Finansdepartementet (FIN)

Prop. 1 LS

(2018–2019)

Skatter, avgifter og toll 2019

5.1 Sentrale satser, grenser og fradrag

5.1.1 Trinnskatt

Trinnskatt på personinntekt ble innført i 2016. Trinnskatten ble innført for å dekke inn hoveddelen av provenytapet i personbeskatningen som følge av lavere skattesats på alminnelig inntekt, men slik at samlet skattesats (summen av sats på alminnelig inntekt og trinnskatt) ble redusert. Trinnskatten har fire innslagspunkter med stigende skattesats for hvert innslagspunkt. Trinn 3 og 4 erstattet den tidligere toppskatten.

Som ledd i gjennomføringen av skattereformen foreslår regjeringen å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt fra 23 pst. til 22 pst. i 2019, se punkt 3.1. Samtidig økes satsene i trinnskatten for å begrense det samlede provenytapet av lavere skatt på alminnelig inntekt.

Regjeringen foreslår at satsene i trinnskatten settes til 1,9 pst. i trinn 1, 4,2 pst. i trinn 2, 13,2 pst. i trinn 3 (11,2 pst. i Finnmark og Nord-Troms) og 16,2 pst. i trinn 4. Innslagspunktene foreslås justert med forventet lønnsvekst. Resultatet blir lavere marginalskattesatser når en ser endringene i trinnskatten og skattesatsen på alminnelig inntekt samlet, se tabell 5.1. Regjeringen fortsetter dermed å redusere marginalskatten for de fleste lønnstakere slik det ble varslet i skattemeldingen. Lavere marginalskatt vil stimulere til økt arbeid. Marginalskatten reduseres for de aller fleste inntektsnivåer fra 2018 til 2019, og regjeringen har dermed fulgt opp målsettingen i skattemeldingen om å redusere marginalskatten med minst 0,8 prosentenheter fra 2015 til 2019. Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 3-1.

Departementet anslår at endringene i trinnskattesatsene øker provenyet med om lag 10,6 mrd. kroner påløpt og 8,5 mrd. kroner bokført i 2019. Anslaget inkluderer provenyvirkningen av å justere skattefradraget for pensjonister, jf. punkt 5.1.4.

Tabell 5.1 Trinnskatt på personinntekt og marginalskatt på lønn 1

Trinn

Personinntekt Kroner

Prosentsats 2018

Forslag til prosentsats 2019

Marginalskatt 2019. Prosent

Endring i marginalskatt 2018–2019. Prosentenheter

Endring i marginalskatt 2015–2019. Prosentenheter

-

Under 174 500

0,0

0,0

20,3

-0,55

-3,29

Trinn 1

174 500 – 245 650

1,4

1,9

22,2 2 /32,1

-0,05 2 /-0,5

-1,39 2 /-3,10

Trinn 2

245 650 – 617 500

3,3

4,2

34,4

-0,1

-0,80

Trinn 3

617 500 – 993 300

12,4 3

13,2 3

43,4

-0,2

-0,80

Trinn 4

993 300 og over

15,4

16,2

46,4

-0,2

-0,80

1 Personinntekt omfatter inntekter fra lønn, trygd, pensjon og beregnet personinntekt fra næring. Marginalskatten er angitt eksklusive arbeidsgiveravgift. Det forutsettes at skattyter betaler skatt på alminnelig inntekt.

2 Første tall gjelder for lønn under om lag 224 000 kroner (inntektsgrensen for overgang fra sats til øvre grense i minstefradraget).

3 Satsen i Nord-Troms og Finnmark foreslås økt fra 10,4 pst. i 2018 til 11,2 pst. i 2019.

Kilde: Finansdepartementet.

5.1.2 Minstefradrag

Det gis minstefradrag i lønns-, trygde- og pensjonsinntekt når alminnelig inntekt fastsettes. I 2018 utgjør minstefradraget 45 pst. av samlet lønn og trygd med et maksimalt nivå på 97 610 kroner. Minstefradraget i lønn var opprinnelig et sjablongfradrag for å dekke utgifter til opptjening av inntekten, men har over tid også fått en fordelingsmessig begrunnelse. Selvstendig næringsdrivende får fradrag for faktiske kostnader de har i næringsvirksomheten.

Regjeringen foreslår å øke maksimalt minstefradrag i lønn og trygd med anslått lønnsvekst til 100 800 kroner. Minstefradraget er økt betydelig de siste årene. Med forslaget for 2019 vil overgang fra sats til øvre grense i minstefradraget skje ved en inntekt på 224 000 kroner i 2019.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 6-1 første ledd.

Fra og med 2005 har det vært et eget minstefradrag i pensjonsinntekt. Det utgjør 31 pst. av samlet pensjonsinntekt med et maksimalt nivå på 83 000 kroner i 2018. Minstefradraget i pensjonsinntekt er lavere enn minstefradraget i lønn blant annet fordi det ikke skal dekke utgifter til inntektens erverv. Samlet skatt er likevel betydelig lavere for pensjonister enn andre skattytere med like store inntekter. Det skyldes dels at pensjonister betaler lavere trygdeavgift (5,1 pst. i stedet for 8,2 pst.), dels at det gis et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt for alderspensjonister på inntil 29 950 kroner i 2018.

Regjeringen foreslår å øke maksimalt minstefradrag i pensjonsinntekt med veksten i ordinær alderspensjon til 85 050 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 6-1 annet ledd.

5.1.3 Personfradrag

Det gis et personfradrag i alminnelig inntekt. Fradraget er 54 750 kroner i 2018. Det foreslås å lønnsjustere personfradraget til 56 550 kroner. Lønnsjusteringen av personfradraget innebærer en lettelse for pensjonister fordi lønnsveksten er noe sterkere enn veksten i alderspensjon. Dermed vil pensjonister bli overkompensert. Det anslås at provenyet reduseres med om lag 90 mill. kroner påløpt og 75 mill. kroner bokført i 2019.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 6-3.

5.1.4 Andre grenser og fradrag

Skattefradraget for pensjonsinntekt ble innført i forbindelse med pensjonsreformen i 2011. Skattefradraget trappes ned med pensjonsinntekten. Fradraget sikrer at pensjonister med minste pensjonsnivå for enslige ikke skal betale skatt. Forslagene om lavere skattesats på alminnelig inntekt og høyere trinnskattesatser i 2019 krever at skattefradraget justeres noe for at inntektsgrensen for å betale inntektsskatt for pensjonister skal opprettholdes på dagens nivå. Regjeringen foreslår derfor å sette det maksimale fradragsbeløpet til 30 000 kroner.

Videre økes innslagspunktene for nedtrapping i trinn 1 i skattefradraget for pensjonsinntekt med anslått vekst i minste pensjonsnivå fra 193 250 kroner til 198 200 kroner. Innslagspunktet for nedtrapping i trinn 2 i skattefradraget for pensjonsinntekt økes med vekst i ordinær alderspensjon fra 290 700 kroner til 297 900 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 6-5.

Bunnbeløpet i reisefradraget foreslås økt med anslått prisvekst fra 22 350 kroner til 22 700 kroner, jf. forslag til endring av skatteloven § 6-44 første og annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019.

Stortinget vedtok i Revidert nasjonalbudsjett 2018 endringer i reglene for skattlegging av naturalytelser. Regjeringen varslet at den ville komme tilbake til fastsettelse av beløpsgrensene for skattefrie personalrabatter og skattefri overtidsmat i statsbudsjettet for 2019. Regjeringen foreslår at den skattefrie grensen for personalrabatter settes til 7 000 kroner. Beløpsgrensen for skattefri overtidsmat settes til 200 kroner. Provenytapet ved å innføre disse beløpsgrensene anslås på usikkert grunnlag til 160 mill. kroner påløpt og 128 mill. kroner bokført i 2019.

Departementet og Skattedirektoratet vil fastsette beløpsgrensene i forskrift.

Stortinget vedtok i Revidert nasjonalbudsjett 2018 enklere regler for skattlegging av personer som er skattemessig bosatt i utlandet, men som arbeider i Norge. Reglene, som får virkning fra 1. januar 2019, innebærer at lønnsmottakere blir skattlagt etter en bruttoskatt med en bestemt sats som er uavhengig av inntekten. Det ble i Revidert nasjonalbudsjett 2018 foreslått at denne satsen skal fastsettes til 25 pst. Stortingets flertall sluttet seg til en sats på 25 pst., og satsen vedtas gjennom Stortingets skattevedtak for 2019.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 3-9.

Øvrige beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet nedre grense for å betale trygdeavgift, maksimalt fradrag for innbetalt fagforeningskontingent mv., maksimalt foreldrefradrag, særskilt fradrag i Finnmark og Nord-Troms, kilometersatsene i reisefradraget, maksimalt fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, den skattefrie nettoinntekten og formuestillegget i skattebegrensningsregelen, særfradraget for enslige forsørgere, jordbruksfradraget, fiskerfradraget, sjømannsfradraget og maksimal årlig og samlet sparing med BSU. Dette øker provenyet med om lag 146 mill. kroner påløpt og 116 mill. kroner bokført i 2019. Anslaget inkluderer samspillseffekter og avrundinger ved endringer i skatt på inntekt og formue for personer.

Det vises til tabell 1.5 for en oversikt over forslagene til ulike satser, grenser og fradrag i personbeskatningen.

5.2 Skattefrie satser ved kostdekning på dagsreiser innenlands

Ansatte som reiser i tjeneste for staten, har særavtaler om dekning av utgifter på reiser som forhandles frem mellom staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet og hovedsammenslutningene, krav på å få dekket utgifter som påløper på grunn av reisen.

I utgangspunktet skal kun merutgifter ved slike reiser dekkes skattefritt. Eventuell godtgjørelse utover faktiske merutgifter skal skattlegges som lønn. Kostsatsene ved dagsreiser innenlands i særavtalene er gjennomgående høyere enn det som kan anses som rimelige merutgifter. Samtidig er de tilhørende skattefrie kostsatsene ved slike reiser satt lik satsene i særavtalene, se tabell 5.2 som gir en oversikt over sentrale satser for kostdekning innenlands. Det gir mulighet for å få et skattefritt overskudd på reiser, som kan gi insentiver til å vri avlønning over på skattefrie ytelser i stedet for kontant lønn.

Reglene for beskatning av reisegodtgjørelser ved tjenestereiser fastsettes i skattelovgivningen. Til tross for at skattereglene er frikoblet fra reglene om reisedekning ifølge særavtalene, har det i stor grad vært samsvar mellom satsene for skattefri kostgodtgjørelse og statens kostdekningssatser. Fra 2016 er det for kilometergodtgjørelse fastsatt en lavere sats for skattefri dekning enn det som gis i reisedekning etter statens særavtaler. I budsjettet for 2018 ble det fastsatt egne skattefrie satser for kostdekning på innenlandsreiser med ovenatting. Satsene ble satt om lag 150 kroner lavere enn satsene i særavtalen ved utgangen av 2017. Kostdekning i tråd med satsene i særavtalen gir dermed et skattepliktig overskudd i 2018 ved kostdekning innenlands ved overnatting, jf. tabell 5.2.

Tabell 5.2 Skattefrie satser for kostgodtgjørelse med overnatting innenlands. Kroner per døgn

Skattefri sats 2018

Satser i statens særavtale 2018 1

6–12 timers reise

297

297

12+ timers reise

552

552

Overnatting på hotell

569

754

Overnatting på hotell inkl. frokost

455

603

1 Nye satser gjelder fra 22. juni 2018 da en særskilt tvistenemd avsa kjennelse etter brudd i forhandlingene. Kjennelsen innebar at avtalen som gjaldt for 2017, var gjeldende til og med 21. juni 2018, mens de nye avtalene gjelder fra og med 22. juni 2018.

Kilde: Skattedirektoratet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Fra 2015 ble flere kostsatser i særavtalene slått sammen, kravet om å levere kvittering for de faktiske utgiftene ble fjernet, og det ble isteden innført sjablongsatser som benyttes uavhengig av faktiske utgifter. Det har gitt mindre treffsikre regler. Grunnlagsdata over reisegodtgjørelser fra et utvalg statlige virksomheter for tidsrommet 2013–2015 viser at samlede kostgodtgjørelser for reiser under 12 timer har steget betydelig. Gjennomsnittlig godtgjørelse har økt fra 136 kroner til 229 kroner (målt i 2015-kroner) i samme periode.

Det foreslås at de skattefrie satsene for kostdekning på innenlandsreiser uten overnatting reduseres med om lag 100 kroner til en sats på 200 kroner for reiser mellom 6–12 timer og med om lag 150 kroner for reiser over 12 timer uten overnatting til en sats på 400 kroner per døgn. Førstnevnte sats blir sammenfallende med satsen for skattefri dekning av overtidsmat, jf. punkt 5.1.4 ovenfor. Det vil fortsatt være mulig å få skattefri dekning for høyere, dokumenterte kostutgifter ved reiser. Endringen vil gi bedre samsvar mellom skattefrie satser for kostgodtgjørelse på dagsreiser og skattefrie satser for kostgodtgjørelse ved overnatting på hotell.

Forslaget vil gi økt forutsigbarhet og virke forenklende for Skatteetaten og for arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke følger satsene i statens reiseavtaler. I dag må en vente på resultatet av forhandlingene mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og hovedsammenslutningene i staten før satsene fastsettes og kunngjøres for inntektsåret. For de som benytter statens satser, kan endringen oppleves som noe kompliserende ved at dekning gir et skattepliktig overskudd. Tall fra Skattedirektoratet viser at det for nesten 300 000 personer er oppgitt skattefri kostgodtgjørelse på reiser uten overnatting, med et gjennomsnittlig beløp på i underkant av 3 000 kroner. Forslaget anslås å øke skatten i gjennomsnitt for de som berøres med i underkant av 300 kroner.

Forslaget øker statens inntekter med om lag 80 mill. kroner påløpt og 65 mill. kroner bokført.

De nødvendige forskriftsendringene gjennomføres av Skattedirektoratet.

5.3 Samlet, øvre grense for reisefradrag

5.3.1 Innledning og sammendrag

Det gis fradrag i alminnelig inntekt for skattyters utgifter til reiser mellom hjem og arbeidssted og for besøksreiser til hjemmet. Dersom skattyter reiser til hjem utenfor EØS, er fradraget begrenset til 92 500 kroner før reduksjon med et bunnbeløp. For skattytere som reiser innenfor EØS, vil fradraget som hovedregel være begrenset til 97 000 kroner i 2018, før reduksjon med et bunnbeløp.

Skattyter som reiser innenfor EØS, kan imidlertid på visse vilkår få fradrag utover denne grensen. Det gjelder blant annet utgifter til bom og ferge og dokumenterte utgifter til flybilletter ved besøksreiser.

Ulike grenser og særordninger i reisefradraget gjør ordningen mer komplisert, fører til mer byråkrati og at skattytere forskjellsbehandles.

Regjeringen foreslår derfor at det innføres en øvre beløpsgrense i reisefradraget på 97 000 kroner for arbeidsreiser og besøksreiser innenfor og utenfor EØS. Det foreslås at beløpsgrensen også skal gjelde for utgifter ved bompasseringer og til fergebilletter samt utgifter til flybilletter. Forslaget vil øke likebehandlingen av skattytere og forenkle skattemyndighetenes arbeid med reisefradraget.

Forslaget anslås å øke provenyet med om lag 15 mill. kroner påløpt og 12 mill. kroner bokført i 2019.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 6-44. Departementet vil for øvrig endre forskrifter for å kunne gjennomføre forslaget. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019.

5.3.2 Gjeldende rett

Alle ytelser arbeidstaker mottar fra arbeidsgiver, skal som hovedregel skattlegges som arbeidsinntekt. Arbeidstakere kan imidlertid kreve fradrag for utgifter til inntektservervet. Det følger også av skatteloven § 6-44 at skattytere kan kreve fradrag for utgifter til daglige reiser til og fra arbeidsstedet (arbeidsreiser). Skattytere som på grunn av arbeidet må bo utenfor det faste hjemmet (pendlere), kan kreve fradrag for utgifter til besøksreiser til hjemmet, jf. skatteloven § 6-13 jf. § 6-44. Dersom arbeidsgiver dekker arbeidstakers utgifter til besøksreiser, blir dekningen skattemessig behandlet etter nettometoden. Nettometoden innebærer at arbeidstaker skattefritt kan få dekning av arbeidsgiver for de utgifter som arbeidstakeren selv ville hatt fradragsrett for.

Reiser innenfor EØS-området

For reiser innenfor EØS fastsettes arbeidstakers utgifter etter reiseavstandsmodellen, som også får anvendelse for pendleres besøksreiser.

Reiseavstandsmodellen er en sjablongmetode som ble innført med virking fra inntektsåret 2000. Etter denne modellen gis det fradrag uavhengig av skattyters faktiske kostnader og bruk av transportmiddel. For samlet reiselengde i året gis det en høy kilometersats for de første 50 000 km og en lavere sats for reiselengde som overstiger 50 000 km. Det følger av skatteloven § 6-44 første ledd at det ikke kan gis fradrag for reiselengde som overstiger 75 000 km. Det gis videre kun fradrag for utgifter som overstiger et bunnbeløp på 22 350 kroner i 2018. Det kan gis fradrag etter høyeste sats også for reiselengde som overstiger 50 000 km dersom kostnadene og reiselengden kan dokumenteres.

Satsene i reiseavstandsmodellen fastsettes i Skattedirektoratets takseringsregler. For 2018 er den høye satsen satt til 1,56 kroner per km og den lave satsen satt til 0,76 kroner per km. Ut fra disse satsene vil det etter reiseavstandsmodellen som hovedregel ikke kunne gis fradrag for reiser innenfor EØS-området utover 74 650 kroner.

Det kan i tillegg gis fradrag for dokumenterte utgifter ved bompasseringer og til fergebilletter når utgiftene overstiger 3 300 kroner. Skattyter må kunne godtgjøre at bruk av personbil gir en besparelse i reise- eller ventetid på minst to timer. For besøksreiser til hjemmet kan pendlere som benytter fly, også velge å kreve fradrag for dokumenterte utgifter i stedet for å kreve fradrag etter reiseavstandsmodellen.

Reiser til hjem utenfor EØS-området

Det gis i utgangspunktet ikke reisefradrag etter reiseavstandsmodellen for reiser til hjem utenfor EØS-området. Skattyter kan imidlertid få fradrag for dokumenterte kostnader dersom det benyttes andre transportmidler enn privat bil, jf. skatteloven § 6-44 annet ledd. Dersom skattyter kan dokumentere bruk av privat bil, gis det likevel fradrag etter kilometersatsene i reiseavstandsmodellen.

For reiser utenfor EØS-området er det fastsatt et maksimalt fradragsbeløp for samlede årlige reiseutgifter på 92 500 kroner før reduksjon med bunnbeløpet. Maksimalt årlig fradrag etter reduksjon med bunnbeløpet er dermed 70 150 kroner i 2018.

5.3.3 Vurdering og forslag

Reisefradraget ble i utgangspunktet innført for å dekke arbeidstakers utgifter til inntektservervet. Etter innføringen av reiseavstandsmodellen fra inntektsåret 2000 er det ikke lenger et krav om at skattyter faktisk påføres en utgift ved sin reiseaktivitet. Fradragsretten gjelder uavhengig av hva slags transportmiddel som benyttes, og uavhengig av skattyters faktiske utgifter. Grensene i reisefradraget, dvs. kilometergrensen i reiseavstandsmodellen og beløpsgrensen for reiser utenfor EØS, ble innført med virkning fra inntektsåret 2014. Formålet var å få bedre samsvar mellom fastsatt fradrag og skattyters faktiske reiseutgifter og å begrense de aller høyeste fradragene. I Prop. 1 LS (2013–2014) ble det, ut fra hensynet til likebehandling, argumentert for at fradragsgrensene for reiser innenfor og utenfor EØS bør være like.

I perioden 2014 –2017 ble reiseavstandsmodellen endret flere ganger. Samtidig har beløpsgrensen som begrenser fradragsretten for reiser utenfor EØS, ligget fast. Dette har ført til at skattytere som reiser innenfor EØS, kan få større fradrag enn skattytere som reiser utenfor EØS. Hensynet til likebehandling er dermed ikke lenger ivaretatt. Det er lite hensiktsmessig å ha to ulike grenser i reisefradraget. Det skaper mer byråkrati og virker kompliserende for Skatteetaten. Det er også komplisert å behandle fradrag for skattytere som har utgifter til reiser både innenfor og utenfor EØS.

Dagens regler åpner for at skattytere som reiser innenfor EØS, kan få fradrag utover grensen som følger av reiseavstandsmodellen dersom det gis fradrag etter høyere sats enn det som følger av sjablongmodellens hovedregel. Fastsatt fradrag kan også overstige denne grensen dersom skattyter har utgifter til ferge og bom eller utgifter til flybilletter på besøksreiser.

For å få fradrag for utgifter ved bompasseringer og til fergebilletter må utgiftene overstige 3 300 kroner i året. I tillegg må skattyter, på forespørsel fra Skatteetaten, kunne dokumentere at bruken av personbil medfører en besparelse i reise- eller ventetid på minst to timer daglig sammenlignet med rutegående transportmiddel. Dette vilkåret er vanskelig og ressurskrevende å kontrollere. Skattyter rapporterer selv inn fradragsopplysningene, og det foreligger ikke informasjon fra tredjepart. Generelt innebærer fradragsposter uten tredjepartsrapportering og med få grunnlagsdata en særskilt høy risiko for urettmessige fradrag og misbruk. Videre er fradraget for utgifter til bom og ferge ikke begrenset oppad. Dette innebærer at skattytere kan kreve svært høye fradrag på en post hvor skattemyndighetenes kontrollmuligheter i praksis er begrensede.

Departementet foreslår å innføre en øvre grense i reisefradradraget på 97 000 kroner. Beløpsgrensen skal gjelde både for reiser innenfor og reiser utenfor EØS. Videre foreslår regjeringen at det ikke skal åpnes for fradrag utover denne grensen. Med et bunnbeløp på 22 700 kroner, som er regjeringens forslag for 2019, vil skattyter dermed kunne få reisefradrag opp til 74 300 kroner.

Forslaget bidrar til å gjøre skattesystemet mindre komplisert, virker administrativt forenklende for skattemyndighetene og reduserer byråkratiet.

Forslaget vil bli gjennomført ved endringer i skatteloven § 6-44.

5.3.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Endringene krever mindre tilpasninger av Skatteetatens systemer, men vil på sikt virke forenklende for skattemyndighetene.

Forslaget anslås å øke provenyet med om lag 15 mill. kroner påløpt og 12 mill. kroner bokført i 2019.

5.3.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019.

5.4 Skattebegrensning

5.4.1 Innledning og sammendrag

Skattytere med lav inntekt og formue kan i dag på visse vilkår og etter en skjønnsmessig vurdering få skatten begrenset, se skatteloven § 17-4. Skattyter må selv søke om slik skattebegrensning ved innlevering av skattemeldingen.

Ulike regler om skattebegrensning har tidligere omfattet store grupper skattytere, men har blitt gradvis avviklet de senere årene, blant annet på grunn av ønsket om å motivere til arbeidsdeltakelse. Høy arbeidsdeltakelse bidrar til å trygge velferdssamfunnet og en jevn fordeling. Den skjønnsmessige skattebegrensningsregelen benyttes nå i stor grad av unge trygdemottakere, i all hovedsak mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, og tilstrømmingen til ordningen øker. Dette er grupper som det er særskilt viktig å bevare og styrke arbeidsinsentivene for. Videre er størrelsen på arbeidsavklaringspenger og uføretrygd fastsatt med en forutsetning om at ytelsene skattlegges som lønnsinntekt på ordinær måte, uten skattebegrensning.

For å styrke arbeidsinsentivene for unge trygdemottakere foreslår regjeringen å lukke skattebegrensningsregelen i § 17-4 for nye brukere. Dette bidrar også til å bevare virkningene av uførereformen og innebærer administrative forenklinger for Skatteetaten. Det foreslås samtidig at ordningen videreføres for eksisterende brukere.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 17-4 nytt femte ledd. Endringen foreslås å tre i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2018. Virkningstidspunktet må ses i lys av at vedtakene om skattebegrensning for 2018 først fattes i 2019.

Forslaget anslås å øke provenyet med 15 mill. kroner påløpt i 2018 og samme beløp bokført i 2019.

5.4.2 Gjeldende rett

Skatteloven inneholder i dag to regelsett om skattebegrensning.

Etter skatteloven § 17-1 kan skatten begrenses for mottakere av visse typer ytelser. Dette gjelder nå kun gjenlevende ektefeller (etterlatte) som mottar pensjon eller overgangsstønad frem til de fyller 67 år, samt tidligere familiepleiere med tilsvarende ytelser i samme alder. Tidligere har regelen også omfattet mottakere av alderspensjon, uførepensjon og foreløpig uførestønad fra folketrygden samt avtalefestet pensjon (AFP). Omfanget av skattebegrensning er dermed blitt vesentlig redusert over tid.

Skattebegrensning etter skatteloven § 17-4 for skattytere med liten skatteevne er en skjønnsmessig ordning som ikke er knyttet til bestemte ytelser. Skattyter må selv søke om skattebegrensning i skattemeldingen.

For å få skjønnsmessig skattebegrensning må skattyter ha så lav inntekt over tid at den ikke er tilstrekkelig til å dekke et nødvendig, nøkternt forbruk for skattyteren selv og de personer vedkommende har plikt til å forsørge. I denne vurderingen skal det tas hensyn til formue og inntekt hos ektefelle og andre husholdningsmedlemmer. Skattyters økonomiske stilling må også ellers være slik at det er et påtakelig behov for skattenedsettelse.

Det gis vanligvis ikke skattebegrensning til skattytere som blant annet

  • a) har fått inntekten fastsatt ved skjønn

  • b) har rett til lån i Statens lånekasse for utdanning for en større del av året

  • c) har en inntektsnedgang som anses forbigående

  • d) har lav inntekt grunnet deltidsarbeid

Om vilkårene for skattebegrensning er oppfylt, beregnes skatten i hovedsak etter samme regler som i skatteloven § 17-1. Dette innebærer at når alminnelig inntekt er under beløpsgrenser som fastsettes årlig av Stortinget, skal det ikke fastsettes inntektsskatt, trygdeavgift eller trinnskatt i trinnene 1 og 2. Inntekt som overstiger beløpsgrensene, skattlegges med 55 pst. så lenge dette samlet gir lavere skatt enn etter ordinær fastsetting. For inntektsåret 2018 er beløpsgrensene 147 450 kroner for enslige, 135 550 kroner for hver ektefelle og 271 100 kroner for ektepar og samboere som får inntekten fastsatt under ett etter skatteloven § 17-2 annet ledd.

5.4.3 Vurderinger og forslag

Mange av reglene om skattebegrensning har blitt avviklet over tid, blant annet fordi de har svekket insentivene til å arbeide. For alderspensjonister og AFP-mottakere ble regelen opphevet fra 2011 i forbindelse med pensjonsreformen, og for uføre ble den opphevet fra 2015 i forbindelse med uførereformen. Mens skattebegrensning tidligere ble gitt til mange skattytere, og slik sett var en viktig del av skattesystemet, er dette nå en særregel for små grupper. Skatteutvalget anbefalte å fortsette «arbeidet med å oppheve skattebegrensningsregelen for resterende grupper».

Forslag fra et utvalg om en ny etterlatteytelse er under vurdering i Arbeids- og sosialdepartementet, jf. NOU 2017: 3 Folketrygdens ytelser til etterlatte . Eventuelle endringer i skattebegrensning etter § 17-1 må vurderes i lys av disse vurderingene, og regjeringen foreslår derfor ikke endringer nå.

Regjeringen foreslår å lukke muligheten for å få skjønnsmessig skattebegrensning (§ 17-4) for nye søkere. Dette vil særlig bidra til å øke arbeidsinsentivene for unge på trygd. I Jeløya-plattformen fremgår det at regjeringspartiene vil «innrette trygde- og skattesystemet for å stimulere til arbeid». Forslaget fremmer dette målet. Høy arbeidsdeltakelse bidrar til å trygge velferdssamfunnet og en jevn fordeling.

Tall fra Skattedirektoratet viser at om lag halvparten av de som fikk slik skattebegrensning for inntektsåret 2016, er født på 1980- og 1990-tallet, og en fjerdedel er født på 1970-tallet. Videre mottok nær 70 pst. arbeidsavklaringspenger, og en fjerdedel mottok uføretrygd. I tillegg er det mottakere av sykepenger og kvalifiseringsstønad.

I alt har om lag 7 900 skattytere fått skattebegrensning for inntektsåret 2016. Sammenlignet med inntektsåret 2015 er dette en nettoøkning på 500 skattytere eller nær 7 pst. Økningen i 2016 er sterkere når man tar hensyn til at en del av disse har fått innvilget skattebegrensning for tidligere inntektsår enn 2016. Antallet som mottok uføretrygd blant skattyterne med skattebegrensning, økte samtidig med om lag 650 skattytere, det vil si med mer enn den samlede økningen. Det kan tyde på at mye av økningen kan forklares med at flere uføre nå søker seg inn i § 17-4, etter at skattebegrensningen i § 17-1 er opphevet for disse.

Arbeidsinsentivene for mottakere av uføretrygd og arbeidsavklaringspenger blir særskilt svake med skattebegrensning. Det skyldes at den høye marginalskatten på 55 pst. kommer i tillegg til at trygden reduseres (avkortes) ved arbeid. Med «normal»

Uføretrygden reduseres med inntekt over beløpsgrensen. Reduksjonen skjer etter hvor stor andel uføretrygd ved 100 pst. grad utgjør av inntekten på uføretidspunktet.

reduksjon av uføretrygd på 66 pst. mot arbeidsinntekt, blir samlet effektiv marginalskatt 85 pst. Den enkelte sitter altså bare igjen med 15 øre av hver tjente krone, noe som gjør det lite lønnsomt å arbeide. Arbeidsavklaringspenger reduseres ut fra arbeidstid, med lignende virkning. Særlig for personer med minsteytelser kan reduksjonen være høyere enn 66 pst., slik at effektiv marginalskatt også kan bli høyere enn 85 pst.

Som nevnt ovenfor ble skattebegrensningen etter § 17-1 for uføre opphevet i forbindelse med uførereformen i 2015. Trygden før skatt ble da økt for å kompensere for økt skatt. Uføre som deretter får skattebegrensning etter § 17-4, får dobbelt opp. Dette er uheldig og i strid med intensjonen. Ny skattlegging av uføretrygd som lønn var en viktig del av reformen. Tilsvarende er nivået på arbeidsavklaringspenger tilpasset lønnsbeskatning. Begge ytelsene utgjør 66 pst. av en tidligere arbeidsinntekt. Når personer med arbeidsavklaringspenger og uføretrygd får skattebegrensning, vil de i praksis få høyere støtte enn andre med samme tidligere arbeidsinntekt som ikke får skattebegrensning. Forslaget om å lukke den skjønnsmessige skattebegrensningsregelen for nye brukere bidrar til å bevare virkningene av uførereformen og fremme likebehandling.

Skattebegrensning gir også insentiver til høyt låneopptak fordi rentefradrag reduserer skatten med hele 55 pst. når alminnelig inntekt overstiger grensene for skattefri nettoinntekt. Det er uheldig at personer med relativt lav betjeningsevne gis ekstra insentiver til høyt låneopptak.

Videre er særordninger som skattebegrensningsreglene en kompliserende faktor i regelverket og skaper økt byråkrati. Utviklingen generelt går i retning av å avvikle skattemessige særordninger. Den skjønnsmessige skattebegrensningsregelen i skatteloven § 17-4 krever uforholdsmessig høy ressursbruk. Søknadene må behandles manuelt, og det må foretas en konkret behovsprøving. Dette er i liten grad tilpasset dagens automatiserte fastsettelsesprosess i Skatteetaten.

Den enkelte skattyter må selv kreve skattebegrensning og dokumentere behovet. Det forutsetter god kjennskap til reglene. Ordningen vil derfor favorisere personer som har ressursene til å sette seg inn reglene mv. Det betydelige innslaget av skjønn i saksbehandlingen medfører dessuten en fare for forskjellsbehandling av skattytere fra sak til sak. De ordinære skattereglene gir i seg selv en betydelig grad av omfordeling, blant annet gjennom standardiserte fradrag og den progressive trinnskatten. Videre har regjeringen over tid redusert inntektsskattesatsen mest for de lavere inntektsgruppene, se tabell 5.1. Skatteendringer som stimulerer arbeidstilbudet, kan bidra til mer utjevning på lengre sikt ved at flere kommer i arbeid. Generelle, ordinære skatteregler supplert med støtte på utgiftssiden av statsbudsjettet er mest målrettet for å nå mål om omfordeling og ivaretakelse av enkeltgrupper.

Skattyter kan søke om skattebegrensning samtidig som det eventuelt søkes om stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven (økonomisk stønad). Dette gir dobbel saksbehandling ved at både kommunene og Skatteetaten må foreta likeartede vurderinger av skattyters økonomiske situasjon. Økningen i antall søknader de siste årene har også ført til økt antall dagsverk i Skatteetaten til manuell saksbehandling av søknadene. Samtidig vil tilbakebetalt skatt etter et vedtak om skattebegrensning fra Skatteetaten føre til at retten til økonomisk stønad fra kommunen reduseres. En lukking av muligheten for skattebegrensning kan for noen motsvares av økonomisk stønad, og som i så fall vil gi noen økte utgifter for kommunene.

Vedtak om skattebegrensning etter krav i skattemeldingen for inntektsåret 2018 fattes først ved skattefastsettelsen i 2019. Regjeringen foreslår å lukke ordningen med skattebegrensning ved liten skatteevne for nye søkere fra og med inntektsåret 2018. Dette vil bidra til å øke arbeidsinsentivene for unge på trygd. På sikt vil dette også kunne bidra til å redusere den uforholdsmessige ressursbruken ordningen medfører.

For eksisterende brukere foreslås det imidlertid å videreføre ordningen. Dette krever at det fastsettes et skjæringspunkt for hvem som skal kunne kreve skattebegrensning etter skatteloven § 17-4 for inneværende og fremtidige inntektsår.

Departementet foreslår at dette skjæringspunktet skal ta utgangspunkt i om skattyter har rett til skattebegrensning for inntektsåret 2017. For etterfølgende år, dvs. inntektsårene 2019, 2020 og så videre, skal adgangen til å kunne få skattebegrensning knyttes til hvorvidt skattyter hadde rett til skattebegrensning det foregående inntektsåret. Om en skattyter for et senere inntektsår ikke har krav på skattebegrensning, avskjæres vedkommende dermed fra å kunne kreve det også i fremtiden. Eksempelvis vil dette innebære at en skattyter som hadde rett på skattebegrensning i 2017, 2018 og 2019, men ikke i 2020, ikke kan få skattebegrensning for inntektsåret 2021 og senere.

Det vises til endringer i skatteloven § 17-4.

5.4.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget antas å frigjøre ressurser i Skatteetaten på lang sikt, da nye søkere avskjæres fra å få skattebegrensning. Kravet om at skattyter sammenhengende må ha rett på skattebegrensning fra og med inntektsåret 2017 og frem til det året vedkommende igjen søker, vil med tiden kunne medføre at færre får skattebegrensning etter § 17-4.

På kortere sikt, særlig for skattefastsettelsesåret 2019, antas det at ressursbruken vil øke fordi det kan forventes flere søknader enn tidligere for inntektsåret 2017. Det er også tenkelig at kravet om sammenhengende rett til skattebegrensning kan gi en økning i antall klager. Dette vil igjen kunne øke ressursbruken i Skatteetaten noe.

Forslaget anslås på usikkert grunnlag å øke provenyet med om lag 15 mill. kroner påløpt i 2018. Dette bokføres i sin helhet i 2019.

5.4.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2018.

5.5 Arbeidsgivers plikter når ansatte mottar tips

5.5.1 Innledning og sammendrag

Tips er med gjeldende regler skattepliktig inntekt, men er i stor grad unntatt fra de alminnelige arbeidsgiverpliktene. Den ansatte skal selv innrapportere tips på skattemeldingen, men dette skjer i liten grad. Konsekvensen er at lønn i form av tips i svært begrenset grad skattlegges med dagens regler. Det gir en urimelig forskjellsbehandling av ulike avlønningsformer, svekker legitimiteten til skattereglene og strider mot de grunnleggende prinsippene bak skattesystemet.

Regjeringen vil derfor oppheve særreglene for tips, slik at arbeidsgiver får plikt til å innrapportere, foreta forskuddstrekk og betale arbeidsgiveravgift også for lønn i form av tips. Dette vil bidra til at de som selv oppgir mottatt tips i skattemeldingen vil få en forenkling ved at de kan nøye seg med å kontrollere at beløpet er korrekt forhåndsutfylt. Samtidig innebærer dette mer ensartede regler for rapportering mv. av ytelser i arbeidsforhold, og at gjeldende skatteplikt følges opp i betydelig større grad enn i dag. Endringen vil bidra til brede skattegrunnlag, som gjør det mulig å ha lave skattesatser, i tråd med skattereformens intensjoner. Det vil også innebære fordeler for de ansatte, som da i større grad vil opptjene rettigheter til trygdeytelser mv.

Allerede vedtatte endringer i bokføringsforskriften innebærer at arbeidsgiver fra 1. januar 2019 uansett må holde oversikt over all tips som mottas fra kundene. Endringene som nå foreslås, innebærer at arbeidsgiver i tillegg må sørge for å ha oversikt over hvordan lønn i form av tips fordeles mellom de ansatte og rapportere dette til skattemyndighetene samt betale arbeidsgiveravgift.

Forslaget til endringer i arbeidsgivers rapporteringsplikt mv. var på høring våren 2018. Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget. Blant annet viser LO og Fellesforbundet til at man ikke bør ha regler som stimulerer til avlønningsformer som forskjellsbehandler ytelser skattemessig, og at dagens praktisering innebærer ikke ubetydelige skatteunndragelser, som gjør tips til en del av den svarte økonomien. Hovedorganisasjonen Virke støtter forslaget under forutsetning av at arbeidsgiver kan la tipspengene inngå i virksomhetens inntekt. Høringsinstansene som går mot forslaget, er negative blant annet fordi de mener at forslaget vil ha til dels store og alvorlige økonomiske konsekvenser for næringen.

Den mangelfulle etterlevelsen av de ansattes opplysningsplikt overfor skattemyndighetene innebærer at tips i liten grad blir skattlagt. Det ville ikke være effektiv bruk av Skatteetatens ressurser å oppnå god etterlevelse av skatteplikten for inntekter i form av tips gjennom kontrollaktiviteter alene. Etablering av normale arbeidsgiverplikter også for lønn i form av tips er derfor den beste måten å sikre at tips blir skattlagt.

De nye reglene for rapporteringsplikt mv. innebærer at arbeidsgiverne må holde oversikt over hvor mye tips som tilfaller de ansatte og fordelingen dem imellom, og behandle dette som lønn. I tillegg til de administrative oppgavene må arbeidsgiverne betale arbeidsgiveravgift også for lønn i form av tips når tipsen tilfaller de ansatte. Alminnelige arbeidsgiverplikter for tips vil øke provenyet for staten ved at grunnlaget for skatt på inntekt, trinnskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift, øker. Provenyøkningen anslås på usikkert grunnlag til 350 mill. kroner påløpt og 280 mill. kroner bokført i 2019.

Departementet vil gjennomføre endringene i reglene om arbeidsgiverplikter for tips ved forskriftsendring, med virkning for tips som utdeles til ansatte fra og med 1. januar 2019. Departementet foreslår i tillegg endringer i ordlyden til enkelte lovbestemmelser, slik at begrepet «tips» benyttes istedenfor «drikkepenger». Det vises til forslag til endring i skatteloven §§ 5-10 bokstav a og 6-61 tredje ledd bokstav a, samt i skatteforvaltningsloven § 7-2 første ledd bokstav c.

Lovendringene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019. Det samme vil gjelde for forskriftsendringene.

5.5.2 Reglene i andre land

Sverige

Tips er definert som frivillig betaling gjort av for eksempel en restaurantgjest eller en taxipassasjer utover det som fremgår av regningen. Tips er skattepliktig inntekt for mottakeren uansett om beløpet fremgår av lønnsoppgave fra arbeidsgiveren eller ikke.

Dersom tips tas hånd om av arbeidsgiveren og arbeidsgiveren deretter fordeler dette mellom de ansatte, anses tips som inntekt for arbeidsgiveren og lønn for de ansatte. Arbeidsgiveren må derfor betale arbeidsgiveravgift av beløpet.

Tips som den ansatte selv tar hånd om i form av kontanter, er ikke rapporteringspliktig eller arbeidsgiveravgiftspliktig for arbeidsgiveren. I slike tilfeller kan kunden bli ansvarlig for å betale arbeidsgiveravgift, men bare dersom samlet tips overstiger et visst beløp per år og mottaker. Dersom giveren er næringsdrivende, er grensen 1 000 SEK per år per mottaker. For privatpersoner er grensen 10 000 SEK per år per mottaker.

For de tilfellene der gjesten betaler tips via kort eller på annen elektronisk måte, kommer beløpet inn på arbeidsgiverens konto. De ansatte kan ikke ta ut pengene uten arbeidsgiverens samtykke og medvirkning. Dersom arbeidsgiveren tillater at dette utgjør tips til de ansatte som de ansatte selv kan fordele mellom seg, skal arbeidsgiveren ikke betale arbeidsgiveravgift av dette. Også i slike tilfeller er det kunden som anses som utbetaler, og som kan måtte betale arbeidsgiveravgift etter reglene nevnt over.

Danmark

Tips er skattepliktig for mottakeren.

Det kommer an på en rekke forhold om arbeidsgiveren har rapporteringsplikt og trekkplikt for beløpet samt plikt til å betale arbeidsmarkedsbidrag. Dersom en ansatt mottar en prosentandel av fakturabeløpet fra arbeidsgiveren, vil dette være trekkpliktig og arbeidsmarkedsbidragspliktig for arbeidsgiveren. Det samme gjelder dersom den ansatte har krav på tips som tillegg til lønn fra arbeidsgiveren. Tips som betales elektronisk, for eksempel ved å legge til ekstra beløp på regningen, betales direkte til arbeidsgiveren. Dersom arbeidsgiveren siden utbetaler pengene til de ansatte, skal dette anses om lønn, med fulle forpliktelser for arbeidsgiveren med hensyn til trekk, rapportering og arbeidsmarkedsbidrag.

Tips som betales direkte fra kunden til den ansatte selv, er arbeidsgiveren uvedkommende. Den ansatte må selv oppgi beløpet til skattemyndighetene.

For tips som deles mellom personalet, gjelder følgende: Dersom de ansatte har avtalt innbyrdes at tips som hver av dem mottar fra kundene skal deles, skal den enkelte ansatte beskattes for det beløp som hun eller han selv har mottatt fra kundene, selv om man har gitt fra seg deler av beløpet til kolleger. De ansatte som mottar mer fra felleskassen enn de har mottatt fra kundene, skal skattlegges av det fulle beløpet som er mottatt fra felleskassen.

De ansatte skal derimot beskattes etter den faktiske fordelingen dersom de ansatte selv opplyser kundene om at tips vil bli fordelt, for eksempel ved oppslag. Dersom det ikke er de ansatte, men arbeidsgiveren som informerer om dette, anses arbeidsgiveren for å disponere pengene. Det inntrer da fulle arbeidsgiverforpliktelser, jf. ovenfor.

Finland

Tips er skattepliktig for mottakeren, som er pliktig til å føre dette inn i sin forhåndsutfylte skattemelding.

Uavhengig av betalingsmåte fra kunden, kort eller kontant, anses eventuell medvirkning fra arbeidsgiveren som en formidling av betaling fra kunde til ansatt. Arbeidsgiveren er derfor ikke ansett forpliktet til å foreta forskuddstrekk i beløpet. Kunden er heller ikke pliktig til å foreta trekk, men dersom den ansatte mottar årlig tips over 1 000 EUR, er han selv forpliktet til å be om utskrevet forskuddsskatt.

Arbeidsgiveren skal inkludere også tips i grunnlaget for sosialavgifter (arbeidsgiveravgift). Den ansatte må derfor opplyse arbeidsgiveren om hva hun eller han har mottatt i tips.

5.5.3 Gjeldende rett

Skatteplikt

Enhver økonomisk fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig, jf. skatteloven § 5-1 første ledd. Dette inntektsbegrepet er ikke nærmere definert i loven, men skatteloven § 5-10 gir en ikke-uttømmende liste med eksempler på hva som er omfattet. I denne listen er «drikkepenger» (tips) angitt som eksempel på inntekt som er fordel vunnet ved arbeid. Det er således ikke tvilsomt at tips er skattepliktig for mottakeren etter gjeldende rett.

Skatteplikten omfatter tips som den ansatte mottar fra arbeidsgiveren, så vel som tips mottatt via kunder. Det har ingen betydning for skatteplikten hvordan tips utbetales eller gjøres opp, eller hvordan den ansatte avlønnes.

Omfanget av skatteplikten følger av grunnleggende prinsipper i skatteretten om at hele inntekten er skattepliktig.

Trekkplikt

Etter skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav a skal det, med mindre annet er bestemt, «foretas forskuddstrekk i skattepliktig lønn og andre ytelser som omfattes av skatteloven § 5-10». I skattebetalingsloven § 5-8 reguleres beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk. Av bestemmelsens første ledd fremgår at kontantytelser medregnes i beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk med sitt bruttobeløp.

Forskuddstrekket gjennomføres ved at arbeidsgiveren beregner trekkbeløpet og holder dette tilbake i oppgjøret med skattyteren, jf. skattebetalingsloven § 5-10 første ledd. Ifølge skattebetalingsloven § 5-10 annet ledd har arbeidsgiver plikt til å sørge for at det blir gjennomført forskuddstrekk også i tilfeller der skattyteren selv innkrever sin godtgjørelse. Skattyteren plikter da å innbetale forskuddstrekket til arbeidsgiveren.

Det vises til det som er sagt foran om at tips («drikkepenger») omfattes av skatteloven § 5-10, og følgelig vil derfor tips også i prinsippet anses som trekkpliktig etter skattebetalingsloven § 5-6.

I skattebetalingsforskriften § 5-8-1 er det gitt en særregel om beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk for prosentlønnet serveringspersonale. For denne gruppen ansatte skal arbeidsgiver etter bestemmelsen legge til én prosent av den delen av omsetningen som vedkommende innkasserer betaling for.

Opplysningsplikt

Det fremgår av skatteforvaltningsloven § 7-2 første ledd at den som selv eller gjennom andre i løpet av en kalendermåned har utbetalt eller ytet fordel i form av drikkepenger, skal gi opplysninger etter reglene i a-opplysningsloven om alt som er ytet til den enkelte mottaker. Etter første ledd bokstav c skal opplysningene omfatte «det beløpet som skal tas med ved beregning av skattetrekk». Dette innebærer at opplysningsplikten er avhengig av trekkplikten.

Plikt til å betale arbeidsgiveravgift

Etter folketrygdloven § 23-2 første ledd skal arbeidsgiver betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innrapportere. I den grad tips anses opplysningspliktig vil det således også være gjenstand for arbeidsgiveravgift. Av forskrift om beregning av arbeidsgiveravgift følger det av § 2 at tips («drikkepenger») skal regnes med i avgiftsgrunnlaget i den utstrekning de skal tas med i beregningen av forskuddstrekk. Dette innebærer at særregelen for prosentlønnet serveringspersonale også får anvendelse for beregningen av avgiftsgrunnlaget.

Praksis mv.

Det har tidligere vært noe tvil og derav ulik praksis knyttet til spørsmålet om arbeidsgivers plikter når ansatte mottar tips. I en uttalelse fra januar 2016 la Skattedirektoratet til grunn, basert på en tolkning av gjeldende regelverk og praksis, at det bare foreligger plikt for arbeidsgiver til å rapportere, foreta forskuddstrekk og betale arbeidsgiveravgift for tips mottatt av prosentlønnet serveringspersonale. For fastlønnede har arbeidsgiver i henhold til uttalelsen ingen plikt til å rapportere, foreta forskuddstrekk eller beregne arbeidsgiveravgift. Det ble presisert at reglene er under utredning, og at det kan komme endringer.

For fastlønnede innebærer uttalelsen fra Skattedirektoratet at det er den ansatte selv som må oppgi mottatt tips i skattemeldingen. Takseringsreglene 2017 § 1-2-21 har retningslinjer for skattemyndighetens skjønnsfastsettelse dersom tips ikke er oppgitt i skattemeldingen eller er oppgitt med et lavere beløp. Etter disse bestemmelsene settes tips skjønnsmessig til 3 pst. av rapportert lønn. Reglene er ment som en rettesnor, og er ikke bindende for skattemyndighetene. Skatteforvaltningsloven § 12-2 første ledd gir hjemmel for skjønnsutøvelse, og i annet ledd bestemmes at skjønnet «skal settes til det som framstår som riktig ut fra opplysningene i saken.»

5.5.4 Høringen

Skattedirektoratet sendte den 1. februar 2018 på høring forslag til nye og klarere regler for den skattemessige behandlingen av tips med, høringsfrist 2. mai 2018. Det ble i høringen foreslått at arbeidsgiver skal behandle tips på samme måte som vanlig lønn med hensyn til arbeidsgiverforpliktelsene. Det innebærer at arbeidsgiver skal rapportere, foreta forskuddstrekk og betale arbeidsgiveravgift av tips de ansatte mottar. Dette ble foreslått gjennomført ved å oppheve særregelen om beregning av forskuddstrekk for prosentlønnet serveringspersonale i skattebetalingsforskriften § 5-8-1. Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget helt eller delvis, eller med forbehold.

Høringsnotatet drøftet også alternative løsninger, blant annet å skattlegge tips etter en sjablongmetode. Etter både departementets og direktoratets vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å gå videre med disse alternative løsningene, og de vil derfor ikke bli nærmere omtalt i det følgende.

22 instanser har avgitt høringsuttalelser med realitetsmerknader:

  • Arbeidstilsynet

  • Etatenes fellesforvaltning

  • Fellesforbundet

  • Hovedorganisasjonen Virke

  • Industri Energi

  • Infotjenester AS

  • Landsorganisasjonen i Norge (LO)

  • NHO Reiseliv

  • Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK)

  • Norsk Øko-Forum (NØF)

  • Norske Konsertarrangører og Musikkbyen Oslo (felles høringsuttalelse)

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • Regelrådet

  • Regnskap Norge

  • Revisorforeningen

  • Statistisk Sentralbyrå

  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

  • Armadillo Restaurant AS

  • Auditorium AS

  • Jaeger AS

  • Renaa Restauranter AS

  • Stuen Bøker & Børst

Arbeidstakerorganisasjonene, NKK , Revisorforeningen m.fl. er positive til forslaget, mens flertallet av bransjeorganisasjoner og arbeidsgivere er kritiske.

Fellesforbundet, Industri Energi, LO, Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund, Statistisk Sentralbyrå, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund og Norsk Øko-Forum støtter forslaget fullt ut. Det blir blant annet vist til viktigheten av å kunne oppnå rettigheter som pensjonsopptjening, sykepenger og feriepenger. Det blir videre trukket frem at det har utviklet seg en praksis der muligheten til å motta tips blir benyttet som begrunnelse for ikke å gi de ansatte høyere lønn.

Instansene anfører at man ikke bør ha regler som stimulerer til avlønningsformer som forskjellsbehandler ytelser skattemessig ved at det ikke skal betales arbeidsgiveravgift eller skatt for de ansatte. LO og Fellesforbundet viser blant annet til at dagens praktisering innebærer en ikke ubetydelig skatteunndragelse som gjør tips til en del av den svarte økonomien, og at rapportering av tips gir en mer gjennomsiktig ordning. En riktigere og dermed mer rettferdig beskatning er i seg selv viktig for legitimiteten til skattesystemet, og tips, uavhengig av betalingsform, bør derfor skattemessig likebehandles med ordinær lønn.

Flere understreker at tips likevel ikke endrer karakter, og at det fortsatt vil være en frivillig ordning for gjester – en gave som ikke kan forventes.

Statistisk sentralbyrå viser til at forslaget vil kunne bidra til å heve kvaliteten på statistikker.

Infotjenester uttaler at de prinsipielt sett er skeptiske til arbeidsgiveravgift på beløp som arbeidsgiver ikke har styring over. Etter en helhetsvurdering uttaler de likevel at det er korrekt å pålegge arbeidsgiver plikt til å betale arbeidsgiveravgift av tipsbeløpet, spesielt for å slippe for mange unntak fra plikten til å betale arbeidsgiveravgift av beløp som skal innrapporteres på a-meldingen. Infotjenester skriver også at de mener det er viktig med enkle og robuste regler både for næringslivet og arbeidstakerne, og at forslagene i høringsnotatet ivaretar dette på en god måte.

Virke støtter også forslaget, men under forutsetning av at arbeidsgiveren kan la tipspengene helt og holdent inngå i virksomhetens inntekt.

Revisorforeningen mener de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget er for dårlig utredet. For øvrig støtter de forslaget. Også Økonomiforbundet mener at konsekvensene av forslagene ikke er utredet godt nok med hensyn til arbeidsgivernes kostnader, og at ansatte blir sittende igjen med lavere nettobeløp enn før, med derav følgende risiko for lønnspress.

NHO, NHO Reiseliv, Norske Konsertarrangører og Musikkbyen Oslo og de enkelte restauranter o.l. som har sendt inn høringssvar, går mot forslaget på generelt grunnlag. Disse høringsinstansene viser til at forslaget vil ha til dels store og alvorlige økonomiske konsekvenser for næringen, og at dette ikke er tilstrekkelig vurdert. Den praktiske organiseringen og fordelingen av tips med dertil hørende lønnsrapportering må finansieres med tidsbruk, lønn og kjøp av tjenester, og flere mener at direktoratet har undervurdert de praktiske utfordringene dette vil medføre på arbeidsplassen.

Det trekkes frem at forslaget vil føre til at de ansatte vil sitte igjen med mindre av tipspengene etter skatt enn i dag, noe som igjen vil kunne føre til lønnspress og problemer for rekrutteringen. Det understrekes at tips er en gave som gjestene frivillig gir betjeningen. Tips er ikke en inntekt for bedriften, eller lønn som bedriften gir sine ansatte.

Det vises til at ingen av våre nordiske naboland har så strenge regler som det som foreslås innført i Norge. NHO ber om at Skattedirektoratet vurderer sitt forslag på ny i lys av de innkomne høringssvar og en nærmere gjennomgang av reglene i Sverige, Danmark og Finland med sikte på å utforme en bedre løsning. NHO uttaler videre at en innføring av arbeidsgiverplikter tilknyttet ansattes tipspenger i det minste bør utsettes til 2020, slik at partene får rimelig tid til den nødvendige omstillingen.

Fra Norske Konsertarrangører og Musikkbyen Oslo så vel som fra de ulike bedriftene/restaurantene mv. som har sendt inn høringsuttalelser, trekkes det særlig frem at tips er et forhold mellom de ansatte og gjesten. Det vises til at virksomheten ikke har kontroll over eller mulighet til å påvirke dette, og at bedriften ikke bør pålegges økonomiske og administrative forpliktelser knyttet til vederlag mottatt fra tredjepart. De økonomiske konsekvensene forslaget vil ha for bedriftene, blir også fremhevet. Det vises til at denne bransjen allerede er tynget av utgifter som følge av ulike regelverk. Disse høringsinstansene peker på det lave lønnsnivået i bransjen, og at gjestenes betalingsvillighet for mat mv. ikke er høyere enn de prisene som allerede er tatt ut.

Selv om Regnskap Norge generelt sett støtter forslaget, er de uenige i påstanden om at arbeidsgiverne ikke påføres økte byrder i forhold til innføring av endringer i bokføringsreglene. Ved mange arbeidsplasser er det de ansatte selv som sørger for fordelingen av tips uten arbeidsgivers involvering, mens forslaget innebærer at arbeidsgiver må innta en (mer) aktiv rolle i fordelingen av tips mellom de ansatte. Videre er Regnskap Norge prinsipielle motstandere av arbeidsgiveravgift for ytelser som er gitt av tredjemenn, og mener at dersom arbeidsgiveren skal pålegges rapporteringsplikt, bør tips være fritatt for arbeidsgiveravgift.

Regelrådets samlede vurdering og konklusjon er at forslaget er tilstrekkelig utredet. Regelrådet har likevel trukket frem noen områder som har svakheter. Det vises til at behovet for særskilte informasjonstiltak eller veiledning ikke er diskutert. Regelrådet fremhever at det er en viktig forutsetning for forslagets vellykkede gjennomføring at aktørene i næringslivet forstår endringene. Videre mener Regelrådet at utredningen har svakheter i beskrivelsen av de positive og negative virkningene for næringslivet. De viser også til at det ikke er gitt en særskilt vurdering av hensynet til små virksomheter.

Flere høringsinstanser mener at man ikke burde ilegge arbeidsgiveravgift på ytelser gitt av tredjepart. Det argumenteres med at dette er beløp arbeidsgiveren ikke har styring over, og at det derfor prinsipielt sett blir feil å pålegge avgifter og sosiale kostnader på grunnlag av inntekter som ligger utenfor deres kontroll.

Norsk Øko-Forum (NØF) mener at plikten til å betale arbeidsgiveravgift av tipsbeløpet allerede følger av regelverket, og de mener det ikke er grunnlag for å gjøre et spesifikt unntak selv om det reelt sett er andre enn arbeidsgiver som yter det trekkpliktige beløpet. NØF viser til at arbeidsgiver har faktisk og rettslig mulighet til å ha kontroll, oversikt og styring over tips, og fra 2019 også plikt til å følge de nye kravene i bokføringsforskriften.

Flere etterlyser en drøftelse/redegjørelse av hvordan tips skal behandles internt i bedriften, både med hensyn til merverdiavgift og eventuell inntektsføring.

Revisorforeningen legger til grunn at den skisserte løsningen forutsetter at tips som skal fordeles på de ansatte hverken er skattemessig inntekt eller avgiftspliktig omsetning for arbeidsgiveren. Norsk Øko-Forum uttaler at dersom virksomheten likevel inntektsfører tips, og deretter utbetaler den som lønn, vil utbetalingen naturlig måtte klassifiseres som en lønnskostnad. Dersom tipsbeløpet ikke inntektsføres, vil det derimot ikke kunne kreves skattemessig fradrag da virksomheten ikke har oppofret en kostnad. Videre uttaler de at grunnlaget for merverdiavgift uansett ikke påvirkes, da tips ikke regnes som en del av vederlaget i merverdiavgiftsmessig forstand.

Regnskap Norge uttaler at rapporteringsforpliktelser som pålegges arbeidsgiveren, også medfører ansvar for eventuelle feil som avdekkes i mulige kontroller, og de ber om at det gjøres klart at arbeidsgiveren ikke kan bli stilt til ansvar for eventuelle uærlige arbeidstakere som ikke legger kontant tips i kasse. De uttaler at dette i praksis vil være umulig for arbeidsgiveren å kontrollere eller forhindre, og at arbeidsgiverens ansvar ikke kan strekke seg lenger enn til å sørge for tilstrekkelige rutiner for behandling av tips på arbeidsplassen og forsikre seg om at disse blir gjort kjent for de ansatte.

Endringene i bokføringsforskriften som trer i kraft fra 2019, pålegger arbeidsgiverne plikt til å ha oversikt over samlet mottatt tips. Flere viser til at forslaget vil medføre utvidet rapporteringsplikt sammenlignet med bokføringsforskriften, da forslaget innebærer at arbeidsgiver må ha oversikt over tips på ansattnivå. Regnskap Norge uttaler at mange av arbeidsplassene også har et stort antall ansatte som tips skal fordeles på, og hvor de ansatte i dag ofte selv sørger for fordelingen av tips uten arbeidsgiverens involvering. Forslaget innebærer at arbeidsgiverne må innta en (mer) aktiv rolle i fordelingen, noe som vil bli mer krevende jo flere ansatte det er på stedet. Også NHO Reiseliv uttaler at lønnsrapportering av tips for hver enkelt ansatt vil være en meget tid- og ressurskrevende oppgave, og gir også en lang rekke praktiske eksempler og detaljer om antall dagsverk og kostnader de mener går med dersom forslaget om nye rapporteringsforpliktelser vedtas.

5.5.5 Vurderinger og forslag

Et effektivt skattesystem er kjennetegnet ved brede skattegrunnlag der skattepliktig inntekt i størst mulig grad samsvarer med faktisk inntekt. Dette gir mulighet for å holde skattesatsene lave, noe som gir lavere kostnader for samfunnet ved beskatning. Alle ytelser arbeidstaker mottar for utførelsen av sitt arbeid, bør derfor fanges opp til beskatning.

Tips er en ytelse arbeidstakeren mottar i forbindelse med utførelsen av sitt arbeid, og denne ytelsen er derfor i realiteten lønn. Det er ikke tvilsomt at tips etter gjeldende rett er skattepliktig inntekt for arbeidstakeren.

Skattemyndighetene mottar opplysninger fra en rekke tredjeparter etter skatteforvaltningsloven kapittel 7. Tredjepartsopplysningene utgjør hoveddelen i grunnlagsdataene som forhåndsutfyllingen av skattemeldingen for formues- og inntektsskatt bygger på. Blant annet gir arbeidsgivere en rekke opplysninger til skattemyndighetene om sine arbeidstakere. Departementet legger til grunn at arbeidsgiverne så langt som mulig skal rapportere skattepliktige ytelser i arbeidsforhold til skattemyndighetene.

Som nevnt i punkt 5.5.2 har det vært tvil om forholdet mellom hjemmelsgrunnlag og praksis, og Skattedirektoratet har konkludert med at arbeidsgiver i normaltilfellene (for fastlønnet personale) ikke har plikt til å rapportere, foreta forskuddstrekk eller betale arbeidsgiveravgift av tips. Dette innebærer at tips ikke kommer med i den forhåndsutfylte skattemeldingen, og det er derfor den enkelte arbeidstaker som må føre opp beløpet i skattemeldingen selv. Etter Skattedirektoratets erfaring er etterlevelsen på dette området svært mangelfull. Manglende beskatning av tips medfører samtidig at arbeidstakerne kan miste opptjening av pensjons-, trygde- og feriepengerettigheter.

Ved innføring av plikt for arbeidsgiver til å rapportere tips på linje med lønn kan denne ytelsen forhåndsutfylles på skattemeldingen og derved lettere fanges opp til beskatning. Dette vil også være en forenkling for ansatte som i dag etterlever sin opplysningsplikt og opptrer i tråd med skattereglene.

Tipsing i Norge har trolig et betydelig omfang. Dagens ordning åpner for at arbeidsgiver kan slippe å betale arbeidsgiveravgift av deler av de ansattes godtgjørelse for utførelse av arbeid. Mangelfulle regler for trekk-, innrapporterings- og arbeidsgiveravgiftsplikt kan da gi arbeidsgiver insentiver til å la sine ansatte få en stor andel av avlønningen gjennom tips. Dette skaper også forskjeller mellom bransjer hvor kundene gir tips og bransjer hvor de ikke gjør det. Slik skattemessig konkurransevridning kan redusere avkastningen på ressursene. Departementet mener på denne bakgrunn at det er tungtveiende grunner til å behandle tips på samme måte som annen lønn.

Flere av høringsinstansene har uttalt at arbeidsgiver ikke bør ha plikt til å betale arbeidsgiveravgift på ytelser mottatt gjennom tredjepart og som tredjeparten bestemmer størrelsen på. Departementet mener at dette ikke kan være avgjørende, jf. vurderingene i foregående avsnitt. Arbeidsgiver vil dessuten, basert på en konkret vurdering av styringsrettens rekkevidde, kunne velge å føre tips inn i virksomhetens inntekt. Innenfor de samme rammene vil arbeidsgiver da også kunne påvirke hvor stor del av slike inntekter som fordeles blant de ansatte og derved inngår i grunnlaget for arbeidsgiveravgift og eventuelt også feriepenger.

Regnskap Norge og NHO Reiseliv har vist til at en innføring av arbeidsgiverplikter for tips vil medføre en utvidet forpliktelse for arbeidsgiver sammenlignet med forpliktelsene som vil følge av endringene i bokføringsforskriften. Dette skyldes at bokføringsforskriften kun vil kreve en oversikt over samlet mottatt tips, mens reglene om arbeidsgiverplikter vil kreve at arbeidsgiver har oversikt over tips mottatt av den enkelte ansatte.

Finansdepartementet fastsatte den 20. desember 2016 endringer i bokføringsforskriften. Endringene trer i kraft 1. januar 2019. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at regler om arbeidsgiverplikter for tips trer i kraft samtidig med de vedtatte endringene i bokføringsforskriften. Endringene i bokføringsforskriften innebærer at arbeidsgiver uansett fra 1. januar 2019 må holde oversikt over samlet mottatt tips og ta dette med i dagsoppgjøret.

Departementet er enig i at arbeidsgiver vil få noe merarbeid som følge av innføring av alminnelige arbeidsgiverplikter også for lønn i form av tips. Dette antas i hovedsak å knytte seg til overgangsfasen med behov for blant annet å etablere nye rutiner for fordeling av tips som gir arbeidsgiver full oversikt over hvordan tipsbeløp fordeles i virksomheten. Når slike rutiner er etablert, vil beløpene som tilfaller den enkelte ansatte kunne behandles på tilsvarende måte som naturalytelser, likevel slik at de skal rapporteres på en egen kode. Samlet sett kan departementet ikke se at den administrative merbelastningen står i noe misforhold til fordelene som oppnås.

Regnskap Norge har stilt spørsmål ved arbeidsgivers ansvar for eventuelle feil som følge av mangelfulle opplysninger fra de ansatte.

Departementet viser til at utgangspunktet er at arbeidsgiver ikke bør pålegges reaksjoner eller sanksjoner for brudd på pliktene dersom han har gjort det som med rimelighet kan forventes for å sørge for at de ansatte gir nødvendige og korrekte opplysninger. Arbeidsgiveren må sørge for å ha gode rutiner for å holde oversikt over tips, og spørsmålet må avgjøres konkret i hvert tilfelle.

Flere av høringsinstansene har bedt om en nærmere redegjørelse for hvordan tips skal behandles med hensyn til merverdiavgift.

Tips som ytes direkte til den som utfører tjenesten, inngår som utgangspunktet ikke i vederlaget for tjenesten og er derfor ikke merverdiavgiftspliktig omsetning for arbeidsgiveren. Ytes tips ved elektronisk betaling (betalingskort mv.) i form av at det betales et høyere beløp enn det tjenesten koster, må det fremgå av dokumentasjonen hvilket beløp som knytter seg til tjenesten, og hvilket beløp som er tips. Er beløpene ikke adskilt, vil hele det mottatte beløp være avgiftspliktig.

Formålet med å innføre arbeidsgiverplikter for tips er mer ensartede regler for rapportering mv. av ytelser i arbeidsforhold, og at det vil medvirke til at gjeldende skatteplikt følges opp i betydelig større grad enn i dag. Endringen bidrar til å følge opp skattereformens intensjoner om brede skattegrunnlag og lave skattesatser.

Tiltaket gjør det enklere for arbeidstakere som ønsker å opptre i tråd med skattereglene. Mangelfull etterlevelse av opplysningsplikten overfor skattemyndighetene innebærer at en vesentlig del av disse inntektene ikke skattlegges i dag. Det er hverken realistisk eller effektiv bruk av Skatteetatens ressurser å oppnå god etterlevelse av skatteplikten gjennom kontrollaktiviteter alene. Etablering av normale arbeidsgiverplikter også for lønn i form av tips er derfor eneste realistiske måte å sikre at disse inntektene vil bli skattlagt.

Departementet har på bakgrunn av det ovenstående kommet til at arbeidsgiver bør ha plikt til å rapportere, foreta forskuddstrekk og betale arbeidsgiveravgift av tips som tilfaller de ansatte. Pliktene bør gjelde uavhengig av om den ansatte mottar tipsen direkte fra en kunde eller etter en form for fordeling. Dette gjennomføres ved å oppheve særregelen for prosentlønnet serveringspersonale i skattebetalingsforskriften. Departementet vil foreta de nødvendige forskriftsendringene.

Videre foreslår departementet å endre ordlyden i skatteloven §§ 5-10 og 6-61, samt i skatteforvaltningsloven § 7-2, slik at begrepet «drikkepenger», som må anses som et utdatert og belastet begrep i dag, erstattes med det mer brukte begrepet «tips».

Det vises til forslag til endring i skatteloven §§ 5-10 bokstav a og 6-61 tredje ledd bokstav a og skatteforvaltningsloven § 7-2 første ledd bokstav a. Endringene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019.

5.5.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Konsekvenser for arbeidsgivere

Etter gjeldende regelverk betales ikke arbeidsgiveravgift av lønn i form av tips, unntatt for prosentlønnet serveringspersonale. Det gir bedrifter hvor tips er utbredt, en konkurransefordel sammenlignet med andre bedrifter. Innføring av alminnelig plikt til å betale arbeidsgiveravgift av tips innebærer at avgiften skal beregnes av et høyere beløp enn før. Det vil fjerne dagens konkurransevridning i favør av bransjer hvor tips er utbredt. Det vil gi likere skattevilkår for bruk av arbeidskraft, bedre fordeling av ressursene mellom bedrifter og dermed bidra til høyere avkastning for samfunnet. Det er usikkert hvordan de økte kostnadene som følger av plikten til å betale arbeidsgiveravgift og eventuelle feriepenger på tips, vil påvirke priser og lønninger i et konkurransemarked og dermed hvordan kostnadene reelt sett over tid blir fordelt mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og bedriftens kunder.

Den økonomiske virkningen på kort sikt for den enkelte arbeidsgiver avhenger blant annet av omfanget av tips og hvilken avgiftssats i ordningen med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift som skal brukes. Den økonomiske virkningen over tid vil også avhenge av hvordan den riktigere skattleggingen påvirker den faste lønnen til de ansatte og eventuelt omfanget av tips i den enkelte bedrift.

Arbeidsgiver må etter de nye reglene holde oversikt over pengestrømmen for tips innad i virksomheten, hvilket innebærer en økt byrde sammenlignet med gjeldende regler. De nye reglene må antas å påføre arbeidsgiver noe økt ressursbruk også sammenlignet med det som allerede følger av de vedtatte endringene i bokføringsforskriften, som følge av at arbeidsgiver må ha oversikt over tips mottatt av den enkelte ansatte, og ikke bare over samlet mottatt tips.

Arbeidsgiver kan velge å føre tips de ansatte mottar inn i virksomhetens inntekt, så lenge arbeidsavtalen eller andre privatrettslige forhold ikke er til hinder for dette. Dersom arbeidsgiver ikke inntektsfører mottatt tips, vil en mulighet være å behandle utbetalingen til de ansatte i etablerte løsninger for naturalytelser.

Arbeidsgiverne rapporterer allerede vanlig lønn, og rapportering av tips skal skje på samme måte som for annen lønn. Endringene innebærer derfor ingen ny måte å rapportere på, kun nye regler om hvilke ytelser som skal inkluderes i rapporteringen gjennom a-meldingen.

Konsekvenser for arbeidstaker

De nye reglene vil kunne få betydning for arbeidstakerne ved at eventuell tipsinntekt som i dag ikke kommer til beskatning, vil bli innrapportert og tatt med på skattemeldingen. Arbeidsgivers innrapportering av lønnsopplysning innebærer at tips blir forhåndsutfylt i skattemeldingen. Det er en forenkling for de ansatte, som da kan nøye seg med å sjekke at tips er korrekt forhåndsutfylt i skattemeldingen.

Forslaget vil også føre til at tipsbeløpene blir skattlagt i større grad enn de blir i dag. Større grad av skattlegging vil kunne redusere den disponible inntekten til arbeidstakerne som mottar tips avhengig av hvordan forslaget påvirker den faste lønnen. Ved at større beløp enn tidligere kommer til beskatning, vil arbeidstakerne kunne opparbeide pensjonsrettigheter og enkelte andre trygderettigheter på et høyere grunnlag enn tidligere.

Konsekvenser for skattemyndighetene

For Skatteetaten vil de nye reglene innebære at tips skal rapporteres i a-meldingen og derved kan forhåndsutfylles på skattemeldingen. Det betyr at tips antas å bli skattlagt i større grad enn før, og dette vil i stor grad skje automatisk. Det antas å medføre økt etterlevelse av regelverket og redusert behov for skjønnsfastsettelse på grunn av manglende rapportering, uten økt ressursbruk fra etaten.

Provenyvirkninger

Alminnelige arbeidsgiverplikter for tips vil øke provenyet for staten ved at grunnlaget for skatt på inntekt, trinnskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift, øker. Provenyøkningen anslås på usikkert grunnlag til 350 mill. kroner påløpt og 280 mill. kroner bokført i 2019.

5.5.7 Ikrafttredelse

Lovendringene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019. Det samme vil gjelde for forskriftsendringene.

5.6 Aksjesparekonto

5.6.1 Innledning og sammendrag

Ordningen med aksjesparekonto ble innført 1. september 2017. Ordningen innebærer at personlige skattytere kan opprette aksjesparekonto. Innskudd på kontoen kan benyttes til å investere i børsnoterte aksjer og egenkapitalbevis i selskap hjemmehørende i EØS, og andeler i aksjefond hjemmehørende i EØS. Gevinster ved realisasjon av verdipapirer på kontoen skattlegges ikke i forbindelse med realisasjonen, men først når midlene tas ut av kontoen. Utbytte fra verdipapirene omfattes ikke av den utsatte beskatningen, men tilordnes aksjonærene direkte og skattlegges som normalt ved innvinning.

Sammenhengen i systemet tilsier at utbytte og gevinster i utgangspunktet behandles på samme måte skattemessig. Departementet foreslår derfor å utvide ordningen slik at den også gir utsatt beskatning av utbytte. Videre foreslås det å avgrense ordningen slik at det fremgår at aksjesparekonto kan opprettes av personlige aksjonærer bosatt i EØS. I den forbindelse foreslås det at gevinster ved realisasjon av verdipapirer på aksjesparekonto eid av utenlandsk kontohaver, anses som innskudd på kontoen.

Personlige skattytere kan ha flere aksjesparekontoer. Departementet foreslår at skattytere som har flere kontoer, skal kunne overføre verdipapirer mellom egne kontoer uten beskatning. Det foreslås også at verdipapirer på aksjesparekonto skal kunne overføres til den annen ektefelles aksjesparekonto ved skilsmisse, og til arvingers aksjesparekonto i forbindelse med dødsboskifte.

De foreslåtte endringene gjør ordningen mer fleksibel for skattyterne, men gjør samtidig systemet noe mer komplisert for tilbyderne. For skatteetaten skaper ordningen med aksjesparekonto behov for å utvikle gode kontrollrutiner og bygge den nødvendige kompetansen. I tillegg må det utvikles nye innrapporteringsløsninger for kildeskatt tilpasset ordningen med aksjesparekonto. Det legges til grunn at provenytapet av endringene er ubetydelig.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-21 første, tredje, fjerde, sjette, syvende og åttende ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning for inntektsåret 2019.

5.6.2 Gjeldende rett

Aksjeutbytte og -gevinster til personlige skattytere skattlegges etter aksjonærmodellen. Utbytte eller realiserte gevinster som overstiger et skjermingsfradrag, regnes som skattepliktig inntekt. Både skattepliktig utbytte og gevinst oppjusteres med en faktor og inngår i aksjonærens alminnelige inntekt. Oppjusteringsfaktoren er 1,33 for 2018, og er foreslått satt til 1,44 for 2019. Tap ved realisasjon oppjusteres på samme måte og kommer til fradrag i alminnelig inntekt.

Personlige skattytere kan opprette en aksjesparekonto. Ordningen med aksjesparekonto innebærer at gevinster ved realisasjon av verdipapirer på kontoen ikke skattlegges løpende i forbindelse med realisasjonen, men først når midlene tas ut av kontoen. Utbytte fra verdipapirene omfattes ikke av den utsatte beskatningen, men tilordnes aksjonærene direkte og skattlegges som normalt ved innvinning.

Innskudd på en aksjesparekonto kan investeres i børsnoterte aksjer og egenkapitalbevis i selskap hjemmehørende i EØS, og andeler i aksjefond hjemmehørende i EØS. Med aksjefond menes her verdipapirfond med mer enn 80 prosent aksjeandel.

Ved uttak fra aksjesparekonto anses uttak først å være tilbakebetaling av innskudd. Uttak ut over tilbakebetaling av innskudd regnes som skattepliktig uttak. Skattepliktig uttak som overstiger et skjermingsfradrag, oppjusteres med en faktor (1,33 for 2018), og inngår i alminnelig inntekt.

Grunnlaget for beregning av skjerming er skattyters innskudd på kontoen tillagt ubenyttet skjerming fra tidligere år. Ved beregningen er det det laveste innskuddet i løpet av året som benyttes. Årets skjermingsfradrag beregnes ved å multiplisere dette skjermingsgrunnlaget med skjermingsrenten. Skjermingsfradraget kan trekkes fra både ved skattepliktig uttak fra kontoen og ved utdeling av utbytte fra aksjer og fondsandeler på kontoen. Dersom årets skjermingsfradrag overstiger skattepliktig uttak og skattepliktig utbytte fra aksjer og fondsandeler på kontoen, kan ubenyttet skjermingsfradrag fremføres og komme til fradrag i senere års utbytter og skattepliktige uttak.

Ved opphør av kontoen foretas et skattemessig oppgjør. Innestående på kontoen ut over innskudd på kontoen og ubenyttet skjerming, oppjusteres med en oppjusteringsfaktor (1,33 for 2018), og inngår i alminnelig inntekt. Er innestående på kontoen lavere enn innskudd på kontoen, anses dette som tap på aksjer. Tapet oppjusteres med oppjusteringsfaktoren og kan føres til fradrag i alminnelig inntekt.

5.6.3 Vurderinger og forslag

Utbytte

Ordningen med aksjesparekonto innebærer utsatt beskatning av gevinster ved realisasjon av verdipapirer på kontoen. Utbytte fra verdipapirene omfattes ikke av den utsatte beskatningen, men tilordnes aksjonærene direkte og skattlegges som normalt ved innvinning. I Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 5.3.3 ble det vurdert om ordningen skulle omfatte utsatt beskatning av både gevinster og utbytte, eller om den utsatte beskatningen skulle begrenses til gevinster. Det ble uttalt at: «En ordning med utsatt beskatning av utbytte reiser flere problemstillinger knyttet til EØS-reglene og skatteavtalene». Det ble derfor foreslått å begrense ordningen til utsatt beskatning av gevinster.

Sammenhengen i systemet tilsier etter departementets syn at utbytte og gevinster i utgangspunktet bør behandles på samme måte skattemessig. Departementet foreslår derfor å utvide ordningen slik at den også omfatter utsatt beskatning av utbytte. Det vil si at utbytte fra verdipapirer på en aksjesparekonto ikke skattlegges løpende ved innvinning, men skal inngå på kontoen og skattlegges når midlene tas ut av kontoen. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-21 tredje ledd.

Etter gjeldende regler skal uttak ut over innskudd på kontoen anses som skattepliktig uttak. Dette kan videreføres når ordningen utvides til å omfatte utsatt beskatning av utbytte. Det vil si at uttak ut over innskudd på kontoen anses som skattepliktig uttak uavhengig av om midlene stammer fra gevinster opptjent på kontoen, eller utbytte fra verdipapirer på kontoen. Skattepliktig uttak ut over skjermingsfradraget oppjusteres med en faktor (1,33 i 2018) og inngår i alminnelig inntekt.

Utenlandske aksjonærer som eier aksjer i norske selskaper, er ikke skattepliktige til Norge for gevinst ved realisasjon av aksjene. Ordningen gir derfor ikke noen skattemessig effekt for utlendinger, og det har ikke vært behov for noen særskilt regulering av utlendingers adgang til å opprette aksjesparekonto.

Ved utdeling av utbytte fra norske selskap til utenlandske personlige aksjonærer skal det svares kildeskatt. EØS-avtalen innebærer et krav om likebehandling av norske og utenlandske aksjonærer i norske selskaper. Hvis ordningen ikke omfatter utsatt beskatning av kildeskatt på utbytte, kan det anføres at dette vil være en forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske aksjonærer i norske selskap som er i strid med EØS-avtalen. Departementet foreslår å avgrense ordningen slik at det fremgår at aksjesparekonto kan opprettes av personlige aksjonærer bosatt i EØS. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-21 første ledd.

Reglene om beskatning av uttak må tilpasses for utenlandske kontohavere, og vil ikke være lik skattleggingen av norske kontohaveres uttak. Utenlandske kontohavere skal bare skattlegges for uttak av utbytteinntekter. Videre skal skattleggingen skje etter reglene om kildeskatt på utbytte. Det innebærer at tilbyderne av aksjesparekonto må fastsette skattegrunnlaget og trekke kildeskatt. Departementet vil komme tilbake med nærmere regulering av dette. Satsen på kildeskatt er i utgangspunktet 25 pst., men er normalt redusert til 15 pst. i Norges skatteavtaler med andre land.

Dette tilsier at det på kontoer med utenlandsk eier må kunne skilles mellom uttak av midler som stammer fra gevinster ved realisasjon av aksjer og uttak av utbytteinntekter. Det forutsetter i utgangspunktet at det holdes oversikt over gevinster og utbytteinntekter på kontoen. Et alternativ er å anse gevinster ved realisasjon av aksjer på kontoen som innskudd på kontoen. Gevinstene kan da tas ut uten beskatning ved tilbakebetaling av innskudd. Begge løsningene medfører at det må beregnes gevinst eller tap i forbindelse med realisasjoner av verdipapirer på kontoen.

Departementet foreslår at gevinster ved realisasjon av verdipapirer på aksjesparekonto eid av utenlandsk kontohaver anses som innskudd på kontoen. Kontohaveren vil da kunne ta ut gevinsten uten beskatning i form av tilbakebetaling av innskudd. Oppstår det tap ved realisasjon av verdipapirer på kontoen, må tapet trekkes fra kontohavers innskudd på kontoen. Dette vil sikre at tapet ikke fører til at utbytteinntekter på kontoen kan tas ut uten beskatning. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 10-21 sjette ledd.

Overføring av verdipapirer mellom aksjesparekontoer

Før reglene om aksjesparekonto trådte i kraft, ble det sendt ut et forslag til forskrift om aksjesparekonto på høring. Forskriften som ble fastsatt 21. juni 2017 og trådte i kraft 1. september 2017, regulerer hvem som kan tilby ordningen og den tekniske utformingen av ordningen. I høringsnotatet ble det i tillegg til forslag til forskrift, også reist spørsmål om kontohaver burde kunne flytte deler av midlene på en aksjesparekonto til en annen aksjesparekonto uten beskatning. Det ble fremholdt at hensynene til å unngå innlåsing for kontohaveren og å sikre effektiv konkurranse mellom tilbyderne, kan tilsi at kontohaverne også bør kunne flytte deler av sine verdipapirer og kontantbeholdning på konto hos en tilbyder til konto hos en annen tilbyder uten beskatning. Det ble lagt til grunn at dette i tilfelle ville kreve endring i skatteloven § 10-21.

De fleste høringsinstansene mente det bør åpnes for flytting av deler av porteføljen. Verdipapirfondenes forening påpekte imidlertid at dette vil øke den operasjonelle kompleksiteten for den enkelte tilbyder. De mente derfor det bør gis regler som åpner for delvis flytting, men uten at det pålegges den enkelte tilbyder en plikt til å tillate delvis flytting fra egen aksjespareordning til en annen tilbyder. Finans Norge mente det ikke bør tas stilling til spørsmålet før regelverket som vil gjelde ved slik flytting er klargjort. De ba derfor om at departementet utarbeider og sender på høring et forslag til regler om fordeling av verdier mv. Etter deres oppfatning må skattyters behov for å kunne flytte deler av midlene på konto hos en tilbyder til konto hos en annen tilbyder vurderes opp mot kompleksiteten en delvis overføring vil innebære for tilbydere for at skatterapporteringen skal bli korrekt.

En skattyter kan opprette flere aksjesparekontoer. Adgang til å overføre verdipapirer mellom egne kontoer uten beskatning, forutsetter at kontohavers innskudd og ubenyttede skjerming fordeles mellom de to kontoene. Fordelingen kan baseres på hvor stor andel av verdien på den opprinnelige kontoen som overføres. En aksjesparekonto består av børsnoterte aksjer og egenkapitalbevis, andeler i aksjefond og kontanter. Det vil derfor normalt ikke være uforholdsmessig krevende å fastsette verdiene på kontoen på overføringstidspunktet. Det er også liten mulighet for å manipulere verdiene, og derfor begrenset fare for tilpasninger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det åpnes for at en skattyter skal kunne overføre verdipapirer fra en aksjesparekonto til en annen uten beskatning. Departementet legger til grunn at dette både gjelder overføringer mellom kontoer hos samme tilbyder og mellom kontoer hos forskjellige tilbydere. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 10-21 syvende ledd.

Forslaget til endringer i skatteloven § 10-21 syvende ledd, vil også omfatte overføring av aksjesparekonto fra en tilbyder til en annen. Dette er i dag særskilt regulert i skatteloven § 10-21 åttende ledd. Departementet foreslår derfor å oppheve den særskilte reguleringen i åttende ledd.

Ved innføringen av ordningen med aksjesparekonto ble det i Prop. 1 LS (2016–2017) uttalt:

«Det legges opp til at uttak av midler fra kontoen i forbindelse med skifte mellom ektefeller skal behandles skattemessig på samme måte som andre uttak, jf. ovenfor. Når det gjelder dødsboskifte, foreslår departementet at arvefall anses som opphør av avdødes aksjesparekonto.»

I praksis er det lagt til grunn at en aksjesparekonto kan overføres til den annen ektefelle uten beskatning ved skilsmisse. Overføringen må skje med skattemessig kontinuitet. Det er videre lagt til grunn at en aksjesparekonto kan overtas av arving med skattemessig kontinuitet. I begge tilfellene er det lagt til grunn at hele aksjesparekontoen må overføres.

Departementet foreslår at verdipapirer på aksjesparekonto skal kunne overføres til den annen ektefelles aksjesparekonto ved skilsmisse, og til arvingers aksjesparekonto i forbindelse med dødsboskifte. Ved slike overføringer må innskudd og ubenyttet skjerming på den avgivende kontoen fordeles på samme måte som ved overføringer mellom egne kontoer. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 10-21 syvende ledd.

5.6.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

De foreslåtte endringene gjør ordningen mer fleksibel for skattyterne. De gjør imidlertid systemet noe mer komplisert for tilbyderne. For Skatteetaten vil utvidelsen av ordningen til også å omfatte utsatt beskatning av utbytte, ikke kreve store endringer i etatens aksjonærregistersystem. Ordningen med aksjesparekonto innebærer imidlertid en endring i rapporteringsbildet. Tilbyderne av aksjesparekonto får et stort innrapporteringsansvar og ansvar for å beregne korrekt skattegrunnlag for aksjeinntekter og -tap. Det er derfor behov for å utvikle gode kontrollrutiner og bygge den nødvendige kompetansen. Når ordningen også skal omfatte utenlandske skattytere, kreves det i tillegg egne innrapporteringsløsninger for kildeskatt tilpasset ordningen med aksjesparekonto.

Skattebesparelsen ved å benytte aksjesparekonto er hovedsakelig knyttet til samordningsadgangen av skjermingsfradrag på ulike aksjer, slik at man unngår tap av ubenyttet skjermingsfradrag ved realisasjon. Det legges til grunn at de foreslåtte endringene har liten betydning for denne effekten, og at provenytapet av endringene derfor er ubetydelig.

5.6.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning for inntektsåret 2019.

5.7 Skattefavorisert pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende

5.7.1 Innledning og sammendrag

Regjeringen ønsker å bedre muligheten for pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende, slik det står i Jeløya-plattformen.

Selvstendig næringsdrivende, deltakere i selskap med deltakerfastsetting og ansatt eier i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap kan få inntektsfradrag for innskudd i pensjonsordning som tilfredsstiller vilkår fastsatt i lov om innskuddspensjon. Fradraget kan maksimalt utgjøre 6 pst. av beregnet personinntekt fra næring mellom 1 G og 12 G. Denne grensen ble økt fra 4 pst. i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2017. Næringsdrivende kan også spare i ordningen for skattefavorisert individuell sparing til pensjon som ble innført i 2017. For at næringsdrivende skal få enda bedre mulighet til skattefavorisert sparing til pensjon, foreslår regjeringen å øke grensen for skattefavorisert sparing til pensjon for næringsdrivende til 7 pst. av beregnet personinntekt fra næring mellom 1 G og 12 G.

Departementet anslår på usikkert grunnlag at forslaget vil redusere provenyet med om lag 80 mill. kroner påløpt og 65 mill. kroner bokført i 2019.

Det vises til forslag til endring i innskuddspensjonsloven § 2-3 andre ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret 2019.

5.7.2 Gjeldende rett

Etter skatteloven § 6-46 fjerde ledd gis det inntektsfradrag for innbetalt premie for pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende og deltakere i selskap med deltakerfastsetting som oppfyller vilkår fastsatt i innskuddspensjonsloven. Ordningen gjelder også for ansatt eier i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap og for stykkbetalte medarbeidere. Beløpsgrensen for inntektsfradrag for innskudd er fastsatt til 6 pst. av beregnet personinntekt fra næring, godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i selskap med deltakerfastsetting eller lønn mellom 1 G og 12 G, jf. lov om innskuddspensjon § 2-3 andre ledd. Det er den enkelte næringsdrivende mv. som selv avgjør hvor mye som skal spares innenfor den gitte grensen.

5.7.3 Vurderinger og forslag

For ansatte er det mulig å spare inntil 7 pst. av lønn opp til 7,1 G, og med et tilleggsinnskudd på 18,1 pst. av lønn mellom 7,1 G og 12 G i skattefavorisert tjenestepensjonsordning. Tjenestepensjonsordningene er kollektive ordninger med krav om at de ansatte skal behandles likt. De ansatte kan ikke reservere seg mot medlemskap, og arbeidsgiver fastsetter sparenivået for de ansatte. Innskuddsordninger for næringsdrivende mv. har mer form av en individuell pensjonssparing, fordi det er den enkelte næringsdrivende som selv avgjør hvor mye av egen inntekt som skal spares til egen pensjon.

Regjeringen mener næringsdrivende mv. bør ha bedre mulighet til skattefavorisert pensjonssparing. Regjeringen foreslår å øke grensen fra 6 pst. til 7 pst. av beregnet personinntekt fra næring mellom 1 og 12 G. Regjeringen følger med dette opp Jeløya-plattformens punkt om å bedre muligheten for pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende.

Det vises til forslag om endring i innskuddspensjonsloven § 2-3 andre ledd.

5.7.4 Administrative og økonomiske og konsekvenser

Provenyvirkningen av å øke grensen fra 6 pst. til 7 pst. avhenger av i hvilken grad de næringsdrivende mv. øker innskuddene til ordningen etter endringen. I innføringsåret blir det et provenytap fordi fradraget i inntekt øker når innskuddene øker. Over tid vil det også bli et provenytap fordi midlene i ordningen er unntatt fra formuesskatt og skatt på løpende inntekt. På den andre siden blir utbetalinger fra ordningen skattlagt som pensjonsinntekt. Departementet anslår på usikkert grunnlag at forslaget vil redusere provenyet med om lag 80 mill. kroner påløpt og 65 mill. kroner bokført i 2019.

Forslaget har ikke nevneverdige administrative konsekvenser.

5.7.5 Iverksettelse

Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret 2019.

5.8 Skattører og fellesskatt

Skattørene fastsettes innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I Prop. 88 S (2017–2018) Kommuneproposisjonen 2019 ble det varslet at skattørene på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det ble også varslet at skattørene fastsettes med sikte på at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

De kommunale og fylkeskommunale skattørene for personlig skattytere foreslås noe redusert fra 2018 til 2019.

Som følge av regjeringens forslag om å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt fra 23 pst. til 22 pst. foreslås skattesatsen på fellesskatt for personlig skattytere redusert med 0,70 prosentenhet, fra 8,55 pst. i 2018 til 7,85 pst. i 2019 jf. tabell 5.3.

Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2019 § 3-2 og § 3-8.

Tabell 5.3 Maksimalskattøren for personlige skattytere i 2018 og forslag for 2019. Prosent

2018

2019

Endring i prosentenhet

Kommuner

11,80

11,55

-0,25

Fylkeskommuner

2,65

2,60

-0,05

Fellesskatt til staten 1

8,55

7,85

-0,70

Alminnelig inntekt

23,00

22,00

-1,0

1 Skattesatsen på fellesskatt til staten for Nord-Troms og Finnmark settes til 4,35 pst. i 2019.

Kilde: Finansdepartementet.

5.9 Arveavgift

Regjeringen har fjernet arveavgiften for gaver som gis, og for arv etter dødsfall som skjer, 1. januar 2014 eller senere, jf. lov 13. desember 2013 nr. 110 om oppheving av lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven). Det skal svares arveavgift etter reglene i arveavgiftsloven for arv som inntrer etter dødsfall som har skjedd før 1. januar 2014. Det gjelder selv om arvingene ved offentlig skifte får rådigheten over midlene i 2014 eller senere år, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013 –2014) punkt 5.2.3.

Det er nødvendig at Stortinget treffer arveavgiftsvedtak også for senere budsjettår for å opprettholde arveavgiftsplikten for arvinger som mottar arv fra dødsfall før 1. januar 2014, men hvor rådigheten ved offentlig skifte først inntrer i 2014 eller senere. På denne bakgrunn fattet Stortinget et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2014 hvor satser og fribeløp som gjaldt for 2013-terminen, ble videreført, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014) punkt 5.2.3. Tilsvarende ble gjennomført for budsjetterminene 2015, 2016, 2017 og 2018, jf. omtale i henholdsvis Prop. 1 LS (2014–2015) punkt 3.11, Prop. 1 LS (2015–2016) punkt 5.11, Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 5.7 og Prop. 1 LS (2017–2018) punkt 5.10. Det foreslås et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2019 som viderefører tidligere satser og fribeløp i tråd med forutsetningene i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014).

Det vises til forslag til Stortingsvedtak om avgift til statskassen på arv for budsjettåret 2019.