Prop. 1 S

(2019–2020)

Bakgrunn

Årets rapport om samstemt politikk for bærekraftig utvikling er den niende i rekken. I 2009 besluttet Stortinget å etablere «en praksis for en årlig rapportering av hvor samstemt norsk politikk er på relevante områder med hensyn til konsekvensene for utviklingsland»

Innstilling fra utenrikskomiteen om klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom. St.meld. nr. 13 (2008–2009)

.

Utenriksdepartementet fikk ansvaret for utarbeidelsen av de årlige rapportene fra regjeringen. Disse har hvert år tatt for seg ulike temaer knyttet til samstemtheten i norsk politikk. Den første rapporten fra 2011 handlet om globale fellesgoder, de påfølgende rapportene har tatt for seg: Investeringer i energisektoren (2012), fordeling og økonomisk vekst (2013), Norge og de nye utviklingsmålene (2014), fred, sikkerhet og utvikling (2015), bærekraftsmål 16 om fredelige og inkluderende samfunn med velfungerende rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå (2016), og bærekraftsmål 16.5 om bekjempelse av korrupsjon (2017).

Rapporten fra 2018 drøftet regjeringens arbeid med innføringen av den samstemthetsreform som Stortinget anmodet om fra regjeringen 29. mars 2017. I Stortingets anmodningsvedtak heter det at: « Regjeringen bes legge fram for Stortinget et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger ».

I regjeringens samarbeidsplattform står det at regjeringen vil: « følge opp samstemthetsreformen ved å føre en politikk for utvikling der bærekraftsmålene legges til grunn og ulike initiativ i størst mulig grad trekker i samme retning ».

For å realisere arbeidet med reformen, opprettet regjeringen i 2018 et bredt sammensatt Samstemthetsforum (SF). SF er regjeringens primære svar på Stortingets anmodningsvedtak om en samstemthetsreform. Begrunnelsen for en vitalisert satsing på samstemthet er nedfelt i bærekraftsmål 17, delmål 13 og 14, der det heter: «Styrke stabiliteten i verdens makroøkonomi, bl.a. gjennom politisk samordning og samstemthet» (13) og «Oppnå en mer samstemt politikk for bærekraftig utvikling» (14).

I SF møter sivilsamfunnet, privat sektor, akademia og arbeidslivsorganisasjoner, departementer med ansvar for oppfølging av bærekraftsmålene. Erfaringer fra det første året viser at SF legger til rette for en åpen debatt mellom ulike aktører om hvordan samstemthet kan fremmes og hvilke prioriteringer som kan bidra til økt samstemthet. Forumet spiller derfor en viktig rådgivende rolle. Årets samstemthetsrapport er den første i rekken som baseres på samstemthetsreformens intensjoner.

Forståelse av samstemt politikk for utvikling

Diskusjoner i SF og beskrivelser i politiske dokumenter har vist at begrepet samstemthet kan forstås på forskjellige måter av ulike aktører. Hva samstemthet omfatter har også endret seg over tid siden Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) begynte å bruke begrepet på 1990-tallet.

Opprinnelig forståelse av samstemthet var at et land ikke skulle føre en politikk som undergravde den støtten som ble gitt til utviklingsland, primært gjennom bistand. Hovedmålet var å unngå effekter som dro i motsatt retning av bistandssatsingen.

På midten av 2000-tallet etablerte OECD standarder og retningslinjer for institusjonell praksis for å fremme samstemthet. Begrepet ble da utvidet til at øvrig politikk ikke bare skulle unngå å undergrave utviklingspolitiske målsettinger, men også søke å støtte opp om målene i utviklingspolitiske satsinger. Samstemthet ble da definert av OECD som:

« En politikk som sikrer at målene for utviklingspolitikken ikke undergraves av annen politikk myndighetene fører og som også påvirker utviklingslandene, og at disse andre politikkområdene så langt det er mulig støtter opp under utviklingsmålene »

NOU 2008: 14 - Samstemt for utvikling?

.

2030-agendaen med bærekraftsmålene har styrket forståelsen av hvor viktig samstemt politikk er. Den viktigste endringen er at fokuset har gått fra å se på forholdet mellom ulike politikkområder og mål for bistand og samarbeid med utviklingsland, til å se på hvordan all politikk som føres ute og hjemme påvirker og støtter opp om de globale bærekraftsmålene.

Siden bærekraftsmålene representerer et brudd med tankegangen om at utvikling først og fremst er et spørsmål om bistand, reflekteres dette også i forståelsen av samstemthet. Skal bærekraftsmålene nås, kreves det nasjonal innsats og mobilisering av nasjonale ressurser i alle land. I dette ligger en viktig erkjennelse: Skal verden lykkes med å nå målene, må land ta eierskap til sine utviklingsbehov og prioritere sine ressurser i tråd med disse.

På bakgrunn av denne endringen blir samstemthet i dag referert til som samstemt politikk for bærekraftig utvikling. Dette defineres av OECD som: « en tilnærming og et politisk verktøy for å kunne integrere de ulike dimensjonene av bærekraftig utvikling (økonomisk, sosial, og miljømessig utvikling, samt utvikling av godt styresett) på alle nivåer av nasjonal og internasjonal politikk » (OECD 2016).

Grunnlaget for denne definisjonen er et sett av «byggesteiner» eller mekanismer utviklet av OECD som føre fram til økt samstemthet. Målsetningen med å etablere disse mekanismene er å:

  • fremme synergier mellom økonomiske, sosiale og miljømessige politikkområder,

  • identifisere avvik og samordne politiske målsetninger nasjonalt med felles internasjonale målsetninger, og

  • adressere negative effekter av nasjonal politikk i forhold til de felles internasjonale utviklingsmålene (OECD 2015).

Definisjonen av samstemthet fokuserer på sammenhengen mellom utviklingspolitikken og andre politikkområder, men det kan også finnes motsetninger mellom ulike mål innenfor utviklingspolitikken. I tillegg er det ulike oppfatninger om hvordan utviklingsmål best kan nås. Samstemthet er basert på visjonen om at en bærekraftig utvikling oppnås ved et balansert samspill mellom økonomisk, sosial og miljømessig utvikling. Dette reflekterer Brundtland-kommisjonenes perspektiv på bærekraftig utvikling fra 1987.

Som veiledning i situasjoner hvor utviklingspolitikken og andre politikkområder kan være motstridende, legger OECD til grunn at « utviklingspolitiske mål skal være ledende, og andre politikkområder skal sørge for å være samstemte med disse » (OECD 2008). I forholdet mellom økonomiske, sosiale og miljømessige utviklingsmål, inkludert ulike mål i utviklingspolitikken og ulike bærekraftsmål, ligger det imidlertid åpning for en rekke dilemmaer og potensielle konflikter. Det er dermed ikke entydig hvilke prioriteringer som skal gjøres for å sikre samstemthet mellom ulike utviklingsmål.

Formål og tema for årets rapport

Årets samstemthetsrapport har tre formål:

  • oppdatere konseptet samstemt politikk i lys av intensjonene bak samstemthetsreformen og 2030–agendaen for bærekraftmålene;

  • se på hvordan fornybar energi som et relevant norsk politikkområde samspiller med klima og miljø i utviklingspolitikken;

  • fremme bruk av sjekklisten for samstemthet.

I samråd med medlemmene i SF ble klima- og miljø i utviklingspolitikken valgt som tema for årets rapport om samstemt politikk for utvikling.

Det er tverrpolitisk enighet om at utfordringer knyttet til klima- og miljø krever politisk handling og samordning. Politiske målsetninger knyttet til klima og miljø kan skape utfordringer for andre politiske målsettinger, som for eksempel økonomisk og sosial utvikling. I utgangspunktet er det derfor en rekke politikkområder som kunne vært valgt for å belyse sammenhengen mellom utviklingspolitiske klima- og miljømål, og andre politiske mål. Handel, finanspolitikk og landbruk er områder som ofte diskuteres i denne sammenheng. I årets rapport har vi valgt å se på hvordan energipolitikken, med vekt på fornybar energi, og oppnåelsen av utviklingspolitiske klima- og miljømål henger sammen.

Samstemthet mellom utviklingspolitiske klimamål og norsk fornybar energipolitikk

Mål innen fornybar energi, klima og miljø

De overordnede føringene for norsk utviklingspolitikk, inkludert målsetninger knyttet til klima, er definert av 2030-agendaen med bærekraftsmålene. Bærekraftsmål 13 lyder: « Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem », og omfatter fem delmål om styrking av politikk og tiltak mot klimaendringer og for klimatilpasninger nasjonalt og globalt. Ett av delmålene (13a) lyder: « Gjennomføre forpliktelsene som de utviklede landene som er part i FNs rammekonvensjon om klimaendring, har påtatt seg for å nå målet om i fellesskap og innen 2020 å skaffe 100 milliarder dollar per år fra alle kilder for å møte utviklingslandenes behov for å innføre hensiktsmessige klimatiltak og gjennomføre dem på en åpen måte, og fullt ut å operasjonalisere Det grønne klimafondet ved at fondet snarest mulig tilføres kapital direkte ».

Bærekraftsmål 13 referer til FNs rammekonvensjon om klimaendring og erkjenner at denne « er det viktigste internasjonale og mellomstatlige forumet for forhandlinger om globale tiltak mot klimaendringer ». Gjennom Parisavtalen under rammekonvensjonen har Norge forpliktet seg til å bidra til å:

  • begrense økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til 2°C over før-industrielt nivå og etterstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C

  • øke evnen til å tilpasse seg til de negative konsekvensene av klimaendringer og fremme utviklingen av robuste samfunn med lave utslipp, på en måte som ikke truer matproduksjonen

  • sikre økonomiske overføringer i tråd med en slik utvikling

I regjeringsplattformen av 2019 fastslår Regjeringen at den vil videreføre klima og miljø som ett av de fire tverrgående hensynene i norsk utviklingspolitikk (sammen med anti-korrupsjon, likestilling og menneskerettigheter). « Klima og miljø skal være sentrale satsingsområder i utviklingspolitikken. Det skal bli lagt økt vekt på klimatilpasning og på målrettede og kostnadseffektive klimatiltak som utvikling av fornybar energi ». Bærekraftsmål 7, energimålet, slår fast at det skal være allmenn tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris.

Tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst, og er derfor helt sentralt i arbeidet med å avskaffe fattigdom, som er 2030–agendaens første mål. Mer fornybar energi, og mer effektiv energibruk medvirker både til å redusere utslipp av klimagasser og til å begrense andre miljø- og helsekostnader. Økt tilgang til energi vil også ha positiv effekt for utdanning, helse og likestilling.

Uten sterk økning i innsatsen vil ikke verden nå bærekraftsmålet om energi. Globalt mangler 840 millioner mennesker tilgang til elektrisitet. Tre milliarder mennesker bruker ineffektive og forurensende kokeovner. Situasjonen er særlig utfordrende i Afrika sør for Sahara, der 570 millioner mennesker mangler tilgang til elektrisitet. Det er like fullt gjort betydelig framgang, med økt produksjon av fornybar energi i utviklingsland hvor stadig flere får tilgang til elektrisitet. En fjerdedel av den globale elektrisitetsproduksjonen kommer nå fra fornybare kilder.

Gjennom innsatsen for fornybar energi i utviklingspolitikken ønsker Norge å medvirke til at utviklingsland når bærekraftsmål 7. Innsatsen skal medvirke til å innfri Parisavtalen og støtter utviklingslands arbeid med økt bruk av fornybar energi og energieffektivisering, samt utfasing av kull, slik dette er nedfelt i landenes innmeldte nasjonalt bestemte klimabidrag. Regjeringen legger stor vekt på å bruke bistandsmidler på en måte som utløser privat og kommersiell kapital. Regjeringen styrker samarbeidet med norsk næringsliv, og det blir lagt vekt på å bruke norsk kompetanse og lange erfaring, innenfor f.eks. vannkraft og solkraft. Norfund er sammen med Norads næringslivsordninger, GIEK og Eksportkreditt, sentrale virkemiddel for å få med norske bedrifter.

Bærekraftsmål 15 legger også et sentralt premiss for norsk utviklingspolitikk. Mål 15 om «Liv på land», forplikter bl.a. land til å « Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold. » Delmål 15.5 og 15.9 dekker habitater, biologisk mangfold og truede arter. Delmål 15.1 omfatter ferskvannsressurser. Samlet er dette hensyn som må ivaretas i utbygging av fornybar energi nasjonalt og i utviklingsprosjekter.

Norsk klimapolitikk

Sentrale utviklingspolitiske tiltak på klimaområdet

For å nå norske utviklingspolitiske mål har regjeringen satt i verk og gjennomført en lang rekke tiltak i ulike sektorer. Bevaring av regnskogen er et av Norges viktigste utviklingspolitiske tiltak. Gjennom klima- og skoginitiativet har Norge siden 2007 bevilget rundt tre mrd. kroner årlig over bistandsbudsjettet til det internasjonale arbeidet for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse. I statsbudsjettet for 2019 ble det satt av 3,2 mrd. kroner til slike tiltak.

Norges bidrag til Det grønne klimafondet er et annet viktig klimatiltak både for utslippsreduksjon og klimatilpasning. Fondet ble opprettet som mekanisme under Klimakonvensjonen for å realisere målene i Parisavtalen i fattige land. Norge bidro med over 1,6 mrd. kroner i perioden 2015–2018. Det grønne klimafondet vil bidra til nødvendig finansiering for å oppfylle løftet om å mobilisere 100 mrd. dollar årlig til klimatiltak i utviklingsland innen 2020. Regjeringen har lagt opp til å øke bidraget til fondet fra 400 mill. kroner til 800 mill. kroner per år fra 2020.

I tillegg støtter regjeringen en rekke andre utviklingspolitiske tiltak som har stor klimaeffekt.

Regjeringen prioriterer tiltak for å begrense og redusere utslipp av klimagasser, og for tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Tiltakene omfatter utslippsreduksjoner fra skog, økt produksjon og tilgang til fornybar energi, utfasing av skadelige subsidier til fossile brensler, klimatilpasset matproduksjon og økt ernæringssikkerhet, vær- og klimatjenester, landbruksforskning, forebygging av klima- og naturkatastrofer og bevaring av naturmangfold. En nærmere omtale av fornybar energi-satsingen følger lenger ned i rapporten.

Norsk energipolitikk og fornybar energi i utviklingspolitikken

Samstemthet mellom politikkområdene

Norge har stor tilgang på fornybare energiressurser. Foredlingen av den fornybare energien i elver og fossefall la grunnlaget for utviklingen av det moderne Norge. Parallelt fulgte en tidlig etablering av prinsipper for forvaltningen av de fornybare vannkraftressursene.

Den norske strømforsyningen er i dag nær 100 pst. basert på fornybar kraft, og Norge har en fornybarandel i samlet energibruk som er nærmere 70 pst. Det bygges nå ut mer fornybar kraft enn på mange tiår, særlig vindkraft. Samtidig tas fornybar kraft i bruk i nye sektorer til erstatning for fossil energi, for eksempel i transportsektoren.

Boks 9.1 Virkemidler på energiområdet i Norge

Energi- og vannressurssektoren i Norge er underlagt et omfattende lov- og forskriftsverk som er utviklet over lang tid. Lovverket er utformet for å ivareta viktige hensyn som god ressursforvaltning, forsyningssikkerhet, miljø, verdiskapning, effektiv produksjon, overføring og bruk av energi, samt offentlig eierskap til vannkraftressursene.

Markedet er i dag en grunnleggende del av den norske kraftforsyningen og norsk energipolitikk, og legger viktige rammer for utbyggingen av fornybar energi. Kraftprisene gir signaler om lønnsomheten av ny utbygging, samtidig som markedet bidrar til å balansere produksjon, forbruk og overføring av strøm på kort sikt. De fornybare ressursene må produseres der ressursen er geografisk plassert. Norge har i dag et velutbygd og velregulert overføringsnett, som i dag effektivt kan overføre kraft fra ulike regioner til alle sluttbrukere. Kraftmarkedet er regulert gjennom en rekke juridiske og økonomiske virkemidler, bl.a. for å hindre at nettselskapene utnytter sin monopolstilling, og for å sikre en forsyningssikkerhet med god leveringskvalitet.

For å kunne bygge et vindkraftanlegg eller kraftledninger med høy spenning, må tiltakshaver søke om anleggskonsesjon etter energiloven. For vannkraft er det nødvendig med konsesjoner knyttet til eierskap og ressursutnyttelse som forankres i industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven og vannressursloven. For å utnytte vann til produksjon av elektrisitet må utbygger ha rettigheter til vannfallet. For andre enn staten kreves det konsesjon etter industrikonsesjonsloven for erverv av fallrettigheter.

I Norge benyttes ulike typer virkemidler for å fremme fornybar energi, energieffektivisering og mer klimavennlig energibruk. Elsertifikatmarkedet med Sverige er fram til 2021 et virkemiddel for å fremme produksjon av ny fornybar elektrisitet. Det er også en betydelig satsing på omlegging til bruk av fornybar energi, energieffektivisering og utvikling av energi- og klimateknologi i Norge. Enova har hatt en viktig rolle i dette arbeidet.

Avgifter, støtteordninger, lover og forskrifter, informasjon og rådgivning inngår også i virkemiddelbruken på energiområdet. Støtte til forskning og utvikling skal bidra til en effektiv utnyttelse og verdiskaping basert på de norske energiressursene.

Kilde: Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring

De fornybare ressursene har også lagt grunnlag for en stor fornybarnæring i Norge. Næringen sysselsetter i dag over 20 000 personer, og består bl.a. av virksomheter innen kraftutbygging og -produksjon, nettvirksomhet, kraftomsetning, rådgivnings- og konsulenttjenester samt leverandørindustri. Aktiviteten til fornybarnæringen spenner bredt, og skaper verdier gjennom virksomhet både i Norge og internasjonalt, herunder i mange utviklingsland.

Norsk energipolitikk er utformet med utgangspunkt i Norges naturgitte fortrinn. De viktigste elementene i energipolitikken har ligget fast i mange år, og er grunnlaget for en rekke virkemidler i energisektoren, jf. boks 1. Et sentralt mål er å forvalte fornybarressursene på en mest mulig effektiv og bærekraftig måte. Dette gjøres gjennom eierskap, et transparent konsesjonssystem som skal balansere ulike hensyn, et markedsbasert kraftsystem og tilknytningen til andre lands kraftsystemer. Energisystemet legger grunnlag for verdier og arbeidsplasser, sikrer energitilgang for alle til en akseptabel kostnad, og bidrar til energiomstilling. Samtidig må hensynet til viktige miljøverdier ivaretas.

I Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring la Regjeringen fram sin energipolitikk fram mot 2030. Regjeringen vil prioritere fire hovedområder for energipolitikken i denne perioden; styrket forsyningssikkerhet; lønnsom utbygging av fornybar energi; mer effektiv og klimavennlig bruk av energi; næringsutvikling og verdiskaping gjennom effektiv utnyttelse av lønnsomme fornybarressurser.

De energipolitiske målsetningene reflekteres også i regjeringserklæringens punkter, der det står at « Regjeringen vil legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom produksjon av fornybar energi i Norge.» og «Regjeringen vil legge til rette for et grønt skifte med større vekt på fornybar energi, der ren energi brukes til å fase ut fossil energi i andre sektorer». Regjeringserklæringen slår også fast at «all kraftproduksjon, også produksjon av fornybar kraft, vil kunne innebære miljøkonsekvenser. Gevinsten av økt kraftproduksjon må derfor i de enkelte saker avveies mot andre viktige miljøhensyn som bevaring av biologisk mangfold, villrein, naturopplevelser og friluftsliv. »

Fornybar energi i utviklingspolitikken

For 2019 ble det avsatt ca. 1,1 mrd. kroner til fornybar energi i bistandsbudsjettet. Midlene går til tilgang til energitjenester (bærekraftsmål 7), produksjon av fornybar elektrisk kraft (bærekraftsmålene 7 og 13), energieffektivisering, og globale prosesser og normativt arbeid med vekt på kampen mot kull. For å understøtte disse prioriterte områdene, omfatter fornybar energisamarbeidet også virkemidler som risiko-avlastning, bl.a. gjennom støtte til prosjektutvikling, garantiordninger og kapasitetsbygging og bidrag til å utvikle institusjoner og rammeverk for å legge bedre til rette for investeringer.

Utviklingspolitikken innenfor fornybar energi er i godt samsvar med norsk energi- og fornybarpolitikk, og bygger i stor grad på erfaringer, kompetanse og teknologi i Norge. Et viktig innsatsområde for å utvikle en effektiv energisektor i utviklingsland er kompetanse- og institusjonsbygging. Slikt samarbeid, som også er en del av Kunnskapsbanken, bygger i stor grad på erfaringene fra hvordan Norge har organisert og regulert energisektoren for å sikre god ressursforvaltning og prosesser som ivaretar allmenhetens interesser ved utbygging av fornybar energi.

International Center for Hydropower (ICH), som får støtte fra Norge, spiller en viktig rolle når det gjelder opplæring i vannkraft og ansvar for miljø og sosiale forhold. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bidrar gjennom å dele norsk kompetanse og erfaringer med fattige land når det gjelder å ivareta en energiregulators rolle, jf. boks 2. Norske erfaringer med kraftsamarbeid over landegrensene og krafthandel er også etterspurt fra andre land, og er modell for flere aktører og bl.a. Southern African Power Pool, hvor bl.a. Nordpool er en sentral rådgiver. Også innenfor forskning og høyere utdanning er det samarbeid mellom Norge og fattige land i sør, bl.a. gjennom NTNU/SINTEF.

Tilgang til energi støttes både gjennom utbygging av strømnettet i sentrale områder og lokale strømnett og solstrøm til enkelthus på landsbygda. Norske erfaringer benyttes i utbyggingen av strømnettet. Flere norske aktører er involvert i slike prosjekter, og utbygging av innovative løsninger for enkelthus.

Samstemthet mellom politikkområdene

Mange land har et helt annet utgangspunkt på energiområdet enn Norge, med høye kostnader knyttet til å etablere fornybar og sikker strømforsyning. På globalt nivå er den største energipolitiske utfordringen å underbygge en bærekraftigutvikling, samtidig som man sikrer at klimamålene nås. Energisektoren står for 60 pst. av de globale utslippene av klimagasser, og overgang fra fossil kraft til fornybar kraft er avgjørende for å nå klimamålene. Samtidig har en stor andel av verdens befolkning fortsatt ikke tilgang til moderne energitjenester.

Gjennom Parisavtalen er FNs medlemsland enige om hvordan målet i Klimakonvensjonen om å begrense de globale klimagassutslippene skal nås. Dette skjer parallelt med en betydelig utvikling på teknologiområdet, der kostnadene for mange energiteknologier har blitt kraftig redusert i løpet av relativt få år. Dette bidrar til bedre muligheter enn tidligere for omstilling til mer klimavennlig energibruk. Samtidig fører befolkningsøkning og økonomisk vekst til stadig økende energibruk.

Norsk politikk for forvaltning av de fornybare ressursene og organisering av kraftforsyningen har viktig overføringsverdi til andre land. Erfaringene med å etablere et rammeverk for avveiing av viktige samfunnshensyn gjennom konsesjonslovgivningen, en effektiv markedsorganisering og rolledeling i kraftsektoren, er derfor en sentral del av arbeidet NVE og ulike myndighetsaktører i dag utfører internasjonalt, jf. boks 2.

Norsk fornybarpolitikk har lagt grunnlaget for at norske leverandører og kraftselskaper gjennom tiår har vært aktive internasjonalt innen fornybar energi, særlig vannkraft. I de senere år har det vært økende aktivitet også innenfor solkraft og vindkraft til havs. Norske selskapers internasjonale engasjement er knyttet til at etterspørselen etter fornybar energi er økende globalt, og at Norge har god kompetanse innenfor noen områder hvor vi har komparative fortrinn.

En del av de norske investeringene og utstyrs- og tjenesteleveransene har vært knyttet til ulike norske og internasjonale bistandsordninger. Det er også sterk etterspørselsvekst innenfor fornybar energi i en rekke framvoksende økonomier samt utviklede land. Mange markeder er krevende å arbeide i på grunn av uforutsigbarhet og manglende lover og systemer. Særlig for mindre selskaper kan det være krevende å operere i land med utfordringer knyttet til utvikling og styresett.

Myndighetene bidrar med et virkemiddelapparat for internasjonalisering av norsk energinæring. Virkemiddelapparatet inkluderer bl.a. Olje- og energidepartementet, utenriksstasjonene, Innovasjon Norge, Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), Eksportkreditt Norge og NORWEP (Norwegian Energy Partners). Disse aktørene bidrar til sammen med helhetlig profilering, informasjon, veiledning og økonomiske virkemidler.

Boks 9.2 NVEs internasjonale arbeid

Det internasjonale arbeidet til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2018 er forankret i Prop. 1 S (2016–2017) fra OED, og i tildelingsbrev til NVE for 2018. Gjennom utviklingsarbeidet bidrar NVE til å oppfylle regjeringens mål om at Norge skal være en sentral pådriver for en grønnere global utvikling.

Faglige ressurser i NVE blir brukte til kompetanse- og institusjonsbygging i utvalgte samarbeidsland. NVE sin kompetanse er etterspurt, og NVE har dialog med UD, ambassader og Norad for å prioritere valg av land, bruk av ressurser og resultat.

NVE har i 2018 bidratt til å utvikle kompetanse og lage rammeverk for vann- og energisektoren i mange av samarbeidslandene i Asia og Afrika. Arbeidet er rettet mot utvikling av et bærekraftig forvaltningsapparat for energi- og vannressursene til landene. Sentralt i arbeidet står utvikling av lovverk for å regulere kraftsektoren og innsamling av data for analyseformål av prosjekt og sektoren generelt. Rettledning i praktisk utøving av arbeidsområdene til institusjonene er også en kjerneoppgave. Opplæring blir gjennomført både i Norge og i samarbeidslandene.

Det internasjonale arbeidet til NVE er med på å legge til rette for næringsutvikling i samarbeidslandene ved å utvikle rammevilkår som en kan regne med, og som er transparente. Dette er viktig for å tiltrekke seg investeringer fra privat sektor og internasjonale utbyggere. NVE samarbeider med en rekke land. Sentrale samarbeidsland i 2018 har bl.a. vært Georgia, Liberia, Tanzania, Mosambik, Angola, Myanmar, Bhutan og Nepal (forskingssamarbeid).

I EØS-programmene på områdene tilpasning til klimaendringer, fornybar energi og energieffektivitet, er NVE rådgiver innenfor det overordnede målet om reduserte økonomiske og sosiale forskjeller i Europa og styrking av de bilaterale relasjonene. NVE bidrar i alle faser av programutvikling og iverksetting i samarbeidslandene. Programsamarbeidet for ny periode, som går fram til 2024, ble satt i gang i Polen, Romania, Bulgaria, Slovakia og Kroatia i 2017 og 2018.

Kilde: NVEs årsrapport 2018

Økt produksjon av fornybar kraft krever store investeringer. Norfund er et hovedinstrument fra norsk side for å medvirke til ny kraftutbygging i utviklingsland. Norfund har etablert partnerskap med norske bedrifter for å sikre mer kapital og teknisk kompetanse. I tillegg vil det være viktig å medvirke til elektrifisering gjennom utbygging av strømnettet, lokale strømnett eller løsninger for enkeltboliger.

Satsingen på fornybar energi er viktig for klima og miljø i Norge og i utviklingsland. Utbygging av fornybar energi er for mange land også avgjørende av hensyn til lokal energisikkerhet, økt energitilgang og dermed økonomisk utvikling. Regjeringen legger derfor opp til en internasjonal satsing for å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i fattige land. Bidrag til utfasing av kull vil stå sentralt i denne satsingen gjennom å hjelpe landene til å velge fornybar i stedet for kull.

Samstemthet

Utbygging av fornybar energi vil på samme måte som for andre infrastrukturprosjekter kunne skape konflikter knyttet til verneinteresser, natur og miljøhensyn, eller andre brukerinteresser, i alle land. Pågående klimaendringer vil påvirke hydrologien i vassdrag både i Norge og i utviklingsland. Dette kan gjøre vannkraftutbygging mer utfordrende som følge av mer tørke eller økte flommer i perioder.

Det er vanskelig i dag å forutsi hvordan lokale hydrologiske forhold vil være om 10–20 år og enda lengre framover. Vannkraft med reguleringsmagasiner gir økt robusthet både med hensyn til lagring av vann for kraftproduksjon og mulighet for å bidra til å balansere kraftsystemer med stort innslag av uregulerbar kraftproduksjon fra vind og sol. I tillegg bidrar reservoarer til å gi økt flomdempingskapasitet og lagring av vann for irrigasjon og drikkevannsforsyning. På den andre siden vil reguleringsmagasiner ha utfordringer knyttet til miljø og sosiale forhold. Det er derfor viktig både for myndigheter og utbyggere å følge nasjonale regelverk og internasjonale standarder ved gjennomføringen av denne type fornybarprosjekter. I nyere tid har også utbygging av kraftledninger og vindkraft vært omdiskuterte tiltak i energipolitikken. Det er grunn til å tro at også utbygging av solenergi i stor skala kan føre til konflikter om arealbruk.

I Norge har vi godt utviklete mekanismer og transparente statlige institusjoner for å avklare og løse slike konflikter. Regelverk og praktiske løsninger av slike interessekonflikter er ofte mindre godt utviklet i fattige land. Ivaretakelse av verneinteresser og håndtering av interessekonflikter gjennom åpenhet, informasjon og dialog står derfor sentralt i samarbeid om kapasitet og institusjonsutvikling. Fordi nasjonalt regelverk for miljø kan ha svakheter, vil norske selskaper som investerer i fornybar energi i utviklingslandsom en minstestandard følge internasjonale regelverk og normer for miljø og sosialt ansvar.

Ordninger og tiltak for å sikre samstemthet

Utenriksdepartementet har ansvar for å koordinere samstemthet mellom utviklingspolitikken og andre politikkområder. Klima og miljødepartementet (KLD) har ansvar for å ivareta helheten i Norges politikk på klima- og miljøområdet, og Olje- og energidepartementet (OED) har sektoransvaret for petroleums- og energisektoren.

KLD har et sektorovergripende ansvar for klima og miljø. Dette ansvaret innebærer å samordne politikk, tiltak og forvaltning for å ivareta klima og miljø på tvers av sektorer. De andre departementene har på sin side et sektoransvar som også innebærer å ivareta klima- og miljøhensyn i egen sektor. KLD skal sørge for at det foreligger et helhetlig kunnskapsgrunnlag på klima- og miljøområdet. Dette ansvaret innebærer å ha en samlet oversikt over kunnskapsstatus i det norske samfunnet, og peke på hva som er prioriterte kunnskapsbehov.

Videre innebærer det ansvar for å koordinere kunnskapsinnhenting i samarbeid med andre departementer. Alle departementene er ansvarlige for å fremskaffe kunnskap om påvirkning av klima og miljø fra aktivitet i egen sektor. Klima- og miljødepartementet har et ansvar for å ha kunnskap om miljøtilstanden og samlet effekt av tiltak i ulike sektorer.

Innenfor enkelte politikkområder kan handlingsplaner der flere departementer er involvert bidra til økt samstemthet. Et eksempel er «Handlingsplan for grønn skipsfart» der Olje- og energidepartementet deltar sammen med seks andre departementer.

Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Samferdselsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Veien videre

Rapporter om samstemthet har som mål å peke på forholdet mellom utviklingspolitikken og relevante norske politikkområder. Samstemthet vurderer også dilemmaer, understreker viktigheten av å utvise aktsomhet slik at vi fremmer bærekraftsmålene på en god og helhetlig måte, og unngår utilsiktet skade eller at målene undergraves. Samstemthetsreformen har som mål å styrke forutsetninger for til en slik utvikling.

Mange norske ikke-statlige aktører, inkludert medlemmer i Samstemthetsforumet, er aktive og sterke pådrivere for bærekraftsmålene. Deres bidrag til økt samstemthet følges jevnlig opp i SF.

En rapporteringsplattform som tar utgangspunkt i 2030-agendaen med bærekraftsmålene er nå under utforming i samarbeid med Statistisk sentralbyrå (SSB). Plattformen vil bygge på det internasjonale arbeidet med indikatorer for bærekraftsmålene, i tett dialog med departementene for å utvikle våre nasjonale indikatorer for oppfølging av bærekraftsmålene i Norge.

I Prop. 1 S (2017–2018) for Utenriksdepartementet er det lagt ved en sjekkliste for samstemthet som gjentas her. Den tar utgangspunkt i OECDs retningslinjer for samstemt politikk. Den gir en påminnelse om å vise aktsomhet, men peker også på muligheter i arbeidet med å utforme norske posisjoner og tiltak i utviklingspolitikken. Bruk av relevante punkter i sjekklisten kan bidra til økt samstemthet, i tråd med målet for samstemthetsreformen.

Ved utforming av politikk og gjennomføring av tiltak kan for eksempel følgende spørsmål stilles:

  • Har tiltaket betydning for fattige lands sårbarhet for internasjonale finansielle og økonomiske kriser?

  • Berører tiltaket bærekraften i miljø- og ressurssituasjonen, inkludert miljøsituasjonen for de fattigste i disse landene, og/eller den regionale og globale klimasituasjonen?

  • Har tiltaket virkninger for fattige lands mulighet til å drive handel på like vilkår med Norge og andre OECD-land?

  • Påvirker tiltaket gjeldssituasjonen eller bistandsvolumet, eller har det direkte virkninger for statsinntektene til land?

  • Berører tiltaket fordelingen av inntektene fra uttak av naturressurser i fattige land?

  • Berører tiltaket næringsstruktur og bosetting?

  • Påvirker tiltaket inntekts- og eiendomsfordeling og -rettigheter?

  • Påvirker tiltaket korrupsjonssituasjonen eller mulighetene for ulovlig kapitalutførsel?

  • Har tiltaket betydning for fremme av menneskerettigheter? (Tale- og trykkefrihet, muligheten til å utøve demokratisk politisk virksomhet, organisasjonsfrihet, eiendomsrett, deltakelse i arbeids- og samfunnslivet osv.?)

  • Berører tiltaket helsesituasjonen eller utdanningsmulighetene til mennesker i fattige land?

  • Påvirker tiltaket situasjonen for urfolk?

  • Svekkes eller fremmes likestillingen mellom kjønnene?

  • Kunne tiltaket bedret situasjonen for personer med funksjonsnedsettelser?

  • Påvirker tiltaket sikkerhetssituasjonen til befolkningen i fattigeland, eller for landene selv?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for mennesker fra fattige land til å søke arbeid i andre land?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for myndighetene i fattige land til å fatte selvstendige beslutninger, herunder tilslutte seg og implementere internasjonale regelverk?