Utenriksdepartementet (UD)

Prop. 1 S

(2018–2019)

Verden er preget av store motsetninger. Stadig flere mennesker tar steget ut av fattigdom, de økonomiske indikatorene peker i riktig retning, og seirene for demokrati, frihet, og menneskerettigheter gir håp om en bedre fremtid.

Internasjonalt samarbeid har gitt verden en ambisiøs klimaavtale og 17 bærekraftsmål som ramme for global innsats mot fattigdom. Flere barn går på skole, polio er snart utryddet, hiv-pandemien er redusert med en tredjedel, og flere enn noen gang får oppleve å fylle fem år. Produksjonen av fornybar energi vokser. Det gjøres store fremskritt i kampen mot terrororganisasjonen ISIL.

Samtidig går noen utviklingstrekk i feil retning. Over 65 millioner mennesker er på flukt. Klimaendringene blir stadig mer alvorlige, ødelegger menneskers livsgrunnlag og driver dem på flukt. Rettsstaten og ytringsfriheten er under press, også i enkelte land i Europa. Og det politiske ordskiftet er mange steder preget av polarisering.

Makt forskyves. Det forpliktende internasjonale samarbeidet er også under press. Stormaktrivalisering tiltar, og det er tilløp til mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme. Faren for finansiell uro, geopolitiske spenninger og en eskalerende handelskonflikt skaper usikkerhet om fremtidig vekst. Det truer økonomisk utvikling, sikkerhet og stabilitet. Det skaper uforutsigbarhet, også i Norges nærområder.

En ansvarlig utenrikspolitikk forholder seg til verden slik den er og møter komplekse utfordringer og dilemmaer med realisme. Norge har et godt utgangspunkt. Vi har en solid økonomi, jevn fordeling av økonomiske goder, et inkluderende politisk ordskifte, stor grad av åpenhet og tillit i samfunnet, og en tradisjon for konsensus om de lange linjene i utenrikspolitikken.

Utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk glir stadig mer inn i hverandre. Det er viktig å føre en samstemt politikk, slik at bredden i Regjeringens arbeid bidrar best mulig til å nå bærekraftsmålene. Utenriksdepartementet har derfor nært samarbeid med de andre departementene i politikkutøvelsen, og har i 2018 etablert et samstemthetsforum som bringer sammen relevante departementer, næringsliv, akademia og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Utenrikspolitikken blir stadig viktigere for ivaretakelsen av norske interesser. Det er avgjørende å styrke de områdene som betyr aller mest – Norges sikkerhet, frihet, økonomi og velferd. Samtidig skal det slås ring om verdiene som ligger til grunn for det norske samfunnet. Norge er et av verdens mest velstående land, og har både et ansvar for, og egeninteresse i, å bidra til å bekjempe fattigdom globalt. Forutsetningen for alt dette er imidlertid at den globale orden som regulerer forholdet mellom land, fungerer.

Forsvare den globale orden

Verden er preget av uro og uforutsigbarhet, og står overfor store globale utfordringer som ingen enkelt stat kan løse alene. Det multilaterale systemet har avgjørende betydning for verden og for Norge. Men det er under press, og kan ikke tas for gitt.

Det er økt skepsis, også blant sentrale allierte, til multilateralt samarbeid. Det fører til utfordringer knyttet til lederskap, og bidrar til å svekke det multinasjonale systemets legitimitet og effektivitet.

Verdiene og normene som har ligget til grunn for den globale orden utfordres, både av fremvoksende makter og av den politiske utviklingen i vestlige land. For Norge er det avgjørende å hegne om folkeretten og bygge forståelse for betydningen den har for både små og store land.

Det er en tendens at noen store land velger unilaterale, bilaterale og transaksjonelle strategier. Dette fører til fragmentering og uforutsigbarhet, og kan svekke den sikkerhetspolitiske stabiliteten, internasjonal handel og verdensøkonomien.

Verden står overfor en rekke utfordringer som det multilaterale systemet ikke er egnet til å løse på en effektiv måte. Eksempler er marin forsøpling, antimikrobiell resistens, pandemier, sammensatte sikkerhetstrusler, irregulær migrasjon, mangel på inkluderende vekst, væpnet konflikt, terrorisme, humanitære kriser, organisert kriminalitet, skatteflukt og fattigdom.

Årsaken er at utfordringene ofte er komplekse og multisektorielle, mens mange institusjoner er satt opp for å håndtere kun en del av et sammensatt problem. Det multilaterale systemet trenger innsats og reform for å løse de nye utfordringene på en effektiv måte.

Norges svar er bl.a. å fortsette arbeidet med å reformere og styrke FN. Samarbeidet i FN er selve fundamentet for den regelbaserte verdensorden, for menneskerettighetene og for de multilaterale institusjonene der land møtes for å løse globale utfordringer. Ingen kan erstatte det globale normgivende arbeidet hvor FN-organisasjoner bringer alle land sammen og søker konsensus om veien mot et bedre, friere og mer rettferdig samfunn.

FNs sikkerhetsråd forblir verdens viktigste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Rådets 15 medlemsland fatter folkerettslig bindende vedtak for konflikthåndtering, sanksjoner, fredsoperasjoner og maktbruk. Medlemskap i Rådet medfører styrket samarbeid med store og små land, og økt ansvar, synlighet og innflytelse. Regjeringen gir derfor høyeste prioritet til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022. Norge søker en plass i Sikkerhetsrådet for å ivareta nasjonale og globale interesser, for å bidra til fred og konfliktløsning, og for å støtte den regelstyrte verdensorden som har tjent Norge godt i over 70 år.

Norges engasjement i det multilaterale systemet favner videre enn FN. I arbeidet for å trygge norsk sikkerhet, sikre norsk velferd og fremme normer og verdier, mobiliseres et helt nettverk av organisasjoner som Norge er medlem av eller samarbeider tett med. Regjeringen vil derfor se på bredden av sitt engasjement i det multilaterale systemet for å styrke og videreutvikle det multilaterale byggverket og støtte opp under fremtidens felles globale løsninger. En stortingsmelding om Norges rolle og muligheter i det multilaterale systemet vil bli lagt frem i 2019.

Den internasjonale orden er under press. Norge vil derfor arbeide tettere med venner og allierte for å verne om det multilaterale systemet. Det europeiske og nordatlantiske samarbeidet, og forholdet til USA, er bærebjelker i norsk utenrikspolitikk. Samtidig utgjør de nordiske landene et naturlig felleskap for Norge, basert på felles verdier og historie, og et naboskap som gjør at vi deler mange av de samme utfordringene. Det økonomiske tyngdepunktet og maktforholdene i verden forskyves mot øst og sør. Det er naturlig å forvente at land som får økt innflytelse, også påtar seg større ansvar. Norge må også bygge partnerskap med nye partnere for å løse de globale utfordringer.

Utviklingen i de store økonomiene i Asia har avgjørende betydning for norsk næringsliv og verdiskaping. Regionen er preget av at flere land er i en labil politisk utvikling og til dels har spenningsfylte forhold til hverandre. Fremfor alt er regionen preget av Kinas fremvekst som regional og global aktør, til dels i konkurranse med India. Utviklingen av partnerskapet med ASEAN er prioritert. Landene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsetter å spille en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk.

I Oseania er Australia og New Zealand gode og likesinnede samarbeidspartnere for Norge internasjonalt, både når det gjelder globale sikkerhetsutfordringer som ikke-spredning og radikalisering, men også handelspolitikk og havpolitikk.

Norges politiske partnerskap med land i Afrika er også under utvikling. Næringslivssamarbeid, samarbeid om fred og sikkerhet, og samarbeid om multilaterale spørsmål får stadig større plass. Dette er en positiv utvikling. Flere av verdens raskest voksende økonomier er i Afrika, og Afrikas geografiske plassering gjør det til en nøkkelregion med hensyn til å løse globale utfordringer som terrorisme, organisert kriminalitet, klima, miljø og migrasjon. Regjeringen har også lagt vekt på å videreutvikle samarbeidet med Den afrikanske union (AU).

Flere land i Latin-Amerika opplever solid økonomisk vekst og styres av demokratisk valgte regjeringer med vilje til reform. Likevel er store land i regionen preget av lavkonjunktur og politisk uro. Norges forhold til Latin-Amerika preges av store investeringer innen olje og fornybar energi, innsats for fred og forsoning, i tillegg til et omfattende klima- og skogsamarbeid. Forholdene ligger godt til rette for norsk næringsliv og for multilateralt samarbeid på mange områder.

Fremme Norges sikkerhet

Sikkerhet er en forutsetning for store deler av utenrikspolitikken og en prioritet for Regjeringen. Norge har siden 1905 vært forankret sikkerhetspolitisk vestover, først med Storbritannia, og deretter med USA og NATO. Sterke transatlantiske forbindelser og sikkerhetsgarantien i NATO forblir bærebjelken i Norges sikkerhetspolitikk.

Norge har satt tilpasning og utvikling av NATO høyt på dagsorden, og i tråd med norske interesser tatt initiativ til ny kommandostruktur, ny maritim innretning og økt forståelse av de strategiske utfordringene i Nord-Atlanteren.

NATOs styrke hviler imidlertid ikke bare på militær evne. Den hviler også på felles verdier. Verdifellesskapet gjør at Norge i ytterste konsekvens er villig til å risikere soldaters liv for å forsvare allierte. Essensen i det transatlantiske båndet er at de alliertes sikkerhet er vevd sammen, og at forpliktelsen til alliansen går utover egne interesser. Derfor er det i norsk interesse å bidra til en sterk allianse og transatlantisk samhold.

NATO er blitt mer mangfoldig. For å kunne ta ansvar for hverandres sikkerhet på en god måte, kreves sterkere økonomisk og politisk innsats. Derfor pleies også et dypere forhold til sentrale allierte og til nordiske og europeiske naboer. Norge har siden 2014 videreutviklet det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Innenriks- og utenrikspolitikken kommer sammen i nord, og der eksponeres våre nasjonale interesser for geopolitiske trender. Vår utenrikspolitikk skal både bidra til å fremme fred og stabilitet i regionen, og sikre norsk innflytelse i et av verdens mest ressursrike områder gjennom bærekraftig næringsutvikling.

Arktis er fortsatt preget av stabilitet og internasjonalt samarbeid basert på folkeretten, men regionen fremstilles stadig som et geopolitisk spenningsområde. Flere land, bl.a. fra Asia, ønsker å ta del i utviklingen i Arktis. Disse inviteres til å delta innenfor gjeldende internasjonal rett, og i de allerede velfungerende multilaterale rammeverk, bl.a. Arktisk råd.

Klimaendringene og issmeltingen i Arktis har resultert i økt internasjonal interesse for nordområdene med tiltagende fokus på ensidig vern av arktiske områder. Norge er opptatt av å stanse den globale oppvarmingen og redusere utslipp. Samtidig er bærekraftig bruk, basert på vitenskap og forskning, et sentralt premiss i norsk politikk, også i Arktis.

Bilateralt samarbeid med våre naboland baserer seg på konstruktive og fremtidsrettede løsninger på grenseoverskridende utfordringer. Viktige samarbeidsområder er miljø, fiskeri, helse, urfolk, infrastruktur, næringsliv, beredskap, sikkerhet og folk-til-folk-samarbeid.

Nord-Norge er i ferd med å bli en av landets mest skapende og bærekraftige regioner med stort vekstpotensial, noe som i arktisk kontekst er unikt. Regjeringen vil styrke den innenrikspolitiske dimensjonen i nordområdepolitikken, og bidra til fortsatt positiv utvikling gjennom styrket samordning av lokale, regionale og statlige aktører. Regjeringen legger frem en ny melding til Stortinget om nordområdepolitikken høsten 2020.

Forholdet til Russland er en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Norsk russlandspolitikk skal forbli tydelig og gjenkjennelig. Med grense til lands og til vanns, har Norge og Russland mange felles utfordringer. Disse løses best sammen. Fra fiskeriforvaltning til folk-til-folk-samarbeid er det over mange år blitt bygget opp et tett samarbeid med Russland på mange områder. Samtidig har Norges forhold til Russland alltid vært sammensatt. Mens det grensekryssende samarbeidet stadig utvikler seg, preges situasjonen også av den store – og økende – militære styrkekonsentrasjonen på Kola.

Den verdimessige avstanden mellom Russland og Vesten har økt. Regjeringen tar klart avstand fra folkerettsbrudd, og ser med bekymring på situasjonen for det sivile samfunn i Russland. Norge står støtt på våre verdier, i samarbeid med allierte og europeiske samarbeidspartnere. Samtidig anerkjenner Regjeringen Russlands egne sikkerhetsinteresser i nord. Ingen er tjent med økt spenning mellom våre to land. I denne situasjonen møter Norge Russland med forutsigbarhet og fasthet, og med åpenhet for samarbeid. Russlandspolitikken reflekterer på den ene siden vår vestlige forankring, NATO-medlemskapet og forventning om overholdelse av folkeretten og andre normer for internasjonalt samarbeid, og på den andre siden utstrakt samarbeid på områder av felles interesse. Den brede politiske enigheten som kjennetegner vår russlandspolitikk er en forutsetning for dette.

Situasjonen i Europas nærområder er fortsatt krevende. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina fortsetter å utfordre Europas stabilitet. I Syria og Irak er ISIL blitt fratatt så å si all territoriell kontroll. Men store områder fra Sahel til Afghanistan forblir ustabile og vil fortsatt gi grobunn for trusler som også kan ramme Europa. Fremgang i arbeidet mot krig og konflikt i disse regionene er en forutsetning for å nå FNs bærekraftsmål. Et tett og nært samarbeid med land i disse regionene er vesentlig.

Arbeid for å stabilisere konfliktområder må ta tak i de underliggende årsakene til konfliktene. Derfor er freds- og forsoningsarbeidet en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Norge er en etterspurt aktør i flere konflikter, og søker å legge til rette for dialog med mål om å skape varige politiske løsninger bl.a. i Afghanistan, i Sør-Sudan, på Filippinene og i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Engasjement for å sikre fredsavtalen i Colombia opprettholdes.

Den alvorlige sikkerhetssituasjonen i og rundt Europa de siste årene har ført til større forventninger – og større vilje – blant EUs medlemsland til å styrke EUs evne til å ivareta indre og ytre sikkerhet. EUs globale strategi bærer bud om EUs ambisjoner som sikkerhetspolitisk aktør. Regjeringen mener denne utviklingen kan styrke europeisk, og dermed norsk, sikkerhet. Det er i norsk interesse – både sikkerhetspolitisk og økonomisk – å samarbeide tett med EU og EUs medlemsland på dette området. Et forsterket europeisk sikkerhetssamarbeid vil også kunne bidra til å underbygge de transatlantiske forbindelsene.

Noen av våre største sikkerhetsutfordringer er av global karakter. Det gjelder f. eks. spredning av kjernevåpen, kjernefysisk materiale og andre masseødeleggelsesvåpen. Det globale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet er under press. Eksisterende nedrustningsavtaler må vernes om for å nå det endelige målet om en kjernevåpenfri verden. Regjeringen vil videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning for å legge grunnlaget for reell nedrustning. Regjeringen har utredet konsekvensene for Norge av en eventuell norsk ratifikasjon av Traktaten om forbud mot kjernevåpen (Forbudstraktaten), se også del III. Utredningen konkluderer med at Forbudstraktaten ikke er et egnet virkemiddel for å oppfylle målet om å nå – og opprettholde – en verden uten kjernevåpen. En eventuell norsk tilslutning vil være i konflikt med våre forpliktelser som følger av NATO-samarbeidet.

Regjeringen legger stor vekt på kontrollen med eksport av forsvars- og flerbruksvarer i tråd med Stortingets forutsetninger og internasjonale forpliktelser. Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll er viktig for å hindre uønsket spredning av sensitiv teknologi. Norge arbeider aktivt innenfor de multilaterale regimene på området, og direkte med EU og nærstående land.

Globale sikkerhetsutfordringer som grenseoverskridende kriminalitet og internasjonal terrorisme setter samfunnet under press. Digital sikkerhet og illegitim informasjonspåvirkning er de siste årene blitt stadig mer aktuelle temaer. Flere land opplever desinformasjon, påvirkningskampanjer knyttet til valg, og hacking av kritisk infrastruktur. Utviklingen i det digitale rom går raskt og krever i økende grad norsk utenrikspolitisk oppmerksomhet. Digitaliseringen gir nye sårbarheter og et stadig mer komplekst trusselbilde. Frekvensen av sikkerhetstruende hendelser er økende, sofistikerte angrepsverktøy er lett tilgjengelige, og skillet mellom statlige og ikke-statlige aktører er ofte uklart. For å få et mer helhetlig situasjonsbilde og styrke vår motstandsdyktighet, arbeider Regjeringen med å utvikle et bredt samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt.

Norges sikkerhet påvirkes også av klimaendringene. Land som er preget av ressursmangel, sterk befolkningsvekst, svakt styresett og fattigdom rammes hardest, og situasjonen kan bli farlig der klimaendringene forsterker presset på eksisterende motsetninger mellom land og folkegrupper. Ustabilitet, konflikt og mennesker på flukt kan få betydning for Norge. Derfor har Regjeringen tatt initiativ til å styrke samarbeidet om klima og sikkerhet gjennom Norges arbeid i FN.

Sikre økonomi og velferd

Verdens handelsorganisasjon (WTO), supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk. Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, er å bidra til like, stabile og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen, global økonomi.

Det siste året er ideen om frihandel, og institusjonene som bidrar til en åpen og regelbasert verdenshandel, utfordret fra flere hold. Proteksjonisme og nasjonalisme har fått stadig sterkere fotfeste i flere land. Det gagner verken små eller store land.

Skiftet i amerikansk økonomisk politikk i retning av unilaterale løsninger og bilateralisering av problemstillinger, er bekymringsfull. Storbritannias beslutning i 2016 om å melde seg ut av EU og EØS bidrar også til økt usikkerhet i handelspolitikken.

Frihandel og det multilaterale handelssystemet har bidratt vesentlig til global økonomisk utvikling og velstandsutvikling. Handel og investeringer over landegrensene har vært viktig for Norge, og er en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne jobbe seg ut av fattigdom for godt. Det er derfor avgjørende å verne om og styrke det multilaterale handelssystemet som er bygget opp gjennom 70 år. Det er ikke mindre viktig i en tid med økende usikkerhet i handelspolitikken.

USAs bekymringsfulle handelspolitiske dreining kommer på toppen av en allerede utfordrende situasjon i WTO. Det har lenge vært krevende å finne en gjensidig akseptabel fordeling av ansvar, rettigheter og plikter mellom tradisjonelle industriland og fremvoksende økonomier, noe som har vanskeliggjort videreutviklingen av WTO. For Norge er det avgjørende at WTOs posisjon som hovedsete for internasjonale handelsforhandlinger, og forvalter av et bredt og forpliktende multilateralt handelssystem, opprettholdes. Å styrke og reformere WTO er i Norges interesse. Norge vil bidra til at de globale handelspolitiske reglene reflekterer de utfordringer vi står overfor i det 21. århundre.

En helhetlig politikk for å sikre at alle får ta del i globaliseringen og gevinstene av internasjonal handel, er vesentlig. Samarbeidet i OECD gir viktige bidrag for å sikre en slik helhetlig politikk.

Havnæringene – herunder fiskeri, oppdrett, skipsfart og energiproduksjon – er ryggraden i den norske økonomien. Mer enn to tredeler av norsk eksportverdi kommer fra hav- og kystbaserte aktiviteter. Vi har over generasjoner lært at det er mulig å kombinere økonomisk aktivitet i havet med miljøhensyn. Norge skal spille en ledende rolle i arbeidet for bærekraftig bruk av verdenshavene.

Regjeringen vil skape økt internasjonal forståelse for havets økonomiske betydning, og vise hvordan bærekraftig bruk av havets ressurser fører til økt verdiskaping. Statsministeren har, i samarbeid med FN, derfor etablert Høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi, bestående av stats- og regjeringsledere fra tretten kyststater. Havpanelet skal utrede hvordan bærekraftig forvaltning av verdenshavene kan skape enda større verdier fremover, og samtidig bidra til å nå FNs bærekraftsmål. Havpanelet vil bli supplert av havdialoger med andre havnasjoner, og i tillegg er Norge vertskap for Our Ocean-konferansen i 2019, der temaet vil være hvordan en kunnskapsbasert, helhetlig havforvaltning kan legge grunnlag for fremtidig bærekraftig vekst.

Regjeringen har de siste årene gjennomført et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, hvor også havnæringene utgjør en stor andel. En av utenrikstjenestens hovedoppgaver er å bistå norsk næringsliv internasjonalt, og bidra til å fremme norske næringsinteresser og kompetansemiljøer i utlandet. Utenriksstasjonene er initiativtagere, døråpnere, problemløsere og nettverksbyggere. De har førstehåndskunnskap om lokale forhold, oversikt over markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter i gjeldende land, også innenfor kultur og kreative næringer. Utenriksstasjonene har også, i samarbeid med Innovasjon Norge og Forskningsrådet, en viktig rolle for å bidra til å fremme Norge som vertsland for næringsliv og kunnskapsmiljøer.

Ansvarlig næringsliv er en forutsetning for bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst. Regjeringen forventer at norske selskaper etterlever OECDs retningslinjer og United Nations Guiding Principles on Business and Human Rights (UNGP) i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp arbeidet med internasjonale standarder i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer.

Norges interesser som polarnasjon i sør fremmes gjennom arbeidet med Antarktistraktaten og Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Norge bidrar til at det internasjonale samarbeidet er velfungerende og aktuelt. I Sørishavet er Norge en betydelig krillfiskenasjon og en pådriver for vitenskapelig basert forvaltning. Det skal gjennomføres et omfattende internasjonalt forskningstokt i Sørishavet i 2019 under norsk ledelse. Norge vil arbeide for at Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (CCAMLR) prioriterer dette arbeidet i 2019.

Styrke engasjementet i Europa

Norges sikkerhet, frihet og velferd avhenger av at Europa som helhet utvikler seg i en positiv retning, på en måte som gagner fremtidige generasjoner. Norge tar sin del av ansvaret for å bidra til dette ved å delta i forpliktende samarbeid, ikke minst gjennom EØS, Schengen og andre avtaler vi har med EU.

EU er Norges desidert viktigste handelspartner og EØS-avtalen er derfor Norges viktigste handelsavtale. Nær 80 pst. av norsk eksport går til EU, og mer enn 60 pst. av importen kommer fra EUs medlemsland. EØS-avtalen øker norske virksomheters hjemmemarked fra fem til 500 millioner innbyggere. Avtalen sørger for at handelen i hele EØS-området, på de områdene den omfatter, foregår med et minimum av hindringer. Felles statsstøtte- og konkurranseregler, kombinert med felles standarder og lik håndheving av reglene, sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet for næringslivet. Dette er avgjørende for norske økonomiske interesser, så vel som for norske forbrukere og arbeidstakere.

Storbritannias uttreden av EU og EØS endrer ikke Norges tilknytning til verken EU eller det indre marked. Derimot får den britiske uttredenen betydelige konsekvenser for vårt forhold til Storbritannia. Norge søker å videreføre vårt tette og omfattende forhold til Storbritannia også etter brexit, og vi har intensivert kontakten med både EU og britene for å ivareta norske interesser i denne prosessen.

Regjeringen la i mai 2018 frem en ny strategi for samarbeidet med EU for perioden 2018–2021. Strategien har to hovedbudskap. Det første er at samarbeidet skal bidra til å virkeliggjøre visjonen om et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa der landene tar felles ansvar for felles utfordringer. Det andre er at Regjeringen skal føre en effektiv europapolitikk, som innebærer at Regjeringens politikk overfor EU og EUs medlemsland skal innrettes slik at vi får størst mulig gjennomslag for norske interesser og våre visjoner for Europa.

Et trygt Europa er nødvendig for å sikre et fritt Europa. Samtidig er respekt for individets grunnleggende rettigheter og de demokratiske spillereglene forutsetninger for varig fred og stabilitet. Utviklingen i flere europeiske land de siste årene viser at respekt for disse verdiene er noe som ikke kan tas for gitt.

I et fritt Europa er statene styrt etter lover og regler, med likhet for loven og med et uavhengig rettsvesen, i tråd med Europarådets konvensjoner. Tillit til hverandres rettslige og politiske systemer er avgjørende forutsetninger for at det tette økonomiske samarbeidet skal fungere. Brudd på disse felles spillereglene i ett land berører alle negativt. Andre arenaer skal også brukes. Bokmessen i Frankfurt hvor Norge er gjesteland i 2019, setter et viktig søkelys på Europa som humanistisk prosjekt. De kulturelle rettighetene, ytringsfrihet og demokrati er sentrale tema.

Regjeringen vil prioritere tre mål i samarbeidet med EU for å fremme et økonomisk sterkt Europa: Åpen og regelbasert handel i det indre marked og globalt, et ordnet arbeidsliv, og et fremtidsrettet næringsliv.

EØS-midlene skal bidra til sosial og økonomisk utvikling. Norge skal stille om lag 26 mrd. kroner, eller 2,8 mrd. euro, til disposisjon i 15 mottakerland i Sentral- og Sør-Europa i perioden frem til 2024. Strategisk bruk av EØS-midlene er et viktig virkemiddel i en effektiv europapolitikk. Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet om disse utfordringene i mottakerlandene.

Gjennom EØS-finansieringsordningene 2009–2014 er det gjennomført over 7 000 prosjekter i 148 programmer i 16 mottakerland. Mer enn 136 000 personer har mottatt opplæring og økt sin kompetanse gjennom programmene. Opp mot 7 000 sivilsamfunnsorganisasjoner var aktivt involvert i bl.a. å fremme demokratiske verdier og menneskerettigheter. Nesten 2,7 millioner mennesker har fått bedre tilgang til helse-, sosial-, utdannings- og rettslige tjenester gjennom midlene. Mer enn 2 300 partnerskap mellom enheter i mottakerland og giverlandene har styrket de bilaterale båndene mellom landene.

Fremme menneskerettigheter

Respekt for menneskerettigheter og demokratiske grunnprinsipper definerer hvem vi er og hva vi står for internasjonalt. I 2018 fylte verdenserklæringen for menneskerettigheter 70 år, og FNs erklæring for menneskerettighetsforsvarere 20 år. Siden andre verdenskrig har vi utviklet et omfattende system av globale normer og overvåkningsmekanismer. Dette har vi gjort for å verne om enkeltmenneskets frihet, verdighet og likeverd. Mye av arbeidet Norge gjør internasjonalt på den normative arenaen handler nå om å verne om det som er oppnådd, og hindre tilbakeskritt på sentrale områder, snarere enn å arbeide for store, nye fremskritt. Dette er en konsekvens av de politiske strømningene som nå vinner oppslutning flere steder, som må motvirkes gjennom vedvarende og målrettet samarbeid på tvers av land.

Angrep mot jenters og kvinners rettigheter er et nedslående utviklingstrekk. Seksuelle minoriteter er særlig utsatt for overgrep og vold. Mennesker med funksjonsnedsettelse står i mange land overfor særskilte utfordringer. Heldigvis ser vi krav om like rettigheter i stadig flere land. Frihet og rett til å bestemme over egen kropp, reproduksjon og eget liv er grunnleggende for alle mennesker, og en forutsetning for å kunne delta i arbeids- og samfunnsliv.

Ytringsfrihet og tilgang til informasjon er forutsetninger for at folk skal kunne kreve sine rettigheter. Regjeringen vil fortsette innsatsen for å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier, inkludert journalisters sikkerhet.

Et annet viktig menneskerettighetsspørsmål er tros- og livssynsfrihet. Regjeringen prioriterer særlig beskyttelse av etniske og religiøse minoriteter, som i økende grad utsettes for diskriminering, fordommer og vold.

Hver dag viser menneskerettighetsforsvarere over hele verden et stort mot i kampen for våre felles rettigheter, selv om de utsettes for stor fare i mange deler av verden. Norge har gått i front for å samle FN til innsats for å beskytte de som tar risiko på vegne av oss alle, samtidig som vi gjør en innsats i de mange landene der Norge er representert. Vi har for eksempel tatt opp situasjonen i Tyrkia og Saudi-Arabia i FNs menneskerettighetsråd, samtidig som vi følger opp tett gjennom våre ambassader i Ankara og Riyadh – bl.a. ved å delta på rettssaksobservasjoner.

Sterke institusjoner er også avgjørende for å kunne forsvare og styrke menneskerettighetene. Regjeringen har nylig inngått en avtale om langsiktig finansiell støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Det gir høykommissæren en økonomisk forutsigbarhet og fleksibilitet som vil styrke menneskerettighetsarbeidet og bidra til å forebygge brudd på menneskers grunnleggende rettigheter. Gjennom målrettet bilateral støtte og samarbeid bidrar også Norge til å styrke det institusjonelle rammeverket for styresett og menneskerettigheter i utsatte land. Menneskerettigheter er også et tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk.

Tålmodighet er viktig i arbeidet med å fremme menneskerettighetene. Kampen mot dødsstraff er et eksempel på at langsiktig innsats nytter. Mer enn to tredeler av verdens land har nå avskaffet dødsstraff i lov eller praksis.

I landgjennomgangene under FNs menneskerettighetsråd høres alle medlemsland på like vilkår og redegjør for hvordan menneskerettslige forpliktelser følges opp. Høringene foregår i full åpenhet, og med sivilt samfunn som aktive bidragsytere. Høringene har stor legitimitet og oppslutning og gir godt grunnlag for konkret arbeid i hvert land. Det systematiske arbeidet med å synliggjøre menneskerettsutfordringer er viktig. Samtidig er det viktig at arbeidet i konkrete saker utfylles med andre former for innsats som kan være mer diskret og utradisjonell. Fokuset må i både enkeltsakene og på den normative arenaen være på resultater. Det er også viktig å være oppmerksom på at markeringer i enkelte tilfeller kan forverre heller enn forbedre den enkelte situasjon.

Bistå norske borgere i utlandet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, som skal tilby effektive og forutsigbare konsulære tjenester. Norges tilstedeværelse ved ambassader, generalkonsulater og honorære stasjoner sikrer at de fleste saker løses lokalt. I tillegg gis det bistand fra departementet ved Seksjon for konsulære saker, som også omfatter Utenriksdepartementets operative senter.

Norske borgere gjennomfører hvert år et stort antall utenlandsreiser, og mange velger å bosette seg utenfor Norge. Behovet for bistand fra utenrikstjenesten øker stadig, og utenrikstjenesten håndterer årlig mer enn 300 000 henvendelser om konsulær bistand. Samtidig øker kompleksiteten i de enkelte sakene. Dette medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den reisendes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger. De konsulære tjenestene som tilbys må fortsatt vurderes ut fra tilgjengelige ressurser og de grenser folkeretten setter for norske myndigheters handlingsrom i utlandet. Utenrikstjenestens mulighet til å ivareta norske borgeres interesser i utlandet begrenses også av andre lands nasjonale lovgivning. Norske myndigheter må derfor samarbeide med det enkelte landets myndigheter når vi yter konsulær bistand til egne borgere.

Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet , jf. Innst. 396 S (2010–2011). Arbeidet for å sikre at håndteringen av konsulære kriser er i tråd med prinsippene for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap vil fortsatt prioriteres i 2019. Kompetansehevende tiltak rettet mot egne ansatte og medarbeidere ved de norske honorære konsulatene vil fortsatt være en prioritert oppgave. Dette skal sikre at konsulære tjenester som gis til nordmenn i utlandet er enhetlig og i størst mulig grad reflekterer det nivå som er fastlagt i meldingen.

Utenrikstjenesten vil fortsette sin strategiske kommunikasjon på det konsulære området. Målet er å nå enda bedre frem med informasjon til publikum.

Utenrikstjenesten yter også bistanden til nordmenn i utlandet på vegne av andre norske offentlige etater. Samarbeid og informasjonsutveksling mellom etatene er avgjørende for de tjenestene som tilbys. Utenriksdepartementet vil derfor videreføre det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartementer, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Bekjempe fattigdom

Det overordnede målet med norsk utviklingspolitikk er å redusere fattigdom. I 2015 samlet verden seg om 2030-agendaen, med 17 bærekraftsmål. Målene representerer en ny tilnærming til utvikling. De omfatter alle deler av samfunnet i alle land, og reduserer skillet mellom utviklingsland og utviklede land. Det er ikke lenger snakk om givere og mottakere, men om gjensidig samarbeid og reelle partnerskap. Det er et felles ansvar å ta tak i de globale utfordringene.

Det er i Norges interesse at verden når bærekraftsmålene. Krig og konflikt langt borte har konsekvenser også for Norge. Radikalisering og ekstremisme bidrar til økt terrortrussel i hele verden. Klima- og miljøutfordringer kjenner ingen landegrenser. Det er både billigere, lettere og mindre ødeleggende å forebygge kriser enn å håndtere dem etterpå.

Bærekraftsmålene forutsetter nasjonal innsats og ressursmobilisering fra utviklingslandene. Skal verden lykkes med å nå målene, må alle land ta eierskap til sine utfordringer og prioritere sine ressurser deretter. For at et land skal kunne investere i for eksempel utdanning, helse eller sikkerhet, må det ha skatteinntekter. I dag er skatteinngangen i et gjennomsnittlig OECD-land på over 35 pst. I 30 av de aller fattigste landene i verden er skatteinngangen på under 15 pst. Om utviklingslandene skal lykkes med nasjonal ressursmobilisering, må kampen mot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt settes høyt på dagsorden, og verdiskapingen må øke.

Med statsministeren i spissen for FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene, har Norge fått en global lederrolle. Det gir oss en unik posisjon til å lede an i den internasjonale dugnaden, og bidra til at løsningene på verdens utfordringer er bærekraftige, både i økonomisk, miljømessig og sosial forstand.

Norsk bistand er basert på OECDs regelverk for Official Development Assistance (ODA), som forvaltes av OECDs utviklingskomite (DAC). I den årlige innrapporteringen til DAC av den norske bistanden kan det være tilfeller der noen tiltak ikke er blitt godkjent av DAC som offisiell utviklingshjelp (ODA). Dette kan for eksempel gjelde global innsats for menneskerettigheter og tiltak for nedrustning i utviklingsland. Det var også en stund usikkerhet knyttet til om bistand til Den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier (CEPI) ville bli godkjent som ODA. Klima- og skoginitiativet er en viktig norsk innsats som DAC til å begynne med stilte spørsmål ved.

DACs regelverk ligger til grunn for norsk bistand, og Regjeringen har slått fast at formålet med bistanden er utvikling og fattigdomsreduksjon. For Regjeringen er det viktig at norsk bistand brukes slik at den gir størst mulig effekt. Det er uheldig om et godt tiltak som fremmer utvikling og fattigdomsreduksjon, ikke kan bli finansiert fordi det ikke tilfredsstiller gjeldende krav til ODA. Økt innsats for å mobilisere internasjonal finansiering til utdanning, helse og styrking av klima- og miljøbistanden gjennom havsatsingen, kan være eksempler på dette. FNs bærekraftsmål har også endret debatten om internasjonal utviklingspolitikk. Norge ønsker å bidra til at DACs regelverk videreutvikles i lys av denne utviklingen.

Målet om å avsette om lag én prosent av BNI til bistand ligger fast. Regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2019 utgjør 37,8 mrd. kroner, tilsvarende 1 pst. av forventet bruttonasjonalinntekt 2019. Bistandsbudsjettet for 2019 er 2,5 mrd. kroner (7,1 pst.) høyere enn saldert budsjett 2018. Bistandsbudsjettet 2019 er fordelt med 34,6 mrd. kroner på Utenriksdepartementets budsjett, 3,2 mrd. kroner til klima- og skogsatsingen under Klima- og miljødepartementet, 16,1 mill. kroner til forskning under Kunnskapsdepartementet og 78,3 mill. kroner på Finansdepartementets budsjett til nettoført merverdiavgift og bistand i regi av Riksrevisjonen.

Norsk utviklingsinnsats har økt gjennom mange år. Det har bidratt til at innsatsen er blitt spredt, både geografisk og tematisk. Skal man sikre gode resultater og varige effekter må innsatsen konsentreres. Regjeringen vil derfor vurdere å redusere antall land som kan motta norsk bistand. I tillegg vil Regjeringen prioritere noen land spesielt. Partnerlandskonseptet legger grunnlaget for en slik konsentrasjon. Regjeringen foreslår partnerskap i to kategorier: partnerskap for langsiktig utvikling og partnerskap for stabilisering og konfliktforebygging. Målet er å oppnå bedre utviklingsresultater i partnerlandene og på sikt bidra til at de blir uavhengige av bistand. Det krever et helhetlig perspektiv på utvikling som tar hensyn til at utfordringene er ulike og sammensatte, og at det finnes et bredt spekter av virkemidler som kan brukes sammen og hver for seg til å løse utfordringene. Partnerskapene skal bygges på et gjensidig ønske om samarbeid for utvikling, og bygge opp under landenes egne prioriteringer. Samarbeidet skal være forankret i felles forståelse av mål og prioriteringer, og må sees i sammenheng med andre aktørers innsats.

Regjeringen har fem tematiske prioriteringer i utviklingspolitikken: helse; utdanning; næringsutvikling, landbruk og fornybar energi; klima, miljø og hav; og humanitær bistand. Tydelige prioriteringer gjør det mulig å mobilisere innsats, bevilgninger og kompetanse som kan bidra til enda bedre resultater. Om lag 23 mrd. kroner av utviklingsbudsjettet vil gå til disse prioriteringene i 2019.

På tvers av hovedprioriteringene ligger fire tverrgående hensyn til grunn: menneskerettigheter; kvinners rettigheter og likestilling; klima og miljø; og anti-korrupsjon. Disse skal som hovedregel gjøre seg gjeldende i alle tiltak og programmer. I alle programmer og tiltak skal man derfor vurdere hvordan for eksempel hensynet til kvinners rettigheter kan innarbeides, eller om noen av disse hensynene kan bli påvirket negativt. De tverrgående hensynene som et risikoreduserende tiltak formidles til alle Norges samarbeidspartnere – til myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsliv. En stor del av norsk bistand kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Det er spesielt viktig å jobbe for at disse organisasjonene har gode retningslinjer og systemer for å ivareta de tverrgående hensynene.

Ny teknologi kan gjøre utviklingsarbeidet mer effektivt og bidra til at vi oppnår enda bedre resultater. Det finnes flere gode eksempler på dette, men det er ikke en systematisk tilnærming til bruk av teknologi i utviklingsarbeidet. Derfor lanserte Utenriksdepartementet i august 2018 en digital strategi for utviklingspolitikken. Strategien gir føringer både for hvordan vi arbeider med bistand og utvikling her hjemme, samt hvordan digitalisering kan bidra til bedre resultater i felt.

Utdanning

Utdanning er en forutsetning for all annen utvikling. Det er nøkkelen til arbeidslivet og til et selvstendig liv med valgmuligheter. Alle barn har rett til utdanning. Likevel er det mer enn 260 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Og mange av dem er på flukt fra krise- og konfliktsituasjoner.

I forrige stortingsperiode doblet Regjeringen bidraget til utdanning. Den norske innsatsen har gitt resultater. Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare områder. 11 millioner elever har fått læremateriell. 140 000 lærere har fått økt kompetanse. Men det er fortsatt for mange barn som ikke får gå på skole, og enda flere som går på skole uten å lære. For at elevene skal tilegne seg kompetansen de trenger, kreves det et robust skolesystem, gode lærere, fremtidsrettet undervisning og evnen til å fange opp dem som faller utenfor. Regjeringen styrker derfor innsatsen for god utdanning.

Det er et økende gap mellom de ferdighetene elevene tilegner seg på skolen og de kravene arbeidslivet stiller. Det må derfor samarbeides tett med næringslivet og sikre at opplæringen er relevant og møter deres behov. Dette er særlig viktig i yrkesrettet utdanning.

I områder med væpnet konflikt blir skoler utsatt for angrep. Norge har en lederrolle i arbeidet med å beskytte utdanning i konfliktsituasjoner gjennom erklæringen om trygge skoler. 80 stater har nå sluttet seg til denne erklæringen som ble lansert i Oslo våren 2015.

Helse

Universell helsedekning er et viktig middel for å nå bærekraftsmålene, og er høyt prioritert av Norge og av WHO. Norge har en sterk tradisjon med offentlige helsetjenester for alle og kan dermed spille en viktig rolle i den internasjonale innsatsen for universell helsedekning. Digitale løsninger vil stå sentralt i arbeidet for å bygge effektive helsesystemer som en forutsetning for universell helsedekning.

Norge har, gjennom satsing på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) over mange år, bidratt til nedgang i dødelighet blant kvinner, særlig i forbindelse med fødsler og utrygge aborter. Men tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester er fortsatt en mangelvare, særlig i områder rammet av krise og konflikt. For å få fremgang på dette feltet, annonserte statsministeren i 2017 en økning på til sammen 700 mill. kroner til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i løpet av perioden 2017–2020.

I inneværende fireårsperiode er målet til Den globale vaksinealliansen (Gavi) å vaksinere 300 millioner barn, noe som vil forhindre mellom fem og seks millioner dødsfall. Norges bidrag gjennom Gavi er å vaksinere 30 millioner barn, og forhindre mellom 500 000 og 600 000 dødsfall.

Etter ebola-utbruddet i Vest-Afrika tok Norge initiativ til etableringen av et senter for forebygging av ulike sykdomsutbrudd, Koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon (CEPI). Målet er å utvikle vaksiner mot både kjente, ukjente og menneskeskapte virus slik at vi kan stoppe utbrudd så tidlig som mulig. Sekretariatet er etablert i Oslo og arbeidet har sterk norsk deltakelse.

Bedre helse for kvinner, barn og unge er viktig for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Derfor vil Regjeringen bidra til økt tilgang på medisiner, prevensjon og helsetjenester, mer robuste helsesystemer og utdanning av flere helsearbeidere.

Samtidig er det viktig å se helsesektoren i sammenheng med andre sektorer. Studier viser at utdanning, kvinners deltakelse i samfunnet, reduksjon i fruktbarhetsrater, vann og sanitære forhold også har stor påvirkning på kvinners og barns helse. Samarbeid på tvers av sektorer er derfor avgjørende for å kunne levere på helsemålene.

Klima, miljø og hav

Konsekvensene av klimaendringer og miljøproblemer utgjør en trussel mot bærekraftig utvikling. Gjennom Parisavtalen har utviklingslandene for første gang pålagt seg selv internasjonale klimaforpliktelser. Norges bistand skal støtte utviklingslandenes egne planer for tilpasning og lavutslippsutvikling.

Klima- og skogsatsingen er Regjeringens største innsats for å hindre avskoging og redusere klimagassutslippene. Siden 2007 har Norge bidratt med opp mot 3 mrd. kroner årlig til innsatser i en rekke land med store tropiske skogområder. Utslipp fra avskoging utgjør ifølge World Wide Fund for Nature (WWF) like mye som samlet utslipp fra transportsektoren.

Rene, sunne og produktive hav er en forutsetning for menneskenes livsgrunnlag. Derfor har Norge en global lederrolle og bruker norske erfaringer og kompetanse til å fremme bærekraftig bruk av verdens hav. Dette er en bred satsing som involverer en rekke departementer, bedrifter og organisasjoner, og med utviklingspolitikken som en sentral pilar.

Presset på havmiljøet og marine ressurser øker flere steder i verden. De fleste utviklingsland mangler forvaltningssystemer for marine ressurser. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske fører til overfiske. Marin forsøpling, plast og mikroplast er i ferd med å ødelegge det enorme potensialet som ligger i havet.

Norge har sterke interesser og bred kompetanse knyttet til havet. Norsk næringsliv har kompetanse til å tilby verden både sunn mat, renere energiløsninger og klimaeffektiv transport. Norsk kompetanse er etterspurt blant mange av våre samarbeidsland.

Regjeringen har lansert et bistandsprogram mot marin forsøpling. Programmet skal bidra til finansiering av effektiv avfallshåndtering i utviklingsland, forebygging gjennom bevisstgjøring, og effektiv opprydning. Til dette behøves både innovasjonsevnen, teknologien og kapitalen i privat sektor, kompetanseoverføring i offentlig sektor, finansieringsinstrumentene i de multilaterale bankene og partnerskap med både giver- og utviklingsland.

Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi

En lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til arbeidsplasser, lønnsinntekter til den enkelte og skatteinntekter til samfunnet, er nøkkelen til bærekraftige samfunn – både her hjemme og i utviklingsland. Det må skapes nye jobber for å sikre utvikling, vekst og velferd. Derfor skal næringslivets investeringer i fattige land spille en større rolle i Regjeringens utviklingspolitikk.

Norges innsats for å bidra til nye jobber har to mål: For det første må det bli tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland – både for lokale og internasjonale aktører. Det er behov for gode og forutsigbare rammebetingelser for privat sektor. Dette krever samarbeid med myndigheter om utforming av lover, regler og rammevilkår som sikrer alle parters interesser på en god måte. For det andre må de utviklingspolitiske virkemidlene innrettes slik at bedriftenes investeringer bidrar til størst mulig utviklingseffekter og inkluderende vekst.

Regjeringen arbeider også for et rettferdig, globalt handelsregelverk under WTO som bygger ned tollbarrierer og gir like muligheter for utvikling.

Tilgang til stabil kraftforsyning er viktig for næringsutvikling og arbeidsplasser. Norge har i mange år gitt støtte til produksjon av, og tilgang til, fornybar energi i utviklingsland. Partnerskap med privat sektor er viktig for å lykkes. Norge bidrar også med kompetanseoverføring slik at utviklingslandene kan gjennomføre reformer, lovverk, institusjonsutvikling og kapasitetsbygging i energisektoren.

Norfund er et viktig virkemiddel for å skape arbeidsplasser i utviklingsland. Halvparten av tilført kapital skal over tid være investert i Afrika sør for Sahara. Norfunds reviderte vedtekter fastslår at det forventes at fondet investerer i risikoutsatte sektorer der utviklingseffektene, som sysselsetting, er særlig høye. Ved utgangen av 2017 var 292 000 mennesker sysselsatt i Norfunds direkte eller indirekte investeringer, en økning fra året før. Norfund skal prioritere investeringer i fornybar energi, som over tid bør utgjøre om lag halvparten av tilført kapital. Ved utgangen av 2017 utgjorde fornybar energi 50 pst. av Norfunds kommiterte kapital.

Manglende tilgang til garantier begrenser mulighetene til å investere i ny kraftproduksjon i utviklingsland. Utenriksdepartementet vil derfor vurdere nye finansieringsmodeller for fornybar energi, med særlig vekt på mulige garantiordninger.

Verdensbanken legger til grunn at satsing på landbruk er et av de mest virkningsfulle tiltakene mot ekstrem fattigdom. Økt produktivitet og lønnsomhet i jordbruk, fiskeri og akvakultur kan skape arbeidsplasser høyere opp i verdikjeden gjennom produksjon og foredling av næringsmidler – både for innenlands konsum og for eksportmarkeder. Regjeringen har lansert en opptrappingsplan om klimatilpasset landbruk og matsikkerhet og en handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Humanitær innsats

Væpnet konflikt rammer sivilbefolkningen hardt i flere områder av verden. Klimaendringer og miljøforringelse bidrar til at humanitære kriser får større omfang og varer lenger enn før. Millioner av mennesker lever i akutt nød i land som Syria, Jemen, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan. Antallet mennesker som er fordrevet i eget land og over landegrenser er høyere enn noensinne. I FNs nødhjelpsappell for 2018 anslås det at 136 millioner mennesker trenger humanitær hjelp og beskyttelse i 25 land.

Norge arbeider for raske, effektive og godt koordinerte responser som gir beskyttelse og assistanse til nødlidende i tråd med de humanitære prinsippene. I dagens komplekse kriser er det særlig viktig at den humanitære innsatsen og utviklingsbistanden virker bedre sammen. Dette er et sentralt tema i Regjeringens nye humanitære strategi, som ble lagt frem i august 2018, ti år etter forrige strategi. Regjeringen fortsetter å styrke Norges humanitære innsats. De humanitære budsjettene økte med mer enn 50 pst. i forrige stortingsperiode, og vil øke ytterligere i år.

Norge er en pådriver for at internasjonal humanitær rett skal respekteres. Sivile må beskyttes, og hjelpearbeidere skal ha trygg, uhindret tilgang til nødlidende. Med den nye humanitære strategien legger Regjeringen økt vekt på beskyttelse i den humanitære innsatsen. Dette inkluderer tiltak mot miner og andre eksplosiver som rammer sivile og hindrer utvikling. Norge er et betydelig giverland, og har påtatt seg presidentskapet for Minekonvensjonen i 2019 for å bidra til styrket global innsats. Videre vil Norge øke satsingen på bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold og beskyttelse av barn og unge i humanitære kriser.

Syriakrisen vil være høyt prioritert også i 2019. Innen utgangen av året vil vi ha oppfylt et samlet løfte på 10 mrd. kroner over fire år til responsen i Syria og naboland. 15 pst. av den humanitære bistanden til Syriakrisen vil gå til utdanning.

Sårbare stater

Land i direkte eller indirekte konflikt, med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet, krever også mer langsiktig innsats. Det er en klar sammenheng mellom væpnet konflikt og fattigdom, og med dagens utvikling vil 60 pst. av verdens fattige bo i sårbare stater innen 2030.

En betydelig del av Norges langsiktige utviklingsinnsats går derfor til sårbare stater. Det strategiske rammeverket for norsk innsats i sårbare stater og regioner ble utarbeidet på bakgrunn av erfaringene fra bl.a. Afghanistan, Somalia og Sør-Sudan. Innsats i slike land krever en annen tilnærming enn i mer stabile land. Sikkerhetssituasjonen gjør tilstedeværelse og kontroll vanskeligere. Det er også risiko for at oppnådde resultater kan ødelegges når konflikt og vold blusser opp igjen.

Korrupsjon er særlig utfordrende i mange land og områder, og utgjør et vesentlig hinder for utvikling. Irregulære migrasjonsstrømmer som følge av konflikt og fattigdom påvirker også utviklingen i mange land. Regjeringen vil støtte innsats som bidrar til å bygge evne til å håndtere migrasjonsbevegelser og redusere irregulær migrasjon.

Langsiktighet i bistanden er viktig for å nå målet om å bidra til at lokalsamfunn og stater skal bli i stand til selv å håndtere kriser. Samtidig må den være fleksibel nok til å tilpasses en endret kontekst. Vi må se hele vårt virkemiddelapparat i sammenheng. Den humanitære responsen og utviklingsbistanden har ulike formål, men må trekke i samme retning. Den humanitære innsatsen skal møte umiddelbare humanitære behov, bidra til å redusere sårbarhet, og legge grunnlaget for mer varige løsninger som setter kriserammede i stand til å møte egne behov. Utviklingsinnsatsen skal bidra til å bygge institusjoner og legge til rette for at landene kan ta ansvar for egen utvikling på sikt. Derfor er det et mål at innsatsen innrettes på en måte som bidrar til forebygging og til at lokalsamfunn og staters kapasitet til å håndtere kriser styrkes.