2.1 Tryggings- og forsvarspolitiske mål

Norsk tryggingspolitikk har som føremål å sikra Noreg sin suverenitet, territoriale integritet og politiske handlefridom. NATO og det transatlantiske tryggingsfellesskapet er berebjelken i norsk tryggingspolitikk. Noreg vil medverke til å førebyggja væpna konflikt, og arbeida for fred og stabilitet innanfor ein global, multilateral rettsorden tufta på prinsippa som er nedfelte i FN-pakta.

Forsvaret er eit grunnleggjande og avgjerande tryggingspolitisk verkemiddel for å sikra norsk suverenitet, norske rettar og for å bevara norsk handlefridom mot militært og anna press. Forsvaret skal, saman med allierte, ha ein avskrekkande effekt ved at kostnadane ved å trua eller angripa Noreg ikkje står i høve til ein mogleg vinst. I tillegg skal forsvaret, saman med allierte, sikra kollektivt forsvar av Noreg og andre allierte mot truslar, anslag og åtak. Ved deltaking i internasjonale operasjonar og kapasitetsbygging i utvalde land, skal Forsvaret førebyggje krig og medverke til tryggleik og stabilitet.

Forsvaret skal medverke til samfunnstrygging gjennom stønad til, og samarbeid med, sivile styresmakter ved terroråtak og andre alvorlege hendingar, ulykker og naturkatastrofar.

2.2 Utviklingstrekk og utfordringar

Nokre sentrale utviklingstrekk

Verda er i endring på eit anna vis enn kva vi har vore vane med dei siste tiåra. Stormaktsrivalisering kjenneteiknar dei framveksande tilhøva, og rivaliseringa er kvassare og klårare enn tidlegare. Med auka rivalisering blant dei største statane, vert dei små statane meir sårbare. Som utsett småstat har Noreg handtert denne utfordringa gjennom NATO-medlemskap og eit nært tilhøve og stønad til det internasjonale, regelbaserte systemet. No er eit slikt felles system under press. Ei årsak til rivaliseringa er at stormaktene har ulike syn på kva køyrereglar som bør gjelda for internasjonalt samkvem. Eit relatert høve er korleis engasjement gjennom fleirnasjonale kanalar og mekanismar tener deira interesser, og i kva for ein grad. Den auka rivaliseringa uttrykkjer seg på både militært og økonomisk nivå, samt gjennom ein aukande teknologisk kappestrid, særleg mellom USA og Kina.

Denne kappestriden er òg reflektert ved at nye verkemiddel vert tekne i bruk, der militær makt er ein del av eit knippe politiske instrument. Eit hybrid landskap teiknar seg tydelegare. Økonomiske verkemiddel vert nytta saman med militære og paramilitære instrument. Fleire statar, medrekna Kina og Russland, har utvikla evner til å bruka slike hybride strategiar, slik at dei kan fremja interesser og sikra posisjonar utan å utløysa direkte militærkonflikt med USA. Satsinga på å utvikla ny teknologi inneber at cyber-doménet og moderne bruk av verdsrommet har vorte viktigare. Militær makt skal ikkje berre stå til rådvelde for å påverka andre land sine politiske handlingar, men òg for forsvar og avskrekking, både i meir tradisjonelle og i nye, meir ukjende kontekstar.

Den raske internasjonale og teknologiske utviklinga skapar såleis fleire overlappingar og gråsoner mellom statstryggleik og samfunnstryggleik. Å taka vare på begge kan vera meir krevjande og komplisert. Evna til å sikra samfunnstryggleik vert stadig viktigare i eit hybrid landskap. All den tid Noreg i aukande grad kan vera utsett for hybride operasjonar og påverknadsfreistnader, må ein òg på norsk side sjå nærmare på korleis eit moderne norsk forsvar kan medverke til å løysa eit breitt spekter av oppdrag. Autoritære stormaktar har komparative føremoner i bruk av eit breiare knippe verkemiddel, då dei ikkje har opinion eller avgjerande demokratiske val å taka omsyn til. Brei utnytting av ulike verkemiddel gjer at fleire ikkje-militære faktorar kan få innverknad på forsvar og tryggleik. For forsvarssektoren er dette òg ei aukande utfordring.

NATO har tilpassa seg nye utfordringar. For Noreg er NATO grunnpilaren og den sentrale ramma for tryggleiken vår. Noreg er ein aktiv medspelar og arbeidar for å oppretthalda alliansen sine kjernefunksjonar og formål. Heilt sentralt i det transatlantiske tilhøvet står det tverrpolitiske kravet om jamnare byrdefordeling mellom USA og Europa. Det er brei semje i NATO om at ei endra fordeling er naudsynt.

Ein må òg sjå stormaktsrivaliseringa i samanheng med at fleirnasjonale institusjonar og løysingar har kome meir under press. I konkurransen og den opne rivaliseringa mellom dei store statane vert eigne nasjonale interesser oftare sette fyrst. Forvitringa av slike institusjonar og høve til breie løysingar plasserer difor småstatane i ein vanskelegare situasjon. Framveksten av Kina som stormakt har vorte definerande og dimensjonerande for USA og amerikansk politikk i høve til omverda. Kina si utvikling som ei stormakt vert òg reflektert i auka evne til nærvær i ulike delar av verda. Kina si rekkjevidde og evne til påverknad aukar. Eit nytt fenomen er korleis Kina òg uttrykkjer interesser i Arktis.

Kappestriden mellom USA og Kina gjeld ikkje berre ny teknologi, men òg kva slags nye kapasitetar partane klarar å produsera. Fleire og rimelege plattformar kan utfordra og trua store og kostbare plattformar. USAs dominerande militærmakt vert utfordra.

Utviklinga har dessutan fleire kjenneteikn som påverkar politikken i vår del av verda. Oppslutninga om populistiske parti aukar i fleire vestlege land. Protestar mot det etablerte og mot eksisterande løysingar får auka oppslutnad. Politiske parti som i tiår har fengje stor og kontinuerleg oppslutnad, vert svekka. Nye parti og rørsler som krev politisk skifte vert styrka, og kan taka over styringa. Det vert vanskelegare å planleggja når den politiske turbulensen og politiske motsetnader i vestlege land aukar.

Heilskapsbiletet er difor meir krevjande å handtere. For Noreg, med si sårbare strategiske plassering og sitt naboskap til Russland, må konsekvensane av mindre gode rammevilkår for å sikra tryggleiken vår vurderast nærare. Dette skal verte gjort i samband med den nye langtidsplanen for Forsvaret. Kva Noreg i lang tid har teke som ei sjølvfylgja, treng ikkje lenger vere eit faktum. Det vert difor viktigare å definera kva Noreg best kan gjera for å medverke til stabilitet og tryggleik internasjonalt, og i forsvarssamanheng, for å tryggje Noreg og norsk handlefridom.

Russland vert ståande som ein dimensjonerande faktor andsynes Noreg sitt forsvar og norsk tryggingspolitikk. Russland har halde på eit økonomisk og politisk system som har mange svake sider. Russland har dei seinare åre vist auka evne og vilje til maktprojeksjon, herunder bruk av militærmakt. Russland har fersk røynsle med bruk av nye kapasitetar og våpensystem.

Europa har tradisjonelt vore sentralt for norsk tryggleik. Samarbeidet i NATO og det regulerte tilhøvet vårt til EU har danna ryggraden og grunnlaget for norsk tryggleik. I ei verd der skiljeliner og motsetnadar veks mellom dei store statane, vert Europa meir pressa i høve til konkurransen mellom USA og Kina. Når USA vert meir oppteken av tilhøvet sitt til Kina, vil Europa definera si haldning og politikk i høve til Kina i eit slikt perspektiv. For eit ikkje-EU medlem kan slike perspektiv utgjera ei potensielt utfordring. Noreg fylgjer nært prosessen i EU om å auka europeisk samarbeid om forsvar og tryggleik. EU vil med omsyn til forsvar og tryggleik aldri kunne erstatta NATO, men kan ha potensial til å utvikla eit supplement, som det kan verta viktig for Noreg å kunna relatera seg til.

Eit supplement til vårt tilhøve til NATO og EU, er nærare regionalt samarbeid og dialog samt bilateralt samarbeid med nære allierte. Løypande kontakt og samordning mellom likesinna statar bidreg til å fremja stabilitet i vår del av verda.

Sosial og politisk stabilitet i Europa er òg utfordra av migrasjon frå område sør og søraust for verdsdelen. Den raske befolkningsveksten i fleire av disse områda, forsterka gjennom svak statleg styring og til dømes strid i mange aktuelle statar, saman med miljø- og klimautfordringar, representerer eit potensielt aukande problem for Europa som òg har tryggleiksaspekt.

Stormaktsrivaliseringa og svekkinga av vilje til fleirnasjonale løysingar kan trua med å redusera FN sin rolle og evne til å handla. Det vert difor viktigare å verna om og styrka FN.

Fleire land i Aust- og Sør-Asia har atomvåpen og utviklar nye kapasitetar, mellom anna langtrekkjande missilar. Usemje om grenser og sjøområde har potensial til å utløyse alvorlege konfliktar. Internasjonal terrorisme er ein vedvarande utfordring. Faren for spreiing av masseøydeleggingsvåpen og teknologi for langtrekkjande presisjonsstyrte våpen er framleis stor og urovekkande. Trusselen frå land utanfor det euro-atlantiske området mot NATOs territorium frå moderne våpen og missilar med ulik rekkevidde held fram. Avstandane vert mindre i ei globalisert verd, og tryggingspolitiske krisar andre stadar i verda kan lettare få fylgjer for Noreg.

Faren for open konflikt vert påverka av evne til bruk av hybride verkemiddel, som kan tilsløra strid. Den generelle utviklinga med auka rivalisering og motsetnader gjer at ein på si side ikkje kan sjå vekk frå direkte konflikt. Dei nye og nemnte faktorane i internasjonal politikk kan påverka eller endra tap/nytte-kalkylar, som kan medverka til å utløysa strid. Det vert vanskelegare å føresjå kor utviklinga fører, og det vert meir krevjande å planleggja i ei meir ustabil verd. Behov for å gardera seg aukar.

I komande langtidplan for forsvarssektoren tek regjeringa sikte på å vurdera kva effekt dette nye og framveksande biletet bør ha for korleis ein skal innrette Forsvaret og korleis Noreg skal vidareføra sitt fundamentale samarbeid med allierte og partnarar basert på NATO-medlemskapet vårt.

Russland

Noreg må framleis handtere det asymmetriske naboskapet med naudsynt fast og føreseieleg politikk for å unngå misforståingar og alvorlege hendingar. Utviklinga i Russland er i seg sjølv ei viktig påminning om kvifor Noreg ikkje bør stå aleine i tryggingspolitikken, men saman med allierte. Noreg medverkar til NATO sin politikk om avskrekking og forsvar, og kombinerer denne med dialog. I 2018 tok Noreg opp igjen embetssamtalar med dei russiske forsvarsstyresmaktene. Hensikta med fornya dialog er å medverke til å auke den gjensidige forståinga av forsvars- og tryggingspolitiske prioriteringar og vareta stabiliteten i nord.

Russland si militære og utanrikspolitiske framferd i Europa og andre område uroar. Sentrale døme er kombinasjonen av stormaktambisjonar, ei meir sjølvhevdande åtferd og styrkinga av militærmakta. I løpet av dei siste åra har vi blant anna sett korleis manglande etterleving av nedrustningsavtalen frå 1987 Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty (INF-avtalen) illustrerer alvoret i utviklinga. Vi har òg sett døme på at russiske fly har simulert åtak mot mål i Noreg, og at forstyrring av GPS-signal har ramma norsk sivil luftfart og beredskap.

Russiske tryggingsstrategiar og militære doktrinar viser at styresmaktene ynskjer innverknad i russiske nærområde. Russland si åtferd utanfor eige territorium utfordrar prinsippa om statane sin sjølvråderett.

Russland har i ein periode på over ti år investert tungt i militærmakta. Moderniseringa har gjeve ein vesentleg meir fleksibel og mobil organisasjon med høgare reaksjonsevne, òg gjennom fleire og meir komplekse øvingar og militære operasjonar. Den militære moderniseringa er venta å halde fram trass i at forsvarsbudsjetta kan gå ned dei næraste åra. Eit viktig mål er å auke talet på ståande militære avdelingar som ein kan setje inn på kort varsel. Eit verkemiddel for dette er ikkje-varsla beredskapsøvingar for å teste reaksjonsevne og bemanning i militærdistrikta. Slike ikkje-varsla øvingar gjer særleg nabostatar uroa. Russland har styrkt si evne til å kraftsamla militære kapasitetar for å etablera lokal eller regional overlegenheit.

Russland har styrkt både den konvensjonelle evna og kjernevåpenkapasiteten, som gjennom mange år har vore ein sentral del av det russiske forsvarskonseptet. I løpet av det neste tiåret vil den russiske militærmakta disponere fleire typar våpen med lang rekkjevidde, moderne presisjonseigenskapar og høg gjennomtrengingsevne. Dei langtrekkande presisjonsvåpna set Russland i stand til å gjennomføre åtak frå store avstandar, og med kort varslingstid. Russland har vist evne til å kombinere militærmakt med fordekte militære og ikkje-militære verkemiddel. Den russiske militærevna gjev landet fleire handlingsalternativ i heile krise- og konfliktspekteret.

Arktis og nærområda til Noreg er av sentral militærstrategisk betyding for Russland som operasjonsområde og baseområde for den russiske kjernefysiske avskrekkings- og andreslagsevna. Nord-Atlanteren og Barentshavet spelar ei sentral rolle i det russiske forsvarskonseptet. Det moderniserte bastionsforsvaret gjev Russland auka høve til nektingsoperasjonar og langtrekkande offensive operasjonar. Det vil kunne vera eit mål for Russland å ha kontroll over havområde i norske nærområde i ein situasjon med auka militær spenning. Dette kan vera aktuelt i ein situasjon ubunden av kor krisa oppstår i forholdet mellom Russland og NATO i Europa. Russland har militær kapasitet til å engasjera mål i alle delar av norsk territorium. Den strategiske utviklinga i Nord-Atlanteren har innverknad på fleire av regjeringa sine prioriteringar i styrkinga av forsvaret av Noreg. Den russiske militære utviklinga er difor ein sentral faktor i den samla vurderinga av tryggings- og forsvarspolitiske utfordringar i norske nærområde.

Med det krevjande tilhøvet mellom NATO og Russland er det avgjerande å unngå misforståingar og uønskt eskalering. Dialog og tillitsskapande tiltak spelar ei rolle i ein slik kontekst. Under planlegginga av, og gjennomføringa av, øvinga Trident Juncture i 2018 var Noreg opptatt av å etterleve alle avtaleforpliktingane våre, men òg vere meir open og dele meir informasjon om øvinga enn det som vert kravd. Noreg orienterte Russland om øvinga, både bilateralt og i ramma av OSSE og NATO-Russland-rådet. 13 OSSE-land sendte observatørar til øvinga, og tre land gjennomførte inspeksjonar.

Det praktiske, militære samarbeidet er inntil vidare suspendert innanfor ramma av NATO-Russland rådet. Det er like fullt viktig å halde oppe politisk dialog. Etter dei russiske folkerettsbrota i Ukraina har Noreg suspendert det bilaterale forsvarssamarbeidet med Russland, men halde fram med samarbeid på nokre område som er avgjerande for å vareta tryggleiken til sjøs og i lufta, og ein stabil og føreseieleg situasjon i nærområde våre. Dette gjeld samvirket innanfor kystvakt, grensevakt, søk og redning og mekanismane i Incidents at Sea -avtalen. I tillegg er den direkte linja mellom Forsvarets operative hovudkvarter (FOH) og Nordflåten framleis open. Bilaterale embetskonsultasjonar med det russiske forsvarsdepartementet vert gjennomførte årleg. Det vart i 2019 semje om å etablera ein kommunikasjonskanal mellom dei to landa sine forsvarsstyresmakter. Denne politikken andsynes Russland vert ført vidare i 2020. Politikken som i 2014 vart vedtatt som fylgje av dei russiske folkerettsbrota i Ukraina vidareførast for øvrig.

Nordområda

Regjeringa si satsing på nordområda held fram. Regionen er framleis prega av stabilitet og samarbeid. Samstundes er Russland ei større tryggingspolitisk utfordring for Noreg og våre allierte enn på lenge. Vi observerer auka aktivitet retta mot Noreg, og i nærområda våre. Dei overordna norske måla knytte til stabilitet og samarbeid ligg fast. Tryggings- og forsvarspolitikken er eit av grunnelementa i nordområdearbeidet til regjeringa

Forsvaret i nord skal gjennom daglege operasjonar og nærvær medverke til stabilitet og hindre potensialet for konflikt. Forsvaret har ei sentral rolle i suverenitetshevding, overvaking og utøving av mynde til lands, til havs og i lufta. Samla medverkar nasjonalt og alliert nærvære i nord òg til truverdig avskrekking.

Regjeringa legg vekt på å engasjere nære allierte i nordområda. Det er viktig for Noreg at allierte har kjennskap til den politiske og militære utviklinga i området, og har ei oppdatert situasjonsforståing av militær og anna relevant aktivitet i regionen. Fleire allierte land viser stadig større interesse for utviklinga i nord, og har ytra ynskje om tettare samarbeid og auka nærvær i nord i form av trening og øving. NATO-øvinga Trident Juncture i november 2018 er ei viktig kjelde til erfaring for den vidare utviklinga av alliert nærvære i Noreg. Regjeringa held fram å leggja til rette for meir alliert trening og øving i Noreg. Det er viktig at denne går føre seg innanfor rammene av etablerte nasjonale retningsliner for alliert aktivitet i Noreg.

Regjeringa si vurdering er at eit synleg, militært nærvære i nord medverkar til stabilitet og ei føreseieleg utvikling. Samstundes er det viktig at den samla militære aktiviteten skjer på ein måte og i eit omfang som ikkje skapar uro eller rokkar ved stabiliteten i nordområda.

Med minkande havis i Arktis har det i fleire år vore aukande kommersiell interesse for transitt gjennom Nordaustpassasjen. Trafikken er førebels avgrensa, og det ligg ikkje an til omfattande kommersiell trafikk mellom aust og vest via nordområda i nær framtid. Derimot har det vore ein kraftig vekst i trafikken langs enkelte strekningar. Dette inkluderer ei skarp auke i frakt av flytande naturgass frå Russland ned langs Norskekysten. Regjeringa ser positivt på at kommersiell berekraftig aktivitet i nordområda aukar. Dette er i samsvar med norsk nordområdepolitikk. Samstundes inneber trafikken òg ein auka risiko for ulykker og hendingar med akutt forureining i nærområda våre.

Teknologi

Ein teknologisk revolusjon finn stad. Teknologiutviklinga er mangesidig og prega av stor dynamikk og fart. Det er grunn til å tru at det er mange område som vil kunne påverka tryggingspolitikken og forsvaret.

Store teknologiske endringar med konsekvensar har skjedd i ulike fasar gjennom historia. På 1970- og 1980-tallet leia Vesten an i innføringa av nettverksbaserte system, GPS-styrte presisjonsvåpen og lavsignatur ( stealth ). Dette har vorte omtala som ein revolusjon i måten å tenkja og driva forsvar på. Den gongen, som ved tidlegare teknologisprang, var det statar (i første rekkje USA) som dreiv utviklinga og som hadde monopol på bruk av teknologien. Det er ikkje lenger tilfellet. Den raske teknologiske utviklinga vi opplever i dag er driven delvis av statlege aktørar, men i langt større grad enn tidlegare er det sivile kommersielle og andre ikkje-statlege aktørar som er i front. Samtidig risikerer Vesten å miste det teknologiske fortrinnet sitt, særleg i den teknologiske kappestriden knytt til kunstig intelligens og superdatamaskinar.

Teknologi som kan trua statar sin tryggleik har i tillegg vorte langt meir tilgjengeleg, både for statar, ikkje-statlege aktørar og individ. Teknologier som kan nyttast til cybermakt kan vere vel så skadeleg som tradisjonelle militære verkemiddel. Fleire fleirbruksvarer som kan verte militariserte medverkar til dette. Ei rekkje ulike aktørar kan difor relativt enkelt tileigne seg og ta i bruk teknologi som kan undergrava norsk tryggleik.

Noreg er eit av dei mest digitaliserte landa i verda. Velstanden, velferda og den økonomiske utviklinga vår avheng av at vi held fram med å ta i bruk dei høva som teknologien gjev. Teknologi er eit gode og ein berebjelke i det moderne norske samfunnet. Samstundes er det enkelte typar teknologi og utviklingstrekk som kan undergrava tryggleiken vår. Vi brukar meir, og er meir avhengige av, teknologi, òg i forsvarssektoren. Dette gjer oss meir sårbare. Operasjonell aktivitet er avhengig av mobilnett, GPS, og satellittsystem. I tryggingspolitikken er teknologi relevant både fordi vi er sårbare og ved at ny teknologi medfører nye truslar mot tryggleiken vår.

Utviklinga innanfor kunstig intelligens, autonome system, kvantedata og mellom anna hypersoniske våpen og laservåpen understreker dette biletet.

Cyber

Dei mest alvorlege åtaka i det digitale rommet (cyberdomenet) har potensial til å setje funksjonar som er grunnleggjande for samfunnet og statstryggleiken ut av spel. Trusselen er aukande, og kjem frå primært statlege, men òg ikkje-statlege aktørar. Varslingstida har vorte kortare enn for få år sidan. Det kan ofte vere vanskeleg å slå fast at ein er under åtak, kven angriparen er og kva som er føremålet med åtaket. Ulike aktørar påverkar forståinga av røyndommen gjennom fornekting og desinformasjon i sosiale kanalar og nyhendemedium. Målet er å forme det strategiske handlingsrommet til eigen føremon. Eksempel på alvorlige åtak i cyberrommet er framand etterretningsverksemd og moglege sabotasjehandlingar. Russiske og kinesiske aktørar er framleis dei mest aktive aktørane bak nettverksbaserte etterretningsoperasjonar retta mot Noreg. Nettverksbasert sabotasje utgjer ein alvorleg, men førebels lite spesifikk trussel. Slike sabotasjeoperasjonar vil først og fremst vere aktuelle i ein alvorleg krisesituasjon, og då i kombinasjon med andre verkemiddel. Det er semje i NATO om at cyberåtak kan få like alvorlege konsekvensar som åtak med konvensjonelle våpen og at dei difor er omfatta av artikkel 5 i Atlanterhavspakta om kollektivt forsvar. Cyberdomenet er ein integrert del av militæroperasjonar, og cyberkapabilitetar vil difor vere viktige element for eit forsvar, sjølv om cyberkapabilitetar aleine neppe vil kunne avgjere mellomstatlege konfliktar.

Terror

Terrorisme er først og fremst ein trussel mot samfunnstryggleiken, men terroren kan ramme og lamme både samfunn og regionar. Valdelege ekstremistar er ei alvorleg tryggingsutfordring for Noreg og andre europeiske land. Vi ser òg at terrornettverk som blant anna IS og Al-Qaida har vist evne til å utføre terroråtak globalt. Situasjonen i Midtausten er framleis uroleg, og sjølv om ISIL er territorialt nedkjempa utgjer dei framleis ein trussel. Vi må vere medvitne om at framandkrigarar som returnerer til vestlege land med kamperfaring kan utgjera ein fare for at menneske i sårbare lokalmiljø kan verte ytterlegare radikaliserte. Dei siste åra har vi sett ei forverring av tryggleiken i Sahel og Nord-Afrika, blant anna som fylgja av framveksten av valdeleg ekstremisme og framandkrigarar som har flytta seg frå Midtausten. Ustabile nærområde har direkte implikasjonar for Noreg og europeisk tryggleik.

Masseøydeleggingsvåpen

Spreiing av masseøydeleggingsvåpen er ein alvorleg trussel mot internasjonal tryggleik. Spreiing av kjernevåpenkompetanse til ustabile statar og aktørar står i ei særstilling med potensialet dei har for å gjera skade. Slike våpen kan føra til regional destabilisering og moglege våpenkapplaup. Masseøydeleggingsvåpen og spreiing av teknologi for langtrekkande leveringsmiddel vil kunne true europeisk tryggleik. Utviklinga av og utplasseringa av nye kjernevåpen med lågare sprengkraft og rekkjevidde set rustningsavtalar under press og kan dermed truge internasjonal tryggleik.

NATO og det transatlantiske samarbeidet

NATO-alliansen skal vera ein effektiv tryggingspolitisk garantist for alle medlemslanda. NATO er både ein politisk og militær tryggingsallianse, der medlemslanda solidarisk er klare til å verne felles territorium, verdiar og interesser. NATO er ein unik tryggingsorganisasjon med ein integrert militær struktur, eit integrert kommandoapparat og ei permanent tilgjengeleg politisk avgjerdsmekanisme. Verdifellesskapet mellom medlemslanda er viktig for å styrkje evna til planlegging, konsultasjonar og gjennomføring av vedtak.

Som fylgja av den tryggingspolitiske utviklinga må NATO sitt strategiske utsyn famne breitt. I tillegg må NATO vera i stand til å handtera grenseoverskridande utfordringar som nemnt i avsnitta ovanfor.

Etter to tiår prega av krisehandtering utanfor NATO-området, har prioriteringa av avskrekking og kollektivt forsvar av allierte land sitt territorium festa seg i heile alliansen. NATO har styrka evna til kollektivt forsvar. NATO held óg fram med å tilpassa seg ein varig endra tryggingspolitisk situasjon. Dette er i samsvar med norske interesser og prioriteringar. NATO sitt toppmøte i juli 2018 stadfesta mellom anna alliansen sin endra kommandostruktur, ein styrka reaksjonsevne i alliansen ut over NATO sine reaksjonsstyrkar, og fornya merksemd på det maritime domenet.

Den militærstrategiske utviklinga på russisk side, og dei strategiske utfordringane denne utviklinga gjer for Nord-Atlanteren, har fått mykje merksemd i NATO. Den endra kommandostrukturen og arbeidet med NATO sin maritime profil er med på å svare på denne utviklinga. Opprettinga av eit nytt NATO-hovudkvarter i Norfolk i USA, som mellom anna vil få ansvaret for Nord-Atlanteren og forsterkingar over Atlanterhavet, er viktig. Noreg vil knytte seg tett opp til dette hovudkvarteret.

Russland moderniserer sitt kjernevåpenarsenal, kombinert med ein urovekkjande retorikk rundt bruken av slike våpen. Dette har fylgjer for NATO. Under toppmøtet i juli 2018 stadfesta alliansen at kjernevåpen inngår som ein del av NATO sin samla strategi. Det er samstundes inga endring i den grunnleggjande strategien til NATO for kjernevåpen, og mogleg bruk av slike våpen vil vere siste utveg.

For å nå målet om at NATO har dei naudsynte kapabilitetane som er definerte gjennom NATO Defence Planning Process (NDPP), må det til ei styrking av den europeiske forsvarsevna. Det er særleg viktig at evna til kollektivt forsvar vert varetatt i samband med utvikling av kapabilitetar.

NATO-samarbeidet er tufta på transatlantisk solidaritet og samarbeid, der aktiv amerikansk deltaking er avgjerande både for forsvar av alliansen og for avskrekking. Både for alliansen og Noreg er det avgjerande at amerikanske styresmakter held fram engasjementet sitt og støtta til NATO. USA står for ein stor del av dei totale forsvarsutgiftene i NATO, og den amerikanske administrasjonen har over tid signalisert auka forventningar om at dei europeiske allierte må medverke meir. Merksemda knytt til alliert byrdefordeling vil halda fram òg i 2020.

NATO har slått fast at spreiing av masseøydeleggingsvåpen og ballistisk missilteknologi er ein aukande trussel. Frå norsk side støttar regjeringa etableringa av eit alliert missilforsvar og utviklinga av dette held fram.

EU

Noreg og EU har i stor grad samanfallande tryggingspolitiske interesser. EU har i dei seinare åra, og særleg i samband med Ukraina-krisa, vorte ein stadig viktigare utanriks- og tryggingspolitisk aktør. Samstundes er NATO ramma for felles territorialt forsvar av landa som er medlem både i NATO og EU. Tilhøvet mellom NATO og EU er særleg viktig for å kunne sikre ein brei respons i møtet med fleirnasjonale og grenseoverskridande tryggingsutfordringar. Det er stor semje i begge organisasjonane om å styrkja samarbeidet for betre å kunne handtera den strategiske utviklinga i Europa sine nærområde.

Arbeidet i EU med tryggings- og forsvarspolitikk ( Common Security and Defence Policy , CSDP) er i stadig utvikling. Det gjeld òg iverksettinga av dei nye forsvarsinitiativa, som omfattar Det europeiske forsvarsfondet (EDF) og det såkalla permanent strukturert samarbeid (PESCO). EDF har ein forskingsdel og ein del som skal gje støtte til forsvarsindustrien med prosjektkostnadar i utviklingsfasen, som no er inne i si forsøksfase. Her deltar Noreg fullt ut i forskingsdelen. Frå 2021 gjer EU-kommisjonen framlegg om at fondet skal vera på 13 milliardar euro i neste langtidsbudsjett, og vi sikter mot på at Noreg får full tilgang gjennom EØS-avtalen. Vi har frå norsk side interesse av å kome med i einskilde PESCO-prosjekter, med prioritet på prosjektet for auka militær mobilitet.

Direktivet for forsvarsmateriell og tryggingsanskaffingar inneber at sal av forsvarsmateriell har vorte del av den indre marknaden, og fell inn under EØS-avtalen. Difor er direktivet òg implementert i Noreg. Samarbeidsavtalen med det europeiske forsvarsbyrået ( European Defence Agency, EDA) gir oss høve til å delta aktivt i byrået sine prosjekt og program.

Den britiske utmeldinga av EU påverkar dynamikken i europeisk politikk og samarbeid. Det er ikkje i norsk interesse at EU si rolle som tryggingspolitisk aktør vert svekka som fylgja av Brexit. Forhandlingane mellom Storbritannia og EU om vilkåra for utmeldinga har vore kompliserte og krevjande. Det er viktig at eventuell usemje ikkje spelar over på NATO og det tryggingspolitiske samarbeidet i Europa.

Nordeuropeisk og nordisk forsvarssamarbeid

Regjeringa legg vekt på å halde fram eit aktivt og omfattande regionalt samarbeid. Eit nærare forsvarssamarbeid i Norden medverkar til å styrkje tryggleiken og stabiliteten i regionen vår. Dette er òg i NATO si interesse. Det er i dag ei tett kopling mellom samarbeid i ramma av det nordiske Nordic Defence Cooperation, (NORDEFCO), det nordisk-baltiske, samt i Nordsjø- og Northern Group -samarbeidet. Sistnemnde er eit uformelt samarbeid som, i tillegg til dei nordiske og baltiske landa, inkluderer Tyskland, Storbritannia, Nederland og Polen. Slik vert fleire nære allierte tatt med i sentrale spørsmål som vedkjem det nordeuropeiske området.

Eit viktig samarbeidsområde som er under utvikling er knytt til den britisk-leia Joint Expeditionary Force (JEF) der Noreg deltar. JEF blei erklært operasjonell i 2018. Det tysk-leia Framework Nation Concept (FNC) er òg eit samarbeidsområde innanfor kapabilitetsutvikling og større styrkeformasjonar, og Noreg deltar aktivt i fleire kapabilitetsaktivitetar. Begge desse samarbeidsområda knyter nære allierte nærare til Noreg innanfor rammene av alliansen.

Dagens tryggingspolitiske situasjon har ført til auka felles situasjonsforståing og tryggingspolitisk utsyn mellom dei nordiske landa. Nærområda vert prioriterte i aukande grad. Dette har resultert i eit behov for, og ynskje om, tettare tryggingspolitisk dialog og samarbeid i ramma av NORDEFCO og bilateralt samarbeid mellom dei nordiske landa. Det tryggingspolitiske samarbeidet blei styrka under det norske formannskapet av NORDEFCO i 2018 då ein ny visjon med tilhøyrande handlingsplan fram mot 2025 vart underteikna. Visjonen slår mellom anna fast at dei nordiske landa skal «samarbeida i fred, krise og konflikt». Eit bakteppe er at EU-landa Sverige og Finland har auka samarbeidet sitt med NATO og USA. Eit meir likt tryggingspolitisk utsyn har ført til ein tettare dialog og meir samarbeid, mellom anna innanfor trening og øving. Til dømes deltok om lag 13 000 nordiske personell under NATO-øvinga Trident Juncture 2018 i Noreg, og heile Brigade Nord deltok på Northern Wind i Sverige i 2019.

FN

FN-pakta gjev Tryggingsrådet i FN ansvar for å setja i verk kollektive tiltak for å fremja fred og global tryggleik. I tillegg til maktbruk legitimert av folkeretten, er FN den einaste globale instansen som kan legitimera bruk av makt, og den viktigaste arenaen for å søkja mellomstatlege løysingar på truslar mot internasjonal fred og tryggleik.

Dei siste ti åra har talet på fredsoperasjonar auka. Med deltaking frå over 100 medlemsland leiar FN i dag 14 fredsbevarande operasjonar med om lag 100 000 personell. Dei fleste av konfliktane er interne, prega av ein vanskeleg tryggingssituasjon, mange krigførande partar og vald mot sivilbefolkninga. Vern av sivile er difor ei hovudoppgåve for FNs fredsoperative verksemd. Stadig fleire FN-leia operasjonar har dei seinare åra vorte utrusta med robuste mandat, der styrkane har vore autoriserte for å bruke militærmakt for å verne sivile.

Det er viktig for internasjonal fred og tryggleik at FN lukkast som fredsbevarande organisasjon. Noreg har over tid vore pådrivar for at medverkinga frå vestlege land kan gje FN betre føresetnadar for å løyse dei komplekse oppgåvene som moderne fredsoperasjonar inneber. I arbeidet med å reformere FN sine fredsbevarande operasjonar har Noreg difor mellom anna retta fokuset mot bruk av ny teknologi. Noreg har òg vore ein pådrivar for at FN skal kunne betra situasjonsforståinga si på bakken i område som er utsette for konflikt for betre å handsama tryggleiken til FN sitt personell.

Noreg vil halda fram arbeidet med å styrkja FN si fredsbevarande evne. Dette skal skje gjennom militær deltaking i FNs fredsbevarande operasjonar, gjennom samarbeid med mottakarland om opplæring og bygging av kapasitet, gjennom å tilby ekspertise til arbeidsgrupper og prosjekt, samt gjennom bistand til FNs planleggingsapparat. Noreg ynskjer at norsk militær deltaking i seg sjølv skal medverke til reform av FN sine fredsbevarande operasjonar. Den norsk-leia rotasjonsordninga for FN sine transportfly i Mali har hausta positiv omtale, og har vorte framheva av FN som ei ordning som bør danne modell for framtidige fleirnasjonale styrkebidrag.

Det er avgjerande med tydelege mandat frå Tryggingsrådet i FN, og vilje og evne til å gjennomføre dei. Tryggingsrådet har, med referanse til prinsippet om Responsibility to Protect , vist seg handlekraftig ved å reagera på akutte situasjonar der ingen stormaktsinteresser vert utfordra. Tryggingsrådet har diverre vist seg ute av stand til å koma til semje om handteringa av krisa i Syria. Den aukande stormaktrivaliseringa kan gjera det meir krevjande å nå semje i Tryggingsrådet.

2.3 Tryggings- og forsvarspolitiske prioriteringar

Norsk tryggings- og forsvarspolitikk legg til grunn at endringar i dei tryggingspolitiske omgjevnadane våre kan kome svært raskt. Ein må møta utfordringar mot europeisk og transatlantisk tryggleik med fast og føreseieleg samarbeid. Den meir utfordrande tryggingspolitiske situasjonen har konsekvensar for den operative ambisjonen vår, satsinga på Forsvaret og internasjonalt samarbeid. Regjeringa har difor i langtidsplanen for forsvarssektoren lagt fram dei tryggings- og forsvarspolitiske prioriteringane som skal gjelda for sektoren, jf. Prop. 151 S (2015–2016).

Ut frå dei tryggings- og forsvarspolitiske måla og utviklingstrekka gjeld følgjande prioriteringar for den vidare utviklinga av Forsvaret: styrkja Forsvaret av Noreg og NATO sitt kollektive forsvar, og halda ved like evna til internasjonal innsats. I tillegg vil vidareutvikling av totalforsvaret verte vektlagt for å sikra at dei samla ressursane i samfunnet vert nytta til det beste for ei effektiv handtering av utfordringar mot både samfunns- og statstryggleiken.

Styrkja forsvaret av Noreg

Forsvaret av Noreg skjer innanfor ramma av NATO sitt kollektive forsvar. Tette relasjonar til sentrale allierte, interoperabilitet, trening og øving, nærvær og alliert støtte har betyding for avskrekking og for norsk og alliert forsvarsevne i fred, krise og væpna konflikt. Slike relasjonar er òg viktig for beroligelse. Norsk tryggings- og forsvarspolitikk skal leggja til rette for at allierte forsterkingar om ynskjeleg er på plass så tidleg som mogleg i ein situasjon som kan utvikle seg til ein krisehandterings- eller ein rein militær operasjon. Noreg må likevel kunne handtera tryggingspolitiske kriser, anslag og åtak av eit visst omfang, og sjølv halde oppe ein beredskap som gjer oss i stand til å kunne engasjera ein motstandar i alle domene, inntil alliert stønad er på plass. Ei slik evne vil, saman med planar for allierte forsterkingar, konkrete førebuingar for slik forsterking og ein tydeleg kommunisert garanti om alliert stønad, verke avskrekkande. Alliert øving, trening og nærvær i Noreg er ikkje i konflikt med basepolitikken. Nettopp på grunn av norsk basepolitikk er det avgjerande å ha allierte som øver og trenar i Noreg, i kortare eller lengre periodar.

Regjeringa styrkjar forsvaret av Noreg gjennom målretta tiltak på følgjande område:

Oppretthalde situasjonsforståing og evne til krisehandtering

Forsvaret sine daglege operasjonar i fredstid dannar grunnlaget for å oppdaga, varsla, avverja og om naudsynt handtera tryggingspolitiske episodar og kriser. Varsling til rett tid er utgangspunktet for gode og raske avgjerder. God situasjonsforståing i nærområda våre er naudsynt for å kunne fatte gode avgjerder og for å bruke Forsvaret best mogleg. Forsvaret må ha tilstrekkeleg evne til overvaking for å kunne handtera situasjonar som oppstår, om naudsynt saman med allierte. Noreg er ein maritim nasjon med ansvar for store havområde, og maritim overvaking er ein premiss for god situasjonsforståing. Den auka satsinga på Sjøforsvaret sitt nærvær i nord vert vidareført, trass i den reduserte kapasiteten til fregattvåpenet etter forliset av KNM Helge Ingstad. Førebuingane til mottak av nye P-8 maritime patruljefly har starta, dette vil på sikt gje ein betydeleg styrking av den maritime overvakinga. Etterretningstenesta skal òg føra vidare evna si til å medverke til at nasjonale styresmakter har tilstrekkeleg situasjonsforståing. Effektiv krisehandtering på nasjonalt nivå fordrar òg evne til å ta strategiske avgjerder raskt, på tvers av sektorar, og opp mot allierte, NATO, eller FN og andre samarbeidspartnarar. Den nasjonale forsvarsevna er avhengig av eit koordinert og øvd krisehandteringsapparat på alle nivå for å sikra samordna avgjerder mellom ulike sektorar, mellom politisk og militært nivå, og mellom Noreg og allierte.

Styrkja reaksjonsevne, kampkraft og uthald

Forsvaret si operative evne er eit produkt av reaksjonsevne, kampkraft og uthald. For at Forsvaret i ein krisesituasjon skal kunne reagere tilstrekkeleg raskt, må dei operative kapasitetane og støttefunksjonane vere tilgjengelege på kortare tid. Reaksjonsevne handlar om evna til å vere på rett stad, til rett tid, og med rett kapasitet for å oppnå ynskja effekt. Forsvaret må ha relevant kampkraft og uthald til å gjennomføra operasjonar over tid. Regjeringa har prioritert eit løft i vedlikehald, og i behaldningane for reservedelar og beredskapslager. Aktivitetsauke er prioritert, og aktivitetsnivået held fram i 2020.

Forsvarssektoren skal betre førebyggjande tryggingstiltak mot cyberåtak, og utvikla vidare evna til å avdekkja slike åtak. Ein må oppdaga truslar i det digitale rommet tidleg. Ein skal òg utvikla vidare evna til å handtera cyberåtak ved å setja i verk relevante mottiltak. Forsvarsdepartementet har vurdert organiseringa av militære cyberkapasitetar for å handtera cyberdomenet i militære operasjonar, og fører vidare noverande organisering som beskriven i Prop. 1 S (2018–2019). Etterretningstenesta har ansvar for å gjennomføra eventuelle offensive cyberoperasjonar og har ansvar for å samordna offensive og defensive cyberoperasjonar. Cyberforsvaret har ansvar for å gjennomføra eventuelle defensive cyberoperasjonar. Ei rekkje ytterlegare ansvars- og rolleavklaringar er òg gjorde, som vert reflekterte i oppdatert regelverk.

Utnytting av verdsrommet skal i auka grad medverke til å styrkja den operative evna til Forsvaret. Nasjonalt og internasjonalt sivilt-militært samarbeid vil stå sentralt i forsvarssektoren si vidare utnytting av verdsrommet.

Leggja til rette for allierte forsterkingar

Forsterking av Noreg med allierte styrkar har vore sentralt i norsk tryggingspolitikk og -strategi gjennom heile etterkrigstida. Ein aktiv alliansepolitikk er difor heilt naudsynt. Det vert viktigare å knyte NATO og nære allierte tettare til Noreg og norske interesser i det daglege, i kriser og i konflikt. USA er vår viktigaste allierte, og avtalane om amerikansk førehandslagring er særleg viktige. Desse avtalane skal vidareførast og vert i auka grad vidareutvikla og harmoniserte med allierte og nasjonale planverk.

Vi må leggja forholda til rette for at alliert stønad kan kome trygt og raskt på plass. Ved ei alvorleg tryggingspolitisk krise eller væpna konflikt, må Noreg ha tilstrekkeleg evne til effektivt mottak av og stønad til allierte forsterkingsstyrkar, slik at desse kan delta i operasjonar. Det er ei auka vekt på evna til operativt samvirke med allierte forsterkingsstyrkar. Dersom satsinga på alliert stønad i krise og krig skal vere truverdig, må styrkar frå allierte land trena og øva i Noreg i fredstid. Ei vidareutvikling av det nære samarbeidet med det amerikanske marinekorpset i form av auka trening og øving i Noreg, vil medverke til dette. Intensivert samarbeid med utvalde allierte, innanfor ramma av basepolitikken, er viktig for bilateral og alliert forsterkning av Noreg. Samarbeid vil i aukande grad tvinga seg fram for å kunne skaffa, drifta og operera kapabilitetar Noreg har behov for, for å sikra evna til å operera saman, og for å drøfta felles tryggingspolitiske spørsmål.

Styrkja bilateralt og fleirnasjonalt samarbeid

Vidareutviklinga av det nære forholdet til USA, som òg omfattar avtalane om førehandslagring og forsterking, held såleis fram. Dette inneber vidareføring av Marine Corps Prepositioning Program – Norway (MCCP-N) i Trøndelag og fornying av avtalen om Collocated Operating Bases (COB) med det amerikanske luftforsvaret. Vidareutviklinga av samarbeidet må sjåast i samanheng med dei norske investeringane i nye kampfly og maritime patruljefly. Innfasinga av desse plattformane vil prege det bilaterale tilhøvet til USA. Det tette øvingssamarbeidet med det amerikanske marinekorpset i dei kommande åra vil styrkja det bilaterale samarbeidet med USA ytterlegare. Noreg vil prioritera å halda fram styrkinga av det bindande bi- og fleirnasjonale samarbeidet med dei nord-europeiske landa Storbritannia, Tyskland og Nederland. For Storbritannia vil ein, i tillegg til å føra vidare det tette policysamarbeidet, òg fokusera på investeringa i nye kampfly og maritime patruljefly, både bilateralt og i trilateral ramme (med USA). Arbeidet med å styrka samarbeidet innanfor trening og øving held òg fram i 2020.

Relevant samarbeid mellom Noreg og Nederland er ytterlegare forsterka, likeeins forsvars- og tryggleikspolitisk samarbeid med Tyskland. Vedtaka om kjøp av ubåtar saman med Tyskland, avtalen om maritimt forsvarsmateriellsamarbeid, og det tette landoperative samarbeidet knytt til NATO sin hurtigreaksjonsstyrke, medverkar til ytterlegare forsterking av relasjonane til Tyskland. Den forsvars- og tryggleikspolitiske dialogen med Frankrike er òg styrka. Dette har samanheng med eit styrka fransk fokus på Nordområda og Nord-Atlanteren, samtidig som ein utgreier høva til tettare samarbeid om handteringa av dei store tryggleiksutfordringane i Sahel-regionen i Afrika. Noreg og Frankrike har i tillegg tett dialog om dei nye europeiske forsvarssamarbeidsinitiativa innanfor og utanfor EU-ramma.

Regjeringa ynskjer å delta i det fransk-initierte European Intervention Initiative (EI2). Initiativet vart oppretta i 2018 og omfattar ti deltakarland. EI2 er eit ikkje-bindande forum av europeiske land som har evne og vilje til å medverke til militære operasjonar innanfor ramma av EU, NATO, FN eller koalisjonar av viljuge. Europa har felles interesse av å kunna svara raskare og meir koordinert. Noreg ser EI2 som ein arena som vil kunne supplera andre eksisterande format og initiativ innan det forsvars- og tryggleikspolitiske feltet. Dei nordeuropeiske landa har eit tryggingspolitisk og militært interessefellesskap som støttar opp om det breiare samarbeidet i NATO. Deltaking i fleirnasjonale samarbeidsforum innanfor alliansen er difor viktig. Samarbeid med andre allierte og NATO-partnarland blir prioritert der det er i norsk interesse. Vidareutviklinga av det nordiske forsvarssamarbeidet held fram i ramma av Nordic Defence Coooperation (NORDEFCO) på område som gjev tryggingspolitisk, kapasitetsmessig og operativt utbytte.

Sidan 2014 har Noreg delteke i den britisk-leia Joint Expeditionary Force (JEF) samt den tysk-leia Framework Nation Concept (FNC). Begge initiativa er med på å styrkja interoperabiliteten mellom medlemslanda i alliansen, og med utvalde partnarland. JEF vert vidareutvikla og samøvingar med dei andre JEF-landa vil verte prioritert i 2020. Norsk deltaking i FNC vert vidareført. Noreg vil primært medverke til kapabilitetssamarbeid, som inkluderer stabsoffiserar til enkelte kapabilitetsprosjekt.

Auka militært nærvær og meir trening og øving

Norsk tryggings- og forsvarspolitikk legg vekt på militært nærvær i land-, sjø-, luft- og cyberdomena. Å vere til stades regelmessig i form av daglege operasjonar kommuniserer norske interesser og prioriteringar, verkar stabiliserande, sikrar naudsynt politisk og militær situasjonsforståing og gir kortare reaksjonstid. Det er difor viktig å prioritera militært nærvær med relevant operativ evne i nord, både på eige territorium og i dei maritime nærområda våre, for å skapa ein føreseieleg og stabil situasjon. Etableringa av ei integrert Hær- og HV-avdeling i Finnmark med base i Porsangmoen og ei kompanistridsgruppe ved Garnisonen i Sør-Varanger er viktige signal om styrking av nærværet i nord. Auka trening og øving i nord, både med nasjonale og allierte styrkar, er eit anna viktig signal om dette. Fredstidsnærvær vert teke hand om gjennom ein kombinasjon av militære basar, operativ aktivitet og trening og øving med nasjonale, fleirnasjonale og allierte styrkar. Nærvær over tid fordrar basar og militær infrastruktur med gode trenings- og øvingsområde i strategisk viktige og operativt relevante område. Alliert nærvær skjer innanfor ramma av norsk basepolitikk.

Styrkja NATO sitt kollektive forsvar

NATO må ha naudsynt politisk handlekraft og militær kampkraft for å avskrekke ein potensiell motstandar frå å true eller angripe alliansen sine medlemsland. Det er difor ein overordna prioritet å styrkja NATO si evne til kollektivt forsvar (NATO-traktatens artikkel 5) gjennom å styrkja medlemslanda si militære evne og evne til samhandling (NATO-traktatens artikkel 3), og som transatlantisk tryggingspolitisk forum for konsultasjonar (NATO-traktatens artikkel 4). Med den krevjande tryggingspolitiske utviklinga i det transatlantiske området er det naudsynt å retta meir merksemd mot avskrekking og trygging. Fornya vektlegging av den kollektive forsvarsevna til NATO er i tråd med langsiktige norske prioriteringar og vil framleis stå sentralt i det norske arbeidet opp mot NATO.

Noreg vektlegg særleg innsats og initiativ innanfor følgjande område i NATO for å styrkja evna til kollektivt forsvar:

  • Implementere den endra kommandostrukturen i NATO i tråd med semja frå toppmøtet i 2018. Målet er at kommandostrukturen skal verta betre i stand til å gjennomføra operasjoner på alle nivå i heile NATO-ansvarsområdet.

  • Styrking av den maritime profilen i NATO. NATO må verte betre til å samordna dei maritime kapasitetane, auka det maritime nærværet, gjennomføra meir målretta trening og øving med særleg vekt på krevjande operasjonar. Noreg har vore pådrivar for å auka forståinga for den strategiske betydinga som det maritime domenet har for alliansen og særleg Nord-Atlanteren. Noreg ser fram mot ein oppdatert maritim strategi i NATO, som vil vera eit viktig tiltak.

  • NATO som ramme for trening og øving. Noreg er pådrivar for at meir av den treninga og øvinga allierte allereie i dag er ansvarlege for vert lagt inn i ramma av Alliansen og får status som ein NATO-aktivitet. NATO bør i auka grad vere utgangspunktet for allierte land sine militære aktivitetar.

  • Oppdatering av operasjons- og beredskapsplanar. NATO må tilpassa seg til den tryggingspolitiske utviklinga og dette krev oppdaterte og relevante operasjons- og beredskapsplanar. Mykje arbeid er gjort, men nye trugslar og utfordringar styrkjer behovet for meir samordna planar for forsvar av heile Europa. Særleg vil det vera krevjande å handtera fleire kriser på same tid i ulike delar av alliansen sitt geografiske ansvarsområde.

Den krevjande tryggingssituasjonen i Europa er ei tydeleg påminning om betydinga av at USA er engasjert og til stades i regionen vår. Dette fordrar ei betre transatlantisk byrdefordeling – politisk, militært og økonomisk – ved at europeiske land held fram med å auka forsvarsbudsjetta og bidrar med relevante kapasitetar for å løysa militære oppgåver òg utanfor NATO-området. Frå norsk side vert det lagt vekt på å føra fellesfinansiering og -løysingar for allierte kapasitetar vidare, både for eksisterande og nye kapasitetar. Noreg tar til orde for å tilpassa fellesbudsjetta i NATO for å bidra til at alliansen skal kunne gjennomføra oppdrag og oppgåver i tråd med dei auka politiske ambisjonane. Dette bidrar til solidaritet og samhald i alliansen og sørgjer for at naudsynte kapabilitetar fungerer.

Noreg vil vektleggja å bidra med sin del av NATO sine samla kapabilitetar slik at alliansen er i stand til å løysa oppgåvene sine. Det er eit mål for Noreg å bidra regelmessig og substansielt til ståande styrkar og beredskapsstyrkar i NATO. Norge medverkar til å styrka NATO sitt kollektive forsvar gjennom å investera i forsvaret av Noreg.

Bidra til internasjonal innsats

Det er eit stort behov for internasjonal innsats for fred og tryggleik, både i form av internasjonale operasjonar og kapasitetsbygging. Slik innsats kan inkludere tryggleikssektorreform for å betra eit land si evne til å vareta eigen tryggleik, men det kan òg omfatte freds- og stabiliseringsoperasjonar. Forsvaret vil halda oppe evna til internasjonal innsats i 2020.

Norske militære styrkar skal i størst mogleg grad søkja samarbeid med nære allierte og utvalde partnarar ved internasjonale bidrag. Internasjonal innsats i allierte rammer er ei investering som skal tryggja at òg Noreg mottar alliert stønad om vi treng det. Dette gjeld særskilt i NATO-leia operasjonar eller anna form for militær innsats, jamfør deltakinga i NATO sitt nærvær i austlege medlemsland (eFP). Internasjonal innsats inkluderer i tillegg til deltaking i internasjonale operasjonar, ulike former for trening og øving i utlandet, deltaking i styrkeregister, roande tiltak og kapasitetsbygging. Omfanget av slik deltaking må avstemmast med behovet for nasjonal beredskap.

I 2020 vil Noreg halde fram innsatsen i dei NATO-leia operasjonane i Afghanistan og i Baltikum, koalisjonsoperasjonen Inherent Resolve i Irak samt FN-operasjonar i Midtausten og Afrika. Noreg tek òg sikte på utvida innsats for å setja land i Sahelregionen i stand til å betre ta vare på eigen tryggleik. Vi vil fortsatt gje teljande tilskot til NATO sitt styrkeregister.

Vidareutvikla totalforsvaret

Det sivile samfunnet sin stønad til Forsvaret har fått høgare prioritet. Forsvaret er samstundes meir avhengig av sivile leveransar. Det har difor vore naudsynt med fornya vektlegging av sivil stønad til Forsvaret. Støtta frå det sivile samfunnet må, saman med Forsvaret sine kapasitetar, kunne understøtte heile den nasjonale styrkestrukturen og allierte forsterkingsstyrkar på same tid. Drivstofforsyning, transport og helsetenester er prioriterte område. I Totalforsvarsprogrammet er det oppretta eit eige prosjekt for sivil stønad til Forsvaret.

Det sivilt-militære samarbeidet må fungere godt. Det er heilt naudsynt for å vidareutvikle relevant forsvarsevne, og for å nytte samfunnet sine samla beredskapsressursar på ein best mogleg måte. Forsvaret skal i størst mogleg grad basere sine behov for sivil stønad på kommersielle avtalar, om naudsynt med beredskapsklausular der dette er kostnadseffektivt. Førehandsrekvirering vil verte vurdert som verkemiddel når det gjev høgare grad av leveransetryggleik og for å gjere det mogleg å dekkja alle Forsvaret sine behov for sivil stønad innanfor gjeldande økonomiske rammer.

Oppdatert utgåve av oppslagsverket «Støtte og samarbeid» vart gitt ut i 2018. Publikasjonen gir ei framstilling av totalforsvaret i dag. Dokumentet er eit godt grunnlag for vidareutvikling av totalforsvaret.

Totalforsvarsprogrammet har som mål eit tilpassa totalforsvar innan utgangen av 2020. Arbeidet er tidkrevjande og vidareutviklinga må halda fram òg etter den tid. Det vil vera naudsynt med ei kontinuerleg tilpassing i samsvar med utviklinga i Forsvaret, sivilsamfunnet og i omverda.

Samvirket mellom forsvarssektoren og sivilsamfunnet er omtalt gjennom handlingar og tiltak i Nasjonalt beredskapssystem (NBS), som omfattar Beredskapssystem for forsvarssektoren (BFF) og Sivilt beredskapssystem (SBS). Beredskapssystemet vert revidert årleg, og er heilt sentralt for å framstille korleis beredskapsplanverk og andre ordningar på militær og sivil side skal kunne verka saman der dette er naudsynt ved førebuing til, eller under, ei krise. Det nasjonale beredskapssystemet gjeld for handsaming av tverrsektorielle krisesituasjonar i fredstid, i tryggingspolitiske kriser og ved væpna konfliktar.

Regjeringa vil halde fram med å utvikla vidare Forsvaret si evne til støtte for samfunnstryggleik. Vidareutviklinga skal mellom anna skje gjennom tett samarbeid om oppdatering av planverk, sivil-militær trening og samøving på alle nivå samt sikring av eit godt utvikla avgjerds- og krisehandteringsapparat. Sjølv om militære behov vil vere dei viktigaste for å utvikle Forsvaret sin struktur og sine kapasitetar, vil dei sivile behova på nokre område i større grad påverke innretning og dimensjonering av militære strukturar og kapasitetar.

Forsvaret kan etter førespurnad yta bistand til sivile styresmakter. På fleire område er Forsvaret sine kapasitetar avgjerande for effektiv krisehandtering når det er behov for særskilt kompetanse og materiell, og når dei sivile ressursane ikkje strekk til.

Det har i åra etter terrorhandlingane 22. juli 2011 vorte sette i verk ei rekkje tiltak i forsvarssektoren for å betra forsvarssektorens stønad til sivil krisehandtering. Ein forenkla og forkorta instruks om Forsvaret sin bistand til politiet har vorte fastsett, og yttergrensa for Forsvaret sin maktbruk mot eigne innbyggarar. Den inneber meir effektive prosedyrar for førespurnad og godkjenning av bistand. Det er etablert permanent helikopterberedskap og kapasitet til å støtta politiet ved maritime kontraterroraksjonar mot skip i kystnære farvatn er etablert på nytt. Forsvarets spesialstyrkar er på kontinuerleg nasjonal kontraterrorberedskap. Det er vidare lagt auka vekt på målretta øvingssamarbeid mellom Forsvaret, politiet og andre sivile styresmakter. Samarbeidet mellom Etterretningstenesta, Nasjonalt tryggingsorgan og Politiets tryggingsteneste er styrkt.

Tiltak er sette i verk for å styrkja Heimevernet si operative evne, og dette gjev betre evne til mellom anna objektsikring. Arbeidet med å utvikla vidare sivilt-militært samarbeid om objektsikring vil framleis ha prioritet. I 2019 vart det fastsett ein revidert instruks om vakthald og sikring av objekt ved bruk av sikringsstyrkar frå politiet og Forsvaret i fred, krise og væpna konflikt (objektsikringsinstruksen). Arbeidet med den nye instruksen har gjort at Riksrevisjonens tilråding etter undersøkinga av objektsikring, som vart lagt fram i 2018, om å sikre felles forståing av objektsikringsinstruksen mellom Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet, no har blitt følgd opp. Riksrevisjonens tilråding om å avklare og sørge for at Heimevernet har nødvendig kapasitet til å sikre objekt med sikringsstyrkar er også følgd opp. Det er gjennomført vurderingar som viser at Heimevernet er i stand til å sikre nøkkelpunkta samt politiobjekta som er førehandsplanlagde med bistand frå Forsvaret. Dersom sikringsbehovet skulle strekkje seg over eit lenger tidsrom vil uthaldet vere avgrensa, og dersom Heimevernet også må løyse andre oppdrag vil det gå tilsvarande ut over kapasiteten til objektsikring.

Det er i langtidsplanen slått fast at Forsvaret si støtte til det sivile samfunnet i større grad skal vere styrande for innretning og dimensjonering av Forsvaret sine kapasitetar innanfor områda maritim kontraterror og smitteverntransport. Nærare vurderingar vil bli gjort av korleis og i kva grad dette òg skal gjelde innanfor områda bombeberedskap og eksplosivrydding, CBRNE (kjemiske, biologiske, radioaktive, nukleære midlar og eksplosivar)-beredskap, transport, redningsteneste, rekognosering og overvaking, ingeniørstøtte, ekspertise, spesialutstyr, IKT-støtte og EOS-tenestene si handtering av trugslar i det digitale rommet.

Samfunnet er avhengig av romverksemda, og dette krev ei nasjonal tverrsektoriell, internasjonal og sivil-militær tilnærming. Regjeringa vil difor vektleggja og styrkja den heilskaplege nasjonale tilnærminga gjennom ein nasjonal romverksemdsstrategi. Forsvarssektoren skal vere ein part i romstrategien og vil byggja på eiga forsking i sektoren, kompetanse og kapasitet som vert utvikla i tett samarbeid med andre forvaltings- og fagmiljø som Norsk romsenter, norsk romindustri og internasjonale samarbeidspartnarar.