tematisk, geografisk og metodisk. I tråd med vedtak nr. 580 redegjøres det under for hvilke 24 land som foreslås å bli partnerland og kriteriene for dette.

De 12 tidligere fokuslandene for geografisk konsentrasjon vil inkluderes blant de nye partnerlandene. Det er fire unntak fra den geografiske konsentrasjonen: kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling , post 70 Sivilt samfunn , kap. 161 Næringsutvikling , post 75 NORFUND – tapsavsetting og post 95 NORFUND – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland , kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter , post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 164 Fred, forsoning og demokrati , post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak .

Regjeringen har valgt hvilke land som skal være partnerland med utgangspunkt i sett med kriterier. Noen kriterier har vært mer sentrale for enkelte kategorier og land enn for andre:

  • Det er tatt utgangspunkt i OECDs sårbarhetskriterer og land med store behov og store fattigdomsutfordringer.

  • Land hvor Norge kan gi best mulig bidrag basert bl.a. på særlige fortrinn, for eksempel til å bidra til økonomisk vekst, der det allerede foreligger et langvarig utviklingssamarbeid og/eller opparbeidet landkunnskap og/eller tilstedeværelse. Dette kriteriet er særlig relevant for land der det allerede foregår en positiv utvikling, og er mindre relevant for de mest sårbare statene/stater i konflikt.

  • Land hvor bistanden landet trenger vil støtte opp om FNs bærekraftsmål og hvor bistanden kan virke som katalysator for andre prosesser i landet.

  • Land med potensiale til å bekjempe globale utfordringer. Går utviklingen på helse/pandemier, klima/miljø, ekstremisme/terrorisme mv. i disse landene i feil retning får det konsekvenser langt ut over disses egne landegrenser, noe som vil kunne ramme de fattigste og mest sårbare hardest. Dette kriteriet er særlig aktuelt for mellominntektsland i kategori 3, og i mindre grad sårbare stater i konflikt.

  • Land hvor det ligger til rette for koordinert bistandsinnsats sammen med likesinnede land eller multilaterale partnere eller der det er mulig å etablere et giversamarbeid eller få positive synergieffekter med andre aktører prioriteres så langt mulig.

  • Land som er store mottakere av norsk bistand eller helt sentrale strategiske partnere for fattigdomsbekjemping prioriteres. Alle de store partnerskapene under klima- og skogsatsingen videreføres på dagens ambisjonsnivå. Innføring av denne gruppen vil dermed skape større samsvar mellom bistandsvolum og prioriterte land for utviklingssamarbeid.

  • Norsk utviklingspolitikk vil fortsatt fremme godt styresett, respekt for menneskerettighetene og kampen mot korrupsjon. I dagens verden kan imidlertid ikke Norges samarbeid avgrenses til stabile land med godt styresett. Valg av land må ses i lys av utviklingen globalt, og forholde seg til at flesteparten av de fattigste fremover vil befinne seg i land med høy grad av sårbarhet i Afrika og i Midtøsten. Mange nødlidende lever i krig og konflikt, i land med svake sentralmyndigheter eller andre forhold som forårsaker høy grad av sårbarhet. Norsk innsats skal også innrettes mot disse landene.

  • Norsk bistand for å forebygge og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer vil bare benyttes når det er forenlig med tiltak som kan rapporteres som offisiell utviklingshjelp, det vil si har som hovedformål å fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland.

Som omtalt i Utviklingsmeldingen foreslås det tre kategorier partnerland:

  1. Land for langsiktig strategisk samarbeid

  2. Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging

  3. Land som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer

I den første kategorien har Stortinget tidligere godkjent Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal, og Tanzania. I denne gruppen foreslås Uganda og Liberia som nye partnerland. Både Uganda og Liberia er sårbare etter OECDs kriterier, er blant de minst utviklede land og land der Norge allerede har et bredt samarbeid. Uganda har tidligere vært et samarbeidsland og Norge har fortsatt samarbeid om blant annet godt styresett, energi og næringsutvikling. Uganda er Afrikas største mottaker av flyktninger etter å ha mottatt blant annet 900 000 flyktninger fra Sør Sudan og er et foregangsland når det gjelder nye måter å håndtere flyktningstrømmer på. Samarbeidet med Liberia har vært trappet opp og omfatter nå fornybar energi, klima og skoginitiativet og helse.

Disse åtte partnerlandene er land der Norge har gitt utviklingshjelp i lang tid og kan gi best mulig bidrag basert på særlige fortrinn innenfor, har både fag- og landkompetanse. Bortsett fra i Liberia, har Norge ambassade i alle partnerlandene i denne kategorien. Landene har selv klare mål om å bli uavhengige av bistand. Det skal legges til rette for en modernisering av det bilaterale forholdet som bl.a. inkluderer politisk dialog, næringslivssamarbeid, handel, teknologi- og institusjons- og forskningssamarbeid i tillegg til bistandssamarbeidet. I utviklingssamarbeidet tas det utgangspunkt i utviklingslandets behov på områder der norsk kompetanse er etterspurt. Målet på sikt er partnerskap fram mot bistandsuavhengighet og bilaterale forhold som er mer likt land vi ikke har bistandssamarbeid med.

I den andre kategorien har Stortinget tidligere godkjent Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. Det foreslås å inkludere Niger, Syria og områder med mange syriske flyktninger, som Jordan og Libanon, som nye partnerland. Disse er på OECDs sårbarhetsliste, bortsett fra Jordan og Libanon, som prioriteres for bistand grunnet den ekstraordinære og asymmetriske flyktningebyrden. Områder med syriske flyktninger mottar allerede en betydelig andel norsk bistand, og inkludering av disse landene vil gi bedre samsvar mellom partnerland og faktisk bistandsvolum. Syria var i 2016 det største mottakerlandet for norsk bistand. Vi er nødt til å respondere på den prekære situasjonen i hele dette området med enorm menneskelig lidelse. Hvilke land som er de mest sårbare vil kunne endre seg. I flere av disse landene kan det være vel så effektivt å kanalisere den norske bistanden gjennom internasjonale organisasjoner, som FN og Verdensbanken, fremfor å gi bilateral bistand. For denne kategorien er det derfor ikke avgjørende å ha fast norsk tilstedeværelse. Det er betydelige risiko knyttet til engasjement i land i denne kategorien. Eksempler kan være mangel på resultater, utilsiktede konsekvenser av innsats og støtte, mislighold av midler eller sikkerhetsmessig risiko for personell. Det er store utfordringer knyttet til kontroll og oppfølging. Hva som er akseptabel risiko og hvordan den skal håndteres, må avklares fortløpende.

Regjeringen foreslår å introdusere en ny kategori partnerland som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer. Går utviklingen i disse landene i feil retning får det konsekvenser langt ut over landegrensene. Det er i norsk interesse å ha tettere kontakt med sentrale mellominntektsland om globale fellesløsninger. Politikkvalgene i denne gruppen land er avgjørende for å oppnå bærekraftsmålene. Gruppen inkluderer land som alle har store fattigdomsutfordringer, men også store ressurser til å bidra positivt til å løse utviklingsrelaterte problemer som strekker seg ut over egne landegrenser. Regjeringen foreslår å inkludere følgende land i denne kategorien partnerland:

  • Brasil: Landet har inntil 2016 vært den største mottakeren av norsk bistand. Norge har et omfattende samarbeid, først og fremst knyttet til klima- og skoginitiativet og næringsutvikling, men også fra investeringer gjennom Norfund. Regjeringen har i klare ordelag uttrykt bekymring overfor Brasil for at avskogingen i landet igjen har økt, selv om avskogingen er betydelig lavere enn da samarbeidet med Norge startet. Norges bidrag til Amazonas-fondet er resultatbasert og forutsetter at avskoging reduseres. Brasil har også vært en samarbeidspartner for å fremme global helse. Spredningen av zika-viruset understreker landets betydning, som både som eksportør av pandemi og som aktør for å bidra til å løse verdensomspennende helseutfordringer.

  • Colombia: Landet har stort behov for støtte til stabilisering og utvikling etter den vellykkede fredsprosessen der Norge har hatt en sentral rolle. Norge har allerede et betydelig utviklingssamarbeid, særlig klima- og skoginitiativet. Det er viktig å understøtte en fredsprosess videre. Dersom den lykkes, kan Colombia tjene som modell til etterfølgelse for også andre utviklingsland, som har vært fastbundet i årelange, interne konflikter. En positiv utvikling i Colombia kan også bidra til å bekjempe den grenseoverskridende helse- og kriminalitetsutfordringen som narkotikaproduksjonen utgjør.

  • Indonesia: Landet er en stor mottaker av norsk bistand, særlig gjennom klima- og skogsatsingen. Norge har også samarbeidet om global helse og pandemier. Indonesia er verdens største muslimske land og er en sentral aktør for å bekjempe ekstremisme. Landet er i økende grad en stemme inn i G20 for globale løsninger på disse utviklingspolitiske feltene.

  • Tunisia: Landet der den arabiske våren startet er blant de få i regionen med fri presse og økende grad av godt styresett. Tunisias politiske ledelse har som målsetning å fremme menneskerettighetene og kjempe mot korrupsjon, og fremmer så godt mulig slike verdier, dog med begrensede ressurser etter at turismen, landets hovedinntektskilde, falt. Landet opplever nå skrikende fattigdomsutfordringer. Om Tunisia lykkes i den positive prosessen de nå er inne i, kan landet tjene som forbilde for andre land i utvikling, langt utenfor sin egen region. Landet trenger og har bedt om hjelp i transisjonsperioden det er inne i. Om landet faller tilbake til konflikt vil det kunne få en effekt langt ut over egne grenser. Negative konsekvenser, både som overgrep mot sivilbefolkning, risiko for terror, migrasjon, grenseoverskridende narkotika- og menneskehandel og organisert kriminalitet vil ramme de fattigste hardest. Tunisia er et tydelig eksempel på at bistanden landet trenger vil støtte opp om FNs bærekraftsmål og et land hvor bistanden kan virke som katalysator for andre prosesser.

  • Nigeria: Landet er valgt ut fra potensiale for samarbeid med Norge om næringsutvikling, miljø, energi og helse. Nigeria er på OECDs sårbarhetsliste, har noen av de største fattigdomsutfordringene i verden, men er samtidig en viktig utenrikspolitisk samarbeidspartner for Norge. Landet har potensiale til å være toneangivende i håndtering av regionale konflikter, flyktningestrømmer, menneskehandel og grenseoverskridende kriminalitet. Som Afrikas største land i folketall, vil en negativ utvikling i Nigeria ha effekt langt ut over egne landegrenser og ha stor betydning for utviklingen i nabolandene, som er blant verdens fattigste land. Partnerlandssamarbeidet spenner fra globale sikkerhetsspørsmål, ulovlig kapitalflukt, helse, epidemier, klima, økonomi, næringsliv samt humanitær utvikling i det nordøstlige Nigeria og området rundt Tsjad-sjøen. Nigeria og landene omkring mottar allerede en betydelig andel av norsk bilateral bistand.

  • Sør Afrika: Landet er på OECDs sårbarhetsliste, mottar migranter og flyktninger fra mange av verdens fattigste land og har selv store fattigdomsutfordringer knyttet til fordeling og arbeidsledighet. Landet er en viktig deltaker i arbeidet med regionale og globale spørsmål i ulike fora (FN, AU, SADC, BRIKS, BASIC, G20) og huser en rekke organisasjoner som er viktige premissleverandører for utvikling av regionale institusjoner og politikk. Norge har konsultasjonsordninger med Sør Afrika som dekker et bredt spekter av saker (bilaterale forhold, regionale spørsmål, multilaterale spørsmål og næringsliv). Norges historie i Sør Afrika gir oss godt inntak. Et mer geopolitisk utviklingssamarbeid med vekt på faglig samarbeid vil være viktigere enn rene pengebistandsoverføringer fra Norge, som uansett vil bli svært små sett i forhold til landets økonomi.

Regjeringens forslag innebærer åtte partnerland i kategori 1 Land for langsiktig strategisk samarbeid , ti partnerland i kategori 2 Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging og seks partnerland i kategori 3 Land som er sentrale for bekjempelse av globale fellesutfordringer . Kriteriene for valg av partnerland er bestemmende for valg av land, men vil telle i varierende grad for de de ulike kategoriene. Det vil ikke alltid være skarpe avgrensninger mellom de tre kategoriene. Noen land vil kunne plasseres i to eller alle tre kategorier, og land vil kunne bevege seg mellom kategorier over tid. Landene i særlig de to siste kategoriene kan måtte justeres dersom det anses som utenriks- og utviklingspolitisk hensiktsmessig.

Med dette forslaget prioriterer Regjeringen sårbare landene med store behov. 16 partnerland kategoriseres som særlig utsatt etter OECDs sårbarhetskriterier. Halvparten av partnerlandene er i Afrika sør for Sahara og 14 er minst utviklede land.

I tillegg til innføring av partnerland for spissing av norsk innsats, videreføres listen over i alt 85 samarbeidsland. Hovedregelen er at det ikke skal inngås nye avtaler om bistand til land som ikke står på listen over samarbeidsland. Vedlegg 1, Samarbeidsland – internasjonal bistand, gir en samlet oversikt over partnerland og andre samarbeidsland som kan motta norsk bilateral bistand.

10.11 God forvaltning

Realisme og resultater

OECDs utviklingskomite (DAC) igangsetter jevnlig såkalte partnerskapsomtaler, peer reviews, av medlemslandenes bistand. Norge får jevnt over meget godt skussmål. Vi berømmes for en langsiktig, aktiv og utviklingsfremmende politikk. Det fremheves at Norge bidrar strategisk til global utviklingsspørsmål, samtidig som vi har et klart fokus på fattigdomsbekjempelse. Norge fremheves å være en innovativ, langsiktig og generøs giver som er opptatt av å lytte til mottakernes behov og som innretter bistanden på effektiv og god måte. Dette fremgår av partnerskapsomtale av Norge i 2013, med midtveisoppdatering i 2015.

Bistand er kun ett av flere virkemidler i utviklingspolitikken. En rekke faktorer utover norsk bistand påvirker utvikling. Derfor må vi sette realistiske mål for det vi, gitt kontekst og tilgjengelige ressurser, kan forvente å oppnå med norske midler. En økt satsing i land og regioner i sårbare situasjoner, vil kreve større årvåkenhet og bevisstgjøring rundt godt styresett og anti-korrupsjonsarbeid, både i multilaterale organisasjoner og giverland. På den annen side er gevinstene, dersom vi lykkes, størst for de aller fattigste og mest sårbare, nettopp i disse områdene. Tiltak for å søke å redusere risiko skal treffes, både ved å bruke partnere med særlig kunnskap og erfaring på landnivå, og ved å forbedre våre egne rutiner og ressurser for kontroll.

Samtidig må vi anerkjenne at vi ikke kan unngå risiko når vi går inn med bistand i de mest krigsherjede og nødutsatte stedene i verden. Særlig i sårbare stater og områder blir kontekstanalyse og risikohåndtering viktig. Utvikling av analyser og risikoarbeid skal derfor styrkes. Politisk økonomiske analyser er under utarbeidelse for 11 av partnerlandene (tidl. fokusland), og vurderes for de øvrige partnerlandene.

Samtidig krever økt innsats i ustabile situasjoner høy grad av fleksibilitet. Når konteksten er labil, må tiltakene kunne endres for å nå de mest nødlidende. Selv med alle mulige sikkerhetsforanstaltninger på plass, er det ingen garanti for at hver norske bistandskrone på kort sikt når frem til hver av de mest marginaliserte blant de aller fattigste i verden. En av de mest gjennomgående læringene fra utviklingssamarbeid, er at det ofte tar flere tiår med langsiktig og forutsigbart samarbeid av høy kvalitet, før en kan forvente bærekraftige resultater.

Norads rolle

Det er etablert et omfattende sett av retningslinjer, systemer og regelverk for forvaltning og resultatoppfølging av norsk bistand. God forvaltning av bistand krever riktig kompetanse, kapasitet og kontinuitet. Ressursene i Utenriksdepartementet og Norad må utfylle hverandre. Det er en målsetting å unngå duplisering av oppgaver og etablere en klarere arbeidsdeling mellom UD og Norad.

Utenriksdepartementet har gjennomgått organiseringen av bistandsforvaltningen. Norad har fått en sterkere rolle i forvaltningen av norsk bistand enn tidligere. Som et ledd i arbeidet med å effektivisere bistandsforvaltningen, er ansvaret for forvaltningen av helse- og utdanningsbistanden flyttet fra Utenriksdepartementet til Norad. I tillegg har Norad i hovedsak fått ansvaret for forvaltningen av bistand innen klima, miljø, fornybar energi, klimatilpasset landbruk og landbruksforskning. Utenriksdepartementet har også overført oppgaver knyttet til faglig rådgivning og kvalitetssikring til Norad.

Faglig kapasitetsoppbygging

Styrking av statlig kapasitet i utviklingsland skjer gjennom en rekke bistandsformer og samarbeidspartnere. FN, utviklingsbankene, globale fond stat-til-stat bistand og faglig støtte over tematiske budsjettposter kan alle gi avgjørende bidrag.

Det har vært en markant økning i etterspørselen etter norsk teknologi og kunnskapsoverføring – i enkelte tilfeller, særlig i land som ikke har behov for tradisjonell bistand, er dette mer etterspurt enn bistandsmidler. En revitalisering og styrking av faglig samarbeid er derfor en viktig del av en fremtidsrettet utviklingspolitikk og et viktig bidrag til overgangen fra et forhold basert på bistand til mer normale bilaterale forbindelser.

Regjeringen vil be Norad foreta en gjennomgang av norsk bistand til faglig kapasitetsoppbygging til utviklingsland. Dette er et ledd i Regjeringens arbeid med å systematisere arbeidet med faglig samarbeid. Som varslet i Utviklingsmeldingen vil Regjeringen etablere en kunnskapsbank som blir lagt til Norad. Arbeidet skal ta utgangspunkt i sektorer der Norge har relevant og spisset kompetanse. Se kap. 165 Forskning, kompetanseheving og evaluering, post 71 Faglig samarbeid for nærmere omtale av Kunnskapsbanken.

Vedtak nr. 586, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet legge opp til en ny budsjettstruktur med en klarere og mindre overlappende fordeling av bistandsformål på de forskjellige budsjettkapitler og poster, supplert med indikative plantall for de utvalgte partnerlandene og sentrale bistandsmottakere.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF), Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:25 S (2016–2017), Innst. 243 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at det er utarbeidet indikative plantall for fordeling over regionbevilgingene til alle partnerlandene som en stor andel av norsk landfordelt bistand skal konsentreres rundt, jf. omtale under programkategori 03.10 Bilateral bistand. Videre er det i større grad lagt inn referanser til relaterte innsatser, der tiltak finansieres over ulike programkategorier og kapitler. Vi viser også til at den sikkerhetspolitiske satsningen på globale sikkerhetsutfordringer, sikkerhetssektorreform og nedrustning, som har tidligere vært samlet under kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 72 Utvikling og nedrustning , nå er delt i tre poster, jf. omtale under kap. 164 Fred forsoning og demokrati . Utenriksdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om videre oppfølging av dette vedtaket.

10.12 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2016

Det rapporteres under på volum og fordeling av bistanden i 2016. For presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til rapportering under de ulike poster. Det vises også til vedlegg 1-7 for detaljerte oversikter over fordeling av bistanden. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads hjemmeside www.norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2016

For 2016 er det rapportert 36,8 mrd. kroner som Norges offisielle bistand i henhold til OECDs retningslinjer. Dette tilsvarer 1,12 pst. av BNI, en økning fra 1,05 pst. i 2015. Norsk bistand i 2016 er tidligere i 2017 blitt rapportert til å utgjøre 36,6 mrd. kroner, tilsvarende 1,11 pst. av BNI. Justeringen er et resultat av endringer i OECDs rapporteringsdirektiv, hvor den rapporterbare andelen av kjernestøtten til FNs Høykommissær for menneskerettigheter og FNs fredsbevarende operasjoner har økt, og innskudd i Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur er blitt godkjent med en ODA-andel på 85 pst. Tabellene nedenfor og vedleggene til denne proposisjonen er utarbeidet på grunnlag av innrapporterte tall til OECD/DAC på 36,6 mrd. kroner.

Tabell 10.2 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype, 2013–2016 (mrd. kroner og pst.)

Bistandstype

2013

2014

2015

2016

Land- og/eller sektorspesifikk bistand 1

23,6

72

22,7

71

24,7

72

27,0

74

Kjernestøtte til multilaterale organisasjoner 2

7,4

23

7,5

24

7,8

23

7,6

21

Administrasjon

1,8

5

1,8

6

2,0

6

2,0

5

Totalt

32,8

100

32,1

100

34,5

100

36,6

100

1 Tilsvarer bilateral og multi-bilateral bistand

2 Tilsvarer multilateral bistand

Land- og/eller sektorspesifikk bistand har økt fra 2013 og utgjorde 74 pst. av bistanden i 2016. Denne økningen skyldes primært økte flyktningutgifter i 2015 og 2016. Beløpet som går til kjernestøtte til multilaterale organisasjoner har holdt seg på samme nivå i perioden, men har sunket som andel av totalbistanden fra en topp på 24 pst. i 2014 til 21 pst. i 2016. Andelen som går til administrasjon av bistanden har holdt seg stabilt.

Tabell 10.3 Samlet bistand fordelt på sektor, 2013– 2016 (i mill. kroner og pst.)

Sektor

2013

2014

2015

2016

Utdanning

1 707

5,2

1 815

5,7

2 477

7,2

3 173

8,7

Helse og sosial sektor

2 547

7,8

2 608

8,1

2 420

7,0

2 449

6,7

Økonomisk utvikling og handel

3 564

10,9

4 155

13,0

4 173

12,1

3 615

9,9

Nødhjelp

2 522

7,7

2 834

8,8

3 217

9,3

3 722

10,2

Miljø og energi

6 987

21,3

5 043

15,7

4 198

12,2

3 604

9,9

Godt styresett 1

4 436

13,5

4 215

13,2

4 148

12,0

3 592

9,8

Multilateral

7 440

22,7

7 543

23,5

7 829

22,7

7 567

20,7

Kostnader i Norge 2

3 601

11,0

3 840

12,0

6 035

17,5

8 836

24,2

Totalt

32 805

100

32 051

100

34 496

100

36 558

100

1 Denne kategorien inkluderer støtte til programmer i regi av sivilt samfunn, frie medier o.a. i tillegg til offentlige myndigheter.

2 Inkluderer administrasjon.

Sektorfordelingen viser at bistanden til utdanning og nødhjelp har økt betydelig fra 2013 til 2016. Støtte til utdanning har økt fra 1,7 mrd. kroner til 3,2 mrd. kroner i 2016, og utgjorde 8,7 pst. av den totale norske bistanden i 2016. Nødhjelp har økt fra 2,5 mrd. kroner til 3,7 mrd. kroner og utgjorde 10,2 pst. av den totale norske bistanden i 2016. I tillegg kommer humanitær bistand som er kategorisert som bistand til andre sektorer, som bl.a. utdanning og helse. Støtten til godt styresett og miljø/energi har sunket, mens støtten til økonomisk utvikling og handel i 2016 var på om lag samme nivå som i 2013. Innen denne kategorien ligger støtten til landbruk og fiskeri. Økningen til kostnader i Norge skyldes veksten i flyktningutgifter i Norge i 2015 og 2016.

Tabell 10.4 Samlet bilateral bistand 1 fordelt på hovedregion, 2013–2016 (mrd. kroner og pst.)

Hovedregion

2013

2014

2015

2016

Afrika

6,2

26

5,9

26

5,4

22

5,3

20

Amerika

4,8

20

2,2

9

1,9

8

1,8

6

Asia og Oseania

2,8

12

2,7

12

2,7

11

2,5

9

Europa

0,6

2

0,6

3

0,8

3

0,5

2

Midtøsten

1,7

7

1,7

7

2,4

10

3,3

12

Global uspesifisert

7,6

32

9,6

42

11,5

47

13,7

51

Totalt

23,6

100

22,7

100

24,7

100

27,0

100

1 Inkluderer bilateral og multi-bilateral bistand.

Tabellen viser hvordan bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Bistand som kodes som global uspesifisert har økt betydelig i perioden, og utgjør nå 51 pst. av den bilaterale bistanden. Mye av denne bistanden ender opp i fattige land i Afrika og Asia, for eksempel gjennom globale programmer. Veksten i global uspesifisert bistand henger også sammen med økningen i flyktningutgiftene i Norge, spesielt i 2015 og 2016. Økningen i bistanden til Midtøsten har blant annet sammenheng med økt humanitær innsats knyttet til Syria-krisen. Bilateral bistand til Asia og Afrika går noe ned.

I tillegg til den bilaterale bistanden går mye norsk bistand som kjernestøtte til de multilaterale organisasjonene. I praksis går hoveddelen av Verdensbankens og FN-organisasjonenes samlede midler til lavinntektsland i Afrika og Asia. FN-organisasjonene fordeler midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta, og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat, skal prioriteres. Gjennom dialog og retningslinjer sikrer man at en stor andel av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner går til de fattigste landene i Afrika.

Tabell 10.5 Landfordelt bistand fordelt på inntektskategori 2013–2016 (i mill. kroner)

Inntektskategori

2013

2014

2015

2016

Minst utviklede land

6 192

6 069

5 882

5 534

Andre lavinntektsland

377

264

271

191

Lavere middelinntektsland

2 594

3 101

2 806

3 076

Øvre middelinntektsland 1

5 037

2 072

2 625

3 007

Total landfordelt bistand

14 200

11 507

11 585

11 808

1 I 2013 mottok Brasil 2,9 mrd. kroner i en ekstraordinær utbetaling for redusert avskoging i Amazonas, bevilget over tidligere års statsbudsjetter.

Landfordelt bistand til minst utviklede land og andre lavinntektsland har sunket noe fra 2013 til 2016, og var i 2016 på om lag 48 pst. I tillegg kommer som nevnt over støtten gjennom FN og Verdensbanken som primært går til de minst utviklede og til lavinntektslandene. Andelen til middelinntektsland skyldes i stor grad den humanitære støtten til Syria og nærområdene.

Tabell 10.6 De ti største mottakerland/områder av norsk bilateral bistand 1 2013–2016 (i mill. kroner)

2013

2014

2015

2016

Syria

405

310

516

1 019

Brasil

3 989

883

1 268

937

Afghanistan

745

759

691

694

Palestina

633

741

630

572

Sør-Sudan

536

598

472

561

Libanon

139

145

286

546

Malawi

631

532

591

527

Indonesia

164

238

259

451

Etiopia

359

378

390

442

Irak

62

228

241

403

1 Inkluderer bilateral og multi-bilateral bistand.

Norge bidro med 2,7 mrd. kroner til Syria-krisen i 2016. Om lag 1 mrd. kroner ble registrert som støtte til Syria, som da ble det største mottagerlandet. Bistanden til Libanon er også primært relatert til krisen i Syria. Brasil er nå nummer to på listen etter Syria, fulgt av sårbare land og områder som Afghanistan, Palestina og Sør-Sudan. Støtten til Brasil og Indonesia er i all hovedsak relatert til klima- og skoginitiativet.

I 2016 mottok 106 land norsk bistand mot 109 i 2015. Det er fire unntak fra den geografiske konsentrasjonen: Kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling , post 70 Sivilt samfunn , kap. 161 Næringsutvikling , post 75 og post 95 (Norfund) og kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter , post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 164 Fred, forsoning og demokrati , post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak . Dersom en ser bort fra postene som er unntatt fra konsentrasjonsprinsippet, sank antallet mottakerland fra 111 i 2013 til 92 i 2016. Antallet bistandsavtaler er redusert med 46 pst. fra 6 118 i juni 2015 til om lag 3 300 per september 2017.

Tabell 10.7 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand 2013–2016 1 , (i mrd. kroner)

2013

2014

2015

2016

UNDP – FNs utviklingsprogram 2

1,7

1,7

1,7

1,7

UNICEF- FNs barnefond

1,4

1,2

1,4

1,7

Andre FN-organisasjoner

4,9

4,5

5,0

4,7

Verdensbankgruppen

2,7

3,4

2,5

2,9

Regionale utviklingsbanker

0,8

1,4

0,9

0,9

GAVI – Vaksinealliansen

0,7

1,1

1,2

1,3

GFATM – Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkolose og malaria

0,5

0,5

0,6

0,6

Andre multilaterale organisasjoner

1,6

2,0

2,4

1,8

Totalt

14,3

15,9

15,7

15,7

1 Inkluderer bistandsmidler utbetalt over andre departementers budsjetter.

2 UNDP forvalter omfattende norsk bistand hvor andre FN-aktører er iverksetter (flerpartnerfond, UN Redd, humanitære fond mm). Dette er inkludert i totalsummen i denne tabellen. Ser man bort fra dette, utgjorde norsk bistand med UNDP som iverksetter omkring 1,07 mrd. kroner i 2016. I tilsvarende vedlegg til tidligere års Prop. 1 S har totalvolumet for bistand gjennom UNDP også inkludert overføringer hvor UNDP ikke er iverksetter.

Blant de multilaterale aktørene ble mest bistand kanalisert gjennom FN-systemet. Bistanden gjennom de multilaterale organisasjonene økte fra 2013 til 2014 og har deretter holdt seg stabil på i underkant av 16 mrd. kroner. Fra 2015 til 2016 økte støtten gjennom Verdensbankgruppen med 472 mill. kroner og UNICEF med 310 mill. kroner, mens støtten til andre multilaterale organisasjoner sank med 581 mill. kroner.

Av støtten på 1 676 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 435 mill. kroner. For UNDP utgjorde kjernestøtten 535 mill. kroner av totalstøtten på 1 733 mill. kroner. De siste årene har andelen som er gitt som kjernestøtte sunket noe, mens andelen som gis som støtte til tematiske og geografiske satsinger har økt.

Tabell 10.8 Norske frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand 2013–2016 (i mill. kroner)

2013

2014

2015

2016

Norges Røde Kors

736

645

703

990

Flyktninghjelpen

715

726

749

873

Kirkens Nødhjelp

441

606

524

588

Norsk Folkehjelp

347

361

359

448

Redd Barna Norge

220

278

415

417

Digni – tidl. Bistandsnemnda

181

181

184

164

Andre

1 644

1 684

1 719

1 529

Totalt

4 282

4 480

4 654

5 010

I 2016 ble 14 pst. av det totale utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom norsk sivilt samfunn. Norges Røde Kors og Flyktninghjelpen er de to organisasjonene som mottar mest midler. De fem største organisasjonene mottok om lag 66 pst. av støtten til norske frivillige organisasjoner i 2016, mot 59 pst. i 2015.

Det er spesielt den økte humanitære bistanden som er årsak til økningen til de fem største organisasjonene. Samtidig ser vi at støtten til den sjette største organisasjonen, Digni, reduseres noe. Dette gjelder også støtten til andre norske frivillige organisasjoner utenom de seks største.

Norsk sivilt samfunns bistandsinnsats støttes fra en rekke ulike kapittel og poster i henhold til formål, hvorav kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling , post 70 Sivilt samfunn og kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter , post 70 Nødhjelp og humanitær bistand står for de største andelene. En mer detaljert oversikt på kapittel og post fremgår av vedlegg 3, Bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og stiftelser.

Tabell 10.9 Bistand fordelt på type avtalepartner 2013–2016. Inkluderer bilateral, multi-bilateral og multilateral bistand (i mill. kroner og pst.)

2013

2014

2015

2016

Offentlige aktører

8 791

28

6 848

23

9 297

29

11 593

34

Offentlige aktører i utviklingsland

5 572

18

2 437

8

2 713

8

1 993

6

Norske offentlige aktører 1

2 843

9

4 018

13

6 257

19

9 189

27

Offentlige aktører i andre giverland

375

1

393

1

327

1

412

1

Privat sektor

941

3

339

1

217

1

175

1

Norsk privat sektor

369

1

218

1

94

0

62

0

Andre land privat sektor

481

2

49

0

53

0

29

0

Konsulenter

91

0

71

0

70

0

83

0

Frivillige organisasjoner/stiftelser

6 700

22

7 013

23

7 132

22

6 988

20

Norske

4 282

14

4 480

15

4 654

14

5 010

14

Internasjonale

1 440

5

1 591

5

1 580

5

1 352

4

Lokale

978

3

942

3

899

3

626

2

Multilaterale organisasjoner

14 341

46

15 886

52

15 703

48

15 726

45

Offentlig-privat samarbeid

193

1

91

0

110

0

75

0

Uspesifisert

59

0

97

0

78

0

44

0

Totalt

31 025

100

30 273

100

32 538

100

34 599

100

1 Inntil 2015 ble utbetalinger fra Norfund registrert som støtte til de land midlene gikk til. Fra 2015 registreres imidlertid de årlige bevilgningene til Norfund i sin helhet og registreres som støtte til norsk offentlig institusjon.

Gjennom perioden representerer norske offentlige institusjoner den største økningen og det har sammenheng med den store flyktningetilstrømningen i 2015 med tilhørende utgifter.

Støtten gjennom sivilt samfunn/frivillige organisasjoner har holdt seg stabilt rundt 7 mrd. kroner, men det har vært en forskyvning fra internasjonale og lokale frivillige organisasjoner til norske frivillige organisasjoner som i 2016 forvalter om lag 14 pst. av midlene.

Støtten til de multilaterale organisasjonene har også holdt seg relativt stabil på i underkant av 50 pst. av samlet bistand. Støtten til offentlige institusjoner i samarbeidslandene (stat-til-stat-bistand) har sunket og utgjorde 6 pst. av bistanden i 2016. Av dette beløpet gikk den største andelen til Brasil.