[INNHOLD] [FORRIGE][NESTE]

2 De økonomiske utsiktene


2.1 Hovedtrekk

Til tross for moderat vekst de siste par årene er norsk økonomi fortsatt preget av høy kapasitetsutnyttelse, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer og relativt sterk kostnadsvekst. Dette reflekteres også i et høyt rentenivå. Siden oppgangskonjunkturen i norsk økonomi startet i 1993, har sysselsettingen økt med over 260 000 personer. Samtidig er arbeidsledigheten redusert til et lavt nivå. Med lav arbeidsledighet og rekordhøy yrkesdeltakelse er det i utgangspunktet lite ledige arbeidskraftressurser. Utvidet ferie i år og neste år bidrar til å redusere arbeidstilbudet ytterligere. Potensialet for vekst i økonomien de nærmeste par årene er dermed begrenset sammenliknet med oppgangskonjunkturen gjennom 1990-tallet.

Figur 2.1: Sysselsetting. Utførte timeverk og sysselsatte personer. Indeks 1993=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Den økonomiske veksten internasjonalt har avtatt markert det siste året, og veksten i verdensøkonomien kan i år bli den laveste siden begynnelsen av 1990-tallet. Samtidig er utsiktene framover mer usikre enn på lenge. I USA er veksten kraftig avdempet siden sommeren 2000. Terroraksjonene i USA 11. september 2001 førte til betydelige tap av menneskeliv og store materielle skader. Virkningene på forbrukernes og næringslivets framtidstro av en slik hendelse er meget usikre, og dette har bidratt til å forsterke usikkerheten om når den økonomiske veksten vil ta seg opp igjen. Det vises til omtale i boks 2.2. I Europa har avdempingen hittil i år vært mer markert enn ventet, i første rekke som følge av svakere utvikling i Tyskland. Den økonomiske situasjonen i Japan har også forverret seg, etter et kortvarig oppsving i begynnelsen av fjoråret. Det synes nå overveiende sannsynlig at landet vil oppleve negativ vekst i år. For Norges viktigste handelspartnere anslås nå BNP-veksten til 1½ pst. i 2001, mot 2½ pst. i Revidert nasjonalbudsjett 2001. Det legges til grunn at veksttakten hos handelspartnerne vil ta seg opp igjen til 2¼ pst. i 2002.

Figur 2.2: Anslag for BNP-veksten i 2001 gitt på ulike tidspunkt. Prosent

Kilde: Consensus Forecast.

Avdempingen av veksten internasjonalt trekker isolert sett i retning av en svakere utvikling også i den norske fastlandsøkonomien. Eksportverdien av tradisjonelle varer falt sesongjustert både i juli og august. Samtidig har fallet i aksjekursene internasjonalt slått inn i det norske aksjemarkedet. Hovedindeksen på Oslo Børs lå siste uken i september om lag 30 pst. lavere enn ved årsskiftet. Annen løpende konjunkturstatistikk gir et mer blandet bilde av utviklingen i fastlandsøkonomien hittil i 3. kvartal, etter en moderat vekst i første halvår. På den ene siden har husholdningenes varekonsum flatet noe ut de siste par månedene. Også den tradisjonelle vareimporten har utviklet seg svakt. På den annen side er aktiviteten i boligmarkedet høy, noe som bl.a. reflekteres i en sterk kredittvekst. Ordretilgangen i bygge- og anleggsmarkedet tyder på at boligbyggingen vil holde seg på et høyt nivå framover. Husholdningenes finansielle posisjon er solid, og sammen med fortsatt god inntektsvekst tilsier dette oppgang i husholdningenes etterspørsel framover. I tillegg tyder investeringstellingen på en betydelig oppgang i industriinvesteringene både i år og neste år.

Arbeidsmarkedet er fortsatt stramt, og den registrerte ledigheten har falt hittil i år. Ifølge Aetats bedriftsundersøkelse manglet bedriftene 43 000 arbeidstakere våren 2001, mot 39 000 på samme tid i fjor. Mangelen på arbeidskraft er særlig stor blant håndverkere. I tillegg rapporteres det om problemer med å rekruttere arbeidskraft til både privat og offentlig tjenesteyting.

Norges Bank har holdt styringsrenten uendret på 7 pst. siden september i fjor, etter at renten ble økt med til sammen 1,5 prosentpoeng gjennom 2000. Tremåneders pengemarkedsrente falt ned mot 7,1 pst. i etterkant av terrorangrepet i USA, etter å ha holdt seg nokså stabilt rundt 7,4 pst. det siste året. Samtidig har tegnene til svakere økonomisk utvikling internasjonalt ført til at flere sentralbanker har satt ned sine styringsrenter. Rentedifferansen mellom Norge og utlandet har følgelig økt.

Den effektive kronekursen har styrket seg det siste året, og er nå om lag 5 pst. sterkere enn ved årsskiftet. Kronestyrkingen må bl.a. ses i lys av den markerte svekkelsen av svenske kroner. Kursen på norske kroner målt mot euro har holdt seg forholdsvis stabil rundt 8,0.

Veksten i BNP for Fastlands-Norge anslås nå til henholdsvis 1,2 og 1,9 pst. i 2001 og 2002, mot 1,8 pst. i fjor. Anslaget for i år må ses i sammenheng med utviklingen i elektrisitetsproduksjonen. Som følge av store nedbørsmengder, økte elektrisitetsproduksjonen til et svært høyt nivå i 2000. I år har kraftproduksjonen falt tilbake mot et mer normalt nivå, noe som bidrar til å dempe veksten i fastlandsøkonomien. Utenom elektrisitetsforsyning anslås veksten i fastlandsøkonomien å ta seg opp fra 1999 til 2002, jf. figur 2.3.

Figur 2.3: BNP for Fastlands-Norge. Prosentvis vekst fra året før

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) har den samlede sysselsettingen økt moderat hittil i år. Oppgangen har vært mest markert innenfor tjenesteytende næringer og i bygge- og anleggsnæringen. På årsbasis anslås det nå en sysselsettingsvekst på 10 000 personer i 2001 og 15 000 personer i 2002.

Arbeidsledigheten (AKU) lå stabilt på 3,4 pst. av arbeidsstyrken både i 1. og 2. kvartal i år. I tremånedersperioden til og med juli økte ledigheten til 3,6 pst. Det er imidlertid betydelig usikkerhet knyttet til de sesongjusterte månedstallene fra AKU. Den registrerte ledigheten har avtatt hittil i år, og var ved utgangen av august 2,5 pst. sesongjustert. Dette er om lag 4000 personer lavere enn ved årsskiftet. Den registrerte ledigheten er dermed nesten nede på samme lave nivå som sommeren 1999. AKU-ledigheten anslås i denne meldingen til 3,4 pst. både i år og neste år. For årene 2003-2005 anslås ledigheten til 3¼ pst.

Etter en topp i 1998, har veksten i lønnskostnadene avtatt noe de siste par årene, jf. figur 2.4. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten anslås til 4½ pst. i 2001 og 4¼ pst. både for 2002 og for årene deretter. Anslaget for inneværende år er basert på at de lokale tilleggene blir moderate. Utvidelsen av den tariffestede ferien i år og neste år har medført økte avsetninger i 2000 og 2001 til betaling av feriepenger. Dette bidrar til at bedriftenes lønnskostnader anslås å øke med 5¼ pst. fra 2000 til 2001. For 2002 og årene deretter er det lagt til grunn en årlig vekst i lønnskostnadene på 4¼ pst.

Figur 2.4: Timelønnskostnader i industrien (vekst fra året før) og AKU-ledighet (nivå). Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Konsumprisveksten i år har vært preget av avgiftsendringer og økte elektrisitetspriser. Gjennom første halvår i år økte elektrisitetsprisene, mens de vanligvis avtar utover våren. Elektrisitetsprisene har dermed bidratt til å trekke opp konsumprisveksten, og fra august 2000 til august 2001 økte elektrisitetsprisene med over 40 pst. Selv om avgiftsendringene i liten grad påvirker den gjennomsnittlige prisveksten fra 2000 til 2001, påvirkes forløpet gjennom året i betydelig grad. Mens den gjennomsnittlige prisveksten i første halvår var hele 3,8 pst., bidrar halveringen av matmomsen fra 1. juli til å trekke tolvmånedersveksten i konsumprisene markert ned i andre halvår. Konsumprisveksten falt i tråd med dette til 2,7 pst. både i juli og august. Også korrigert for utviklingen i avgifter og prisene på energivarer, har prisveksten avtatt noe de siste månedene. Konsumprisene anslås å øke med 3,1 pst. fra 2000 til 2001. For 2002 anslås veksten i konsumprisindeksen til knapt 2 pst. Det er da lagt til grunn at halveringen av matmomsen vil bidra til å redusere prisveksten med om lag ½ prosentpoeng fra 2001 til 2002, mens avgiftsforslaget for 2002 isolert sett ikke vil bidra til prisveksten utover prisjustering av avgiftene. Anslagene for pris- og lønnsutviklingen innebærer at kostnadsveksten holder seg vesentlig høyere enn hos våre viktigste handelspartnere også i år, men forskjellen anslås å bli atskillig mindre de neste årene.

Oljeprisen har hittil i år ligget på 236 kroner pr. fat i gjennomsnitt, mot 251 kroner pr. fat for fjoråret sett under ett. Det har vært betydelige svingninger i oljeprisen så langt i år. Stadige nedjusteringer av den økonomiske veksten internasjonalt har bidratt til å trekke oljeprisen betydelig ned den sisten tiden. For inneværende år er det i denne meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 230 kroner pr. fat, mens det for neste år legges til grunn en oljepris på 200 kroner pr. fat.

Tabell 2.1 oppsummerer de makroøkonomiske anslagene fram til 2005. Anslagene bygger blant annet på følgende vurderinger:

Tabell 2.1: Hovedtall for norsk økonomi. Prosentvis volumendring fra året før1)

Mrd. kroner 2000 2000 2001 2002 Årlig gj.snitt 2003-2005
Faste priser
Privat konsum 608,0 2,4 2,0 2,7 2,8
Offentlig konsum 271,0 1,4 2,1 1,5 2,2
Bruttoinvesteringer i fast kapital i alt 282,1 -1,1 -1,0 1,4 -1,2
Oljevirksomhet 58,9 -17,1 -5,9 -5,0 -11,6
Utenriks sjøfart 16,9 50,2 9,3 4,7 0,5
Bedrifter i Fastlands-Norge 128,8 1,8 -2,5 2,8 1,8
- Herav: Industri og bergverk 16,1 -8,1 9,1 15,2 -1,5
Boliger 37,1 12,2 7,6 0,8 0,0
Offentlig forvaltning 40,4 -7,9 -1,6 4,8 -1,4
Samlet innenlandsk etterspørsel2) 1193,8 2,2 1,1 2,1 1,7
Eksport 663,6 2,7 4,4 5,4 2,4
- Herav: Råolje og naturgass 306,6 6,4 7,2 9,7 -0,1
Tradisjonelle varer 212,1 2,1 4,0 3,6 4,3
Import 433,5 2,5 3,3 3,0 2,8
- Herav: Tradisjonelle varer 274,4 1,7 4,5 3,4 3,1
Bruttonasjonalprodukt 1423,9 2,3 1,7 3,2 1,6
- Herav: Fastlands-Norge 1054,5 1,8 1,2 1,9 2,0
Memo:
Sysselsetting, personer . . 0,5 0,5 0,7 0,4
Konsumprisindeksen . . 3,1 3,1 1,9
Driftsbalanse overfor utlandet (mrd. kr) . . 203,6 196,3 180,7 118,2
Husholdningenes sparerate, pst. av disponibel inntekt . . 7,7 7,6 8,0 8,1
Arbeidsledighetsprosent (AKU, nivå) . . 3,4 3,4 3,4

1) Beregnet i faste 1997-priser.

2) Inklusive lagerendring.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Anslagene fram mot 2005 innebærer en fortsatt moderat vekst i norsk økonomi, etter en kraftig oppgangskonjunktur gjennom store deler av 1990-tallet. Antall sysselsatte personer anslås å øke med om lag ½ pst. årlig, dvs. om lag i takt med den forventede veksten i arbeidsstyrken. Med en relativt svak vekst i arbeidstilbudet, og en viss oppgang i sysselsettingen i offentlig sektor, er det trolig ikke rom for noen vesentlig økt sysselsetting i privat sektor i årene framover. Framskrivingene i denne meldingen bygger dermed på en relativt høy produktivitetsvekst i de private fastlandsnæringene gjennom framskrivingsperioden. I boks 2.1 er det gjort nærmere rede for utsiktene for arbeidsstyrken.

Boks 2.1 Utsiktene for arbeidsstyrken

Utviklingen i arbeidsstyrken er avgjørende for vekstevnen til norsk økonomi. Arbeidsstyrken avhenger av demografi (befolkningens størrelse og sammensetning), andelen yrkesaktive i ulike aldersgrupper (yrkesfrekvenser) og hvor mye hver enkelt sysselsatt arbeider (gjennomsnittlig arbeidstid).

Sammensetningen av befolkningen vil bli betydelig endret fram til 2010. Så godt som hele befolkningsveksten vil komme i aldersgruppen 55-66 år. Ifølge befolkningsframskrivinger (Statistisk sentralbyrås middelalternativ) vil antall personer mellom 55 og 66 år øke med nesten 200 000 fra 2000 til 2010. Dette er en aldersgruppe hvor det er betydelig avgang fra arbeidsmarkedet, bl.a. i form av tidligpensjonering. I aldersgruppen 25-54 år, gir befolkningsframskrivingen en nedgang på 30 000 personer fram mot 2010. Denne aldersgruppen har høy yrkesfrekvens, og svært mange arbeider heltid.

Hvis en legger til grunn konstante yrkesfrekvenser fra 2000 til 2010 for de ulike aldersgruppene, vil arbeidsstyrken totalt sett kunne øke med vel 120 000 personer i denne perioden. Dette gir en gjennomsnittlig årlig vekst på 12 000 personer, tilsvarende ½ pst. årlig vekst. Til sammenlikning økte arbeidsstyrken med i gjennomsnitt om lag 25 000 personer årlig fra begynnelsen av 1970-tallet til 2000. Veksten i arbeidsstyrken siden begynnelsen av 1970-tallet skyldes dels vekst i befolkningen i yrkesaktiv alder og dels at andelen yrkesaktive i befolkningen økte kraftig. I 2000 utgjorde arbeidsstyrken 73,4 pst. av befolkningen i aldersgruppen 16-74 år, som er 12 prosentpoeng høyere enn i 1972. Denne økningen kan i sin helhet henføres til at kvinner har økt sin yrkesaktivitet. Blant eldre menn har det vært en nedgang i yrkesdeltakelsen siden 1972. Yrkesfrekvensene ligger nå på et historisk sett høyt nivå, og det er begrenset rom for ytterligere vekst framover.

De siste 30 årene har det vært en trendmessig nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid pr. sysselsatt, bl.a. som følge av lavere normalarbeidstid og økt deltidssysselsetting, jf. figur 2.5. Fra 1970 til 2000 er gjennomsnittlig arbeidstid redusert med ½ pst. pr. år. Nedgangen gjennom siste halvdel av 1990-tallet må også ses i sammenheng med økt sykefravær. Det er imidlertid nå tegn til at økningen i sykefraværet er i ferd med å stoppe opp. Gjennom 1990-tallet har kvinner i større grad valgt heltidsstilling framfor deltidssysselsetting. Hvis denne tendensen vedvarer, vil det kunne bidra til økt gjennomsnittlig arbeidstid. På den andre siden kan en ikke se bort fra at tendensen til redusert arbeidstid fortsetter. Utvidelsen av den tariffestede ferien i 2001 og 2002 bidrar til å redusere gjennomsnittlig arbeidstid pr. sysselsatt svarende til om lag 25 000 årsverk for de to årene under ett.

Dersom nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid stopper helt opp, og ledigheten holder seg stabil, vil antall utførte timeverk kunne øke med om lag ½ pst. pr. år fram mot 2010, mot en gjennomsnittlig vekst på 0,3 pst. fra 1970 til 2000. Dersom den gjennomsnittlige arbeidstiden derimot fortsetter å falle i samme takt som tidligere, vil det knapt være rom for økt timeverkssysselsetting i årene framover. Dette vil å så fall sette klare grenser for vekstpotensialet i norsk økonomi.

Figur 2.5: Sysselsatte personer, gjennomsnittlig arbeidstid og utførte timeverk. Indeks 1970=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Den største usikkerheten i anslagene i denne meldingen er knyttet til utviklingen i internasjonal økonomi. Et mer markert tilbakeslag i kjølvannet av terroraksjonene i USA vil føre til svakere utvikling i eksportindustrien og i andre konkurranseutsatte næringer. Dette vil kunne få ringvirkninger for utviklingen i innenlandsk etterspørsel og aktivitetsnivå. Selv om utviklingen internasjonalt skulle bli svakere enn lagt til grunn, synes imidlertid faren for et markert økonomisk tilbakeslag i Norge fortsatt liten. Norsk økonomi er i god balanse. I motsetning til situasjonen etter oppgangen midt på 1980-tallet er husholdningenes finansielle posisjon solid. Husholdningene sett under ett vil derfor ikke på samme måte som den gangen ha behov for en kraftig finansiell konsolidering dersom konjunkturene svekkes. I tillegg vil den høye aktiviteten i Nordsjøen i første omgang ikke bli nevneverdig påvirket av et internasjonalt konjunkturomslag. Hvis oljeprisen skulle legge seg på et lavt nivå, vil imidlertid virkningene for norsk økonomi kunne bli vesentlig større.

Med et fortsatt stramt arbeidsmarked, særlig i offentlig og privat skjermet virksomhet, kan på den annen side lønnsveksten de nærmeste årene framover bli høyere enn lagt til grunn. Husholdningenes forbruk vil i så fall kunne øke ytterligere, særlig på bakgrunn av at spareraten nå er på et historisk sett høyt nivå.

Usikkerheten i anslagene fordeler seg ulikt på de enkelte næringene. Svakere vekst internasjonalt vil først og fremst ramme den eksportrettede delen av næringslivet, mens eventuelle etterspørselsimpulser fra høyere vekst i det private forbruket i større grad vil rette seg mot privat tjenesteyting.

2.2 Internasjonal økonomi

2.2.1 Internasjonale hovedtrekk

Den internasjonale økonomiske veksten har avtatt markert det siste året, og utsiktene synes mer usikre enn på lenge. Avmatningen i verdensøkonomien har rammet alle de store økonomiske regionene. I 2. kvartal 2001 var det tilnærmet nullvekst i både USA og euroområdet, mens det var en markert nedgang i aktiviteten i Japan. Som det framgår av tabell 2.4, anslås veksten i verdensøkonomien å bli halvert fra i fjor, til 2½ pst. Dette er den svakeste veksten siden begynnelsen av 1990-årene. Samtidig antas verdenshandelen å øke med kun 3 pst. i år mot 12 pst. i fjor. Terroraksjonene i USA 11. september førte til betydelige tap av menneskeliv og materielle skader. Virkningene på husholdningenes og næringslivets framtidstro av slike hendelser er meget usikre. Dette har forsterket usikkerheten om når den økonomiske veksten vil ta seg opp igjen, jf. boks 2.2. I Europa har avdempingen hittil i år vært mer markert enn ventet, i første rekke som følge av svakere utvikling i Tyskland. Utviklingen det siste året har vist at Europa fortsatt i betydelig grad er avhengig av amerikansk økonomi. Den økonomiske situasjonen i Japan har stadig forverret seg etter et kortvarig oppsving i første halvår 2000. Det synes nå overveiende sannsynlig at landet vil oppleve negativ vekst i inneværende år. Den økonomiske aktiviteten utenfor industrilandene har også vært svakere enn ventet, i stor grad som følge av lavere etterspørsel fra USA, Japan og EU.

I industrilandene anslås bruttonasjonalproduktet (BNP) å øke med 1¼ pst. i inneværende år, som er em tredel av veksten i 2000, jf. tabell 2.2. En har i denne meldingen lagt til grunn at aktiviteten både i USA og Europa vil ta seg opp neste år, bl.a. som følge av at rentenivået, særlig i USA, er betydelig redusert gjennom inneværende år. Alt i alt anslås BNP-veksten i industrilandene neste år å komme opp i 2 pst. Hos Norges viktigste handelspartnere ventes en BNP-vekst på 1½ pst. i 2001 og 2¼ pst. i 2002. Anslagene for den økonomiske veksten internasjonalt er markert nedjustert sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett 2001.

Usikkerheten knyttet til de internasjonale økonomiske utsiktene er betydelig. Etter hvert som den økonomiske avmatningen har spredd seg til stadig flere land, har faren for en selvforsterkende konjunkturnedgang økt. Risikoen er i første rekke knyttet til utviklingen i amerikansk økonomi. Et sterkere økonomisk tilbakeslag i USA vil imidlertid kunne få betydelige smittevirkninger til resten av verdensøkonomien. Det store underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet har økt USAs avhengighet av kapitalimport. Landet er derfor sårbart for brå endringer i vurderingene av de økonomiske utsiktene. Terroraksjonen i USA har sammen med en markert økning i arbeidsledigheten, økt usikkerheten hos forbrukerne. I dagens situasjon, med høy privat gjeld og lav sparing, kan økt usikkerhet hos husholdningene få betydelige konsekvenser for det private forbruket, som så langt har hindret en nedgang i den samlede økonomiske aktiviteten. Det markerte fallet på aksjebørsene kan forsterke en slik utvikling. Fall i lønnsomheten i næringslivet og lav kapasitetsutnyttelse i industrien bidrar til at utviklingen i investeringene er usikker. Utviklingen i både bedriftenes lønnsomhet, aksjekursene og arbeidsmarkedet er avhengig av om produktivitetsveksten tar seg opp framover. Svak produktivitetsutvikling kan også forsterke balanseproblemene i amerikansk økonomi. Dette kan medføre en markert svekkelse av dollarkursen, som vil svekke konkurranseevnen og eksportveksten i Europa og andre regioner.

Usikkerheten i europeisk økonomi er særlig knyttet til det private forbruket, som hittil i år har utviklet seg langt svakere enn antatt. Indikatorene for husholdningenes og bedriftenes forventninger tyder ikke på en sterk oppgang med det første. I Japan er det fare for en mer markert økonomisk tilbakegang, i første rekke som følge av den vanskelige situasjonen i finanssektoren. Mange av de framvoksende økonomiene, særlig i Sørøst-Asia, er svært avhengige av eksport til USA, Europa og Japan. En markert forverring i utviklingen i de største økonomiske regionene vil derfor kunne ha store negative konsekvenser for denne gruppen land. Samtidig er det knyttet stor usikkerhet til omfanget og virkningene av Argentinas og Tyrkias problemer.

Boks 2.2 Økt usikkerhet i internasjonal økonomi etter terrorangrepene mot USA

World Trade Center i New York og Pentagon i Washington DC ble rammet av terrorangrep den 11. september 2001 førte til betydelige tap av menneskeliv og store materielle skader.

Det er vanskelig å finne historiske paralleller til terrorangrepene i USA. De økonomiske konsekvensene av terrorangrepene er allerede merkbare. I tillegg til de materielle skadene rammes i første rekke enkeltsektorer som finansnæringen, forsikringsselskaper, flyselskaper og reiselivsnæringen for øvrig. Angrepene førte til stenging av aksjebørsene i New York i henimot en uke.

Den økonomiske utviklingen i USA balanserer mellom et fornyet oppsving allerede mot slutten av inneværende år og et dypere og mer langvarig tilbakeslag. Allerede før 11. september var det flere tegn på svakere utvikling i amerikansk økonomi. Forbrukernes forventninger til den økonomiske utviklingen hadde vist et markert fall, industriproduksjonen var redusert, mens arbeidsledigheten hadde økt.

Terrorangrepene 11. september vil kunne påvirke utviklingen amerikansk økonomi framover på flere måter:

  • Forbrukernes framtidstro. Terrorangrepet har spredd økt frykt og usikkerhet. Dette bidro i september til det sterkeste fallet i forbrukernes tillit siden lavkonjunkturen i 1990/91. Hendelsen kan således få betydelige negative utslag i det private forbruket, som hittil har bidratt sterkt til at konjunkturnedgangen i USA ikke har vært enda sterkere. Det private forbruket, som utgjør to tredeler av etterspørselen i amerikansk økonomi, vil være avgjørende for den videre økonomiske utviklingen framover.
  • Næringslivets framtidstro. Terrorangrepene vil påvirke næringslivets forventninger til den framtidige utviklingen. Særlig vil dette kunne være tilfelle dersom etterspørselen fra forbrukerne avtar og den ledige produksjonskapasiteten øker. Konsekvensen av dette vil kunne være at det ventede oppsvinget i investeringene, som var antatt å skulle trekke i gang en ny oppgang i USA fra slutten av inneværende år, blir skjøvet ut i tid.
  • Finansmarkedene. Aksjebørsene, som har falt kraftig siden toppen våren 2000, har gått ytterligere ned etter terroranslagene. En nedgang i aksjemarkedene vil bl.a. bidra til å svekke husholdningenes formuer og tillit.
  • Smittevirkninger. Aksjebørsene har falt kraftig over hele verden. I tillegg vil importetterspørselen fra USA påvirke resten av verdensøkonomien gjennom handelsstrømmer. Videre har investorene i utrygge situasjoner en tendens til å søke tilflukt i trygge valutaer. Store valutabevegelser vil kunne føre til finansiell uro og betalingsbalanseproblemer, spesielt i mindre utviklede økonomier.

På grunn av eksportavhengigheten vil et sterkere tilbakeslag i USA og finansiell uro kunne ramme de framvoksende økonomiene i Asia særlig hardt. Men også Norges viktigste handelspartnere i Europa har vist seg å være avhengig av utviklingen i amerikansk økonomi.

Det er satt i verk og planlagt iverksatt ulike tiltak i den økonomiske politikken som vil bidra til å øke tilliten og dempe de økonomiske virkningene av terrorangrepene:

  • Pengepolitikken. Like etter terrorangrepene i USA tilførte en rekke sentralbanker likviditet til banksystemene for å hindre at mangel på likviditet skulle redusere etterspørselen. Ledet an av Federal Reserve reduserte en rekke sentralbanker styringsrentene i uken etter hendelsene. Både Federal Reserve og Den europeiske sentralbanken satte renten ned med 0,5 prosentpoeng.
  • Finanspolitikken. Det er allerede vedtatt betydelige skattelettelser i USA (tiårig program) og i Europa. Etter terroraksjonene har Kongressen i USA bevilget 40-50 milliarder dollar til krisetiltak, og støtte til flyselskaper. I andre land, blant annet i Frankrike, er det annonsert en mer ekspansiv finanspolitikk dersom utsiktene forverrer seg markert.

De betydelig lettelsene i den økonomiske politikken, særlig i USA, kan bidra til at oppsvinget neste år blir sterkere utover i 2002 enn lagt til grunn. Dette skyldes i første rekke at pengepolitikken virker med et etterslep. Anslagene i denne meldingen innebærer at det skjer et gradvis omslag til fornyet vekst i amerikansk økonomi gjennom neste år.

Etter en innstramming i løpet av 2000 har pengepolitikken hos Norges handelspartnere gjennomgående blitt mer ekspansiv i inneværende år. Som et svar på den markerte økonomiske avmatningen, er styringsrenten i USA redusert åtte ganger med til sammen 3,5 prosentpoeng hittil i år. Den siste rentenedsettelsen fant sted 17. september, like før de amerikanske aksjebørsene åpnet igjen etter terrorangrepene uken før. Den amerikanske sentralbanken har gitt signaler om ytterligere rentenedsettelser dersom ikke veksten tar seg opp igjen i tiden framover. Også i Storbritannia ble pengepolitikken lagt om i mer ekspansiv retning fra tidlig i 2001. Den europeiske sentralbanken (ESB) har til sammenlikning satt ned styringsrenten med 1 prosentpoeng i år. Den mer forsiktige linjen til ESB må ses på bakgrunn av svak euro og økningene i energi- og matvareprisene gjennom 2000 og i første halvdel av 2001. I de siste månedene har inflasjonen i euroområdet avtatt. I Sverige førte svekkelsen av valutaen og den markerte økningen i inflasjonen til at Riksbanken økte styringsrenten i juli i år. Renten ble imidlertid redusert igjen 17. september. Etter å ha økt rentene i august 2000, gikk den japanske sentralbanken i vår tilbake til en nullrentepolitikk i et forsøk på å stimulere etterspørselen. Banken meddelte samtidig at den ikke ville gjennomføre innstramminger i pengepolitikken før deflasjonen var bekjempet.

De fleste industrilandene førte en stram finanspolitikk i siste halvdel av 1990-tallet for å redusere de store budsjettunderskuddene og den høye offentlige gjelden. I EU var dette et ledd i forberedelsene til innføringen av Den økonomiske og monetære unionen (ØMU). I tillegg har sterk vekst i en rekke land de senere årene bidratt til å bedre budsjettbalansen. Et samlet budsjettunderskudd på 5 pst. av BNP i industrilandene under ett i 1993 er således snudd til et lite overskudd i 2000. Unntaket er i første rekke Japan, der gjentatte forsøk på å stimulere økonomien gjennom finanspolitikken har bidratt til en kraftig økning i budsjettunderskuddet og en offentlig gjeld som svarer til 130 pst. av BNP. I en rekke europeiske land benyttes det økte handlingsrommet i finanspolitikken til å føre en mer ekspansiv finanspolitikk, i første rekke i form av skattelettelser. Dette vil igjen kunne føre til budsjettunderskudd i EU. I USA har Kongressen vedtatt skatteletter på i alt 1350 milliarder dollar over en tiårsperiode. Dette svarer til om lag 1 pst. av BNP i perioden.

Arbeidsledigheten i industrilandene har falt markert de siste årene. Den svake aktivitetsutviklingen i første halvår i år har imidlertid bidratt til at nedgangen i arbeidsledigheten har stoppet opp, og i flere land har arbeidsledigheten økt de siste månedene. Utviklingen i USA og Japan bidrar til at ledigheten for industrilandene samlet ventes å øke svakt, fra 6,1 pst. i 2000 til henholdsvis 6,2 og 6,3 pst. i 2001 og 2002.

Etter å ha ligget på et lavt nivå de siste årene, tok inflasjonen hos våre viktigste handelspartnerne seg markert opp i 2000 og i første halvår i år. Økningen skyldtes først og fremst høyere oljepriser, samt prisstigning på matvarer som en følge av problemene i det europeiske landbruket. Den underliggende inflasjonen, der det korrigeres for bl.a. den direkte virkningen av økte energipriser, tok seg også markert opp. I eurosonen har i tillegg svekkelsen av valutaen bidratt til den tiltakende prisveksten. Inflasjonen har avtatt igjen de siste månedene etter hvert som de midlertidige virkningene er blitt uttømt. Det er lagt til grunn at konsumprisene hos våre viktigste handelspartnere vil øke med om lag 2½ pst. i år og 2 pst. i 2002.

Lønnsveksten i industrien hos våre viktigste handelspartnere ventes både i år og neste år å holde seg på om lag samme nivå som i 2000. Arbeidsmarkedsreformer og den svakere økonomiske utviklingen har bidratt til et noe mindre stramt arbeidsmarked i flere land. Den sterkeste lønnsveksten er fortsatt ventet i de land som har hatt høyest økonomisk vekst de siste årene. Dette gjelder bl.a. Portugal og Irland. Samlet anslås lønnsveksten i industrien hos våre viktigste handelspartnere til om lag 3¾ pst. både i år og neste år.

Tabell 2.2: Hovedtall for den økonomiske utviklingen i industrilandene. Prosentvis endring fra året før

Årlig Årlig
gj.snitt gj.snitt
1995-1999 2000 2001 2002 2002-2005
Bruttonasjonalprodukt:
Industriland1) 2,9 3,4 1,2 1,9 2,6
Norges handelspartnere 2,7 3,7 1,6 2,3 2,5
EU-15 2,4 3,3 1,8 2,2 2,4
Euroområdet 2,3 3,4 1,8 2,2 2,5
Norge 3,3 2,3 1,7 3,2 1,6
Fastlands-Norge 3,1 1,8 1,2 1,9 2,0
Konsumpriser:
Industriland 1,9 2,4 2,4 1,8 2,0
Norges handelspartnere 2,0 2,3 2,6 2,1 2,0
EU-15 2,2 2,4 2,6 2,0 1,8
Euroområdet 2,0 2,3 2,7 1,9 1,8
Norge 2,2 3,1 3,1 1,9 2,5
Arbeidsledighet:2)
Industriland 7,1 6,1 6,2 6,3 ..
Norges handelspartnere 7,8 6,2 6,0 5,9 ..
EU-15 10,1 8,2 7,8 7,6 ..
Euroområdet 11,0 9,0 8,5 8,2 ..
Norge 4,0 3,4 3,4 3,4 ..

1) Gruppen av industriland er veid sammen ved bruk av IMFs BNP-vekter, mens Norges handelspartnere er sammenveid ved bruk av våre eksportandeler.

2) I prosent av arbeidsstyrken.

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 2.6: Internasjonal økonomi

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, EcoWin og Finansdepartementet.

Figur 2.7: Konsumpriser. Prosentvis endring fra året før

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå, EcoWin og Finansdepartementet.

2.2.2 Nærmere om utviklingen i industrilandene

Etter flere år med BNP-vekst på over 4 pst., avtok den økonomiske veksten i USA markert fra sommeren 2000. Fra 1. kvartal til 2. kvartal i år var BNP om lag uendret. Den svakere veksten må ses i sammenheng med de pengepolitiske innstrammingene i 1999 og første del av 2000. I tillegg bidro fallende aksjekurser og tiltakende pris- og kostnadsvekst til å redusere husholdningenes disponible inntekter og bedriftenes inntjening. Dette medførte bl.a. en avtakende vekst i privat forbruk, som utgjør to tredeler av BNP. Forbruksveksten har likevel vært relativt høy, og den har så langt hindret nedgang i den samlede økonomiske aktiviteten. Formuesvirkningene fra økte boligpriser og stor omsetning av boliger kan bidra til å forklare den relativt moderate avmatningen i forbruket. Forut for terrorangrepene i september var det visse tegn på at nedgangen i aktivitetsveksten hadde flatet ut. Ordreinngangen til industrien hadde tatt seg noe opp igjen, og varelagrene synes å ha avtatt. På den annen side hadde husholdningenes framtidstro begynt å avta igjen etter en mer optimistisk periode fram mot sommeren. Den markerte økningen i arbeidsledigheten fra juli til august i år kan også indikere lavere vekst i forbruket framover. Usikkerheten om den økonomiske utviklingen er økt betydelig som følge av terrorangrepene. Dette er bl.a. reflektert i det markerte fallet i forbrukernes framtidstro i september. BNP-veksten for inneværende år er anslått til 1,0 pst., som er det laveste på ti år. De betydelige penge- og finanspolitiske stimulansene som er gjennomført i år, ventes å bidra til at BNP-veksten tar seg opp til 2 pst. neste år, jf. tabell 2.2.

I den ti år lange oppgangsperioden i amerikansk økonomi har arbeidsledigheten blitt tilnærmet halvert, og kom ned i 4,0 pst. i 2000. Det er det laveste nivået på over 30 år. Sysselsettingen økte i samme periode med over 16 mill. personer. Som følge av den svakere økonomiske utviklingen det siste året, har sysselsettingsveksten vist en klart avtakende tendens. Etter å ha økt relativt moderat, steg ledigheten med hele 0,4 prosentpoeng i august i år, til 4,9 pst. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten ventes å øke til 4¾ pst. i år og 5¼ pst. neste år.

Til tross for den svakere utviklingen i arbeidsmarkedet har det vært en viss økning i lønnsveksten hittil i år. Etter en revisjon av nasjonalregnskapet er det også klart at produktivitetsveksten de siste årene har vært noe lavere enn hittil antatt, slik at arbeidskraftskostnadene pr. produsert enhet har vært noe høyere og bedriftenes inntjening noe svakere enn tidligere anslått. Konsumprisveksten har økt det siste året som følge av høyere oljepriser. Denne virkningen er nå uttømt, og en venter lavere prisvekst i tiden framover.

I Japan har den økonomiske situasjonen forverret seg ytterligere. Det er nå overveiende sannsynlig at landet vil oppleve fall i produksjonen i inneværende år. Utviklingen er preget av betydelig usikkerhet hos husholdningene og i næringslivet. Dette skyldes bl.a. den økte arbeidsledigheten og de vedvarende problemene i finanssektoren, som nå i nesten et tiår har bidratt til å redusere vekstevnen til japansk økonomi. Den sterke økningen i offentlig gjeld har forsterket usikkerheten og bidratt til høy privat sparing.

Privat forbruk er ventet å bidra negativt til den økonomiske utviklingen i inneværende år, bl.a. som følge av utviklingen i arbeidsmarkedet og redusert disponibel inntekt for husholdningene. Den negative utviklingen i industriproduksjonen ventes også å fortsette, mens nettoeksporten antas å bidra svakt positivt til veksten, i første rekke gjennom et markert fall i importen. Den nye regjeringens planlagte strukturreformer, herunder reformer i finanssektoren, må også ventes å bidra til å redusere aktiviteten i første omgang. Regjeringen har imidlertid varslet at den vil legge fram forslag om et tilleggsbudsjett for å redusere de kortsiktige negative konsekvensene av reformene. Alt i alt anslås et fall i BNP i inneværende år på 0,5 pst. og nullvekst i 2002.

I Japan er arbeidsledigheten nå den høyeste siden målingene startet for henimot 50 år siden. Det kan ventes en ytterligere økning av ledigheten som følge av svak økonomisk utvikling, omfattende oppsigelser i næringslivet og de planlagte strukturreformene. Betydelig ledig produksjonskapasitet, kombinert med blant annet økt konkurranse i produktmarkedet, har ført til et fall i konsumprisene. Det er ventet at prisveksten gradvis tar seg opp etter hvert som den økonomiske aktiviteten tiltar, men også for inneværende år og neste år legges det til grunn negativ prisvekst.

Også i euroområdet har det vært en markert svekkelse av den økonomiske veksten det siste året. BNP-veksten ventes å avta fra 3,4 pst. i 2000 til om lag 1¾ pst. i år. Det er videre lagt til grunn at produksjonsveksten vil ta seg opp til 2¼ pst. neste år. Avmatningen siden høsten 2000 må ses i sammenheng med både svakere eksportutvikling og redusert vekst i innenlandsk etterspørsel. Veksten i det private forbruket er blitt dempet av den tiltakende inflasjonen. Samtidig har den svakere eksportutviklingen ført til redusert produksjon og lønnsomhet i industrien. Den lavere lønnsomheten og de svakere konjunkturutsiktene ventes å bidra til svak utvikling i investeringene. Den svakere økonomiske veksten har vært mest markert i Tyskland, som synes å være sterkest utsatt for smittevirkninger fra avmatningen i USA. Dette kan bl.a. forklares med Tysklands betydelige avhengighet av industrisektoren og eksport av kapitalvarer, som har hatt en særlig svak utvikling. Som områdets største økonomi og den viktigste handelspartneren for mange av de andre eurolandene, har den svakere aktiviteten i tysk økonomi smittet over til andre land i eurosonen. Innenlandsk etterspørsel i eurosonen ventes å ta seg opp igjen etter hvert som lavere inflasjon og skattelettelser bidrar til økt disponibel inntekt for husholdningene. Fortsatte reduksjoner i arbeidsledigheten vil også bidra, selv om den nå ventes å avta i et noe lavere tempo enn tidligere.

I euroområdet sett under ett har arbeidsledigheten falt fra om lag 11½ pst. i 1997 til om lag 8,3 pst. i juli i år. Ledigheten ventes neste år å falle til under nivået fra 1990, da den var på sitt laveste under forrige konjunkturtopp. Det er antatt at gjennomførte reformer i arbeidsmarkedet har gjort dette mulig uten at lønnsveksten har tiltatt i samme grad denne gangen. Til tross for den positive utviklingen vil ledigheten utgjøre over 8 pst. av arbeidsstyrken i 2001. Det er imidlertid fortsatt stor variasjon mellom landene i eurosonen. Seks mindre land har nå en arbeidsledighet på 5 pst. eller lavere, mens den i fire land, bl.a. Italia og Frankrike, fortsatt ligger på over 8 pst. I den senere tiden har ledigheten tatt seg noe opp igjen, først og fremst i Tyskland, men også i Frankrike og Italia. Alt i alt ventes likevel en moderat nedgang i ledigheten både i år og neste år.

Prisveksten i euroområdet har vist en avtakende tendens de siste månedene etter å ha tiltatt siden høsten 1999. Utviklingen må i første rekke ses i sammenheng med at virkningene av høyere olje- og matvarepriser i 2000 og 1. kvartal 2001 nå avtar. I tillegg har det vært en viss styrking av euroen den siste tiden. Konsumprisveksten for euroområdet under ett har falt fra en topp på 3,4 pst. i mai i år til 2,7 pst. i august. Sentralbankens signalrente er senket de siste månedene med utgangspunkt i at ESB venter ytterligere fall i prisstigningen framover. Den gjennomsnittlige prisveksten anslås å stabilisere seg på i underkant av 2 pst. etter hvert som impulsene fra faktorene nevnt ovenfor ventes å bli uttømt. Økt konkurranse i euroområdet som følge av fortsatt utvikling av EUs indre marked, ventes også å dempe prisveksten.

Veksten i Storbritannia holder seg godt oppe, drevet i første rekke av en relativt sterk vekst i privat forbruk. Industrisektoren har imidlertid utviklet seg svakt, og produksjonsvolumet er i dag om lag det samme som for fem år siden. Den svake utviklingen i industrisektoren må ses i sammenheng med den sterke pundkursen og svakere vekst hos Storbritannias viktigste handelspartnere. Den sterke veksten i husholdningenes etterspørsel kan bl.a. forklares med den gode situasjonen i arbeidsmarkedet og at prisstigningen på boliger har ført til at husholdningenes formue har økt. Den økonomiske veksten er ventet å fortsette også neste år, understøttet av fortsatt høy privat etterspørsel etter hvert som virkningene av lavere renter gjør seg gjeldende. I tillegg har regjeringen annonsert betydelig vekst i offentlige utgifter i årene framover.

Den langvarige konjunkturoppgangen har bidratt til at arbeidsledigheten er på sitt laveste nivå på over 25 år. Det er ventet at ledigheten vil avta moderat også i inneværende år. Den sterke pundkursen og svak prisvekst på råvarer utenom olje har bidratt til lav inflasjon de siste årene. Økt lønnsvekst og en noe lavere pundkurs ventes å bidra til at prisveksten tar seg opp, men den antas fortsatt å ligge under sentralbankens inflasjonsmål på 2½ pst. både i år og neste år.

I Norden sett under ett har de økonomiske utsiktene svekket seg markert etter sterk vekst i 2000. For området sett under ett var veksten på 3,7 pst. i 2000, en utvikling som særlig må ses i sammenheng med en BNP-vekst i Finland på hele 5,7 pst. Avmatningen i internasjonal økonomi og kapasitetsbegrensninger har imidlertid bidratt til en markert lavere økonomisk vekst i år. Sverige og Finland er i tillegg blitt særlig rammet av den svake utviklingen i IKT-sektoren. Lave realrenter og høy vekst i husholdningenes disponible inntekter, som følge av bl.a. betydelige skattelettelser i begge landene, ventes å bidra til å stimulere den innenlandske etterspørselen i 2002. Også i Danmark har den økonomiske veksten avtatt. For Norden sett under ett er det lagt til grunn at BNP-veksten vil ta seg opp, fra 1¾ pst. i år til 2½ pst. i 2002.

Arbeidsledigheten i området under ett fortsatte å falle i 2000. Fallet var mest markert i Sverige, der ledigheten avtok med nesten 1 prosentpoeng. De senere års sterke sysselsettingsvekst har imidlertid avtatt hittil i år, og arbeidsledigheten går ikke lenger ned. I Finland er ledigheten i underkant av 9 pst., mens den åpne ledigheten i Sverige ligger i overkant av regjeringens mål på 4 pst. Økningen i oljeprisene, sammen med den høye kapasitetsutnyttelsen, bidro til at prisveksten i Norden tok seg betydelig opp i 2000, etter å ha vært lav i flere år. Prisveksten i 2000 varierte fra 1,3 pst. i Sverige til 5 pst. i Island. Inflasjonen fortsatte å tilta i første halvår i år, men har i den senere tiden igjen vist en avtakende tendens, i første rekke som en følge av lavere energipriser. Prisveksten anslås til 2¾ pst. i inneværende år og 2 pst. neste år som gjennomsnitt for Norden.

Tabell 2.3: Hovedtall for noen av Norges viktigste handelspartnere. Prosentvis endring fra året før

Bruttonasjonalprodukt Konsumprisindeks Arbeidsledighet1)
2000 2001 2002 2000 2001 2002 2000 2001 2002
USA 4,1 1,0 2,0 3,4 3,2 2,4 4,0 4,7 5,3
Japan 1,5 -0,5 0,0 -0,6 -0,4 -0,4 4,7 5,0 5,3
Tyskland 3,0 1,1 1,9 1,9 2,7 1,7 7,8 7,7 7,5
Frankrike 3,2 2,1 2,3 1,7 1,7 1,5 9,7 8,8 8,3
Storbritannia 3,0 2,0 2,2 2,9 2,1 2,4 5,5 5,4 5,5
Sverige 3,6 1,5 2,4 1,3 2,5 2,1 4,7 4,1 3,9
Danmark 3,2 1,3 2,0 2,9 2,3 1,9 4,7 4,6 4,6
Finland 5,7 2,5 2,5 3,4 2,7 2,2 9,8 9,0 9,0

1) Prosent av arbeidsstyrken.

Kilde: OECD og Finansdepartementet.

2.2.3 Utviklingen utenfor industrilandene

Utviklingslandene og de framvoksende økonomiene har blitt til dels kraftig påvirket av den markerte økonomiske avmatningen i de industrialiserte landene. Veksten har særlig svekket seg i Sørøst-Asia, som er avhengig av eksport til den kriserammede høyteknologisektoren. Flere land i regionen, deriblant Singapore og Taiwan, har opplevd fall i BNP i første halvår i år. På den annen side har Kina fortsatt høy økonomisk vekst. Også i Latin-Amerika har det vært en svekkelse av de økonomiske utsiktene. Dette har vært et resultat av den internasjonale lavkonjunkturen, men også av interne forhold, først og fremst den finansielle krisen i Argentina. I Tyrkia har store budsjettunderskudd ført til et sammenbrudd i valutakursregimet, med en svekkelse av valutaen på over 50 pst. i første halvår i år. I de tidligere østblokklandene synes de økonomiske utsiktene noe lysere, selv om flere av landene også har merket virkningene av svakere internasjonal vekst. Samlet anslås nå den gjennomsnittlige BNP-veksten utenfor industrilandene til 4 pst. i år og 5 pst. neste år, jf. tabell 2.4.

I Asia (utenom Japan) tok veksten seg markert opp i 1999 og 2000, etter at den økonomiske aktiviteten igjen skjøt fart i landene i Sørøst-Asia etter krisen i 1997/98. Sterk eksportvekst og ekspansiv finanspolitikk bidro til det raske oppsvinget. Den høye eksportavhengigheten innebærer imidlertid at landene er meget sårbare overfor utviklingen i industrilandene. Dette forsterkes av at IKT-produkter utgjør en betydelig andel av samlet eksport. Krisen i IKT-sektoren og den svake utviklingen i internasjonal økonomi har derfor rammet store deler av området hardt. I deler av Sørøst-Asia, spesielt i Indonesia, Thailand og Filippinene, bidrar også en rekke interne forhold til å trekke ned vekstutsiktene, bl.a. uløste problemer i finanssektoren og politisk ustabilitet. Det synes likevel å være relativt liten risiko for at området vil oppleve en ny krise tilsvarende den en opplevde for noen år siden. Dette skyldes bl.a. bedre driftsbalanse overfor utlandet, samt høyere valutareserver og bedre balanse mellom kortsiktig og langsiktig utenlandsgjeld.

Tabell 2.4: Bruttonasjonalproduktet i utvalgte grupper av land. Prosentvis endring fra året før

Årlig gj.snitt
1995-1999 2000 2001 2002
Verden 3,6 4,7 2,4 3,3
Industriland 2,7 3,4 1,2 1,9
Øvrige land 4,9 6,1 3,9 5,0
Asia 6,8 6,8 5,5 5,9
Latin-Amerika 2,6 4,2 1,4 3,4
Afrika 3,5 2,9 3,8 4,4
Sentral- og Øst-Europa (inkl. Baltikum) 3,2 3,8 3,5 4,2
Russland -1,2 8,3 4,0 4,0

Kilde: IMF og Finansdepartementet.

I Kina ligger det an til fortsatt sterk vekst de nærmeste årene. Landet antas i beskjeden grad å bli påvirket av den internasjonale avmatningen fordi eksporten utgjør en relativt liten del av BNP. Finanssektoren utgjør en viktig utfordring, med en høy andel misligholdte lån, samtidig som det er et betydelig behov for ytterligere omstruktureringer i en rekke statseide selskaper. Gjennomføringen av nødvendige reformer, bl.a. som en forberedelse til Kinas inntreden i WTO, kan bidra til å svekke veksten på kort sikt. Den økonomiske utviklingen i India har svekket seg det siste året. Dette må ses i sammenheng med alvorlig tørke og økningene i energiprisene. I tillegg har virkningene av de betydelige finanspolitiske stimulansene som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet, avtatt. Det offentlige budsjettunderskuddet utgjorde i 2000 over 5 pst. av BNP. Veksten i økonomien ventes å ta seg opp i siste halvdel av inneværende år som en følge av gode jordbruksavlinger.

Den positive utviklingen i Sentral- og Øst-Europa (inklusive Baltikum) fortsatte i 2000, og veksten på årsbasis kom opp i 3,8 pst. Til tross for den svake utviklingen i industrilandene er det bare ventet en moderat lavere vekst i inneværende år. Veksten ventes å bli understøttet av bl.a. direkte investeringer fra utlandet og omstruktureringer i næringslivet, i tillegg til en mer ekspansiv penge- og finanspolitikk i flere land i regionen. Strukturreformer som er gjennomført i de fleste land i regionen for å kvalifisere for EU-medlemskap, ventes også å bidra positivt etter hvert. Den sterkeste veksten er ventet i Latvia, Estland og Bulgaria, men også i Ungarn og Slovenia ligger det an til en BNP-vekst på i overkant av 4 pst. De store budsjettunderskuddene i flere land i regionen øker imidlertid usikkerheten om den videre utviklingen. Store underskudd på driftsbalansen overfor utlandet gjør også landene sårbare for endringer i vurderingene av de økonomiske utsiktene.

I Russland vokste BNP med hele 8,3 pst. i 2000. Den sterke veksten må bl.a. ses i sammenheng med styrket konkurranseevne etter svekkelsen av valutakursen i forbindelse med krisen i 1998. Samtidig har økningen i oljeprisen medført en markert bedring i de offentlige finansene. Den økonomiske veksten ventes å avta i tiden framover som følge av økende prispress innenlands, lavere oljepris og svakere utvikling internasjonalt. Det er likevel ventet solid vekst både i inneværende år og neste år. Gjennomføringen av en rekke store reformer, blant annet innen elektrisitetsmarkedet samt en omfattende skattereform, har bidratt til en markert bedring av vekstutsiktene for økonomien.

I Latin-Amerika har både eksterne og interne forhold bidratt til å snu den sterke økonomiske oppgangen i 2000. Det ventes at BNP-veksten vil avta fra 4,2 pst. i 2000 til 1½ pst. i inneværende år. Veksten ventes deretter å ta seg opp igjen til 3½ pst. i 2002. Avmatningen i verdensøkonomien har bidratt til redusert aktivitetsnivå gjennom lavere eksportetterspørsel, spesielt i Mexico og Chile. I tillegg har det vært betydelig uro i finansmarkedene, i første rekke drevet av en tiltakende negativ utvikling i Argentina. Styrkingen av den amerikanske dollaren de siste årene har svekket landets konkurranseevne fordi den argentinske pesoen er knyttet til dollaren. Politisk ustabilitet, sammen med en ytterligere svekkelse av landets allerede svake finansielle situasjon, har ført til økt usikkerhet om evnen til å betjene utenlandsgjelden. Landet opplever en betydelig kapitalflukt og press på valutakursregimet. Dette har bl.a. resultert i en kraftig renteøkning, som har bidratt til å svekke landets vekstutsikter. IMF har etablert et låne- og tilpasningsprogram for Argentina som gir landet en låneramme på 22 mrd. USD. Den finansielle uroen i regionen har blitt ytterligere forsterket av politisk ustabilitet og en alvorlig energikrise i Brasil. Det er knyttet betydelig usikkerhet til den videre utviklingen i Argentina og resten av Latin-Amerika. Flere land i regionen har store underskudd i offentlig sektor og høy offentlig gjeld. Dette gjør dem sårbare for bl.a. renteøkninger. Den svakere veksten ventes å bidra til avtakende inflasjon i år og neste år for regionen som helhet.

I Afrika ventes den økonomiske veksten å ta seg ytterligere opp både i år og neste år, i første rekke som følge av høy vekst i de nord-afrikanske landene. Den svake utviklingen i verdensøkonomien ventes kun å påvirke utviklingen i liten grad. Prisutviklingen i råvaremarkedene er imidlertid viktig for veksten i enkelte land. Høyere oljepriser har styrket utsiktene for de oljeeksporterende landene, mens situasjonen er motsatt for mange av de oljeimporterende landene. Fortsatt lave priser på en rekke råvarer, spesielt kaffe, men også bomull, tobakk og kopper, bidrar til å dempe den økonomiske utviklingen i mange land. Ulik veksttakt mellom landene synes i stor grad å reflektere interne forhold, herunder styresettet, kvaliteten på den makroøkonomiske politikken og gjennomføringen av strukturelle reformer. I tillegg utgjør militære konflikter og AIDS-epidemien et vesentlig hinder for politisk og økonomisk stabilitet.

2.3 Finans- og valutamarkedene

2.3.1 De internasjonale finans- og valutamarkedene

Etter flere år med sterk kursoppgang snudde aksjemarkedene i 2000, og den fallende tendensen har fortsatt i år. IT-relaterte aksjer har falt mest i verdi, men også andre aksjer har vist betydelig nedgang. Nasdaq-indeksen i USA, som for en stor del består av IT-aksjer, er redusert med om lag 70 pst. siden toppnoteringene våren 2000. Også de bredere sammensatte indeksene har falt i verdi, og Standard & Poor 500-indeksen har falt med en tredel siden toppen i mars 2000. Den svake utviklingen på børsene i USA må ses i sammenheng med lavere lønnsomhet, den markerte avmatningen i amerikansk økonomi og økt usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen. Verdien på IT-aksjene har i tillegg blitt påvirket av en rekke konkurser og et særlig stort fall i inntjeningen i mange av selskapene. Den negative utviklingen på børsene har vært markert også i EU-landene, der den svake økonomiske utviklingen og lavere inntjening har blitt forsterket av stigende prisvekst og et høyt rentenivå. I Japan er aksjekursene halvert siden våren 2000, og Nikkei-indeksen ligger på sitt laveste nivå på over 17 år. Terrorangrepene i USA 11. september har forsterket usikkerheten til den økonomiske utviklingen, og aksjebørsene over hele verden har svekket seg ytterligere.

Utviklingen i de kortsiktige rentene avspeiler innretningen av pengepolitikken og konjunktursituasjonen i de enkelte land og regioner. Den amerikanske sentralbanken har redusert rentene med til sammen 3,5 prosentpoeng hittil i år. Den siste rentenedsettelsen på 0,5 prosentpoeng fant sted like før de amerikanske aksjebørsene åpnet igjen 17. september etter terrorangrepene uken før. 3-månedersrentene ligger etter dette i overkant av 2½ pst. Nedgangen i pengemarkedsrentene i euroområdet har vært mer moderat, og rentene har gått ned med om lag 1,0 prosentpoeng hittil i år. Dette reflekterer den mer forsiktige pengepolitikken til Den europeiske sentralbanken (ESB). Etter reduksjonen av styringsrenten med 0,5 prosentpoeng 17. september ligger 3-månedersrentene i euroområdet på om lag 3,6 pst. De korte rentene i eurosonen er anslått til gjennomsnittlig 4,3 pst. i år og 4,0 pst. neste år. I Japan har 3-månedersrentene vært om lag null siden sentralbanken la om pengepolitikken i mer ekspansiv retning igjen i mars i år.

De langsiktige rentene i industrilandene falt til dels markert gjennom 2000, i takt med de svekkede økonomiske utsiktene. Utviklingen har vært mer ustabil i 2001. Den nedadgående tendensen de siste månedene ble forsterket etter terrorangrepene i USA i september. I USA har rentene på 10-års statsobligasjoner falt fra nærmere 5 pst. ved årsskiftet til om lag 4¾ pst. i september. Fastrenten på 30-års pantelån har falt med over 1½ prosentpoeng fra mai 2000 til august, mens fastrentelån med ett års bindingstid har falt med over 1¾ prosentpoeng. Dette har vært en viktig forklaring bak den solide utviklingen i boligmarkedet. Samtidig har husholdningene fått frigjort egenkapital ved å refinansiere sine huslån til gunstigere rente i en situasjon med generell prisøkning på boliger. Dette har igjen bidratt til økt kjøpekraft. Utviklingen i obligasjonsrentene kan delvis forklares med endringer i inflasjonsforventninger hos investorene.

De langsiktige rentene i Europa har langt på vei fulgt utviklingen i amerikanske renter, men svingningene har vært noe mindre markerte. Rentene på 10-års statsobligasjoner i Tyskland er nå om lag 4¾ pst., det samme som ved årsskiftet. Rentedifferansen mellom USA og Tyskland er nå tilnærmet forsvunnet. Som gjennomsnitt for 2000 lå rentene i USA nær 1 prosentpoeng over de tilsvarende tyske. Rentene er ventet å avta svakt i perioden framover. Dette bygger bl.a. på en antakelse om at inflasjonsutviklingen den siste tiden har bidratt til å øke tilliten til ESBs mellomlangsiktige inflasjonsmål under 2 pst. Obligasjonsrentene i Japan har vært svakt avtakende i inneværende år, og 10-års statsobligasjoner ligger nå på i underkant av 1½ pst. Utviklingen reflekterer de svekkede vekstutsiktene for japansk økonomi, samt forventninger om at deflasjonstendensene vil vedvare framover.

Forholdet mellom hovedvalutaene har de siste fem årene vært preget av til dels markerte bevegelser. Hovedbildet er at amerikanske dollar og japanske yen har styrket seg markert mot tyske mark/euro. Mellom dollar og yen har det vært betydelige fluktuasjoner i begge retninger. Styrkingen av dollar til tross for rekordstore underskudd på driftsbalansen overfor utlandet kan bl.a. tilskrives den sterke produktivitetsutviklingen og betydelig kapitalimport. På samme måte kan en del av forklaringen på euroens svekkelse siden innføringen 1.1.1999 være kapitaleksporten som følge av forventet høyere avkastning i USA. Fra toppnoteringen i januar 1999 har euroen svekket seg med 22 pst. i forhold til amerikanske dollar. Det har imidlertid vært en motsatt bevegelse de siste månedene, og euroen har nå styrket seg med om lag 12 pst. siden bunnoteringen i oktober 2000. Usikkerheten knyttet til den videre utviklingen mellom dollar og euro er økt ytterligere etter terrorangrepene i USA. Underskuddet på den amerikanske driftsbalansen trekker isolert sett i retning av en ytterligere styrking av euroen mot dollar. På den annen side synes markedet å ha større tillit til den amerikanske økonomiens vekstevne. Dersom produktivitetsutviklingen i USA skulle falle tilbake til nivået fra før midten av 1990-årene, kan en imidlertid få en klar svekkelse av dollaren.

Figur 2.8: Internasjonale finansmarkeder

1) En stigende kurve angir styrket valuta overfor DEM/euro.

Kilde: OECD, Norges Bank og Bloomberg.

2.3.2 Det norske finansmarkedet

Norges Bank har holdt styringsrenten uendret på 7 pst. siden september i fjor etter å ha satt opp renten med til sammen 1,5 prosentpoeng gjennom 2000. Tremåneders pengemarkedsrente har holdt seg nokså stabil på rundt 7,4 pst. i denne perioden. Etter at sentralbankene i flere land satte ned styringsrentene 17. og 18. september, har norsk tremåneders pengemarkedsrente falt til 7,1 pst. Også de implisitte terminrentene, slik de framgår av avkastningskurven i penge- og obligasjonsmarkedet, har falt. De implisitte terminrentene indikerer at markedsaktørene forventer at tremåneders pengemarkedsrenter vil avta mot slutten av året og gjennom 2002, jf. figur 2.9. Som det framgår av figuren, har forventningene om renteutviklingen variert en del gjennom 2001. Mens pengemarkedsrentene i Norge har holdt seg nokså stabile i år, har tilsvarende renter både i euroområdet og USA falt, jf. avsnitt 2.3.1. Dette har medført en økt rentedifferanse mellom norske og utenlandske pengemarkedsrenter.

Boks 2.3 Renteframskrivinger

I denne meldingen er det beregningsteknisk lagt til grunn at de korte rentene utvikler seg i samsvar med de implisitte terminrentene beregnet på grunnlag av avkastningskurven i penge- og obligasjonsmarkedene.

De implisitte renteforventningene har variert betydelig gjennom 2000. I denne meldingen har en beregningsteknisk lagt til grunn terminrenter pr. 10. september. Disse terminrentene viser et forløp hvor tremåneders pengemarkedsrenter faller ned mot 7,1 pst. mot slutten av året. I 2002 og inn i 2003 reduseres renten med ytterligere vel ½ prosentpoeng, for deretter å øke svakt ut framskrivingsperioden.

Figur 2.9: Teknisk framskriving av tremåneders pengemarkedsrente. Faktisk utvikling og implisitt terminrente. Prosent

Kilde: Norges Bank og Bloomberg.

Tabell 2.5: Teknisk framskriving av norske tremåneders pengemarkedsrenter1). Prosent

10. sept. 2001 2002 2003 2004 2005
7,2 7,3 6,8 6,4 6,5 6,6

1) Årsgjennomsnitt beregnet på bakgrunn av implisitte terminrenter pr. 10. september 2001.

Kilde: Norges Bank og Finansdepartementet.

Rentedifferansen mellom norsk og tysk tiårs statsobligasjonsrente har økt stort sett sammenhengende siden begynnelsen av 2000 og er nå i underkant av 1,6 prosentpoeng. Økningen i rentedifferansen må bl.a. ses i sammenheng med utviklingen i kortsiktige renter samt inflasjonsutsiktene.

Normalt vil utviklingen i bankenes renter følge pengemarkedsrentene med et visst etterslep. Bankenes renter holdt seg nokså stabile i første halvår i år. Forretnings- og sparebankenes gjennomsnittlige utlånsrenter (utenom nullstilte lån) var ifølge Norges Banks statistikk 8,9 pst. ved utgangen av 2. kvartal i år, mens innskuddsrentene var 5,8 pst. i gjennomsnitt. Bankenes rentemargin har ligget stabilt på rundt 3,1 prosentpoeng det siste året.

Den effektive kronekursen har styrket seg jevnt siden mai 2000, og er nå rundt 5 pst. sterkere enn ved årsskiftet. Styrkingen må blant annet ses i lys av at svenske kroner er svekket. Kursen på norske kroner målt mot euro har holdt seg forholdsvis stabil rundt 8,0. Eurokursen holder seg fortsatt svak mot amerikanske dollar, og er nå rundt 0,92.

Aksjemarkedene i Norge har fulgt den svake internasjonale utviklingen. Etter en kursoppgang gjennom april og mai, har aksjekursene igjen falt. Oslo Børs Hovedindeks, som måler den generelle kursutviklingen for aksjer notert på Oslo Børs, har falt med vel 26 pst. siden årsskiftet. Sammenlignet med toppnoteringen i september 2000, har hovedindeksen falt med 36 pst. Det er særlig IT- og industriaksjene som har utviklet seg svakt så langt i år.

Figur 2.10: Utviklingen i aksjemarkedet. Ukesgjennomsnitt. Uke 1 1997=100

Kilde: EcoWin.

2.4 Innenlandsk etterspørsel og produksjon

2.4.1 Offentlig konsum og investeringer

Offentlig konsum anslås nå å øke med 2 pst. fra 2000 til 2001, som er noe mer enn i fjor, men klart lavere enn i 1998 og 1999. Veksten er i hovedsak trukket opp av kommunalt konsum, mens veksten i statlig konsum ser ut til å bli relativt lav. Det økonomiske opplegget i denne meldingen innebærer at veksten i offentlig konsum ventes å avta til 1½ pst. i 2002. Bruttoinvesteringene i offentlig forvaltning anslås å avta med 1,6 pst. fra 2000 til 2001. Nedgangen kan i sin helhet tilskrives et fall i statlige investeringer, mens det for kommunale investeringer anslås et uendret investeringsnivå. Til neste år anslås bruttoinvesteringene i offentlig forvaltning å øke med hele 4¾ pst. Økningen må ses i sammenheng med økte investeringer i kommunesektoren i forbindelse med opprusting av skolebygg, samt økte investeringer i omsorgsboliger i forbindelse med handlingsplanen for eldreomsorgen. Samlet offentlig etterspørsel, dvs. summen av offentlig konsum og bruttoinvesteringer, anslås å øke med 1½ pst. i 2001 og 2 pst. i 2002.

Tabell 2.6: Hovedtall for offentlig forvaltning. Prosentvis volumendring fra året før1)

Mrd. kroner 2000 Gj.snitt 1990-2000 2001 2002
Offentlig konsum 271,0 2,9 2,1 1,5
Statlig 105,9 2,8 0,7 . .
Kommunalt 165,1 2,9 3,1 . .
Offentlige investeringer 40,4 1,8 -1,6 4,8
Statlige 15,9 -0,1 -4,0 . .
Kommunale 24,5 3,4 0,0 . .
Bruttoprodukt 206,6 2,2 2,5 1,5
Statlig 58,8 1,9 0,8 . .
Kommunalt 147,8 2,3 3,2 . .
Sysselsetting, mill. timeverk 852,3 1,5 0,9 0,5
Statlig 227,3 -0,2 -1,6 . .
Kommunal 625,0 2,1 1,8 . .

1) Som følge av overflytting av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene til staten oppgis det for 2002 bare tall for offentlig forvaltning under ett.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Sysselsettingen i offentlig sektor, målt ved antall utførte timeverk, anslås å øke med ½ pst. fra 2001 til 2002. Statlig sysselsetting utenom sykehusene ventes å avta noe, bl.a. som følge av færre sysselsatte innenfor Forsvaret. Fra 1970 til 2000 økte antall sysselsatte personer i offentlig sektor i gjennomsnitt med 3¼ pst. årlig. Den markerte veksten har ført til at Norge nå er blant de OECD-landene med høyest andel offentlig sysselsatte, jf. figur 2.11. De siste ti årene har offentlig sysselsetting endrer seg lite som andel av samlet sysselsetting. Dette må ses i sammenheng med at det under oppgangskonjunkturen på 1990-tallet også var en kraftig økning i sysselsettingen i privat sektor. Anslagene i denne meldingen innebærer at sysselsettingen i offentlig sektor, målt som andel av samlet sysselsetting, vil øke både i 2001 og 2002.

Figur 2.11: Offentlig sysselsetting. Antall sysselsatte personer i offentlig sektor som andel av samlet sysselsetting. Prosent

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Anslagene for utviklingen i offentlig etterspørsel i perioden 2003 - 2005 bygger på beregningstekniske forutsetninger som omtales nærmere i avsnitt 3.2.5. Finanspolitikken og kommuneopplegget er nærmere beskrevet i avsnitt 3.2 og 3.3.

2.4.2 Husholdningenes etterspørsel

Etter en gjennomsnittlig årlig vekst på 3,9 pst. i perioden 1993 til 1998 har veksten i det private forbruket vært mer moderat de to siste årene. Det er særlig veksten i varekonsumet som har avtatt, mens veksten i tjenestekonsumet har holdt seg mer oppe. Den avdempede veksten i det private forbruket må ses i sammenheng med en klart svakere utvikling i husholdningenes disponible realinntekter de siste to årene, hovedsakelig som følge av lavere sysselsettingsvekst. I tillegg har økningen i rentenivået trolig bidratt til at husholdningenes sparing har økt de siste to årene.

Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder på at privat forbruk tok seg noe opp i første halvår i år, etter en svak utvikling gjennom andre halvår i fjor. Sammenliknet med samme periode i fjor, økte privat forbruk med 1,7 pst. i første halvår. Ifølge Norsk Gallups trendbarometer ligger husholdningenes forventninger om den økonomiske utviklingen på et relativt høyt nivå, til tross for en viss nedgang det siste året, jf. figur 2.12. De relativt optimistiske forventningene reflekteres i en høy aktivitet i boligmarkedet og en fortsatt høy kredittvekst.

Alt i alt anslås det en vekst i det private konsumet på 2 pst. i 2001. Anslaget innebærer moderat vekst gjennom andre halvår i år. Blant annet på bakgrunn av den relativt høye veksten i konsumprisene, anslås husholdningenes disponible realinntekter å øke med 1¾ pst. fra 2000 til 2001. Spareraten anslås dermed å avta svakt.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til den videre utviklingen i spareraten. Høy finansiell sparing og betydelige omvurderingsgevinster de siste ti årene har sammen med økte boligpriser ført til at husholdningenes samlede formuesposisjon nå er svært god. Dette kan trekke i retning av en viss nedgang i spareraten i årene framover. I tillegg forventes arbeidsledigheten å holde seg på et lavt nivå framover, noe som kan tilsi lav forsiktighetsmotivert sparing. På den annen side trekker den demografiske utviklingen, med en økning i antall middelaldrende i forhold til antall unge og pensjonister, i retning av noe høyere sparerate. Også den kraftige nedgangen i aksjemarkedene den siste tiden, sammen med økt usikkerhet om den videre økonomiske utviklingen, kan føre til at spareraten tar seg noe opp. Alt i alt legger en i denne meldingen til grunn at husholdningenes forbruk om lag følger veksten i disponibel realinntekt framover.

Veksten i husholdningenes inntekter ventes å ta seg markert opp i 2002. Dette skyldes først og fremst at veksten i konsumprisene anslås å avta betydelig, bl.a. som følge av redusert matmoms fra 1. juli i år. Dette gir grunnlag for en relativt høy reallønnsøkning. I tillegg vil lavere nominelle renter redusere husholdningenes netto renteutgifter. Alt i alt ventes husholdningenes inntekter å øke med 3 pst. reelt fra 2001 til 2002. Dette vil trolig gi en viss økning i spareraten, og det private forbruket anslås å øke med 2¾ pst. fra 2001 til 2002. Spareraten vil dermed komme opp på 8 pst. i 2002.

For perioden 2003-2005 anslås det en gjennomsnittlig årlig vekst i husholdningenes disponible realinntekter på 2¾ pst. Med om lag uendret sparerate, gir dette grunnlag for en vekst i det private konsumet i samme størrelsesorden.

Anslagene for utviklingen i husholdningenes inntekter og forbruk innebærer at husholdningenes sparing holder seg på et relativt høyt nivå i årene framover. I tillegg ventes husholdningenes realinvesteringer å avta svakt, målt som andel av disponibel inntekt, slik at netto finansinvesteringer øker. Husholdningenes netto finansformue anslås å øke fra 65 pst. av disponibel inntekt ved utgangen av 2002 til 78 pst. ved utgangen av 2005.

Figur 2.12: Husholdningenes tilpasning

1) Differansen mellom prosentandelen som har svart «bedre» og «dårligere» på spørsmål om landets og egen økonomi.

2) Nettofinansformuen slik den var i 1980 tillagt akkumulerte nettofinansinvesteringer i perioden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Norges Bank, Norsk Gallup og Finansdepartementet.

Til tross for flere år med høy inntektsvekst og sterk prisstigning på brukte boliger økte igangsettingen av boliger kun moderat fra første til andre halvdel av 1990-tallet. Dette må bl.a. ses i sammenheng med begrensinger på tilbudssiden. Mangel på byggeklare tomter i sentrale strøk, forsinkelser som følge av ny plan- og bygningslov og mangel på kvalifisert arbeidskraft bidro til å holde boligbyggingen nede. I fjor tok imidlertid boligbyggingen seg markert opp, og det ble igangsatt til sammen 23 500 boliger, mot 20 000 boliger som årlig gjennomsnitt i andre halvdel av 1990-tallet.

Igangsettingen av boliger har tatt seg ytterligere opp hittil i år. Sammenliknet med samme periode i fjor ble det igangsatt 18 pst. flere boliger i første halvår i år. Økningen har vært størst i Oslo og Akershus. Samtidig har det vært en markert nedgang i den gjennomsnittlige størrelsen på de igangsatte boligene, slik at igangsatt areal har økt med om lag 13 pst. Nedgangen i den gjennomsnittlige boligstørrelsen må ses i sammenheng med høy igangsetting av omsorgsboliger, i tillegg til at en økende andel av boligbyggingen ser ut til å finne sted i bynære områder.

Alt i alt anslås igangsettingen i år til 26 000 boliger, som er den høyeste igangsettingen siden 1988. Sammen med lavere gjennomsnittsareal, en moderat vekst i rehabiliteringsinvesteringene og en viss standardheving gir dette en vekst i boliginvesteringene på 7½ pst. fra 2000 til 2001.

Også i 2002 trekker flere forhold i retning av relativt høy boligbygging:

Mangel på arbeidskraft vil imidlertid også framover kunne begrense igangsettingen av boliger. Blant annet viste Aetats bedriftsundersøkelse en mangel på 9000 arbeidstakere innenfor bygg og anlegg i mai i år. I tillegg har den økte igangsettingen av boliger ført til en relativt kraftig økning i antall bygg i arbeid. Dette kan bety at kapasiteten til å ta på seg nye oppdrag for byggenæringen nå er mindre enn for ett år siden. Alt i alt anslås igangsettingen til 24 000 boliger neste år. Som følge av fortsatt høy igangsetting av omsorgsboliger og økt boligbygging i bynære områder ventes gjennomsnittsarealet å avta ytterligere. Sammen med en viss økning i rehabiliteringsinvesteringene og en viss standardheving gir dette en vekst i boliginvesteringene på ¾ pst. i 2002.

I perioden 2003-2005 ventes det en viss nedgang i igangsettingen av boliger. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at byggingen av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i forbindelse med handlingsplanen for eldreomsorgen og opptrappingsplanen for psykisk helse ventes å falle fra om lag 8600 boenheter i 2002 til om lag 500 boenheter årlig i perioden 2003-2005. I tillegg trekker demografiske forhold, med en synkende andel av befolkningen i etableringsfasen, i retning av lavere boligbygging. På den annen side kan et eventuelt etterslep som følge av kapasitetsbegrensninger de siste årene bidra til høyere igangsetting framover enn det de demografiske faktorene isolert sett tilsier. Samlet legges det til grunn at boligbyggingen avtar til om lag 20 000 boliger i 2005. Som følge av fortsatt inntektsvekst for husholdningene og lavere andel omsorgsboliger ventes det at gjennomsnittsarealet vil øke noe i denne perioden. Sammen med en viss standardheving og fortsatt vekst i rehabiliteringsinvesteringer tilsier dette om lag uendrede boliginvesteringer i perioden 2003-2005.

Figur 2.13: Boligmarkedet

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.4.3 Bedriftene i fastlandsøkonomien

Etter flere år med sterk aktivitetsvekst i bedriftene i fastlandsøkonomien, avtok veksten fra sommeren 1998. I industrien falt produksjonen med 6 pst. og sysselsettingen med 20 000 personer fra 1998 til 2000. I de øvrige fastlandsnæringene har veksten fortsatt, men i et noe lavere tempo enn under oppgangskonjunkturen på 1990-tallet, jf. figur 2.14. Nedgangen i industrien må ses i sammenheng med det kraftige fallet i oljeinvesteringene. Samtidig har eksporten økt klart svakere enn markedsveksten. Norsk eksportrettet virksomhet har dermed tapt markedsandeler, noe som bl.a. må ses i sammenheng med et betydelig tap av kostnadsmessig konkurranseevne siden midten av 1990-tallet.

Figur 2.14: Utviklingen i bedriftene

1) Bruttoprodukt i basisverdi.

Kilde: EU, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 2.15: Ordretilgang og reserver i industrien

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Ifølge det kvartalsvise nasjonalregnskapet var det en relativt svak produksjonsvekst i fastlandsbedriftene i første halvår i år. Det er særlig de vareproduserende næringene utenom industrien som preges av lavere aktivitet, mens nedgangen innenfor industri og bergverk ser ut til å ha stoppet opp. Bedriftsinvesteringene har falt med nær 6 pst. sammenliknet med første halvår i fjor, først og fremst som følge av en nedgang innenfor tjenesteytende og vareproduserende næringer utenom industrien.

Anslagene for industrien bygger på følgende vurderinger:

Alt i alt anslås det en moderat vekst i industriproduksjonen i år og neste år. Dette er i tråd med industriens egne forventninger ifølge Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer.

Også industriinvesteringene har avtatt markert siden 1998, men nivået er fortsatt en god del høyere enn under lavkonjunkturen tidlig på 1990-tallet, jf. figur 2.16. Ifølge tall fra det kvartalsvise nasjonalregnskapet økte industriinvesteringene kraftig i første halvår i år, og selv uten vekst resten av året vil industriinvesteringene kunne øke med over 8 pst. fra 2000 til 2001. Ifølge investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå vil investeringene i industrien ta seg markert opp også til neste år, etter en vekst på om lag 10 pst. i år. Store prosjekter innenfor metallindustrien, bl.a. Norsk Hydros anlegg på Sunndalsøra og i Årdal, bidrar til oppgangen i industriinvesteringene, men også for andre deler av industrien tyder tellingen på økte investeringer. Samlet sett anslås industriinvesteringene å øke med om lag 10 pst. i år og 15 pst. neste år.

Den optimismen som investeringstellingen antyder må ses i sammenheng med at investeringsnivået er betydelig redusert de siste par årene. I tillegg er kapasitetsutnyttelsen er relativt høy innenfor deler av industrien, særlig innenfor tradisjonelt utekonkurrerende næringer som metallindustrien. Den svake produksjonsutviklingen de siste månedene kan derfor i noen grad reflektere at denne delen av industrien stanger i et produksjonstak. Investeringene som ifølge investeringstellingen nå planlegges, vil etter hvert bidra til å øke produksjonskapasiteten i deler av industrien. Flere av de store investeringsprosjektene vil imidlertid først bli ferdigstilt i 2004 og 2005.

Figur 2.16: Utviklingen i bruttoinvesteringene i fastlandsbedriftene. Volumindekser 1997=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Mens industrien i stor grad påvirkes av oljevirksomheten og utviklingen i internasjonal økonomi, er de øvrige fastlandsnæringene mer avhengige av utviklingen i innenlandske forhold.

Aktiviteten i bygge- og anleggsbransjen tok seg noe opp i fjor etter en relativt kraftig nedgang i 1999. Tilgjengelig informasjon tyder nå på en høy aktivitet i byggenæringen, særlig innenfor boligbygging. I anleggsbransjen har det vært en viss nedgang de siste årene, bl.a. som følge av at en del større prosjekter ble avsluttet på slutten av 1990-tallet. Ordresituasjonen for anleggsbransjen har imidlertid bedret seg noe de siste kvartalene. Alt i alt anslås det nå en produksjonsvekst i bygge- og anleggsnæringen på 2 pst. både i 2001 og 2002.

Ifølge det kvartalsvise nasjonalregnskapet ligger produksjonen i primærnæringene an til å avta noe i år etter fire år med moderat vekst. Sysselsettingen i primærnæringene har vist en trendmessig nedgang, og gjennom 1990-tallet er sysselsettingen redusert med over 30 000 personer, til anslagsvis 90 000 personer i 2001. Den største nedgangen har funnet sted innenfor jordbruket, bl.a. som følge av rasjonaliseringer og sammenslåing av bruk. For oppdrettssektoren, som har opplevd sterk vekst på 1990-tallet, vil tildeling av nye konsesjoner og økte fôrkvoter gi grunnlag for en viss produksjonsvekst framover. Oppdrettsnæringen er særlig avhengig av utviklingen på eksportmarkedet, ettersom om lag 90 pst. av produksjonen eksporteres. Hittil i år har eksportvolumet vært høyere enn tilsvarende periode i fjor, og det forventes en fortsatt vekst i eksportvolumet framover.

Innenfor vareproduserende og tjenesteytende næringer har aktiviteten fortsatt å øke de siste par årene, men i et svakere tempo enn tidligere. Som følge av at det ventes en sterkere vekst i den innenlandske etterspørselen, anslås det en noe sterkere aktivitetsvekst i disse næringene framover.

Etter en markert økning fram til 1996, endret investeringene i samferdselssektoren seg lite i 1997 og 1998. De to siste årene har imidlertid investeringene tatt seg opp igjen, og det ventes et forholdsvis høyt investeringsnivå i denne sektoren de neste årene, bl.a. som følge av betydelige investeringer i forbindelse med utbyggingen av UMTS-nettet og bredbånd. Alt i alt forventes samferdselsinvesteringene å øke med om lag 8 pst. både i 2001 og 2002.

Lagerinvesteringene i nasjonalregnskapet fanger opp statistiske avvik i tillegg til reelle lagerendringer, og viser ofte store svingninger. Dette har trolig sammenheng med svakheter i statistikken, og at lagerinvesteringene til en viss grad benyttes til å avstemme nasjonalregnskapet slik at samlet tilgang blir lik samlet anvendelse. Økte lagerinvesteringer bidro i fjor til å trekke opp aktiviteten i norsk økonomi ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene.

Tabell 2.7: Bruttoprodukt etter næring. Prosentvis volumendring fra året før1)

Mrd. kroner 2000 2000 2001 2002 Årlig gj.snitt 2003-2005
Bruttonasjonalprodukt 1423,8 2,3 1,7 3,2 1,6
Oljevirksomhet 347,1 4,6 4,5 9,7 -0,7
Utenriks sjøfart 22,3 2,7 -4,6 -2,2 ..
Næringsvirksomhet i Fastlands-Norge 716,8 2,4 1,0 2,0 1,9
Primærnæringene 23,3 2,1 -1,6 0,2 ..
Industri og bergverk 132,5 -2,6 1,2 1,1 0,8
Kraftforsyning 24,6 16,8 -13,0 0,0 ..
Bygge- og anleggsvirksomhet 50,2 1,5 2,3 2,4 ..
Andre næringer 486,1 3,1 1,9 2,4 ..
Offentlig forvaltning 206,6 0,9 2,4 1,6 2,0
Korreksjonsposter 131,1 0,0 0,9 2,2 ..
Memo:
BNP Fastlands-Norge 1054,5 1,8 1,2 1,9 2,0

1) Beregnet i faste 1997-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 2.8: Bruttoinvesteringer i fast realkapital for bedriftene i Fastlands-Norge. Prosentvis volumendring fra året før1)

Mrd. 2000-kroner 2000 2000 2001 2002 Årlig gj.snitt 2003-2005
Bedrifter i Fastlands-Norge 128,8 1,8 -2,5 2,8 1,8
Primærnæringene 12,1 0,5 -11,9 -7,3 ..
Industri og bergverk 16,1 -8,1 9,1 15,2 -1,5
Kraftforsyning 3,9 -14,3 10,0 6,0 ..
Samferdsel 30,6 9,3 8,2 7,5 ..
Øvrig næringsvirksomhet 66,0 2,7 -9,3 -2,0 ..
Memo:
Lagerinvesteringer2) 32,7 0,9 -0,2 0,0 0,0

1) Beregnet i faste 1997-priser.

2) Endring i lagerinvesteringer i prosent av BNP året før.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Arbeidsproduktiviteten i Fastlands-Norge tok seg kraftig opp i 2000 sammenliknet med utviklingen de to foregående årene. Dette henger i noen grad sammen med den kraftige økningen i elektrisitetsproduksjonen, men veksten var høy også for øvrige fastlandsnæringer. I år antas elektrisitetsproduksjonen å falle, noe som bidrar til å trekke ned produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien. Produksjons- og sysselsettingsanslagene i denne meldingen innebærer at produktivitetsveksten i fastlandsnæringer utenom boligtjenester, primærnæringer og elektrisitetsforsyning blir liggende på et relativt høyt nivå, med en vekst på henholdsvis 2,6 og 2,1 pst. i 2001 og 2002. For perioden 2003-2005 anslås det en produktivitetsvekst på 1,9 pst., som er om lag på linje med den gjennomsnittlige veksten de siste 20 årene. Mangel på arbeidskraft bidrar til at produksjonsveksten i år og til neste år i betydelig grad vil måtte skje gjennom å utnytte mulighetene for mer effektiv produksjon i de enkelte næringene.

Utviklingen i total faktorproduktivitet (TFP) gir uttrykk for hvor stor del av produksjonsveksten som kan føres tilbake til andre forhold enn endringer i de primære produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Siden 1980 har TFP vokst svakere enn arbeidskraftsproduktiviteten, noe som henger sammen med at kapitalbeholdningen har økt gjennom perioden. For private fastlandsnæringer utenom boligtjenester, primærnæringer og elektrisitetsforsyning anslås det en relativt sterk vekst i total faktorproduktivitet både i år og til neste år.

Tabell 2.9: Produktivitetsutvikling i Fastlands-Norge. Prosentvis endring fra året før

Årlig gj.snitt 1978-2000 2000 2001 2002 Årlig gj.snitt 2003-2005
Arbeidsproduktivitet:1)
Fastlands-Norge 1,8 2,5 1,7 1,9 1,6
Private fastlandsnæringer utenom bolig, primærnæringer og elektrisitetsforsyning 1,8 2,2 2,6 2,1 1,9
Total faktorproduktivitet:2)
Fastlands-Norge 1,2 1,3 1,1 1,4 1,3
Private fastlandsnæringer utenom bolig, primærnæringer og elektrisitets-forsyning 1,4 1,4 1,9 1,6 1,4

1) Med arbeidsproduktivitet menes her bruttoprodukt pr. utførte timeverk.

2) Med total faktorproduktivitet menes den delen av veksten i bruttoproduktet som ikke kan forklares av vekst i bruken av arbeidskraft og realkapital.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.5 Petroleumsvirksomheten

Oljeproduksjonen er ventet å nå toppen neste år med en produksjon på 3,2 mill. fat olje pr. dag. Produksjonen av gass og NGL ventes å øke noe framover slik at samlet petroleumsproduksjon kan holde seg relativt stabil i perioden 2002-2005. Investeringene i oljevirksomheten forventes å falle med om lag 5 pst. fra 2001 til 2002. I denne meldingen er det lagt til grunn en oljepris på 230 kroner i 2001 og 200 kroner i 2002. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten anslås til 245 mrd. kroner i inneværende år og til 205 mrd. kroner i 2002.

Hittil i år har oljeprisen i gjennomsnitt ligget på 236 kroner pr. fat. Fra et nivå på om lag 200 kroner pr. fat i begynnelsen av året, steg oljeprisen til om lag 270 kroner i begynnelsen av februar som følge av forventninger om reduserte produksjonskvoter i OPEC-landene. Fra februar i år reduserte OPEC sine kvoter med 1,5 mill. fat. Til tross for dette økte lagrene av råolje i USA, og oljeprisen falt ned mot 210 kroner i slutten av mars, jf. figur 2.17. OPEC reduserte sine kvoter med ytterligere 1 mill. fat pr. dag fra 1. april. Dette førte til at oljeprisen steg til et nivå på om lag 270 kroner pr. fat i slutten av mai og begynnelsen av juni. Gjennom sommeren falt så prisene igjen ned mot 210 kroner, og OPEC vedtok i slutten av juli å redusere kvotene med ytterligere 1 mill. fat pr. dag fra 1. september. Mot slutten av september falt oljeprisene mot 180 kroner pr. fat. Det sterkeste fallet må ses i sammenheng med at frykten for lavere vekst i verdensøkonomien har blitt forsterket etter terroraksjonene i USA. Den 26. september var oljeprisen 182 kroner pr. fat.

Figur 2.17: Utviklingen i oljeprisen. Kroner pr. fat

Kilde: Norges Bank.

Utviklingen i oljemarkedet avhenger av tilbuds- og etterspørselsforhold. På kort sikt vil også utviklingen i lagerbeholdninger kunne ha stor betydning for oljeprisen. Oljeprisen framover vil blant annet kunne bli påvirket av:

Figur 2.18: Utviklingen i amerikanske oljelagre. Ukestall. Mill. fat

Kilde: Energy Information Administration (EIA).

Prisene for framtidig levering på International Petroleum Exchange i London viser en oljepris på om lag 23 USD ut resten av året. For neste år viser terminprisene et fallende forløp fra 22,9 USD i januar til 21,7 USD i desember. I norske kroner gir dette et fall fra om lag 197 kroner i januar til 186 kroner i desember.

For inneværende år er det i denne meldingen lagt til grunn en oljepris på 230 kroner pr. fat, og for neste år på 200 kroner pr. fat. For årene deretter antas det at oljeprisen faller gradvis til 135 2002-kroner fra og med 2010 i tråd med forutsetningene i Langtidsprogrammet 2002-2005.

I 2000 ble det ifølge tall fra Oljedirektoratet produsert råolje, NGL og salgbar naturgass på norsk sokkel tilsvarende 244 mill. standardkubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.). Samlet petroleumsproduksjon anslås å øke med om lag 13 mill. Sm3 o.e. i 2001 og 24 mill. Sm3 o.e. i 2002, jf. tabell 2.10. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett er anslagene for samlet produksjon nedjustert med om lag 1¼ pst. i 2001 og oppjustert med om lag 1 pst. i 2002. Råoljeproduksjonen er noe nedjustert de nærmeste årene, mens anslaget for gassalget er noe oppjustert.

Tabell 2.10: Hovedtall for petroleumsvirksomheten

2000 2001 2002 2005 Virkning av en endring i oljeprisen i 2002
Forutsetninger:
Råoljepris, kroner pr. fat 251 230 200 152 10
Produksjon, mill. Sm3 o.e 244 256 280 281
- Råolje og NGL 194 194 210 204
- Naturgass 50 62 71 77
Mrd. kroner:
Eksportverdi1) 312,0 318,8 309,7 234,1 12,9
Påløpte skatter og avgifter2) 96,2 116,1 114,4 82,7 7,8
Betalte skatter og avgifter2) 61,5 109,1 117,5 82,5 3,9
Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten3) 161,4 244,9 205,5 141,9 8,6
Mrd. kroner, 1997-priser:
Investeringer i oljevirksomheten 51,8 48,8 46,2 32,0
Direkte import til oljevirksomheten4) 18,8 14,9 14,6 12,1
Etterspørsel mot fastlandsøkonomien 33,0 33,9 31,6 20,0

1) Utvinning og rørtransport av råolje og naturgass..

2) Ordinær skatt på inntekt og formue, særskatt, produksjonsavgift, arealavgift og CO2-avgift.

3) Summen av betalte skatter og avgifter, netto innbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten og betalt aksjeutbytte fra Statoil. I tillegg inngår statlige tilskudd i henhold til fjerningstilskuddsloven og administrasjonskostnader i forbindelse med Petoro AS. For 2001 inngår også engangsoppgjør i forbindelse med salg av SDØE-andeler til Statoil.

4) Inkludert sektorens egenproduksjon av oljeboringstjenester.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Råoljeproduksjonen er ventet å nå en topp neste år, med en produksjon på om lag 3,2 mill. fat pr. dag. Reduksjonen i råoljeproduksjonen de påfølgende årene blir imidlertid kompensert av økt produksjon av gass og NGL/kondensat. Dette gjør at samlet petroleumsproduksjon er ventet å være forholdsvis stabil i hele perioden 2002-2005, med en produksjonstopp på i overkant av 281 mill. Sm3 o.e. i 2005.

Oljedirektoratets anslag for samlede utvinnbare petroleumsressurser var ved årsskiftet 13,8 mrd. Sm3 o.e. Av dette var om lag 3,0 mrd. Sm3 o.e. produsert, slik at gjenværende ressurser ble anslått til om lag 10,8 mrd. Sm3 o.e. I forhold til året før ble ressursanslaget oppjustert med om lag 3,4 pst.

Verdien av den samlede eksporten fra petroleumssektoren var hele 312 mrd. kroner i 2000. Eksportverdien er anslått å øke ytterligere til om lag 319 mrd. kroner i inneværende år, mens den i 2002 er anslått til om lag 310 mrd. kroner.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten var i 2000 på om lag 161 mrd. kroner. For inneværende år anslås netto kontantstrømmen til om lag 245 mrd. kroner. Det er her tatt hensyn til inntekter på 40,3 mrd. kroner knyttet til salg av SDØE-andeler til Statoil. Utenom dette salget er kontantstrømmen nedjustert med om lag 18 mrd. kroner i forhold til Revidert nasjonalbudsjett, til tross for høyere oljepris. Nedjusteringen skyldes først og fremst et noe lavere produksjonsanslag. I tillegg innebærer salget av SDØE-andeler en reduksjon i statens inntekter fra SDØE, og denne nedgangen blir kun delvis motsvart av økte skatteinntekter fra Statoil. For 2002 er nettokontantstrømmen nedjustert med om lag 6 mrd. kroner i forhold til Revidert nasjonalbudsjett, til om lag 205 mrd. kroner. Høyere forventet oljepris og et høyere produksjonsanslag trekker i retning av økte inntekter for staten. Dette blir imidlertid mer enn oppveid av reduserte inntekter som følge av salg av SDØE-andeler. Basert på de forutsetningene som legges til grunn i denne meldingen, anslås nettokontantstrømmen å falle til om lag 142 mrd. kroner i 2005.

Figur 2.19: Petroleumsvirksomheten

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Totalformuen i petroleumsvirksomheten, definert som den beregnede nåverdien av framtidige årlige netto kontantstrømmer fra petroleumsvirksomheten, kan anslås til 2400 mrd. 2002-kroner. Det er særlig grunn til å peke på at både prisen på råolje og naturgass, men også anslag på den framtidige utviklingen i produksjonen og utvinningskostnader er svært usikker. Anslag for petroleumsformuen er også avhengig av hvilken diskonteringsrente som legges til grunn. I tråd med tidligere praksis, er det ved beregning av totalformuen lagt til grunn en realrente på 4 pst. Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til noe over 2100 mrd. 2002-kroner. Petroleumsformuen gir grunnlag for beregning av en permanentinntekt, eller en langsiktig, årlig realavkastning, på om lag 97 mrd. 2002-kroner. Av dette utgjør statens andel om lag 86 mrd. 2002-kroner.

Investeringene i petroleumsvirksomheten nådde et rekordhøyt nivå på 82 mrd. kroner i 1998, og falt deretter med om lag 34 pst. fram til 2000, jf. figur 2.20. De samlede investeringene anslås å falle med nesten 6 pst. i år som følge av at investeringene i oljeboringssektoren er ventet å falle fra det svært høye nivået i fjor. Endringer i disse investeringene slår i all hovedsak ut i endringer i direkteimporten. Investeringene i oljeutvinning og rørtransport, som er av størst betydning for fastlandsøkonomien, er derimot ventet å øke noe i inneværende år.

For 2002 er det på usikkert grunnlag anslått at investeringene i petroleumsvirksomheten vil falle med 5 pst., og i perioden 2003-2005 er det ventet en ytterligere reduksjon i investeringsnivået med om lag 11½ pst. pr. år i gjennomsnitt. Partnerene i Snøhvit-lisensen besluttet den 25.9.01 å sende inn Plan for Utbygging og Drift (PUD) av Snøhvit-feltet utenfor Hammerfest. Dette innebærer at investeringene i Snøhvit-feltet kommer noe tidligere enn tidligere antatt. Oljeinvesteringene for de nærmeste årene kan derfor bli noe høyere enn lagt til grunn i denne meldingen. Prosjektet krever godkjenning av Stortinget. Det understrekes at usikkerheten knyttet til utviklingen i petroleumsinvesteringene er stor.

Figur 2.20: Investeringer i oljevirksomhet. Mrd. 1997-kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.6 Utenriksøkonomien

2.6.1 Driftsbalansen overfor utlandet

Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet var i fjor 204 mrd. kroner, mot 47 mrd. kroner i 1999. Overskuddet i fjor tilsvarte i overkant av 14 pst. av BNP, som er den høyeste andelen i noe OECD-land etter andre verdenskrig. Den kraftige økningen i overskuddet fra 1999 til 2000 skyldtes først og fremst en dobling av eksportverdien av råolje og naturgass, til 307 mrd. kroner. Utenom eksporten av råolje og naturgass styrket driftsbalansen seg med 9 mrd. kroner, til et underskudd på 103 mrd. kroner. Denne forbedringen skyldtes i all hovedsak en bedring i bytteforholdet overfor utlandet, bl.a. som følge av økte metallpriser på verdensmarkedet, økte fraktrater for utenriksflåten og økte priser på laks.

I første halvår i år var overskuddet på driftsbalansen 113 mrd. kroner. Dette er om lag 33 mrd. kroner høyere enn på samme tid i fjor. Det var særlig økt eksportverdi av råolje og naturgass som bidro til å trekke opp overskuddet. Både eksportverdien og importverdien av tradisjonelle varer økte med om lag 7 pst. i de syv første månedene i år sammenliknet med fjoråret, og utviklingen i nettoeksporten av tradisjonelle varer har dermed bidratt til å redusere overskuddet på driftsbalansen hittil i år. For 2001 anslås det nå et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på 196 mrd. kroner. Neste år anslås overskuddet på driftsbalansen til om lag 180 mrd. kroner. Nedgangen fra i år kan henføres til en noe svakere handelsbalanse med tradisjonelle varer og til en anslått nedgang i oljeprisen.

Figur 2.21: Driftsbalansen overfor utlandet. Prosent av BNP

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 2.11: Driftsbalansen overfor utlandet

Prosentvis endring fra året før
Mrd. kroner 2001 2002
2000 2001 2002 Pris Volum Pris Volum
Eksport 663,6 678,0 680,4 -2,1 4,4 -4,8 5,4
Råolje og naturgass 306,6 312,9 303,3 -4,8 7,2 -11,6 9,7
Skip, plattformer mv. 10,4 9,6 9,8 -9,0 1,2 1,1 1,2
Andre varer 212,1 220,2 227,9 -0,1 4,0 -0,2 3,6
Bruttoinntekter, skipsfart og oljeboringstjenester 75,2 72,9 73,1 -2,2 -0,8 0,1 0,2
Rørtransport 5,4 5,9 6,4 0,0 10,3 0,0 7,7
Utlendingers utgifter i Norge 17,6 17,8 18,5 1,3 0,0 1,8 2,2
Andre tjenester 36,3 38,7 41,3 2,6 3,9 2,5 4,2
Import 433,5 457,1 477,2 2,1 3,3 1,4 3,0
Skip, plattformer mv. 26,4 25,4 26,3 3,0 -6,7 2,6 1,1
Andre varer 276,2 297,4 311,4 3,0 4,5 1,3 3,4
Bruttoutgifter, skipsfart og oljeboringstjenester 43,0 42,0 42,4 -1,9 -0,3 0,2 0,7
Nordmenns utgifter i utlandet 39,3 40,3 42,7 0,0 2,6 2,0 3,7
Andre tjenester 48,6 51,9 54,4 2,2 4,5 2,2 2,5
Eksportoverskudd 230,1 220,9 203,2
Rente- og stønadsbalansen -26,5 -24,7 -22,6
Overskudd på driftsbalansen 203,6 196,3 180,7

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.6.2 Eksport og import av tradisjonelle varer

Etter kraftig vekst midt på 1990-tallet, har eksportvolumet av tradisjonelle varer steget mer moderat de tre siste årene. Eksportveksten midt på 1990-tallet må ses i sammenheng med en bred internasjonal oppgangskonjunktur med sterk markedsvekst, ledig kapasitet i norsk økonomi og flere år med bedret konkurranseevne. Samtidig vant norske eksportører innpass på nye markeder, bl.a. i det tidligere Øst-Europa. De tre siste årene har markedsandelene for tradisjonelle norske industrivarer falt. I fjor var nedgangen særlig sterk, med en markedsvekst på hele 10 pst., mens eksporten økte med 2 pst. Det betydelige tapet av markedsandeler de siste årene må ses i sammenheng relativt høy norsk kostnadsvekst. I tillegg har norsk økonomi vært preget av høy kapasitetsutnyttelse og mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Disse faktorene kan ha vært med på å begrense mulighetene til å øke produksjonen i takt med markedsveksten. Som følge av en fortsatt svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen anslås det ytterligere tap av markedsandeler i årene framover.

I lys av den markerte avdempingen av veksten i internasjonal økonomi har norsk eksport så langt i år utviklet seg relativt sterkt. I første halvår var det sesongjusterte eksportvolumet 6,2 pst. høyere enn det gjennomsnittlige nivået i fjor. Eksporten av aluminium i 1. kvartal er imidlertid trolig overvurdert i de foreløpige nasjonalregnskapstallene, som følge av at deler av eksporten i 3. og 4. kvartal i fjor først ble registrert i februar og mars i år. Korrigert for dette har metalleksporten vist en mer moderat vekst. Også andre deler av prosessindustrien har økt sin eksport i år, bl.a. innenfor varegruppene kjemiske råvarer og papirmasse. Alt i alt anslås det samlede eksportvolumet av tradisjonelle varer å stige med 4,0 pst. i år og 3,6 pst. neste år.

USA har de siste årene vært Norges fjerde største eksportmarked. I første halvår i år ble eksportverdien til USA redusert med 8 pst. i forhold til samme periode i fjor, mens verdien av Norges samlede eksport av tradisjonelle varer økte med over 7 pst. Eksporten til våre tre største eksportmarkeder, Tyskland, Storbritannia og Sverige, har derimot steget betydelig i samme periode. Som følge av avdempingen internasjonalt ventes det svakere vekst i etterspørselen i disse landene de nærmeste månedene.

Etter relativt svak vekst gjennom det meste av 1990-tallet, steg eksportprisene for tradisjonelle varer med hele 14 pst. fra 1999 til 2000. Prisene på viktige eksportvarer som metaller og fisk tok seg opp mot slutten av 1999, og steg gjennom det meste av fjoråret. Mot slutten av 2000 stoppet imidlertid prisveksten opp, og eksportprisene på oppdrettsfisk og metaller sank både i 1. og 2. kvartal i år. På usikkert grunnlag anslås det nå om lag uendrede eksportpriser både i år og neste år. Svakere vekst internasjonalt bidrar til å dempe prisoppgangen. I tillegg har produksjonen av oppdrettslaks økt kraftig i bl.a. Chile, noe som har bidratt til nedgang i lakseprisene. På den annen side kan aluminiumsproduksjonen på den amerikanske vestkysten bli svært lav i år på grunn av problemene i elektrisitetsproduksjonen. Economist Intelligence Unit (EIU) venter at aluminiumsproduksjonen i dette området bare vil utgjøre 20 pst. av full kapasitet i år. Dette bidrar til å dempe nedgangen i aluminiumsprisen. Spotprisen på aluminium har falt de siste månedene. Tradisjonelt ligger eksportprisen for norske produsenter noe høyere enn spotprisen, med et tidsetterslep på 6-9 måneder.

Figur 2.22: Utenrikshandelen

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De siste par årene har importvolumet av tradisjonelle varer utviklet seg svakt, noe som bl.a. har sammenheng med det kraftige fallet i oljeinvesteringene. Tendensen til svak importvekst har fortsatt i første halvår i år. Importen av investeringsvarer falt sammenliknet med første halvår i fjor, mens importen av vareinnsats økte moderat. En vedvarende høy aktivitet i norsk økonomi tilsier en viss oppgang i importen framover. På den annen side vil den anslåtte nedgangen i oljeinvesteringene bidra til å dempe importveksten. Det anslås en vekst i importvolumet av tradisjonelle varer på 4,0 pst. både i år og neste år.

Prisene på tradisjonelle importvarer steg med 6 pst. i fjor, etter tilnærmet nullvekst fra 1990 til 1999. Prisoppgangen må først og fremst ses i sammenheng med økte verdensmarkedspriser for mange råvarer, men også for industrivarer var prisveksten høy i fjor. I tillegg svekket den importveide kronekursen seg fra 1999 til 2000, noe som bidro til økte importpriser målt i norske kroner. I første halvår i år har importprisene steget med 5,7 pst. i forhold til samme periode i fjor, til tross for en styrking av den importveide kronekursen. Prisveksten internasjonalt tiltok i første halvår i år, bl.a. som følge av andrerundeeffekter av den høye oljeprisen. Videre innebærer reviderte nasjonalregnskapstall en betydelig nedjustering av produktivitetsveksten i USA, noe som innebærer at kostnadspresset i amerikansk økonomi kan være noe sterkere enn tidligere lagt til grunn. Alt i alt anslås det en vekst i importprisene på 3,0 pst. i år. Fra og med neste år legges det til grunn en mer moderat importprisvekst.

Tabell 2.12: Nøkkeltall for handelen med andre varer. Prosentvis endring fra året før

Årlig gj.snitt 1995-1999 2000 2001 2002 Årlig gj.snitt 2003-2005
Eksportpris 1,5 13,8 -0,1 -0,2 1,0
Importpris 0,0 6,0 3,0 1,3 1,5
Bytteforhold1) 1,5 7,4 -3,2 -1,5 -0,5
Eksportvolum 5,7 2,1 4,0 3,6 4,3
Import hos handelspartnerne 6,9 10,2 5,3 6,0 6,7
Eksportmarkedsandel -1,2 -7,3 -1,3 -2,2 -2,3
Importvolum 6,7 1,7 4,5 3,4 3,1
Hjemmemarkedsandel2) -2,8 -1,6 -3,8 -2,1 -2,1

1) Eksportpris i forhold til importpris.

2) Forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av varene.

Kilde: Finansdepartementet, OECD og Statistisk sentralbyrå.

2.6.3 Skipsfarten og tjenestebalansen for øvrig

Skipsfartens netto fraktinntekter økte til 34 mrd. kroner i fjor, som er 10 mrd. kroner mer enn året før. Hovedgrunnen til den kraftige oppgangen var økte fraktrater. De siste månedene har imidlertid ratene falt, både for tank- og bulkskip. På denne bakgrunn legges det til grunn en nedgang i netto fraktinntektene i år og en stabilisering neste år.

Nordmenns utgifter i utlandet, som omfatter forbruk i utlandet i forbindelse med både private reiser og tjenestereiser, har steget markert gjennom 1990-tallet, og utgjorde i fjor 39 mrd. kroner. Husholdningene står for om lag 60 pst. av dette beløpet. En høy reell inntektsvekst for husholdningene vil trolig bidra til fortsatt vekst i etterspørselen etter feriereiser framover. Det anslås en volumvekst i denne utgiftsposten på 2,8 pst. i år, og en noe høyere vekst i årene deretter.

Utlendingers utgifter i Norge sank noe i fjor, etter å ha vært om lag uendret de siste fem årene. Den svake utviklingen siden midten på 1990-tallet kan ha sammenheng med et økt relativt prisnivå i Norge. For 2001 anslås det et om lag uendret nivå på utlendingenes utgifter i Norge, mens vekstanslagene for årene fram til 2005 ligger i overkant av 2 pst. årlig.

Eksport og import av andre tjenester omfatter tjenester i tilknytning til varehandel, finans, forsikring, konsulenttjenester og samferdsel. I fjor steg nettoimporten av andre tjenester med 0,4 mrd. kroner, til 12,3 mrd. kroner, etter kraftig vekst både i eksport- og importverdien. Eksportverdien av finans- og forretningstjenester steg med 21 pst. fra 1999 til 2000, til 22 mrd. kroner. Siden 1995 er eksporten av denne typen tjenester fordoblet, og veksten ser ut til å fortsette i år. Alt i alt anslås det en moderat oppgang i nettoimporten av andre tjenester i år.

2.6.4 Norges nettofordringer og rente- og stønadsbalansen

Norge har siden 1995 vært i nettofordringsposisjon overfor utlandet. Ved siste årsskifte utgjorde nettofordringene vel 328 mrd. kroner, svarende til 23 pst. av BNP. Endringene i nettofordringene overfor utlandet tilsvarer overskuddet på driftsbalansen korrigert for netto kapitaloverføringer til utlandet, og endringer i fordringer og gjeldsposter forårsaket av valutakursendringer og andre omvurderinger.

Som følge av store overskudd på driftsbalansen overfor utlandet, har nettofordringene økt kraftig så langt i år. Ved utgangen av første halvår utgjorde nettofordringene om lag 400 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 27 pst. av BNP. Basert på framskrivingene i denne meldingen, vil nettofordringene øke sterkt i årene framover, til et anslått nivå tilsvarende om lag 70 pst. av BNP ved utgangen av 2005.

Figur 2.23: Netto finansinvesteringer etter sektor. Mrd. kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Underskuddet på rente- og stønadsbalansen anslås til om lag 25 mrd. kroner i 2001. Underskuddet på rente- og stønadsbalansen må dels ses i sammenheng med at norsk bistand utgjør anslagsvis 11 mrd. kroner i 2001. I tillegg bidrar netto aksjeutbytte og reinvestert fortjeneste fra Norge til utlandet negativt, i første rekke på grunn av utenlandskeide oljeselskaper på norsk sokkel. I 2000 hadde 10 utenlandske oljeselskaper anslagsvis 25 mrd. kroner i overskudd etter skatt. Disse overskuddene blir enten reinvestert i Norge, eller utbetalt i utbytte til de utenlandske morselskapene. Underskuddet på rente- og stønadsbalansen ventes å synke noe framover, hovedsakelig på grunn av store netto formuesinntekter fra Statens petroleumsfond.

2.6.5 Netto finansinvesteringer og nettokapitalutgang fordelt på sektor

Overskuddet på driftsbalansen pluss netto kapitaloverføringer fra utlandet til Norge motsvares av like store netto finansinvesteringer for de innenlandske sektorene samlet. For den enkelte sektor er netto finansinvesteringene definert som sektorens sparing fratrukket netto realinvesteringer. Innenlandske sektorers samlede netto finansinvesteringer var om lag 205 mrd. kroner i 2000.

For hver enkelt sektor kan den finansielle formuesoppbyggingen plasseres som netto fordringsøkning enten overfor andre innenlandske sektorer eller overfor utlandet. Den delen som plasseres utenlands betegnes som netto kapitalutgang for sektoren. Den samlede netto kapitalutgangen for alle sektorer korrigert for netto kapitaloverføringer til Norge er lik overskuddet på driftsbalansen. For landet sett under ett må all finansiell formuesoppbygging finne sted i utlandet.

Netto finansinvesteringer i offentlig forvaltning har vært positive siden 1994. Det anslås at overskuddene målt på denne måten vil være betydelige også i år og årene framover. Dette må ses i sammenheng med at statens inntekter fra oljevirksomheten ventes å holde seg på et høyt nivå. Netto finansinvesteringene i husholdningene har vært positive gjennom hele 1990-tallet, og særlig høye de siste tre årene. Det anslås at husholdningenes netto finansinvesteringer vil synke noe i år, som følge av noe sterkere vekst i konsumet enn i inntektene, samtidig som realinvesteringene anslås å øke. I årene framover anslås en betydelig vekst i husholdningenes netto finansinvesteringer, som følge av relativt sterk inntektsvekst og en stabilisering av realinvesteringene. Bedriftene i Fastlands-Norge hadde positive netto finansinvesteringer på begynnelsen av 1990-tallet. Siden 1994 har imidlertid nettofinansinvesteringene i bedriftene vært negative, noe som forventes å vare ved i 2001 og 2002. De negative finansinvesteringene må ses i sammenheng med fortsatt høye realinvesteringer.

I år ventes kapitalutgangen gjennom Petroleumsfondet å overstige landets samlede overskudd på driftsbalansen. Mens den samlede kapitalutgangen anslås til vel 200 mrd. kroner i 2001, anslås kapitalutgangen gjennom Petroleumsfondet til vel 250 mrd. kroner. Dette må bl.a. ses i sammenheng med statens salg av SDØE-andeler til Statoil for 39 mrd. kroner. Ikke-statlige sektorer vil dermed stå for en netto kapitalinngang fra utlandet. En del av kapitalinngangen vil kunne skje gjennom direkte investeringer. I første halvår i år var netto direkte investeringer i Norge på om lag 45 mrd. kroner, bl.a. som følge av Telenors salg av aksjer i tyske Viag.

2.7 Arbeidsmarkedet

Den kraftige veksten i sysselsettingen gjennom store deler av 1990-tallet har resultert i rekordhøy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Fra 1993 til 2000 økte sysselsettingen med nesten 260 000 personer. Yrkesdeltakelsen økte med hele 5 prosentpoeng fra 1993 til 2000, og dette bidro til en betydelig økt tilgang på arbeidskraft. Samtidig ble arbeidsledigheten halvert.

Det stramme arbeidsmarkedet gjenspeiles bl.a. i Aetats bedriftsundersøkelse for i år. Undersøkelsen tyder på at bedriftene i alt mangler 43 000 arbeidstakere, som er en økning på 4000 fra i fjor. Mangelen på arbeidskraft er særlig stor i byggebransjen og i ulike yrker i offentlig og privat tjenesteyting. Over halvparten av bedriftene i bygge- og anleggsbransjen melder om problemer med å rekruttere arbeidskraft. Det er fortsatt stor mangel på sykepleiere og annen arbeidskraft tilknyttet helse- og sosialsektoren. Ifølge undersøkelsen har imidlertid rekrutteringsproblemene avtatt noe for sykepleiere det siste året. Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer viser også at stadig flere bedrifter i industrien nå rapporterer at mangel på arbeidskraft begrenser produksjonen.

Figur 2.24: Arbeidsmarkedet

1) Beregningsmetoden er lagt om i 2001. For å justere for dette, er tallet for 2000 oppjustert med 3600 personer i forhold til tidligere publiserte tall. Tallene for 1998 og 1999 er ikke endret, og er således trolig noe undervurdert.

Kilde: Aetat og Statistisk sentralbyrå.

Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at sysselsettingen økte med 8000 personer fra første halvår 2000 til første halvår 2001. Sesongjusterte tall fra arbeidskraftundersøkelsen (AKU) tyder på at det har vært små endringer i sysselsettingen siden 1. kvartal i år. Gjennom de siste årene har sysselsettingen økt kraftig i privat og offentlig tjenesteyting. Denne utviklingen har fortsatt så langt i år. I første halvår 2001 var det sysselsatt 17 000 flere personer i privat og offentlig tjenesteyting sammenliknet med tilsvarende periode i fjor. Sysselsettingen i bygge- og anleggsvirksomheten har også tatt seg markert opp i år. Industrisysselsettingen har derimot fortsatt å falle, men nedgangen i år har vært noe mindre enn i 2000.

Det anslås at sysselsettingen vil øke med om lag 0,5 pst. i inneværende år, svarende til 10 000 personer. Til neste år er det anslått en sysselsettingsvekst på 0,6 pst., svarende til om lag 15 000 personer. For årene 2003-2005 anslås sysselsettingen å øke i om lag samme takt som den anslåtte veksten i arbeidsstyrken. Dette tilsvarer en vekst i sysselsettingen på om lag 10 000 personer pr. år.

Tabell 2.13: Hovedtall for utviklingen på arbeidsmarkedet. Prosentvis endring fra året før

Nivå 2000 Årlig gj.snitt 1994-1998 1998 1999 2000 2001 2002
Etterspørsel etter arbeidskraft:
Utførte timeverk. Mill. 3 163 1,7 2,4 0,4 -0,8 -0,5 0,1
Gjennomsnittlig arbeidstid 1 380 -0,5 -0,1 -0,2 -1,2 -0,9 -0,5
Sysselsetting, 1000 personer 2 293 2,2 2,5 0,6 0,5 0,5 0,6
Tilgang på arbeidskraft:
Befolkning 16-74 år, 1000 personer 3 201 0,3 0,4 0,5 0,6 0,5 0,6
Arbeidsstyrken, 1000 personer 2 350 1,7 1,6 0,4 0,7 0,4 0,6
Nivå:
Yrkesfrekvens (16-74 år)1) 71,1 73,3 73,3 73,4 73,3 73,3
Yrkesfrekvens (16-64 år)1) 78,8 80,8 80,7 80,6 . . . .
AKU-ledige2)3) 4,6 3,2 3,2 3,4 3,4 3,4
Registrerte arbeidsledige3)4) 4,1 2,6 2,6 2,7 2,6 . .

1) Arbeidsstyrken i pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder.

2) Brudd i serien i 1996 på grunn av omlegging av beregningsmetoden. For 1994 og 1995 er det beregnet tall som er i samsvar med omleggingen.

3) I prosent av arbeidsstyrken.

4) Brudd i serien i 1999 på grunn av omlegging av beregningsmetoden. For årene 1994-1998 er det beregnet tall som er i samsvar med omleggingen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Aetat og Finansdepartementet.

De siste årene har det vært en kraftig vekst i sykefraværet. Dette har bidratt til å øke knappheten på arbeidskraft ytterligere. Veksten i sykefraværet fra 1995 til 2000 anslås å svare til om lag 35 000 årsverk, og antall utførte timeverk har bl.a. som følge av dette økt mindre enn personsysselsettingen. Utviklingen hittil i år kan imidlertid tyde på at veksten i sykefraværet er i ferd med å stoppe opp. Den tariffestede utvidelsen av ferien trekker imidlertid i retning av fortsatt reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid pr. sysselsatt, og bidrar til å redusere det samlede tilbudet av arbeid ytterligere. I år anslås antall utførte timeverk å falle med 0,5 pst., etter en reduksjon på 0,8 pst. i fjor. I 2002 legges det til grunn en svak vekst i antall utførte timeverk.

Figur 2.25: Utviklingen i arbeidsmarkedet

Kilde: Aetat, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Som følge av at arbeidsstyrken har økt med om lag 220 000 personer siden 1993, er yrkesfrekvensen nå rekordhøy. I 2000 utgjorde yrkesfrekvensen i aldersgruppen 16-74 år 73,4 pst. I internasjonal målstokk er det bare Sveits og Island som har en høyere yrkesdeltakelse enn Norge. Alt i alt er det trolig begrenset rom for ytterligere vekst i arbeidsstyrken utover det som følger av befolkningsmessige endringer.

Etter å økt gjennom flere år har yrkesfrekvensen falt noe hittil i år for de yngste i arbeidsstyrken. For kvinner i aldersgruppen 55-66 år har yrkesfrekvensen fortsatt å øke, noe som trolig henger sammen med at yngre kvinner som nå kommer inn i denne aldersgruppen har sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet enn eldre årskull. Gjennom de siste 30 årene har økt yrkesdeltakelse blant kvinner bidratt til å redusere forskjellene i yrkesdeltakelsen mellom menn og kvinner. Det kan fortsatt være et visst potensial for noe økt yrkesdeltakelse blant kvinner, særlig blant eldre kvinner. Mulighetene for ytterligere vekst i yrkesdeltakelsen for yngre kvinner er imidlertid trolig begrenset. Siden 1998 har det bl.a. vært små endringer i yrkesdeltakelsen blant kvinner i aldersgruppen 25-54 år. For menn i aldersgruppen 25-54 år har yrkesfrekvensen ligget på et stabilt og høyt nivå de siste årene. For menn over 55 år har yrkesfrekvensen vært stabil hittil i år.

Med uendrede yrkesfrekvenser tilsier Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger en vekst i arbeidsstyrken på om lag 15 000 personer både i år og neste år. Det er her lagt til grunn en nettoinnvandring på vel 10 000 personer i begge årene. Arbeidsstyrken ser imidlertid ut til å øke noe mindre enn dette i år. Yrkesdeltakelsen blant ungdom har avtatt i første halvår i år i forhold til samme periode i fjor. I tillegg ser nettoinnvandringen ut til å bli noe lavere enn lagt til grunn i befolkningsframskrivingen, bl.a. flyttet det i første halvår i år flere svensker ut av Norge enn inn til Norge. Det anslås en økning i arbeidsstyrken på 10 000 personer i år og på 15 000 personer til neste år.

I 2000 utgjorde ledigheten, målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU), 3,4 pst. av arbeidsstyrken, og i første halvår i år har AKU-ledigheten holdt seg på om lag samme nivå. Inn i 3. kvartal er det tegn til at AKU-ledigheten har økt noe. Det er imidlertid knyttet usikkerhet til de sesongjusterte månedstallene fra AKU. På årsbasis anslås arbeidsledigheten målt ved AKU å utgjøre 3,4 pst. både i år og til neste år.

Den registrerte ledigheten avtok gjennom første halvår i år. I juli og august var det små endringer i den registrerte ledigheten justert for normale sesongvariasjoner. Hittil i år har den registrerte ledigheten vært om lag 1800 personer lavere enn i tilsvarende periode i fjor. Det legges det til grunn at den registrerte ledigheten vil falle med om lag 2000 personer fra 2000 til 2001, til vel 60 000 personer. Den registrerte ledigheten vil i så fall være litt høyere enn i 1998 og 1999.

Etter noe økt ledighet i fjor, hovedsakelig på Sør- og Vestlandet, har ledigheten igjen avtatt i flere av disse fylkene i år. På Østlandet har økt sysselsetting i tjenesteytende næringer bidratt til ytterligere reduksjon i ledigheten gjennom de siste årene, og arbeidsmarkedet har strammet seg ytterligere til i denne regionen. Hittil i år har ledigheten avtatt blant industriarbeidere og ingeniører og andre yrker innen teknisk arbeid. I de andre yrkesgruppene har det vært små endringer i ledigheten det siste året.

2.8 Pris, lønn og konkurranseevne

Etter at konsumprisene økte med 3,1 pst. fra 1999 til 2000, har den gjennomsnittlige prisveksten de åtte første månedene i år vært 3,5 pst. I juli og august var tolvmånedersveksten i konsumprisene 2,7 pst. Målt ved den harmoniserte konsumprisindeksen, som brukes ved sammenlikgninger mellom land i EØS-området, har prisveksten i Norge vært lavere enn i EU. I august var tolvmånederes veksten i den harmoniserte prisindeksen 2,2 pst. i Norge mot 2,6 pst. i EU.

Konsumprisveksten i år preges av avgiftsendringer og utviklingen i energiprisene. Samlet sett anslås det at avgiftsendringene i år ikke påvirker det gjennomsnittlige prisnivået i 2001 utover prisjustering av avgiftene. Økningen i den generelle merverdiavgiftssatsen fra 23 til 24 pst. fra nyttår bidro i betydelig grad til å trekke opp prisveksten i første halvår i år. På den annen side ble matmomsen redusert fra 24 til 12 pst. fra 1. juli, og dette bidrar til en kraftig reduksjon i tolvmånedersveksten i konsumprisene i andre halvår.

Elektrisitetsprisene utenom avgifter viste en avtakende trend i perioden fra 1998 til 2000. Markedsforholdene for elektrisk kraft har vanligvis tilsagt at elektrisitetsprisene er høyere om vinteren enn om sommeren. De siste årene har prisene avtatt gjennom første halvår for deretter å øke mot slutten av året. I år holdt imidlertid elektrisitetsprisene seg høye gjennom første halvår. Det har ført til at tolvmånedersveksten i elektrisitetsprisene i august var vel 40 pst. De vedvarende høye prisene må bl.a. ses i sammenheng med lite tilsig i vannmagasinene.

Etter at bensinprisene steg kraftig gjennom 1999 og første halvdel av 2000, avtok prisene mot slutten av fjoråret. Prisene har også avtatt i inneværende år, delvis som følge av avgiftsnedsettelser både fra nyttår og fra 1. juli. Prisene på transporttjenester fortsatte å øke i begynnelsen av inneværende år, men har avtatt noe de siste månedene.

Korrigert for avgifter og energipriser har tolvmånedersveksten i konsumprisene avtatt fra om lag 2¾ pst. i begynnelsen av året til 2¼ pst. i august. Den korrigerte prisveksten har imidlertid økt noe siden begynnelsen av fjoråret, da tolvmånedersveksten var i underkant av 2 pst. Det er særlig prisene på tjenester og enkelte norskproduserte varer som har bidratt til å trekke opp prisveksten i denne perioden, mens prisene på importerte konsumvarer har bidratt til å dempe prisveksten.

Prisveksten på tjenester utenom husleie har tiltatt de siste årene, og i august i år var tolvmånedersveksten 5¼ pst. Særlig har prisveksten på tjenester der lønn er den dominerende prisfaktoren vært høy. Fra 1999 til 2000 økte prisen på disse tjenestene med 6 pst., som er noe lavere enn i de to foregående årene. I første halvår i år var prisveksten relativt stabil med en tolvmånedersvekst på vel 6 pst., mens tolvmånedersveksten de to siste månedene har tiltatt noe.

Figur 2.26: Konsumpriser. Prosentvis endring fra samme måned året før

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Husleiene har bidratt til å trekke opp veksten i konsumprisene gjennom store deler av 1999, 2000 og hittil i år. Tolvmånedersveksten for beregnet husleie har i hele inneværende år ligget på om lag 4½ pst.

Prisene på importerte konsumvarer i konsumprisindeksen viste nedgang gjennom nesten to år fram til januar 2001. Dette skjedde til tross for at importprisene på tradisjonelle varer som også inkluderer varer som ikke inngår i konsumprisindeksen, økte med vel 6 pst. i 2000. Denne forskjellen må ses i sammenheng med at det først og fremst var prisene på innsatsvarer som bidro til å trekke opp importprisene, noe som senere bidrar til å trekke opp prisen på norskproduserte varer.

Den gjennomsnittlige konsumprisveksten anslås til 3,1 pst. fra 2000 til 2001, som er uendret fra Revidert nasjonalbudsjett 2001. For neste år anslås det en vekst i konsumprisene på i underkant av 2 pst. Avgiftsforslaget for 2002 anslås ikke å øke prisnivået i 2002 utover et prisjustert avgiftsopplegg. Avgiftsendringen i år anslås imidlertid å trekke ned prisveksten neste år med om lag ½ prosentpoeng. Det er først og fremst halveringen av matmomsen som bidrar til dette. Tolvmånedersveksten i konsumprisene anslås å falle fra 3,8 pst. i første halvår i år til 2½ pst. i andre halvår. I første halvår neste år ventes prisveksten å falle ytterligere for deretter å ta seg opp igjen når den direkte virkningen av redusert matmoms er uttømt. Prisveksten korrigert for avgifter og energipriser anslås til om lag 2½ pst. både i 2001 og 2002.

I vurderingen av utviklingen i konsumprisene resten av året og i 2002 er følgende forhold av særlig betydning:

Lønnsveksten i Norge har avtatt siden 1998 da den var over dobbel så høy som hos handelspartnerne. Ifølge det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene økte den gjennomsnittlige årslønnen for alle grupper med 4,4 pst. fra 1999 til 2000, mot en vekst på 5,1 pst. året før. I fjorårets lønnsoppgjør ble de sentrale tilleggene avtalt både for 2000 og 2001 i alle store forhandlingsområder. Dermed har det ikke blitt gjennomført sentrale forhandlinger i disse områdene i 2001. Det er likevel knyttet usikkerhet til anslaget for lønnsveksten i år, bl.a. fordi lønnsglidningen er usikker.

Ifølge den kvartalsvise lønnsstatistikken var lønnsveksten fra første halvår i fjor til første halvår i år høyere enn i tilsvarende periode i fjor. I industrien økte lønningene med 4,4 pst., mens lønnsveksten var 4,8 pst. i forretningsmessig tjenesteyting og eiendomsdrift. Økningen kan skyldes at lønnstilleggene ble gitt tidligere i år enn i fjor som følge av at de sentrale tilleggene for inneværende år allerede er avtalt i fjor.

Figur 2.27: Årslønnsvekst for alle grupper. Prosentvis endring fra året før

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og Finansdepartementet.

Boks 2.4 Noen lønnsbegreper

Årslønn for en lønnstakergruppe, slik den beregnes av Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, er definert som gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk. Godtgjørelse for overtid samt effekter av arbeidskonflikter og variasjoner i antall virkedager mv. er holdt utenfor.

Veksten i årslønn bestemmes av overhenget fra året før, bidrag fra tillegg gjennom året forhandlet fram ved sentrale og bransjevise forhandlinger og bidrag fra lønnsglidning gjennom året:

  • Lønnsoverhenget viser hvor høyt lønnsnivået er ved utgangen av året i forhold til årsgjennomsnittet.
  • Tariffmessig lønnsøkning er lønnsøkning fastsatt i tariffavtaler som følger av sentrale eller forbundsvise forhandlinger mellom arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner. Tariffmessig lønnsøkning kan være generelle tillegg, lavtlønnstillegg, garantitillegg, tillegg på minstelønnssatser mv. som følger av sentrale eller forbundsvise forhandlinger. For enkelte grupper blir lønningene i hovedsak fastsatt gjennom de sentrale forhandlingene, mens andre grupper også kan oppnå lønnstillegg gjennom lokale forhandlinger. Noen grupper får lønnen fastsatt utelukkende gjennom lokale forhandlinger. Eksempelvis vil funksjonærer i NHO-bedriftene normalt få lønnen fastsatt gjennom avtaler ved den enkelte bedrift.
  • Lønnsglidningen i en periode framkommer beregningsmessig som forskjellen mellom total lønnsøkning og den tariffmessige lønnsøkningen i perioden, og kan således påvirkes av flere forhold, herunder forhandlinger på den enkelte bedrift (lokale forhandlinger) og endret sammensetning av arbeidsstokken.

Lønn pr. timeverk er et nasjonalregnskapsbegrep som er lik forholdstallet mellom total lønn inklusive alle tillegg og antall utførte timeverk. Total lønn omfatter alle lønnsutbetalinger, herunder overtidsgodtgjørelse og lønn under sykdom, fødselspermisjoner mv. som betales av arbeidsgiver. Antall utførte timeverk regnes inklusive overtid, mens fravær holdes utenom.

I vurderingen av lønnsveksten i 2001 og 2002 har en bl.a. lagt til grunn følgende forutsetninger:

Det legges til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper på om lag 4½ pst. i 2001 og 4¼ pst. i 2002.

Oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift, basert på lønnsutbetalinger i første halvår 2001 indikerer at lønnssummen for privat sektor og kommunene ligger nesten 9 pst. høyere i første halvår i år enn i samme periode i fjor. Endret registrering for ansatte ved universitetene innebærer at denne statistikken overvurderer veksten i lønnssummen.

Basert på anslagene i denne meldingen kan reallønnsveksten anslås til 1½ pst. i år. Det er noe høyere enn den gjennomsnittlige årlige reallønnsveksten de siste 20 årene. Neste år anslås reallønnsveksten til 2¼ pst. Bortsett fra enkelte år på siste halvdel av 1990-tallet har ikke reallønnsveksten vært så høy siden midten av 1980-tallet.

Høyere kostnadsvekst i Norge enn hos våre viktigste handelspartnerne vil over tid bidra til at den kostnadsmessige konkurranseevnen svekkes og at de sektorene som er utsatt for konkurranse fra utenlandske produsenter gradvis bygges ned. Siden midten av 1990-tallet har industriens kostnadsmessige konkurranseevne svekket seg ifølge indikatorene i figur 2.28. Med de forutsetningene som er lagt til grunn i denne meldingen vil kostnadsveksten i Norge gradvis nærme seg nivået hos våre viktigste handelspartnere.

Boks 2.5 Konkurranseevne

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelen ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnent til å oppretthodle en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse.

Med høye oljeinntekter kan balanse i utenriksøkonomien oppnås med en mindre konkurranseutsatt sektor. Høye oljeinntekter innebærer imidlertid ikke at de konkurranseutsatte sektorene i Norge på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrerende sektorer hos handelspartnerne. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Skal en opprettholde en viss størrelse på den konkurranseutsatte sektoren, kreves det at de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes med nye bedrifter og arbeidsplasser som har minst like god kostnadsmessig konkurranseevne som konkurrentene hos våre handelspartnere. Denne typen dynamikk bestemmes bl.a. av innovasjonstakten i eksisterende foretak og nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet.

I de fleste bedriftene vil lønnskostnadene, både direkte og indirekte via leveranser fra andre sektorer, være den dominerende kostnadskomponenten. I tillegg til lønnskostnadene vil også andre kostnadskomponenter som f.eks. energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å hevde seg i konkurransen.

En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de ulike næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed forverre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand.

Figur 2.28: Industriens konkurranseevne

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De relative timelønnskostnadene for norsk industri, definert som forholdet mellom lønnsveksten i Norge og hos handelspartnerne, har økt med anslagsvis 9 pst. siden 1995, regnet i nasjonal valuta. En svekket effektiv kronekurs i samme periode har bidratt til at økningen i relative lønnskostnader ikke har vært like sterk målt i felles valuta. Timelønnskostnadene hos våre viktigste handelspartnere anslås å øke med 3¾ pst. både i år og neste år, som er noe lavere enn anslagene for Norge. De relative timelønnskostnadene vil dermed kunne øke noe de nærmeste par årene.

Lønnskostnadsnivået for arbeidere i norsk industri har økt de siste årene, og i fjor lå lønnskostnadene i industrien 17 pst. over nivået hos handelspartnerne. Forskjellen i lønnskostnadene for arbeidere og funksjonærer samlet er trolig klart mindre enn for arbeidere. Det må ses i sammenheng med at Norge har en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land.

Markedsandelene for tradisjonelle norske eksportprodukter har falt de siste fire årene. For tradisjonelle industrivarer er nedgangen på hele 16 pst., som er om lag på linje med økningen i markedsandelene fra 1988 til 1996. Som følge av svekket kostnadsmessig konkurranseevne og høy kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi, kan eksporten fortsatt vokse svakere enn markedsveksten.

2.9 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske prognosene

2.9.1 Innledning

De makroøkonomiske framskrivingene i denne meldingen er basert på statistikk for den økonomiske utviklingen så langt i 2001 og på det økonomiske opplegget som foreslås for 2002. For årene 2003-2005 er det lagt til grunn en økonomisk politikk i tråd med retningslinjene fra St.meld. nr. 29 (2000-2001). Det bildet som tegnes av de økonomiske utsiktene tar videre utgangspunkt i anslag for internasjonal økonomi fra OECD og andre internasjonale prognosemiljøer og på rapporteringer fra fagdepartementene om utviklingen på viktige enkeltområder for norsk økonomi. I tillegg bygger framskrivingene på økonomiske sammenhenger slik disse er beskrevet i Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG.

Det knytter seg betydelig usikkerhet til makroøkonomiske framskrivinger, bl.a. fordi informasjonen om den løpende økonomiske utviklingen er mangelfull, fordi uventede hendelser kan inntreffe og fordi økonomiens virkemåte ikke er kjent med sikkerhet. Ulike prognosemiljøer vil derfor kunne ha ulike oppfatninger av situasjonen i økonomien og utsiktene framover. Spennvidden i sentrale prognosemiljøers vurderinger av den økonomiske utviklingen neste år er vist i tabell 2.14.

Tabell 2.14: Anslag for den økonomiske utviklingen i 2002. Prosentvis endring fra året før

Publisert BNP Fastlands-Norge Privat konsum Bruttoinvest. i Fastlands-Norge Konsumpriser Årslønn Antall sysselsatte Arbeidsledighet1)
Den norske Bank Aug. 1,8 3,3 2,1 1,9 5,0 0,6 3,4
Finansnæringens Hovedorganisasjon Sep. 2,6 3,4 4,0 2,7 5,5 0,8 3,2
Gjensidige Nor Jun. 2,0 2,3 3,8 2,0 5,5 0,7 3,0
Handelsbanken Apr. 1,6 2,0 .. 2,2 5,0 0,5 3,0
LO Sep. 3 4 2 .. ¾ ..
Nordea Aug. 1,9 2,7 3 2,0 4,7 3,5
Norges Bank Jun. 2 5 ¾
NHO Sep. 2,5 3,0 4,0 2,0 0,5 3,2
OECD Jun. 2,0 2,4 .. 1,9 .. .. 3,3
SEB Sep. 2,2 2,3 .. 2,0 4,5 .. 3,3
Statistisk sentralbyrå Sep. 2,6 3,2 4,6 1,7 4,4 0,8 3,4
Gjennomsnitt 2,1 2,7 3,4 2,0 5,0 0,7 3,3
Nasjonalbudsjettet 2002 Okt. 1,9 2,7 2,8 1,9 0,6 3,4

1) I prosent av arbeidsstyrken.

Kilde: Som angitt i tabellen.

Usikkerheten reflekteres også i at anslagene for den økonomiske utviklingen endres etter hvert som ny informasjon kommer til. Regjeringen la fram sine første anslag for utviklingen i norsk økonomi i 2001 i Revidert nasjonalbudsjett 2000, mens anslag for 2002 første gang ble presentert i Revidert nasjonalbudsjett 2001. Tabell 2.15 illustrerer hvordan disse anslagene er blitt endret over tid. Det framgår at veksten i BNP for Fastlands-Norge for 2001 er nedjustert med 0,6 prosentpoeng siden Nasjonalbudsjettet 2000, mens anslaget for vekst i konsumprisene er oppjustert med i overkant av ¼ prosentpoeng det siste året. Sammenliknet med de første anslagene er alle etterspørselskomponentene blitt nedjustert, med unntak av oljeinvesteringene. Som følge av at internasjonal økonomi har utviklet seg svakere enn ventet, anslås særlig eksporten av tradisjonelle varer nå å bli lavere enn tidligere lagt til grunn. Videre ligger det an til en noe svakere vekst i det private konsumet enn tidligere anslått, bl.a. som følge av at rentenivået har holdt seg høyt lengre enn forventet for ett år siden. Vedvarende høye oljepriser har i tillegg medført at anslaget for driftsbalansen overfor utlandet er over 60 pst. høyere enn til Revidert nasjonalbudsjett 2000. Både sysselsettingsveksten og arbeidsledigheten er nedjustert sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Tabell 2.15: Finansdepartementets anslag på ulike tidspunkter. Prosentvis endring fra året før

2001 2002
RNB00 NB01 RNB01 NB02 RNB01 NB02
Handelspartnerne:
Bruttonasjonalprodukt 2,8 3,1 2,5 1,6 2,4 2,3
Konsumpriser 1,9 2,0 2,2 2,6 2,0 2,1
Eurorente 4,7 5,2 4,5 4,3 4,2 4,0
Norge:
Bruttonasjonalprodukt 2,8 2,6 2,4 1,7 2,8 3,2
Bruttonasjonalprodukt, Fastlands-Norge 1,9 1,8 1,5 1,2 1,8 1,9
Privat konsum 3,0 2,4 1,6 2,0 2,6 2,7
Offentlig konsum og investeringer 0,8 1,4 1,7 1,6 2,0 1,9
Bruttoinvesteringer, fastlandsbedriftene 1,1 -1,0 -0,8 -2,5 0,2 2,8
Investeringer i oljevirksomheten -17,6 -15,9 -1,2 -5,9 0,0 -5,0
Boliginvesteringer 8,9 8,5 6,8 7,6 0,9 0,8
Eksport av tradisjonelle varer 4,8 4,7 3,2 4,0 4,5 3,6
Import av tradisjonelle varer 3,8 3,2 3,5 4,5 4,2 3,4
Sysselsatte personer 0,6 0,6 0,5 0,5 0,7 0,7
Arbeidsledighet (AKU) 3,6 3,3 3,3 3,4 3,2 3,4
Konsumprisindeksen .. 3 3,1 .. 1,9
Driftsbalansen overfor utlandet (mrd. kroner) 119,5 159,9 203,5 196,3 178,2 180,7
Statsbudsjettet:
Overskudd på statsbudsjettet (mrd. kroner)1) .. 192,2 233,2 259,5 .. 193,4
Underliggende, reell utgiftsvekst .. .. 2
Strukturelt, oljekorrigert underskudd2) .. .. 1,9 1,7 .. 2,3

1) Inklusive Statens petroleumsfond.

2) Prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge.

Kilde: Finansdepartementet.

For 2002 avviker anslaget for vekst i fastlandsøkonomien i denne meldingen lite fra tilsvarende anslag i Revidert nasjonalbudsjett 2001. Bruttoinvesteringene i fastlandsbedriftene er justert noe opp som følge av at investeringstellingen antyder en kraftig investeringsvekst i industrien neste år. Videre er eksporten av tradisjonelle varer nedjustert som følge av svakere utsikter for internasjonal økonomi.

Boks 2.6 Treffsikkerheten i de makroøkonomiske prognosene

I ettertid kan treffsikkerheten i de makroøkonomiske prognosene evalueres bl.a. ved å sammenlikne anslagene med den faktiske utviklingen ifølge endelige nasjonalregnskapstall.

Som det framgår av tabell 2.16 har anslagene for vekst i fastlandsøkonomien gitt i nasjonalbudsjettene i gjennomsnitt bommet med 1,3 prosentpoeng i denne perioden. De største prognosefeilene er gjort på investeringssiden, og særlig oljeinvesteringene har vært vanskelig å anslå. Prognosefeilene reduseres imidlertid noe etter hvert som informasjonsgrunnlaget bedres, men også de foreløpige nasjonalregnskapstallene avviker til dels betydelig fra de endelige tallene. Siden de foreløpige nasjonalregnskapstallene i prinsippet skal bygge på all tilgjengelig konjunkturstatistikk, indikerer dette at størstedelen av prognosefeilen som gjenstår på høsten det aktuelle året, kan knyttes til mangler ved den løpende konjunkturstatistikken.

I tillegg til at anslagene i gjennomsnitt avviker en del fra nasjonalregnskapstallene, er det også en klar tendens til at anslagene overvurderer den faktiske veksten i oppgangskonjunkturer, og undervurderer veksten i nedgangskonjunkturer. I gjennomsnitt er veksten i BNP for Fastlands-Norge undervurdert med 0,6 prosentpoeng årlig i perioden 1979-1997. Den største prognosefeilen ble begått i 1985, der veksten i fastlandsøkonomien ble over 3 prosentpoeng høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 1985.

Også for i år er de økonomiske anslagene til dels betydelig endret sammenliknet med nasjonalbudsjettet i fjor. Veksten i BNP for Fastlands-Norge anslås nå til 1,2 pst. i år, mot 1,8 pst. i Nasjonalbudsjettet 2001. I tabell 2.17 gis det en oversikt over hvordan denne endringene kan knyttes til ulike faktorer i norsk og internasjonal økonomi.

Den betydelige nedjusteringen av vekstanslaget for fastlandsøkonomien kan i stor grad knyttes til en svakere utvikling i internasjonal økonomi enn anslått i Nasjonalbudsjettet i fjor. Etterspørselen fra husholdningene har også utviklet seg noe svakere enn ventet, noe som kan knyttes til økt sparing. Bedriftene bidrar derimot samlet sett til en noe sterkere vekst i fastlandsøkonomien. Dette kan i all hovedsak knyttes til at oljeinvesteringene er betydelig oppjustert, mens ressursbasert produksjon ligger an til å vokse noe svakere enn anslått.

Tabell 2.17: Faktorer bak endringen i anslaget for BNP for Fastlands-Norge i 2001. Bidrag i prosentpoeng

Bidrag
Internasjonal økonomi -0,6
Offentlig sektor 0,0
Husholdningene -0,2
Bedriftene 0,5
Renter på innskudd og utlån -0,1
Lønnsdannelse 0,0
Prisdannelse 0,0
Lager og uforklart avvik -0,2
Endring fra NB01 til NB02 -0,6

Kilde: Finansdepartementet.

Tabell 2.16: Treffsikkerheten i de makroøkonomiske prognosene. 1979-1997

Faktisk vekstrate Tallverdiavvik mellom anslag og endelige nasjonalregnskapstall
Årlig gjennomsnitt Standardavvik Nasjonalbudsjettet året før Nasjonalbudsjettet samme år Økonomisk utsyn (februar året etter)
BNP for Fastlands-Norge 2,2 1,8 1,3 1,0 0,9
Privat konsum. 2,4 2,6 1,6 0,8 0,9
Konsumpriser, KPI 5,2 3,5 1,0 0,1 ..
Sysselsetting, timeverk 0,3 1,5 1,0 0,4 0,4

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.9.2 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske anslagene

Anslagene i denne meldingen viser en relativt balansert utvikling i norsk økonomi. Arbeidsledigheten forblir lav, samtidig som kostnadsveksten kommer ned mot nivået hos våre handelspartnere. Anslagene er imidlertid beheftet med betydelig usikkerhet;

Mens et internasjonalt tilbakeslag vil dempe veksten i norsk økonomi, kan sterkere lønnsvekst eller redusert sparing isolert sett lede til sterkere etterspørselsvekst og et strammere arbeidsmarked.

I resten av dette avsnittet gis det en drøfting av virkningene for norsk økonomi av at utviklingen på de områdene som er nevnt overfor skulle bli en annen enn lagt til grunn i denne meldingen. Drøftingen nedenfor bygger på beregninger foretatt på den makroøkonomiske modellen MODAG, jf. også omtale i boks 2.7.

Et vesentlig sterkere og mer langvarig internasjonalt tilbakeslag vil kunne påvirke norsk økonomi gjennom flere kanaler:

Et internasjonalt tilbakeslag i tråd med det som er beskrevet ovenfor vil isolert sett kunne redusere veksten i fastlandsøkonomien med om lag 1½ prosentpoeng de nærmeste to årene ifølge beregninger på den makroøkonomiske modellen MODAG, jf. boks 2.7. Det er da ikke tatt hensyn til at lavere avsetning på Statens petroleumsfond vil redusere bruken av oljepenger framover, slik en mekanisk anvendelse av handlingsregelen for finanspolitikken tilsier. Retningslinjene for finanspolitikken legger imidlertid også betydelig vekt på at budsjettpolitikken skal bidra til en god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Dersom aktiviteten i fastlandsøkonomien blir betydelig svakere som følge av et markert internasjonalt tilbakeslag, vil dette i noen grad kunne motvirkes av en mer ekspansiv finanspolitikk.

Boks 2.7 Alternative forutsetninger for utviklingen i norsk økonomi

Med utgangspunkt i omtalen av usikkerhetsfaktorer i avsnitt 2.9.2, er det gjennomført tre virkningsberegninger på den makroøkonomiske modellen MODAG.

Den første beregningen illustrerer de isolerte virkningene av et markert internasjonalt tilbakeslag, jf. avsnitt 2.9.2. Den andre beregningen illustrerer virkningene av en sterkere innenlandsk lønnsvekst. Som en illustrasjon er det i virkningsberegningene lagt til grunn at lønnsveksten i 2002 og 2003 øker med henholdsvis 2 og 1 prosentpoeng sammenliknet med anslagene i denne meldingen. Den siste beregningen illustrerer virkningene av en reduksjon i husholdningenes sparing, målt som andel av disponibel inntekt, på 2 prosentpoeng i 2002.

De beregningsresultatene som presenteres i tabell 2.18, må ses på som isolerte virkninger av endrede forutsetninger på de tre nevnte områdene. Modellen gir ikke en fullgod beskrivelse av de mekanismene som vil kunne gjøre seg gjeldende i norsk økonomi. Blant annet er det ikke tatt hensyn til eventuelle reaksjoner i valutamarkedet eller endringer i penge- eller finanspolitikken. Beregningene gir derfor ikke et fullstendig bilde av de samlede virkningene på norsk økonomi.

Tabell 2.18: Isolerte virkninger på norsk økonomi av alternative forutsetninger. Prosentvis avvik fra referansebanen

Etter 2 år Etter 4 år
Svakere utvikling i internasjonal økonomi
BNP for Fastlands-Norge -1,5 -1,6
Bruttoprodukt i industrien -3,4 -3,0
Høyere lønnsvekst
BNP for Fastlands-Norge 0,2 0,5
Bruttoprodukt i industrien -0,8 -1,2
Redusert sparing i husholdningene
BNP for Fastlands-Norge 1,2 1,1
Bruttoprodukt i industrien 0,5 0,2

Kilde: Finansdepartementet.

I denne meldingen er det lagt til grunn at pris- og kostnadsveksten allerede til neste år vil komme ned mot samme nivå som hos handelspartnerne. Norsk økonomi er preget av høy aktivitet, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Dette kan bidra til sterkere lønnsvekst til neste år, slik at lønnsveksten blir vesentlig høyere enn hos våre handelspartnere.

En høyere kostnadsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere vil isolert sett føre til at norsk konkurranseutsatt næringsliv taper markedsandeler både på eksport- og hjemmemarkedet. På lenger sikt vil svekket konkurranseevne også redusere mulighetene for omstillinger i leverandørnæringene til oljevirksomheten når oljeinvesteringene etter hvert reduseres. Høyere lønnsvekst gir samtidig økte lønnsinntekter, som vil bidra til å trekke opp det private forbruket på kort sikt. Dette vil føre til fortsatt sterk vekst i virksomheter som i stor grad er skjermet mot konkurranse fra utlandet og bidra til å forsterke pressproblemene i arbeidsmarkedet.

Målt som andel av disponibel inntekt, økte husholdningenes sparing ifølge reviderte nasjonalregnskapstall med nær 2 prosentpoeng fra 1997 til 2000. I framskrivingene er det lagt til grunn at spareraten vil holde seg på et relativt høyt nivå fram mot 2005. En kan imidlertid ikke utelukke at spareraten reduseres, bl.a. i lys av husholdningenes sterke formuesoppbygging gjennom 1990-tallet. Dersom spareraten skulle falle, vil vi i en periode oppleve sterkere vekst i privat forbruk enn lagt til grunn i denne meldingen. Økt etterspørsel fra husholdningene vil kunne gi et strammere arbeidsmarked, noe som igjen kan føre til høyere lønnsvekst. Sterkere vekst i det private forbruket vil særlig rette seg mot privat tjenesteyting, mens virkningen på aktivitetsnivået i industrien vil være beskjeden.

Boks 2.7 illustrerer virkninger på makroøkonomiske hovedstørrelser av henholdsvis svakere utvikling internasjonalt, høyere lønnsvekst og redusert sparerate. I beregningene er det ikke tatt hensyn til at de nye retningslinjene for pengepolitikken innebærer at endringer i aktivitetsnivå og inflasjon vil kunne føre til endringer i innenlands rentenivå. Endrede renter vil kunne bidra til å dempe effektene på innenlandsk etterspørsel i forhold til de beregningsresultatene som presenteres i boksen.


[INNHOLD][FORRIGE][NESTE]