Prop. 1 LS

(2019–2020)

Skatter, avgifter og toll 2020

4.1 Sentrale satser, grenser og fradrag

4.1.1 Skatt på alminnelig inntekt

Da regjeringen overtok i 2013, var skattesatsen på alminnelig inntekt 28 pst. Enigheten i Stortinget om skattereform (Innst. 273 S (2015–2016)) innebar at skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskap skulle reduseres til 23 pst. i 2018. Enigheten innebar samtidig at ytterligere reduksjoner av skattesatsen på alminnelig inntekt for selskap og personer skulle vurderes i lys av utviklingen internasjonalt, og spesielt i våre naboland.

Regjeringen reduserte skattesatsen til 22 pst. i budsjettet for 2019. Det ble vist til at Norge fortsatt hadde den høyeste selskapsskattesatsen i Norden, og at flere land hadde redusert eller varslet reduksjoner av selskapsskatten. Lavere skattesats på alminnelig inntekt for både personer og selskap stimulerer til økte investeringer, økt arbeidstilbud og økt sparing. Lavere skattesats reduserer også gevinsten av skattemessige tilpasninger over landegrensene.

Regjeringen foreslår ingen endringer i skattesatsen på alminnelig inntekt i 2020, men vil fortsette å følge med på den internasjonale utviklingen.

4.1.2 Trinnskatt

Trinnskatt på personinntekt ble innført i 2016. Trinnskatten ble innført for å dekke inn hoveddelen av provenytapet i personbeskatningen som følge av lavere skattesats på alminnelig inntekt, men slik at samlet skattesats (summen av sats på alminnelig inntekt og trinnskatt) ble redusert. Trinnskatten har fire innslagspunkter med stigende skattesats for hvert innslagspunkt. Trinn 3 og 4 erstattet den tidligere toppskatten. Regjeringen nådde i 2019 målsettingen i Meld. St. 4 (2015–2016) Bedre skatt – En skattereform for omstilling og vekst om å redusere marginalskatten i alle trinn med minst 0,8 prosentenheter sammenlignet med 2015.

Regjeringen foreslår for 2020 å holde satsene i alle trinn uendret, det vil si på 1,9 pst. i trinn 1, 4,2 pst. i trinn 2, 13,2 pst. i trinn 3 (11,2 pst. i tiltakssonen i Troms og Finnmark fylke) og 16,2 pst. i trinn 4. Innslagspunktene foreslås justert med forventet lønnsvekst, til 180 800 kroner i trinn 1, 254 500 kroner i trinn 2, 639 750 kroner i trinn 3 og 999 550 kroner i trinn 4.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 § 3-1.

Som følge av at fylkene Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, er det nødvendig å justere noe i angivelsen av området i dette fylket hvor personer har redusert trinnskatt (tiltakssonen). Det vises til omtale i kapittel 16 om opprettinger og presiseringer i lovtekst mv. Tilsvarende gjelder for bestemmelsen om fellesskatt til staten.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 §§ 3-1 annet ledd og 3-2 annet ledd første strekpunkt.

4.1.3 Minstefradrag

Det gis minstefradrag i lønns-, trygde- og pensjonsinntekt når alminnelig inntekt fastsettes. I 2019 utgjør minstefradraget 45 pst. av samlet lønn og trygd med et maksimalt nivå på 100 800 kroner. Minstefradraget i lønn var opprinnelig et sjablongfradrag for å dekke utgifter til opptjening av inntekten, men har over tid også fått en fordelingsmessig begrunnelse. Selvstendig næringsdrivende får fradrag for faktiske kostnader de har i næringsvirksomheten.

Regjeringen foreslår å øke maksimalt minstefradrag i lønn og trygd med anslått lønnsvekst, til 104 450 kroner. Minstefradraget er økt betydelig de siste årene. Med forslaget for 2020 vil overgangen fra sats til øvre grense i minstefradraget skje ved en inntekt på om lag 232 100 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 § 6-1 første ledd.

Fra og med 2005 har det vært et eget minstefradrag i pensjonsinntekt. Det utgjør 31 pst. av samlet pensjonsinntekt med et maksimalt nivå på 85 050 kroner i 2019. Minstefradraget i pensjonsinntekt er lavere enn minstefradraget i lønn blant annet fordi det ikke skal dekke utgifter til inntektens erverv. Samlet skatt er likevel betydelig lavere for pensjonister enn andre skattytere med like store inntekter. Det skyldes dels at pensjonister betaler lavere trygdeavgift (5,1 pst. i stedet for 8,2 pst.), dels at det gis et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt for alderspensjonister på inntil 30 000 kroner i 2019.

Regjeringen foreslår å øke maksimalt minstefradrag i pensjonsinntekt med veksten i ordinær alderspensjon til 87 450 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 § 6-1 annet ledd.

4.1.4 Personfradrag

Det gis et personfradrag i alminnelig inntekt. Fradraget er 56 550 kroner i 2019. I alminnelig inntekt inngår alle skattepliktige inntekter. Regjeringen foreslår å lønnsjustere personfradraget samtidig som personfradraget reduseres som ledd i omleggingen av finansieringen av NRK. Personfradraget reduseres mindre enn det som er nødvendig for at omleggingen skal være provenynøytral, jf. punkt 3.2.1. Det gir en skattelettelse på 380 mill. kroner påløpt og 305 mill. kroner bokført i 2020. Lønnsjusteringen av personfradraget anslås i tillegg å redusere provenyet med om lag 75 mill. kroner påløpt og 60 mill. kroner bokført i 2020.

Personfradraget i 2020 foreslås satt til 51 300 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 § 6-3.

4.1.5 Andre grenser og fradrag

Skattefradraget for pensjonsinntekt ble innført i forbindelse med pensjonsreformen i 2011. Skattefradraget trappes ned med pensjonsinntekten, i to trinn med ulike satser. Fradraget sikrer at pensjonister med minste pensjonsnivå for enslige ikke skal betale skatt. For at enslige minstepensjonister fortsatt ikke skal betale skatt av minstepensjon når personfradraget reduseres som følge av omleggingen av NRK-finansieringen, må skattefradraget økes, jf. punkt 3.2.2. Regjeringen foreslår å øke det maksimale fradragsbeløpet til 32 330 kroner. I tillegg foreslås det at nedtrappingen av fradraget i trinn 1 økes fra 15,3 til 16,7 pst.

Videre økes innslagspunktene for nedtrapping i trinn 1 i skattefradraget for pensjonsinntekt med anslått vekst i minste pensjonsnivå fra 198 200 kroner til 204 150 kroner. Innslagspunktet for nedtrapping i trinn 2 i skattefradraget for pensjonsinntekt økes med veksten i ordinær alderspensjon fra 297 900 kroner til 306 300 kroner.

Departementet viser til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 § 6-5. Det vises videre til forslag til endring i skatteloven § 16-1 tredje ledd tredje punktum.

Bunnbeløpet i reisefradraget foreslås økt med anslått prisvekst fra 22 700 kroner til 23 100 kroner, jf. forslag til endring av skatteloven § 6-44 første ledd annet punktum. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2020.

Øvrige beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet nedre grense for å betale trygdeavgift, maksimalt fradrag for innbetalt fagforeningskontingent mv., maksimalt foreldrefradrag, særskilt fradrag i deler av Troms og Finnmark fylke (tiltakssonen), kilometersatsene i reisefradraget, maksimalt fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, den skattefrie nettoinntekten og formuestillegget i skattebegrensningsregelen, særfradraget for enslige forsørgere, fiskerfradraget, sjømannsfradraget, bunnbeløpet i formuesskatten og maksimal årlig og samlet sparing i BSU. Dette øker provenyet med om lag 198 mill. kroner påløpt og 158 mill. kroner bokført i 2020. Anslaget inkluderer samspillseffekter og avrundinger ved endringer i skatt på inntekt og formue for personer.

Det vises til tabell 1.4 for en oversikt over forslagene til ulike satser, grenser og fradrag i personbeskatningen.

4.2 Opsjonsskatteordningen for små oppstartsselskap

Etter skatteloven § 5-14 gis det gunstig skattemessig behandling ved kjøp av aksjer til underkurs og tildeling av opsjoner i arbeidsforhold, det vil si aksjer eller opsjoner i det selskapet man arbeider i. I forbindelse med statsbudsjettet for 2018 vedtok Stortinget i tillegg en ny og særlig gunstig ordning for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold for små oppstartsselskap. Under denne ordningen skal skattlegging av opsjonsfordelen først skje ved realisasjon av aksjene. Ordningen gjelder for selskap med inntil ti ansatte, omsetning og balansesum inntil 16 mill. kroner og som er seks år eller yngre. Ved innløsning av opsjonene beregnes den fordelen som den ansatte ville ha blitt lønnsbeskattet for på innløsningstidspunktet, altså differansen mellom aksjen(e)s markedsverdi og innløsningsprisen, fratrukket eventuell opsjonspremie betalt av den ansatte. Det beregnes også en opsjonsfordel for den ansatte. Opsjonsfordelen som kan gi utsatt skatt etter særreglene, er begrenset til 500 000 kroner i løpet av den enkeltes ansettelsesforhold i et selskap. Ordningen er begrenset til personer som ansettes etter 1. januar 2018.

Departementet foreslår at maksimalt antall ansatte i selskapene i opsjonsordningen for små oppstartsselskap økes fra 10 til 12, og at maksimal opsjonsfordel per ansatt økes fra 500 000 kroner til 1 mill. kroner.

I dag skal arbeidsgiver rapportere inn opsjonsfordelen som omfattes av særordningen til skattemyndighetene først når skatteplikten oppstår, som hovedregel ved arbeidstakers salg av aksjene som er kjøpt ved opsjonen. Opsjonsfordelen beskattes likevel senest når arbeidstakeren har eid aksjene i fem år regnet fra innløsningstidspunktet for opsjonen. Fra den ansatte får opsjonen til den løses inn i aksjer må det gå minst tre år og maksimalt ti år. Det innebærer at opsjonene vil bli rapportert inn tidligst tre år etter tildeling og senest femten år etter tildeling. Etter departementets syn er det uheldig at det ikke foreligger noen oversikt over bruken av ordningen, særlig når ordningen utvides til flere selskap og maksimal opsjonsfordel økes. Dette bidrar også til at det er stor usikkerhet om provenyvirkningene av ordningen.

Departementet vil sende på høring et forslag til en enkel rapporteringsplikt for bruken av ordningen. En slik rapportering bør blant annet omfatte informasjon om hvilke ansatte som er tildelt opsjoner. Det antas at en eventuell rapporteringsordning kan være klar i løpet av inntektsåret 2020, med sikte på at rapportering skal skje første gang i 2021. Dette vil gi en viss oversikt over bruken av ordningen, med begrensede administrative konsekvenser både for bedriftene og skattemyndighetene.

De foreslåtte endringene innebærer statsstøtte til de selskapene som omfattes av ordningen, jf. EØS-avtalen artikkel 61. Endringene krever derfor notifisering og godkjenning av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) før de iverksettes. Departementet jobber for og legger til grunn at endringene vil bli godkjent før nyttår, slik at den kan gjelde fra 1. januar 2020. For det tilfellet at godkjenning likevel først blir gitt etter nyttår, foreslår departementet at lovendringen skal tre i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. På denne måten kan endringene iverksettes så snart godkjenningen foreligger, men altså tidligst fra 1. januar 2020.

Provenyvirkningene av forslaget vil fases inn over tid som følge av at ordningen er avgrenset til nyansatte etter 1. januar 2018. På svært usikkert grunnlag anslås provenytapet til 400 mill. kroner påløpt og 320 mill. kroner bokført i 2020. Fullt innfaset anslås provenyet redusert med om lag 800 mill. kroner per år. Anslagene bygger på at ordinær lønn reduseres når avlønningen i større grad skjer gjennom opsjonsavtaler. Det langsiktige provenytapet vil være mindre, anslagsvis 270 mill. kroner per år, fordi en andel av provenyet kommer tilbake etter hvert som aksjene som er kjøpt ved hjelp av opsjoner blir realisert og eventuell gevinst beskattes. Over tid kan også provenyet øke i den grad ordningen bidrar til at flere lønnsomme prosjekter blir gjennomført.

Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 5-14 fjerde ledd bokstav a. Øvrige endringer gjennomføres i forskrift. Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

4.3 Arbeidsgivers dekning av pendleres besøksreiser med fly innenfor EØS

I forbindelse med Statsbudsjettet 2019 ble det innført en samlet, øvre beløpsgrense i reisefradraget på 97 000 kroner, jf. Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 5.3. Beløpsgrensen i fradragsreglene begrenset også skattefritaket for arbeidsgivers dekning av pendleres besøksreiser til hjemmet på tilsvarende måte.

Arbeidsgivers dekning av pendleres utgifter til besøksreiser til hjemmet behandles etter den såkalte nettometoden, jf. skatteloven § 5-11 første ledd bokstav a. Nettometoden innebærer at arbeidsgiver skattefritt kan dekke pendleres utgifter til besøksreiser med samme beløp som pendleren selv ville hatt rett til fradrag for. Skattefritaket fremgår også av skattelovforskriften § 5-15-5 tolvte ledd. Bare dekning utover fradragsberettiget beløp regnes som skattepliktig arbeidsinntekt for arbeidstaker, og det skal svares arbeidsgiveravgift av beløpet.

Etter skatteloven § 6-44 gis det fradrag for skattyters utgifter til reiser mellom hjem og arbeidssted (arbeidsreiser) og for pendleres besøksreiser til hjemmet. Det gis bare fradrag for årlige reiseutgifter over et bunnbeløp på 22 700 kroner (2019-regler), og det gis ikke for beløp som overstiger grensen på 97 000 kroner. Reglene som ble innført fra 2019, innebærer at skatteplikt og plikt til å betale arbeidsgiveravgift, utløses ved dekning utover beløpsgrensen på 97 000 kroner.

Dekning av arbeidsgiverbetalte utgifter innrapporteres av arbeidsgiver. Slik tredjepartsrapportering gjør kontrollmulighetene betydelig bedre enn ved egenrapportering.

Regjeringen mener det er behov for mer fleksibilitet for arbeidsgivere, og ønsker ikke å begrense arbeidsgivers skattefrie dekning av pendleres flyreiser innenfor EØS til 97 000 kroner i året. Det foreslås at utvidelsen i reglene gis virkning fra og med inneværende inntektsår.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at den øvre beløpsgrensen på 97 000 kroner ikke skal gjelde ved arbeidsgivers dekning av dokumenterte utgifter til besøksreiser med rutegående fly innenfor EØS. Skattefritaket vil være begrenset til de tilfellene hvor pendleren får flybilletter av arbeidsgiver og der arbeidsgiver refunderer pendlerens utgifter til flybilletter mot dokumentasjon. Forslaget innebærer ulik regulering av tilfeller der pendleren selv betaler og krever fradrag for besøksreiser med fly, og tilfeller der arbeidsgiver er villig til å dekke pendlerens flybilletter.

For å gjøre reglene mer tilgjengelig for skattytere og arbeidsgivere, foreslås det samtidig at hovedreglene om arbeidsgivers dekning av pendlerutgifter (kost, losji og besøksreiser) tas ut av skattelovforskriften og samles på ett sted i skatteloven.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 5-15 første ledd ny bokstav q. I tillegg gjøres det nødvendige endringer i skattelovforskriften.

Endringene vil gjøre det enklere for arbeidsgivere som dekker flybilletter for ansatte som pendler. Det skyldes at de ikke lenger må holde oversikt over arbeidstakers samlede reiseutgifter. I budsjettet for 2019 ble det ikke budsjettert med økte skatteinntekter av endringen i reglene for arbeidsgivers dekning av reiseutgifter. Dette tilsier at det heller ikke budsjetteres med provenyvirkningen av å reversere endringen. Det legges derfor til grunn at endringene i budsjettet for 2020 ikke har provenyvirkninger.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019.

4.4 Begrensning av kildeskatt på pensjon, uføretrygd og andre uføreytelser

Person som ikke er bosatt i Norge etter skatteloven § 2-1, plikter å betale kildeskatt på pensjon mv. fra Norge, jf. skatteloven § 2-3 fjerde ledd. Kildeskatten beregnes av brutto inntekt. Det vil si at det ikke gis rett til fradrag i inntekten. Det gis heller ingen rett til fradrag i fastsatt skatt. Nivået på kildeskattesatsen (15 pst.) er tilpasset at det ikke gis rett til fradrag.

Skattyter bosatt i annen EØS-stat kan likevel kreve fradrag etter samme regler som gjelder for bosatte i Norge, når hele eller tilnærmet hele skattyterens inntekt av arbeid, pensjon, uføreytelser eller virksomhet skattlegges her, jf. skatteloven § 6-71 første ledd. For at inntektskravet skal anses oppfylt, er det i forarbeidene lagt til grunn at minst 90 pst. av inntekten må skattlegges i Norge, jf. Ot. prp. nr. 1 (2005–2006) punkt 9.5.1.1. Regelen er begrunnet i at det er rimelig at EØS-borgere bosatt i annen EØS-stat, som har det vesentligste av sin inntekt fra Norge, likestilles med skattytere som er bosatt her (alminnelig skatteplikt).

Når vilkårene for fradrag etter skatteloven § 6-71 er oppfylt, gis det fullt personfradrag og minstefradrag, og det skal svares skatt til staten etter de ordinære skattesatsene.

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i grunngitt uttalelse 19. desember 2017 kommet til at reglene om beskatning av personer bosatt i annen EØS-stat som mottar pensjon fra Norge, i enkelte tilfeller er i strid med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere. ESA legger til grunn at det må gjelde en videre fradragsrett hvis skattepliktig inntekt i bostedsstaten er for lav til at skattyter kan få utnyttet retten til personlige fradrag der. I det aktuelle tilfellet får skattyter heller ikke utnyttet slike fradrag i Norge fordi inntekten her er for lav, jf. skatteloven § 6-71.

På grunn av usikkerheten ved om reglene er i samsvar med forpliktelsene etter EØS-avtalen, foreslår departementet at visse skattytere kan kreve nedsettelse av kildeskatt fastsatt etter skatteloven § 2-3 fjerde ledd.

Regelen vil omfatte personer som er bosatt i annen EØS-stat, har opptjent rett til pensjon, uføretrygd eller andre uføreytelser fra Norge gjennom utøvelse av retten til fri bevegelighet for arbeidstakere etter EØS-avtalen og ikke får utnyttet retten til personlige fradrag i bostedsstaten. Med personlige fradrag menes i denne sammenheng fradragsregler eller tilsvarende skattefordeler som skal ivareta skattyterens skatteevne. Skattyter må dokumentere at vilkårene er oppfylt.

Regelen vil ikke omfatte personer som ikke har utnyttet retten til fri bevegelighet når pensjon mv. fra Norge er opptjent, og som for eksempel flytter til en annen EØS-stat som pensjonist. Denne gruppen skattytere vil for øvrig ofte oppfylle inntektskravet i skatteloven § 6-71, og kan kreve fradrag etter de alminnelige regler.

Flere skatteavtaler som Norge har inngått med andre EØS-stater, avskjærer Norges adgang til å ilegge kildeskatt på pensjon mv. Forslaget vil dermed ikke omfatte skattytere som er bosatt i disse EØS-statene. Dette gjelder per i dag skattytere bosatt i Irland, Spania, Kroatia, Estland, Latvia og Litauen.

Regelen innebærer at kildeskatt på pensjon, uføretrygd og andre uføreytelser kan kreves nedsatt. Skatten kan settes ned til skatten på slike ytelser beregnet etter satsene som gjelder for bosatte i Norge. I den alternative skatteberegningen gis det forholdsmessige fradrag etter skatteloven §§ 6-30 til 6-32 (minstefradrag) og § 15-4 første ledd (personfradrag). Fradragene beregnes etter forholdet mellom inntekt som er skattepliktig til Norge etter skatteloven § 2-3 fjerde ledd og skattyterens samlede inntekter i Norge og i utlandet (globalinntekt). Departementet legger til grunn at innslagspunktene for trinnskatten skal beregnes forholdsmessig på samme måte som fradragene. For pensjon gis det også fradrag etter skatteloven § 16-1.

Departementet viser til forslag til ny § 17-10 i skatteloven.

Endringene vil medføre at fastsettingen av skatt for de aktuelle skattyterne blir mer ressurskrevende enn tidligere. På svært usikkert grunnlag anslås forslaget å redusere provenyet med 3 mill. kroner påløpt i 2019, som i sin helhet bokføres i 2020.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019.

4.5 Oppheve skatteplikt og fradragsrett for underholdsbidrag mv.

4.5.1 Innledning og sammendrag

Regelmessig personlig understøttelse (underholdsbidrag mv.) som ytes etter privat avtale eller lov, regnes som skattepliktig inntekt for mottakeren og er fradragsberettiget for giveren.

Den vanligste formen for skattepliktig og fradragsberettiget understøttelse er i dag underholdsbidrag til tidligere ektefelle etter separasjon eller skilsmisse. Reglene om personlig understøttelse går helt tilbake til 1911. Den gang var det offentlige stønadssystemet lite utbygget, og det var mer naturlig at skattesystemet tok hensyn til at skattyter forsørget andre. Den opprinnelige begrunnelsen for fradraget har derfor falt bort.

Reglene om personlig understøttelse er i tillegg kompliserte for skattytere og krevende for Skatteetaten å kontrollere. Vilkårene for fradragsrett og skatteplikt er skjønnsmessige og derfor lite egnet for automatiserte prosesser. En rekke unntak er ikke lovregulert. Utførte kontroller har vist at etterlevelsen av reglene er svak. Til tross for at det er få som krever fradraget, er kontrollutfordringene store.

Regjeringen foreslår at skatteplikt og fradragsrett for personlig understøttelse oppheves.

Det foreslås samtidig noen mindre opprettinger i reglene om underholdsbidrag fra konkursbo. Slike bidrag skal fremdeles regnes som skattepliktig inntekt for mottaker og komme til fradrag for boet. Det foreslås ingen endringer i reglene om leie-, bruks- og forpaktningsavgift eller føderåd.

Forslaget vil gi administrative besparelser for Skatteetaten. Forslaget anslås å øke provenyet med om lag 3 mill. kroner påløpt og 2 mill. kroner bokført i 2020.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 2-33 første ledd, § 5-42 og § 6-52. Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2020.

4.5.2 Gjeldende rett

Etter skatteloven § 6-52 kan det kreves fradrag for regelmessig personlig understøttelse som skattyter er forpliktet til å yte etter lov eller avtale. Det må være en reell og ubetinget avtale om regelmessige, løpende ytelser over lang tid, og det er krav om et visst økonomisk behov hos mottaker.

Det er et vilkår for fradragsrett at understøttelsen er skattepliktig inntekt på mottakers hånd. Ved understøttelse til mottaker i utlandet er det likevel tilstrekkelig at understøttelsen ville vært skattepliktig for en mottaker i Norge, jf. Rt. 1970 s. 417 Derros . Det stilles derfor ikke krav om at understøttelsen er skattepliktig i mottakerens hjemland.

Skatteplikt for regelmessig personlig understøttelse følger av skatteloven § 5-42 bokstav a. Understøttelser som er skattefrie etter skatteloven § 5-43, gir ikke fradragsrett for yteren. I tillegg er det en rekke unntak fra fradragsrett og skatteplikt som følger av eldre rettspraksis og administrative avgjørelser. Disse unntakene er ikke lovfestet.

Ifølge eldre rettspraksis og administrative avgjørelser gis det ikke fradrag for understøttelse av ektefelle, barn eller andre medlemmer av husholdningen. Det gis heller ikke fradrag for understøttelse av foreldre eller voksne barn. Tidligere kunne foreldre som ikke bodde sammen med barnet sitt, kreve fradrag for barnebidrag. Fradragsrett og skatteplikt for barnebidrag ble opphevet med virkning fra 2003. Skattefritaket for barnebidrag mv. fremgår av skatteloven § 5-43 første ledd bokstav h.

Dette innebærer at den vanligste formen for skattepliktig og fradragsberettiget understøttelse i dag er underholdsbidrag til tidligere ektefelle etter separasjon eller skilsmisse. Slike bidrag ytes enten etter privat avtale eller i medhold av ekteskapsloven kapittel 16. Andre eksempler kan være private avtaler om regelmessig understøttelse av søsken eller fjernere slektninger.

4.5.3 Vurderinger og forslag

Skatteplikt og fradragsrett for regelmessig personlig understøttelse ble innført i det norske skattesystemet i 1911. Opprinnelig skulle reglene tilgodese forsørgelse av personer som skattyter ikke fikk vanlige klasse- eller forsørgelsesfradrag for. Dette gjaldt særlig bidrag til tidligere ektefelle eller barn under 18 år som skattyter ikke bodde sammen med. På den tiden var det offentlige stønadssystemet lite utbygget, og det var derfor mer naturlig at skattesystemet ga rett til slike fradrag og regnet understøttelsen som skattepliktig inntekt. Samtidig var det vanlig at den ene ektefellen var hjemmeværende med barn og ble forsørget av den andre. Over tid er dette endret, og den opprinnelige begrunnelsen gjelder ikke på samme måte i dag. I tillegg har tidligere ordninger med klassefradrag og særlige fradrag for forsørgelse blitt avviklet.

Med fjerning av fradragsretten for barnebidrag i 2003 gis det i dag fradrag for privat understøttelse først og fremst til tidligere ektefelle etter separasjon eller skilsmisse.

I tråd med enigheten i Stortinget om skattereformen (Innst. 273 S (2015–2016)) bør prinsippet om brede grunnlag ligge til grunn i personbeskatningen. Dette tilsier at det kun gis fradrag for utgifter som går med til å erverve inntekter. Fradrag for regelmessig personlig understøttelse er en selvstendig fradragsrett uten tilknytning til inntektserverv. I dag gis både fradrag og skatteplikt i alminnelig inntekt. Den omfordelende effekten av ordninger er derfor liten og mindre enn tidligere, da fradrag ble gitt i en progressivt beskattet nettoinntekt. Ordningen har ikke lenger en god begrunnelse.

Det er også sterke administrative grunner til å oppheve reglene om skatteplikt og fradrag for regelmessig personlig understøttelse. Reglene er kompliserte for skattytere. Vilkårene for fradragsrett og skatteplikt er skjønnsmessige, og en rekke unntak er ikke lovregulert, men følger av eldre rettspraksis og administrative avgjørelser. Det er derfor krevende for den enkelte å vite hva som er skattepliktig, hva som gir rett til fradrag, og hvor fradraget skal føres.

Dette vises blant annet ved kontroller gjennomført i 2016 der antallet personer med rett til fradrag ble redusert fra over 1 600 til om lag 950 personer. Disse krevde i utgangspunktet fradrag på til sammen 80 mill. kroner, som ble redusert til om lag 50 mill. kroner etter kontroll. Det samme året var det knapt 600 skattytere som oppga til sammen om lag 35 mill. kroner som skattepliktig understøttelse. Det foreligger derfor et avvik mellom antallet personer som krever fradrag sammenlignet med antallet personer som oppgir skattepliktige understøttelser. Noe av avviket skyldes bidrag til utlandet som ikke er skattepliktig i Norge.

Det er også store kontrollutfordringer knyttet til disse reglene. Utover de få tilfellene hvor Nav rapporterer inn pliktig underholdsbidrag etter ekteskapsloven, er fradrag og skatteplikt for personlig understøttelse utelukkende basert på egenrapportering. Skjønnsmessige vilkår gjør at reglene er lite egnet for automatiserte prosesser, og ved kontroller avdekkes det mange feil.

Til tross for at antallet skattytere som krever fradraget er lite, er det ressurskrevende for Skatteetaten å gjennomføre kontroller. Det gjelder særlig for betalinger som går til mottaker i utlandet. Det kreves dokumentasjon fra skattyter når den forsørgede bor i utlandet, men ofte er slik dokumentasjon vanskelig å fremskaffe. Ved bidrag betalt til utlandet er mottakeren ikke skattepliktig til Norge. Om lag 25 pst. av de som har fått fradrag for bidrag, har betalt bidrag til mottaker utenfor Norge.

Regjeringen foreslår med dette å fjerne skatteplikt og fradragsrett for regelmessig personlig understøttelse.

Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 5-42 og § 6-52.

Skatteloven § 6-42 hjemler også fradragsrett for leie-, bruks- og forpaktningsavgift, og fradragsrett for føderåd. Departementet legger til grunn at gjeldende regler knyttet til slike ytelser videreføres uten endringer.

Underholdsbidrag som ytes av konkursbo i medhold av konkursloven § 106, regnes som skattepliktig inntekt for mottaker etter en særregel i skatteloven § 5-42 bokstav d. Departementet legger til grunn at slikt underholdsbidrag fremdeles skal være skattepliktig for mottaker og fradragsberettiget for boet.

Boets fradragsrett er ikke hjemlet i skatteloven § 6-42, men har fulgt av skatteloven § 2-33 første ledd siste punktum. Ved endringslov 21. juni 2016 nr. 78 ble det gjennomført begrepsendringer i skatteloven i forbindelse med ny skatteforvaltningslov. Ved en inkurie ble skatteloven § 2-33 første ledd siste punktum om konkursboets fradragsrett for underholdsbidrag opphevet, jf. Prop. 130 LS (2016–2017) punkt 16.3. Departementet foreslår at feilen rettes og viser til forslag til endring i skatteloven § 2-33.

4.5.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

For de som yter understøttelse, vil forslaget medføre økt skattebelastning tilsvarende 22 pst. (skattesatsen på alminnelig inntekt) av det fradraget som faller bort. Samtidig oppheves skatteplikten for mottakeren. Departementet legger til grunn at underholdsbidrag som bestemmes av Nav eller annet offentlig organ i medhold av ekteskapsloven, vil ta høyde for en økt skattebelastning for giver ved beregningen av størrelsen på bidraget. Videre legges det til grunn at det også kan tas hensyn til endringene i skattebelastningen ved en eventuell revisjon av private avtaler om understøttelse.

Forslaget anslås å øke provenyet med om lag 3 mill. kroner påløpt og 2 mill. kroner bokført i 2020. I tillegg kommer administrative besparelser.

4.5.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2020.

4.6 Aksjesparekonto

Fra og med 2019 ble ordningen med aksjesparekonto utvidet slik at også skatt på aksjeutbytte kan utsettes, på samme måte som skatt på gevinst av aksjer på kontoen. For å oppfylle EØS-avtalens krav til likebehandling mellom utenlandske og norske aksjonærer i norske selskap, ble det lagt til grunn at ordningen også må gjelde utenlandske aksjonærer bosatt i EØS. I Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 5.6.3 ble det lagt til grunn at reglene om beskatning av uttak må tilpasses for utenlandske kontohavere. Det ble vist til at skattleggingen skal skje etter reglene om kildeskatt på utbytte. Det innebærer at tilbyderen av aksjesparekonto må fastsette skattegrunnlaget og trekke kildeskatt.

Etter skatteloven § 10-13 skal det svares kildeskatt på utbytte til aksjonær hjemmehørende i utlandet. Det er det utdelende selskapet som fastsetter skattegrunnlaget og foretar skattetrekk, jf. skattebetalingsloven § 5-4a første ledd og skatteforvaltningsloven § 9-1 tredje ledd. Bestemmelsene om kildeskatt på utbytte må derfor tilpasses slik at de også gir hjemmel til å pålegge tilbyder av aksjesparekonto å trekke kildeskatt ved utlendingers uttak fra aksjesparekonto. Videre må det presiseres at reglene i skatteforvaltningsloven § 8-8 tredje ledd om melding av foretatt skattetrekk, og reglene om adgangen til å endre fastsatt kildeskatt i skatteforvaltningsloven § 9-5 første ledd, også skal gjelde tilbydere av aksjesparekonto.

Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 10-13, skattebetalingsloven § 5-4a og skatteforvaltningsloven §§ 8-8, 9-1og 9-5. Departementet foreslår at endringen i skatteloven § 10-13 trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2019. De øvrige endringene trer i kraft straks med virkning fra og med 1. januar 2019.

4.7 Fastsettelse av forskuddssatser og satser i takseringsforskriften

4.7.1 Innledning og sammendrag

En del satser for beskatning av naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser fastsettes formelt to ganger – først ved forskuddsutskrivingen i året før inntektsåret og deretter i takseringsforskriften i november i inntektsåret. Satsene i takseringsforskriften avviker sjelden fra det som følger av de tilsvarende forskuddssatsene.

Næringslivet har gitt uttrykk for at det er kompliserende og mindre forutsigbart å forholde seg til dobbelt sett av satser for henholdsvis forskuddstrekk og skattefastsetting. Etter departementets oppfatning ville det være en forenkling for alle parter dersom satser i forskuddsutskrivingen og takseringsforskriften kunne samordnes.

Departementet foreslår at satser for naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser som har betydning for forskuddsutskrivingen kun fastsettes én gang og da i forskuddsutskrivingen før inntektsåret. Det tas ikke sikte på materielle endringer, men kun å endre måten satsene fastsettes på av Skattedirektoratet i dag.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 5-11 tredje og nytt fjerde ledd og § 5-13 annet ledd og tredje ledd første punktum.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2020.

4.7.2 Gjeldende rett

Arbeidsgiver skal løpende foreta forskuddstrekk gjennom inntektsåret og må fastsette et trekkgrunnlag. I desember året før inntektsåret fastsetter derfor Skattedirektoratet, i samråd med Finansdepartementet, forskuddssatser som skal brukes i arbeidsgivers gjennomføring av forskuddstrekk i påfølgende inntektsår. Forskuddssatsene inntas i Skattedirektoratets forskuddsmelding.

Forskuddsmeldingen gjør rede for hvilke satser og skatteregler som er lagt til grunn for utskrivning av skattekort/forskuddsskatt og som fremgår av forslag til skattevedtak og Prop. 1 LS for det kommende år. Meldingen er i dag på 33 sider og omtaler all relevant informasjon som påvirker forskuddsutskrivning og arbeidsgivernes beregning av korrekt forskuddstrekk. Det er arbeidsgivere med trekkansvar som er den primære mottakeren av meldingen. Formelt blir satser som blir benyttet i dokumentet fastsatt av Skattedirektoratet i forkant av forskuddsmeldingen. Det er i dag ingen egen kunngjøring av satsene, men Skatteetatens nettsider oppdateres med årets satser.

Skattebetalingsloven § 5-8 inneholder hovedreglene om verdsettelse av de ytelsene som inngår i arbeidsgivernes beregningsgrunnlag for forskuddstrekk:

  • Kontantytelser medregnes i beregningsgrunnlaget for forskuddstrekk med sitt bruttobeløp.

  • Naturalytelser skal medregnes i den utstrekning og med de beløp som fremgår av departementets forskrifter (delegert til Skattedirektoratet).

  • Utgiftsgodtgjørelser er i utgangspunktet trekkpliktige i sin helhet, selv om det ikke foreligger skatteplikt. Det kan likevel i forskrift gis regler om at godtgjørelser i arbeidsforhold skal regnes som trekkpliktige med det beløp som fremkommer etter at godtgjørelsen er redusert med fradragsbeløp etter fastsatte satser (delegert til Skattedirektoratet).

Av de naturalytelser som det fastsettes satser for etter skattebetalingsforskriften § 5-8 B, fastsetter Skattedirektoratet forskuddssatser for fri kost og losji, privat bruk av arbeidsgivers bil (hvor listeprisen ikke står i forhold til fordelen ved den private bruken eller som faller utenfor standardreglene) og kostbesparelse i hjemmet (alle måltider). Videre fastsetter Skattedirektoratet forskuddssatser for følgende utgiftsgodtgjørelser: trekkfri kostgodtgjørelse (innland og utland), trekkfri kostgodtgjørelse på dagreiser (innland og utland) og bilgodtgjørelse.

I november i inntektsåret fastsetter Skattedirektoratet takseringsforskriften med hjemmel i skatteforvaltningsloven § 9-8. Takseringsforskriften inneholder satser som skal legges til grunn for fastsettingen for det samme inntektsåret. Satsene i takseringsforskriften avviker sjelden fra det som følger av de tilsvarende forskuddssatsene.

Skatteloven §§ 5-11 og 5-12 angir hovedprinsippene for beregningen av skattepliktige naturalytelser og godtgjørelser til dekning av utgifter i forbindelse med arbeid. Satser for slike ytelser fastsettes som nevnt av Skattedirektoratet som grunnlag for forskuddstrekket, jf. skattebetalingsloven § 5-8. Disse satsene blir også vedtatt i takseringsforskriften.

Takseringsforskriften tjener delvis som hjemmel for at forskuddssatser skal gis virkning for fastsettelsen. Det gjelder for eksempel forskuddssatsen for privat bruk av arbeidsgivers bil, som fastsettes etter skattebetalingsforskriften § 5-8-11 annet ledd. Her har hjemmelen for forskuddssats ikke et motstykke i skatteloven eller skattelovforskriften. Det er derfor nødvendig å ha en hjemmel for satsen i takseringsforskriften, som kan få virkning for fastsettelsen.

Noen av satsene er derimot allerede fastsatt i skatteregelverket og er kun inntatt i takseringsforskriften av informasjonshensyn. Dette gjelder for eksempel satser for fri kost og losji, og kostbesparelse (naturalytelser). Det følger av skatteloven § 5-12 tredje ledd at ved helt eller delvis fri kost og losji settes fordelen til den verdien som er fastsatt for beregning av forskuddstrekk etter skattebetalingsloven § 5-8 annet ledd. Når satsene får virkning for fastsettelsen direkte med hjemmel i skatteloven § 5-12 tredje ledd, er det ingen formelle grunner til å fastsette disse på nytt i takseringsforskriften.

For utgiftsgodtgjørelser er det gitt en hjemmel i skatteloven § 5-11 tredje ledd, til at departementet kan gi forskrift til utfylling av første ledd og om i hvilken utstrekning reglene for forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser skal gis tilsvarende anvendelse ved skattefastsettingen, jf. skattebetalingsloven § 5-8 tredje ledd. Slik forskrift er ikke gitt. For at satsene for trekkfrie utgiftsgodtgjørelser skal få virkning for fastsettelsen, er disse inntatt i takseringsforskriften.

4.7.3 Vurderinger og forslag

Næringslivet har gitt uttrykk for at det er kompliserende og mindre forutsigbart å forholde seg til dobbelt sett av satser for henholdsvis forskuddstrekk og skattefastsetting. Arbeidsgiverne må i dag forholde seg til begge fastsettingene, selv om det i praksis ikke er noen avvik mellom dem. For Skatteetaten er det ressurskrevende å fastsette disse satsene i to omganger. Etter departementets oppfatning ville det være en forenkling dersom satser i forskuddsutskrivingen og takseringsforskriften kunne samordnes. Departementet foreslår derfor at satser for naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser som har betydning for forskuddsutskrivingen, kun fastsettes en gang og da som ledd i forskuddsutskrivingen før inntektsåret.

Endringsforslaget retter seg kun mot satser som inngår i arbeidsgivers gjennomføring av forskuddstrekk. Fastsettelse av andre satser, blant annet satser som spesielt gjelder næringsdrivende, blir ikke vurdert endret i denne omgang. Videre tar endringen sikte på satser som blir fastsatt ved forskuddsutskrivingen og som blir stående i det etterfølgende inntektsåret. For satser som i dag enten blir fastsatt eller som kan bli endret i løpet av inntektsåret, er det ikke grunn til gjøre endringer. Dette omfatter blant annet satser for smusstillegg (tilgjengelig i april i inntektsåret), redskap og verktøyhold (bygger på overenskomst for byggfag) og snitt for normrente.

Forskuddssatsene som Skattedirektoratet fastsetter for fri kost og losji og kostbesparelse er gitt virkning for fastsettingen gjennom skatteloven § 5-12 tredje ledd. Takseringsforskriftens bestemmelser om dette kan derfor tas ut.

I tilfeller der satsene ikke har annen hjemmel enn takseringsforskriften for å kunne legges til grunn for fastsettelsen, må det gis hjemmel i skatteregelverket for at satsene skal kunne fastsettes endelig ved forskuddsutskrivingen. Skattedirektoratet fastsetter forskuddssatser for privat bruk av arbeidsgivers bil hvor listeprisen ikke står i forhold til fordelen ved den private bruken og ved bruk som faller utenfor standardregelen. Forskuddssatsen kan gis endelig virkning for fastsettingen også i disse tilfellene ved forskriftsendring. Departementet mener likevel at det vil være mest ryddig å innta hjemmelen i lovteksten, på samme måte som for satser for naturalytelser i skatteloven § 5-12 tredje ledd. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 5-13 annet ledd.

Videre fastsetter Skattedirektoratet forskuddssatser for trekkfri kostgodtgjørelse med overnatting (innland og utland), trekkfri kostgodtgjørelse på dagreiser (innland og utland) og bilgodtgjørelse. Det følger av skatteloven § 5-11 tredje ledd at departementet kan gi forskrift til utfylling av første ledd og om i hvilken utstrekning reglene for forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser skal gis tilsvarende anvendelse ved skattefastsettingen. Slik forskrift er ikke gitt. Etter departementets oppfatning vil det også her være mest ryddig å innta hjemmelen direkte i lovteksten. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 5-11 tredje ledd og nytt fjerde ledd.

Det presiseres at en ikke tar sikte på innholdsmessige endringer av gjeldende satser eller regler, men kun å endre måten disse fastsettes på i dag.

Etter departementets oppfatning kan en naturlig oppfølging av den foreslåtte endringen være en vurdering av om det bør fastsettes en egen forskrift der alle forskuddssatser samles og kunngjøres. I denne sammenheng kan det også vurderes om flere satser, som i dag ikke fastsettes før inntektsåret, kan fastsettes ved forskuddsutskrivingen. Dette kan gjelde fradragssatser for enkelte utgifter som inngår i minstefradraget for lønnstakere, der det kan være aktuelt for arbeidsgiver å gi utgiftsgodtgjørelse, for eksempel ansattes bruk av hjemmekontor. Videre kan det være aktuelt for enkelte naturalytelser, for eksempel fordel ved erverv av datautstyr og mobiltelefon brukt i arbeidsforhold. I tillegg bør det vurderes om satser knyttet til representasjon kan fastsettes i skattelovgivningen allerede på forskuddsstadiet. I sum vil dette være en nokså omfattende lov- og forskriftsteknisk revisjon, som eventuelt bør sendes på høring.

4.7.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

Fjerning av dobbel fastsetting av satser som er nødvendig for arbeidsgivers gjennomføring av forskuddstrekk vil være en forenkling for arbeidsgiverne som slipper å forholde seg til to sett av satser. Det vil også forenkle Skatteetatens fastsetting av disse satsene. Endringen har ikke provenymessige konsekvenser.

4.7.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2020.

4.8 Skattører og fellesskatt

Skattørene fastsettes innenfor et samlet opplegg for kommuneøkonomien og må ses i sammenheng med utviklingen i skattegrunnlagene, endringer i personbeskatningen og fordelingen av inntektene til kommuner og fylkeskommuner mellom overføringer og skatter.

I Prop. 113 S (2018–2019) Kommuneproposisjonen 2020 ble det varslet at skattørene på vanlig måte fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det ble også varslet at skattørene fastsettes med sikte på at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter.

De kommunale og fylkeskommunale skattørene for personlig skattytere foreslås justert fra 2019 til 2020, se tabell 4.1.

Det vises til forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2020 § 3-2 og § 3-8.

Tabell 4.1 Maksimalskattøren for personlige skattytere i 2019 og forslag for 2020. Prosent

2019

2020

Endring i prosentenhet

Kommuner

11,55

11,10

-0,45

Fylkeskommuner

2,60

2,45

-0,15

Fellesskatt til staten 1

7,85

8,45

+0,60

Alminnelig inntekt

22,00

22,00

0,00

1 Skattesatsen på fellesskatt til staten for noen kommuner i Troms og Finnmark (tiltakssonen) settes til 4,95 pst. i 2020.

Kilde: Finansdepartementet.

4.9 Arveavgift

Regjeringen har fjernet arveavgiften for gaver som gis, og for arv etter dødsfall som skjer, 1. januar 2014 eller senere, jf. lov 13. desember 2013 nr. 110 om oppheving av lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven). Det skal svares arveavgift etter reglene i arveavgiftsloven for arv som inntrer etter dødsfall som har skjedd før 1. januar 2014. Det gjelder selv om arvingene ved offentlig skifte får rådigheten over midlene i 2014 eller senere år, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014) punkt 5.2.3.

Det er nødvendig at Stortinget treffer arveavgiftsvedtak også for senere budsjettår for å opprettholde arveavgiftsplikten for arvinger som mottar arv fra dødsfall før 1. januar 2014, men hvor rådigheten ved offentlig skifte først inntrer i 2014 eller senere. På denne bakgrunn fattet Stortinget et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2014 hvor satser og fribeløp som gjaldt for 2013-terminen, ble videreført, jf. omtale i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014) punkt 5.2.3. Tilsvarende ble gjennomført for budsjetterminene 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019, jf. omtale i henholdsvis Prop. 1 LS (2014–2015) punkt 3.11, Prop. 1 LS (2015–2016) punkt 5.11, Prop. 1 LS (2016–2017) punkt 5.7, Prop. 1 LS (2017–2018) punkt 5.10 og Prop 1 LS (2018–2019) punkt 5.9. Det foreslås et arveavgiftsvedtak for budsjetterminen 2020 som viderefører tidligere satser og fribeløp i tråd med forutsetningene i Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014).

Det vises til forslag til Stortingsvedtak om avgift til statskassen på arv for budsjettåret 2020.