I en urolig tid internasjonalt er det viktig å huske at Norge har et godt utgangspunkt. Vi har en solid økonomi, jevn fordeling av økonomiske goder, stor grad av åpenhet og tillit i samfunnet, og en tradisjon for konsensus om de lange linjene i utenrikspolitikken. Vi har mye å bidra med internasjonalt.

Utenrikspolitikken blir stadig viktigere for ivaretakelsen av norske samfunnsinteresser. Det er avgjørende å styrke de områdene som betyr aller mest – Norges sikkerhet, frihet, økonomi og velferd. Samtidig skal det slås ring om verdiene som ligger til grunn for det norske samfunnet. Norge er et av verdens mest velstående land, og har derfor et særlig ansvar for å bidra til å bekjempe fattigdom globalt. Vårt bistandsbudsjett er blant de høyeste i verden, målt i prosent av BNI.

De siste årene er verden blitt preget av uro og uforutsigbarhet. Det forpliktende internasjonale samarbeidet er under press. Stormaktrivalisering tiltar, og vi ser mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme. Over 70 millioner mennesker er på flukt. Ulikhet vokser lokalt, regionalt og globalt. Faren for geopolitiske spenninger og en eskalerende handelskonflikt skaper usikkerhet om fremtidig utvikling. Det truer økonomisk vekst, sikkerhet og stabilitet. Det skaper uforutsigbarhet, også i Norges nærområder.

Særlig er miljø- og klimaødeleggelser en felles utfordring som krever større oppmerksomhet og kraftigere innsats. Den samlede effekten av klimaendringene undergraver alle dimensjoner av utvikling og livsvilkår.

Samtidig gjøres det store framskritt på vesentlige områder. Det er langt færre fattige i verden. særlig har den økonomiske veksten i Asia hjulpet millioner ut av fattigdom. Ekstrem fattigdom er i dag i økende grad et afrikansk problem. Vaksineprogrammene er svært suksessfulle, og sparer millioner av liv hvert år. Flere barn går på skole, polio er snart utryddet, og flere enn noen gang får oppleve å fylle fem år. Produksjonen av fornybar energi vokser.

De 17 bærekraftsmålene gir en god ramme for arbeidet alle land må gjøre for å oppnå god utvikling. Mål nummer 1- som også er det overordnede målet – er å utrydde alle former for fattigdom innen 2030. Målene er viktige føringer for alt arbeid med utvikling som Utenriksdepartementet og Regjeringen som helhet gjør. Det er viktig å føre en samstemt politikk, slik at bredden i Regjeringens arbeid bidrar best mulig til å nå bærekraftsmålene. Utenriksdepartementet har derfor nært samarbeid med de andre departementene, og i 2018 ble det etablert et samstemthetsforum som bringer sammen relevante departementer, næringsliv, akademia og sivilsamfunnsorganisasjoner.

I budsjettet for 2020 innfører Utenriksdepartementet målhierarki for postene som dekkes under programkategori 03.10 Utviklingssamarbeidet. Avhengig av formålet, vil alle budsjettpostene støtte opp under ulike bærekraftsmål.

Fremme Norges sikkerhet

Sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Dette målet sikres gjennom et bredt sett av politiske, militære, folkerettslige, diplomatiske og økonomiske virkemidler.

Sterke transatlantiske forbindelser og sikkerhetsgarantien i NATO forblir bærebjelken i Norges sikkerhetspolitikk. USA har siden 1949 vært vår viktigste allierte, med et tett og sterkt sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom både NATO og bilateralt. Dette samarbeidet har et langsiktig perspektiv og er avgjørende for norsk sikkerhet. Regjeringen ønsker å videreutvikle og fordype det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA.

Norge har satt tilpasning og utvikling av NATO høyt på dagsorden. NATOs styrke hviler imidlertid ikke bare på felles militær evne. Den hviler like tungt på felles verdier, og forpliktelsen til alliansen går derfor ut over egne sikkerhetsinteresser. Det er i norsk nasjonal interesse å bidra til en sterk allianse og transatlantisk samhold.

For å kunne ta ansvar for hverandres sikkerhet på en god måte innad i alliansen, kreves sterkere økonomisk og politisk innsats. Derfor pleies også et dypere forhold til sentrale allierte og til nordiske og europeiske naboer. Norge har siden 2014 videreutviklet det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland, og dette arbeidet fortsetter.

Styrkingen av det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA og sentrale europeiske allierte skjer innenfor etablerte sikkerhetspolitiske rammer. Norsk base-, anløps- og atompolitikk ligger fast.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Vår utenrikspolitikk skal både bidra til å fremme fred og stabilitet i regionen, og til å sikre norsk innflytelse i et av verdens mest ressursrike områder gjennom tilstedeværelse og bærekraftig næringsutvikling.

Arktis er fortsatt preget av stabilitet og samarbeid basert på folkeretten. Dette er ikke en utvikling som kommer av seg selv, men den er et resultat av langsiktig og kontinuerlig arbeid med målrettede tiltak for å fremme norske interesser. Flere land, bl.a. fra Asia, ønsker å ta del i utviklingen i Arktis. Disse landene inviteres til å delta innenfor gjeldende internasjonal rett og i de allerede velfungerende multilaterale rammeverkene, bl.a. Arktisk råd.

Klimaendringene og issmeltingen i Arktis har resultert i økt internasjonal interesse for nordområdene med tiltagende fokus på vern av arktiske områder. Norge er opptatt av å stanse den globale oppvarmingen og redusere utslippene. Samtidig er bærekraftig bruk, basert på vitenskap og forskning, et sentralt premiss i norsk politikk, også i Arktis.

Regjeringen vil styrke den innenrikspolitiske dimensjonen i nordområdepolitikken, og bidra til fortsatt positiv utvikling i nord gjennom styrket samordning av lokale, regionale og statlige aktører. Regjeringen tar sikte på å legge frem en ny melding til Stortinget om nordområdepolitikken høsten 2020.

Forholdet til Russland er en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Norsk russlandspolitikk skal forbli tydelig og gjenkjennelig. Med grense til lands og til vanns, har Norge og Russland mange felles utfordringer som løses best sammen. Fra fiskeriforvaltning til folk-til-folk-samarbeid er det over mange år blitt bygget opp et tett samarbeid med Russland på mange områder. Samtidig har Norges forhold til Russland alltid vært sammensatt. Mens det grensekryssende samarbeidet stadig utvikler seg, preges situasjonen også av den store – og økende – militære styrkekonsentrasjonen på Kola.

Den verdimessige avstanden mellom Russland og Vesten har økt. Regjeringen tar klart avstand fra folkerettsbrudd, og ser med bekymring på situasjonen for det sivile samfunn i Russland. Samtidig er ingen tjent med økt spenning mellom våre to land. Russland har egne sikkerhetsinteresser i nord. I denne situasjonen møter Norge Russland med forutsigbarhet og fasthet, og med åpenhet for samarbeid. Russlandspolitikken reflekterer på den ene siden vår vestlige forankring, NATO-medlemskapet og en forventning om overholdelse av folkeretten og andre normer for internasjonalt samarbeid, og på den andre siden utstrakt samarbeid på områder av felles interesse. Den brede politiske enigheten som kjennetegner vår russlandspolitikk er en forutsetning for dette.

Situasjonen i Europas nærområder er fortsatt krevende. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina fortsetter å utfordre Europas stabilitet. I Syria og Irak er ISIL blitt fratatt nær sagt all territoriell kontroll. Men store områder fra Sahel til Afghanistan forblir ustabile og vil fortsatt gi grobunn for trusler som også kan ramme Europa. Fremgang i arbeidet mot krig og konflikt i disse regionene er en forutsetning for å nå FNs bærekraftsmål. Et tett og nært samarbeid med land i disse regionene er vesentlig.

Arbeid for å stabilisere konfliktområder må håndtere de underliggende årsakene til konfliktene. Derfor er freds- og forsoningsarbeidet en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Norge er en etterspurt aktør i flere konflikter, og søker å legge til rette for dialog med mål om å skape varige politiske løsninger bl.a. i Afghanistan, i Sør-Sudan, i Venezuela og i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Regjeringen legger til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, støtter aktivt målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Regjeringen støtter også opp under demokratisk utvikling i Midtøsten. Engasjementet for å sikre fredsavtalen i Colombia opprettholdes.

Den alvorlige sikkerhetssituasjonen i og rundt Europa de siste årene har ført til større forventninger – og større vilje – blant EUs medlemsland til å styrke EUs evne til å ivareta indre og ytre sikkerhet. Regjeringen mener denne utviklingen kan styrke europeisk, og dermed norsk, sikkerhet. Det er i norsk interesse – både sikkerhetspolitisk og økonomisk – å samarbeide tett med EU og EUs medlemsland på dette området. Et forsterket europeisk sikkerhetssamarbeid vil også kunne bidra til å underbygge de transatlantiske forbindelsene. En forutsetning er at initiativ og kapasiteter ikke dupliserer NATO.

Noen av våre største sikkerhetsutfordringer er av global karakter. Det gjelder f. eks. spredning av kjernevåpen, kjernefysisk materiale og andre masseødeleggelsesvåpen. Det globale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet er under press. Russlands manglende etterlevelse av INF-avtalen har gjort at avtalen er opphørt. Ny START-avtalen utløper i 2021. Ikkespredningsavtalen har utgjort hjørnestenen for nedrustningsarbeidet i 50 år. Regjeringen arbeider for å nå målet om en verden uten kjernevåpen gjennom full gjennomføring av avtalens forpliktelser. Regjeringen vil videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning for å legge grunnlaget for reell nedrustning. Tilsynskonferansen i 2020 blir en viktig arena for dette arbeidet. Regjeringen legger stor vekt på kontrollen med eksport av forsvars- og flerbruksvarer i tråd med Norges internasjonale forpliktelser og Stortingets forutsetninger. Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll er viktig for å hindre uønsket spredning av sensitiv teknologi.

Globale sikkerhetsutfordringer som grenseoverskridende kriminalitet og internasjonal terrorisme og digitale trusler setter samfunnet under press. Desinformasjon, påvirkningskampanjer knyttet til valg, og hacking av kritisk infrastruktur er eksempler på en utvikling som medfører et stadig mer komplekst trusselbilde. Digitaliseringen gir nye sårbarheter. Regjeringen arbeider med å utvikle et bredt samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt, for å styrke vår evne til å identifisere og ansvarliggjøre aktører som står bak cyberoperasjoner.

Norges sikkerhet påvirkes også av klimaendringene. Land som er preget av ressursmangel, sterk befolkningsvekst, svakt styresett og fattigdom rammes hardest, og situasjonen kan bli farlig der klimaendringene forsterker presset på eksisterende motsetninger mellom land og folkegrupper. Ustabilitet, konflikt og mennesker på flukt kan også få betydning for Norge. Regjeringen har tatt initiativ til å styrke samarbeidet om klima og sikkerhet gjennom Norges arbeid i FN.

Forsvare den globale orden

Verden står overfor globale utfordringer som ingen enkelt stat kan løse alene. Norge har bygd vår velferd og mye av vår internasjonale innflytelse på det multilaterale systemet. Norges multilaterale arbeid er forlengelsen av våre nasjonale prioriteringer, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for norske interesser på mange områder. Multilaterale institusjoner som FN har vært sentrale i utviklingen av folkeretten, som er rettssystemet som gjelder mellom stater. Mindre land som Norge er særlig avhengige av at det finnes regelverk som alle land må forholde seg til. Men det forpliktende internasjonale samarbeidet er under press, og kan ikke tas for gitt.

Verdiene og normene som har ligget til grunn for den globale orden utfordres, både av fremvoksende makter og av den politiske utviklingen i vestlige land, herunder i Europa. I dag bruker vi stadig mer tid på å forsvare normer og rettigheter som det lenge har vært etablert enighet om. Dette er tid som heller kunne vært brukt til å oppnå nye fremskritt.

Det er økt skepsis, også blant sentrale allierte, til multilateralt samarbeid. Noen store land velger bilaterale og unilaterale løsninger, fremfor å løse utfordringer i et større fellesskap. Transaksjonelle strategier blir mer vanlige. Dette fører til fragmentering og uforutsigbarhet, og kan svekke den sikkerhetspolitiske stabiliteten, internasjonal handel og verdensøkonomien.

Samtidig står verden overfor en rekke utfordringer som det multilaterale systemet ikke er egnet til å løse på en effektiv måte. Det multilaterale systemet trenger fornyet innsats og reform for å løse både gamle og nye utfordringer på en effektiv måte.

Stortingsmeldingen om Norges rolle og muligheter i det multilaterale systemet ble lagt frem i juni 2019. Et hovedbudskap i stortingsmeldingen er at Norge bør prioritere å bidra til å reformere og styrke de organisasjonene som er av avgjørende betydning for oss, som FN, NATO og WTO.

Regjeringen vil arbeide for å styrke internasjonal rettsorden og multilateralt samarbeid, og for at folkeretten overholdes og utvikles i tråd med norske strategiske interesser og verdier.

Samarbeidet i FN er selve fundamentet for den regelbaserte verdensorden, for menneskerettighetene og for de multilaterale institusjonene der land møtes for å løse globale utfordringer. For Norge er det også avgjørende å hegne om folkeretten og bygge forståelse for betydningen den har for både små og store land.

FNs sikkerhetsråd forblir verdens viktigste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Rådets 15 medlemsland fatter folkerettslig bindende vedtak for konflikthåndtering, sanksjoner, fredsoperasjoner og maktbruk. Medlemskap i Rådet medfører styrket samarbeid med store og små land, og økt ansvar, synlighet og innflytelse.

Regjeringen gir derfor høy prioritet til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022. Norge søker en plass i Sikkerhetsrådet for å ivareta nasjonale og globale interesser, for å bidra til fred og konfliktløsning, og for å støtte den regelstyrte verdensorden som har tjent Norge godt i over 70 år. Avstemningen for å bli valgt medlem av Sikkerhetsrådet vil være i FNs generalforsamling i juni 2020.

Norges engasjement i det multilaterale systemet favner videre enn FN. I arbeidet for å trygge norsk sikkerhet, sikre norsk velferd og fremme normer og verdier, mobiliseres et helt nettverk av organisasjoner som Norge er medlem av eller samarbeider tett med. Regjeringen vil i samarbeid med allierte og venner arbeide for å styrke og videreutvikle et multilateralt byggverk som støtter opp under fremtidens felles globale løsninger.

Det europeiske og nordatlantiske samarbeidet, og forholdet til USA, er bærebjelker i norsk utenrikspolitikk. Samtidig utgjør de nordiske landene et naturlig fellesskap for Norge, basert på felles verdier og historie, og et naboskap som gjør at vi deler mange av de samme utfordringene. I flere tiår har vi samarbeidet tett med de nordiske landene i FN og i andre internasjonale organisasjoner.

EU og andre europeiske land er i dag de fremste forsvarene av liberale verdier og multilateralt samarbeid. Regjeringen vil derfor søke enda tettere samarbeid med likesinnede europeiske land i multilaterale spørsmål og fora.

Det økonomiske tyngdepunktet og maktforholdene i verden forskyves mot sør og i enda større grad mot øst. Norge må derfor også bygge samarbeid med nye partnere for å løse globale utfordringer.

Utviklingen i de store økonomiene i Asia har avgjørende betydning for norsk næringsliv og verdiskaping. Regionen er preget av at flere land er i en labil politisk utvikling og til dels har spenningsfylte forhold til hverandre. Fremfor alt er regionen preget av Kinas fremvekst som regional og global aktør. Utviklingen av partnerskapet med ASEAN (Brunei, Kambodsja, Laos, Indonesia, Malaysia, Filipinene, Singapore, Vietnam, Thailand) er prioritert. Norge har en ambassadør til ASEAN, basert i Jakarta. Landene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsetter å spille en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk.

Norges politiske partnerskap med land i Afrika er også under utvikling. Næringslivssamarbeid, samarbeid om fred og sikkerhet, og samarbeid om multilaterale spørsmål får stadig større plass. Afrika er en nøkkelregion for å løse globale utfordringer som terrorisme, organisert kriminalitet, klima, miljø og migrasjon. Regjeringen har også lagt vekt på å videreutvikle samarbeidet med Den afrikanske union (AU), og har utnevnt en egen ambassadør til organisasjonen. 33 av de 47 minst utviklede landene i verden finner vi i Afrika sør for Sahara. Skal vi nå bærekraftsmålene, er det her det viktigste slaget vil stå. Like fullt har andelen av verdens bistand som går til denne regionen sunket de senere årene. Regjeringen ønsker å bidra til å snu denne utviklingen og øker innsatsen i Afrika sør for Sahara.

Styrke engasjementet i Europa

Norges sikkerhet, frihet og velferd avhenger av at Europa som helhet utvikler seg i en positiv retning, på en måte som gagner fremtidige generasjoner. Norsk utenrikspolitisk begynner i Europa.

EU er Norges desidert viktigste handelspartner og EØS-avtalen er vår mest omfattende og betydningsfulle handelsavtale. Det er i Norges grunnleggende interesse at avtalen ivaretas best mulig. Nær 80 pst. av norsk eksport går til EU, og mer enn 60 pst. av importen kommer fra EUs medlemsland. EØS-avtalen øker norske virksomheters hjemmemarked fra fem til 500 millioner innbyggere. Avtalen sørger for at handelen i hele EØS-området, på de områdene den omfatter, foregår med et minimum av hindringer. Felles statsstøtte- og konkurranseregler, kombinert med felles standarder og lik håndheving av reglene, sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet for næringslivet. Dette er avgjørende for norske økonomiske interesser, så vel som for norske forbrukere og arbeidstakere.

Regjeringen la i 2018 frem en ny strategi for samarbeidet med EU for perioden 2018–2021.

Et trygt Europa er nødvendig for å sikre et fritt Europa. Samtidig er respekt for individets grunnleggende rettigheter og de demokratiske spillereglene forutsetninger for varig fred og stabilitet. Utviklingen i flere europeiske land de siste årene viser at respekt for disse verdiene ikke kan tas for gitt.

I et fritt Europa er statene styrt etter lover og regler, med likhet for loven og med et uavhengig rettsvesen, i tråd med Europarådets konvensjoner. Tillit til hverandres rettslige og politiske systemer er avgjørende forutsetninger for at det tette økonomiske samarbeidet skal fungere. Brudd på disse felles spillereglene i ett land berører alle negativt.

Europaparlamentet har en ny sammensetning etter valget i 2019 hvor de tradisjonelt tyngste partigruppene ikke lenger kan danne flertall alene. Likevel vil det politiske tyngdepunktet ligge blant de etablerte partiene. En ny Europakommisjon under ledelse av tyske Ursula von der Leyen ble presentert i september. En ambisiøs klimapolitikk, styrket demokrati og rettstat og en mer sosial markedsøkonomi i Europa blir den nye kommisjonens overordnede mål.

Regjeringen vil prioritere tre områder i samarbeidet med EU for å fremme et økonomisk sterkt Europa: Åpen og regelbasert handel i det indre marked og globalt, et ordnet arbeidsliv, og et fremtidsrettet næringsliv.

EØS-midlene skal bidra til sosial og økonomisk utvikling. Norge skal stille om lag 27 mrd. kroner til disposisjon i 15 mottakerland i Sentral- og Sør-Europa i perioden frem til 2025. Strategisk bruk av EØS-midlene er et viktig virkemiddel i en effektiv europapolitikk. Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. EØS-midlene er svært viktige for sivilt samfunn i mange av mottagerlandene. For giverne er det et grunnleggende prinsipp at midlene administreres av organisasjoner som er uavhengige av nasjonale myndigheter. Forhandlingene med Ungarn, bl.a. om dette, pågår fremdeles.

Storbritannias uttreden av EU og EØS endrer ikke Norges tilknytning til verken EU eller det indre marked. Derimot får den britiske uttredenen konsekvenser for vårt forhold til Storbritannia fordi Storbritannia også går ut av EØS når de forlater EU. EØS-avtalen regulerer i dag mye av vårt samarbeid med Storbritannia. Dersom Storbritannia forlater EU med en utmeldingsavtale, vil en overgangsperiode som i utgangspunktet skal vare ut 2020 tre i kraft. I denne perioden vil Storbritannia behandles som om de fortsatt var EU- og EØS-medlem, og forholdet mellom våre to land vil i hovedsak være uendret. I dette tilfellet vil en egen avtale ivareta sentrale rettigheter for norske borgere i Storbritannia, og britiske borgere i Norge, samt andre utmeldingsspørsmål. Dersom brexit skjer uten en utmeldingsavtale, vil egne avtaler ivareta borgernes rettigheter, varehandel, transport og fiskeriforvaltning, inntil permanente løsninger er fremforhandlet. Norge søker å videreføre vårt tette og omfattende forhold til Storbritannia også etter brexit.

Sikre økonomi og velferd

Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, er å bidra til like, stabile og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen, global økonomi. Verdens handelsorganisasjon (WTO), supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk.

De siste årene er ideen om frihandel, og institusjonene som bidrar til en åpen og regelbasert verdenshandel, utfordret fra flere hold.

Skiftet i amerikansk økonomisk politikk i retning av unilaterale løsninger, transaksjonelle strategier og bilateralisering av problemstillinger, er bekymringsfull. Storbritannias beslutning i 2016 om å melde seg ut av EU og EØS bidrar også til økt usikkerhet i handelspolitikken. Den voksende handelskonflikten mellom USA og Kina gir også grunn til bekymring.

Frihandel og det multilaterale handelssystemet har bidratt vesentlig til global økonomisk utvikling. Investeringer og økt handel har hatt avgjørende betydning for den store fattigdomsreduksjonen særlig i Asia de siste tiårene. Økt handel er også en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne jobbe seg ut av fattigdom.

Handel og investeringer over landegrensene har helt avgjørende betydning for norsk økonomi. Å verne om og styrke det multilaterale handelssystemet som er bygget opp gjennom 70 år, er derfor en prioritert oppgave.

USAs handelspolitiske dreining kommer på toppen av en allerede utfordrende situasjon i WTO. Det har lenge vært krevende å finne en gjensidig akseptabel fordeling av ansvar, rettigheter og plikter mellom tradisjonelle industriland og fremvoksende økonomier, noe som har vanskeliggjort videreutviklingen av WTO. For Norge er det avgjørende at WTOs posisjon som hovedsete for internasjonale handelsforhandlinger, og forvalter av et bredt og forpliktende multilateralt handelssystem, opprettholdes. Å styrke og reformere WTO er i Norges interesse, og Norge bidrar aktivt i en gruppe med likesinnede land som ser på hvordan systemet best kan reformeres. Norge har fått et spesielt ansvar for å følge opp utviklingsdimensjonen i WTO i dette arbeidet. Norge vil bidra til at de globale handelspolitiske reglene reflekterer de utfordringer vi står overfor i det 21. århundre.

En helhetlig politikk for å sikre at alle får ta del i globaliseringen og gevinstene av internasjonal handel, er vesentlig. Samarbeidet i OECD gir viktige bidrag for å sikre en slik helhetlig politikk.

Havnæringene – herunder fiskeri, oppdrett, skipsfart og energiproduksjon – er ryggraden i den norske økonomien. Havnæringene skapte verdier for over 600 mrd. kroner i 2017. Mer enn to tredeler av norsk eksportverdi kommer fra hav- og kystbaserte aktiviteter, herunder olje og gassvirksomhet. Vi har over generasjoner lært at det er mulig å kombinere økonomisk aktivitet i havet med miljøhensyn. Norge skal fortsatt spille en ledende rolle i arbeidet for bærekraftig bruk av verdenshavene.

Regjeringen vil skape økt internasjonal forståelse for havets økonomiske betydning, og vise hvordan bærekraftig bruk av havets ressurser fører til økt verdiskaping. Statsministeren har, i samarbeid med FN, derfor etablert Høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi, bestående av stats- og regjeringsledere fra 13 kyststater. Havpanelet skal utrede og komme med konkrete anbefalinger om hvordan bærekraftig forvaltning av verdenshavene kan skape enda større verdier fremover, og samtidig bidra til å nå FNs bærekraftsmål. Norge er vertskap for Our Ocean-konferansen i oktober 2019 i Oslo, der temaet vil være hvordan en kunnskapsbasert, helhetlig havforvaltning kan legge grunnlag for fremtidig bærekraftig vekst.

Marin forsøpling, plast og mikroplast er i ferd med å ødelegge havets miljøtilstand og det enorme potensialet som ligger i havet.

Norge har sterke interesser og bred kompetanse knyttet til havet. Norsk næringsliv har kompetanse til å tilby verden både sunn mat, renere energiløsninger og klimaeffektiv transport. Norsk kompetanse er etterspurt blant mange av våre samarbeidsland.

Gjennom Regjeringens brede havsatsing, leverer vi viktige internasjonale bidrag til rene, sunne og produktive hav. Satsingen vil fortsette gjennom 2020.

En av utenrikstjenestens hovedoppgaver er å bistå norsk næringsliv internasjonalt, og bidra til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Regjeringen har de siste årene gjennomført et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, hvor også havnæringene utgjør en stor andel.

Utenriksstasjonene er initiativtakere, døråpnere, problemløsere og nettverksbyggere. De har førstehåndskunnskap om lokale forhold, oversikt over markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter, også innenfor kultur og kreative næringer. Utenriksstasjonene har også, i samarbeid med Innovasjon Norge og Forskningsrådet, en viktig rolle med å bidra til å fremme Norge som vertsland for næringsliv og kunnskapsmiljøer.

Ansvarlig næringsliv er en forutsetning for bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst. Regjeringen forventer at norske selskaper etterlever OECDs retningslinjer «OECD Due Dilligence Guidance on Responsible Business Conduct» og FNs «Guiding Principles on Business and Human Rights» i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp arbeidet med internasjonale standarder i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer.

Norges interesser som polarnasjon i sør fremmes gjennom arbeidet med Antarktistraktaten og Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Norge bidrar til at det internasjonale samarbeidet er velfungerende og aktuelt. I Sørishavet er Norge en betydelig krillfiskenasjon og en pådriver for vitenskapelig basert forvaltning. Det ble gjennomført et omfattende internasjonalt forskningstokt i Sørishavet under norsk ledelse i 2019.

Bistå norske borgere i utlandet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten. Norges tilstedeværelse ved ambassader, generalkonsulater og honorære stasjoner sikrer at de fleste saker løses lokalt. I tillegg gis det bistand fra departementet ved Seksjon for konsulære saker. Seksjonen omfatter også Utenriksdepartementets operative senter.

Konsulære tjenester defineres gjerne som de tjenester et lands myndigheter tilbyr sine borgere i utlandet. Fra unionsoppløsningen i 1905 og frem til slutten av 1950-tallet var denne bistanden i hovedsak konsentrert om sjøfolk og næringsdrivende. I dag kommer langt de fleste anmodninger om bistand fra turister og andre reisende, samt fra norske borgere som har valgt å bosette seg i utlandet for kortere eller lengre tid. Behovet for bistand fra utenrikstjenesten øker stadig, og utenrikstjenesten håndterer årlig mer enn 300 000 henvendelser om konsulær bistand.

Samtidig øker kompleksiteten i mange konsulære saker. Dette medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den enkeltes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger. De konsulære tjenestene som tilbys må fortsatt vurderes ut fra tilgjengelige ressurser og de grenser folkeretten setter for norske myndighet og handlingsrom i utlandet. Utenrikstjenestens mulighet til å ivareta norske borgeres interesser i utlandet begrenses også av andre lands nasjonale lovgivning. Norske myndigheter må derfor samarbeide med det enkelte landets myndigheter når vi yter konsulær bistand til egne borgere.

Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet , jf. Innst. 396 S (2010–2011). Arbeidet for å sikre at håndteringen av konsulære saker er i tråd med prinsippene for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap vil fortsatt prioriteres i 2020. Kompetansehevende tiltak rettet mot egne ansatte i utenrikstjenesten, så vel som medarbeidere ved de norske honorære konsulatene, vil fortsatt være en prioritert oppgave. Dette skal sikre at konsulære tjenester som gis til nordmenn i utlandet er enhetlig og i størst mulig grad reflekterer det nivået som er fastlagt i meldingen.

Utenrikstjenesten yter også bistand til nordmenn i utlandet på vegne av andre norske offentlige etater. Samarbeid og informasjonsutveksling mellom etatene er avgjørende for de tjenestene som tilbys. Utenriksdepartementet vil derfor videreutvikle det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartementer, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Utenrikstjenesten vil fortsette sin strategiske kommunikasjon på det konsulære området. Målet er å nå enda bedre frem med informasjon til norske turister og nordmenn som bosetter seg i utlandet.

Utenriksdepartementet ønsker at så mange som mulig registrerer sitt opphold i utlandet på reiseregistrering.no. Dersom det skjer en alvorlig hendelse, har Utenriksdepartementet mulighet til å sende ut relevant og nyttig informasjon til norske borgere.

Klimatilpasning og bekjempelse av sult

Klimaendringer og miljøproblemer utgjør en trussel mot all utvikling. Det undergraver muligheten til å nå bærekraftsmålene. Ifølge FN fordrives årlig 26 millioner mennesker fra sine hjem som følge av klimaendringer, og innen 2030 risikerer vi at ytterligere 100 millioner mennesker skyves ut i ekstrem fattigdom av samme årsak. Etter mange år med reduksjon, øker nå omfanget av sult i verden igjen. Hovedårsakene til dette er klimaendringer og konflikt.

Beregninger fra FNs utviklingsprogram UNDP viser at hver investerte krone i forebygging medfører syv kroner spart i humanitær bistand. Tilpasning og forebygging går også til kjernen av en av de store utfordringene vi står overfor som utviklingsaktører; forholdet mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling. Forebygging, beredskap og klimatilpasning er en prioritet i Regjeringens Strategi for norsk humanitær politikk fra 2018. God forebygging vil redusere omfanget av kriser.

Regjeringen vil på denne bakgrunn styrke innsatsen for klimatilpasning, forebygging av naturkatastrofer og sultbekjempelse i 2020. Dette vil også bringe oss mer i samsvar med Parisavtalens ambisjoner om balanse mellom utslippsreduksjoner og tilpasning i den internasjonale klimafinansieringen.

Samtidig vil Regjeringen fortsette sin betydelige innsats for å redusere utslipp av klimagasser. Vi vil trappe opp klimafinansieringen i tråd med Granavolden-plattformen, bl.a. ved å doble bidraget til Det grønne klimafondet i 2020.

I 2019 leverte Regjeringen på løftet fra Granavolden-plattformen om å lansere en handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Bistand til bærekraftige matsystemer, som inkluderer kampen mot sult og klimatilpasset landbruk, blir trappet opp i årets budsjettproposisjon. Satsingen på bekjempelse av sult vil også sees i sammenheng med havsatsingen.

De neste 30 årene vil verdens befolkning vokse med to milliarder mennesker. Skal vi lykkes med å sikre tilstrekkelig mattilgang for en sterkt voksende befolkning, vil også de marine økosystemene være avgjørende.

Menneskerettigheter og sårbare grupper

Respekt for menneskerettigheter og demokratiske grunnprinsipper er en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk. I 2018 fylte verdenserklæringen for menneskerettigheter 70 år, og FNs erklæring for menneskerettighetsforsvarere 20 år. Siden andre verdenskrig har vi utviklet et omfattende system av globale normer og overvåkningsmekanismer. Dette har vi gjort for å verne om enkeltmenneskets frihet, verdighet og likeverd.

Mye av det normative arbeidet Norge gjør internasjonalt handler nå om å verne om det som er oppnådd, og hindre tilbakeskritt på sentrale områder, snarere enn å arbeide for store, nye fremskritt. Dette er en konsekvens av de politiske strømningene som nå vinner oppslutning flere steder, som må motvirkes gjennom vedvarende og målrettet samarbeid på tvers av land.

Ytringsfrihet og tilgang til informasjon er forutsetninger for at folk skal kunne kreve sine rettigheter. Regjeringen vil fortsette innsatsen for menneskerettighetsforsvarere og fremme av ytringsfrihet, uavhengige medier og journalisters sikkerhet. Regjeringen legger også stor vekt på arbeidet for tros- og livssynsfrihet, som de siste årene har fått betydelig økte bevilgninger.

Sterke institusjoner er også avgjørende for å kunne forsvare og styrke menneskerettighetene. Regjeringen inngikk i 2018 en avtale om langsiktig finansiell støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Det gir høykommissæren en økonomisk forutsigbarhet og fleksibilitet som vil styrke menneskerettighetsarbeidet og bidra til å forebygge brudd på menneskers grunnleggende rettigheter.

Et sentralt prinsipp i bærekraftsmålene er at ingen skal utelates. Gjennom en forsterket innsats for spesielt sårbare og marginaliserte grupper vil regjeringen styrke muligheten til å nå denne målsettingen. Dette arbeidet vil ha tre hovedinnretninger.

Moderne slaveri bryter med de aller mest grunnleggende menneskerettighetene og krenker menneskets rett til frihet. Det omfatter bl.a. menneskehandel, tvangsarbeid, skadelige skikker, gjeldsofre, grovt barnearbeid og tvangsekteskap. Moderne slaveri er samtidig en av verdens raskest voksende menneskerettighetsutfordringer. Regjeringen vil derfor opprette et nytt bistandsprogram rettet mot bekjempelse av moderne slaveri.

Det andre nye innsatsområdet er bekjempelse av skadelige skikker. Verden har et underskudd på rundt 125 millioner kvinner som følge av såkalt «preferanse for sønner». Også bekjempelse av kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap inngår i denne satsingen. Regjeringen utarbeider nå en strategi for bekjempelse av skadelige skikker.

Det tredje innsatsområdet i arbeidet for sårbare grupper er styrking av situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. FN har dokumentert at personer med funksjonsnedsettelse havner nederst på alle utviklingsparametre. En vesentlig styrking av rettigheter og tilgang for personer med funksjonsnedsettelse er avgjørende for å kunne nå målsettingen om at ingen skal utelates. Vi vil utarbeide en egen strategi for å styrke innsatsen for denne og andre sårbare grupper, særlig etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, som i økende grad utsettes for diskriminering, fordommer og vold.

Utdanning og helse

Utdanning er en forutsetning for all annen utvikling. Selv om svært mye er oppnådd på utdanningsfeltet, er det fortsatt mer enn 260 millioner barn som ikke får utdanning. Regjeringen viderefører derfor sin betydelige innsats for utdanning. I utdanningsinnsatsen retter vi en spesiell oppmerksomhet på jenters utdanning og utdanning i krise- og konfliktsituasjoner.

Norge har gjennom en årrekke vært en viktig aktør i den internasjonale helseinnsatsen. Betydelige resultater er oppnådd gjennom denne innsatsen. Dette gjelder spesielt bekjempelsen av smittsomme sykdommer. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet.

Rundt 70 prosent av dødsfallene i verden skyldes ikke-smittsomme sykdommer. Denne typen sykdommer er en vesentlig årsak til kronisk fattigdom. Regjeringen vil på denne bakgrunn styrke innsatsen for bekjempelse av ikke-smittsomme sykdommer.

Norges satsing på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter har gitt flere kvinner tilgang til prevensjon og bidratt til at færre kvinner dør i forbindelse med fødsler og utrygge aborter. Tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester er imidlertid fortsatt en mangelvare, særlig i områder rammet av krise og konflikt. Regjeringen vil nå målsettingen om å øke bevilgningen til dette feltet med 700 mill. kroner innen 2020.

Jobbskaping og nasjonal ressursmobilisering

2030-agendaen definerer utvikling som et nasjonalt ansvar. Ansvaret for å eie og lede utviklingen plasseres klart hos nasjonale myndigheter. Uten fungerende stater og institusjoner i utviklingslandene vil det heller ikke være mulig å nå målene.

Et mål for norsk utviklingspolitikk å støtte opp under landenes egen politikk og institusjoner. Derfor arbeider vi nå med å tydeliggjøre partnerlandsordningen og vi utarbeider egne strategier for alle partnerland.

Det vil kreves store investeringer for å nå bærekraftsmålene. Dette er midler som først og fremst vil måtte komme fra utviklingslandene selv. Nasjonal ressursmobilisering står derfor sentralt.

Bærekraftige samfunn bygger bl.a. på en lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til arbeidsplasser, lønnsinntekter til den enkelte og skatteinntekter til samfunnet – både her hjemme og i utviklingsland.

Gjennom Kunnskapsbanken i Norad har vi rendyrket faglig samarbeid, kunnskapsdeling og -overføring på områder hvor Norge har særskilt kompetanse eller etterspurt erfaring. Målet er å styrke kompetansen og kapasiteten i forvaltningen i våre samarbeidsland.

Norge har i mange år gitt støtte til produksjon av, og tilgang til, fornybar energi i utviklingsland. Partnerskap med privat sektor er viktig for å lykkes med dette. Norge bidrar også med kompetanseoverføring slik at utviklingslandene kan gjennomføre reformer, utvikle lovverk, bygge institusjoner og kapasitet i energisektoren.

For å styrke innsatsen for at flere skal få tilgang til moderne energitjenester vil Regjeringen legge fram en ny strategi for fornybar energi i utviklingspolitikken i løpet av høsten 2019. En viktig komponent i strategien vil være Regjeringens nye satsing på garantier for investeringer i fornybar energi.

I følge FNs siste statusrapport for oppnåelse av bærekraftsmålene manglet 840 millioner mennesker tilgang til elektrisitet og omtrent 3 milliarder manglet tilgang til gode og trygge kokeløsninger i 2017.

Afrika sør for Sahara vil alene trenge 20 millioner nye jobber årlig for å holde tritt med befolkningsveksten. Verdensbanken legger til grunn at satsing på landbruk er et av de mest virkningsfulle tiltakene mot fattigdom. Økt produktivitet og lønnsomhet i jordbruk, fiskeri og akvakultur kan skape arbeidsplasser høyere opp i verdikjeden gjennom produksjon og foredling av næringsmidler – både for innenlands konsum og for eksportmarkeder.

De mange nye jobbene som trengs vil i all vesentlighet måtte komme i privat sektor. Derfor vil Regjeringen videreføre sitt styrkede, strategiske samarbeid med norsk og internasjonalt næringsliv. Ansvarlig næringsliv er en forutsetning for å nå bærekraftsmålene.

Det er behov for gode og forutsigbare rammebetingelser for privat sektor. Dette krever samarbeid med myndigheter om utforming av lover, regler og rammevilkår som sikrer alle parters interesser på en god måte.

Norge vil videreføre sin betydelige innsats for å bygge gode, forutsigbare og rettferdige skattesystemer i utviklingsland. Dette, sammen med vår innsats mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt, er viktige bidrag til arbeidet med å styrke den nasjonale ressursmobiliseringen.

For å sikre at potensialet i digital teknologi utnyttes innenfor prioriterte områdene både i utviklingssamarbeidet og humanitær bistand, og som oppfølging til digital strategi for utviklingspolitikken fra 2018, planlegger Regjeringen å legge frem en melding til Stortinget om digital transformasjon i utviklingspolitikken.

Humanitær innsats

Det humanitære landskapet er i stadig endring. Væpnede konflikter, klimaendringer og vedvarende fattigdom i sårbare stater og regioner skaper komplekse kriser som varer lenger og rammer flere mennesker enn tidligere. Finansieringsgapet øker, til tross for at giverne aldri har bidratt med mer og de humanitære organisasjonene aldri har nådd flere mennesker enn i dag.

Norge vil arbeide for å bryte de negative spiralene som gjør at langvarige komplekse kriser har blitt det normale. For å lykkes i den humanitære responsen og samtidig forbygge fremtidige humanitære behov, vil Norge fremme en helhetlig tilnærming med samspill mellom humanitær innsats, utviklingssamarbeid og arbeidet for fredsbygging.

Helhetlig innsats står sentralt i Regjeringens humanitære strategi som legger rammene for norske prioriteringer i perioden 2019–2023. En annen hovedprioritering i strategien er å styrke arbeidet med beskyttelse av befolkningen som rammes av humanitære kriser, og beskyttelse mot miner og eksplosiver. Beskyttelse mot seksualisert og kjønnsbasert vold (SGBV) er en viktig del av dette. Her vil det legges vekt på oppfølging av resultatene fra den internasjonale konferansen om SGBV i humanitære kriser som Norge arrangerte i 2019. Norge har forpliktet seg til å bidra med 1 mrd. kroner til å bekjempe SGBV i humanitære situasjoner i perioden 2019–2021.

Norge er en ledende humanitærpolitisk aktør og giver. Regjeringen vil gi høy prioritet til humanitær innsats også i 2020.