[INNHOLD] [FORRIGE][NESTE]

5 Aksjonærmodellen


5.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår å innføre en aksjonærmodell for beskatning av aksjeinntekter fra 2006, i tråd med de retningslinjer som ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2003-2004). Modellen vil i hovedsak gjelde for personlige aksjonærer, ikke for selskaper som eier aksjer (selskapsaksjonærer). Bakgrunnen for forslaget er ønsket om å redusere dagens forskjell mellom marginalskatten på arbeidsinntekter og aksjeinntekter.

I dagens skattesystem er marginalskatten på arbeidsinntekter betydelig høyere enn på kapitalinntekter. Dette motiverer til å få arbeidsinntekter til å fremstå som kapitalinntekter, slik at skatten reduseres (inntektsskifting). I forbindelse med skattereformen i 1992 ble delingsmodellen innført for å skille mellom arbeids- og kapitalinntekter. Etter 1992 har satsforskjellen på arbeids- og kapitalinntekter økt, noe som har gjort det svært lønnsomt å tilpasse seg slik at en unngår deling. Delingsmodellen har også vist seg å være lite stabil over tid, med stadige endringer både i fastsettelsen av beregnet personinntekt, og i kriteriene for deling. Omfanget av tilpasninger kan illustreres av at andelen delingspliktige aksjeselskaper har gått ned fra 55 pst. i 1992 til 32 pst. i 2000. Delingsmodellen er også blitt mindre treffsikker i måten å skille ut faktisk arbeidsavkastning på. En indikasjon på dette er at over 70 pst. av delingspliktige aksjeselskaper får negativ beregnet personinntekt. Delingsmodellen oppfyller altså ikke i tilstrekkelig grad intensjonen om å beskatte arbeidsavkastningen til aktive eiere som personinntekt. Følgelig svekkes omfordelingen gjennom skattesystemet, og skattesystemet mister legitimitet fordi arbeidsinntekter skattlegges forskjellig avhengig av hvilken form de fremstår i.

Departementet mener at aksjeutbytte og -gevinster (aksjeinntekter) som overstiger avkastningen av en risikofri kapitalplassering, bør beskattes som alminnelig inntekt på fysiske aksjonærers hånd. En slik aksjonærmodell vil erstatte delingsmodellen for aksjonærer. Utbytte som ligger innenfor avkastningen av en risikofri alternativ investering, vil skjermes for skatt gjennom et skjermingsfradrag. Skjermingen fastsettes ved å multiplisere aksjens kostpris med en risikofri markedsrente. Ubenyttet skjerming kan fremføres og fradras i utbytte på samme aksje senere år. Ubenyttet skjerming tillegges også neste års skjermingsgrunnlag. Ved realisasjon av aksjen kan ubenyttet skjerming fradras i eventuell gevinst.

Med en slik skatt på aksjeinntekter, kombinert med reduserte skattesatser på arbeidsinntekter, vil det på marginen ha liten skattemessig betydning om aksjonæren tar ut arbeidsavkastning som lønn eller som utbytte. Arbeidsavkastning som tas ut som utbytte i stedet for som lønn, vil i prinsippet overstige skjermingen, og vil dermed bli skattlagt på personens hånd. På den måten vil aksjonærmodellen bygge bro mellom person- og selskapsbeskatningen. Dermed foreslås delingsmodellen opphevet for aksjonærer fra 2006, med virkning for selskapsoverskudd fra 2005.

Departementets forslag til utbytteskatt med skjerming (aksjonærmodellen) bygger på forslaget til aksjonærmodell som ble fremlagt av Skaugeutvalget i NOU 2003:9. Departementets forslag avviker imidlertid noe fra utvalgets forslag. Dette gjelder muligheten til å la ubenyttet skjerming fra en realisert aksje trekkes fra mot aksjonærens øvrige aksjeinntekter, eventuelt fremføres til fradrag i etterfølgende års aksjeinntekter. I departementets forslag ligger det ikke en slik samordnings- og fremføringsadgang, da det etter departementets vurdering ville åpnet for uønskede tilpasningsmuligheter. Denne begrensningen i aksjonærmodellen er i overensstemmelse med Regjeringens forslag i St.meld. nr. 29 (2003-2004).

Aksjonærmodellen kan gi incentiver til å yte lån til selskapet i stedet for å skyte inn egenkapital. Hensikten vil være å spare skatt ved å ta ut overskudd gjennom høye renter i stedet for som utbytte. Departementet foreslår derfor å innføre en ekstrabeskatning av renteinntekter på lån fra privatpersoner til selskaper når renten er over et visst nivå.

Aksjonærmodellen innebærer en integrert beskatning av utbytte og gevinster, dvs. at beskatningen er uavhengig av om overskuddet tas ut som utbytte eller gevinst. I kombinasjon med skattefrihet for utbytter og gevinster i selskapssektoren, jf. kapittel 6, vil det være mulig å avvikle dagens godtgjørelses- og RISK-system. Dette vil sikre likebehandling av aksjeinntekter fra norske og utenlandske aksjer, noe som vil sikre at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen oppfylles. Med aksjonærmodellen vil man dessuten oppnå større likhet mellom skattereglene i Norge og andre europeiske land.

De økte administrative kostnadene knyttet til aksjonærmodellen må sees i sammenheng med den betydelige forenkling som følger av å oppheve delingsmodellen for aksjonærer, samt å oppheve RISK- og godtgjørelsesreglene. Nettovirkningen av dette vil etter departementets syn bli en forenkling, etter at Skattedirektoratets aksjonærregister er tilpasset aksjonærmodellen. Denne tilpasningen krever noe tid, og er hovedårsaken til at aksjonærmodellen først kan praktiseres fra 2006.

I avsnitt 5.2 gis det en oversikt over gjeldende rett på området. I avsnitt 5.3 presenteres hovedtrekkene i Skaugeutvalgets forslag til aksjonærmodell, samt en kort omtale av Regjeringens forslag i St.meld. nr. 29 (2003-2004). I avsnitt 5.4 refereres finanskomiteens merknader til aksjonærmodellen slik disse fremgår i Innst.S. nr. 232 (2003-2004). I avsnitt 5.5 og 5.6 presenteres departementets vurderinger og forslag.

5.2 Gjeldende rett

Det gjeldende system for beskatning av aksjeinntekter ble innført ved skattereformen i 1992. Utbytte fra aksjeselskap, allmennaksjeselskap, likestilt selskap og sammenslutninger, er skattepliktig inntekt for mottaker, og skattlegges som alminnelig inntekt. Utbytte omfatter enhver vederlagsfri overføring av verdier fra selskap til aksjonær. Tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital og overkurs, utbetaling ved likvidasjon av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller utbetalt refusjon av toppskatt og trygdeavgift for aktive aksjonærer, regnes likevel ikke som utbytte.

Selskapet har ikke fradragsrett for utdelt utbytte. For å forhindre økonomisk dobbeltbeskatning av overskudd som deles ut som utbytte, er godtgjørelsesmetoden innført. Metoden går ut på at aksjonæren får tilordnet godtgjørelse som settes til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt. Det gis fradrag for godtgjørelse i utlignet skatt av alminnelig inntekt. Når selskap og aksjonær har samme skattesats på alminnelig inntekt, som er hovedregelen i skattesystemet, forhindrer godtgjørelsesmetoden økonomisk dobbeltbeskatning.

Godtgjørelsesmetoden bygger på at midlene som deles ut som utbytte, er skattlagt som inntekt i selskapet. Deler selskapet ut inntekt som ennå ikke er beskattet i selskapet, skal selskapet inntektsføre en korreksjonsinntekt. Beskatning av korreksjonsinntekten skal forhindre at det deles ut utbytte med rett til godtgjørelse for aksjonæren, uten at inntekten som ligger til grunn for utdelingen, er beskattet på selskapets hånd.

Godtgjørelsesmetoden gjelder bare for utbytte fra norsk selskap til norske aksjonærer. Utbytte fra utenlandsk selskap til norske aksjonærer beskattes som alminnelig inntekt, uten at godtgjørelsesmetoden kommer til anvendelse. For utbytte fra norsk selskap til aksjonær hjemmehørende i utlandet, skal det svares kildeskatt. Satsen for kildeskatt er etter intern rett 25 pst., men Norge har i en rekke skatteavtaler fraskrevet seg retten til å anvende denne satsen fullt ut. Satsen er i de fleste tilfeller redusert til 15 pst. I flere skatteavtaler er satsen ytterligere redusert ved utdeling fra norsk datterselskap til utenlandsk morselskap.

Gevinst ved realisasjon av aksje regnes som skattepliktig inntekt, og tap kan føres til fradrag i skattyters alminnelige inntekt. Skattlagt inntekt som er tilbakeholdt i selskapet, vil reflekteres i prisen på aksjene. For å forhindre at tilbakeholdt inntekt som er skattlagt på selskapets hånd også blir skattlagt hos aksjonæren gjennom gevinstbeskatningen, er det innført en såkalt RISK-metode (Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt Kapital). Metoden innebærer at det ved beregning av aksjegevinst tas hensyn til endringer i selskapets tilbakeholdte skattlagte kapital i løpet av det tidsrom aksjonæren har eid aksjen. Hvert år beregnes det derfor en endring i selskapets skattlagte kapital. Endringen settes til årets skattepliktige inntekt, fratrukket avsatt utbytte, utlignet skatt på selskapets inntekt etter fradrag for godtgjørelse etter skatteloven § 10-12, og refusjon av toppskatt og trygdeavgift etter skatteloven § 16-50. I nærmere angitte næringer skal det i tillegg gjøres fradrag for utlignet skatt på grunnrenteinntekter etter skatteloven § 18-3, og utlignet skatt etter petroleumsskatteloven § 5. Endringen i selskapets skattlagte kapital fordeles deretter på aksjene i selskapet etter aksjenes pålydende. Reguleringen skjer med virkning fra 1. januar i året etter inntektsåret. Ved realisasjon av aksjen skal aksjens inngangsverdi opp- eller nedreguleres med summen av de årlige reguleringsbeløpene i aksjonærens eiertid.

RISK-metoden gjelder bare for aksjer i selskap hjemmehørende i Norge. Gevinst ved realisasjon av aksjer i utenlandske selskaper er også skattepliktig til Norge. Tap er tilsvarende fradragsberettiget. Ved gevinstberegningen foretas det imidlertid ingen opp- eller nedregulering av aksjenes inngangsverdi.

5.3 Forslag i NOU 2003:9 og St.meld. nr. 29 (2003-2004)

Skaugeutvalgets innstilling

I NOU 2003:9 foreslo Skaugeutvalget å innføre aksjonærmodellen for å integrere beskatningen av selskaper og personlige aksjonærer. Aksjonærmodellen er en uttaksmodell hvor aksjeinntekter utover en risikofri rente beskattes som alminnelig inntekt på aksjonærens hånd.

Formålet med aksjonærmodellen er å øke den marginale beskatningen av aksjeinntekter, uten at bedriftenes investerings- og finansieringsbeslutninger påvirkes. Den delen av investeringens avkastning som overstiger avkastningen av en alternativ risikofri kapitalplassering, skattlegges som alminnelig inntekt på aksjonærens hånd. Høy avkastning kan blant annet skyldes grunnrente, markedsmakt, bedre utnyttelse av arbeidskraft, og bedre teknologi enn konkurrentene. Også avkastning av eiernes arbeidsinnsats som ikke tas ut som lønn, vil normalt bli beskattet på aksjonærens hånd gjennom aksjonærmodellen.

I modellen beregnes et skjermingsfradrag som settes til aksjens kostpris (skjermingsgrunnlaget) multiplisert med en skjermingsrente. Skjermingen skal beregnes for hver enkelt aksje. Aksjonæren gis fradrag for skjerming ved beskatning av utbytte eller gevinst. Skaugeutvalget antydet en skjermingsrente tilsvarende renten på 5-årige statsobligasjoner.

Modellen innebærer lik skattemessig behandling av aksjegevinster og utbytte på aksjer. Ubenyttet skjermingsfradrag ett år fremføres mot senere års aksjeinntekter. Ubenyttet skjermingsfradrag legges også til neste års skjermingsgrunnlag. Ved realisasjon av aksjen utgjør skattepliktig gevinst aksjens utgangsverdi fratrukket aksjens kostpris. Eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag fra tidligere år vil imidlertid redusere den skattepliktige gevinsten. Den delen av ubenyttet skjermingsfradrag som ikke kommer til fradrag ved realisasjonen, kan etter utvalgets forslag benyttes til fradrag mot aksjonærens øvrige aksjeinntekter, eventuelt fremføres med rente til fradrag i etterfølgende års aksjeinntekter.

I Skaugeutvalgets innstilling legges det til grunn at innføring av aksjonærmodellen, i kombinasjon med en reduksjon av marginalskattesatsene for lønnsinntekter, vil medføre at delingsmodellen kan avvikles for aksjeselskaper. Videre legges det til grunn at dagens RISK- og godtgjørelsessystem kan avvikles for personlige aksjonærer.

Skattemeldingen

I St.meld. nr. 29 (2003-2004) (skattemeldingen) går Regjeringen inn for aksjonærmodellen som foreslått av Skaugeutvalget.

Det vises til at et problem med dagens skattesystem er at det er blitt lønnsomt, og for flere grupper relativt enkelt, å få arbeidsinntekt til å fremstå som kapitalinntekter. Dette skyldes at forskjellen i marginalskatt på arbeids- og kapitalinntekter er blitt stor, og at delingsmodellen er blitt mer lempelig. Videre fremheves det at det er en tiltakende usikkerhet med hensyn til om dagens RISK- og godtgjørelsessystem er i tråd med EØS-avtalen.

Det fremholdes at aksjonærmodellen, i kombinasjon med en reduksjon i de høyeste marginalskattesatsene på arbeidsinntekt, vil gjøre det mindre lønnsomt å få arbeidsinntekt til å fremstå som kapitalinntekt. Dette vil således være en god løsning på problemene med inntektsomdanning. Videre vil aksjonærmodellen gjøre RISK- og godtgjørelsessystemet overflødig for personlige aksjonærer. Med forslaget om fritak for utbytte- og aksjegevinster mellom selskaper, vil RISK- og godtgjørelsessystemet kunne avvikles helt. Dette vil innebære likebehandling av investeringer foretatt i Norge og i utlandet, og vil således sikre at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen oppfylles.

Med aksjonærmodellen kan hovedtrekkene i det duale inntektsskattesystemet, med en lav og flat skattesats på selskapsoverskudd og annen kapitalinntekt, i kombinasjon med en progressiv arbeidsbeskatning, videreføres. Dette vil være i overensstemmelse med de grunnleggende prinsipper for skattereformen i 1992, og disse prinsippene bør etter departementets syn videreføres. Det påpekes at det er viktig for verdiskapningen at kapitalbeskatningen er mest mulig nøytralt utformet, slik at kapitalen investeres der den kaster mest av seg for samfunnet.

Regjeringens forslag til aksjonærmodell i stortingsmeldingen er hovedsakelig i samsvar med Skaugeutvalgets forslag til aksjonærmodell. Departementet fant likevel grunn til å gjøre enkelte endringer i forhold til utvalgets forslag. Skaugeutvalget foreslo at ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon av aksjer skulle kunne trekkes fra mot andre aksjeinntekter, eventuelt fremføres med rente. I meldingen legges det til grunn at en slik samordnings- og fremføringsadgang mot andre aksjeinntekter etter realisasjon av aksjen vil åpne for omfattende tilpasningsmuligheter gjennom såkalte årsskiftehandler. Det foreslås derfor at ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon av aksjen ikke skal kunne samordnes med, eller fremføres mot, andre aksjeinntekter, men bortfalle etter realisasjonen.

Departementet legger i meldingen til grunn at skjermingsrenten bør være risikofri rente etter skatt. Det fremholdes at et alternativ til Skaugeutvalgets forslag om skjermingsrente lik renten på 5-års statssertifikater, er å ta utgangspunkt i den effektive renten (etter skatt) på statssertifikater med ett års løpetid, men at departementet vil vurdere nærmere hvordan skjermingsrenten skal fastsettes.

Videre er det pekt på at innføringen av skatt på utbytte kan gi incentiver til å yte lån til selskapet i stedet for å skyte inn egenkapital. Hensikten vil være å spare skatt ved å ta ut overskudd gjennom høye renter i stedet for som utbytte. Det er derfor foreslått å innføre en ekstrabeskatning av renteinntekter på lån fra personlig skattyter til aksjeselskap, når renten på lånet er over et visst nivå.

Departementet ga videre uttrykk for at aksjonærmodellen vil kunne medføre store administrative oppgaver både for ligningsmyndighetene og for skattyter. Det vises imidlertid til at et velfungerende aksjonærregister tilpasset aksjonærmodellens behov, vil kunne avhjelpe kompleksiteten i systemet. Samtidig fremheves det at RISK- og godtgjørelsessystemet, samt delingsmodellen for aksjeselskaper, kan oppheves ved innføringen av aksjonærmodellen. De administrative oppgavene og kontrollproblemene som knytter seg til aksjonærmodellen, må sees i sammenheng med de forenklinger dette innebærer.

Departementet påpekte at det ved overgangen til aksjonærmodellen vil være behov for særskilte overgangsregler for beregning av aksjonærens skjermingsgrunnlag. Departementet sluttet seg til Skaugeutvalgets vurderinger om at skjermingsgrunnlaget i utgangspunktet settes til aksjens kostpris, tillagt eventuelle RISK-beløp i eiertiden. Videre sluttet departementet seg til utvalgets vurdering om at skjermingsgrunnlaget for ikke-børsnoterte aksjer ervervet før 1992, skal settes til aksjens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi fra 1992, eller til opprinnelig kostpris tillagt eventuelle RISK-beløp knyttet til aksjen.

5.4 Innst. S. nr. 232 (2003-2004)

Innst. S. nr. 232 (2003-2004) inneholder Stortingets finanskomités innstilling om Regjeringens forslag til skattereform. Komiteens merknader til aksjonærmodellen er inntatt i innstillingens avsnitt 6.2.

I innstillingen ber komiteen om at Regjeringen særlig vurderer konsekvensene for grunnfondsbevisenes stilling av å innføre aksjonærmodellen, og om nødvendig foreslår tiltak som sikrer at grunnfondsbevis fortsatt fremstår som et reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene.

Flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, støtter forslaget om å innføre aksjonærmodellen. Flertallet støtter Regjeringens forslag om at fremføringsadgangen for ubenyttet skjermingsfradrag begrenses til den enkelte aksje, slik at ubenyttet skjermingsfradrag bortfaller dersom skjermingsfradraget overstiger gevinsten ved salg av aksjen. Flertallet er enig i at en slik begrensning er nødvendig for å forhindre tilpasninger i form av handel rundt årsskiftet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er ikke enig med Regjeringen i at det er nødvendig med en reduksjon i de høyeste marginalskattesatsene på arbeidsinntekter for å kunne avvikle delingsmodellen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til meldingens drøftelse om fastsettelsen av skjermingsrenten, og vil gå inn for at den risikofrie renten i aksjonærmodellen og i skjermingsmodellen settes lik renten på 5-årige statsobligasjoner. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ta endelig stilling til utformingen av skjermingsrenten når Regjeringens vurdering foreligger og saken skal sluttbehandles i Stortinget. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet mener skjermingsfradraget med utgangspunkt i risikofri rente settes for lavt, og understreker at risikoen forbundet med investering i selskap bør gjenspeiles i skjermingsrenten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti anbefaler en modell for kapitalbeskatning uten skjermingsfradrag i tråd med Skaugeutvalgets forslag. Det gir en skjerpelse av kapitalbeskatningen i forhold til dagens nivå og Regjeringens forslag. Av hensyn til nøytralitet mellom ulike kapitalinvesteringer må denne skatten pålegges all kapitalinntekt. For aksjeutbytte videreføres dermed godtgjørelsesmetoden som sikrer at det tas hensyn til at overskuddet er beskattet på selskapets hånd. Disse medlemmer viser til at det er behov for en grundigere utredning før en slik modell for kapitalbeskatning kan implementeres, og støtter derfor forslaget om å innføre en aksjonærmodell med skjerming for aksjeselskaper.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet peker på at skattesystemet må kunne inneholde virkemidler for å stimulere til nye arbeidsplasser der dette trengs aller mest. De fremmer forslag om at Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om tidsavgrenset redusert selskapsskatt og utbytteskatt som virkemiddel for omstillingskommuner og andre områder med særlig behov for å tiltrekke seg kapital for å etablere nye arbeidsplasser. Videre fremmer de forslag om at det utredes hvordan en ordning med differensierte risikotillegg til skjermingsrenten kan bidra til å sikre egenkapitaltilgangen til virksomhetsformer med ekstra eierrisiko, gründerbedrifter, og selskap eller prosjekter med ekstra risiko eller høy samfunnsnytte.

5.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viser til vurderingene av aksjonærmodellen i skattemeldingen. Delingsmodellen, som skal bygge bro mellom beskatningen av kapital og arbeidsinntekt, fungerer i dag ikke etter hensikten. Samtidig er det en tiltakende usikkerhet knyttet til om dagens system for utbytte- og gevinstbeskatning kan bli ansett for å være i strid med EØS-avtalen.

Etter departementets syn vil en bedre løsning for å bygge bro mellom beskatning av kapitalinntekter og arbeidsinntekter, være å innføre skatt på høye utbytter og gevinster, slik at det på marginen har liten skattemessig betydning om aksjonæren tar ut arbeidsavkastning som lønn eller som aksjeinntekt.

Ved utformingen av beskatningen av aksjeinntekter legger departementet vekt på å bevare prinsippet fra skattereformen i 1992, om at skattesystemet ikke skal vri investeringene og finansieringsstrukturen i selskapene. Aksjonærmodellen innebærer at kun utbytter og gevinster ut over en risikofri rente, skattlegges som alminnelig inntekt på mottakerens hånd. Modellen har derfor gode nøytralitetsegenskaper med hensyn til investeringer og finansieringsformer, siden en avkastning svarende til risikofri rente skjermes for økt skatt.

Aksjonærmodellen innebærer at delingsmodellen avvikles for aktive aksjonærer. En generell forutsetning er at marginalskatten på høye arbeidsinntekter reduseres, jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005), kapittel 2, avsnitt 2.2.1. Modellen vil også gjøre dagens RISK- og godtgjørelsessystem for personlige aksjonærer overflødig. Med departementets forslag om å frita selskaper for skatt på aksjeinntekter mv., jf. kapittel 6, vil RISK- og godtgjørelsessystemet heller ikke få betydning for selskapsaksjonærer. Departementet foreslår derfor å oppheve dagens RISK- og godtgjørelsessystem ved innføringen av aksjonærmodellen, jf. de foreslåtte endringer i skattelovens kapittel 10. Dette vil innebære at investeringer foretatt i Norge og i utlandet likebehandles, og vil således sikre at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen oppfylles. Hovedprinsippet i aksjonærmodellen er som nevnt at aksjeutbytte og -gevinster som overstiger avkastningen av en alternativ, risikofri investering, er skattepliktig inntekt på aksjonærens hånd. Aksjeinntekter som ligger innenfor den beregnede alternativavkastningen, skal skjermes for ekstra skatt. Skjermingsfradraget skal beregnes årlig for hver enkelt aksje. Skjermingen tilordnes den som eier aksjen 31.12. det aktuelle inntektsår. Skjermingen kan fradras i aksjonærens tidfestede utbytte for det aktuelle året, slik at det bare er utbytte ut over skjermingen som inngår i aksjonærens alminnelige inntekt. Det er kun lovlig utdelt utbytte som gir rett til skjerming. Utbytte som ikke er lovlig utdelt fra selskapet, vil bli beskattet fullt ut på aksjonærens hånd. Fradraget for skjermingen kan ikke overstige årets tidfestede (og lovlige) utbytte knyttet til den enkelte aksje. Dersom årets utbytte er lavere enn skjermingen, kan ubenyttet skjerming fremføres til fradrag i senere års utbytte eller gevinst på samme aksje.

Aksjenes årlige skjerming beregnes ved å multiplisere aksjens skjermingsgrunnlag med en skjermingsrente. Skjermingsgrunnlaget er aksjonærens kostpris på aksjen, tillagt eventuelt ubenyttet skjerming for tidligere år.

Ved realisasjon av aksjen vil aksjegevinsten eller -tapet utgjøre aksjens utgangsverdi fratrukket aksjens inngangsverdi. Eventuelt ubenyttet skjerming knyttet til aksjen, vil redusere den skattepliktige gevinsten. Den delen av ubenyttet skjerming hos selgeren som ikke kommer til fradrag ved realisasjonen, bortfaller. Det året en aksje skifter eier, tilkommer årets skjermingsfradrag eieren ved årets utgang (på grunnlag av dennes nye kostpris). En aksjeselger får dermed ikke noe skjermingsfradrag for salgsåret, utover det som måtte være ubenyttet av tidligere års skjermingsfradrag. Dette gjelder i forhold til både utbyttebeskatningen og gevinstbeskatningen for salgsåret.

5.6 Nærmere om departementets forslag

5.6.1 Anvendelsesområde

5.6.1.1 Subjekt under aksjonærmodellen

I stortingsmeldingen fremheves det at hensynet til å unngå kjedebeskatning tilsier at aksjonærmodellen som hovedregel bare bør gjelde for personlige aksjonærer. Hensikten med aksjonærmodellen er å skjerme investeringens risikofrie avkastning, slik at det kun er avkastning over denne som skal ilegges økt skatt. Dersom aksjonærmodellen innføres for selskapsaksjonærer, vil avkastningen på selskapets investeringer bli ilagt økt skatt der avkastningen ligger over den risikofrie avkastningen. Videre kan avkastningen som er ilagt økt skatt i selskapet, bli ilagt ytterligere skatt når denne deles ut til en personlig aksjonær. Dette kan medføre at utbytter som deles ut via flere selskaper, vil få en høyere skattebelastning enn utdelinger som foretas direkte fra et aksjeselskap til en personlig aksjonær. Hensynet til å unngå slik kjedebeskatning tilsier at selskapsaksjonærer ikke bør ilegges ekstra skatt på aksjeinntekter, og at aksjonærmodellen bare bør gjelde for personlige aksjonærer.

Departementet foreslår derfor at aksjonærmodellen ikke skal omfatte aksjeselskap eller likestilt selskap som eier aksjer eller andeler i aksjeselskap eller likestilt selskap. Det vises til kapittel 6 der departementet foreslår å innføre en fritaksmetode for slike selskapers aksjeinntekter mv.

Selv om hovedregelen er at aksjonærmodellen kun skal gjelde for fysiske personer, kan det tenkes tilfeller der også andre skattesubjekter bør omfattes av aksjonærmodellen.

Et konkursbo beskattes som selvstendig subjekt atskilt fra konkursdebitor, jf. skatteloven § 2-2 første ledd bokstav h nr. 3. Skatteplikten for konkursbo er begrenset til kun å omfatte nettoinntekt av virksomhet som drives for konkursboets regning. Aksjeinntekter i konkursbo vil derfor oftest være skattefrie for boet. Dersom aksjeinntekten kan anses innvunnet gjennom virksomhet drevet for konkursboets regning, vil inntekten imidlertid være skattepliktig i boet. Etter departementets vurdering bør skattepliktige aksjeinntekter i konkursbo skjermes etter aksjonærmodellen dersom konkursdebitor er en fysisk person. Er derimot konkursdebitor en juridisk person som omfattes av fritaksmetoden, jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.2.1, bør ellers skattepliktige aksjeinntekter i konkursboet fritas for beskatning etter fritaksmetoden.

Også administrasjonsboer er selvstendige skattesubjekter, jf. skatteloven § 2-2 første ledd. Etter departementets vurdering bør aksjeinntekter i administrasjonsbo behandles på samme måte som aksjeinntekter i konkursbo. Departementet foreslår derfor at administrasjonsbo omfattes som subjekt under aksjonærmodellen dersom boet tilhører en fysisk person.

Dødsbo som ikke er overtatt av gjenlevende ektefelle til uskifte, eller av enearving, er også eget skattesubjekt, jf. skatteloven § 2-2 første ledd bokstav h nr. 3. Dødsboet er eget skattesubjekt fra dødsfallet til boet sluttes. Aksjeutbytte som er besluttet utdelt etter dødsfallet, men før boet er sluttet, skal beskattes i boet. Likeledes skal aksjegevinster realisert av boet, beskattes i boet. Etter departementets vurdering bør dødsbo omfattes som subjekt under aksjonærmodellen. Dersom dødsboet fortsatt har aksjer når det sluttes, vil boets loddeiere videreføre arvelaters kostpris på aksjene og eventuelt ubenyttet skjerming knyttet til aksjene.

Departementet legger til grunn at aksjonærmodellen også får anvendelse på aksjeinntekter til norske personlige aksjonærer fra utenlandske selskaper som kan likestilles med norske selskaper som omfattes av aksjonærmodellen. Dette vil sikre lik beskatning av aksjeinntekter uavhengig av om inntekten er knyttet til norske eller utenlandske selskaper, noe som vil sikre at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen oppfylles.

5.6.1.2 Objekt under aksjonærmodellen

Det må tas stilling til hvilke typer avkastning som skal skjermes etter aksjonærmodellen, dvs. hvilke eierandeler som skal omfattes som objekt under modellen.

Aksjonærmodellen vil gjelde for utbytte fra aksjeselskap, herunder allmennaksjeselskap, og for gevinster ved realisasjon av aksjer. I tillegg bør aksjonærmodellen etter departementets syn i utgangspunktet gjelde for inntekter fra andeler i likestilte selskaper slik dette er definert i skatteloven § 10-1, jf. § 2-2 første ledd bokstav b til e. Dette gjelder sparebanker og andre selveiende finansieringsforetak, gjensidige forsikringsselskap og samvirkeforetak. Videre gjelder det selskap eller sammenslutning som noen eier formuesandeler i, eller mottar inntektsandeler fra, når ansvaret for selskapets eller sammenslutningens forpliktelser er begrenset til selskapets eller sammenslutningens kapital. Dette utgangspunktet innebærer at aksjonærmodellen også vil omfatte grunnfondsbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskap. Aksjonærmodellen vil imidlertid ikke omfatte andel i boligselskap som omfattes av § 7-12 i gjeldende skattelov, jf. forslag til tilsvarende ny bestemmelse i § 7-3 (se kapittel 17).

Under utbyttebegrepet går også utdeling i kraft av rett til andel av selskapets overskudd, selv om retten ikke er knyttet til noe formelt eierinnskudd. Det kan være andre typer kapitaltilførsel til selskapet, eller arbeidsinnsats mv., som ligger bak slik utbytterett uten formell aksjonærposisjon. Også slik utbytterett går inn under aksjonærmodellen, evt. med kostpris null (og dermed null i skjermingsgrunnlag) dersom ikke en konkret kapitaltilførsel til selskapet i sin tid kan påvises som grunnlag for retten.

Finanskomitten ba i sin innstilling om en særlig vurdering av konsekvensene for grunnfondsbevisenes stilling av å innføre aksjonærmodellen, og om nødvendig foreslå tiltak som sikrer at grunnfondsbevis fortsatt fremstår som et reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene. Departementet har foretatt en slik vurdering, og har kommet til at grunnfondsbevis ikke trenger ekstra skjerming under aksjonærmodellen.

Selskapsrettslig behandles grunnfondsbevis i stor utstrekning som et egenkapitalinstrument. I sparebanker inngår grunnfondsbeviskapitalen som en del av kjernekapitalen i banken. Grunnfondsbeviseierne får visse organisatoriske rettigheter i sparebanken ved at en andel av forstanderskapets medlemmer skal velges blant eierne av grunnfondsbevis. Ved avvikling skal grunnfondsbeviskapitalen, overkursfond og utjevningsfond tilfalle grunnfondsbeviseierne, forutsatt at kreditorene har fått fullt oppgjør. Utbytte fastsettes på bakgrunn av overskuddet i sparebanken. Årlig utbytte og avsetning til utjevningsfond kan ikke utgjøre større andel av årets overskudd enn grunnfondsbeviskapitalens andel av bankens totale ansvarlige kapital. Ut fra den selskapsrettslige behandlingen av grunnfondsbevis, er det etter departementets vurdering mest nærliggende å anse dem som egenkapitalinstrument, noe som taler for å behandle grunnfondsbeviskapital som egenkapital også skattemessig.

Etter departementets vurdering vil en likestilling mellom avkastning på grunnfondsbevis og avkastning på aksjer ikke innebære noen skattemessig ulempe for investeringer i grunnfondsbevis sammenlignet med aksjeinvesteringer. Utbytte fra grunnfondsbevis vil, på samme måte som utbytte på aksjer, bli skjermet for ekstra beskatning ut fra den kapital som er investert i grunnfondsbeviset. Eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag vil kunne fremføres til fradrag i senere års utbytte. Ved realisasjon av grunnfondsbeviset vil akkumulert ubenyttet skjerming komme til fradrag i ellers skattepliktig gevinst på grunnfondsbeviset. Under aksjonærmodellen vil således inntekter fra grunnfondsbevis og aksjer bli behandlet likt, uavhengig av om inntekten kommer i form av utbytte eller gevinst.

I forbindelse med skattereformen i 1992 ble hensynet til skattemessig likebehandling av grunnfondsbevis og aksjer tillagt stor vekt. I Ot.prp. nr. 35 (1990-91) s. 224 uttales det blant annet følgende:

«Hensynet til nøytralitet i beskatning av forskjellige selskapsformer taler [...] for at en følger opp den gjeldende skattemessige likestilling mellom aksjeselskaper og sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger mv. Virkemiddelbruken i forholdet til finansmarkedet har etter hvert blitt mere ensartet på tvers av ulike typer finansinstitusjoner. Ulike rammevilkår, herunder ulike skatteregler, fører til ulike konkurranseforhold. Hensynet til mest mulig like konkurranseforhold har vært sentralt ved de lovrevisjoner for finansmarkedet som har vært foretatt i de senere årene.»

Ved å la aksjonærmodellen omfatte grunnfondsbevis sikres en ønskelig skattemessig likebehandling av aksjer og grunnfondsbevis. Departementet foreslår på denne bakgrunn at aksjonærmodellen også får anvendelse på inntekter fra grunnfondsbevis. Etter departementets vurdering vil grunnfondsbeviset fortsatt fremstå som et reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene.

Videre vil aksjonærmodellen få anvendelse på andeler i samvirkeforetak. Andelseier i samvirkeforetak kan for det første ha krav på renter på andelskapitalen. Etter dagens regler anses slike renter som utbytte, med rett til godtgjørelse. Av praktiske hensyn er det satt en nedre grense for skatteplikten på kr. 100, jf. skatteloven § 10-11 syvende ledd, jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 10-11-1.

Renter på andelskapital i samvirkeforetak vil omfattes av aksjonærmodellen. Skjermingsgrunnlaget vil her settes til den enkelte andelshavers andelskapital. Ubenyttet skjerming vil kunne fremføres til fradrag mot senere års utbytte eller gevinst på andelen. I enkelte typer samvirkeforetak utgjør den enkelte andelseiers andelskapital et svært lavt beløp. Renter på slik andelskapital vil ofte utgjøre mindre enn kr. 100 pr. år. Av praktiske hensyn foreslår departementet å videreføre dagens grense for skatteplikt på slike renteinntekter. Renteinntekter som ikke overstiger kr. 100 pr. år, vil således fremdeles unntas fra beskatning.

Etter departementets vurdering vil det videre medføre uforholdsmessig store administrative kostnader, både for foretaket, skattyter og for ligningsmyndigheter, dersom det skal beregnes et årlig skjermingsfradrag for samtlige andelshavere, uavhengig av andelskapitalens størrelse. Av praktiske hensyn bør det derfor også innføres en nedre beløpsgrense for andelskapital som kan danne grunnlag for skjerming. Denne nedre grense bør fastsettes i forskrift. Intensjonen med en slik regel vil også være å ivareta at renter som er fritatt, ikke bør kunne lede til ubenyttet skjerming som fremføres til fradrag i senere års skattepliktige renter på andelen. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-12 første ledd femte punktum, og § 10-12 annet ledd tredje punktum.

I tillegg til renter på andelskapitalen, kan andelshaverne motta kjøpsutbytte (bonus) i forhold til andelshaverens omsetning med foretaket. Bonus behandles ikke som utbytte etter dagens regler. For mottaker er det særskilt regulert i skatteloven § 10-11 femte ledd at bonus ikke skal anses som utbytte. Samtidig har samvirkeforetaket rett til fradrag for utdelt kjøpsutbytte, jf. skatteloven § 10-50.

I Ot.prp. 35 (1990-91) ble denne behandlingen av kjøpsutbytte begrunnet med at kjøpsutbytte ikke utdeles i forhold til innskutt kapital, men har mer karakter av å være en korreksjon av avregningsprisen mellom foretaket og foretakets medlemmer. Det uttales blant annet:

«En del av overskuddet i samvirkeforetak vil normalt bli tilbakeført til medlemmene i form av bonus eller kjøpsutbytte fastsatt på grunnlag av den omsetningen andelshaveren har hatt med samvirkeforetaket. Kjøpsutbytte og bonus vil i utgangspunktet falle inn under definisjonen av aksjeutbytte [...]

Kjøpsutbytte utdeles imidlertid ikke i forhold til den innskutte kapital i foretaket slik det som hovedregel gjøres ved fastsettelse av aksjeutbytte i aksjeselskap. Kjøpsutbytte fra samvirkeforetak har etter departementets vurdering mer karakter av en korreksjon av avregningsprisen mellom foretaket og medlemmet enn av utbytte på innskutt kapital.»

Departementet legger til grunn at dagens skattemessige behandling av kjøpsutbytte videreføres også etter innføringen av aksjonærmodellen. Kjøpsutbytte vil således ikke omfattes av aksjonærmodellen.

Andelshavere i samvirkeforetak kan vanligvis ikke disponere over andelen ved salg. I enkelte tilfeller vil det likevel kunne oppstå spørsmål om realisasjonsbeskatning av andelene. Dette gjelder når samvirkets regler og vedtekter åpner for likvidasjon eller omdannelse av samvirkeforetaket, med utbetaling av foretaksformuen til andelshaverne. Gevinst på andel i samvirkeforetak vil etter gjeldende regler være skattepliktig for andelshaveren. Det foreslås at slik gevinst skal omfattes av aksjonærmodellen, uavhengig av om foretaksformuen fordeles mellom andelshaverne basert på deres kapitalandel i, eller samhandel med, samvirkeforetaket.

Også verdipapirfond omfattes av definisjonen av likestilt selskap i skatteloven § 10-1. Etter gjeldende regler skilles det skattemessig mellom aksjefond og obligasjonsfond. Det følger av skatteloven § 10-1 tredje ledd at et verdipapirfond som eier en eller flere aksjer, skal anses som et aksjefond, mens verdipapirfond som etter vedtektene skal plassere midlene bare i andre verdipapirer enn aksjer, skal anses som obligasjonsfond.

I aksjefond vil hele eller deler av inntekten som opptjenes i fondet, være aksjeinntekt. Etter skatteloven § 10-31 tredje ledd er verdipapirfond i dag fritatt for skatteplikt på gevinst, og har ikke fradragsrett for tap ved realisasjon av aksjer, forutsatt at fondets vedtekter forbyr utdeling av slike gevinster som utbytte. Som omtalt i kapittel 6, avsnitt 6.5.2.1 (ii), foreslår departementet at fritaksmetoden skal få anvendelse på aksjeinntekter opptjent i aksjefond. Departementet foreslår derfor å oppheve § 10-31 tredje ledd.

Fritaksmetoden vil imidlertid ikke omfatte gevinst på investeringer utenfor EØS-området, dersom det underliggende selskapet er hjemmehørende i et lavskatteland, eller skattyteren har lav eierinteresse, jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.4.3 og avsnitt 6.5.4.5. Opphevelse av skatteloven § 10-31 tredje ledd vil derfor innebære at aksjefond med aksjeinvesteringer i land utenfor EØS-området, vil bli skattepliktig for aksjegevinster knyttet til slike investeringer. Departementet vil ved oppfølgingen av reformen vurdere behovet for å innføre en særlig skattefritaksregel for aksjefond som investerer i land utenfor EØS-området.

Etter departementets syn bør aksjefondsandeler omfattes som objekt under aksjonærmodellen. Dette innebærer at inntekter fra aksjefondsandeler skal skjermes for ekstra skatt når mottaker er subjekt under aksjonærmodellen.

Inntekter opptjent i obligasjonsfond vil ikke bestå av aksjeinntekter, men av inntekter fra obligasjoner og eventuelt andre finansielle instrumenter. Dette tilsier etter departementets syn at inntekter fra obligasjonsfond ikke bør omfattes av aksjonærmodellen, men heller bør beskattes på tilsvarende måte som inntekt på individuelt eide obligasjoner. Dette innebærer at det ikke skal beregnes skjerming for andeler i obligasjonsfond. Utdelinger til andelshaverne vil på samme måte som i dag være fradragsberettiget for fondet. Dette motsvares med at utdelingen vil være skattepliktig for mottaker som alminnelig inntekt, uten skjerming.

Enkelte innretninger har verken eiere, andelshavere eller medlemmer. I slike innretninger vil det derfor ikke være noen som har krav på overskudd eller utbytte fra innretningen. Slike innretninger vil ikke omfattes av definisjonen av aksjeselskaper og likestilte selskaper. Utbetalinger fra slike innretninger vil likevel ofte være skattepliktig for mottaker. Det kan derfor stilles spørsmål om slike utbetalinger bør skjermes etter aksjonærmodellen. Slike utbetalinger vil imidlertid ikke være avkastning på kapital som er investert i innretningen. Aksjonærmodellen er ment å skjerme en risikofri avkastning på den investerte kapitalen. Hensynene bak aksjonærmodellens skjermingsregler gjør seg derfor ikke gjeldende for utbetalinger fra slike innretninger. Dette viser seg også ved at det ikke foreligger noe skjermingsgrunnlag knyttet til slike utbetalinger.

En praktisk form for slik innretning er stiftelser. Stiftelser er karakterisert ved at de er selveiende formuesmasser, uten eiere og medlemmer. Det er dermed ingen som har krav på en bestemt overskudds- eller utbytteandel på kapitalinnskudd i stiftelser. Nærmere angitte personer kan likevel ha rett til utdelinger fra en stiftelse. Stiftelser kan være konstruert slik at enkeltpersoner har et eierlignende forhold til dem, og kan i større eller mindre grad fungere som redskaper for personlige eierinteresser.

Stiftelser er i utgangspunktet skattepliktige innretninger, men er i stor utstrekning fritatt for alminnelig skatteplikt etter skatteloven § 2-32. Etter § 2-32 første ledd er blant annet innretninger som ikke har erverv til formål, fritatt for formues- og inntektsskatt. Skattefriheten omfatter også aksjeinntekter.

Utdelingen fra stiftelser er skattepliktig for mottaker, jf. skatteloven § 5-42 bokstav c. I enkelte tilfeller vil stiftelsen ha rett til fradrag for slike utdelinger, jf. skatteloven § 6-41.

Aksjonærmodellen skal som nevnt skjerme investeringers risikofrie avkastning. For mottaker av ytelser fra stiftelser foreligger det ikke noe kapitalinnskudd som kan gi rett til skjerming etter aksjonærmodellen. Departementet ser derfor ingen grunn til å la slike utdelinger omfattes av aksjonærmodellen. Dette innebærer at utdelinger fra stiftelser vil være skattepliktige for mottaker i samme utstrekning som i dag.

Som nevnt under avsnitt 5.6.1.1, legger departementet til grunn at aksjonærmodellen får anvendelse også på aksjeinntekter mv. til norske personlige aksjonærer fra utenlandske selskaper som kan likestilles med norske selskaper som omfattes av aksjonærmodellen. Dette vil sikre lik beskatning av aksjeinntekter, uavhengig av om inntekten er knyttet til norske eller utenlandske selskaper.

Det kan reises spørsmål om hensynet til likebehandling også innebærer at aksjonærmodellen bør anvendes på kildeskatt på utbytte til utenlandske fysiske aksjonærer. En skjerming på utbytte til utenlandske aksjonærer vil reise flere praktiske spørsmål. Det vises til omtale i St.meld. nr. 29, avsnitt 3.4.3, når det gjelder forholdet mellom dagens beskatning av utbytte fra norske selskaper til utenlandske aksjonærer og EØS-avtalen. Som nevnt der kan det i forbindelse med en pågående prosess, forventes en avklaring på forholdet mellom EØS-avtalen og dagens skattemessige behandling av utbytte fra norske selskaper til utenlandske aksjonærer. Departementet vil, blant annet på bakgrunn av utfallet av denne prosessen, vurdere spørsmålet om forholdet mellom kildeskatt på utbytte til utenlandske personlige aksjonærer og aksjonærmodellen.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-30. Endringene foreslås innført med virkning fra og med inntektsåret 2006.

5.6.2 Skjerming

5.6.2.1 Skjermingsgrunnlaget

Nedenfor vil ordet «aksjonær» bli brukt som betegnelse på samtlige subjekter som omfattes av aksjonærmodellen, mens ordet «aksje» vil bli brukt som betegnelse på samtlige objekter som omfattes av aksjonærmodellen.

I aksjonærmodellen skal en aksjes årlige skjerming settes til aksjens skjermingsgrunnlag multiplisert med skjermingsrenten. Utgangspunktet for skjermingsgrunnlaget vil være aksjens kostpris. For kjøpte aksjer vil kostprisen være det vederlaget aksjonæren i sin tid har gitt for aksjen.

Etter skatteloven § 10-33 kan kostnader skattyter har hatt til megler eller lignende ved anskaffelse av aksjen, føres til fradrag når aksjen realiseres. I forarbeidene til bestemmelsen legges det til grunn at bestemmelsen omfatter «utgifter som har direkte sammenheng med ervervet», og det er pekt på at dette først og fremst gjelder for «utgifter til megler, oftest kurtasjeutgifter».

Etter dagens regler har det liten betydning om disse kostnadene anses som en del av kostprisen, eller som aktiverte kostnader som kan fradras separat ved realisasjon av aksjen. I aksjonærmodellen vil imidlertid dette få betydning for beregningen av det årlige skjermingsfradraget.

Etter departementets syn har slike utgifter en så direkte sammenheng med ervervet av aksjene at de bør inngå som en del av aksjonærens kostpris, og dermed som en del av aksjens skjermingsgrunnlag. Også andre aktiveringspliktige kostnader aksjonæren har i forbindelse med aksjeervervet, bør etter departementets vurdering inngå som en del av aksjens kostpris, og dermed som en del av aksjens skjermingsgrunnlag.

Ved stiftelse av aksjeselskap eller kapitalutvidelser vil aksjonærene skyte inn midler som aksjekapital. Kostpris på aksjene ved slike kapitalinnskudd vil være kapitalinnskuddet knyttet til den enkelte aksje.

Ved arv av aksjer, aksjefondsandeler og grunnfondsbevis, vil arvingens inngangsverdi etter dagens regler utgjøre omsetningsverdien på arvetidspunktet, begrenset oppad til verdien som er lagt til grunn ved arveavgiftsberegningen, jf. skatteloven § 9-7. Tilsvarende gjelder for overføring av aksjer mv. ved gave.

Grunnlaget for arveavgiftsberegningen skal etter hovedregelen være omsetningsverdien, men for ikke-børsnoterte aksjer kan arvingen velge om avgiftsgrunnlaget skal settes til 100 prosent eller 30 prosent av aksjens andel av selskapets skattemessige formuesverdi, jf. arveavgiftsloven § 11 A. Selskapets skattemessige formuesverdi vil normalt være lavere enn omsetningsverdien.

En slik diskontinuitet innebærer at eventuelle latente gevinster knyttet til aksjer før disse overføres ved arv, vil bli endelig skattefri ved overførselen, og arvingen vil kunne få et høyere skjermingsgrunnlag enn arvelateren hadde. Dette medfører at arvingen kan ta ut et høyere skattefritt utbytte etter generasjonsskiftet, enn arvelateren kunne tatt ut før generasjonsskiftet. Hvis arvelateren har et latent tap knyttet til aksjene, vil denne fradragsretten gå tapt ved overførselen, og arvingen vil få et lavere skjermingsgrunnlag enn arvelateren hadde, noe som vil gi mindre skattefritt utbytte for arvingen enn for arvelater.

Dagens regler om diskontinuitet ved fastsetting av inngangsverdi på arvede aksjer, kan medføre uheldige effekter i forhold til aksjonærmodellen. Departementet foreslår derfor å innføre et kontinuitetsprinsipp ved fastsettelse av inngangsverdi, og dermed også skjermingsgrunnlag, for aksjer ervervet ved arv og gave. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.6.3, og forslag til ny § 10-33 i skatteloven.

For aksjer ervervet ved skattefri omdanning gjelder det særregler for fastsettelse av aksjenes kostpris, jf. Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 11-20. I disse tilfellene skal kostprisen baseres på kontinuitet. Denne kostprisen vil også utgjøre skjermingsgrunnlaget.

Nedsetting av aksjekapitalen kan påvirke aksjonærenes kostpris på aksjene i selskapet. Kapitalnedsetting kan enten skje ved innløsning av aksjer, eller ved nedsetting av aksjenes pålydende, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 12-1. Innløsning av aksjer behandles som hovedregel som realisasjon av aksjer, jf. skatteloven § 10-37. Nedsetting av aksjekapital med innløsning av aksjer vil derfor som hovedregel ikke påvirke kostprisen på aksjonærens øvrige aksjer i selskapet. Ved kapitalnedsettelse med nedskriving av aksjens pålydende og utbetaling til aksjonærene, skal aksjens kostpris, og dermed skjermingsgrunnlaget, reduseres tilsvarende tilbakebetalingen av tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs. Utbetaling av tidligere fondsemittert aksjekapital, og utbetalinger ut over tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs, behandles skattemessig som utbytte.

Hendelser i løpet av aksjonærens eiertid kan også påvirke kostprisen på aksjene. Ved fusjoner og fisjoner skal skattyters samlede kostpris på aksjene i det overdragende selskap videreføres på aksjene i det overtakende selskap. De omfordelte kostprisene vil være aksjonærens skjermingsgrunnlag på de nye aksjene. På samme måte vil skjermingsgrunnlaget etter fondsemisjoner, kapitalnedsettelse, og splitt eller spleis av aksjer, være omfordelt kostpris. Omfordeling av kostpris skal etter departementets forslag gjennomføres på samme måte som dagens omfordeling av RISK-beløp. Det legges til grunn at omfordelingen må foretas, og ny kostpris fastsettes, i forbindelse med ligningen for det året transaksjonen skjer. I forbindelse med omfordelingen av aksjens kostpris må også ubenyttet skjermingsfradrag omfordeles tilsvarende.

I forbindelse med overgangen til aksjonærmodellen vil det være behov for særskilte regler som fastsetter skjermingsgrunnlaget. Departementet foreslår at skjermingsgrunnlaget i utgangspunktet bør settes til kostpris inkludert eventuelle omkostninger knyttet til ervervet av aksjene, tillagt eventuelle RISK-beløp.

Fram til innføringen av aksjonærmodellen vil aksjonærene ha incentiver til å ta ut utbytte, for så eventuelt å føre midlene tilbake til selskapet i form av innbetalt aksjekapital og overkurs. Slik innbetalt aksjekapital og overkurs vil senere kunne utdeles uten utbyttebeskatning. Ved å videreføre RISK-verdiene som en del av skjermingsgrunnlaget, vil incentivene til å foreta slike tilpasninger begrenses noe. Årsaken er at utbytteutdelinger medfører redusert RISK-beløp, og dermed lavere skjermingsgrunnlag når aksjonærmodellen innføres. Dersom utbyttet føres tilbake til selskapet i form av innbetalt kapital, vil skjermingsgrunnlaget totalt sett ikke påvirkes av utbytteutdelingen og den påfølgende kapitalforhøyelsen. I utgangspunktet må det dessuten kunne anses akseptabelt at skattlagt selskapsoverskudd i det gamle skatteregime utdeles som utbytte med godtgjørelse før overgangen til aksjonærmodellen, gitt at de formelle, selskapsrettslige regler mv. for utdeling følges.

Aksjer med negative RISK-verdier kan ha negativ inngangsverdi. Skaugeutvalget foreslo at skjermingsgrunnlaget for selskap med negativ inngangsverdi skulle settes til null. Etter departementets vurdering bør imidlertid negativ inngangsverdi medføre at også aksjens skjermingsgrunnlag blir negativt. Det bør imidlertid ikke beregnes noe (negativt) skjermingsfradrag av det negative skjermingsgrunnlaget. Hvis skattyteren kommer i en situasjon hvor inngangsverdien skal økes, for eksempel ved oppskriving av aksjens pålydende som følge av forhøyelse av selskapets aksjekapital ved innbetaling, vil oppskrivningsbeløpet bli tillagt det negative grunnlaget. På denne måten unngår man at enkelte aksjonærer oppnår utilsiktede skattemessige fordeler ved innføringen av aksjonærmodellen. Ved realisasjon av aksjer med negativ inngangsverdi, vil den negative inngangsverdien legges til grunn ved gevinstberegningen på samme måte som i dag.

I forbindelse med skattereformen i 1992, ble det gitt adgang til å oppregulere inngangsverdien på aksjer som tidligere kunne ha vært solgt skattefritt. For børsnoterte selskaper var oppreguleringen knyttet til kursen rundt årsskiftet. Inngangsverdien på ikke-børsnoterte aksjer kunne oppreguleres til aksjens forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi, aksjens forholdsmessige andel av selskapets regnskapsmessig egenkapital, eller til godkjent takst over aksjens verdi.

Samtidig ble det innført en fradragsbegrensning for tap ved realisasjon av ikke-børsnoterte aksjer hvor inngangsverdien er oppregulert til en forholdsmessig andel av selskapets regnskapsmessig egenkapital eller ved takst. Bakgrunnen for fradragsbegrensningen var at aksjonærene ikke skulle kunne oppnå fradrag for fiktive tap som følge av oppreguleringen. Med fiktive tap siktes det til fradrag for differansen mellom den høyere oppskrevne verdi og en lavere salgssum, til tross for at denne salgssummen er høyere enn aksjens opprinnelige kostpris med tillegg av eventuelle RISK-beløp. Fradragsbegrensningen gjaldt opprinnelig frem til 1. januar 2002. Bakgrunnen for tidsbegrensningen var departementets antagelse den gang om at eventuelle tilpasninger ville avta over tid, og at en 10-års frist derfor ville være tilstrekkelig. I ettertid viste det seg imidlertid at mange skattytere fikk verdsatt sine aksjer til meget høye verdier i 1992, slik at disse også etter 2002 ville oppnå betydelige tapsfradrag ved realisasjon av aksjene. På denne bakgrunn vedtok Stortinget i 2001 å gjøre fradragsbegrensningen for tap tidsubegrenset.

Ved innføringen av aksjonærmodellen foreslår departementet at takstverdiene fra 1992 ikke skal legges til grunn som skjermingsgrunnlag. Bakgrunnen for dette er at mange aksjonærer som nevnt oppnådde svært høye inngangsverdier på sine aksjer ved denne takseringsrunden, og at flere aksjonærer derfor kan få et urimelig høyt skjermingsfradrag dersom disse takstverdiene legges til grunn som skjermingsgrunnlag. Det foreslås at skjermingsgrunnlaget for ikke-børsnoterte aksjer som kunne vært solgt skattefritt før 1992, settes til aksjens forholdsmessige andel av skattemessig formuesverdi fra 1992, eller til aksjens opprinnelige kostpris dersom denne kan dokumenteres, tillagt eventuelle RISK-beløp. Departementet legger til grunn at takstverdien likevel skal kunne benyttes som inngangsverdi ved realisasjon av ikke-børsnoterte aksjer, selv om den ikke legges til grunn som skjermingsgrunnlag. Benyttes takstverdien som inngangsverdi ved realisasjon, vil fradragsbegrensningen for tap fortsatt gjelde.

For børsnoterte aksjer som kunne vært avhendet skattefritt før 1992, foreslås det at skjermingsgrunnlaget settes til oppregulert verdi fra 1992, eventuelt aksjens opprinnelige kostpris dersom denne kan dokumenteres, tillagt eventuelle RISK-beløp.

5.6.2.2 Fastsettelse av skjermingsrenten

I skattemeldingen konkluderte departementet med at skjermingsrenten burde være felles for alle selskaper, fastsettes årlig, og reflektere avkastningen på en risikofri plassering i det aktuelle året. Videre signaliserte departementet at den konkrete fastsettelsen av skjermingsrenten skulle vurderes nærmere.

Dersom en ekstrabeskatning av avkastning utover risikofri avkastning er utformet slik at den er helt symmetrisk i forhold til avkastning over og under risikofri avkastning, skal skjermingsrenten fastsettes til risikofri rente etter skatt. Dette gjelder også for investeringer som er usikre, og derfor har høyere forventet avkastning enn skjermingsrenten, og uansett hvor høy risiko investeringen har. Ved en symmetrisk utforming av modellen, vil avkastning under skjermingsrenten være fradragsberettiget på samme måte som avkastning over skjermingsrenten er skattepliktig. Dermed påvirkes ikke investorens avkastningskrav til investeringen. Dette innebærer i realiteten at staten bærer en symmetrisk andel av investeringens risiko, som passiv deltaker i investeringen. Et eventuelt risikotillegg i skjermingsrenten vil da medføre at investoren overkompenseres for risiko.

Dette resonnementet forutsetter at utbytteskatten er symmetrisk. For å oppnå full symmetri, må skattyter med sikkerhet vite at skjermingsfradraget kan utnyttes i sin helhet. Skjermingsfradrag som ikke benyttes det året det opparbeides, skal derfor fremføres med rente til senere år.

Forslaget til aksjonærmodellen innebærer imidlertid noen begrensninger i muligheten til å benytte fremførte skjermingsfradrag. Disse begrensningene er nødvendige for å motvirke uheldige omgåelses- og tilpasningsmuligheter. For det første kan ubenyttet skjermingsfradrag bare føres mot aksjeinntekt, og ikke mot alminnelig inntekt generelt. For det andre kan ikke ubenyttet skjermingsfradrag samordnes mot annen aksjeinntekt etter realisasjon. Dersom skjermingsfradraget overstiger gevinsten ved salg av aksjen, vil det ubenyttede skjermingsfradraget bortfalle.

Dette innebærer isolert sett at aksjonærmodellen ikke behandler avkastning under og over skjermingsrenten helt symmetrisk, og forutsetningen for at aksjonærmodellen virker nøytralt i forhold til risiko er dermed ikke oppfylt. Dette kan tale for å gi et tillegg i skjermingsrenten. Størrelsen på dette tillegget må ses i sammenheng med risikoen for at aksjonæren ikke får benyttet skjermingsfradraget fullt ut. Tillegget har således ikke direkte sammenheng med den risikopremien som investorer innarbeider i sitt avkastningskrav på investeringer.

Skaugeutvalget foreslo at asymmetrien knyttet til å begrense samordningsadgangen til aksjeinntekter, kompenseres ved at skjermingsrenten baseres på statsobligasjonsrenten med 5 års løpetid. Renten på obligasjoner med lang løpetid vil normalt inneholde et moderat risikotillegg, slik at den gjennomsnittlige avkastningen over tid må antas å være noe høyere enn på lån med kort løpetid.

I skattemeldingen ble det foreslått en ytterligere begrensning ved at ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon heller ikke kan samordnes med annen aksjeinntekt. I den forbindelse vurderte departementet om dette burde kompenseres ved et høyere risikotillegg enn det Skaugeutvalget foreslo. Departementet konkluderte imidlertid med at det ikke var grunnlag for et ytterligere risikotillegg, jf. St.meld. nr. 29, s. 87-88

Som nevnt foran skal renten være etter skatt på alminnelig inntekt. Dette har sammenheng med at aksjonæren må betale skatt også ved alternative plasseringer, samtidig som utbytte allerede er skattlagt på bedriftens hånd. En risikofri investering gir derfor samme avkastning etter skatt uavhengig av om den finner sted via et selskap som gir utbytte, eller ved en alternativ investering direkte i finansmarkedet.

Departementets forslag

Departementet vil i tråd med Skaugeutvalgets forslag, foreslå at skjermingsrenten i aksjonærmodellen fastsettes årlig til etter-skatt-verdien av årsgjennomsnittet av statsobligasjoner med 5 års løpetid i inntektsåret.

Årsgjennomsnittet for statsobligasjonsrenter med 5 års løpetid for 2003 var 4,58 pst. Dette tilsvarer en skjermingsrente (etter skatt) på 3,3 pst. Skjermingsrenten for 2006 vil bli fastsatt tidlig i 2007, basert på årsgjennomsnittet av obligasjonsrenten for 2006. Beregningsmetoden for fastsettelse av skjermingsrenten bør fastsettes i forskrift.

5.6.2.3 Fradrag for skjerming

Skjermingsfradraget beregnes ved å multiplisere aksjens skjermingsgrunnlag med den fastsatte skjermingsrenten. Skjermingen skal beregnes årlig. Av praktiske årsaker skal skjerming for hele året tilordnes den som eier aksjen 31.12. Skjermingen skal skje separat for hver enkelt aksje.

Den beregnede skjermingen kan kun fradras i utbytte og gevinster på samme aksje. Skjerming beregnet på én aksje vil ikke kunne fradras i utbytte eller gevinster fra aksjonærens øvrige aksjer. Som alternativ kunne det tenkes at skjermingen skjer samlet for aksjonærens aksjer i det enkelte selskap, eller for samtlige av aksjonærens aksjer. En slik samlet skjerming vil imidlertid skape vesentlig større muligheter for oppbygging av skattekreditter, og kan dermed øke faren for uønskede tilpasningsmuligheter, særlig i forhold til utflytting. Departementet vil ved oppfølgingen av reformen vurdere om slike tilpasningsmuligheter kan reduseres gjennom en form for beskatning av norske aksjonærer når disse flytter ut av norsk beskatningsområde, jf. avsnitt 5.6.9. En eventuell utflyttingsskatt vil imidlertid ikke fange opp alle omgåelsestilfeller. En samlet skjerming vil blant annet kunne åpne for tilpasninger gjennom handel av aksjer rundt årsskiftet, jf. nedenfor.

Departementet legger derfor til grunn at det vil være nødvendig med en isolert skjerming for hver enkelt aksje for å unngå slike omgåelses- og tilpasningsmuligheter.

Dersom skjermingen knyttet til den enkelte aksje overstiger aksjonærens tidfestede utbytte på aksjen for det aktuelle år, kan ubenyttet skjerming fremføres mot utbytte eller gevinst fra samme aksje i senere år. Det foreslås også at ubenyttet skjerming skal legges til aksjens skjermingsgrunnlag ved beregning av neste års skjermingsfradrag. Dette innebærer at ubenyttet skjerming fremføres med renter.

Ved realisasjon av aksjen fastsettes skattepliktig gevinst til aksjens utgangsverdi fratrukket aksjens inngangsverdi. Eventuelt ubenyttet skjerming fra tidligere år, vil redusere skattepliktig gevinst på aksjen.

Skaugeutvalget foreslo at ubenyttet skjerming etter realisasjon av aksjen skulle kunne fradras i, eller fremføres mot, aksjeinntekter fra andre aksjer. Sammen med forslaget om at skjerming for hele året skal tilordnes den som eier aksjen 31.12 i inntektsåret, vil imidlertid en slik samordnings- og fremføringsadgang kunne åpne for tilpasninger gjennom handel av aksjer rundt årsskiftet.

Departementet pekte i skattemeldingen på at problemet med årsskiftehandler kan være omfattende, særlig når selskapssektoren fritas for utbytte- og gevinstbeskatning. På s. 88 uttales det:

«Norske personlige aksjonærer vil da ikke bare kunne kjøpe skjermingsfradrag fra utenlandske aksjonærer, men også fra norske selskapsaksjonærer. Det kan dermed være motiver til omsetning ved årsskiftet med sikte på å skaffe skjermingsfradrag. Det vil da være mulig å skaffe seg skjermingsfradrag for hele året, ved å binde kapital for en kort periode rundt årsskiftet. Med utvalgets forslag kan ubenyttet skjermingsfradrag fra én aksje, dersom aksjen realiseres, brukes til å skjerme inntekter fra andre aksjer. Transaksjonen kan ha karakter av skatteomgåelse ved bruk av gjenkjøpsavtaler mv., eller det kan være en fullt lovlig tilpasning med reelt kjøp og salg i markedet. Førstnevnte tilfelle kan gi grunnlag for gjennomskjæring i den grad det er en åpenbar skatteomgåelse, og vil først og fremst representere et kontrollproblem. En mer alvorlig innvending er at helt legale markedstransaksjoner kan benyttes for å omgå aksjonærmodellen.

En nødvendig forutsetning for denne typen årsskiftehandel er at ubenyttet skjermingsfradrag ved realisasjon kan brukes til å skjerme andre aksjeinntekter. Departementet mener at en kan forhindre slike tilpasninger ved ikke å åpne for fremføring eller samordning av ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon av aksjen.»

Departementet foreslår på denne bakgrunn at ubenyttet skjerming ved realisasjon av aksjen ikke skal kunne fradras i, eller fremføres mot, aksjeinntekter fra aksjonærens øvrige aksjer. Dette innebærer at ubenyttet skjerming ved realisasjon av aksjer vil bortfalle, slik at ubenyttet skjerming ved realisasjon av aksjer ikke vil gi rett til noen form for tapsfradrag.

5.6.3 Innføring av kontinuitet ved arv og gave av aksjer og andeler omfattet av aksjonærmodellen

5.6.3.1 Innledning

I St. meld. nr. 29 avsnitt 12.6.4 uttalte departementet:

«Som omtalt i avsnitt 8.5.5, vil en effekt av aksjonærmodellen være at den skattemessige behandlingen av generasjonsskifte vil få betydning for skjermingsfradraget, ved at arvingen og mottakeren får sin kostpris fastsatt ut fra omsetningsverdien begrenset oppad til arveavgiftsverdien. Dette kan tilsi at det bør vurderes om kontinuitetsprinsippet bør innføres der aksjer overføres ved arv og gave, dvs. at arvingen eller mottakeren overtar arvelater eller givers inngangsverdi på aksjene. Departementet vil vurdere dette nærmere.»

I punkt 8.5.5 uttaler departementet bla.:

«Kostpris, og dermed grunnlaget for beregning av skjermingsfradrag, vil kunne øke betydelig i forbindelse med generasjonsskifte. Visse innlåsningseffekter vil kunne oppstå ved at det blir mer lønnsomt å holde overskuddet tilbake i selskapet i påvente av et fremtidig generasjonsskifte. Departementet mener derfor at det bør vurderes å følge opp Arveavgiftsutvalgets forslag om å gå over til et kontinuitetsprinsipp ved arveovergang, jf. NOU 2000:8 Arveavgift.»

Finanskomiteen kommenterte ikke spørsmålet om kontinuitet i Innst. S. nr. 232 (2003-2004).

Departementet legger med dette fram forslag om å innføre skattemessig kontinuitet ved arv og gave av aksjer og andeler som omfattes av aksjonærmodellen.

5.6.3.2 Gjeldende rett

Ved arv og gave av aksjer, aksjefondsandeler og grunnfondsbevis, vil gavemottakerens eller arvingens kostpris utgjøre aksjens omsetningsverdi på gavetidspunktet eller arvetidspunktet, begrenset oppad til det beløpet som legges til grunn ved arveavgiftsberegningen, jf. skatteloven § 9-7. Også ved gavesalg legges omsetningsverdien til grunn, forutsatt at det foreligger gavehensikt.

Grunnlaget for arveavgiftsberegningen skal etter hovedregelen være omsetningsverdien på det tidspunktet mottakeren eller arvingen får rådigheten over aksjen, jf. arveavgiftsloven § 11. Ved arv og gave av ikke-børsnoterte aksjer, kan arving eller mottaker velge om avgiftsgrunnlaget skal settes til 100 pst. eller 30 pst. av aksjens andel av selskapets skattemessige formuesverdi, jf. arveavgiftsloven § 11 A. Selskapets skattemessige formuesverdi vil normalt være lavere enn omsetningsverdien. For eksempel har fast eiendom normalt langt lavere formuesverdi (ligningsverdi) enn omsetningsverdi, og goodwill er ikke formuesskattepliktig og blir derfor satt til null ved beregningen etter § 11 A, selv om goodwill er arveavgiftspliktig og påvirker omsetningsverdien av aksjene.

Arv og gave regnes ikke som realisasjon for arvelater eller giver, slik at det ikke oppstår skatteplikt på dennes hånd. Unntak gjelder gaver som faller inn under reglene for uttak i skatteloven § 5-2. Gavesalg (salg til underpris) regnes som realisasjon. Ved slikt salg blir det imidlertid ofte lav eller ingen gevinst fordi vederlaget er lavt. Det gis ikke fradrag for tap på grunn av underprisen ved gavesalg.

Eventuelle latente gevinster knyttet til aksjer før et generasjonsskifte, vil således bli endelig skattefrie når aksjene overføres til gavemottakeren eller arvingen. Videre vil gavemottakeren eller arvingen få et høyere skjermingsgrunnlag enn arvelater hadde før generasjonsskiftet. Dette medfører at gavemottaker eller arvingen kan motta et høyere skattefritt utbytte etter generasjonsskiftet, enn arvelater kunne mottatt skattefritt før generasjonsskiftet. Motsatt vil fradragsretten for eventuelle latente tap knyttet til aksjene gå endelig tapt når aksjene overføres til arvingen. I slike tilfeller vil gavemottakeren eller arvingen få et lavere skjermingsgrunnlag enn arvelater hadde før generasjonsskiftet, noe som vil medføre at arvingen kan motta et lavere skattefritt utbytte enn arvelater kunne mottatt før generasjonsskiftet.

5.6.3.3 Departementets vurdering og forslag

Innføring av kontinuitet generelt i inntektsbeskatningen ble drøftet av arveavgiftsutvalget i NOU 2000:8 kapittel 9. Utvalgets flertall gikk inn for kontinuitet i inntektsbeskatningen generelt.

Skatteloven bygger på et vidt inntektsbegrep hvor alle gevinster er inntektsskattepliktig, og alt tap fradragsberettiget, selv om det i praksis er betydelige unntak. For aksjer og andeler er hovedregelen at alle gevinster er skattepliktige og alle tap fradragsberettigede. Av hensyn til skattyters likviditet og av praktiske hensyn, er skatteplikten knyttet til realisasjonstidspunktet, men i prinsippet utgjør verdistiging inntekt og verdinedgang tap. At en gevinst skal bli endelig skattefri, eller at en verdireduksjon ikke kommer til fradrag på grunn av reglene om diskontinuitet, bryter med det vide inntektsbegrepet som bør legges til grunn i skatteretten. Dagens regler om diskontinuitet må ses på som et unntak fra det vide inntektsbegrepet, og krever derfor særskilt begrunnelse.

Viktige økonomiske hensyn taler mot at skjermingsgrunnlaget skal endres ved arve- og gaveovergang. Hensikten med skjermingsgrunnlaget er å oppnå investeringsnøytralitet, og det er følgelig risikofri avkastning av den opprinnelige innvesteringen (med tillegg av eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag) som skal skjermes. Etter at investeringen er foretatt, tilsier ikke hensynet til nøytralitet endring i skjermingsfradraget. Dersom skjermingsgrunnlaget i utgangspunktet er riktig, vil heller ikke rimelighetshensyn eller andre hensyn tilsi at skjermingsgrunnlaget skal endres ved arve- og gaveovergang. Innføring av aksjonærmodellen styrker derfor begrunnelsen for å gå over til et kontinuitetsprinsipp på aksjonærmodellens område.

Med aksjonærmodellen vil diskontinuitet i prinsippet kunne føre til at en utsetter utbytteutbetalinger (utover skjermingsfradraget), eller et eventuelt salg, til arve- og gaveovergangen har funnet sted. Hensikten vil være å få inkludert det tilbakeholdte overskuddet i skjermingsgrunnlaget. Økningen i skjermingsgrunnlaget ved diskontinuitet må imidlertid, for å være interessant, være tilstrekkelig til å oppveie bortfallet av eventuelle ubenyttede skjermingsfradrag. Diskontinuitet vil svekke et viktig formål med aksjonærmodellen, nemlig at utsettelse av utbytteuttak til etter realisasjon ikke skal lede til vesentlige skattebesparelser over tid.

Innlåsningseffekter i form av unnlatte utbytteuttak og salg før arv eller gave, vil likevel være noe begrenset. Slike tilpasninger vil normalt bare være aktuelle i bedrifter med få, dominerende eiere, i praksis ikke-børsnoterte aksjeselskaper, og med store tilbakeholdte overskudd. Videre antas det at generasjonsskiftet må være relativt nært forestående. Ettersom fastsettelsen av ny inngangsverdi for ikke-børsnoterte aksjer tar utgangspunkt i den skattemessige verdien av eiendelene i selskapet, vil en dessuten ikke kunne inkludere opparbeidet forretningsverdi m.m. i det nye skjermingsgrunnlaget.

Dagens arveavgiftsregler oppfattes av mange skattytere som kompliserte. Ved innføring av aksjonærmodellen vil dette regelverket fremstå som vesentlig mer komplisert, fordi arvingen må fatte beslutninger med skattemessige implikasjoner, ofte på svært usikkert grunnlag. Dette øker vilkårligheten i regelverket, noe som anses uheldig. Innføring av kontinuitet ved fastsettelse av aksjers inngangsverdi, vil redusere antallet variabler skattyterne må ta hensyn til, og vil dermed gjøre regelverket enklere.

En praktisk innvendig mot kontinuitet er at det kan være vanskelig å finne giverens eller arvelaterens kostpris. Aksjonærmodellen innebærer at en allerede ut fra hensynet til utbyttebeskatningen må finne fram og registrere givernes og arvelaternes kostpris (skjermingsgrunnlag) på aksjer og andeler. Følgelig fjerner innføringen av aksjonærmodellen et praktisk motargument mot kontinuitet for aksjer og andeler som omfattes av modellen.

En annen innvendig mot kontinuitet er at hver skattyter bør få avgjort sine skattemessige forhold uavhengig av andres skatteposisjoner, slik at mottaker og arving ikke bør være avhengig av giver eller arvelaters skatteposisjoner. Konsekvensen av dette syn bør imidlertid være å skattlegge giver eller arvelater (dødsboet) som om aksjen eller andelen var realisert ved arvefallet eller gaveoverføringen (oppgjørsbeskatning). Dette kan imidlertid medføre betydelige likviditetsproblemer. Sett i dette perspektiv fremstår kontinuitet som en mer lempelig behandling av giver/arvelater og mottaker/arving.

En innføring av et kontinuitetsprinsipp ved overføring av aksjer ved arv og gave, vil i mange tilfeller innebære en skattemessig ulempe for de aktuelle skattytere sammenlignet med dagens diskontinuitetsprinsipp. Dette vil særlig gjelde for eiendeler hvor verdiene stiger over tid (aksjer/fast eiendom). Dette må imidlertid ses i sammenheng med aksjonærmodellens formål, og at dagens regler gir skattelette som er dårlig begrunnet ut fra de prinsipper skattesystemet bygger på. For generasjonsskifte i familieeide bedrifter hvor aksjene eller andelen ikke skal realiseres på lang tid, vil nåverdien av eventuelle latente gevinster knyttet til aksjene være lav. Dersom aksjene går i arv også til neste generasjon, vil nåverdien av den latente gevinsten være null på den forrige eiers hånd. Departementet foreslår dessuten at det skal gis et sjablonmessig fradrag i arveavgiftsgrunnlaget for den latente skatteforpliktelsen som arvingen overtar, se nedenfor. Dette vil i mange tilfeller medføre at arveavgiften blir lavere enn etter dagens regler.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at givers eller arvelaters kostpris og skjermingsgrunnlag videreføres til mottakeren eller arvingen. Dette må også gjelde ubenyttet skjermingsfradrag fra tidligere år. Muligheten for utdeling av utbytte uten skatt blir da upåvirket av generasjonsskiftet. Forslaget innebærer også at latent gevinst/tap overføres til mottaker. Det vises til forslag til ny § 10-33 i skatteloven.

Forslaget om å innføre et kontinuitetsprinsipp innebærer at arvingen eller gavemottakeren vil overta aksjer eller andeler med latente gevinster eller tap. Arveavgiftsgrunnlaget bør derfor reduseres med latent skatt på gevinsten, og økes med latent skattereduksjon som følge av tapet. Fradrag for den latente skatten er i overensstemmelse med det alminnelige arveavgiftsrettslige prinsipp om fradrag for gjeld.

Fradrag for den latente skatten og ikke det latente skattegrunnlaget gir en nøytral løsning mht. realisasjon før og etter generasjonsskiftet. Sett at A i sin tid ervervet en aksje for 100. Ved generasjonsskiftet er den verd 250. Den latente skatten på arvingen Bs hånd vil være 28 prosent av gevinsten på 150 dvs. 42. B mottar følgelig en nettoverdi på 208. Hvis A hadde solgt aksjen før generasjonsskiftet og betalt skatt av en gevinst på 150, ville B arvet 208.

Et motargument er at bare fullt fradrag i arveavgiften for gevinsten (skattegrunnlaget) hindrer dobbeltbeskatning av mottaker mht. gevinsten. Gevinsten blir ved kontinuitet skattlagt med både 28 prosent inntektsskatt og marginalt 20 prosent arveavgift (etter fradrag for latent skatt) på mottakers hånd. Imidlertid følger det av innføringen av kontinuitet at en større inntektskattebyrde skal legges på mottaker. Formålet med å hindre endelig skattefrihet for gevinsten blir bare delvis nådd hvis det tas hensyn til dobbeltbeskatningseffekten på arvingens eller mottakerens hånd fullt ut. Hvis en i eksemplet over hadde gitt fradrag i arveavgiften for skattegrunnlaget ville arveavgiften bli redusert med 20 prosent av 150 dvs. med 30. Med fradrag for den latente skatten vil redusert arveavgift være 20 prosent av 42 dvs. 8,4. Følgelig ville effekten av kontinuitet bli redusert med 21,6 hvis en gav fradrag for skattegrunnlaget.

Det kan argumenters for at mottakeren eller arvingen selv bestemmer når realisasjon skal finne sted, slik at det bør gis fullt fradrag for latent skatt. I mange generasjonsskiftetilfeller vil arvingen eller mottakeren imidlertid sitte med aksjene eller andelene over tid. Hvis en gir fradrag uten å beregne nåverdien av fradraget, vil en derfor systematisk overkompensere mottaker. På den annen side vil mottaker ha fordel av en nåverdiberegning i de tilfelle det skal gjøres et tillegg for latent tap, fordi tillegget blir redusert.

På tidspunktet for arveavgiftsberegningen vil det være usikkert når en eventuell realisasjon av aksjene vil skje, og når og hvor mye utbytte som vil bli utbetalt. Nåverdien av fradraget eller tillegget må derfor fastsettes ved en sjablon. I likhet med arveavgiftsutvalget (NOU 2000:8) foreslår departementet at det gis fradrag for 20 prosent av latent gevinst, og tillegg for 20 prosent av latent tap, i arveavgiftsgrunnlaget. Det vises til forslag til nytt femte ledd i § 14 og nytt sjette ledd i § 15 i arveavgiftsloven.

Hvis reglene om kontinuitet medfører at inngangsverdien på aksjene blir høyere enn arveavgiftsgrunnlaget, vil skatteloven § 9-7 innebære at inngangsverdien/skjermingsgrunnlaget begrenses oppad til arveavgiftsgrunnlaget. Det foreslås ingen endring i skatteloven § 9-7. Skattyter vil som i dag kunne velge en redusert arveavgiftsverdi for aksjer og andeler omfattet av arveavgiftsloven § 11 A, dvs. 30 pst. av aksjens andel av selskapets skattemessige verdi. Redusert arveavgift vil ha som konsekvens at skjermingsgrunnlaget og inngangsverdien reduseres.

Ikke all arv og gave er unntatt fra uttaksbeskatning etter skatteloven § 5-2. Ved innføring av kontinuitet må det gjøres unntak fra uttaksbeskatning, som er en oppgjørsbeskatning av giver, så langt kontinuitet innføres. Det vises til forslag til nytt annet ledd i skatteloven § 5-2.

Kontinuitet ved arv og gave avgrenses til overdragelse av aksjer og andeler som er objekt i aksjonærmodellen, dvs. aksjer i aksjeselskap og allmennaksjeselskap, og andeler i likestilte selskaper, jf. skatteloven § 10-1, herunder grunnfondsbevis, andel i samvirkeforetak, aksjefond og andeler i tilsvarende utenlandske selskaper. I forslaget til ny skatteloven § 10-33 er dette uttrykt ved en henvising til skatteloven § 10-10, jf. § 10-1.

Kontinuitet skal bare skje ved overføring til subjekt som omfattes av aksjonærmodellen fra subjekt som omfattes av aksjonærmodellen. Dette gir seg uttrykk i forslaget til ny § 10-33 i skatteloven, ved en henvising til § 10-12.

Ved gavesalg vil det kunne oppstå en skattepliktig gevinst på givers hånd. I slike tilfeller må det gjøres et tillegg i inngangsverdien som gavemottaker overtar, lik gevinsten. Ellers vil den samme gevinsten bli skattlagt to ganger. Sett at givers inngangsverdi er 100, omsetningsverdien ved gavesalget 250 og salgssummen er 150. Giver vil her bli skattlagt for en gevinst på 50. De alminnelige regler om kontinuitet innebærer at mottaker skal overta 100 som inngangsverdi, og en latent gevinst på 150. Selgers gevinst på 50 bør imidlertid legges til inngangsverdien slik at mottaker får en inngangsverdi på 150 og overtar en latent gevinst på 100. Verdistigningen skattlegges således bare en gang. Et slikt tillegg i inngangsverdien får også virkning for skjermingsgrunnlaget, se likevel nedenfor om visse typer aksjer som fikk ny inngangsverdi i 1992. Giver får ikke fradrag for tap ved gavesalg. Det er derfor ikke nødvendig å gjøre et fradrag i inngangsverdien ved kontinuitet for å forhindre dobbelt fradrag.

Ved innføringen av aksjonærmodellen foreslår departementet at takstverdiene fra 1992 ikke skal kunne legges til grunn som skjermingsgrunnlag, men fortsatt skal kunne brukes som inngangsverdi ved gevinst- og tapsoppgjør ved realisasjon. Det foreslås at skjermingsgrunnlaget for ikke-børsnoterte aksjer som kunne vært solgt skattefritt før 1992, settes til aksjens forholdsmessige andel av skattemessig formuesverdi fra 1992, eller til aksjens opprinnelige kostpris dersom denne kan dokumenteres, tillagt eventuelle RISK-beløp. Ved kontinuitet skal mottakeren eller arvingen i slike tilfeller overta to typer verdier (inngangsverdi og skjermingsgrunnlag) samt ubenyttet skjermingsfradrag. Dette er det gitt uttrykk for i forslaget til ny § 10-33 i skatteloven, ved at det skilles mellom inngangsverdi, skjermingsgrunnlag og ubenyttet skjermingsfradrag. Når en i loven skiller mellom inngangsverdi og skjermingsgrunnlag for disse typer aksjer, bør eventuell gevinst ved gavesalg som skal legges til inngangsverdien ikke legges til skjermingsgrunnlaget.

5.6.4 Forholdet mellom egenkapital og fremmedkapital - beskatning av renteinntekter ut over et visst nivå

5.6.4.1 Innledning

Aksjonærmodellen innebærer at aksjeinntekter mv. utover en beregnet alternativavkastning (skjermingsfradraget) vil bli beskattet som alminnelig inntekt på mottakerens hånd. Den effektive skattesatsen for inntekter fra aksjer mv. ut over skjermingsfradraget blir dermed 48,16 prosent.

Renter på lån til et selskap er fradragsberettiget for selskapet og skattepliktig som alminnelig inntekt på långiverens hånd. Den totale skattebelastningen på renteinntektene vil i slike tilfeller bli 28 pst. Etter innføringen av aksjonærmodellen vil det derfor kunne være skattemessig lønnsomt for en investor å ta ut overskudd fra selskapet som renter i stedet for som utbytte.

For å avhjelpe dette problemet foreslo Skaugeutvalget i sin innstilling at det innføres ekstra skatt på renteinntekter på lån fra personlige skattytere til aksjeselskap, når renten på lånet er over et visst nivå, jf. NOU 2003:9, side 220-221. Utvalgets forslag innebærer at renter, som etter gjeldende regler, skal beskattes som alminnelig inntekt på mottakers hånd. Renteinntekter ut over et fastsatt skjermingsfradrag skal i tillegg beskattes en gang til som alminnelig inntekt på mottakers hånd. I skattemeldingen sier departementet seg enig med utvalget i at det er nødvendig å ekstrabeskatte renteinntekter når de overstiger et visst nivå, jf. punkt 5.3 ovenfor.

Departementet foreslår i denne proposisjonen å innføre en regel om at renter på lån fra personlige skattytere til aksjeselskaper ut over et fastsatt skjermingsfradrag skal ekstrabeskattes. Det vises til forslag til § 5-22 i skatteloven.

5.6.4.2 Hvilke långivere og låntakere som omfattes av reglene

Departementet legger til grunn at regelen om ekstra skatt på høye renteinntekter skal omfatte lån fra personlige skattytere til aksjeselskaper og likestilte selskaper som omfattes av aksjonærmodellen. Etter departementets syn bør reglene ikke begrenses til å gjelde lån fra aksjonærer, men gjelde lån fra personlige skattytere generelt. Som påpekt av Skaugeutvalget, kan låneavtaler inneholde vilkår som gjør at forholdet mellom partene i låneavtalen kan få karakter av å være et forhold mellom en aksjonær og et selskap. Dette gjelder typisk lån kombinert med rett til å få utstedt aksjer, og lån hvor renten er helt eller delvis avhengig av selskapets overskudd eller utbytteutdelinger. I slike tilfeller bør renter likebehandles med renter på lån fra aksjonærer. Det vil imidlertid være problemer knyttet til å finne relevante avgrensningskriterier for når lånevilkårene tilsier skattelegging på vanlig måte, og når de tilsier skattlegging som utbytte. En slik avgrensning vil også kunne by på kontrollproblemer. Reglene om ekstra skatt på renteinntekter bør derfor gjelde uavhengig av om långiver har eierandeler i selskapet eller ikke.

5.6.4.3 Unntak for lån knyttet til mengdegjeldsbrev

Departementet foreslår at lån knyttet til mengdegjeldsbrev unntas fra regelen om ekstra skatt på renteinntekter. Med mengdegjeldsbrev menes norske og utenlandske obligasjoner som er gjenstand for omsetning i organiserte markeder, hvorav det utstedes mange i sammenheng og med lik tekst. For slike obligasjoner vil en regel om ekstra skatt på renteinntekter kunne by på særlige administrative problemer. Det skyldes blant annet at mengdegjeldsbrev gjerne er gjenstand for hyppig omsetning, at kreditor kan være ukjent for långiverselskapet, og at over- og underkurselementer, som ofte forekommer ved slike verdipapirer, vil komplisere beregningen av skjermingsfradrag og påløpte renter.

Videre antas det at slike låneinstrumenter er mindre egnet til tilpasninger med sikte på å ta ut overskudd i selskaper i form av renter i stedet for som aksjeinntekter. I lys av formålet med regelen om ekstra skatt på renteinntekter, synes det derfor hensiktsmessig å holde lån knyttet til mengdegjeldsbrev utenfor regelens anvendelsesområde.

Begrepet «mengdegjeldsbrev» er brukt som avgrensningskriterium også i andre sammenhenger i skatteloven, jf. § 14-23 om underkursobligasjoner, og § 9-3 første ledd bokstav c om skatteplikt ved realisasjon. Departementet legger til grunn at en slik avgrensning ikke vil medføre vesentlige vridninger i markedet for obligasjoner.

5.6.4.4 Grunnlaget for ekstra skatt på renteinntekter

Departementet foreslår at grunnlaget for ekstra skatt på renteinntekter fastsettes med utgangspunkt i faktisk påløpte renteutgifter. Faktisk påløpte renteutgifter som overstiger en beregnet skjerming, skal tilleggsbeskattes. Skjermingen beregnes ved at lånesaldoen multipliseres med en skjermingsrente.

Det foreslås at skjermingen beregnes for den enkelte kalendermåned på grunnlag av lånesaldo ved kalendermånedens begynnelse, uten hensyn til om lånet er forhøyet eller nedbetalt i løpet av måneden. Ved låneopptak i løpet av en kalendermåned beregnes skjermingsfradraget på grunnlag av lånebeløpet ved opptaket. Denne fremgangsmåten tilsvarer fremgangsmåten som brukes ved beregning av fordel ved rimelige lån i arbeidsforhold, jf. skatteloven § 5-12. Etter forslaget skal det kun beregnes ett skjermingsfradrag for lånet, selv om det skjer et kreditorskifte i løpet av en kalendermåned. Skjermingsfradraget tilordnes den som er kreditor ved kalendermånedens begynnelse.

Departementet foreslår at det ikke skal beregnes ekstra skatt på renter dersom den effektive rentesatsen for hele kalendermåneden ligger under skjermingsrenten. Videre vil det etter forslaget ikke være adgang til å fremføre ubenyttet skjerming fra måneder der skjermingen er høyere enn faktisk påløpte renter. Dette innebærer at det bare vil være nødvendig å beregne skjerming i måneder der den effektive lånerenten på lånet er høyere enn skjermingsrenten. En slik begrensning vil innebære en administrativ forenkling. Samtidig vil det kunne åpne for at skattyter og selskap tilpasser seg den gjeldende skjermingsrenten.

Det foreslås at det skal beregnes ett skjermingsfradrag per selskap skattyteren har låneforhold med. Dette innebærer at der skattyteren har flere låneavtaler med samme selskap, skal det skje en samordning av både skjermingsfradrag og faktiske påløpte renter på lånene. På denne måten kommer en frem til en samlet normalavkastning, og en samlet faktisk avkastning for lånefinansieringen av det aktuelle selskapet. Dette må ses i sammenheng med at det ikke gis adgang til å fremføre ubenyttet skjermingsfradrag. En slik samordningsadgang vil forhindre at det oppstår problemer med å avgrense de enkelte låneavtaler. Der en skattyter har skjermingsfradrag og faktisk påløpte renter som knytter seg til låneavtaler med forskjellige selskaper, skal disse ikke kunne samordnes.

Departementet vil i forskrift gi utfyllende regler om beregning av grunnlaget for ekstrabeskatning av høye renteinntekter.

5.6.4.5 Fastsettelse av skjermingsrenten

Hensikten med å ekstrabeskatte renteinntekter på lån fra personer til selskaper er å hindre at aksjonærmodellen omgås ved at avkastning på selskapsinvesteringer tas ut i form av renter på lån i stedet for som aksjeinntekt. I skattemeldingen antydes det at skjermingsrenten for slike lån bør være risikofri rente, eventuelt med et risikotillegg.

Et tillegg til den risikofrie renten vil kunne forhindre at lån inngått på markedsmessige vilkår blir gjenstand for dobbeltbeskatning. På den annen side vil et høyt tillegg innebære at aksjonærmodellen kan omgås. Departementet vil vise til at det bare er lån fra personlige skattytere som skal ekstrabeskattes. Et selskap vil dermed normalt kunne ta opp lån til markedsmessige vilkår fra andre enn personlige skattytere uten å bli gjenstand for ekstrabeskatning, selv om markedsrenten for det aktuelle lånet er høyere enn skjermingsrenten. Videre foreslås det å unnta mengdegjeldsbrev fra ekstrabeskatning, jf. punkt 5.6.4.3, slik at faren for å ramme lån inngått på markedsmessige vilkår er ytterligere redusert. Siden hensikten med å ekstrabeskatte enkelte høye renteinntekter fra selskaper til personer er å hindre omgåelser ved at aksjeutbytte tas ut i form av renter, kan det argumenteres for at skjermingsrenten for lån bør være lik skjermingsrenten på aksjeinntekt. Også praktiske hensyn taler for en slik løsning. På denne bakgrunn mener departementet at skjermingsrenten for lån bør fastsettes som årsgjennomsnittet av 5 årige statsobligasjoner. Departementet vil i forskrift gi utfyllende regler om fastsetting av skjermingsrenten.

5.6.4.6 Særlig om underkurs

Etter gjeldende rett er renteelement som ligger i underkurs ved utstedelse av en fordring, skattepliktig som fordel vunnet ved kapital for kreditor, og fradragsberettiget som renteutgift for debitor. Periodiseringen av renteelementet på kreditor- og debitorsiden skal etter gjeldende rett skje løpende.

Renteelementet som ligger i underkurs ved utstedelse av en fordring, skal regnes som renter også i forhold til reglene om ekstra skatt på renteinntekter. Dette innebærer at beregnede påløpte månedlige renter undergis ekstrabeskatning for den del som (eventuelt sammen med kupongrenter) overstiger skjermingsfradraget. Ved beregning av skjermingsgrunnlaget må det tas utgangspunkt i utstedelseskursen, ikke obligasjonens pålydende.

5.6.4.7 Nærmere om skattleggingen av renteinntektene

Renteinntekter fra lån til aksjeselskaper mv. vil som i dag være skattepliktige i sin helhet som alminnelig inntekt. I tillegg skal den delen av renteinntektene som eventuelt overstiger skjermingsfradraget, inngå i alminnelig inntekt en gang til. De høye renteinntektene vil dermed inngå to ganger i alminnelig inntekt. For skattyter vil det være en fordel at renteinntektene som overstiger skjermingsfradraget inngår i alminnelig inntekt, fremfor at de skal anses som et eget skattegrunnlag. Dette fordi skattyter da kan samordne renteinntektene med inntekt fra andre kilder, og med eventuelle fremførbare underskudd fra tidligere år.

For høye aksjeinntekter mv. innebærer aksjonærmodellen en effektiv skattesats på 48,16 pst. Regelen om ekstra skatt på høye renteinntekter skal medføre at høye renteinntekter får den samme totale skattebelastningen som høye aksjeinntekter. Det er derfor nødvendig å redusere grunnlaget for beregning av skatt på høye renteinntekter med 28 pst. Dette innebærer at 72 pst. av de renteinntektene som overstiger skjermingsfradraget, skal inngå i mottakerens alminnelige inntekt.

5.6.4.8 Endringer i ligningsloven

Det følger av ligningsloven § 4-1 at alle skattepliktige skal bidra til at deres skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Dette innebærer at långiver skal opplyse om renteinntekter og fordringer i sin selvangivelse. Låntaker vil tilsvarende opplyse om rentebetalinger og gjeld i selvangivelsen.

Videre følger det av ligningsloven § 6-4 at enhver skyldner eller fordringshaver etter krav fra ligningsmyndighetene plikter å gi opplysninger om tilgodehavende og gjeld som navngitt person, bo, selskap eller innretning har, og om renter, provisjoner mv. som knytter seg til fordringen eller gjelden.

Innføringen av aksjonærmodellen medfører at ligningsmyndighetene trenger opplysninger om lånesaldo ved kalendermånedens begynnelse for lån fra personlige skattytere til aksjeselskap mv., for måneder hvor den effektive lånerenten på lånesaldoen for hele kalendermåneden har vært høyere enn skjermingsrenten.

Etter ligningsloven § 4-1 vil den personlige skattyteren/långiveren ha plikt til å gi slike opplysninger slik at hans skatteplikt kan fastsettes. Etter departementets oppfatning er det også behov for detaljerte kontrollopplysninger om nevnte låneforhold fra selskaper mv., det vil si låntakerne. Det vil være behov for opplysninger om renter og gjeld spesifisert slik at lånesaldo ved kalendermånedens begynnelse, og påløpte renter per måned, fremgår. Departementet foreslår at det innføres en plikt for ovennevnte låntakere om å gi slike kontrollopplysninger til ligningsmyndighetene.

Det vises til forslag til nytt nr. 5 i ligningsloven § 6-4, hvor det også foreslås at departementet gis hjemmel til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring av opplysningsplikten.

5.6.5 Lovlighetskrav for skjerming av utbytte

I forbindelse med skattereformen i 1992 ble dagens godtgjørelsesmetode for beskatning av aksjeutbytte innført for å hindre økonomisk dobbeltbeskatning av utbytte. Metoden går ut på at aksjonæren får et fradrag i utlignet skatt for en «godtgjørelse» som skal tilsvare den skatt selskapet har betalt av den inntekt som ligger til grunn for utbytteutdelingen. Retten til godtgjørelse forutsetter blant annet at «ubyttet er lovlig utdelt fra selskapet», jf. skatteloven § 10-12 annet ledd annet punktum. Denne formuleringen refererer seg først og fremst til de selskapsrettslige skranker for utbytteutdelinger.

Dagens lovlighetskrav for rett til godtgjørelse er en videreføring av det lovlighetskrav som gjaldt for selskapets fradragsrett for utbytteutdeling etter daværende aksjeskattelov § 8, jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-91) s. 197. Ved videreføringen ble det fremhevet at ulovlig utbytte kan være illojalt overfor kreditorer, minoritetsaksjonærer og skattemyndighetene. Etter departementets syn var det ingen grunn til å endre dette kravet ved overgangen til et nytt utbyttebeskatningssystem, og det ble derfor foreslått å videreføre lovlighetskravet som et vilkår for rett til godtgjørelse.

Etter departementets vurdering bør også de nye skjermingsreglene inneholde et lovlighetskrav for rett til skjerming. Dermed blir skatteregimet for ulovlig utdelt utbytte det samme som før innføringen av aksjonærmodellen, nemlig skatteplikt full ut som alminnelig inntekt for aksjonæren, uten noen form for skjerming.

5.6.6 Korreksjonsinntekt

Dagens godtgjørelsesmetode for beskatning av aksjeutbytte bygger på en forutsetning om at utbyttet ikke skal bestå av inntekt som det knytter seg latente skatteforpliktelser til. Korreksjonsskattereglene har til formål å sikre at denne forutsetningen er oppfylt. Det følger av disse reglene at det utbytteutdelende selskapet plikter å svare skatt av en beregnet korreksjonsinntekt i den grad utbyttet består av inntekt som er regnskapsført, men ennå ikke tatt til beskatning etter de alminnelige periodiseringsreglene. Korreksjonsinntekten reverseres og korreksjonsskatten tilbakebetales på det eventuelt senere tidspunkt skattekredittene oppløses.

Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av aksjonærmodellens betydning for korreksjonsskattereglene, og vil komme tilbake til behovet for endringer når aksjonærmodellen innføres.

5.6.7 Beskatning av deltakere i NOKUS-selskaper

Skatteloven §§ 10-60 flg. har særlige regler om beskatning av eier av norskkontrollert aksjeselskap og likestilt selskap eller sammenslutning som er hjemmehørende i lavskatteland (NOKUS-reglene). Formålet med NOKUS-reglene er å hindre skattemotivert kapitalflukt ved at skattytere investerer og samler opp overskudd i selskaper hjemmehørende i lavskatteland for å unngå løpende norsk beskatning. NOKUS-reglene medfører at norske eiere beskattes direkte for sin andel av nettoresultatet i norsk-kontrollert selskap hjemmehørende i lavskatteland. Resultat fastsettes etter de norske skattereglene, som om selskapet var norsk skattyter. Det vises til kapittel 6, avsnitt 6.5.4.2 for en nærmere beskrivelse av NOKUS-reglene.

Etter dagens regler er utbytte fra NOKUS-selskap unntatt fra skatteplikt i den utstrekning det samlede utbyttet ligger innenfor den samlede inntekten som er skattlagt direkte på den norske eierens hånd, jf. skatteloven § 10-67.

Aksjonærmodellen vil omfatte også personlige aksjonærer i NOKUS-selskap. Disse vil således få skjermet den delen av sine aksjeinntekter som tilsvarer en risikofri avkastning på investeringen. Dette vil også gjelde når aksjeinntekten reflekterer underliggende inntekt som har vært gjenstand for NOKUS-beskatning som følge av at det ikke er foretatt tilstrekkelig beskatning i utlandet. Personlig aksjonær i NOKUS-selskap vil således først bli beskattet løpende for selskapets overskudd ved opptjeningen, og deretter for samme inntekt når denne utdeles som utbytte. Økonomisk sett vil dette innebære en likestilling mellom personlige aksjonærer i NOKUS-selskaper, og personlige aksjonærer i norske selskaper.

Det er imidlertid en formell forskjell i beskatningen ved at all beskatning av NOKUS-selskaper finner sted på aksjonærens hånd. Løpende beskatning av aksjonær i NOKUS-selskap utgjør 28 pst., som tilsvarer den løpende beskatning av overskudd i norske aksjeselskaper. Når det utdeles utbytte fra norske aksjeselskaper vil inntekten som ligger til grunn for utbyttet være redusert med underliggende selskapsskatt på 28 pst. I slike tilfeller vil kun 72 pst. av den underliggende inntekt tas til beskatning ved utdeling til aksjonæren i form av utbytte. Samlet skatt på utbyttet blir således 48,16 pst. i slike tilfeller. I NOKUS-selskap er det imidlertid deltakeren og ikke selskapet som beskattes løpende for selskapets overskudd. Utdelt utbytte fra NOKUS-selskap vil derfor ikke være redusert med den skatt aksjonæren har betalt på den samme inntekten.

I slike tilfeller vil således 100 pst. av den underliggende inntekten tas til beskatning ved utdeling til aksjonæren i form av utbytte. Samlet skatt på utbyttet vil dermed bli hele 56 pst. i slike tilfeller, hvilket ikke er ønskelig. Departementet foreslår derfor at skattepliktig utbytte som deles ut fra NOKUS-selskap, reduseres tilsvarende den skatt aksjonæren har betalt på den samme inntekten, dvs. 28 pst. av det utdelte utbyttet. Grunnlaget for beskatning vil således reduseres til 72 pst. av det mottatte utbyttet.

Ved NOKUS-beskatningen gis det, i medhold av skatteloven § 16-20 annet ledd, kredit for eventuell skatt på underliggende inntekt som godtgjøres å være betalt i den staten hvor selskapet er hjemmehørende. Samlet løpende beskatning av selskapets overskudd vil således bli 28 pst. også i slike tilfeller. Selskapsskatten betalt i utlandet har imidlertid redusert mottatt utbytte på samme måte som norsk selskapsskatt reduserer utbyttet til aksjonærer i norsk aksjeselskap. For at skattepliktig del av utbytte fra NOKUS-selskap ikke skal reduseres med mer enn 28 pst., må det utdelte utbyttet økes med den andelen av den krediterte selskapsskatten som vedrører utbyttet, før grunnlaget reduseres til 72 pst. I mange tilfeller vil det ikke være mulig å finne den nøyaktige andelen av den krediterte skatten som vedrører det utdelte utbyttet. Det kan her tenkes en skjematisk løsning hvor kreditfradraget for underliggende selskapsskatt i avsetningsåret fordeles mellom utdelt og ikke utdelt overskudd, eventuelt også kreditfradraget for tidligere år dersom utdelingen overstiger årets inntekt. Bare den delen av kreditfradraget som faller på det utdelte utbyttet, kan øke utbyttet før dette igjen reduseres til 72 pst. Departementet vil gi utfyllende regler om fastsettelsen av grunnlaget for beskatning av utbytte utdelt fra NOKUS-selskap, jf. skatteloven § 10-67, jf. § 10-70.

Det vises for øvrig til at departementet tar sikte på en gjennomgang av kreditreglene, jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.4.7 (ii). Denne gjennomgangen vil også omfatte kreditreglene i skatteloven §§ 16-20 flg.

Inngangsverdi og skjermingsgrunnlag for personlig eid aksje i NOKUS-selskap fastsettes på samme måte som for personlig eid aksje i norsk aksjeselskap. For aksjer ervervet før innføringen av aksjonærmodellen skal inngangsverdi og skjermingsgrunnlag således omfatte RISK-beløp i eiertiden.

Etter dagens regler er som nevnt utbytte fra NOKUS-selskap unntatt fra beskatning i den utstrekning det samlede utbyttet ligger innenfor den samlede inntekten som er skattlagt direkte på den norske eierens hånd, jf. skatteloven § 10-67. For personlige aksjonærer i NOKUS-selskap vil denne bestemmelsen erstattes av aksjonærmodellens skjermingsregler når aksjonærmodellen innføres. For aksjonærer som ikke omfattes av aksjonærmodellen, vil bestemmelsen fremdeles kunne ha betydning, jf. kapittel 6, avsnitt 6.5.4.8. Skatteloven § 10-67 bør derfor videreføres, men kun for aksjonærer som ikke omfattes av aksjonærmodellen.

Skatteloven § 10-68 gir RISK-reglene anvendelse for aksjer i NOKUS-selskap så langt reglene passer. Departementet foreslår som nevnt at dagens RISK-system skal oppheves ved innføringen av aksjonærmodellen, jf. avsnitt 5.5. For aksjonærer i NOKUS-selskap som ikke omfattes av aksjonærmodellen, vil det imidlertid fremdeles være behov for gevinstbeskatningsregler som tar hensyn til tilbakeholdt skattlagt kapital i NOKUS-selskapet, jf. forslag til endringer av skatteloven § 10-68 i kapittel 6, avsnitt 6.5.4.8. For aksjer i NOKUS-selskap som eies av personlige aksjonærer, vil det derimot ikke lenger være behov for å ta hensyn til tilbakeholdt skattlagt kapital i NOKUS-selskap. Gevinstberegningen og eventuelt fradrag i gevinst for ubenyttet skjerming vil her følge av aksjonærmodellen. På denne bakgrunn foreslår departementet at skatteloven § 10-68 innskrenkes til bare å gjelde for aksjonærer som ikke omfattes av aksjonærmodellen.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-67 første ledd, § 10-67 nytt annet ledd, og § 10-68 nytt annet ledd. Det foreslås at endringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2006.

5.6.8 Praktisk gjennomføring av modellen

Aksjonærmodellen stiller relativt store krav til innrapportering av opplysninger fra aksjonærer og selskaper. Den stiller også store krav til informasjonsbehandling og kontroll fra ligningsmyndighetenes side, blant annet fordi skjermingen skal skje hos den enkelte aksjonær. Flere av høringsinstansene har også pekt på at aksjonærmodellen er komplisert.

Departementet vil peke på at RISK- og godtgjørelsessystemet vil oppheves ved innføringen av aksjonærmodellen. Det samme gjelder delingsmodellen for aksjeselskap. De administrative oppgavene og kontrollproblemene knyttet til aksjonærmodellen, må også ses i forhold til de betydelige forenklingene opphevelse av disse regelsettene vil innebære.

Grunnlaget for beregning av skjermingsfradraget vil være aksjonærens kostpris. Kostprisen har i dag ikke direkte skattemessig betydning for aksjonæren før ved realisasjon av aksjen, og det er derfor først ved realisasjon at aksjonæren har plikt til å gi opplysninger om kostpris.

I aksjonærmodellen vil kostprisen få betydning for beskatningen av aksjonæren hvert år, allerede fra ervervsåret. Kostprisen vil derfor måtte oppgis allerede i ervervsåret og den vil være avgjørende for beregningen av skjermingsfradraget for den enkelte aksjonær det enkelte år.

Det må derfor føres en jevnlig kontroll med de opplysninger aksjonæren innrapporterer om aksjenes kostpris. Etter departementets syn bør kostprisen kontrolleres og fastsettes ved ligningsvedtak allerede ved ligningen for det året aksjen erverves. Etter at kostprisen er fastsatt, vil den bare kunne endres etter de alminnelige reglene for klage eller endring uten klage.

Departementet antar at en fastsetting av kostprisen allerede ved ligningen for ervervsåret vil øke kontrollvolumet betydelig i forhold til i dag, hvor kontrollbehovet bare gjelder de aksjer som faktisk realiseres. På den annen side vil kontrollen i aksjonærmodellen skje i forbindelse med ligningen for ervervsåret mens materialet er ferskt, i motsetning til i dag hvor kostprisen først kontrolleres ved realisasjon av aksjen. Nærheten i tid vil trolig gjøre det enklere for aksjonæren å dokumentere kostprisen, og lette kontrollarbeidet for ligningsmyndighetene. Departementet antar at dette likevel ikke vil oppveie det økte kontrollvolumet.

I mange tilfeller vil kapitalendringer i selskaper innebære en endring av den andel av selskapet aksjen representerer. Dette kan gjelde ved fusjoner og fisjoner, emisjoner, kapitalnedsettinger og splitt eller spleis av aksjer. I slike tilfeller må kostprisen på aksjene omfordeles i forhold til det nye antallet aksjer. Siden aksjonærmodellen forutsetter at skjermingsfradraget skal være knyttet til den enkelte aksje, må også ubenyttet skjermingsfradrag normalt omfordeles i slike tilfeller. Etter slike transaksjoner vil det være de omfordelte kostpriser og akkumulerte skjermingsfradrag som skal legges til grunn for beregningen av de årlige skjermingsfradragene. Dette tilsier at omfordelingen, på samme måte som fastsetting av kostpris ved erverv, må skje i forbindelse med ligningen for det året kapitalendringen skjer.

Erfaringer fra RISK-modellen tilsier at justeringstilfellene er en betydelig feilkilde. Feilene beror både på manglende rapportering og feilberegninger. Når omfordelingen ikke bare får betydning ved realisasjon av aksjer, men også for den årlige beskatningen av aksjonærene, vil feil i forbindelse med omfordeling få større betydning enn i dagens system. Det kan være grunn til å tro at kostprisens økte skattemessige betydning for aksjonærene vil bidra til en viss forbedring i rapporteringen av omfordelingstilfeller. Erfaringene med RISK-systemet tilsier likevel at det vil være et stort veilednings- og kontrollbehov knyttet til omfordeling av inngangsverdier.

På grunnlag av opplysningene fra aksjonærer og selskaper, må det årlig beregnes et skjermingsgrunnlag for den enkelte aksje. Videre må det føres konto for akkumulert ubenyttet skjermingsfradrag knyttet til den enkelte aksje. Både den årlige beregningen av skjermingsfradrag og håndteringen av den informasjonen som modellen krever, kan fremstå som vanskelig for skattyterne.

Departementet viser til at det fra og med inntektsåret 2004 ble opprettet et sentralt aksjonærregister. Registeret omfatter aksjer i norske aksjeselskaper. Dette registeret vil kunne tilpasses slik at den nødvendige informasjon kan lagres, og de nødvendige beregninger kan foretas maskinelt.

Et velfungerende aksjonærregister som tilpasses aksjonærmodellens behov, vil avhjelpe kompleksiteten i systemet. Registeret vil imidlertid ikke kunne avhjelpe de feilkildene som ligger i innrapportering av kostpris og kapitalendringer, og kontrollbehovet knyttet til dette.

Aksjonærregisteret innhenter i dag opplysninger fra alle norske aksjeselskap og aksjonærer, i tillegg til at det innhentes opplysninger fra Verdipapirsentralen. Det følger av ligningsloven § 6-11 at aksjeselskaper ukrevet skal levere oppgave over forhold som har betydning ved skattlegging av aksjonærene. Verdipapirsentralens opplysningsplikt følger av ligningsloven § 6-5.

Aksjonærene er i dag ikke pålagt noen plikt til å gi opplysninger til aksjonærregisteret før ved realisasjon. Dette har sammenheng med at aksjonærenes opplysninger om kostpris ikke får skattemessig betydning før ved realisasjon. Det er likevel i aksjonærenes egeninteresse å gi opplysninger så tidlig som mulig. Aksjonærregisteret vil da kunne beregne fullstendig skattemessig inngangsverdi for aksjene på realisasjonstidspunktet. Mange aksjonærer har derfor frivillig også gitt opplysninger om kostpris til aksjonærregisteret.

Innføringen av aksjonærmodellen vil ikke medføre noen endring av betydning for innrapporteringen fra aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Som følge av at aksjonærmodellen ikke bare skal gjelde for aksjer, men også andeler i likestilte selskaper slik dette er definert i skatteloven § 10-1, må det vurderes nærmere om og eventuelt hvordan dette kan innarbeides i aksjonærregisteret. Det er derfor nødvendig med enkelte endringer i ligningsloven § 6-11 slik at det blir mulig å innhente de nødvendige opplysningene også fra sparebanker og andre selveiende finansieringsforetak, gjensidige forsikringsselskap, samvirkeforetak og selskap eller sammenslutning som noen eier formuesandeler i eller mottar inntektsandeler fra, når selskapets eller sammenslutningens forpliktelser er begrenset til selskapets eller sammenslutningens kapital. Departementet antar at omfanget av opplysningsplikten som utgangspunkt vil tilsvare den som gjelder for aksjeselskaper i dag. Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-11.

Av ligningsloven § 6-5 tredje ledd første punktum følger det at et verdipapirregister ukrevet skal gi ligningsmyndighetene oppgave over forhold som kan få betydning for skattleggingen av den enkelte investor ved realisasjon av aksjer. Som følge av at aksjonærmodellen ikke bare skal gjelde for aksjer, må denne bestemmelsen gjøres generell slik at den også omfatter andeler i de øvrige selskap mv. som aksjonærmodellen skal gjelde for. Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-5.

Det er også nødvendig å gjøre andre endringer i aksjonærregisteret, før aksjonærmodellen kan tre i kraft. Det må blant annet utvikles slik at en har en konto pr. aksjeeier, der aksjeeiers totale aksjeportefølje fremgår. Den enkelte transaksjon må også gis en egen identitet, slik at skjermingsfradrag kan beregnes for hver aksje. Videre er det nødvendig med utvikling av aksjonærregisteret for å ta hensyn til fremføring av ubenyttet skjermingsfradrag.

Det må også utarbeides rutiner for innberetning og fastsetting av kostpris. Når aksjonærmodellen trer i kraft fra og med inntektsåret 2006, vil skattyters plikt til å gi opplysninger om kostpris følge direkte av ligningsloven kapittel 4.

Som nevnt må det gjøres en betydelig utvikling av aksjonærregisteret før aksjonærmodellen innføres. Ligningsmyndighetene er derfor avhengig av at flest mulig opplysninger er på plass før de nye skattereglene trer i kraft. I og med at kostprisen får betydning med en gang aksjonærmodellen er innført, er det nødvendig at innhenting og fastsetting av kostpris for de aksjer mv. som allerede er ervervet begynner i god tid før aksjonærmodellen innføres. Dette vil kreve en betydelig ekstrainnsats fra ligningsmyndighetene, og departementet legger derfor til grunn at det vil være nødvendig å sette i gang dette arbeidet allerede fra innlevering av selvangivelsen for 2004, det vil si i løpet av våren 2005. Det er særlig aksjer i selskaper som ikke er børsnoterte som det er nødvendig med særskilt kontroll av.

Det er derfor nødvendig med en særskilt hjemmel som gir ligningsmyndighetene rett til å kreve opplysninger fra aksjonærer om kostpris mv. før aksjonærmodellen er innført. Det vises til forslaget til overgangsregel. I bestemmelsen forslås også en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å fastsette nærmere retningslinjer om innhentingen av kostpris frem til innføring av aksjonærmodellen.

5.6.9 Skattemessig behandling av aksjer mv. ved utflytting

Aksjonærmodellen innebærer at tilbakeholdt overskudd i selskapet ikke blir beskattet på aksjonærens hånd før det deles ut som utbytte, eller gjennom gevinstbeskatningen når aksjen realiseres. Dersom overskudd holdes tilbake i et selskap, kan det bygges opp store akkumulerte verdier i selskapet. Innføring av fritaksmodellen vil kunne forsterke dette. Over tid kan dette medføre at det knytter seg store latente gevinster til aksjene i slike selskaper.

Så lenge en personlig aksjonær er skattemessig bosatt i Norge, vil han være skattepliktig hit for aksjegevinster innenfor rammen av aksjonærmodellen. Etter gjeldende rett finnes det ingen generell regel om skatteplikt til Norge for gevinst på aksjer i norske selskaper, når skattyter er skattemessig bosatt i utlandet. Dersom skattyter har vært bosatt i Norge i løpet av de siste fem årene før salg av aksjer og andeler mv. i norske selskaper (regnet fra utløpet av utflyttingsåret), kan det imidlertid oppstå skatteplikt til Norge for gevinster ved realisasjonen, jf. skatteloven § 2-3 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder bare for fysiske personer. I flere skatteavtaler har Norge fraskrevet seg retten til å anvende 5-årsregelen for aksjegevinster. Skatteplikt til Norge kan også oppstå etter regelen i skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b om skatteplikt for virksomhet som drives eller bestyres i Norge.

Etter gjeldende skatteregime kan personlige skattytere som eier aksjer, ha skattemessige incentiver til å flytte ut fra Norge før aksjene realiseres. Dette kan være tilfelle dersom det er betydelige gevinster knyttet til aksjene, og skattlegging av gevinsten i utlandet vil være lavere enn en eventuell skattlegging i Norge. I tilfeller hvor overskudd har vært holdt tilbake i selskapet, og det derfor er knyttet store latente gevinster til aksjene, vil innføringen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden kunne forsterke disse incentivene.

Departementet vil i oppfølgingen av reformen vurdere om det er vesentlige grunner til å foreslå endringer i det gjeldende skatteregimet, og eventuelt foreslå gevinstbeskatning på latente aksjegevinster mv. i tilknytning til utflytting. Det primære formålet med regler om skatteplikt for aksjegevinster mv. ved utflytting, vil være å ramme tilfeller der utflyttingen bærer preg av tilpasninger. Siktemålet må være at den fortjeneste som er opptjent mens skattyteren er bosatt i Norge, skal være gjenstand for skatteplikt til Norge.

Ved en vurdering av en slik utflyttingsskatt må det også tas hensyn til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Disse forpliktelsene kan legge visse begrensninger på hvordan slike regler om beskatning ved utflytting kan utformes. Det vil her særlig være EØS-rettens regler om likebehandling og fri bevegelse av kapital mv., som vil sette skranker for en eventuell utflyttingsskatt.

5.6.10 Overgang fra gjeldende system

5.6.10.1 Opphevelse av delingsmodellen for aksjonærer

Innføring av aksjonærmodellen, i kombinasjon med en reduksjon av marginalskattesatsene for lønnsinntekter, vil medføre at delingsmodellen kan avvikles for aksjonærer. Avviklingen vil skje med virkning fra og med 1. januar 2006. Avviklingen vil få betydning for inntekter opptjent i selskapet i inntektsåret 2005, som etter dagens delingsmodell for aksjonærer skulle vært beskattet som personinntekt for aksjonæren i 2006.

Det vises til at departementet har nedsatt et utvalg som skal vurdere mulighetene for uttaksbeskatning av personlig næringsdrivende. I mandatet fremgår det at utvalget skal legge til grunn Regjeringens forslag til skjermingsmodell i St.meld. nr. 29 (2003-2004), men vurdere om, og i tilfelle hvordan, modellen lar seg bygge ut med en uttaksløsning for tidfesting av beskatning ut over skatt på alminnelig inntekt for personlig næringsdrivende. Utvalget skal levere sin innstilling innen 15. desember i år, og departementet vil deretter sende forslaget på høring. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1 kapittel 2, avsnitt 2.4.8. Departementet vil komme tilbake til oppheving av delingsmodellen for deltakerlignede selskaper og enkeltpersonsforetak i forbindelse med at det fremmes forslag til beskatningsmodell for personlig næringsdrivende. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene i skatteloven §§ 12-10 til 12-17 om beregnet personinntekt beholdes uendret, men at bestemmelsenes anvendelsesområde innskrenkes til ikke å omfatte aksjonærer. Det vises til forslag til overgangsregel om delingsreglenes anvendelsesområde.

Som følge av at delingsmodellen for aksjonærer avvikles, vil også dagens forbud mot å omklassifisere utbytte til lønn for aksjonærer i delingsforetak, bortfalle.

5.6.10.2 Fremføring av ubenyttet godtgjørelse

Etter dagens regler har skattyter med alminnelig skatteplikt til Norge rett til fradrag for godtgjørelse i utlignet skatt av alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 10-12. Dette gjelder likevel bare dersom det utdelende selskapet er skattepliktig til Norge for hele sitt overskudd, og utbyttet er lovlig utdelt fra selskapet. Godtgjørelsesfradraget beregnes som mottatt utbytte multiplisert med aksjeeierens skattesats for alminnelig inntekt. Dersom godtgjørelsen overstiger utlignet skatt av alminnelig inntekt i ligningsåret, kan det overskytende fremføres til fradrag i skatt av alminnelig inntekt i senere år. Reglene for fremføring av underskudd gjelder så langt de passer, jf. skatteloven § 10-12 tredje og fjerde ledd.

Som nevnt i avsnitt 5.5, foreslår departementet å oppheve godtgjørelsesmetoden når aksjonærmodellen innføres, dvs. med virkning fra og med inntektsåret 2006. Departementet legger imidlertid til grunn at retten til å fremføre ubenyttet godtgjørelse skal bestå, selv om godtgjørelsesmetoden oppheves når aksjonærmodellen begynner å virke. På denne bakgrunn vil departementet foreslå å innføre en overgangsregel som innebærer at ubenyttet godtgjørelse på tidspunktet for opphevelse av skatteloven § 10-12, kan fremføres til fradrag i skatt av alminnelig inntekt i inntil 10 år etter det året godtgjørelsen refererer seg til.

Det vises til forslag til overgangsbestemmelse til § 10-12.

5.6.11 Administrative og økonomiske konsekvenser

Aksjonærmodellen vil isolert sett stille relativt store krav til innrapportering av opplysninger fra de utdelende selskaper og deres aksjonærer. Dette er nødvendig for å sikre riktig skjerming av aksjeutbytte og korrekt skattemessig behandling av aksjegevinster og -tap. På den annen side gjør aksjonærmodellen det mulig å avvikle gjeldende delingsmodell for aktive aksjonærer. Godtgjørelsessystemet for aksjeutbytte og RISK-systemet for beregning av aksjegevinster og -tap, vil også kunne avskaffes.

Gjeldende RISK-regler skal hindre økonomisk dobbeltbeskatning av tilbakeholdt overskudd ved å oppregulere skattemessig inngangsverdi med tilbakeholdt skattlagt overskudd ved beregning av aksjegevinster og -tap. Reglene er svært kompliserte, og medfører omfattende rapporteringsplikter både for selskapene og aksjonærene. Samlet sett legger departementet til grunn at innføringen av aksjonærmodellen til erstatning for delingsmodellen, godtgjørelsessystemet og RISK-systemet, ikke vil medføre økt administrativ belastning verken for selskapene eller aksjonærene.

For ligningsmyndighetene stiller aksjonærmodellen store krav til informasjonsbehandling og kontroll, jf. avsnitt 5.6.8. Departementet viser imidlertid til at det fra og med inntektsåret 2004 ble opprettet et sentralt aksjonærregister som omfatter aksjer i norske aksjeselskap. Dette registeret kan etter departementets syn tilpasses slik at den nødvendige informasjon kan lagres, og de nødvendige beregninger kan foretas, maskinelt. Et velfungerende aksjonærregister som tilpasses aksjonærmodellens behov, vil avhjelpe kompleksiteten i systemet, både for ligningsmyndighetene og skattyterne. Avviklingen av delingsmodellen og avskaffelse av godtgjørelses- og RISK-systemet medfører i tillegg betydelige forenklinger for ligningsmyndighetene.

Det vil imidlertid være nødvendig med omfattende endringer i aksjonærregisteret. Videre vil det bli en krevende oppgave å kvalitetssikre de opplysninger som skal legges inn i registeret. Total kostnadsramme for tekniske endringer i aksjonærregisteret, og kontrollarbeid knyttet til aksjonærmodellen i perioden frem til og med 2008, er anslått til 171,5 mill. kroner. Kostnadsanslaget er usikkert. I budsjettet for 2005 er det foreslått avsatt 38,5 mill. kroner til dette formålet.

Provenyet av aksjonærmodellen i det enkelte år vil være usikkert som følge av store årlige svingninger i aksjeinntektene. Det er også usikkert hvordan aksjonæren vil tilpasse seg aksjonærmodellen i valget mellom om å ta ut lønn eller utbytte. Provenyet fra utbytteskatten anslås på svært usikkert grunnlag til om lag 3 mrd. kroner.


[INNHOLD][FORRIGE][NESTE]