Finansdepartementet (FIN)

20.1 Innledning og sammendrag

Det britiske interbanksystemet CLS Bank International (CLS) er viktig for norske banker. Gjennom dette systemet gjør norske banker opp valutahandler for flere hundre milliarder kroner daglig. Ved deltakelse i CLS unngår norske aktører valutaoppgjørsrisiko og får lettere tilgang til motparter i valutamarkedet.

CLS er underlagt britisk lovgivning. Storbritannia har meldt seg ut av EU, og skal etter planen tre ut 29. mars 2019. Etter uttredelsen vil avtaler mellom CLS og deltakere fra Norge ikke lenger ha rettsvern overfor deltakernes insolvens etter reglene i finalitetsdirektivet, med mindre rettsvernsreglene endres.

Som følge av at det fra neste år kan være aktuelt for norske finansforetak å delta i interbanksystemer underlagt lovgivningen til land utenfor EØS, foreslår departementet å utvide virkeområdet for rettsvernsreglene i betalingssystemloven kapittel 4 til også å gjelde systemer underlagt lovgivningen til land utenfor EØS. Departementet foreslår at norske foretak får en meldeplikt om deltakelse i slike systemer. Rettsvernsreglene vil etter forslaget komme til anvendelse på avtaler som er meldt inn og offentliggjort av Norges Bank eller Finanstilsynet. I tillegg foreslår departementet enkelte lovtekniske opprettinger.

De foreslåtte endringene i betalingssystemloven vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for foretakene utover en meldeplikt til Norges Bank og Finanstilsynet. For Norges Bank og Finanstilsynet vil det bli noe arbeid med å håndtere meldingene, men endringen antas å kunne håndteres uten økte budsjetter.

Det vises til forslag til endringer i betalingssystemloven § 1-3, § 4-1, § 4-3, § 4-4, § 6-1 og § 6-2. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 2019.

20.2 Gjeldende rett

EØS-regler som svarer til finalitetsdirektivet (direktiv 98/26/EF) er gjennomført i lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer (betalingssystemloven) kapittel 4. Loven regulerer interbanksystemer og kunderettede systemer for betalingstjenester. Rettsvernsreglene i kapittel 4 gir rettsvern til avtaler om avregning og oppgjør ved insolvens hos en deltaker i systemet. Dette skjermer systemene og andre deltakere i systemene fra tap som kan oppstå hvis en av deltakerne settes under offentlig administrasjon, og er avgjørende for tilliten til slike systemer.

Finalitetsdirektivets bestemmelser er tatt inn i nasjonal lovgivning i alle EØS-land, og innebærer at rettsvernsreglene også gjelder på tvers av landegrensene innad i EØS. Dette gir økt forutsigbarhet for systemer etablert i EØS-området, samt for systemenes deltakere, i situasjoner med insolvens hos en av deltakerne. Avregnings- og oppgjørsavtaler i systemer underlagt lovgivningen i land utenfor EØS har imidlertid ikke tilsvarende rettsvern. Medlemsstatene kan etter finalitetsdirektivets fortalepunkt 7 velge å la direktivets regler også komme til anvendelse for egne foretak som deltar i systemer utenfor EØS, men denne muligheten har Norge per i dag ikke benyttet.

Virkeområdet for betalingssystemloven kapittel 4 er angitt i § 4-1. Bestemmelsene i kapittelet gjelder for interbanksystemer med tillatelse etter lovens § 2-3, Norges Bank og for verdipapiroppgjørssystemer etter særskilt godkjenning av Finanstilsynet. Kapittelet gjelder også for interbanksystemer og verdipapiroppgjørssystemer etablert i annen EØS-stat etter særskilt godkjenning fra Norges Bank eller Finanstilsynet, der deltakerne i systemet har avtalt at norsk lovgivning skal anvendes for systemet i samsvar med lovens § 4-3 og som er meldt til EFTAs overvåkingsorgan.

For systemer som faller inn under kapittelets virkeområde følger det av § 4-2 første ledd at avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos en deltaker i det aktuelle systemet, når oppdraget er lagt inn i systemet før det er innledet insolvensbehandling. Etter § 4-2 tredje ledd skal en avtale om avregning og oppgjør også kunne gjøres gjeldende etter sitt innhold når oppdraget blir lagt inn i systemet etter at insolvensbehandling er innledet, såfremt oppdraget gjennomføres i løpet av virkedagen insolvensbehandlingen innledes og operatøren av systemet kan godtgjøre at vedkommende ikke hadde eller burde hatt kunnskap om insolvensbehandlingen på det tidspunktet retten til å tilbakekalle ordren bortfalt.

Det følger av § 4-3 første ledd at deltakerne i et system bare kan velge at lovgivningen i en EØS-stat skal gjelde for systemet dersom minst én av deltakerne har hovedkontor i vedkommende stat. Etter paragrafens annet ledd vil denne lovgivningen avgjøre hvilke rettigheter og forpliktelser en insolvent deltaker har som deltaker i systemet.

Etter § 4-4 første ledd kan ikke sikkerhet som er stilt overfor en sentralbank innenfor EØS-området, en operatør, eller en deltaker i interbanksystem eller verdipapiroppgjørssystem, omstøtes etter dekningsloven § 5-7.

Det følger av § 4-4 tredje ledd at der finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 er stilt som sikkerhet etter første ledd, og retten til de finansielle instrumentene er registrert i et register, en konto eller i et verdipapirregister i en EØS-stat, skal lovgivningen i dette landet være bestemmende for rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen.

For enkelthets skyld vil betegnelsen «de særskilte rettsvernsreglene mv.» benyttes om reglene nevnt ovenfor.

§ 4-1 fjerde ledd i betalingssystemloven gir, i tråd med finalitetsdirektivets krav, anvisning på at rettsverns- og sikkerhetsreglene som følger av § 4-2 første og tredje ledd og § 4-4 også gjelder for norske deltakere i et betalings- eller verdipapiroppgjørssystem som har valgt lovgivningen i en annen EØS-stat for systemet, og som er meldt til EFTAs overvåkingsorgan eller EU-kommisjonen i samsvar med finalitetsdirektivet. Tilsvarende regler er imidlertid ikke gjort gjeldende for norske deltakere i tilsvarende systemer utenfor EØS.

20.3 Høringen

Den 2. mars 2018 sendte Finansdepartementet på høring et høringsnotat fra Norges Bank med forslag til endringer i betalingssystemloven kapittel 4. Norges Bank foreslår i høringsnotatet å utvide virkeområdet for rettsvernsreglene, slik at de også kommer til anvendelse ved deltakelse i interbank- og verdipapiroppgjørssystemer underlagt lovgivningen til et land utenfor EØS.

20.3.1 Utvidelse av rettsvernsreglene til å gjelde systemer underlagt lovgivningen i land utenfor EØS

Det britiske interbanksystemet CLS Bank International (CLS) er viktig for norske banker. Gjennom dette systemet gjør norske banker opp valutahandler for flere hundre milliarder kroner daglig. Norske foretaks kjøp og salg av valuta gjennom CLS blir gjennomført blant annet for å unngå tap ved valutasvingninger. Ved deltakelse i CLS unngår norske aktører valutaoppgjørsrisiko og får lettere tilgang til motparter i valutamarkedet. DNB er det eneste norske foretaket som er oppgjørsmedlem i CLS, men systemet er viktig også for andre norske banker.

CLS er underlagt britisk lovgivning. Etter Storbritannias uttredelse fra EU vil avtaler mellom CLS og deltakere fra Norge ikke lenger ha rettsvern etter reglene i finalitetsdirektivet. Dette vil kunne føre til usikkerhet knyttet til hvilket lands rett som vil få anvendelse på avtalen i tilfelle insolvens og dermed påføre deltakerne i systemet uønsket risiko. For å legge til rette for at norske foretak skal kunne delta i interbank- eller verdipapiroppgjørssystemer utenfor EØS, er det nødvendig at norsk lovgivning åpner for deltakelse i systemer utenfor EØS som har felles regler og standardiserte ordninger for utførelse av overføringsordrer. Norges Bank viser til at dette kan gjøres ved at norsk rett anerkjenner at overføringsordre i henhold til slike avtaler får rettsvern i tråd med avtalens bestemmelser.

Norges Bank legger vekt på at det ved utforming av reglene må tas hensyn til at de særskilte rettsvernsreglene i betalingssystemloven griper inn i norske regler som gjelder i situasjoner med insolvensbehandling. Det er, slik Norges Bank skriver, avgjørende for kreditorene og interbank- og verdipapiroppgjørssystemene at reglene er klare og forutsigbare. Videre uttaler Norges Bank:

«Norges Bank legger til grunn at en eventuell utvidelse av virkeområdet til kapittel 4 bør gjøres generell, og ikke knyttes opp mot konkrete tredjeland eller grupper av tredjeland uten nærmere materielt innhold (f.eks. for systemer etablert i «Storbritannia» eller i «tidligere EU-stater» e.l.). Det avgjørende må være at alle deltakerne i slike systemer er beskyttet av samme rettsvernsregler for så vidt gjelder de avtaler som er inngått under systemet. For EØS-landenes vedkommende er dette sikret gjennom hvert enkelt lands nasjonale gjennomføring av finalitetsdirektivet. Land utenfor EØS er imidlertid ikke forpliktet til å fastsette nasjonale bestemmelser som gjennomfører finalitetsdirektivet, og står derfor fritt til å fastsette egne (rettsverns-)regler om overføringsordrer mv. som legges inn i systemet. Det kan derfor stilles spørsmål om det fra norske myndigheters side bør stilles noen form for krav til systemet eller til de aktuelle avtalene for at norske (insolvente) deltakere i systemet skal underlegges den lovgivning som er valgt for systemet, for så vidt gjelder rettigheter og plikter under avtalen.
I Ot.prp. nr. 96 (1998–1999) Om lov om betalingssystemer mv. kapittel 6.6 annet avsnitt legger departementet til grunn at systemer som er underlagt de konsesjons- og tilsynskrav som følger av lovens kapittel 2, vil oppfylle nødvendige krav til formålstjenlige regler, og at avtaler som inngås under systemet derfor bør kunne underlegges de særskilte rettsvernsreglene. En mulighet er derfor at norske myndigheter vurderer tilsyns- og konsesjonsregimet det aktuelle tredjelandssystemet er underlagt, og bruker dette som kriterium for hvorvidt avtalen under systemet har rettsvern og kan gjøres gjeldende etter sitt innhold overfor konkursboet til den norske deltakeren. Et annet alternativ er at norske myndigheter vurderer og eventuelt godkjenner avtalene for at de skal kunne gjøres gjeldende etter sitt innhold i tilfelle insolvens hos en norsk deltaker. Godkjennelsen må i så fall forutsetningsvis være gitt før insolvensen inntreffer. En slik godkjennelsesordning vil i så fall ligne på den ordningen som er i Danmark. En tredje mulighet er at den norske deltakeren i systemet kun notifiserer norske myndigheter forut for tiltredelse til systemet/avtalen.
Norges Bank vil foreslå at norske institusjoner som deltar i interbank- eller verdioppgjørssystemer utenfor EØS får en meldeplikt om deltakelse i slike systemer. Videre foreslår Norges Bank at Norges Bank eller Finanstilsynet skal offentliggjøre meldingene, og at offentliggjøringen er skjæringstidspunktet for når bestemmelsene om finalitet kommer til anvendelse, jf. punkt 4.2–4.4 nedenfor. Det foreslås for øvrig endringer i reglene om lovvalg og sikkerhetsstillelse i §§ 4-3 og 4-4 for å tilrettelegge for norske institusjoners deltakelse i systemer utenfor EØS.
I utkastet til endringer i finansforetaksloven kapittel 20 er det en rekke henvisninger til de særskilte rettsvernsreglene i betalingssystemloven. Henvisningene fra reglene om krisehåndtering i forslaget til finansforetaksloven må være i overensstemmelse med endringene foreslått i punkt 4 for at de særskilte rettsvernsreglene også skal få forrang i en situasjon der en norsk deltaker i system etablert i tredjeland blir insolvent. Norges Bank ser ikke at endringene i betalingssystemloven foreslått i høringsnotatet her foranlediger endringer i henvisningene i finansforetaksloven. Imidlertid bør henvisningen i betalingssystemloven § 1-3 åttende ledd til banksikringsloven endres til å vise til vedtak om offentlig administrasjon etter finansforetaksloven § 21-11.»

20.3.2 Meldeplikt om deltakelse i systemer underlagt lovgivningen i land utenfor EØS

Norges Bank foreslår at norske foretak får en meldeplikt om deltakelse i slike interbank- og verdipapiroppgjørssystemer, og at rettsvernsreglene skal komme til anvendelse på avtaler inngått etter at melding om deltakelse i et slikt system er offentliggjort av Norges Bank eller Finanstilsynet. Om forslaget skriver Norges Bank følgende i høringsnotatet:

«Det følger av § 4-1 siste ledd at «[b]estemmelsene i §§ 4-2 første og tredje ledd og 4-4 også gjelder for norske deltakere i interbanksystemer eller verdipapiroppgjørssystemer som har valgt lovgivningen i annen EØS-stat for systemet og som er meldt til EFTAs overvåkingsorgan eller EU-kommisjonen i samsvar med rådsdirektiv 98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir».
Som nevnt i punkt 3.1 fremgår det av direktivet at medlemsstatene skal godkjenne interbank- og verdioppgjørssystemer, og melde fra om disse til EU-kommisjonen. Dermed oppstår det klarhet om hvilke avtaler som er underlagt de særlige reglene om finalitet i tråd med finalitetsdirektivets bestemmelser. En tilsvarende mekanisme for godkjenning og/eller offentliggjøring av tilsvarende systemer utenfor EØS er ikke regulert.
Fordelen med å ha en godkjenningsmekanisme, enten ved godkjenning av selve det utenlandske systemet eller deltakerens avtale med systemet, er at norske myndigheter får bedre kontroll over hvilke tredjelands systemer som norske institusjoner kjører oppgjør gjennom. En eventuell godkjenningsmekanisme vil måtte innebære at Norges Bank og/eller Finanstilsynet tar på seg en ny forvaltningsoppgave og dermed økt bruk av ressurser. Det antas imidlertid at svært få avtaler vil bli sendt inn for godkjenning grunnet det lave antall internasjonale interbank- og verdioppgjørssystemer. Interbanksystemene har for øvrig standardiserte avtaler med sine deltakere, og det vil derfor bare være nødvendig med en materiell vurdering av avtalene ved første gangs behandling.
En løsning der Norges Bank godkjenner systemer i tredjeland innebærer at banken vurderer og uttaler seg om systemer som utenlandske myndigheter har det primære tilsyns- og overvåkningsansvaret for. Det kan anføres prinsipielle innvendinger mot en slik løsning.
Gjennom Norges Banks deltakelse i samarbeidsgrupper med interbanksystemer og myndigheter i andre land er banken godt kjent med systemene som norske finansinstitusjoner deltar i. Dette gjelder både systemer i og utenfor EØS. Ut i fra hensynet til finansiell stabilitet er det derfor etter Norges Banks vurdering ikke nødvendig å godkjenne norske aktørers deltakelse i systemer utenfor EØS. Imidlertid vil et krav om melding til Norges Bank eller Finanstilsynet fra deltakere i henholdsvis interbanksystemer og verdioppgjørssystemer om deltakelse være hensiktsmessig for å skape klarhet om de særskilte rettsvernsreglene som vil komme til anvendelse i en insolvenssituasjon. En slik løsning vil gi myndighetene en oversikt og kontroll over norske institusjoners deltakelse i systemer utenfor EØS, samtidig som dette ikke antas å medføre vesentlig økt ressursbruk. Meldeplikten settes som vilkår for at overføringsordre under slike avtaler skal ha rettsvern overfor deltakerens kreditorer. En meldeplikt vil også gi Norges Bank og Finanstilsynet foranledning til å vurdere om systemet oppfyller grunnleggende krav til slike systemer før institusjonens deltakelse i systemet offentliggjøres.
Norges Bank foreslår etter dette at bestemmelsen i § 4-1 fjerde ledd utvides til å gjelde systemer som har valgt lovgivningen i en stat utenfor EØS for systemet. Dette kan gjøres ved et tillegg som viser at § 4-2 første og tredje ledd og § 4-4 også gjelder for norske deltakere i slike systemer, under forutsetning av at deltakelsen er meldt inn til henholdsvis Norges Bank eller Finanstilsynet.
En offentlig tilgjengelig oversikt over meldinger om deltakelse som er mottatt vil gi lett tilgjengelig og etterrettelig informasjon om reglene i kapittel 4 kommer til anvendelse for en deltaker i et gitt system. Norges Bank foreslår derfor et tillegg i § 4-1 fjerde ledd slik at det fremgår at skjæringstidspunktet for når avtalen vil følge de særlige reglene for finalitet er når deltakelsen er offentliggjort av Norges Bank eller Finanstilsynet.»

20.3.3 Andre lovendringer

Som følge av at virkeområdet til betalingssystemloven kapittel 4 foreslås utvidet, er det også behov for å justere enkelte av de andre bestemmelsene i betalingssystemloven kapittel 4. Om dette uttaler Norges Bank:

« 4.3 Sikkerhetsstillelse
Paragraf 4-4 første ledd viser til at sikkerhet som er stilt blant annet overfor en sentralbank innenfor EØS-området ikke omstøtes etter dekningsloven § 5-7.
Paragraf 4-4 tredje ledd angir at der finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 er stilt som sikkerhet etter § 4-4 første ledd, og retten til de finansielle instrumentene er registrert i en EØS-stat, skal lovgivningen i dette landet være bestemmende for rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen.
Det foreslås at ordlyden i § 4-4 første og tredje ledd endres slik at også sikkerheter overfor sentralbanker utenfor EØS som stilles som ledd i deltakelsen i systemet skal omfattes, og videre at det er lovgivningen i det landet sikkerhetsstillelsen er registrert som vil være bestemmende for rettighetene til innehaveren av sikkerhetsstillelsen. Det foreslås også at bestemmelsen bare gjelder for deltakelse som Norges Bank og/eller Finanstilsynet har mottatt melding om, og som har blitt offentliggjort, jf. forslag til endringer i § 4-1.
4.4 Lovvalg
Det følger av § 4-3 første ledd at deltakerne i et system bare kan velge at lovgivningen i en EØS-stat skal gjelde for systemet dersom minst én av deltakerne har hovedkontor i vedkommende stat. Etter paragrafens annet ledd vil denne lovgivningen avgjøre hvilke rettigheter og forpliktelser en insolvent deltaker har som deltaker i systemet.
For at lovgivningen som er valgt for systemet skal komme til anvendelse for den norske deltakeren av et system utenfor EØS, foreslås lovvalgsregelen i § 4-3 utvidet til å gjelde også lovgivningen i stater utenfor EØS.»

20.3.4 Høringen

Høringsnotatet ble sendt til 55 høringsinstanser og publisert på regjeringens hjemmesider. Høringsfristen ble satt til 1. juni 2018, og totalt 15 høringsinstanser har inngitt svar.

Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kunnskapsdepartementet, Landbruksdepartementet, Utenriksdepartementet, Brønnøysundregistrene, Norges Bank, Regelrådet, Skattedirektoratet, Statistisk sentralbyrå og Norsk Kapitalforvalterforening har ingen merknader til saken eller ønsker ikke å avgi høringsuttalelse.

Finanstilsynet uttaler at tilsynet støtter forslaget, men har for øvrig ingen merknader. DNB og CLS har merknader til høringsnotatet. Høringsinstansene er gjennomgående positive til forslaget.

DNB støtter forslaget til endringer og understreker behovet for en løsning på saken i god tid før Storbritannia trer ut av EU:

«DNB Bank ASA er som eneste norske institusjon oppgjørsmedlem i CLS Bank International. CLS-systemet er svært viktig for DNB sitt valutaoppgjør, men er også viktig for øvrige norske banker. DNB er enig i beskrivelsen Norges Bank gir av systemet og dets viktighet i sitt høringsnotat.
DNB anser de foreslåtte endringer i betalingssystemloven som hensiktsmessige og tilstrekkelige til å ivareta fortsatt deltakelse i CLS for en norsk institusjon. Vi understreker viktigheten av å få dette på plass i god tid før britisk uttredelse av EU.
Dersom endringene ikke blir vedtatt i tide er det ikke trolig at DNB Bank ASA som en norsk institusjon vil kunne opprettholde direkte tilgang til systemet som oppgjørsmedlem. Dersom det oppstår vedvarende usikkerhet om dette, må DNB derfor se nærmere på muligheter for å knytte oss til CLS på andre måter, f eks gjennom selskaper i tredjeland. Slike alternative løsninger må imidlertid forventes å innebære økte kostnader.
På denne bakgrunn imøteser DNB derfor de foreslåtte endringene, og understreker behovet for en løsning på saken i god tid før britisk uttreden av EU blir en realitet.»

CLS støtter også forslaget i høringsnotatet.

CLS bemerker innledningsvis at betalingssystemloven § 4-1 stiller vilkår om at systemet må være meldt til EFTAs overvåkningsorgan eller EU-kommisjonen, og stiller spørsmål ved om meldeplikten i stedet skulle ha vært til det europeiske verdipapirtilsynsbyrået ESMA.

I tillegg til enkelte kommentarer til fremstillingen som ikke er av direkte betydning for forslagene, har CLS også enkelte tekniske kommentarer til de foreslåtte lovendringene.

CLS oppfatter ordlyden i høringsforslaget som at det skal etableres et offentlig register over deltakelse i tredjelandssystemer. CLS viser til at de ikke er kjent med at det eksisterer noe slikt register. Etter CLSs syn burde det være tilstrekkelig at deltakelsen er offentliggjort på nettsidene til Norges Bank eller Finanstilsynet. Videre påpeker CLS at det er viktig med et klart definert tidspunkt (cut-off-tidspunkt) for når rettsvernsreglene skal gjelde. CLS mener at formuleringen i lovforslaget om at reglene kommer til anvendelse når deltakelsen «er offentliggjort» ikke er tilstrekkelig presis fordi det ikke fremkommer hvordan deltakelsen skal offentliggjøres. CLS mener også at det kan være behov for en overgangsregel som beskytter deltakere og motparter mot tap som følge av et eventuelt tidsgap mellom Storbritannias uttreden av EU og offentliggjøring av melding om deltakelse.

CLS antar at det ikke vil være behov for å notifisere eksisterende deltakere i interbank- og oppgjørssystemer som er velkjente for myndighetene. CLS mener videre at den foreslåtte formuleringen «Det samme gjelder for[…]» skaper uklarhet om hvorvidt det også for systemer utenfor EØS er krav om at systemet må være meldt til ESA eller EU-kommisjonen. CLS foreslår at det presiseres at det ikke er et slikt notifitseringskrav for tredjelands-systemer.

20.4 Vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til Norges Banks vurderinger og forslag i høringsnotatet. Selv om endringene som foreslås i høringsnotatet, er foranlediget av at Storbritannia trer ut av EU, er vurderingene og forslagene ikke spesielt knyttet til denne hendelsen. Endringene i reglene vil gjelde interbank- og verdipapiroppgjørssystemer underlagt tredjelands rett generelt. Utvidelsen av regelverket til også å gjelde tredjelands rett er en valgmulighet som ligger i finalitetsdirektivet, og som også flere andre land tidligere har valgt å ta i bruk. Det er etter departementets vurdering viktig å legge til rette for at norske foretak fortsatt kan delta i valutaoppgjørssystemet CLS. Det er først i forbindelse med at Storbritannia trer ut av EU at behovet for å legge til rette for at norske foretak kan delta i slike systemer kommer på spissen.

Departementet viser til at Norges Bank har vurdert om det bør stilles krav om at deltakelsen i tredjelands interbank- eller verdipapiroppgjørssystem må godkjennes av norske myndigheter. Departementet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet av at det ikke er hensiktsmessig å etablere en godkjenningsordning, og viser til at ingen høringsinstanser har hatt innsigelser mot dette. Departementet antar, slik også Norges Bank påpeker i høringsnotatet, at norske bankers deltakelse i slike interbank- eller verdipapiroppgjørssystemer som hovedregel uansett vil være kjent for myndighetene. Gjennom etablering av en notifiseringsordning, slik Norges Bank har foreslått i høringsnotatet, vil Finanstilsynet og Norges Bank uansett kunne foreta en kontroll av systemet før deltakelsen offentliggjøres. En ordning med notifisering og publisering vil videre gi en uttømmende liste over norske foretaks deltakelse i slike systemer og på den måten skape klarhet om de særskilte rettsvernsreglene kommer til anvendelse. Hvorvidt deltakelse i et verdipapiroppgjørssystem eller interbanksystem skal meldes til Norges Bank eller Finanstilsynet, følger ansvarsområdene som angitt i betalingssystemloven § 4-1 første ledd.

Departementet er enig med CLS i at det er hensiktsmessig og også nødvendig med et så klart cut off-tidspunkt som mulig, slik at det for bobestyrere og andre ikke reises tvil om hvilke tredjelandssystemer som faller inn under de særskilte rettsvernsreglene i betalingssystemloven kapittel 4, og hvilke norske foretak som er deltakere i slike systemer. Departementet er enig med forslaget fra Norges Bank i høringsnotatet om å knytte tidspunktet til publisering av notifiseringen på Norges Banks eller Finanstilsynets hjemmeside, slik også CLS foreslår. Departementet merker seg at CLS har ment at formuleringen kan skape uklarhet, og for å unngå dette foreslår departementet å presisere siste setning i § 4-1 fjerde ledd til «[…], og der deltakelsen er publisert på Norges Banks eller Finanstilsynets internettsider».

Etter departementets vurdering er det ikke behov for overgangsregler knyttet til endringsforslaget. Det vil kun være én deltaker i ett system som blir berørt av at Storbritannia trer ut av EU. Departementet legger til grunn at det vil være tilstrekkelig tid for foretaket til å notifisere sin deltakelse i tide, og at Norges Bank vil ha tid til å behandle notifikasjonen.

Departementet foreslår ikke unntak i notifiseringsplikten for eksisterende norske deltakere som er kjente for myndighetene. Notifisering og publisering er ikke bare av hensyn til myndighetene, men også av hensyn til bobestyrere og deltakernes øvrige motparter.

CLS stiller spørsmål ved om lovforslaget stiller krav om at også systemet fra tredjeland må være meldt til EU-kommisjonen eller ESA. Departementet understreker at det for tredjelandsystemer ikke er krav om slik melding. Det er tilstrekkelig at det norske foretaket har meldt sin deltakelse til Norges Bank eller Finanstilsynet og at deltakelsen er publisert på nett. Formuleringen «det samme gjelder for» henviser tilbake til angivelsen av hvilke bestemmelser som gjelder for deltakere i slike system.

Avslutningsvis foreslår departementet å oppdatere terminologien fra finansinstitusjon til finansforetak i §§ 6-1 og 6-2.

Det vises til forslaget til endringer i betalingssystemloven § 1-3, § 4-1, § 4-3, § 4-4, § 6-1 og § 6-2.

20.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget har som formål å legge til rette for at norske foretak kan delta i systemer for interbank- og verdipapiroppgjør som er hjemmehørende utenfor EØS. Forslaget pålegger ikke norske foretak deltakelse i slike systemer, og de foreslåtte endringene i betalingssystemloven vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for foretakene utover en meldeplikt til Norges Bank og Finanstilsynet. Det er kun et foretak som på det nåværende tidspunkt blir berørt av meldeplikten.

Norges Bank skriver i høringsnotatet at det vil kunne få alvorlige konsekvenser for norske finansforetak dersom de stenges ute fra et tredjelandssystem, slik som for eksempel det internasjonale valutaoppgjørssystemet CLS. CLS er etablert for å unngå at det oppstår tap i valutaoppgjøret, og ikke for å håndtere eller fordele tap. For at systemet skal fungere som planlagt, må alle betalinger og oppgjør skje uten forsinkelser. For CLS vil det derfor være en uakseptabel risiko å ha avtaler om avregning og oppgjør som ikke er bindende for en deltaker under insolvens. Dersom norske finansforetak stenges ute fra deltakelse i CLS, vil foretakene bli påført oppgjørsrisiko i valutaoppgjøret. Slik risiko kan sammenlignes med kortsiktige usikrede lån, og kan utgjøre mer enn egenkapitalen til et finansforetak. Videre vil det trolig bli vanskeligere for norske finansforetak å finne motparter i valutamarkedet om de ikke kan delta i CLS, og særlig under kriser når aktørene i finansmarkedet ikke vil ha risiko mot hverandre.

Forslaget innebærer økte oppgaver for Norges Bank og Finanstilsynet, som vil måtte håndtere de meldingene som deltakerne i systemet vil være pliktige å sende. Håndteringen av slike notifiseringer vil likevel være langt mindre arbeidskrevende for myndighetene enn en godkjenningsordning, og antas å kunne håndteres uten økte budsjetter.

20.6 Ikrafttredelse

Forslagene til endringer i betalingssystemloven bør tre i kraft i god tid før Storbritannia trer ut av EU. Behovet for rask ikrafttredelse er fremhevet både i høringsnotatet og av høringsinstansene. Departementet foreslår på denne bakgrunn at lovendringene trer i kraft 1. januar 2019.