[INNHOLD] [FORRIGE][NESTE]

3 Indirekte skatter


3.1 Innledning

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, særavgifter og toll. Særavgiftene og merverdiavgiften utgjør mer enn en tredel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge. Hovedtrekkene i avgiftsopplegget er omtalt i kapittel 1. Toll er omtalt i kapittel 4.

Merverdiavgift er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. Det beregnes også merverdiavgift ved import og ved uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Den generelle avgiftssatsen er på 25 pst. I tillegg er det en redusert sats på 11 pst. for matvarer og en lav sats på 7 pst. for persontransport mv., kinoforestillinger og NRKs allmennkringkastingsvirksomhet. Flere tjenesteområder er imidlertid utenfor merverdiavgiftssystemet, blant annet overnatting, finansielle tjenester, helsetjenester og en rekke tjenester innenfor kultur. Virksomheter innenfor disse tjenesteområdene skal betale merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten, men ikke beregne utgående avgift på vederlaget for tjenesten. I tillegg har enkelte virksomheter såkalt nullsats, dvs. at virksomheten har full fradragsrett for inngående merverdiavgift selv om det ikke betales utgående merverdiavgift på omsetningen.

Merverdiavgiften skal beregnes i alle omsetningsledd. Retten til å fradragsføre inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgiften er derfor i hovedsak en beskatning av forbruk. Forslag til endringer i merverdiavgiften for 2006 er omtalt i avsnitt 3.2.

Særavgiftene legges på bestemte varer og tjenester. Til forskjell fra merverdiavgiften, som beregnes i alle omsetningsledd og ved innførsel, beregnes de fleste særavgiftene på varer i utgangspunktet kun i ett ledd. Mens merverdiavgiften først og fremst har til hensikt å finansiere offentlige utgifter, benyttes noen av særavgiftene også som virkemiddel til å prise eksterne effekter, f.eks. knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter. Det vises til kapittel 4 i St.meld. nr. 2 (2004-2005) Revidert nasjonalbudsjett 2005 for en nærmere gjennomgang av formål og virkemåte for de ulike særavgiftene.

Særavgiftene og merverdiavgiftssatsene fastsettes av Stortinget ved plenarvedtak for ett år av gangen i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Vurderingene av avgiftssatsene inngår i den årlige budsjettbehandlingen. Av plenarvedtakene om særavgiftene framgår også regler om fritak mv. Bestemmelser om oppkreving, kontroll mv. er gitt i egne forskrifter med hjemmel i særlover som for eksempel lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. For merverdiavgiften framgår bestemmelsene om fritak, unntak, oppkreving mv. av lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift med tilhørende forskrifter.

Tabell 3.1 viser gjeldende satser for særavgifter og forslag til satser for 2006. Alle satsene er i utgangspunktet justert opp med 1¾ pst. fra 2005 til 2006 for å ta hensyn til forventet prisstigning. Små avvik fra dette skyldes avrundinger.

Tabell 3.1: Avgiftssatser for 2005 og foreslåtte satser for 2006

Forslag Endring i
Avgiftskategori Gjeldende sats 2006 pst.
Merverdiavgift, pst. av omsetningsverdien1
Generell sats 25 25 0
Redusert sats 11 13 2
Lav sats 7 8 1
Alkoholholdige drikkevarer
Brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 vol pst.
Kr/vol pst. og liter 5,54 5,64 1,8
Annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 vol pst.
Kr/vol pst. og liter 3,61 3,67 1,7
Annen alkoholholdig drikk til og med 4,7 vol pst., kr/liter
a) 0,0-0,7 vol pst. 1,58 1,61 1,9
b) 0,7-2,7 vol pst. 2,47 2,51 1,6
c) 2,7-3,7 vol pst. 9,35 9,51 1,7
d) 3,7-4,7 vol pst. 16,18 16,46 1,7
Tobakkvarer
Sigarer, kr/100 gram 181 184 1,7
Sigaretter, kr/100 stk. 181 184 1,7
Røyketobakk, kr/100 gram 181 184 1,7
Snus, kr/100 gram 58 59 1,7
Skrå, kr/100 gram 58 59 1,7
Sigarettpapir, kr/100 stk. 2,76 2,81 1,8
Engangsavgift
Kjøretøygruppe a2
Vektavgift, kr/kg
første 1150 kg 34,75 35,36 1,8
neste 250 kg 69,50 70,72 1,8
neste 100 kg 139,00 141,43 1,7
resten 161,66 164,49 1,8
Slagvolumavgift, kr/cm3
første 1200 cm3 10,26 10,44 1,8
neste 600 cm3 26,86 27,33 1,7
neste 400 cm3 63,18 64,29 1,8
resten 78,93 80,31 1,7
Motoreffektavgift, kr/kW
første 65 kW 134,22 136,57 1,8
neste 25 kW 489,54 498,11 1,8
neste 40 kW 979,38 996,52 1,8
resten 1 657,36 1 686,36 1,7
Kjøretøygruppe b,3 pst. av personbilavgift 20 20 0,0
Kjøretøygruppe c,4 pst. av personbilavgift 13 13 0,0
Kjøretøygruppe d,5 pst. av personbilavgift 55 55 0,0
Kjøretøygruppe e,6 pst. av verdiavgiftsgrunnlaget 36 36 0,0
Kjøretøygruppe f,7 stykkavgift 9 228 9 389 1,7
Slagvolumavgift, kr/cm3
første 125 cm3 0 0 0,0
neste 775 cm3 31,70 32,25 1,7
resten 69,50 70,72 1,8
Motoreffektavgift, kr/kW
første 11 kW 0 0 0,0
resten 410,65 417,84 1,8
Kjøretøygruppe g8
Vektavgift, kr/kg
første 100 kg 13,01 13,24 1,8
neste 100 kg 26,01 26,47 1,8
resten 52,01 52,92 1,7
Slagvolum, kr/cm3
første 200 cm3 2,72 2,77 1,8
neste 200 cm3 5,42 5,51 1,7
resten 10,83 11,02 1,8
Motoreffekt, kr/kW
første 20 kW 34,68 35,29 1,8
neste 20 kW 69,34 70,55 1,7
resten 138,69 141,12 1,8
Kjøretøygruppe h,9 pst. av personbilavgift 40 40 0,0
Kjøretøygruppe i,10 kroner 3 038 3 091 1,7
Kjøretøygruppe j,11 pst. av personbilavgift 35 35 0,0
Årsavgift, kr/år
Alminnelig sats 2 815 2 865 1,8
Motorsykler 1 585 1 615 1,9
Campingtilhengere 940 955 1,6
Kjøretøy med totalvekt over 3,5 tonn 1 785 1 815 1,7
Traktorer, mopeder mv. 360/180 365/185 1,4/2,8
Vektårsavgift, kr/år varierer varierer 1,8
Omregistreringsavgift varierer varierer 1,8
Bensin, kr/liter
Svovelfri12 4,03 4,10 1,7
Lavsvovlet13 4,07 4,14 1,7
Autodiesel, kr/liter
Svovelfri14 2,92 2,97 1,7
Lavsvovlet15 2,97 3,02 1,7
Båtmotorer, kr/HK 135,00 137,50 1,9
Elektrisk kraft, øre/kWh
Generell sats 9,88 10,05 1,7
Redusert sats 0,45 0,45 0,0
Smøreolje, kr/liter 1,62 1,65 1,9
Avgift på mineralske produkter
Grunnavgift på fyringsolje mv., kr/liter 0,414 0,421 1,7
CO2-avgift, generell sats
Petroleumsvirksomhet, kr/liter el. Sm3 0,78 0,79 1,3
Mineralolje, kr/liter 0,52 0,53 1,9
Bensin, kr/liter 0,78 0,79 1,3
CO2-avgift, redusert sats16
Mineralolje, kr/liter 0,31 - 71,0
Bensin, kr/liter 0,28 - 182,1
Svovelavgift, generell sats, kr/liter 0,07 0,07 0,0
Svovelavgift, redusert sats, kr/liter17 0,03 - 133,3
Avgift på sluttbehandling av avfall
Opplagsplasser for avfall, kr/tonn
Opplagsplasser med høy miljøstandard 409 416 1,7
Opplagsplasser med lav miljøstandard 533 542 1,7
Anlegg for forbrenning av avfall, kr/utslippsenhet varierer varierer 1,8
CO2-avgift på avfall til forbrenning, kr/tonn 40,57 41,28 1,8
Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier
Trikloreten, kr/kg 55,71 56,67 1,7
Tetrakloreten, kr/kg 55,71 56,67 1,7
Miljøavgift på klimagassene HFK og PFK
Kr/tonn CO2-ekvivalenter 187,27 190,55 1,8
Sjokolade mv., kr/kg 15,79 16,07 1,8
Fra 1. desember 2006 - -100,0
Alkoholfrie drikkevarer
Ferdigvare, kr/liter 1,58 1,61 1,9
Konsentrat (sirup), kr/liter 9,64 9,81 1,8
Kullsyre, kr/kg 64,00 - -100,0
Avgift på drikkevareemballasje, kr/stk.
Miljøavgift
a) Glass og metall 4,46 4,54 1,8
b) Plast 2,69 2,74 1,9
c) Kartong/papp 1,11 1,13 1,8
Grunnavgift, engangsemballasje, kr/stk. 0,91 - -100,0
Sukker, kr/kg 6,12 6,23 1,8
Dokumentavgift, pst. av salgsverdi 2,5 2,5 0,0

1 Endring i merverdiavgift er oppgitt i prosentpoeng.

2 Gruppe a: Personbiler, varebiler kl. 1 og busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser.

3 Gruppe b: Varebiler klasse 2.

4 Gruppe c: Campingbiler.

5 Gruppe d: Kombinerte biler med totalvekt inntil 7500 kg.

6 Gruppe e: Beltebiler.

7 Gruppe f: Motorsykler.

8 Gruppe g: Beltemotorsykler (snøscootere).

9 Gruppe h: Taxi og transport av funksjonshemmede

10 Gruppe i: Veteranbiler.

11 Gruppe j: Busser under 6 meter med inntil 17 sitteplasser, hvorav minst 10 er montert i fartsretningen.

12 Bensin som har et svovelinnhold på 10 ppm eller lavere.

13 Bensin som har et svovelinnhold mellom 10 ppm og 50 ppm.

14 Autodiesel som har et svovelinnhold på 10 ppm eller lavere.

15 Autodiesel som har et svovelinnhold på mellom 10 ppm og 50 ppm.

16 Redusert sats bortfaller. Avgift betales etter generell sats.

17 Redusert sats bortfaller. Avgift betales etter generell sats.

Kilde: Finansdepartementet.

3.1.1 Måling av administrative byrder knyttet til særavgiftene

Tidligere i år gjennomførte Nærings- og handelsdepartementet, i samarbeid med Finansdepartementet, et prosjekt hvor de administrative byrdene som pålegges næringslivet gjennom særavgiftene ble målt. Målingene ble gjort av konsulentselskapet Oxford Research, etter den såkalte standardkostnadsmetoden. For nærmere omtale av prosjektet vises det til St.meld. nr. 2 (2004-2005) Revidert nasjonalbudsjett 2005, og rapporten fra Oxford Research - Måling av næringslivets regelverkskostnader knyttet til særavgiftene.[1

I rapporten presenteres det også flere forenklingstiltak som har til hensikt å redusere næringslivets administrative byrder knyttet til særavgiftene. Tiltakene er en oppsummering av innspill som Oxford Research mottok fra bransjen under sitt arbeid, og er ikke utredernes forslag til endringer. Toll- og avgiftsdirektoratet vurderer disse forslagene til forenklingstiltak og andre tiltak som kan redusere administrative byrder knyttet til særavgiftene. Departementet vil ta stilling til den videre oppfølging når direktoratets tilbakemelding foreligger.

3.1.2 Virkemidler mot utslipp av NOx

Etter Gøteborg-protokollen har Norge forpliktet seg til å redusere og begrense de årlige utslippene av nitrogenoksider (NOx), svoveldioksid (SO2), ammoniakk (NH3) og flyktige organiske forbindelser (VOC). Den største utfordringen er å oppfylle forpliktelsen om å redusere NOx-utslippene ned til et årlig utslipp på maksimalt 156 000 tonn fra 2010. NOx-utslippene må i så fall reduseres med om lag 30 pst. fra nivået i 2004, og i overkant av 22 pst. i forhold til forventet utslipp i 2010.

I St.meld. nr. 21 (2004-2005) om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand ble det varslet at kostnadseffektive og fleksible løsninger, blant annet avgift differensiert etter utslipp av NOx, skulle utredes nærmere.

En rekke sektorer bidrar til utslipp av NOx. Sjøfart og fiske sto i 2003 for om lag 40 pst. av de samlede utslippene, mens olje- og gassvirksomheten sto for om lag 22 pst. Utslipp fra veitrafikken og industrien utgjorde henholdsvis 19 pst. og 9 pst. Analyser viser at de rimeligste tiltakene for å redusere utslippene av NOx er innenfor sjøfart og fiske, men at også NOx-tiltak i fastlandsindustrien og på energianlegg på kontinentalsokkelen kan være kostnadseffektive. I stortingsproposisjonen om samtykke til ratifikasjon av protokollen (St.prp. nr. 87 (1999-2000)) ble marginalkostnaden for reduksjon av NOx-utslipp beregnet til mellom 10 og 20 kroner pr. kg NOx. Nyere analyser tyder på at de samlede kostnadene ved å oppfylle forpliktelsen innen 2010 kan bli større enn tidligere antatt. Regjeringen legger derfor stor vekt på at forpliktelsen oppfylles til lavest mulig kostnader.

Finansdepartementet har derfor satt i gang et arbeid for å utrede kostnadseffektive virkemidler mot utslipp av NOx i samarbeid med berørte departementer.

3.2 Merverdiavgift (kap. 5521 post 70)

3.2.1 Nøytral merverdiavgift for statsforvaltningen

I 2005-budsjettet (Gul bok) varslet Regjeringen at en ordning med nettoføring av merverdiavgift for ordinære forvaltningsorganer vil bli foreslått i statsbudsjettet for 2006.

Ordningen utformes ved at ordinære forvaltningsorganer ikke belastes betalt merverdiavgift i regnskapene på sine budsjettkapitler. Betalt merverdiavgift posteres i stedet på en særskilt utgiftspost (kap. 1633 Nettoordning, statlig betalt merverdiavgift, post 01 Driftsutgifter) i statsregnskapet. Merverdiavgiften belaster dermed ikke virksomhetenes budsjett- og regnskapsposter. Ordningen er i utgangspunktet enkel og oversiktlig og har lave administrative kostnader.

Ordningen med nettobudsjettering er begrenset til ordinære forvaltningsorganer som rapporterer til statsregnskapet og som har et mellomværende med statskassen. Det innebærer at nettobudsjetterte virksomheter og forvaltningsbedrifter ikke omfattes av ordningen. Betalt merverdiavgift som er en del av de ordinære forvaltningsorganenes merverdiavgiftspliktige virksomhet, kan heller ikke belastes kap. 1633.

Nettobudsjettering av merverdiavgift innebærer i utgangspunktet reduserte utgifter for virksomheter som omfattes av ordningen. For å sikre en budsjettnøytral omlegging er derfor bevilgningen til de berørte forvaltningsorganene i utgangspunktet redusert tilsvarende disse organenes forventede utgifter til merverdiavgift i 2006. Regjeringen gikk inn for at trekk for merverdiavgift skal baseres på et regnskapsmessig grunnlag. Et slikt grunnlag er blitt etablert gjennom endrede regnskapsrutiner fra 2004. I de nye rutinene skal utgifter til merverdiavgift gjøres synlige i regnskapene. På grunnlag av innrapporterte tall fra departementene er budsjettene justert.

Samlet er omfanget av ordningen beregnet til i størrelsesorden 4,9 mrd. kroner ved innføring i 2006. Dette er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Statsbudsjettet medregnet folketrygden (Gul bok).

3.2.2 Kompensasjon for merverdiavgift for helseforetak mv.

Helsetjenester er unntatt fra merverdiavgiftsplikt. Virksomheter som produserer slike tjenester, som f.eks. de statlige helseforetakene, har derfor ikke fradragsrett for merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten. På denne måten gir merverdiavgiften et økonomisk motiv til blant annet å produsere enkelte støttetjenester (f.eks. renhold, vaskeri og vedlikehold) med egne ansatte framfor å kjøpe disse tjenestene med merverdiavgift fra private leverandører.

Denne konkurransevridningen gjelder for alle virksomheter som er utenfor merverdiavgiftsområdet. For kommuner og fylkeskommuner ble problemet løst ved innføring av en generell ordning med merverdiavgiftskompensasjon for kommunesektoren fra 1. januar 2004. For statsforvaltningen foreslås det innført en ordning som skal nøytralisere denne konkurransevridningen fra 1. januar 2006, jf. omtale under avsnitt 3.2.1.

I St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, varslet Regjeringen at den ville komme med forslag til en kompensasjonsordning som nøytraliserer merverdiavgiften for helseforetak mv. i budsjettet for 2006. Finansdepartementet utarbeidet sammen med Helse- og omsorgsdepartementet et forslag til en slik ordning. Forslaget var på høring sommeren 2005.

I høringsnotatet ble det lagt opp til at kompensasjonsordningen skal være provenynøytral. Dette innebærer at antatt samlet merverdiavgiftskompensasjon trekkes inn ved å redusere overføringene til helseforetakene. Departementene foreslo i høringen at ordningen også bør omfatte enkelte private virksomheter som produserer spesialisthelsetjenester etter avtale med regionale helseforetak. For disse private foretakene ble det lagt opp til at ordningen kun skal gjelde offentlig finansierte helsetjenester, dvs. den delen av virksomheten som drives i konkurranse med statlige helseforetak. Dette innebærer at den privatfinansierte delen av virksomheten holdes utenfor kompensasjonsordningen. Det ble forutsatt at også overføringene til de private foretakene blir redusert tilsvarende omfanget av antatt kompensasjon ved innføring av ordningen. Private produsenter av spesialisthelsetjenester mottar overføringer fra staten i form av tilskudd fra regionale helseforetak eller refusjoner mv. fra Rikstrygdeverket.

Kompensasjonen for helseforetak mv. ble i høringsnotatet foreslått gjennomført ved å utvide den eksisterende kompensasjonsordningen for kommunesektoren. For helseforetak mv. ble det imidlertid lagt opp til å holde investeringer utenfor ordningen. Begrunnelsen var at helseforetakene er inne i en periode med relativt høyt investeringsnivå, noe som gjør det vanskelig å gjennomføre et nøytralt, varig trekk i overføringene på statsbudsjettet. I tillegg varierer investeringsaktiviteten betydelig mellom de ulike regionale helseforetakene. Siden det ble lagt opp til at ordningen i utgangspunktet skulle finansieres gjennom en engangsjustering av overføringene fra staten, ble det vanskelig å unngå omfordeling mellom regioner og helseforetak dersom investeringer skulle omfattes av ordningen.

Beslutningene knyttet til egenproduksjon eller kjøp fra private aktører vil i liten grad bli påvirket av at investeringene holdes utenfor. Dette skyldes at nesten alle slike anskaffelser blir kjøpt fra private aktører og at egenproduksjon dermed ikke er et problem. Ved at investeringer holdes utenfor kan imidlertid det relative prisforholdet mellom kapitalvarer og andre innsatsfaktorer endres. Dette kan påvirke sammensetningen av henholdsvis vareinnsats og realkapital i produksjonen og på den måten gi mindre effektiv ressursbruk i sykehusene.

Departementet har mottatt om lag 25 høringsuttalelser. Alle de regionale helseforetakene (RHFene) har avgitt svar, samt noen av de private aktørene i spesialisthelsetjenesten som berøres av forslaget, herunder blant annet private spesialsykehus, private laboratorier, private virksomheter i rusomsorgen og private opptreningssentre. Departementet har også fått høringsuttalelser fra blant annet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH).

Disse høringsinstansene er gjennomgående positive til at det innføres en ordning med kompensasjon for merverdiavgift for helseforetak. Helse Sør og Helse Vest gir imidlertid uttrykk for at en ordning med fradrag for merverdiavgift gjennom den ordinære merverdiavgiftsoppgaven vil være å foretrekke, på grunn av kostnadene som kompensasjonsordningen medfører. Selv om høringsinstansene er positive til en kompensasjonsordning, har de fremmet en rekke innsigelser mot hvordan ordningen er foreslått gjennomført.

Høringsinstansene er for det første negative til at investeringer skal holdes utenfor ordningen. Gjennomgående har høringsinstansene påpekt at dette vil komplisere regnskapsføringen, i det denne forutsetter en viss grad av skjønn. Blant annet fra RHF-enes side er det påpekt at identiske innkjøp vil kunne bli behandlet forskjellig i de ulike regionene. Fra flere høringsinstanser er det pekt på at utelatelse av investeringer også vil kunne gi incentiv til å vedlikeholde driftsmidler i stedet for å kjøpe nye, eventuelt å leie eller lease driftsmidler. Dette kan ha en kostnadsdrivende effekt på lengre sikt.

Enkelte høringsinstanser har også vist til helseforetakenes muligheter for å omgå begrensningen knyttet til investeringer ved oppføring av bygg. Et annet forhold som påpekes er at begrensningen for investeringer kan skape uheldige konkurransevridninger i forhold til aktører som er omfattet av kompensasjonsordningen for kommuner. Som påpekt av blant annet Røde Kors og NHO gjelder dette problemet f.eks. ambulansetjenester. Kommunal ambulansetjeneste får kompensert for merverdiavgift ved kjøp av ambulanse, noe private aktører ikke får hvis investeringer holdes utenfor i kompensasjonsordningen for helseforetak.

Enkelte høringsinstanser er negative til departementenes forslag om at forskrift nr. 117 ikke foreslås utvidet til å omfatte private aktører i spesialisthelsetjenesten. Forskriften åpner for en frivillig registreringsordning, som innebærer at utleier av bygg eller anlegg til bruk i registrert virksomhet får fradrag for inngående merverdiavgift. Blant annet Feiringklinikken AS og Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap (KNIF) har anført at forslaget vil medføre en merkbar konkurransevridning i favør av offentlig eide helseforetak. Blå Kors og Frelsesarmeen har dessuten påpekt at disse organisasjonene, som har valgt å drive sine eiendommer gjennom egne forvaltningsselskap, kommer særlig dårlig ut på grunn av forslaget. Eiendomsselskapene er ikke berettiget til merverdiavgiftskompensasjon etter den generelle kompensasjonsordningen for kommunesektoren, og får heller ikke adgang til frivillig registrering av sine bygg som leies ut til morselskapet.

Høringsinstansene er også negative til departementenes forslag om at kompensasjonskravene skal revisorattesteres. Både RHF-ene og de private aktørene stiller spørsmål ved behovet for slik attestasjon, all den tid dette ikke er noe som kreves i forbindelse med den alminnelige omsetningsoppgaven. Også fra HSHs side anføres det at den alminnelige pliktrevisjonen som følger av regnskapsloven bør være tilstrekkelig. Høringsinstansene påpeker dessuten at kravet om revisorattest vil fordyre ordningen vesentlig for de kompensasjonsberettigede.

Etter å ha vurdert høringsuttalelsene, mener Finansdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet at en ordning med kompensasjon for merverdiavgift for helseforetak må omfatte investeringer. Som nevnt er dagens nivå på investeringsaktiviteten relativt høyt, og det er store forskjeller i investeringsaktiviteten mellom regionale helseforetak. Dette gjør det svært vanskelig å få til et nøytralt, varig trekk i overføringene på statsbudsjettet. Alternativet er justeringer av trekket i flere omganger (både av nivået og mellom regionene), noe som ikke bare vil gi uheldige incentivvirkninger, men også vil fremstå som uhensiktsmessig. På bakgrunn av dette mener Finansdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet at innføring av en ordning med merverdiavgiftskompensasjon for helseforetakene bør utsettes til investeringsnivået i helseforetakene har kommet ned på et mer normalt nivå.

3.2.3 Øke merverdiavgiftssatsen på matvarer

Merverdiavgiftssatsen på matvarer ble redusert fra 24 til 12 pst. fra 1. juli 2001. Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks (KPI) viste at den reduserte satsen på matvarer umiddelbart førte til at prisene på matvarer til forbruker ble redusert om lag tilsvarende. I tiden fra juli 2001 til desember 2004 økte imidlertid matvareprisene mer enn KPI. Tallene kan tyde på at om lag to tredeler av halveringen av merverdiavgiftssatsen på matvarer tilfalt konsumentene. At ikke en større del av avgiftslettelsen kom forbrukerne til gode, kan blant annet skyldes økte bruttomarginer (forskjellen mellom inn- og utpris) i deler av næringsmiddelindustrien. En undersøkelse fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) viste at samtidig med at forbrukerprisene på svine- og storfekjøttprodukter økte i perioden 2000 til 2004, sank godtgjørelsen til bonden. Varehandelens bruttomarginer ble også redusert, mens bruttomarginene i industrileddene økte. Bruttomarginen sier ikke noe om fordelingen mellom fortjeneste og kostnader. Markedet for videreforedling av svine- og storfekjøttprodukter er kjennetegnet ved at det er én dominerende aktør. Det samme gjelder i markedet for melkeprodukter og egg. Disse markedene er også omfattet av NILFs undersøkelse, men resultatene foreligger ikke ennå.

Fra 1. januar 2005 ble merverdiavgiftssatsen for matvarer satt ned fra 12 til 11 pst. Denne satsreduksjonen synes ikke å ha gitt lavere priser til forbruker. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at matvareprisene økte mer enn konsumprisindeksen fra desember 2004 til august 2005.

Regjeringen foreslår at merverdiavgiftssatsen for matvarer økes til 13 pst. fra 1. januar 2006. Blant annet basert på de tidligere erfaringene fra endringer i merverdiavgiftssatsen for matvarer - og også med støtte i økonomisk teori - er det grunn til å forvente at ikke hele satsøkningen vil slå ut i økte priser til forbruker. Satsøkningen vil gi et merproveny på om lag 1250 mill. kroner påløpt og 1040 mill. kroner bokført. Det vises til forslag til vedtak om merverdiavgift.

3.2.4 Øke lav sats i merverdiavgiften

Den laveste satsen i merverdiavgiftssystemet er på 7 pst., og gjelder persontransport mv., kino og NRKs allmennkringkastingsvirksomhet. Regjeringen foreslår at denne satsen økes fra 7 til 8 pst. fra 1. januar 2006. Endringen vil gi et merproveny på om lag 220 mill. kroner påløpt og om lag 185 mill. kroner bokført. Det vises til forslag til vedtak om merverdiavgift.

3.2.5 Forenkle regelverket for merverdiavgiften

I 2004 utførte konsulentfirmaet Rambøll Norge AS en måling av næringslivets administrative kostnader knyttet til merverdiavgiftsregelverket. Oppdraget var gitt av Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med Finansdepartementet. Målingen pekte på enkelte elementer i regelverket som særlig byrdefulle og anslo de årlige administrative kostnadene til om lag 3500 kroner pr. virksomhet. Dette kan utgjøre i størrelsesorden 900 mill. kroner for alle merverdiavgiftspliktige virksomheter, eller om lag 0,65 pst. av årlige inntekter fra merverdiavgiften.[2

Målingen viser til at virksomheter som i sin helhet er innenfor merverdiavgiftssystemet med generell avgiftssats ikke opplever systemet som særlig belastende. Virksomheter som har omsetning både innenfor og utenfor merverdiavgiftssystemet har imidlertid større administrative kostnader, mens virksomheter som i tillegg har omsetning med flere ulike satser har de høyeste administrative kostnadene. Implementering av regelendringer er administrativt krevende. I tillegg skaper særregler ofte mer permanente administrative problemer, blant annet for hotellnæringen.

Departementet finner målingen interessant, og mener den gir et godt utgangspunkt for forbedringer. Det arbeides for tiden med ulike forslag som vil kunne bidra til å forenkle merverdiavgiftsregelverket. De mest sentrale forslagene knytter seg til en teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven med tilhørende forskrifter, og til spørsmålet om det skal innføres snudd avregning ved innførsel av varer til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Den tekniske revisjonen av merverdiavgiftsloven med tilhørende forskrifter er et omfattende arbeid. Regelverket på dette området har ikke gjennomgått noen stor revisjon siden merverdiavgiften ble innført i 1970. Siktemålet med revisjonen er å gjøre regelverket mer oversiktlig og tilgjengelig. Det er også et mål å redusere antall forskrifter til loven fra 120 til én samleforskrift. Det er lagt opp til at utkast til revidert merverdiavgiftslov vil bli sendt ut på bred høring i løpet av 2006.

Når det gjelder vurderingen av forslaget om å innføre snudd avregning ved innførsel av varer til bruk i avgiftspliktig virksomhet, vil dette bli nærmere utredet av en arbeidsgruppe. Det er argumentert med at en eventuell endring av innførselsreglene vil kunne bety store administrative besparelser for næringslivet. Arbeidsgruppen vil se nærmere på hva dette vil bety både for næringslivet og for avgiftsmyndighetene, og i denne forbindelse også se på hvordan dette er løst og fungerer i andre land.

I rapporten fra Rambøll Norge AS ble særlig regelverket knyttet til fordelingen mellom avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig omsetning i hotellnæringen trukket fram som vanskelig og ressurskrevende å administrere for de næringsdrivende. Dette er en viktig årsak til at Regjeringen foreslår å utvide merverdiavgiftsområdet til også å omfatte overnatting, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.2.6 og i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 - lovendringer.

3.2.6 Avvikle merverdiavgiftsunntaket for overnatting

Utleie av fast eiendom, herunder romutleie i hotellvirksomhet, er unntatt fra merverdiavgiftsområdet. Det er dermed ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til slik virksomhet. Samtidig er servering på hotellene merverdiavgiftsbelagt, og anskaffelser til denne virksomheten kan fradragsføres. Bedrifter med begrenset fradragsrett står overfor et komplisert regelverk, og delvis fradragsrett skaper vanskelige grensedragninger som gir administrative problemer og uheldige tilpasninger. Som omtalt i avsnitt 3.2.5 har virksomheter med omsetning både innenfor og utenfor merverdiavgiftssystemet høyere administrative kostnader enn ordinære avgiftspliktige.

Det ble nylig avsagt en dom i Høyesterett, den såkalte Porthuset-dommen. Dommen åpner for at overnattingsbedrifter får utvidet rett til å fradragsføre inngående merverdiavgift. Dette innebærer at overnattingsbedrifter delvis kan fradragsføre avgift knyttet til anskaffelser også til overnattingsdelen, herunder bygging og vedlikehold av hotellfløyer. En mer omfattende omtale av dommen er gitt i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 - lovendringer, avsnittene 25.1 og 25.2. Etter departementets oppfatning er det behov for lovendringer som først og fremst kan gi enklere og mer forutsigbare bestemmelser for hotellnæringen. Dette kan oppnås ved å avvikle dagens unntak for merverdiavgift på romutleie i hoteller mv., slik at disse bedriftene i sin helhet blir omfattet av merverdiavgiftssystemet og får full fradragsrett for merverdiavgift på alle anskaffelser. Overnattingstjenester er merverdiavgiftsbelagt i samtlige EU-land. Flere land benytter imidlertid reduserte satser. I Danmark benyttes den generelle satsen på 25 pst., mens Sverige benytter en lav sats på 12 pst. Figur 3.1 viser generell merverdiavgiftssats og merverdiavgiftssats på overnatting i enkelte land.

fig3.1

Figur 3.1: Generell merverdiavgiftssats og merverdiavgiftssats på overnatting i enkelte land. Prosent. 2005

Kilde: EU-kommisjonen.

Et alternativ til å innlemme overnattingstjenester i merverdiavgiftsområdet, er å endre loven slik at den tidligere forvaltningspraksisen med begrenset fradragsrett gjeninnføres. Problemene knyttet til dagens vanskelige avgrensningsspørsmål, som forsterkes ytterligere av Porthuset-dommen, og problemene med avgiftskumulasjon vil imidlertid ikke bli løst. Regjeringen foreslår derfor at overnattingsbedrifter i sin helhet blir omfattet av merverdiavgiftssystemet og ilegges den foreslåtte laveste satsen på 8 pst., jf. omtale under avsnitt 3.2.4. Næringen får dermed full fradragsrett for merverdiavgift på alle relevante anskaffelser. Forslaget omfatter også formidling av slike tjenester. Dette vil gi det enkleste regelverket for bedriftene. På grunn av den utvidede fradragsretten vil bedriftenes driftskostnader gå ned. Dette innebærer at overnattingskostnader for næringsdrivende med fradragsrett blir redusert. For kunder uten fradragsrett antas prisen på overnatting å bli om lag den samme som før. Samlet sett vil forslaget gi et provenytap på om lag 200 mill. kroner påløpt og om lag 170 mill. kroner bokført i 2006.

I Ot.prp. nr. 1 (2005-2006), avsnitt 25.2 er det gitt en nærmere redegjørelse for forslaget om å innføre redusert sats på overnattingstjenester mv. og formidling av slike tjenester. I lovproposisjonen er det også gitt en omtale av den nærmere avgrensningen av området med redusert sats og de nødvendige endringene i merverdiavgiftsloven. For øvrig vises det til § 3 nr. 2 bokstav c og ny bokstav f i forslag til vedtak om merverdiavgift.

3.2.7 Merverdiavgift på kultursektoren - unntak for dansetilstelninger

Kulturområdet er i dag i hovedsak utenfor merverdiavgiftsområdet. Unntaket skaper flere vanskelige grensedragninger mellom avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig virksomhet. Som omtalt i budsjettet for 2004, har Finansdepartementet satt i gang et arbeid med å gå nærmere gjennom merverdiavgiftsregelverket for sektoren, jf. nærmere omtale i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 - lovendringer, avsnitt 25.4.

Anmodningsvedtak nr. 423, 8. juni 2005

Stortinget har bedt Regjeringen sørge for at dansetilstelninger med levende musikk unntas fra merverdiavgiftsplikt fra 1. januar 2006. På bakgrunn av dette foreslår Regjeringen å unnta dansetilstelninger med levende musikk fra merverdiavgift. Forslaget antas å gi et provenytap på i størrelsesorden 4 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført. Saken er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006), avsnitt 25.4.

3.2.8 Merverdiavgift på teletjenester i utlandet

Telekommunikasjonstjenester har lenge vært avgiftspliktige ved innenlands omsetning. Kjøp av slike tjenester fra tilbydere som er etablert i utlandet, har imidlertid kun vært avgiftspliktig i Norge dersom mottaker er næringsdrivende eller offentlig sektor, jf. forskrift 15. juni 2001 nr. 684 om merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet (Forskrift nr. 121).

Fra 1. desember 2004 ble elektroniske kommunikasjonstjenester (f.eks. telefontjenester) avgiftspliktige når tilbydere som var etablert i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen leverte disse til private forbrukere i Norge. Samtidig ble det avgiftsplikt også på næringsdrivendes og offentlig sektors innkjøp fra Svalbard og Jan Mayen. Den direkte bakgrunnen for avgiftsomleggingen var en utvikling der tilbydere av slike tjenester unngikk avgiftsplikt på sine leveranser til forbruker i Norge ved å etablere seg i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen.

Når det gjelder levering til private, er det i dag avgiftsplikt kun hvis tjenesten brukes i Norge. Dermed vil f.eks. mobilabonnenter bosatt i Norge ikke bli belastet merverdiavgift når telefonen benyttes i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen. Departementet foreslår at avgiftsplikten ved bruk av mobile terminaler knyttes til den private brukerens bosted. Endringen trer i kraft fra 1. januar 2006. Endringen gjennomføres ved en forskriftsendring, men på grunn av provenykonsekvensene legges saken fram for Stortinget.

Forskriftsendringen vil innebære at bruk av mobiltelefon i utlandet for abonnenter bosatt i Norge blir avgiftspliktig i Norge. Målet er å sikre sammenfall med regelverk og praksis i EU, slik at null- eller dobbeltbeskatning unngås. På usikkert grunnlag kan endringen anslås å gi et merproveny på i størrelsesorden 150 mill. kroner årlig. Dette utgjør om lag 125 mill. kroner bokført ved iverksettelse fra 1. januar 2006.

3.3 Avgift på alkohol (kap. 5526 post 70)

Provenyberegninger

Utvalget som vurderte provenyberegninger for særavgiftene på grensehandelsutsatte varer, foreslo at det ved beregning av avgiftsinntekter til staten eksplisitt bør tas hensyn til blant annet priser på alkoholholdige drikkevarer i våre naboland, jf. NOU 2003: 17 Særavgifter og grensehandel. På oppdrag fra Finansdepartementet har Statistisk sentralbyrå utarbeidet en modell som tar direkte hensyn til blant annet grensehandel. Modellen ble tatt i bruk i arbeidet med budsjettet for 2005. Senere er det arbeidet med å videreutvikle modellen, blant annet ved å oppdatere tall for grensehandel.

Produktavgift på alkoholholdige drikkevarer (post 70)

Ved siden av å skaffe staten inntekter, har alkoholavgiftene som mål å begrense alkoholforbruk som bidrar til helsemessige og sosiale problemer. På den annen side vil høye avgifter på alkohol bidra til grensehandel, hjemmebrenning og smugling. Dette svekker kontrollen med forbruket og innebærer tap av avgiftsinntekter. Den uregistrerte omsetningen medfører også kostnader for samfunnet på andre måter.

Regjeringen foreslår at avgiftene på alkoholholdige drikkevarer prisjusteres fra 2005 til 2006.

Regjeringen foreslår også at avgiftsvedtaket for avgift på alkohol endres slik at alkoholstyrken angis med én desimal, mot to i dag, jf. forslag til vedtak § 1 første ledd bokstav b. Dette er en mindre endring som foreslås fordi det ikke er mulig å angi alkoholstyrke mer nøyaktig enn med en desimal. Tilsvarende endring er gjennomført i alkoholloven, jf. Innst. O. nr. 19 (2004-2005) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholding drikke mv. og enkelte andre lover.

Avgift på brennevin og vin mv.

Avgiftene på brennevin og vin avhenger av alkoholinnholdet. Sterkvin og svakvin avgiftslegges likt når de har samme alkoholstyrke, mens brennevin og brennevinsbaserte drikkevarer (bl.a. brennevinsbasert rusbrus) avgiftslegges høyere pr. volumprosent og liter enn de øvrige alkoholholdige drikkevarene.

fig3.2

Figur 3.2: Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995-2005. 2005-kroner pr. volumprosent og liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.2 viser utviklingen i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin fra 1995 til 2005. Det går fram av figuren at etter en økning i begynnelsen av perioden har avgiftene på brennevin og vin reelt gått ned siden 1998. Fra 1. januar 2000 ble avgiften på sterkvin redusert til samme nivå som avgiften på svakvin. Avgiften på brennevin ble redusert med 16,6 pst. reelt og avgiften på vin med 6,8 pst. reelt fra 2001 til 2002. Fra 2002 til 2003 ble avgiften på brennevin redusert med ytterligere 10,9 pst. reelt. I 2004 ble alkoholavgiften lagt om, slik at alle brennevinsbaserte drikkevarer blir behandlet avgiftsmessig likt. Dette førte til en avgiftsøkning for brennevinsbasert rusbrus og sterkvin. Vin, rusbrus og sterkvin som ikke er brennevinsbasert, var upåvirket av denne avgiftsendringen. I 2005 ble alle alkoholavgiftene nominelt videreført.

Figur 3.3 viser registrert omsetning av brennevin og vin fra 1991 til 2004. Det fremgår at salget av brennevin var relativt stabilt i begynnelsen av perioden, mens det har økt svakt utover i perioden. Økningen de siste par årene kan blant annet skyldes avgiftsreduksjonen fra 1. januar 2002 og oppmerksomheten rundt metanolholdig smuglersprit. Salget av brennevin i 2004 lå nesten 9 pst. høyere enn salget i 1991. Salget av svakvin har nesten doblet seg i perioden og er stadig økende. Salget av sterkvin gikk ned i begynnelsen av perioden, men tok seg noe opp igjen etter avgiftsreduksjonen i 2000. Etter 2000 har sterkvinssalget falt. Figur 3.3 viser også at den registrerte omsetningen av brennevin og vin, målt i ren alkohol, har økt noe siden 1991.

fig3.3

Figur 3.3: Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1989-2005. Mill. liter

Kilde: Vinmonopolet.

Figuren viser omfanget av den registrerte omsetningen av brennevin og vin innenlands, dvs. salg gjennom Vinmonopolet og serveringssteder. I tillegg til dette foregår det uregistrert forbruk i form av avgiftsfritt salg (taxfree), grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Det nøyaktige omfanget av uregistrert forbruk av alkohol er ukjent. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) foretar med jevne mellomrom omfattende intervjuundersøkelser av den norske befolkningens drikkevaner. Undersøkelsen fra 2004 viser at om lag 30 pst. av samlet forbruk, målt i liter ren alkohol, er uregistrert. Det uregistrerte forbruket har økt siden forrige undersøkelse i 1999. Økningen skyldes i hovedsak at avgiftsfritt salg og grensehandel har økt. Hjemmeproduksjon og smugling har gått tilbake. Sirus anslår at nordmenns grensehandel med alkohol i Sverige utgjør om lag 6 pst. av det totale norske alkoholforbruket (målt i liter ren alkohol).

Flere indikatorer tyder på at grensehandelen med Sverige ikke økte fra 2002 til 2004. Dette kan blant annet skyldes at den svenske kronen styrket seg i denne perioden. De svenske alkoholavgiftene er under press som følge av overgangen til EUs mer liberale innførselskvoter fra 1. januar 2004. I to svenske utredninger (SOU 2004: 86 «Var går gränsen?» og SOU 2005: 25 «Gränslös utmaning - alkoholpolitik i ny tid») er det blant annet foreslått å redusere avgiften på brennevin med 40 pst. og avgiftene på vin og øl med 30 pst.

I den svenske budsjettproposisjonen for 2006, som ble lagt fram 20. september 2005, ble det ikke foreslått endringer i avgiftene på brennevin, vin og øl. Dette innebærer en nominell videreføring av disse avgiftene. Det ble imidlertid foreslått å innføre en tilleggsavgift på rusbrus. Departementet vil fortsatt følge med på avgiftsutviklingen i våre naboland.

Avgift på øl m.m.

I forbindelse med budsjettet for 2000 ble det innført et felles avgiftssystem for vin og øl med alkoholstyrke over 4,75 volumprosent. Disse produktene blir nå avgiftslagt likt når de har samme alkoholstyrke. Øl i klasse a er avgiftslagt etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer. Fra 1. januar 2006 foreslås avgiften på alkoholfrie drikkevarer lagt om, se nærmere omtale i avsnitt 3.16.

Figur 3.4 viser utviklingen i avgiftssatsene på øl fra 1989 til 2005. For øl i klasse a og b har det reelle avgiftsnivået vært tilnærmet uendret i hele perioden. For øl i klasse d var det en reell avgiftsøkning mellom 1989 og 1992. Etter 1992 flatet avgiftsnivået for øl noe ut, mens avgiften ble økt i 1998. I 2002 ble avgiften satt ned med 6,8 pst. reelt. Øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent hadde en reell avgiftsøkning fram til 1999, mens avgiften ble forholdsvis kraftig redusert etter omleggingen i forbindelse med budsjettet for 2000. I 2001 og 2005 ble ølavgiftene holdt nominelt uendret.

fig3.4

Figur 3.4: Utvikling i avgiftsnivå på øl i perioden 1989-2005. 2005-kroner pr. liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.5 viser utviklingen i omsetning av øl i perioden 1989 til 2004. Av figuren går det fram at omsetningen av øl i klasse b (lettøl) har sunket. For øl i klasse a (alkoholfri) økte omsetningen i perioden 1992 til 1995, og har deretter ligget relativt konstant. Ølomsetningen i klasse d (pils) har økt gjennom nesten hele perioden, men hadde en svak tilbakegang i 2003 for så å øke i 2004. Omsetningen av øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent har blitt betydelig redusert. Den største nedgangen kom i 1993, da salg av sterkøl ble overført til Vinmonopolet.

fig3.5

Figur 3.5: Registrert omsetning av øl i perioden 1989-2004. Mill. liter

Kilde: Den norske bryggeriforening.

3.4 Avgift på tobakkvarer (kap. 5531 post 70)

Avgiften på tobakkvarer er en kvantumsavgift som er delt inn i seks avgiftsgrupper: Sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser.

Figur 3.6 viser utviklingen i de reelle avgiftssatsene på tobakkvarer fra 1989 til 2005. Det reelle avgiftsnivået har økt betydelig for alle tobakkproduktene i løpet av perioden. Avgiften på sigarer ble økt kraftig fra 1. juli 2000 og opp til samme nivå som sigaretter. Fra 1. januar 2004 ble avgiften på røyketobakk økt med 45 pst., slik at avgiften ble like høy som for sigaretter.

fig3.6

Figur 3.6: Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1989-2005. 2005-kroner pr. 100 gram.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.7 viser utviklingen i salg av tobakkvarer fra 1989 til 2004. Det går fram av figuren at det har vært en langt sterkere reduksjon i salg av røyketobakk enn i salg av sigaretter gjennom perioden. Etter 1998 har omsetningen av sigaretter vært høyere enn omsetningen av røyketobakk. Omsetningen av snus og skrå har økt etter 1993, og særlig mot slutten av perioden. Samtidig har det vært en overgang fra skrå til snus. Samlet sett har utviklingen i tobakkforbruket vist en nedadgående trend helt siden 1989, selv om det har vært økninger i enkelte år. Forbruket av tobakk i 2004 er om lag 40 pst. lavere enn forbruket i 1989.

Figuren viser omfanget av den registrerte omsetningen av tobakkvarer. I tillegg til den registrerte omsetningen foregår det uregistrert omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg og smugling. Ifølge en artikkel av Karl Erik Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) har det uregistrerte forbruket av sigaretter og røyketobakk økt siden begynnelsen av 1990-årene og utgjorde i perioden 1997-2001 om lag en firedel av forbruket.[3

fig3.7

Figur 3.7: Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1989-2004. 1000 kg

Kilde: Tobakkindustriens felleskontor.

Det foreslås at avgiftene på tobakkvarer prisjusteres fra 2005 til 2006.

3.5 Motorvognavgiftene

3.5.1 Innledning

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter med til dels ulik begrunnelse og mål. Avgiftene kan deles inn i to hovedgrupper, bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. De bruksavhengige avgiftene er avgiftene på bensin og autodiesel. Nivået på de bruksavhengige avgiftene skal i prinsippet være slik at brukeren stilles overfor de veibruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. De øvrige motorvognavgiftene er ikke-bruksavhengige og er primært fiskalt begrunnet.

3.5.2 Omlegging av bilavgiftene i mer miljøvennlig retning

For å følge opp Stortingets anmodning i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), ble det satt ned en arbeidsgruppe i 2002. Gruppen skulle utrede et nytt system for engangsavgiften for biler, og også se på forholdet mellom engangsavgiften og andre bilavgifter. Arbeidsgruppen vurderte muligheten for å erstatte slagvolum med CO2-utslipp som beregningsgrunnlag for engangsavgiften. Arbeidsgruppen anbefalte ikke dette på kort sikt. Dette var blant annet begrunnet med en mulig overgang til dieselbiler med høyere lokale utslipp til luft og med avgiftstekniske problemer. Samtidig mente arbeidsgruppen at CO2-utslipp kunne vært aktuelt som avgiftsgrunnlag på noe lengre sikt.

CO2-utslipp blir allerede i dag priset gjennom CO2-avgiften på drivstoff. Departementet mener likevel at CO2-utslipp som avgiftsgrunnlag i engangsavgiften vil gi et ytterligere incentiv til å kjøpe biler med lave CO2-utslipp. En slik omlegging vil samtidig gjøre avgiftssystemet mer enhetlig, ved at en ikke vil trenge spesialbehandling av ny motorteknologi. Det er imidlertid en del praktiske problemer knyttet til en omlegging, blant annet at opplysninger om CO2-utslipp mangler for en del kjøretøy. Disse problemene bør nå kunne løses, slik at engangsavgiften kan knyttes til CO2-utslipp fra 2007. Det synes i første rekke aktuelt å erstatte en eller begge motorkomponentene (slagvolum og effekt) med CO2-utslipp.

I motsetning til CO2-utslipp, som er avhengig av drivstofftype og -forbruk, er lokale utslipp av NOx og partikler mer teknologiavhengig. Dieselbiler og eldre bensinbiler er de mest forurensende, mens nyere biler har lave lokale utslipp. En miljødifferensiering av årsavgiften kan bidra til en nyere og mer miljøvennlig bilpark. Departementet foreslår en miljødifferensiering av årsavgiften for kjøretøy med tillatt totalvekt mellom 7,5 og 12 tonn. Dette gjøres ved at vektårsavgiften utvides til å gjelde alle kjøretøy med tillatt totalvekt over 7,5 tonn. Se nærmere omtale under avsnitt 3.5.4 og 3.5.5. I tråd med det som ble varslet i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, vil departementet arbeide videre med å vurdere endringer i årsavgiften for kjøretøy under 7,5 tonn.

3.5.3 Engangsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 71)

Engangsavgiften har først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften beregnes på grunnlag av mest mulig objektive kriterier og skal ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg skal kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå. Gjennom en progressiv satsstruktur er det også lagt vekt på fordelingshensyn.

Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler unntatt lastebiler og busser med lengde over 6 meter med mer enn 17 seteplasser. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i ti avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag. For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) og i avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften på grunnlag av kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, d, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, kombinerte biler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. I avgiftsgruppe e (beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler) benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. For kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler), ilegges det kun en stykkavgift. Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene.

Utvikling i registrerte kjøretøy

Figur 3.8 viser at antall førstegangsregistrerte personbiler i perioden 1989-2004 varierte betydelig fra år til år. Etter en økning på midten av 1990-tallet, var det en betydelig nedgang i antall førstegangsregistrerte personbiler i 1998 og 1999. Tallet har de siste årene ligget relativt stabilt rundt 120 000 biler, men i 2004 steg antallet førstegangsregistreringer til over 143 000. Bruktbilimportens andel av totalt antall førstegangsregistreringer økte kraftig fram til 2002, da over 27 pst. av de førstegangsregistrerte personbilene var importert brukt fra utlandet. Andelen har etter dette gått noe ned, og var i 2004 på i underkant av 20 pst.

fig3.8

Figur 3.8: Antall førstegangsregistrerte personbiler, 1989-2004. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.9 viser hvor stor andel av nye førstegangsregistrerte personbiler som er dieselbiler. Denne andelen har økt kraftig de siste årene, og i 2004 var mer enn hver fjerde nye personbil som ble solgt i Norge en dieselbil.

fig3.9

Figur 3.9: Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift, 1990-2004. Prosent

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

fig3.10

Figur 3.10: Antall førstegangsregistrerte nye varebiler, kombinerte biler og minibusser, 1991-2004. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.10 viser at antallet nye førstegangsregistrerte varebiler lå forholdsvis stabilt rundt 20 000 pr. år i perioden 1995 til 1999. De siste fem årene har antallet variert fra i overkant av 21 000 i 2002, til en foreløpig topp på over 30 000 i 2004.

Figuren viser også utviklingen i antall nye førstegangsregistrerte kombinerte biler. Fram til og med 1996 var antallet stigende, mens det har vært en kraftig reduksjon i antall førstegangsregistreringer de siste årene. Det antas at dette delvis skyldes avgiftsomleggingen i 1996, da tyngre biler med stor motor fikk økt engangsavgift. I tillegg økte avgiften på kombinerte biler fra 28 pst. av personbilavgiften i 1997 til 55 pst. i 2000. I 2002 ble vektgrensen for unntak fra engangsavgiften for kombinerte biler økt fra 5000 kg til 6000 kg, og den ble økt videre til 7500 kg med virkning fra 1. juli 2003.

Figur 3.11 viser at beholdningen av personbiler de senere årene har vært i en jevn vekst. Nedgangen i beholdningen av personbiler i 1996 skyldes at mange eldre biler ble vraket som følge av ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant. Denne ordningen har trolig ikke hatt noen varig virkning på beholdningen av biler.

fig3.11

Figur 3.11: Beholdning av personbiler. 1989-2004. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Vrakpantavgift

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av kjøretøy. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag personbiler, campingbiler, kombinerte biler med totalvekt opp til 7500 kilo, snøscootere og minibusser. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn biler til vraking.

Vrakpantavgiften inngår i engangsavgiften. Avgiften er på 1300 kroner, og ble siste gang økt i 2000. Det foreslås ingen endringer i vrakpantavgiften for 2006. Ved levering av kjøretøy til vraking utbetales en vrakpant, som for tiden er på 1500 kroner pr. kjøretøy. Vrakpantordningen er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Miljøverndepartementet.

Forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) innebærer at produsenter og importører av kjøretøy gradvis tar over ansvaret for innsamling og håndtering av kasserte kjøretøy fram mot 2007. Produsentansvaret skal gjelde fullt ut fra 2007, og tilskuddet til oppsamlingssystemet for biler vil bli avviklet. Regjeringen tar sikte på at også dagens statlige avgifts-/panteordning blir avviklet. Dette forutsetter imidlertid en godkjenning av et bransjeorganisert system som ivaretar miljøvernmyndighetenes krav, blant annet til innsamlingsgrad og miljømessig forsvarlig behandling. Dette er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Miljøverndepartementet.

Bruksfradrag

Ved førstegangsregistrering av motorvogner i det sentrale motorvognregisteret skal det betales engangsavgift basert på kjøretøyets vekt, motorvolum og effekt. Brukte kjøretøy som importeres gis et fradrag i avgiften basert på kjøretøyets alder. Fradragene skal avspeile det gjennomsnittlige verdifallet på det norske bruktbilmarkedet. Fradragene er fastsatt i forskrift.

Det har i lengre tid pågått en dialog mellom Finansdepartementet og EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om hvilke bindinger som ligger i EØS-avtalen når det gjelder den avgiftsmessige behandlingen av brukte kjøretøy som importeres, jf. omtale i St.meld. nr. 2 (2004-2005) Revidert nasjonalbudsjett 2005. ESA har i en grunngitt uttalelse (reasoned opinion) konkludert med at de norske bruksfradragene er i strid med EØS-avtalen. ESA, som baserer sin argumentasjon på flere dommer fra EF-domstolen, hevder at måten avgiften fastsettes på ikke er nøyaktig nok, og at metoden for avgiftsberegningen derfor må legges om. ESA begrunner dette med at gjeldende fradragssatser ikke med tilstrekkelig presisjon gjenspeiler den faktiske avskrivningen for det enkelte kjøretøy, og at det derfor ikke kan utelukkes at avgiften i enkelte tilfeller overstiger den «gjenværende» avgiften i en tilsvarende bruktbil i Norge. Det er altså ikke avgiftsnivået i seg selv, men metoden for fastsettelsen av avgiften som ESA mener strider med EØS-avtalen.

Som redegjort for i Revidert nasjonalbudsjett 2005, har Finansdepartementet satt i gang et arbeid for å følge opp ESAs grunngitte uttalelse. Bestemmelsene om bruksfradrag i Finansdepartementets forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner må endres. Dette arbeidet pågår nå for fullt. Et utkast til nye regler vil på vanlig måte bli sendt på høring. Departementet arbeider for at dette skal kunne skje så raskt som mulig.

Det nye systemet vil bygge på følgende hovedelementer:

Som vist til i Revidert nasjonalbudsjett 2005, vil en slik omlegging komplisere avgiftsberegningen og innebære store kostnader knyttet både til etablering og drift av det nye systemet. Endringene antas imidlertid ikke å få vesentlige virkninger på inntektene fra engangsavgiften.

3.5.4 Årsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 72)

Årsavgiften pålegges i 2005 en rekke forskjellige typer kjøretøy med tillatt totalvekt inntil 12 tonn. Årsavgiften har først og fremst til hensikt å gi staten inntekter.

Avgiften pålegges etter seks ulike satser, avhengig av type kjøretøy (gjeldende satser for 2005 i parentes):

Det foreslås å prisjustere satsene for årsavgiften for 2006.

Miljødifferensiering av tyngre kjøretøy

Fra 1. januar 2006 foreslås det å utvide vektårsavgiften til å gjelde alle kjøretøy med tillatt totalvekt over 7,5 tonn. Utvidelsen gjelder hovedsakelig lastebiler, trekkbiler og kombinerte biler med tillatt totalvekt mellom 7,5 og 12 tonn, som overføres fra årsavgiftssystemet til systemet for vektårsavgift. Disse betaler i dag 1785 kroner i årsavgift. I tillegg gjelder det enkelte kjøretøy som i dag betaler full årsavgift (2815 kroner), bl.a campingbiler og minibusser, jf. nærmere omtale under avsnitt 3.5.5. Forslaget vil redusere provenyet fra årsavgiften med om lag 9 mill. kroner.

Enkelte mindre justeringer

Under behandlingen av budsjettet for 2004 vedtok Stortinget at den tidligere trafikkskadeavgiften etter folketrygdloven skulle avvikles og innlemmes i henholdsvis årsavgiften og vektårsavgiften, jf. Budsjett-innst. S. I (2003-2004) avsnitt 3.1.2.2. Med virkning fra 1. januar 2004 ble derfor årsavgiften og vektårsavgiften økt med 350 kroner. Dette tilsvarer det beløpet som trafikkskadeavgiften ville utgjort i 2004. En del kjøretøy som tidligere betalte trafikkskadeavgift var ikke omfattet av årsavgiften eller vektårsavgiften. For disse kjøretøyene ble det derfor innført årsavgift med lav sats på 350 eller 175 kroner, avhengig av hvilken sats som tidligere gjaldt for det aktuelle kjøretøyet etter trafikkskadeavgiften. For 2005 var satsene henholdsvis 360 og 180 kroner. Det foreslås et par mindre endringer som følge av denne omleggingen:

Stortingets vedtak om årsavgift § 1 nr. 5 bokstav b fastsetter avgiftssatsen for løyvekjøretøy. Disse kjøretøyene var fritatt for avgift før trafikkskadeavgiften ble innlemmet i årsavgiften, men betaler nå lav sats. Ved en inkurie henvises det fortsatt til det tidligere fritaket i annet punktum. Ordlyden foreslås rettet.

Ved omleggingen 1. januar 2004 ble det tidligere fritaket for alle kjøretøy på minst 30 år fjernet. Kjøretøy uten egen fremdriftsmotor, dvs. campingtilhengere, betalte ikke trafikkskadeavgift og skulle derfor ikke omfattes av avgiftsøkningen som fulgte av omleggingen. Det foreslås derfor at campingtilhengere på minst 30 år gis et eget fritak i § 2, samtidig som det presiseres i § 1 nr. 6 bokstav c at lav sats omfatter motorvogner, som er kjøretøy med egen fremdriftsmotor. Provenyvirkningene av forslaget er tilnærmet lik null.

3.5.5 Vektårsavgift (kap. 5536 post 73)

Vektårsavgiften består av en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift. I 2005 betales avgiften for alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 12 tonn og over.

1. Vektgradert årsavgift

Den vektgraderte årsavgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler. Denne graderingen er utformet slik at den tar hensyn til veislitasje. Satsene tilsvarer EUs minimumssatser for kjøretøy.

2. Miljødifferensiert årsavgift

Den miljødifferensierte årsavgiften graderes ut fra vekt og hvilke utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering, som stiller krav til maksimalt utslipp av blant annet nitrogendioksider og partikler pr. kWh. Satsene foreslås prisjustert i 2006.

Utvidelse av vektårsavgiften

Fra 1. januar 2006 foreslås det å utvide vektårsavgiften til å omfatte alle kjøretøy med tillatt totalvekt over 7,5 tonn. Utvidelsen av vektårsavgiften gjelder hovedsakelig lastebiler, trekkbiler og kombinerte biler med tillatt totalvekt mellom 7,5 og 12 tonn, som det i dag betales 1785 kroner i årsavgift for. I tillegg omfattes enkelte kjøretøy som i dag har full årsavgift (2815 kroner), blant annet campingbiler og minibusser.

Veislitasjen fra det enkelte kjøretøy avhenger særlig av kjøretøyets vekt. Kjøretøy med tillatt totalvekt mellom 7,5 og 12 tonn har en relativ lav veislitasje i forhold til kjøretøy over 12 tonn. Satsen, som også gjøres uavhengig av fjæringssystem, settes derfor lik den laveste satsen for kjøretøy med tillatt totalvekt over 12 tonn (364 kroner). I tillegg kommer miljøkomponenten i vektårsavgiften, som følger systemet for kjøretøy med tillatt totalvekt over 12 tonn, jf. tabell 3.2.

Tabell 3.2: Forslag til satser for miljødifferensiert årsavgift for 2006. Kroner

Avgasskravnivå (EURO)
Vektklasse Ikke EURO I II III IV V 0-utslipp
7,5-12 tonn 3 729 2 072 1 450 884 466 290 0
12-20 tonn 6 119 3 400 2 379 1 450 765 475 0
> 20 tonn 10 880 6 233 4 420 2 658 1 403 871 0

Kilde: Finansdepartementet.

Miljøkomponenten i vektårsavgiften omfatter bare dieseldrevne kjøretøy. Dette har sammenheng med at det ikke stilles avgasskrav til bensindrevne kjøretøy. Det finnes også bare et fåtall avgiftspliktige bensindrevne kjøretøy med tillatt totalvekt over 12 tonn. Etter det departementet har fått opplyst, finnes det heller ikke mange slike kjøretøy i vektintervallet mellom 7,5 og 12 tonn. På bakgrunn av manglende avgasskrav og det meget begrensede omfanget av slike kjøretøy, foreslås det at disse kjøretøyene tas inn i vektårsavgiften uten at regelverket for miljøkomponenten i vektårsavgiften endres for å fange opp bensindrevne kjøretøy. Det vil si at bensinkjøretøy over 7,5 tonn bare omfattes av den vektdifferensierte årsavgiften, og dermed får en liten avgiftslettelse.

Forslaget vil gi en provenyøkning for vektårsavgiften på om lag 12 mill. kroner påløpt og bokført.

3.5.6 Omregistreringsavgift (kap. 5536 post 75)

Det skal ikke betales merverdiavgift ved omsetning av brukte kjøretøyer. Det betales imidlertid en særavgift ved omregistrering av tidligere registrerte kjøretøyer.

Kjøretøyene som omfattes av denne avgiftsplikten, er delt i fire grupper:

  1. Mopeder, motorsykler mv.
  2. Personbiler og busser
  3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler mv.
  4. Biltilhengere, semitrailere mv.

Avgiftene er gradert etter vekt og alder.

Satsene for omregistreringsavgiften foreslås prisjustert fra 2005 til 2006.

Omregistreringsavgiften er en særnorsk avgift. Brukte kjøretøyer som innføres til Norge er ikke pålagt omregistreringsavgift ved førstegangsregistrering i Norge. Omregistreringsavgiften bidrar derfor til at importerte og norske bruktbiler blir behandlet ulikt i avgiftssystemet. De fleste EU-land, deriblant Sverige og Danmark, har i stedet merverdiavgift på avansen ved omsetning av brukte kjøretøyer. Når det gjelder andre brukte varer enn brukte kjøretøyer, innførte Norge et system med merverdiavgift på avanse i 1997. Departementet vurderer å sende på høring et forslag om å innføre merverdiavgift på avansen også ved bruktbilomsetning. Et slikt system kan helt eller delvis erstatte dagens omregistreringsavgift.

3.5.7 Avgift på bensin (kap. 5536 post 76)

Særavgiften på bensin innbetales av innenlandske produsenter og importører og ilegges pr. liter omsatt bensin. I tillegg til at bensinavgiften er en fiskal avgift, begrunnes den med veibruks-, ulykkes- og miljøkostnader. Fra 1. januar 2005 ble det innført et avgiftsincentiv for svovelfritt drivstoff. Dette er drivstoff med maksimalt svovelinnhold på 10 ppm (0,001 pst.). Avgiften er i 2005 på 4,03 kroner pr. liter for svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 4,07 kroner pr. liter for lavsvovlet bensin (under 50 ppm svovel). Ifølge Norsk Petroleumsinstitutt førte avgiftsdifferensieringen til en fullstendig overgang til svovelfri bensin i løpet av første kvartal 2005.

Det foreslås at satsene prisjusteres fra 2005 til 2006.

Figur 3.12 viser utviklingen i omsetningen av bensin og autodiesel fra 1989 til 2004. Figuren viser en moderat nedgang i salget av bensin i perioden. Den største endringen de siste årene kom i 2000, da bensinsalget gikk ned med om lag 3 pst. Etter en økning i 2001 har salget av bensin stagnert. Dette skyldes først og fremst overgang fra bruk av bensin til diesel som drivstoff. Figur 3.13 viser utviklingen i gjennomsnittlig reell pris (listepris) og særavgiftsnivå på blyfri bensin og autodiesel i perioden fra 1995 til 2004. Figurene 3.12 og 3.13 viser at reduksjonen i bensinsalget i 2000 sammenfalt med den perioden drivstoffprisen var høyest. Den høye prisen skyldtes økte oljepriser og økte raffineringsmarginer. I 2001 ble bensinavgiftene satt ned, og salget tok seg opp igjen. I 2002 og 2003 har det reelle avgiftsnivået og den reelle gjennomsnittlige listeprisen vært relativt stabile. I 2004 økte bensinprisen med 7 pst.

fig3.12

Figur 3.12: Omsetning av bensin og autodiesel i perioden 1989-2004. Mill. liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt.

fig3.13

Figur 3.13: Utviklingen i gjennomsnittlig listepris og særavgiftssatser på bensin og autodiesel i perioden 1995-2004. 2004-kroner pr. liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

3.5.8 Avgift på mineralolje til fremdrift av motorvogn (autodieselavgift) (kap. 5536 post 77)

Autodieselavgiften ble innført 1. oktober 1993 sammen med vektårsavgiften på kjøretøy med tillatt totalvekt på over 12 tonn. Disse avgiftene avløste kilometeravgiften, som tidligere ble pålagt alle dieseldrevne biler ved kjøring i Norge.

Figur 3.12 viser at det på 1990-tallet var en sterk vekst i salget av autodiesel. Mens det i 1990 ble solgt om lag halvparten så mye autodiesel som bensin, ble det i 2004 for første gang solgt mer autodiesel enn bensin. Årsaken er at andelen dieseldrevne personbiler har økt på bekostning av bensindrevne biler. Som det går fram av figur 3.9, var mer enn hver fjerde nye personbil i 2004 en dieselbil, en økning fra omtrent hver tiende i 2000. Figur 3.13 viser utviklingen i gjennomsnittlig listepris og avgift for autodiesel og bensin i perioden 1995 til 2004. Det fremgår her at både pris og avgift på autodiesel følger den samme utviklingen som bensin, men ligger på et lavere nivå. I 2004 var både avgiftsforskjellen og prisforskjellen på om lag 1,30 kroner pr. liter.

Som omtalt under avsnitt 3.5.7, ble det fra 1. januar 2005 innført et avgiftsincentiv for svovelfritt drivstoff, dvs. drivstoff med maksimalt svovelinnhold på 10 ppm (0,001 pst.). Avgiften er i 2005 på 2,92 kroner pr. liter for svovelfri autodiesel (under 10 ppm svovel) og 2,97 kroner pr. liter for lavsvovlet autodiesel (under 50 ppm svovel). Ifølge Norsk Petroleumsinstitutt førte avgiftsdifferensieringen til en fullstendig overgang til svovelfri autodiesel i løpet av første kvartal 2005.

Det foreslås at avgiftene prisjusteres for 2006.

3.6 Avgift på båtmotorer (kap. 5537 post 71)

Særavgiften på båtmotorer ble innført i 1978 og pålegges båtmotorer på minst 9 hk. Båtmotorforhandlere får i likhet med tilvirkere i Norge og importører refundert avgift ved utførsel av nye båtmotorer.

Avgiften foreslås prisjustert for 2006.

3.7 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541 post 70)

Forbruksavgiften på elektrisk kraft blir pålagt elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Den generelle satsen er 9,88 øre pr. kWh for 2005, og pålegges kraft til husholdninger, all næringsvirksomhet utenom industrien og administrasjonsbygg i industrien, jf. omtalen nedenfor.

Industrien ilegges el-avgift med redusert sats på 0,45 øre pr. kWh, som tilsvarer minimumssatsen etter EUs Rådsdirektiv 2003/96/EF av 27. oktober 2003 om omstrukturering av EF-bestemmelsene for beskatning av energiprodukter og elektrisitet (Energiskattedirektivet). I henhold til EFTAs overvåkningsorgans (ESA) godkjennelse under retningslinjene for miljøstøtte, kan den reduserte satsen ikke settes lavere enn 0,5 euro pr. MWh fastsatt i nasjonal valuta pr. første virkedag i oktober i året før budsjettåret.

På samme måte som i Energiskattedirektivet, er el-forbruket i flere kraftintensive industriprosesser ikke omfattet av el-avgiften. Disse prosessene er kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser (definert som næringsgruppe 26 andre ikke-metallholdige mineralprodukter i Statistisk sentralbyrås næringsgruppering). I praksis innebærer dette at produksjonsprosessene i metallindustrien, sementindustrien og deler av kjemisk råvareindustri ikke omfattes av avgiftsplikten.

I utgangspunktet unntar ikke Energiskattedirektivet treforedlingsindustri fra minstesatsen på 0,45 øre pr. kWh. ESAs retningslinjer om miljøstøtte åpner imidlertid for fritak fra minstesatsen for energiintensive bedrifter dersom disse gjennomfører miljøtiltak som tilsvarer effekten av avgiftssatsen, f.eks. gjennom et energieffektiviseringsprogram. I regi av Olje- og energidepartementet er det derfor utarbeidet et program for energieffektivisering. Programmet ble godkjent av ESA i juni 2005. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har etablert en søknadsprosedyre for treforedlingsbedrifter som ønsker å delta i programmet, og flere bedrifter har søkt om deltakelse. Disse vil få fritak fra minstesatsen fra 1. juli 2004 dersom NVE godkjenner søknadene. Programmet inneholder to avtaleperioder på fem år. Fullt avgiftsfritak krever at bedriftene oppfyller kravene i hver femårsperiode.

Næringsvirksomhet i tiltakssonen, Nord-Troms og Finnmark, er ilagt den reduserte satsen på 0,45 øre pr. kWh, men betaler i praksis ikke el-avgift. Dette skyldes at statsstøttereglene for bagatellmessig støtte (100 000 euro over en treårsperiode) utnyttes fullt ut i dette området, jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. Elektrisk kraft til husholdningsbruk og offentlig forvaltning i tiltakssonen har fullt fritak fra el-avgiften.

Foreløpige forbrukstall fra 2004 viser at i underkant av 40 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft er fritatt fra avgiften etter dagens system. Figur 3.14 viser totalt nettoforbruk av elektrisk kraft i perioden 1986 til 2004. I løpet av perioden har forbruket økt med om lag 23 pst. Figuren viser at forbruket falt fra 2001 til 2003, mens det i 2004 igjen har steget. Det kraftige fallet i 2003, må ses i sammenheng med høye strømpriser og økt bruk av andre energikilder, som fyringsolje.

fig3.14

Figur 3.14: Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1986-2004. GWh. Tallene for 2003 og 2004 er foreløpige

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.15 viser utviklingen i gjennomsnittlig pris på elektrisitet til husholdninger. I perioden etter 1993 har kraftprisene til husholdningene variert betydelig, med pristopper i 1997 og i 2003. Fra 2002 til 2003 økte kraftprisen eksklusiv nettleie med hele 72 pst. Elektrisitetsprisen var rekordhøy ved inngangen til 2003, blant annet som følge av en tørr høst med lite tilsig i vannmagasinene. Prisen falt deretter kraftig fram til og med juli samme år. I 2004 har prisen ligget relativt konstant. I gjennomsnitt de første seks månedene i år har elektrisitetsprisen vært drøyt tre pst. lavere enn i samme periode i fjor.

Det foreslås at forbruksavgiften på elektrisk kraft prisjusteres fra 2005 til 2006.

fig3.15

Figur 3.15: Gjennomsnittlig pris (inklusiv nettleie, merverdiavgift og forbruksavgift) på elektrisk kraft for husholdninger og forbruksavgift på elektrisk kraft i perioden 1993-2004. 2005-øre pr. kWh

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Krav om etterbetaling av ulovlig støtte

EFTAs overvåkningsorgan ESA fattet den 30. juni 2004 vedtak om at industriens fritak for el-avgift var å anse som ulovlig statsstøtte, jf. St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i Statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. Som omtalt i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak brakte Regjeringen ESAs vedtak inn for EFTA-domstolen 1. september 2004. Regjeringen anser saken som prinsipielt viktig, blant annet fordi den gjelder statsstøttereglenes betydning for utformingen av miljøavgifter, og ESAs forståelse av hvilke virkninger som følger av at Norge aksepterer å følge opp nye retningslinjer mht. eksisterende støtteordninger. I tillegg har industrien gitt uttrykk for at vedtaket bør prøves rettslig.

I avgjørelse 21. juli 2005 ga EFTA-domstolen ESA medhold i at industriens tidligere fritak for el-avgift anses som statsstøtte. I tillegg fikk ESA medhold i at støtten ble ulovlig fra 1. januar 2002, som var den aksepterte gjennomføringsfristen for å tilpasse eksisterende støtteordning til de nye miljøstøtteretningslinjene. Avgjørelsen endrer ikke ESAs tidligere aksept av at industrien har vært i såkalt god tro fram til 6. februar 2003. Det er derfor bare støtte mottatt etter dette tidspunktet og fram til 1. januar 2004, da alt næringsliv ble fritatt for el-avgift, som skal tilbakebetales.

Ifølge ESAs vedtak skal industrien etterbetale et beløp pr. kWh tilsvarende minimumssatsen i EUs energiskattedirektiv (0,45 øre pr. kWh). Regjeringen har tidligere gitt uttrykk for at reglene for bagatellmessig støtte - som innebærer at foretak kan motta om lag 800 000 kroner over en treårsperiode - vil bli benyttet fullt ut. På den måten vil antall foretak som må foreta etterbetaling reduseres. Det tas sikte på at etterbetalingsvedtak overfor den enkelte støttemottaker vil bli fattet i løpet av høsten.

Anmodningsvedtak nr. 139, 9. desember 2004

I forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet for 2005, jf. Budsjett-innst. S. nr. 9 (2004-2005), fattet Stortinget 9. desember 2004 følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber Regjeringen signalisere langsiktighet og forutsigbarhet når det gjelder avgiftsfritak for gjenvunnet energi, for å få utløst investeringer på området.»

Etter Stortingets vedtak om forbruksavgift på elektrisk kraft § 2 bokstav a er kraft som er produsert i energigjenvinningsanlegg og leveres direkte til sluttbruker, fritatt for avgift. Vedtak om avgiftsplikt og fritak for avgift fattes av Stortinget for ett år av gangen, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Dette gjelder både el-avgiftsfritaket for gjenvunnet energi og merverdiavgiftsfritaket for elektrisk kraft og energi levert fra alternative energikilder til husholdningsbruk i fylkene Finnmark, Troms og Nordland, jf. merverdiavgiftsloven § 16 nr. 9. Det foreligger ingen planer om å foreslå innskrenkninger i dagens fritak.

3.8 Grunnavgift på fyringsolje mv. (kap. 5542 post 70)

Det ble innført en grunnavgift på fyringsolje mv. fra 1. januar 2000. Hensikten med avgiften var å hindre at økningen i elektrisitetsavgiften i 2000 bidro til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av fyringsolje til oppvarming. Grunnavgiften ble satt til samme nivå som økningen i elektrisitetsavgiften, regnet pr. kWh. For 2005 er avgiftssatsen 41,4 øre pr. liter fyringsolje.

Grunnavgiften ilegges mineralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften. I tilegg er flydrivstoff, mineralolje til bruk i anlegg på kontinentalsokkelen (supplyflåten), fiskeflåten, gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart, sildemel-, fiskemel- og treforedlingsindustrien, unntatt fra grunnavgiften på fyringsolje. All merket mineralolje til andre bruksformål enn det som er beskrevet ovenfor er omfattet av grunnavgiften på fyringsolje.

Det foreslås at avgiften prisjusteres fra 2005 til 2006.

3.9 Avgift på smøreolje mv. (kap. 5542 post 71)

Særavgiften på smøreolje ble innført 1. mai 1988, og omfatter alle motor- og gearoljer, samt industrielle smøreoljer og hydrauliske oljer avgrenset etter tolltariffens varenummer. I 1994 ble det innført en ordning med refusjon på spillolje levert til godkjent behandling.

For 2006 foreslås det at avgiften og refusjonssatsen prisjusteres.

3.10 CO2-avgift på mineralske produkter (kap. 5543 post 70)

CO2-avgiften ilegges bruk av mineralolje og bensin og utslipp fra petroleumsvirksomheten. I dag er om lag 68 pst. av CO2-utslippene avgiftsbelagt. De ulike mineralske produktene har imidlertid forskjellige avgiftssatser. Tabell 3.3 viser forslaget til CO2-avgiftssatser for 2006. CO2-avgift på mineralolje og bensin er hjemlet i Stortingets plenarvedtak om CO2-avgift på mineralske produkter, mens CO2-avgiften på sokkelen er hjemlet i plenarvedtaket om CO2-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Avgiftene innkreves etter to ulike lover, hhv. særavgiftsloven og CO2-avgiftsloven i petroleumsvirksomhet.

CO2-avgift på mineralolje

Mineralolje er raffinert olje som hovedsakelig brukes i stasjonær forbrenning og til transport. De viktigste produktgruppene som faller inn under avgiftsplikten er fyringsparafin, jetparafin, autodiesel, marin gassolje, samt tung og lett fyringsolje. CO2-avgiften på mineralolje i 2005 er 0,52 kroner pr. liter, noe som tilsvarer nesten 200 kroner pr. tonn CO2.

CO2-avgiften på mineralolje har imidlertid omfattende fritaksordninger. De viktigste fritakene gjelder for bruk i skip i utenriks sjøfart og luftfart og fartøyer som driver fiske og fangst.

Innenriks luftfart, godstransport i innenriks sjøfart og supplyflåten betaler redusert avgift. I 2005 tilsvarer den reduserte satsen 118 kroner pr. tonn CO2, altså om lag 80 kroner lavere enn den ordinære satsen på mineralolje. Den reduserte avgiftssatsen bidrar til at det ikke blir utløst tilsvarende tiltak for å redusere CO2-utslippene i luftfart og sjøfart som i de sektorene som betaler ordinær CO2-avgift.

I tillegg til CO2-avgiften er det innført et nasjonalt system med handel av CO2-kvoter. I 2005 har prisen på klimagasskvoter ved den nordiske kraftmarkedsbørsen (Nord Pool) fra februar i år til slutten av september variert mellom 60 og 230 kroner pr. tonn CO2, jf. figur 3.16. Med unntak av de to første månedene, har kvoteprisen ligget høyere enn den reduserte CO2-avgiftssatsen regnet i kroner pr. tonn CO2.

Ulike avgiftssatser for ulike bruksområder kompliserer CO2-avgiftssystemet. Dette gjelder blant annet for skip som transporterer både personer og gods. Mens innenriks godstransport til sjøs er ilagt lav sats, er persontransport til sjøs ilagt ordinær sats. Skip som både transporterer personer og gods må derfor foreta en fordeling mellom gods- og passasjertransport. Den lave avgiftssatsen for innenlandsk godstransport til sjøs kan også være problematisk i forhold til EØS-avtalen, fordi utenlandsregistrerte skip som driver godstransport langs norskekysten blir ilagt full sats.

Regjeringen foreslår derfor at de reduserte avgiftssatsene som omfatter mineralolje til godstransport i innenriks sjøfart, nasjonal luftfart og supplyflåten oppheves. Forslaget innebærer at disse sektorene blir ilagt CO2-avgift som svarer til den generelle satsen for mineralolje (0,53 kroner pr. liter i 2006). Forslaget vil øke statens inntekter fra avgiften på mineralolje med om lag 210 mill. kroner påløpt og 190 mill. kroner bokført i 2006. Det foreslås at den generelle satsen for CO2-avgiften på mineralolje prisjusteres fra 2005 til 2006.

Sildemel-, fiskemel- og treforedlingsindustrien har halv CO2-avgift ved bruk av mineralolje. Den reduserte satsen for treforedling har blitt vurdert som offentlig støtte under EØS-avtalen. I vedtak av 15. desember 2004 godkjente imidlertid ESA (EFTAs overvåkningsorgan) denne satsen sammen med fritaket for grunnavgiften på fyringsolje fram til 31. desember 2010. Det foreslås at den halve satsen for disse industriene videreføres i 2006.

CO2-avgift på bensin

Siden 1. januar 1991 har det vært en egen CO2-avgift på bensin. Bensin er ilagt den høyeste CO2-avgiftsatsen. Det foreslås at CO2-avgiften på bensin prisjusteres fra 2005 til 2006. Nasjonal luftfart og supplyflåten ilegges en redusert CO2-avgiftssats ved bruk av bensin. Det foreslås å oppheve den reduserte CO2-avgiftssatsen for nasjonal luftfart og supplyflåten. Oppheving av den reduserte satsen antas å ha begrensete provenyvirkninger.

Tabell 3.3: Forslag til CO2-avgiftssatser for 2006

Kr pr. Kr pr.
l/Sm3 tonn CO2
Bensin 0,79 341
Mineralolje 0,53
- lett fyringsolje, diesel 199
- tunge fyringsoljer 169
Treforedling og sildemel (tung/lett olje) 0,27 86/101
Kontinentalsokkelen 0,79 297/338

Kilde: Finansdepartementet.

CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten

I 2005 er CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten 78 øre pr. Sm3 gass eller pr. liter olje. CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten foreslås prisjustert i 2006.

fig3.16

Figur 3.16: Kvotepris og CO2-avgift på ulike produkter og anvendelser i 2005. Kroner pr. tonn CO2

Kilde: Nord Pool, Norges Bank og Finansdepartementet.

3.11 Svovelavgift (kap. 5543 post 71)

Norge er i henhold til Gøteborg-protokollen forpliktet til å redusere de samlede utslippene av svoveldioksid (SO2), til 22 000 tonn innen 2010. Som det går fram av figur 3.17 ble dette målet nesten nådd allerede i 2002. De siste årene har utslippene økt noe, og i 2004 var utslippene på 25 200 tonn. I fremskrivingene i St.meld nr. 8 (2004-2005) Perspektivmeldingen 2004 legges det til grunn at utslippene vil vokse til 26 900 tonn i 2010 og 28 800 tonn i 2020, hvis det ikke blir iverksatt nye tiltak. Veksten skyldes i hovedsak økt aktivitet i prosessindustrien og økt oljeforbruk.

Dagens virkemidler mot svovelutslipp omfatter avgifter på mineralolje, krav om maksimalt svovelinnhold i mineraloljer og utslippstillatelser etter forurensningsloven.

Svovelavgiften ilegges det meste av mineraloljeforbruket med en sats på 7 øre pr. liter og pr. 0,25 pst. vektandel svovelinnhold. Dette svarer til om lag 17 kroner pr. kg SO2. Det betales ikke avgift for olje som inneholder 0,05 pst. vektandel svovel eller mindre.

For å oppfylle Norges SO2-forpliktelse er det blant annet inngått en avtale med Prosessindustriens landsforening (PIL) om reduksjoner på inntil 7000 tonn SO2. Det ble beregnet at en slik reduksjon vil innebære kostnader for det siste og dyreste tiltaket på om lag 14 kroner pr. kg.

De fleste mineraloljeproduktene hadde tidligere et svovelinnhold på mellom 0,05 og 0,25 pst. og ble ilagt svovelavgift. Svovelinnholdet i disse produktgruppene er imidlertid i stor grad blitt redusert til under 0,05 pst., og de ilegges dermed ikke svovelavgift. For tunge fyringsoljer med høyere svovelinnhold har svovelavgiften større betydning. Hele eller deler av svovelavgiften kan imidlertid refunderes ved dokumentert rensing. Supplyflåten og luftfart har redusert avgiftssats for utslipp av SO2. Den reduserte avgiften tilsvarer om lag 7 kroner pr. kg SO2.

For å bidra til at Gøteborg-protokollen oppfylles på en mer kostnadseffektiv måte, foreslås det å oppheve den lave SO2-avgiften for supplyflåten og luftfart. Forslaget innebærer at provenyet øker med om lag 20 mill. kroner påløpt og bokført i 2006. Den forholdsvis begrensede provenyvirkningen skyldes at drivstoff som benyttes i luftfarten har lavt svovelinnhold og faller under grensen for avgiften. Endringen vil forenkle avgiftssystemet ved at alle anvendelser betaler samme SO2-avgift. Det foreslås at svovelavgiften på mineralolje prisjusteres i 2006.

fig3.17

Figur 3.17: SO2-utslipp 1973-2004. 1000 tonn

Tallene for 2003 og 2004 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.12 Avgift på sluttbehandling av avfall (kap. 5546 post 70)

Særavgiften på sluttbehandling av avfall ble innført fra 1. januar 1999. Avgiften skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall og stimulere til økt gjenvinning og reduserte avfallsmengder.

1. juli 2004 ble avgiften på forbrenning av avfall lagt om fra en avgift basert på mengden innlevert avfall til en avgift på utslippene. Sammenliknet med den tidligere avgiften, gir utslippsavgiften også økonomisk motiv til rensing og utsortering av utslippsintensive avfallsfraksjoner. Avgiftssatsene på utslipp av de enkelte stoffene er fastsatt ut fra beregnet miljøskade. Det vises til vedtaket § 3. Avgiftssatsene for 2006 foreslås prisjustert.

Avgiften på avfall til deponier er differensiert ut fra deponiets miljøstandard. Avgiftssatsen for 2005 er på 409 kroner pr. tonn avfall for deponier med høy miljøstandard og 533 kroner pr. tonn avfall for deponier med lav miljøstandard. For 2006 foreslås avgiftssatsene prisjustert.

Særskilt sluttbehandling av farlig avfall og restavfall fra utnyttelse av returfiber i treforedlingsindustrien er fritatt fra avgiften. Det blir heller ikke beregnet avgift for energianlegg i industrien som benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen.

3.13 Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier (kap. 5547 post 70 og 71)

Fra 1. januar 2000 ble det innført en særavgift på de helse- og miljøskadelige kjemikaliene trikloreten (TRI) (post 70) og tetrakloreten (PER) (post 71). Avgiften har ført til en kraftig nedgang i forbruket av disse stoffene.

I 2005 er avgiften 55,71 kroner pr. kg ren TRI eller PER. For varer hvor kun en del av innholdet er TRI eller PER blir det beregnet en forholdsmessig avgift, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet ledd første punktum. Satsene skal benyttes slik at det betales avgift pr. kg av produktet som TRI/PER inngår i.

Eksport og TRI/PER gjenvunnet til eget bruk er ikke avgiftsbelagt. Det gis refusjon for den mengden som leveres til profesjonell gjenvinner, mens salg av gjenvunnet vare avgiftsbelegges.

Det foreslås å prisjustere avgiften i 2006.

3.14 Miljøavgift på klimagasser (kap. 5548 post 70)

Hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) er moderate til kraftige klimagasser som reguleres gjennom Kyotoprotokollen. Utslipp av HFK og PFK stammer hovedsakelig fra kuldeanlegg og kjølemaskiner, brannslukningsmidler og produksjon av isolasjonsmaterialer (stivt skum). Tidligere fremskrivninger har vist en tiltakende vekst i utslippende av HFK og PFK fram mot 2020. Dette var bakgrunnen for innføringen av avgift på HFK og PFK fra 1. januar 2003. Siktemålet med avgiften er blant annet å stimulere til bruk av alternative gasser og til utvikling av ny teknologi som ikke bruker disse gassene. Avgiftssatsen tilsvarer i dag om lag 187 kroner pr. tonn CO2-ekvivalenter, noe som innebærer at de ulike HFK- og PFK-forbindelsene har ulike satser avhengig av hvor kraftig klimaeffekt de antas å ha.

Avgiftsplikten på HFK og PFK reguleres av samme avgiftsvedtak. Særavgiften omfatter både HFK/PFK som er produsert innenlands og HFK/PFK som importeres. Avgiftsplikten omfatter både gass importert i bulk og gass som inngår i importerte produkter.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning i tilknytning til destruksjon av HFK og PFK. En kombinasjon av avgift og refusjon ventes å bidra til å redusere utslippene av HFK og PFK ytterligere. I tillegg forventes ordningen å styrke arbeidet med å forhindre lekkasjer og stimulere til innsamling og forsvarlig behandling av brukt gass. Refusjonssatsen er lik avgiftssatsen for HFK og PFK.

Det foreslås å prisjustere avgiften i 2006.

3.15 Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. (kap. 5555 post 70)

Særavgiften på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922 og omfatter sukkervarer og godterier som tyggegummi, karameller, pastiller og sukkertøy, både med og uten innhold av sukker. Avgiften omfatter videre sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike kjekstyper som søte kjeks, småkaker, vafler og vaffelkjeks er avgiftspliktig når de enten er helt overtrukket med sjokolade, kakao- eller sukkermasse eller delvis overtrukket og/eller har mellomlag av sjokolade, kakao- eller sukkermasse som utgjør mer enn 50 pst. av kjeksens samlede vekt.

Sjokolade- og sukkervarer avgiftslegges med en avgift pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Avgiften omfatter, i likhet med andre særavgifter, både importerte varer og varer som er produsert innenlands. Avgiften er i 2005 på 15,79 kroner pr. kg.

Anmodningsvedtak nr. 578, 17. juni 2005

I St.meld. nr. 2 (2004-2005) Revidert nasjonalbudsjett 2005, vurderte departementet sjokolade- og sukkervareindustriens rammebetingelser. Departementet konkluderte med at en ikke kan se at sjokoladeavgiften medfører noen vesentlig konkurranseulempe for norsk sjokolade- og sukkervareindustri. Derimot ble det pekt på avgrensningsproblemer og at disse ikke kan løses uten å fjerne avgiften. I forbindelse med Stortingets behandling av saken, jf. Budsjett-innst. S. nr. II (2004-2005), ble det vedtatt følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en ny og grundig vurdering av sjokolade- og sukkervareindustriens rammebetingelser, og fremme forslag for å motvirke konkurransevridning mellom produsenter av svært like produkter, både norske og utenlandske.»

Departementet har på nytt vurdert endringer i avgiften for å motvirke konkurransevridningen. Siden avgiften kun er avhengig av produktet og uavhengig av hvor produksjonen skjer, kan en ikke hevde at avgiften vrir konkurranen mellom norske og utenlandske produsenter. Derimot vil avgiften påvirke etterspørselen mellom avgiftsbelagte varer og nære substitutter som ikke er omfattet av avgiften. Næringen har pekt på at sjokolade er avgiftsbelagt, mens søt kjeks er avgiftsbelagt kun dersom den er heltrukket med sjokolade eller har et sjokoladeinnhold på mer enn 50 pst. av varens samlede vekt. Dessuten viser næringen til at sjokolade i stor grad produseres av norske produsenter, mens søt kjeks hovedsakelig importeres. Avgrensningen av avgiften er imidlertid etablert og innarbeidet i praksis, og en eventuell endring av grensene vil trolig føre til nye avgrensningsproblemer.

I St.prp. nr. 1 (1997-98) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det vurdert å utvide avgiften til også å omfatte is- og snacksprodukter. Det ble den gang vist til at en utvidelse avgiftsteknisk kan gjennomføres, men at de nye avgrensingene som måtte gjøres mellom avgiftspliktige og avgiftsfrie produkter, ville bli kompliserte. Det ble derfor lagt til grunn at en utvidelse av avgiftsplikten ikke nødvendigvis ville løse problemene med avgrensing og konkurransevridning, men kun forskyve dem. Tilsvarende vil gjelde dersom det gjøres endringer i forhold til kjeks. Departementet viser til at de avgiftsmessige rammebetingelsene for denne næringen ikke står i et annet lys i dag.

Departementet mener det er svært lite hensiktsmessig å utvide eller justere avgiftsgrensene, og viser til vurderingene som tidligere er gjort om dette. Den ulike avgiftsmessige behandlingen kan, som nevnt i Revidert nasjonalbudsjett 2005, etter departementets mening kun avhjelpes gjennom en full avvikling av avgiften. I lys av Stortingets gjentatte vedtak om problemene knyttet til sjokolade- og sukkervareavgiften, har Regjeringen lagt stor vekt på å finne en løsning. I 2006 er det samtidig nødvendig å gjennomføre vesentlige lettelser på andre områder, særlig for å følge opp skattereformen. Etter en samlet vurdering foreslår derfor Regjeringen at sjokolade- og sukkervareavgiften fjernes 1. desember 2006, og fram til dette holdes reelt uendret. Forslaget vil dermed ikke få bokført virkning i 2006. Det påløpte provenytapet blir om lag 95 mill. kroner i 2006.

3.16 Avgift på alkoholfrie drikkevarer m.m. (kap. 5556 post 70)

I Revidert nasjonalbudsjett 2005 ble det varslet at Regjeringen ønsket å knytte avgrensningen av avgiften på alkoholfrie drikkevarer nærmere opp mot sukkerinnholdet i drikkevarene. I tråd med dette foreslås det at drikkevarer tilsatt sukker skal avgiftslegges, mens drikkevarer uten tilsatt sukker, inkludert drikkevarer som er tilsatt søtstoff og drikkevarer som inneholder naturlig sukker, ikke skal avgiftslegges. Med søtstoff menes her tilsetningsstoffer som gir søtsmak, men som gir ingen eller svært lite energi. Med naturlig sukker forstås sukkerinnhold som opprinnelig er til stede i et produkt, for eksempel fruktsukker (fruktose) i juice og melkesukker i melk. Nærmere avgrensninger, blant annet hva som anses for å være tilsatt sukker, vil bli fastsatt i forskrift.

Omleggingen av avgiften medfører at flere produkter som i dag er avgiftspliktige, f.eks. vann tilsatt kullsyre og/eller smaksstoff og ulike lettbrusvarianter, vil bli fritatt fra avgift. Forslaget innebærer videre at en del kullsyrefrie produkter som i dag er fritatt fra særavgiften, f.eks. saft, nektar, kakao/sjokoladedrikker og melkeprodukter som er tilsatt sukker, vil bli avgiftspliktige. Forslaget er fremmet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet. Hvis helsefaglige vurderinger endres på bakgrunn av ny kunnskap, bør også endringer i særavgiften vurderes. Det vises til forslag til vedtak §§ 1 og 2.

Kullsyre til bruk i hjemmeproduksjon er i dag avgiftsbelagt med en egen sats pr. kg kullsyre. Begrunnelsen har vært ønsket om å likestille avgiftsbelastningen ved egenproduksjon og kjøp av ferdig vare. Avgiften på kullsyre foreslås avviklet, da det avgjørende for avgiftsplikten nå skal være om drikkevaren er tilsatt sukker. Avgiften på sirup som er tilsatt sukker, og som nyttes til ervervsmessig fremstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere mv., foreslås videreført. Dagens fritak for varer i pulverform foreslås også videreført ut fra avgiftstekniske hensyn.

Avgiften på alkoholholdig drikk med alkoholstyrke til og med 0,7 volumprosent alkohol vil fortsatt avgiftslegges etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer. Drikkevarer som f.eks. øl i klasse a vil derfor kun avgiftslegges dersom de er tilsatt sukker.

Avgiftssatsen foreslås prisjustert fra 2005 til 2006. Omleggingen innebærer en lettelse på om lag 220 mill. kroner påløpt og 200 mill. kroner bokført. Provenytapet skyldes at mengden drikkevarer som faller ut av avgiftsgrunnlaget (f.eks. lettbrus og vann med kullsyre) er større enn mengden som tas inn i avgiftsgrunnlaget (nektar, saft mv. og melkeprodukter tilsatt sukker). Det er lagt til grunn at det vil skje endringer på etterspørsels- og på produksjonssiden.

3.17 Avgift på sukker mv. (kap. 5557 post 70)

Særavgift på sukker ble innført i 1981, og er i hovedsak lagt på sukker til forbrukere. Sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer er på nærmere vilkår fritatt for avgift. Avgiftssatsen foreslås prisjustert for 2006.

3.18 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559 post 70-74)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Drikkevareemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form (engangsemballasje), blir ilagt en grunnavgift. Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer ble innført 1. januar 1994. I 2005 er avgiften på 0,91 kroner pr. enhet.

Bakgrunnen for innføringen av grunnavgiften var blant annet en oppfatning om at ombruk av drikkevareemballasje var mer miljøvennlig enn gjenvinning. Nyere teknologi gjør at gjenvinning av drikkevareemballasje er blitt mer miljøvennlig. Det er ikke grunnlag for å hevde at ombruk miljømessig er å foretrekke fremfor materialgjenvinning av drikkevareemballasje. Grunnavgiften kan derfor ikke regnes som en miljøbegrunnet avgift.

Grunnavgiften bidrar til en utilsiktet forskjellsbehandling av produsenter som tapper på engangsemballasje og andre produsenter. En avvikling av grunnavgiften vil gi likere konkurransevilkår i markedet for drikkevarer og dermed legge grunnlag for en bedre ressursfordeling.

Grunnavgiften bidrar også til økt grensehandel med drikkevarer tappet på engangsemballasje. Importert emballasje fra Sverige fanges ikke opp av de norske retur- og panteordningene. Sverige har ingen særskilt avgift på engangsemballasje. En avvikling av grunnavgiften vil kunne gi lavere priser på drikkevarer og dermed mindre grensehandel med varer som i dag belastes med grunnavgift.

På bakgrunn av dette foreslo Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2004 å avvikle grunnavgiften fra 1. juli 2004. I avtalen mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet om revidert budsjett ble forslaget frafalt. I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett gjorde imidlertid Stortinget vedtak om at Regjeringen skulle fremme forslag om å avvikle grunnavgiften på engangsemballasje fra 1. januar 2005, jf. Innst. S. nr. 250 (2003-2004) Innstilling fra finanskomiteen om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. På bakgrunn av signaler om at bransjen ønsket mer tid til omstilling, ble ikke dette foreslått i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.

I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2005 ble grunnavgiften på PET-flasker (plastflasker) vedtatt fjernet fra 1. juli 2005. Andre typer engangsemballasje, f.eks. bokser, ilegges grunnavgift også etter 1. juli.

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har senest i 2004 stilt spørsmål vedrørende den norske grunnavgiften, jf. EØS-avtalen artikkel 14. På bakgrunn av tidligere uttalelser fra ESA kan forskjellsbehandling av ulike typer engangsemballasje (fritak for plastflasker, men avgift på boks) være særskilt problematisk.

Regjeringen foreslår at grunnavgiften på engangsemballasje avvikles helt fra 1. januar 2006. Dette gir et provenytap på 370 mill. kroner påløpt. Når grunnavgiften fjernes vil en del drikkevarer bli billigere. I beregningene er det tatt hensyn til at inntektene fra produktavgiftene på drikkevarer vil øke som følge av økt etterspørlsel.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71-74)

Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnader ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Miljøavgiften blir differensiert etter emballasjens innhold og art. Differensieringen etter innhold avspeiler sannsynligheten for at emballasje kan havne som søppel i naturen. Drikke som det har vært antatt at primært drikkes i hjemmet, f.eks. melk og juice, er derfor unntatt fra avgiften. Øvrige drikkevarer blir ilagt en miljøavgift differensiert etter materialtype. Miljøavgiften er også gradert etter returandel, slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats etter returandelen.

Utvalget av melkeprodukter og juice har økt. Det synes å ha skjedd en produktutvikling og et endret forbruksmønster som peker i retning av at en større andel melk og juice mv. drikkes utenfor hjemmet enn tidligere. Siden dette øker sannsynligheten for at emballasjen havner som søppel i naturen, er det ikke grunnlag for å opprettholde avgiftsunntaket for disse drikkevarene.

Som omtalt ovenfor, reduseres miljøavgiften etter fastsatt returandel når drikkevareemballasjen inngår i et godkjent retursystem. Ved en returandel på 95 pst. faller miljøavgiften bort. Graderingen etter returandel stimulerer bransjen til å utvikle retursystemer som sikrer en høy innsamlingsgrad. Returandelen for drikkekartonger er fra 1. juni 2005 fastsatt til 65 pst. En returandel på 65 pst. vil gi en miljøavgift for drikkekartonger på om lag 40 øre pr. enhet i 2006. Dersom melk og juice mv. tas med i avgiftsgrunnlaget, er det rimelig å anta at dette motiverer bransjen til å bedre retursystemene slik at returandelen for drikkekartonger øker. Det vil i så fall innebære en ytterligere reduksjon av miljøavgiften.

Regjeringen foreslår at fritaket fra miljøavgiften på drikkevareemballasje for juice mv., melk og melkeprodukter, drikkevarer fremstilt av kakao og sjokolade og korn- og soyabaserte melkeerstatningsprodukter fjernes, jf. forslag til vedtak § 2 første ledd. Dette gir en provenyøkning på om lag 295 mill. kroner påløpt i 2006.

Det er inngått en frivillig bransjeavtale mellom Miljøverndepartementet og næringslivet om innsamling og gjenvinning av drikkekartong. Avtalen er avgrenset til all drikkekartong, med unntak av emballasje som er omfattet av Stortingets til enhver tid gjeldende vedtak om miljøavgifter på emballasje. Når melk og juice mv. tas inn i avgiftsgrunnlaget for miljøavgiften, vil avtalen falle bort. Mens bransjen gjennom avtalen er forpliktet til å nå en materialgjenvinningsgrad på 60 pst., vil utvidelsen av avgiftsgrunnlaget motivere bransjen til å legge til rette for økte returandeler.

3.19 Dokumentavgift (kap. 5565 post 70)

Avgiftsplikt inntrer ved tinglysing av et dokument som overfører hjemmel til fast eiendom. Avgiften er på 2,5 pst. av salgsverdien. Hensikten med særavgiften er å skaffe staten inntekter, og den har f.eks. ikke som begrunnelse å dekke kostnadene ved tinglysingen. Ved overføring av hjemmel til selveierleilighet/eierseksjoner ved oppløsning av borettslag og boligaksjeselskap betales en fast avgift på 1000 kroner. Det foreslås ingen satsendringer i avgiften for 2006.

Stortinget fattet 12. juni 2002 vedtak om å be Regjeringen opprette et sentralt tinglysingsregister knyttet til Statens kartverks hovedkontor på Hønefoss. Vedtaket var i tråd med justiskomiteens tilrådning inntatt i Innst. S. nr. 221 (2001-2002) om fremtidig organisering av tinglysing i fast eiendom. I perioden 1. januar 2004 til 1. august 2007 vil tinglysingsmyndigheten gradvis bli overført fra tingrettene til Statens kartverk. Dette vil også innebære at fastsettelsen av dokumentavgiften vil bli overført til Statens kartverk.

3.20 Avgifter i telesektoren (kap. 5583 post 70)

Frekvensavgifter

Prising av frekvenser for mobiltelefoni ble foreslått i St.prp. nr. 70 (1995-1996) Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren og fikk tilslutning ved behandlingen i Stortinget. Samferdselsdepartementet stilte krav om en årlig frekvensavgift for første gang i 1998, ved tildelingen av frekvenser i 1800 MHz båndet (DCS/GSM 1800). Det er senere blitt stilt vilkår om årlig frekvensavgift ved nye tillatelser på mobilområdet.

For disponering av frekvenser i 900 og 1800 MHz-båndene, bestemmes frekvensavgiften av tildelt frekvensmengde. I konsesjonene er det stilt vilkår om at konsesjonærene skal betale årlig frekvensavgift på 200 000 kroner pr. dupleks-kanal (2 x 200 kHz) pr. år for den initielle tildelingen. Det foreslås at denne satsen videreføres i 2006.

For disponering av frekvenser til etablering og drift av tredje generasjons mobilsystemer (3G), ble det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000 bestemt å stille vilkår om betaling av en årlig frekvensavgift på 20 mill. kroner pr. konsesjon. Opprinnelig ble det tildelt fire konsesjoner for 3G i Norge, men to av konsesjonene er senere levert tilbake til staten. I forbindelse med ny utlysing av de to ledige konsesjonene, sluttet Stortinget seg til forslaget om at frekvensavgiften på 20 mill. kroner pr. konsesjon skulle videreføres i nye konsesjoner, jf. St.meld. nr. 32 (2001-2002), St.meld. nr. 18 (2002-2003) og Innst. S. nr. 192 (2002-2003). Totalt er det tildelt tre konsesjoner for 3G i Norge. Det foreslås at avgiften for disponering av frekvenser for 3G på 20 mill. kroner pr. konsesjon, videreføres i 2006.

Telenors konsesjon til etablering og drift av mobilkommunikasjonssystemet NMT 450 løp ut 31. desember 2004. Frekvensene ble derfor fordelt ved auksjon 8. juni 2004. I frekvenstillatelsen ble det stilt vilkår om betaling av årlig frekvensavgift med 4,5 mill. kroner. Det foreslås at denne satsen videreføres i 2006.

For 2005 utgjør årlige frekvensavgifter i alt om lag 110 mill. kroner. For 2006 anslås årlige frekvensavgifter til om lag 130 mill. kroner i alt.

Nummeravgifter

Fra 1999 har Post- og teletilsynet lagt ut femsifrede telefonnummer for salg direkte til sluttbrukere. En sluttbruker som har fått tildelt et femsifret nummer, skal betale en årlig avgift for retten til å inneha og bruke nummeret. De femsifrede numrene er delt inn i forskjellige priskategorier. Avgift pr. nummer varierer fra 25 000 til 100 000 kroner pr. år. Provenyet fra nummeravgifter anslås til drøyt 10 mill. kroner i 2006.

Det vises til forslag til vedtak.

3.21 Inntekter ved tildeling av konsesjoner (kap. 5309 post 29)

Staten kan kreve betaling ved tildeling av konsesjoner/frekvenstillatelser, for eksempel når tildelingen skjer ved auksjon. Størrelsen på disse inntektene vil variere avhengig av hvilke tillatelser som tildeles og selskapenes betalingsvilje.

I desember 2004 ble Telenor og NetCom tilbudt fornyede tillatelser til bruk av frekvensene i 900 MHz-båndet som selskapene i dag disponerer til GSM mobiltelefoni for en periode på 12 år, mot et engangsvederlag til staten på 100 mill. kroner og årlige frekvensavgifter på 9,6 mill. kroner fra hvert av selskapene så lenge de disponerer frekvensene. Ingen andre aktører enn Telenor og NetCom meldte sin interesse for frekvenstillatelsene innen den angitte fristen 22. april 2005. Inneværende konsesjonsperiode utløper 1. november 2005, og 100 mill. kroner skal betales fra hvert av selskapene innen utgangen av 2005.

11 GHz-auksjonen, som fant sted i Post- og teletilsynet i mai 2005, innbrakte statskassen en samlet auksjonssum på 10 mill. kroner.

Pr. i dag er det ikke planlagt å tildele konsesjoner/frekvenser mot betaling i 2006. Det er derfor ikke budsjettert med inntekter på dette kapittelet. For enkelte frekvenstillatelser kan det likevel oppstå situasjoner der det er hensiktsmessig å tildele mot betaling. Det foreslås derfor at vedtaket om inntekter ved tildeling av konsesjoner for frekvenser videreføres for 2006.

3.22 Avgifter på matproduksjon (kap. 4115)

Ved omorganiseringen av matforvaltningen og etablering av Mattilsynet fra 1. januar 2004 ble det etablert et tredelt system for finansiering ved hjelp av gebyr og avgifter.

Den første delen av systemet gjelder innkreving av gebyr for særskilte ytelser som tilsynet utfører overfor konkrete brukere. Avgiften omfatter avgift på fôr til kjæledyr og ulike matproduksjonsavgifter. Den andre delen av systemet gjelder innkreving av gebyr for enkelte tilsyns- og kontrolloppgaver der disse entydig over tid retter seg mot konkrete brukere og brukergrupper. Den tredje delen av systemet gjelder innkreving av ulike matproduksjonsavgifter for tilsyn og kontroll som ikke entydig retter seg mot konkrete brukere. Matproduksjonsavgiftene skal dekke tilsyn og kontroll langs hele matproduksjonskjeden. Disse ordningene skal også dekke blant annet tilsyn og kontroll i forbindelse med merkeordningen «Beskyttede betegnelser», dyrehelse hos kjæledyr, samt tilsyn og kontroll med dyrevelferd, avl og kostnader til veterinær vaktordning for dyr som inngår i produksjon av næringsmidler.

Departementet mener matproduksjonsavgiftene er en form for skattlegging som bør følge prosedyrene i Grunnloven § 75 bokstav a. Som i fjor foreslås det derfor at avgiftene hjemles i et eget plenarvedtak for budsjetterminen. I plenarvedtaket er det inntatt hva som avgiftslegges og nivået på avgiftene. Avgiftene oppkreves av Landbruks- og matdepartementet med hjemmel i særlovgivningen.

Matproduksjonsavgiftene er delt inn i ti ulike avgifter. Avgiftsnivået avhenger av om det er norsk eller importert vare. For de norskproduserte varene avhenger avgiftsnivået av om varene er animalia eller vegetabilia. For animalia avhenger avgiftsnivået i tillegg av om det er landbaserte varer eller fisk/sjømat. Satsene i forslaget til avgiftsvedtak er i prosent av verdi, med unntak for kjøtt og fisk som har avgiftssatser basert på vekt. For importerte varer skiller avgiftene mellom råvarer og halvfabrikata/ferdigvarer.

I forhold til budsjettet for 2005 er det foretatt en harmonisering av satsene samt forenkling av avgiftssystemet for fisk/sjømat ved at to enkeltavgifter er avviklet. Kjøttkontrollgebyret er rendyrket for tilsyn og kontroll, noe som fører til en reduksjon av forventet proveny. Endringene har gitt en økning i satsene for matproduksjonsavgiftene for norskproduserte, landbaserte animalier. Etter disse tekniske endringene er avgiftssatsene redusert med i gjennomsnitt 6 pst. For nærmere omtale av avgiftene vises det til St.prp. nr. 1 (2005-2006) Landbruks- og matdepartementet og de særlover som hjemler avgiftene.

[1 Rapporten er tilgjengelig på hjemmesiden til Nærings- og handelsdepartementet (www.odin.no/nhd) under «Forenklingskanalen».

[2 Rapporten «Basismåling av virksomhetenes administrative byrder ved avregning av merverdiavgift og videreutvikling av en aktivitetsbasert målemetode» finnes på Nærings- og handelsdepartementets hjemmeside (www.odin.no/nhd) under «Forenklingskanalen».

[3 Lund, Karl Erik (2004): Omfanget av grensehandel, taxfree-import og smugling av tobakk til Norge. Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 1, 2004:124: 38-8.


[INNHOLD][FORRIGE][NESTE]